Presidenten: Etter ønske frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 45 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 10 minutt, dei øvrige gruppene 5 minutt kvar.

Vidare vil presidenten foreslå at det ikkje blir gitt høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Presidenten ser det som vedteke.

Første talar er Jon Olav Alstad, som er ordførar for saka. – Hr. Alstad er ikkje til stades, og presidenten gir i staden ordet til Ågot Valle.

Presidenten tør be om at ein har såpass kontroll over gruppene sine at representantane er til stades i salen når debattane startar.

Ågot Valle (SV): Det var jo kjekt at jeg fikk komme til først. Det er vel å snike litt i køen, men det var kjekt!

Norske filmer er en viktig del av nyere norsk kulturhistorie. Det haster med å få tak i det være seg de filmene som er i familiens eller etterkommernes eie, slik tilfellet er for mange av Ivo Caprino-filmene, eller de som befinner seg i utenlandske laboratorier. I fjor hentet Norsk Filminstitutt hjem materiale som Norsk Film hadde liggende på laboratorier både i Sverige og i Danmark. Fortsatt ligger det antakelig mye norskprodusert materiale i utenlandske laboratorier, så det bør gjøres en innsats for å spore opp savnet materiale. Men framfor alt må det gjøres en innsats for å restaurere og ta vare på norsk film, slik at den kan gjøres tilgjengelig for seinere generasjoner. Her ligger vi på etterskudd. Jeg har fått opplyst at av de 50 langfilmene som ble laget fram til 1970, er åtte restaurert til nå.

Når vi nå har satt søkelyset på Ivo Caprino-filmene, er det fordi han har en helt spesiell plass i norsk filmhistorie, og fordi opplysningene om tilstanden til de mange filmene som har gledet unger, foreldre og besteforeldre, er foruroligende. Vi mener det er utilgivelig om Ivo Caprino-filmene skulle gå tapt fordi man mangler ressurser til å ta vare på disse filmene. Dette blir prøvesteinen på om det virkelig er vilje til å ta vare på hele den norske filmskatten.

Vi vet at Filminstituttet har søkt om 10 mill. kr til å restaurere filmene som er laget fram til 1970. Men samtidig mener vi at det er svært viktig å planlegge og sette i gang forarbeid for restaurering av alle filmer fra hele 1970-tallet. Noen av Ivo Caprinos filmer, bl.a. Flåklypa-filmen, er fra denne tida. Det er en særs viktig del av den norske filmskatten. Begrunnelsen for å starte planleggingsarbeidet ligger likevel i hele filmproduksjonen fra dette tiåret. SV mener at Norsk Filminstitutt må få ekstrabevilgninger for å komme à jour med bevaring av viktige filmskatter, og at pengene må komme i revidert nasjonalbudsjett.

Så vil jeg benytte anledningen til å si litt annet om film – den norske filmarven. Jeg vil si noe om filmarven fra etter 1990, og her gjentar jeg noe av det vi også gav uttrykk for i budsjettmerknader før jul. Vi har fått henvendelser fra Norsk Filmforbund, som ser med bekymring på at Norsk Films filmkatalog vil bli lagt ut for salg sammen med produksjonsdelen av Norsk Film AS. Denne bekymringen deler vi, fordi det kan vanskeliggjøre at en aktiv og kulturpolitisk formidling av titlene i filmkatalogen videreføres. Vi vil se nøye på kravene fra Norsk Filmforbund. Men som et absolutt minstemål, er det viktig at i alle fall Filminstituttet og Filmmuseet sikres bruksretten til arkivene i Norsk Film AS, også etter et salg. Det må være et absolutt krav at denne filmarven er tilgjengelig for studier, forskning, distribusjon til skole og bibliotek osv.

Jeg er klar over at det også var å snike litt i køen å ta opp disse temaene.

Jeg tar i hvert fall opp forslaget som er gjengitt i innstillinga.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Ågot Valle har tatt opp det forslag hun refererte til.

Jon Olav Alstad (A) (ordfører for saken): Det er ikke vanskelig for et enstemmig storting å slutte seg til at det er viktig å ta vare på Ivo Caprinos filmer. Det finnes også mange andre veldig gode regissører og filmprodusenter i Norge som har laget veldig mye bra som må tas vare på. Selv om jeg kanskje synes det er litt drøyt å fremme et forslag om å bevilge penger allerede i revidert på bakgrunn av et oppslag i Aftenposten Aften, er det ikke noe problem å slutte seg til intensjonene i det å sørge for at dette blir tatt vare på. Så kan man diskutere hvordan det skal tas vare på.

Forslagsstilleren er opptatt av at det i Aftenposten Aften stod at Ivo Caprinos filmer skulle være i dårlig stand. Nå er situasjonen den at det er Norsk Filminstitutt og Nasjonalbiblioteket som har det faglige ansvaret for å ta vare på filmene våre. I dette tilfellet har produsenten selv valgt å ta vare på filmene og ikke latt Filminstituttet ta seg av den oppgaven. Nå har departementet varslet komiteen om at arvingene vil få tilbud om å deponere filmene hos instituttet, slik at det er mulig for instituttet både å få en oversikt over tilstanden på filmene og å ta vare på de filmene som er der. Dette er en filmarv som helt åpenbart må sørges godt for.

Hvert år bevilger Stortinget penger til restaurering av film. Filminstituttet har de siste årene ikke bedt om ytterligere midler til restaurering av film, men har nå, som jeg forstår, lagt inn en søknad til neste års statsbudsjett. Det får vi rikelig anledning til å behandle. Skal det bevilges ekstra midler, må det skje på bakgrunn av at instituttet både har behov for og også kapasitet til å bruke dem. Komiteen er veldig enig i at de kulturskattene som ligger i disse filmene, skal tas vare på, men først må vi da få ansvaret for det. Derfor blir dette en sak som vi er nødt til å vurdere i hvert enkelt budsjett framover.

Så til det forslagsstilleren tok opp på slutten, nemlig filmarven etter Norsk Film. Vi må i hvert fall sørge for at den filmkatalogen som ligger hos Norsk Film AS i dag, som Stortinget har vedtatt at staten skal avvikle sine interesser i, blir tatt vare på på en slik måte at det kommer ut til folk, og blir sett av folk. Jeg ikke så sikker på at Filminstituttet er den rette plassen for det, for de har ikke noe distribusjonsapparat som gjør at en kan få vist filmene til befolkningen. Selvsagt har Filminstituttet et veldig klart ansvar for å ta vare på de fysiske filmene, men når det gjelder rettighetene til dem, enten det er de kommersielle rettighetene eller bruksrettighetene, må vi finne løsninger som gjør at flest mulig kan få sett de filmene som er produsert oppigjennom tiden, slik at de ikke bare ligger og støver ned i et skap. De distribusjonsselskapene som finnes, er stort sett kommersielle. Staten har ikke noe distribusjonsapparat til å få vist disse filmene. Vi må på en eller annen måte få sikret resultatene av Norsk Film AS" mangeårige historie, slik at filmene ikke blir skuflet bort og gjort interessante bare for forskere og andre som har spesielle interesser, men at folk får sett disse filmene.

Statsråd Ellen Horn: Ivo Caprinos filmproduksjon står sentralt i den norske filmhistorien og består av skatter som har betydd og fortsatt betyr mye for både barn og voksne. Jeg vil derfor understreke viktigheten av å ta vare på den norske filmarven og sikre at denne delen av vår kulturhistorie også vil bli tilgjengelig for et fremtidig publikum.

Så lenge store deler av Ivo Caprinos filmproduksjon fortsatt oppbevares hos produsenten, har jeg ingen mulighet til å dokumentere tilstanden på disse filmene. Når det gjelder den digitale restaureringen og ansvaret for dette, ligger det både hos Filminstituttet og hos Nasjonalbiblioteket. Det har vært en viss uenighet mellom disse to partene om strategien for bevaring, og jeg har pålagt disse to institusjonene å komme fram til enighet om en slik strategi. Institusjonene er nylig kommet fram til enighet, og når planen er oversendt departementet, vil jeg ta tak i saken. Finansieringen må vi selvfølgelig komme tilbake til i budsjettsammenheng, men jeg er enig med representanten Valle og komiteen i at det er en viktig kulturoppgave for nasjonen å ta vare på hele filmarven.

Når det gjelder situasjonen i Norsk Film, hvor Stortinget har sluttet seg til at staten skal selge ut sine aksjeposter, er jeg opptatt av at filmarkivet blir brukt, og ikke støver ned. Jeg vil legge vekt på at Norsk Films arkiver blir brukt på en måte som gjør at publikum får se filmene både på TV og video og i nye formater som CD-ROM, Internett osv. Hvordan dette best kan gjøres, vil vi komme tilbake til når vi har gjort de endelige disposisjoner med hensyn til avviklingen av vår eierandel i Norsk Film.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.