Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg tillater meg å stille også det
neste spørsmålet til miljøvernministeren – disse
spørsmålene henger jo sammen:
«I forbindelse med den sjette partskonferansen
(CO P6) under Klimakonvensjonen i Haag vil spørsmålet
om et «tak» for bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer stå sentralt.
Vil Norge under forhandlingene arbeide for
at de fleksible mekanismene skal være et supplement til
nasjonale tiltak, og gå inn for at det opereres med et
slikt tak?»
Statsråd Siri Bjerke: I henhold til Kyotoprotokollen skal bruken
av de fleksible gjennomføringsmekanismene være
et supplement til nasjonale tiltak. Det som diskuteres, er hvordan
man skal konkretisere kravet til supplementaritet. I likhet med
den forrige regjeringen vil Norge under den sittende regjering ikke
gå inn for at det i denne forbindelsen settes et kvantitativt
tak på hvor mye landene kan bruke Kyoto-mekanismene.
Norge går inn for en vurdering av
hvorvidt landene oppfyller kravet til supplementaritet som skal
baseres på en kvalitativ gjennomgang av landenes politikk
og virkemiddelbruk. Det er allerede etablert rutiner for rapportering
og gjennomgang av informasjon under Klimakonvensjonen som en kan
bygge på i denne forbindelse.
EU har i forhandlingene foreslått
flere konkrete formler for å sette et kvantitativt tak
på bruken av de fleksible gjennomføringsmekanismene.
Samtidig har EU selv avtalt en boble der de i praksis tenker seg
kvotehandel mellom EU-landene uten kvantitative begrensninger. For mange
land utenfor EU oppfattes det som urimelig dersom det skulle være
et kvantitativt tak på generell kvotehandel, mens det ikke
skal være det på handel innen EU. En stor diskusjon
om dette vil derfor bidra til å forsinke og utsette den
viktige gjennomføring av Kyotoprotokollen.
Selv om det ikke settes et kvantitativt tak
på bruken av de fleksible gjennomføringsmekanismene,
vil Norge selvfølgelig ta utgangspunkt i Kyotoprotokollen,
som sier at de fleksible gjennomføringsmekanismene skal være
et supplement til nasjonale tiltak. En betydelig del av utslippsreduksjonene
som vil være nødvendig for å oppfylle
forpliktelsen, vil bli gjennomført i Norge. Denne politikken
skal konkretiseres gjennom stortingsmeldingen om klimapolitikken,
som vi tar sikte på å legge fram våren
2001.
Hilde Frafjord Johnson (KrF): Den forrige regjeringen hadde sin klimapolitikk
bygd på tre hovedstolper. Det første var at hovedtyngden
av tiltak skulle tas hjemme, med andre ord et slags nasjonalt tak
på bruken av fleksible gjennomføringsmekanismer.
Det andre var at man ønsket å synliggjøre
demonstrerbar fremgang innen 2005, og det tredje var å gå inn
på fleksible mekanismer. For å få gjennomslag
for bruken av fleksible mekanismer på en kostnadseffektiv
måte, er det veldig avgjørende at man gjør
de to andre tingene, altså at man synliggjør demonstrerbar
fremgang, og at hovedtyngden av tiltakene tas hjemme. Det er det
som gjør meg urolig i forhold til svaret fra miljøvernministeren.
Dersom man er i en situasjon hvor man ikke synliggjør at
man tar hovedtyngden av tiltakene hjemme, og det kan ifølge
en artikkel i Dagens Næringsliv i forgårs se ut
som om Siri Bjerke kanskje ikke er villig til å forplikte
seg til det, risikerer vi en situasjon hvor det kan bli fullt frislepp,
og hvor vi ikke får effektivt gjennomførbare fleksible
mekanismer. Det er bakgrunnen for at jeg stiller spørsmål
ved om vi ikke bør forandre posisjon og gå inn
for tak.
Statsråd Siri Bjerke: Jeg er litt overrasket hvis det Hilde Frafjord
Johnson nå sier, er uttrykk for en endret posisjon fra
Kristelig Folkeparti og eventuelt sentrumshold i synet på tak.
Man var jo enig i en flertallsmerknad i Stortinget ved behandlingen
av stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand senest for én
måned siden.
Personlig legger jeg stor vekt på det
som tidligere miljøvernminister Guro Fjellanger sier i
en artikkel i Dagens Næringsliv i dag. Det er fortsatt
gjeldende etter min oppfatning. Hun sier at
«et
forsøk på tallfesting vil kunne føre
til svært omfattende og vanskelige forhandlingsrunder som
gjør at det tar lengre tid å komme til enighet
om en endelig tekst».
Jeg er som sagt enig i dette og mener at den
tiden har vi ikke. Vi må arbeide for å få et
resultat under forhandlingene i Haag som gjør at vi kan
få gjennomført klimaavtalen.