Harald T. Nesvik (Frp): Bakgrunnen for denne interpellasjonen er at jeg er blitt kontaktet av en rekke personer som er blitt skadet under sitt arbeid i helsevesenet. Fellesnevneren for alle disse henvendelsene er at det tar svært lang tid å få utbetalt en erstatning, samtidig som svært mange føler seg fullstendig overlatt til seg selv, i en vedvarende kamp mot forsikringsgigantene.

Et annet stort problem er at systemet, slik det i dag fungerer, der forsikringsselskapenes egne utpekte og betalte spesialister forsøker å overprøve andre spesialister, medfører at de yrkesskadde føler seg mistenkeliggjort til tross for at det eneste disse personene har gjort, er å bli skadet mens de utførte en jobb i helsevesenet. Mange av dem som kommer i denne situasjonen, opplever at den tryggheten som de trodde at de hadde gjennom kommunenes forsikringsordninger ved en eventuell skade, viser seg å bli til en ensom, årevis krangel om erstatning med gjeldende forsikringsselskap.

Jeg vil bruke et av de brevene som jeg har mottatt, som et eksempel betegnende for det svært mange har opplevd. Å bli utsatt for en yrkesskade snur opp ned på livet. Fra å være en frisk arbeidstaker havner en i en utredning i helsevesenet. Mange meninger, fra forskjellige behandlere, kan gjøre dette til en stor påkjenning for den skadde. En blir en kasteball i systemet. Begge de to som har skrevet dette brevet til meg, har blitt brutalt angrepet av psykotiske, aggressive pasienter i psykiatrien. Etter skadene skrev arbeidsgiver – som i dette tilfellet er en fylkeskommune – under på en skademelding og sendte den videre til trygdekontoret og til et meglerfirma som de hadde leid tjenester hos.

Trygdesaken er rimelig grei å få gjennom, og uførepensjonen er et faktum. Hos meglerfirmaet blir derimot saken liggende, i påvente av at det skal komme til en løsning mellom den skadde og forsikringsselskapet. I denne fasen har arbeidsgiver vært helt taus. Snart fire år er gått siden skaden oppstod, og arbeidsgiver har ikke tatt kontakt i det hele tatt. Arbeidsgiver har forsikret sine arbeidstakere for alle typer skader. Forsikringsselskapet oppnevner sine egne advokater og leger, og disse overprøver i mange tilfeller alle uttalelsene fra de behandlende instansene som en har vært gjennom etter at skaden har oppstått. Resultatet av dette er at en leier inn en privat advokat for å få en rett saksgang – en makter rett og slett ikke dette selv. Dette koster også penger.

Disse to personene skriver videre at de som arbeidstakere er organisert i store organisasjoner. Det virker som om de tillitsvalgte ikke er godt nok orientert om saksbehandlingen i slike saker. Fra å være en glad og frisk arbeidstaker står en igjen ruinert, både økonomisk og helsemessig. Den situasjonen disse personene er havnet i, er dessverre ikke enestående, men viser seg å være tilfellet for veldig mange mennesker.

Jeg vil gjerne utfordre statsråden til å svare på om dette er kjente problemstillinger, og i så fall: Hva blir gjort for å få til et regelverk som er av en slik art at de som blir skadet under sitt arbeid i helsevesenet, ikke må gjennomgå en årelang prosess for å få utbetalt en erstatning som en etter sigende har krav på?

Et annet spørsmål som en bare er nødt til å stille seg når det gjelder disse sakene, er: Hvilket ansvar har kommunene og fylkeskommunene som arbeidsgiver for disse personene for å følge opp disse sakene og eventuelt bistå, slik at den skadde arbeidstakeren ikke blir stående alene i kampen mot et stort forsikringsselskap som i utgangspunktet ikke ønsker å betale ut mer enn høyst nødvendig? Dette er jo utgangspunktet i mange saker. Mener statsråden at kommunene ikke har et slikt ansvar selv om det er kommunene som tegner forsikringen for sine arbeidstakere? Er det ikke en ansvarsfraskrivelse fra kommunenes side bare å leie tjenester hos et meglerfirma for dermed å ikke ville gjøre noe ytterligere for den arbeidstakeren som er blitt skadet? Dette er en sak av meget prinsipiell betydning for de mange tusen som jobber i det offentlige helsevesenet i Norge.

Jeg vil avslutningsvis i dette innlegget spørre om statsråden vil sette i gang et arbeid for å se på disse problemstillingene, slik at de ikke skal kunne oppstå i framtiden.

Statsråd Hanne Harlem: Representanten Nesvik peker på sentrale problemstillinger når det gjelder arbeidstakeres muligheter for å nå fram med erstatningskrav i yrkesskadesaker. Den som har vært utsatt for en yrkesskade, bør være sikret en betryggende, forsvarlig og ikke minst effektiv saksbehandling. Dette betyr at den skadelidte skal få utbetalt den erstatningen han eller hun har krav på etter loven, uten å måtte vente i urimelig lang tid på avgjørelsen og uten at prosessen fram til det foreligger en avgjørelse, verken er eller oppfattes som svært tungvint og byrdefull. Dagens ordning for yrkesskadedekning er ikke tilfredsstillende i forhold til denne målsettingen.

I Norge har vi to ordninger som gir rett til dekning både ved yrkesskader og yrkessykdommer, som er likestilt med yrkesskader. For det første gir folketrygdloven rett til visse særytelser ved yrkesskader og nærmere definerte yrkessykdommer. Dessuten har vi etter yrkesskadeforsikringsloven en tvungen forsikringsordning som innebærer at arbeidstakere også har rett til ytelser fra det forsikringsselskapet hvor arbeidsgiveren har tegnet yrkesskadeforsikring. Dekningen etter yrkesskadeforsikringen gir rett til ytelser i tillegg til ytelsene etter folketrygdloven og tar sikte på å gi arbeidstakeren full kompensasjon. Kostnadene ved erstatningsutbetalingene blir i stor grad tilbakeført til den skadevoldende virksomhet, som f.eks. kommune eller fylkeskommune, gjennom deres betaling av premie for yrkesskadeforsikringen. Premiebetalingen dekker i praksis også en vesentlig del av folketrygdens utgifter i forbindelse med yrkesskader, siden man har en refusjonsordning som går ut på at forsikringsselskapene skal betale et beløp tilsvarende en viss andel av utbetalt erstatning til folketrygden. Denne andelen er innbakt i premien.

De nåværende ordningene for dekning av yrkesskader reiser flere problemstillinger. Jeg viser for det første til det forhold at man har et tosporet system som innebærer at en yrkesskadesak skal vurderes både av trygdemyndighetene og av vedkommende forsikringsselskap. Selv om hovedprinsippene for hvilke skader og sykdommer som skal dekkes etter de to lovene, i hovedsak er sammenfallende, er det også enkelte forskjeller. Saksbehandlingen etter de to ordningene foregår uavhengig av hverandre. Trygdemyndighetene og forsikringsselskapene blir i prinsippet ikke bundet av hverandres avgjørelser, og det er ikke noe overordnet organ som samordner praksis.

En yrkesskadesak blir derfor gjerne gjenstand for dobbeltbehandling ved at både trygdemyndighetene og forsikringsselskapet tar stilling f.eks. til spørsmålet om det foreligger en yrkesskade, og hvilken grad av uførhet denne har medført. Yrkesskadesaker kan ofte være vanskelige å ta stilling til fordi de medisinske vurderingene er usikre, f.eks. vurderingen av årsaksspørsmålet. I slike saker kan det bli innhentet flere legeerklæringer, og det kan også være behov for å fremskaffe andre typer opplysninger. Når slike saker skal vurderes både av trygdemyndighetene og forsikringsselskapene, sier det seg selv at behandlingen av en yrkesskadesak kan bli omfattende og tidkrevende.

Dagens system reiser fra et samfunnsmessig perspektiv spørsmål om hva som er en fornuftig bruk av samfunnets ressurser. Jeg viser til betydningen den nevnte dobbeltbehandlingen har når det gjelder ekstra administrasjon, bruk av til dels knappe medisinske ressurser og mulighetene for å foreta en samlet oppfølging når det gjelder forebygging og rehabilitering.

Ikke minst reiser det seg imidlertid et spørsmål om skadelidtes stilling i det nåværende tosporede systemet. For mange skadelidte – kanskje de aller fleste – vil jeg anta at systemet fremstår som uforståelig og forvirrende. Og for den skadelidte føles det ofte som ekstra byrdefullt i en kanskje vanskelig livssituasjon å skulle forholde seg til to forskjellige og ikke samordnede instanser som krever sitt av medisinske vurderinger og opplysninger. I noen saker opplever den skadelidte dessuten at et krav avvises etter den ene ordningen, selv om skaden har blitt godkjent som yrkesskade etter den andre ordningen. Det er også en utfordring at i noen saker tar saksbehandlingen svært lang tid, slik at den skadelidte i praksis må vente i mange år før han eller hun får endelig svar på om skaden blir godtatt som en yrkesskade og eventuelt størrelsen på erstatningen.

På bakgrunn av de problemer jeg nå har omtalt, har Regjeringen en stund arbeidet med disse spørsmålene, bl.a. spørsmålet om harmonisering av reglene. Det har møtt på utfordringer. Regjeringen har derfor for en tid tilbake besluttet at det skal nedsettes et utvalg som skal se nærmere på yrkesskadeforsikringsordningen.

Utvalget skal vurdere hvordan yrkesskadesystemet bør organiseres for å møte de utfordringer som jeg har beskrevet. Det skal særlig se på muligheten for forenklinger og på hvordan man best kan sikre skadelidte et raskt, korrekt og effektivt oppgjør. Dette vil stå sentralt i utvalgets arbeid.

At vi har to ordninger som gir rett til dekning ved yrkesskade, er historisk begrunnet. Folketrygdlovens regler om yrkesskadedekning har røtter tilbake til vår første trygdelov fra 1894 om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker. Selv om vi etter hvert har fått et mer generelt utbygd trygdesystem, er særregler om dekning i forbindelse med yrkesskader beholdt. Vedtakelsen av yrkesskadeforsikringsloven i 1989 har aktualisert spørsmålet om grunnlaget for å beholde to parallelle systemer. At folketrygdlovens regler har blitt stående, har imidlertid bl.a. bakgrunn i den kritikken som har vært reist mot yrkesskadeforsikringsordningen. Det er derfor avgjørende å se på mulighetene for endringer i yrkesskadeforsikringsloven før man eventuelt opphever det tosporede systemet.

Et av hovedspørsmålene utvalget skal se nærmere på, er etter dette om det kan være hensiktsmessig å overføre yrkesskadefordelene i folketrygden til yrkesskadeforsikringsordningen, men, som jeg nevnte, det forutsetter først endringer i yrkesskadeforsikringsordningen.

Det andre hovedspørsmålet utvalget skal vurdere, er hvordan man eventuelt kan organisere saksbehandlingen på yrkesskadeområdet. Utvalget vil bli bedt om å vurdere ulike organisasjonsmodeller, f.eks. om det bør opprettes et såkalt oppgjørskontor eller et klageorgan eller en nemnd til å vurdere yrkesskadesaker. Dette spørsmålet må selvsagt ses i sammenheng med spørsmålet om å avvikle det tosporede system.

Jeg håper at utvalgets arbeid raskt kan gi Regjeringen og Stortinget et godt grunnlag for å få gjennomført forbedringer i de nåværende ordningene for dekning av yrkesskader.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er positivt å høre at det er igangsatt et arbeid, og at man nå vil følge opp en del av disse problemstillingene fra Regjeringens side. Jeg vil si at det faktisk er på tide. Dette er problemstillinger som sikkert har vært kjent i flere år, og regelverket har vært veldig komplisert.

Det som er viktig nå – og jeg håper i hvert fall at utvalget vil få til det – er at regelverket og ordningene medfører at det her blir forutsigbarhet. Det må kunne bli enklere for arbeidstakere å sette seg inn i hvilke rettigheter man har, og hvordan ting fungerer dersom en slik skade som her omtales, oppstår.

En annen ting som jeg håper statsråden også kan be utvalget om å se på, er hvilken rolle arbeidsgiver skal ha i dette, for et av de største problemene for mange arbeidstakere er nettopp den ansvarsfraskrivelsen som arbeidsgiver viser. Det er viktig at man har hjelp i forbindelse med en slik sak, og at man ikke føler seg «skutt ut i intet». Det er derfor viktig at man ser på denne biten, nettopp med tanke på denne problemstillingen, for når en arbeidstaker går ut mot en forsikringsgigant, vet vi alle at det vil ta rimelig lang tid, og det koster penger for en person som eventuelt må engasjere sin egen advokat. Jeg håper at man vil se på dette som veldig viktig.

Samtidig håper jeg også at man sørger for at dette utvalget ikke bruker flere år på sin utredning. Det er dessverre ofte slik når man ber om utredninger, og gjerne store utredninger, på en del kompliserte områder, at det tar lang tid. Jeg håper at man her får et utvalg som kan jobbe rimelig raskt, slik at man i framtiden unngår slike vanskeligheter som det man til nå har hatt. For i Norge har vi en situasjon der det bl.a. ikke er så mange som kommer tilbake etter skade og jobber i helsevesenet. Det er et utpreget kvinneyrke, det er mange sykmeldinger og mange som blir skadet på jobb, særlig innenfor psykiatrien.

Det er et dumt signal å sende ut at dersom det oppstår en skade, tar det veldig lang tid før en eventuelt får et oppgjør. Derfor må vi få bedre løsninger på plass, slik at man føler at man har en trygghet for at man kan oppnå de rettighetene som man har krav på.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg er helt enig med representanten Nesvik i at det er viktig at utvalget kan arbeide raskt. Det må selvfølgelig likevel ikke jobbe så raskt at det grunnlaget vi får, ikke blir godt nok til at vi får en god ordning. Så her må vi balansere.

Vi er også opptatt av – og det er grunnen til at utvalget for så vidt faktisk ikke fysisk er satt ned – at både mandat og sammensetning er basert på en diskusjon med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene.

Det tredje jeg vil nevne, er at når det gjelder spørsmålet om arbeidsgivers rolle, så er jeg veldig enig med representanten Nesvik i at arbeidsgiver selvfølgelig har et ansvar overfor arbeidstakere som blir skadet på jobb, har en klar forpliktelse til å følge dem opp, være interessert osv., men samtidig er det også slik at i spørsmålet om utmåling av erstatning for en yrkesskade, er det arbeidsgiver som er skadevolder, og slik sett er motpart i den konkrete saken. Dermed blir det ikke så enkelt som å si at arbeidsgiver på en måte skal ha en slags advokatrolle for arbeidstaker. Det er heller ikke sikkert at det er i arbeidstakers interesse. Så her må man på en måte klare å holde begge roller på plass samtidig. At arbeidsgiver har en forpliktelse overfor arbeidstakere som blir skadet, er det ingen tvil om, men er altså samtidig den som er skadevolder og den som i siste instans skal stå for en slags utbetaling, og er den kravet i prinsippet rettes mot.

Are Næss (KrF): Det er et alvorlig anliggende som interpellanten tar opp, og etter at denne interpellasjonen ble kjent, har også jeg fått henvendelse fra en person som er blitt offer for en slik sak. Denne henvendelsen bekrefter den problemstillingen som interpellanten har tatt opp.

Problemet for en yrkesskadd arbeidstaker er også at hun eller han synes å stå ganske alene mot en formidabel motstander, og det etter at yrkesskaden i første instans er vurdert av Trygdeverket, og innvilget. Det må være mulig å unngå dette dobbeltkjøret. Jeg har merket meg justisministerens positive svar. Hun sier at situasjonen for yrkesskadde ikke er tilfredsstillende, og statsråden påpekte i sitt innlegg en rekke svakheter ved det någjeldende regelverk. Jeg håper at det utvalgsarbeid som statsråden skisserte, resulterer i et enklere regelverk innen overskuelig fremtid.

Jeg hadde tidligere i dag, i spørretimen, et spørsmål som gjaldt kompetanse og overprøving av helsefaglig kompetanse i forbindelse med UDIs vurdering av legeerklæringer når det gjelder hjemsending av asylsøkere og flyktninger som har fått påvist tuberkulose. På dette området vi snakker om her, mener jeg Rikstrygdeverket har kompetanse. Jeg bestrider heller ikke den kompetanse som innehas av legene som er tilknyttet forsikringsselskapene, men disse er jo på en måte part i saken, og etter mitt skjønn ville det være ryddigere dersom en fikk fjernet denne doble saksgangen, både med hensyn til tilliten til systemet og med hensyn til tryggheten for den enkelte yrkesskadde arbeidstaker.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er et viktig område som denne interpellasjonen tar opp, og for dem det gjelder som får en yrkesskade – ikke minst innenfor omsorgsyrket, som har vært berørt her – er det også viktig at man får en rask avklaring, og at man kan få den erstatning som man er berettiget til.

At området er komplisert, kan en vel innrømme. Det betyr at dette må ta noe tid, men når yrkesskaden er konstatert av den instans som skal prøve slike spørsmål, burde saksgangen videre være både raskere og mindre komplisert.

Statsråden nevnte at dette var hjemlet i to lover, både i folketrygdloven og i yrkesskadetrygdloven, og jeg håper at statsråden kan nå fram med det som nå blir skissert av henne og hennes departement, om at man skal prøve å få til en best mulig samordning av dette, og at det eventuelt kan skje gjennom en ordning med et oppgjørskontor.

Vi har jo en ordning når det gjelder pasientskadeerstatning, og den ordningen har vært utprøvd og har nå fått sin endelige behandling her i Stortinget. Jeg synes at et system lagd etter samme lest som pasientskadeerstatningsordningen burde kunne være en mal som i hvert fall også kunne være noe av mandatet for et utvalg som skal se nærmere på dette. Og jeg vil bare videre oppfordre statsråden til snarest mulig å få nedsatt et utvalg og gitt det et mandat, slik at en kan få en bedre praktisering av dette, så folk slipper å vente lenge etter at det er konstatert yrkesskade, med å få den erstatning som man er berettiget til.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er flere problemstillinger knyttet til spørsmålet om yrkesskade enn det interpellanten tar opp. Det ene er det ulogiske at sakene kan få helt forskjellig utgang, ut fra om det behandles av folketrygden eller av private forsikringsselskap via bl.a. deres rådgivende leger, der det i hvert fall for undertegnede synes åpenbart at man burde hatt en samordning.

Jeg la merke til at sosialkomiteens flertall – og SV var med i det flertallet – gikk inn for at når det gjelder ordninger knyttet til pasientskader, som jo i utgangspunktet er en litt annen problemstilling, men der det likevel er en parallell, skal alle saker behandles av Norsk Pasientskadeerstatning, også de sakene som gjelder private foretak. Hvis jeg ikke husker feil, argumenterte justisministeren i forbindelse med debatten i salen imot en slik ordning, selv om jeg er litt usikker på årsaken til det. Jeg ville tenkt at det må da være logisk at man får en profesjonell instans – i regi av Rikstrygdeverket i dette tilfellet – som gjør den faglige vurderingen av om det foreligger en pasientskade, og i så fall hva slags nivå på den medisinske invaliditetsgraden som utløses. Dette er et komplisert regelverk der det i hvert fall frem til nå har vært slik at inntil 15 pst. medisinsk invaliditet ikke utløser rettigheter til yrkesskade, og derfor føler en rekke av dem som har vært utsatt for det de oppfatter som en yrkesskade, seg helt urettmessig behandlet, fordi det kan være tilfeldigheter knyttet til fastsettelsen.

Jeg vil også trekke frem et annet moment. SV fremmet forslag for drøyt to år siden om at man skulle vurdere en rekke yrkessykdommer på linje med yrkesskade, fordi spesielt kvinner innenfor omsorgsyrkene ut fra dagens regelverk faller utenfor. Det betyr at lidelser som nokså åpenbart skyldes belastninger i yrkeslivet, pr. dags dato defineres ut og ikke godkjennes. Og når Regjeringen nå , slik jeg oppfatter det, skal foreta en gjennomgang av yrkesskadesystemet – og jeg antar at det også inkluderer yrkessykdommer – tar jeg det som en selvfølge at man foretar en helhetlig vurdering og også ser på om det er nye grupper som burde inkluderes. Og det håper jeg at justisministeren kan kommentere, for jeg vet at en rekke kvinner innenfor omsorgsyrkene har ventet på den vurderingen. De opplever at de må gå ut av yrkeslivet på grunn av en yrkesskade, og så får de ingen erstatning for den skaden som er forvoldt, slik at også på det området er det behov for en avklaring, som jeg håper at justisministeren vil kunne kommentere.

Harald T. Nesvik (Frp): Først vil jeg bare gjenta det som jeg sa i sted, at jeg er veldig glad for at dette arbeidet nå ser ut til å være i gang fra departementets side, og at man vil begynne å se på disse problemstillingene.

Statsråden var inne på at det ennå ikke er gitt noe mandat eller nedsatt noe utvalg, men at man har jobbet med det over tid. Oppfordringen min til statsråden vil da i hvert fall bli at man nå raskt utarbeider et mandat og setter ned det utvalget som vi har bedt om, nettopp for å få fortgang i dette arbeidet, for det er klart at jo lengre tid det går før man blir enig om hvilket mandat utvalget skal ha, og før utvalget blir nedsatt, jo lengre tid vil det ta før man får en avgjørelse, og før man får dette på plass. Det sier seg selv.

En av de tingene som har vært lite omtalt av andre enn meg selv, er nettopp denne følelsen som arbeidstaker har når man står alene i denne kampen, og den skal man ikke kimse av, for man føler seg veldig ofte maktesløs og får store problemer når man skal gå inn i en slik kamp alene.

Det er riktig at arbeidsgiver er motpart i denne saken, men arbeidsgiver har et ansvar overfor arbeidstaker nettopp fordi det er arbeidsgiver som på vegne av arbeidstaker har tegnet forsikringen. Og så lenge det er arbeidsgiver som står inne for de forsikringsvilkårene som gjelder, og for de ordninger som gjelder for den enkelte ansatte, har arbeidsgiver et vesentlig ansvar for å følge opp i disse sakene. Jeg håper at den biten ikke blir stående igjen når man skal se på de ordningene som er, og hvordan man skal gripe fatt i dette.

En ordning kan f.eks. være at arbeidsgiver må være med og dekke en del av de utgifter som man har i forbindelse med advokatbistand dersom advokat oppnevnes på vegne av arbeidstaker for eventuelt å kunne bistå denne.

Jeg håper at dette utvalget som skal bli nedsatt nå, blir nedsatt, og at man begynner å jobbe, slik at dette går raskt, og at det ikke går både vinter og vår både en og to og tre ganger før noe skjer. Det håper jeg at man nå tar ansvaret for.

Statsråd Hanne Harlem: Det jeg sa, og som fortsatt er riktig, er at Regjeringen har besluttet å sette ned et slikt utvalg. Den beslutningen ble tatt for ikke så veldig lenge siden, men en stund siden. Det vi ennå ikke har gjort, er å ferdigstille mandatet og å finne de endelige navnene, men det kommer vi til å gjøre i løpet av den nærmeste måneden.

Når det gjelder spørsmålet om arbeidsgivers plikt, kan jeg også nevne at et av de andre temaene vi diskuterer på dette området, er spørsmålet om det vil være en fordel om man lovregulerte arbeidsgivers informasjonsplikt overfor ansatte om yrkesskadeforsikringsordningen på en annen måte enn i dag. Den vurderingen er vi ikke ferdige med, men det er altså ett av de temaene vi også diskuterer, bl.a. på bakgrunn av de temaene representanten Nesvik tar opp.

Så til representanten Ballos henvisning til behandlingen av pasientskadeloven. Det er klart at det som ble resultatet av Stortingets behandling når det gjaldt pasientskadeloven, må vi ta med oss i dette arbeidet, for jeg er enig i at det er noen paralleller til det som var flertallets avgjørelse der. Men samtidig har jeg lyst til å peke på at en av grunnene til at det i hvert fall er en større hump i veien på dette området, er at årsakskravet pr. i dag er annerledes i yrkesskadeforsikringsloven og i folketrygdloven, og dermed så er det rett og slett et ulikt vurderingstema etter de to ordningene. Selv om det ikke er store forskjeller, er det små forskjeller som gjør at det er en ekstra utfordring før man kan få til en full samordning, og det er noe av grunnen til at vi må gjøre et arbeid før vi kan komme med en konklusjon som gjør at vi rett og slett får en bedre samordnet og helst en ensporet ordning i fremtiden.

Det siste representanten Ballo tok opp, var spørsmålet om yrkessykdom. Det kommer Regjeringen til å komme tilbake til, men som enhver som tenker seg om, forstår, er spørsmålet om å utvide ordningene også et økonomisk spørsmål, og dermed må dette behandles også i sammenhenger hvor økonomi behandles.

Hans J. Røsjorde gjeninntok her presidentplassen.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.