Statsråd Anne Kristin Sydnes: I år 2001 lever om lag en fjerdedel av jordens befolkning i den ytterste fattigdom. I år 2015 skal andelen av fattige i verden være halvert.

Dette er verdenssamfunnets viktigste omforente utviklingsmålsetting, vedtatt i FN og vedtatt i OECD. Skal vi nå dette målet, må det tas nasjonale krafttak i utviklingslandene selv, understøttet av gunstige internasjonale rammebetingelser og understøttet av bistand fra den rike verden.

Mer enn noen gang før har vi i dag kunnskap om den virkelighet verdens fattige lever i. Vi vet mer om forutsetningene for bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling. Vi vet mer om sammenhengene mellom konflikt og fattigdom. Vi vet mer om ernæringens betydning for barns ve og vel. Vi vet mer om globaliseringens iboende muligheter – og farer.

Norge er et lite land, men en betydelig utviklingspolitisk aktør. Og vi er rikere enn noensinne. Mindre enn noen gang før kan vi nå tillate oss å bli innadvendte – å være oss selv nok. Våre ressurser, vår kunnskap og vårt verdigrunnlag gir oss et moralsk ansvar: å dele av vår egen rikdom for å bidra til vekst og utviking i fattige land. Om ikke vår egen samvittighet vil spørre oss, så vil våre barn gjøre det: Hva visste dere? Hva gjorde dere? Hvorfor gjorde dere ikke mer?

Nedgangen i de rike landenes bistand i 1990-årene falt sammen med den mest ambisiøse reformbølgen i utviklingslandene noensinne. Land som reformerte sitt styresett og sine økonomier i tråd med våre anbefalinger, ble – av alle ting – premiert med mindre bistand enn før. Verdensbankens president, gjengitt i Vårt Land 2. april i år, fremholder at dette har vært et fullstendig galt signal fra giverlandenes side. Det er jeg helt enig i. Norge, som et av verdens rikeste land, har et soleklart ansvar for å øke bistanden og bidra til at andre rike land gjør det samme.

Samtidig må vi ikke glemme at ansvaret strekker seg utover bistanden alene. Utviklingspolitikken dreier seg om mye mer – om gjeld, om finanstransaksjoner, om investeringer, og den dreier seg ikke minst om næringsutvikling, handel og markedsadgang.

For å skape vekst og derigjennom et grunnlag for fattigdomsreduksjon er utviklingslandene – som alle andre land – helt avhengige av et robust næringsliv. Utvikling og næringsutvikling er to sider av samme sak. Derfor har Regjeringen plassert støtte til næringsutvikling helt sentralt i utviklingspolitikken.

Med fjorårets opprydding i og forenkling av virkemiddelapparatet og med satsingen på NORFUND mener Regjeringen å ha funnet en formel som er bra for både bistand og business. NORFUNDs utvidede samarbeid med sin britiske motpart, Commonwealth Development Corporation Capital Partners, CDC, som muliggjør en bred og aktiv deltakelse i forvaltningen av lokale investeringsfond, er i så måte en vesentlig nyvinning.

Satsing på næringsutvikling gir liten mening dersom utviklingslandene ikke kan finne avsetning for sine eksportprodukter. Derfor foreslår Regjeringen å gi de minst utviklede landene toll- og kvotefri markedsadgang for alle produkter, unntatt våpen. EU har gjort det samme, men med overgangsordninger fram til år 2009. Vårt system vil være fullt ut iverksatt fra 1. juli 2002.

La meg her skyte inn at EU på det utviklingspolitiske området er en meget viktig aktør som vi har god dialog med, bl.a. om kvaliteten i bistanden. Jeg vil gjerne nevne at jeg i går og i dag har hatt samtaler med EUs bistandskommissær, Poul Nielson, som også er til stede her i dag.

Med satsingen på næringsutvikling og markedsadgang for de fattigste landene styrker Regjeringen to viktige pilarer i norsk utviklingspolitikk, slik at de ulike delene av politikken støtter bedre opp om hverandre og virker bedre sammen. På gjeldsområdet ligger vi allerede helt i forkant internasjonalt. Vi var de første som iverksatte 100 pst. ensidig gjeldslette til de fattigste landene, noe enkelte andre kreditorland som Storbritannia og USA senere har fulgt opp. I den senere tid har Norge vært en drivende kraft bak etableringen av forpliktende forhandlinger om finansiering av den omfattende gjeldsletteordningen Verdensbanken og IMF har tatt initiativet til, HIPC-ordningen. Hva bistand angår har Norge i en årrekke vært i første rekke blant giverlandene. Det skal vi fortsette å være! Regjeringen har som målsetting å øke den norske bistanden til 1 pst. av bruttonasjonalinntekten. Regjeringen er også i gang med å vurdere muligheten for å etablere et utviklingsfond.

Men bistandsdebatten må ikke bli en debatt som ensidig dreier seg om volum og prosenter. Det politiske ordskiftet rundt norsk bistand er for ofte blitt redusert til et spørsmål om hvor stor andel av bruttonasjonalinntekten vi ser oss i stand til å bruke på bistanden.

Vi må bli flinkere til å debattere kvalitet og effektivitet. I dag ligger norsk bistand riktignok helt i fremste rekke hva effektiv fattigdomsbekjempelse angår. Ifølge Verdensbanken er vi betydelig bedre enn gjennomsnittet i OECD. Den karakterboka skal vi ikke skamme oss over! Men vi må heller ikke hvile på våre laurbær. Vi må bli enda mer effektive. Våre bidrag må løfte enda flere mennesker ut av fattigdommen.

La meg redegjøre for noen av de viktigste premissene for Regjeringens utviklingspolitikk.

For det første: Bistand handler om samarbeid. Bistanden skal støtte opp om landenes egen kamp mot fattigdommen.

For det andre: Utviklingssamarbeid handler om aktive og mest mulig likeverdige partnerskap. I et større perspektiv er utviklingssamarbeidet et hovedkapittel i «den globale kontrakten» for fattigdomsbekjempelse, slik den kom til uttrykk på FNs tusenårsforsamling i fjor. Gjennom godt styresett må landene selv legge til rette for effektiv fattigdomsreduksjon, understøttet av gode internasjonale rammebetingelser og betydelige bistandsoverføringer.

For det tredje: Partnerskap handler om å stille krav – krav til oss selv, men også krav til våre samarbeidspartnere, både hjemme og ute. En del miljøer lar seg fortsatt opprøre av at vi stiller krav, enten det nå gjelder i utviklingssamarbeidet generelt eller i forhold til gjeldslette, mer spesielt. Som oftest synes jeg denne kritikken er meningsløs.

For det fjerde: Utviklingspolitikk handler om å ville mye, men ikke for mye på en gang! Her mener jeg, med hånden på hjertet, at norsk bistandspolitikk i noen grad har «forstrukket» seg. Vi har blitt for opptatt av å gjøre alle gode ting, hele tiden, og over alt. Vi har hatt en tendens til å legge for mange politiske målsettinger oppå hverandre. Våre faktiske politiske prioriteringer framstår ikke alltid som like tydelige.

Såpass selvkritikk bør vi – det kollektive Bistands-Norge – kunne ta i år 2001. Såpass selvransakelse ønsker jeg som ansvarlig statsråd å vise at vi tåler. For dette både kan og vil vi gjøre noe med!

Derfor vil Regjeringen foreta en kritisk gjennomgang av

• hvilke og hvor mange land vi bør samarbeide med

• hva vi særlig bør samarbeide med dem om, og

• hvordan vi kan forbedre noen av våre mest sentrale virkemidler.

Bistand har liten positiv effekt i land med et dårlig styresett. Dette tok Regjeringen konsekvensen av i fjor, da Zimbabwe ble avviklet som prioritert samarbeidsland.

Da krigen raste mellom Etiopia og Eritrea våren og sommeren i fjor, innstilte vi stat til stat-samarbeidet med begge land. I lys av den etterfølgende fredsprosessen har vi redefinert vårt samarbeid med de to landene, med sterkt fokus på fred og forsoning, demokrati, menneskerettigheter og godt styresett.

Hva betyr godt styresett? Det betyr bl.a. demokratisering, rettferdig fordeling, respekt for menneskerettighetene, korrupsjonsbekjempelse og ansvarlig ressursforvaltning. Og det betyr likestilling! Dette er nødvendige betingelser for varig fattigdomsreduksjon. Vi kan knapt forvente at våre samarbeidsland skal greie å oppnå alt dette på en gang. Vi vet av erfaring fra vårt eget samfunn at dette er prosesser som tar tid. Men vi skal definitivt forvente at de strekker seg etter disse målene.

I statsbudsjettet for 2001 signaliserte Regjeringen at den som et ledd i ytterligere effektivisering av den bilaterale bistanden vil foreta en gjennomgang av gruppen av prioriterte samarbeidsland og land som mottar støtte over regionbevilgningene. Regjeringen vil komme tilbake med sine forslag i statsbudsjettet for 2002. Målet er mer fokusert, konsentrert og effektiv tosidig bistand. La meg få understreke at prinsippet om fattigdomsorientering skal ligge fast.

Vi har i dag elleve prioriterte samarbeidsland. I tillegg kommer et tredvetalls land som mottar støtte over regionbevilgningene. Vi vil konsentrere oss om en mindre gruppe land som Norge kan ha et langsiktig og omfattende samarbeid med. Regjeringen ønsker med dette å bringe betegnelsen «hovedsamarbeidsland» til heder og verdighet igjen.

Prosessen med å definere gruppen av hovedsamarbeidsland er igangsatt. I utvelgelsen av land vil Regjeringen bl.a. legge vekt på følgende:

• Landene skal være blant verdens minst utviklede land, MUL. Vi snakker med andre ord om høy grad av fattigdom, om samarbeid med dem som trenger det mest.

• Landene må vise klar politisk vilje til selv å løse viktige nasjonale utfordringer. Vi ønsker å samarbeide med dem som selv tar grep og fremmer godt styresett.

• Vi, som en av landenes utviklingspartnere, må legge vekt på hva vi kan bidra med i forhold til mottakerlandets behov. Samarbeidet med Norge må gi vedkommende land en merverdi i forhold til multilateral bistand eller bilateralt samarbeid med andre giverland.

De fleste fattige land i verden i dag har skjøre samfunnsstrukturer. De er sårbare for både internasjonale økonomiske konjunktursvingninger, politisk uro og konflikt. Hovedsamarbeidslandene må vite at Norge gjennom sitt utviklingssamarbeid også er rede til å være med i perioder preget av motgang.

Samtidig som vårt langsiktige utviklingssamarbeid skal være robust, forutsigbart og bygd på gjensidig tillit, må vi være rede til omlegginger dersom grunnlaget for samarbeidet endres vesentlig.

I dette stat til stat-samarbeidet med våre hovedsamarbeidsland må det være landenes egne strategier for å redusere fattigdom, koplet til de behovene de har, som er avgjørende for hva norske bistandsmidler skal støtte.

Vi må også ha en gruppe av andre samarbeidsland. Samarbeidet med disse landene bør som hovedregel være tematisk smalere og mindre omfattende enn med hovedsamarbeidslandene, samtidig som at samarbeidet ikke nødvendigvis vil ha like langsiktig karakter.

I flere land og områder er vårt viktigste bidrag å støtte opp om fredsprosesser, direkte og indirekte. I slike sammenhenger vil ofte supplerende kortsiktig og langsiktig bistand ha en positiv effekt.

Mange land kan spille en sterk og konstruktiv regional rolle. Jeg er overbevist om at regionalt samarbeid mellom landene i sør bærer i seg store muligheter. Dette potensialet må vi i enda sterkere grad enn tidligere bidra til å realisere. I valg av samarbeidspartnere må vi også ta slike hensyn.

I enkelte land eller regioner kan det være aktuelt for Norge å konsentrere seg sterkere om utvalgte innsatsområder, som bedring av barns oppvekstvilkår, helse, utdanning, miljø, energi, godt styresett eller bekjempelse av korrupsjon.

Arbeidet for en mer fokusert, konsentrert og effektiv tosidig bistand vil få konsekvenser for strukturen i bistandsbudsjettet. Regjeringen vil endre resultatrapporteringen til Stortinget slik at denne primært vil ta utgangspunkt i de internasjonale utviklingsmålene og landenes utvikling i forhold til disse snarere enn særnorske «resultatområder». Rapporteringen vil naturligvis fortsatt skje i samsvar med gjeldende retningslinjer for å sikre at bevilgningene blir brukt som de skal.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å styrke FN – og i økende grad trekke på FN og det multilaterale systemets kompetanse i det praktiske bistandssamarbeidet. Og la det være sagt: Med Kofi Annan ved roret er FN på rett vei. Generalsekretæren fortjener honnør for sitt kontinuerlige reformarbeid, herunder viktige organisatoriske grep og systematisk arbeid for å sikre kvalitet og kompetanse i verdensorganisasjonen.

Vi ser nå konturene av et tettere samarbeid mellom FN og banksystemet. Vi må bli bedre til å støtte opp om slikt samarbeid, både mellom de multilaterale institusjonene selv og mellom deres eiere, dvs. medlemslandene. Vi må også støtte opp om bedre koordinering gjennom våre egne prioriteringer på landnivå.

Det betyr at vi også vil målrette vår multilaterale bistand sterkere. Vi vil videreføre Norges betydelige bidrag til grunnfinansieringen av viktige internasjonale institusjoner. Pengene skal følges opp med en mer aktiv og bevisst politisk strategi for vårt samarbeid med disse, der vi i stadig sterkere grad vil fokusere på institusjonenes effektivitet.

I tillegg vil vi konsentrere vårt samarbeid med de multilaterale organisasjonene inn mot noen prioriterte satsingsområder. De viktigste prioriteringene i norsk utviklingspolitikk – helse, utdanning, godt styresett og bærekraftig utvikling – skal tydeligere fram også i den multilaterale bistanden. Innsatsen skal bli mer slagkraftig, også ved at samspillet mellom bilateral og multilateral innsats styrkes på landnivå.

Ca. ¼ av hele bistandsbudsjettet er de siste årene brukt i samarbeid med frivillige organisasjoner, i overveiende grad norske. Her er vi i Norge helt i verdenstoppen. Grunnen er at vi har en rekke meget dyktige organisasjoner som har vist at de kan levere. I dag stiller vi økte krav om effektivitet til alle parter vi samarbeider med; mer utvikling for hver krone, mindre byråkrati og mer kvalitet. Dette har vi også tatt opp med organisasjonene.

Mye er oppnådd gjennom bedre koordinering av statlig og multilateral bistand på landnivå. Frivillige organisasjoners virksomhet er derimot fortsatt ofte spredt som punktinnsatser. På tross av gjennomgående gode resultater for hvert enkelt prosjekt blir den bredere utviklingseffekten dermed begrenset. I noen tilfeller svekkes også nasjonale myndigheters muligheter til å ivareta sine oppgaver på en rasjonell måte.

Det er av stor betydning at de frivillige organisasjonene selv tar tak i disse utfordringene. Våre ordninger for tilskudd må også legge til rette for at organisasjonenes fortrinn og muligheter utnyttes optimalt i en samordnet innsats for å nå utviklingsmålene.

Det er viktig for de frivillige organisasjonene å ha forutsigbare rammebetingelser. Det er viktig for bevilgende myndigheter å ha gode styringsmuligheter. Vi har hatt samråd med et bredt spekter av norske organisasjoner om dette.

For å sikre forutsigbarhet og organisasjonenes handlefrihet vil vi nå rendyrke tilskuddsordningen til frivillige organisasjoner – også kjent som «frivorg-bevilgningen» – for tiltak som styrker det sivile samfunn. Støtten vil være basert på organisasjonenes egne premisser og muligheter for slik innsats. I land med godt styresett kan de frivillige organisasjonene være et nyttig supplement til annen innsats. I land med dårlig styresett kan de være et nyttig korrektiv.

Organisasjonene vil dessuten kunne søke om ytterligere tilskudd til sitt arbeid innenfor prioriterte geografiske og tematiske innsatsområder for norsk bistand. Aktuelle oppgaver vil her omfatte tjenesteproduksjon, institusjons- og fredsbyggende innsats, der organisasjonene har kompetanse og kan gi merverdi i gjennomføringen av utviklingssamarbeidet. For slike innsatser vil det gjøres gjeldende særlige krav til koordinering og samsvar med norske utviklingspolitiske og utviklingsfaglige føringer.

Vi har i nye retningslinjer forenklet ordningene så langt som mulig, samtidig som vi har presisert kravene til rapportering om relasjoner og resultater.

Stortinget har bedt om en evaluering av effekten av utviklingssamarbeidet gjennom frivillige organisasjoner. Denne evalueringen vil legges opp slik at den ser framover. Den skal ta utgangspunkt i de roller og retningslinjer for samarbeidet som vi nå har lagt fram. Formålet er å avdekke i hvor stor grad organisasjonene rent faktisk bidrar til kapasitetsbygging i det sivile samfunn og hvilken effekt og merverdi de frivillige organisasjonene tilfører det utviklingssamarbeidet som finansieres over regionale og tematiske bevilgninger.

Jeg ønsker også å trekke de politiske partiene på Stortinget mer med i utviklingssamarbeidet. Partiene sikrer utviklingspolitikkens folkelige forankring og har dessuten kompetanse på demokratibygging. De politiske partiene representert på Stortinget kan i større grad bidra til utviklingen av velfungerende og pluralistiske partisystemer og demokratiske forhold i utviklingsland. Ved å samarbeide om langsiktig demokratisk organisasjonsbygging gjennom kunnskapsoverføring, rådgivning og internasjonal utveksling styrker vi mulighetene for å redusere fattigdommen.

I forslaget til statsbudsjett for neste år vil jeg derfor komme tilbake med et konkret forslag om en bevilgning som kan bidra til slik demokratistøtte.

Dette bringer meg til våre prioriterte innsatsområder. Og barna – barns oppvekstvilkår og barns rettigheter – må komme først.

Noen investeringer er helt avgjørende for ethvert lands utvikling og framtid. Verdens fattigste land makter ikke engang den minimumsinvesteringen som er nødvendig for å sikre barns elementære rettigheter. Når velferden er så skjevt fordelt som den er, frarøves barn i fattige land retten til å velge sin framtid. Utvidelse av menneskets valgmuligheter er selve essensen i begrepet «utvikling».

FNs spesialsesjon om barn i september i år blir en anledning til å vurdere hva vi har oppnådd siden barnetoppmøtet i 1990. Men viktigere: Spesialsesjonen må benyttes til å etablere mål og strategier for det neste tiåret. Fra norsk side vil vi særlig legge vekt på barns rett til deltakelse, barn som ofre for utnyttelse og krig, barn rammet av hiv/aids og barn med funksjonshemninger. Vi vil legge særlig vekt på å bedre jenters situasjon.

Barn har rett til et grunnleggende helsetilbud. Regjeringen har gjennom det globale vaksineinitiativet GAVI vist at det nytter å gå foran på nye måter. Vi har fått andre med og satt fokus på hvordan resultatene av vaksinearbeidet skal kunne opprettholdes over tid. GAVI har satt ny fart på det internasjonale vaksinearbeidet. Med de GAVI-midlene som er tildelt så langt, regner man med å kunne forhindre halvannen million dødsfall blant barn hvert år. Dette er god bruk av bistandspenger. Fra norsk side satser vi 1 milliard kr over en femårsperiode.

Grunnutdanning for alle – men særlig for jenter og kvinner – er et viktig satsingsområde for Regjeringen. For å skape vekstkraftige samfunn er det knapt noe som er viktigere enn investering i menneskelig kapital.

Regjeringen ønsker å bidra enda sterkere til beskyttelse og rehabilitering av barn med krigstraumer. Vi tar opp barn i krig i FNs sikkerhetsråd, bl.a. gjennom vår fokusering på Afrika. Norge har undertegnet tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen om minstealder for deltakelse i væpnede styrker. Prosessen for å ratifisere denne, er i gang. Vi håper at dette blir gjort innen spesialsesjonen, slik UNICEF har oppfordret til.

For et halvt år siden ratifiserte Norge ILO-konvensjonen mot de verste former for barnearbeid. Konvensjonen danner et forpliktende rammeverk for vårt samarbeid med en rekke utviklingsland. Regjeringen vil fortsatt ha kampen mot barnearbeid høyt på dagsordenen. I dette arbeidet vil vi søke brede allianser med forskningsmiljøene, organisasjonene og det private næringsliv.

Kjønnslemlestelse av jenter og unge kvinner har vært mye omtalt i media den siste tiden. Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse, framlagt i desember i fjor, er et viktig bidrag i vårt videre arbeid med denne problematikken, både nasjonalt og internasjonalt. Problemet må behandles med en viss sensitivitet, men ingen skal være i tvil om vår holdningen til denne formen for mishandling av unge jenter.

Som ett av sine første politiske utspill gjenopplivet Bush-administrasjonen den såkalte Mexico City-politikken fra Ronald Reagans tid. Hovedbudskapet var, og er nå igjen, at skattebetalernes penger ikke skal brukes til formål som fremmer kvinners rett til selvbestemt abort. Dette er et stort tilbakeslag for likestilling og kan bli et slag mot det internasjonale arbeidet for seksuell og reproduktiv helse.

Den globale hiv/aids-katastrofen vi nå står midt oppe i, truer med å undergrave resultatene av mange års utviklingssamarbeid. Det er investeringene i menneskelig kapital som rammes. 36 millioner mennesker er i dag smittet. Over 13 millioner barn har mistet sine foreldre. 6 000 afrikanere dør av aids hver dag. Asia rammes med økende kraft. Derfor er kampen mot denne epidemien blitt så sentral i norsk utviklingspolitikk, og derfor står hiv/aids løpende på sakslisten i de multilaterale finansinstitusjonene, i FN og i Verdens handelsorganisasjon.

Fordi aidsepidemien er ekstraordinær, krever den ekstraordinære svar. Alle gode krefter må samarbeide. Nå!

På embetsnivå møtes ledelsen i Utenriksdepartementet og NORAD reglemessig som et aidsteam med ansvar for å samhandle på bred front. Gjennom Aidsforum – med representanter fra næringslivet, fagbevegelsen, de frivillige organisasjonene, Kirken, idrettsorganisasjonene, kulturlivet og mediene – bidrar sentrale norske samfunnsaktører til lederskap, tyngde, kreativitet og synlighet i aidsarbeidet. Forumets deltakere er godt i gang med å mobilisere sine egne nettverk hjemme og ute med fokus på de særlige utfordringer de står overfor, og de virkemidler de rår over. Et godt eksempel er uttalelsen om den globale aidskatastrofen fra vårens Bispemøte, der Kirkens eget ansvar holdes klart fram.

Rundt 50 ulike norske frivillige organisasjoner og fagmiljøer som er involvert i kampen mot hiv/aids, har sagt ja til å delta i en felles innsats sammen med NORAD og UD gjennom Aidsnett. Resultater av dette er større idétilfang, mer samarbeid på tvers av organisasjonsgrenser, dypere innsikt i de komplekse utfordringene vi står overfor, og ny substans i vår utviklingspolitiske dialog på ulike arenaer.

Hovedfokuset i Regjeringens aidsarbeid er forebygging, med særlig vekt på ungdom og barn og tiltak som kan bidra til å redusere risikoatferd, spesielt blant menn. I tillegg har vi gått aktivt inn i to spesialområder, det ene knyttet til legemidler, det andre til fredsbevarende operasjoner.

Behandlingen av aids har gjort store framskritt de senere år. Men prisen for behandling er fortsatt utenfor rekkevidde for de fleste i utviklingslandene. I tillegg til prisproblemet handler dette også om utilstrekkelige og dårlig fungerende helsetjenester med svakt finansieringsgrunnlag. Norge var tidligere denne måneden vertskap for en internasjonal konferanse om prising av og tilgang på viktige legemidler i regi av Verdens helseorganisasjon og Verdens handelsorganisasjon. Her ble det gjort et viktig kartleggingsarbeid i samhandling mellom ulike interessegrupper for å avklare sentrale problemstillinger. De ulike aktørene vil nå måtte bearbeide resultatet fra konferansen. Problemstillingene vil bl.a. bli drøftet i Verdens helseorganisasjons Helseforsamling og i WTOs TRIPS-råd før sommeren.

Norge har påtatt seg ansvaret for å arrangere neste møte i styringskomiteen for oppfølging av Sikkerhetsrådets resolusjon om hiv/aids i fredsoperasjoner. Hiv/aids blir et tema under øvelsen Nordic Peace 2001. Vi er også en pådriver i forhold til UNHCRs arbeid med flyktninger og hiv/aids.

Regjeringen har i år doblet den multilaterale bistanden øremerket hiv/aids-formål til 130 mill. kr. Det tverrsektorielle samarbeidet innen UNAIDS er selve bærebjelken i dette arbeidet, mens Helseorganisasjonen står helt sentralt på helsesiden. FNs spesialsesjon om aids denne sommeren vil være et viktig stoppested for å analysere situasjonen og eventuelt tilpasse våre virkemidler ytterligere.

Kultursamarbeid bidrar til å skape engasjement og pågangsmot i kampen mot fattigdommen. Kulturelle uttrykk er ofte den beste formen for kommunikasjon rundt sensitive spørsmål. Dette ser vi mange eksempler på, ikke minst i våre afrikanske samarbeidsland. Dette skal også vi ta med oss i kampen mot aids.

Vi satser i kampen mot aids, og vi satser på vaksine. Gjennom betydelige tilleggsmidler på bistandsbudsjettet og med aktiv internasjonal deltakelse, utviklingspolitisk og utviklingsfaglig, gir dette resultater og god utviklingseffekt for pengene.

Nå vil vi ta ett skritt videre og styrke vår innsats mot folkesykdommen tuberkulose. Den er tett knyttet opp til fattigdom. Den er tett koplet mot aids. Fortsatt husker vår eldre generasjon tuberkulosens ansikt. Nå øker sykdommen i omfang globalt; i utviklingslandene så vel som i vårt store naboland i øst. Vi har erfaringer i Norge å trekke på. Internasjonalt har mange krefter gått sammen i et «Stop TB»-initiativ. Vi vil markere at det norske folk går med og tar et løft. Vi vil foreslå å øke innsatsen neste år med 100 mill. kr.

Tilgang på energi er en grunnleggende forutsetning for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Bærekraftig økonomisk vekst forutsetter tilgang på energi til akseptable priser, basert på en forsvarlig ressursforvaltning. Energi berører alle vesentlige utfordringer i utviklingssamarbeidet. Det er en kilde til oppvarming og matlaging. Vi trenger energi til feltsykehus, til skoler og til næringsutvikling. Mangelfull eller forurensende energiforsyning er kilde til alt fra helseplager, miljøskader og forørkning til klimaproblemer og konflikt. Vi må løfte fram sammenhengene mellom energi, miljø og utvikling.

Norge er en viktig energinasjon, regionalt som globalt. Dette betyr forventninger om en fokusert og konsistent energipolitikk også på utviklingsområdet.

Jeg vil styrke vår innsats for energi, miljø og utvikling og tar sikte på en betydelig opptrapping av midlene til dette neste år. En bærekraftig og miljøvennlig energipolitikk i forhold til de fattigste landene forener Norges beste faglige forutsetninger med en sentral utfordring i innsatsen mot fattigdom. Høye miljøstandarder, fremtidens teknologi og bistandsmidler må forenes i et felles krafttak for å sikre en mer bærekraftig energiforsyning.

Dette var et viktig budskap under statsministerens besøk til India, der man ble enige om å nedsette en norsk-indisk kommisjon for tettere samarbeid. India er det eneste land i verden med en egen statsråd for alternative energikilder. Landet er verdens femte største leverandør av vindkraft. India har betydelig kunnskap om bioenergi, for mange i de fattigste landene den aller viktigste energikilden. Her ønsker vi å lære av deres erfaringer og kunnskaper. Som understreket av statsministeren, vil et samarbeid om bioenergi og fornybare energikilder være en naturlig forlengelse av det miljøsamarbeidet Norge allerede har med India. Dette vil kunne omfatte både næringslivet, forskningsmiljøene og de frivillige organisasjonene. India vil kunne bli en strategisk partner i arbeidet med å utvikle en bærekraftig energiforsyning i andre utviklingsland.

Jeg har nedsatt en arbeidsgruppe som skal lage en plan for hvordan Norge skal styrke satsingen på fornybar energi i bistanden. Et av siktemålene er å finne fram til områder hvor norsk kompetanse kan være til særlig nytte for utviklingslandene. Vi må bidra til en energidialog med våre samarbeidsland som setter bærekraftig energiforsyning til de fattige i sentrum. Fornybare energikilder vil stå helt sentralt i denne dialogen. Vi vil også arbeide for at energi- og miljøspørsmål får en sentral plass på dagsordenen for FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002, den såkalte Rio+10-konferansen.

Jeg har registrert Bush-administrasjonens syn på internasjonalt klimasamarbeid under Kyotoprotokollen. Dersom dette virkelig blir framtidig amerikansk politikk, er dette intet mindre enn dramatisk. Vi må velge en annen vei. Norge må velge forpliktende internasjonalt samarbeid bygd på Kyotoprotokollen. I vår nasjonale politikk, i det internasjonale miljøsamarbeidet og i vårt samarbeid med de fattigste landene velger Regjeringen å styrke politikken for en bærekraftig utvikling.

Utvikling og fred henger nært sammen. For samarbeidspartnere som Uganda, Tanzania og Zambia utgjør konfliktene i nabolandene en trussel mot deres egen stabilitet og utvikling. En hovedutfordring er å bidra til å sikre langsiktig utvikling og stabilitet i disse landene, samtidig som vi er engasjert i konfliktløsning og humanitære punktinnsatser i nabolandene.

FNs sikkerhetsråd bruker mer enn halvparten av sin tid på konflikter i Afrika. FN har bare i begrenset grad lyktes i å håndtere disse konfliktene. I oppfølgingen av Brahimi-rapporten er fredsbygging i og gjenreising av konfliktrammede samfunn blitt løftet fram. Dette har viktige konsekvenser for norsk utviklingspolitikk. Utviklingsarbeidet må inngå i en samordnet politisk innsats. Vår politikk må ikke hemmes av et gap mellom de humanitære innsatser, den politiske oppfølging og den mer langsiktige utviklingsbistanden. I konfliktområder er det viktig at man raskt kommer i gang med bistand til forsoningsarbeid, demokratibygging og økonomisk og sosial utvikling.

Vi vil derfor styrke og tydeliggjøre sammenhengen mellom på den ene side den målrettede og ofte punktvise støtten Norge gir til konfliktrammede land og områder, og på den annen side den langsiktige utviklingshjelpen. I budsjettet for neste år vil jeg foreslå en egen gap-bevilgning for å styrke denne innsatsen. Vi kaller det utvikling som fredsbygging.

Det er ikke nok å kunne rapportere om at vår bistand generelt får gode karakterer i Verdensbanken og i OECD. Jeg tar sikte på å opprette et eksternt utvalg for å styrke evalueringsfunksjonen i Utenriksdepartementet, med deltakelse av ungdom, næringsliv, fagmiljøer og organisasjoner. Utvalget skal bistå departementet i å vurdere resultatene av norsk utviklingspolitikk på nærmere utvalgte områder. Gjennom dette vil jeg øke innsynet i og skape mer dialog om utviklingspolitikken, med sikte på ytterligere fornyelse og effektivisering.

Bistand er politikk. Dette var et hovedpunkt i fjorårets utviklingspolitiske redegjørelse, og det er et hovedpunkt i denne.

Bistand er politikk fordi noen partier ønsker å redusere den. Hvert år fremmer Høyre og Fremskrittspartiet forslag om dramatiske kutt i vår støtte til de aller fattigste. Bistanden er et verdivalg vi tar, men ikke noe vi kan ta for gitt.

Bistand er politikk fordi den forutsetter nasjonale veivalg. Dårlig styresett, korrupsjon og mangel på demokrati undergraver bistanden og opprettholder fattigdom. Derfor er utviklingssamarbeid et verdivalg også for våre samarbeidsland.

Bistand er politikk fordi den forutsetter forpliktende og likeverdig internasjonalt samarbeid. I disse dager forberedes en rekke viktige internasjonale konferanser, herunder FNs tredje Konferanse om de minst utviklede land i Brussel i neste måned, høynivåmøtet om Finansiering for utvikling i Mexico i mars neste år og den tidligere nevnte Rio+10-konferansen i Johannesburg i september 2002. Samtidig arbeides det med sikte på en ny forhandlingsrunde i WTO.

Vi skal bruke disse prosessene og konferansene til å bygge partnerskap mellom nord og sør. Alle land, ikke minst utviklingslandene, må bruke sin stemme og bli hørt internasjonalt. Vi trenger flere samarbeidspartnere og allierte fra sør i viktige internasjonale prosesser og i vår utviklingspolitikk. For lenge har det gjensidige samarbeidet vært i nord, mens det ensidige bistandsfokuset har vært rettet mot sør. Dette må og skal vi endre.

Vi må i større grad konsentrere vårt langsiktige samarbeid til de land som viser politisk vilje og evne til å gjøre noe med fattigdom og urettferdighet.

Vi må øke vår innsats for å bidra til å stimulere deres evne.

Derfor satser vi på barna og deres oppvekstvilkår. Derfor satser vi på helse og utdanning. Og derfor satser vi på kampen mot korrupsjon, på godt styresett og på demokratiutvikling.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utviklingsministerens redegjørelse legges ut til behandling i et senere møte.

– Det anses vedtatt.