Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Jens Stoltenberg

• statsråd Terje Moe Gustavsen

• statsråd Anne Kristin Sydnes

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Høyre-byrådet i Oslo har varslet at det blir store innskrenkninger på Ullevål sykehus fordi det er viktigere å spare penger enn å behandle pasienter. Det samme er situasjonen ved andre av landets sykehus. Dette skjer i en situasjon hvor den norske stat mottar nærmere hundre tusen millioner kroner mer enn beregnet for inneværende år.

Regjeringen sitter som en passiv tilskuer. Statsminister Jens Stoltenberg har sagt at det ikke kommer sykepleiere opp av borehullene i Nordsjøen. Men det kommer penger til å kunne lønne de sykepleiere og leger som er tilgjengelige, slik at de arbeider istedenfor å bli sagt opp eller ikke å arbeide.

Mitt spørsmål til statsminister Jens Stoltenberg er derfor: Hvor lenge vil regjeringen Stoltenberg sitte som en passiv tilskuer til at syke mennesker ikke får behandling, når vi har nok penger til å bedre kapasiteten øyeblikkelig fra 1. november, slik at de får behandling?

Statsminister Jens Stoltenberg: Regjeringen vil ikke sitte passiv og se på at mennesker som trenger behandling, ikke får det. Derfor har vi foreslått en kraftig opptrapping av satsingen på norsk helsevesen. Det vil bli bevilget mer penger til norsk helsevesen enn noen gang før i det statsbudsjettet vi har foreslått for 2001. Norge har gått fra å være blant de landene som hadde en legedekning omtrent som gjennomsnittet i de rike land i verden, til å være absolutt på topp. Vi har hatt omfattende investeringer i nytt utstyr, og vi skal kjøpe enda mer utstyr og bevilge enda flere penger til norsk helsevesen. Men så sier Regjeringen noe mer, nemlig at i tillegg til å skaffe mer penger enn noen gang, må vi se på de åpenbare organisasjonsproblemer som er i helsevesenet, som bl.a. illustreres ved Ullevål sykehus, der driften er klart dyrere enn ved mange andre sykehus, og der vi ser at operasjonsstuer står tomme, at verdifullt utstyr ikke brukes, og at leger bruker stadig mindre tid på å behandle pasienter. Så vi mener at man både må skaffe mer penger – det har vi gjort gjennom mange år – og i tillegg må se på hvordan sykehusvesenet organiseres.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg takker for nok en bortforklaring av de faktiske forhold. Og de faktiske forhold er at Ullevål sykehus må spare 300 mill. kr. Sjeflegen sier at dette betyr at mennesker ikke får behandling. Det samme sies fra Haukeland, fra Regionsykehuset i Tromsø og fra andre sykehus. Og når nå statsministeren gang på gang snakker om omorganiseringer, kanskje jeg kunne spørre: Når har man tenkt å begynne med det i hvert fall mest fornuftige, å sikre midler slik at sykehusene kan ansette servicepersonale og kontorpersonale, slik at sykepleiere og leger gjør mindre kontorarbeid, og behandler pasienter? Der er det penger som trengs.

Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å styrke årets budsjett – ikke neste års, men årets budsjett – med 2 milliarder kr, for å stryke underskuddene ved alle landets sykehus samt sikre full kapasitetsutnyttelse i november og desember. Og fordi vi har så lange køer, har vi foreslått å bruke 3 milliarder kr av de ekstra hundre milliardene til å kjøpe operasjonskapasitet i utlandet, for det blir ikke inflasjonsdrivende. Vil vi kunne få Regjeringens støtte til å gjøre noe nå, slik at ikke syke mennesker eventuelt dør mens de venter på behandling?

Statsminister Jens Stoltenberg: Vi er allerede i gang med å omorganisere helsevesenet. Vi har satt i gang et arbeid med å omorganisere statssykehusene og regner med å kunne fremme forslag om ikke så veldig lang tid i forhold til det, og vi har foreslått at de også vil kunne bli statsforetak og få en bedre organisasjonsform, slik at de utnytter arbeidskraft, helsepersonell, kapital og utstyr bedre enn de gjør i dag. Det er ikke lenge siden vi innførte et nytt finansieringssystem – innsatsstyrt finansiering – for helsevesenet, som har hatt en kraftig økning når det gjelder antall behandlede pasienter. Vi innfører en fastlegereform, som er en stor og viktig helsereform, og vi har også varslet at vi skal se på hele eierskapet for sykehusstrukturen for øvrig.

Så vi er i gang, har gjennomført og har varslet en lang rekke store og små reformer av norsk helsevesen. Resultatet av det er at vi nå har et helsevesen som er i verdenstoppen, mens vi for få år siden lå omtrent på gjennomsnittet. Men vi er ikke fornøyd med det. Det skal bli enda bedre, og derfor varsler vi ytterligere omorganiseringer og ytterligere nye bevilgninger.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – John I. Alvheim.

John I. Alvheim (Frp): Den kraftige opptrappingen i helsesektoren som statsministeren gir uttrykk for, kan ikke jeg finne i det statsbudsjettet som foreligger til behandling i Stortinget. Det er, som jeg tidligere har sagt, ikke troverdig.

Helsebyråden i Oslo har pålagt den nye direktøren og styreformannen å spare inn 300 mill. kr i 2001. Dette vil ramme 10 000 pasienter, hvorav 20 pst. er prioriterte pasienter. Kan regjeringen Stoltenberg sitte og se på at dette skjer, uten å gripe inn øyeblikkelig i forhold til Oslo kommune, og sørge for at denne innsparingen ikke kommer på tale, slik at pasientene også i 2001 kan regne med å få behandling ved Ullevål sykehus, slik som de har krav på?

Statsminister Jens Stoltenberg: Som jeg har sagt, har vi i forhold til det representanten Alvheim spør om, foreslått å øke bevilgningene i 2001, og bevilgningene er allerede økt for inneværende år. Det ble plusset på godt over 1 milliard kr – opp mot 2 milliarder kr totalt – til sykehusene i vår. Noe av det første denne regjering gjorde, var å sørge for at det kom milliardbeløp ekstra til sykehusene i år, og så har vi foreslått ytterligere økning til helsevesenet og sykehusene for 2001. Så det er ikke sant at man sitter stille, man gjør mye i år og foreslår å gjøre enda mer i 2001.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har et tilleggsspørsmål til statsministeren.

Vi har sett at det fra fylkene i år ikke har vært søkt om så mye utstyr at midlene fra staten har blitt oppbrukt. En åpenbar årsak til det er at fylkene har så dårlig økonomi at de ikke har råd til å betale sin egenandel for utstyr til sykehus. Da vil jeg spørre statsministeren: Ser statsministeren det fornuftige i at staten går inn og dekker en langt større andel av utstyr til sykehus, slik at det kan skaffes med en gang man har behov for det, og ikke etter et halvt eller ett år, slik som situasjonen blir nå?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det er ulike grunner til at sykehusene ikke har kjøpt like mye utstyr i år som Stortinget opprinnelig regnet med. Det som nå skjer, er at vi øker kraftig kommunenes og fylkeskommunenes inntekter. De frie inntektene totalt øker med opp mot 2 milliarder kr, og det er den kraftigste økning i frie inntekter på veldig mange år. Det gjør det mulig for fylkeskommunene bl.a. i større grad å være med på å finansiere kjøp av nytt utstyr, i tillegg til de pengene som kommer direkte fra staten. Og der følger Regjeringen opp til punkt og prikke den utstyrsplanen Stortinget har vedtatt, med fordeling av kostnader mellom fylkene og staten. Så der kommer pengene som forutsatt, og vi gir fylkene mer penger til å betale sin egenandel. Men så er hovedutfordringen samtidig den at vi aldri har hatt mer utstyr på norske sykehus, aldri har investert mer i nytt utstyr på norske sykehus. Samtidig ser vi at verdifullt utstyr brukes bare noen få timer i døgnet, og det er kanskje nå et vel så stort problem som kjøp av nytt utstyr.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg har æra av å stilla eit spørsmål til statsministeren, og eg siterer frå Aftenposten:

«Jeg leste i en avis at noen i NHO mente at vi ikke kan skjære alle næringslivsledere over én kam bare fordi en var dopet. Jeg mener mange av dem befinner seg i koma.»

Sitatet er frå utanriksministeren vår, medlem av Stoltenberg si regjering.

Mitt spørsmål til Jens Stoltenberg er: Er dette eit sitat som han kan seia seg einig i? Er det regjeringa Stoltenberg sitt syn på norske næringslivsleiarar at dei er i koma, slik som Jagland seier dei er?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg oppfatter ikke at intensjonen med det utenriksminister Jagland sa, var å si at alle norske næringslivsledere er i koma. Det tror jeg alle forstår.

Det som jeg oppfatter var hans budskap, var at for mange næringslivsledere har for liten forståelse av det samfunnsansvar de må ta i forhold til lederlønninger, opsjoner og urimelig store inntektsøkninger til ledere i norsk næringsliv. Det var budskapet i det han sa på AUFs landsmøte, og det er et budskap som jeg har inntrykk av at et stort flertall her i Stortinget deler.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Det som er problematisk med eit slikt utspel, er at det må tolkast eventuelt i ei retning, og eg synest det er veldig uklart når ein ser det opp mot dei signala som ein gjennom statsbudsjettet gir til norske næringslivsleiarar. Då vil eg minna statsminister Stoltenberg om at dei fleste næringslivsleiarane faktisk har ei løn som ligg på kanskje 500 000 kr og nedover, at dei fleste næringslivsleiarane er næringslivsleiarar i små og mellomstore bedrifter – der ein del av dei slit.

Det signalet som utanriksministeren gir i dette foredraget, er sterkt mot alle dei som prøver å halda oppe sysselsettinga i Noreg. Eg ynskjer at statsminister Stoltenberg skal svara på om dei signala som Regjeringa gir gjennom statsbudsjettet m. a. i forhold til konjunkturavgift og moms på reiseliv, som særleg går ut over distrikta, kombinert med dette utspelet frå Jagland, gir særleg mykje von og tru på at regjeringa Stoltenberg ynskjer å satsa på næringslivet, og då ikkje berre på dei store bedriftene med dei høge leiarlønene, men på alle dei titusenvis av folk utover landet som slit og prøver å leva av dette.

Statsminister Jens Stoltenberg : Denne regjeringen ønsker å satse på næringslivet. Vi har hatt en enestående sterk vekst i private bedrifter, i sysselsetting og produksjon i norske bedrifter, både små, mellomstore og store, og det ønsker vi å videreføre i 2001. Vi har lagt fram et budsjett som innebærer fortsatt vekst i private norske bedrifter – små, mellomstore og store. Alt det er bra, og alt det ønsker vi.

Det vi samtidig har sagt, er at for å bidra til å unngå, eller i hvert fall redusere risikoen for at vi får ytterligere økning i rentene, og for at vi fortsatt får en pris- og lønnsvekst i Norge som er høyere enn i våre naboland og dermed også undergraver grunnlaget for næringsvirksomhet, ikke minst i konkurranseutsatte bedrifter, ønsker vi å dempe noe av veksten – ikke bygge ned, men dempe veksten – i privat sektor. Det gjør vi for å trygge grunnlaget for norske bedrifter, og det er en tenkning som er helt i tråd med det som Bondevik-regjeringen la fram høsten 1998, der de også foreslo en variant av konjunkturavgift og andre generelle skattetiltak for å dempe veksten i privat sektor. Der er vi inspirert av sentrum.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lars Sponheim.

Lars Sponheim (V): Jeg forstår at statsministeren ikke mener at norske næringslivsledere er i koma, og etter å ha sett Brennpunkt-programmet i går om en tidligere arbeiderpartistatsråd og LO-nestleder, har begrepet «å være i koma» også fått et nytt innhold – så det forstår jeg godt.

Til statsbudsjettet og finanspolitikken: Statsministeren er en dyktig sosialøkonom, og han sa i en tilsvarende spørretime i vår at finanspolitikkens kanskje viktigste oppgave er å dele ressursene mellom offentlig sektor og privat sektor. Det tror jeg er meget riktig. Det jeg vil be statsministeren om, er å bekrefte at den finanspolitikken han nå står for, og som er lagt fram gjennom statsbudsjettet, er en aktiv fordeling av ressurser fra konkurranseutsatt sektor til offentlig sektor, slik som bl.a. hans egen næringsminister har uttalt i et møte i Bergen. Det er mange reiselivsbedrifter som vil få stort trøbbel på grunn av moms og den nye arbeidsgiveravgift, og som bare kan legge ned hvis ikke de klarer det. Det er jo nettopp for å skyve arbeidskraft over. Kan en ærlig og god sosialøkonom og statsminister bekrefte at det er hensikten med finanspolitikken?

Presidenten: Presidenten må minne om at tilleggsspørsmål skal ha relasjon til hovedspørsmålet.

Lars Sponheim (V) (fra salen): Det hadde det.

Statsminister Jens Stoltenberg: Nei, jeg kan ikke bekrefte det. Jeg prøvde å si i mitt forrige svar at det det handler om, er å begrense veksten.

Det kommer fortsatt til å være vekst i privat sektor. Når vi snakker om privat sektor, er det både de som konkurrerer med utlandet, og den delen av privat sektor som ikke står i direkte konkurranse overfor utlandet. Og helt i tråd med det tidligere næringsminister Sponheim sa og foreslo i statsbudsjettet for 1999, sier vi at når det er høy vekst, fare for høy kostnadsstigning, må vi også dempe veksten, holde litt igjen, i privat sektor. Sponheim foreslo å øke bedriftsbeskatningen på alle norske bedrifter fra 28 til 29 pst. uten noen kompensasjon, han foreslo en egen konjunkturavgift på bygg- og anleggsinvesteringer, og han foreslo en tvungen sparing for alle norske bedrifter. Den tenkningen er nøyaktig den samme tenkningen vi har nå i forhold til å forsøke å bremse litt på veksten i privat sektor – ikke bygge ned, men bremse veksten – for på den måten å kunne rydde rom til satsing på ting som også er viktige for norsk næringsliv, nemlig at vi har en god skole, et godt helsevesen og en god omsorg for de eldre. Der mener jeg at sentrum og Arbeiderpartiet tenker svært likt.

Også når det gjelder reiselivsmoms, foreslår vi det sentrumsregjeringen varslet i nasjonalbudsjettet i fjor høst.

Presidenten: Det blir ytterligere et oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Utenriksminister Jagland har også sagt at han er sterkt opptatt av Norges anseelse i utlandet, og så vidt jeg skjønner, er også statsminister Stoltenberg opptatt av å tegne et positivt bilde av Norge i utlandet. Når da utenriksministeren sier at norske næringslivsledere – det kunne tolkes som at han skar alle over én kam – er i koma, hvilken lyst til å investere i og handle med Norge skaper det hos bedrifter i andre land?

Samtidig sa han, så vidt jeg har forstått, at undertegnede – lederen for det største opposisjonspartiet – også befinner seg i konstant «kåma». Er det noe statsministeren er enig i? Det kunne være artig å vite om statsministeren også mener at jeg er i koma, slik at vi vet hva slags bilde som tegnes også av det politiske Norge i utlandet. Hvis næringslivslederne er i koma, og lederen for det største opposisjonspartiet – størst på meningsmålingene for øyeblikket – også er i koma, er det kanskje ikke det bildet man ønsker å tegne av et land?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er litt usikker på hvor viktig det er for Stortinget å høre mine vurderinger av helsetilstanden til Carl I. Hagen og til norske næringslivsledere, men i den grad det kan berolige Hagen, mener jeg at han ikke er i «kåma» (munterhet i salen) og heller ikke i koma. Jeg betrakter Carl i Hagen som – hva skal vi si – en god politisk motstander som jeg setter pris på å diskutere med, og jeg ser fram til mange debatter om viktigere spørsmål enn hvorvidt han befinner seg i koma.

Presidenten: Presidenten finner at tiden er inne for å gå til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går til statsministeren.

Vi har nok en gang fått en sjokkartet melding om tilstanden i det norske forsvaret. Det viser seg at flygere nå settes på bakken, simpelthen fordi Forsvaret ikke har bensin nok – 15 av 30 ved Bodø hovedflystasjon settes på bakken. Det er klart at dette skaper frustrasjon. Folk vil slutte. Og dette er ikke noe nytt. Vi hørte i sommer at det ikke var skarpe skudd til panserstyrken, og vi vet at beredskapslagrene av reservedeler, ammunisjon og drivstoff brukes opp. I den vestlige verden har vi jo ledd litt av den russiske nordflåten, som ikke har drivstoff til å seile. Men jeg tror vi kan svelge i oss de smilene – situasjonen hos oss er meget alvorlig.

Hva har Regjeringen gjort med denne meget alvorlige situasjonen?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det Regjeringen har gjort, og som Forsvaret iverksetter, er at man innenfor de budsjetter man har vedtatt i Stortinget, både i fjor høst for i år og gjennom den revisjonen av budsjettet som skjedde for inneværende år, der det ble gitt betydelige tilleggsbevilgninger til Forsvarets internasjonale aktiviteter, har gitt Forsvaret frihet til å omdisponere innenfor de rammene. Og så har vi foreslått et forsvarsbudsjett for 2001, som Stortinget nå har til behandling. Innenfor de rammene er det altså rom for noen omdisponeringer, bl.a. for å ta høyde for den kraftige økningen i drivstoffprisene som Forsvaret har blitt utsatt for, på linje med andre norske virksomheter. Så har man prioritert at de pilotene som er i internasjonal tjeneste, eller som utfører internasjonale oppdrag på vegne av Norge, i hvert fall ikke skal rammes av innskrenkninger og nedskjæringer – så vidt mulig. Derfor har de fått trening og aktivitet slik at de kan utføre oppdrag i henhold til de avtaler Norge har inngått i forhold til internasjonale forpliktelser, spesielt overfor NATO-alliansen.

Når det gjelder bruk av beredskapslagre, mener Forsvaret selv at det som har vært gjort der, er helt innenfor det som er forsvarlig i forhold til de krav man nå setter til lager i et moderne forsvar.

Jan Petersen (H): Hvis man skal omskrive statsministerens svar til vanlig norsk, betyr det at Regjeringen ikke har gjort noe særlig. Dette er en meget alvorlig situasjon, som det virker som om Regjeringen nå ikke er villig til å ta en aktiv hånd i. Statsministeren snakket om hva man skulle gjøre innenfor budsjettrammene, som det heter. Et av problemene er jo nettopp at Arbeiderpartiet gjennom år har vært med på budsjettrammer som har fremtvunget denne meget vanskelige situasjonen.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Ser han ikke at Arbeiderpartiets budsjettpolitikk gjennom mange år er en av hovedårsakene til denne meget vanskelige situasjonen?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg tror at hovedutfordringen for Forsvaret, som i store deler av den offentlige sektor for øvrig, er at det går for sakte med fornyelsen. Det er ingen tvil om at den omstillingen som norsk forsvar burde ha gjennomført langt tidligere på 1990-tallet, har gått langt saktere enn forutsatt og langt saktere enn det som burde ha skjedd. Derfor har vi et forsvar som er altfor dyrt i drift, som har en for gammeldags struktur, og der for mye av pengene går med til administrasjon og finansiering av en ikke tidsriktig struktur. Derfor er det viktigste vi nå skal gjøre i forhold til Forsvaret, å få til en langt bedre organisasjon, og fornye offentlig sektor, også Forsvaret. Der har vi varslet ganske store og omseggripende tiltak i nær framtid, og det spennende blir i hvilken grad det er mulig å få flertall for den type forslag, som åpenbart vil være upopulære på kort sikt, men som over tid vil være den beste måten å styrke det norske forsvaret på.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Hans J. Røsjorde.

Hans J. Røsjorde (Frp): Jeg er overrasket over å høre at statsministeren er fornøyd med tilstanden når det gjelder lager og beredskapsbeholdninger for det norske forsvar. Jeg tillater meg derfor å stille ett grunnleggende spørsmål: Er statsministeren fullt ut kjent med tilstanden når det gjelder ammunisjon, når det gjelder drivstofforsyninger, og når det gjelder reservedeler til våre viktigste våpensystemer? Er han klar over hvilket lavmål dette befinner seg på?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg baserer meg på den informasjon jeg får fra Forsvarsdepartementet. Jeg har ikke selv inspisert alle lagrene. Det jeg får opplyst fra Forsvarsdepartementet, er at det har vært en reduksjon av lagerhold gjennom flere år, men at man mener det er forsvarlig, bl.a. ut fra en vurdering av en ny forsvarsstruktur, en ny tid i forhold til hvordan man vurderer trusselbildet, og at Forsvaret ikke vurderer situasjonen som dramatisk.

Men så vil jeg gjerne føye til at når det gjelder alle de utfordringene Forsvaret står overfor, både når det gjelder utfordringer knyttet til økte drivstoffutgifter, antall flytimer for piloter, lager og andre ting, henger dette grunnleggende sett sammen med at vi i for liten grad har gjort noe med hovedproblemet, nemlig at vi har en altfor gammeldags struktur, et altfor overadministrert forsvar. Det er det vi nå prøver å gjøre noe med, i tråd med Regjeringens erklærte målsetting om fornyelse av offentlig sektor. Det skal vi komme tungt tilbake til, og vi gleder oss til å få bred støtte fra alle forsvarsvennene i Det norske storting.

Presidenten: Vi tar ett oppfølgingsspørsmål til – Ingvald Godal.

Ingvald Godal (H): Statsministeren har heilt rett i at moderniseringa av det norske forsvaret har gått for sakte. Men det kom jo bl.a. av at Arbeidarpartiet her i huset har gått imot nødvendige forslag til omstilling, av distriktspolitiske grunnar, så seint som i fjor vår.

Mitt spørsmål går på dette med lager. Lageret for flybensin er no beita nesten heilt ned. Kva for inntrykk trur statsministeren det gjer hos våre allierte at oljenasjonen Noreg ikkje lenger har noko igjen av eigne lager på dette området, men er heilt avhengig av det andre har lagra i Noreg, spesielt USA?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg baserer meg på det jeg får fra Forsvarsdepartementet, og der er vurderingen den at det ikke er korrekt at lagrene nærmest er tomme for sentrale beredskapsprodukter som ammunisjon, drivstoff – det innbefatter olje – og viktige reservedeler. I det legger jeg at det for det første ikke er sant at lagrene nærmest er tomme, og for det andre at situasjonen ikke er dramatisk. Det betyr jo ikke nødvendigvis at vi er fornøyd med situasjonen, tvert imot, vi har gitt uttrykk for at det på mange områder er mangler og problemer i Forsvaret. Det handler altså, som på mange andre sektorer – vi begynte å snakke om helsevesenet tidligere i spørretimen – om penger, men det handler også i veldig stor grad om organisasjon. Der har Forsvaret selv gitt uttrykk for at det er et presserende behov for at noe nå snart skjer, og vi har varslet at forslaget vil komme i nær framtid.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mitt spørsmål går òg til statsministeren.

I går, den 17. oktober, ble FNs internasjonale dag for avskaffing av fattigdom markert. Statsministeren har ved fleire høve i den seinare tida sett søkjelyset på fattigdom i Noreg, og særleg på Folkehelsa si påvising av 70 000 fattige barn. For fattige barn kan det handla om forsaking, bortforklaring, utestenging og utryggleik. Det er ikkje fattige barn utan at det er fattige vaksne. Det betyr låg inntekt over tid, det betyr for nokre eit rusproblem eller eit psykisk problem i familien. Det er avgjerande med rask oppfølging, at det enkelte barnet har nokon å gå til, det handlar om å bry seg som nabo og medmenneske, men det handlar òg om kommunane sin situasjon og deira høve til å gripa tidleg inn.

Ser statsministeren at han med budsjettet medverkar til å forverra kommunane sitt høve til oppfølging?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det ser jeg overhodet ikke. Det jeg ser, er at vi har et løft for norske kommuner som er historisk stort. Vi øker inntektene til kommunene med 5 milliarder kr. I tillegg kompenseres de for økte lærerlønninger og økte feriedager, slik at vi totalt sett snakker om 3,5 milliarder kr oppå det – 8,5 milliarder kr. Det er vesentlig mer enn regjeringen foreslo da Meltveit Kleppa satt i regjering. Da kompenserte man f.eks. ikke for inntektsoppgjøret i 1998 – en vesentlig årsak til at kommunene har hatt økonomiske problemer.

Men jeg er helt enig med representanten i at det er viktig å fokusere på fattigdom i Norge. Vi gjør ting i budsjettet i forhold til enslige forsørgere, som får en bedring, vi satser massivt på boligbygging, mer enn på svært lang tid – det er viktig for mange fattige mennesker – og vi er også opptatt av arbeidsmarkedstiltakene. Vi vet at ulikhet veldig ofte har tilknytning til arbeidsmarkedet, at dette handler om mennesker vi må hjelpe inn i arbeidsmarkedet, og derfor er arbeidsmarkedstiltakene en bro for mange fattige mennesker over til en situasjon der de kan leve av egen inntekt. Men at kommuneopplegget skulle være et opplegg der vi altså svekker mulighetene til å hjelpe de fattige, det er jeg dypt uenig i.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er eit misforhold mellom statsministeren si framstilling og slik som situasjonen no blir opplevd i den enkelte kommunen. Kommunane har i løpet av 2000 og vil i 2001 bli påført utgifter som overstig dei inntektene som er lagde inn frå Regjeringa. Det betyr at dei høva kommunane skulle ha hatt i forhold til tidlegare oppfølging når det gjeld skule, helsestasjon, støtteopplæring, støttekontakt, stimulering av frivillige organisasjonar osv., blir reduserte i staden for å bli auka til neste år. Regjeringa har følgt opp konsultasjonsordninga med kommunane sin eigen interesseorganisasjon, KS, og dei har blitt einige om at det er ei stor og aukande gjeld for kommunane, som altså i tillegg blir påførte nye utgifter. Det er eit paradoks at situasjonen blir opplevd så forskjellig i den enkelte kommune (presidenten klubbar) og i Regjeringa.

Presidenten: Taletiden er ute.

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg tror vi alle bør være opptatt av å være litt ydmyke i forhold til hvordan vi skal hjelpe fattige mennesker i Norge, og hvordan vi skal bidra til at kommunene blir bedre i stand til å gjøre det. Jeg vil gjerne bidra til en dialog mellom Arbeiderpartiet, Regjeringen og sentrumspartiene om hvordan vi kan gjøre enda mer for fattige mennesker og enda mer for å hjelpe kommunene.

Men jeg mener samtidig at man må vokte seg litt for å fremstille det som at det nå legges fram et stramt opplegg for kommunene, mens det før var bedre. Det er ingen tvil om at kommunene hadde veldig stramme år spesielt i 1998 og 1999, bl.a. fordi sentrumsregjeringen ikke la opp til å kompensere for et meget kostbart lønnsoppgjør, mens det skjer nå. 5 milliarder kr i reell vekst, hvorav 2 milliarder kr er frie inntekter, pluss 3,5 milliarder kr i kompensasjon for økte lønnskostnader, er en meget solid satsing, mer enn det partiet til Meltveit Kleppa foreslo.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg deler Meltveit Kleppas syn på kommuneøkonomien, i den forstand at de rapportene vi får, tilsier at situasjonen neste år blir den samme som den ble i år – altså ikke noe ekstra løft.

Men jeg er ikke sikker på om bare bedret kommuneøkonomi ville bety at man faktisk bekjempet fattigdom efektivt i Norge. Da tror jeg man må gjøre noe med sosialhjelp. Et viktig forslag fra SV er at man lager en nasjonal standard for sosialhjelp som også tar hensyn til at barn skal kunne delta i aktiviteter og ha mulighet til å være med på det som andre barn er med på. Det fins beregninger for omtrent hvor mye penger det skulle tilsi, og det som gjenstår, er altså at Stortinget tar et ansvar for at ingen barn i noen kommune skal kunne leve under fattigdomsgrensen. Vi vet at de fattige aldri kommer til å bli i flertall i Norge, men det gjør det også vanskelig å kjøre en politisk kamp for å få det store flertallet av velgerne til å ha det som sin fremste sak.

Vil statsministeren gjøre noe for å lage en nasjonal standard som hindrer at barn vokser opp i fattigdom i Norge?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er helt enig med representanten Halvorsen i at det er viktig å gjøre noe i forhold til det å bekjempe fattigdom i Norge, og at det ikke er noe mindre viktig selv om det er et mindretall som er fattige. Derfor sa vi i regjeringserklæringen at vi nå skulle løfte mindretallet. Mens vi i forrige århundre avskaffet den åpne fattigdommen som rammet flertallet av befolkningen, må vi nå sørge for at vi avskaffer den skjulte fattigdommen, eller nyfattigdommen, som rammer et mindretall av befolkningen. Da er det mange tiltak, fordi den fattigdommen er mangfoldig. Ett tiltak er å se på retningslinjer og hvordan vi utøver politikken når det gjelder sosialhjelp. Derfor har Regjeringen nå til vurdering forslag fra Stortinget som ble behandlet i forbindelse med utdanningsmeldingen, om å se på spørsmålet om nasjonale normer for sosialhjelp, inklusive hvordan barn behandles innenfor tildeling av sosialhjelp.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Da kan jeg bare bli stående.

Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål om gasskraftverk. I Dagsavisen på mandag sier konserndirektør Christian Rynning-Tønnesen i Statkraft at utbygging av vindmøller, ny vannkraft og varmepumper er viktigere enn å bygge gasskraftverk, og at det ikke er noen naturlov at man skal bygge gasskraftverk i Norge. Tvert imot sier han:

«Norge som gassnasjon skal være forsiktig med å ha for høye forventninger til gasskraft i europeisk kraftproduksjon de neste årene. Grunnen er at det finnes så mye kjernekraft og kullkraft som er billigere å bruke enn gasskraft.»

Jeg vil gjerne spørre statsministeren om han står fast på at det haster å få bygd gasskraftverk i Norge.

Statsminister Jens Stoltenberg: Det som haster, er å redusere Norges avhengighet av å importere det Rynning-Tønnesen påpeker, nemlig kullkraft og kjernekraft. Jeg mener at det er noe helt meningsløst i at kraftnasjonen Norge nå i økende grad år for år er avhengig av å importere sterkt, sterkt forurensende kraft fra våre naboland, mens vi altså åpenbart har problemer med å ta i bruk gass til kraftproduksjon selv. Det mener jeg er et mye større miljøproblem, som det haster å gjøre noe med.

Så ønsker jeg at vi var i stand til å ta i bruk gass på en mest mulig miljøvennlig måte. Derfor har vi økt bevilgningene til forskning og utvikling som går på såkalte CO2-frie gasskraftverk. Lykkes vi med det, har jeg inntrykk av at alle er tilhengere av gasskraftverk. Mens vi venter på det, eller mens vi forsker på enda mer miljøvennlige gasskraftverk, er spørsmålet: Hva gjør vi da? Da har altså et mindretall i Stortinget ment at vi heller får importere kull- og kjernekraft, mens et flertall har ment at det er bedre at vi tar i bruk gass til kraftproduksjon med den tradisjonelle teknologien.

Presidenten: Kristin Halvorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Nå er det vel slik at man ikke har importert noe særlig kraft de siste årene, og det henger sammen med hvor mye det regner i løpet av et år i Norge, og hvordan sommerværet er rundt omkring i det ganske land. Men det henger jo også sammen med hva slags kraftforbruk en legger opp til i årene framover. Norge er altså et sinkeland på mange områder når det gjelder ny fornybar energi, f.eks. ligger vi langt etter Sverige når det gjelder bruk av varmepumper, ikke bare i offentlige, men også i private bygg, satsing på ny fornybar energi, vindmøller osv. Gasskraftsaken er jo ikke noen hvilken som helst sak for denne regjeringen, det er jo den saken som statsminister Jens Stoltenberg kom inn i regjeringskontorene på, og som har ført til et betydelig dårligere klima, ikke bare globalt, men også i forholdet mellom sentrumspartiene, SV og Arbeiderpartiet. Er det ikke på tide at statsministeren roer sin gasskraftiver noe, skifter fokus og ikke kjører det rotteracet som nå er lagt opp, men heller satser på ny fornybar energi og nye allianser?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det er helt riktig at hvor mye vi importerer, og eventuelt også eksporterer noen år, er avhengig av hvor mye det regner. Det regner litt ulikt i Norge, og derfor er også importbehovet varierende. Men i år med gjennomsnittlig nedbør, eller såkalt normal nedbør, er Norge nå blitt en betydelig importør av kraft. Så i alle år med normal nedbør, eller mindre enn normalt, importerer vi veldig mye kullkraft. Det er bare i år med veldig mye nedbør, som i år, at vi er i balanse eller eksporterer. Men vi kan ikke basere norsk energipolitikk på at det alltid regner «mot normalt» mye. Det er i hvert fall ikke en bærekraftig energipolitikk. Derfor må vi forholde oss til normaltall eller gjennomsnittstall, og da er Norge importør av kraft.

Jeg er veldig tilhenger av vindmøller, og jeg er veldig tilhenger av alternativ energi, derfor har vi også økt bevilgningene til forskning på det. I tillegg har vi foreslått å øke kraftprisen. Det er ikke alltid like populært, men det er kanskje det mest effektive tiltaket for å få fram alternativ energi.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Gunnar Kvassheim.

Gunnar Kvassheim (V): Statsministeren sier at det haster med å få de sterkt forurensende gasskraftverkene. Nå vet vi at prisen er slik at de neppe kommer før om ti år. Det gir kanskje en indikasjon på framdriften i saker som det haster med for denne regjeringen. Jeg vil spørre statsministeren om han er enig i det prisbildet som er bakgrunnen for at en tror det vil gå mange år før disse forurensende gasskraftverkene kan bygges. På Sola i Rogaland planlegges det nå et gasskraftverk som skal erstatte kraftproduksjon i Nordsjøen, og det synes å være et godt miljøprosjekt, hvis det kan kombineres slik at det anlegget som bygges i Rogaland, tar vare på CO2 og reinjiserer det eller på annen måte utnytter denne ressursen. Er statsministeren enig i at det bør være myndighetenes oppgave å stimulere til slike rene løsninger, og ikke legge forholdene optimalt til rette for konvensjonelle, sterkt forurensende gasskraftverk?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det haster med å stimulere til enda mer miljøvennlig gassteknologi. Derfor har Regjeringen foreslått en kraftig økning i bevilgningen til nettopp det. For øvrig er det slik at det som også haster, det er å redusere utslippene av klimagasser totalt. Derfor haster det med å redusere den avhengigheten Norge har av å importere kullkraft fra våre naboland, i alle år med normal eller gjennomsnittlig nedbør. Det er det som haster.

Når det så gjelder prisbildet, mener jeg at storting og regjering alltid skal være veldig varsom med å ha skråsikre oppfatninger av hvordan kraftprisene og kraftmarkedet utvikler seg i årene som kommer. Det vi skal gjøre, er å legge rammer og vilkår som gjør at det blir mer lønnsomt å utvikle mer miljøvennlig kraftproduksjon, og mindre lønnsomt å ta i bruk miljøskadelig kraftproduksjon. Derfor sier vi at ethvert norsk gasskraftverk skal innordnes våre klimaforpliktelser, og være i overensstemmelse med Kyoto-avtalen. Så sier vi at vi må kjøpe utslippskvoter. Da snakker vi om mange hundre millioner kroner i utgifter, og det vil stimulere voldsomt utviklingen av enda mer miljøvennlig teknologi, og derfor er vi altså tilhengere av det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

May Britt Vihovde (V): Eg har lyst til å stilla eit spørsmål til samferdsleministeren.

NSB har vedtatt at Finse stasjon skal vera ubemanna frå nyttår, og grunngivinga er at 80 pst. av dei reisande kjøper billettane på andre stasjonar. Men dette vil få dramatiske konsekvensar for Finse-samfunnet. Finse stasjon ligg på ei banestrekning med ekstreme vêrforhold og er dermed ikkje som alle andre jernbanestasjonar. NSB har monopol på all kommunikasjon til dette samfunnet, som er bygt opp av og omkring NSB.

Her er det mange uavklarte konsekvensar for passasjerane, for godshandteringa og spesielt for tryggleiken. Dersom det skjer ein togkatastrofe der personalet må gjennomføra ei evakuering, er ein avhengig av å ha eit hovudkvarter, ein stasjon med betening som kjenner systema. Og me veit at det ofte er stopp på Bergensbanen, toget står, og då har ein behov for forsyning.

Mitt spørsmål til statsråden er: Meiner statsråden at det berre skal vera dei bedriftsøkonomiske vurderingane som skal liggja i botnen ved ei slik vurdering, eller er han einig med meg i at forholda på Finse er så spesielle at det må andre vurderingar inn, slik at ein framleis kan ha bemanning på Finse stasjon?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Det er ganske åpenbart at når det gjelder NSB, er det mange andre hensyn enn de rent bedriftsøkonomiske som må legges til grunn for hele virksomheten, og det er ikke minst viktig når det gjelder særskilte deler av virksomheten, som for eks. Finse. Jeg er også enig i at når det gjelder Finse stasjon, står man overfor spesielle utfordringer, og jeg kan love representanten Vihovde at jeg vil gå dypere inn i problemstillingen rundt nettopp Finse. Jeg vil klarlegge hva som er årsakene og bakgrunnen for de opplegg som NSB har, og vurdere det i forhold til de hensyn som en ellers må ta ut fra en konkret vurdering når det gjelder Finse.

May Britt Vihovde (V): Eg er veldig glad for det svaret som statsråden gav. I vinter hadde eg eit spørjetimespørsmål. Eg var inne på kapasiteten på Bergensbanen, og då svarte statsråden at det gjekk på godshandtering av sykkel og ski, og at det var viktig at ein her hadde ei ordning.

Dette går òg inn i det med godshandtering, for det vil få store konsekvensar for godshandteringa om ein ikkje har bemanning på stasjonen. Den einaste måten å få gods opp til Finse på utan med helikopter, er med jernbanen, og eg trur statsråden er einig med meg i at helikopter ikkje er eit godt alternativ. Eg håpar då at statsråden har ein god dialog med NSB, og at dette løyser seg slik at ein framleis får ha den bemanninga. Eg vil minna om at Stortinget løyver 1 milliard kr til NSB til kjøp av tenester. Det må òg vera med i den vurderinga, for me begynner å bli litt urolege for korleis NSB bruker desse midlane.

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Synspunktene knyttet til Finse stasjon tar jeg med meg. Når det gjelder kjøp av tjenester, er det i og for seg en annen vurdering, idet Bergensbanen, i alle fall når det gjelder den hele strekningen, er en såkalt kommersiell banestrekning. Men jeg tar med meg de synspunktene som representanten her kommer med, i de vurderinger som skal foretas rundt de konkrete spørsmålene.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Christopher Stensaker (Frp): Jeg vil stille statsråd Terje Moe Gustavsen følgende spørsmål:

Som kjent har det i den senere tiden vært temmelig turbulent rundt NSB, med flere nedlagte stasjoner på flere banestrekninger. Det har medført at brukerne av toget har blitt stående uten et alternativt tilbud. Det har også skapt problemer at rutetabeller som egentlig skulle gjelde til januar neste år, har blitt skiftet underveis slik at reisende med gamle rutetabeller har blitt stående på perrongen; også venterommet har mange steder har vært stengt. Hva vil statsråden gjøre for å bedre på denne situasjonen?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg er redd for at den liste over problemstillinger som representanten Stensaker her redegjorde for, kan gjøres lengre. Det sier noe om at NSB er i en situasjon med store problemer, og hovedårsaken til at man er der, er at NSB over tid har tilrettelagt et større tilbud enn det har vært ressurser til. På forsommeren trodde vi at dette var et midlertidig problem, bl.a. knyttet til sommerferieavviklingen. Det viser seg at det er et permanent problem, og det har ført til store driftsforstyrrelser som har rammet passasjerene. Det er åpenbart at tilbudet må ned for at man skal få kontroll over driften. Og jeg forutsetter at det skjer på en måte som skader passasjerene totalt sett minst, og at man kan ha en forsvarlig service på den delen av virksomheten man må operere på, på en ordentlig måte. Der man tar bort tilbud, forutsetter jeg at det settes inn alternative tilbud for at skaden skal bli minst mulig.

Med det første regner jeg med at vi skal ha et nytt styre på plass for NSB. Og den aller viktigste oppgaven for et nytt styre er å gjenreise tilliten til NSB, bl.a. ved å legge realistiske planer for virksomheten som kan gi folk den service de har krav på og forventer. Og det er den absolutt viktigste forutsetning for å bedre situasjonen og gjennom det sikre NSBs framtid, for NSBs framtid hviler på at folk opplever å ha, og får, et godt tilbud.

Christopher Stensaker (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Så langt har NSB hatt enerett på personbefordring på og langsmed sporet. Når situasjonen er slik som den er, vil statsråden også se på den eneretten, slik at også andre selskap tillates å befordre passasjerer med buss der NSB ikke har et tilbud?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg opplever at dette er to spørsmål. Det ene er et spørsmål om enerett på sporet, og det andre er et spørsmål om alternative transportformer.

Når det gjelder enerett på sporet, mener jeg at NSB fortsatt bør ha enerett når det gjelder passasjertransport. Det har bl.a. sammenheng med at store deler av jernbanenettet vårt er ensporet, og det har sikkerhetsmessige sider som absolutt må ivaretas. Men vi bør tillate andre selskaper enn NSB der NSB ikke lenger trafikkerer.

I Nasjonal transportplan varsler vi for øvrig at vi vil myke opp konsesjonspolitikken for ekspressbusser, også der ekspressbusser konkurrerer med tog. Men jeg vil understreke at vi vil videreføre kravet til konsesjon. Det er også med andre ord et spørsmål som ligger til behandling i dette hus, og som vi vil få avklaring på i forbindelse med håndteringen av Nasjonal transportplan.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Thore Aksel Nistad.

Thore Aksel Nistad (Frp): NSB mottar 980 mill. kr i subsidier – eller kjøp av tjenester – som man også kaller det. Så har vi et godt, veldrevet busselskap som heter Nor-Way Bussekspress. De kjører mange langstrakte ruter rundt omkring. De får ingenting.

Hvorfor er det så nødvendig for Arbeiderpartiet å klamre seg til den gamle sosialistiske tankegangen at statsdrift skal man opprettholde for enhver pris, når vi har en organisasjon som er villig til å kjøre busser land og strand rundt uten å motta en eneste krone fra staten? Brukerne er jo også fornøyd med busser.

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Her snakker vi om to veldig ulike markeder. Når det gjelder vårt kjøp av tjenester fra NSB, dreier det seg i første rekke om lokal kollektivtrafikk og regionale ruter intercity. Når det gjelder ekspressbusser, betyr det stort sett over lengre avstander og derigjennom på et annet grunnlag. Dette handler ikke om statsdrift eller ikke, det handler om hvorvidt vi ønsker et velfungerende kollektivsystem i og rundt de større byene. Ønsker vi det, må vi få det gjennom kjøp av tjenester og gjennom overføringer til fylkeskommuner og kommuner, for at vi skal kunne få et prisnivå som folk kan leve med. Så vi ønsker å gjøre begge deler – vi vil fortsatt kjøpe tjenester, og som jeg nevnte i mitt svar til Stensaker, ønsker vi også å stimulere til ytterligere bruk av ekspressbusser.

Presidenten: Jorunn Ringstad – til oppfølgingsspørsmål.

Jorunn Ringstad (Sp): Som statsråden sa i sitt tidlegare svar, har NSB tydelegvis lagt opp til ein for stor produksjon i forhold til den kapasiteten som er, både på personell og på materiell. Det som er viktig, er at dei innstillingane som vi no får, blir så kortvarige som mogleg, og at det blir berre mellombelse innstillingar og nedleggingar.

Kan statsråden i dag seie at det berre er mellombelse nedleggingar og omstillingar det er snakk om? Og kan statsråden seie noko om kor langvarig dette vil bli? Det er klart at dess lengre den tidsperioden blir, dess fleire vil finne andre reisemåtar, og det vil då bli verre å få dei tilbake til NSB.

Og eit siste spørsmål: Blir det lagt nokon strategi for å få desse passasjerane tilbake til NSB når NSB har fått tid til å lage eit oppsett som er i pakt med det som er materiellsituasjonen?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg vil gjerne svare på dette med å gjøre oppmerksom på at et nærmest identisk spørsmål er stilt i den ordinære spørretimen – men jeg fortsetter gjerne.

Da vil jeg understreke følgende: Det legges ikke ned banestrekninger som følge av de midlertidige tiltakene. Tiltakene er midlertidige! Hvor lang midlertidigheten vil vare, vet jeg ikke. Det er ett av de problemene vi står overfor. Planleggingen har vært for dårlig til å vite det. Det er en oppgave for styret og administrasjonen.

Når det gjelder framtiden for en del av disse banestrekningene, har vi i Nasjonal transportplan varslet at det bør vurderes hvorvidt man skal trafikkere en del strekninger med tog. Den vurderingen må og skal skje uavhengig av denne midlertidige situasjonen, og vil eventuelt være aktuell i forbindelse med forhandlinger om kjøp av tjenester fra 2002. Jeg forutsetter at NSB utarbeider strategier for å vinne passasjerer tilbake når midlertidigheten er slutt. Det er praktisk talt jobben deres.

Presidenten: Inge Myrvoll – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Myrvoll (SV): Dersom det kan være til noen trøst for statsråden, kan vi si at hvis spørsmålsstiller Stensakers jernbanepolitikk hadde slått igjennom, ville statsråden ikke hatt problemer med jernbanedriften, for da hadde jernbanen vært nedlagt for lengst.

En ting er å løse de midlertidige problemene, som kan ta litt tid, noe annet er å si at NSB skal prøve å vinne tilbake kunder og skal ha en strategi for det. Men jeg lurer på om departementet har en strategi for å vinne kunder til jernbanen. For når jeg ser at man nå skal ha moms på jernbanetjenester, uten kompensasjon, og man i offentlig kjøp av tjenester ikke legger inn noen form for kompensasjon i forhold til prisstigning osv., betyr det at statens offentlige kjøp av jernbanetjenester i realiteten blir sterkt redusert framover. Med andre ord vil det føre til at hvis NSB skal greie seg i konkurransen, blir de nødt til å øke prisene eller redusere tilbudet. Kan ikke det medføre en svekking av jernbanen, slik at det ikke bare er snakk om at NSB må gjøre en jobb, men at også Regjeringen er nødt til å gjøre en jobb i forhold til å vinne tillit og vinne kunder?

Presidenten: Presidenten vil understreke at polemikk med andre spørrere ikke skal forekomme.

Inge Myrvoll (SV): Det var bare et faktum.

Statsråd Terje Moe Gustavsen: La meg først vise til at det i Nasjonal transportplan er en bred satsing på infrastruktur – jernbane – i Norge. Det er også slik at vi i det framlagte forslaget til budsjett for 2001 satser på å bygge ut jernbanestrekninger, både gjennom å sørge for tiltak som bedrer godstransport, og gjennom krengetog.

Når det gjelder moms, vil vi legge inn kompensasjonsordninger i forhold til lokal og regional trafikk slik at dette ikke fører til en økning av billettprisene. Momsvirkningen for øvrig vil bli marginal sett i forhold til at det er lav momssats og fullt fradrag. Når det gjelder kjøp av tjenester, har vi kjørt dette videre på nominelt nivå. Vi mener det er riktig satsing, fordi det også er riktig og nødvendig, bl.a. når NSB får nytt materiell, at man klarer å effektivisere noe av sin virksomhet, og at dette da ikke fører til en prisøkning.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Spørsmålet er til statsråd Terje Moe Gustavsen.

I juni ble det klart at lokførersituasjonen i NSB førte til store problemer med gjennomføringen av rutetilbudet i ferieavviklingstiden. Det har vi hørt om. Ueland måtte gå.

I oktober var det en ny runde med håpløs lokførersituasjon, nå med sterk reduksjon i rutetilbudet, og styret gikk.

Hvordan ser statsråden på situasjonen nå, og hvordan kan denne situasjonen løses? Og spørsmålet er: Hvem har ansvaret for utdanning av nok lokførere, og hva gjøres for å bedre denne rekrutteringen?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Det er riktig, som representanten Kofoed-Larsen sier, at det på forsommeren ble klart at man fikk store problemer med ferieavviklingen. På det tidspunktet trodde vi at dette først og fremst skyldtes et nytt opplegg for ferieavviklingen 2000, og at det derfor var et midlertidig problem.

I oktober framkom opplysningene om at dette var et permanent problem, at man, for å si det enkelt, manglet om lag 5 pst. av de nødvendige personalressurser for å gjennomføre 100 pst. produksjon – altså man har folk til 95 pst. produksjon. Og det kreves altså minst én lokfører pr. tog! Og når man ikke har det, vil reduksjoner måtte være nødvendig for å få kontroll over driften.

NSB har satt i gang ytterligere opplæring av lokførere. Kapasiteten er nå, så vidt jeg vet, doblet, men en ordinær lokførerutdannelse tar 18 måneder. Følgelig vil det ta tid før dette gir seg utslag i utdannede lokførere.

Når det gjelder ansvaret for dette, er det et åpenbart ansvar for bedriften. NSB har frihet gjennom BA-loven, frihet til å sørge for å disponere sine ressurser og plikt til å sørge for å kunne utføre de oppgaver bedriften påtar seg. Det er et ansvar både for bedriftens ledelse og bedriftens styre.

Da styret sa opp konsernsjefen på forsommeren, hadde det sammenheng med at styret ikke var fornøyd med administrasjonens håndtering. Da jeg i oktober fant det nødvendig å skifte styret, var det fordi dette viste seg å være et permanent problem. Det er for meg et åpenbart styreansvar, og det førte da til nødvendigheten av å skifte styre. Jeg vil med det første sørge for at et nytt styre blir sammensatt.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Jeg takker for svaret fra statsråden.

Jeg regner med at dette utdanningstilbudet er et godt sikkerhetsmessig tilbud, og at man ikke ser på noen kortere utdanningsvarianter for å bedre på kapasitetsproblemet akkurat nå. Men kan statsråden si noe om det eventuelt foregår noen markedsføring i forhold til å rekruttere lokførere, eksempelvis i samarbeid med videregående skoler eller andre studiesteder?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Det er åpenbart at man ikke skal gå på akkord med sikkerheten. Det vil Jernbaneverket sørge for. Det er Jernbaneverket som har ansvaret for å godkjenne lokførerutdanningen. Hvorledes den skal innrettes, det overlater jeg altså trygt til Jernbaneverket, som for øvrig er under systemtilsyn fra Jernbanetilsynet.

Når det gjelder rekruttering, er jeg ikke kjent med, teknisk sett, hvorledes man søker etter det jeg tror man kaller lokføreraspiranter, men det er på ingen måte hevdet at man har problemer med å få tak i søkere. Og det er tross alt det vesentlige i forhold til ressurssituasjonen. Så får bedriften arbeide videre med spørsmålet om hvorledes man mest hensiktsmessig kan søke etter lokførere.

Presidenten: Presidenten viser til at den reglementsmessige tiden for den muntlige spørretimen snart er omme, men Oddvard Nilsen har neste hovedspørsmål. Representanten kan nå velge om han vil ha hovedspørsmål eller et tilleggsspørsmål.

Oddvard Nilsen (H): Jeg tar tilleggsspørsmål.

Det er nesten utrolig å høre hvorledes man forsøker å bortforklare nærmest en katastrofe når det gjelder mangel på lokførere i dette land. Det er da utrolig, ubegripelig, at man setter opp en togproduksjon i dette land og ikke sjekker om man har lokførere! Det er aldeles utrolig, og så sier statsråden at dette overlater han i full tillit i fremtiden til NSB og Jernbaneverket! De har jo vist seg aldeles udyktige til å gjøre det.

Mitt spørsmål til statsråden er følgende: Vil han sørge for at vi får nok lokførere i dette landet, og når det vil skje? Og vil han sørge for at andre får overta utdanningen dersom NSB og Jernbaneverket viser seg ikke å være kompetente til å gjøre jobben, slik de til nå har vist?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Det er intet forsøk på bortforklaring. Det er en analyse av situasjonen og en konstatering av at dette er et spørsmål som selskapet selv har og skal ha hånd om, ikke minst fordi man gjennom vedtak i dette hus har fått en selvstendighet. Det er sågar noen som mener at den selvstendigheten er for liten.

Når det gjelder hvordan man skaffer lokførere i framtiden, så er det et åpenbart ansvar for et nytt styre. Og jeg er rimelig sikker på at med den oppmerksomheten dette har hatt, med den foranledningen det er til skifte av styre, ja så vil oppmerksomheten om det spørsmålet være meget stor og god nok til å sørge for at det blir gjort det maksimale ut av situasjonen.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.