Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Opptreningsinstitusjonene har en behandlingstradisjon som er like gammel som rehabiliteringens historie. Den startet i de østlige middelhavsland med metoder som bestod av ulike former for bad, ikke minst gytjebad. Vegetarisk kost eller andre spesielle dietter ble også brukt.

Metodene kom til Norge på midten av 1800-tallet og dannet grunnlag for de mange kurbadene som finnes i landet vårt. Litt senere ble også rekonvalesenthjemmene etablert. Fra starten av hadde disse nesten ingen tilbud om aktiv behandling.

Begge typer institusjoner endret seg etter som verdien av aktiv behandling og trening stadig ble bedre dokumentert for mange lidelser. I 1992 omorganiserte Sosialdepartementet kurbadene og rekonvalesenthjemmene til «opptreningsinstitusjoner». De ble inndelt i gruppe 1, som regel tidligere kurbad, og gruppe 2, tidligere rekonvalesenthjem, avhengig av standarden på bygninger, f.eks. om der var varmtvannsbasseng. Det ble også lagt stor vekt på hvilket helsepersonell og hvilken fagekspertise de representerte. Begge grupper skulle gi kortvarig opphold for medisinsk, fysikalsk og annen relevant behandling og opptrening.

Opptreningsinstitusjonene har en viktig oppgave, særlig i forhold til kronisk syke. Formålet med oppholdet er å bedre pasientens funksjonsnivå, hindre tilbakegang og bedre muligheten for egenomsorg. For at det skal ytes bidrag til opphold, må behandlingen være av vesentlig betydning for pasientens sykdom og funksjonsevne.

Mange av opptreningsinstitusjonene er drevet fram av et privat engasjement og idealisme fra enkeltpersoner og organisasjoner. De har vært et positivt og viktig supplement til det offentlige tilbudet.

Da vi behandlet rehabiliteringsmeldingen for snart to år siden, ble det presisert at det er viktig at institusjonene har god faglig kvalitet, bredde i tilbudet og god geografisk spredning. Det ble presisert at de må inngå i et helhetlig helsetilbud. Gruppe 1- og gruppe 2-inndelingen skal falle bort.

For å skape faglig gode institusjoner er det nødvendig med en god og forutsigbar økonomi. En samlet komite bad Regjeringen legge fram forslag til en ny finansieringsordning som sikret framtidig drift og god kvalitet ved opptreningsinstitusjonene. Finansieringsordningen er under omlegging. Vi har, som helseministeren vet, hatt en midlertidig løsning for 2000. Sosialkomiteen har fått mange signaler på at økonomien er svært vanskelig for mange institusjoner. Derfor plusset vi på 30,85 mill. kr ved årets budsjett, slik at bidragssatsene kunne øke. Mange institusjoner klager på at disse midlene ikke er nådd fram til institusjonene. Er dette riktig?

Jeg har merket meg at statsråden i et svar på et skriftlig spørsmål fra Svein Ludvigsen i februar i år sier at for inneværende år gir ikke det vedtatte budsjett over kap. 2711, post 75 Opptreningsinstitusjoner, grunnlag for en økning i bidragssatsene utover 2 pst. Institusjonene hevder at de kun har fått en økning på 1,34 pst. i gjennomsnitt. Hvordan kan dette henge sammen?

I det samme brevet redegjøres det for egenandelene som nå er like for alle pasientene. Kristelig Folkeparti ser det som svært positivt at vi nå har fått en harmonisering av egenandeler. Dette har gitt de aller fleste brukere lavere kostnader. Men for en gruppe pasienter, særlig kronikere, kan selv 190 kr pr. dag bli mye. Det er derfor viktig å arbeide for at det innføres et egenandelstak 2 for å skjerme disse pasientene. Jeg regner med at statsråden følger opp et enstemmig stortingsvedtak om dette.

Omleggingen av finansieringsordningen har ført til at det fastsettes en bidragssats til den enkelte institusjon på bakgrunn av fjorårets inntekter. Dette kan slå svært uheldig ut i forhold til bl.a. vedlikehold og vakante stillinger. Dette skaper også problemer for de institusjoner som er under oppbygging.

NOPI har regnet ut at statlige bidragssatser for opptreningsinstitusjonene er i gjennomsnitt 717 kr pr. døgn. I tillegg kommer egenbetaling fra pasientene. CatoSenteret får et bidrag på 1 880 kr, ingen egenandel for pasientene.

De fire spesielle helseinstitusjonene Beitostølen og Valnesfjord helsesportsenter, Hernes Institutt og Attføringssenteret i Rauland får 1 576 kr pr. døgn, ingen egenandel.

Rehabiliteringsinstitusjoner knyttet til ISF-ordningen får 1507 kr, ingen egenandel.

Det er lett å forstå at en slik forskjell virker urimelig. Flere opptreningsinstitusjoner utsetter ansettelse av fagpersonell, utsetter påkrevd vedlikehold, og noen frykter at de må avvikle driften.

Kristelig Folkeparti mener at det snarest må utarbeides en langsiktig plan om de økonomiske driftsvilkårene ut fra en omforent beregningsmetode som fastsetter institusjonenes kostnader.

Hvilke planer har statsråden, og er han enig?

Statsråd Tore Tønne: Jeg deler representanten Woie Duesunds vurdering av opptreningsinstitusjonene som et verdifullt innslag i det totale helsetjenestetilbud.

Departementet arbeider med en nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering, slik Stortinget bad om i juni 1999 ved behandling av St.meld. nr. 21 for 1998-99, Ansvar og meistring. Mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk. Siktemålet er at strategien skal omtales i budsjettforslaget for 2002. Avklaring av opptreningsinstitusjonenes framtidige rolle og finansiering vil bli en del av denne strategien.

Departementet arbeider dessuten med en ny felles forskrift for opptreningsinstitusjoner og helsesportsentre, som vil tydeliggjøre de faglige krav til disse institusjonene. Målet med dette arbeidet er å klargjøre opptreningsinstitusjonenes og helsesportsentrenes rolle som supplement til rehabiliteringsvirksomheten innenfor spesialisthelsetjenesten.

For inneværende år har Stortinget bevilget 480,65 mill. kr over kap. 2711, post 75 Opptreningsinstitusjoner. Endelig bevilgning for 2000 på denne posten var 417,7 mill. kr. Det er altså en vekst på denne posten fra 2000 til 2001 på 62,95 mill. kr, eller om lag 15 pst. på ett år.

Regnskapstallene for 2000 viste et forbruk på 423,8 mill. kr på denne posten, hvilket innebærer et merforbruk på 6,1 mill. kr som også må dekkes innenfor årets bevilgning. Bakgrunnen for dette er at forbruket knyttet til opphold ved opptreningsinstitusjonene for november og i særlig grad desember var betydelig høyere enn gjennomsnittlig forbruk tidligere i året. Dette viser bl.a. at nøyaktig forutberegning av forbruk er vanskelig på grunn av varierende belegg fra måned til måned. Forbruket knyttet til opphold ved opptreningsinstitusjonene representerte om lag 409 mill. kr av det totale forbruket på posten.

Jeg kan nevne at i perioden 1996–2001 har bevilgningen på denne posten økt med 133,95 mill. kr, eller 39 pst. Justert for konsumprisindeks er økningen 100 mill. kr, eller 29 pst.

Omleggingen av egenbetalingsordningen ved opphold på institusjonene har medført at maksimal egenandel for alle opphold er satt til 190 kr pr. døgn. Den gjennomsnittlige egenandelen ble i forbindelse med omleggingen beregnet til 220 kr i 2000. Stortinget sluttet seg til denne omleggingen. Kostnadene ved en gjennomsnittlig reduksjon i egenandelen fra 220 kr til 190 kr pr. døgn ble beregnet til 20 mill. kr. Institusjonene er gitt kompensasjon for reduksjonen i sine inntekter fra egenbetalingen gjennom tilsvarende økning i bidragssatsen fra folketrygden. Bevilgningen forutsettes å dekke dette og i tillegg en økning av bidragssatsen på 2 pst. Kostnadene for dette er beregnet til om lag 452 mill. kr basert på fjorårets aktivitetsnivå og også strukturen på belegget.

Bevilgningen på denne post 75 skal også dekke driftsutgifter ved Montebello-senteret, som har kurstilbud til kreftpasienter, og bidrag til dekning av utgifter til institusjoner for blinde og svaksynte. I 2001 vil dette samlet utgjøre om lag 11,5 mill. kr.

Stortinget har bedt om at driften ved Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter sikres inntil framtidig status er avklart. Dette vil kreve en tilleggsbevilgning for 2001, i likhet med i 1999 og 2000, som også må dekkes over denne posten.

I fjor høst fremmet stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo følgende Dokument nr. 8-forslag:

«1. Stortinget ber Regjeringen om å bidra til en gjeldssanering ved CatoSenteret.

2. Stortinget ber Regjeringen om å innlemme CatoSenteret i de offentlige refusjonsordninger som gjelder for tilsvarende spesielle helseinstitusjoner med offentlig tilskudd.»

Dette forslaget ble avvist av Stortinget. Men i St.prp. nr. 25 for 2000-2001, Om endringer i bevilgninger under folketrygden i statsbudsjettet for 2000, ble det orientert om at departementet ville utbetale 3,1 mill. kr til CatoSenteret for 2000, og at departementet vurderte kjøp av tjenester ved CatoSenteret i 2001 tilsvarende inntil 30 plasser. Ved budsjettbehandlingen uttalte komiteen følgende:

«Videre har komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merket seg at det der også varsles at departementet vil vurdere kjøp av tjenester ved CatoSenteret i 2001 tilsvarende inntil 30 plasser. I denne sammenheng vurderes det bruk av midler som bevilges under kap. 2600 Trygdeetaten til kjøp av helsetjenester for sykmeldte, samt at det også skal vurderes om det er rom for å dekke deler av utgiftene under kap. 2711 post 75 Opptreningsinstitusjoner.

Flertallet tar dette til etterretning.»

Utgifter til kjøp av 30 plasser ved CatoSenteret vil på årsbasis beløpe seg til ca. 20 mill. kr. En del av disse utgiftene vil måtte finansieres over denne posten, men det forutsettes medfinansiering fra kap. 2600. Det vil også bli vurdert innføring av egenandel for opphold ved CatoSenteret, på lik linje med egenbetalingen på de øvrige opptreningsinstitusjonene.

Som det er redegjort for, er bevilgningen på kap. 2711, post 75 i det alt vesentlige bundet opp i henhold til de av Stortinget vedtatte formål.

Det kan nevnes at én av institusjonene har hatt innsigelser i forhold til grunnlaget for beregning av sin bidragssats. Det vil bli en snarlig avklaring i forhold til denne institusjonen.

Opplysninger departementet har innhentet, viser at beleggsprosenten varierer betydelig. Dette tilsier at enkelte institusjoner kan øke utnyttelsesgraden med bedre økonomi til følge.

Det er åpenbart at omleggingen av egenbetalingsordningen har redusert institusjonenes handlefrihet ved at de selv ikke lenger kan fastsette døgnpris.

I forbindelse med innføring av fast egenandel ble gjennomsnittlig egenandel for 2000 beregnet til ca. 220 kr pr. døgn. Kostnaden ved å kompensere for lavere egenandel ble beregnet til 20 mill. kr. Nye og mer detaljerte opplysninger fra den enkelte opptreningsinstitusjon har vist at gjennomsnittlig egenandel i 2000 var vel 250 kr pr. døgn. Kostnadene ved å kompensere for lavere egenandel blir dermed om lag 40 mill. kr, dvs. 20 mill. kr mer enn beregnet i budsjettforslaget for 2001. Kompensasjon for lavere egenandel på 40 mill. kr er inkludert i kostnadene for å dekke beregnede bidragssatser for 2001 på 452 mill. kr.

Utviklingen når det gjelder forbruk på denne posten, vil bli fulgt nøye fremover, og Stortinget vil bli holdt orientert.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er spesielt glad for at det arbeides med en felles forskrift om faglige krav. Ellers var svaret kanskje ikke så klart som det jeg kunne ha ønsket meg. Fra flertallets side var det i budsjettet viktig å presisere at man ønsket CatoSenteret velkommen, men at det ikke skulle gå på bekostning av de opptreningsinstitusjoner som allerede eksisterer. Derfor var det så viktig at utgifter til kjøp av inntil 30 plasser i hovedsak skulle dekkes over kap. 2600 Trygdeetaten – til kjøp av helsetjenester for sykmeldte.

I tillegg ble det vurdert, som også statsråden viste til, «om det er rom for å dekke deler av utgiftene under kap. 2711 post 75 Opptreningsinstitusjoner».

Altså: Først og fremst skulle utgiftene dekkes over kapitlet til Trygdeetaten, dernest eventuelt over posten for opptreningsinstitusjonene, som ble økt med 30,85 mill. kr mer enn det Regjeringen foreslo.

Da er det underlig at Sosial- og helsedepartementet sender et brev til alle landets fylkeskommuner den 3. januar i år, etter at budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene var vedtatt, der det motsatte står, at inntil 10 400 kurdøgn ved CatoSenteret skal dekkes over trygdebudsjettet, fortrinnsvis over kap. 2711 post 75 Opptreningsinstitusjoner.

Etter Kristelig Folkepartis mening er ikke dette en oppfølging av et flertallsvedtak. Er helseministeren enig i det?

Mange opptreningsinstitusjoner sliter med store underskudd, og har fått en forverret situasjon etter at departementet har disponert budsjettet for i år. Nye refusjonssatser har ført til at enkelte institusjoner, som bl.a. Nord-Norges Kurbad, vurderer nedleggelse. I et skriftlig svar til Svein Ludvigsen om å sikre tilbudet i nord svarer helseministeren at departementet er i dialog med Nord-Norges Kurbad om særskilte forhold knyttet til deres økonomiske situasjon. Hva har skjedd med denne saken?

I forbindelse med budsjettet var komiteen opptatt av en best mulig geografisk fordeling når nye opptreningsinstitusjoner skulle etableres. Det ble vist til LHL, som ønsker å etablere et regionalt/nasjonalt kompetansesenter for hjerterehabilitering på Røros og i Aust-Agder. Kan disse regne med en snarlig godkjenning? Komiteen var positiv.

Mitt siste spørsmål gjelder fremtidig organisering. Hvilken plass har en tenkt at opptreningsinstitusjonene skal fylle om spesialisthelsetjenesten blir overført til staten?

Statsråd Tore Tønne: Jeg mener at den finansiering som det er lagt opp til for CatoSenteret, skal være i samsvar med det som det ble gjort rede for da saken ble behandlet av Stortinget i forbindelse med det budsjettframlegg som jeg siterte i sted. Hvis det er uklarhet i forhold til det i det brev som det ble sitert fra her, skal jeg sørge for at det i hvert fall blir brakt i samsvar med det som Stortinget har forutsatt under behandlingen. For øvrig mener jeg at den finansiering det her er snakk om, ikke skjer på bekostning av det finansieringsopplegg som gjelder for de øvrige opptreningsinstitusjoner, for så vidt som dette er et tillegg og innenfor de rammer som jeg nå nevnte, som beløper seg til 452 mill. kr, og er forutsatt å være en videreføring og en kompensasjon for endring i egenandelene og dermed en omlegging av finansieringen til de opptreningsinstitusjoner som også tidligere var omfattet av ordningen.

Det er riktig at økonomien i flere av disse institusjonene er vanskelig. Det har den for så vidt også vært tidligere, og selv om handlefriheten er blitt begrenset når det gjelder institusjonenes muligheter til å velte sine kostnader over på pasientene ved denne omleggingen, er det ikke slik at alle de økonomiske problemer som kommer fram, er et resultat av omleggingen av den finansieringsordningen man har hatt. Det er også andre årsaker til at de er i en økonomisk vanskelig situasjon. Når det gjelder den spesielle situasjonen ved Nord-Norges Kurbad, er det skjedd at departementet har fått den informasjon om økonomien og den økonomiske utvikling ved institusjonen som er nødvendig for å vurdere årsakene til at institusjonen har de nevnte økonomiske problemer, og vi får vurdere hva det er naturlig å gjøre ut fra det. Det er en vurdering som gjøres nå, og som ikke er avsluttet, men som jeg vil komme tilbake til.

De nevnte kompetansesentra på Røros og i Aust-Agder, som det ble vist til, er til behandling, og jeg kan for så vidt ikke nå si mer om det enn at jeg vil komme tilbake til Stortinget så snart behandlingen er avsluttet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Asmund Kristoffersen (A): Opptreningsinstitusjonene utgjør en liten, men meget viktig del av vårt helsevesen. Norske pasienter gis et helt nødvendig tilbud når de er ferdigbehandlet på sykehuset og skal trene seg opp etter f.eks. en hjerteoperasjon, en hofteoperasjon, et komplisert benbrudd, en kreftoperasjon osv. Disse tilbudene skal norske pasienter ha.

Selv om vi har mange flotte rehabiliteringsenheter ved våre offentlige sykehus, representerer opptreningsinstitusjonene en fornuftig arbeidsdeling mellom det offentlige og en delvis privat del av helsevesenet som i alt vesentlig grad finansieres gjennom offentlige midler og pasientenes egenbetaling.

Det er grunn til å tro at de aller fleste institusjonene lykkes med å forbedre kvaliteten på sine tilbud. En utfordring er å sikre et tilbud som er bedre geografisk fordelt. I dag er bildet slik at noen deler av landet har mange plasser, mens andre deler har få. Dette gir ikke våre pasienter et likeverdig tilbud. Det er behov for å utvide tilbudet der dekningen er lav og kanskje på sikt redusere antallet plasser der det er overkapasitet i dag.

Men den store utfordringen nå er de økonomiske vanskene svært mange av institusjonene er i. Stortinget har i forbindelse med vedtak knyttet til rehabiliteringsmeldingen, bedt om et finansieringssystem for institusjonene som for det første sikrer institusjonene et langsiktig og godt driftsgrunnlag, og for det andre reduserer pasientenes egenandeler på områder hvor disse har vært uakseptabelt høye. Det siste ble stort sett innfridd gjennom Regjeringens budsjettforslag i år, som Stortinget sluttet seg til. Men de mange henvendelser som har vært rettet mot Stortinget gjennom mange år, og ikke minst det siste året, har vist at det ikke er balanse mellom finansieringen av driften ved institusjonene og de oppgaver disse institusjonene ønsker å påta seg. Jeg mener det er viktig at vi ikke får en ukontrollert nedlegging av gode institusjoner på grunn av økonomiske forhold.

Jeg er glad for de signalene som helseministeren har gitt om den framtidige driften av institusjonene. Jeg kunne tenke meg å stille et spørsmål til statsråden: Ser statsråden noen mulighet for at institusjonene kunne få utnytte de godkjente plassene med antall døgn på årsbasis, slik at institusjonene kan ta toppene når det er behov for det? Det vil også kunne sikre institusjonene et mer stabilt økonomisk grunnlag.

Bakgrunnen for spørsmålet er at pasienttallet kan svinge og ikke holde seg stabilt. Blant annet representerer ferier og høytider et tidsrom hvor en ikke kan forvente at institusjonene får utnyttet sin kapasitet 100 pst.

Are Næss (KrF): Denne interpellasjonen fokuserer på opptreningsinstitusjonenes økonomi. Det er dessverre nødvendig, for mange av institusjonene er i en vanskelig situasjon, bl.a. på grunn av virkninger av omleggingen av betalingssystemet.

Opptreningsinstitusjonene er en viktig og verdifull del av vårt helsevesen som betyr mye for mange pasienter. Det er spesielt to grupper som har behov for disse institusjonene: pasienter som trenger opptrening etter sykdom eller skade, og pasienter med kroniske sykdommer, som ofte vil ha behov for gjentatte opphold for å hindre eller hemme videre utvikling av sin sykdom.

Ulike grupper vil ha ulikt behov for utstyr og behandling, og dette kan føre til ulike kostnader for institusjonene. Det er derfor vanskelig å fastsette rettferdige betalingssatser. Men det er bred politisk enighet om at pasientenes egenbetaling skal være lik og lav. Det er derfor desto viktigere at det offentlige kommer inn med en finansieringsordning som er rettferdig og rimelig, slik interpellanten har pekt på. Døgnsatser fra ulike institusjoner som vi er gjort kjent med, tyder på at dette i dag ikke er tilfellet, og at systemet bør endres.

Jeg merket meg at statsråden pekte på økte midler i årets budsjett til opptreningsinstitusjonene. Det må han gjerne gjøre, men påplussingen var det ikke Regjeringen, men Stortinget som gjorde.

I denne forbindelse og i tillegg til det som interpellanten har lagt fram, vil jeg vise til at opptreningsinstitusjonene hevder at de straks etter fremleggelsen av budsjettet fikk en muntlig bekreftelse fra departementet på at kompensasjon for reduserte egenandeler for pasientene, totalt 20 mill. kr, var postert på kap. 2752 post 70 Refusjon av egenbetaling. De fikk også samme tilbakemelding fra sosialkomiteen. Men etter departementets utsendelse av de nye bidragssatsene for institusjonene for 2001 har de fått erfare at de 20 mill. kr er postert på kap. 2711 post 75, nemlig Opptreningsinstitusjoner. På bakgrunn av dette føler opptreningsinstitusjonene seg noe desinformert, og dette oppleves problematisk.

Opptreningsinstitusjonene er viktige. De er også sårbare, og det er viktig at omleggingen av betalingssystemet nå ikke river bort det økonomiske grunnlaget for disse institusjonene.

Harald T. Nesvik (Frp): Det er prisverdig at denne interpellasjonsdebatten reises, for det er svært mange av våre opptreningsinstitusjoner som i øyeblikket er inne i en meget vanskelig økonomisk situasjon.

De aller fleste av våre opptreningsinstitusjoner gir en faglig rehabilitering for ulike pasientgrupper som er fullt på høyde med de rehabiliteringstilbud som gis ved norske offentlige sykehus.

Jeg er selvfølgelig fornøyd med at vi fikk like egenandeler ved alle opptreningssentra, men paradoksalt nok har denne likheten ført til at enkelte av opptreningsinstitusjonene er kommet i en håpløs økonomisk situasjon. Det er fordi man tidligere kunne øke egenandelene for å rette opp manglende kurprisdekning for å skaffe budsjettbalanse. I snitt har de fleste opptreningsinstitusjonene i dag en godkjent kurpris på mellom 600-800 kr døgnet, noe som er svært lavt, og som ikke på noen måte dekker nødvendige driftsutgifter for å opprettholde kvaliteten på tilbudene. Dette er svært bekymringsfullt, og jeg håper at departementet er oppmerksom på denne situasjonen. Ja, så alvorlig er situasjonen at jeg mener at departementet må gjøre noe med dette allerede i det kommende revidert nasjonalbudsjett.

Ventelistene ved opptreningsinstitusjonene er lange, og dette borger for at behovet også er økende for rehabilitering av ulike pasientgrupper. Selv om opptreningsinstitusjonene stort sett er konsentrert i østlandsregionen, vil det gå ut over den totale rehabiliteringen om noen av institusjonene må gi opp i inneværende driftstermin.

Personlig synes jeg det er rimelig at man får til en finansieringsordning for opptreningsinstitusjonene på linje med den DRG-refusjonen som i dag ytes til sykehusenes egne rehabiliteringsavdelinger.

Annelise Høegh (H): Jeg synes det er svært gledelig å kunne konstatere at alle har uttalt seg så positivt om opptreningsinstitusjonene, for slik har det ikke alltid vært. Det er derfor prisverdig at Åse Gunhild Woie Duesund har fremmet denne interpellasjonen, som gir anledning til at alle kan få uttrykke sin glede over at disse institusjonene eksisterer.

Men som helseministeren viste i sitt første innlegg, har det vært en kraftig økning i budsjettet gjennom de siste årene. Jeg vet ikke om jeg mistolket ham, men jeg følte at det lå en liten undertone der om at man kan ikke si at disse kommer så dårlig ut, så kraftig økning som de har fått – nesten 30 og opp til 40 pst., litt ettersom hvordan man ser det. Men det har vært helt nødvendig, mener jeg, med denne økningen. Og helseministerens videre utlegning viste også at det er nødvendig ikke bare med den økningen som har funnet sted, men med ytterligere økning fordi rehabilitering har vært lite påaktet i offentlige helsebudsjetter. Det har alltid vært uttalt at det er svært viktig, men man har altså ikke gitt grunnlaget for at de pasientene som trenger det, kan få den rehabiliteringsbehandlingen som de faktisk trenger.

Jeg vil også si at det er vanskelig å forstå den forskjellen som vi fremdeles opererer med i budsjettet mellom opptreningsinstitusjonene på den ene siden og de såkalte helsesportsentrene på den andre. Dette er, tror jeg, et resultat av en kunstig historisk tilfeldighet, at noen har kommet inn på det ene budsjettet og andre på et annet. Dette bør det ordnes opp i, og jeg synes derfor det var interessant at interpellanten trakk frem akkurat dette, og sa at det var urimelig at egenandelene ved opptreningsinstiusjonene ikke finnes igjen ved helseportssentrene. Jeg kunne derfor være fristet til å spørre hvorfor interpellanten og hennes parti ikke var med på å støtte det forslaget som Høyre fremmet i budsjettinnstillingen i høst, hvor vi nemlig pekte på akkurat dette og bad Regjeringen vurdere samme egenandel for pasientene ved disse institusjonene som for pasientene ved de øvrige opptreningsinstitusjonene.

Så til slutt. CatoSenteret er en flott tilvekst. Men som andre tilvekster skaper den problemer. Og særlig når departementet, i hvert fall inntil i dag, har funnet – i motsetning til det de sa i proposisjonen, som vi gav vår tilslutning til – ikke å ville finansiere det over trygdebudsjettets kapittel 2600, men over Opptreningsinstitusjoner. Det er klart at det blir enda mer smalhans når flere skal dele en kake som allerede er for liten, så jeg håper at helseministeren vil ordne opp i dette, slik at denne situasjonen opphører.

Ola D. Gløtvold (Sp): Opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene er en viktig del av et helhetlig behandlings- og rehabiliteringstilbud i vårt helsevesen. Det er også et godt eksempel på, synes jeg – og det bør det fortsatt være – det samspillet som kan være mellom private og offentlige aktører i helsevesenet vårt. Men det er tydelig at det er vanskelig å finne den gode modellen for at det skal være forutsigbart, et system som vi kan videreføre og føle er holdbart for begge parter.

Jeg er glad for det helseministeren sa om arbeidet med faglige kriterier, og at vi på bakgrunn av det kan få godkjenningsordninger ut fra faglige og behandlingsmessige kvaliteter i forhold til det som vi nå har med en gruppe 1- og gruppe 2-inndeling, som også forrige taler var inne på er noe mer tilfeldig.

Sist sommer var det en arbeidsgruppe som avgav sin innstilling om en ny finansieringsordning for opptreningsinstitusjonene, og det er vel ikke til å legge skjul på at det var uenighet mellom representantene fra opptreningsinstitusjonene, representert ved to representanter fra NOPI, og de øvrige i denne arbeidsgruppen. Men jeg håper at man kan finne fram til ordninger her som begge parter kan godta, og at vi får til omforente utrednings- og utregningsmetoder for hvordan denne refusjonen skal være.

Så litt til det som helseministeren var inne på når det gjaldt ekstrabevilgningen på 35 mill. kr som flertallet i Stortinget fikk til, fordelt med 4,15 mill. kr på post 78, for å gi en prisjustering til fire spesielle institusjoner, og de resterende 30,85 mill. kr på post 75 på kap. 2711. Det var en forutsetning, slik jeg oppfattet det den gangen, og slik vi prøvde å vektlegge det også, at dette var en tilleggsbevilgning som skulle gå til allerede godkjente institusjoner. Det står også i innstillingen, som helseministeren for øvrig ikke refererte:

«Dette flertallet forutsetter at en får best mulig geografisk spredning av de godkjente tilbudene.»

Dette står i tilknytning til ekstrabevilgningen på 30,85 mill. kr. Det er da en samlet sum på 480,65 mill. kr som skal gå til disse godkjente institusjonene. Med det utgangspunktet er det vel slik at hvis det ikke finnes rom når dette er gjort opp, for å dekke andelen på CatoSenteret, bør de midlene som skal brukes der, gå over kap. 2600 Trygdeetaten, til kjøp av helsetjenester for sykmeldte.

Jeg vil spørre statsråden til slutt: Vil statsråden komme tilbake med en justering og eventuelt tilleggsbevilgning i revidert nasjonalbudsjett for å justere opp disse tingene, bl.a. det misforholdet som er mellom egenandeler og beregningen av disse, som altså utgjør et gap på 40 mill. kr i stedet for 20 mill. kr?

Olav Gunnar Ballo (SV): Den situasjonen som vi befinner oss i nå, hvor det er åpenbart at en rekke av opptreningsinstitusjonene har for lite midler og får for små bidrag, er en situasjon som har oppstått uten at det synes som om Stortinget har ønsket det. Innlemmelsen av CatoSenteret må helt naturlig føre til at man får økte bevilgninger knyttet til opptreningsinstitusjonene, og som flere her har påpekt, synes det naturlig at man kommer inn på det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Jeg regner med at de fleste i sosialkomiteen har hatt besøk fra ulike opptreningsinstitusjoner. Det har jeg også hatt. Den beskrivelsen man får fra enkelte, er jo svært dramatisk. For eksempel når det gjelder Nord-Norges Kurbad, beskrives den økonomiske situasjonen slik at de ikke vil kunne leve med den over tid uten at det ville bli store problemer for den videre driften.

Ut fra tall som jeg også har fått, virker det som om de bidragssatsene som gjelder for de ulike institusjonene, enten er rimelig tilfeldige, eller ikke tilfeldige i den forstand at satsen er omvendt proporsjonal med avstanden til Sosial- og helsedepartementet. Man opplever altså at jo lenger unna Oslogryta man kommer, jo lavere sats er det.

Flere har vært inne på at den forskjellen som er mellom gruppe 1 og gruppe 2-institusjoner når det gjelder refusjonssatser, også synes ulogisk. Etter mitt og SV sitt syn synes det å være behov for en grundig gjennomgang av refusjonssatsene til opptreningsinstitusjonene, der man finner andre tilnærminger for å bestemme refusjonssatsene enn dem som gjelder i dag.

Det man vil kunne tenke seg, er at ulike fasiliteter ved de ulike opptreningsinstitusjonene, f.eks. av typen parametre som: er der svømmebasseng, nattevakt, lege i vaktberedskap, hvor ofte får man individuell fysioterapi ut fra tilgang osv., kan danne en ramme for hva refusjonssatsen skal være, og at man dermed fjerner de tilfeldighetene, eventuelt mangel på tilfeldigheter, som gjelder i dag, slik at også institusjoner som ligger i stor avstand fra Oslo, får refusjonssatser omtrent på samme nivå.

Det man ser – bare for å gi talleksempler på det – er f.eks. at Nord-Norges Kurbad med sine 681 kr i bidragssats pr. døgn, kommer lavere ut enn noen av de opptreningsinstitusjonene i gruppe 2 som har vesentlig dårligere fasiliteter. Og det kan jo ikke være riktig. Jeg vil derfor spørre statsråden om han for det første kan gi en begrunnelse for de store forskjellene som er i dag, og for det andre om han vil ta noe initiativ for å utligne de forskjellene, slik at det blir mer rettferdige utslag når det gjelder refusjon til opptreningsinstitusjonene.

May Britt Vihovde (V): Som fleire har vore inne på, er desse opptreningsinstitusjonane våre eit viktig og heilt nødvendig supplement, og dei spelar ei kjempestor rolle i det å gjera pasientar friske. Me ser òg ei utvikling innanfor ulykkesstatistikken som gjer at ut frå Venstre sitt synspunkt trur me ikkje det vil bli mindre behov for desse institusjonane framover.

Statsråden var inne på at ein held på og jobbar med ein nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering, og at ein held på og utarbeider nye forskrifter som vil gjera dei faglege krava tydelege. Eg vil då på vegner av mitt parti, Venstre, gje nokre signal om det: Det er viktig at ein har tilstrekkelege rammer, og at desse institusjonane har pålitelege prognosar for dei investeringar dei gjer framover. Og som fleire har vore inne på: Ein må ha eit tilbod som er likt over heile landet, og det er det ikkje i dag. Det er landsdelar som har færre tilbod og dårlegare tilbod, der pasientane og andre brukarar må reisa langt for å få den opptreninga som dei treng. Det må ein òg ta med seg, at ein sikrar tilbod i alle delar av landet.

Men det som er avgjerande for eit godt resultat når det gjeld opptrening, er den faglege kvaliteten innan institusjonane, og at ein held oppe gode tverrfaglege tilbod. Me har institusjonar rundt om i landet som er drivne av frivillige organisasjonar, stiftelsar, som òg er eit veldig viktig supplement. Så eg håper at statsråden, når dei fastset dei faglege krava, òg tek vare på det mangfaldet som finst. Ein del av desse institusjonane som det ligg ein stor dugnadsinnsats bak, ligg i min del av landet, på Vestlandet. Dei utgjer eit veldig godt supplerande tilbod til helsevesenet. Det er heilt nødvendig å ha dei, men me ser jo at veldig mange av desse institusjonane – som CatoSenteret, som gjer ein god innsats – dukkar opp i dei delane av landet der det kanskje er eit betre befolkningsgrunnlag. Ein må likevel òg ta vare på dei institusjonane som ligg i dei meir grisgrendte stroka, for dei er eit nødvendig tilskot.

Det er viktig at ein ikkje gløymer å ta vare på dei private institusjonane, men let dei òg få den økonomien dei treng for å gje dette tilbodet, slik at det ikkje blir dei statlege institusjonane som blir dei fyrste som når opp.

Gunnar Halvorsen (A): Det er et viktig spørsmål som reises i interpellasjonen fra representanten Woie Duesund. Opptreningsinstitusjonene er veldig viktige for mange enkeltmennesker, men institusjonene er selvfølgelig også viktige for samfunnet.

Det er en kjent sak at mange mennesker som kunne ha utført viktige oppgaver i samfunnet dersom nødvendig opptrening var gjennomført, går over på trygd. Jeg vil derfor gjerne be om statsrådens vurdering når det gjelder å bruke trygden til å kjøpe behandlingsplasser.

Det andre spørsmålet som jeg gjerne kunne ha tenkt meg å få et svar på, gjelder antallet opptreningssentre i landet. I Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2000-2001 forutsetter komiteen at en sikrer en best mulig geografisk fordeling av institusjonsplassene, og komiteen uttalte følgende:

«Komiteen er kjent med at det arbeides med å etablere flere opptreningssenter i Aust-Agder i samarbeid mellom Lillesand kommune, Bygland kommune, Norske Kvinners Sanitetsforening og Bygland Opptreningssenter AS. Senteret vil bl.a. arbeide aktivt i samarbeid med arbeidskontor, trygdekontor, forsikringsselskap og private og offentlige bedrifter for bl.a. å tilby oppfølging i forhold til personer som er i ferd med å gå over i langtidssykemeldinger og/eller uføresituasjon.»

Nå svarte statsråden at søknaden ikke var ferdigbehandlet i departementet. Men når omtrent kan en forvente et svar når det gjelder opptreningssenter i Aust-Agder?

I tillegg kan jeg opplyse at det også arbeides aktivt i Risør og visstnok i Arendal for å etablere et opptreningssenter. Da blir det store spørsmålet: Hvordan vil nyetableringer bli sortert og prioritert? Vil f.eks. Aust-Agder, som ikke har et opptreningssenter, bli prioritert?

Et spørsmål som en del andre også har vært inne på, er: Er det utarbeidet noen modell for driftsvilkår og økonomi når det gjelder kvalitet og forutsigbarhet for slike opptreningssentre?

Ivar Østberg (KrF): Flere har i debatten både gitt interpellanten honnør og reist spørsmål til statsråden om når man kan forvente å få svar. Statsråden gav uttrykk for at det var en institusjon som hadde gjort innsigelser, som skulle få snarlig svar. Med konkret henvisning til Nord-Norges Kurbad gav statsråden uttrykk for at man nå hadde fått nødvendig materiale, men vurderingen var ikke avsluttet.

Det er godt at Stortinget har sagt at man ikke kan akseptere for høye egenandeler, men omleggingen av systemet har jo ført til at institusjoner som har prøvd å holde lave egenandeler, ikke får så høy kompensasjon, fordi de tidligere ikke har brukt egenandelene til å skaffe balanse i budsjettet. Representanten Ballo har klart og tydelig beskrevet hvor urimelig det kan oppleves med forskjell i satsene, ikke minst ved å vise til satsen for Nord-Norges Kurbad. Kan statsråden fortelle når man regner med at vurderingen vil bli avsluttet, slik at Nord-Norges Kurbad kan få et svar, og at folk i denne landsdelen kan få vite om denne helt nødvendige institusjonen kan opprettholdes eller ikke? De trenger et snarlig svar. Når kan de få et snarlig svar?

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg takker for en engasjerende debatt så langt. Jeg synes det er viktig at rehabilitering blir satt på dagsordenen.

Mange funksjonshemmede har et forbedringspotensial som kan bli utløst av fysikalsk behandling. Foruten opptrening er opplæring viktig, slik at en bedre kan forstå og leve med sin sykdom og sine plager. Jeg tenker bl.a. på såkalte mestringskurs. Denne lærings- og rehabiliteringsprosessen kan skje på flere arenaer. I dag har vi fokusert på opptreningsinstitusjonene, fordi mange har et opphold på slike institusjoner før de kan dra hjem etter f.eks. et operativt inngrep, og fordi opptreningsinstitusjonene har kunnskap og er flinke på området.

Igjen vil jeg presisere at det er positivt at ingen pasienter lenger betaler mer enn 190 kr i egenandel pr. dag. Det bør ikke være økonomien som hindrer at pasientene får behandlingshjelp slik at de kan mestre hverdagen på en bedre måte.

Kristelig Folkeparti vil igjen presisere at vi ønsker å få utredet et tak 2 for egenandeler.

Til Annelise Høegh vil jeg svare at vi nok fortløpende må se på de ulike institusjoners egenandeler.

For at opptreningsinstitusjonene ikke skal komme i en slik vanskelig økonomisk situasjon som i år, må det være mulig å fastsette kostnader ut fra en mer omforent beregningsmetode enn det som har vært tilfellet i år.

Jeg håper at helseministeren til slutt vil komme med et positivt svar til Asmund Kristoffersen om at institusjonene kan bruke sengeplassene mer på årsbasis, ikke bare på døgnbasis. Jeg håper også å få en bekreftelse på at han vil komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett når det gjelder en dekning av reduserte egenandeler.

Statsråd Tore Tønne: Jeg kan for det første igjen slutte meg til alt som er blitt sagt om opptreningsinstitusjonenes viktige rolle innenfor den samlede helsetjeneste, og også til ønsket om fremover å bidra til å styrke disse institusjonenes tilbud til befolkningen.

Det er erkjent at økonomi er et problem knyttet til driften av flere av disse institusjonene. Det var ikke uventet at det skapte noen problemer da man gikk bort fra den ordning som har vært til nå, som innebar at den enkelte institusjon hadde mulighet til å velte kostnadene over på den enkelte pasient gjennom egenandeler, med den følge at man fikk veldig varierende egenandeler ved opphold ved disse institusjonene. Det var viktig å finne en løsning når det gjaldt den problemstillingen, og det ble gjort ved at man harmoniserte egenandelene og dessuten senket dem i forhold til det som var snittet tidligere. Men det gjør at institusjonene mangler en måte å finansiere sine kostnader på i forhold til tidligere, og at de da er henvist til andre tiltak, både effektiviseringstiltak og kostnadsdempende tiltak, eller til å øke belegget i forhold til det som har vært situasjonen tidligere.

Jeg er, som jeg har sagt tidligere, fullt ut innstilt på å gå gjennom finansieringssystemet for disse institusjonene og komme tilbake til Stortinget med det i forbindelse med det arbeid som nå gjøres, både med hensyn til en nasjonal strategi for rehabilitering og habilitering, og med hensyn til utarbeidelse av forskrifter som avklarer kvalitetskrav og forholdet mellom de ulike typer institusjoner. I den sammenheng er det også naturlig å vurdere spørsmålet om egenandeler ved disse institusjonene i forhold til de helsesportsinstitusjoner som har vært omtalt her tidligere, og også i forhold til en institusjon som CatoSenteret. Jeg kan også i den sammenheng – allerede før det – bekrefte at jeg er positiv til at man åpner for at institusjonene kan vurdere sitt belegg basert på årsbasis i stedet for på ukebasis slik tilfellet er nå, og på den måten utjevne de svingninger som har vært når det gjelder behovet, og som for enkelte kan bety mye. Jeg vil imidlertid fraråde at man baserer seg på et finansieringssystem som gir en automatisk dekning av alle kostnader uavhengig av hvordan de er oppstått. Man må finne andre og bedre løsninger på akkurat det finansieringsspørsmålet.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 på dagens kart ferdigbehandlet.