Presidenten: Dette spørsmål,
fra representanten Ågot Valle til barne- og familieministeren, vil
bli besvart av kommunal- og regionalministeren som rette vedkommende.
Ågot Valle (SV): Jeg hadde stilt følgende spørsmål
til barne- og familieministeren, men jeg ser fram til at det blir
besvart av kommunal- og regionalministeren:
«Ifølge media har asylsøkende
kvinner som har flyktet fra kjønnsbasert forfølgelse,
vansker med å få opphold. De har blitt voldtatt
i krig, eller de har brutt ut av et voldelig ekteskap. De er livredde
for konsekvensene dersom de blir sendt tilbake til heimlandet. Her
blir de møtt med harde krav til dokumentasjon, til tross
for våre erfaringer om at vold mot kvinner er vanskelig å dokumentere.
Vil statsråden ta opp denne problematikken
som et ledd i oppfølginga av FNs kvinnekonvensjon?»
Statsråd Sylvia Brustad: Spørsmålet er altså stilt
til barne- og familieministeren, men siden utlendingsregelverket
er mitt ansvar, skal jeg forsøke å besvare det.
Innledningsvis vil jeg påpeke at utlendingsloven § 4 fastslår
at loven skal anvendes, selvfølgelig, i samsvar med internasjonale
regler som Norge er bundet av, når disse har til formål å styrke
utlendingens stilling. FNs kvinnekonvensjon er en slik internasjonal
regel, og utlendingsmyndighetene må derfor anvende utlendingslovens regler
i samsvar med innholdet i denne. Jeg har ingen grunn til å anta
at reglene i utlendingsloven og den praksis som føres,
er i strid med denne eller andre konvensjoner.
Når det er sagt, er det viktig å få fram
at vilkårene for å få asyl følger
av Flyktningkonvensjonen av 1951. Hovedvilkåret for å få asyl
er at man ved en retur til hjemlandet må stå i
fare for å bli forfulgt, det vil si at det må foretas
en vurdering av hvilken fare søkeren vil bli utsatt for
i framtida. Etter konvensjonen må forfølgelsesfaren
ha oppstått på grunn av nærmere angitte
forhold. Det at en søker vil kunne bli forfulgt på grunn
av sitt kjønn, vil etter omstendighetene kunne falle inn
under konvensjonens begrep «sosial gruppe». Kjønnsrelatert forfølgelse
kan derfor omfattes av konvensjonen.
Asylvurderinga er framtidsrettet. Det betyr
at det må vurderes om søkeren kan risikere forfølgelse
ved retur. Vurderinga er basert på søkerens egen
forklaring sammenholdt med myndighetenes kjennskap til forholdene
i hjemlandet. Det kreves ikke at opplysninger skal dokumenteres.
Dette vil bare være aktuelt i helt spesielle sammenhenger.
I alle saker hvor myndighetene kommer til at asylsøkeren
ikke har krav på asyl, vurderes det alltid om søkeren
skal gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
I disse tilfellene foretas det en helhetsvurdering av den aktuelle
søkers situasjon, der både forholdene i hjemlandet,
opplevelser den enkelte har vært utsatt for, og den generelle
livssituasjonen til søkeren inngår.
Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Jeg synes statsråden
gav en del positive signaler. Det vi er enige om, er jo, tror jeg,
at det er klart at vi har forpliktet oss til iallfall å vurdere
opphold på grunnlag av kjønnsbasert forfølgelse,
gjennom både FNs flyktningkonvensjon og handlingsplanen
etter kvinnekonferansen i Beijing og Beijing +5-dokumentet.
Men så er det praksis, slik som vi
møter det. Sjøl har jeg møtt fortvilte
kvinner som ikke har fått opphold. De har flyktet fordi
de har blitt voldtatt eller har brutt ut av et voldelig ekteskap.
Personer som kjenner godt til forholdene i hjemlandet, er ikke i
tvil om at disse kvinnene risikerer å bli forfulgt når
de kommer tilbake igjen. Både MIRA-senteret, NOAS og Amnesty
mener at praktiseringa av utlendingsloven her gjør at disse
kvinnene har små sjanser til å nå fram
og bli trodd.
Jeg ser klare paralleller mellom den mistro
disse kvinnene møtes med, og den mistro kvinner som har
vært utsatt for vold, møtes med. Jeg er helt sikker
på at statsråden er opptatt av disse problemstillingene.
Vil statsråden følge opp behandlinga av disse
asylsakene og undersøke om praktiseringa er i tråd
med Kvinnekonvensjonen og Flyktningkonvensjonen?
Gunnar Breimo hadde
her overtatt presidentplassen.
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg har ingen grunn til å tro at
praktiseringa ikke er i tråd med de regler som gjelder på området,
men jeg er, i likhet med representanten Valle, særdeles
opptatt av kvinners situasjon også i denne sammenhengen.
Jeg vil bare nevne ett punkt som jeg tror helt klart er viktig,
og hvor det er viktig at det fungerer i alle saker, og det er å være
obs på kvinners situasjon i en del spesielle land, og også den
situasjonen som en del har vært i i forhold til vold og
overgrep. Det er vi, og det skal vi fortsatt være.
Jeg synes også det er viktig at en
prøver å legge vekt på når kvinner
kommer til landet, at de i så stor grad som mulig intervjues
av kvinner. Det har ikke alltid vært like enkelt når
Politiet har hatt ansvaret, rett og slett fordi det ikke har vært
så mange kvinner der. Det tror jeg vi skal få håndtert
enklere nå når UDI har overtatt ansvaret fra 1. juli,
og da tror jeg også det er lettere å få fram
de opplysningene som er viktige for å kunne foreta en riktig helhetsvurdering.
Jeg har altså ingen grunn til å tro noe annet
enn at reglene blir fulgt i forhold til det som er gjeldende regelverk,
men dette skal jeg også i fortsettelsen ha i fokus.