Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal få lov å stille
et meget betimelig spørsmål til landbruksministeren:
«I 1994 ervervet en nå 60 år
gammel mann gården Finsrud Nordre i Gausdal kommune. Få måneder
etter ble han alvorlig syk. Han er nå uføretrygdet
og avventer lungetransplantasjon. Landbruksdirektøren har
lagt til grunn at det må skaffes inntekt utenfor bruket.
Bolighuset er i dårlig stand. Likevel valgte fylkeslandbruksstyret
å fastholde pålegg om boplikt. Det kan ikke
være lovens hensikt at en alvorlig syk person skal pålegges å flytte
til et ubeboelig bruk som krever ekstrajobb.
Vil statsråden omgjøre vedtaket?»
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Etter det jeg har brakt i erfaring, dreier
saken seg om Nils Bergsjordet, som overtok den aktuelle eiendommen
på tvangsauksjon i 1994. Ervervet var konsesjonsfritt fordi
han hadde odelsrett til eiendommen. Bergsjordets bestefar har eid eiendommen,
og hans mor er født og oppvokst der.
Det følger direkte av odelsloven at
den som overtar eiendom som han har odelsrett til, har plikt til å bosette
seg på eiendommen innen ett år. Det er med andre
ord ikke gitt noe pålegg om boplikt i dette tilfellet spesielt.
Etter odelsloven kan det gis fritak fra boplikten
enten helt ut eller for en viss tid. Avgjørelsesmyndigheten
er delegert til kommunen. Fylkeslandbruksstyret er klageinstans.
Bergsjordet har tidligere søkt og
fått fritak fra boplikten i fem år fram til 17.
mars 2000. Begrunnelsen for dette var at han skulle få mulighet
til å sette i stand husene på eiendommen. På grunn
av helsemessige årsaker søkte Bergsjordet den
25. februar i år om varig fritak fra boplikten.
Kommunen vedtok å gi utsettelse fra
boplikten fram til 30. juni 2002. Fylkeslandbruksstyret vedtok den
2. oktober 2000 etter klage å opprettholde kommunens vedtak.
Ved søknader om fritak fra boplikten
skal det etter odelsloven § 27 a bl.a. tas hensyn
til brukets størrelse og avkastning og husforholdene. Videre
skal det legges særlig vekt på søkerens
tilknytning til eiendommen. En kan ta hensyn til ønsket
om å styrke og opprettholde bosettingen i det området
der eiendommen ligger.
Jeg er klar over at den aktuelle eiendommen
ikke kan gi heltidssysselsetting for eieren, og at den i dag ikke
er beboelig. Med en kjøretid til Lillehammer på ca.
30 minutter vil imidlertid arbeidsmulighetene utenfor bruket være
gode. Sett på denne bakgrunn og ut fra det forhold at økt
bosetting er et satsingsområde i Gausdal kommune deler
jeg kommunens og fylkeslandbruksstyrets syn om at eiendommen bør
bebos av eieren. Jeg er også enig i at søkerens
tilknytning i dette tilfellet ikke bør gå foran hensynet
til bosettingen.
Ved vurderingen av en søknad om fritak
fra boplikt skal det legges stor vekt på søkerens
livssituasjon. Det er imidlertid ikke slik at en vanskelig livssituasjon
uten videre gir grunnlag for varig fritak. En må vurdere
om en ytterligere utsettelse i et tilfelle som dette er et rimelig
alternativ.
Jeg har merket meg at de lokale myndigheter
under henvisning til Bergsjordets helsemessige situasjon har gitt
ham ytterligere to års utsettelse fra boplikten for å se an
hans situasjon. Slik jeg forstår kommunens og fylkeslandbruksstyrets
behandling av saken, er de innstilt på å vurdere
ytterligere fritak utover de sju årene som allerede er
innvilget, når fritaksperioden er ute. Jeg mener dette
er en rimelig løsning sett på bakgrunn av at det
dreier seg om en eiendom som er godt egnet som bosted når
husene settes i stand.
Jeg finner etter det jeg har sagt foran, ikke
grunn til å omgjøre vedtaket. Jeg tilføyer
at det skal særlige grunner til for å gripe inn
i en konkret sak der avgjørelsen er delegert til kommune
og fylkeslandbruksstyre.
Jeg viser også til at dette er en
sakstype der hensynet til lokalt selvstyre skal vektlegges. Dette
følger av forvaltningsloven § 34.
Ansgar Gabrielsen (H): Jeg er klar over at det skal særlige
grunner til for at statsråden skal reagere på det som
foregår i lokalforvaltningen. Men det er derfor vi har statsråder
og hjemler for at de skal gripe inn hvis det er særlig
grunn til det.
Odelsloven § 27 er klinkende
klar hva gjelder plikten til å flytte til en eiendom en
tar på odel. Det er det ingen uenighet om. Odelsloven § 27 a
har fire punkter som skal tillegges vekt, og så er det
ett punkt som kan tillegges vekt. De tre punktene som skal tillegges
vekt, bruksstørrelse, avkastningsevne og husforhold, taler
til gunst for ham.
Landbruksdirektøren sier helt klart
at denne gården er liten – 40 dekar med fulldyrket
jord – det er begrenset avkastningsevne og husforholdene
er elendige. Mener statsråden at denne avgjørelsen
fremstår som rimelig i alminnelige folks rettsbevissthet?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Som jeg sa innledningsvis, er dette en type
beslutning som er delegert til kommunen, fordi det kan være
ulike vurderinger i ulike kommuner om hvor stor vekt det er behov
for å legge på bosettingsspørsmålet.
Det er etter min mening helt klart slik at denne type eiendom, som
ligger såpass nært til en såpass stor
by som Lillehammer, er godt egnet i forhold til å sikre
bosetting i en kommune som Gausdal. Dette har Gausdal et veldig
bevisst forhold til. Det er fullt ut mulig å sette i stand
hus, etablere et bosted og få en viss inntekt fra eiendommen,
og det er også fullt ut mulig å få inntekter
utenfor bruket ved at man har et stort arbeidsmarked i rimelig nærhet.
Så etter min mening er dette på ingen måte
en så spesiell sak at det er naturlig for statsråden å gripe
inn.
Presidenten: Då går vi tilbake
til spørsmål 2.