Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til
vår ærede helseminister:
«En 81-årig Fredrikstad-dame
sitter igjen med en tannlegeregning på 26 000 kroner etter
at hun falt, slo ut tenner og brokonstruksjon. Ektemannen rammes økonomisk
fordi han har påtatt seg omsorgen, selv om kona er døgnkontinuerlig
institusjonstrengende. Hadde hun fått behandling av offentlig
tannlege, vært under omsorg av kommunal hjemmesykepleie
eller plassert i institusjon, ville utgifter blitt dekket.
Hva vil statsråden foreta seg som
kan muliggjøre refusjon av utgifter?»
Statsråd Tore Tønne: Jeg kan vanskelig behandle en enkeltsak fra
Stortingets talerstol, og jeg går ut fra at det heller
ikke har vært representanten Hedstrøms mening. Jeg
forutsetter at vedkommendes tannlege har undersøkt de muligheter
som eventuelt finnes for støtte til tannbehandlingen i
det foreliggende tilfellet.
Saken illustrerer imidlertid at vi har mangelfulle
støtteordninger når det gjelder hjemmeboende med
stort behov for pleie og omsorg. Etter dagens regelverk er offentlig
tannlegehjelp i tilfeller som her er nevnt, begrenset til pasienter
som enten oppholder seg på institusjon eller får
hjemmesykepleie minst én gang pr. uke. I forbindelse med
Stortingets behandling av eldremeldingen anmodet Stortinget om at
det ble innført tidsavgrensede stimuleringsordninger som
gjør det mulig for fylkeskommunene å gi fri tannbehandling
til alle pasienter som er avhengige av kommunale hjelpetjenester.
Sosial- og helsedepartementet har i samråd
med Statens helsetilsyn foretatt en utredning av hvilke pasientkategorier
det kan dreie seg om, og hvor mange som får kommunale hjemmetjenester.
I løpet av vinteren 2000 hadde departementet et forslag
på høring, og i statsbudsjettet for 2001 har jeg
foreslått en forsøksordning i to-tre fylker, som
er planlagt å starte i 2001. Det er anslått at kostnadene
på årsbasis vil bli om lag 7 mill. kr
for dette. Jeg anser det som viktig at dette tjenestetilbudet gis
som en oppsøkende virksomhet i regi av fylkeskommunen.
Jeg legger opp til at i de tilfeller hvor det
er behov for tannlegehjelp, kan denne dekkes enten av fylkeskommunalt
ansatte tannleger eller ved kjøp av tjenester fra privatpraktiserende
tannleger.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.
Det var for så vidt et godt svar ved at han viste at denne
saken ikke står helt stille, men at man jobber med det
i departementet. For det er jo litt spesielt at en mann over 80 år
som sparer samfunnet for betydelige beløp og som en dag
må søke akutt hjelp, ikke får noen informasjon
av sin private tannlege om mulighetene for refusjon fra det offentlige.
Han har gjort en enorm innsats denne gamle mannen, og så stilles
han overfor denne regningen. Mener ikke statsråden at trygdekontor,
sosialkontor, tannleger og annet helsepersonell må informere
bredt om dette, slik at de eldre får kjennskap til sine
rettigheter?
Og et spørsmål til: Vi vet
jo at andre vesteuropeiske land i stor utstrekning har refusjonsordninger
når det gjelder tannkjøttsykdommer og tannbehandling
ellers. En tidligere statsminister i Sverige, Olof Palme, sosialdemokrat,
vant et valg ved å innføre en «tandvårdsreform». Vurderer
man å gjøre tilsvarende ting også her
i Norge?
Statsråd Tore Tønne: Jeg er for det første enig i at det
virker urimelig at noen som oppfyller kriteriene for f.eks. hjemmesykepleie,
men som ikke benytter seg av det og blir tatt i pleie av andre,
skal falle utenom en ordning som den som her er nevnt. Urimelige
ordninger er det en oppgave for oss å få gjort
rimelige, og det er for så vidt også siktemålet
med den forsøksordning som jeg nå nevnte.
Jeg er også enig i at først
og fremst vedkommendes tannlege, men også andre i helsetjenesten
bør informere godt om de muligheter som finnes, og jeg
understreker at det også er mulig for fylkeskommunen, om
den ønsker det, å yte en bistand som kan gjøre
dette mer rimelig.
For øvrig, når det gjelder
det andre spørsmålet, tror jeg at jeg hopper over
det – bortsett fra at jeg tar med takk imot de råd
som vi kan få når det gjelder å vinne neste
valg.