Ivar Kristiansen (H): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til miljøvernministeren:
«Det britiske miljødirektoratet
har på høring forslag til ny utslippstillatelse
av radioaktive stoffer fra Sellafield-anlegget, hvor de svært
høye grensene på radioaktivt utslipp
foreslås opprettholdt helt frem til
2006. Utslipp fra Sellafield-anlegget på et slikt
nivå vil gi ubotelig skadevirkning
på fisk, skalldyr, oppdrettsnæring
og havmiljøet for øvrig langs norskekysten.
På hvilken måte protesterer
Regjeringen mot disse ødeleggende utslipp overfor sine
britiske kolleger?»
Statsråd Siri Bjerke: I Miljøverndepartementets høringsuttalelse
til det britiske miljødirektoratets forslag om å la
utslippene av technetium-99 gå urenset i havet helt til
2006 framholder vi at det foreslåtte utslippsnivå er
helt uakseptabelt, og krever at utslippene reduseres kraftig allerede
fra i år. Jeg har personlig tatt saken opp med min britiske
kollega Michael Meacher under et møte tidligere i år.
Der understreket han at en endelig beslutning
ikke er fattet av den britiske regjering. Jeg tok også saken
opp med mine nordiske kolleger under det nordiske miljøvernministermøtet
i februar, og oppfordret dem til å avgi høringsuttalelser
til det britiske miljødirektoratets forslag, slik Norge
har gjort. Det har tidligere vært rettet en rekke henvendelser
om saken til britiske myndigheter, både fra norsk side
og i form av felleshenvendelser fra de nordiske miljøvernministrene.
Også innenfor
OSPAR-konvensjonen samarbeider Norge med bl.a. de øvrige
nordiske landene for å legge press på britiske
myndigheter for å redusere utslippene fra Sellafield. Reprosesseringen
er den dominerende kilden til utslipp av radioaktiv forurensning
til det marine miljøet. Vi arbeider derfor i
OSPAR for at alt brukt kjernebrensel på sikt
skal lagres i stedet for å reprosesseres. Norge var med
på å fremme et vedtak om dette på fjorårets
OSPAR-møte i København. Vedtaket fikk flertall,
men ikke tilslutning fra Storbritannia og Frankrike.
Forslaget fra det britiske miljødirektoratet
er et høringsdokument som inneholder flere alternative
løsninger. Den gunstigste løsningen sett med norske øyne
legger opp til en grense for utslipp på 10 Tbq allerede
fra 2001, og det er dette alternativet vi har bedt britene om å velge
i første omgang. Det forslaget det britiske miljødirektoratet
går inn for, innebærer at gjeldende grense på 90
Tbq opprettholdes helt fram til 2006, noe som vil medføre
fortsatt forhøyede verdier av technetium-99 langs norskekysten.
Det britiske miljødirektoratet vil trolig ta endelig
stilling til hvilket alternativ de går inn for før
sommeren. Da vil også den britiske regjeringen i forlengelsen
av dette ta stilling til saken.
Regjeringen har mottatt et stort antall henvendelser fra
kommuner, fylkeskommuner og miljøorganisasjoner med krav
om stans i utslippene og stenging av reprosesseringsanlegget i Sellafield.
For å synliggjøre dette engasjementet og legge
ytterligere press på britiske myndigheter overleverte Utenriksdepartementet
den 7. mai disse henvendelsene til den britiske ambassaden sammen
med en redegjørelse
for Norges syn i denne saken. Som tidligere omtalt, vil også statsministeren
ta spørsmålet om utslippene fra Sellafield opp
under sitt møte med sin britiske kollega Tony Blair i juni.
Ivar Kristiansen (H): Jeg takker for svaret.
Det går helt tydelig fram at det er
ingen verdens ting som tyder på at britiske myndigheter
akter å gjennomføre noe annet enn det de tar sikte
på, nemlig å forholde seg til dagens utslippsnivå helt
fram til 2006.
Det er ingen ting som forurenser og ødelegger
mer langs norskekysten enn det radioaktive stoffet technetium sammenlignet
med annen forurensning, for det har en irreversibel effekt.
Og når vi ser at skadevirkningene langs norskekysten bare
de siste ti årene er firedoblet, så ser vi hvor
dette går. Bare for å halvere nedbrytningstiden
av stoffet technetium går det altså mer enn 200 000 år.
Det er som kjent relativt lang tid.
Det er en for passiv holdning til disse spørsmålene. Det
holder ikke etter min oppfatning med henvendelser til ambassaden
og den tosidige kontakt man har hatt hittil. Man har ikke oppnådd
noen form for resultater etter min oppfatning.
Statsråd Siri Bjerke: Jeg deler den bekymringen som representanten
Kristiansen gir uttrykk for når det gjelder langtidsvirkningene
av såpass høye utslipp av technetium-99 som det
mest vidtrekkende alternativet fra det britiske miljødirektoratet
vil innebære.
Jeg deler ikke oppfatningen om at vi har en
passiv holdning til dette fra norske myndigheters side.
Her snakker vi om direkte henvendelser på politisk nivå.
Jeg er opptatt av å finne de aller beste måtene
vi både kan protestere på og
gradvis nå fram på.
Det at den britiske miljøvernministeren
har et engasjement i saken, oppfatter jeg som et positivt signal.
Nå får vi se hva norsk og ytterligere nordisk
og annet press kan medføre for løsningene framover.
Vi må bruke alle de kanalene vi har
i dette arbeidet, og håpe at det vil gi resultater.
Ivar Kristiansen (H): For norsk næringsvirksomhet langs
kysten, for marin sektor, er den utvikling vi ser på dette
området, fatal. Jeg er sikker på at nåværende
miljøvernminister husker daværende miljøvernminister
Thorbjørn Berntsens karakteristikker av sin britiske kollega godt – ti år
tilbake i tid. Da brukte han meget sterke adjektiv. Nå er
skadevirkningene og nivået på utslippene – irreversible
sådan – blitt fire ganger større. Når
vi husker hva Thorbjørn Berntsen kalte sin kollega i Storbritannia for
flere år tilbake, og med de ødeleggende virkningene utslippene
fra Sellafield har hatt så langt, og utslippene skal være
på dagens nivå til 2006, hva mener dagens miljøvernminister
vil være den dekkende og rette karakteristikken
av hennes britiske kolleger?
Statsråd Siri Bjerke: Det kunne være fristende litt spøkefullt å replisere
til representanten Kristiansen at daværende miljøvernminister
Berntsens karakteristikk
ikke fikk så stort gjennomslag i forhold til den situasjonen
vi nå kan peke på, slik at det kanskje ikke er
karakteristikker som er det viktigste virkemiddelet
for å nå fram. Personlig tror jeg nok at det bare
er et sterkt, tydelig, langvarig press fra ulike hold, og fra norske
myndigheters side spesielt, som kan gi resultater i denne saken.
Vi må gjøre det vi kan direkte overfor Storbritannia,
men vi må også arbeide sammen med andre
land, slik vi gjør – de nordiske bl.a., for å forsøke å få fram
alternativer til reprosessering, som tross alt er utgangspunktet
for hele denne virksomheten. Men jeg kan forsikre om et minst like sterkt
engasjement, selv om språkbruk kan være annerledes.