Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende
spørsmål til justisministeren:
«Mener statsråden at politiet
har gode nok hjemler til å informere nabolag, foreldre,
skoler, boligutleiere eller andre det måtte angå spesielt,
om personer som tidligere er dømt for alvorlige forbrytelser,
eller andre potensielt farlige personer, som for eksempel enkelte
kategorier psykiatriske pasienter?»
Statsråd Hanne Harlem: Politiet har i utgangspunktet taushetsplikt
om det de gjennom sitt arbeid får vite om andres personlige
forhold, f.eks. om at en person er pedofil eller har en alvorlig
psykisk lidelse. Men politiet kan likevel gi informasjon om slike
taushetsbelagte opplysninger for å forebygge forbrytelser.
Bestemmelsene gir ikke en helt generell adgang
til å varsle om taushetsbelagte forhold. Høyesterett
fastslo i en kjennelse i 1994 at det må være objektive
holdepunkter som gir rimelig grunn til å frykte at en forbrytelse
ellers kan bli begått. I tillegg må det være
nødvendig å varsle fordi andre handlingsalternativer
er utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, og varsling må ikke
virke uforholdsmessig i forhold til den informasjonen knytter seg
til.
Taushetsplikten er imidlertid ikke til hinder
for at politiet generelt går ut og oppfordrer barnehager,
skoler og foreldre til å bevisstgjøre barn og
unge. Begrensningene gjelder først når det er
aktuelt å gå ut og varsle – særlig navngi
konkrete pedofile eller andre farlige forbrytere.
Jeg mener at det kan være grunn til å gi
varsel om pedofile eller andre potensielt farlige i større
utstrekning enn det som gjøres i dag. En undersøkelse
som Justisdepartementet foretok i 1998, kan tyde på at
politiet har vært tilbakeholdent med å varsle
om slike forhold fordi man har vært usikker på i
hvilken utstrekning det er hjemmel for å varsle. Justisdepartementet
vil derfor i løpet av noen uker sende ut et rundskriv som
trekker opp nærmere retningslinjer for når det
kan og bør varsles. I rundskrivet vil departementet gi
uttrykk for at politiet i større utstrekning enn i dag
bør vurdere om det skal gis varsel til aktuelle offentlige
institusjoner og eventuelt private om pedofile eller andre potensielt
farlige som oppholder seg i nærmiljøet.
Departementet vil videre vurdere om lovgivningen
gir en tilstrekkelig vid adgang. Førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer
hos Riksadvokaten har på oppdrag fra Justisdepartementet
utredet spørsmålet om taushetsplikt er til hinder
for samarbeid mellom politiet og andre etater. Departementet vil
på bakgrunn av utredningen vurdere om det er behov for
lovendringer. Jeg bemerker også at det er i påvente
av denne utredningen at man ikke har sendt ut et slikt rundskriv
som jeg allerede har nevnt, på et tidligere tidspunkt.
Justisdepartementet har også satt
i gang et samarbeid med andre departement for å kartlegge
om taushetsplikten er en hindring for samarbeid mellom politiet
og andre offentlige etater. Det skal undersøkes om eventuelle hindringer
kan løses ved hjelp av praktiske tiltak, som f.eks. informasjon
og opplæring, eller om det er behov for lovendringer.
Selv om jeg mener at politiet i noe større
utstrekning enn i dag bør varsle om pedofile eller andre
potensielt farlige forbrytere som bosetter seg i nærmiljøet,
vil jeg advare mot å ha for store forventninger til en
slik varsling. Erfaringer i andre land tyder på at varsling
ofte fører til at faren forflyttes, f.eks. til nabo-nabolaget.
Varsling kan videre gi en form for falsk trygghet, fordi kunnskap om
noe ikke kan forhindre at andre farlige situasjoner kan oppstå.
Derfor kan andre tiltak være vel så viktig.
Reglene om sikring, som skal avløses
av nye regler om særreaksjoner, skal bidra til å beskytte
samfunnet mot nye alvorlige forbrytelser. Reglene om at den som søker
jobb i barnehage, må vise politiattest, skal forhindre
at strafforfulgte seksualforbrytere får jobb hvor de har
nær kontakt med barn og unge. Retten har dessuten nylig
fått plikt til å vurdere å idømme
rettighetstap overfor nærmere angitte seksualforbrytere.
Formålet er å hindre at de får arbeid,
verv eller liknende hvor de er i nær kontakt med barn.
Men fremfor alt er det viktig at vi voksne lærer barna
våre hvordan de skal opptre for å unngå farlige
situasjoner.
Bjørn Hernæs (H): Statsrådens svar på alle
disse tre spørsmålene i dag viser vel nokså klart
at vi her står overfor et veldig vanskelig område.
Jeg har lyst til både å takke for svaret og gi
uttrykk for at jeg ser med spenning og også med forventning
frem til nye retningslinjer og de vurderingene som statsråden
sier hun er i ferd med å gjøre, også vurderinger
av om det blir behov for nye lovhjemler, eller om man kan få klare
retningslinjer med de lover man har i dag.
Det jeg har lyst til konkret å si,
er at det å få gitt klare hjemler for et område
som er så problemfylt, åpenbart ikke er enkelt.
Så jeg ville sette pris på om statsråden kanskje
kunne presisere litt nærmere om hun ser for seg at det
er mulig innenfor dagens lovverk, eller om hun vil komme til Stortinget
med forslag til forandringer av lovverket, og særlig med
tanke på at politiet har vært tilbakeholdent,
om det kan gis retningslinjer som gjør at tilbakeholdenheten
blir noe mindre fremtredende.
Statsråd Hanne Harlem: Undersøkelsen fra 1998 avdekket at
det var ganske stor forskjell på politidistriktene. Noen
politidistrikter var mye mer tilbakeholdne enn andre. Det som i
alle fall er sikkert, er at vi gjennom et nytt rundskriv kan trekke
opp linjene så langt det er mulig innenfor dagens lovverk,
og på den måten sikre at det samme skjer i de
andre politidistriktene som i de politidistriktene som i størst
grad har benyttet de mulighetene de har. Jeg tror absolutt det er
rom for forbedring innenfor det regelsettet vi har. Så får
vi da se om det er behov for ytterligere endringer.