Sigvald Oppebøen Hansen (A) (ordførar for saka): I dag skal Stortinget ta stilling til departementets framlegg om å justere løyvingane for inneverande år. Det er gjort framlegg om justeringar på i alt 58 kapittel.

Komiteen sitt fleirtal, alle unntatt Framstegspartiet, sluttar seg til løyvingsendringane.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og sentrumspartia, viser i merknaden sin til at Stortinget i juni i år vedtok ei presisering av lovteksten når det gjaldt søknader om godkjenning etter privatskulelova § 3a og 3b, og viser konkret til søknaden frå Oasen Barneskule i Songdalen. Etter avslag i departementet er denne saka til klagehandsaming, og fleirtalet føreset at handsaminga av klagesaka blir fullført omgåande.

Det kan vere grunn til å stille spørsmål om denne saka er relevant for innhaldet i denne proposisjonen, men når merknaden først er tatt inn i innstillinga, unngår ein ikkje ein debatt omkring dette temaet. Til denne saka er det å seie at dei læremidla som ACE-skulane nyttar i dag, vart oversende frå departementet til Likestillingsombodet for vurdering. Likestillingsombodet konkluderte med at desse læremidla var i strid med prinsippet om likestilling mellom kjønna og dermed eit brot på likestillingslova.

Eg er kjend med at ACE Norge har anka denne saka inn for Klagenemnda for likestilling. Og eg finn det litt underleg at fleirtalet nå ber om at klagesaka omgåande skal bli fullført, sjølv om Klagenemnda for likestilling ennå ikkje har tatt stilling til om desse læremidla bryt med dagens likestillingslov.

Eit anna område det er grunn til å fokusere på, er kap. 228, som gjeld kvalitetsutvikling i grunnskulen. Konkret handlar dette om forsøk og utviklingsarbeid med alternativ tildeling av timar på ungdomssteget. Det kan vere ting som tyder på at dette tiltaket har vore dårleg kjent, eller at diverse uheldige omstende har gjort sitt til at avklaringa i revidert budsjett kom litt for seint til at kommunane fekk dette inn i planlegginga si for hausten 2000.

Fleirtalet er kjent med at departementet og Statens utdanningskontor nå er i dialog med kommunane om slike viktige forsøk.

Eg reknar med at dei andre partia vil gjere greie for merknadene sine seinare i debatten, og eg vil rå Stortinget til å gjere vedtak i tråd med innstillinga.

Ursula Evje (Frp): Jeg vil i forhold til denne saken gjøre oppmerksom på at her er det mange transaksjoner. Mange av dem er av en slik art at man kanskje skulle tro de var unødvendige. De er ikke spesielt store. Men Fremskrittspartiet har konsentrert seg om én av disse transaksjonene, nemlig overføringen fra kap. 243, som gjelder kompetansesentrene, til kommunene, som dermed får et tilskudd på nesten 100 mill. kr. Vi finner det merkverdig at det skal gå an å feilbudsjettere så mye som 100 mill. kr på et budsjettkapittel som man kontinuerlig gjennom året har blitt gjort oppmerksom på er for lite. Og vi føler nok mer at dette er en villet reduksjon over tid, mer enn et mindreforbruk, som er helt realistisk.

I den forbindelse fremmer vi det forslaget som er tatt inn i innstillingen på side 3.

Videre vil jeg vise til det som er tatt opp fra Oasen Barneskole, og gjøre oppmerksom på at Oasen vitterlig skriftlig har gitt beskjed om at de kommer til å bruke godkjente læremidler ved denne skolen, slik at henvisningen fra representanten Oppebøen Hansen skulle være helt unødvendig i denne sammenheng. Men jeg går ut fra at representanten Lønning redegjør nærmere for dette senere.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp det forslag som hun refererte til.

Inge Lønning (H): Det fremgår av dagbladet Dagen i dag i et intervju med komiteens leder, Ranveig Frøiland, at hun ikke har noe imot at Oasen-saken ferdigbehandles så fort som mulig. Og hun fastslår også at hun forutsetter at statsråden selvsagt må gjøre seg ferdig med saken. Det er betryggende. For det innebærer vel at Arbeiderpartiet, til tross for at partiet har lagt inn en egen merknad om saken, er enig i det som flertallet sier, nemlig at et halvt år på en klagebehandling burde være tilstrekkelig – særlig når det har vært mulig å fatte et omgjøringsvedtak i løpet av ti dager. I flertallets merknad om denne saken vises det til at det er viktig at de som søker om godkjenning i henhold til norsk lov, kan regne med likebehandling, rettferdig behandling og forutsigbar behandling. Flertallet fant det nødvendig i juni i år å presisere lovteksten for å gjøre det helt tydelig at den hovedbegrunnelse som ble brukt for å omgjøre godkjenningsvedtaket for Oasen Barneskole, ikke er i samsvar med loven. Det er klarlagt.

Når statsråden har funnet grunn til å iverksette en mer omfattende behandling av Likestillingsombudets uttalelser om læremidler som brukes av ACE-skolene, er han selvfølgelig i sin gode rett til å gjøre det. Derimot er han ikke i sin gode rett når han bruker det som et påskudd til å forhale behandling av klagesaken. Det er nemlig klarlagt gjennom sakens forløp at utfallet av behandlingen av Likestillingsombudets innspill ikke under noen omstendighet kan ha noen innvirkning på utfallet av behandlingen av klagesaken. Det er nemlig fra søkerens side gjort tindrende klart, til alt overmål to ganger skriftlig til departementet, at søkeren under enhver omstendighet kommer til å rette seg etter det som blir utfallet av den behandlingen. Forvaltningsloven krever at offentlig instans, når man behandler klage på vedtak fattet av samme instans, skal behandle dette uten unødvendige forsinkelser. Det som har skjedd i denne saken, er en unødvendig forsinkelse, for så vidt som utfallet av klagesaken ikke under noen omstendighet kommer til å påvirkes av behandlingen av den andre saken.

Det ser ut av en uttalelse fra statsrådens side i Fædrelandsvennen i dag at han heller ikke denne gang akter å legge noen vesentlig vekt på hva stortingsflertallet mener når det gjelder håndteringen av godkjenningssaker etter privatskoleloven. Det forekommer meg å være en ganske forbløffende form for dristighet, for det er vel fremdeles en del av vårt parlamentariske styresett at statsråder retter seg etter det som er klart uttalt flertallsoppfatning i denne sal.

Jeg vil håpe at statsråden følger opp det som ligger i den klare flertallsmerknaden fra komiteen. Denne saken har versert altfor lenge, og det finnes ikke noe som helst argument for at man skal bruke ytterligere tid på å avgjøre en sak som er så oversiktlig som denne saken er.

Rolf Reikvam (SV): Dette innlegget var oppsiktsvekkende. At Inge Lønning kan si fra denne talerstol at det ikke har noe å bety for godkjenning av private skoler om de følger norsk lov eller ikke, det er ganske oppsiktsvekkende. Det som er saken, er at disse skolene, ACE-skolene eller kall det hva dere vil, bruker undervisningsmateriell som Likestillingsombudet mener er i strid med norsk lov. Det er sendt inn klage. Klagen skal behandles på vanlig, ordinær måte. Og det skulle ikke bety noe for om disse skolene skal godkjennes og få statstilskudd? Hvis klagenemnda er enig med Likestillingsombudet i at de bruker undervisningsmateriell som er i strid med norsk lov, så er det klart – og det regner jeg med at også Høyre er enig i – at disse skolene ikke skal godkjennes og ikke skal få statstilskudd så lenge de bruker den type undervisningsmateriell. Det håper jeg at Inge Lønning og Høyre er enig i.

Dette er en sak som vi har holdt på med lenge, ikke akkurat Oasen, men vi har hatt ganske mange saker om disse skolene oppe her i Stortinget flere ganger tidligere. Og hver gang er det blitt sagt at undervisningsmateriellet som de bruker er det ingen som så langt har satt spørsmålstegn ved. Nå har Likestillingsombudet gjort det, og det må være ganske klart at statsråden bør og skal vente på klagebehandlingen og dermed få avklart om dette undervisningsmateriellet er i strid med norsk lov. Og er det, som sagt, i strid med norsk lov, skal denne skolen – og sannsynligvis de andre skolene som bruker det undervisningsmateriellet – selvsagt ikke ha statstilskudd. Det håper jeg vi kan være enige om, for så lenge som vi har norsk lov, må vi regne med at disse skolene forholder seg til norsk lov og bruker undervisningsmateriell som er i samsvar med de kravene som er nedfelt i norsk lov.

Ranveig Frøiland (A) (leiar for komiteen): Eg forstår mindre og mindre av sakshandsaminga i dette landet, for no har Stortinget begynt å handsama enkeltsaker i stortingssalen, og då vert det litt rare vurderingar når det gjeld korleis ei sak skal handsamast. Og når representanten Lønning seier at det har ingenting å seia for utfallet i saka om det er nokon som har anka, og om det er nokon som har påpeika at ein ikkje følgjer loven – og det har Likestillingsombodet gjort – synest eg det vert veldig rar sakshandsaming.

Men eg skal ikkje gje meg inn på sakshandsaminga, for det klarer departementet å handtera heilt utmerkt. At nokon synest det er trist ikkje å vera i departementa og handsama saker, forstår eg. Men slik det er i dag, er det ei regjering frå Arbeidarpartiet som sit der, og når det i ein del saker kjem klage, tek dei klagane på alvor og vil sjølvsagt òg handsama desse på ein ordentleg måte. Og når Likestillingsombodet har påpeika at undervisningsmateriellet ikkje er i tråd med norsk lov, må det handsamast på ein ordentleg måte. Vi kan seia det som er ei sjølvfølgje i Stortinget: Alt som det vert undervist i på skulane her i landet, skal vera i tråd med norsk lov. Men så er det opp til departementet å sjå til at det vert gjort. Det må heller ikkje vera tvil om at departementet skal gjera det så snart som mogleg, sjølvsagt skal dei det, men dei må gjera det på ein forsvarleg måte. Dei må, når dei skal handsama ei klage, akta på alle dei omsyna som ein klagar og ein søkjar har rett til å få handsama. Og når ein seier her at søkjaren skal retta seg etter utfallet, så skulle det jo berre mangla at ein ikkje skulle gjera det når det er snakk om norsk lov. Men eg meiner framleis at her må ein bruka den tida som skal til for å få handsama klagesaka på ein forsvarleg måte – dei som har klaga, har krav på det. Og det er ikkje noko som tilseier at ikkje dette skal gjerast så snart som mogleg, men ein må trygga dei omsyna som er nødvendige. Og eg må gjenta enda ein gong at når representanten Lønning seier at det har ingenting å seia for utfallet kva som kjem fram i ei slik sak, om ein rettar seg etter norsk lov eller ikkje, då er eg nesten sjokkert. For det er klart at dersom ein skule har undervisningsmateriell som er i strid med norsk lov, må nokon ta hand om det, det kan ikkje Stortinget gjera, og det må få konsekvensar både for statstilskot og godkjenning.

Inge Lønning (H): Jeg vet ikke om det er mulig å høre syner, men representanten Reikvam hadde åpenbart hørt noe som jeg ikke har sagt. Selvfølgelig legger jeg til grunn at norsk lov følges i alle skoler i dette land. Det er også sagt uttrykkelig i flertallsmerknaden, hvis man hadde giddet å lese den. Det står:

«Flertallet legger til grunn at norsk lov følges av denne skolen slik det gjelder for alle andre skoler. Flertallet har merket seg søkerens presisering av dette.»

Det er en plikt for departementet å se til at det er et løpende tilsyn med alle skoler i dette land, både de offentlige og de private, og derunder selvsagt at det som foregår i skolen, er i samsvar med norsk lov. Det skulle bare mangle. Det jeg har påpekt, er at det er blank vilkårlighet å trekke dette argument inn i behandlingen av en klage fra én enkelt skole som har fått trukket tilbake den godkjenning den opprinnelig fikk. Det flertallet gjør, er ikke å behandle en enkeltsak, men å uttrykke klar kritikk av den måten statsråden har behandlet en enkeltsak på. Det må være innenfor det Stortingets oppgaver omfatter, vil jeg tro.

Vi har påpekt to ting, for det første at det er et helt urimelig forhold mellom den tid statsråden brukte på å sette seg inn i saken tilstrekkelig til å trekke tilbake den godkjenningen som var gitt – 10 dager – og den tid han har brukt på å vurdere klagesaken uten å gi klageren noe svar tilbake. Og det annet vi har påpekt, er at klageren i denne sak to ganger skriftlig overfor departementet har sagt klart og utvetydig at man under enhver omstendighet kommer til å rette seg etter det som blir utfallet av behandlingen av Likestillingsombudets innspill. Her kan skje ett av to: Enten gir Klagenemnda Likestillingsombudet medhold i sin lovtolkning – hvis så er tilfellet, har søkeren sagt at søkeren kommer til å rette seg etter det – eller Klagenemnda gir ikke Likestillingsombudet medhold i sin tolkning av loven, og hvis så er tilfellet, er det helt åpenbart at dette er et påskudd som ikke kan brukes for å trekke tilbake godkjenningen av søknaden.

Det må være en oppgave for Stortingets fagkomite å se til at søkere blir behandlet fair, og at de blir behandlet noenlunde likt når det er klare lovbestemmelser om hvorledes man skal gå frem når det gjelder godkjenning av private skoler. Å hevde at flertallet i sin merknad bagatelliserer norsk lov, er med respekt å melde den blanke meningsløshet. Det flertallet har slått fast, er at søkeren i dette tilfellet har erklært klart og tydelig at man kommer til å rette seg etter det som blir utfallet av behandlingen av saken. Og da finnes det ikke noe forvaltningsmessig grunnlag for å trenere saken ytterligere med henvisning til dette argument.

Rolf Reikvam (SV): Uten å ta stilling til den tiden som er brukt på selve saksbehandlingen, er vi nå i en situasjon der en skole har søkt om godkjenning og også får statstilskudd. Samtidig foreligger det vurdering av det undervisningsmateriellet som denne skolen skal bruke, og Likestillingsombudet har ment at en del av dette undervisningsmateriellet er i strid med norsk lov, likestillingsloven. Det skulle da bare mangle at ikke statsråden, når han skal vurdere dette, skal vektlegge dette og trekke dette inn. Dette har ingenting med vilkårlighet å gjøre, dette har å gjøre med det ansvar han har for å legge til grunn de vurderinger som han skal i forbindelse med godkjenning av en skole. Hvis han ikke gjorde det, ville jeg våge den påstand at han ikke gjorde jobben sin. Hvis han ikke tok med i sine vurderinger det forholdet at her ligger det en uttalelse fra Likestillingsombudet som sier at det undervisningsmateriell som de skal bruke, er i strid med norsk lov. Hvis han ikke la vekt på dette når han skulle vurdere denne skolen, så gjør han ikke jobben sin i henhold til loven.

Dette har ingenting med den tiden som er brukt på forhånd og i ettertid å gjøre, dette har rett og slett med det å gjøre at det foreligger opplysninger i forbindelse med vurdering og godkjenning av denne saken som tilsier at det her er et undervisningsmateriell som er i strid med norsk lov. Når Inge Lønning sier at dette ikke har noe å bety for vurderingen av saken, var det det jeg gav uttrykk for var oppsiktsvekkende. Og jeg mener fortsatt det er oppsiktsvekkende hvis dette ikke skal vektlegges i forbindelse med godkjenning av den skolen og den pedagogikken. Etter min oppfatning er det slik at hvis dette undervisningsmateriellet er i strid med norsk lov og klagenemnda også mener det, så må dette også få konsekvenser for andre skoler som bruker den type undervisningsmateriell. Det er ganske klart at de må endre dette, sende det inn og si på hvilken måte de endrer det, og hvis ikke de gjør det på en måte som kan aksepteres, må det selvsagt få konsekvenser for statstilskuddet til de skolene som bruker den type undervisningsmateriell. Hvis ikke, så gjør rett og slett ikke statsråden jobben sin.

Arne Lyngstad (KrF): I den debatten som Rolf Reikvam nå trekker opp, er det jo ingen som sier at statsråden ikke skal følge norsk lov eller gjøre en ordentlig jobb, men det flertallet peker på, er at søknaden må behandles ut fra det grunnlag som den har kommet på. Flertallet legger også vekt på at man skal følge norsk lov, det legger vi til grunn som en selvfølge. Men det har ikke nødvendigvis den konsekvens som representanten Reikvam legger opp til. Det kan også ha den konsekvens at en gjør slik Likestillingsombudet eventuelt ber om, nemlig at læremateriellet endres, og legger det som en forutsetning. Det kan være løsrevet fra en godkjenning eller ikke.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H): Noen ganger er det åpenbart nødvendig å bruke teskje, selv om det burde være tilstrekkelig med litt større redskap.

Det som er fastslått i denne sak, er at oppfølgingen av Likestillingsombudets vurdering av dette læremateriellet ikke kan tenkes å ha noen betydning for behandling av klagesaken. Statsråden kunne jo tenkes å komme til den konklusjonen at han følger klagen, under forutsetning av at søkeren retter det som etter Likestillingsombudets vurdering trenger å rettes opp. Haken ved det er bare at det har søkeren allerede erklært – skriftlig og forpliktende – to ganger. Og da må man jo ha lov til å spørre hva slags grundighet det er departementet praktiserer i saksbehandling, når man ikke legger noen vekt på det søkeren selv uttrykkelig har anført.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Sak nr. 3 er debattert sammen med sak nr. 1.