Karin Andersen (SV): «Nivået på Regjeringens framlagte
satser for økonomisk sosialhjelp var skuffende lavt. Beregningen
av nivået på satsene sier Regjeringa bygger på enkeltelementer
i SIFOs (Statens institutt for forbruksforskning) standardbudsjett,
uten at det går fram hvilke elementer som er tatt med,
og hvilke som er utelatt. Heller ikke opplyses det om hvor lang
tid en mener det skal gå an å leve på disse
satsene.
Vil statsråden gi innsyn i beregningsgrunnlaget,
hvilke elementer som er utelatt, og begrunnelsen for utvelgelsen?»
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven
er som kjent ment å være en midlertidig ytelse
i en situasjon der en person ikke selv kan sørge for sitt
livsopphold på annen måte. De veiledende retningslinjene
for utmåling av stønad til livsopphold er derfor
rettet inn mot løpende, daglige utgifter.
Satsnivået for de veiledende retningslinjene
bygger på en konkret vurdering av utgiftsbehovet for de
utgiftene som omfattes av retningslinjene. Utgiftselementene som er
omfattet av de veiledende retningslinjene, bygger til en viss grad
på enkeltelementer i SIFOs standardbudsjett. I tillegg
har en sett hen til det gjennomsnittlige nivået for kommunenes
normer i dag.
SIFO har bistått departementet i utarbeidelsen
av de veiledende retningslinjene. Departementet har kunnet gjøre
seg nytte av den forskning og metodiske tilnærming som
ligger til grunn for SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter.
SIFOs standardbudsjett viser kostnadene ved å opprettholde
et rimelig og alminnelig forbruksnivå som kan godtas av
folk flest. Budsjettet er et langtidsbudsjett som utover løpende,
daglige utgifter også omfatter utgifter som sjeldnere innkjøp
av varige forbruksgjenstander.
Det er viktige forskjeller mellom SIFOs standardbudsjett
for forbruksutgifter og de veiledende retningslinjene for stønad
til livsopphold. Disse forskjellene har betydning for utvalget av
utgiftselementer. De veiledende retningslinjene omfatter utgifter
til mat og drikke, klær og sko, helse og hygiene, andre
dagligvarer, TV-lisens, avis og telefon, fritidsaktiviteter, fritidsutstyr
for barn og bruk av offentlig kommunikasjon i forbindelse med daglige gjøremål.
Standardbudsjettet omfatter i tillegg utgifter til fritidsutstyr
for voksne, spedbarnsutstyr, hvitevarer, møbler og diverse
andre artikler knyttet til husholdet, innboforsikring, bilkostnader
og barnehage.
De veiledende retningslinjene for stønad
til livsopphold er ikke tidsavgrenset i forhold til lengden på stønadsperioden.
Ved langvarig mottak av stønad kan det i tillegg til løpende
utgifter være behov for stønad til f.eks. fornyelse
av innbo og hvitevarer. Retningslinjene gir heller ikke veiledning
om beregning av stønad i akutte situasjoner.
Jeg vil peke på at lovens utgangspunkt
om en individuell behovsprøving ligger fast også innenfor
et system med statlige veiledende retningslinjer. Retningslinjene
er et hjelpemiddel for det konkrete skjønnet i forbindelse med
vurdering av stønadsbehovet i den enkelte sak. Dersom de
statlige veiledende retningslinjene benyttes som utgangspunkt for
vurderingen av en stønadssak, må sosialtjenesten
i tillegg vurdere om det er utgifter som ikke omfattes av retningslinjene
som det skal gis stønad for. Dette gjelder utgifter som
ligger i «kjerneområdet» i livsoppholdet,
men som i den enkelte sak påvirkes av individuelle behov
og/eller geografiske variasjoner, og som derfor ikke er
inkludert i beregningsgrunnlaget for de veiledende retningslinjene:
boutgifter, strøm og oppvarming, hus- og innboforsikring
samt utgifter til innbo og hvitevarer. Spørsmål
om stønad til dekning av denne typen utgifter må uansett
vurderes særskilt i hver enkelt kommune.
Departementet har i tillegg definert en del
utgifter som, avhengig av den konkrete situasjonen, kan anses som
nødvendig livsopphold. Dette gjelder bl.a. utgifter i forbindelse
med høytids- og merkedager, spedbarnsutstyr, barnepass,
barnas skolegang, utgifter knyttet til samvær med barn,
legekonsultasjon, medisiner, bilhold og en del særlige
behov for øvrig. Utgiftsbehovet må her vurderes
konkret. Dersom en utgift ikke anses å være nødvendig
for søkerens livsopphold etter lovens § 5-1 om
stønad til livsopphold, må sosialtjenesten i tillegg vurdere
om det kan ytes stønad etter lovens § 5-2, stønad i
særlige tilfeller.
Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret. Det brakte jo en viss
klarhet i hva det var man hadde tatt med, og hva man har utelatt.
Så er det da en diskusjon om dette har vært en
riktig vurdering.
Jeg vil påstå at med det
resultatet man har kommet ut med med de veiledende normene, har
man endt opp med et veldig gjerrig system, som jeg tror i sin hovedsak
vil bidra til å ta motet fra folk og gjøre dem
enda mer passive og fortvilte i sin situasjon. Og det jeg syns var
mest betenkelig med det hele, var at Regjeringen ser ut til å ha lagt
ganske stor vekt på gjennomsnittsnivået i kommunenes
normer i dag. Da må jeg få spørre sosialministeren: Var
ikke hensikten med disse nye normene å løfte sosialklientene,
fordi de var de fattigste? Hvorfor har man da, istedenfor å legge
vekt på utgifter som alle har, lagt vekt på normer
som i dag holder folk fast i permanent fattigdom?
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Som representanten Andersen påpeker,
er vi nok ikke helt enige om hvordan disse normene skal være
og forstås. Det vi har lagt vekt på, er, som jeg
sa i mitt innlegg, en rekke vanlige utgifter. I tillegg har vi også sett
på kommunenes utbetalinger i dag, og vi ligger over en
del av kommunene og under de som betaler mest.
Det som er det nye, er at det er egne særskilte
satser for barn, som også er aldersgradert. Og det har
vært viktig for oss å heve nettopp denne gruppen.
For øvrig vil sosialhjelpen aldri
være det som løfter folk ut av fattigdom. Det
er det helt andre stønadsordninger som må gjøre.
Og det arbeider vi med hele tiden.
Karin Andersen (SV): Det er mange tiltak som må løfte
folk ut av fattigdommen. Spørsmålet er jo om sosialhjelpen
skal låse folk fast i en fattigdomsfelle, og gjøre
at de har vanskeligere for å komme seg ut av den. Jeg frykter
at det er det som skjer nå.
Statsråden sier at det nye nå er
disse stønadene til barn. Og det er positivt. Men hvis
man ser på hva summen blir, hvis man ser på hva
man nå får i enkeltstønader til barn
og sammenholder det med at Regjeringen ikke bare ber om, men faktisk
nå nærmest pålegger kommunene å ta
kontantstøtte, barnetrygd og engangsstønad ved fødsel
inn i beregningsgrunnlaget for sosialhjelpen, kommer man i flere
kommuner veldig dårlig ut. Jeg har fått noen eksempler
fra Bergen kommune der barnefamilier kan tape opp til 5 000 kr i
måneden på det nye systemet. Betyr det at sosialministeren
mener at sosialklienter i disse kommunene har hatt det altfor bra?
Statsråd Guri Ingebrigtsen : Det er fortsatt opp til den enkelte kommune å vurdere
hva som skal til.
Men jeg må minne om at sosialhjelp
er en midlertidig ytelse ment å være i et knipetak.
Det som skal gjøre at folk kommer seg ut av fattigdomsfellen,
er at de kommer seg i arbeid, at de får boliger til priser
det går an å leve med, eller at de kommer over
på de øvrige stønadsformene som vi har
i dette landet, og som det er svært mange av.