Se også behandlingen av sak 1-4 på formiddagsmøtet.

Statsråd Per-Kristian Foss: For en uke siden la OECD frem sin oversikt over den økonomiske utviklingen i den industrialiserte verden, herunder Norge. Deres prognoser er at den økonomiske veksten i 2002 vil kunne bli den laveste verden har sett på rundt 20 år. Det er klart at Norge ikke er upåvirket av dette. Særlig vil de eksportrettede deler av næringslivet være utsatt. Likevel er de norske husholdningene i en forholdsvis solid stand finansielt, i motsetning til i de fleste andre land. Lav prisstigning og skatte- og avgiftslettelser bidrar også til dette. OECDs prognoser hva gjelder norsk økonomisk utvikling neste år, stemmer godt overens med de justerte anslag som er lagt frem i tilleggsproposisjonen fra Regjeringen. Det er derfor intet grunnlag for å uttale, slik lederen i finanskomiteen gjør i en artikkel i en av dagens aviser, at Regjeringen

«drastisk har nedjustert vekstanslaget for fastlandsøkonomien i de nærmeste årene».

Det er det intet grunnlag for.

Det er grunn til å understreke at OECD også i sine analyser understreker usikkerheten om den videre utviklingen. Den økonomiske veksten forventes imidlertid allerede i 2003 å ta seg opp til det nivået vi har sett de siste fem årene. Økonomisk vekst vil likevel ikke komme som manna fra himmelen uten at vi også politisk legger forholdene til rette for nyskapning og verdiskapning.

Samarbeidsregjeringen vil føre en politikk som sikrer velferden gjennom økonomisk vekst. Vi vil derfor redusere skatter og avgifter, gjøre Norge enklere og mindre byråkratisk og forsterke konkurransepolitikken, som et ledd i dette. Problemene i internasjonal økonomi synliggjør nå i større grad svakhetene også i norsk økonomi. Konkurranseutsatt næringsliv opplever tilbakeslag, mens aktiviteten i skjermede sektorer fortsatt er høy. Vi ser med andre ord en sterk tendens til todeling i økonomien. Den delen av næringslivet som skal være grunnlaget for fremtidig velferd, blir mindre og stadig mer skviset. Dette kan ikke fortsette hvis vi ønsker et fortsatt høyt velferdsnivå. Samarbeidspartienes budsjettforslag er et skritt i riktig retning for å snu denne utviklingen.

I dagens situasjon er det først og fremst pengepolitikken som bør stimulere aktiviteten i norsk økonomi. Kombinasjonen av utsikter til svakere økonomisk vekst internasjonalt, som særlig vil ramme eksportindustrien, sterkere lønnsvekst enn hos våre handelspartnere, sterk kronekurs og et høyt rentenivå, tilsier dette. De gjeldende retningslinjene for den økonomiske politikken innebærer at pengepolitikken har fått en klarere rolle i å stabilisere utviklingen i norsk økonomi.

Regjeringen legger vekt på at budsjettet skal gi rom for lavere rente fremover. Norges Bank har signalisert at det kan være aktuelt med rentekutt. En mer ekspansiv finanspolitikk vil redusere mulighetene for en rentenedgang. Det vil være dårlig nytt både for unge i etableringsfasen og for konkurranseutsatt næringsliv. Regjeringens opplegg for 2002 legger etter min oppfatning bedre til rette for en rentenedgang i forhold til den foregående regjerings opplegg. Vi har et opplegg med lavere utgiftsvekst, også lavere enn veksten i bruttonasjonalproduktet slik det er nedjustert. Vi har et opplegg der uttaket av oljefondet i større grad brukes til skatte- og avgiftslettelser. Det bidrar til mindre press. Og vi har et opplegg der det statlige kredittvolumet er noe lavere enn i den foregående regjerings opplegg. Det bidrar i samme retning.

Regjeringen har lagt vekt på at budsjettpolitikken skal legge grunnlaget for et lønnsoppgjør til våren som næringslivet kan bære. Det hviler også et ansvar på arbeidslivets parter for å bidra til at lønnsveksten nå kommer ned mot nivået hos våre handelspartnere.

I formiddagens debatt har Regjeringen – ikke overraskende – opplevd kritikk mot sitt budsjettopplegg. Men kritikken spriker sterkt. Fra Fremskrittspartiet får vi høre at opplegget er puslete og har for lite høyreprofil. Fra Arbeiderpartiet og SV-hold brukes sterke uttrykk som «rasering», og man gratulerer Høyre med å være budsjettvinner. Jeg har vel levd lenge nok i denne salen på et vis, til å skjønne at slik «ros» har et helt annet siktemål, nemlig å skade våre samarbeidspartier, Kristelig Folkeparti og Venstre. På en måte er kanskje den form for ros en avsløring av at samarbeidslinjen i Arbeiderpartiet ikke har nådd helt frem ennå, for å si det forsiktig. Det går nemlig an å lage et budsjettopplegg med mer enn ett parti som vinner. Det finnes mer en én sannhet. Det er litt av samarbeidets natur, og det kommer vel etter hvert.

Vesentlige satsingsområder i den foregående regjerings opplegg videreføres også i denne regjerings budsjettopplegg. Helse, eldreomsorg og barnehager er de viktigste av disse områdene. Det er et uttrykk for en bred enighet i politikken som jeg setter pris på. Regjeringen skal videreføre satsingen på disse områder. U-hjelpssatsingen i budsjettet er rekordhøy, med 80 pst. av bruttonasjonalinntekten, og til og med fra arbeiderpartihold – vel, riktignok fra avgåtte statsråder, men det er kanskje fra slike man hører det – får Regjeringen ros for å gjøre noe med fattigdomsproblemene, for å gjøre mer enn andre. Dette har utløst at andre har kommet etter med liknende tiltak, til dels forsterket tiltakene. Det er jo bra. Dette kalles i politikken for synergieffekter, og det hjelper på.

Regjeringen har blitt angrepet sterkt for å fjerne dobbeltbeskatningen på utbytte. Denne skatten var ment å være midlertidig, og derfor er den også fjernet. Men jeg undrer meg litt over det voldsomme angrepet på dobbeltbeskatningen. I Ot.prp. nr. 35 fra 1990-91om skattereformen 1992, skriver arbeiderpartiregjeringen følgende:

«Departementet legger på bakgrunn av disse vurderingene til grunn at ved utformingen av utbyttebeskatningsreglene er det viktig å unngå dobbeltbeskatning av aksjeselskap og aksjonær.»

Videre:

«Det er viktig at avkastning på investeringer i aksjeselskap ikke skattlegges forskjellig fra avkastning på finanskapital for øvrig.»

Det er jeg hjertens enig i, og det er denne regjerings politikk. Det har også vært sosialdemokratisk politikk i ca. ti år. Derfor var det litt underlig å høre på den debatten som var her i formiddag, at dette tiltaket skulle være et særlig tiltak for å hjelpe de vel bemidlede, eller de rike. Det er jo da en karakteristikk det også av Arbeiderpartiets politikk på 1990-tallet.

Jeg har også lyst til å sitere tidligere stortingsrepresentant, nå med tittelen administrerende direktør, Paul Chaffey, som i et uketidsskrift nylig sa følgende:

«Fjerning av utbytteskatten vil gjøre det mindre attraktivt å låse penger inne i bedriftene og mer attraktivt å investere i bedrifter og bransjer med høyere avkastning. Endring av skattleggingen av personalopsjoner vil gjøre det mer attraktivt å belønne gode resultater med mulighet for medeierskap i bedriftene og dermed mulighet til å ta del i den verdistigning som skjer i en virksomhet som lykkes.»

Det synes jeg er en meget nyttig erkjennelse, og det tiltres.

Avslutningsvis har jeg lyst til å berøre et tema som har vært noe perifert, men dog inne i debatten, nemlig statens eierskap i Den norske Bank. Stortinget har i en innstilling fra forrige periode, Innst. S. nr. 245 for 1999-2000 om statens eierskap i Kreditkassen, gitt sin fullmakt til statlig nedsalg i Den norske Bank, dog begrenset til å stoppe på 33 1/3 pst. Regjeringen legger for sin del denne fullmakt til grunn for sin politikk. Stortingsflertallet har også ønsket at Den norske Bank skal utvikle seg til å bli en ledende norsk finansinstitusjon, og dette kan nødvendiggjøre strukturløsninger. Dersom det skulle oppstå konflikt mellom Stortingets to målsettinger – eierskapsbegrensningen når det gjelder det statlige eierskapet, og ønsket om utvikling til én ledende norsk finansinstitusjon – vil vi forelegge saken for Stortinget på nytt.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Det må vel kunne sies om finansministeren at han i sitt innlegg var akkurat så bekymret som en finansminister bør være, litt bekymret over hvordan internasjonal utvikling vil påvirke norsk økonomi, litt bekymret over tiltakene i todelingen i norsk økonomi, og også litt bekymret over en mulig sterkere lønnsvekst i Norge enn i våre konkurrerende land. Men det som var virkelig interessant, var å høre på finansministerens utdyping av «samarbeidets natur», som statsråd Foss omtalte det.

Jeg skjønner at det har vært nødvendig – ja, selvfølgelig helt avgjørende nødvendig – å være opptatt av samarbeidet i en regjering bestående av tre partier. Regjeringen ønsker jo også selv å bli husket som Samarbeidsregjeringen.

Det som kanskje gir grunn til undring, er at det overhodet ikke bekymret finansministeren, som for kort tid siden la fram sitt aller første statsbudsjett – vi har det til debatt i Stortinget i dag, og vi skal også debattere det i morgen – at det ikke er noe flertall som har uttrykt vilje til å støtte hans budsjett her i salen. Finansministeren viet ikke den utfordringen Regjeringen står overfor i møte med Stortinget, med ett eneste ord i sitt innlegg, og det synes jeg var ganske oppsiktsvekkende.

Det må vel også kunne sies, i samarbeidsånden da, at Regjeringens nyvinning når det gjelder samarbeidstenkningen, i hvert fall ikke har slått ut i forhold til opposisjonen på Stortinget. Hvis det hadde vært tilfellet, ville vi hatt en annen situasjon i denne finansdebatten enn det vi faktisk har.

Min utfordring til finansministeren er: Er det mulig for Stortinget å få høre finansministerens vurdering av situasjonen han og hans regjering befinner seg i, der hans framlagte budsjett ikke har noe avklart flertall ved behandlingen i Stortinget i dag og i morgen?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg forstår at problemet var at jeg var sånn passelig bekymret for økonomien, men litt for lite bekymret for den politiske situasjonen. La meg bare si om økonomien at jeg tilstrebet å gi en ganske nøktern beskrivelse, og markerte vel også en viss avstand til tendenser til svartmaling av norsk økonomi, hvilket jeg mener det ikke er noe grunnlag for. Jeg tror jeg traff sånn noenlunde, og jeg føler også at det ikke er stor uenighet om akkurat beskrivelsen i forhold til tidligere og nåværende regjeringspartier.

Så til situasjonen i Stortinget. Det hadde vært en fordel om budsjettet hadde vært lagt frem ikke bare med en beskrivelse av interessant arbeid i komiteen og ros til komiteens medlemmer, hvilken jeg meget gjerne tiltrer, men også med en avklart situasjon hva gjelder et flertall. Men når jeg lytter til debatten, må jeg nok si at jeg opplever ikke den helt store avstand eller dramatikk. Og jeg registrerte at finanskomiteens leder i en artikkel som står offentliggjort i Dagens Næringsliv, skriver om Bondevik-regjeringens budsjettforslag at det «går i riktig retning».

Jeg husker jo også såpass langt tilbake som til for fire år siden, da vi også diskuterte budsjettsamarbeid. Da var det et budsjett som inneholdt ganske betydelige skatteøkninger, som det var mulig å oppnå enighet om ved å redusere skatteøkningene, dog ikke helt fjerne dem. Nå dreier det seg om et budsjett med skattelettelser som etter mitt beste skjønn går i en slik retning at også Fremskrittspartiet vil kunne støtte det. Og det har vært uttrykt fra denne talerstolen ved flere anledninger.

Jeg skal ikke la meg invitere til å spekulere ytterligere i debattens utfall i dag eller i morgen. Jeg skal bare peke på at det er bred oppslutning i Stortinget om å respektere det som ofte omtales som det nye budsjettsystemet, det som nå altså har vart i over en periode.

Siv Jensen (FrP): Finansministeren innledet med å snakke litt om prognosene for vekstutsiktene for norsk økonomi, hvor han bl.a. påpekte at det ikke var belegg for min påstand om at Regjeringen hadde nedjustert vekstanslagene for norsk økonomi. Første spørsmål til finansministeren blir da: Betyr det at finansministeren er godt fornøyd med de vekstprognoser vi nå ser for norsk økonomi for de kommende årene, og at han og Regjeringen ikke vil foreta seg noen verdens ting for å bidra til økt vekst? Det ville i så fall være en betydelig avklaring i en så viktig debatt.

Men det finansministeren sa som jeg er enig i, er hvor viktig det er å legge til rette for nyskapning og verdiskapning. Og et virkemiddel som man kan bruke, og som jeg har registrert at finansministeren, dog før han ble finansminister og i valgkampen, var veldig opptatt av å gi uttrykk for, et område vi kunne bruke noe av vår oljerikdom på, er å investere i veibygging, særlig fordi vi hadde ledig kapasitet. Det gikk 3 300 ledige anleggsarbeidere. Det ville være en fornuftig måte å disponere noe av vår rikdom på, ikke minst fordi det også ville bidra til økt verdiskapning. Senest i Brennpunkt på NRK for ikke mange dagene siden var finansministeren – dog før han ble finansminister – sitert på dette.

Da blir mitt neste spørsmål: Mener finansministeren dette fortsatt, eller var det noe han bare mente før han ble finansminister, og mens det var valgkamp? Det kunne også være en ganske interessant avklaring å få på et spørsmål som veldig mange mennesker lurer på hvorfor vi ikke kan, særlig når vi nå har fått resultatene for oljefondet for tredje kvartal, som viser betydelig fall, og at investeringene våre er høyst usikre. Kanskje det da kan være fornuftig å se på andre måter å plassere noe av vår nasjonalformue på, slik at den vokser og kommer flere av befolkningen til gode.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg tror det er ganske viktig å ha nyanser når man skal beskrive økonomi. Det er forskjell på å si at Regjeringen har drastisk nedjustert vekstanslagene og til å konstatere en viss nedjustering av vekstanslagene for innenlandsk BNP med tre tideler. Anslagene for ledigheten er justert opp med to tideler. OECDs prognoser for Norge, som har kommet etter at Regjeringen la frem sine, bekrefter i all hovedtrekk dette. Det er ikke noe drastisk over dette.

Jeg tror også at uttrykk som at norsk økonomi ikke har «råd til en stat som går amok i å samle jordisk gods i form av utenlandske papirer», heller ikke er noen treffende beskrivelse på norsk økonomi. Jeg tror ikke man treffer mange økonomer verken hjemme eller ute som synes at dette liksom bidrar til å gjøre Norge til et attraktivt land å investere i, slik vi alle vil bidra til.

Jeg mener at veiutbygging er et meget fornuftig område for statsbudsjettet å investere i. Sem-erklæringen, som er Regjeringens grunnlag for fire års budsjetter, inneholder ganske ambisiøse satsinger både på veiutbygging og på kollektivsatsing. Det er min hensikt at dette skal følges opp i hvert enkelt budsjett fremover, i tråd med det de økonomiske rammer muliggjør. Jeg tror imidlertid at man er litt på villspor hvis man ser dette som en slags alternativ oljefondsinvestering. Jeg tror også at man er på villspor hvis man bruker en periodisk nedgang i aksjeverdier som følge av terrorangrepet på USA den 11. september, som begrunnelse for veiutbygging. Jeg har mange bedre begrunnelser enn det, men jeg forstår at vi da er enige om konklusjonen.

Øystein Djupedal (SV): Det som slo meg da jeg hørte finansministeren her i Stortinget, var den tonen som han anla, ikke nødvendigvis det han sa.

Jeg er litt forbauset over at en finansminister som ikke har flertall bak sitt budsjett i Stortinget, kan tillate seg å drive harselas på den måten som vi kjenner det fra Per-Kristian Foss den gangen han satt her i Stortinget. For så langt jeg kjenner til det, finnes det ikke flertall bak Regjeringens budsjett, og det må vel nærmest forstås dithen at dette heller ikke var noen invitasjon til at noen eventuelt skulle støtte Regjeringens budsjett. Det kan vel da vanskelig forstås på noen annen måte enn at Regjeringen nå har innsett at det bare er med tvang man kan få et budsjett igjennom i Stortinget. Det er ingen god start for en regjering, og det er heller ingen god start etter min vurdering at finansministeren velger å bruke harselas istedenfor å bruke invitt. Men la nå det ligge. Det får være en annen diskusjon.

I avslutningen av sitt innlegg tok finansministeren opp dette med salg av DnB. La meg bare si følgende: Jeg la merke til at tidligere statsminister Jens Stoltenberg forleden dag i et TV-program knyttet til salget av Kreditkassen sa at hvis man eier 33,3 pst. og egentlig har et blokkerende mindretall, vil situasjonen være slik at når det kommer et bud på en bank, vil ikke staten på tross av det klare å blokkere for de andre private eiernes ønske om å realisere en gevinst. Hvis man nå skal selge seg ned til 33,3 pst. i DnB, kan den samme situasjonen oppstå som oppstod i forbindelse med Kreditkassen. Det kan da være at Dresdner Bank, Deutsche Bank eller en eller annen stor internasjonal aktør ønsker å kjøpe DnB fordi dette er en lukrativ bank.

Det som jeg tror må bekymre Per-Kristian Foss – for han er også i sin alminnelighet bekymret for næringslivets rammevilkår – er: Tenk den situasjonen at vi ikke har oppegående forretningsbanker med hovedkontor basert i Norge. Nå har Kreditkassen gått, nå har Fokus Bank gått, nå har andre finansinstitusjoner nesten gått – og det var bare på håret at ikke Storebrand også fôr utenlands. Ser ikke han fra sitt ståsted det som mange næringslivsledere nå advarer mot i avisene, nemlig at vi ikke må stille oss i en slik situasjon at også DnB havner utenlands?

Statsråd Per-Kristian Foss: Det er mange måter å se på moroa på. Men at jeg liksom skulle ha drevet harselas i mitt innlegg over mulighetene for Regjeringen til å få flertall for sitt økonomiske opplegg i salen, har jeg litt problem med. Jeg prøvde i all enkelhet å peke på at flere partier faktisk har pekt på at det er stort sammenfall mellom den avgåtte regjering og den nåværende regjering på en del viktige prioriteringsområder som jeg nevnte, eldreomsorg, barnehager og helse. Jeg pekte også på at det partiet som har bidratt til at vi har fått et regjeringsskifte, Fremskrittspartiet, også har karakterisert budsjettet som et skritt i riktig retning, men ikke nok skritt, det skjønner jeg jo. De har også fremhevet at budsjettet på et par viktige områder tilfredsstiller de krav som dette partiet har stilt, nemlig lavere utgiftsvekst og historiske skattelettelser – ikke nok, men i riktig retning.

Så til Den norske Bank. Først litt om historieskrivingen: Det var vel ikke akkurat press eller noe lignende som fikk stortingsflertallet til å snu. Jeg opplevde den prosessen som representant fra salen. Jeg tilhørte ikke flertallet, men jeg registrerte jo at flertallet endret oppfatning ut fra endrede synspunkter på hvordan verden, og særlig bankstrukturen i Norden, hadde utviklet seg. Det er tillatt å endre oppfatning, og det førte også til et klarsignal til at staten solgte sine aksjer til det som nå er Nordea, som er en bank som bidrar til et godt tilbud i Norge og til konkurransen i bankstrukturen i Norge.

Jeg har i mitt innlegg fremhevet det som stortingsflertallet har bedt om, nemlig at Den norske Bank blir en ledende finansaktør i Norge. Det er noe man politisk ikke kan vedta. Man kan heller ikke legge frem en plan for det. Men dette er en invitt til Den norske Bank til eventuelt å søke mulige strukturløsninger. Jeg tror på at slike strukturløsninger finnes dersom de ikke dikteres fra politisk oven, men dersom de kommer som et initiativ fra banken selv.

Morten Lund (Sp): Høyres valgløfter var mindre skatt og bedre skole, og skatteløftet holdes til gagns: 5 milliarder kr mindre personskatt påløpt enn i dag – 80 pst. av det til de rikeste.

Skattelettene som vidunderkur også for næringslivet har vi fått hørt om i en del replikkordskifter i dag. Nyetablerere som ikke betaler skatt, har fordel av det, selv om de også mister starthjelpen fra SND og fra kommunale næringsfond. Næringslivet i distriktet, der de får lite av denne skatteletten, har også fordel av det, selv om de også mister mye av den hjelpen de har hatt før.

Men skoleløftene var det kanskje ikke råd til, og det er kanskje også vanskelig å se hvordan skattelette skal gi bedre skole. Når det gjelder grunnskolen, finner vi i budsjettet 100 mill. kr utover det som var lovet i vår, og det skal gå til én time i uken i norsk til 2. og 4. klasse fra høsten. De skal da antakelig lære å skrive takkekort korrekt!

Senterpartiet tror det koster mye å få til en bedre skole, og at det allerede i dag er for lite penger til å få det til. Det trengs flere voksne som gir ungene lyst til å lære. De trenger en god start, og skolen skal også delta for å forebygge kriminalitet.

I dag har kommunene så lite penger at de legger ned grendeskoler, og de har ikke råd til vikarer. Hvis de skal få til noe utover dette, er alternativet deres når de ikke har flere vikarregninger å kutte på, kanskje å kutte på eldreomsorg og barnehager. Spørsmålet til finansministeren er da: Når skal skoleløftet bli konkretisert med økte midler til dem som driver grunnskolen?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg vil starte med å gi Senterpartiet ros. Det skjer ikke hver dag. I dagens ettermiddagsnyhetssending hørte jeg Senterpartiets leder, Enoksen, var ute og sa at skylden for Senterpartiets kjempedårlige valg bare var én: Senterpartiet selv. Med erfaring fra mange års beskrivelser av valgnederlag tror jeg det er en ærlig og god forklaring og en veldig enkel forklaring. Men det enkleste er ofte det beste.

Én ting til vil jeg også gi som et råd, og det er: Hold litt fast på politikken over tid! Når jeg nå hører Morten Lund tale om utbytteskatt, kjenner jeg ikke igjen tidligere finansminister Restad, Senterpartiets Restad, og et parti som jo advarte mot utbytteskatten og understreket at den skulle være midlertidig. Jeg tror man tjener på å holde litt linje over tid, også i slike spørsmål hvor mange taler varmt om forutsigbarhet.

Jeg tar til meg den kritikk eller ros det måtte være å si at skatteløftene er oppfylt til gangs. På skolesiden har vi også gjort en del, men en del gjenstår. Jeg tror det er viktig at vi nå har gitt et økt timetall, som gjør det mulig å styrke undervisningen i norsk. Redskapsfag er viktig. Jeg er helt enig i at skolen har oppgaver også utover det rent undervisningsmessige. En god skole kan ikke bare avleses av bevilgninger og økonomi. Den har sammenheng med kvalitet på ledelse, foreldreoppslutning og stemning i et lærerkollegium, for å si det slik, og den samlede oppslutning om skolen i lokalmiljøet. Det er viktig, men det er ikke alt som kan styres via budsjetter.

Nå starter vi en prosess med skolepolitisk reform, hvor en del av reformen vil være å desentralisere og overlate mer ansvar til den enkelte skole, mindre A4-styring fra sentralt hold. Det tror jeg vil utløse en del lokal kreativitet, som faktisk heller ikke lar seg avlese av budsjetter, men som kan gi bedre skoler, bedre undervisning og et bedre miljø.

Tore Nordtun (A): Det er faktisk mange nye retninger i dette statsbudsjettet som er framlagt. Det jeg har lagt mest merke til, er at Regjeringen i statsbudsjettet legger opp til en omfattende privatisering av bedrifter. Jeg ser at en av begrunnelsene for denne omfattende privatiseringen er at det statlige eierskapet framover skal begrenses til selskap av en forvaltningsmessig karakter og selskap der eierskapet har en klar politisk begrunnelse.

For å ta et eksempel: Vi har Statkraft, som er den desidert største elektrisitetsprodusenten, og som eier og disponerer vannkraftanlegg og magasiner i stor stil. Det har vært et meget godt redskap for den norske stat og det norske samfunn i oppbyggingen av hele industrisamfunnet vårt. Det har etter det jeg kan skjønne, ikke vært noen belastning verken for staten eller samfunnet at vi har hatt dette redskapet. Skal vi også her ha en gigantisk privatisering? Og hva med det norske eierskapet i denne bedriften? Hadde det ikke vært fornuftig å sette noen stolper på plass framover?

Er det slik nå at vi skal få nok kapitalister i det norske samfunn til å ta vare på disse selskapene når de nå skal privatiseres? Hvordan vil det gå med dette selskapet når den historisk sett klare betingelsen om hjemfallsretten kommer inn? Kan finansministeren redegjøre for det?

Finansministeren sa at de hadde hatt veldig liten tid på seg til å få gjort det de ville. Man jammen har de fått gjort mye når det gjelder distriktsstøtten! De kutter ca. 1 milliard kr i SND. Blir det slik, tror jeg at vi ved neste budsjett skal få en varmere runde i dette storting.

Statsråd Per-Kristian Foss: Ja, representanten Nordtun er en velvillighetens mann, så han overøser oss med ros for å ha fått gjort mye på kort tid! Jeg tar det til meg, selv om vel ikke alt var ment direkte positivt.

Spørsmålet var om det ikke snart var på tide å «sette noen stolper på plass», for å bruke replikantens eget uttrykk. Det er jeg helt enig i. Jeg tror det er på tide med en fordomsfri gjennomgang av det statlige eierskapet, og se hva det er vi egentlig fortsatt trenger.

Statkraft var en gang et redskap for bl.a. industrikontrakter. Det er det ikke lenger. Statkrafts forhold til hjemfallsretten er ikke noen nødvendig sammenheng. Vi skal i Regjeringen utrede dette nærmere og legge det frem på egnet måte, men hjemfallsrett kan man jo i prinsippet beholde uten å ha Statkraft som sådan.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiets leder, Jens Stoltenberg, har gitt uttrykk for noe jeg også er enig i, nemlig at det kanskje er behov for et visst statlig eierskap enkelte steder, i alle fall i mindretallsposisjoner, for å sikre tilstedeværelse i Norge, lokalisering av hovedkvarter, osv. Det kan være en absolutt hørbar begrunnelse. Men i forhold til Statkraft er vel kanskje ikke faren for utflytting det som er det mest nærliggende! Jeg tror anleggene ligger rimelig fast. Jeg tror derimot det er i forhold til andre typer virksomheter – la oss kalle det kunnskapsindustrien i veldig vid forstand – at faren for utflytting av både forskningsbiter og hovedkvarterer er mer faretruende, for å si det slik. – Vi skal få en bred gjennomgang av det som er av begrunnelser .

Jeg registrerer at den åpenhet som var til stede i Arbeiderpartiet i forrige periode for salg av statsaksjer, ikke i samme grad er der nå. Men la meg si det slik at det skal godt gjøres å få solgt så mye som Arbeiderpartiet gjorde i sin siste regjeringsperiode i løpet av rimelig kort tid. Det er ikke noe mål i seg selv, men jeg tror vi skal fortsette på litt av samme linjen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Heidi Grande Røys (SV): Representanten Øystein Djupedal har i sitt innlegg gitt ein ganske god gjennomgang av det som er SVs hovudprioriteringar i vårt alternative budsjett, så eg skal konsentrere meg om ein del område som han ikkje var inne på.

Eg skulle gjerne ha sett at debatten omkring budsjettet i haust hadde dreidd seg om andre ting enn om kven som gir mest skattelette og kven som har ansvaret for at vi ikkje har fått eit fleirtalsforslag her i dag. Eg skulle gjerne høyrt at fleire var opptatt av kommuneøkonomi og distriktspolitikk òg når det ikkje er valkamp.

I debatten om kven som har skulda for manglande fleirtal, har dei dramatiske forslaga frå Regjeringa når det gjeld distriktspolitikk, nesten ikkje fått sin plass, før i dag. Heldigvis vakna næringslivet etter kvart, og vi fekk eit ras av protestar mot kutta i SND-ordninga spesielt. Regjeringspartia valde så å pynte litt på forslaget i innspurten i finanskomiteen, men framleis er det ikkje tvil om at forslaga når det gjeld distriktspolitikk, er svært dårlege.

SV har derimot valt ein sterk distriktsprofil i sitt forslag. Vi satsar både på næringsutvikling og på tenesteutvikling i distrikta. Det er press i sentrale strøk på både bustader og infrastruktur, mens distrikta tapar i kampen om arbeidsplassar. Det er òg sånn, dessverre, at avstanden mellom folk og tenestetilbodet blir større i distrikta. Vi gjer noko med det. Eit av dei viktigaste grepa er å styrkje kommuneøkonomien. Det hjelper ikkje at bedriftene ute i distrikta kan tilby deg ein interessant jobb, når kommunen ikkje kan stille opp med skular til ungane, ein barnehageplass eller at det er eit rimeleg oppegåande kultur- og fritidstilbod å nytte seg av. Folk vert nemleg meir opptatte av å ha kvalitetar på fritida si, og det held ikkje å tilby rein natur åleine. Folk finn det òg lite interessant at ungane må busse fleire mil på dårlege vegar kvar dag, eller at opningstidene i barnehagen er så knappe at ein ikkje kan vere i full jobb, og langt mindre pendle. Å klare å behalde eit godt velferdstilbod ute i kommunane er difor veldig viktig om vi skal klare å stoppe flyttestraumen til sentrale strøk. SV gir kommunane eit sånt lyft. Vi styrkjer kommuneøkonomien med 4 milliardar kr i frie inntekter og ytterlegare over 3 milliardar kr gjennom diverse andre øyremerkte tilskot. Slik får kommunane ei moglegheit til å halde ved lag grendeskulane sine, ha eit oppegåande barnehagetilbod, gode helsetenester og rike kulturtilbod.

Eit anna tiltak er den differensierte arbeidsgjevaravgifta. Den er eit av våre mest sentrale distriktspolitiske verkemiddel. Den gjer arbeidskrafta billegare i distrikta enn i sentrale strøk. Vi har valt å leggje inn ytterlegare 1 milliard kr i denne ordninga. Sånn blir det lettare å få til både nyetablering, hindre sentralisering av arbeidsplassane og heller flytte arbeidsplassane frå sentrale strøk og ut i disrtrikta. Det var jo eit ganske vesentleg debattemne i valkampen, i alle fall ute i distrikta.

Det er elles brei semje om at vi skal ha eit lønsamt og blomstrande næringsliv om vi skal klare å halde oppe velferdsstaten. Den nye regjeringa har høg flaggføring på å tilretteleggje for nyskaping og næringspolitikk, og det har fått ein brei plass i Sem-erklæringa. Det blir difor både uforståeleg og ganske vanskeleg å skjønne at dei mest dramatiske kutta i dette budsjettet kjem på rammene til SND, på dei regionale og dei kommunale næringsfonda og på jordbruksavtalen. Ein representant frå Arbeidarpartiet siterte før i dag ein frå Sandane Næringshage, som er i mitt heimfylke. Ein annan representant, som forvaltar dei kommunale og regionale næringsfonda, uttala då han såg dette budsjettet, at heretter kan vi ikkje drive med noko anna enn prat. Eg trur det er nok prat og litt for lite handling frå før av, slik at å kutte her er veldig dårleg politikk. SND spelar nemleg ei viktig rolle som pådrivar i nærings- og distriktsutviklinga. Spesielt i desse tider når ein opplever tørke i marknaden for risikokapital, er det viktig at vi har dette offentlege instrumentet som stimulerer til nyskaping og utvikling.

Mange andre land stimulerer næringslivet sitt, mens denne regjeringa altså gir oss det mest dramatiske kuttet i distriktsverkemidla nokosinne.

SND er med på å få fram gründarar og småbedrifter i ein vanskeleg oppstartsfase, og vi registrerer at havbruksnæringa og IT-industrien er mellom dei som reagerer skarpast på forslaget. Det er ikkje nokon ukjent høgrepolitikk å ville kutte i selektiv næringsstønad, men at Kristeleg Folkeparti, som i sitt program skriv at ein nettopp må vere villige til å bruke økonomiske verkemiddel for å kunne halde oppe busetnad i Distrikts-Noreg, er med på dette, er meir enn vi kan forstå.

No seier Regjeringa at skattelette og vegbygging skal vege opp mot desse kutta. Men ser vi på utbytteskatten, er den ikkje berre skeivt fordelt, men den er òg mykje uheldig for distrikta. Nesten halvparten av skatteletten på 1,3 milliardar kr går altså til Oslo-området, og for ein stor del til aksjonærar i større, etablerte selskap. Eit fylke som Sogn og Fjordane, der eg kjem ifrå, ville motta 1,2 pst. av lettane i utbytteskatten. Same fylke får òg 15 millionar kr meir til veg, men til saman blir jo dette berre småsummar samanlikna med dei kolossale kutta i distriktsretta tilskot.

Så kan ein jo lure på kor det vart av det kystmanifestet som Høgre presenterte i valkampen. For nettopp oppdrettsnæringa og ein del av dei maritime næringane, som skipsbyggingsindustri og anna, vert ramma av kutt i SND-midlane. Og i tillegg har ein altså kutta på forsking og utvikling innanfor fiskeri- og havbrukssektoren. SV gjer altså det motsette. Vi går mot kuttforslaga og tvert imot aukar risikolånordninga med 200 millionar kr.

Når det gjeld den næringsretta forskinga, har SV valt å vidareføre den såkalla FUNN-ordninga. Og ikkje berre vidarefører vi den, vi aukar den med 400 millionar kr framfor å opprette ei skatteintensivordning for forsking og utvikling. Ordninga har for så vidt berre eksistert eit halvt års tid, men den er veldig vellukka. Den er føreseieleg, den er ubyråkratisk, den er lite ressurskrevjande, og den er rask. Det er vår oppfatning at ei tilskotsordning vil fungere langt betre enn skatteinsentiv, fordi mange av desse bedriftene ikkje har den nødvendige likviditeten til å gå inn i eit langsiktig forskingsprosjekt. Det går òg for så vidt ei ganske lang tid frå ein puttar inn pengar i eit forskings- og utviklingsprosjekt til det gir ein positiv kontantstraum tilbake til bedrifta. Difor er eit kontanttilskot mykje betre, og det kunne vere avgjerande for om bedrifta skal kunne gå inn i ei forskingsverksemd.

Sjølv om hovudstadspressa prøver å framstille det som noko anna, og sjølv om det er farleg å snakke om for dårlege vegar når ein kjem frå Sogn og Fjordane, som har hatt Opseth i mange år i denne salen, prøver eg meg likevel, for eg kjenner på kroppen kvar dag i mitt fylke kva ein slit med ute i distrikta med for få og for dårlege vegar og med vegar som er utsette for ras. Det rammar persontransport, og det rammar varetransport. SV nesten doblar rassikringspotten, og vi legg inn 130 millionar kr meir til rassikring det kommande året. Vi aukar òg den fylkesfordelte ramma til vegbygging med 150 millionar kr. Vi har òg lagt på plass den kompensasjonen for autodieselavgifta for ekspressbussane som Regjeringa foreslo fjerna. Desse bussane er nettopp viktige for kollektivtilbodet i distrikta, og det er jo ikkje akkurat godt frå før av. Vi ville ha fått eit redusert rutetilbod om ein ikkje får kompensasjonen på plass igjen.

Samla sett har altså SV ein svært god distriktsprofil, og vi har ein veldig god kommuneøkonomi i vårt budsjettforslag, og vi skulle gjerne ha sett at desse forslaga fekk det fleirtalet vi meiner dei fortener.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Representanten Grande Røys la i første del av innlegget sitt stor vekt på at det er viktig å satse tungt på velferd òg i åra som kjem. Det er eg einig i. Det er òg eit av hovudresonnementa til Arbeidarpartiet i denne finansinnstillinga. Vi vil satse tungt på ein klar og god sosial profil gjennom barnehageutbygging, der vi tek eit historisk nytt krafttak, gjennom å forbetre sjukehusvesenet vårt, ved framleis å satse på eldreomsorga og innfri dei forpliktingane vi har gått inn på på dette området, og ikkje minst, som SV-representanten òg var inne på, styrkje kvaliteten i opplæringa vår på alle plan. Det å styrkje velferda og få til meir utjamning er ein politikk som Arbeidarpartiet og SV langt på veg kan vere einige om.

Det som derimot overraskar oss i Arbeidarpartiet, er at SV ikkje vil vere med på den auken i satsen for minstefrådraget som Arbeidarpartiet foreslår i finansinnstillinga, frå 22 pst. til 24 pst. Vårt opplegg vil gi ein skattelette på vel 700 mill. kr i forhold til Bondevik II-regjeringa. SV går berre halve vegen i forhold til vårt forslag. Det forslaget som vi har fremja på dette punktet, vil gi ein skattelette til dei som tener under 200 000 kr i året, og vil verkeleg vere eit handslag til dei som sit nedst ved bordet. Det undrar meg at SV ikkje vil vere med på Arbeidarpartiet sin utjamningspolitikk på dette området, og eg vil utfordre representanten Grande Røys til å forklare oss kvifor dette utjamnings- og solidaritetstiltaket ikkje kan få SVs støtte.

Heidi Grande Røys (SV): Takk til representanten Reidar Sandal for mykje ros for SVs velferdspolitikk! Som han peikar på, er det heilt rett at vi er einige om mykje, og vi er einige om mange av innretningane. Eg er òg veldig glad for at eg i min første periode, i finanskomiteen, opplever at Arbeidarpartiet og SV er einige om såpass mykje i den finansinnstillinga som ligg føre, som det vi faktisk er.

Når det gjeld den direkte utfordringa om minstefrådraget og satsen, er ikkje vi med på Arbeidarpartiet sitt forslag, fordi vi meiner at vi har eit som er mykje betre. Vi aukar minstefrådraget til 49 500 kr. Vi har ein sats på 23 pst., og vi har i tillegg eit frådrag i arbeidsinntekta på 36 100 kr. Dette, i lag med mange andre forslag som representanten Djupedal var inne på før i dag, gjer at vi meiner at vår pakke vil gi ein betre profil og meir skattelette til dei som har inntekt under 300 000 kr, enn regjeringa Stoltenberg sitt framlegg. Så før Arbeidarpartiet kjem med noko som er betre enn vårt, vel vi å stå på vårt eige.

André Dahl (H): Representanten Grande Røys var til dels svært opptatt av kvalitet i skolen, forskning og skatt, men SV kjemper jo med nebb og klør og innimellom også med lakkerte negler mot bl.a. temaskoler, fristilling og økt fokusering på forskning der. Men det er veldig greit hvis man bare kaller det for et eller annet som har med miljø og solidaritet å gjøre.

I Akershus fikk vi nesten lyst til å opprette en par og tretti solidaritetsskoler og så etterpå fylle dem opp med solidaritet i praksis, nemlig Høyres materielle skolepolitikk.

Jeg skal ikke stille spørsmål om skolepolitikk, men trekke noen paralleller til SVs kjærlighet til noen andre ord i språket, som er markert med rene ord for alle de pengene SV ikke tiltror folk flest å råde over med vett og forstand, i SVs merknader om avgiftspolitikken.

I en ekstremt stakket stund av et lite flyvedyktig bevinget øyeblikk trodde jeg at det helt store hadde skjedd. På side 23 i budsjettinnstillingen ønsker SV «en gjennomgang av avgiftssystemet med sikte på en forenkling og forbedring». Men som alle vet, fikk verken Adam eller Eva – eller får en del av oss i denne salen – så altfor lang tid i paradis. «Målet er ikke at statens inntekter skal reduseres, men å skape et avgiftssystem som i minst mulig grad skaper unødige vridninger …». Målsettingen er å ha avgifter som «fremmer miljø, sikkerhet og helse». Kjært barn har mange navn, og barnet var i denne sammenhengen altså uekte, da bl.a. elavgiften skal «økes markert».

Mitt spørsmål til SV er følgende: Når skal SV i distriktspolitikken begynne å bekymre seg for at det manglende sosiale miljøet, redusert helse og manglende følelser av sikkerhet, spesielt i distriktene, er et direkte resultat av at konsekvensen av SVs visjon ser ut til å være at en god avgiftsbetaler er en totalt utmattet avgiftsbetaler?

Heidi Grande Røys (SV): Det er heilt riktig at SV er opptatt av avgifter, ikkje nødvendigvis med den føresetnaden at ein skal få mindre inntekter til velferdsstaten, men for å sjå på korleis dei er bygde opp. Difor har vi også lagt inn eit forslag for å sjå på dei ulike typar avgifter vi har, slik at vi skal vere sikre på at dei avgiftene vi betalar, faktisk har ein misjon. Dette gjeld spesielt særavgiftene.

Sjølv om replikanten er ueinig med meg, meiner eg at dei fleste avgiftene har eit fornuftig formål. Nokre av dei er anten knytte til å fremje miljøvenleg åtferd eller så skal dei betre helsa, som f. eks. tobakksavgifta. Andre har berre til formål å finansiere fellesskapets utgifter, som f.eks. heile momsreforma – og for så vidt òg arbeidsgivaravgifta. Men det eksisterer altså i tillegg eit mylder av store og små avgifter, og det gjer at summen av avgiftssystemet i liten grad vert målretta. Difor ynskjer SV ein gjennomgang av avgiftssystemet, nettopp med tanke på både forenkling og forbetring. Skal folk forstå dei avgiftene dei betalar, må ein kunne ha ei fornuftig forklaring på dei, og då trur eg at eg er einig med replikanten. Målsetjinga for SV er altså ikkje å ha færre avgifter eller færre inntekter til statskassa, men vi skal ha avgifter som fremjar miljø, som fremjar sikkerheit og som fremjar helse. I tillegg skal dei altså bidra til statens inntekter. Det vil føre til at enkelte avgifter nok fell bort, mens andre avgifter faktisk vil auke med SVs forslag.

Per Erik Monsen (FrP): Det ser ut til at det er vanskelig å ta en replikk på en SV-er uten å snakke om avgifter. Men det er et par ting som forundrer meg – og jeg har også tenkt å spørre om avgifter.

Representanten Grande Røys var inne på i hvert fall to ting i sitt innlegg. Det ene var miljø, og det andre var i høyeste grad distrikt.

Når det gjelder bilavgiftene, er jo de skyhøye i Norge. Det har ført til at vi har Europas – i hvert fall Vest-Europas – eldste bilpark, med en gjennomsnittsalder på ti år. Vi har 700 000 kjøretøyer på veiene som ikke har avgassrensing; vi har biler som er – om ikke trafikkfarlige, så i hvert fall – atskillig mindre sikre enn de nye bilene. Og det jeg lurer på, er: Hvorfor kan ikke SV tenke seg å se på bilavgiftene ut fra et miljøaspekt for å fornye den norske bilparken og få disse 700 000 miljøgrisene av veien? Ti år gamle – og eldre – biler forurenser bortimot ti ganger så mye som nye biler. Det var det ene spørsmålet.

Og så har jeg et spørsmål som går på noe beslektet, nemlig bensin- og dieselavgiftene, altså drivstoffavgiftene, som er høye, og som SV ønsker å gjøre enda høyere. Det må være sånn at i et langstrakt land som Norge må bil – og bilbruk – være det mest fornuftige, kanskje det eneste realistiske, fremkomstmiddel i distriktene. Når man velger å ha noen av verdens høyeste avgifter på drivstoff, må jo det bety at man legger store avstandsulemper på folk som bor i distriktene. Dette gjelder ikke bare når de skal inn til sentrale strøk, men de har også ofte stor avstand til sine egne sentre, de har stor avstand når de skal delta i et sosialt liv, de må kjøre sine barn, osv. – de bruker antakelig bilen mer enn folk som bor i sentrale strøk, og har ofte ingen mulighet til å bruke kollektive transportmidler. Hvorfor ønsker ikke SV å hjelpe distriktene og ha en bedre distriktsprofil på sine bensin- og dieselavgifter?

Heidi Grande Røys (SV): Eg takkar representanten Monsen for replikken, for det gav meg høve til å kome inn på eit av dei distriktspolitiske verkemidla våre som eg ikkje fekk tid til i mitt innlegg.

Representanten Monsen er opptatt av bilavgifter, kor distriktsvenleg eller -uvenleg dette med bensin- og bilavgifter er. Då kan eg glede representanten Monsen med å seie at han burde jo støtte forslaget frå SV om ei differensiert årsavgift på bil, dvs. at det vert vel ein tusenlapp billigare å eige bil i distrikta enn i sentrale strøk, nettopp ut frå den argumentasjonen at distrikta har eit mykje dårlegare kollektivtilbod som alternativ. Ein tusenlapp i skattelette i året er eg sikker på at folk ute i distrikta ikkje er leie for.

Når det gjeld spørsmålet om kor dyr eller billig bensin eller diesel er, er det for så vidt ein debatt som stadig gjentar seg, og det vert ikkje meir sant sjølv om det vert gjentatt ofte at vi har eit særs høgt avgiftsnivå på bensin og diesel. Målt i forhold til løn og kor mange timar ein må jobbe for å kjøpe ein liter bensin, er det vel berre Russland som er billigare enn Noreg når det gjeld bensinprisen – så eg trur eg lét det liggje.

Men altså: Vi har føreslått å innføre ei differensiert årsavgift på bil, som gjer det 1 000 kr billegare å eige bil i distrikta. I tillegg går vi jo, i motsetning til Framstegspartiet, inn for ei fraktutjamningsordning, sånn at vi som bur der ute, med litt færre bensinstasjonar enn her i det sentrale austlandsområdet, òg skal kunne kjøpe bensin til omtrent same pumpepris som i sentrale strøk. Så fraktutjamningsordninga er ei anna ordning som eg synest Framstegspartiet skal vurdere å verte med på å gjeninnføre.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Bjørg Tørresdal (KrF): Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har lagt fram sitt forslag til statsbudsjett. Utgangspunktet for budsjettforslaget er Sem-erklæringen, som er en felles politisk plattform for de tre regjeringspartiene.

En sentrumsregjering, bestående av Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, er ikke det samme – og fører heller ikke den samme politikk – som en samarbeidsregjering med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Kristelig Folkepartis stempel i budsjettforslaget er blitt etterlyst. Har Kristelig Folkeparti sviktet sine hjertesaker? Nei, det har vi ikke. I Samarbeidsregjeringens forslag til budsjett ligger det en formidabel barnehagesatsing, slik som Kristelig Folkeparti lovte i valgkampen. Riktignok er det en videreføring av Stoltenberg-regjeringens forslag – like fullt er det god Kristelig Folkeparti-politikk. For Kristelig Folkeparti er en satsing på barnehager parallelt med en videreføring av kontantstøtten, noe som sikrer valgfrihet for barnefamiliene. Og det er en retning partiet ønsker i familiepolitikken.

Et annet klart Kristelig Folkeparti-stempel er budsjettforslagets satsing på bistand. Økt hjelp til verdens fattigste er og har alltid vært god Kristelig Folkeparti-politikk.

Det samme gjelder satsingen på miljøet. Samarbeidsregjeringen har lagt fram et budsjett med god miljøprofil.

Det er lagt opp til en offensiv satsing på energiforskning ved at det foreslås ytterligere 30 mill. kr til forskning på CO2-frie gasskraftverk i tillegg til de 20 mill. kr som var foreslått av Stoltenberg-regjeringen. Dette viser at Samarbeidsregjeringen ønsker å gjøre Norge til en progressiv energinasjon. Det ligger potensial både for miljøet og for næringslivet i denne satsingen.

Samarbeidsregjeringen foreslår økte bevilgninger på 65 mill. kr til kollektivtiltak – et første og viktig steg for å styrke kollektivtransporten, særlig i storbyene. Også satsingen på kollektivtransport viser vilje til å redusere utslippene våre.

Regjeringen legger opp til et løft for kalking av vann og vassdrag samt økte bevilgninger til PCB-opprydding.

Samarbeidsregjeringen har lagt fram et framtidsrettet budsjett med en klar miljøprofil, og dette vises også gjennom de økte rammene for Miljøverndepartementet samt dobling av miljøfondet til 2 milliarder kr.

Så litt om Regjeringens forslag til reduserte alkoholavgifter. Rusmiddelmisbruk er et av landets største sosialmedisinske problem. En effektiv ruspolitikk krever både holdningsskapende arbeid og en restriktiv alkoholpolitikk. Den relativt restriktive alkoholpolitikken i Norge har på flere områder vært vellykket. Skadeomfanget hos oss er mindre enn i andre land, og de siste årene har flere EU-land begynt å vurdere mer restriktive tiltak som likner norske og svenske. Vinmonopolet må opprettholdes som alkoholpolitisk virkemiddel.

Kristelig Folkeparti vil redusere alkoholforbruket i Norge og arbeide for å kontrollere skjenking og omsetning bedre. Kristelig Folkeparti ønsker en restriktiv og ansvarlig ruspolitikk.

Høye alkoholavgifter er med på å begrense forbruket. Kristelig Folkeparti har ut fra dette stått i første rekke når det gjelder å holde høyt nivå på alkoholavgiftene. Men ulovlig produksjon og smugling av alkohol er et omfattende problem som må bekjempes. Vi har behov for en gjennomtenkt avgiftspolitikk for å redusere illegal omsetning av alkohol.

Vi kan ikke lukke øynene for at høye avgifter kan føre til at andelen av ukontrollert omsetning øker. Det er viktig for Kristelig Folkeparti å ha kontrollert omsetning. Regjeringen foreslår at alkoholavgiftene nå senkes. Den viktigste begrunnelsen for å senke avgiftene på alkohol er å begrense uregistrert og ukontrollert omsetning og forbruk. Det uregistrerte forbruket består i smugling, hjemmeproduksjon, taxfreehandel og grensehandel. Ulovlig omsetning av alkohol representerer et økende samfunnsproblem.

Kristelig Folkeparti holder fast ved sin restriktive og ansvarlige alkoholpolitikk og vurderer det som et nødvendig tiltak å gå inn for at alkoholavgiftene nå senkes, slik at en størst mulig del av alkoholomsetningen skal skje i lovlige, kontrollerte og ansvarlige former.

Utfordringen for Kristelig Folkeparti i Samarbeidsregjeringen er både å satse på våre viktige hjertesaker som barnehage, miljø, bistand, skole, frivillige organisasjoner og ruspolitikk og samtidig å finne rom for målrettede skatte- og avgiftslettelser, spesielt til dem med de laveste inntektene og for næringslivet. Det har Kristelig Folkeparti og Samarbeidsregjeringen klart i sitt forslag.

Torny Pedersen (A): Norge har fått en ekte Høyre-regjering med det ytterste av høyrekreftene som ryggsekk. «Som man reder, ligger man», heter det i et gammelt ordtak.

Denne Bondevik-regjeringen har ingen ting til felles med den forrige regjeringen Bondevik, som ble kjent for å styre etter prinsippene for Anderledeslandet. Nå er det et høyt spill om konkurranse og enkeltindividets frihet som gjelder. Heldigvis videreføres skolebyggingen, barnehagepolitikken og også helsepolitikken fra Stoltenberg-regjeringen.

Jeg er faktisk enig i frihet for enkeltmennesket, men de beste demokratiske løsningene får man med frihet i et stort fellesskap. Det er jeg sikker på at Kristelig Folkeparti også mente iallfall fram til 19. oktober 2001. Fellesskapsløsninger betyr også at distriktene skal være medregnet i nasjonalbudsjettet. For meg som kommer fra Nord-Norge, er regjeringen Bondeviks budsjett nærmest distriktsfiendtlig.

Bondevik sier til Verdens gang 19. oktober i år at den nye regjeringen «vil gjerne også føre en aktiv distriktspolitikk». Det nytter ikke bare å ville, selv en statsminister må ha mot til å handle. Men handlingen i budsjettet for 2002 fra Bondevik-regjeringen går i helt motsatt retning av en positiv utvikling for distriktene.

Bare fire og en halv linje i Sem-erklæringen er viet distriktspolitikken. I disse linjene nevnes at primærnæringene vil være de sentrale næringer. Men hva hjelper det når man i samme åndedrag kutter med 300 mill. kr i midler til jordbruksstøtten? Her ligger bl.a. tilskudd til bygdeutvikling og Verdiskapningsprogrammet for mat. Er dette å styrke primærnæringene?

Alle i dette landet har fått med seg Bondevik-regjeringens kutt i SND-midler. For utviklingen av nordnorsk næringsliv er et aktivt SND-apparat av avgjørende betydning. Et utall av prosjekter vil gå tapt dersom forslaget til reduksjon i SND-midler gjennomføres.

Nord-Norge har ikke en kapital- og eierstruktur som kan erstatte et oppegående statlig støtte- og tilretteleggingsapparat. Det er den risikofylte delen av prosjekter som SND må ta. Det gjør ikke bankene. I Nord-Norge er det mange levedyktige bedrifter som aldri hadde sett dagens lys uten støtte og lån fra SND i en sårbar oppstartingsfase. Her står LO og NHO sammen i kampen for å bevare og styrke SND.

Men det svir like mye i små kommuner med bortfallet av kommunale næringsfond. For mange små og mellomstore bedrifter ute i de minste kommunene er disse pengene fra et kommunalt næringsfond et være eller ikke være for bedriften og bosettingen.

Det nytter ikke å komme og si at en halv prosent nedgang i renten oppveier for disse statlige tiltakene. Skal man tro OECD, er ikke rentekutt noen selvfølgelighet, og hvordan skal Regjeringen forsvare kutt i SND og kutt i næringsfond, kutt i pristilskuddet, kutt i tilskuddet til ekspressbussene og kutt i overføringene til kommunene dersom det store rentekuttet ikke kommer?

Pristilskuddet er en sak for seg selv. At et bortfall av tilskudd på olje og bensin kan medvirke til en økning i bensinprisene i Nord-Norge på inntil 50 øre, ser ikke ut til å bekymre sittende regjering i det hele tatt.

Samtidig kuttes særtilskuddet for en del varer til Nord-Norge, bl.a. frukt. Hva nytter det da å snakke om kosthold og ernæring?

Bortfall av tilskuddet til ekspressbussene kan i verste fall få store negative følger. Fra Fauske – den kommunen jeg bor i – og nordover er det ingen jernbanespor, ergo er det ingen konkurranse. Allikevel vil disse ekspressbussene miste tilskuddet, og kanskje kan vi stå uten et kollektivt tilbud fra Fauske og nordover – dvs. vi blir helt uten. Man kan jo selvfølgelig ta fly – med de økningene i flyprisene som Nord-Norge nå får ved at man legger moms på innkjøp til selskapene. Bare Bodø og Tromsø har flyseteavgift, så bortfall av denne avgiften hjelper ikke resten av Nord-Norge noen ting.

Dette er sannheten om satsingen på distriktspolitikk fra den nye regjeringen Bondevik.

Svein Flåtten (H): For et år siden la den da sittende arbeiderpartiregjeringen frem et budsjett med 12 milliarder kr i skatte- og avgiftsøkninger. I år er beløpet det samme i Samarbeidsregjeringens forslag. Men fortegnet er det motsatte. Økningen er snudd til tilsvarende lettelser. Regjeringens forslag til skattelettelser er en av de største skatte- og avgiftsreduksjoner i nyere norsk historie.

Samarbeidspartienes forslag er et budsjett som i tillegg til å gi skatte- og avgiftslettelser til folk med vanlige inntekter, også legger opp til en skattepolitikk som fremmer verdiskapingen og mulighetene for norsk næringsliv. I løpet av 2002 fjernes flypassasjeravgift, investeringsav-gift og ikke minst dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte, i tillegg til at avgiftene på grensehandelsutsatte varer reduseres. Samtidig økes minstefradraget, og boligbeskatningen reduseres. Dette gir klare signaler om ny kurs og riktig retning både for norsk næringsliv og for folk flest – en kurs som også var tydelig ønsket av velgerne ved høstens valg og avspeilet seg i regjeringsskiftet, som et flertall i Stortinget faktisk ønsket.

Til tross for store skatte- og avgiftslettelser gir samarbeidspartienes forslag til budsjett rom for rentenedgang. Norge har et rentenivå på opp mot det dobbelte i forhold til land som vi sammenligner oss med i EU-systemet. Et statsbudsjett med en stramhet som gir rom for rentenedgang, har derfor avgjørende betydning for norsk næringslivs konkurranseevne, for familier med stor gjeldsbyrde og ikke minst for økonomien i norske kommuner, som i dag faktisk har en samlet gjeld på opp mot 80 milliarder kr. Et redusert rentenivå er således en sentral målsetting for samarbeidspartiene. For en familie med 1 mill. kr i gjeld vil en rentenedgang på 1 pst. bety en nettobesparelse på over 7 000 kr i året. For norske kommuner kan en tilsvarende rentenedgang bety en forbedring i den totale kommuneøkonomien på opp mot 800 mill. kr. Et redusert rentenivå er ikke minst et viktig element for å få til et moderat hovedoppgjør mellom partene i arbeidslivet denne våren. For å få til alt dette er det avgjørende at budsjettets stramhet bevares, og at balansen ikke svekkes.

På samme måte som skatte- og avgiftsreduksjonene er historiske, er også Arbeiderpartiets snuoperasjoner fra tidligere standpunkter og prioriteringer historiske i forbindelse med denne budsjettbehandlingen – fra massive skatteøkninger særlig for næringslivet i fjor til at man nå også i Arbeiderpartiet ser behovet for lettelser. Valget i september får ta ansvaret – eller æren om man vil – for Arbeiderpartiets raske forflytning til nye standpunkter i så vel skatte- og avgiftspolitikken som i deler av sosialpolitikken. Det kanskje beste eksempel på snuoperasjon både i innhold og retorikk er dobbeltbeskatningen av utbytte, som Arbeiderpartiet nå går helhjertet inn for, etter å ha avvist den iherdig på hele 1990-tallet med bakgrunn i nøytralitet for finansieringsform, som kom i skattereformen av 1992. Etter hvert har Arbeiderpartiet bøyd seg for LOs krav om å ha en såkalt særskatt på avkastning av investeringer i næringslivet, og den tidligere beskrivelse fra Arbeiderpartiet om aksjeutbytte som en ønsket risikovillig investeringskapital for næringslivet har man erstattet med den retoriske betegnelse «skattelettelser til de rike», som vi har hørt fra flere talere her i dag.

Det er verdiskapingen i fastlandsøkonomien som på sikt bestemmer utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Den overveiende delen av arbeidsplassene i Fastlands-Norge finner vi i små og mellomstore bedrifter. Hvis vi skal opprettholde aktiviteten i næringslivet i denne type bedrifter, må vi styrke langsiktig norsk eierskap, norske investorer og gjennom det norske arbeidsplasser. Vi trenger en verdiskaping på bred front i alle disse mindre virksomheter, som utgjør over 95 pst. av arbeidsplassene i privat sektor. Da er det ganske vanskelig å forklare for dem som har tenkt å starte noe eget, at skulle man ta ut sin allerede beskattede oppsparte egenkapital i form av aksjeutbytte, må man betale skatt nok en gang – slik at det faktisk er bedre passivt å ha kapitalen stående som bankinnskudd.

Samarbeidspartiene og Regjeringens forslag om å avvikle denne spesielle særskatten gir en prinsipiell likhet i skattevilkår for de forskjellige finansieringstyper. Det blir ikke billigere å lånefinansiere enn å finansiere med egenkapital. For den fremtidige verdiskaping og næringslivets konkurranseevne er det nødvendig med økt forutsigbarhet. Det er derfor grunn til for næringslivet å hilse velkommen den reform av inntekts- og formuesbeskatningen som regjeringspartiene varsler i Sem-erklæringen.

Det er også grunn til å merke seg at det i finanskomiteens innstilling er et flertall av partier som i sine respektive merknader formulerer i det vesentlige sammenfallende prinsipper for en ny skattereform: flatere og mer rettferdig skattesystem, økte bunnfradrag og redusert toppskatt, fjerning av delingsmodell, reduksjoner i formuesskatten og ikke minst det viktige begrep internasjonalt konkurransedyktig bedriftsbeskatning. (Presidenten klubber.) Hvis ikke minst det sistnevnte prinsipp kan bli liggende som fundament for Regjeringens og Stortingets behandling av et nytt skattesystem, har norsk næringsliv, norske investorer og norske arbeidstakere grunn til å se med optimisme på fremtiden.

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden holdes.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Hadde Senterpartiet sitt budsjettforslag blitt vedtatt, ville landet hatt eit statsbudsjett med vekt på førebygging, verdiskaping, distrikt og fordeling. Då ville dei som får dei største fordelane av fjerning av utbytteskatten, hatt nokre hundre tusen mindre kvar til å investera i hytteslott og symjebasseng. Dei 84 som har størst forteneste av dette forslaget, ville mista den millionen som dei no er stilte i utsikt av Regjeringa. Samtidig ville mange enkeltpersonar og bedrifter som ser ressursane i distrikta, som ser moglegheitene til arbeidsplassar og busetjing, som ser at ein god distriktspolitikk òg er ein god bypolitikk, fått nødvendig tilrettelegging og risikokapital til det.

Om Senterpartiet fekk gjennomslag, ville langt fleire kvinner og langt fleire lågtlønte få behalda meir av inntekta si. Senterpartiet føreslår nemleg at satsen i minstefrådraget vert auka til 27,5 pst., noko som for den som tener 150 000 kr, utgjer 8 000 kr meir i skattefri inntekt i høve til i dag. Senterpartiet vil dessutan ha eit skattefrådrag for einpersonshushald med inntekt under 150 000 kr og føreslår som første trinn i ein opptrappingsplan 500 kr i 2002. Vi senkar trinn 2 i toppskatten og får plass til ein eigen utjamningsmilliard.

Hadde vi fått gjennomslag, ville det medført 150 mill. kr til tak over hovudet til bustadlause, dessutan nye ettervernstiltak for rusmiddelmisbrukarar, opptrapping mot SIFO sine satsar for sosialhjelp, barnehage i staden for kontantstøtte til sosialhjelpsklientar, og dessutan at alle familiar, òg dei fattigaste, fekk høve til å bruka barnetrygda og eingongsstønaden på ungane. Vi ville òg fått plass til å styrkja barnevernet og snu det usolidariske bustøtteforslaget som Arbeidarpartiet har fremja, og som Bondevik II følgjer opp. Vi er einige i at bustøttetaket i dei fire største byane blir auka, men vi er djupt ueinige i at resten av bustøttemottakarane i dette landet skal betala for det.

Om Senterpartiet fekk fleirtal, ville vi venteleg ha sloppe nokre av dei mange overskriftene som fortel om kvardagen i Kommune-Noreg. Visst vert det gjort svært mykje godt arbeid og ytt mange gode tenester i kommunane i dag, men dei høyrer vi dessverre for lite om. Vi høyrer derimot om utslitne foreldre som må senda sine vaksne funksjonshemma barn på dør fordi dei ikkje orkar meir, fordi kommunane ikkje stiller opp. Vi høyrer om småbarnsforeldre som står i kø og undrar seg over kor dei nye barnehageplassane og oppussinga av alle skulane eigentleg vart av. Kommunane deira har jo ikkje pengar til dette. Det viser budsjettbehandlinga i den enkelte kommunen. Barneombodet ropar varsku i høve til innhaldet i skulane. Og det er dessverre òg skapt stor uvisse i høve til ei verdig avslutning av eldreplanen.

Senterpartiet tar KS – kommunane sin eigen organisasjon – på alvor. Dei melder om eit behov for 7 milliardar kr i år og til neste år for å følgje opp det Stortinget har lova innbyggjarane i den enkelte kommunen. Hadde Senterpartiet fått fleirtal, ville kommunane hatt midlar til dei oppgåvene som kommunane no er pålagde – ikkje med ein gong, men på lengre sikt. Dei ville dessutan som eit første trinn i ein plan for å retta opp den ubalansen som i dag er i kommunesektoren, hatt 12 milliardar kr til sletting av gjeld. Vi skjønar ikkje at det er meir heltemodig å slette gjeld til Gardermobanen enn til kommunane for å halda ved lag tilbod overfor barn, unge og eldre.

Senterpartiet sitt budsjett er eit budsjett for reduserte forskjellar. Kristeleg Folkeparti og Venstre har bytta ut Senterpartiet med Høgre. Bondevik II sitt budsjett er prega av det. Dominansen er så klar at det gir grunn for å stilla spørsmål om den delen av Kristeleg Folkeparti som er opptatt av ei offensiv distriktssatsing, av utjamning, av å redusera forskjellar, faktisk òg er bytta ut med Høgre.

Gjermund Hagesæter (FrP): Framstegspartiet har i sitt alternative statsbudsjett tatt på alvor og lagt vekt på dei utfordringane som Noreg står overfor. Den norske stat har i dag ein særdeles god økonomi. Samtidig har vi eit urimeleg høgt skattenivå, det er blant dei høgaste i verda. Eit høgt skattenivå og eit komplisert skattesystem verkar på mange måtar som sand i samfunnsmaskineriet. Det reduserer produktivitetsveksten og dermed også den framtidige verdiskapinga, samtidig som det kostar unødvendig mykje å administrere, både for skattytar og for det offentlege. Eit unødvendig høgt skattenivå vil også medføre større kapitalflukt til utlandet og også at fleire blir avhengige av overføringar frå det offentlege, med dei negative konsekvensane det har. Derfor ser Framstegspartiet på skattelette og eit enklare skattesystem som ein av dei absolutt viktigaste føresetnadene for ei god og stabil velstandsutvikling. I vårt alternative statsbudsjett har vi derfor foreslått skattelette på nesten 15 milliardar kr meir enn det som Regjeringa har foreslått.

Den største delen av skattepakken vår går på at vi aukar personfrådraget med heile 9 900 kr i klasse 1 og 19 800 kr i klasse 2. Dette kostar totalt 6,2 milliardar kr og vil naturlegvis bety størst prosentvise skattelette for dei med dei lågaste inntektene. Etter vår oppfatning er det også dei som har størst behov for skattelette. Vi synest også at det er direkte feil å bruke administrative ressursar på å skattleggje dei med dei absolutt lågaste inntektene. Derfor har vi i vårt budsjett foreslått at den såkalte frikortgrensa blir sett til 50 000 kr, og at altså ingen som tener under dette beløpet, skal måtte betale skatt. Oppjustering av særfrådraget for eldre og uføre frå 17 640 kr til 25 000 kr har vi også foreslått for å styrkje den økonomiske situasjonen for desse gruppene.

Også auken av fiskar- og sjømannsfrådraget med 15 000 kr er prioritert i vårt budsjett. Dette er eksempel på eit frådrag som ikkje har vore justert sidan 1992. Utanom dette er rammevilkåra for konkurranseutsett sjøfart forbetra på ei rekkje område. Det er også noko som vi ser som absolutt nødvendig for å sikre desse arbeidsplassane.

Vi har også foreslått at innslagspunktet for toppskatt skal setjast til 350 000 kr i klasse I og 403 000 kr i klasse II. Dette betyr at også eininntektsfamiliar får toppskattslette og ikkje toppskattsskjerping slik Bondevik-regjeringa i sitt budsjett har lagt opp til.

Framstegspartiet er sjølvsagt også imot dei andre skatteskjerpingane som Regjeringa har foreslått. Dette gjeld m.a. den urimelege skatteskjerpinga når det gjeld firmabil og køyregodtgjersle. Denne skatteskjerpinga verkar dårleg grunngjeven og vil openbert medføre auka lønnskrav og dermed auka prispress. Til liks med andre skatteskjerpingar vil dermed også denne skjerpinga redusere moglegheitene for ein rentereduksjon.

Etter vårt opplegg skal alle med formue under 800 000 kr i klasse I og 830 000 kr i klasse II bli fritatt for statleg formuesskatt. Etter vår oppfatning bør det nemleg vere mogleg å spare nokre kroner, f.eks. som ein tryggleik for alderdommen, utan å bli straffa for det i form av statleg formuesskatt.

Framstegspartiet sitt alternative statsbudsjett er eit gjennomtenkt, gjennomarbeidd og heilskapleg budsjett som vil kome folk flest til gode i form av betre kjøpekraft og større verdiskaping for framtida. Vi er også ganske trygge på at vårt alternative statsbudsjett gir eit betre grunnlag for lågare løns- og prisstiging, høgare produktivitetsvekst, større arbeidstilbod og dermed også lågare rente enn Regjeringa sitt statsbudsjett vil gi.

Tore Nordtun (A): Verdiene som vi bygger vår politikk på, skal ikke bare være til pynt. De skal være rettesnoren for politiske beslutninger, og ikke minst skal det være samsvar mellom det vi sier, og det vi gjør.

Bondevik II-regjeringen sier mye om mangt, og mye kan vi være enig i. Eksempelvis sier spesielt Kristelig Folkeparti at de er imot økte forskjeller, men i forslagene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre gir de først og fremst lavere skatt til dem som tjener mest.

Det er dokumentert at de økte forskjellene vi har vært vitne til den senere tiden, skriver seg fra de økte aksjeutbyttene. Utjamningsmeldingen, som den første Bondevik-regjeringen la fram, viste at det nettopp var kapitalinntektene som bidrog mest til økte forskjeller i vårt samfunn.

Når nå regjeringen Bondevik II, ifølge finansminister Foss’ beregninger, vil gi de hundre personer med høyest inntekt over 1,5 mill. kr i skattelettelser, mens inntekter under 300 000 kr får null i skattelettelser, går regjeringen Bondevik II i stikk motsatt retning i forhold til de analyser som utjamningsmeldingen la opp til.

Arbeiderpartiet har denne budsjetthøsten tatt nye og viktige skritt for å fordele bedre og har prioritert skattelette på arbeid – vist i handling at det skal lønne seg å arbeide. Skattereglene må innrettes slik at det virker motiverende å delta i arbeidslivet. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å øke minstefradraget til 43 000 kr samtidig som satsen økes til 24 pst. Disse to grepene vil relativt sett gi mest skattelettelse til de med de laveste inntektene.

Arbeiderpartiet viderefører de samme fordelingshensyn også overfor de med lave og middels pensjonsinntekter. Arbeiderpartiet tar initiativ til en skattelettelse på 2 300 kr for en enslig pensjonist med 160 000 kr i pensjon, sammenliknet med skatteopplegget til regjeringen Bondevik II.

Det er viktig at et skattesystem utformes slik at det ivaretar fordelingshensyn.

Men den store overraskelsen i budsjettet er den omleggingen av næringspolitikken vi nå er blitt vitne til. Med et kutt på til sammen over 1 milliard kr i nærings- og distriktsstøtten er dette en dramatisk omlegging.

Satsing på nye næringer får et alvorlig skudd for baugen i Bondevik II-regjeringens budsjettforslag. Spesielt vil reduserte muligheter for risikoavlastning til utvikling av havbruksnæringen få konsekvenser. Dette er en prioritert næring i Norge, fordi det her ligger store potensial i framtiden. Nå vil utviklingen i beste fall ta lengre tid, og i verste fall vil næringen stagnere.

Utviklingsprosjekter innen petroleumssektoren vil også være avhengig av egenkapital, som i dag ikke finnes. Morgendagens næringsliv vil kun formes av etablerte bedrifter i skatteposisjon, mens gründere og personer med pågangsmot og vilje til ny satsing blir nedprioritert. Det ufødte næringsliv overlates til seg selv, og det blir vanskeligere å føre gode ideer fram til kommersialisering.

Det er også et paradoks at mens Bondevik II-regjeringen prediker satsing på internasjonalisering i et globalt marked, avvikles incentivene og stimuleringstiltakene til å gå ut internasjonalt.

Alle må ha lov til å mene noe om utviklingstrekk i samfunnet. Spesielt Kristelig Folkeparti og Venstre hadde sterke meninger om Forskjells-Norge. De mente at de ubemidlede også måtte tas hensyn til. Men det nytter ikke bare med formaninger og besvergelser.

Regjeringen må presentere forslag til tiltak. Det er Regjeringens jobb. Forslaget i budsjettet fra Bondevik II går stikk i strid med det man sa om bedre kår for de som har minst. Det er et tilbakeskritt fordelingsmessig og distriktsmessig.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Jeg vil først få lov til å sitere fra Dagbladet 28. oktober:

«Når en påtroppende sosialminister fra Høyre sier at det viktigste er å avskaffe fattigdommen, da gjør det vondt.»

Det var det tidligere statsråd Grete Knudsen fra Arbeiderpartiet som sa. Ja, det er forståelig. Men jeg kan opplyse om at det føltes heller ikke særlig godt å bli stemplet som hjerteløs av Arbeiderpartiets representanter, som under hele valgkampen hamret kontinuerlig på at velferdsstaten ville bli rasert dersom Høyre kom til makten. Flere av Arbeiderpartiets veteraner har innrømmet og beklaget at Arbeiderpartiet sviktet dem som sitter nederst ved bordet.

For oss fra regjeringspartiene føles det godt å ha en sosialminister som virkelig tar fattigdom og rus på alvor. Regjeringen har en sosialminister som går ut og møter folket, lytter og tar enkeltmennesket på alvor. Regjeringa vil satse på mer person- og målrettede tiltak for bedre å kunne hjelpe langt flere enn i dag. Regjeringen har foreløpig lagt inn ca. 250 mill. kr for å starte kampen mot fattigdom, og det skal videre utarbeides en tiltaksplan.

Det er behov for et felles løft og for å motarbeide fattigdom i fremtida. Det er derfor positivt at Arbeiderpartiet nå er villig til å delta i det viktige arbeidet som må gjøres. Regjeringa vil i første omgang starte med å igangsette tiltak som spesielt vil lette hverdagen for uføre med barn og en del alderspensjonister. Det gjøres ved bl.a. å prisjustere de veiledende satsene for sosialhjelp, heve barnesatsene i de veiledende retningslinjene, øke barnetillegget til uførepensjonister med 5 136 kr pr. år, og prisjustere tilskuddet til lys og varme i bostøtteordningen, som ikke har vært justert siden 1996. Kommunene rådes til å holde kontantstøtten utenfor ved beregning av sosialhjelp. Den skattefrie netto inntektsgrensen for pensjonister økes med 1 000 kr. Dagens egenandelstak på legetjenester og medisiner senkes ned til 1 350 kr, i motsetning til Stoltenberg-regjeringens forslag som innebar en økning til 1 500. Blå resept-ordningen legges inn igjen, til tross for at Regjeringa egentlig ønsket en bedre ordning for kronikere og funksjonshemmede med stort forbruk av helsetjenester. Her vil Regjeringa komme tilbake med et langt mer treffende system. Strømavgiftene senkes med 2 øre fra 1. januar.

Vi står dessverre overfor nok en stor utfordring, som vil trenge raske og omfattende handlinger. Velferdsstaten har lenge slitt med et alvorlig samfunnsproblem sett i forhold til rusmisbruk. Stadig flere barn og unge blir hekta på rus, med påfølgende alvorlige psykiske lidelser, som ofte fører til dødelig overdose eller selvmord. Det som tidligere var et storbyproblem, er nå daglig kost over hele landet. Blant mange skremmende eksempler i den senere tida kan jeg nevne at det i VG tirsdag 18. oktober står at 11- og 12-åringer kjøper heroin på Plata i Oslo. I Dagbladet for fredag 2. november stod det:

«Hver femte ungdom på Røros bruker dop. Skolen ble stengt.»

Hva er galt? Hvem bryr seg? Har vi – voksensamfunnet – sluttet å se barna, se de unge? Har vi sluttet å lytte til barn og unge?

Jeg ønsker å invitere Stortinget til en bred mobilisering og krig mot narkotikaondet. I den sammenheng kreves det tett samarbeid mellom flere faginstanser, herunder psykiatri, rus-, barne- og familievern, i tillegg til de frivillige organisasjonene med flere. Det er viktig med et tett samarbeid innen rusmiddelomsorgen og psykiatrien. Det er derfor positivt at helseministeren og departementet vil la ruskapittelet følge psykiatrien når staten overtar sykehusene. Regjeringen har for 2002 lagt inn i budsjettet 20 mill. kr til lavterskel helsetiltak for rusmiddelmisbrukere og 35 mill. kr legemiddelassistert rehabilitering.

Regjeringen vil komme tilbake med en egen tiltaksplan mot rus, som skal ta for seg både forebygging og rehabilitering. I den sammenheng håper jeg at Stortinget vil få en bred debatt om hvordan vi skal gå til felles krig for å bekjempe narkotikaondet.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): En sosialistisk politikk for Norge det neste året ville vært å bruke pengene våre på omfordeling, internasjonal solidaritet, miljø og utdanning. Dessverre er det ikke det vi kommer til å få. Vi får en borgerlig politikk med stor B. Det betyr større klasseskiller, ingen nye løft for å oppfylle våre klimaforpliktelser, ingen løft for gjeldslette, økt bistand eller åpning for bruk av oljepenger til næringsutvikling i u-land. Og det betyr et svik mot de løfter som er gitt norsk ungdom under utdanning.

Nettopp ungdommens situasjon burde vært langt mer framme i denne debatten. Stortinget er fullt av velstående middelaldrende menn. Nok engang er det de velstående middelaldrende mennenes behov som har nådd fram i statsbudsjettet. Hvem er det som tjener på at utbytteskatten fjernes? Hvem er det som tjener på skattelette på opsjoner? Hvem er det det nye innslagspunktet for toppskatt vil tjene? Det er en klar overvekt av nettopp de velstående middelaldrende mennene i disse gruppene. Disse pengene, som øses ut for å gi mer til dem som allerede har mye, vil SV bruke til andre formål, bl.a. til å bedre unge menneskers kår. Hvem er det som ville tjene på bedre studiefinansiering med stipend og høyere kostnadsnorm? Hvem er det som ville tjene på barnehagetakster på 1 500 kr i måneden? Hvem er det som ville tjene på SVs bevilgning på 400 mill. kr til gratis læremidler i den videregående skole? Hvem er det som ville tjene på de 10 milliarder kr SV over fire år vil bruke til å ruste opp ungdomsskolen? Hvem er det som ville tjene på bygging av de 2 500 billige utleieboligene SV vil bygge neste år? Og hvem ville tjent på at frikortgrensen heves til 35 000 kr, slik vi foreslår i vårt alternative budsjett?

Studentene ville tjent på det. Det ville betydd en gjenreising av heltidsstudenten og slutt på studentenes dobbeltrolle som både mennesker under utdanning og billig arbeidskraft. Småbarnsforeldre ville tjene på billige barnehager og billig SFO. Unge mennesker i etableringsfasen ville tjene på billigere utleieboliger og mindre press i boligmarkedet. Elever i videregående skole ville tjene på gratis læremidler og uavhengighet av sine foreldres lommebok. Elever i ungdomsskolen ville tjene på at det ble brukt penger på opprusting av arbeidsplassen deres. Og ungdom flest ville tjent på at frikortgrensen heves.

Ikke minst nå når millionærene skal få innkassere utbyttet sitt skattefritt, blir urettferdigheten i at ungdom skal skatte for sine sommerjobbsslanter, spesielt påfallende.

Politikk handler om å velge side mellom ulike interesser i samfunnet. De prioriteringer og valg vi gjør, er et uttrykk nettopp for hva vi setter først og hvem som er viktigst. For å prioritere noe må vi velge bort noe annet. Ole Brumm-politikk finnes ikke når det lages budsjett. Det er ingen som har råd til alt, og dermed kommer de virkelige prioriteringene til overflaten.

Vi i SV later ikke som om vår politikk er like bra for alle; det blir ingen kjøpefest i Holmenkollåsen med vårt skatteopplegg. På samme måte er Regjeringens budsjett et uttrykk for prioriteringer: Skattelette er viktigere enn kollektivtrafikk, enn utjevning, enn ungdomstiltak. Ingen kan påstå det motsatte etter å ha sett hvor pengene i Regjeringens budsjett går.

Hva blir konsekvensene av dette, f.eks. for unge mennesker, spesielt de som ikke har en far eller en mor som kan heve store summer i aksjeutbytte? Jeg så en av konsekvensene sist uke. Da var jeg på besøk i Os kommune i Hordaland. Den kommunale fattigdommen i Norge har der gitt seg uttrykk i at flertallet i kommunestyret har kastet øynene sine på kommunens eneste ungdomstilbud, allaktivitetshuset, hvor ungdom kan ha en møteplass, lage arrangementer, ha fester og møter. Ungdomstilbudet skulle bli salderingspost på kommunebudsjettet. For disse ungdommene er det fullstendig uforståelig at det kan skje i det styrtrike Norge.

Nå er Os kommune ikke bare offer for for små overføringer fra Stortinget, men også for Fremskrittspartiets styre der og dets noe spesielle pengebruk. Men jeg tror likevel kuttet i Os-ungdommens tilbud er symptomatisk for situasjonen mange steder i Kommune-Norge. Verken den forrige eller den nye regjeringen har vist vilje til å øke overføringene til kommunene til et nivå som kunne forhindret dette.

En annen konsekvens så vi for en uke siden i gatene utenfor her. Elevorganisasjonene og studentorganisasjonene arrangerte da en masseprotest hvor mange tusen elever og studenter krevde at beslutningen om å avskaffe ordningen med utlån til skolebøker og om ikke å heve stipendet til studentene skulle omgjøres. På parolene sine beskyldte de Regjeringen for tyveri. En slik beskyldning er vel ikke så parlamentarisk, så jeg skal ikke gjenta den her, men bare slutte meg til intensjonen i parolegrunnlaget.

Det er uansett et løftebrudd av dimensjoner fra regjeringspartiene. I år etter år har løfte om at læremidlene i skolen skulle bli gratis, vært gitt. Jeg deltok selv i en masse skolevalg i valgkampen i høst. Det pleide å fungere sånn at elevene stilte spørsmålet om vi var for at skolebøkene og læremidlene skulle bli gratis. Det er kanskje den saken elever på norske skoler har vært mest opptatt av. Da pleide alltid hendene å fyke i været fra de aller fleste partiene i panelet, som nok en gang var samstemt enige om at nå skulle det bli gjort noe med situasjonen for læremidlene i skolen. Dette er et løfte som har vært gitt i ti år til norsk ungdom, og fint lite har skjedd. Nå har vi altså faktisk kommet dit at til og med de 100 mill. kr som etter mye om og men var kommet på plass i utlånsordningen, ble tatt vekk. Det er en ordning som vi i SV hele tiden har ment var for dårlig, men som var et skritt på veien mot de bevilgningene som trengs for å gjøre norske elever uavhengig av sin mors og fars lommebok.

De som måtte være bekymret for økende politikerforakt blant ungdom, har grunn til ettertanke. Folk blir sinte når de ser at samfunnet vårt flommer over av penger, at kjøpesentre i glass og marmor bygges ved siden av skoler som ikke har penger til det mest elementære vedlikehold, og at i en situasjon der det private forbruket er i vekst, må folk likevel betale penger – som veldig mange av disse ungdommene har problemer med å skaffe for å få gå på skolen.

Forklaringen om at dette grepet har blitt gjort fordi ordningene ikke var gode nok, holder ikke vann. SV deler som sagt vurderingen, verken den foreslåtte utlånsordningen eller de foreslåtte betingelsene i forbindelse med hevingen av stipendene var regler som vi hadde sans for. Men disse bevilgningene kunne selvsagt vært gitt også med andre og bedre betingelser. Det gjorde ikke Regjeringen, fordi pengene skulle være med på å finansiere helt andre formål.

Mager kommuneøkonomi og innstramminger i offentlig sektor blir ofte presentert som uavvendelige, nærmest som grep Stortinget må gjøre for å tilpasse seg globaliseringen og den nye tid. Men Stortinget er ikke uten handlingsrom. Tvert imot viser SV med vårt alternative budsjett at det også innenfor de rammene de andre partiene mener er ansvarlige, hadde gått an å skape en ganske annen utvikling i Norge – en utvikling som ville skape en helt annen hverdag for de fattige, som ville snu utviklingen slik at vi evner å møte det stadig større behovet for en levende velferdsstad, og som ville gi mange ungdommer en forbedret tilværelse. En urettferdig politikk for større klasseskiller kunne vært erstattet av en rettferdig politikk for fordeling. Dessverre har vi en regjering som ikke vil prioritere slik.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Representanten Audun Bjørlo Lysbakken tok i sitt innlegg opp mange saker der SV og Arbeiderpartiet står hverandre nært – studiefinansiering og gratis skolebøker, for å nevne noe.

Jeg skal også ta opp en sak der det viser seg at SV og Arbeiderpartiet står hverandre ganske nært. Den 15. november kunne Dagsavisen nemlig melde at nå har SV skiftet mening når det gjelder sosialhjelpssatser. «SV har nå bestemt seg for at sosialhjelpsmottakere ikke skal få kontantstøtte,» skriver Dagsavisen, og siterer SVs Karin Andersen: «Ja, for de får en belønning for ikke å bruke barnehagen. Og det er uheldig.»

I tillegg går det fram av det samme oppslaget at SV også vil redusere sitt eget forslag til sosialhjelpssatser som de profilerte i valgkampen, med ytterligere 2000 kr, som de mente går til bilhold.

Nå er det ikke første gang det skjer et løftebrudd her i landet, og det er lov å skifte mening, så jeg skal kanskje ikke bli så provosert. Men dette var altså en av de viktigste sakene til SV i valgkampen og en sak der man moraliserte over Arbeiderpartiet. Vårt argument var hele tida at sosialhjelpsmottakere som har en svært vanskelig økonomisk situasjon, ikke ytterligere bør motiveres til å velge bort et barnehagetilbud. Nå har SV en helt lik argumentasjon, og nå mener SV at de satsene som de gikk inn for i valgkampen, nok var for høye.

Så jeg vil spørre representanten Lysbakken: Hva syns han er moralsk riktig: å være ærlig den dagen alle andre kommer med overbud, eller å være den som lover mer til alle, men galopperer vekk fra løftene når stemmene er telt opp, og det viser seg at man har fått inn flere stortingsrepresentanter?

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Representanten Konglevoll har rett i at det for vår del er et viktig mål å bedre situasjonen for sosialhjelpsmottakere med barn. Vi ønsker primært å heve barnetilleggene, men hvis det ikke er mulig, står vi på vårt forslag om at kontantstøtten ikke må regnes med i sosialhjelpen. Det går nettopp på at det for oss er helt avgjørende å gjøre noe med situasjonen for denne gruppen. Det aller viktigste her er at sosialhjelpsmottakere med barn får beholde barnetrygden, og ikke, sånn som i dag, blir forskjellsbehandlet. Mens alle andre grupper i samfunnet vårt, til og med millionærene og de aller rikeste, får beholde barnetrygden, skal altså de som har aller minst, holdes utenfor. Det er jo et område der vi registrerer at vi foreløpig ikke har fått Arbeiderpartiet helt med oss, men det er selvfølgelig anledning til å komme etter.

Når det gjelder replikantens siste innspill til meg, er det jo ikke sånn at SV har kommet med overbud i forbindelse med dette budsjettet. Tvert imot er det sånn at vi holder oss til de samme rammene som Arbeiderpartiet har lagt opp i sitt budsjett, f.eks. Men vi gjør en del grep som i enda større grad vil snu den skjevfordelingen vi har mellom privat og offentlig sektor, og som vil gjøre noe med den sosiale skjevfordelingen i samfunnet vårt. Det er løfter som vi vil stå ved også den dagen vi blir et enda større parti enn i dag. Det vil nettopp være selve poenget for oss med økt innflytelse å få gjennomført en politikk som er vår egen, og den vi faktisk står for.

Morten Lund (Sp): Jeg skal få ta opp et litt annet ungdomsspørsmål med representanten for SV. Det dreier seg om de ungdommene som ønsker å bli sjøfolk, og som var representert på utsiden her i dag. De føler at mulighetene for å fortsette å ha norske sjøfolk er forverret, det er for uforutsigbart. Den refusjonsordningen vi har for sjøfolk, har kanskje ikke vært god nok. Det har gått opp og ned både med den og med verftsstøtten, og noen har vel hatt problemer med de ordningene, fordi de kanskje har syntes at det har dreid seg like mye om redernes interesser som de ansattes interesser. Men et faktum er det likevel at for at ungdommer skal kunne starte i den næringen og kunne få ledende stillinger innen næringen, må de begynne nedenfra.

Jeg er litt usikker på hvor SV er i det bildet, om en ønsker at vi skal få til tiltak som gjør norske sjøfolk konkurransedyktige i de deler av næringen der en har konkurranse med land der det faktisk er skattesubsidier inne i bildet i forhold til sjøfolkenes lønninger. Det er da en liten utfordring til SV: om de ønsker å være med og sikre ordninger slik at en både i Nordsjøen og på fergefarten i forhold til naboland kan ha skattesubsidier for disse yrkesgruppene.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Representanten Morten Lund viser til den demonstrasjonen som var utenfor her tidligere i dag, med representanter for sjøfolkenes fagforeninger.

Vi har all mulig forståelse og solidaritet med dem som har kommet i en vanskelig situasjon i en presset næring. Men for oss er det en del viktige prinsipielle spørsmål i denne saken. Det kan ikke være sånn at norske myndigheter skal gå inn og drive skattesubsidiering av de ulike sektorer i næringslivet som til enhver tid måtte være utsatt for hard internasjonal konkurranse. Og det kan heller ikke være sånn at det er statens oppgave å steppe inn hvis rederiene ikke er i stand til å betale ordinær hyre til norske sjøfolk. Det er jo en rekke næringer som i en internasjonalisert økonomi kommer under hardt press når det gjelder f.eks. lønnskostnader. Og det vil være en rekke næringer som i så fall vil kunne rette et tilsvarende krav til oss.

Jeg syns det er et poeng å spørre Morten Lund om vi ikke burde stille et tilsvarende krav til rederiene og til bransjen, om ikke de også har et ansvar for norske sjøfolk, og om det virkelig er sånn at det er et spørsmål som skal skyves over på det offentlige. I tillegg vet vi at selv med refusjonsordningen tilsetter rederiene i veldig stor grad utenlandske sjøfolk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Laila Dåvøy: Samarbeidsregjeringens familiepolitikk baserer seg på å sette barna i sentrum. Grunnlaget for barns trygghet og personlighetsutvikling legges i familien og gjennom samvær med foreldre. Det er foreldrene som har hovedansvaret for sine barn. I de tilfeller hvor hjemmet ikke makter å ivareta sine omsorgsoppgaver, har imidlertid samfunnet en plikt til å tilrettelegge ordninger som sikrer at alle barn får gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår. Regjeringen ønsker i sterkere grad å styrke det forebyggende arbeidet i barnevernet, og vil spesielt legge til rette for ordninger hvor foreldre og miljøet omkring gis muligheter til å løse oppgavene.

Vi står overfor to hovedutfordringer i barnehagepolitikken: fullføre utbyggingen og redusere nivået på foreldrebetalingen. Jeg oppfatter at det er bred enighet om dette. Det er også bred enighet om at det er nødvendig å tilføre sektoren mer midler for å nå målene. Budsjettforslaget for 2002 er derfor ekspansivt og innebærer en økning på 1 milliard kr. Denne satsingen er viktig for å bedre driftssituasjonen for barnehagene, og bør gjøre det mulig å redusere foreldrebetalingen i både kommunale og private barnehager. I budsjettet er det også funnet rom for å øke satsingen på kvalitetsutvikling for barnehagene. Samarbeidsregjeringen legger dermed opp til å videreføre budsjettforslaget fra Stoltenberg-regjeringen. Samtidig har vi sagt at vi tar sikte på å endre det viktigste virkemiddelet i sektoren: den offentlige finansieringen.

Dagens finansieringsordning har vært tilnærmet uendret siden 1970-tallet. Staten gir øremerket driftstilskudd til alle godkjente barnehager. Kommunal finansiering, derimot, er frivillig. Kommunene er blitt pålagt mange store oppgaver de senere årene, og med trange budsjetter har nok ofte barnehagene tapt i den kommunale prioriteringen av midler. Dette har resultert i at særlig de private barnehagene har fått en vanskelig og lite forutsigbar økonomisk situasjon. For barnefamiliene har resultatet blitt at plassene er blitt dyre, og fortsatt er det altfor mange familier som ikke får det barnehagetilbudet de ønsker til sine barn.

For Samarbeidsregjeringen har det vært viktig å erkjenne at vi ikke tror det er realistisk å nå målene om full behovsdekning og lavere foreldrebetaling dersom vi ikke samtidig gjør noe med virkemidlene for å styre sektoren. Vi tror ikke det er tilstrekkelig bare å bevilge mer penger, vi er også nødt til å ta nye grep. I Sem-erklæringen har vi derfor varslet at vi tar sikte på å legge om finansieringen av sektoren og samle alle offentlige tilskudd i ett statlig tilskudd. En slik omlegging er omfattende og krever et betydelig forarbeid før den kan gjennomføres.

Samarbeidsregjeringen ser på ekteskapet som den beste rammen for barns oppvekst, og vil verne og styrke ekteskapet som samlivsform. Mange familier sliter imidlertid i dagens samfunn og trenger assistanse for å løse sine samlivsproblemer. For disse utgjør familievernets arbeid et viktig bidrag. For å sikre et fortsatt godt fungerende familievern, tilpasset de utfordringer de står overfor, vil Regjeringen i 2002 gjøre en økt satsing på kompetanseutvikling i familievernet.

En fremtidsrettet familiepolitikk må ta hensyn til alle typer familier, og ikke minst må alle mennesker respekteres og behandles som likeverdige, uavhengig av kjønn, alder, religion, hudfarge, etnisk tilhørighet, funksjonsdyktighet og seksuell legning. Kvinner og menn må ha like muligheter til å delta i arbeids- og organisasjonsliv og i familielivet. Og det offentlige har et spesielt og særlig ansvar for å sikre reell likestilling.

Vi opplever i samfunnet i dag et økende kjøpepress blant barn og ungdom, og man ser en klart mer aggressiv markedsføring rettet nettopp mot denne gruppen. Barn og ungdom må derfor læres opp til å være mer bevisste og kritiske til reklame og den kommersielle påvirkningen de blir utsatt for. Samarbeidsregjeringen vil opprettholde en restriktiv linje for reklame rettet mot barn, og ser det som spesielt viktig at ikke barnehage og skole blir arenaer for markedsføring og kommersialisering.

Jeg mener vi fra Regjeringens side har lagt et godt grunnlag for en offensiv satsing på Barne- og familiedepartementets satsingsområder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A): Jeg ser av tilleggsproposisjonen til Bondevik II-regjeringen at forslaget om godkjenning av og krav om kvalitet i barnevernsinstitusjonene blir trukket tilbake. Stoltenberg-regjeringen mente at god omsorg for barn i barnevernsinstitusjon var for viktig til å vente på arbeidet med stortingsmeldingen til oppfølging av Befring-utvalgets utredning om plassering av ansvaret for barnevernet til stat eller fylke. Derfor ble proposisjonen om godkjenning av barnevernsinstitusjonene fremmet. Jeg mener at disse barna har ventet lenge nok.

Kan statsråden fortelle Stortinget når Bondevik-regjeringen vil legge frem saken på nytt, for å sikre disse barna en trygg og god oppvekst og skjerme dem fra dårlige omsorgstilbud som faktisk er styrt av markedskreftene? Jeg håper statsråden er enig i at disse barna har ventet lenge nok, og at noe må gjøres raskt. Når kommer den saken?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er riktig at vi har valgt å trekke tilbake, foreløpig, odelstingsproposisjonen om godkjenning av og krav om kvalitet i barnevernsinstitusjonene. Men det gjør vi ikke fordi at vi mener at vi ikke skal komme tilbake med denne saken, og ikke fordi at vi ikke mener at kvalitet i barnevernet er utrolig viktig. Grunnen til at vi har trukket den tilbake er at det i kjølvannet av helsereformen, sykehusreformen, er en del områder som vi skal se på, bl.a. barnevern og rusomsorg, i en sammenheng. Dette har også Stortinget vært opptatt av.

I arbeidet med odelstingsproposisjonen om godkjenning og kvalitet i barnevernet og i barnevernsinstitusjonene var ikke problemstillingen knyttet til helsereformen innenfor alle disse områdene vurdert. Det er grunnen til at vi har trukket den tilbake. Vi vil se dette i en helhet. Vi kommer tilbake så raskt vi kan, og vi er i Regjeringen i gang med å se alle disse områdene i sammenheng. Det går på oppgavefordeling i fylkeskommune, kommune og stat.

Karin S. Woldseth (FrP): Det var mye godt i det statsråden sa. Det er godt å høre at statsråden prioriterer forebyggende barnevern, med barnet i fokus. Det var også godt å høre fra statsråden at foreldrene har hovedansvaret. Men ikke ett ord ble nevnt om kontantstøtten, det til tross for at dette er en av Kristelig Folkepartis hjertesaker og helt fram til 1998 var enda mer ytterliggående enn det Fremskrittspartiets forslag er i dag.

I Sem-erklæringen står det:

«En forutsetning for økt valgfrihet og økt likestilling for småbarnsforeldre er at barnefamiliene har økonomi til å velge omsorgsform.»

Videre står det at Samarbeidsregjeringen vil videreføre kontantstøtten og øke beløpet i perioden.

Fremskrittspartiet er, med virkning for det budsjettet som ligger til behandling nå, det eneste partiet som går inn for å utvide kontantstøtten til å gjelde flere og å øke valgfriheten. Så vidt jeg kan se har ikke kontantstøtten økt i Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett for 2002. Og det er vel neppe tvil om at signalene fra Sem-erklæringen har skapt forventninger hos mange småbarnsfamilier. Og når man da i forslag til statsbudsjett for 2002 ikke finner igjen de lovnadene, som står svart på hvitt i Sem-erklæringen, er det klart at dette skaper usikkerhet og uforutsigbarhet for dem det gjelder.

Mitt spørsmål til statsråd Dåvøy blir derfor: Når har Samarbeidsregjeringen tenkt å oppfylle sine løfter om valgfrihet for småbarnsforeldre og øke kontantstøtten? Er det snakk om å øke beløpet for dem som allerede har kontantstøtte, eller er det også snakk om å utvide kontantstøtten til å gjelde fireåringer?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg takker for rosen som kom i forhold til det jeg har sagt. Jeg kan bare gjenta at forebyggende barnevern blir en enormt viktig sak i tiden framover.

Når det gjelder kontantstøtten, så skal den økes, det er riktig. Men hvis det skal være valgfrihet for foreldre, mener vi at det viktigste tiltaket akkurat nå er å få nok barnehageplasser. Derfor er dette også sterkt prioritert.

Dersom representanten Woldseth hadde lest Sem-erklæringen veldig nøye, ville hun også finne en rekkefølge i disse tiltakene. Der står det nemlig at barnehagene skal prioriteres først, dernest en økning av kontantstøtten. Og så er det et tredje punkt som jeg godt kan nevne når jeg først er inne på det, og det er at pappapermisjonen skal økes. Så vi har altså laget en rekkefølge i disse tiltakene.

Når det så gjelder om kontantstøtten skal økes direkte for dem som har det pr. i dag, og eventuelt utvides til også å gjelde nye aldersgrupper, må jeg få lov til å komme tilbake til det når vi har utredet hva dette skal inneholde, og når kontantstøtten skal økes.

Heidi Grande Røys (SV): I Sverige kostar ingen barnehageplass meir enn 1 140 kr i månaden, mens gjennomsnittsprisen her i landet dessverre er fleire tusen kroner høgare.

Regjeringa Stoltenberg foreslo i sitt budsjettframlegg at kommunane skal få ei plikt til å tilby barnehageplass. Det synest vi i SV er ein siger, ikkje berre for dei barna som står i barnehagekø, men òg for SV, som har foreslått det fleire gonger.

Stoltenberg-regjeringa legg òg inn 1 milliard kr til barnehagesatsing, fyrst og fremst til utbygging, men òg ein liten sum for å få ned prisen. Likevel er dette langt frå lovnaden om 1 500 kr.

SV har i sitt budsjett lagt inn pengar slik at ein kan ta det fyrste steget for å nærme seg svenskeprisen. Vår løyving vil gje rom for å redusere foreldrebetalinga til 1 500 kr i månaden neste år.

I valkampen kom Kristeleg Folkeparti med ein lovnad til veljarane sine om at no skulle barnehageprisen ned til 1 500 kr i månaden. Dessverre synest vi at vi ser lite av det i budsjettframlegget frå Samarbeidsregjeringa. Heller ikkje i Sem-erklæringa er det konkretisert kva pris denne regjeringa synest det er rimeleg å betale for ein barnehageplass.

Vil statsråden sørgje for at Kristeleg Folkeparti sin veljargaranti om 1 500 kr i månaden blir nådd? Og kan vi få ein tidsplan frå statsråden for korleis Regjeringa skal nå denne målsettinga? Kan statsråden svare på kvifor ein ikkje fann rom for å nærme seg dette målet i Regjeringa sitt budsjettframlegg? Kva var det som var viktigare denne gongen?

Statsråd Laila Dåvøy: For å ta det siste først: Jeg vil på det sterkeste avvise at vi ikke nærmer oss. Det er lagt inn en betydelig økning i driftstilskuddet til barnehager som skal sikre at kommunale og private barnehager får mulighet til å redusere foreldrebetalingen.

Når det er sagt, vil jeg si at vi ser for oss at det i perioden blir en tilnærmet halvering av foreldreprisen i forhold til nivået i dag. Stortinget har sagt at de ønsker en 50/30/20-deling når det gjelder betaling av barnehager, 50 pst. fra staten, 30 pst. fra kommunen og 20 pst. fra foreldrene. Dette vil vi følge opp på en annen måte. Vi vil gi ett statstilskudd, som vil være på 80 pst. Hvis vi går ut fra det nivået foreldrebetalingen er på i dag, og tenker oss at foreldrene skulle betale 20 pst. av dette, ville det pr. i dag vært på ca. 1 500 kr. Dette tenker vi å innfri i løpet av en fireårsperiode, selvsagt med forbehold om prisstigning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ranveig Frøiland (A): Arbeidarpartiet følgjer opp lovnadene til veljarane ved valet: betre sjukehus, utbygging av eldreomsorga, rimelegare medisinar til eldre og uføre, ein betre kvalitet i skulen, opprusting av skulebygg og nei til eigenbetaling i skulen. I tillegg lovde vi fleire barnehageplassar og lågare foreldrebetaling.

Arbeidarpartiet er tilfreds med at Bondevik II-regjeringa følgjer opp desse gode velferdstilboda, for dei er viktige. Og eg synest det er storarta at det i 2002 igjen kan verta bygt tusenvis av nye barnehageplassar, og dessutan at budsjettet gjev grunnlag for å redusera foreldrebetalinga. For den er for høg, det er vi alle einige om.

Vi har fått auka handlingsrom for å bruka fleire kroner. Arbeidarpartiet vil bruka 1,4 milliardar kr på tiltak for dei som har det aller vanskelegast. Og vi vil gje skattelette, mest til dei som tener under 175 000 kr. Kristeleg Folkeparti vil prioritera skattelette til dei som tener mest. Vi ser av tabellar at dei 3 000 med høgaste inntekter vil få ei skattelette på 190 000 kr i snitt. 190 000 kr i skattelette er meir enn svært mange som eg kjenner, tener som jobbar og har full inntekt, og som altså ikkje tener meir. Men det er viktig å gje desse skattelette, meiner regjeringspartia.

Men det som er mest dramatisk i denne budsjettinnstillinga, er ei omlegging av næringspolitikken, gjennom kutt i SND og kutt i distriktsstøtta. Rundt 15 000 små og mellomstore bedrifter har låna og tilskota sine i SNDs utviklingsprosjekt. 80 pst. av prosjekta som SND er med på, er vellukka, viser rapportar. Sidan 1993 har SND medverka til at mellom 40 000 og 50 000 arbeidsplassar har kome i distrikta.

Det har vore svært brei semje om å satsa stort på t.d. oppdrett av fisk i alle variantar. Skjeloppdrett kunne ha vorte ei ny næring. Det har vore viktig å sjå på denne næringa, og det er delt ut 420 konsesjonar til skjeldyrking. Mange entusiastiske og dyktige fagfolk har starta dyrking av blåskjel, kamskjel og østers, i tiltru til at staten ville vera ein stabil og langsiktig samarbeidspartnar. Men når det vert kutta 30 mill. kr i Fiskeridepartementets budsjett, kan det føra til at svært mange skjelbedrifter langs kysten vår står i fare for aldri å nå det nivået for lønsam drift som dei hadde tenkt seg – som ei følgje av kuttet i SNDs program. Svært mange private investorar har satsa store pengar og bidrege med betydeleg kapital. Alle i denne næringa arbeider i randsona mellom forsking og kommersiell drift. Og det er desse verkemidla Regjeringa har føreslått fjerna.

Dette synest eg er veldig trist for ei ny næring, ei næring som kunne ha vorte stor. Vi veit frå oppdrett av laks og nye artar at det tar mellom 15 og 20 år frå ein kan satsa til det vert kommersielt. Denne næringa er no i ferd med å stoppa opp.

Vi har fått mange brev. Sinte, frustrerte og forbanna folk har skrive til oss. Eg har lyst til å sitera frå eitt brev noko som dei fleste har skrive om:

«Vi ser ikke bort i fra at det nye budsjettet samlet sett gir norsk industri bedre vilkår enn tidligere. For nyetablering er imidlertid skattelette for bedrift og aksjonærer virkningsløst. Dette fordi nyetablerte bedrifter ikke utbetaler utbytte og de fleste av oss «gründere» er realistiske nok til å budsjettere med underskudd de første årene. … Vi forventet dessuten at forståelsen av sammenhengen mellom nyskaping og inntektsgivende industri var større hos denne partigruppen» – det vert referert til regjeringspartia. – «I dag tyder mye på at vi tok feil.»

Slik er svært mange av dei breva som vert skrivne til oss om denne alvorlege, nye situasjonen.

Presidenten: Presidenten ber Ranveig Frøiland passe på ordbruken sin. Et mer høvelig ord skulle vært anvendt forut for sitatet i innlegget.

Statsråd Kristin Clemet: Utdannings- og forskningsdepartementets budsjettforslag er på til sammen 45 milliarder kr. Når vi vet at det går mange milliarder kroner til utdannings- og forskningsformål også over andre departementers budsjetter, forteller det hvilken enormt stor sektor vi står overfor. I tillegg brukes det store beløp, ja noen sier like store beløp, i privat sektor.

Vurdert i et slikt perspektiv kan selvsagt ikke Regjeringens forslag til endringer i Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag for 2002 ses som veldig omfattende. Men de representerer viktige signaler. Vi har sagt at vi vil satse på bedre kvalitet, økt mangfold og tryggere læringsmiljø i skolen. I budsjettet har vi foreslått økte satsinger på alle tre områder.

For det første: Vi foreslår å øke timetallet i norsk med én time i 2., 3. og 4. klasse, og vi foreslår å opprettholde den sentrale eksamen i grunnskolen etter at den var strøket av den forrige regjering. Dessuten fortsetter vi satsingen på IKT i utdanningen.

For det andre: Vi foreslår å styrke de private høyskolene med ca. 18 mill. kr, slik at bevilgningene kommer i samsvar med den kostnadsnormen Stoltenberg-regjeringen fremforhandlet.

Og for det tredje: Vi bevilger mer penger til innsats mot mobbing og problematferd i skolen som et bidrag til å sikre elevene et trygt læringsmiljø, og vi viderefører planen om en offensiv opprustning av skolebygg.

Samtidig opprettholdes satsingen på kvalitetsreformen i høyere utdanning, og vi fortsetter opptrappingsplanen for forskning. Det er en viss reduksjon i den sektorvise satsingen på forskning sammenlignet med arbeiderpartiregjeringens forslag, men samtidig økes Forskningsfondet med ytterligere 2 milliarder kr, og vi utvider ordningen med skattefradrag for privat forskning. Disse endringene må ses i sammenheng med de lettelser i bedriftsbeskatningen som foreslås, og som gjør det lettere for bedriftene selv å prioritere ny teknologi, kunnskap og forskning. Det er helt nødvendig dersom vi skal nå målet om en FoU-innsats minst på OECD-nivå innen 2005.

Innenfor grunnopplæringen er problemstillingen en annen. Vi er allerede på toppen i OECD i ressursbruk, men skårer bare gjennomsnittlig når det gjelder kunnskap. Riktignok vet vi for lite om hvilket utbytte elevene får av norsk skole, bl.a. fordi vi er for dårlige til å måle og bedømme kvalitet, men det vi vet, tyder ikke på at vi ligger på topp.

Det er ikke behov for å snu opp ned på norsk skole. Mye fungerer allerede bra, og noen steder fungerer det veldig bra. Vi imponerer f.eks. mange andre land med vårt perspektiv på livslang læring og en meget høy andel for høy utdanning i Norge. Men fordi vi også har dårlige resultater, og fordi også andre land i dag satser betydelige ressurser på å forbedre sitt utdanningssystem, trengs det en ny kurs. Vi må satse mer på innholdet i skolen, og vi må interessere oss mer for det utbyttet elevene har av skolen. Og det er ikke bare et bevilgningsspørsmål. Vi må også forandre holdninger, fornye utdanningssystemet og bli flinkere til å lære av de beste.

Skal vi få en bedre skole, er det nå også på tide å se hele grunnutdanningen i sammenheng og sørge for at den holder høy kvalitet og kan gjennomføres uten blindveier, omveier og overlapping. Mer enn 95 pst. av elevene går videre fra grunnskole til videregående opplæring. Den forrige regjeringen nedsatte et utvalg for å vurdere dette, og det er et arbeid vi vil videreføre, men med større vekt på å vurdere og utvikle kvalitet. Reform 94 og Reform 97 var i stor grad strukturreformer som kom fra oven – nå er det på tide å fylle grunnutdanningen med bedre innhold.

La meg avslutningsvis si et par ord om de mest omstridte budsjettendringene Regjeringen har foretatt, nemlig studiefinansieringen og utlånsordningen for bøker. Jeg har ingen problemer med å forstå at studentorganisasjonene gjerne vil ha en høyere stipendandel allerede nå, men tillater meg likevel å understreke at vi har oppfylt tre av de fire mål vi har satt oss for studiefinansieringen i denne fireårsperioden:

• Vi har reversert arbeiderpartiregjeringens forslag om full konverteringsordning.

• Vi innfører ikke vårt eget forslag til konvertering, som altså er en mildere konverteringsordning, før Kvalitetsreformen i høyere utdanning er gjennomført.

• Vi øker kostnadsnormen til 80 000 kr.

I tillegg skal vi, som lovet, øke stipendandelen til 40 pst. i løpet av perioden.

Utlånsordningen for bøker blir ikke fjernet, men den bygges ikke videre ut. Vi synes ikke at det er en god ordning, bl.a. fordi bøker raskt blir foreldet – det er faktisk et kronisk problem i norsk skole – og fordi utlånte bøker ikke kan brukes aktivt. Og de bør jo særlig kunne brukes aktivt i videregående opplæring, som er en studieforberedende skole også. Jeg forstår selvsagt at elevene gjerne vil ha erstattet denne ordningen med en annen ordning umiddelbart, men det har ikke vært mulig. Departementet arbeider nå med alternative løsninger som skal komme elevene til gode, og som vi vil få komme tilbake til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): Gjennomgangsmelodien for Høyre i valgkampen var lavere skatter og bedre skole, og selv om mer penger ikke nødvendigvis utgjør alt, så er det en god hjelp.

I Bondevik II-regjeringens budsjett har Høyre fått gjennomslag for store skattelettelser i milliardkronersklassen, men det kuttes i forsknings- og utdanningsbudsjettet med ½ milliard kr, som Arbeiderpartiet har ment burde gå til høyere stipendandel, billigere læremidler i videregående skole og næringsrettet forskningstilskudd. Og det er ikke bare for å dyrke vondskapen at jeg uttrykker at jeg er skuffet, men jeg skjønner heller ikke at utdanningsministeren faktisk kan være fornøyd med de rammene hun har fått tildelt.

Arbeiderpartiet har fortsatt gratis læremidler for alle i videregående skole som mål. Og i et svar fra Finansdepartementet til Arbeiderpartiet når det gjelder utlånsordningen og kostnader for elevene, argumenteres det med at elevenes utgifter i praksis ikke er så store fordi de både kjøper brukte bøker og selger egne. Er det da kreativt boksalg som vil danne grunnlaget for Regjeringens vurderinger av kostnader for elevene til læremidler i videregående skole?

Spørsmål 2 gjelder en mer spesiell, men aktuell sak som delvis har noe å gjøre med kostnader i videregående skole: I dagens Verdens Gang beskrives en situasjon hvor manglende betaling for kopiering av læremateriell i videregående skole vil få konsekvenser for elevenes karakter i orden og oppførsel. Etter min oppfatning virker det svært urimelig. Hva er statsrådens oppfatning?

Statsråd Kristin Clemet: La meg først få takke representanten Vidar Bjørnstad for opptil flere spørsmål.

Jeg vil bare først si at det jeg er aller mest opptatt av når vi skal lage statsbudsjett, er at vi lager et helhetlig budsjett som legger til rette for verdiskaping. Jeg vet at forutsetningen for velferd, forutsetningen for at vi skal kunne bruke offentlige midler på forskning og på utdanning, er at vi styrker verdiskapingen i Norge. I dag har vi et problem i Norge ved at offentlig sektor vokser voldsomt, mens vi risikerer å ta strupetak på privat sektor og konkurranseutsatt sektor. Gjør vi det, blir det ingenting igjen å bruke for å satse mer på utdanning og forskning over offentlige budsjetter.

Utdannings- og forskningsbudsjettet er et meget omfattende budsjett. Det ligger kraftige satsinger inne. Vi har også foreslått endringer som betyr økte satsinger. Bare satsingen på økt timetall i 2., 3. og 4. klasse betyr ¼ milliard kr i året. Når vi endrer på studiefinansieringen og utlånsordningen for bøker, er ikke det primært for å spare penger. Vi har en annen modell for studiefinansieringen enn Arbeiderpartiet, og jeg vet, og jeg er sikker på at representanten Bjørnstad også vet, at studentene foretrekker den modellen. At de gjerne ville ha hatt den med en gang, er en annen sak, men de foretrekker faktisk vår modell for studiefinansiering.

Når det gjelder forskning, må vårt samlede forskningsopplegg, som også innebærer større skattefradrag for privat FoU, også ses i sammenheng med skatteopplegget. Dobbeltbeskatning av utbytte bidrar til å låse kapital i bedriftene istedenfor at den frigjøres til teknologi, kunnskap og forskning i nye bedrifter og nye prosjekter, så det er et meget godt tiltak også for å stimulere forskningen i privat sektor.

Når det gjelder bøkene, har vi ikke brutt noe løfte der heller. Vi har sagt at vi ikke er tilhenger av utlånsordningen. Vi ønsker oss i stedet en stipendordning. Men hvis jeg kan være så fri fra Stortingets talerstol, da vil jeg si at det er mulig at tiden løper fra både stipendordning og utlånsordning. Jeg står her med en brosjyre fra Læringssenteret, som viser at det nå kommer gratis læremidler på nett. Det er læremidler som kontinuerlig blir oppdatert, som elevene kan bruke sammen med andre læremidler eller ikke, og som kommer både på bokmål og nynorsk. Her er utviklingen ganske rivende, og den vil jeg følge med i, men forslag skal komme.

Ursula Evje (FrP): Statsråden oppgav at rammen for utdanning og forskning er på hele 45 milliarder kr. Dette er uhyggelig mye penger! Denne rammen skal gå til bedre kvalitet, styrking av private høyskoler og mangfold.

Mangfold gir seg mange utslag, bl.a. studier i utlandet. De studentene som reiser til utlandet, ønsker noe annet eller større utfordringer enn det de får ved institusjonene i Norge. Valg av studieretning kan mange ganger også ses på som en protest mot den styringsglede og dimensjoneringsiver som et flertall på Stortinget utøver.

Ved behandlingen av Mjøs-utvalgets innstilling ble det vedtatt av Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Venstre at dagens system for gebyrstipend for utenlandsstudenter skal videreføres med «forholdsmessig» samme økning i kostnadsnormen som for studenter i Norge. Den tidligere Stoltenberg-regjeringen ønsket ikke å bøye seg for et flertall på Stortinget i denne saken, som er så viktig for disse studentene – kanskje også for nasjonen som helhet. Dette beklager jeg på vegne av Fremskrittspartiet.

Det er da med vantro jeg ser at den sittende regjering ikke synes å ha foretatt seg noe for å rette opp denne litt trassige holdningen fra Arbeiderpartiet i regjering. Jeg ber statsråden klargjøre om det er et bevisst valg av Regjeringen, eller om det skyldes dårlig tid ved fremleggelse av Tillegg nr. 4 at utenlandsstudentene ikke får en kostnadsnorm som tar hensyn til kostnadene i studielandet, eventuelt om dette forholdet vil bli rettet opp snarest mulig.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er helt enig med replikanten i at studier i utlandet er meget positivt. Det trenger vi mer av – flere utenlandske studenter i Norge og norske studenter til utlandet.

Når det så gjelder dette med studiefinansiering, peker også representanten på noe som er helt riktig, nemlig at det under dekke av den store debatten vi har hatt om kostnadsnormer, stipendandeler og studiefinansiering, i Stoltenberg-regjeringens forslag til statsbudsjett ligger en rekke forslag som avvikler eller reduserer enkelte andre ordninger. Det gjelder ikke bare utenlandsstudentene, men det gjelder forsørgertillegg for ektefelle, øvre aldersgrense for reisestipend, kunstfagstipend osv. Og som representanten var inne på, innføres det en felles kostnadsnorm i Norge og utlandet, samtidig som man valutajusterer gebyr og tilleggsstipend. Man har også tatt odontologi inn i gebyr/stipendandelen. Mye av dette representerer forenklinger. Det tror jeg den forrige regjeringen har rett i at det gjør.

Vi har ikke hatt tid til å gå inn i alle disse detaljene i forbindelse med at vi la fram vår tilleggsproposisjon. Disse enkeltspørsmålene i forhold til studiefinansieringen er jeg nødt til å gå inn i i forbindelse med at vi skal videreutvikle den generelle studiefinansieringen for kommende budsjetter. Men dette er altså ett av mange enkeltspørsmål som skjuler seg bak de endringene i studiefinansieringen som Stoltenberg-regjeringen har lagt fram.

Lena Jensen (SV): Jeg vil starte med et sitat fra Sem-erklæringen, der det står at Samarbeidsregjeringen vil «avskaffe utlånsordningen for lærebøker i videregående skoler og i stedet bygge ut stipendordning for elevene».

SV er glad for at Regjeringen har valgt å gå over til SVs modell for skolebokstipend for dekking av skolemateriell i den videregående skole. SVs modell er mer rettferdig og en praktisk ordning, en modell som også inkluderer utgifter for yrkesfagstudenter. SV foreslo i sitt alternative budsjett 400 mill. kr for å nå målet om lik rett til utdanning og gratis videregående skole.

I Arbeiderpartiets forslag til budsjett lå det 100 mill. kr til skolebokstipend. Dette er en modell som SV ikke ønsker, men som vi ser er bedre enn ingen modell.

Samarbeidsregjeringen har fjernet utlånsordningen fra budsjettet uten å tilføre midler til en stipendordning, og også uten å love at midler skal komme. Dette er et paradoks, om ikke Regjeringen har forlatt prinsippet om lik rett til utdanning. Dette fører til økte utgifter for elevene, uansett hvordan vi ser på det. Elevene er taperne, og det var de som skulle bli vinnerne ved årets budsjett!

I dagens VG var det en artikkel om en jente. Foreldrene hadde ikke betalt papirpengene hennes, og skolen truet med nedsettelse av ordenskarakteren hennes. Økt betaling vil føre til økte forskjeller mellom fattige og rike og føre oss bort fra prinsippet om lik rett til utdanning i Norge. Regjeringens forslag er et enda større paradoks, når Sem-erklæringen og Regjeringen gang på gang gir uttrykk for at det viktige er at fattigdommen skal fjernes.

Mitt spørsmål til statsråden er: Når vil man sette inn midler til skolebokstipend? Og spørsmålet jeg vil følge det opp med, er: Kan vi se en satsing på skolebokstipend i revidert nasjonalbudsjett til våren?

Statsråd Kristin Clemet: Først til det spørsmålet som ble nevnt i replikken her, og som også ble nevnt av representanten Bjørnstad, men som jeg ikke rakk å svare på siden jeg fikk så veldig mange spørsmål. Når det gjelder oppslaget i Aftenposten Aften i går og i VG i dag om papirpenger, ordenskarakteren og ordensregler, så la meg bare si at dette fastsettes lokalt, og at det er et spørsmål som for tiden håndteres av utdanningsdirektøren i Oslo.

Så til spørsmålet om stipendordning: Først vil jeg bare si at Samarbeidsregjeringen ikke har fjernet utlånsordningen i den forstand at vi har tatt tilbake de 200 mill. kr som tidligere er bevilget til utlånsordningen. Midlene eksisterer, de er der ute og kan selvfølgelig fortsatt benyttes til utlånsordning. Men det vi har valgt å gjøre, er å ikke bygge den videre ut. Bakgrunnen for dette er altså ikke primært å spare penger, men at det ikke er noen god ordning. Jeg har i grunnen forstått elevene og elevorganisasjonene slik at de ideelt sett også ønsker seg en stipendordning eller noe annet enn en utlånsordning, formodentlig med samme begrunnelse som vi har, nemlig at en utlånsordning ikke fungerer så bra i forhold til oppdaterte læremidler.

Vi har for tiden hele studiestøttesystemet for elever i videregående opplæring til vurdering, og jeg finner det mest forsvarlig at vi får vurdert det i en sammenheng og i en helhet når vi også skal vurdere en stipendordning for bøker. Men som jeg sa i stad, vil jeg ikke binde opp tanken helt. Det skjer såpass mye spennende på dette området at jeg også vil ha med meg den utviklingen jeg ser når det gjelder digitale læremidler, som faktisk nå legges ut gratis på nett for enkelte kurs i videregående opplæring. Det må vi også ta med i bildet når vi skal vurdere hva vi skal gjøre i fremtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arne Sortevik (FrP): Mitt fokus er på flertallet som ikke finnes.

Regjeringen har tilbudt Fremskrittspartiet tiende. Ca. 10 pst. av pakken med tallfestede økonomiske ønsker fra Fremskrittspartiet har funnet nådens lys hos regjeringspartiene. Regjeringens tiende er sviende, en sviende avvisning av et parti som fundert på 363 000 velgere har åpnet veien nettopp for denne regjeringen. Det oppfattes som sviende når den tilbudte rammen på knappe 600 mill. kr også er mindre enn en promille av utgiftene på budsjettet!

Når forslag om systemendringer heller ikke imøtekommes fra regjeringspartiene, blir det samlede utbyttet mindre enn magert.

Det kan neppe komme særlig overraskende på regjeringspartiene at Fremskrittspartiet både ønsket og forventet et godt bytte fra selve budsjettbehandlingen. Mener denne regjeringen virkelig at behandling, forhandling og tilbud er det beste man kan servere sine politiske støttekontakter? Da har den et problem. Det virker faktisk ganske provoserende å bli behandlet som småspurv på det politiske fuglebrettet når Regjeringen aller nådigst legger ut sine politiske smuler.

Det blir også provoserende når Regjeringen opererer med talltrylleri. La meg ta et eksempel: Vi må unngå renteøkning i julegave, blir det sagt når Fremskrittspartiet bl.a. krever en skattereduksjon på 1 milliard kr for lavinntektsgruppene. I forrige uke behandlet vi Innst. S. nr. 22 om hva alle de ekstra asylsøkerne koster i inneværende år – henimot 8 000 asylanter til en årskostnad på 100 000 pr. person. Her følger pengene asylantene, og her økes budsjettet for å dekke behovet. Greit nok om det kunne gjelde flere enn lykkesøkende asylanter!

Er det slik at når formålet med pengebruken bare er edel og god, så skånes også økonomien for enhver tenkelig inflatorisk eller opphetende effekt?

La meg ta et annet eksempel: Stortinget skal senere behandle tilleggsbevilgninger for 2001. Også i den saken blir det slik at kartet, altså budsjettet, tilpasses terrenget, altså pengebruken. Da blir det også slik at de rammer som ble lagt ved årets begynnelse, og som på det tidspunkt skulle være både ansvarlige og ikke-inflasjonsskapende, blir overskredet ved årets avslutning dersom det er politisk flertall for det, med andre ord: om den politiske viljen er til stede. Ja, da er det faktisk også slik at ved årets slutt kan det vedtas tilleggsbevilgninger som kan gjøres overførbare, dvs. som også kan brukes året etter. Da går man aktivt inn i de økonomiske rammene for året etter, til og med etter at rammene for neste år er lagt.

Konklusjonen blir derfor at regjeringspartiene bruker talltrylleri. De avviser ønskene fra Fremskrittspartiet med henvisning til overoppheting og inflasjon. Men når Regjeringen selv mener formålet er viktig, svinger de tryllestaven og skaffer til veie penger som det åpenbart ikke hefter økonomisk uansvarlighet ved. Bedre kan neppe selveste Harry Potter gjøre det! Utenfor salen og ute blant velgerne står imidlertid slikt talltrylleri lite til troende!

Også regjeringspartienes systemendringsvegring er uforståelig. For eksempel: Hvorfor vil ikke Regjeringen endre regnskapsforskriftene, slik at de kommuner som vil benytte adgangen til å låne penger til opprustning av skolebygg også slipper å avsette avdrag som de ikke skal betale før om fem år, i sine årlige regnskaper? Uten denne endringen får avdragsutsettelsen ingen økonomisk virkning.

Et annet eksempel: Hvorfor vil ikke Regjeringen øremerke de 100 millionene til den ene ekstra norsktimen for 2.–4. klassetrinn fra høsten 2002? Regjeringen må da skjønne at med den stramme økonomien mange kommuner opplever, vil mange elever ikke se snurten av denne undervisningstimen.

Slik kunne jeg fortsette, eksemplene er dessverre mange. Åpenbar manglende evne og vilje til å samarbeide med den part man er avhengig av å støtte seg på, tyder på sterkt og akutt behov for etterutdanning.

Jeg trodde faktisk at de første rundene i denne regjeringens tilblivelse hadde gitt de tre regjeringspartiene læringseffekt. Enten har man likevel ikke lært, eller så har lagringen av læringen sviktet. Det som står igjen er et skammelig tiende til Fremskrittspartiet, og samtidig nok et politisk spark til det partiet Regjeringen baserer sin eksistens på. Det er å leve farlig, talltrylleri gir nemlig ingen politisk immunitet.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt presidentplassen.

Torstein Rudihagen (A): Stoltenberg-regjeringa sitt budsjettopplegg var ei oppfølging av reformer og tiltak som regjeringa anten hadde sett i gang eller ville gjennomføre i tråd med det Arbeidarpartiet hadde lova før valet. Den nye handlingsregelen for bruk av oljepengar gir eit noko større handlingsrom. Det gav rom for ei samla skatte- og avgiftslette på ca. 3,5 milliardar kr, minstefrådraget vart heva, frådraget for fagforeiningskontingenten dobla, innslagspunktet for toppskatten heva og elavgifta senka. Samstundes låg det her ei satsing på barn, utdanning, helse og tiltak for dei mest vanskelegstilte, m.a. meir til barnehagar for å byggje ut 10 000 nye plassar og redusere foreldrebetalinga, eit opplegg for opprusting av skuleanlegg, ein auke til helsevesenet på 3,5 milliardar kr, ei oppfølging av psykiatriplanen og ei utviding av eldrereforma.

For dei som slit mest økonomisk, er tilgangen på billigare barnehagar, gratis leirskuleopphald og utlånsordning for lærebøker viktig. Arbeid og tilgang på bustad er avgjerande. Derfor er det ein auke i tiltaksarbeidet, i bustadtilskot og bustøtte, og låneramma for Husbanken vart foreslått utvida med 2 milliardar kr. Da Bondevik II-regjeringa auka innslaget på inntekter og reduserte anslaga på utgiftene, gav det oss rom i budsjettforhandlinga for å styrkje tiltak for dei mest vanskelegstilte og redusere skattane for dei lågtlønte, utan å bryte handlingsregelen for den økonomiske politikken.

Ein føresetnad for at skuta skal bere, er eit konkurransedyktig og verdiskapande næringsliv. For å styrkje næringslivet ligg det i budsjettforslaget frå Stoltenberg-regjeringa ei ordning med skattereduksjon for forskingsutgifter, lågare avskrivingssatsar, ei meir fleksibel SND-ordning og ei styrking av samferdsla. Det norske folk skal gle seg over at Bondevik II-regjeringa har følgt opp mange av desse områda. Men så har Regjeringa gjort dramatiske endringar i retning av eit usosialt og distriktsfiendtleg budsjett. Skattelette som er ytterlegare auka med 3,4 milliardar kr, kjem mest dei rikaste til gode. Dei 10 pst. rikaste i landet tek ut 90 pst. av aksjeutbyttet. Det er dei som dreg nytte av at skatt på aksjeutbytte blir fjerna. Det er feil at dette er ein skattelette for å hindre ei innlåsing av kapital, og at dette er ein lette som kjem næringslivet til gode. Aksjeutbytte som blir reinvestert i ny verksemd blir ikkje utbytteskatta. Det er ikkje noko ille i skattelette i seg sjølv, den skal vi gjerne unne folk, men det er konsekvensane, kutta som må gjerast for å finansiere dette, som blir ille, òg for næringslivet.

Bondevik II-regjeringa sitt budsjettframlegg betyr 1,7 milliardar kr mindre til utviklingsprosjekt i norsk næringsliv. Dette vil ramme små og mellomstore verksemder, spesielt nyetablert og ufødd verksemd som satsar sterkt på innovasjon og nyskaping. Dette kjem i ei tid da vi treng nyskaping og innovasjon, og der vi slit med å få nødvendige etableringar i Distrikts-Noreg. Etterspørselen etter risikokapital er stor og den private kapitalmarknaden liten. Derfor treng vi den statlege risikokapitalen. Skatteincentiv hjelper ikkje mykje for nyetableringar og småbedrifter i ei tidleg utviklingsfase. For dei er det meir spørsmål om å få til eit overskot som gir skatt. Dessutan viser det seg at SND har gjort ein god og nødvendig jobb for utvikling av kompetanse og innovasjon. Det konkluderte eit stortingsfleirtal – inkludert Kristeleg Folkeparti og Venstre – med så seint som i vår. Reaksjonar frå næringslivet i distrikta har heller ikkje late vente på seg, heller ikkje når det gjeld kuttet på verdiskapingsprogrammet i skogbruket og 300 mill. kr på neste års landbruksoppgjer. Det siste gir ein årsverknad på det doble, og det er òg ei undergraving av forhandlingsinstituttet for landbruket.

Med ei aukande sentralisering i samfunnet vil både by og land vere tente med ei sterk distriktssatsing. Dessverre ser det no ut til at det blir fleirtal for det motsette.

Rolf Reikvam (SV): Politikerforakten er økende. Folks tillit til politikere og det politiske system er svekket. Dette ytrer seg på forskjellige måter: en dramatisk svikt i medlemstallet i politiske partier og organisasjoner, og i at folk velger å holde seg borte ved valgene. Ved lokalvalg har vi vært nede i en deltakelse på under 60 pst. Det er flere grunner til denne utviklingen. Utviklingen er likevel så alarmerende at vi har plikt til å ta den på alvor. Ett forhold er åpenbart: manglende samsvar mellom det vi sier når vi behandler en melding, og det vi gjør når vi i budsjettet skal vise våre prioriteringer.

De siste årene har vi behandlet flere store utdanningsmeldinger. Midt oppe i alle de gode formuleringene, som er nedfelt i form av prinsipper og lovnader, har vi hatt en valgkamp der utdanning og skole ble hovedtemaet, og der de store ordene og lovnadene ikke ble mindre. La meg derfor ta et kort tilbakeblikk for å minne om noen saker:

For to år siden behandlet vi en melding om likeverdige utdanningstilbud. Meldingen påviste forskjeller mellom kommuner og mellom skoler. Selv om flertallet mente det ikke var grunn til å gripe inn, var meldingen klar på at utviklingen måtte følges nøye. Etter det har vi fått dokumentert at det foregår en omfattende egenbetaling i grunnskolen. Utviklingen er så dramatisk at skoler gir elevene nedsatt oppførselskarakter dersom foreldrene ikke betaler i tide, jf gårsdagens oppslag i Aftenposten Aften.

Vi har fått vedtatt en forskningsmelding med klare mål, som vi to år etter at den ble vedtatt, ikke har beveget oss i retning av. Det var tendenser til det i budsjettforslaget fra Stoltenberg-regjeringen, men etter det nye forslaget er vi tilbake til status quo i forhold til målet.

Vi har vedtatt en kompetansereform, der livslang læring er lovfestet, og der lovfestede rettigheter for voksne både til grunnskoleutdanning og til videregående opplæring er gjennomført. Stortinget understreket at staten skulle fullfinansiere de nye rettighetene. I det budsjettet som vi skal vedta, finnes det ikke fem øre som kan tilbakeføres til disse vedtakene.

For fire måneder siden vedtok vi en omfattende reform av høyere utdanning. Det er både en innholds-/kvalitetsreform og en strukturreform. Vi fikk servert reknestykker som viste at dette ville koste flere hundre millioner kroner bare for de statlige høyskolene. Komitemedlemmene nikket og sa at dette skulle tas i budsjettet for 2002. Dessuten ble det lovet en ny studiefinansieringsordning med høyere kostnadsnorm og stipendandel. Kostnadsnormen blir økt, men det skal komme som økt lån for studentene. Istedenfor økt satsing på de høyere utdanningsinstitusjonene reduserer vi rammene fordi årskullene blir noe mindre, som om utgiftene varierer proporsjonalt med antall studenter! Alle som har vært innom en utdanningsinstitusjon, vet at marginalkostnadene er null i mange tilfeller, og i beste fall beveger de seg i trappetrinn. Reduserte bevilgninger under dekke av at studenttallet går ned, er ikke en satsing på høyere utdanning, slik alle partiene lovet for fem måneder siden.

I vårt budsjettforslag har vi fulgt opp det vi har sagt i forbindelse med disse meldingene. Vi foreslår å lovfeste gratisprinsippet i grunnskolen: Det koster noe over 200 mill. kr. Vi tar et løft for heving av kvaliteten i grunnskolen ved å foreslå et minstetimetall som skal sikre kvalitet, og ikke minst redusere forskjellene. Vi foreslår gratis lærebøker i videregående skole, slik at vi slipper at elever gis nedsatt oppførselskarakter fordi foreldrene ikke har pengene når skolene krever det. Vi foreslår mer til høyere utdanning, slik vi lovet i juni. Og det var en lovnad som vi gav sammen med resten av partiene her på Stortinget. Vi foreslår økt forskningsinnsats fordi det er det vi skal leve av i årene fremover, og det var det vi lovet da vi behandlet den stortingsmeldingen. Men det betyr at vi ikke har penger til skattelette for dem som har mest i utgangspunktet. Dessuten må vi omprioritere og nedprioritere visse områder. Men det var det vi lovet i valgkampen, og derfor følger vi det opp. Jeg er ganske overbevist om at folk mener dette er redelig, og derfor er det også det beste middel mot økt politikerforakt.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Forrige gang jeg var statsråd, skjedde det et skifte i internasjonal politikk. Fra å være et område som var uinteressant for de fleste, beveget utviklingspolitikken seg fra en randsone inn mot sentrum av det som man i internasjonal politikk var opptatt av, og stod på øverste del av dagsordenen under G8-møter. Amerikanske presidenter og franske desslike var opptatt av gjeldslette og av å få et gjennombrudd for fattigdomsbekjempelse.

Nå, halvannet år etter, har det skjedd enda mer. Forrige helg var jeg i Ottawa på et møte med IMFs og Verdensbankens styrende organer. Der var det to saker som stod på dagsordenen: For det første konsekvensen av den 11. september for internasjonal økonomi, ikke minst for de mange utviklingsland som er meget hardt rammet av den nedgangen man har opplevd, og for det andre hvordan vi i fellesskap kan nå tusenårsmålene, som det heter, målene om halvering av antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom, innen 2015. Det er åtte ulike mål, bl.a. på områdene grunnutdanning, barnedødelighet, mødredødelighet osv. Ja, her er det klart at alle må gjøre sitt, enten det er utviklingslandene eller oss.

Det som er gledelig, er at det er større enighet enn noen gang, og større enighet enn på lenge. Her satt altså Kofi Annan, James Wolfensohn, som er president i Verdensbanken, og Horst Köhler, som er president i Det internasjonale valutafondet, IMF. Alle har gjort det å nå fattigdomsbekjempelsesmålene til en felles sak og til en felles dugnadsjobb.

Det er større enighet, men det er også store utfordringer. Og det er tre ting som har skjedd de siste par årene som har bidratt til dette:

For det første begynte det i 1999/2000, da vi fikk et gjennombrudd for gjeldslette internasjonalt. Og selv om det er langt igjen – og det er svært langt igjen for de landene som ennå ikke har fått en løsning på sine gjeldsproblemer – må vi likevel si at det har skjedd et betydelig skifte. Gjeldsplanen fra norsk side var den første, og vi er med det budsjettet som nå behandles i Stortinget, rede til å gjøre nye utvidelser når det gjelder gjeldsplanen, slik den foregående regjering la opp til, og slik denne regjering legger opp til.

For det andre: På handelsområdet har vi fått et nytt rammeverk for forhandlingene gjennom toppmøtet nå i Doha, hvor en har lagt mye større vekt på utviklingslandenes mulighet til å få mer rettferdige handelsvilkår og til å få større markedsadgang. Rammene er på plass, men det betyr ikke at vi er ferdig med jobben. Også her gjenstår det svært mye før en har nådd mål, og rammeverket må følges opp i konkrete forhandlingsresultater.

Det tredje er tusenårsmålene, altså målene om en halvering av antallet mennesker i ekstrem fattigdom, en forpliktelse for utviklingslandene selv og en forpliktelse for oss. Det er ingen tvil om at gjeld og handel vil være svært viktig for å kunne nå disse målene. Internasjonale rammevilkår er avgjørende for utvikingslandenes mulighet til det. Derfor er også slike rammevilkår satt i fokus på Regjeringens dagsorden.

Men vi kan ikke greie det uten bistand. Verdensbanken har regnet ut at internasjonal bistand må dobles internasjonalt for å nå dette målet. Det er altså ikke «trade not aid», men «trade and aid» – ikke et enten – eller, men et både – og.

I Sem-erklæringen har Regjeringen forpliktet seg til å nå 1 pst. av BNI innen 2005. Det er vårt bidrag til å nå disse målene. Og i forslaget til statsbudsjett er vi kommet noen skritt nærmere målet. Vi har videreført satsingen fra den foregående regjering, og vi er nå oppe i et forslag på 0,92 pst. av BNI. Samtidig skal vi få mer bistand, mer fattigdomsbekjempelse for hver krone. Det betyr at vi må konsentrere innsatsen, og det betyr at også i dette budsjettet fra den foregående regjering, som vi følger opp, er det lagt til rette for et sterkere fokus og en sterkere konsentrasjon om de fattigste landene.

En felles dugnadsinnsats er tvingende nødvendig. Og her er det faktisk ganske løfterike utviklingstrekk på gang. Flere land øker nå sin bistand, og flere land deltar aktivt i å sette internasjonal utviklingspolitikk på dagsordenen. Selv om nye meldinger som har tikket inn i kveld, tyder på det motsatte i Danmark, er likevel trenden blant likesinnede land svært positiv. Og det er ikke minst viktig nå som veldig mange utviklingsland er hardt rammet av de internasjonale nedgangstidene, for noens vedkommende 30 pst. inntektstap bare på grunn av endringer i råvarepriser og tap av turistinntekter.

Klarer vi å nå målene om å gjøre mer for fattigdomsbekjempelse, klarer vi å gjennomføre den dugnadsinnsatsen, vil vi også ha større mulighet til å vinne kampen mot terrorisme, og iallfall til å redusere rekrutteringsgrunnlaget for terrorisme. Dette er kjempeviktig. Kofi Annan og andre internasjonale størrelser har understreket at selv om det ikke er en automatisk sammenheng, er det liten tvil om at fattigdomsbekjempelse – det å bli inkludert, tatt med og å oppleve å bli tatt på alvor i det internasjonale samfunn – det forebygger terrorisme. Derfor henger dette sammen, og derfor er dette også fokus for Regjeringens fattigdomspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunhild Øyangen (A): Først vil jeg slå fast at det er gledelig at Bondevik II-regjeringen følger opp Arbeiderpartiets satsing på bistand. Det innebærer en økning også i år. Det betyr at det er bred enighet om norsk utviklingspolitikk, og det skaper forutsigbarhet for dem som trenger det mest i verden.

I Norden har vi lange tradisjoner for en felles profil og felles holdning i bistandspolitikken. Den nye statsministeren i Danmark, Anders Fogh Rasmussen, presenterte i dag sin nye Venstre/konservative regjering. I den nye regjeringen er utviklingsministerposten fjernet. I tillegg har de i regjeringserklæringen varslet at de vil redusere bevilgningene til utviklingsbistand og miljøbistand til utviklingslandene med 1,5 milliarder kr i forhold til den sosialdemokratiske regjeringens forslag. Formannen i det danske Kristeligt Folkeparti, Jann Sjursen, har i dag i media uttrykt sterk utilfredshet med at regjeringen legger ned utviklingsministeriet.

Hvilke følger mener utviklingsministeren regjeringsendringen i Danmark vil få for den nordiske profilen på den internasjonale bistanden?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil kreditere representanten Øyangens replikk med å si at det faktisk er større enighet om utviklingspolitikken nå enn noen gang, også med den nye regjeringen som inkluderer Høyre og som stiller seg bak målsettingene om 1 pst. innen 2005. Det er veldig gledelig. Det interessante er i og for seg at i nordisk sammenheng nå – hvis jeg bare skal ta en helt objektiv presentasjon av sakens fakta – er det slik at det bare er i Norge det er en ren utviklingsminister. Danmark har, som Gunhild Øyangen sa, signalisert å fjerne posten i dag. Finland har en kombinasjon med miljø, og Sverige har en kombinasjon med immigrasjon. Det interessante er at dette er en utvikling som har pågått over tid, mens utviklingen har vært motsatt på Kontinentet, hvor man faktisk har oppgradert utviklingsposten og utviklingssatsingen.

Man skal selvsagt være varsom med å gå inn og kommentere andre lands indre anliggender og andre regjeringers prioriteringer, men det er ingen tvil om at min partifelle, Jann Sjursen, satte som en klar premiss at dersom det skulle bli aktuelt for Kristeligt Folkeparti å gå inn i regjering, var det meget viktig at det ikke skjedde kutt i bistanden, og at man beholdt en offensiv satsing på dette området. Det betyr at Kristeligt Folkeparti er gjenkjennelig, enten man er i Norge eller Danmark, og man ser også konsekvensen av det nå: Kristeligt Folkeparti er ikke med i den regjeringen som er i Danmark.

Vi håper at vi til tross for disse endringene på nordisk side kan opprettholde en høy profil og den tradisjonelle nordiske pådriverrollen både når det gjelder omfang og ikke minst når det gjelder innretning i forhold til å sette fattigdomsorientering og fattigdomsbekjempelse i fokus.

Jeg håper ikke at dette betyr at Danmark ikke blir med på laget. Jeg vil gjøre hva jeg kan fra mitt ståsted for å ta Danmark med på laget i det nordiske utviklingsministersamarbeidet som vi har. Der vil også Danmark være representert, men da med en annen type representasjon enn det som har vært tilfellet før.

Christopher Stensaker (FrP): Fremskrittspartiet mener at bundne blandede kreditter er en form for u-hjelp som gagner både norsk næringsliv og mottakerlandene, men vi ser at statsråden nå går inn for at denne ordningen avvikles. Vi er så godt som det eneste av de land som gir bistand, som vil gjøre denne endringen fra bundne til ubundne. Slik vi ser det, vil næringslivet kunne falle helt ut, og dette vil være uheldig og kan vel ikke være meningen? Vi registrerer også at man nå går inn for å innføre ubundne kreditter fra årsskiftet uten at fungerende garantiordninger er på plass.

Dette er lite seriøst hvis man vil ha norsk næringsliv aktivt deltakende i utviklingshjelpen. Jeg ser også at Teknologibedriftenes Landsforening ikke kan anbefale industrien å engasjere seg innenfor dette området slik som virkemidlene har utviklet seg innenfor bistandspolitikken de siste årene – til det er rammebetingelsene for dårlige og ustabile. Å vri innsatsen overfor næringslivet fra eksportbistand til direkte investeringer i lokal produksjon samsvarer dårlig med industriens egeninteresse.

Mener statsråden at det gagner Norge og norsk industri at andre lands næringslivsaktører får særfordeler fra sine myndigheter, mens Norge er det første landet i Vest-Europa til å avvikle bundne kreditter, når vi ser bort fra England, som har en rekke andre særfordeler med sine tidligere kolonier?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det er ikke korrekt som representanten sier, at dette er et særnorsk tiltak. Det er OECDs utviklingskomite – DAC – som i fellesskap har gjort et vedtak om avvikling av såkalt bundet bistand, bundne kreditter og annen bistand for MUL-land, altså for de fattigste utviklingslandene. Det er heller ikke korrekt at Norge er først ute. Andre land som er likesinnet, har vært ute før oss, og blant dem er Storbritannia, som avviklet sin bundne bistand tidligere i år.

Det er heller ikke slik at denne regjeringen er den som er først ute med dette. Dette lå i arbeiderpartiregjeringens budsjett som oppfølging av OECDs utviklingskomites – DACs – vedtak, og dette er vedtak som vi tilrår fortsetter. Og da er det heller ikke slik at næringslivet vil falle helt ut. Tvert imot er det slik at norsk næringsliv nå kan få delta i en konkurranse om et mye større bistandsmarked enn det som har vært tilfellet før. I takt med den avviklingen som nå vil skje av bundne kreditter i OECD, vil altså bistandsmarkedet bli vesentlig større. Og i budsjettet har vi sagt at vi vil bistå norske bedrifter til å vinne anbudskonkurranser i den sammenhengen.

Vi har også lagt opp til et partnerskap med NHO og andre næringslivsorganisasjoner for å sørge for at vi forserer strategien for næringsutvikling i sør. Man ser ikke at norske bedrifter melder seg ut. Tvert imot, vi har hatt en fornuftig, god og tett dialog. Det vil vi ha i fortsettelsen for å sikre deltakelse og skape arbeidsplasser i sør i forhold til oppfølgingen av strategien.

Når det gjelder garantiene, arbeider vi hardt med å få en løsning på dette, og det vil vi komme tilbake til Stortinget med.

Til slutt: Det er alltid et paradoks for en person som i alle år fra Fremskrittspartiets representanter har hørt om fri konkurranse, at man skal unnta noen områder fra fri konkurranse – da skal det altså være slik at man skal akseptere en høyere kostnad. Det er ca. 30 pst. dyrere med slike bundne kreditter, så det er ineffektiv bruk av bistandsmidler. For det andre er det altså slik at man ikke ønsker konkurranse her. Jeg er for konkurranse, og jeg mener at norske bedrifter kan vinne mange nye kontrakter i dette markedet.

Bjørn Jacobsen (SV): I sitt alternative budsjett føreslo SV 5 milliardar kr til eit solidaritetsfond. La oss bruke litt av dei ressursane som vi har, til å bidra til ei betre verd.

Eg vil vise til at blant andre parti var Kristeleg Folkeparti og Venstre i samband med behandlinga av statsbudsjettet for 2001 med på å be regjeringa om å utgreie eit utviklingsfond. I Budsjett-innst. S. nr. 3 for 2000-2001 uttrykkjer eit fleirtal:

«Dette flertallet ser fram til at Regjeringen så snart som mulig kommer tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av både prinsipielle og praktiske sider av en slik fondsordning. Dette flertallet forventer at utredningen belyser hvilke utviklingsformål et eventuelt slikt fond kan brukes til, hvordan forvaltningen kan organiseres og hvilke retningslinjer en kan legge til grunn for tilføring av midler til utviklingsfondet.»

I SV seier vi oss sjølvsagt leie for at dette ikkje er følgt opp verken av Stoltenberg-regjeringa eller Bondevik-regjeringa.

Eg vil spørje statsråden om når ho kan kome til Stortinget med ei brei vurdering av eit slikt utviklingsfond.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: SV er og har alltid vært en god alliert for Kristelig Folkeparti i arbeidet for mer midler til dem som står svakest i verdenssamfunnet, og for internasjonal solidaritet. Det ønsker vi fortsatt skal være tilfellet – fra begge sider.

Kristelig Folkeparti er for et utviklingsfond. Vi har arbeidet for et fond og for utredningen av et fond. Og det ble altså vurdert av den foregående regjering, altså arbeiderpartiregjeringen, og i budsjettproposisjonen som ble lagt fram i høst, konkluderte man med at man ikke gikk inn for dette, og man la opp til litt andre løsninger i forhold til hvor oljefondet skulle investere geografisk. Dette var den konklusjon som Arbeiderpartiet kom fram til som en oppfølging av den merknad som SV-representanten ganske riktig refererte til, og som bl.a. jeg var instrumentell i å få på plass.

Vi har ikke forandret oppfatning. Vi er fremdeles for et utviklingsfond. Vi har også forsøkt å få gjennomslag for dette. Men i en helhet hvor tre partier skal fremforhandle sine standpunkter, har vi altså ikke klart å få gjennomslag for dette.

Dette er et av de områdene hvor SV og sentrumspartiene står for meget fornuftige standpunkter, men hvor vi ikke har flertall i denne sal. Så jeg kan ikke love at jeg vil komme tilbake med et forslag fra denne regjering om et utviklingsfond. Jeg kan imidlertid love at vi skal bruke tiden og jobbe for realiseringen av et slikt forslag på sikt, men som en del av denne regjeringens plattform ligger ikke utviklingsfondet inne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Larssen (H): Den økende globaliseringen åpner nye muligheter, muligheter som vi bør vite å utnytte. Samtidig gjør den økende konkurransen at ideer realiseres, bedrifter investerer og ressurspersoner flytter dit rammebetingelsene er best. Vi må hevde oss i denne konkurransen, en konkurranse som ikke kjenner noen landegrenser.

Globaliseringen bringer også utfordringer, for heller ikke miljøproblemer og forurensing kjenner landegrenser. Norsk industri kan ikke pålegges strengere miljøkrav enn andre land. Industrien flytter, men miljøproblemene blir de samme. Vi vil at bedrifter og ressurspersoner skal bli værende i Norge, ja, vi er også helt avhengig av det. Det er verdier næringslivet skaper, som legger grunnlaget for velferdsstaten, og som er en forutsetning for å nå de målene vi har satt oss. Bedriftene er ikke lenger avhengig av nasjonalstaten, men nasjonalstaten er avhengig av bedriftene. Derfor skjerpes kampen mellom nasjoner og regioner om investeringer, arbeidsplasser og skatteinntekter.

En av grunnene til at vi senker skatter og avgifter, er at andre land gjør det eller kommer til å gjøre det. At vi i tillegg ønsker at mindre skal gå gjennom det offentlige, at den enkelte person og bedrift skal bestemme mer selv og ta mer ansvar for seg og sine, er et ekstra argument.

Jeg er stolt over Samarbeidsregjeringen, som har ført Norge inn på en ny kurs. I fjor fikk vi et budsjettforlik som økte skattene med nesten 12 milliarder kr. I år får vi et budsjett som senker skatter og avgifter med omtrent det samme. Det er godt å ha fått en regjering som holder arbeiderpartiregjeringens løfter fra i fjor om å fjerne dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte, når den ikke selv klarer det.

Det er ikke usosialt å fjerne dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte, snarere tvert imot. Vi trenger mennesker med kapital som kan settes inn i nye arbeidsplasser. Den beste sosialpolitikken er som kjent å skape arbeidsplasser. Norge trenger flere kapitalister, ikke færre. Norge trenger mer norsk privat eierskap, ikke mindre. I tillegg er det heller ikke klokt å skattlegge kapitalinntekter som opptjenes i bedriftene, hardere enn andre kapitalinntekter, som f.eks. fra bankinnskudd.

Vi ønsker også et rentenivå som er mer på linje med våre handelspartnere. Da må vi føre en stram finanspolitikk. Fremskrittspartiet tror ikke det er nødvendig. De vil bruke 20 milliarder kr mer av oljefondet neste år. Advarsler fra økonomer i finansmiljøer og sentralbanksjefen om at en mer ekspansiv finanspolitikk vil gi en overoppheting med økende lønnsvekst, inflasjon og økende rente, biter ikke på dem.

Jeg synes det er litt trist at Fremskrittspartiet står for en økonomisk politikk som vil føre til høyere rente til skade for enkeltpersoner, bedrifter og kommuner. Siv Jensen sa i debatten tidligere i dag, at Fremskrittspartiets politikk over tid ville føre til lavere rente. For det første vil det være et gigantisk eksperiment som ingen i det økonomiske miljøet tror på. Og for det andre vil det ikke hjelpe de unge som i dag skal etablere seg på boligmarkedet, eller den bedriften som i dag har problemer med å håndtere sin gjeld. De eneste som kanskje har glede av høy rente, er pensjonister med penger på bok og nedbetalte hus. Er det bevisst og villet politikk?

Marit Nybakk (A): Som Arbeiderpartiets finanspolitiske talskvinne understreket på formiddagens møte, får Arbeiderpartiet gjennomslag for det meste av sitt budsjettforslag – når alt kommer til alt. Det gjelder gledelig nok på de viktigste velferdsområdene, bl.a. på barnehagesektoren.

Mer overraskende er det at Bondevik II også slutter seg til Stoltenberg-regjeringens framlegg til økonomiske rammer for forsvarsbudsjettet. Jeg ser da bort ifra de midlene til bevilgninger til sivilt beredskap som er begrunnet i antiterrortiltak etter 11. september, som også vi naturligvis gir vår tilslutning til.

Da Stoltenberg-regjeringen våren 2001 la fram sin langtidsplan for Forsvaret, var anbefalingen en dobbel omlegging: en betydelig reduksjon i Forsvarets volum ledsaget av en modernisering, og fornyelse av den gjenværende strukturen i samsvar med dagens og framtidas sikkerhetspolitiske utfordringer.

Stortinget gav gjennom behandlingen den 13. juni 2001 støtte til de aller fleste overordnede grep i omstillingen av Forsvaret. Stortinget gav også sin tilslutning til arbeiderpartiregjeringens overordnede mål med hensyn til driftsinnsparinger, herunder en årsverksreduksjon tilsvarende 5 000 personer. Det var også enighet i debatten om at Forsvaret i en årrekke har befunnet seg i en dyp og strukturell krise. Men stortingsflertallet ønsket å opprettholde en større struktur enn foreslått, noe vi advarte imot – rett og slett fordi vi mente at da ville Forsvaret fortsatt forbli underfinansiert, noe som gjør at omstillingene neste gang ville bli enda mer dramatisk.

Høyres nyslåtte forsvarsminister gikk svært høyt på banen rett etter at hun tiltrådte, og lovte 3 milliarder kr i tillegg til det framlagte arbeiderpartibudsjettet, for ikke å snakke om de beløpene deres talspersoner snakket om i juni. De skal jeg forbigå i stillhet her – de som ønsker det, kan slå opp og se.

Da tilleggsproposisjonen fra Bondevik II kom, viste det seg altså at Høyre, ved den samme statsråd Krohn Devold, sluttet seg til vårt budsjettframlegg i sin helhet og varslet at hun vil komme tilbake med en egen proposisjon som tar for seg nødvendige endringer i forsvarsstrukturen og forslag til bevilgninger av denne, i tillegg til tiltak mot terrorfare. Og man kan spørre seg: Betyr det en tilnærming til det Arbeiderpartiet opprinnelig kom med?

Dermed har Regjeringen, ved forsvarsministeren, i løpet av noen uker greid å skape full forvirring både om neste års forsvarsbudsjett, om budsjettrutiner i sin alminnelighet og om takten i og omfanget av omorganiseringen av Forsvaret. Tusenvis av ansatte sitter nå og lurer på hva som kommer til å skje, og hva slags økonomiske rammer de kommer til å få.

I omleggingen som Forsvaret skal gjennom, er det muligens en ting som er viktigere enn noe annet, og det er at det er overensstemmelse mellom vedtatt struktur, pålagte oppgaver og forventede økonomiske rammer. Kun da vil Forsvaret makte å gjennomføre den høyst nødvendige omleggingen på en god måte. Den oppgaven og det ansvaret hviler på flere partier i denne sal.

For å få gjennomført de nødvendige endringene er det sikkert at vi bør få et bredest mulig flertall, et bredest mulig forlik, mellom de politiske partiene på Stortinget. Dette har man fått til i Danmark, og jeg mener at det vil være formålstjenlig også i Norge. Jo bredere et slikt forlik er, jo bedre er det.

Mangel på forutsigbarhet er en vesentlig årsak til de vanskelighetene Forsvaret har hatt i de senere år. Vi trenger nå et robust og moderne forsvar og en sikkerhets- og forsvarspolitikk som skaper trygghet i hverdagen for folk flest. Det framtidige forsvaret må også ta innover seg at de nye trusselbildene betyr et økt samarbeid mellom militært og sivilt beredskap. Et stort, men umoderne forsvar vil ikke være til noen hjelp for Norge, verken nasjonalt eller internasjonalt, og vil heller ikke på en hensiktsmessig måte kunne samarbeide med våre allierte.

Det bør vi ta innover oss når tilleggsproposisjonen kommer, samtidig med at vi også får Sårbarhetsutvalgets innstilling til behandling.

Kenneth Svendsen (FrP): Den beste måten å sikre et allsidig og lønnsomt næringsliv på er sammen med skatte- og avgiftsreduksjoner å bygge ut veinettet. Dette ønsker NHO og de andre næringslivsorganisasjonene. I et langt land med spredt bosetting, slik som Norge, er satsing på veibygging helt avgjørende for at næringslivet skal kunne utvikle seg. Det trodde jeg også Høyre innså. En kan få et feilaktig inntrykk hvis en leser hva Høyre mente før, f.eks. i fjorårets budsjettbehandling. I Budsjett-innst. S. nr. 13 for 2000-2001 står det på side 33 under Høyres merknad:

«Disse medlemmer vil vise til Høyres alternative budsjett der det foreslås å øke bevilgningene til riksveginvesteringer med 1 mrd. kroner. Høyre vil blant annet bruke disse midlene til å få ferdigstilt påbegynte veganlegg hvor det er anleggsstopp eller liten fremdrift på grunn av manglende bevilgninger.»

Når en leser budsjettforslaget fra Regjeringen, der som kjent Høyre også er med, kan en konstatere noe som er lite kjent, nemlig at heller ikke de pengene Høyre ville bevilge i fjor, er med. Kanskje det er slik at Høyre mener at Stoltenberg fant opp en mirakelkur i løpet av fjoråret og fikk fremdrift i veibyggingen uten å bevilge mer penger, for en grunn må det jo være når Høyre i år ikke vil bruke det samme som i fjor.

Jeg skal fortsette å sitere fra Høyres merknader og forslag som ble behandlet i fjor. På side 46 i samme budsjettinnstilling har Høyre og Fremskrittspartiet en fellesmerknad under «Tilskot til ekspressbussar»:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er meget overrasket over at Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre reduserer bevilgningen til ekspressbussene.»

Jeg må innrømme at jeg om mulig er enda mer overrasket over at Høyre da de kom i Regjering, foreslo å fjerne hele ordningen som de i fjor var så for.

Jeg ser i finansinnstillingen at de delvis har snudd og lagt inn 25 mill. kr for neste år. Det er selvfølgelig bedre enn ingenting, men når en vet at det for fjoråret ble bevilget 50 mill. kr og at Høyre foreslo å øke dette til 76,7 mill. kr, så kommer ordtaket «Det er langt mellom liv og lære» til sin rett.

Som om dette ikke skulle være nok, har jeg lyst til å nevne hva Høyre sammen med de to andre næringsvennlige partiene på Stortinget, Kristelig Folkeparti og Venstre, klarer å få seg til. En stor del av énmannsbedriftene i Norge bruker samme bil i arbeid og privat. Dette er i stor grad litt større biler med totalvekt opp til 6 tonn. Disse bilene ønsker selvfølgelig disse næringsvennlige partiene å ta fra denne delen av næringslivet, som er snekkere, teppeleggere, flisleggere og andre små håndverkere. Det betyr i praksis at mange av disse små næringsdrivende nå har valget mellom to onder: enten å kjøpe seg en personbil og en liten lastebil eller å gå opp i bilstørrelse. Begge disse alternativene fører til økte kostnader og økt forurensning, og som om ikke det skulle være nok, vil disse små bedriftene måtte nøye seg med en enda mer ukomfortabel arbeidsplass.

Hvor mange ganger har vi ikke i denne sal hørt Høyre og Venstre diskutere hvem av dem som er mest vennligsinnet overfor småbedriftene i dette landet? Jeg er redd for at hvis disse partiene får fortsette å være næringsvennlige, så er det ikke så mange småbedrifter å være næringsvennlige mot lenger.

Men det stopper ikke her, for også de som har sin daglige arbeidsplass på veien, selgere og andre som bruker bilen i sitt arbeid, skal tas av disse næringsvennlige partiene, for nå skal også de som har firmabiler, tas kraftig. Mange av dem som bruker firmabil, rammes virkelig hardt, først fordi de fleste av dem er bundet til leasingkontrakter som de ikke har mulighet til å komme seg ut av, og for dem er dette ikke noe annet enn en ekstra beskatning. For det andre vil de fleste av beskatningshensyn tvinges til å velge seg en mindre og billigere bil i fremtiden. Nå vet jeg at flertallet i denne sal ønsker at det skal skje, men disse næringsvennlige partiene, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, bør tenke på at denne typen bil er en arbeidsplass der brukerne tilbringer arbeidsdagen sin.

Rett skal være rett – jeg er klar over at mange av disse forslagene opprinnelig kom fra Arbeiderpartiet. Men hvorfor tror Regjeringen at Fremskrittspartiet bidrog til at den nye regjeringen Bondevik kom på plass? Tror den det var for at den skulle fortsette med den næringsfiendtlige politikken som regjeringen Stoltenberg la frem? Det er derfor med skuffelse jeg registrerer at disse forslagene får regjeringen Bondeviks støtte, og da lurer jeg på hvorfor en skal fortsette å støtte en slik Regjering.

Trond Helleland (H): Den 11. september går inn i historien som en grufull dag, en dag som endret vårt verdensbilde. Synet av World Trade Center i flammer og ruiner sitter klistret til netthinnen på alle.

Terroraksjonene i USA har konsekvenser også for Norge. Terrorangrepene mot USA den 11. september satte et kraftig søkelys på samfunnets sårbarhet og behov for ekstra innsats for økt sikkerhet og beredskap.

Det er derfor med stor tilfredshet jeg konstaterer at Samarbeidsregjeringen i sin tilleggsproposisjon har satset kraftig og på et bredt spekter for å redusere samfunnets sårbarhet. Regjeringen Stoltenberg hadde små muligheter for å følge opp dette i sitt budsjett, men jeg håper at et samlet storting vil følge opp de tiltak som er foreslått av Bondevik-regjeringen. Jeg merket meg med interesse det Marit Nybakk sa i sitt innlegg, at Arbeiderpartiet selvfølgelig ville støtte Bondevik-regjeringens forslag mot terroristbekjempelse.

Etter nyttår vil Sårbarhetsutvalgets innstilling bli lagt fram for Stortinget. Oppfølging av denne blir uhyre viktig. Jeg vil understreke behovet for en koordinert innsats for samfunnets sikkerhet. Her må alle relevante sektorer samarbeide.

Regjeringen foreslår en rekke tiltak for å forebygge lignende hendelser i Norge. Justisdepartementet arbeider med å få oversikt over det samlede ressursbehovet for sivilt beredskap og Politiets, inkludert POTs, nødvendige beredskapstiltak. Dette er et omfattende arbeid. Regjeringen vil derfor komme tilbake med en ny vurdering av det samlede ressursbehovet senere, i tilknytning til en egen stortingsproposisjon som Forsvarsdepartementet vil legge fram våren 2002. Men i denne omgang foreslås det altså en styrking i bevilgningen til Politiet og til samfunnssikkerhet og beredskap på 140 mill. kr til de mest presserende behov i 2002. Blant tiltakene som foreslås, er videreføring av iverksatte sikkerhetstiltak på Gardermoen hovedflyplass med 3,9 mill. kr. Oslo politidistrikt har ansvar for ambassadevakthold og livvakttjenste. En videreføring av det økte vaktholdet og de øvrige sikkerhetstiltakene som er igangsatt, vil påføre Oslo politidistrikt betydelige utgifter, gjennomsnittlig en merkostnad på 1,5 mill kr pr. uke. Dette gir behov for en tilleggsbevilgning på 39 mill. kr for første halvår 2002, noe Regjeringen også foreslår. Dette er tiltak som vil styrke vakthold og øke samfunnets sikkerhet, og dermed øke borgernes trygghet.

Regjeringen vil også ta andre grep, grep for å forebygge terroranslag og grep for å stå bedre rustet dersom katastrofen skulle ramme Norge.

Det vil bli foretatt en egen vurdering av ressurssituasjonen i POT, bl.a. på bakgrunn av terroraksjonen i USA. Dette er et stort og viktig arbeid som har høy prioritet. I denne omgang fremmes tiltak for å løse de mest prekære behovene. De akuttiltakene som er beskrevet i St. prp. nr. 7 for 2001-2002 om merutgiftene for dette, er anslått til 9 mill. kr første halvår neste år. I tillegg foreslås å styrke bemanningen i POT, bl.a. for å øke kapasiteten innen analyse og teknologi. Det foreslås også en bevilgning på 10 mill. kr til nødvendig teknologisk utstyr.

Vi er som nasjon helt avhengig av at overvåkingstjenesten har tidsmessig teknologi og gis adgang til å bruke de nødvendige metoder for raskt og effektivt å kunne avdekke virksomheter og grupper som er en trussel mot samfunnets sikkerhet.

Dersom Norge skulle bli utsatt for terroranslag av ulik art, er det viktig å ha en beredskap for raskt å kunne iverksette tiltak som gjenoppretter tryggheten og sikkerheten for befolkningen. Et av de nye tiltakene Samarbeidsregjeringen foreslår, er å øve politireserven, noe som ikke har skjedd på svært mange år. Politireserven består av 5 400 mannskaper, og det foreslås å øve 600 av dem i 2002. I tillegg er det påkrevd med en utstyrsmessig opprusting av mannskapene. For å trene og ruste opp 600 mannskaper blir det totale bevilgningsbehov 10,8 mill. kr.

Sivilforsvaret har også store behov, og noe av det viktigste er å øve de såkalte innsatsgruppene til Sivilforsvaret. Det var foreslått å øve 3 000 mannskaper ved utgangen av 2001. I tillegg foreslår Regjeringen å øve 15 000 mannskaper neste år. At disse blir øvd, er et viktig element, slik at man kan ta utgangspunkt i den gjeldende trusselsituasjon. Det bevilges 15 mill. kr til dette tiltaket.

Direktoratet for sivilt beredskap skal også styrke sitt samarbeid med fylkesmennene for å styrke kommunenes evne til å håndtere kriser. Tidligere trusselvurderinger har avdekket at gassmaskene er for dårlige. En må skifte ut én av sju gassmasker. Dette foreslås det bevilgninger til. Og det foreslås bevilgninger til andre tiltak, bl.a. å oppgradere varslingssystemene i Norge. Dette er tiltak som vil styrke beredskapen, redusere samfunnets sårbarhet og styrke innbyggernes trygghet. Samarbeidsregjeringen vil følge opp disse tiltakene og komme tilbake med nødvendige tilleggsbevilgninger i 2002.

Svein Roald Hansen (A): De største utfordringene vi står overfor i den økonomiske politikken, er å håndtere oljerikdommens forventninger og fristelser.

Møte med folk gjennom valgkampen viste at det er stor utålmodighet etter å bruke av de store oljeinntektene for å få bort barnehagekøene, sykehuskøene og sykehjemskøene. Det er betydelig mindre forståelse for at vi trenger å samle inn så mange penger gjennom skatter og avgifter som før, når oljefondet fylles opp i det tempo det gjør.

I en situasjon hvor det ikke er knapphet på penger, men hvor problemet er mangel på ledige hoder og hender, består utfordringen i å ta i bruk de voksende oljeinntektene på en måte og i et tempo som kan styrke verdiskapingen, bygge ut velferden og bidra til en rettferdig fordeling.

Det er dette som ligger til grunn for Stoltenberg-regjeringens budsjett og for de justeringer som er gjort i Arbeiderpartiets budsjettforslag: flere og billigere barnehageplasser, en bedre skole, et bedre helsevesen og en bedre utbygd eldreomsorg. Det er bra at disse prioriteringene overlevde regjeringsskiftet.

Det som ikke overlevde regjeringsskiftet like godt, var statsbudsjettet som virkemiddel for fornyelse og næringsutvikling og en rettferdig fordeling.

Gjennom kuttet i SND-apparatets virkemidler rammes omstillings- og utviklingsmulighetene i hele landet. Bedriften AxxessIT i Halden har gjennom et tidligere utviklingsprosjekt med SND-støtte skapt 100 arbeidsplasser og en eksport verdt 2 milliarder kr. Nå står bedriften foran et nytt utviklingsprosjekt, og lederen sier til Halden Arbeiderblad:

«Kuttet i SND-ordninger kommer på det verst tenkelige tidspunktet ...

...

Lån og tilskudd fra SND er en viktig faktor for næringslivet i en tid der kostnadsnivået øker, rentenivået er høyt og krona sterk, og der det er stor usikkerhet og treghet i markedet.»

Skal oljerikdommen brukes på en måte som trygger og øker verdiskapingen, bygger velferden og bidrar til en rettferdig fordeling, må den benyttes til å fornye og utvikle vårt næringsliv. Da er store kutt i ordninger som SND et alvorlig skritt i feil retning.

Like viktig er det å forhindre at oljeinntektene brukes på en måte som presser lønninger og priser i været her hjemme, slik at våre tradisjonelle eksportbedrifter ikke lenger får solgt sine varer fordi de blir for dyre.

Derfor må en stor andel av de ekstra milliardene oljefondet gir oss å bruke hvert år, benyttes til å redusere skattene og avgiftene. Det fornuftigste vi kunne gjøre, var å se dette i sammenheng med inntektsoppgjørene, slik at lavere skatter og avgifter kunne kombineres med nøkterne lønnstillegg. Da ville vi få en situasjon hvor økt reallønn for den enkelte kunne kombineres med økt konkurranseevne for bedriftene. Det ville gi tryggere arbeidsplasser og økt verdiskaping.

En forutsetning for en slik tenkning er en rettferdig fordeling, og at skattelettelsene må innrettes i tråd med dette, slik vi gjør i Arbeiderpartiets budsjettopplegg.

Regjeringen prioriterer annerledes når den bruker 1,2 milliarder kr på å fjerne utbytteskatten. Det gir både titusener og hundretusener i skattelettelse til noen få personer, som vel i hovedsak har én ting til felles: De får en skattelettelse de kunne greid seg godt foruten.

Vi må i årene framover fortsette slik Arbeiderpartiet har gjort de siste to–tre årene, nemlig redusere skattene for de som tjener lite og for de med vanlige inntekter – altså for de som har størst behov for å sitte igjen med en større andel av sin inntekt.

Det er også behov for å foreta en opprydding i og redusere nivået på mange av våre særavgifter. Med unntak av Fremskrittspartiet er det bred enighet om særavgiftene i de budsjettforslagene som ligger til behandling. Det er faktisk bred enighet om alle særavgiftene, inkludert en reduksjon av alkoholavgiftene, som jeg tror vi må se på som en begynnelse på en tilpasning til våre naboland. En slik tilpasning er nødvendig både for at vi skal kunne beholde Vinmonopolet som et fornuftig alkoholpolitisk redskap, og for å kunne bevare en viss respekt for de begrensninger som gjelder ved grensepasseringene etter handleturene hos våre nordiske naboer.

Å møte de forventninger og den utålmodighet som eksisterer i forhold til raske forbedringer i våre velferdsordninger og lavere skatter og avgifter, er en felles utfordring for alle partier som ser faren ved å ta inn for store oljeinntekter i norsk økonomi for fort. Den eneste muligheten vi har, er å bruke de økte oljeinntektene på en måte som folk flest opplever som rettferdig og riktig i forhold til de viktigste problemene de står overfor i sin hverdag. Og Regjeringens endring i forgjengers budsjettforslag var ikke noe godt bidrag til dette.

Hans Kristian Hogsnes (H): Samarbeidsregjeringens forslag til 2002-budsjett er faktisk ganske hyggelig lesning for Kommune-Norge. Noen vil kanskje si at det ikke er så flust at det flyter over av velstand, men budsjettet inneholder en reell økning av de samlede inntektene til kommunene. Dette vil komme godt med. Svært mange kommuner sliter med økende utgifter, voksende gjeld og fortsatt store uløste oppgaver. Etter min mening har Samarbeidsregjeringen et offensivt opplegg for å styrke kommuneøkonomien, og Sem-erklæringen er meget klar på forpliktelsen om en fortsatt realøkning av kommunesektorens rammer i årene som kommer.

Kjernepunktet i en slik strategi er samtidig at det må være samsvar mellom de oppgavene som blir pålagt kommunene og fylkeskommunene, og de midler som blir avsatt for å gjennomføre dem. Jeg tror det er en riktig linje å redusere tallet på øremerkede tilskudd og la disse være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringer i en startfase. Videre må overstyringen av kommunesektoren gjennom stadig nye lover, forskrifter og de nevnte øremerkede tilskudd reduseres. Dette handler om å revitalisere det kommunale selvstyret. Det skal rett og slett lønne seg for kommunene å ta ansvar for egne prioriteringer, og en slik politikk vil definitivt stimulere til nye og bedre løsninger av lokale oppgaver. Derfor er det viktig når vi nå får forslag om å utvide momskompensasjonsordningen. Det vil stimulere til konkurranse og til fornuftig samarbeid. Jeg hører til dem som har klokkertro på positive virkemidler, på en politikk som gir incitamenter til å forbedre egen situasjon – en politikk som stimulerer kommunene til å forsøke nye løsninger, til å forenkle sin organisering og sette innbyggerne mer i fokus for kommunens aktivitet og tilbud.

Kjernen i en god distriktspolitikk må ligge i utvikling og etablering av verdiskapende og variert næringsliv med produktive og lønnsomme arbeidsplasser. Det gir grunnlag for bosetting og for levedyktige lokalsamfunn. En rekke av de skatte- og avgiftspolitiske tiltak som foreslås i Samarbeidsregjeringens budsjett, vil helt klart gi bedre rammebetingelser for næringslivet. Vi trenger ikke flere arbeidsplasser der de har som hovedoppgave å administrere distriktspolitikkens mange støtteordninger. Derfor er Samarbeidsregjeringen på et helt riktig spor når den nå iverksetter tiltak som sikrer en mer effektiv bruk av virkemiddelapparatet og en bedre kontroll i forhold til at oppnådde resultater er i tråd med målsettingene.

Jeg er også tilfreds med at Samarbeidsregjeringen varsler at den i revidert nasjonalbudsjett for 2002 vil komme tilbake til problemstillingene rundt økte pensjonsutgifter i kommuner og fylkeskommuner. Dette er et sammensatt problem, og den akutte situasjonen når det gjelder ekstra pensjonsutgifter i 2001, er svært langt på vei ivaretatt gjennom at kommunene får beholde merinngang av skatt. Hva som blir situasjonen for 2001, vil vi altså komme tilbake til.

Men dette handler om flere ting. For det første har økte forpliktelser, utløst av gode lønnsoppgjør og avtaler, påført kommunene store omkostninger. Her er vi flere om ansvaret. Det andre er at mange kommuner har fått en interessant leksjon i hvilken risiko det innebærer å ha et eieransvar i selskaper som skal konkurrere i et internasjonalt marked. Det kan være meget hyggelig i medgangstider, men innebærer altså et ansvar og en risikoeksponering i tider hvor avkastningen ikke er like imponerende. Det er ikke gitt at det er Stortinget som skal ta hele regningen når utviklingen på børsen ikke ble som noen håpet. Mye av det ansvaret ligger faktisk hos de som eier forsikringsselskapet, og som selv har valgt å eksponere en dobbeltrisiko.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Utgangspunktet for SVs politikk er ønsket om en rettferdig verden i økologisk balanse. Jeg synes det er på sin plass i denne finansdebatten å minne om at et statsbudsjett er et virkemiddel for å nå politiske mål, og slett ikke noe mål i seg selv – selv om det i media kan synes som om dette er det store spenningsmomentet.

Jeg føler meg overbevist om at voteringen i morgen vil gi oss et budsjett. Jeg er ikke like overbevist om at det er et budsjett som vil være et egnet virkemiddel for å realisere SVs overordnede politiske mål. Men det mest interessante er jo spørsmålet om dette budsjettet vil være et redskap for å nå Regjeringens egne målsettinger, slik de er skissert i Sem-erklæringen: Er dette et budsjett som vitner om en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om en bærekraftig utvikling?

Når man har jobbet en stund med miljøproblemer, blir man etter hvert vant til å lese rapporter om hvordan tingenes tilstand stadig forverres. Man blir vant til å se kurver som enten går rett i været eller rett nedover. Utslippene av farlige stoffer øker, antallet arter dør ut i rekordfart, og urskog og naturen forgiftes i økende grad. Avskogingen fortsetter – tropisk regnskog vil kunne være en saga blott i løpet av våre levedager.

Vi bombarderes jevnlig med rapporter om tingenes tilstand. Vi sjokkeres ikke lenger av rapporter om dioksin i brystmelk. Vi rister bare på hodet når vi hører at fisk ikke kan spises på grunn av miljøgifter, eller at tang utenfor sørlandskysten nå inneholder radioaktive stoffer fra Storbritannia.

Det er et faktum at det er de fattigste som vil bli rammet av miljøproblemene først. Mange hundre millioner som i dag ikke har tilgang til ferskvann, vil få langt større problemer i fremtiden. Det er de fattige som ikke vil kunne beskytte seg mot malaria og kolera og andre sykdommer som kommer i kjølvannet av en stadig varmere verden. Det er ikke vi i Norge og andre rike land som først og fremst blir rammet. Vi bare forårsaker problemene.

Det virkelig ironiske er at det jo faktisk er i vår interesse å gjøre noe med disse problemene. Biologisk mangfold representerer faktisk en verdi. Bare spør en som har fått livet sitt forlenget etter en transplantasjon som gikk bra på grunn av den lille sopptypen norske forskere fant på Hardangervidda for 25 år siden. Bare spør den grunneieren som mister sin hovedinntekt fordi villlaksen forsvinner fra vassdraget hans. Men flertallet i denne sal synes ikke å ha noen god forståelse for hvordan virkelige og bærekraftige verdier skapes.

Ikke at det mangler på informasjon. Vi vet hva som skjer om vi ikke tar problemene på alvor. Vi har sett flere eksempler i historien på følgene av feilslått forvaltning og av det ikke å ta varsler på alvor. Faktum er at vi har nok kunnskap til å redde miljøet på ti planeter. Problemet er først og fremst at flertallet i denne sal ikke har den politiske vilje som kreves.

Vi diskuterer i dag finanskomiteens innstilling til budsjettet for 2002. Som vanlig, må jeg dessverre si, er det ingenting som tyder på at flertallet i denne sal er villig til å ta naturens signaler alvorlig. Alarmen gikk for flere tiår siden, og nå står røde lys og blinker verden over. Flertallet i denne sal er imidlertid mer opptatt av å redusere skattene til historiens rikeste og mest privilegerte gruppe. Det er etter min mening rett og slett skammelig.

Når vi i SV har foreslått å øke rammene for Miljøverndepartementet med ca. 200 mill. kr, er det et beskjedent tall i forhold til hva det virkelige behovet ligger på dersom man skulle foreta den snuoperasjonen som er nødvendig, og som SV ønsker, nemlig en omstilling til et bærekraftig samfunn.

SV har mange ganger understreket viljen til å samarbeide med Regjeringen om en bedre miljøpolitikk. Vår bekymring for hvilken miljøpolitikk vi får når Regjeringen har valgt seg Fremskrittspartiet som støtteparti, er ikke blitt mindre etter å ha fulgt denne debatten. Og vi vil nok en gang sette spørsmålstegn ved hvordan Regjeringen ser for seg at de skal få vedtatt et statsbudsjett med en troverdig miljøprofil, når man er avhengig av et godkjentstempel fra Fremskrittspartiet.

Den beskjedne økningen på Miljøverndepartementets budsjett som Regjeringen foreslo, skapte ingen entusiasme i SV, og etter at forslaget fra regjeringspartiene om å kutte 33 mill. kr på det samme budsjettet kom på bordet, ble den svake økningen faktisk til en reell reduksjon i forhold til forslaget fra Stoltenberg-regjeringen.

Jeg føler meg fristet til å sitere den danske Storm P., som gav to av sine personer sittende på en benk følgende dialog:

«Si meg, hva synes du om verdenssituasjonen?» Den andre svarte: «Ingenting – jeg har et rusk i øyet.»

Et rusk i øyet gir som kjent problemer med gangsynet, og det er vel problemet med det rådende flertall.

Odd Holten (KrF): Årets budsjettrammer tar utgangspunkt i Stoltenberg-regjeringens og Samarbeidsregjeringens forslag.

Samarbeidsregjeringen hadde meget kort tid på seg til sitt justeringsarbeid i forhold til Sem-erklæringens intensjoner for de kommende fire år. Samarbeidsregjeringen må derfor på en rekke områder føre videre Stoltenberg-regjeringens forslag. Det blir først ved neste års budsjettframlegg at Samarbeidsregjeringen kan legge fram et helhetlig budsjettforslag.

I Sem-erklæringen heter det bl.a. at de politiske prioriteringer som er fastlagt i dette dokumentet, vil bli muliggjort gjennom strukturendringer, modernisering, omfordeling og en mer målrettet bruk av den merverdi som blir skapt i det norske samfunn i fireårsperioden. På denne bakgrunn var det helt naturlig å satse på enkelte områder, som f.eks. et bedre tilbud for spesielt utsatte grupper innen helsesektoren, bl.a. innenfor psykisk helse, og til gjennomføring av kreftplanen, som også er et område hvor det har vært stor forsømmelse. Begge disse områdene må bli tatt på alvor på grunn av det behov som foreligger.

Videre er det grunn til å glede seg over at frivillige organisasjoners økonomi blir styrket i kampen mot fattigdom med 100 mill. kr mer enn Stoltenberg-regjeringens forslag – ut fra at kampen mot fattigdom nasjonalt og internasjonalt er et viktig saksfelt for Samarbeidsregjeringen. Herunder kommer opptrappingsplanen for bistand, som en ønsker å øke med hele 250 mill. kr utover arbeiderpartiregjeringens forslag. Denne opptrappingsplanen må ses i sammenheng med de betydelige utfordringene vi står overfor i den fattige delen av verden.

Som medlem av samferdselskomiteen finner jeg også grunn til å tilkjennegi den visjonen som ligger i Regjeringens forslag, om å redusere antall drepte og hardt skadde i trafikken, dels ved økte investeringsrammer og dels ved å prioritere satsing på utbygging av kollektivtransport. I dette arbeidet vil en forsøke å ta i bruk økt konkurranseutsetting og utvidet bruk av OPS-ordninger for prioriterte tiltak. Dog må en også på dette saksfeltet se forslaget til budsjettjustering fra Samarbeidsregjeringen i et fireårsperspektiv.

Utfordringene er mange – herunder investeringer i og oppgradering av ferdsleder, merker og fyr for økt sikkerhet innen sjøtransport, men man må også være villig til å prioritere sentrale områder med stor trafikkbelastning langs våre stamveitraseer. I denne forbindelse er det naturlig for meg å rette oppmerksomheten mot utbyggingen av Østfoldpakke fase 1, Oslopakke 2 og E18s videreføring fra Vestfold via Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder.

For Østfoldpakke fase 1 er det viktig å kunne holde anleggstempoet oppe ut fra at ca. 75 pst. av all godstransport på vei går over E6 og E18 via Østfold. Her bør en unngå at anleggene stopper opp i budsjettåret 2002 – dette ved at spørsmålet drøftes videre via revidert nasjonalbudsjett, herunder muligheten for opptak av lån med forståelse om økte rammer for budsjettåret 2003.

Det har svært liten hensikt med store veiinvesteringer for å få fram viktige godstransporter fra Kyst-Norge til Europa dersom fremkommeligheten på østlandsområdet skaper forsinkelser. Men dypest sett må vi erkjenne at satsing på økt kollektivtransport er et svært viktig element for å mestre de store trafikale problemer østlandsområdet har til daglig. Målet må derfor være å få flere trafikanter over på jernbane, buss og lokalbaner.

Utvilsomt må vi fort kunne enes om at det norske folk ønsker en ny politisk kurs med nye prioriteringer. Hovedmålet må være full sysselsetting og en positiv videreutvikling av det norske velferdssamfunnet med rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling til beste for enkeltmennesket.

Reidar Sandal (A): Stortinget behandlar i dag ei finansinnstilling som iallfall på eitt punkt har ein klar arbeidarpartiprofil. Neste år skal det nemleg brukast 1 milliard kr til å byggje fleire barnehageplassar og til å redusere foreldrebetalinga. Regjeringa Stoltenberg foreslo det. Eg vil gi Bondevik-regjeringa ros for at den har halde fast ved den same politikken. Her er Regjeringa på rett kurs.

Det er også positivt at det blir satsa tungt for å få betre sjukehus, og at eldreomsorga skal forbetrast slik regjeringa Stoltenberg foreslo. Skulebygg blir rusta opp, og det skal leggjast betre til rette for opplæring. Arbeidarpartiet og regjeringspartia står i lag om desse sakene. Det er det positive med finansinnstillinga. På andre felt derimot legg regjeringa Bondevik opp til ein svært uheldig politikk, ein politikk som skapar større forskjellar i samfunnet vårt.

Skattelette vil regjeringa Bondevik gi i rik mon. Skatteletten går til dei som har mest frå før. Dei mest velståande i samfunnet vårt blir vinnarane. Personar med store aksjeutbytte håvar inn nesten 1,5 milliardar kr i skattelette. Ein slik skattepolitikk kan ikkje Arbeidarpartiet godta. Det har vi ikkje sosialt samvit til. At Kristelig Folkeparti har det, vekkjer faktisk betydeleg oppsikt.

Arbeidarpartiet gir det største handslaget til dei som tener minst. Vi vil auke satsen i minstefrådraget med 2 prosentpoeng, til 24 pst. Dermed får personar som tener under 195 000 kr i året, vesentleg skattelette. Dei rikaste skal framleis betale skatt på aksjeutbyttet sitt, meiner Arbeidarpartiet.

Bondevik-regjeringa riv grunnlaget unna distriktspolitikken. Kutta i løyvingane til SND og distrikts- og regionalpolitiske tiltak er dramatiske. Offentlege forskings- og utviklingsmidlar blir reduserte med 60 pst. Utviklingstilskot blir kutta med 60 pst. Løyvingane til å skape arbeidsplassar i distrikta blir skorne ned med 350 mill. kr i forhold til forslaget frå regjeringa Stoltenberg.

Som om ikkje dette var nok: Bondevik-regjeringa kuttar dramatisk i fiskeriforskinga, og programmet for utvikling av fiskerinæringa blir fjerna. Slikt er næringsfiendtleg. Havbruk og fiskeri er framtidsnæringar i landet vårt. Vi må gi dei vekstvilkår – ikkje stikke kjeppar i hjula for desse næringane.

Reaksjonane på distrikts- og regionalpolitikken til regjeringa Bondevik har vore uvanleg sterke, ikkje minst frå folk som til vanleg står regjeringspartia nær. Fleire næringslivsleiarar seier det slik: Vi treng stimuleringstiltak for distrikta og næringslivet, ikkje skattelette.

Å gi skattelette fører ikkje til at det blir satsa meir på nyskaping. Erfaringane viser at SND nettopp har sin styrke i denne viktige fasen av arbeidet. Investorane held seg vekke til prosjekta blir mindre risikable. Staten har altså ei overmåte viktig oppgåve med å yte såkorn og hjelpe fram entreprenørane og gründerane. Det kan i neste runde vere med på å auke verdiskapinga i samfunnet vårt.

Næringspolitikarane i mitt eige fylke kallar regjeringa Bondevik sitt forslag for dramatisk. Reelt sett vil det innebere ei avvikling av SND, slik vi kjenner det i dag. Det meste av utviklingsaktiviteten ved hovudkontoret vil falle vekk. SND som inngang til statlege verkemiddel som Forskingsrådet, Eksportrådet og Designrådet blir dermed nokså uinteressant, hevdar næringspolitikarane i Sogn og Fjordane. NHO i fylket går langt på veg like hardt ut i sin kritikk av regjeringa Bondevik sin distrikts- og næringspolitikk.

Endringane kjem på eit svært ugunstig tidspunkt. Det er nedgang i den internasjonale økonomien. Marknaden for mange norske eksportvarer fell. Arbeidsløysa vil kanskje auke, seier Regjeringa. Næringslivet vårt er på jakt etter risikokapital i ei tid då private utlånarar ikkje vil stille opp. Når Bondevik-regjeringa byggjer ned statlege støtteordningar og svekkjer risikokapitalen, går det i feil retning. Verdiskapinga vil li.

Regjeringa Bondevik sin distrikts- og næringspolitikk fører til sentralisering av kapital og arbeidsplassar. Ein slik politikk vil Arbeidarpartiet motarbeide. Næringslivet treng stimulans i nyskapingsarbeidet. Det trengst derfor nok midlar både til SND og til sentrale distrikts- og regionalpolitiske tiltak.

Anne Berit Andersen (H): En godt utbygd samferdselssektor er en viktig forutsetning for en god distriktspolitikk. God framkommelighet, både når det gjelder bil, båt, bane og lufttransport, er viktig for å redusere distriktenes avstandsulemper. Et bedre transporttilbud er nødvendig for å skape ny virksomhet og utvikle eksisterende næringsliv i distriktene.

Det er nødvendig å få ned transportkostnadene. Samarbeidsregjeringen ønsker en omlegging av distriktspolitikken, med en sterkere vekt på utbygging av samferdselstilbudet og et lavere skatte- og avgiftsnivå, mens bevilgningene til offentlige støtteprogrammer blir redusert.

Et av de viktigste tiltakene Samarbeidsregjeringen foreslår, er å fjerne passasjeravgiften fra 1. april 2002. Det vil bety en vesentlig forbedring av rammevilkårene for luftfarten, noe som igjen vil bety lavere priser for passasjerene.

Samarbeidsregjeringen foreslår å øke riksveibevilgningene med 100 mill. kr mer enn Stoltenberg-regjeringen. Et godt utbygd veisystem har ikke bare stor betydning for utviklingen i distriktene, gode forbindelsesårer knytter også kommunene sammen til sterke regioner. Lister-pakken vil f.eks. ha en slik virkning internt i Vest-Agder når dette prosjektet blir realisert.

Det er også viktig å prioritere veistrekninger med store trafikkmengder og høye ulykkestall. Eksempler på slike strekninger er E18 og E39 gjennom Agderfylkene. Det er derfor et positivt signal Samarbeidsregjeringen gir ved å øke bevilgningene til E18 i Aust-Agder med 40 mill. kr.

Det er også nødvendig å styrke kollektivtilbudet, spesielt i og rundt de store byene. Det er derfor gledelig at Samarbeidsregjeringen foreslår å øke bevilgningene til kollektivtransport med 65 mill. kr i forhold til regjeringen Stoltenberg.

I tillegg til å øke bevilgningene til veisektoren må vi også få mer igjen for de midlene vi har til rådighet. På veisektoren, som på alle andre områder, må vi ha en kritisk gjennomgang av vår organisasjonsstruktur. Jeg er derfor veldig fornøyd med Regjeringens forslag til omorganisering av Statens vegvesens forvaltningsdel. Her er det store effektivitetsgevinster å hente ut ved en ny organisering. Mindre ressurser vil gå til administrasjon og tilsvarende mer til veiformål.

Når det gjelder produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen, foreslår vi denne omgjort til et statlig aksjeselskap. Dette er viktig for å få full konkurranseutsetting av produksjonsoppgavene. Her vil vi ha et klart skille mellom bestiller- og utførerrollen, slik at det blir lik konkurranse mellom aktørene.

Sem-erklæringen har fokus på hvordan statlig sektor skal organiseres. Vi må følge nøye med, det er en nødvendighet. Vi lever i et samfunn i endring og omstilling. Da må vi også være villig til endring og omstilling innenfor de områder som vi som politikere har ansvar for.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for kveldsmøtet er straks over. Presidenten vil foreslå at møtet fortsetter til taler nr. 41 på talerlisten har hatt ordet. – Det anses bifalt.

Eirin Faldet (A): Det er begrenset hvor store endringer man kan få til i løpet av en uke, sa Per-Kristian Foss da han la fram regjeringen Bondeviks budsjettforslag. Etter å ha sett dette budsjettet priser i alle fall jeg meg lykkelig for at Bondevik II-regjeringen ikke hadde flere dager til disposisjon. For grovt regnet er det vel bare Aksjesparerforeningen som har grunn til å glede seg over dette budsjettet. I Hedmark har vi i alle fall ingen grunn til å ta bølgen.

Bondeviks og Høyres forslag til kutt i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, SND, vil få dramatiske konsekvenser for næringslivet i Hedmark. Innlandet har få kapitaleiere som er villige til å ta risiko ved å investere i næringslivet i Hedmark. Det er altså Kristelig Folkeparti og Høyre som ønsker å redusere når det gjelder nyskaping og bedriftsutvikling i distriktene. Det er trist.

Like håpløst er det når denne regjeringen også hadde planer om å fjerne tilskudd til drivstoff for bussruter. Det ville ha medført at ekspressbusser måtte redusere rutetilbudet eller legge ned. Mange ekspressbusser fjerner nå også rabattordninger for pensjonister og studenter. Jeg kan som eksempel nevne at Trysilekspressen hadde måttet halvere sitt rutetilbud dersom Bondevik-regjeringen hadde fått vedtatt sitt budsjettforslag. At Bondevik-regjeringen også kutter i penger til landbruket før det er innledet forhandlinger, må vel tolkes som et rent diktat til hele næringen.

Jeg er stolt over at regjeringen Stoltenberg fant rom for en skikkelig økning på kulturbudsjettet. Gode kulturtilbud er god distriktspolitikk. Et levende kulturmiljø skaper trivsel og tilhørighet i Bygde-Norge, men det er samtidig viktig å understreke at kultur har en verdi i seg selv. Den utfordrer oss, den utvikler oss, den underholder oss, den gir oss noe å leve for, og den gir oss tid til ettertanke. Det er derfor viktig at vi nå legger til rette for at både profesjonelle og amatører får gode vilkår.

Det som er trist, men som egentlig ikke er noen overraskelse, er at Bondevik II-regjeringen kutter i pressestøtten. Nordmenn er et avislesende folk, og nettopp nordmenns interesse for sin lokalavis og lokale nyheter er unik. Med Regjeringens opplegg går det mot avisdød for nr. 2-aviser, noe som svekker mangfoldet i den norske avisfloraen.

Arbeid for alle er fortsatt et hovedmål for Arbeiderpartiet. Og da mener vi alle. Arbeiderpartiet mener det er viktig at folk som har stått på i mange år i arbeidslivet, mange i tungt arbeid, kan gå av med avtalefestet pensjon og æren i behold. De aller fleste har en restarbeidsevne som samfunnet trenger, og som kan gi den enkelte verdighet og en følelse av å være til nytte. Regjeringen Bondevik I endret muligheten for å kombinere arbeid og trygd fra 1G til 4 000 kr. Samfunnet har behov for den kompetanse og livserfaring som eldre arbeidstakere har, ikke minst i politikken. Derfor bør vi stimulere folk til å delta i lokalpolitikk og i samfunnsnyttig arbeid uten at de blir straffet økonomisk. Derfor vil jeg be regjeringen Bondevik II om å komme tilbake til Stortinget med forslag om at avtalefestet pensjon kan kombineres med mulighet for arbeidsinntekt inntil 1G.

For å oppsummere: Med Bondevik II-regjeringens budsjettopplegg for 2002, herunder kulturbudsjettet, må jeg si at Kristelig Folkeparti nå har begravd sin distriktsprofil en gang for alle. Og jeg er ikke så sikker på at det er nok å be til høyere makter for å få gjenopprettet tilliten hos distriktene.

Torbjørn Hansen (H): Stortingsvalget gav velgerne muligheten til å gi signaler om skattepolitikken. Den muligheten benyttet de fullt ut. Når Samarbeidsregjeringen nå legger opp til en historisk kraftig kursendring i norsk skatte- og avgiftspolitikk, er dette i tråd med de forventninger velgerne har signalisert.

Frustrasjon er nok en del av forklaringen på den sterke meldingen til Stortinget. Da Stoltenberg-regjeringen la fram statsbudsjettet for 2001 i november i fjor, inneholdt dette skatte- og avgiftsøkninger på 12 milliarder kr.

Stoltenberg-regjeringen foreslo bl.a. konjunkturavgift på all byggeaktivitet. Forslaget rystet en samlet byggenæring og samtlige entreprenører og utbyggere i Norge.

De særnorske flyseteavgiftene økte også kraftig. Det ærverdige norske flyselskapet Braathens er nå i ferd med å bli slukt av konkurrenten, bl.a. som følge av det særnorske skattetrykket.

Stoltenberg-regjeringen innførte dobbeltbeskatning av næringslivet. Dette rammer familiebedriftene. Skattemessig er det mer gunstig å sette penger på en bankkonto og å investere i eiendom enn å eie aksjer i norsk næringsliv. Arbeiderpartiet har i en årrekke argumentert mot dobbeltbeskatning. I 2001 skiftet holdningen over til en populistisk retorikk om hardere beskatning av rikfolk, dvs. egenkapitalen i norske bedrifter. Arbeiderpartiets omstillingsevne når det gjaldt dette standpunktet, imponerte meg.

Stoltenberg-regjeringen innførte også moms på tjenester. Noen tjenester, som f.eks. treningsaktiviteter, fikk så momsfritak i form av utspill i selve valgkampen. Vi husker vel alle daværende utenriksminister Jagland da han møtte ansatte i en industribedrift, iført joggedress, og annonserte at treningsaktiviteter skulle få momsfritak. Andre tjenester, som førerkortopplæring og trygghetsalarmer, fikk derimot ikke momsfritak. Folk oppfattet dette som klart urimelig.

Stoltenberg-regjeringen skrudde også opp boligskatten med 15 pst. Avgiften på elektrisitet ble økt kraftig. Det ble dyrere å bo, uavhengig av inntektsnivå. Alt dette bidrog til en sterkt økende frustrasjon i velgermassen.

Da så valgkampen 2001 kom i gang, kokte det rundt skatte- og avgiftsspørsmål. Folk og bedrifter merket effektene av forhandlingene på Hotel Plaza. Sosialkontorene kunne melde om en flom av henvendelser fra folk som ikke kunne betale sine strømregninger. Elavgiften hadde økt med nesten 100 pst. de siste to årene. Over halvparten av strømregningen er avgift.

Midt i valgkampen prøvde derfor regjeringen Stoltenberg å korrigere. Dette resulterte i relativt panikkartede valgkamputspill om skatter og avgifter, bl.a. om elavgiften. Så sent som 26. juli lovte Stoltenberg at avgiften skulle settes ned med 1 øre, og det med tilbakevirkende kraft fra 1. juli. Folk flest kjøpte dette utspillet, og folk flest tror faktisk i dag at regjeringen satte ned elavgiften med 1 øre fra 1. juli.

Som saksordfører for St.prp. nr. 100 for 2000-2001, om endring av elavgiften i statsbudsjettet for 2001, kan jeg bekrefte at avgiften fremdeles er 11,30 øre. Det har vist seg at det er meget kostnadskrevende og komplisert å gjennomføre en avgiftsreduksjon på elektrisitet med tilbakevirkende kraft. Forbrukerne måtte ha betalt denne kostnaden.

Videre het det i forslaget at avgiftsreduksjonen skulle belastes 2001-budsjettet med 130 mill. kr. Det er ikke korrekt. Avgiftsreduksjonen kan først avregnes etter Stortingets vedtak. Det er i første faktura etter årsskiftet. Hele kostnaden med valgkamputspillet måtte dermed tas i 2002.

Konklusjonen fra en samlet finanskomite er at det ikke blir noen avgiftsreduksjon fra 1. juli i år. Saken vedlegges protokollen, og avgiftsreduksjonen behandles heller i statsbudsjettet for 2002.

Her foreslår derimot Samarbeidsregjeringen enkelt og greit å senke elavgiften med 2 øre fra årsskiftet. Dermed får forbrukerne kompensert for manglende gjennomføring av det urealistiske valgkampløftet fra Stoltenberg og samtidig redusert elavgiften med ytterligere 1 øre.

Samarbeidsregjeringen har iverksatt en skattepolitisk kursendring etter bare tre uker i posisjon. Skatte- og avgiftskutt på 12 milliarder kr er et meget godt skritt på vei mot målsettingen i Sem-erklæringen. Kuttet er like stort som regjeringen Stoltenbergs skatteskjerpelser for 2001. Samarbeidsregjeringen foreslår bl.a. å oppheve dobbeltbeskatning av utbytte, fjerne flyseteavgiften, redusere boligskatten, rydde opp i momsreformen, redusere skatt på arbeid og øke fradragene for forskning og utvikling. Og som nevnt ordnes det opp i rotet rundt elavgiften.

I tillegg til skatte- og avgiftslettelser vil Samarbeidsregjeringen sørge for at skatte- og avgiftspolitikken blir mer langsiktig, gir stabile rammevilkår og oppfattes som troverdig, forutsigbar og rettferdig. Dette er i seg selv en viktig del av kursendringen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Regjeringa Stoltenberg la i haust fram eit budsjett i god sosialdemokratisk ånd. Den økonomiske situasjonen tilsa eit nøkternt budsjett, men gav rom for auka satsing på velferd og på skatte- og avgiftslette. Bondevik II fann etter ny vurdering grunn til å justera nokre inntekts- og utgiftspostar. Det gav oss i Arbeidarpartiet rom for ytterlegare satsing på velferd og på skattelette for dei som tener minst. Rammene ligg til rette for rentenedgang. Framstegspartiet tykkjest ikkje å ta dette alvorleg. Dei tykkjest å ha gløymt at for sterkt press i økonomien fører til renteauke. Det rammer urettferdig dei som har mest lån og minst inntekter, oftast ungdom, i tillegg til at det fører til ein vanskelegare konkurransesituasjon for norske bedrifter. Slik sett er eg glad for at Regjeringspartia ikkje har gitt etter for Framstegspartiet sitt press for å bruka meir av oljefondet. Etter same logikken skulle ein venta at regjeringspartia ville venda seg til Arbeidarpartiet for å få fleirtal, men Bondevik ser det visst som eit betre alternativ å stilla kabinettsspørsmål.

Arbeidarpartiet har fått gjennomslag for viktig satsing på barnehagar – fleire plassar og lågare pris – på helsevesen, eldreomsorg og opprusting av skulebygg. Bondevik går diverre imot viktige tiltak som auka stipenddel og gratis skulebøker. Og når Bondevik får meir pengar til disposisjon, brukar han brorparten til dei som har mest frå før, medan Arbeidarpartiet styrkjer innsatsen ytterlegare overfor dei som har minst. Eg kan nemna skattelette til lågtlønte og pensjonistar, auka tilskot til utleigebustader, styrking av bustøtteordninga, auka innsats på rusfeltet og fleire arbeidsmarknadstiltak.

Ikkje nok med det: Medan Bondevik har laga eit distriktsfiendtleg budsjett, syner Arbeidarpartiet seg igjen som distriktas beste ven. Bondevik vil nærast rasera dei distriktsretta løyvingane til SND, Arbeidarpartiet vil halda fram ei høg satsing. Aktiviteten har vore stor rundt i landet for å synleggjera konsekvensane av dei foreslåtte kutta. Sokndal Næringsforening hevdar m.a:

«Sokndal kommune har i en 4 års periode hatt stilling som omstillingskommune. Flere prosjekter er igangsatt og en del prosjekter er under prosjektering. Med de forslagene som foreligger til kutt i rammene for distriktene, er vi redd en stor del av det arbeidet som er nedlagt og de pengene som allerede er brukt vil være til liten eller ingen nytte.»

I staden for å leggja til rette for næringsutvikling og verdiskaping i distrikta nullar Bondevik II i verste fall ut effekten av pengar som alt er løyvde. Når dei i tillegg tek bort fraktutjamningsordninga og reduserer løyvingane til jordbruksoppgjeret, forstår eg at det vert opprør i Distrikts-Noreg. Når det gjeld ekspressbussane, har Regjeringa heldigvis snudd. Eg kjenner mange lokalsamfunn der ekspressbussane har svært mykje å seia for busetnad og for trivsel.

Samferdsel er viktig for busetnad, for trivsel og ikkje minst for arbeidsplassar og næringsverksemd i det ganske land. Mange hadde store forventningar om auka løyvingar då me fekk ny regjering. Dei hadde nemleg overbydd oss med milliardbeløp i vår då me handsama Nasjonal Transportplan. Lovnadene vart gjentekne i Sem-erklæringa. Resultatet vart 150 mill. kr meir enn hjå Stoltenberg-regjeringa. Situasjonen no er at Arbeidarpartiet vil løyva litt meir enn Regjeringa til samferdselsføremål. Sist periode var det òg slik at sentrum og Høgre lova monaleg meir enn oss, men dei løyvde mindre. Arbeidarpartiet lova i Nasjonal Transportplan ein kraftig auke i løyvinga til samferdselsføremål. Det skal me følgja opp.

Arbeidarpartiet vil av dei 200 ekstra millionane bruka 60 mill. kr til kollektivsatsing i våre fire største byar, mest i Oslo, 15 mill. kr til utvida rabattordning for elevar og studentar, 10 millionar meir til rassikring og 60 mill. kr til auka løyvingar til einskilde vegstrekningar som òg Regjeringa vil auka løyvingane til.

I tillegg vil me i Arbeidarpartiet løyva 40 mill. kr til nye prosjekt på E6 og E18 gjennom Østfold og 5 mill. kr til oppstart av ny innfartsveg til Kragerø. Det er svært mange alvorlege ulukker i Østfold. Dei siste 10 åra har 52 menneske mista livet på E6. Dette må me ta på alvor. Nå som reguleringsplanen er klar, gjer me framlegg om å løyva 40 mill. kr til nye prosjekt i tillegg til dei 230 millionane som ligg inne i budsjettet frå før, og me inviterer alle parti til samarbeid om dette i komiteen.

Situasjonen i luftfarten er svært usikker. Saman med SV og Senterpartiet har me difor bede om snarast å få ei sak om dette tilbake til Stortinget. Arbeidarpartiet er reie til å ta ansvar i denne vanskelege situasjonen og hindra at flyplassar vert heilt eller delvis stengde, eller at naudsynt utbetring vert utsett på grunn av dårleg økonomi i Luftfartsverket.

Raymond Robertsen (H): Det store spørsmålet i høstens politiske debatt har vært om man kan gjennomføre skatte- og avgiftslettelser samtidig som man bygger ut velferden. Etter få uker ligger svaret i Stortinget gjennom Samarbeidsregjeringens tilleggsproposisjon til statsbudsjettet. Det er mulig å sette ned skatter og avgifter, bedre rammevilkårene for konkurranseutsatt sektor og samtidig øke innsatsen på prioriterte velferdsoppgaver slik som f.eks. fattigdomsbekjempelse og utdanning.

Utdanning var et stort og viktig tema i valgkampen, og Samarbeidsregjeringen leverer etter bare tre uker i regjering.

Nivået på lese- og skriveferdigheter blant elever i den norske skolen er et problem vi må ta på alvor. Derfor foreslår Samarbeidsregjeringen i sin tilleggsproposisjon å øke norskundervisningen for elever fra 2. til 4. klasse med en time pr. uke. Til sammen vil disse barna få over 120 timer mer norskundervisning, sammenlignet med i dag. 240 mill. kr foreslås brukt på å styrke norskundervisningen for de aller minste.

Det å vokse opp uten å kunne lese og skrive skikkelig er en skjebne ingen bør oppleve i Norge. I mitt hjemfylke, Finnmark, møtte jeg for en stund siden en godt voksen mann som hadde levd hele sitt liv nettopp uten å kunne lese og skrive. I den grad man kan snakke om tapte muligheter, er vel han et godt bilde på det. Hans personlige evner fikk aldri vokse, da han var avskåret fra videre utdanning og inngangsbillett til arbeidsmarkedet. Dette er et eksempel på hvorfor større fokusering på lese- og skriveferdigheter nettopp er så viktig i utdanningspolitikken.

Samarbeidsregjeringen foreslår også å videreføre dagens ordning med obligatorisk eksamen ved avslutning av grunnskolen. Stoltenberg-regjeringen foreslo å kutte 12 mill. kr på ordningen med sentralgitt eksamen i grunnskolen. Høyre vurderer det som viktig for en målrettet undervisning at eksamensordningen videreføres. Testing gjennom eksamen er en metode elevene vil møte i senere utdanningsløp.

Studentene er fremstilt som budsjettets tapere, men det er ikke riktig. Studentene er kanskje den gruppen som til neste år vil få den største prosentvise økning av sin kjøpekraft og levestandard. Kostnadsnormen for studentene økes med nærmere 15 pst. for neste skoleår. I tillegg fjernes taket på 5 200 kr pr. måned som studenter kan tjene før de mister sin utdanningsstøtte, og erstattes av en øvre grense på 100 000 kr pr. år. Samarbeidsregjeringen avviser også å innføre en konverteringsordning før man er ferdig med gjennomføringen av kvalitetsreformen i høyere utdanning. I Stoltenberg-regjeringens forslag lå det en risiko for studenter som ikke fulgte normal studieprogresjon, for å miste hele sitt utdanningsstipend. Samlet sett er det nye forslaget fra Samarbeidsregjeringen bedre for alle studenter.

Samarbeidsregjeringens utdanningspolitikk er fundamentert på Sem-erklæringen, og viktige stikkord er, som statsråden har vært inne på, kvalitet, mangfold og læringsmiljø. Regjeringens tilleggsproposisjon er bare en begynnelse, og Stortinget vil i fremtida få seg forelagt mange forslag til forbedring av utdanningssystemet i Norge.

Presidenten: Presidenten foreslår at debatten nå avbrytes. – Det anses vedtatt.

Første taler i Stortingets møte i morgen blir statsminister Kjell Magne Bondevik.

Se videre behandling av sak 1-4 på møte 28. november kl. 10.