John I. Alvheim (Frp): Jeg skal få stille følgende spørsmål
til den ærede sosialminister:
«Sosialministeren har skapt store
forventninger hos en rekke unge heroinmisbrukere i landet med sitt
forslag om at 10-årsgrensen for å ha misbrukt
heroin ikke skal være absolutt for å få metadon-
eller Subutex-assistert rehabilitering. Dessverre ligger det ikke
ekstra penger i statsbudsjettet til en utvidelse av metadon- og
Subutex-behandling.
Hvorfor følger ikke statsråden
opp sine egne løfter ved å bevilge mer penger
til medikamentassistert behandling?»
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Utviklingen av legemiddelassistert behandling
har gått svært fort i Norge. Tiltaksapparatet
har på kort tid kunnet møte det som i utgangspunktet
var et antatt behov. Fylkeskommunene, i samarbeid med fylkeslegene,
anslo ved oppstarten kapasitetsbehovet til ca. 750 plasser. Tilbudet
ble landsomfattende i 1998. Fra 200 klienter i behandling i 1998
nærmer vi oss nå, mot sluttet av inneværende år,
1 000 klienter i godkjente opplegg for legemiddelassistert
rehabilitering. Til sammenligning har Sverige, som har hatt metadonbehandling
siden 1966, i dag et tak på 800 klienter.
Tilbudet er også blitt fulgt opp med
statlig finansiering: Fra en tildeling i 1998 på 41 mill.
kr til dekning av utgifter til et landsomfattende tilbud, er vi
i år oppe i det dobbelte, 82 mill. kr. I tillegg dekker
staten utgiftene til etablering og drift av de regionale sentrene
samt utgifter til medikamenter fullt ut. Dette er ekstraordinære
midler som kommer i tillegg til den ordinære oppfølgingen
av rusmiddelmisbrukere som kommunene står for.
Den kommunale sosialtjenesten har det helhetlige
ansvaret for tiltak blant rusmiddelmisbrukere. Behandling assistert
med legemidler er ett av flere tiltak sosialtjenesten kan vurdere.
Tilbudet egner seg ikke for alle. Gjennom de nye retningslinjene
for legemiddelassistert rehabilitering har jeg bl.a. valgt å myke
opp inntakskriteriene ved at kravet om minst ti års opiatmisbruk
faller bort. På den måten ønsker vi at
det skal legges større vekt på den enkeltes behov
og totale livssituasjon enn på misbrukslengde, som kan
være vanskelig å dokumentere. Allikevel fastholdes
kravet om et langvarig opiatdominert misbruk, og det forutsettes
at man har prøvd ordinære behandlings- og rehabiliteringstiltak.
Med en såpass kort historie er det
ennå for tidlig å evaluere resultatoppnåelse
og effekt av dette behandlingstilbudet. Erfaringene hittil tyder
på at en stor andel av klientene har store problemer med å unngå sidemisbruk.
Mange av klientene har, som representanten Alvheim vet, store sosiale
problemer, og somatisk og psykiatrisk sykelighet er utbredt – problemer
som gjerne tydeliggjøres når behandlingen er påbegynt.
Dette sier meg at praktisk og psykososial oppfølging rundt
den enkelte blir særlig viktig for å lykkes. Krav
om dette følges derfor opp i de nye retningslinjene.
Ekstraordinære tilskudd til dette
tilbudet er selvfølgelig viktig, særlig i en oppstarts-
og etableringsfase. Regjeringen legger også derfor i neste års
budsjett opp til en videreføring av tilbudet på dagens
nivå, noe som skal kunne sikre rundt 1 000 klienter
et behandlingstilbud.
Statlige midler alene er imidlertid ingen garanti
for at vi lykkes – erfaringene så langt har vist
oss det. Kapasitetsproblemer ved de regionale sentrene kan ikke
bare tilskrives økonomi; vi erfarer også problemer
med manglende sirkulasjon og varierende grad av oppfølging
av klientene i det lokale hjelpeapparatet. Jeg synes derfor at det
nå er god grunn til å stoppe opp og se nærmere
på hvordan midlene brukes og om tilbudet er organisert
på best mulig måte. I neste års budsjett
har vi derfor også varslet at departementet vil arbeide
med opplegg for en større grad av desentralisering av tilbudet
og en klarere forankring i de ordinære helse- og sosialtjenestene.
Formålet med dette arbeidet vil være å sikre
flere klienter et nødvendig tilbud, samtidig som tilbudet
må bli enda bedre for dem som er tatt inn i slik
behandling.
John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret
og sier meg med en gang enig i at man bør se nærmere
på hvordan disse midlene brukes.
En har i dag ca. 700 pasienter under medikamentell rehabilitering
med metadon eller Subutex til en kostnad på ca. 160 mill.
kr, som er anført i budsjettet for neste år, og
som stort sett er det samme beløpet som for inneværende år.
Mitt anslag over hvor mange som burde ha fått
tilbud om metadon eller Subutex, er minst 2 000. Den gitte
bevilgningen burde kunne være tilstrekkelig for dette om ikke
metadonsenteret på Ullevål hadde lagt beslag på en tredjedel
av den bevilgede pengesummen. Og da kommer jeg tilbake til sosialministerens
svar. Vil sosialministeren gjøre noe med driftskostnadene
ved MARIO på Ullevål, slik at pengene
kommer pasientene mest mulig til gode, ikke fagpersonalet?
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Som jeg sa i mitt første svar, er
det faktisk en omorganisering av bruken av penger som er mitt hovedanliggende
nå. Om jeg går løs på MARIO
på Ullevål eller jeg gjør det på annen
måte, er ikke ferdigbehandlet ennå. Det er ganske
viktig i denne sammenheng å vite konsekvensene av hva man
gjør. Men det som er uendelig mye viktigere, er at vi klarer å få en
sirkulasjon, slik at vi ikke innenfor hvert av de fire sentrene
får en betydelig opphoping av pasienter som aldri kommer
videre, og som dermed står som en propp i et system som
burde hatt en gjennomstrømning.
Presidenten: Da går vi til spørsmål
20.