Olav Gunnar Ballo (SV): I serien «Norske fjellbeite» ble det i 1965 gitt en omfattende oversikt over vegetasjons- og beiteforhold for reinsdyr i Finnmark. Erling Lyftingsmo var leder og koordinator for dette arbeidet.
Hovedkonklusjonene fra Lyftingsmo var at lavheiene i sørlige deler av Finnmarksvidda tidlig på 1960-tallet var av stor mektighet med en tykkelse på 10-15 cm. Det ble registrert «smale reinstier som skispor i lavmatta».
Forskningsselskapet NORUT IT har gitt ut flere rapporter om beitesituasjonen på Finnmarksvidda, bl.a. basert på satellittdata fra 1973 fram til 1996.
Rapportene står i skarp kontrast til Lyftingsmos beskrivelse av desimetertykke lag med dyneaktig reinlav på 1960-tallet. For NORUTs forskningsrapporter viser at mens bare 15 pst. av reinbeiteområdene i Finnmark var sterkt beitet i 1973, var 42 pst. sterkt beitet og 50 pst. helt utbeitet i 1996. Med den hastigheten beiteområdene blir nedbeitet, vil mesteparten av tidligere beiteområder ikke lenger kunne brukes til reindrift om få år.
Tall fra beiteområder utenfor Finnmark – jeg kan vise til tall fra Trøndelagsfylkene og Hedmark – viser at færre dyr gir høyere slaktevekt. Halvparten så mange dyr pr. areal som i Vest-Finnmark vil ut fra tallene kunne medføre doblet slaktevekt for hvert dyr.
Det betyr at næringen vil kunne sysselsette like mange som i dag, selv om reintallet reduseres vesentlig. Større vekt pr. dyr gir også færre tap, siden godt ernærte dyr vil klare seg bedre gjennom vinteren, og heller ikke så lett bli utsatt for rovdyrangrep. Men det betyr også forpliktelser som næringen ikke har villet ta innover seg, i form av langt færre dyr for de største driftsenhetene.
Når reindriftsnæringen i Finnmark oppgav over 50 000 tapte dyr foregående år, altså over en tredjedel av oppgitt totaltall reinsdyr pr. 31. mars i år, forteller det om et dyrehold som er i total økologisk ubalanse. Bak tallene skjuler det seg også en dyretragedie av vanskelig fattbare dimensjoner, med store påførte lidelser for hvert dyr, uansett om tapene skyldes utmagring, angrep fra rovdyr eller en kombinasjon av begge forhold.
Det vil være å begynne i helt gal ende dersom overbeitet skal løses gjennom nedskyting av så vel jerve- og gaupe- som kongeørnstammen i Finnmark, slik også enkelte innenfor næringen har tatt til orde for. I stedet vil en endret erstatningsordning kunne stimulere til at dyrene gjetes.
Sist år ble det utbetalt vel 17 mill. kr for reinsdyr som var tatt av rovdyr i Finnmark. Dersom man i stedet gir støtte basert på risikoen for tap, f.eks. ut fra antall jervehi i hvert beiteområde, vil de utøverne som tar best vare på dyrene, sitte igjen med den største fortjenesten, betinget av at de dyr som føres fram til slakt, gir inntekt, mens de dyrene som føres fram til tap, allerede er erstattet før tapet fant sted, og næringsutøveren må da selv basere seg på å dekke de tapene.
Når det gjelder tap av dyr, må hver enkelt utøver bære et ansvar, og det er dermed viktig at Stortinget fastlegger at tamreindrift underlegges dyrevernloven – når Stortinget nå har den saken til behandling. Det vil også stimulere til bedre tilsyn og gjeting.
Også reingjerdene representerer et betydelig miljømessig problem på vidda. Fra 1992 til i dag regner man med at det er bygd ca.700 km med reingjerder bare i Vest-Finnmark. Og det er så vidt jeg vet, en lengre strekning enn den statsråden må reise for å komme seg på jobb fra Nord-Trøndelag.
Gjerdeprosjektet var en overenskomst mellom Reindriftsstyret og Norske Reindriftsamers Landsforbund og ble vedtatt mot innstillingen fra de ulike høringsinstansene i Finnmark, inklusive faginstansene innen reindriftsadministrasjonen.
NORUT hadde gjennomført en konsekvensutredning, der man påviste den store terrengslitasjen rundt de eksisterende gjerdene. Nå står det ca. 200 000 trykkimpregnerte gjerdestolper rundt på vidda. Stolpene er impregnert med kobber, krom og arsen og er så giftige at de klassifiseres som spesialavfall. Stokkene antas å ha en levetid på ca. 50 år, men hele tiden siger det noe ned i jordsmonnet.
Andre forhold som virker sterkt inn i forhold til reindriften, er den store økningen man har hatt av barmarkskjøretøyer. Man ser spor i terrenget som vil kunne stå i atskillige tiår, og slitasjen bare øker, fordi tettheten av barmarkskjøretøyer har økt, ikke bare til kjøring i forbindelse med næringen, men også til rekreasjonskjøring. Det representerer i seg selv et betydelig problem med økt slitasje på Finnmarksvidda.
Jeg har her vært inne på ulike forhold knyttet til miljømessige og næringsmessige sider ved reindriften. Men det er også en annen side jeg vil legge betydelig vekt på, og det er de sosiale sider knyttet til utøverne og deres familier.
Jeg snakket for kort tid siden med Kjell Sæther fra Karasjok som var på besøk her i Stortinget, og som hadde tatt turen nedover for å prøve å få snakke med ulike stortingsrepresentanter angående den sosiale nøden som man ser i hans egen hjemkommune Karasjok. Det han beskriver, er alarmerende. En rekke familier har ikke lenger et tilstrekkelig utkomme til å betale sine egne regninger. Han beskriver også en tilstand i skolen i Karasjok og i ulike miljøer i Karasjok der det oppstår innbyrdes konflikter og til dels mobbing, bl.a. av elever, på grunn av fattigdom som utvikler seg i kjølvannet av dette. Det er konsekvenser hele Stortinget har et ansvar for å ta på alvor.
Det sviktende næringsgrunnlaget fører til sosial nød for reindriftsutøverne og deres familier, mens bindingen til den samiske kulturbæreren gjør det vanskelig å bryte med forfedrenes tradisjoner og finne seg et annet utkomme.
I den forbindelse vil jeg gjøre oppmerksom på en merknad som Sosialistisk Venstreparti fikk flertall for i forbindelse med behandlingen av utjamningsmeldingen i Stortinget i vår. Jeg ønsker å lese den merknaden i sin helhet.
«Flertallet vil vise til at undersøkelser som er gjort i indre Finnmark, … synliggjør tilsvarende levekårsproblemer i dette området som i indre Oslo øst. Det er derfor etter flertallets syn viktig å rette en særlig oppmerksomhet mot dette området, på linje med oppmerksomheten som meldinga retter mot indre Oslo øst.
Til tross for levekårsproblemene har omstillingsregionen hatt en positiv utvikling. Kommunene har satt i gang en serie tiltak lokalt. Videreføringen av omstillingsprogrammet avsluttes inneværende år. Med de utfordringene regionen står overfor, er det nettopp i årene som kommer at man etter flertallets syn har behov for å følge opp omstillingsarbeidet.»
Og videre:
«Dersom dette arbeidet skal lykkes, er man etter flertallets syn, avhengig av en forståelse for situasjonen, og statlige tiltak i denne regionen må samordnes med de tiltak man søker å realisere lokalt.»
Jeg og SV med meg registrerer at det ikke er bevilget penger for 2001 til videreføring av omstillingstiltakene, men at en skal bruke det ordinære virkemiddelapparatet.
Det er klart at én ting er at man må sette inn aktive tiltak i næringen for å få ned reintallet, og spesielt må reintallet reduseres betydelig i Vest-Finnmark, og det forventer jeg faktisk at statsråden kan bekrefte at man ønsker å gjøre. Men en annen sak er at man ikke kan lukke øynene for ringvirkningene av det. Det må være et mål at de største utøverne i næringen får færre dyr. Situasjonen er på mange måte lik den man har sett innenfor fiskeriene, med store havgående trålere som fisker havet tomt, mens man har en kystfiskeflåte som ikke er en trussel i forhold til miljømessige konsekvenser, men som presses ut av næringen. Man kan sånn sett snakke om viddas fabrikktrålere.
Det er klart at de grepene som må tas, må ta høyde for dette. Det betyr at det er ikke de minste utøverne, de som representerer det minste problemet rent økologisk, som skal rammes hardest og rammes først. Det er gjerne det som har skjedd når man gjennom omstilling har fått noen til å slutte i næringen; det er de minste utøverne som går ut, og de største utøverne som blir igjen, og så får man enda større flokker på færre hender, og så øker problemene fordi man har mindre grunnlag for å passe på den store flokken sin, tapstallene øker og slitasjen på vidda øker.
Når statsråden nå skal besvare den interpellasjonen jeg har holdt, håper jeg han kan være konkret i forhold til de grepene som Regjeringen tenker seg å ta, og at dette ikke fortsatt bare skal være overlatt til partene i forhandlinger.
Jeg håper også at statsråden kan gi et klart signal i forhold til hvordan han mener at Sametinget har håndtert disse spørsmålene. Etter mitt syn har Sametinget vært altfor lite tydelig i forhold til hvordan de tenker seg å løse disse problemene, overfor den næringen som virkelig er den største samiske kulturbæreren, der man skulle forvente at Sametinget tydeliggjorde sin rolle i forhold til reindriften.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg deler på mange måter interpellantens bekymring når det gjelder forholdene på Finnmarksvidda. Vi står overfor en situasjon med alvorlige konsekvenser for så vel naturgrunnlaget som for reindriftsnæringen. Som interpellanten framhever, er dette en utvikling som har pågått over lang tid. I denne sammenheng kan det være på sin plass å se litt tilbake.
Utviklingen innen reindriften, i likhet med landbruket ellers, har i stor grad vært styrt av endringsprosesser i det øvrige samfunnet. Fra 1950-tallet og fram til i dag har reindriften endret seg fra en nomadisk livsform og en arbeidsintensiv næring basert på selvberging til en reindrift basert på teknologi og pengeøkonomi.
Snøscooteren kom på siste halvdel av 1960-tallet og gjorde det mulig å kontrollere en større familieflokk med mindre arbeidsinnsats enn tidligere. Før snøscooterens inntreden måtte reintallet i familieflokkene avstemmes i forhold til den menneskelige arbeidskraft som kunne mobiliseres gjennom husholdsmedlemmene. Dette ble nå fullstendig omsnudd, og gir en del av forklaringen på reintallsveksten på 1970- og 1980-tallet.
Denne dramatiske veksten i reintallet førte til at man i 1989 nådde et nivå som man aldri tidligere hadde hatt. Også tallet på driftsenhetene hadde samme utvikling. Det var stor optimisme i næringen gjennom denne perioden, bl.a. stimulert av reindriftsavtalen fra 1976 og ny reindriftslov i 1978. Det var imidlertid liten forståelse for at denne ekspansjonen gikk på bekostning av framtidig bæreevne og stabilitet for reindriften. I hovedsak kom denne uheldige veksten til å ramme Finnmark, mens områdene lenger sør gikk fri av ulike årsaker.
Resultatet ser vi nå – et reintall i fullstendig ubalanse med beitegrunnlaget, helt uakseptable reintap, en produktivitet som nærmer seg null, og en økonomi som er katastrofal for mange av de familiene som har basert sitt utkomme på reindriften.
Stortinget har mange ganger debattert disse spørsmålene. Fra skiftende regjeringers side har det vært tatt en rekke initiativ med sikte på å snu utviklingen. Ingen har så langt lyktes med dette.
Vi skal selvfølgelig ikke redusere trykket når det gjelder å legge grunnlaget for en økologisk forsvarlig bruk av naturområdene i Finnmark. Regjeringen er svært opptatt av disse spørsmålene. Ikke minst gjelder dette miljøvernministeren og meg selv som fagstatsråd for reindriften, dyrevernet og statens grunn i Finnmark. Vi er bekymret for miljøet, vi er bekymret for de dyrevernmessige sidene og vi er bekymret for de menneskene som har hele sitt livs- og inntektsgrunnlag knyttet til reindriften.
Hva skal vi så gjøre for å at dette ikke bare skal bli tomme ord? Norge er internasjonalt forpliktet til å ivareta hensynet til et biologisk mangfold. Biodiversitetskonvensjonen, som ble ratifisert av Norge i 1993, legger føringer for miljøvernmyndighetene, som kan følges opp med tiltak etter naturvernloven.
Reindriften blir lett skyteskive når slike spørsmål drøftes. Det er flere som ferdes i disse områdene, og som setter spor etter seg. Skader etter bruk av motoriserte barmarkskjøretøyer på Finnmarksvidda må også tilskrives andre enn reindriften. Her har bl.a. kommuner og lokale miljøvernmyndigheter et ansvar for å sikre naturverdiene mot ødeleggende ferdsel og virksomhet.
Den viktigste utfordringen er etter mitt syn likevel å tilpasse reintallet til naturgrunnlaget. Selv om reindriften på mange måter er hardt prøvet, bl.a. gjennom økt rovdyrtrykk og press mot arealgrunnlaget fra andre brukergrupper, må ikke dette fjerne fokus fra reintallsspørsmålet og tilsløre det forhold interpellanten med all rett påpeker.
Problemene som reindriften står overfor når det gjelder tap som følge av rovdyr og press mot arealgrunnlaget, står selvsagt sentralt for Regjeringen, men det hører hjemme i en annen sammenheng enn denne.
Som brukere av disse naturområdene må også næringen selv gjennom sin organisasjon ta et sterkere ansvar i forhold til den politikk og de strategier som må legges til grunn for forvaltningen av beiteressursene på Finnmarksvidda. Det betyr også at næringen representert ved Norske Reindriftsamers Landsforbund må våge å arbeide med helheten og tenke alternativt.
Dilemmaet med enkeltindividets frie bruk av begrensede fellesressurser er ikke spesielt for reindriften i Finnmark. Innen fiskeriene stod man overfor samme problem på slutten av 1980-tallet, men her er det nå alminnelig akseptert at det ikke er rom for en ukontrollert og uforutsigbar individualisme, og at det derfor må settes rammebetingelser for den enkelte.
Gjennom hele 1990-tallet har tiltak for å tilpasse reintallet til beiteressursene vært en viktig del av forhandlingene om de årlige reindriftsavtalene og av Stortingets behandling av dem. De frivillige økonomiske tiltakene som reindriftsavtalen innebærer, har imidlertid vist seg å ha begrenset effekt.
Under reindriftsforhandlingene for avtaleåret 1999-2000 ble partene enige om en protokoll med anvisning om konkrete tiltak for å redusere reintallet i Finnmark. Avtalen innebar at det gjennom fjorårets slaktesesong, altså 1999-2000, skulle gjennomføres en frivillig utslakting basert på planer utarbeidet av de aktuelle reinbeitedistriktene. Dersom de frivillige tiltakene ikke ble gjennomført, skulle det settes inn lovbaserte tiltak gjennom den påfølgende slaktesesongen.
Da det under reindriftsforhandlingene for avtaleåret 2000-2001 ble klart at denne overenskomst ikke ville bli fulgt opp, forutsatte statens forhandlingsutvalg at det skulle gis lovbaserte pålegg om utslakting i den slaktesesongen vi nå er inne i. NRL meldte da at de ville bryte forhandlingene dersom man fra statens side var innstilt på å følge opp avtalen om å sette inn lovbaserte tiltak. NRL bad samtidig om å få drøfte situasjonen med regjeringen og med Sametinget.
Denne prosessen er det gjort nærmere rede for i St.prp. nr. 65 for 1999-2000 om reindriftsavtalen 2000-2001. Den nye regjeringen som tiltrådte midt under forhandlingene, måtte konstatere at det ikke var mulig å gjennomføre den lovpålagte utslakting med eventuell oppfølging gjennom tvangstiltak, slik det var avtalt et år tidligere, fordi både NRL og Sametinget gikk imot.
På grunnlag av disse omstendighetene ble avtalepartene enige om å trekke de forhold som berører reintallsreguleringer med hjemmel i reindriftsloven, ut av forhandlingene. Dette følges nå opp gjennom et arbeid med å fastsette øvre reintall pr. distrikt og eventuelt også pr. driftsenhet i Finnmark. Det er områdestyrene og Reindriftsstyret som etter lovens bestemmelser har myndighet til dette. Fra min og Regjeringens side gir vi full støtte til at vi på denne måten får fastsatt rammebetingelser for det enkelte distrikt og driftsenhet i Finnmark.
Det er aktuelt å sette i verk upopulære tiltak fra myndighetenes side. Slike tiltak er vanskelige å iverksette uten støtte fra andre aktører som naturlig bør ta et medansvar. Jeg opplever imidlertid at disse, herunder Sametinget, viker tilbake når det kommer til stykket. Dette opplever jeg som sterkt beklagelig.
En reduksjon av reintallet i de mest belastede distrikt vil ha konsekvenser for de fleste driftsenhetene. Derfor er det et siktemål at reindriftsavtalen framover skal gjøres til hovedvirkemiddelet for å bøte på de økonomiske problemene som en nødvendig regulering og tilpassing av reinbestanden skaper for dem som skal leve av reindriften.
Det vil fra statens side være viktig i den kommende reindriftsavtalen å legge vekt på nettopp det interpellanten også var inne på, at et lavere antall rein som får en større tilvekst, ikke behøver å bety en svekket økonomi dersom man greier å få en verdiskaping knyttet til hvert kilo, som er betydelig større enn det man greier å få ut av reinen i dag. Derfor er reindriften fra min side trukket med i verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon, og jeg tar sikte på at også reindriften skal bidra økonomisk til verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon gjennom at man i årets reindriftsforhandlinger bør få en egen bevilgning også fra reindriftsavtalen inn imot verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Torny Pedersen (A): Representanten Olav Gunnar Ballo tar opp et alvorlig miljø- og næringsproblem i sin interpellasjon.
På 1960-tallet ble det gitt en omfattende oversikt over vegetasjons- og beiteforhold for reinsdyr i Finnmark. Hovedkonklusjonene var at lavheiene i sørlige Finnmark var av stor mektighet med en tykkelse på 10-15 cm, som representanten Ballo sa. I løpet av 30 år er situasjonen blitt en helt annen. 50 pst. av beiteområdene er nedbeitet. Med denne utviklingen er vi kommet dit i dag at det haster med å gjøre noe både på kort og lang sikt.
Når vi vet at det finnes nesten 400 driftsenheter av tamrein i Finnmark, med et antall på rundt 130 000-140 000 beitende dyr, er ikke næringsgrunnlaget for alle disse lenger til stede.
Her mener jeg det bør tas et felles ansvar. Vi må få en bedre balanse mellom antall rein og beitegrunnlaget. Hovedansvaret ligger hos staten, men reindriftsnæringen selv må delta aktivt for å finne løsninger. Vi vet at for disse næringsutøverne er det ikke bare å kvitte seg med næringsgrunnlaget og starte med noe nytt. Hele sitt liv har disse menneskene drevet med reindriftsnæring – det er deres livsverk.
Det verste som skjer i slike situasjoner, er dyretragediene. Utmagrede reinsdyr er lett bytte for rovdyr, og jeg mener at en av de tingene vi bør gjøre når det gjelder strakstiltak, er å begrense jervestammen i Finnmark.
Jeg vil i den sammenhengen fremheve tiltaket med et statlig jegerkorps som ble vedtatt i revidert nasjonalbudsjett i juni i år, og som nå er kommet i gang i Finnmark. Hermann Sotkajervi, som er konstituert i stillingen, kjenner Finnmarksvidda bedre enn noen annen, og da kan fellinger gjennomføres mer effektivt enn før, samtidig som denne personen kan være en koordinator mellom ledende myndigheter og reineierne.
Men også ordninger med gjeting ser jeg på som viktige forebyggende tiltak. Dette ville også dempe konfliktene mellom hageeiere og reineiere.
Det er også andre uheldige slitasjer som Finnmarksvidda må tåle, og det er spesielt barmarkskjøring. Vi vet jo at barmarkskjøring kan gi skade på naturen for flere tiår. Også snøscooterkjøring på snøfattige områder gir skader.
Fylkesmannen i Finnmark har ved flere anledninger signalisert til Miljøverndepartementet behovet for at det må gjennomføres en totalkartlegging av kjøreskader og kjørespor på Finnmarksvidda. Dette er jeg helt enig i, og det bør komme i gang så fort som mulig.
Vi kan ikke sitte stille og se på at den tidligere Finnmarksvidda med alt sitt biotopiske mangfold til slutt blir en ørken uten muligheter for videre reindriftsnæring.
Øystein Hedstrøm (Frp): Miljøskader og slitasjer på utmarksområdene i Finnmark har vært et kjent fenomen gjennom mange år, uten at skiftende regjeringer har tatt tak i problemene og presentert virkemidler som kan snu en svært negativ trend, noe som virkelig betyr noe i praksis.
Forskere ved Norges geologiske undersøkelse har fastslått at reindriften er en større trussel mot vegetasjonen i nordområdene enn utslippene fra Nikel. Nedbeiting forårsaket av rein har skadet over 70 pst. av økosystemet på Finnmarksvidda i større eller mindre grad, og en stor prosentuell andel av skadene vil være irreversible i et tidsrom på flere tiår, selv om det nå blir ryddet opp.
Erosjonsprosessene som har startet på grunn av overbeiting, kan ende med forørkning på Finnmarksvidda. Finske, russiske og norske forskere har arbeidet i fellesskap med undersøkelser, og satellittbilder fra de siste 20 år viser helt tydelig at stadig større områder blir ødelagt. Når reinflokkene spiser opp eller tråkker ned vegetasjonen over store områder, kan vind og regn vaske vekk jordsmonnet, og en ny vegetasjon får ikke feste.
Dagens politikk overfor reindriftsnæringen fører til et miljøødeleggende kaos som Finnmark ikke er tjent med. Dette er en politikk som i stor grad interpellantens parti også har støttet opp om.
Fremskrittspartiet mener tilskudds- og reguleringsordningene slik de f.eks. fremkommer i de årlige reindriftsavtaler, reindriftsloven og omstillingsprogram, har virket mot sin hensikt. Det er et kjent økonomisk fenomen: Sprøytes betydelige statssubsidier inn i en næring, får vi overproduksjon. Særordningene har bidratt til et betydelig større antall yrkesutøvere enn næringsgrunnlaget skulle tilsi, med for mange dyr og nedbeitet natur som resultat. Det vi trenger, er å få gjennomført en politikk som kan gi helt nødvendige resultater, både når det gjelder hensynet til miljø og dyrevern og bedriftsøkonomiske kriterier. Nye planøkonomisk styrte tiltak vil neppe være mer virkningsfulle enn de tilskudds- og reguleringsordninger som har vært forsøkt tidligere. Skal sanksjoner i det hele tatt benyttes, skal de rettes mot det totale antall rein innenfor et gitt område, og ikke ta form av et øvre tak pr. driftsenhet, som vil fremelske små enheter med en svært sårbar økonomi.
Fremskrittspartiet vil ha en overgang til et markedsbasert system. Vi må vekk fra mislykkede statsstyrte tiltak til et marked med reelle priser. Markedet vil gi svaret på hvor mange driftsenheter yrkesutøvere og rein det finnes plass for, og som kan sikre et forsvarlig økonomisk utbytte på en bærekraftig måte for reindriftsfamilien.
Ivar Kristiansen (H): Det er en prisverdig interpellasjon som tas opp her i dag.
Når statsråden i sitt svar til Ballo bruker adjektiv som uakseptabel og katastrofal om situasjonen som har utviklet seg innenfor 90 pst. av det totale arealet i Finnmark som staten har ansvar for, så må varsellampene mer enn bare blinke, for det er ikke en ny situasjon som har blitt åpenbart i løpet av det siste året. Det har vært preket og pratet om denne situasjonen i det norske storting over flere år, og utviklingen i Finnmark innenfor reindriftsnæringen og den økologiske situasjonen har bare gått i verre og verre retning. La meg bare si som en innskutt bisetning til interpellanten at jeg for så vidt er enig i at de instanser som sitter med det totale ansvar, ikke har vært presise nok. Det kan man kanskje heller ikke si om interpellanten. Med henvisning til mangel på tiltak som skal gå på eksempelvis rovvilt, som vi ser tar ut opptil 75 pst. av enkelte flokker, så har vi i hvert fall økonomisk sett på dette området et problem som må løses på en eller annen måte. Man kan ikke bare henvise til at det er i de minste flokkene man må sette inn tiltak. Jeg tror robuste enheter også vil være en styrke når det gjelder stabilitet og utvikling.
Det er jo den reneste fallitt når vi i de siste års reindriftsavtaler ser at man i forholdet mellom staten og NRL ikke makter å komme til enighet om spørsmål som går på det øvre reintall. Slik kan det ikke fortsette lenger.
Stortinget bad i forbindelse med behandlingen av reindriftsavtalen om at det i fremtiden må kanaliseres større ressurser for å skaffe myndighetene lokalt større reindriftspolitisk ekspertise samt midler til overvåking og kontroll og eventuell nedslakting. Det skulle falle midt inn under det begrepet som statsråden henviste til: å ta i bruk upopulære tiltak om det måtte være nødvendig.
Men det er også viktig at statsråden sørger for å få en skikkelig, ryddig og god dialog med de lokale utøverne og de lokal aktørene, også de lokale enhetene som sitter og har et ansvar for forvaltningen på Finnmarksvidda. Hvis man ikke oppnår denne dialogen, vil kursen bare fortsette slik den har utviklet seg hittil. Derfor håper jeg at statsråden nå tar et initiativ og sørger for at Stortinget får det man har bedt om, nemlig en evaluering av reindriftsforvaltningen i løpet av år 2000.
Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Randi Karlstrøm (KrF): Det interpellanten tar opp, er en sak av meget stor betydning for Finnmark og for reindrifta. Men jeg må benytte anledningen til å komme med den kommentar at det omstillingsprogrammet vi hadde i Finnmark og i reindrifta, var et avviklingsprogram. Jeg syns vi bør ta innover oss den erkjennelsen at vi ikke brukte den anledningen til å gi motorhjelp til dem som ville modernisere reindrifta. Vi har forsømt oss ved ikke å fokusere mer på reindriftas andre verdier og muligheter enn kjøttråstoff.
Kvinner som reindriftsforvaltere er blitt skjøvet ut av næringa i denne prosessen. Vi erfarer gang på gang at jenter faktisk ikke får anledning til å arve driftsenheten. På den måten taper denne næringa stadig nye muligheter.
Lavbeite er en viktig del av den samiske kulturs materielle grunnlag. Det gjør denne saka tredobbelt alvorlig. Vi har ikke lyktes med nødvendig modernisering for å utnytte viddas ressurser. Jeg tror det er visse elementer også i reindriftskulturen og den tradisjonelle forvaltningen som vi må sette fokus på og kanskje modernisere, f.eks. begrepet «reinlykke», som er et veldig viktig begrep innenfor reindrifta. Det å ha «reinlykke» er å lykkes med å øke flokken til en storflokk.
Vi må få en moderne anskuelse rundt reindrift, og jeg tror vi her spesielt finner foregangskvinner. Vi kan øke verdien på kjøttet ved å servere det i lavvoen, og mange kvinner har gjort det, men de stoppes av stivbeinte regler og av Næringsmiddeltilsynet. Det er heller ikke god nok forvaltningspraksis fra myndighetenes side i forhold til hvordan man skal tilrettelegge for inngjerding av temmede dyr. Når en går inn i disse sakene og ser på reindriftsutøvere som har prøvd å få til tilleggsnæringer i reindrifta på en liten flokk, blir man overrasket over hvor kort produktutviklingen er kommet, og hvor lite hjelp det har vært gitt fra det offentlige med modernisering av tenkningen rundt verdiskaping av reinkjøtt.
Jeg ønsker denne debatten veldig velkommen, og at man har et høyt saklighetsnivå og kommer inn på et bedre spor med hensyn til å gjøre reindrifta til en økonomisk, økologisk og kulturelt bærekraftig næringsaktivitet.
Mimmi Bæivi (A): Det er dokumentert at miljøet og dermed også naturgrunnlaget er i ubalanse på Finnmarksvidda. Arbeiderpartiet tar ansvar for å være med på å sikre at denne ubalansen rettes opp. Mange i Finnmark er avhengig av at naturen kan gi grunnlag for deres næringer, men den er også avgjørende for trivselen.
Reindriften er den viktigste næringen i dette området og samtidig en viktig tradisjonell samisk næring. Stortinget har gjennom flere vedtak sagt at målet om en bærekraftig reindrift på lang sikt er en forutsetning for økonomisk bærekraft, og at reindriftsavtalen i den forbindelsen skal være et redskap for å oppnå dette. Men avtalen har for deler av Finnmark ikke vært et tilstrekkelig verktøy for en tilpassing av reintallet til de beiteressursene som finnes.
De store tapene og dermed redusert produksjon skaper i dag økonomiske og sosiale problemer for mange reindriftsfamilier i Finnmark. Beitemangel, harde vintre og økt rovviltbestand er hovedårsakene til dette.
Arbeiderpartiet mener at den negative situasjonen må rettes opp med en innsats både fra det offentlige og – ikke minst – fra næringen selv. Misforholdet mellom reintall og ressursgrunnlag må gis høyeste prioritet fra myndighetenes side. Blant annet er det på lang sikt viktig at samisk ungdom får muligheter til kompetanseheving, som kan komme næringen til gode, f.eks. når det gjelder produktutvikling. Reindriftens interesser må ivaretas i sammenheng med arealspørsmål. Reindriftsforvaltningens virke og organisering må gjennomgås med sikte på å få en forvaltning som kan jobbe mer målrettet i forhold til den nasjonale reindriftspolitikken. Distriktsinndeling og reindriftsloven må gjennomgås.
Media har vært med på å skape et bilde av en reindriftsnæring som driver rovdrift på naturressursene. Jeg er overbevist om at reindriftsutøverne etter beste evne prøver å hente sitt utkomme av det naturen gir, men ofte må gi tapt for natur- og klimamessige variasjoner. Det kunne f.eks. vært interessant å få dokumentert om de mange atomprøvesprengningene på Novaja Semlja på 1960-tallet har hatt negativ innvirkning på naturen.
I takt med den øvrige samfunnsutvikling har reindriftsnæringen tatt i bruk teknologiske hjelpemidler for å gjøre det kroppslige arbeidet lettere, bl.a. ved bruk av motoriserte kjøretøyer, bygging av gjeterhytter osv. Dette har selvsagt også bidratt til økt belastning på naturen og økte driftskostnader.
En ensidig elendighetsbeskrivelse vil i lengden gi seg utslag i depresjon og passivitet i næringen. Det reindriftsnæringen nå behøver, er positive tiltak og en håndsrekning i en vanskelig situasjon.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har merket meg de ulike innspillene, som jeg ser på som nyttige i diskusjonen. Jeg registrerer at både Høyre og Fremskrittspartiet tar til orde for større flokker. Det synliggjør på mange måter parallellen til fiskerinæringen, og Fremskrittspartiet går jo ekstremt langt.
Mye av årsaken til utviklingen i dag er at man ikke har hatt et apparat som har sikret en sammenheng mellom beitegrunnlag og antall dyr. Men Fremskrittspartiets politikk ville ført til at denne utviklingen hadde blitt enda verre, for det de ønsker, er en tut og kjør-holdning i forhold til næringen, der næringen får gjøre hva næringen vil. Så får man se om ikke det går bra. Det gjør det selvfølgelig ikke, og det er nettopp Finnmarksvidda et eksempel på. Jeg skal ikke plassere Ivar Kristiansen i samme bås, for jeg synes han var mer nyansert, og jeg er faktisk enig i en del av hans betraktninger. Men jeg er uenig når han tar til orde for at flokkene bør bli større, for jeg tror at mange kunne ha overlevd med mindre flokker, forutsatt at man hadde sikret et totalgrunnlag for beite. Som jeg var inne på i mitt første innlegg, viser det seg fra andre beiteområder, f.eks. i Trøndelag og Hedmark, og også i Sverige, at slaktevekten går vesentlig opp hvis beitegrunnlaget er bedre, slik at man kan klare seg med færre dyr og likevel levere samme mengde, eller sågar større mengde, til slakt.
Som Randi Karlstrøm var inne på, skal man være var for forhold i næringen, være var for den kulturen som er omkring den, og ha ydmykhet og respekt for den. Men vi må betrakte det som en næring, og det er viktig. Det er viktig at ikke utviklingen videre skjer bare på næringens egne premisser, for da går det galt, det blir den sterkes kamp mot den svake. Jeg synes at statsråden er rimelig klar i erkjennelsen av det problemet som dette representerer. Det synes jeg er bra. Jeg synes også det er bra at han tar fatt i Sametingets håndtering av de spørsmålene til nå, for det har ikke vært noen god håndtering. Man må kunne forvente at et organ som nettopp skal ta vare på samiske interesser, reise samiske spørsmål, kan gi klare svar, i hvert fall synliggjøre en opptatthet av disse spørsmålene og ikke være så unnvikende som man har vært til nå.
Det jeg nok savner fra statsråden, og som jeg håper han vil komme tilbake til med fornyet styrke, er noe om hva man nå har tenkt å foreta seg på tiltakssiden. Situasjonen har eksistert helt siden 1970-tallet. Jeg kunne ha referert til en artikkel som stod så langt tilbake som i 1978 i bladet Reindriftsnytt, nr. 6, men tiden strekker ikke til til det. Men jeg vil peke på tre vesentlige tiltak som jeg og SV ønsker at man skal se på. Det ene er at man i Vest-Finnmark spesielt ser på en sterk reduksjon i reintallet. Det sa statsråden egentlig ingenting om. Det andre er forutgående tapsstøtte ut fra kalkulert risiko når det gjelder rovdyr, i stedet for at man erstatter når de faktisk er tapt. Det vil stimulere til at man tar bedre vare på dyrene. (Presidenten klubber.) Det tredje er et forbud mot barmarkskjøring både til nyttebruk og rekreasjon. – Det var ikke så verst, president, takk!
Presidenten: Vi får si at overkjøring av taletiden aksepteres med de marginer som nå oppstod.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg håper at mitt svar til interpellanten gav inntrykk av at jeg ser svært alvorlig på den situasjonen vi er oppe i. Jeg synes det er viktig fra Stortingets talerstol å få understreket at dersom ingenting skjer, står vi på mange måter overfor en økologisk, næringsmessig, dyrevernsmessig og menneskelig sett svært alvorlig situasjon. Det som bekymrer meg, er det faktum at når jeg har møter med næringen og diskuterer hva som er virkeligheten, og insisterer på at dersom det nå ikke skjer noe med antallet rein, vil man for fremtiden risikere en varig ødeleggelse av beitegrunnlaget, så er min virkelighetsoppfatning på et helt annet plan enn den virkelighetsoppfatningen som næringen selv har. Det er ikke et beiteproblem, insisterer NRL, det er et rovdyrproblem, det er et arealbrukproblem, og det har vært noen spesielle naturforhold som har ført til at beitene har «låst» seg. Men det er ikke et beiteproblem – det er tilstrekkelige beiteressurser. Det er klart at denne salen og jeg kan selvfølgelig ta ansvar, og vi kan bruke lovverket til å skaffe oss virkemidler til først å fastsette et maksimalt antall rein pr. distrikt, og så gå videre til å få et lovverk som gir oss anledning til å fastsette et maksimalt antall rein pr. driftsenhet. Jeg tror det er den eneste måten å sikre at man får en nedgang i antall rein på. Men vi vet altså at næringen selv, representert ved Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget, er uenig i det. Da står vi overfor et stort spørsmål som gjør at jeg faktisk til en viss grad føler meg handlingslammet. Det er greit nok at Stortinget vedtar den type lover, men vi vil veldig fort komme opp i et dilemma og stå overfor spørsmålet om vi vil og om vi evner å sette inn nødvendige grep for å oppfylle den loven vi da vedtar, mot Sametingets vilje og mot næringens vilje. I ytterste konsekvens tror jeg de fleste vil se for seg hva det kan være snakk om. Det er et dilemma og en problemstilling som gjør at dette etter min mening er en ytterst vanskelig sak, som jeg derfor har satt pris på å få anledning til å drøfte med Stortinget her i dag. Men det gir også en beskrivelse av at dette må vi virkelig gå mye lenger inn i enn det vi har fått anledning til gjennom denne interpellasjonsdebatten.
Presidenten: Dermed er sak nr. 3 ferdigbehandlet.