Stortinget - Møte onsdag den 18. oktober 2000 kl. 10

Dato: 18.10.2000

Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 19

Erna Solberg (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

«I april 1996 svarte daværende sosialminister Hill-Marta Solberg at hun ville se på retningslinjene for sosialkontorenes taushetsplikt i forhold til utleier når de plasserte voldskriminelle. Bakgrunnen var en sak fra Askøy hvor en voldtektsdømt som var løslatt på prøve, voldtok den kvinnelige utleier, som ikke hadde kjennskap til vedkommendes bakgrunn. Nå har en tilsvarende sak skjedd igjen.

Hva har departementet gjort i mellomtiden?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg vil først si at jeg er opprørt over at slike ting som dette skjer. Det er helt uakseptabelt at personer som leier ut deler av boligen sin gjennom offentlige etater, i 1996 via sosialtjenesten og i 2000 via Kriminalomsorg i frihet, utsettes for en slik risiko. De aller fleste ønsker seg kunnskap om de farer man utsetter seg selv og sin familie for, slik at man kan beskytte seg best mulig. I den grad lovverket er til hinder for dette, er det på sin plass å spørre om det er noe galt med lovverket.

Når det gjelder den konkrete saken fra 1996, fikk Sosial- og helsedepartementet opplyst at Askøy sosialkontor ikke på noe tidspunkt mottok skriftlig informasjon fra politi eller fengsel om at klienten var tidligere straffedømt. Hvilken informasjon sosialkontoret hadde om vedkommende og på hvilken måte de eventuelt fikk slik informasjon, har Sosial- og helsedepartementet ikke sikker viten om.

På bakgrunn av denne saken har Sosial- og helsedepartementet senere i kontakt med sosialtjenesten om tilsvarende spørsmål lagt stor vekt på at det er to motstridende hensyn som må veies opp mot hverandre. På den ene siden har vi sosialtjenestens taushetsplikt. Taushetsplikten er lovpålagt, og er altså ikke noe som kan settes til side på grunnlag av sosialtjenestens skjønn. Det er en grunnleggende verdi å verne om enkeltmenneskers personlige integritet, og det er meget viktig med et tillitsforhold mellom sosialtjenesten og klienten. På den andre siden har vi, bl.a. i denne typen saker, hensynet til andre personers helt legitime behov for kunnskap, slik at de kan velge hvordan de vil beskytte seg selv og sin familie mot personer og situasjoner som kan være farlige.

Sosialtjenesten må utvise stor skjønnsomhet når den kobles inn i saker som gjelder bosetting av tidligere straffedømte. Det å plassere en voldtektsdømt på hybel i huset til en enslig kvinne fremstår som en svært dårlig løsning, ja sågar den dårligste løsningen, uavhengig av om utleier kjenner leietakers bakgrunn eller ikke.

På den annen side er det klart at man i slike saker vil stå overfor vanskelige avveininger, og fra tid til annen går det galt. Vi kan aldri få så sikre rutiner at det blir helt risikofritt, men vi kan gjøre noe. Vi kan se på lovverket, på samspillet mellom offentlige myndigheter, og understreke skjønnsutøvelsen i den enkelte sak. Jeg vil derfor ta initiativ til en gjennomgang av omfanget av sosialtjenestens problemer i slike saker, slik at vi kan få en vurdering av eventuelle nødvendige tiltak innenfor den delen av offentlige tjenester. I tillegg har jeg vært i kontakt med justisministeren, og jeg viser til hennes svar på spørsmål om samme problemstilling senere i dag.

Erna Solberg (H): Jeg er enig med sosialministeren i at man blir opprørt over at slike ting skjer. Jeg må også si at jeg er ganske opprørt over at det etter at tidligere sosialminister Hill-Marta Solberg sa at man skal gjennomgå taushetsplikten og reglene for dette, faktisk ikke har skjedd noen endringer basert på saken i Askøy. Det at sosialkontoret den gang ikke var informert av politiet, betyr selvfølgelig at sosialkontoret ikke skal belastes, men det betyr ikke at ikke sosialministeren må sikre oppfølging av en slik sak, at man får informasjon til sosialkontoret og at sosialkontoret går videre i de sakene. Det er nemlig slik at det stort sett er sosialkontorene rundt omkring i landet som er ansvarlige for å plassere eller skaffe hybel til tidligere voldsdømte, også voldtektsforbrytere, og i dette tilfellet var det en grov voldtekt med en stor grad av frihetsberøvelse.

Jeg ser at sosialministeren nå ønsker å gjøre noe med dette, men jeg synes sosialministeren bør ta med seg til sitt eget parti at man burde ha gjort noe med det for fem år siden. Dette synes jeg er pinlig.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 18.