Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet

 

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg merket meg at statsråden i sitt innlegg uttrykte bekymring over at en del fylker og kommuner nedprioriterer lokalt kulturarbeid. Da håper vi i Høyre at statsråden finner plass til å komme de fylker og kommuner i møte som til tross for trange budsjetter satser på kultur. Jeg vil peke på Rogaland, som ved siden av Akershus er det fylket i landet som faktisk får minst pr. innbygger, men som likevel tar vare på kulturlivet. Det ligger et par prioriteringer til Rogaland inne i vårt budsjett, og jeg skulle ønske at statsråden hadde anledning til å se litt nærmere på det.

Representanten Helleland har redegjort for Høyres prioriteringer i dette budsjettet, innenfor de økonomiske rammer som står til disposisjon etter budsjettforliket. Høyres prioriteringer gir rom for store overføringer til viktige kulturinstitusjoner som sliter med å få endene til å møtes, ikke minst gjelder det museumssektoren. Jeg vil spesielt peke på at budsjettforliket ikke følger opp tidligere vedtak om å avsette midler til vedlikehold av våre tre store seilskip. Vedtaket om å avsette midler til dette formål hvert år er begrunnet i behovet for å sikre at tilstrekkelige midler står til disposisjon når de store vedlikeholdsarbeidene må foretas, og det må de med visse mellomrom. Derfor vil Høyre avsette 10 mill. kr i årets budsjett, og det er i tråd med de vedtak som er fattet tidligere.

Årets budsjettforlik har for kulturens vedkommende vært en noe selsom forestilling. Fremdeles er det ikke kjent hvilke konsekvenser budsjettforliket får for alle dem som får statsstøtte gjennom 78-postene. De samarbeidende partier har fraskrevet seg ansvar for disse postene, og det synes vi i Høyre er ganske fantastisk. Og først her i debatten i dag ble det klart at selv ikke samarbeidspartene er sikre på om og når midlene under post 78 skal fordeles. Men vi i Høyre forutsetter i hvert fall at ingen får nominelt mindre enn de fikk i 1999. Jeg vil spesielt vise til språkkapitlet. Språk er kultur, og vi har merket oss at støtte til samisk, kvensk og riksmål ligger i 78-postene, mens Noregs Mållag er gitt egen postering i statsbudsjettet, og er kommet ubeskåret gjennom forliket. Det er bemerkelsesverdig, spesielt sett i lys av den begrunnelse Mållaget gav for å få styrket sitt budsjett, og som tydeligvis er akseptert som viktig av komiteens flertall, nemlig å ivareta våre dialekter.

Nasjonalspråket er noe av det aller viktigste for nasjonal identitet – det binder mennesker sammen. Gjennom språket formidles sang og teater, det skrevne ord formidles i litteratur, magasiner og aviser og ikke minst gjennom radio og TV. Innlæring av morsmål har i de aller fleste kulturnasjoner stor plass. I Norge har vi som kjent to språklige hovedretninger, bygd på den samme grammatikalske grunnstruktur, og vi skal ivareta begge varianter. Og vi har en rik variasjon av lokale dialekter som følger sine egne helt ugrammatikalske regler.

Uten Oluf og Per Inge Torkildsen ville norsk kulturliv vært fattigere, men deres dialekter er ikke egnet som språkmodeller i et klasserom. Lokale dialekter gjør seg utmerket i lokale radio- og TV-sendinger, men bør ikke brukes av programledere i NRK.

Jeg tror norske dialekter overlever det meste. De har overlevd dansketid, svensketid, skiftende læreboknormaler og samnorsktid – de overlever alt, de trenger faktisk ikke statsstøtte. Og når det fra utenlandske universiteter meldes at stadig flere av dem som vil lære nordisk, velger svensk eller dansk fordi de har behov for å lytte til det språket de skal lære, og norske forelesere ikke imøtekommer det behovet, men bruker sin egen private dialekt i en språkopplæring, taper norsk språk også i utlandet. Derfor finner jeg det underlig at akkurat innsatsen for å bevare norske dialekter over statsbudsjettet gis prioritet i kulturkomiteen framfor andre språklige formål.

Enda en gang vil jeg presisere vårt inderlige ønske om at ingen av de viktige organisasjoner og lag som ligger inne under 78-postene mister nominell støtte. Det har ved tidligere budsjettbehandlinger vært viktig for mange medlemmer av denne komiteen å fremheve, ta ut, enkelte av disse postene og styrke dem. I år, ved vedtaket av dette budsjett vet vi faktisk ikke hva som vil bli bevilget, hvem som får, og hvem som muligens ikke får fra disse postene. Det synes vi i Høyre er betenkelig og merkelig, men vi har tillit til at statsråden ikke svikter disse som ligger inne under 78-postene.

Gunnar Breimo (A): To år i kulturkomiteen har gitt meg utvidet innsikt i et samfunnsområde som aldri har vært hovedsaken i den økonomiske debatten her i landet, og det på tross av at den omfatter det meste av det som gir livet innhold.

Jeg har oppdaget det enorme mangfoldet innenfor kunst- og kulturlivet. Jeg har oppdaget mangfoldet innen det frivillige organisasjonslivet og de mange ildsjelene som holder det hele i gang år etter år. Og jeg har oppdaget hvilke store muligheter vi har til å skape enda mer engasjement, enda mer positiv samfunnsbygging og en enda rikere livskvalitet gjennom en bevisst satsing på kulturlivet.

Men jeg har også oppdaget hvor gjerrig vi som nasjon er når det gjelder viljen til å satse på kulturen som et bærende element i samfunnet. For et rikt samfunn som vårt er det snakk om vilje. «Viljen frigjør eller feller», sa en av våre fremste diktere. Riktignok får vi ny operabygning, men uten større rammer kan vi oppleve at driften av den fører til mindre bevilgninger til mye annet.

At det er viljen det gjelder, illustreres ved at Stortingets flertall ikke hadde noen problemer med å finne et beløp tilsvarende hele kulturbudsjettet for å gjennomføre et lite gjennomtenkt og etter mitt syn forfeilet valgløfte – forfeilet fordi resultatet er blitt skivebom i forhold til ønsket om at foreldre og barn skal være mer sammen, og forfeilet fordi det binder opp en enorm pengesum som burde vært brukt annerledes. Tenk hvilken effekt bare 1/10 av 3 milliarder kroner ville fått på vårt kulturbudsjett. Prioriteringen av kontantstøtten viser at når et flertall virkelig vil noe, så lar det seg gjennomføre uansett press i økonomien. Kultursektoren, med dens forebyggende og holdningsskapende effekt, måtte vike for et politisk prestisjeprosjekt.

Ved denne budsjettbehandlingen har det resultert i et kutt på nettopp kulturbudsjettet med 25 mill. kr – et stort beløp på dette budsjettet. Ut fra ønsket om å oppnå forbedringer på budsjettet totalt sett har Arbeiderpartiet måttet akseptere dette kuttet. Et viktig argument for det har vært ønsket om å forhindre et budsjettsamarbeid mellom sentrum og Fremskrittspartiet, noe som ville gjort situasjonen betydelig verre. Jeg håper imidlertid at statsråden har rett når hun hevder at de enkeltinstanser som får redusert bevilgningen, vil kunne leve med det.

Dersom vi har et ønske om å få høyere prioritet for kulturen i tiden som kommer, tillater jeg meg å sette spørsmålstegn med vår måte å arbeide på. Etter mitt syn har komitesystemet i Stortinget den åpenbare svakhet at det ganske raskt gjør oss alle til sektorpolitikere og detaljister. Men det viktigste kulturpolitiske arbeidet må gjøres før rammene er fastlagt. Jeg er bekymret for at vi aldri klarer å oppnå et skikkelig kulturpolitisk løft hvis vi fortsetter som nå, hvor vi i stor grad flikker på detaljer. Det blir nesten som å kurere beinbrudd med plaster.

Etter mitt syn har vi som representerer kulturpartiene på Stortinget, en felles oppgave når det gjelder å skape bredere forståelse for kulturens betydning, og mulighetene for derigjennom å skape et kvalitativt stadig bedre samfunn.

På denne bakgrunnen er jeg glad for at flertallet har sagt at vi har behov for en ny kulturmelding, og at departementet blir bedt om å starte arbeidet. Vi trenger uten tvil «en mer overordnet og prinsipiell drøftelse av de kulturpolitiske utfordringene i Norge», som komiteflertallet uttrykker det. Så får vi håpe at det ikke bare blir kulturkomiteens medlemmer som deltar i den påfølgende debatten, slik systemet inviterer til.

I tillegg til de momenter som flertallet peker på som viktige i denne sammenheng, vil jeg trekke fram kulturens distriktspolitiske rolle som skaper av sterke røtter i lokalsamfunnet for dem som vokser opp der. Det må også foretas en evaluering av hvordan fordelingen av tilbud og ressurser er mellom de forskjellige landsdelene. Jeg er redd det ikke bare er symfoniorkestrene som opplever forskjellsbehandling.

I et innlegg på Kulturrådets konferanse for kort tid siden pekte kultursjefen i Nordland, Aslaug Vaa, på flere forhold. Av høstens tildelinger av aspirantstillinger gikk 12 av 23 til Oslo. Av 67 tilsagn til fri scenekunst gikk 39 til grupper i Oslo. Om lag halvparten av bevilgningene gikk til den delen av landet som er tilgodesett med mest offentlige tilskudd til scenekunst gjennom institusjonsteatrene. 74 pst. av de statlige tilskuddene til visuell kunst går til Oslo, og ca. 65 pst. av statstilskuddene til scenekunst og om lag 45 pst. av de samlede utgiftene til musikk blir i Oslo. Også dette er forhold som det bør ses nærmere på. Også på denne bakgrunn tror jeg statsrådens tanke om å gjøre departementet om til et policyorgan har svært mye for seg, og jeg ser fram til å drøfte dette nærmere.

Anne Lise Lunde (KrF): I første delen av dette innlegget vil eg setje to postar i kulturbudsjettet i fokus, tilskotspostar som på kvar sin måte har svært mykje å seie for innbyggjarane over heile landet frå Lindesnes i sør til Nordkapp i nord.

Under kap. 320 Allmenne kulturformål står posten 60, som gjeld statstilskot til lokale og regionale kulturbygg. Det er svært positivt at Regjeringa kom med framlegg om at denne posten skulle aukast med 4 mill. kr, til vel 40 mill. kr. Kristeleg Folkeparti sine medlemer i kulturkomiteen merka seg dette som positivt, og vi viser vidare til at denne posten ikkje vart redusert under den budsjettavtalen som vart inngått mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet.

Denne tilskotsordninga til lokale og regionale kulturbygg har gjennom mange år hatt ein viktig funksjon, og det er i dag eit stort tal prosjekt som har fått godkjenning og ventar på å få tildeling etter gjeldande kriterium. Mange av desse kulturhusprosjekta er sette i gang, og mange er fullførde med bakgrunn i at dei har fått godkjenning etter vilkåra for statstilskot. Sjølv om posten er auka ein del, blir det likevel mange prosjekt som framleis må vente på å få tildelt statstilskotet.

Lokale og regionale kulturbygg har ein viktig funksjon for det lokalsamfunnet og distriktet dei høyrer til i. Desse bygningane, store eller små, er ein arena for kulturell kreativitet, utfalding og mangfaldige kulturelle opplevingar. I tillegg er desse bygningane ein møteplass for innbyggjarane, og dette gjeld alle aldersgrupper. For både mindre og større bygdelag er det viktig at det finst lokale som har eit allment preg, der alle kan kjenne seg velkomne og kan få delta på sin måte, ein gong som utøvar og ein annan gong som publikum.

Den andre posten som eg vil omtale, er pressestøtta. Pressestøtta, som er oppført på kap. 335 i kulturbudsjettet, har også ein viktig funksjon for innbyggjarane i heile landet. Regjeringa sitt framlegg om å auke produksjonstilskottet på post 71 blir støtta av komitefleirtalet. Pressestøtta har fungert som ein stimulans for å oppretthalde mangfaldet innan dette området, og den har vore viktig for å tryggja ytringsfridomen.

Eg vil også peike på den rolla lokalavisene spelar for innbyggjarane utover i landet vårt. Desse avisene har ein viktig funksjon for mange område innan lokalt samfunnsliv. Lokalavisene er viktige arenaer for lokal informasjon og for lokale debattar, og dei er eit viktig bidrag for å skape lokal identitet.

Kristeleg Folkeparti var med på å ta initiativ til ein brei gjennomgang av pressa sine rammevilkår. Vi imøteser det arbeidet som det nedsette pressestøtteutvalet skal leggje fram våren 2000. Men, som tidlegare sagt, Kristeleg Folkeparti vil oppretthalde løyvingane til produksjonsstøtte for aviser på same nivå som no inntil gjennomgangen av rammevilkåra er avslutta i regjering og storting.

Før eg avsluttar, vil eg nemne to tiltak som fekk spesiell merksemd i samarbeidsavtalen mellom Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Arbeidarpartiet i komiteen. Merknadene som omhandlar Jugendsenteret i Ålesund, er i tråd med konklusjonar som vart lagde fram i forprosjektet for senteret. Det er svært positivt at det er ein samla komite som støttar at Jugendsenteret vart etablert som ei stifting. Jugendstilen i Ålesund spelar ei viktig rolle innan området kultur og arkitektur. Jugendsenteret, som også er utpeika til tusenårsstad for Møre og Romsdal, får ei viktig oppgåve i å ta vare på denne kulturhistoria og bruke den aktivt i både nasjonal og internasjonal samanheng.

Eit stort fleirtal av komiteen foreslår at Molde International Jazzfestival får status som knutepunktinstitusjon. Denne jazzfestivalen har vore og vil vere ein arena for nasjonale og internasjonale utøvarar og ein viktig samlingsplass for mange jazzinteresserte.

Kristeleg Folkeparti ser det som viktig å sikre eit kulturelt mangfald i landet vårt og vere med på tiltak som fører til at kulturtilboda kan kome flest mogleg til gode. Kultur er viktig for enkeltpersonar, frå dei yngste til dei eldste. Kulturoppleving og kulturdeltaking gir fellesskap, tilknyting og interessante og innhaldsrike opplevingar, kulturopplevingar som gjeld både utøvar og publikum.

Trond Giske (A): Debatten om kulturbudsjettet blir naturlig nok en debatt om de ulike prioriteringene som komiteen har gjort for neste år, og en gjennomgang av en lang rekke enkeltposter og enkeltsaker. Og det er selvsagt viktig at man i en debatt om kulturbudsjettet bruker tiden på å fortelle om de prioriteringene man har gjort, hvorfor man har gjort dem, og hvilke føringer man ønsker å legge for det arbeidet som skal gjøres.

Jeg syns komiteen har gjort en bra jobb med den rammen som de har fått; særlig er jeg glad for at de har klart å få til et såpass bra resultat for filmbransjen, ut fra det som var utgangspunktet. Jeg tror vi kan lære ganske mye av vårt naboland, Danmark, når det gjelder satsing på film. Det er mulig at det er en tilfeldig sammenheng mellom den økonomiske satsingen som danskene har gjort, og de talentene de har hatt innenfor film. Det er vanskelig å vite hva som kom først av høna og av egget. Det som i hvert fall er sikkert, er: uten høne, ingen egg. Jeg tror vi skal lære av danskene og legge en skikkelig satsing til grunn for at vi skal få vår egen filmbransje på offensiven.

Jeg hadde tenkt å si litt mer generelt og bruke denne kulturbudsjettdebatten til å gå mer overordnet til verks. Vi i finanskomiteen bør kanskje ta litt selvkritikk ved at det ble et kutt på kulturbudsjettet i forhold til det som var foreslått. Det utgjør veldig lite penger i et stort statsbudsjett, men det betyr utrolig mye for et kulturbudsjett. Og når vi ser at kulturkomiteen sitter igjen med kutt og endringer ned på 9 000 - 10 000 kr, blir det, etter mitt syn, en ganske absurd budsjettbehandling for et parlament. Det skal egentlig ikke være nødvendig når vi har et budsjett på over 500 milliarder kr, at komiteene på Stortinget skal sitte og snakke om få tusenlapper.

Vi bruker ca. 3,5 milliarder kr på kultur. Til sammenlikning økte det private forbruket vårt i 1999 med 12 milliarder kr. Hele kulturbudsjettet tilsvarer altså bare ca. tre måneders vekst i det private forbruket i Norge. Det forteller litt om hvordan vi egentlig prioriterer på kulturfronten, og da blir disse diskusjonene om små budsjettpostendringar egentlig ganske ubetydelige. Fra 1992 til 1999 har det private forbruket i Norge økt med 115 milliarder kr, vi ligger altså i 1999 115 milliarder kr over nivået i 1992, og fortsatt er kulturbudsjettet på 3,5 milliarder kr.

Jeg vil si at denne prioriteringen sier mer enn noe om Norge som kulturnasjon, at det ikke er den kulturpolitikken og den satsingen vi gjør der, som er det mest avgjørende, men de overordnede prioriteringene og den forbruksveksten og materialismen som vårt samfunn er inne i. Det sier noe om et samfunn som bruker mer på reklame enn på grunnskolen av sitt bruttonasjonalprodukt.

Det sies at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre, og det kan vi selvsagt ikke. Vi kan ikke leve av å spille teater for hverandre, og vi kan heller ikke leve av å smelte aluminium for hverandre. Alle de tingene er oppgaver som må løses. Men når vi spør hva som kommer til å være mest verdifullt i framtiden, tror jeg våre materielle behov etter hvert blir dekket, mens man når det gjelder de åndelige behovene, kanskje fortsatt vil trenge påfyll.

Jeg tror at etter hvert som industrien effektiviserer og vi får større muligheter i økonomien, vil det bli mer etterspørsel etter og mer behov for en enda mer offensiv kulturpolitikk. Vi kan produsere aluminium dobbelt så effektivt. Vi kan ikke spille Tsjajkovskijs fiolinkonsert dobbelt så fort. Miljøet kommer til å sette grenser for vår økonomi. Kanskje setter også våre behov for livskvalitet grenser for hvor langt materialismen kan gå. Kanskje vil det være en visjon å gå inn i et nytt århundre med at vi skal ha andre prioriteringer, andre målsettinger og andre visjoner enn at vi bare skal bli enda rikere på materielle ting. Kanskje skal vi også bli rikere på det som er nøkkelen til livskvaliteten vår: kultur, utfoldelse og idrett, og at vi skal legge til rette for det i et overordnet perspektiv, ikke bare i små budsjettposter på et kulturbudsjett.

Presidenten: Grethe G. Fossum har bedt om ordet for å rette opp en feil.

Grethe G. Fossum (A): Jeg vil gjerne få lov til å rette opp vedtaket til VII i rammeområde 3. Der har det falt ut noen kapittelnummer. I vedtaket skal det stå 320, 321, 322, 323, 324 og 326.

Presidenten: Det skal bli rettet opp.

Da er vi ferdig med debatten om rammeområde 3, unntatt treminuttersinnleggene, som det altså er vedtatt at man skal ta samlet til slutt.

Vi går da over til å behandle rammeområdene 1 og 2. Det er den samme taletidsbegrensningen som gjelder for denne debatten, som for den forrige.

Ågot Valle (SV) (fungerende leder for komiteen): Jeg vil også starte denne debatten med et lite hverdagsdikt til inspirasjon, av vår store poet Olav H. Hauge:

«Då eg vakna i dag, var rutone attfrosne,

men eg glødde av ein god draum.

Og omnen slo varme ut i romet

frå ein kubbe han hadde godna seg med um natti.»

Drømmen og målet om å sikre framtida vår, barn og unge, gode oppvekstvilkår har alle partier, men vi kan ha ulike tilnærminger. De andre partia vil gjøre rede for sine synspunkt om både dette temaet og den store spennvidden av saker som hører til rammeområdene 1 og 2. Jeg vil konsentrere meg om SVs syn.

Det å satse på å investere i framtida er å satse på barn og unge. For SV er en slik satsing gjennomgående, og må starte med å sikre alle barn retten til en barnehageplass. Det må være nok plasser, og foreldrebetalinga må bli langt lavere for at retten skal være reell. Som følge av for lave statlige driftstilskott og trang kommuneøkonomi har prisene på barnehager økt mye mer enn prisstigninga. SV har gratis barnehager som mål, og på veien mot målet øker vi nå driftstilskottet, slik at det blir mulig å senke foreldrebetalinga. SV vil ha full barnehagedekning innen utgangen av år 2000, slik Stortinget mange ganger har vedtatt. På grunn av dårlig kommuneøkonomi i mange kommuner legges barnehager ned, istedenfor at man oppretter nye for å få den dekninga som trengs.

SV støtter de stimuleringstiltaka som pågår for Oslo indre øst, og støtter bruk av midler på å utvide denne ordninga til å omfatte 4-åringer, slik flertallet har gjort.

SV er også sterkt opptatt av forholdene i barnevernet. På mange områder gjøres det et godt arbeid, men det er også store problemer og hindringer for at barn og unge skal få den hjelpa de trenger. Vi har tidligere pekt på hvor alvorlig det er når barnevernet ikke har rammer for god nok kompetanseutvikling og kompetanseheving, når det er manglende oppfølging av institusjoner og liten oppmerksomhet på kvalitet i plassering og tiltak, slik det blir når fylkeskommunen mangler mange plasser. Det er bekymringsfullt når fylkesmennene enkelte steder får gjennomført mindre enn halvparten av de lovpålagte inspeksjonene, og at 16 av 18 fylkesmannsembeter brøt regelverket i 1998. Det er i en slik situasjon viktig å sikre fylkesmennene økonomiske muligheter til å utføre de oppgavene de skal utføre.

SV mener også det er viktig å styrke tiltak og tilbud til barn og unge. Når det bevilges midler til tiltak i større byer og i distriktene, må vi også kunne gi midler uten at det alltid skal kalles forebyggende arbeid. Barn og unge har krav på å bli sett og bli tatt på alvor uten at alt skal ha merkelappen «forebyggende».

Med den stramme kommuneøkonomien det nå legges opp til, vet vi fra tidligere erfaringer at noen av de tilbudene kommunene kutter ut, er nettopp fritidstilbud som gis til barn og unge.

Volden mot kvinner er et av våre største samfunnsproblem. Den har i altfor lang tid vært usynliggjort og tidd i hjel. Det er mye takket være krisesentrenes arbeid at dette temaet nå er et tema. Overgrepene handler om maktmisbruk og de historisk ujevne maktforhold mellom kvinner og menn, som fortsatt eksisterer. Regjeringas satsing på handlingsplanen mot vold mot kvinner er positiv og inneholder mange gode tiltak. Samtidig er det behov for ytterligere tiltak på områder Regjeringa ikke har pekt på, som f.eks. tiltak i forhold til seksualisert vold.

SV mener det er viktig å satse kraftig her, og at man også må involvere alle aktuelle miljøer og organisasjoner. Vi har derfor i forbindelse med budsjettet etterlyst nedsettelsen av et kvinnevoldsutvalg, som stortingsflertallet faktisk bad om for et år siden.

SV er opptatt av at staten skal føre en arbeidsgiverpolitikk som framstår som et godt eksempel på hvordan man fremmer likestilling. Det innebærer likelønn, arbeidstidsordninger, karrieremuligheter og muligheter til kompetanseutvikling. Tempoet med å få til likelønn må trappes opp, og Stortinget som har et direkte arbeidsgiveransvar for statlig sektor, bør gi klare signaler om at likelønnsarbeidet må prioriteres. Hvis ikke det gjøres, blir fremdeles kvinnelønn synonymt med lav lønn. SV mener det må tilbys en likelønnspott ved lønnsoppgjøret i år 2001, samtidig som vi mener at staten også når det gjelder arbeidstidsordninger, må gå foran med f.eks. å prøve ut en ordning med sekstimersdag.

Grethe G. Fossum (A): Det å samarbeide er vanskelig. Spesielt er det vanskelig når en skal prøve å forene standpunkter som prinsipielt har store motsetninger i seg. Jeg har lyst til å sammenlikne situasjonen med den vi er oppe i akkurat nå angående Telia/Telenor, svensk/norsk samarbeid.

I familiepolitikken har sentrumsregjeringen og Arbeiderpartiet ulike synspunkter og prinsipper når det gjelder hva slags virkemidler som skal brukes. Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet er imot kontantstøtte. Vi er imot at det brukes 2,9 milliarder kr hvert eneste år til en overføring til familier som ikke bruker barnehager. Vi vil ha en helt annen familiepolitikk, hvor vi bl.a. ønsker å gjennomføre lengre foreldrepermisjoner, ha flere barnehageplasser og billigere barnehageplasser .

Når ledelsen i Arbeiderpartiet har funnet det nødvendig å gå inn i et budsjettsamarbeid med sentrumsregjeringen, er det av flere grunner:

• Arbeiderpartiet ville ha flere barnehageplasser.

• Arbeiderpartiet ønsket å redusere foreldrebetalingen.

• Arbeiderpartiet ønsket å styrke skolefritidsordningen.

• Arbeiderpartiet ønsket en utlånsordning for skolebøker i den videregående skole, slik at familier med elever der kunne få kompensasjon for noen av kostnadene de har ved at ungdommene går i videregående skole.

Samtidig vil jeg understreke at man prøvde å få til en skattelette for dem med lavere lønnsinntekter. Det er nemlig også veldig god familiepolitikk.

La meg få understreke at budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene faktisk har snudd norsk politikk i en annen retning enn vi har hatt de to siste årene – til mer sosial rettferdighet og utjamning, noe Høyre og Fremskrittspartiet ikke har øverst på sin dagsorden. Etter min oppfatning går man ikke langt nok, men i politikken teller de små skritt.

Det budsjettforliket som vi har kommet fram til sammen med representantene for regjeringspartiene i komiteen, viser fra Arbeiderpartiets side en vilje til at foreldrebetalingen for småbarnsforeldre skal gå ned. Nå er det opp til kommunene å få det til å skje. Ved å bruke 95 mill. kr til statstilskudd for småbarnsplasser vil statens andel av barnehagebudsjettet øke med hele 5 pst. Arbeiderpartiet vil i forbindelse med barnehagemeldingen komme tilbake til hvordan dette kan løses i praksis.

Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet har fått til en utvidelse av forsøket med gratis korttidstilbud til alle 4- og 5-åringer i bydel Gamle Oslo. Det er et godt tiltak for å få barn med fremmedkulturell bakgrunn til å lære seg norsk, noe de gjør nettopp i disse barnehagene. Det er min oppfatning at det å kunne norsk når man begynner på skolen, vil gjøre muligheten for integrering i det norske samfunnet større.

Regjeringen har lagt fram en rekke handlingsplaner og stortingsmeldinger, og vil gjøre det også i framtiden. Handlingsplaner om kvinner og vold, om barne- og ungdomskriminalitet, en barnehagemelding og en likestillingsmelding kommer rett før jul. Jeg forventer at disse planene og meldingene ikke bare blir planer, men at det er rom for tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet både i Justisdepartementets budsjett og i Barne- og familiedepartementets budsjett, og også at det faktisk følger penger med i forhold til handlingsplanen om kvinner og vold. Hvis det er slik at man ikke har råd til å gjennomføre de handlingsplanene og de tiltakene man har lagt fram, må jeg si at jeg føler meg lurt av det budsjettet som Regjeringen har lagt fram. Det er slett ingen god måte å behandle en samarbeidspartner på.

Arbeiderpartiet er opptatt av likestilling. Selv om det nå på papiret kan synes som om likestillingen er kommet svært langt i Norge, er det ganske mye å ta fatt i. Kvinner er ikke toppledere i Norge. De er ikke representert i bedriftenes styrer. Selv om vi er svært yrkesaktive, tjener vi gjennomsnittlig mindre enn menn. Kvinner har fremdeles hovedansvaret for husarbeidet i hjemmet, barnehagekøene er lange, og plassene er dyre. Jeg tror ikke at kvinner i Sverige og Danmark hadde funnet seg i at det ikke var nok barnehageplasser, og at man måtte betale «skjorta» for å få av de få plassene. Det er faktisk ganske langt igjen til at kvinnene i Norge er likestilt med mennene, og en melding om likestilling er kjærkommen både som debattgrunnlag, som kunnskapsgrunnlag og vedtaksgrunnlag – for å se likestillingen i lys av det familiemønsteret som denne regjeringen legger opp til.

Stortinget behandler i dag også Administrasjonsdepartementets budsjett. Arbeiderpartiet er opptatt av å få en velfungerende forvaltning som tar vare på de viktige verdiene i velferdssamfunnet. Forvaltningen må ivareta rettssikkerhet, likebehandling og brukernes medvirkning. Det må være færrest mulig organisatoriske skiller som gjør det vanskelig for den enkelte bruker å komme fram i systemet. Arbeiderpartiet vil derfor arbeide aktivt for at offentlige servicekontorer finnes i de enkelte kommunene og er til nytte for brukerne. Dette kan gjøre den offentlige sektor mer publikumsvennlig og mer tilgjengelig for nettopp brukerne.

For Arbeiderpartiet er arbeidstakernes forhold i den offentlige sektor meget viktig, og det er derfor med stor skuffelse jeg ser at de avtalene som er inngått mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, stadig er under press. På meg virker det som om det er én avtale som er hellig for Høyre og Fremskrittspartiet: Det er kontantstøtteavtalen. De gir faktisk veldig ofte blaffen – for å bruke et litt folkelig uttrykk – i de avtalene som er inngått mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, og jeg skulle ønske at disse organisasjonsfiendtlige partiene brydde seg like mye om de avtalene som de gjør om kontantstøtteavtalen. Dette gjelder avtaler – gode rettigheter – som arbeidstakerne i staten har hatt gjennom mange år, og som Fremskrittspartiet og Høyre rett og slett setter en strek over.

Så en liten advarsel til Regjeringen til slutt: Ta arbeidstakerne i staten på alvor. Viderefør de avtalene som er inngått mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Da tror jeg vi får arbeidstakere som utfører den jobben vi forventer at de skal gjøre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Samarbeid er vanskelig, sier representanten Fossum i sitt innlegg. Man skulle ikke tro at det har vært så vanskelig i opplegget mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, for i resten av innlegget til representanten Fossum skinner det jo igjennom at Arbeiderpartiet er meget fornøyd. Og da skulle man altså heller ikke tro at det har vært så vanskelig å samarbeide, for det er veldig lite som er gjort i budsjettet for 2000 i forhold til 1999. Slik sett tror jeg faktisk ikke på at det har vært noe vanskelig å få til et samarbeid med regjeringspartiene.

Men det jeg ønsker å utfordre representanten Fossum på, er private barnehager. Jeg trodde faktisk på et tidligere tidspunkt i år at Arbeiderpartiet var litt på glid og litt mer positivt innstilt til private barnehagers situasjon. Det tror jeg også flere trodde med meg. Private Barnehagers Landsforbund hadde også forstått det slik at Arbeiderpartiet nå var opptatt av deres problemer. Signalene fra Arbeiderpartiet de siste årene har jo fått oss inn i den troen, ikke minst etter at representanten Karita Bekkemellem Orheim i PBL-Nytt i november sier at Arbeiderpartiet skal sørge for ekstraordinære midler til private barnehager i år 2000. Jeg ser også at representantene Grethe Fossum og Karita Bekkemellem Orheim sammen med avtalepartnerne er enige om å vurdere å sette av 45 mill. kr til private barnehager. Dette er ikke gjort. Er det slik at det er det som skinner igjennom i resten av innlegget til representanten Fossum også i forhold til private barnehager, at det er det offentlige og det kommunale som skal prioriteres, og så skal de private barnehagene innrette seg etter det som foregår ut fra kommunenes ønske om kommunale barnehager?

Grethe G. Fossum (A): Feil nr. 1: Fremskrittspartiets representant framstilte meg som meget fornøyd med det vi hadde oppnådd i forhold til avtalen. Da vil jeg anbefale representanten å lese avisen, slik at han kan se hva slags kommentarer jeg hadde etter at budsjettsamarbeidet var i orden. Men det jeg prøvde å framheve, er nettopp de tingene som har vært positive, og det var flere barnehageplasser og kanskje lavere foreldrebetaling. Jeg understrekte også at jeg syns vi kunne ha gått enda lenger.

Når det gjelder private barnehager, er Arbeiderpartiet også opptatt av det. Vi ønsker å sidestille de private og de offentlige barnehagene, og har faktisk skrevet om akkurat det i våre merknader. Når det gjelder det tilskuddet på 45 mill. kr, er det helt riktig som representanten fra Fremskrittspartiet sier, nemlig at man kunne bruke det til stimuleringstilskudd eller som et tilskudd til de private barnehagene. Ut fra den korte tiden vi hadde, var det ikke mulig å finne en rimelig måte å gjøre det på, slik at vi kunne gi 45 mill. kr til de private barnehagene. Vi avventer derfor nå det Regjeringen kommer til å legge fram i barnehagemeldingen, for nettopp å sidestille de private og de offentlige barnehagene. Men det å bli sidestilt betyr også at man må kunne stille de samme kravene til de private barnehagene som til de offentlige barnehagene. Og jeg håper faktisk på Fremskrittspartiets støtte til at de skal ha en noenlunde rimelig foreldrebetaling, at det skal være ordnede arbeidsavtaler for de ansatte og at det f.eks. skal være søskenmoderasjon og fellesopptak i kommunen. Det kan være en interessant diskusjon.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg må si at jeg lurte litt på, da jeg hørte representanten Fossums innlegg, om det var privatmennesket Fossum eller Arbeiderpartiets representant Fossum som snakket, for her er det en helt klar dobbeltkommunikasjon i forhold til hva partileder Jagland sier og hva representanten Fossum sier. Det gjelder spesielt kontantstøtten.

Jagland har gjort det klinkende klart at Arbeiderpartiet har akseptert kontantstøtten og vil komme til å videreføre den også i neste stortingsperiode. Dette står i nokså klar kontrast til det representanten Fossum her sier, så jeg tror nok det er flere som har behov for at dette spørsmålet blir avklart. Folk har faktisk krav på og vi i denne sal har krav på at det er en klar kommunikasjon og at man vet hva de enkelte partier går inn for.

Så har jeg også lyst til å si noe om representanten Fossums beskrivelse av vårt forhold til partene i arbeidslivet. Avtaler som er inngått mellom parter i arbeidslivet, må kunne tas opp til drøftelse i forbindelse med nye tariffoppgjør. Og en avtale som er inngått på ett tidspunkt, er det gjerne unødvendig å videreføre, den bør endres i forhold til skiftende samfunnsforhold etter hvert som årene går. Jeg vil gjerne spørre Grethe Fossum om hun mener at avtaler som inngås ved tariffoppgjør, skal være evigvarende, uforanderlige og udiskutable uansett hvor lite hensiktsmessige de er i forhold til de skiftende samfunnsforhold.

Grethe G. Fossum (A): Av representanten fra Høyre har jeg nå blitt beskyldt for å drive dobbeltkommunikasjon, eller at det er dobbeltkommunikasjon i Arbeiderpartiet. Men der har vi det såpass åpent – jeg vet ikke om de har erfaring med det i Høyre – at medlemmer av partiet kan være uenig med lederen i forskjellige spørsmål. Det er flere enn jeg som er uenig med lederen i kontantstøttespørsmålet. Faktisk er vi så uenige at det er landsmøtet som skal avgjøre om Arbeiderpartiet skal gå inn for kontantstøtten i neste periode. Det spørsmålet kan Inger Stolt-Nielsen, representanten fra Høyre, få avklart i forbindelse med Arbeiderpartiets landsmøte i november til neste år.

Det andre spørsmålet som representanten tok opp, er om avtaler mellom partene i arbeidslivet er evigvarende. Det er klart de ikke er det. Det er de ikke, men hvem er det som skal avgjøre om disse avtalene er evigvarende? Jo, det er et forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og det er de som til enhver tid må finne ut om denne avtalen skal videreføres eller ikke. Arbeiderpartiet har den respekten både for arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverne, som faktisk er staten, at vi mener at dette finner de ut av selv. Jeg merker meg at Høyre ikke er spesielt opptatt av arbeidsavtaler mellom ansatte og arbeidsgiver. Blant annet har det kommet klart til uttrykk i forhold til lærerorganisasjonene, hvor de griper inn på en meget uhensiktsmessig måte med forslag som avtalepartene bør komme fram til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Sandberg (Frp): Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen har på en måte skapt en tam stemning i forhold til både debatt og videre politisk utvikling inn i år 2000. Det var det jeg prøvde å legge opp til i replikken til representanten Fossum, for i innlegget hennes lå det i hvert fall et signal om at Arbeiderpartiet og representanten Fossum var fornøyd. Jeg har også registrert at representanten Fossum i forskjellige aviser og i media har sagt det motsatte, selvfølgelig, men i innlegget hørtes det ut til at hun var fornøyd. Min reaksjon på forliket er at om det kanskje ikke er så store endringer i forhold til det som forelå fra Regjeringen, fører det i hvert fall ikke til noen forbedringer for barnefamiliene.

Representanten Fossum var også inne på at de har gitt skattelette til barnefamiliene, og særlig til dem med lavere inntekt, og at det var et godt familiepolitisk grep. Det er jeg helt enig i. Fremskrittspartiet har også som grunnleggende grep i sin familiepolitikk at hvis vi løser opp litt på skatte- og avgiftstrykket for barnefamiliene, vil det bli valgfrihet, og vi vil skape rammevilkår for småbarnsforeldre som i hvert fall fører til at barn og foreldre får mer tid sammen.

Fremskrittspartiet er også veldig bekymret for det som skjer og som har skjedd i forhold til familiene de siste årene. Det vi ser, er at familiene går i oppløsning. Vi anser ekteskapet som den mest stabile og trygge rammen rundt et familieforhold – i motsetning til Arbeiderpartiet, som skal legge alle forhold til rette for nye familiemønstre, som de kaller det, at vi skal likestille alle forhold, om man er enslig, om man lever i ekteskap eller ikke, f.eks. når det gjelder adopsjon.

Når vi sier at vi er opptatt av at ekteskapet skal bevares som en stabil ramme rundt et familieforhold, er ikke det det samme som at Fremskrittspartiet ikke godtar andre samlivsformer, men det er rett og slett fordi det er bevist at ekteskapet gir mest trygghet og stabilitet rundt barns oppvekst.

I dagens samfunn, med høye leveomkostninger og økt press fra samfunnet om yrkesaktivitet fra foreldrene, er det av vesentlig betydning hvilken familiepolitikk som føres. Det er her Fremskrittspartiet kommer inn på at større rammer og mindre skatter og avgifter gir størst spillerom for foreldrene. Vi ønsker å senke skattetrykket ganske betraktelig i forhold til Arbeiderpartiet, slik at foreldrene selv skal få organisere tiden sin på den måten den enkelte familie mener gir størst utbytte for dem selv. Vi respekterer at noen foreldre velger yrkesaktivitet for begge to, mens andre familier velger at den ene midlertidig eller fast er hjemme med ungene. Særlig i de første årene mener vi at dette er veldig viktig. Fremskrittspartiet er derfor tilfreds med at kontantstøtten er på plass i sin helhet for to- og treåringer i budsjettet for 2000.

Men Fremskrittspartiets primære mål er at vi vil se på alle overføringene til barnefamiliene, fødselspenger, barnehagesubsidier, barnetrygd, og vi ønsker å samle dette i en pott som fordeles likt til alle med små barn. Da først vil de reelle valgmulighetene være til stede. Det er også den eneste rettferdige løsningen at alle mottar like ytelser fra fellesskapet og deretter får lov til å gjøre sine egne valg.

Fremskrittspartiet er også foreløpig det eneste partiet som ønsker å innføre ektefelledelt beskatning. Det vil bidra ikke bare til mindre skatt for den enkelte familie, men også til at begge foreldrene i et slikt system får opptjent pensjonspoeng i folketrygden.

Jeg har sagt det flere ganger, og jeg kan gjerne gjenta det igjen: Det er på tide å rope et varsku når samfunnet i større og større grad er i oppløsning, og at foreldrenes oppgave som oppdragere i større og større grad er overdratt til staten. Det er da vi kommer inn på – og det var også representanten Fossum inne på – dette med ungdomskriminalitet og det vi ser i skolene i dag i forbindelse med ungdom. Vi hadde også dette oppe til debatt i fjor. Da fant Arbeiderpartiet store summer for å bidra i den sammenhengen. Det har de ikke gjort i år, men nå får vi jo flere handlingsplaner for å se på problematikken framover, og det ser også Fremskrittspartiet fram til.

I den sammenhengen er det interessant å merke seg at da vi behandlet barnevernloven og endringene der i forhold til kriminelle barn og unge, foreslo jeg i samband med Ot.prp. 61 for 1997-1998 om endringer i loven, slik at vi kanskje kunne få noen institusjonsplasser, noen opplæringsinstanser for de verste ungdomskriminelle. Da fikk vi på pukkelen så det monnet, både fra presse og opposisjonspolitikere. Det som viser seg nå, er at det ikke er lenger enn 14 dager siden barneombudet var inne på samme tanken. Prestene er også opptatt av det. Så kanskje går det i den retningen likevel. Jeg vet jo at Arbeiderpartiet er spesielt opptatt av barnevernsinstitusjoner. Så kanskje kan vi få en dialog på dette området, når også andre enn Fremskrittspartiet har vist sin interesse for å få i gang slike institusjonsplasser.

Så til barnehager. Det er beklagelig – det har jeg sagt – at Regjeringen, ikke minst i forlik med Arbeiderpartiet, heller ikke i budsjettet for år 2000 finner det riktig å fremme tiltak for eksisterende private barnehager. Man vil altså heller prioritere stimuleringstiltak for bygging av nye barnehager samt generelle økninger i driftstilskuddet. Jeg må si at jeg finner det noe merkelig at i en tid hvor flere og flere barnehager sliter, flere og flere barnehager legges ned, vil altså regjeringspartiene og Arbeiderpartiet bygge nye. Den som lever i troen på økt driftstilskudd for å få til lavere foreldrebetaling, tror jeg vil bli skuffet. Min enkle påstand er at dette ikke er problemet. Problemet er nok heller de kostnadskrevende kravene til drift av barnehagene. Uten å foregripe barnehagemeldingen noe for mye, er jeg redd for at denne barnehagemeldingen også vil ende i flere krav som vil presse prisene oppover. Endringene av barnehageloven er ikke nødvendige. Den er god nok. Det er forskjellene i tilskuddene til barnehagene, kommunale og private, som er problemet. Arbeiderpartiet og regjeringspartiene fører i merknadene nå på en måte ansvaret over på kommunene. Jeg synes det er litt merkelig at kommunene gjennom at det blir bevilget 100 mill. kr skal vise at de er seg sitt ansvar bevisst. Vi kjenner jo alle til situasjonen i kommunene. Hvis vi reiser rundt i landet i dag, ser vi at budsjettene i de forskjellige kommunene for år 2000 viser at de legger ned barnehagene sine, fordi de ikke har midler. Så sier regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i sine merknader at nå må kommunene ta mer økonomisk ansvar. Det vil ikke bli en realitet.

Fremskrittspartiet fant heller ikke noen ekstraordinære midler til private barnehager i sitt alternative primære budsjett for år 2000. Men med de nye rammene gjorde vi omprioriteringer, slik at vi fant 233 mill. kr til de private barnehagene for å avhjelpe den prekære situasjonen som de er i nå, inntil barnehagemeldingen er på plass. Da kan vi kanskje komme fram til løsninger, som representanten Fossum var inne på, slik at vi får rettferdige og like forhold for våre barnehager.

Til slutt vil jeg bare si noe positivt om dette forliket, og da tenker jeg på at barnetrygden nå blir utvidet til 18 år. Det er selvfølgelig beklagelig at ikke regjeringspartiene og Arbeiderpartiet fikk til den utvidelsen uten å på en måte bruke barnetrygden som en salderingspost. Da tenker jeg på at satsene reduseres fra 1. januar og til 1. mai. Det hadde ikke vært nødvendig. Det kunne ha vært funnet plass til å beholde satsene. Men Fremskrittspartiet har veid det opp mot utvidelsen og funnet at det iallfall er positivt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Breimo (A): I en merknad, og for så vidt også i innlegget sitt, har representanten Sandberg gitt uttrykk for at Fremskrittspartiet er veldig bekymret for fylkesmennenes tilsynsoppgave i forhold til barnevernet. Fremskrittspartiet viser i en merknad til at 16 av 18 fylkesmenn brøt regelverket som skal ivareta rettssikkerheten til en av samfunnets svakeste grupper. Så i neste merknad gir Fremskrittspartiet uttrykk for at de er tilfreds med de lokale omstillingstiltakene, som så langt har resultert i at antallet årsverk i fylkesmannsembetene er redusert med 8,7 pst. i perioden 1996-1998. De sier også at de forventer seg ytterligere reduksjoner i bemanningen. Som svar på sine bekymringer foreslår de kutt i bevilgningene med 34 mill. kr i sitt primære budsjett. Hvordan henger dette sammen? Jeg synes ærlig talt at det stiller bekymringen for de svakeste i et underlig lys.

Også på et annet område driver Fremskrittspartiet med et dobbeltspill etter mitt syn. Det gjelder Statens Pensjonskasse, hvor de sammen med komiteen gir uttrykk for at det er viktig at vi har en statlig pensjonsordning som er i stand til å ta imot den store økningen i antall pensjonister som vil komme etter tusenårsskiftet. Så foreslår de som en konklusjon på det å redusere kapitlet med 6 mill. kr. Jeg synes at Sandberg bør ha en god forklaring på denne måten å budsjettere på.

Per Sandberg (Frp): Ja, det er riktig at vi i Fremskrittspartiet ser på fylkesmennene som å ha en veldig viktig oppgave. Det er også riktig at vi ser på statens pensjonsordning som et viktig område. Men vi har registrert noe som de andre partiene kanskje ikke har registrert: Gjennom år etter år, ikke bare når det gjelder Barne- og familiedepartementet, ikke bare når det gjelder Arbeids- og administrasjonsdepartementet, ikke bare når det gjelder fylkesmennene, og ikke bare når det gjelder fylkeskommunen, men overalt i den offentlige forvaltning er det økte bevilgninger – år etter år.

Hva er årsaken til at de får økte bevilgninger? Jo, de søker om prosjektmidler, de søker om midler for å effektivisere sin organisasjon, for å få nye styringsverktøy. For å effektivisere og rasjonalisere bedriften får de tilført midler. Og da peker jeg i merknadene på at vi også forventer at alle de ressursene som nå er tilført på dette området med siktemålet effektivisering og rasjonalisering, skal gi resultat. Vi er ikke tilhengere av å putte inn midler og ressurser i det uendelige uten at vi får noe igjen for det.

Men oppgaven som fylkesmennene har, oppgaven som Statens Pensjonskasse har, den er viktig, men da må de prioritere oppgavene innenfor sine egne områder på en effektiv måte og skape resultatene, ut fra at de får tilført store ressurser for å klare oppgavene.

Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg vil ta opp et forhold som er veldig viktig for Kristelig Folkeparti å bringe i fokus, nemlig forebyggende familievern. I år igjen har Fremskrittspartiet vist sin motvilje mot effektive og billige tiltak som folk etterspør, og jeg snakker da om foreldreveiledning og samlivstiltak.

Fremskrittspartiets begrunnelse er, som før, at Fremskrittspartiet ikke ser på veiledning av voksne folks valg av samlivsformer som en offentlig oppgave. Og Fremskrittspartiet viser til at kapittel 841 innehar bevilgninger til forebyggende familiearbeid. I Fremskrittspartiets merknader legges det vekt på familievernkontorenes betydning i en tid hvor mange ekteskap og samliv ender i brudd.

Fremskrittspartiet støtter opp om familievernkontorenes viktige arbeid, og det er vi glad for. Det er bra. Men hva kommer det av at Fremskrittspartiet ikke ønsker å støtte tiltak som er et samarbeidsprosjekt mellom Pedagogisk Psykologisk Tjeneste, barnevernstjenesten, familievernet og frivillige organisasjoner, når målet nettopp er å styrke foreldrenes rolle som oppdragere og omsorgspersoner? Er ikke Fremskrittspartiet klar over at terapi og plassering i institusjon er langt dyrere enn forebyggende innsats på et tidlig tidspunkt? Spesielt underlig virker Fremskrittspartiets argumentasjon når vi vet at disse tiltakene er svært etterspurt blant folk flest.

Per Sandberg (Frp): Jeg synes egentlig representanten Lånke tok svaret mitt også med i replikken. Det er jo en logikk i det at Fremskrittspartiet ser på familievernkontorene som en viktig instans, for når vi opplever et samfunn der familiene er i oppløsning, må det være noen til stede. Særlig har jeg lagt vekt på dette med at familievernkontorene nå også er svært opptatt av barns rettigheter og barns forhold etter samlivsbrudd og skilsmisse osv., noe som Fremskrittspartiet har stått i spissen for å få til gjennom bl.a. å fremme Dokument nr. 8-forslag. Det er jeg veldig glad for. Men som det også lå i replikken til representanten Lånke, er det logisk at Fremskrittspartiet ikke ønsker å drive med noe kursing i samlivstiltak og foreldreveiledning.

Jeg har faktisk fått tilbud om å overvære et kurs i samlivstiltak og foreldreveiledning, og det skulle foregå på et høyfjellshotell oppe på Geilo, tror jeg. Hvis en skal se litt humoristisk på det, er det vel kanskje etter opphold på høyfjellshotell at skilsmissene og samlivsbruddene skjer. Men vi ønsker naturligvis ikke at det politiske miljø skal gå inn på noen slags måte og hjelpe voksne mennesker med deres samlivsproblemer, og heller ikke med oppdragerrollen. Jeg sa jo i mitt hovedinnlegg at staten og det offentlige allerede har tatt for mye av oppdragerrollen overfor barna våre. Derfor må vi heller, istedenfor å gi slike kurs som dette, gi noe mer tid til dem. Nå tar vi jo tiden fra foreldrene, vår oppgave må heller være å gi dem mer tid sammen, slik at de i fellesskap og sammen med sine barn kanskje kan løse sine problemer. For problemene har jo oppstått fordi de ikke har tid sammen.

Grethe G. Fossum (A): Representanten Sandberg syntes det var en «tam stemning» i debatten, men maken til innlegg uten temperament fra Fremskrittspartiet skal en vel lete lenge etter. Kun én gang skjelte han ut Arbeiderpartiet. Jeg tok det som utskjelling da han sa at Arbeiderpartiet var fornøyd med forliket.

Nå er det slik at Fremskrittspartiet ser på ekteskapet som det mest stabile og det de ønsker å ha. Det forundrer meg, for i en debatt om kultur for ca. et par timer siden ville representanten Sandberg ha individuelle løsninger. Enhver skulle kunne velge hva slags kultur en ville ha, og betale for det. Men når det gjelder ekteskap eller samlivsformer, skal ikke den enkelte få lov til å bestemme. Da er det Fremskrittspartiet som skal bestemme at ekteskapet er det beste på denne jord. Og da må jeg spørre: Hvilke konsekvenser får det for Fremskrittspartiets politikk? Vil de forby samboerskap når folk får barn, eller vil de tvinge folk til å gifte seg når de får barn? Og hvorfor vil de ikke ha foreldreveiledning for at ekteskapet skal bestå? Det er en gåte for meg.

Det andre spørsmålet jeg har lyst til å stille til representanten, er: Han sier i sitt innlegg at barnehagene koster for mye, driftskostnadene er for høye. Hva vil han ta bort i barnehagene for at de skal bli billigere? Er det flere barn i barnehagen, så foreldrene kan betale mer til barnehagen, eller er det høyere foreldrebetaling? Jeg syns at representanten skal redegjøre for hvordan han vil få billigere barnehager uten at det offentlige øker pengesummen mer.

Per Sandberg (Frp): Nå er det litt mer temperatur i debatten, og det skyldes kanskje at Grethe G. Fossum er på banen. Men jeg vil ha meg frabedt at man vrir på det som jeg har sagt. Jeg kan gjenta det jeg sa i hovedinnlegget mitt når det gjaldt ekteskap: Fremskrittspartiet er av den klare oppfatning at ekteskapet må anses som den mest stabile og trygge rammen for et familieforhold. Og det er det ikke Fremskrittspartiet som sier, det er bevist. Det blir tryggere og sikrere rammer rundt et ekteskap enn et samboerskap. Men så sier jeg også videre til representanten Fossum: Dette innebærer ikke at Fremskrittspartiet ikke godtar at en velger andre samlivsformer, men at Fremskrittspartiet ser på ekteskapet som det viktigste. Folk må selvfølgelig få lov til å velge sine samlivsformer ut fra eget behov.

Så til barnehager. Her har jeg prøvd gang etter gang – foreldrebetalingen vil ikke gå ned om regjeringspartiene og Arbeiderpartiet nå bevilger 100 mill. kr til driftstilskudd. Det er min påstand, for de pengene vil faktisk forsvinne i det kommunale systemet. Det vil bare bli mindre utgifter for kommunene på den måten, slik den kommunale økonomien er i dag. Og dette med å gjøre dem billigere – man trenger ikke å bevise det. Private barnehager driver 15-20 pst. billigere enn de kommunale barnehagene, og da har man ikke tatt med kapitalkostnader og felleskostnader når det gjelder administrasjon for de kommunale barnehager, noe de private barnehagene må ha med i sine budsjett og sine regnskaper, men som kommunale barnehager overhodet ikke har med i sine. Så hvis man legger dette til driftskostnadene i kommunale barnehager, blir de enda dyrere. I tillegg har man da, som Arbeiderpartiet sier her i forhold til barnehagemeldingen som kommer, også nye krav til de private barnehagene, de skal likestilles med de kommunale. Det er barnehageloven som regulerer dette, ikke de enkelte kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ola T. Lånke (KrF): Kristelig Folkeparti er opptatt av en framtidsrettet familiepolitikk som er god for barn, menn og kvinner på vei inn i et nytt årtusen. En av de viktigste utfordringene vi står overfor, er å styrke familien og foreldrenes rolle når det gjelder å skape trygghet for barn og ungdom i samfunnet vårt. De siste årene har det vært fokusert mye på problemer knyttet til vold, mobbing, rus og rasisme blant barn og unge. Utfordringene vi står overfor her, må møtes på mange nivåer.

Regjeringen la nettopp fram handlingsplanen «Vold mot kvinner», og sist fredag ble Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet lagt fram. I tillegg arbeider det såkalte Befring-utvalget med en helhetlig gjennomgang og vurdering av hvordan barnevernstjenesten fungerer. Det er viktig å sikre god kvalitet på tjenester og tiltak og høy rettssikkerhet i alle faser i behandlingen av barnevernssaker. I løpet av 1990-årene har barnevernstjenesten gjennomgått en betydelig forbedring og effektivisering. Økningen i antall barnevernssaker skyldes først og fremst vekst i antallet barn og unge i hjelpetiltak, mens antallet omsorgsovertakelser pr. år har holdt seg mer stabilt.

Generell satsing på familiene, herunder familierådgivning, foreldreveiledning og samlivstiltak, i tillegg til forebyggende barnevernstiltak, er de beste og rimeligste, altså mest effektive, tiltakene å satse på. Men realistisk sett må vi alltid ha et velfungerende barnevern for de familiene og de barna som kommer i vanskeligheter.

Vi har over tid sett et sterkt økende behov for nye måter å hjelpe de barna, ungdommene og familiene på som sliter med kompliserte og sammensatte problemer. Tungt bemannede institusjoner med topp kvalifiserte fagfolk har også måttet melde pass. Kristelig Folkeparti ser derfor med stor interesse fram til utviklingen av nye, spennende tiltak som f.eks. behandlingsmetodene Parent Management Training, PMT, og multisystemisk terapi, MST. Disse metodene er familie- og nærmiljøbasert med vekt på framheving av ressurser hos familiemedlemmene, andre aktuelle instanser og støttespillere i lokalmiljøet. En viktig målsetting er å få til et konstruktivt samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner for å hindre plassering av barn og ungdom utenfor hjemmet.

Foreldre som har barn med alvorlig problematferd, skal få hjelp av fagfolk til å klare den tøffe utfordringen de står overfor. Kristelig Folkeparti har tro på en slik vinkling – man gjør noe med problemene der de oppstår. Der kan de også vanligvis best løses.

I forbindelse med budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet ble det gjort visse endringer i forhold til Regjeringens foreslåtte budsjett. Disse endrin-gene er blitt positivt mottatt. Jeg tror f.eks. at barnefamilier flest kan leve godt med at reformen om innføring av barnetrygd for 16- og 17-åringer er utsatt i fire måneder. Reformen kommer i løpet av året, og det er det viktigste.

Det er nå på tide at familier med ungdom i huset får et løft. De aller fleste barn går på skole og forsørges av sine foreldre, også etter at de har fylt 16 år. Forsørgerplikten etter barneloven varer til barnet er 18 år. For det store flertallet av barnefamiliene er barnetrygden fortsatt den viktigste overføringsordningen. Regjeringen har fått kritikk for å redusere barnetrygden noe pr. måned for å kunne utvide barnetrygden med to år. Jeg tror de fleste som har små barn nå, vil glede seg over at de får barnetrygd også for 16- og 17-åringene når den tid kommer.

Forsørgerfradraget er tilbake igjen etter budsjettavtalen med Arbeiderpartiet. Den enkelte barnefamilie kommer ganske så likt ut om forsørgerfradraget innlemmes i barnetrygden, eller om forsørgerfradraget beholdes som nå. Men vi gav avkall på en forenkling av støtteordningene. Effektiviseringen på dette området fikk vi ikke til, men hovedmålet er nådd: barnetrygd til 16- og 17-åringene.

Allerede i 1983 tok Likestillingsombudet opp spørsmålet om fedres opptjeningsrett til lønnet omsorgspermisjon. Både Likestillingsombudet og Barneombudet påpekte i 1990 at regelverket bidro til å opprettholde det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, og at dette var uheldig ut fra et likestillingshensyn, og også sett i forhold til barna. Etter dette har flere pekt på det samme. Økt grad av likestilling mellom mødre og fedre er til det beste for barnet. Jeg er glad for at Regjeringen nå har funnet rom for å gi fedre selvstendig rett til opptjening av fødselspenger. Det er spesielt viktig for barna det gjelder, og for far som får en større sjanse til kontakt med barnet sitt tidlig i livet.

Kristelig Folkeparti er heller ikke fornøyd med familiepolitikken før full barnehagedekning er oppnådd. Målet er snart nådd. Vi er på god vei, og det er vi fornøyd med.

Til slutt: Når det gjelder rammeområde 1, som er Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett, tillater ikke tiden meg – rammen er på fem minutter – å komme så mye inn på det. En rekke saker fra dette departementet ligger imidlertid til behandling i Stortinget, og disse sakene får vi nå i tur og orden. Det ble gjort noen endringer i budsjettavtalen i finanskomiteen. I familie-, kultur- og administrasjonskomiteens arbeid med dette budsjettet er det derimot ikke foretatt noen omprioriteringer. Derfor vil jeg nøye meg med å vise til våre merknader i innstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Helleland (H): Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene nå har funnet hverandre også i barne- og familiepolitikken. Annerledes kan en ikke tolke det når de nå konsekvent avstår fra å ta replikker på hverandre på et område hvor de før har vært som hund og katt.

Hovedproblemet med forliket er naturligvis at det fratar barnefamiliene 1,1 milliarder kr. Barne- og familiedepartementet har, på forespørsel fra Høyre, beregnet at en trebarnsfamilie vil tape 35 000 kr i barnetrygd gjennom de 18 år de mottar barnetrygd. Dette selger Kristelig Folkeparti som god familiepolitikk.

De private barnehagene sliter så tungt at departementet selv viser til at 14 pst. av de private barnehagene står på konkursens rand. Dette gjør forliket ingenting med. I stedet vil en stimulere til bygging av nye barnehager. Er det ikke riktigere å trygge det en har, og dermed sørge for at de private barnehagene, som Kristelig Folkeparti i alle fall før har vist en viss interesse for, har mulighet for gode og stabile driftsvilkår?

Det mest oppsiktsvekkende i det knøttlille forliket som ble inngått i komiteen, er kanskje at det er det første vellykkede – om enn noe puslete – angrep på kontantstøtten fra Arbeiderpartiets side. Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for å kutte i kontantstøtten med 1 mill. kr. Ikke noen sum å hisse seg opp over, men denne millionen skal gå til å styrke organisasjoner og institusjoner som i den offentlige debatt har vært kontantstøttens skarpeste kritikere. Blant dem som nå får ekstra midler er Kompetansesenteret for likestilling, som gjennom sin leder Ingunn Yssen får Grethe G. Fossum til å framstå som en mor godhjerta i sin argumentasjon mot kontantstøtten og Kristelig Folkepartis familiepolitikk. Ser Lånke dette paradokset, og vil han beklage at han på denne måten undergraver kontantstøttens legitimitet gjennom sin iver etter å være blokkuavhengig?

Presidenten: Presidenten velger å tolke det i positiv mening, og gir ordet til Ola T. Lånke.

Ola T. Lånke (KrF): Representanten Helleland konstaterer at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har funnet hverandre i familiepolitikken, etter å ha vært i krig i lengre tid på grunn av kontantstøtten. I den grad man kan karakterisere et budsjettsamarbeid som det å ha «funnet hverandre», har han for så vidt et poeng. Vi har hatt et konstruktivt og greit samarbeid i denne budsjettrunden og kommet fram til enighet når det gjelder viktige fordelinger. Slik sett er det riktig.

Helleland er opptatt av at Kristelig Folkeparti nå har svekket sin familiepolitiske profil gjennom vedtaket om å utvide barnetrygden til 18 år. Jeg skjønner at det kan se slik ut på papiret, men man må se for seg hva som i realiteten har skjedd gjennom dette. At man nå får utvidet barnetrygden til også å omfatte 16 og 17-åringer, er en viktig familiepolitisk reform, som jeg tror svært mange har ventet på og sett fram til å få gjennomført. Når man så må sette ned satsene litt for å strekke ut barnetrygden, er det helt i tråd med den forutsetning man la til grunn for å gjennomføre denne reformen.

Man må i den sammenheng ta med at man endrer søskengraderingen, som innebærer en vesentlig del av den innsparing man får når det gjelder dette. Man foretar ingen prisjustering av barnetrygden. Jeg ser at Høyre har foreslått det. En prisjustering har man ikke foretatt siden 1993, slik at man gradvis har svekket barnetrygdens verdi for familiene. Svært mye av verdiforringelsen ligger nettopp her, og dette er noe av det som vi kanskje kan se på i ettertid.

Når det gjelder kuttet i post 21 under kontantstøtte, handler det ikke om å svekke kontantstøtten, men man har sett at det er rom for å redusere posten for administrasjon av kontantstøtten.

Jon Olav Alstad (A): Det er bra at noen etter hvert har oppdaget det vesle vellykkede angrepet på kontantstøtten. Men det var ikke det jeg skulle ta opp.

Jeg har registrert at regjeringspartiene – og slik også representanten Lånke – til stadighet gjentar den uhyrligheten, eller la meg i hvert fall få lov til å kalle det den frekkheten, at det nå innføres selvstendig opptjeningsrett for fedre, og at vi får egne rettigheter når det gjelder fødsel. Det er nok et stykke igjen før vi kommer så langt, i hvert fall så lenge man legger inn begrensninger om at det må oppstå et omsorgsbehov, og at rettighetene knyttes til mange betingelser når det gjelder mors arbeidssituasjon.

Det jeg derimot er litt nysgjerrig på, er hvor hen Kristelig Folkeparti ønsker å komme. Ønsker de å komme dithen at vi får full opptjeningsrett for fedre, eller er de fornøyd med det som til nå er gjennomført, som for så vidt er et første skritt på veien, men som Arbeiderpartiet har oppfattet som det og ingenting mer? Vi er ikke fornøyd med dette slik det er. Er det ikke snart på tide at også mannfolkene får en del utvidede rettigheter i forhold til dette punktet?

Ola T. Lånke (KrF): Full opptjeningsrett for fedre bør vel være et mål. Vi har i denne omgang valgt å innføre en såkalt begrenset opptjeningsrett for fedre basert på egen stillingsbrøk, men vel å merke med den begrensning at det forutsettes at kvinnen har 75 pst. stilling. Jeg har registrert at det har kommet innvendinger mot at dette skal være god likestillingspolitikk. Ikke desto mindre er dette en reform som har vært etterspurt og foreslått av ikke mindre enn to tidligere nedsatte utvalg, deriblant Longva-utvalget. Vi ser på dette som et viktig skritt i riktig retning, ikke bare for å gi fedrene denne rettigheten ut fra et likestillingspolitisk aspekt, men vi tror at det generelt er god familiepolitikk. Vi kan vel aldri si oss fornøyd med en reform som ikke er 100 pst., men det er det vi har funnet rom for nå, så får vi ta et skritt av gangen. Vi er overbevist om at dette er et skritt i riktig retning.

Presidenten: : Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inger Stolt-Nielsen (H): Regjeringen har presentert årets budsjett som et skritt i retning av bedre fordeling, en utjevning av de forskjeller i levekår som utjevningsmeldingen pekte på. Men resultatet er blitt det motsatte. Vi har fått et budsjett som forsterker eksisterende ulikheter, og de som rammes hardest, er de som i utgangspunktet har det vanskeligst.

Familier med barn mellom 16 og 18 år får riktignok barnetrygd, enten de trenger det eller ikke, om ungdommen tjener penger eller ikke, om ungdommen er hjemmeboende eller bor på hybel, eventuelt er samboer med en 25-åring med høy inntekt. Det eneste problemet er hvem som da skal få trygden utbetalt: ungdommen selv eller ungdommens foreldre.

Det skal utbetales barnetrygd for ungdom som selv er blitt foreldre, men til hvem? Skal den unge mor få barnetrygd både for seg selv og sitt barn, eller er det mormor som skal få barnetrygd for barnebarnets mor?

Ifølge presseoppslag skal det utbetales barnetrygd både for tenåringsmor og barn, forutsatt at den unge mor ikke har giftet seg med barnets far, for da faller trygden vekk. Om de unge foreldre derimot lever i samboerskap, beholder de egen barnetrygd. Dette er en ny vri på Kristelig Folkepartis familiepolitiske ideologi, annerledes kan det vel ikke tolkes.

Disse problemstillingene viser hvor lite gjennomtenkt denne reformen er. Det er familier, særlig aleneforeldrefamilier, som trenger samfunnets støtte utover vanlig barnetrygdalder på 16 år. Derfor var det riktig å utrede behovet, slik at en treffsikker ordning kunne etableres, men generell utvidelse til 18 år er ikke en treffsikker ordning i forhold til mangfoldet i denne gruppen. Og så er det noe besynderlig at en omlegging av støtteordninger som gir staten et proveny på 1,1 milliarder kr neste år, presenteres som en forbedring for barnefamiliene. Det var ille slik det var fra Regjeringens side, det ble verre gjennom forliket. Da økte barnefamilienes tap til 1,1 milliarder kr. Og regningen går til de fleste barnefamilier. For første og andre barn blir tapet, sett over hele barnetrygdperioden, på i overkant av 7 000 kr pr. barn, og for tredje og påfølgende barn er tapet større. En trebarnsfamilie taper i overkant av 35 000 kr, og det blir også tapet for en aleneforsørger med to barn.

Det er aleneforsørgerne, de som har det vanskeligst fra før, som blir denne reformens store tapere, de som bare har én inntekt å møte avgiftsøkningene med. De får ingen skattelette, for de har ikke råd til å være deltidsansatt, men de får dyrere strøm, høyere kringkastingsavgift, dyrere bensin og altså mindre barnetrygd. Dette må være den minst vellykkede utjevningsreform som noen gang er presentert som en forbedring. Høyres modell, med prisjustert barnetrygd til 16 år og uendrede fradragsregler, ville sammenlignet med budsjettforliket gitt barnefamiliene 1,6 milliarder kr mer.

Denne reformens vinnere er ektepar med såpass god økonomi at mor kan være deltidsansatt, for da får de barnetrygdtapet kompensert gjennom mors skattelette. Denne formen for kontantstøtte til familier med brukbar økonomi kan muligens passe godt inn i Kristelig Folkepartis verdisyn, men hvordan Arbeiderpartiets kvinner kan ha forhandlet seg frem til dette, det begriper jeg absolutt ikke. Her har de i to år med nebb og klør kjempet mot en generell kontantstøtte til småbarnsforeldre, og nå har Jagland ikke bare velsignet kontantstøtten, men uten mulighet for misforståelser erkjent at den har kommet for å bli. Og nå går de altså inn for en annen og skjult form for kontantstøtte, som i realiteten bare er rettet mot ektepar med god økonomi. Jeg ser dette som et alvorlig anslag mot likestilling, det alvorligste vi har sett på lenge. Gifte kvinner vil bli utsatt for press hjemmefra; hvorfor jobbe mer hvis de får like mye igjen for å jobbe mindre – særlig når dette kommer på toppen av de siste års pensjonsreguleringer, der særfradraget øker på bekostning av grunnbeløpet og de fleste incitamenter for yrkesmessig likestilling bygges ned? Ja, det blir nok en del kjøkkenforklær under juletrærne i år!

Litt om barnevern. Utgiftene til barnevern har eksplodert, og samtidig ser vi at det stadig reises kraftig kritikk mot barnevernet. Jeg vil presisere at jeg er overbevist om at barnevernet gjør en meget god jobb i de aller fleste tilfeller. Men når et offentlig organ griper inn i en families indre liv, er det ikke til å unngå at konflikter oppstår. Dessverre er det slik at altfor mange barn lever under forhold som gjør det helt nødvendig at noen griper inn, og det er betenkelig når det fra enkelte barnevernskontorer signaliseres at man av frykt for offentlig kritikk gjør for lite i forhold til barn som har det vanskelig. Slik burde det ikke være.

Høy turnover er også et problem ved mange barnevernskontorer. Barnevernskontorene mister erfaringskompetanse, som isteden burde bygges opp. Den dypeste konflikten mellom barnevern og familier oppstår ved tvungen omsorgsovertakelse. Og her er jeg ikke i tvil om at det fattes en del feilbeslutninger. Vi bør nå få en evaluering av hvordan systemet med fylkesnemnder har fungert. Blir barns og foreldres rettssikkerhet godt nok ivaretatt av nemnder som støtter sine avgjørelser i avgjørende grad på barnevernsarbeidernes individuelle skjønn, og hvor barnevernets advokater også støtter seg på de samme saksbehandlernes skjønnsvurderinger og i liten grad etterspør bevis for at foreldre og familier svikter sine oppgaver i forhold til barna? Barnevernsarbeidere med liten livserfaring gis muligens i enkelte tilfeller for stor makt over andre menneskers liv. De mange mediefokuserte konfliktsaker på dette felt kan tyde på at saksbehandlere med så stor makt trenger større faglig tyngde enn det som ofte er tilfellet. En spesialisert etterutdanning for disse ville være en fordel. Jeg tror nok at det i de aller fleste tilfeller fremdeles gjøres en god jobb, men akkurat dette, prosessene rundt omsorgsovertakelse, bør rettssikkerhetsmessig evalueres. Det er betenkelig at når barnevernet griper inn og overtar ansvaret for et barn, ekskluderer de ofte hele familiens kontakt med barnet. Det er alvorlig for et barn å bli totalt avskåret fra sine røtter – fra sine besteforeldre, fra sine tanter og onkler, og det er ingen grunn til å si at besteforeldre som nærmer seg 60 år, er for gamle til å ta omsorg for sine barnebarn. Vi har den mest oppegående og aktive besteforeldregenerasjonen noensinne, og det er viktig at bånd mellom barnet og barnets slekt opprettholdes. Dette forstår ofte ikke unge sosionomer. De ser unge fosterforeldre som en bedre løsning enn stabile, biologiske familier som kan gå inn. Jeg håper at den reform av barnevernsarbeidet som er signalisert, i større grad vil ivareta de biologiske nettverk som knytter barn sammen til familie.

Vi har fortsatt problemer med barn og ungdom med alvorlige atferdsvansker. De lever på mange måter i et lovløst og rettsløst rom. Når det gjelder barn med rusrelaterte problemer og barn med komplekse atferdsforstyrrelser, er det beklagelig at det for mange av disse barnas vedkommende er foreldrenes ressursbakgrunn som avgjør om de kommer inn under psykiatriens ansvarsområde, eller om de plasseres under barnevernet. Vi trenger en sterkere oppbygging av de psykiatriske tjenester rettet mot barn og unge.

Så litt om noe som gjelder Arbeids- og administrasjonsdepartementets ansvarsområde. Fylkesmannens oppgaver er listet opp på en veldig god måte i budsjettproposisjonen, og jeg vil for Høyres del presisere fylkesmannens oppgave som rettsinstans, spesielt oppgaven som klage- og kontrollorgan for barn i barnevernsinstitusjon. Det er et arbeid innenfor fylkesmannens ansvarsområde som må prioriteres. Det er ingen grunn til å bruke manglende ressurser som forklaring på at man ikke oppfyller de forpliktelser man har, spesielt overfor barn i institusjon. Det må ha øverste prioritet. Og er det pengemangel, får en heller nedprioritere noe annet som er mindre viktig.

Når det gjelder arbeidsfordelingen mellom administrasjonsnivåene, er den saken til behandling. Vi forventer å få en proposisjon om en mer effektiv og hensiktsmessig fordeling innen stortingsperiodens utløp – vi må jo begynne å jenke litt på kravene om at vi skal få sakene fort – slik at vi kan få gått grundig gjennom dem. Vi ser av budsjettproposisjonen at det vil kreve en del lovendringer å forenkle og effektivisere forvaltningsnivåene. Høyre ser meget positivt på at lovendringsforslag kommer fortløpende. Det er ingen grunn til å vente til hele arbeidet er fullført før vi får de nødvendige lovendringsforslag.

Og så litt om Statskonsult: Vi ser det som meget viktig at Statskonsult får en liten pott av budsjettmidlene for på eget initiativ å kunne gå inn i den offentlige administrasjon for å komme med tilrådinger til effektivisering og forenkling også i statens sentrale organer. Det er gjerne slik at et organ vil beskytte seg selv mot egen effektivitetsvurdering, så hvis en skal få en effektivitetsvurdering av sentrale statsorganer, må det bli på Statskonsults initiativ. Derfor har vi foreslått at de får en pott til det.

Til sist: Høyre vil avsette en god pott – 304 mill. kr – til Statsbygg, slik at de kan ferdigstille påbegynte bygg, og slik at bygg som står på venteliste, kan ferdigprosjekteres og komme under bygging. Vi kan omsette veldig mye unødig papirarbeid til produktivt samfunnsnyttig arbeid, som f.eks. å få rasjonelle og gode etterspurte bygg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Breimo (A): I sine generelle merknader i innstillingen understreket Høyre innledningsvis at det må stilles klare krav til offentlige tjenester, at de skal være tilgjengelige når folk trenger dem, at tjenestene skal ha en høy kvalitet og at de skal være tilpasset den enkelte brukers behov der og da.

Det høres veldig fint ut, men Høyre kutter jo nesten konsekvent i bevilgningene til offentlige tilbud i sine opprinnelige budsjettforslag. Og så vidt jeg husker, har de kuttet 4 milliarder kr i kommunebudsjettet for neste år.

Hvordan ser Høyre for seg at det offentlige skal makte å innfri de sterke kravene som de stiller her, med stadig mindre penger? Vi har stadig økende behov, og et stadig økende antall mennesker som stiller krav til kommunene. Er ikke Høyres opplegg et opplegg for privatisering ut fra en ideologisk grunnholdning? I så tilfelle burde man heller si det åpent.

Jeg vil også konfrontere Høyre med merknadene om fylkesmannens tilsynsoppgaver overfor barnevernet, ikke minst fordi Inger Stolt-Nielsen så sterkt understreket at man ikke måtte redusere det arbeidet. Men Høyre står her sammen med Fremskrittspartiet, om enn litt mer beskjedne: De kutter bare 10 mill. kr. Det Høyre foretar nå, er en forskuttering av en eventuell innsparing og så håper de det beste. Etter mitt syn er det mildt sagt en lite betryggende framgangsmåte som her velges.

Inger Stolt-Nielsen (H): Det sies i proposisjonen at det er lagt på plass noen nye økonomireglementer og nye infrastrukturer basert på f.eks. IT som skal effektivisere hele forvaltningen, og vi forventer at dette gir en innsparing. 10 mill. kr på alle landets fylkesmannsembeter er oppriktig talt ikke særlig mye. Vi er overbevist om at det lar seg gjøre.

Så til offentlig tilgjengelige tjenester basert på kommuneøkonomiproposisjonen. Ja, det er slik at Høyre ville gi mindre i rammer til kommuneoverføringene, men så ville vi til gjengjeld la kommunene beholde mer av sine frie midler i skattepenger enn det som samarbeidspartnerne ble enige om. Dessuten ville også kommunene tjene på at elavgiften ikke ble satt opp. De ville også tjene på reduserte drivstoffkostnader. Både kommuner og fylker har pliktmessige transportkostnader. Så når en ser alle elementene sammen, ville Høyres forslag gitt fylker og kommuner et bedre budsjett.

Rogalandsrepresentanten fortalte her i finansdebatten at med Arbeiderpartiets hjelp hadde mitt fylke, Rogaland fylke, fått 12 mill. kr, og det var mer enn det de ville fått etter Regjeringens opplegg. Etter Høyres opplegg ville Rogaland fylke fått 12,5 mill. kr, og så ville de i tillegg ha besparelsene ved en elavgift som ikke steg, ved reduserte drivstoffkostnader, ved reduserte avgifter og reduserte lønnskrav. Så ut fra kommuneøkonomien er jeg overbevist om at Høyres budsjett ville satt kommunene langt bedre i stand til å yte tjenester. Og med et skatteopplegg som gir familiene større disposisjonsrett over egne inntekter, synker behovet for offentlige tjenester.

Anne Lise Lunde (KrF): Høgre står saman med Framstegspartiet i ei elendeomtale under kapitlet Tiltak i barne- og ungdomsvernet. Eg siterer:

«Disse medlemmer vil her vise til den negative utvikling man er vitne til både når det gjelder unge kriminelle, og den uro og utrygghet man har registrert innen barne- og ungdomsskolen i 1999 bare ser ut til å øke.»

Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet som vart lagd fram førre veke, viser at Regjeringa tek situasjonen på alvor. Mitt spørsmål er: Kvar har Høgre henta sin informasjon til det siterte situasjonsbiletet?

Etter det eg kjenner til, gir det forskingsresultatet NOVA utførte i 1998 på dette området, eit langt meir nyansert bilete av situasjonen blant unge i storbyane. Undersøkinga viser at positive haldningar, som m.a. respekt for lovverket, er eit rettare bilete enn vald, utagering og lovbrot. Men undersøkinga avdekkjer ei lita gruppe tungt belasta ungdomar med omfattande åtferdsproblem. Desse representerer ca. 5 pst. av ungdomane som var med i undersøkinga. Eg kunne gått vidare med opplysningar frå kriminalstatistikken som byggjer på rapportar frå politikammera.

No tilbake til spørsmålet: Kvar har Høgre henta sin bakgrunn for å vere med på denne dystre omtala av situasjonen blant barn og unge?

Inger Stolt-Nielsen (H): Høyre har selvfølgelig hentet opplysninger der alle andre henter opplysninger, bl.a. fra NOVA-rapporten. Vi er i kontakt med politi, med barnevern og med skoler. Vi har hentet opplysninger der opplysninger er å finne.

Heldigvis er det slik at hovedtyngden av våre ungdommer er kjempeflotte. Vi har en kjekk oppvoksende generasjon, med unntak for de få prosentene som har en atferd som er mer problemfylt, mer konfliktfylt, enn atferden til problemungdom før og faktisk gjør dem farlige både i forhold til seg selv og i forhold til omgivelsene. Vi har alltid hatt en liten del som ikke har klart å følge spillereglene, en liten del som har bydd på problemer, men problemene hos disse få er uten tvil større i dag og har også større konsekvenser. Vi ser at ulike former for farlig ungdomsdop er på fremmarsj i enkelte miljøer. Ungdom prøver seg på dop som har uhyggelige langtidsvirkninger. Dette er problemer vi ikke hadde før, og det er problemer som vi er nødt til å ta veldig alvorlig nå. Vi ser også at dette er en økende gruppe. Det står også i budsjettproposisjonen om kompleksiteten i barnevernet at barnevernets barn som har behov for både psykiatriske tjenester og andre tjenester, er en stadig mer utfordrende gruppe faglig, fordi problemene er tyngre og annerledes enn før.

Jeg registrerte at også Barneombudet for ikke så forferdelig mange dager siden skrev i avisen omtrent det samme som Høyre skrev i sine merknader til Ot.prp. nr. 63 for 1997-98 om barn i et lovløst rom, barn som ikke får den hjelp de har bruk for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Unn Aarrestad (Sp): Dette er eit av dei viktigaste politiske områda me handsamar. Ein politikk som styrkjer familiar av alle slag, vil betra oppvekstmiljøet og vil vera med på å gjera storsamfunnet betre å leva i.

Barnehagestatistikken for 1998 syner auka bruk av korttidsplassar for born under tre år. Det er betre permisjonsordningar, meir fleksibel arbeidstid og innføring av gradert kontantstøtte som har ført til at etterspørsla etter meir fleksible barnehagetilbod har auka. Samstundes er me kjende med at private barnehagar slit økonomisk, og nettopp desse har hatt svært mange av dei minste borna i barnehagen. Derfor er det nå så viktig å få ei endring i utbetalinga av driftstilskotet for å løfta drifta av desse barnehagane. Etter fleirtalsforslaget vil dette nå verta gjort.

For Senterpartiet har det heile tida vore viktig med eit reelt val med omsyn til kontantstøtta. Då er det viktig å ha nok barnehageplassar for dei små. Derfor ser me òg fram til komande barnehagemelding.

Sjølvstendig oppteningsrett til fødselspengar for fedrar har Senterpartiet kjempa for lenge. Til nå har det berre vore knytt til mora sine rettar. Dermed ville familiane ofte gå ned i inntekt når faren tok ut permisjon. Ennå er det dessverre slik at fedrane sine inntekter er høgare i gjennomsnitt. Nå må det vera rett at òg far kan ta ut permisjon og dermed få høve til å verta kjend med nykomlingen i familien. Til nå har faktisk berre to tredjedelar av fedrane nytta seg av dei fire vekene dei har hatt rett til pappapermisjon. Svært få har teke ut meir. Elles er det ingen grunn til å tru at ikkje far skal kunna ta sitt ansvar og få sin kos på dette feltet. Dette er likestilling på det beste.

Forbrukarrådet har vorte stadig viktigare. Målsetjinga er å sikra forbrukarane gode og sikre produkt i tillegg til at ny kunnskap og marknadsutvikling har fått ny verdi i denne samanhengen. Forbrukarane si kvalitetsoppfatning har endra seg. Politikken på dette området har fått eit meir politisk innhald. Dette har me sett tydeleg ved at Forbrukarrådet har vore meir aktivt både nasjonalt og internasjonalt på matvaresida ved endringar av EU-direktiv om genmodifiserte organismar og utviding av EØS-avtalen på veterinærområdet.

Forbrukarar og styresmakter i fleire europeiske land opplever nå ei stigande erkjenning av at etikk, sosialt ansvar, miljø og interesse for forbrukarkrav er føresetnader for langsiktig inntening i arbeidslivet. Dette reknar eg med at det kan verta brei debatt om i tilknyting til forbrukarmeldinga.

Når det gjeld dei politiske partia, har dei ein sentral plass i vårt folkestyre og parlamentariske system. Offentlege løyvingar til politiske parti har som grunnlag å styrkja dette på alle nivå og gjera det mogleg å driva ein brei, landsomfattande organisasjon. Eg er derfor glad for at det nå er eit solid fleirtal som støttar at det er like mykje pengar som skal utbetalast i offentleg partistøtte lokalt, sjølv om valdeltakinga vart lågare i år enn tidlegare. Etter tidlegare reglar vil dette ha vore redusert. Det er lite ønskjeleg at dei politiske partia i større grad skal verta avhengige av næringslivet, privatpersonar eller private organisasjonar for å gjennomføra drifta.

Systemet nå er slik at tilskotet til dei politiske partia sine ungdomsorganisasjonar vert gitt etter stemmetalet til moderpartia. Senterpartiet meiner dette er urettferdig i forhold til den medlemsmassen og den aktiviteten ungdomsorganisasjonane har, sidan dei er heilt sjølvstendige organisasjonar. Derfor bør dei partipolitiske ungdomsorganisasjonane sikrast eit grunnbeløp før den resterande delen av løyvingane vert fordelt etter partistorleik. Nå er det ingen ungdomsorganisasjon som vert så mykje subsidiert pr. medlem som framstegspartiungdommen med sin subsidieskrekk. Samtidig ser dette partiet det som uheldig at politiske parti gjer seg avhengige av store inntekter frå det offentlege. Det må vera eit paradoks for det partiet.

Nå ser me fram til og håpar at støtta til ungdomsorganisasjonane kan rettast opp ved neste budsjettbehandling, for å få ei meir rettferdig ordning på dette feltet.

Gunnar Breimo (A): Det er ett forhold som jeg alltid har undret meg over, nemlig hvor vanskelig det er i dette rike samfunnet vårt å finne midler til forebyggende barne- og ungdomsarbeid, arbeid for å forhindre at barna våre kommer skjevt ut. Situasjonen er jo den at når skadene er skjedd, er samfunnet bare nødt til å punge ut for å reparere både de rent materielle og de menneskelige skadene. Og altfor ofte kommer vi til kort, særlig på det menneskelige plan. Skadene lar seg ikke reparere.

Det er et paradoks at jo rikere vi blir som nasjon, jo verre ser det ut til å bli å finne penger til forebygging. Det vi foretar oss, blir altfor ofte det jeg vil kalle for klatting, selv om intensjonene er aldri så gode. Det mangler ikke på gode forsetter og handlingsplaner, men når det kommer til den økonomiske biten, tør vi liksom ikke kline ordentlig til, selv om de fleste av oss erkjenner at det er snakk om utgifter til framtidige utgifters besparelse. Det er jo nemlig slik at det vi investerer i forebygging, vil vi få mangedobbelt igjen på et senere tidspunkt.

Jeg skulle ønske vi kunne få en skikkelig og omfattende debatt om disse sammenhengene. Kanskje kan Regjeringens stortingsmelding, Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet, danne grunnlag for en slik debatt. Debatten må ikke bare dreie seg om hvilke tiltak som skal settes inn, for der tror jeg vi fort kan bli enige om mye. Det må også bli en debatt om hva vi er villige til å satse av økonomi når det gjelder oppfølgingen.

I det budsjettet vi i dag behandler, ligger det flere små bevilgningsforslag som tar sikte på forebygging. Men med all respekt: Det blir for smått sett på bakgrunn av de store utfordringene vi står midt oppe i.

I et innlegg tidligere i dag kom jeg inn på de siste års prioriteringer og pekte på at når viljen virkelig er der, er også pengene der. Det finnes altså ingen økonomisk unnskyldning for ikke å ta et krafttak på dette området. Og attpåtil er det som sagt snakk om å investere i framtiden på en måte som gjør at både samfunn og enkeltmennesker får mye mer igjen enn det det vil koste i dag.

Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har også ansvaret for en vesentlig del av Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett. Også det budsjettet inneholder svært viktige budsjettposter. Jeg finner grunn til å trekke fram bevilgningene til fylkesmannsembetene spesielt. Komiteens flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser i en merknad til det forhold at antallet årsverk er redusert med hele 8,7 pst. i perioden 1996–1998, uten tilsvarende reduksjoner i arbeidsoppgavene. Dette har skjedd som en følge av kravet om å tilpasse aktiviteten til de vedtatte budsjettrammene. Flertallet er selvsagt enig i at også fylkesmennene må holde sine budsjetter, og at de må gjennomføre omstillingsprosesser. Likevel uttrykker vi bekymring for at dagens situasjon kan gå ut over svake grupper – f.eks. innenfor barnevernet – samt rettssikkerheten generelt. Flertallet understreker derfor viktigheten av at den igangsatte omstillingsprosessen gjennomføres raskest mulig, og at den blir fulgt opp av en grundig evaluering av situasjonen.

Det er påfallende at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har villet støtte denne merknaden, på tross av at også de er opptatt av rettssikkerheten, spesielt innen barnevernet. Etter en merknad hvor de to partiene viser til at 16 av 18 fylkesmenn brøt regelverket som skal ivareta hensynet til en av samfunnets svakeste grupper, konkluderer de med å forvente ytterligere reduksjoner i bemanningen og foreslår et kutt på henholdsvis 10 mill. kr og 34 mill. kr. Det styrker ikke akkurat troverdigheten til de to partiene på dette området.

De siste årene har det bare blitt verre og verre for boligsøkende i våre større byer. Spesielt gjelder det Oslo, vår vanstyrte hovedstad. Arbeiderpartiet og SV har funnet det riktig at også staten bidrar til å avhjelpe nøden. Derfor står vi sammen om en merknad der vi ber departementet vurdere om noen av eiendommene som forvaltes av Statsbygg, kan disponeres til boligformål for de mest vanskeligstilte. På bakgrunn av statsrådens relativt positive svar på spørsmål i spørretimen virker det litt underlig at ikke sentrumspartiene kunne støtte merknaden. Vi er selvsagt klar over Statsbyggs primære oppgave, men i en ekstremt vanskelig situasjon må alle muligheter prøves. Jeg håper statsråden likevel vil foreta den vurderingen hun ikke var uvillig til å gå inn i.

Avslutningsvis vil jeg i likhet med Grethe Fossum gi uttrykk for bekymring over at Regjeringen gjentatte ganger kommer på kollisjonskurs med fagbevegelsen ved på en egenrådig måte å gripe inn i inngåtte avtaler, som AFP- og ventelønnsordningen. Endringer i denne type avtaler må skje i samråd med partene. Også i framtiden vil vi være avhengig av å ha en ansvarlig fagbevegelse som medspiller, ikke bare som motpart.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For Regjeringa er det eit hovudmål å legga til rette for gode oppvekst- og levekår for born og unge, ein trygg økonomisk og sosial situasjon for familiar med born og full likestilling mellom kvinner og menn i høve til å delta på lik linje i heim, arbeidsliv og samfunn. Regjeringa prioriterer ein politikk som gir valfridom for småbarnsfamiliane gjennom kontantstøtte og auka barnehagedekning, og tiltak for meir fleksibilitet i familie- og arbeidsliv.

Målet om full behovsdekning i barnehagesektoren står fast. Alle familiar som ynskjer det, skal få tilbod om barnehageplass til borna sine. I framlegg til statsbudsjett er det lagt opp til at det skal etablerast 4 000 nye barnehageplassar for born over tre år. Går utbygginga i 1999 som planlagt, reknar vi med å nå målet om full behovsdekning i år 2000 for denne aldersgruppa.

Ut frå tilbakemeldingar frå kommunane om kva for planar og behov dei har på barnehagesektoren, ser det ut til at det vil ta noko lengre tid før utbygginga vil vera fullført for born under tre år. For å auka tempoet i barnehageutbygginga, har Regjeringa foreslått at det skal innførast eit stimuleringstilskot.

Gjennom budsjettforliket i Stortinget er det lagt til rette for at det skal byggast 2 000 fleire barnehageplassar enn dei 6 000 Regjeringa hadde lagt opp til. Saman med stimuleringstilskotet vil dette vera eit viktig bidrag for å nå målet om full valfridom for fleire småbarnsfamiliar.

I stortingsmeldinga om barnehagepolitikken som skal leggast fram for Stortinget om kort tid, vil Regjeringa presentera ein handlingsplan for det arbeidet som står igjen for å nå full behovsdekning. I tråd med avtalen mellom regjeringspartia og Høgre og Framstegspartiet vil vi i meldinga òg legga fram forslag som vil sikra ein større grad av likebehandling av kommunale og private barnehagar frå kommunane si side.

Gjennom dei to åra sentrumsregjeringa har vore i posisjon, har vi vist stor handlekraft på det familiepolitiske området i tillegg til barnehagesektoren og kontantstøtta. For det fyrste vil eg nemna fedrane, som får sjølvstendig oppteningsrett til fødselspengar. Eg registrerer med glede at ein samrøystes komite sluttar opp om forslaget. Det har ikkje mangla på viljeserklæringar opp gjennom åra i forhold til ei slik reform, og no blir den ein realitet. For det andre blir barnetrygda utvida til 18 år. Gjennom denne endringa kjem vi i møte eit sterkt ønske frå mange foreldre med større born.

Regjeringa ser det som viktig å sikra born og unge gode og trygge oppvekstkår, og vil styrkja innsatsen for born og ungdom. I budsjettet legg vi opp til ein auke i løyvingane til internasjonalt ungdomssamarbeid. Støtta til dei frivillige barne- og ungdomsorganisasjonane aukar òg.

Utviklingsprogrammet for styrking av oppvekstmiljøet blir ført vidare. Målet er å styrkja dei lokale oppvekstmiljøa gjennom eit breitt samspel mellom offentlege og frivillige krefter. Som Stortinget er kjent med, har Regjeringa i samsvar med signala i budsjettproposisjonen for inneverande år løyvd ekstra midlar for 1999 til både barne- og ungdomsorganisasjonane og utviklingsprogrammet.

Valdsutvikling blant born og unge uroar oss alle. Sist veke la Regjeringa fram ei stortingsmelding om handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Planen skal gjennomførast i samarbeid mellom fem departement over ein periode på fem år.

Barne- og familiedepartementet har gitt øyremerkte midlar til fylkeskommunane sitt arbeid med born og unge med alvorlege åtferdsproblem sidan 1995. Løyvinga har gått til fagleg opprusting, som f.eks. kvalitetssikring av institusjonar og kompetansetiltak for personalet. Kommunane disponerer ikkje sjølve over den kompetansen som trengst i denne typen saker. Derfor er det så viktig at det blir utvikla fylkeskommunal spisskompetanse som kan hjelpa kommunane med å finna gode opplegg for born og unge med alvorlege åtferdsproblem.

I tråd med dette følgjer vi òg opp konklusjonen frå ei ekspertgruppe nedsett av Noregs forskingsråd på oppdrag frå Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Rapporten konkluderer med at institusjonar åleine ikkje eignar seg for ungdom med alvorlege åtferdsproblem. Dei same to departementa samarbeider om opplæring i fylka i to ulike metodar, den eine eit familiebasert tilbod til ungdom som er kjenneteikna av alvorlege åtferdsproblem. For yngre born dreier det seg om ein metode som går ut på å trena foreldre i å bruka alternative og meir høvelege strategiar i kvardagen for å handtera dei åtferdsvanskane som borna har. Begge metodane kan dokumentera gode resultat i USA.

Mens menn oftast blir utsette for vald på offentleg stad, blir kvinner i særleg grad utsette for vald i heimane sine. Tal frå politiet syner at valden mot kvinner som oftast blir utført av noverande eller tidlegare ektemenn eller sambuarar. Ofte blir born vitne til vald mellom foreldre.

Samfunnet har ansvar for å legga forholda til rette slik at denne – ofte usynlege – valden kan førebyggast. Nettopp førebygging er sentralt i Regjeringa sin handlingsplan mot vald mot kvinner.

Regjeringa er svært opptatt av korleis det kommersielle presset påverkar born og ungdom. I tråd med stortingsmeldinga om forbrukarpolitikken er det nedsett eit eige utval som skal greia ut tiltak for å redusera det kommersielle presset overfor born og ungdom. Utvalet skal levera si innstilling innan oktober neste år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): Jeg må innrømme at jeg er litt forvirret over det representanten Lånke fremfører fra denne talerstol, og det statsråden svarer i brev til komiteen. Det gjelder fedrenes selvstendige opptjeningsrett.

Jeg vil gjerne fra statsrådens side ha en definisjon på hva selvstendig opptjeningsrett er for menn og for kvinner, fordi den selvstendige opptjeningsretten for menn er knyttet til at kvinnen etter fødsel er i 75 pst. stilling eller i gang med fulltidsstudier, mens den selvstendige opptjeningsretten for kvinner ikke er avhengig av det mannen har av arbeids- eller studieinnsats. Vi kan få dobbeltomsorg hvis mannen er uføretrygdet, om han er hjemme. Uansett hva mannen gjør, har kvinnen full rett til fødselspenger. Det betyr at det er en forskjell på menn og kvinner. Er det likestilling?

Jeg vil gjerne spørre statsråden: Hvem har rett? Er det modellen til Lånke, som synes dette er et skritt i riktig retning og vil gå videre, eller er det statsrådens modell, som faktisk vil si en forskjell mellom menn og kvinner, som er rett? Og hvis det er statsråden som har den rette modellen på vegne av Kristelig Folkeparti, vil jeg gjerne vite når hun har tenkt å ta fra kvinner den selvstendige opptjeningsretten, slik at vi kan være helt sikre på at kvinner og menn ikke har omsorg samtidig i hjemmet.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, vi har vel rett begge to, både representanten Lånke og eg. Det som er heilt klart, er at det å foreslå eigne oppteningsrettar for fedrar har veldig mange snakka om i fleire år. Ingen har foreslått det før vi foreslo det no. Eg vil karakterisera det forslaget som vi har lagt inn i budsjettet, som ein god start på ei god sak.

Vi kjem tilbake til Stortinget med denne saka, der vi meir detaljert skal meisla ut korleis modellen vår kjem til å vera. Då vil vi ha ein breiare debatt om sjølve fedrerettane. Men eg må ærleg innrømma at eg synest det er litt pussig at spørsmålet skal ha slik ein negativ valør, fordi eg trudde faktisk dette var noko som dei fleste ville bli glade for. Vi er opptatt av og har tatt utgangspunkt i Longva-utvalet si innstilling, som gjekk inn for at fedrane skulle få ta i bruk rettane dersom det ikkje vart dobbeltomsorg. Då kan ein gjerne seia at det er ein forskjell på dei rettane fedrane får, og dei rettane mødrene får. Men det kjem vi til å ha ein grundigare debatt om når vi legg fram saka for Stortinget. Eg er sjølvsagt innstilt på å lytta til kva Stortinget seier. Samtidig har det ein kostnad.

Vi har no starta ein prosess for å gi fedrane reelle rettar. Ei slik sak kan sjølvsagt forbetrast i åra som kjem, dersom vi finn grunn til det. Men eg trur vi bør bli einige om at det ikkje er den beste økonomien å gi dobbeltstøtte til foreldra slik at begge foreldra, dersom dei er friske og oppegåande og ikkje-studerande, skal få høve til å vera heime samtidig over lengre tid. Det ynskjer eg i alle fall å avgrensa det til. Så får vi sjå konkret kva som blir resultatet, etter at vi tar ein grundigare debatt om modellen i Stortinget når vi legg fram saka.

Per Sandberg (Frp): Statsråden bruker mye tid på barnevern og forebyggende arbeid i forhold til ungdomskriminalitet og de problemene vi i dag ser ute i gatene og i skolene.

Representanten Breimo fra Arbeiderpartiet var inne på Fremskrittspartiets og Høyres prioriteringer i forhold til kutt i bevilgningene.

Jeg vil gjerne spørre statsråden om svaret på forebygging av den ungdomskriminaliteten vi ser i dag, er flere midler, når vi ser at det bevilges 116 mill. kr under Barne- og ungdomstiltak, 200 mill. kr under Tiltak i barne- og ungdomsvernet, 133 mill. kr under Familievern, bl.a., og det er ytterligere bevilgninger under andre kapitler når det gjelder forebygging.

Statsråden bruker også litt tid på den handlingsplanen som er lagt fram. Jeg vil sitere fra en pressemelding fra NTB:

«Neste år starter en prøveordning med ungdomskontrakter der unge lovbrytere kan slippe straff dersom de gjør opp for seg og endrer adferd. Det opplyste justisminister Odd Einar Dørum da han torsdag sammen med barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland presenterte regjeringens nye handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet.»

Jeg spør da: Er det ikke akkurat det problemet vi står midt oppe i, at barn og ungdom ikke får stå ansvarlig for sine handlinger? Er det ikke rett og slett det som er problemet når vi opplever sånne situasjoner som den vi hadde i forrige uke, da en person forårsaket en 26 år gammel mors død og så i ettertid stod fram og fortalte at det ikke var hans skyld, men det var politiets og det offentliges skyld? Er det ikke det som er situasjonen i dag, at vi må gjøre slike ungdommer ansvarlige for sine handlinger?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg trur svaret på spørsmålet frå representanten Sandberg er samansett. Svaret er nok både meir midlar og at midlane kan brukast betre. Vi kan ha betre samordning mellom dei ulike etatane, mellom dei ulike tilboda til born og dei som har ansvaret for dei. Handlingsplanen inneheld ei rekkje slike tiltak. Nokre av dei vil krevja meir midlar og andre treng det ikkje, så eg trur det er begge delar.

Eg har òg lyst til å understreka at løysinga sjølvsagt ikkje er at born og unge ikkje skal stå ansvarlege for handlingane sine, men det å stå ansvarleg for handlingane sine er ikkje nødvendigvis det same som at straffa skal vera så streng som mogleg. Det kan vera mange grunnar til at born og unge forgrip seg, både på eldre og yngre, og på ulike måtar. Dei fleste av dei som har det verst, har òg hatt ein utruleg vond barndom. Dei har hatt store problem i mange år, og mange av dei treng faktisk handsaming, omtanke, omsorg og ein ny start meir enn dei treng strenge straffar.

Eg er glad for at vi kan sjå dette i samanheng. Det er ikkje snakk om å sy puter under armane på nokon, men det er faktisk snakk om å gi dei eit alternativ for å få dei på rett kjøl. Om vi klarer å finna grep som faktisk gir desse ungdommane ei ny sjanse, synest eg på ein måte at diskusjonen om strengare straffar eller ikkje er ganske uinteressant. Det er faktisk det beste for dei sjølve, og det er òg det beste for samfunnet, om vi klarer å få det til.

Trond Helleland (H): Kristelig Folkeparti ønsker å framstå som barnefamiliens venn – ja, kanskje barnefamiliens aller beste venn! Årets budsjettforlik må således være en skuffelse for dem som har satt sin lit til at Kristelig Folkeparti vil være en pådriver for bedrede vilkår for barnefamilien.

Omleggingen av barnetrygden er det så langt bare Finansdepartementet som har grunn til å juble over. Statsråden har selv slått fast – på spørsmål fra Høyre – at en trebarnsfamilie vil tape i overkant av 35 000 kr på omleggingen av barnetrygden gjennom en 18-årsperiode. Hva sier statsråden til denne gruppen og alle andre grupper som taper på denne omleggingen i barnetrygden?

Departementet slår på side 124 i budsjettet fast at 14 pst. av de private barnehagene står på konkursens rand. Dette utgjør over 10 000 barnehageplasser. I budsjettet tar en overhodet ikke konsekvensene av dette, men velger heller å lokke nye private og offentlige barnehageetablerere med stimuleringstilskudd, slik at en da kanskje skal kunne opprette 8 000 nye plasser neste år. Ser statsråden paradokset i det at mens 10 000 private barnehageplasser står i fare for å bli nedlagt, skal en stimulere til etablering av nye plasser?

Etter Høyres mening er det sannelig på tide at barnehagemeldingen kommer, slik at Regjeringens grenseløse passivitet på området private barnehager kan rettes opp. Er statsråden bekymret for de private barnehagenes driftssituasjon, eller er planen å snikkommunalisere alle private barnehager?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Fyrst til spørsmålet om barnefamiliane sin økonomiske situasjon – det er med undring eg heile denne hausten har høyrt Høgre sin argumentasjon i forhold til barnefamiliane sin økonomiske situasjon.

For det fyrste har Regjeringa gjort den jobben som vi lovde å gjera i kontantstøtteavtalen. Vi gjekk faktisk lenger enn i kontantstøtteavtalen i forhold til å føreslå barnetrygd til fylte 18 år, utan at totalbeløpet aukar, som det står i avtalen, ein avtale leiaren til Trond Helleland har vore med på å skriva under, òg leiaren i Framstegspartiet. Eg er godt nøgd med resultatet. Det å fordela dei same pengane på fleire born utan at nokon skal tapa på kort sikt, forstår ikkje eg at det ein gong går an å prøva å problematisera. Vel trur eg på under, men eg har ikkje ein gong bede om eit slikt under som dette.

Det andre eg legg merke til, er at Høgre gjer det at vi ikkje har prisjustert barnetrygda i år, til eit stort poeng. Høgre sa ingenting om det i fjor, og heller ikkje i forfjor – då vart heller ikkje barnetrygda prisjustert. Då var ikkje dette eit problem i det heile tatt, men i år er det eit problem, fordi vi har ein budsjettavtale med Arbeidarpartiet. Barnetrygda har ikkje vore prisjustert sidan 1994, trur eg, og vi får sjå kva vi får råd til neste år, men eg synest i alle fall ikkje det er det store poenget og at det vil føra til at barnefamiliane vil få det så veldig mykje verre. Dei 35 000 kr som desse familiane tapar, er altså 55 kr pr. barn pr. månad – det er ikkje det store beløpet – men dei får altså barnetrygd i 18 år, og det seiar faktisk barnefamiliane at dei ynskjer. Når borna er 16 og 17 år, er dei faktisk dyrare enn både borna til Trond Helleland og borna mine er for tida.

Til det siste spørsmålet, som går på private barnehagar: Barnehagemeldinga kjem før jul, og der vil vi òg ha løysingar på korleis vi vil sørgja for at dei private barnehagane ikkje skal kommunaliserast, men skal kunna overleva.

Ågot Valle (SV): I alt arbeid med barn trengs det styrket tverrfaglig samarbeid, og det understreker også Regjeringa i den handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet som er lagt fram. Det er jeg helt enig i.

Men så har jeg erfaring for at når de forskjellige etatene som skal samarbeide, har dårlige kår, dårlig råd, så har også samarbeidet dårlige kår, for lederne for de forskjellige institusjonene, skolene, barnehagene, barnevernet eller hva det er, har fått én veldig tydelig beskjed, og det er at de skal holde budsjettene. Vi vet at mange av etatene har trange budsjetter. Hvorfor det? Jo, fordi kommuneøkonomien hele tida har sakket akterut. Det har sin bakgrunn i at det private forbruket har økt med 12 milliarder kr i 1999, det kan kanskje ha noe med det kommersielle presset mot barn å gjøre; det kan kanskje være en sammenheng her. Det fører også til større forskjeller. Regjeringa understreker jo hvor viktig det er å utjevne forskjellene også i kampen for å få bedre oppvekstvilkår. Her trengs det altså en gedigen omfordeling fra privat sektor over til kommunene, og jeg vil gjerne spørre statsråden, som Kristelig Folkepartis leder, hva hun har tenkt å gjøre for å få til den omfordelinga.

Så vil jeg over til situasjonen for homofile og lesbiske. Deres interesser blir pr. i dag langt på veg ivaretatt av LLH. Og jeg er veldig glad for den stortingsmeldinga som kommer på bakgrunn av den NOVA-rapporten som nok sendte noen sjokkbølger inn i alle miljø. Men imens må altså arbeidet gjøres, og da er økonomien til LLH helt avgjørende for at de skal kunne ivareta de oppgavene de har i dag.

Hva vil statsråden gjøre for å bedre økonomien til LLH, slik at de kan bli i stand til å ivareta disse oppgavene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har lyst til å minna representanten Valle om at eg ikkje står på talarstolen som leiar i Kristeleg Folkeparti, eg står her som barne- og familieminister, og eg vil gjerne svara på spørsmål som barne- og familieminister. Det er av og til freistande å byta rollene, men det skal eg ikkje la meg freista til.

Når det gjeld omfordelinga i forhold til det private forbruket og kommunane sitt ynske om meir midlar, er det ein interessant diskusjon. Vi har lagt fram ei stortingsmelding om utjamning i levekår der vi peikar på ein del poeng i så måte, og den skal handsamast i Stortinget. Noko av det er òg følgt opp i budsjettet, men noko må følgjast opp i neste omgang. Alt kan ikkje gjerast på ein gong.

Når det gjeld ein auke i støtte til LLH, så veit representanten Valle at vi diskuterer ei omlegging av støtta til dei familiepolitiske organisasjonane. Eg fekk ei innstilling i vår med omsyn til ei omfordeling, men eg valde ikkje å gjennomføra den frå 2000 av, fordi eg veit det ville ha fått ganske store følgjer for støtta til m.a. LLH og somme andre organisasjonar, mens andre igjen ville ha fått mykje meir. Eg følte at den omfordelinga som vart føreslått, var veldig drastisk, spesielt for LLH, så det har eg utsett eit år. Og kva vi kjem til å føreslå til neste år, kan eg sjølvsagt ikkje seia noko om enno.

Eg har lyst til å minna om at LLH fekk nesten 1 mill. kr i støtte for nokre år sidan, og den har stadig blitt kutta av arbeidarpartiregjeringa utan at nokon har gjort noko nummer av det. Eg har òg lyst til å legga til at eg faktisk er glad for dei 100 000 kr det er funne rom for til LLH i budsjettforliket mellom Arbeidarpartiet og sentrumspartia. Eg føler nok òg, som SV skriv i innstillinga, at LLH er plassert litt feil i budsjettet, og eg skal gå inn og sjå på kva vi kan gjera med det. Eg er opptatt av den same problemstillinga som Ågot Valle reiste, men eg kan ikkje lova noko meir i auke enn det dei får gjennom budsjettforliket. Så får vi koma tilbake til den totale situasjonen for organisasjonen til neste år.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Per Roar Bredvold (Frp): I dagens samfunn er det mye som tyder på at familien som samlivsform er truet. Det blir stadig flere enslige og et stadig økende antall enslige forsørgere. Flere velger samboerformen i stedet for ekteskap, antall skilsmisser øker, forbindelsene er mindre forpliktende enn før og det er lettere å skifte partner. Familiestrukturen er i oppløsning. Dersom vi ønsker at familien fortsatt skal være det bærende samfunnselementet, må vi snu denne utviklingen.

På spørsmålet om familien, slik vi kjenner den opp gjennom historien, er av betydning for samfunnet, samfunnets utvikling, borgernes livskvalitet og utviklingsmuligheter, må svaret bli et ubetinget ja. For den enkelte gir familien tilknytning, samhørighet, tilhørighet, fellesskap, trygghet, beskyttelse og langt på vei en mening med livet, selv om ikke alle familiemedlemmer til enhver tid føler at det å ha familie er udelt positivt.

Det har med all tydelighet vist seg umulig for det offentlige å overta alle de omsorgsoppgaver som tidligere ble utført av familien. Den sosialistiske samfunnstanken om at velferdsstaten – fellesskapet – skulle påta seg de omsorgs- og oppdrageroppgavene som tidligere tilfalt familien når de voksne familiemedlemmene forlot hjemmet, har vist seg å være urealistisk. Velferdsstaten makter ikke å løse oppgavene, og mange av familiene klarer det heller ikke lenger. Dette går ut over de svakeste i samfunnet, og barna blir den lidende part.

De siste 15-20 årene har det skjedd en endring i rammene for stabile familieforhold. Familiens muligheter til å ha en stabil omsorgs- og oppdragerfunksjon er vesentlig svekket, kanskje særlig på grunn av økte leveomkostninger. Det har samtidig skjedd en utdanningseksplosjon, og stadig flere personer har tatt utdanning utover grunnskolenivå og valgt å gjøre aktivt bruk av utdannelsen ved å søke lønnet arbeid. Holdninger blant folk til arbeid som utføres i hjemmene, og den økonomiske forskjellsbehandling fra myndighetenes side av en- og toinntektsfamiliene, har gradvis ført til at hjemmene har blitt tømt for voksne personer store deler av døgnet.

Familien er først og fremst viktig av hensyn til barna og deres fremtid. Derfor må forholdene legges til rette slik at familiens muligheter til selv å ta ansvar for sine barn, deres oppdragelse og utvikling styrkes. Her har kontantstøtten vist at i hvert fall en del av disse problemene kan løses ved denne form for likebehandling. Her har foreldrene fått en valgmulighet for hvordan de kan løse sine daglige gjøremål på en slik måte at familien kan være mer sammen uten at dette går ut over økonomien i altfor stor grad.

Fremskrittspartiet er overbevist om at foreldrene er de som er best egnet til å ta seg av sine barn. Derfor er det viktig å legge forholdene til rette for at en av foreldrene kan være hjemme mens barna er små. Det gjøres etter Fremskrittspartiets mening best ved bl.a. å sørge for et bedre økonomisk grunnlag for småbarnsforeldrene gjennom en ektefelledelt beskatning, økt barnetrygd samt fradrag for alle reelle utgifter til barnepass og nå sist kontantstøtte. Det er interessant å se at en del motstandere av denne ordningen nå ser ut til å kunne akseptere denne i mer eller mindre grad.

For at alle foreldre skal få reelle muligheter til å velge mellom å arbeide hjemme eller ute, må overføringene til barnefamiliene være nøytrale, slik at alle mottar like meget i støtte fra det offentlige. Støtten må derfor være så stor at valget blir reelt, at man har anledning til å velge bort en arbeidsinntekt.

Så tilbake til det grunnleggende i en familiedebatt, nemlig hvem som skal bestemme hva som er best for den enkelte familie og dens livsform. Er det staten eller er det den enkelte familie? At samfunnet, inklusiv familien, må ha visse kjøreregler, er vi alle enige om. Men når disse reglene er fastlagt, er det etter Fremskrittspartiets syn ikke den miste tvil om at det må være den enkelte families ansvar og rettighet å ivareta seg og sine på den beste måten. Jeg tror ikke at det er noen familier i dette land som er helt like på alle områder og dermed passer inn i det samme mønsteret. Derfor må vi gi familiene frihet og økonomi til å innrette seg innenfor de fastlagte kjøreregler, nettopp slik denne familien ønsker.

Trond Helleland (H): Årets budsjettforlik vil, i motsetning til hva budsjettkameratene ynder å fremstille det, innebære et kraftig angrep på barnefamilienes økonomi. Arbeiderpartiet fant tiden inne for å godta kontantstøtten for å gi det norske folk en bedre fordelingspolitikk, spesielt med tanke på grupper som har en vanskelig økonomi. Barnefamiliene var åpenbart en prioritert målgruppe som skulle nyte godt av den nye fordelingspolitikken. I denne argumentasjonen ligger det også under at et forlik med Høyre ville svekke barnefamilienes økonomi.

Samtidig ønsker Kristelig Folkeparti å framstå som barnefamilienes beste venn og velgjører, og de markedsfører seg selv som et familieparti. Da finner jeg det oppsiktsvekkende og avslørende at budsjettforliket innebærer et tap for barnefamiliene på 1,1 milliarder kr, og det kun innenfor budsjettet til Barne- og familiedepartementet. Økt elavgift, økt bensinavgift og en del andre avgifter som går i feil retning for også barnefamiliene, er ikke tatt i betraktning.

Høyre var, som statsråden var inne på, med på å utrede en utvidelse av barnetrygden til 18 år, men vi forbeholdt oss retten til å vurdere hvordan de konkrete forslagene ville slå ut. Det har vi gjort, og resultatet er ikke mye å hoppe i taket for. Neste år vil satsene for barnetrygden bli redusert, slik at en får 9 948 kr for første og andre barn, mot 11 112 kr i dag. For tredje og følgende barn reduseres satsen fra 13 092 kr til 10 994 kr årlig. Dette er angrep mot dem som ønsker å få flere enn to barn, og jeg skulle tro Kristelig Folkeparti ville være positiv til at de skulle få litt ekstra i barnetrygd. Samtidig som barnetrygden utvides til 18 år, reduseres forsørgerfradraget for barn mellom 16 og 18 år, fra ca. 2 500 kr til ca. 1 800 kr.

Dersom en tar en trebarnsfamilie, som jeg før har nevnt, ville denne tape 35 938 kr på Arbeiderpartiets og Regjeringens barnetrygdforlik. Så kan en si at dette er lite – dette er 50 kr i måneden – men realiteten er at det er en svekkelse av barnetrygden. Og når statsråden i sitt svar på min replikk er inne på at Høyre ikke har prisjustert eller foreslått å prisjustere barnetrygden de to siste årene, har det en veldig klar sammenheng med en annen reform som vi har gått sammen om, nemlig kontantstøtten. Hvis statsråden går tilbake til foregående budsjett, før kontantstøtten ble innført, vil hun se at Høyre hvert år har foreslått å justere barnetrygden, og det tror jeg jammen Kristelig Folkeparti har vært med på også. Men nå er altså muligheten der til å gjøre det, uten at statsråden har fulgt opp. Jeg håper det i hvert fall vil bli sett på til neste år, for barnetrygden har stått stille siden 1993. Resultatet av forliket er således blitt en dårlig familiepolitikk og en dårlig fordelingspolitikk.

Vi ønsker å beholde dagens ordning med hensyn til barnetrygd. Høyre vil også beholde forsørgerfradraget i skatt, som Regjeringen foreslo å fjerne. Høyres alternativ innebærer en styrking av barnefamilienes økonomi, med 500 mill. kr i forhold til Regjeringens forslag. Gjennom avtalen med Arbeiderpartiet har Regjeringen oppnådd å svekke barnefamilienes økonomi ytterligere, med 400 mill. kr utover den innstrammingen på 700 mill. kr som lå i det opprinnelige budsjettforslaget. Det virker som om Regjeringen vil sende regningen for kontantstøtten til familier med eldre barn. Det var ikke intensjonen bak den kontantstøtteavtalen regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet inngikk.

Ellers må jeg som saksordfører for kontantstøtten si meg fornøyd med at år 2000 vil være det første året der alle elementene i kontantstøtten er på plass i henhold til den mye omtalte kontantstøtteavtalen, og det er bra. Neste år vil det bli utbetalt 3 000 kr pr. barn pr. måned, og vi får i tillegg den femdelingen av kontantstøtten som har vært viktig for Høyre for å ivareta valgfriheten.

En ting som bekymrer meg mer, er de private barnehagenes driftssituasjon. Det blir å kaste blår i øynene på folk når Regjeringen og Arbeiderpartiet setter av 45 mill. kr til stimuleringstilskudd for nye barnehageplasser og samtidig peker på at 14 pst. av de private barnehagene har en så dårlig økonomi at de risikerer å bli nedlagt. Høyre foreslår i sitt alternative budsjett å sette av 227 mill. kr som et særtilskudd til private barnehager for å lette driftssituasjonen noe, i påvente av behandlingen av barnehagemeldingen, som skal legges fram før jul. Jeg er glad for det signalet statsråden gir, at de private barnehagene skal ivaretas og ikke snikkommunaliseres. Jeg ser derfor med stor forventning og spenning fram til barnehagemeldingen, slik at vi nå kan få snudd passiviteten som har vært her, at vi kan få en politikk som er noe mer offensiv og positiv, og at vi også kan nå målet om full barnehagedekning på en enklere måte enn gjennom å pøse på med stimuleringstilskudd. Vi vet at det er veldig mange private aktører som ønsker å drive barnehager.

Jeg vil slå fast til slutt, som jeg har sagt før, at dette budsjettforliket som skulle bli en bedre fordelingspolitikk, tvert imot er et skritt i gal retning når det gjelder barnefamilienes vilkår. Forliket innebærer dårlig fordelingspolitikk og dårlig familiepolitikk.

Liv Marit Moland (A): En av de store utfordringene vi har i dagens samfunn, er oppvekstmiljøet for våre barn og unge. Barn og unge utsettes for mange flere fristelser, større kjøpepress, større krav om å være skoleflinke og vellykkede, enn det vi som foreldregenerasjon opplevde. Mange barn, altfor mange, takler ikke en slik livssituasjon og kommer inn i en uheldig utvikling, til tross for at barna kanskje aldri har hatt så mange tilrettelagte fritidstilbud som de har i dag.

Mange barn mangler et sosialt nettverk, med voksne som bryr seg om dem. Hva er det som svikter i det hjelpeapparatet vi har bygd opp, når ikke barna får den hjelpen de trenger i tide?

Hjelpeapparatet er stort, fagfolkene mange, og stadig større ressurser blir satt inn i forebyggende arbeid. Det er nok å nevne barnevernet, sosialetaten, skolene, barnehagene, skolefritidsordningen, lag og frivillige organisasjoner, PP-tjenesten og barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner.

Likevel ser vi en stadig negativ utvikling med unge kriminelle, stadig yngre rusmiddelmisbrukere og stadig oftere bruk av våpen. Disse barna møter vi igjen i barnevernsinstitusjonene når alle andre tiltak er utprøvd. Vi møter dem igjen i stadig skiftende fosterhjem og i kriminalstatistikken. Disse barna trenger ikke strengere straffer, de trenger mer omsorg.

Vi har i den senere tid fått urovekkende meldinger om mangelfull behandling i våre barnevernsinstitusjoner. Dette gjelder spesielt barn med sammensatte problemer, som rusmiddelmisbruk, kriminalitet, atferdsproblemer og psykiske problemer.

Det er nødvendig å foreta en grundig gjennomgang og å evaluere kvaliteten på tilbudene i behandlingsopplegget i barnevernet. De ansatte trenger oppfølging og etterutdanning for å heve sin egen kompetanse. Det er fylkeskommunens ansvar, og den kan på en mye bedre måte ta kontroll over behandlingstilbudene og sikre kvaliteten på dette tilbudet. Det er fullt mulig å stanse bruken av en institusjon som man mener ikke oppfyller faglige kvalifikasjoner.

Utviklingen er dessverre negativ. I 1999 opplever vi at stadig flere ungdomsskoleelever prøver hasj og andre rusmidler. Ungdom aksepterer i stadig sterkere grad at venner bruker narkotiske stoffer – stoff blir alminneliggjort blant ungdommen. Ungdommer i Arendal har et like stort problem som ungdommer i Oslo.

Vi har en konsentrasjon av private barnevernsinstitusjoner i Aust-Agder, og vi har landets lengste kø for behandling ved psykiatriske institusjoner for barn og unge. Det er også vanskelig å gi dem et godt nok tilbud til skolegang på grunn av mangel på fagfolk.

Veksten i det private tilbudet er en utfordring for fylkesmannen som skal føre tilsyn med alle institusjonene. Få fylkesmenn klarer å oppfylle kravene til å kontrollere alle barnevernsinstitusjonene.

Tilbudet i en barnevernsinstitusjon er svært kostbart. Resultatene i disse institusjonene bør evalueres. Antallet barn og unge i private institusjoner er tredoblet på fem år. En plass koster i gjennomsnitt 860 000 kr. I Arendal har vi en ungdom fra Oslo som koster sin hjemkommune nesten 3 mill. kr pr. år. Det må være mulig å etterspørre resultater av en slik satsing. Mange institusjoner gjør antakelig en svært god jobb, men i forhold til de ressursene som blir brukt, bør vi føre en mye bedre kontroll med de tilbudene som finnes.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at statsråden på et tidligere spørsmål kunne forsikre om at en del tiltak allerede er satt i gang i forhold til fylkeskommune og fylkesmann.

Statsråd Laila Dåvøy: I årene som kommer, må vi som nasjon forberede oss på store utfordringer til vår omstillingsevne.

Det offentlige må hele tiden søke å effektivisere og forbedre sin oppgaveløsning. Det blir reist krav til det offentlige om å tilby flere typer tjenester, parallelt med høyere krav til kvalitet på tjenestene. Det vil i en slik situasjon være avgjørende å finne alternative tiltak for omstilling og effektivisering av den offentlige tjenesteproduksjon.

Programmet «Et enklere Norge» er et uttrykk for at Regjeringen ser det som vesentlig å fornye, forsterke og samordne innsatsen for å gjøre statsforvaltningen enklere og mer oversiktlig for alle typer brukere.

Det er behov for forenklinger slik at den enkelte bruker bedre forstår og finner fram i offentlige ordninger, får sine saker behandlet, blir veiledet og hjulpet til å hevde sine rettigheter, og ikke minst nyter godt av offentlige tjenester.

På vegne av Regjeringen har jeg en ambisjon om en mer brukerorientert forvaltning. Et viktig element her er å gi brukerne serviceerklæringer. Regjeringens mål er at alle statsetater skal gå ut med slike erklæringer innen utgangen av år 2000, og jeg er glad for å kunne si at arbeidet er i godt gjenge i våre statlige etater.

Å gjøre det enklere for brukerne kan dessuten tilsi å omorganisere med utgangspunkt i brukernes opplevelse av forvaltningen. Samordning av førstelinjetjenesten i form av offentlige servicekontorer er et godt eksempel på dette. Flere kommuner, bl.a. min egen hjemkommune Askøy, har høstet gode erfaringer med en slik samordning av førstelinjetjenesten.

Men det er også behov for å samordne internt i staten. Regjeringen vil nå samordne og effektivisere de statlige tilsynsordningene, og er i full sving med dette arbeidet. I forlengelsen vil jeg forsterke innsatsen når det gjelder effektivisering og forbedring av offentlig sektor også på andre områder, slik at den samlede ressursbruken blir så god som mulig.

Storting og regjering har tillagt fylkesmannen viktige samfunnsoppgaver i offentlig forvaltning, ikke bare som tjenesteyter, men også som en sikkerhet for at enkeltindivider og grupper i samfunnet får en effektiv og korrekt behandling i møte med det offentlige. Fylkesmannsembetene må derfor ikke ses på som et kostnadsdrivende byråkrati, men som en garantist for rettssikkerhet i velferdssamfunnet, som flere her har vært inne på tidligere i dag.

Flere av komitemedlemmene har merket seg at antall årsverk i embetene er redusert med nærmere 9 pst. de siste årene uten at oppgaveporteføljen er tilsvarende redusert. Alle embetene har i denne perioden effektivisert virksomheten gjennom omstillingsprosjekter både i forhold til organisasjonsutvikling og ved bruk av ny informasjonsteknologi. Gitt dagens teknologi og de oppgaver fylkesmannsembetene nå er pålagt, tror jeg at grensen for effektivisering er nådd, med mindre det tas ytterligere mer omfattende og helhetlige grep.

Fylkesmannen løser oppgaver for åtte departementer. I Stortinget blir oppgaver som vedrører fylkesmannsembetene, behandlet av syv komiteer, og budsjettene behandles i tre komiteer. Jeg har derfor satt i gang et internt arbeid som skal se om det er mulig å gjøre dette enklere og mer oversiktlig for oss alle.

I 1998-99 gjennomførte departementene en grundig gjennomgang av fylkesmennenes oppgaveportefølje med sikte på å komme fram til forslag til hensiktsmessige endringer. Flere av disse forslagene er tatt inn som delprosjekter i «Et enklere Norge», og vi er godt i gang med disse.

Utfordringen framover vil både være å balansere oppgaver mot ressurser og å vurdere en hensiktsmessig fordeling av oppgaver mellom forvaltningsnivåene. Dette arbeider Oppgavefordelingsutvalget nå med. Jeg mener at det er riktig at man tar stilling til de faglige vurderingene først når dette utvalgets innstilling foreligger neste år. Stortinget vil da ventelig bli invitert til en diskusjon gjennom en stortingsmelding.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Gunnar Breimo (A): Det framgår av budsjettforslaget fra Regjeringen at den ønsker å begrense nye utbyggingsoppgaver i regi av Statsbygg, men begrunnelsen for den begrensningen synes noe uklar. Jeg vil derfor spørre statsråden om hun kan redegjøre litt for hva som ligger bak en slik holdning – er det hensynet til omorganiseringen av selskapet eller er det hensynet til den økonomiske politikken og det å unngå å overopphete økonomien vår. Jeg spør fordi mange nye større og mindre byggeprosjekter ligger i løypa for å bli gjennomført, det gjelder ikke minst innenfor undervisningssektoren.

Hvis det er mulig, vil jeg også gjerne ha statsrådens syn på hvordan hun vurderer mulighetene for økt aktivitet i Statsbyggs regi i løpet av året. Jeg håper nemlig at denne omorganiseringsprosessen som selskapet er i, ikke nærmest blir liggende som en klam hånd over selskapet i lang tid. Selskapet har som kjent også relativt stor frihet til å starte byggeprosjekter innenfor de rammer som blir gitt.

Statsråd Laila Dåvøy: Til det første spørsmålet. Dette har ikke nødvendigvis så mye med omorganiseringen i Statsbygg å gjøre. Det er jo slik at de enkelte byggeprosjektene prioriteres og fremmes av de enkelte fagdepartement, så den primære årsaken til at mange byggeprosjekter verken kommer i gang med prosjektering eller direkte bygging er nok den økonomiske situasjonen og de prioriteringene man har vært nødt til å ta på de enkelte fagbudsjettene.

Når det så gjelder håpet om økt aktivitet i Statsbygg, og spørsmålet om omorganiseringen legger en klam hånd om etaten, vil jeg bare si at selve omorganiseringen i Statsbygg er sterkt forventet av etaten selv, og man ser fram til denne omorganiseringen med stor entusiasme, ikke bare i den delen av Statsbygg som fortsatt skal være en forvaltningsbedrift, men også i den delen som skal etableres som et nytt aksjeselskap. Men selvsagt vil nok etableringen av det nye aksjeselskapet medføre en del arbeid det første halvåret inntil vi får etablert aksjeselskapet. Men aktiviteten i seg selv og gleden over å bli omorganisert er absolutt til stede i Statsbygg.

Inger Stolt-Nielsen (H): Statsråden snakket om «Et enklere Norge», og det er et prosjekt som vi i Høyre setter stor pris på. Vi oppfatter det som et svar på noe vi har bedt om i årevis, og vi er glad for at statsråden nå gir uttrykk for at en gjennom en effektiviseringsprosess av offentlig forvaltning forventer en innsparing. Den forventningen deler vi i Høyre.

Høyre har bedt om en vurdering av fylkesmannens portefølje i mange år. Jeg må gi statsråden og hennes departement en blomst for en svært oversiktlig og grei proposisjon i år som skikkelig viser hvilken oppgaveportefølje fylkesmannen sitter med. Jeg vil spørre statsråden om hun allerede nå ser klare områder som kan og bør skilles ut fra fylkesmannens portefølje. Jeg vil også spørre om Regjeringen vil fremme lovendringsforslag i tilknytning til den offentlige forvaltning og effektiviseringsprosessen der, og om Regjeringen vil fremme lovendringsforslag fortløpende, eller om de har til hensikt å vente til hele omstillingsdokumentet er ferdig utarbeidet.

Til sist et lite spørsmål angående Statsbygg: Ser statsråden det nå som et problem at begrensningene, beskjæringen av Statsbyggs budsjett, både kan fordyre byggeprosjekter og føre til utsettelse av byggeprosjekter som kanskje ikke burde vært utsatt, at vi muligens nå er i ferd med å opparbeide oss et etterslep innenfor Statsbyggs ansvarsområde som vi kanskje kunne ønsket oss å være foruten?

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder flytting av oppgaver til andre instanser, altså fra fylkesmannen til andre, har jeg merket meg at det står noe om det i budsjettinnstillingen. Men vi har ikke noen sak liggende med hensyn til det å flytte oppgaver, men vi snakker om at man kanskje kan redusere oppgaveporteføljen knyttet til fylkesmennene.

Til spørsmålet om vi fortløpende vil foreta lovendringer: Ja, i den grad vi kan gjøre det, ville det vært ønskelig. Men jeg tror nok at de største grepene på lovendringssiden må man avvente til Oppgavefordelingsutvalget er ferdig med sitt arbeid neste år. Det er egentlig mitt primære svar på det. Men vi jobber med å redusere fylkesmannens oppgaver knyttet til det som f.eks. går direkte på rapportering, for det er svært mye rapportering i dag, f.eks. fra kommunene og til staten via fylkesmennene. Her kan det gjøres en hel del forenklinger som vi slett ikke nødvendigvis trenger lovendringer for å ivareta.

Ellers kan jeg nevne noen av de prosjektene innenfor «Et enklere Norge» som direkte også er knyttet opp mot fylkesmannen. Det gjelder dette med å legge til rette for elektronisk innrapportering, mindre innrapportering, som jeg nevnte, en noe mer moderne navnelov, som vil forenkle en del, en bedre ordning med fri rettshjelp og en gjennomgang av kommunelovens regler om planlegging og økonomiforvaltning. Dette er noen av tiltakene vi setter i gang.

Når det gjelder det siste spørsmålet, som gjaldt Statsbygg, er det en veldig stor økonomipott vi har redusert med 50 mill. kr. Det vil kanskje bety en noe lengre byggeprosess på noen av disse byggene, at man kommer litt senere i gang, eller at man må dra ut byggeprosessen. Vi er fra departementets side innstilt på å gjøre dette minst mulig skadelig, slik at det skal være litt naturlig om vi kanskje må stoppe opp en plass.

Ågot Valle (SV): Statsråden er leder for et departement som har ansvaret for den statlige arbeidsgiverpolitikken, og har da også ansvaret for å se til at det blir like muligheter for kvinner og menn også i staten – med andre ord likestilling, og likelønn er et viktig element i likestilling.

NOU 1998:13 Etter inntektsoppgjørene 1998 viser at i 1997 hadde statsansatte heltidsansatte kvinner en gjennomsnittlig årslønn på 89,9 pst. av statsansatte menns årslønn. Etter det jeg vet, har vi ikke fått noen ny oversikt over utviklinga, men det jeg har hørt, er at her har den positive – men dog veldig sakte – utviklinga vi har hatt over år, gått i revers. Da er det veldig viktig at staten går foran og viser en bedre vei fram mot likelønn, og det er bakgrunnen for at vi har foreslått en likelønnspott, som partene kan fordele. Jeg er fristet til å spørre statsråden om hun syns likelønnspott er en god idé – det er kanskje som å tro på julenissen, men jeg vil utfordre henne likevel.

Så til fylkesmennene, som har som oppgave å påse at statlige pålegg ikke overskrider kommunenes økonomiske ressurser, og da vil jeg altså tilbake igjen til kommuneøkonomien, som vi stresser en del i sånne debatter som dette. Vi vet at kommuneøkonomien er dårlig, og at det fører til økende forskjeller. Men det fører etter min mening også til en trussel mot lokaldemokratiet, for det gir politikere mindre handlerom. Vi syns da at den oppgaven som fylkesmennene har, å overvåke også resultatene av kommuneøkonomien, er veldig viktig.

Mener statsråden at det er viktig å gi fylkesmennene en påminning og beskjed om det, og kommer man tilbake til det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og kommuneøkonomiproposisjonen?

Presidenten: Statsråd Dåvøy – no kanskje som julenisse.

Statsråd Laila Dåvøy: Likelønn er viktig. Regjeringen er opptatt av lønnsfastsetting i arbeidslivet, og selvfølgelig også av spørsmål knyttet til likelønn. Det er imidlertid partene som har hovedansvaret for gjennomføringen og utformingen av lønnsoppgjøret, som representanten Valle vet.

Nå i forkant av lønnsoppgjøret ønsker jeg ikke å ta stilling til hvilke enkeltvirkemidler, som f.eks. en likelønnspott, partene bør ta i bruk når vi setter oss ned ved forhandlingsbordet. Det ville være en fremgangsmåte som ville bryte med et normalt forhandlingsmønster om jeg skulle si noe om dette her. Men i tariffoppgjørene på 1990-tallet har de sentrale partene i staten i større grad enn tidligere prøvd å ivareta likelønnspolitiske hensyn på alle nivåer, og det er gitt sentrale føringer til fordel for kvinner de siste årene. Det har gitt noen positive resultater, og utviklingen går stort sett i riktig retning. Når man snakker om prosenttall, må man også – hvis man skal få det riktige bildet – se på hvilke stillinger og hvilket utdanningsnivå man her snakker om, og sammenlikne det med hverandre.

Jeg har selv gjennom mange år vært engasjert i dette spørsmålet, og jeg kan i hvert fall forsikre om at engasjementet ikke er blitt mindre selv om jeg er i denne posisjonen. Og i den grad likelønn vil bli et tema ved lønnsoppgjørene framover, vil staten komme til å ha en offensiv holdning til dette spørsmålet.

Når det så gjelder det siste, som dreide seg om at man også fra fylkesmannens side skal overvåke resultatene av kommuneøkonomien, reiser det et svært stort spørsmål. Det fylkesmennene har ansvar for, er å se på kommunenes budsjettrutiner og håndteringen av budsjettet, og det skal de fortsette med.

Grethe G. Fossum (A): Barns rettssikkerhet er viktig – særlig når det offentlige har overtatt ansvaret og barna er plassert utenfor hjemmet i institusjoner. Fylkesmennene, som komiteen har ansvar for og som svært mange er opptatt av, hadde i 1998 ansvar for 500 tilsynsobjekt, eller institusjoner. Og i proposisjonen står det:

«Enkelte embeter har hatt... problemer med å følge opp lovens krav om antall tilsynsbesøk.»

Da er spørsmålene mine til statsråden: Hvilke embeter hadde problemer? Og: Hva vil statsråden gjøre for å gi rettssikkerhet til barna? Dette kan faktisk verken effektiviseres eller la vente på seg til man har utredet spørsmålet. For vår historie, både i litteratur og gjennom undersøkelser, har vist at det har foregått overgrep på barnehjem og arbeidsskoler. Dette vil vi ikke skal gjenta seg, og vi har et embete som skal ivareta den rettssikkerheten som barn har.

Spørsmålet er da: Hva har statsråden gjort, og hva vil hun gjøre i år 2000 for at dette skal rettes opp?

Statsråd Laila Dåvøy: Nå er det slik at det er de enkelte fagdepartement som har ansvar for at fylkesmennene får de nødvendige midler dekket for å kunne ivareta de lovpålagte oppgavene innenfor de respektive fagdepartementene. Det er helt riktig at fylkesmennene ikke har klart å foreta de lovpålagte tilsyn, bl.a. innenfor barnevernet. Fylkesmannen har svært mange andre oppgaver som også er lovpålagt, og jeg har fått meldinger fra fylkesmennene der de sier at det har vært vanskelig for dem innenfor det rigide systemet vi har, å klare å utføre det nødvendige antall tilsyn i henhold til de forskrifter de er underlagt.

Som statsråd kan jeg selvsagt ikke si til fylkesmennene at de ikke skal foreta de lovpålagte oppgavene. Det må de gjøre. Rent konkret har vi sett på om det er noen grep vi kan ta i forhold til det systemet fylkesmennene har i dag. Vi har et relativt rigid budsjetteringssystem, vi har en relativt rigid oppgaveløsning. Der er faktisk også en veldig liten fleksibilitet knyttet til bruk av ressurser når det gjelder fylkesmennene, fordi de får sin budsjettering gjennom ulike kapitler, gjennom ulike departement, og det er flere komiteer i Stortinget som også håndterer dette, så vi vil prøve å finne et mer helhetlig system i fremtiden. Vi har satt i gang arbeidet med dette, som vi inderlig håper skal vise raske resultater.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om replikk.

Jon Olav Alstad (A): Budsjettet for år 2000 er et godt budsjett for småbarnsfamiliene. Det kunne ha vært bedre, men det kunne absolutt ha vært mye dårligere. Regjeringens forslag var dårligere. Det ville ha gitt barnefamiliene en enda strammere økonomi. Det ville blitt bygd færre barnehager, og prisene ville ha fortsatt å øke, mens budsjettforliket mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet har bedret disse områdene. Foreldrefradraget er tatt inn igjen. Det er bevilget mer penger til bygging av nye barnehager, mer til drift av barnehager og det er bevilget mer til SFO.

For Arbeiderpartiet er full barnehagedekning et viktig mål i barne- og familiepolitikken. Barnehager er gode og trygge omsorgstilbud for barn. For mange foreldre er barnehager også en forutsetning for å kunne kombinere jobb og barn, så en av de største utfordringene i framtidens barne- og familiepolitikk er å få til nettopp dette.

Norge trenger flere folk i arbeid. Ved å opprettholde dagens velferdsnivå vil vi om 30 år trenge 30 000 nye ansatte bare i offentlig sektor, og det er hvis vi sier oss fornøyd med dagens standard, men det er vi jo som kjent ikke. Vi vil ha mer velferd, vi vil ha flere barnehager, vi vil ha bedre skole og vi vil ha satsing på helse og på eldre. Det vil igjen kreve flere ansatte.

På alle områder må vi derfor ha en politikk som gjør det lønnsomt også å være i arbeid. Innenfor barne- og familiepolitikken betyr det at kombinasjonen arbeid og barn må stimuleres. Det betyr ikke at hensynet til barna ikke skal veie tungt, for det viktigste vi kan gi barna når de er små, er gode barnehager og mer tid med foreldrene.

Flertallet er enige om å øke driftstilskuddet til barnehager med 100 mill. kr og at det skal bygges 2 000 nye plasser utover Regjeringens forslag.

I dette budsjettet har Arbeiderpartiet spesielt valgt å prioritere tilbudet til barn mellom ett og tre år. Det er for denne aldersgruppen barnehagedekningen er dårligst. Gjennomsnittstall for hele landet viser at dekningen for ettåringer ligger på 26 pst. og for toåringer på 51 pst. Det viser at vi har langt igjen for denne aldersgruppen.

Jeg er derfor glad for at flertallet i dag prioriterer 95 mill. kr i økt driftstilskudd til barnehager med tilbud til barn i alderen fra ett til tre år. Det betyr en økning av den statlige satsen på om lag 5 pst. Den økningen bør gi lavere foreldrebetaling og gjøre det lettere for kommunene å bygge ut tilbudet til denne aldersgruppen.

Arbeiderpartiet har tidligere signalisert vilje til å hjelpe de private barnehagene. Private barnehager står for en betydelig del av det totale barnehagetilbudet. Vi vet alle at private barnehager sliter økonomisk. En viktig årsak er utbetalingstidspunktet for driftstilskudd. Vi er derfor glad for at flertallet nå signaliserer en omlegging av dette fra 1. januar 2001. Samtidig ber vi kommunene om å forskuttere utbetaling, som en midlertidig ordning for neste år.

Ikke alle foreldre med barn under skolealder er like og har like behov når det gjelder tilsynsordninger. Noen ønsker barnehage bare noen timer pr. dag, mens andre har større behov på kveldstid. For å legge til rette for at foreldre skal kunne fortsette å arbeide og ha muligheten til å kombinere barnehage med f.eks. å arbeide redusert tid, må barnehagene bli mer fleksible. Arbeiderpartiet ønsker derfor at flere barnehager innfører betaling for reell oppholdstid. Og jeg syns det er litt rart at Kristelig Folkeparti, som tilsynelatende er opptatt av foreldrenes tid med barna, ikke kan være med på dette.

Det er helt opplagt at dersom en mor eller en far ønsker å redusere arbeidstiden til 80 pst. og ta barnet ut av barnehagen én dag pr. uke, så er dette veldig lite lønnsomt i dag. Inntekten blir lavere, men betalingen for barnehagen blir akkurat den samme. Mange foreldre velger derfor ikke å redusere arbeidstiden, for de har ikke råd til å tjene mindre så lenge barnehageprisen er den samme. Jeg kan med min beste vilje ikke forstå sentrumspartienes standpunkt i denne saken.

Flertallsinnstillingen som legges fram, viser at barne- og familiepolitikken har fått en begynnende vridning. Arbeiderpartiet har på flere områder fått gjennomslag. Det er bra, og det var helt nødvendig. Alternativet hadde faktisk vært mer høyre- og fremskrittspartipolitikk. Vi vet akkurat hvordan det har gått med barnehagene i de to årene Regjeringen valgte å samarbeidet med dem.

Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å avslutte med noen ord om konkurransepolitikken. Det ville ha passet veldig bra inn i denne debatten, slik den har forløpt. Det har overrasket meg hvert år at Arbeiderpartiet stort sett har vært det eneste partiet som har funnet grunn til å si noen ord om det. Jeg skal i dag avstå fra å prøve å dra i gang noen ny debatt om dette, men vise til det jeg sa i fjorårets debatt, at det er viktig at vi også framover har en konkurransepolitikk som gagner forbrukerne direkte, ikke bare indirekte.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Erik Dalheim (A): Når man er med på flytting av mange hundretalls millioner kroner i en finansinnstilling, er det et tankekors å registrere hva relativt små bevilgninger kan bety i forhold til kultur.

I Drammen hadde vi et vakkert teater uten et fast ensemble. Store ressurser ble nedlagt av lokale myndigheter gjennom år for å gi gode arbeidsvilkår der for Riksteateret. Det gikk ikke da, men alternativet ble et banebrytende, flerkulturelt teater som skal ha sin forankring i barne- og ungdomsperspektivet. Dette teateret, som har fått navnet Brage, er nå byens og distriktets stolthet. I løpet av en kort periode har man evnet å synliggjøre det som en kulturressurs også langt utover egen region. Den ekstramillionen som nå bevilges, er for de involverte en mektig stimulans for videre utvikling.

Det siste hundreårets vannkraftutbygging har gitt Norge et unikt fundament energimessig. De utfordringer vi nå står overfor, er en videreutvikling av dette, også med de miljøkrav som nåtiden og framtiden vil kreve. Skal vi nå sikre riktig kurs, må vi også se tilbake. Vassdragsmuseet Labro knyttet til Numedalsvassdraget, skal gi oss erfaringene og historien fra høyfjellet gjennom vekslende kulturlandskap til havet. Jeg vil håpe og tro at senteret vil evne å utvikle seg offensivt utover det et tradisjonelt museum er, til også å bli et senter for videreutvikling av kunnskap, ikke minst et senter hvor de som skal være beslutningstakere, administrativt og politisk, kan hente kunnskap om hva en framtidsrettet forvaltning av våre vannkraftressurser innebærer. Her kan Labro gi en ny dimensjon til utnyttelsen av vår historiekunnskap. En smidighet fra komiteens side, med fristilling av 300 000 kr til driftsoppstart, blir en spennende nøkkel i dette prosjektet.

Så flerbrukshaller og idrett. Jeg vil overbringe en stor takk fra ordfører Rolf Bergersen i Nedre Eiker. Kommunestyret vil der i morgen sikre et solid flertall for å følge opp kommunens ansvar i forhold til den tillit som Stortinget nå viser ved å bestemme at en av to flerbrukshaller nå skal legges til Mjøndalen. Dette skulle papirarbeideren og fotballegenden «Gubbe» Andersen fra Mjøndalen ha opplevd!

Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg vil gjerne få kommentere en merknad til rammeområde 3 fra et komiteflertall bestående av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Merknaden dreier seg om det foreslåtte tilskuddet til Organisasjonen Norgesnettet og forutsetninger som dette flertallet vil sette for tilskuddet.

Flertallet skriver:

«Når departementet overfører ansvaret for fordeling av tilskuddet til spillestedene organisert gjennom Organisasjonen Norgesnettet er det behov for en tett oppfølging for å sikre en bruk av midlene i tråd med de opprinnelige målsettingene.»

La meg klargjøre følgende: I budsjettforslaget for 2000 er det foreslåtte tilskuddet til Norgesnettet omtalt som et rundsumtilskudd. Organisasjonen Norgesnettet blir da en tilskuddsmottaker. Det vil være på linje med statstilskudd til en rekke andre frivillige organisasjoner der staten tildeler midler til organisasjonenes formål i samsvar med forutsetningene i statens økonomiregelverk. Norsk kulturråd vil som tilskuddsforvalter følge nøye opp. Vi legger også vekt på å ha en god dialog med organisasjonene.

Det nevnte flertall skriver videre at

«de tidligere medlemsorganisasjonene i Samlet Norsk Rock også deltar i organisasjonen og styret. Departementet må sikre dette før en slik overføring av midler gjennomføres permanent».

Med «de tidligere medlemsorganisasjonene i Samlet Norsk Rock» antar jeg at merknaden sikter til GramArt, Norsk Rockeforbund og Aktivt Kvinne-Kultur Senter.

Organisasjonen Norgesnettet har i sine vedtekter stadfestet at styret skal ha sju medlemmer og to varamedlemmer. I § 6 i disse vedtektene heter det:

«Minimum 3 av styrets medlemmer, og minimum 1 av styrets varamedlemmer, skal være eksterne. Med ekstern menes at medlemmet ikke har direkte eller indirekte interessefellesskap med noen av spillestedene som er med i organisasjonen.»

Jeg tolker dette slik at Norgesnettet allerede har ivaretatt hensynet til at andre enn spillestedene skal være representert i styret, og i det omfang som merknaden fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet legger til grunn. Etter mitt skjønn bør Norgesnettet selv ta stilling til hvordan de tre eksterne plassene skal besettes.

Astrid Marie Nistad (A): Eg vil gjerne understreke at eg er svært glad for den omdisponeringa som fleirtalet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, alle utan Framstegspartiet, har gjort, og at distriktsoperaene rundt om i landet dermed er prioriterte opp.

Eg har vore svært oppteken av at Opera Nordfjord, i mitt fylke, skulle kome blant dei høgst aktuelle distriktsoperaene som burde få statlege midlar. Eg ser dette som utruleg viktig på så mange plan. Det er ikkje berre å styrke forståinga for opera som uttrykksform, men det er sanneleg også kjempegod distriktspolitikk, for kva kan ikkje ein dyktig utøvar innan musikk få til for ei bygd og for heile regionen? Det er ikkje berre det at dei set opp eit operastykke. Det fører med seg så utruleg mykje meir. Engasjement er det viktigaste for våre bygder i dag. Og eit slikt tiltak som å sette opp ei operaframsyning, er med og trekker fram ulike eigenskapar hos folk – frå snikkarar til syersker, frå songarar frå det lokale koret til distriktsmusikarane i orkestret. Det skal lagast program, og til det trengst det god layout, og det skal marknadsførast gjennom den lokale pressa. Journalistar og bankfolk vert dregne med av nokre få med pågangsmot av dei store. Slikt gir samhald og styrke. Det vert moro å bu i området fordi det skjer noko – det skjer på fritida, og mange vert engasjerte og møtest for å dra lasset saman.

Lokale politikarar ser verdien av dette, for det veks i det lokale kulturlivet, i musikkskulen og andre fritidsaktivitetar. Dei ser at dei får velkvalifiserte folk til å busette seg når dei kan bruke lærdomen sin og fylle fritida med spennande ting. På scena i Operaen i Nordfjordeid står direktørar og lækjarar i lag med bussjåførar og fabrikkarbeidarar som den mest naturlege ting. Det bryt ned skilje og fører til større forståing. Det siste er veldig viktig når det gjeld denne kunstarten, det får fram eit folkeleg engasjement for å gå og høyre og sjå opera.

Kva betyr ikkje dette for vår nasjonalopera? Fleire og fleire forstår verdien av å ha breidd i vår kultur. Difor er det så viktig at Stortinget prioriterer midlar til slike eineståande tiltak ute i distrikta, og ikkje minst til dei som set i gang, slik at dei kan få oppmuntring og kvalifisert hjelp gjennom midlane.

Det er få moglegheiter til sponsorar for dei som startar i dei små bygdene. Difor har det mykje å seie at ein får 250 000 kr til Opera Nordfjord. Og midlar er viktig for alle dei andre, for det er mange slunkne kommunekassar rundt omkring, og det er lite å hente. Men når staten løyver pengar, er det også lettare for kommunane å erkjenne kor viktig dette arbeidet er, og prioritere nokre kroner, som gir tifald igjen i form av auka trivsel, fellesskap og ikkje minst større forståing og oppleving av ein kunstart som til no har vore framand for folk i Distrikts-Noreg.

Leif Lund (A): Selv i trange budsjettider, hvor mange vil være med og dele på kulturkronene, føler jeg at jeg må si et par ord på slutten av debatten.

Da vi gjorde vedtak om å bygge opera i Bjørvika, var vi fra distriktenes side klar på at en også burde satse på distrikts- og regionsopera. Jeg mener at både Bergen og Trondheim burde fått penger til opera. Bergen er ikke tilgodesett, mens Trondheim har fått 1 mill. kr, som de ikke vil ha.

Jeg har sett begrunnelsen for ikke å gi Bergen noe. Det er fordi vi har to operamiljøer, Vest-Norsk Opera og Opera Vest, og man ikke fra statens side kan gi til to. Fungerende komiteleder Valle har gått så langt som til å si at ordføreren i Bergen må rydde opp, slik at man lager ett operamiljø. Det er jeg uenig i. Jeg vil gjerne berømme kreative folk som klarer å lage flere miljøer i Bergen. Jeg vil heller kritisere statsråden, som lener seg tilbake og tilsynelatende mener det samme som Valle. Og flertallet i komiteen ser ut til å ha nok prosjekter å prioritere, og mener at Bergen må ordne opp selv før staten bevilger noe.

Jeg vil gjerne utfordre statsråden på to ting: Må det være bare ett operamiljø i Bergen dersom staten skal gå inn med bevilgninger? Og – i tilfelle ja – vil da statsråden ta et initiativ for å sikre at iallfall ett operamiljø i Bergen får statstilskudd? Jeg vil minne om at Vest-Norsk Opera ble stiftet av Bergen kommune og fylkeskommunen Hordaland og drives som en stiftelse. Den mottar 2,6 mill. kr fra kommunen og fylket og 1,7 mill. kr fra Bergens næringsliv.

Jeg forventer at Bergen også skal få sin rettmessige del av de statlige bevilgninger som blir gitt til opera, og forutsetter at statsråden til neste år kommer tilbake med penger. At det er to ulike miljøer i Bergen som ikke blir enige, er ikke god nok grunn til å si nei til bevilgninger til Bergen.

Når jeg nå likevel har ordet, vil jeg også nevne Vestlandske Kunstindustrimuseum, som nå er gjenåpnet etter mange års stengning. Skal dette museet kunne drive forsvarlig, trenger det høyere bevilgninger. Jeg ser under posten «Knutepunktinstitusjoner» at Kunstindustrimuseet i Oslo, Vestlandske Kunstindustrimuseum og Stiklestad Nasjonale Kultursenter omtales. Hvis vi ser på fordelingen mellom disse tre, ser vi at Stiklestad får 7 mill. kr, Oslo får 5 mill. kr, og Bergen får 2,7 mill. kr. Jeg vil gjerne høre med statsråden om det er slik å forstå at Bergen igjen kommer dårligst ut fordi vi ligger sentralt og er Norges nest største by?

Rita Tveiten (A): Kulturbudsjettet er etter mitt syn det viktigaste budsjettet Stortinget har føre seg i den pågåande budsjettinnspurten. Årsaka er at det er gjennom kulturell forankring me kan gjera oss gjeldande på ulike samfunnsfelt.

Ta t.d. næringsbudsjettet. Kva er det me prøver å framelska? Jau, det er nyskaping og produktutvikling – fram med gründeren! Og det er her kunst og kultur kjem inn. Korleis kan me få skapt ein atmosfære der idéskaping har gode vilkår? Kva skal til for at Noreg skal verta ein leverandør av vidareforedla produkt? Jau, det er altså produktutvikling og god design eller formgjeving som er tingen.

Og me kan sjå på helsebudsjettet, som kunne vorte avlasta om kunst og kultur fekk større rom, slik at trivsel og identitetskjensla kunne auka for den enkelte.

Innstillinga frå kulturkomiteen syner at alle utanom medlemmene frå Framstegspartiet meiner at flest mogleg må sikrast tilgang til biletkunst, kunsthandverk og design og arkitektur av god kvalitet. Det heiter vidare:

«Det er særlig viktig å gi barn og unge muligheter til å oppleve og utvikle forståelse for samtidskunst og estetiske kvaliteter.»

Dette er vakkert, og eg kan slutta meg til det. Men det spørst om det er borna som treng mest å verta vande med samtidskunsten. Eg trur det er grunnlag for å seia at vaksne ofte er langt meir fordomsfulle.

Ein skal hugsa på at einaste innsatsfaktoren som krevst i møtet mellom kvar einskild og kunsten, er viljen til å sjå, utan eit absolutt krav om å forstå. Dessverre er det mange som ikkje vil sjå, og det viser at me har store utfordringar framfor oss om me skal koma oss frå dei gode formuleringane og til realitetane.

Ein av føredragsguruane i vår tid er økonomen Kjell Nordstrøm. Han snakkar om at vegen til suksess i næringslivet er å skaffa seg temporære monopol, og for å få det til er det den gode ideen som trengst. Det kan òg vera verdt å merka seg uttrykket om at skal ein koma fyrst til mølla, må ein symja mot straumen. Me har alt å vinna som nasjon på at me legg til rette tilhøva for kunstnarane våre og gjev dei arbeidsvilkår som gjer at dei kan verta bidragsytarar i eit nyskapingsperspektiv. Det er altså ikkje berre av edle grunnar, men av matnyttige grunnar som å framelska idéskaping og knoppskyting.

I tillegg handlar det om eit anna honnørord, nemleg toleranse. Kunstforståing, særleg når det gjeld samtidskunsten, kan vera med og tøya våre eigne toleransegrenser.

Det kunne syna seg å gje god avkastning om ein frå kvart av rammeområda i budsjettbehandlinga her i Stor-tinget hadde overført nokre titals millionar kroner til kulturføremål, om ikkje rammene til kulturføremål vert auka på eigen kjøl. Kanskje det kunne vera noko å sjå på til neste års budsjettbehandling.

Jon Olav Alstad (A): Da fikk jeg anledning likevel til å si noen ord om rocken. Det kan være morsomt, for der skjer det spennende ting for tiden.

Av merknadene om rocken, som nå har havnet under kap. 320, går det fram, for den som forstår det som står der, at rocken kommer kraftig styrket ut av denne budsjettbehandlingen, og med ganske brede flertall også, overraskende brede flertall i forhold til hva vi har oppnådd før.

Noe av det viktigste er den demokratiseringen som vi etter hvert begynner å gå inn for når det gjelder oppnevningen til styrer og råd på musikkområdet. Det kan ikke være slik på kulturområdet heller at man fristiller seg helt fra spillereglene som gjelder ellers i samfunnet, det må være en viss form for demokrati i det som foregår. I dag viser det seg at det er rimelig vilkårlig på en del områder – jeg har personlige erfaringer med det som jeg kunne sagt mye mer om. Men vi har bare slått fast at vi ønsker en demokratisering av dette, ikke minst i forhold til det å gi innstillinger og prøve å gi utøverne en styrket mulighet.

Vi gjør også noe med festivalstøtteordningen til Rikskonsertene, som det de to siste årene har vært bråk og styr om. Det første året var det bråk fordi man brukte en merknad fra flertallet om at det ikke skulle gjøres vesentlige endringer uten at noen var varslet på forhånd. Man droppet den siste halvdelen av setningen og brukte bare den første som begrunnelse for ikke å gi rockefestivalene støtte etter kvaliteten på festivalene. I fjor stakk Olavsfestdagene av med pengene, noe som gjorde at rockefestivalene havnet i et uføre, og i år var vi redd for det samme med de føringene som lå på overføringen til Kulturrådet. Nå har vi slått klart fast at denne gangen skal ikke det skje. Nå må etter hvert også rocken bli tatt såpass på alvor at musikkfestivalene som har rock og rytmisk musikk, blir vurdert ut fra kvalitet på lik linje med alle de andre festivalene som er på området. Da sier det seg selv hvordan det vil gi seg utslag.

Når det gjelder turné-, transport- og festivalstøtteordningen, gjør vi det samme i år som vi gjorde i fjor, og det gjør vi også når det gjelder Norgesnettet. Derimot, hadde departementet fulgt opp det som skjedde i fjor, hadde jo det vært en grei løsning. Det valgte man ikke å gjøre, man kjørte en ny proposisjon i vår, og vi var allerede den gang veldig klar på at vi ikke var spesielt «happy» med den organiseringen man nå valgte av Norgesnettet. Det var ikke den optimale løsningen, ikke minst fordi det var spillestedene selv som satt med dette utstyret som er betalt av statens midler. Derfor er det jeg må slå fast at «eksterne», som ligger i Norgesnettets vedtak i dag, ikke ivaretar flertallets merknader. Men selvsagt er vi klar over at det er tilskuddsmottakere det er snakk om, der vi ikke kan pålegge noe, men vi har muligheter til å følge opp ved at det stilles vilkår ikke minst i forhold til tilskuddene, slik vi gjør når det gjelder å få inn nye spillesteder, der det gjelder øvingssteder – de vilkårene det er mulig å stille, og så får man ta konsekvensen etterpå hvis organisasjonen ikke er villig til å følge opp i tide.

Presidenten: Det var en lang avslutningssetning!

Ågot Valle (SV): Først må jeg få takke spesielt tre representanter fra Arbeiderpartiet som har vært her oppe og gitt veldig god støtte til at vi nå må få i gang en offensiv for å få mer midler til kultur gjennom Kulturdepartementet. Gunnar Breimo snakket om det, Trond Giske snakket om det, og også Rita Tveiten snakket om det. Jeg er glad for den støtten, og jeg ser fram til et samarbeid.

Så til Leif Lund, som kom med noen spark her. Jeg refererte tidligere i dag til at da vi behandlet operameldinga, hadde SV et forslag om at vi måtte få utarbeidet en helhetlig plan for utvikling, formidling og produksjon av opera utover hele landet, og at den planen måtte være ferdig senest innen 2002. Det ble vi dessverre stående alene om, men den senere tids utvikling har vist at behovet for å få en slik plan fram ganske fort, absolutt er til stede, ellers får vi «klattmetoden» utover landet. Men det vi har vært spesielt opptatt av, er å få til en regionoperautvikling, at vi definerer hva en regionopera skal være. Når jeg har tatt til orde for at miljøene i Bergen – og det ene miljøet får faktisk statlige midler gjennom Norsk kulturråd – må samarbeide, ikke komme i ett hus, men samarbeide, er det nettopp fordi dette miljøet har så store kvaliteter på begge områder at hvis de klarer å samarbeide, er det faktisk dynamitt i en regionoperatankegang. Jeg kan ikke se noe annet område eller noe annet sted som kan kvalifisere seg for å få regionopera bedre enn Bergen, men da må vi få til et samarbeid mellom disse miljøene.

Rita Tveiten (A): Det er ikkje for å tøya tida for ordskiftet, men det er uråd å ikkje nytta høvet til å seia nokre ord om språk, og meir presist om nynorsk, og dei tiltaka som er oppretta for å tryggja våre to jamstilte språk, nynorsk og bokmål. Desse to målformene er jamstilte etter norsk lov, og det kviler eit ansvar på Stortinget for å halda denne jamstillinga ved lag.

Bokmål er det dominerande språket i dag, ikkje minst høyrer og les me det i media dagleg. Når me veit kor lett me vert påverka, er dette alvorleg. No er det grunn til å leggja merke til at norsk språk i det heile står under press frå engelsk, ikke minst via film og fjernsyn.

Språk er identitet. Difor er det viktig at Stortinget kan vera ein garantist for at nynorsk skal halda sin posisjon som jamstilt med bokmålet. I pressesamanheng vil eg særleg peika på at Nynorsk Pressekontor er ein viktig reiskap i å styrkja nynorsken i media, og eg vonar at kulturministeren vil leggja seg dette på minne.

Løyvingane til Noregs Mållag og Samlaget er foreslått vidareførde på dagens nivå. Etter mitt syn burde løyvingane vore auka for å møta utfordringane som ligg heilt i dagen. Språkrådet spelar ei viktig rolle, som òg må styrkjast, ikkje minst for å sikra ei god samordning av den språkteknologiske satsinga.

Eg vil til slutt nytta høvet til å seia nokre ord om Det Norske Teatret. Så seint som i budsjettinnstillinga for 1990-1991 understreka fleirtalet i kulturkomiteen at Det Norske Teatret og Nationaltheatret er likestilte riksscener. Dette vart følgt opp av departementet i budsjettframlegget i 1992.

Nationaltheatret er om lag like stort når det gjeld framsyningar, tilsette, besøk og lønskostnader som Det Norske Teatret. Begge er hovudscener og «tempel» for to berande kulturtradisjonar i landet vårt. Dei siste åra har likevel situasjonen utvikla seg ulikt for dei to teatra. Nationaltheatret har 8 mill. kr meir til å greia dei same kostnadene som Det Norske Teatret har. Det vert ikkje meir rettvist om dette skulle ha fått vara ved i nokre år. Eg vil be kulturministeren om å gå nærmare inn i denne saka, slik at alle fakta og ikkje minst samanhengar kjem på bordet, ikkje med det for auga å gje Nationaltheatret mindre, men å lyfta opp Det Norske Teatret. Særleg er dette viktig i samband med at Det Norske Teatret no slit med eit underskot, og det er verdt å merka seg at då Nationaltheatret var i same situasjon, både på 1980- og 1990-talet, fekk det dekt sine underskot. Så eg vil be om at dette vert sett på særskilt.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg ønsker å ta opp igjen tråden fra familiedebatten. Representanten Trond Helleland har i denne debatten hatt et særlig behov for å påvise at Kristelig Folkeparti har sviktet barnefamiliene i forbindelse med både budsjettforslaget fra Regjeringen og den budsjettavtalen som er inngått mellom sentrum og Arbeiderpartiet.

Det Helleland viser til, er reduksjonen i barnetrygdsatsene, som er en direkte følge av i hovedsak tre forhold: Utvidelsen av barnetrygden til å omfatte 16- og 17-åringer, endring av søskengraderingen og manglende prisjustering. Det første, utvidelsen til 18 år, må nødvendigvis føre til redusert sats når det skal tas innenfor samme budsjettramme, slik også kontantstøtteavtalen forutsatte. Endringen av søskengraderingen er foretatt for å komme mer i pakt med utgiftsprofilen til familier med flere barn, og når det gjelder manglende prisjustering, ja, så er det naturligvis ikke noe argument at det ikke har vært gjort på flere år. Her er det foretatt en bevisst prioritering av utvidelsen av barnetrygden til 18 år, som er en meget god og ønsket reform, ikke minst med tanke på at barnefamilienes utgifter er størst i den perioden de har tenåringer. Det er ikke riktig som mange har hevdet, at etableringsfasen da er tilbakelagt. Svært mange sliter fortsatt med bl.a. store kapitalutgifter etter boligkjøp. Derfor er utvidelsen en viktig familiereform. Dette er en prioritering, og vi kan ikke få alt på en gang. Det bør ikke minst Høyre være enig i.

Så kan jeg ikke annet enn å undre meg over Høyres enøyde opptreden i denne debatten. Familiepolitikken har mange elementer. Derfor må vi også evne å se både i bredden og i lengderetningen. Da hører både utvidelsen av kontantstøtten til 3 000 kr pr. måned til fylte tre år med, den økte støtten til barnehagene i budsjettet, både i form av økt støtte til drift og stimuleringstilskudd til bygging av flere barnehageplasser, og også økte bevilgninger til familievernet.

Det er selvsagt lett å sitte på sidelinjen og kritisere. Det er nok lettere da å legge inn noen millioner ekstra her og der. Fullt så lett er det ikke når en skal ta ansvaret for helheten i økonomien. Men hovedsaken er at en får noe til. Og det har Kristelig Folkeparti gjort.

Anne Lise Lunde (KrF): Kristeleg Folkeparti ser det nødvendig at regjering og storting fører ein familiepolitikk som legg til rette for trygge og gode oppvekst- og levekår for barn og ungdom. Det er viktig å fokusere på forhold som i utgangspunktet skaper ei stabil og trygg ramme rundt barnas første leveår. Det er viktig å gjere den vaksne generasjonen meir medveten på det medansvaret den har i familien, i høve til naboskap m.m., for å sikre eit trygt og godt oppvekstmiljø.

Kristeleg Folkeparti meiner at midlar på statsbudsjettet til foreldrerettleiing og samlivstiltak er eitt av dei førebyggande tiltaka vi treng. Vi meiner dette er arbeid som skal kunne gje positive resultat. Eg viser elles til omtala av dette i budsjettinnstillinga.

Komiteen meiner at dei frivillige barne- og ungdomsorganisasjonane spelar ei viktig rolle i arbeidet for å gje gode oppvekstmiljø. Kristeleg Folkeparti vil understreke at det er viktig med eit godt samarbeid mellom offentlege og frivillige krefter i arbeidet for å tryggje og gje gode oppvekstmiljø. Det er i tillegg viktig å skape dialog med barn og unge, slik at dei sjølve får vere med og delta i utforminga av politikken rundt oppvekstmiljøet sitt.

Så over til kap. 856, barnehagar, med ein kort omtale av nokre tiltak. Budsjettavtalen mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet styrkjer driftsstøtta til barnehagar med 100 mill. kr. Vi viser så til eitt av punkta i avtalen som vart inngått mellom Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet i komiteen. 95 millionar kr av desse 100 mill. kr skal nyttast til å auke tilskotssatsane for barn under tre år i barnehagane. Ettersom ein er kjend med at mange private barnehagar slit med økonomien, meiner vi at denne auken av driftstilskotet til småbarnsplassane kan gje litt hjelp til private barnehagar som er utan kommunestøtte, fordi det er desse plassane som har høgast driftskostnader pr. barn.

Eg vil kort nemne at 5 mill. kr blir avsette til utviding av forsøket med gratis korttidsplass til femåringar i bydel Gamle Oslo, slik at tilbodet også skulle omfatte fireåringar. Vi vil minne om at dette er eit forsøk som har si jamlege evaluering.

Kristeleg Folkeparti ønskjer at det innanfor Barne- og familiedepartementet sitt budsjettområde blir gjort vedtak og løyvingar som får positiv verknad for oppvekst og levekår for barn og unge, og som vidare vil medverke til at også storsamfunnet får gode levekår.

Trond Helleland (H): Først vil jeg bare slå fast at jeg er veldig enig med kulturministeren i den vurderingen hun har gjort når det gjelder de midlene som fordeles innenfor området rytmisk musikk. Jeg tror kulturministerens tolkning av dette er i tråd med det som flertallet skrev da vi ble enige om dette i vår.

Så over til representanten Lånke som sa noe om at Høyre var enøyd i debatten. Da vil jeg replisere tilbake at jeg tror representanten Lånke må ha lyttet med bare ett øre, for han listet nå opp tre områder som han mente var viktige og positive å få fram. I hvert fall to av de tre områdene omtalte jeg i mitt innlegg, nemlig det at kontantstøtten nå er på plass med 3 000 kr pr. måned. Det omtalte jeg i positive vendinger. Dernest snakket representanten om at barnehagene var viktig, og det gjorde også representanten Lunde som kom etterpå, men konklusjonen var at man hadde klart å tilgodese de private barnehagene med i underkant av halvparten av 95 mill. kr i økt driftstilskudd. Det synes jeg ikke er mye å rope hurra for. Så var det spørsmål om familievernkontorene. Høyre har ikke noen problemer med å si at vi støtter den bevilgningen som er foreslått på det området, og som helt sikkert kunne vært større.

Men det som er hovedanliggendet mitt, og som har vært hovedanliggendet mitt i denne debatten, er å påpeke den litt frekke påpekingen fra budsjettforliksflertallet om at det skulle bli så mye bedre fordelingspolitikk. Det var nærmest begrunnelsen for å gå rett i armene på hverandre i dette budsjettforliket. Nå skulle man finne den rette fordelingspolitikken, i skjæringspunktet mellom sentrum og Arbeiderpartiet, som Thorbjørn Jagland så mange ganger påpekte. Dette lot Kristelig Folkeparti seg villig drive inn i. Resultatet ble at barnefamiliene, som vi trodde var en av de gruppene som skulle tilgodeses i fordelingspolitikken, ble sittende igjen med 1,1 milliarder kr mindre etter dette budsjettforliket i forhold til det man kunne oppnådd ved å samarbeide f.eks. med Høyre. Så kan man si at det høres ut som vi synes dette er beklagelig, og det synes jeg faktisk, for jeg trodde at Kristelig Folkeparti var innstilt på å videreføre den familiepolitiske linjen man hadde lagt seg på, og ikke begynne å svekke barnefamilienes økonomi på denne måten, både gjennom det som ligger i Barne- og familiedepartementets budsjett, og gjennom de avgiftsøkningene som slår direkte inn i forhold til barnefamiliene, f.eks. elavgiftsøkningen, bensinavgiftsøkningen osv., osv. Dette er ingen god familiepolitikk, og det er dårlig fordelingspolitikk.

Per Sandberg (Frp): Nå er vel representanten Helleland og jeg enige om at hvis regjeringspartiene hadde fokusert samarbeidsviljen sin opp mot enten Fremskrittspartiet eller Høyre, hadde det blitt mer til barnefamiliene. Det tror jeg nok vi er enige om. Hadde vi hatt flertall alene sammen med regjeringspartiene, hadde det også blitt mer, også om de hadde gått i samarbeid med Høyre. Det må vi også være enige om.

Men det som representanten Lånke unnlater å si når han nevner de tre momentene som er grunnlag for utvidelse av barnetrygden, er det jeg påpekte i mitt hovedinnlegg. Det er en realitet at det å utvide barnetrygden til 18 år, skjer ikke før 1. mai, men regjeringspartiene endrer barnetrygdsatsene fra 1. januar, og det er jo en direkte inngripen som koster ca. 400 mill. kr. Det må ikke være med i noen avtale med Fremskrittspartiet eller Høyre, når vi snakker om å utvide barnetrygden til 18 år.

Videre vil jeg få lov til å kommentere noen uttalelser som har kommet tidligere i debatten når det gjelder Fremskrittspartiets forhold til fagforeninger, at vi skulle ha et fiendtlig forhold til fagforeningene. Det vil jeg på det sterkeste avvise. Det vi påpeker i forhold til det staten driver med overfor sine ansatte, gjelder direkte særordninger. Ta dette med boliglån. Vi ser at behovet til statsansatte for boliglån har økt betraktelig, fordi renten i et og et halvt år har vært økende. Dette er en særordning for statsansatte som får billige boliglån. Fremskrittspartiet ønsker ikke noen slike selektive ordninger for grupperinger, uansett om det gjelder statlig ansatte eller hva som helst, for dette koster penger over statsbudsjettet.

Når det gjelder ventelønn, synes jeg at det er merkelig at ikke også Arbeiderpartiet og regjeringspartiene innser at behovet for ventelønn må være nedadgående ut fra de to – tre siste årenes arbeidsmarkedssituasjon. Det er klart at det er behov for arbeidskraft – hvorfor skal vi ikke da stille større krav til folk som er ansatt i staten, når det blir rasjonalisering, oppsigelser osv., om at de også skal være mobile? Det er altså en klar særordning for folk som er ansatt i staten, som vi i Fremskrittspartiet mener er helt unødvendig.

Helt til slutt vil jeg gi en kommentar til representanten Helleland. Jeg vet ikke hvilken flertallsmerknad han pekte på i stad vedrørende rock, men det er iallfall helt tydelig at Høyre ikke er delaktige i de flertallsmerknadene, og da vil jeg forbeholde meg retten til å tolke mine egne merknader selv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 1269)