Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål
5. Dette spørsmålet, fra Karita Bekkemellem Orheim
til kirke- og kulturministeren, vil bli besvart av utdannings- og
forskningsministeren som rette vedkommende.
Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende
spørsmål til utdannings- og forskningsministeren:
«En professor ved Menighetsfakultetet
skal få innskrenket sitt professorat på bakgrunn
av følgende uttalelse: «... det finnes ingen tungtveiende
etiske grunner for å si at mennesker som har en avklart
homofil identitet ikke skal få leve
i partnerskap.»
Synes statsråden dette er akseptabelt?»
Statsråd Kristin Clemet: Styret ved Menighetsfakultetet vedtok 6. oktober
at professor Jan-Olav Henriksen løses
fra ansettelsen i professorat i systematisk teologi
og dermed fra undervisning og veiledning i etikk. Han går
over i et professorat i religionsfilosofi. Dette fordi han har gitt
uttrykk for et syn på partnerskap for homofile som ikke
er i samsvar med fakultetets grunnleggende forståelse av
homofilt partnerskap.
Menighetsfakultetet er en privat høyskole,
som også er en forskningsinstitusjon og et kirkelig
lærested med eget styre og stor grad
av selvstendighet. Private høyskoler kan søke
om å bli tildelt eksamensrett og/eller statstilskudd
i henhold til lov av 11. juli 1986 nr. 53 om eksamensrett
for og statstilskudd til private høyskoler. Loven stiller
opp en del generelle krav til styring og krav om regelverk
på ulike områder for å oppnå eksamensrett eller statstilskudd,
f.eks. krav til styresammensetning, krav til nivået
på faglig ansatte og krav om regelverk for opptak av studenter,
studieplaner og eksamensreglementer. Tildeling av eksamensrett eller
statstilskudd innebærer ikke en godkjenning av institusjonen som
sådan.
Med eksamensrett menes at institusjonen får
godtgjort at den aktuelle eksamen eller grad er jevngod
med eksamen eller grad som tilbys ved statlige universiteter eller høyskoler.
Menighetsfakultetet er tildelt eksamensrett
for en rekke av sine studier og mottar også statstilskudd
fra departementet. For de eksamener og grader som er godkjent av departementet
med hjemmel i privathøyskoleloven, må de private
institusjonene oppfylle visse kvalitetskriterier. Kirke-, utdannings-
og forskningsdepartementet har imidlertid ikke ettersyn eller
kontroll med institusjonene utover det å sikre det faglige nivå på utdanningen.
Menighetsfakultetet mottar studieplasstilskudd og tilskudd til stipendiatstillinger.
Departementet tildeler ikke særskilte midler
til forskningsaktivitet utover midler til stipendiatstillinger,
og det ligger ikke særskilte føringer
ved tildeling av statstilskudd til private høyskoler i
forhold til forskningsaktivitet. Menighetsfakultetet mottar midler
til konkrete forskningsprosjekter fra Norges forskningsråd.
For statlige universiteter og høyskoler
har departementet uttrykkelig fraskrevet seg myndighet til å instruere
institusjonene hva angår læreinnholdet i undervisningen
og innholdet i forskningen, jf. § 2 i lov om universiteter
og høgskoler. Departementet må etter
mitt syn, om ikke i enda større grad,
avstå fra å instruere private institusjoner på dette
området. Det foreligger for øvrig
heller ikke formelt grunnlag for slik instruksjon. Jeg
minner om at et hovedformål med privathøyskoleloven
er å sikre høyskoletilbud som representerer alternativer
til offentlige tilbud, ved å gi dem gode og forutsigbare
arbeidsbetingelser i Norge.
Jeg for min del vil være
bekymret for alt som kan bidra til å begrense den frie
forskningens vilkår. Det ville være
uheldig om Menighetsfakultetet handler i strid med prinsippet om
fri forskning ved f.eks. å båndlegge
hvilke tema det skal forskes på, eller
hvilke resultater som skal fremkomme. Jeg kan imidlertid ikke
se at det er grunnlag for å si at Menighetsfakultetet har
lagt bånd på professorens valg av forskningstema eller
på adgangen til å offentliggjøre resultatene
av forskningen.
Jeg kan forstå at det reises spørsmål
når det oppstilles vilkår om å inneha
et bestemt teologisk syn for å kunne undervise.
Slike vilkår virker fremmed i den øvrige universitets-
og forskerverdenen, der det først og fremst stilles krav
om faglige kvalifikasjoner. Men det å stille vilkår
til ansatte er også kjent ved Det teologiske
fakultet ved Universitetet i Oslo, der det stilles krav om medlemskap
i Den norske kirke for å kunne undervise.
Som forskningsminister er jeg likevel
bekymret over den strid og tvil som er oppstått i kjølvannet
av det vedtak som er fattet. Det teologiske fagmiljøet
i Norge er selvsagt ikke tjent med en situasjon
der det settes spørsmålstegn ved den frie forskningens
vilkår ved en av institusjonene. Jeg antar derfor at Menighetsfakultetet
vil se seg tjent med å drøfte hvordan det selv
kan bidra til å avklare spørsmål og motforestillinger
som er reist.
Departementets kontroll med private institusjoner
begrenser seg imidlertid til de formelle regler som fremgår av
privathøyskoleloven. Selv om Menighetsfakultetet er tildelt
både eksamensrett og statstilskudd etter loven,
er det en rekke forhold som ikke er innenfor
departementets myndighetsområde, herunder fakultetets teologiske
forståelse og forholdet mellom høyskolens
ledelse og dens faglige personale. Jeg mener at departementet
heller ikke bør ha ambisjoner om å styre
dette. Dersom Menighetsfakultetet selv ønsker å få belyst
saken og dens forhold til den frie forskning, kan imidlertid saken
legges frem for Den nasjonale forskningsetiske komité for
samfunnsvitenskap og humaniora,
som er en av tre forskningsetiske komiteer som
oppnevnes av KUF.
Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil takke statsråden for svaret.
Jeg synes det er beklagelig at statsråden ikke ønsker å rydde
opp i den situasjonen som har oppstått. Jeg mener at
det vi har sett i denne saken, er et uttrykk for at idealet om akademisk
frihet ikke blir fulgt opp. Man legger bånd på en
professor når det gjelder å kunne fortsette å forske på og
undervise i etiske spørsmål knyttet til homoseksualitet.
Menighetsfakultetet får offentlig
støtte på ca. 30 mill. kr, og
det gir helt klart denne institusjonen et samfunnsansvar. Dette
ansvaret er ikke godt nok forvaltet i god forskningsånd
av Menighetsfakultetet.
Jeg mener at våre
forskningsinstitusjoner skal være premissleverandører
for samfunnsdebatten. Dette blir en debatt med negativt fortegn.
Menighetsfakultetet har også ansvar for etterutdanning
av lærere til KRL-faget. Jeg har lyst til å si
som biskop Andreas Aarflot: Dette er en ren maktdemonstrasjon
fra styrets side. Jeg hadde ønsket at statsråden
hadde ryddet opp i denne uverdige konflikten vi her har vært
vitne til.
Statsråd Kristin Clemet: For meg er det viktig å opptre prinsipielt
ryddig også. Jeg har faktisk ikke, i motsetning til representanten
Bekkemellem Orheim, i dag belegg for å si at det er lagt
bånd på forskningstema eller på adgangen
til å offentliggjøre disse forskningsresultatene.
At det stilles krav til et spesielt teologisk syn for å undervise
ved Menighetsfakultetet, kan neppe komme som en overraskelse. Det
er en fenomen vi så å si har akseptert a priori.
Jeg synes heller ikke spørsmålet
om statsstøtte skal avgjøres av hvilke meninger
man har. Vi må holde oss til loven, privathøyskoleloven,
og det lov- og regelverk jeg har å holde meg til, gir meg
ingen adgang til å gripe inn i denne situasjonen. Da synes
jeg også at jeg må være
varsom med å gjøre det.
La meg si: Denne saken handler ikke
om synet på homofili eller partnerskap. Jeg skjønner
at det spørsmålet kan virke ganske opplagt
for lekfolk som har gjort seg opp en mening, og jeg tror representanten
Bekkemellem Orheim vet hvilken mening jeg har som lekperson og politiker
om det. Men dette er en teologisk debatt og handler om private høyskolers
frihet, og Menighetsfakultetet er jo dannet nettopp for å representere
et alternativ.
Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil takke statsråden
for svaret.
Jeg synes at det er beklagelig og spesielt
i en situasjon der vi vet at svært mange kristne
homofile forsøker å ta sitt eget liv. Da er det
viktig at våre samfunnsinstitusjoner som har
den type ansvar som Menighetsfakultetet har, går
foran med et godt eksempel. Jeg vil si det så sterkt at
dette er meningsterror overfor en professor som blir tilsidesatt
og ikke får utøve sin jobb
i det daglige. Det er ingen ting annet en kan legge i det.
I hvert fall hvis en skal tro debatten som
har vært i offentligheten den siste tiden, synes jeg det
er meget, meget beklagelig at vi ikke får en
ordnet situasjon for Menighetsfakultetet. Som
Aarflot sier: Dette går ut over anseelsen til denne institusjonen.
Statsråd Kristin Clemet: Jeg føler vel kanskje at dette dreier
seg om to spørsmål. Det representanten Bekkemellem
Orheim tar opp, om å spre gode og aksepterende
holdninger, synes jeg representanten skal bidra til, og det vil
jeg gjerne selv bidra til. Homofile har selvfølgelig nøyaktig
samme likeverd som alle andre. Det er min mening.
Men jeg kan likevel ikke
stille meg over en teologisk debatt og et teologisk syn på dette
og hevde at noen skal mene det samme som jeg
ut fra et teologisk ståsted. Mitt anliggende er hvorvidt
den frie forskning er angrepet, og det spørsmålet
synes jeg det er beklagelig at det er reist tvil om, og at det er
oppstått strid om. Derfor tror jeg det vil være
klokt, ikke minst for Menighetsfakultetet selv, at man
får belyst denne saken og forholdet til den frie forskning.
Det kan man gjøre, som jeg har nevnt, ved å legge saken
frem for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap
og humaniora. Hvis det skjer, er jeg sikker på at den siden
av saken vil bli grundig belyst.
Den andre debatten som dreier
seg om vår holdning til homofili og partnerskap, deltar
jeg gjerne i, men det er etter min mening ikke
det prinsipielle spørsmål jeg skal ta stilling
til her.