Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Kristin Halvorsen til finansministeren, vil bli
besvart av sosialministeren som rette vedkommende. Spørsmålet
vil bli tatt opp av representanten Øystein Djupedal.
Øystein Djupedal (SV): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til sosialministeren:
«Det er dokumentert at det finnes
70 000 fattige barn i dette landet. Regjeringen har ved flere anledninger
anerkjent dette som et problem.
Hvilke konkrete tiltak vil statsråden
sette i verk for å fjerne fattigdommen blant barn i Norge?»
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Folkehelsa har nylig konkludert med at om lag
70 000 barn lever i fattigdom i Norge. Det tilsvarer 6,7 pst.
av barn i alderen 0-18 år. Også analysene i utjamningsmeldingen
viser at barnefamilier er overrepresentert i gruppen med varig lav
inntekt, og mange enslige forsørgere har lav inntekt over
tid. Fattige defineres i Folkehelserapporten og utjamningsmeldingen
i forhold til de personer med husholdsinntekt under 50 pst.
av medianinntekten.
Antall fattige er svært avhengig av
om man ser på den årlige inntektsfordelingen eller
på lav inntekt over tid. Andelen fattige over tid, f.eks.
over en fem- eller tiårsperiode, er heldigvis vesentlig
lavere enn andelen fattige i et enkelt år. Andelen vil
også være avhengig av hvordan husholdsinntekten
veies i forhold til antall personer i husholdet.
Selv om antallet fattige barn kan variere i
ulike undersøkelser, er det viktig å understreke
at dette er et problem som Regjeringen er veldig opptatt av. I et
land der de aller fleste barn har det godt, er det viktig å fange
opp dem som faller utenfor for å sikre alle barn en trygg
og god barndom. Vi må sikre at våre velferdsordninger
og sikkerhetsnett er egnet til å gi disse barna bedre levekår.
Det er likevel viktig å understreke
at disse barna ikke er fattige i tradisjonell forstand. De har mat,
klær og tak over hodet. Fattigdommen rammer disse barna
i den forstand at de av økonomiske grunner ikke har mulighet
til å delta på de samme tingene som andre barn.
Dette kan ramme hardt i et samfunn med generell høy levestandard og
sterkt kjøpepress, særlig mot barn og unge.
Hvem er så de fattige barna? En finner
flest fattige barn blant husholdninger der ingen av foreldrene er
i arbeid og der barna er i alderen 0-6 år. Mange av disse
barna har foreldre som enten er arbeidsledige, sosialhjelpsmottakere
eller utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller uførhet.
I tillegg kommer barn av enslige forsørgere. Yrkesaktivitet
blant foreldrene er følgelig den klart viktigste forutsetningen
for å motvirke fattigdom blant barn. Vi må derfor
legge til rette for at flere kan delta i arbeidslivet.
Et mer menneskelig arbeidsliv vil være
Regjeringens viktigste strategi i vår oppfølging
av Stortingets behandling av utjamningsmeldingen. Økt mulighet til å kombinere
trygd og arbeid sammen med stillingstilskudd til personer med redusert
arbeidsevne vil være aktuelle tiltak. Vi vil innføre
en introduksjonsstønad til innvandrere knyttet opp mot
kvalifisering til arbeidsmarkedet, og vi vil bedre innvandrerfamiliers
levekår. Videre vil vi bedre mulighetene til utdanning
for enslige forsørgere, slik at de får bedre muligheter
på arbeidsmarkedet.
I tillegg ønsker vi å gjøre
stønads- og overføringsordningene til barnefamiliene
mer målrettet. Bedring av forsørgertillegget for
uføre- og alderspensjonister kan være et mulig
tiltak. Videre har vi i statsbudsjettet foreslått økt barnetrygd
for enslige forsørgere med ett eller to barn. Vi vil sikre
unge, alvorlig syke en bedre økonomisk trygghet. Særlig
er dette viktig for dem som forsørger barn. For dem som
har det vanskeligst av barnefamiliene, er sosialhjelp viktig. Det
er derfor riktig å utforme sosialhjelpen slik at den i
større grad treffer disse gruppene. Dette er et arbeid
vi er i gang med.
Det er også viktig å sikre
barn og barnefamilier gode og trygge boforhold. Vi har derfor foreslått økning
i bostøtteordningen og arbeider med å avvikle
hospits som boligløsning for barnefamilier og enslige unge.
Vi tar sikte på å legge fram
en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet i forbindelse
med Regjeringens langtidsprogram, hvor disse tiltakene vil framstå som
en samlet strategi for å bedre levekårene til
de vanskeligst stilte. Vanskelig stilte barn og barnefamilier vil
være en viktig målgruppe i dette arbeidet.
Videre vil Barne- og familiedepartementet legge
fram en stortingsmelding om levekår blant barn og unge
i Norge. De fattige barna vil bli sikret en bred plass også i
denne meldingen, og problemstillingen rundt disse vil bli tatt opp
i sin fulle bredde. Vi må likevel fortløpende
se på de tiltakene som kan gi disse barna bedre leve- og
oppvekstvilkår.
Jeg kan likevel vanskelig tenke meg tiltak
for disse barna uten at familiens samlede økonomi forbedres.
Øystein Djupedal (SV): Jeg takker statsråden for svaret.
Store deler av innlegget var mer allment, som det er vanskelig å være
uenig i, men noe av det var også konkret, og det takker
jeg spesielt for.
Det er jo merkelig at man i den offentlige
debatten plutselig oppdager at det finnes 70 000 fattige
barn, mens de har vært der lenge. Det som også er
det store paradokset for mange av oss, er at et land som flyter
over av melk og honning, kan tillate seg at det finnes så mange fattige
familier i Norge.
Jeg er tilfreds med at Regjeringen har tenkt å foreslå tiltak.
Men noe av det jeg lurer på når det gjelder det
rent materielle, gjelder f.eks. et konkret tiltak som statsråden nevnte.
Det er tillatt for kommunene å ha ulik sosialhjelpssats.
Det er tillatt for enkelte kommuner å bake inn litt av
den inntekten som f.eks. barn kan ha, som avisbud eller hva som
helst, mens andre trekker den fra. Noen tar med barnetrygden, noen
tar ikke med barnetrygden. Poenget er at det gjør at kommunene
i seg selv er den instans som faktisk regulerer hvem som er fattig
og ikke fattig. Bare gjennom et så enkelt grep som at storting
og regjering vedtar nasjonale normer for hva en minsteytelse skal
være, har de altså mulighet til å gjøre
noe. I alle de gode tiltakene som sosialministeren trakk fram, vil dette
være ett av dem.
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg sa i innlegget mitt omtrent det samme
som statsministeren sa i den muntlige spørretimen, da representanten
Halvorsen stilte det samme spørsmålet. Sosialhjelp
utmåles av kommunene. Det er fornuft i det, fordi kommunene
i langt større grad har mulighet til å se på den
totale situasjonen, og sosialhjelp vil alltid være den
siste instansen i de sikkerhetsnettene vi har, og må derfor
ha en viss fleksibilitet.
Når det gjelder arbeidet med normerte
satser og veiledning til kommunene om det, er det et spørsmål
Regjeringen arbeider med og vil komme tilbake til.