Olav Akselsen (A): Rapporten som eg viser til i min interpellasjon, viser fleire trendar. Den viser at me no har ein sterk overgang frå konkurranseutsett industri til skjerma næringar og tenesteytande næringar. Den viser at me har ei avskaling av arbeidsplassar i distrikta, og at ein svært stor del av nyetableringane kjem i det sentrale Oslo-området. Denne tendensen har ført til, og fører til, ein svært sterk vekst i det sentrale austlandsområdet, mens det er ein tilsvarande sterk nedgang i mindre sentrale strok på Austlandet.
Sjølv om rapporten som eg viser til, berre har teke for seg Austlandet, veit me at denne trenden gjer seg gjeldande, kanskje i endå sterkare grad, på riksplan. Stadig les me om dei negative følgjene av denne sentraliseringstendensen.
I pressområda opplever me bustadmangel og svært dyre bukostnader for folk flest. Det er stort press på vegar og annan infrastruktur. Det er slik at store delar av det offentlege tenestetilbodet opplever pressproblem. Svært mange av dei som flyttar til pressområda, er unge i etableringsfasen, ofte med små barn. Det betyr at dei bidreg til å auka utgiftene for kommunen med krav om barnehageplassar og med krav om skular, mens dei på grunn av sin etableringssituasjon i liten grad bidreg over skattesetelen. Det er med andre ord dyre innbyggjarar.
I sentrale delar av landet har me òg ein stor etterspørsel som fører til at me får prispress. Me har mangel på arbeidskraft, som fører til lønnskostnader, noko som igjen er med og forverrar situasjonen for konkurranseutsett industri.
I utkantstrok har me òg store problem, men av ein heilt annan karakter. Me har manglande nyetablering. Dette, kombinert med rasjonalisering i tradisjonelle næringar, tradisjonell industri, fører til tap av arbeidsplassar i Distrikts-Noreg, som igjen har ført til fråflytting og forgubbing. Mange kommunar har problem med å halda oppe tenestetilbodet fordi innbyggjartalet blir lågt – det gjeld særleg tilbod retta mot barn og unge. Ein får reduserte tenester, ein får eit redusert kulturliv, og sjølv om eg skjønar det er farleg å seia det, blir det i delar av landet ein viss pessimisme, som igjen er med og forsterkar den negative trenden. Ein får vanskar med å rekruttera fagfolk, både i den offentlege næringa og til private stillingar, noko som igjen aukar utgiftene for å kunna rekruttera desse personane, både for distriktskommunane og ikkje minst for næringslivet lokalisert til slike kommunar.
Sentraliseringa har aldri vore sterkare enn no. Dessverre blir dette problemet ofte feilaktig framstilt som om det er eit einsidig distriktsproblem. Dette er eit like stort problem for pressområda og byane våre. Det er derfor inga motsetning mellom det å ha ein aktiv distriktspolitikk og det å ha ein aktiv bypolitikk, snarare vil eg påstå at dette er to sider av same sak.
Situasjonen i dag er svært alvorleg. Sentraliseringa har aldri vore sterkare enn den er no. Men dessverre, spådommane tyder på at det kan bli verre. Eg viser her bl.a. til sentralbanksjefens årstale i år, der han spår eit dramatisk fall i talet på industriarbeidsplassar framover. Me veit at svært mange av desse arbeidsplassane ligg i Distrikts-Noreg, ofte på einsidige industristader. Ein må vel vera svært optimistisk om ein trur at det skal bli særleg vekst i talet på sysselsette i landbruket eller landbruksbaserte næringar – snarare tvert imot, alt tyder på at ein vil ha ein viss nedgang i talet på sysselsette.
Kanskje kan fiskerinæringa vera eit unntak, der me greier å få til ny vekst ved å utnytta nye artar og den typen ting. Men også her er det problemområde, ikkje minst knytt til marknad. Me veit at me har problem med bestanden når det gjeld enkelte fiskeri, som gjer at me i dag har ein overkapasitet i fiskeflåten. Skal me tilpassa oss, kan dette vera eit problem.
Alt dette vil vera med og forsterka tendensen.
Eg skal på ingen måte skulda næringsministeren eller den sitjande regjeringa for denne situasjonen. Det er ein tendens som har gått over fleire år. Det finst ingen enkle løysingar, det finst ikkje noko sesam-sesam som ein kan setja i verk for å få ein snunad over natta.
Likevel er det slik at første føresetnad for å kunna gjera noko med eit slikt problem, er at ein oppfattar det som eit problem. No skal ikkje eg rippa opp i eller repetera budsjettdebatten, men det er slik at det førte til store endringar i det budsjettet som blei vedteke i haust, når det gjeld distriktspolitikken i Noreg. Eg føler meg nokså sikker på at dei endringane som blei gjorde, vil vera med og forsterka tendensen ytterlegare.
Eit drastisk kutt i SND sine verkemiddel og i dei kommunale næringsfonda vil gjera det vanskelegare og ikkje lettare å få til etableringar i Utkant-Noreg. Kutt i SNDs administrasjon gjer det vanskelegare med nødvendig råd
Kutt i SND sin administrasjon gjer det vanskelegare for dei bedriftene som er i ein etableringsfase, å få nødvendige råd og rettleiing. Det er òg slik at det innanfor næringsforsking blei gjort ein god del kutt i høve til næringar som ein veit har eit stort potensial i Distrikts-Noreg. No veit eg at regjeringspartia sine representantar har lært seg ei lekse om redusert flyseteavgift og andre skattekutt, som skal vere eit slags mantra for ny næringsvekst. Personleg har eg veldig vanskeleg for å tru at det er flyseteavgifta som har ført til ei sterk sentralisering i austlandsområdet, og sjølv om reduserte flyprisar sjølvsagt er bra for næringslivet, trur eg på ingen måte det er nok. Det er òg eit faktum at dei skattelettane som Regjeringa fekk fleirtal for i haust, i all hovudsak hamna i pressområda. Meir enn 50 pst. av skatteletten hamna i det sentrale austlandsområdet. Den resterande skatteletten hamna i all hovudsak i Stavanger, Bergen og Trondheim.
Det kan sjølvsagt henda at ein del av desse midlane vil bli kanaliserte tilbake igjen til Distrikts-Noreg – me får håpa det. Men etter mitt syn er det større grunn til å tru at desse pengane vil bli sette i omsetning i det sentrale austlandsområdet og dermed bidra til at presstendensane blir ytterlegare forsterka.
Eg ønskjer å fremja denne debatten først og fremst for å sjå om det er slik at ein har det felles syn at dette faktisk er eit problem for Noreg. Derfor stiller eg spørsmålet til næringsministeren om han oppfattar denne utviklinga som eit problem. Dersom han gjer det, vil eg svært gjerne ha ei utgreiing om det som er Regjeringa sitt program for å bidra til å dempa og forhåpentleg òg snu denne tendensen.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Akselsen tar opp viktige utfordringer i sin interpellasjon. Regjeringen ser det som et viktig innsatsområde å stimulere til verdiskaping og næringsutvikling i hele landet. For å kunne opprettholde og videreutvikle livskraftige og fremgangsrike regioner og lokalsamfunn er vi avhengig av at det utvikles næringer med høy verdiskaping. Dette krever både omstilling i næringslivet og tilstrekkelig med nyetableringer.
Målet for næringspolitikken er å legge til rette for verdiskaping. Verdiene som skapes i næringslivet, er grunnlaget for velferd, sysselsetting og bosetting. Gode arbeidsvilkår for bedriftene er derfor helt nødvendig. Samarbeidsregjeringen vil legge bedre til rette for bedrifter og mennesker med pågangsmot og skaperevne. Det skal bli enklere å starte og drive egen bedrift.
Det er en særlig utfordring å utvikle et vekstkraftig næringsliv som kan redusere avhengigheten av olje- og gassvirksomheten. Det er vekstevnen i fastlandsøkonomien som på lang sikt vil bestemme velferdsutviklingen i Norge. Regjeringen vil derfor legge avgjørende vekt på langsiktighet i den økonomiske politikken. Vi vil forbedre og sørge for stabile rammevilkår for næringsvirksomhet. Alle deler av den økonomiske politikken må virke sammen for å sikre målene om høy, stabil og bærekraftig økonomisk vekst.
Det kan neppe sies å være et problem i seg selv at enkelte regioner i landet har flere nyetableringer enn andre. Dette skyldes bl.a. forskjell i næringsstrukturen. Servicenæringene er f.eks. større i Oslo-området og i de øvrige større byene enn de er i distriktene. Antall nyetableringer i forhold til bedriftsbestanden, dvs. nyetableringsfrekvensen, er større i mange av servicenæringene enn i industrien og i primærnæringene. Et høyere utdanningsnivå i befolkningen i Oslo-området enn landsgjennomsnittet synes også å være en medvirkende årsak til forskjellene. Det er etter mitt skjønn også stimulerende og sunt med en viss konkurranse mellom regionene for å bidra til gode rammevilkår for verdiskaping. Det er derfor ikke aktuelt å hindre positiv utvikling i enkelte regioner. Hovedmålet må være å stimulere til gode rammebetingelser for verdiskaping i hele landet.
Den globale økonomien og den teknologiske utviklingen medfører at premissene for næringsvirksomhet er forandret. Næringslivet opererer i større grad i global konkurranse. Viktige vekstnæringer i distriktene er globale, slik som f.eks. havbruksnæringen.
Verdiskapingen i landet er avhengig av at bedrifter og investorer realiserer lønnsomme investeringsprosjekter med Norge som lokaliseringssted. Da må vi satse på flere fronter. Vi må etablere rammebetingelser som legger til rette for norsk verdiskaping i bred forstand. Referansetesting er én metode for å sammenligne rammebetingelser mellom land, for å lære og for å forbedre seg. Regjeringen tar sikte på å bruke referansetesting for å identifisere problemområder i næringslivets rammebetingelser som et viktig grunnlag for fremtidige næringspolitiske beslutninger og prioriteringer.
Et av Regjeringens mål for offentlig sektor er at næringslivet skal oppleve forvaltningen som ryddig og ubyråkratisk og norsk offentlig tjenesteyting som et konkurransefortrinn. Ikke minst er dette viktig for nyetablerere og små og mellomstore bedrifter som bruker en relativt større andel av sine ressurser til oppfølging av lover og regler enn større bedrifter. En velfungerende og effektiv offentlig sektor er et viktig bidrag for å stimulere til næringsutvikling i distriktene.
Et effektivt næringsliv forutsetter konkurranse. Regjeringen vil gjennomføre et konkurransepolitisk handlingsprogram der de viktigste elementene er styrking av Konkurransetilsynets posisjon, gjennomgang av lover, forskrifter og offentlige reguleringer for å fjerne bestemmelser som kan virke konkurransehindrende, og utøvelse av statens innkjøpsrolle på en måte som fremmer konkurranse. En konkurransepolitikk som er forutsigbar og ryddig, gir også økte muligheter for næringslivet i distriktene.
Et bredt og generelt skattesystem med lave skattesatser er i alminnelighet bedre for verdiskapingen enn et system med smalere skattegrunnlag og høyere satser. Samarbeidsregjeringen har i Sem-erklæringen varslet reduksjon av skatter og avgifter som hemmer nyskaping og svekker bedriftenes konkurranseevne. Den midlertidige dobbeltskatten på utbytte er avskaffet, avgiften på flyseter blir fjernet, og investeringsavgiften er vedtatt fjernet fra høsten. Regjeringen har ambisjoner om ytterligere skatte- og avgiftsreduksjoner for å bedre rammebetingelsene for verdiskaping i Norge. Regjeringen har varslet en reform av inntekts- og formuesskatten. Et ekspertutvalg skal vurdere disse delene av skatte- og avgiftssystemet og skal levere sin innstilling innen utgangen av 2002.
En funksjonell og effektiv infrastruktur er av stor betydning for verdiskapingen. For eksempel er en effektiv samferdselssektor avgjørende for at økonomien skal fungere. Norsk næringsliv og særlig næringslivet i distriktene har lengre avstander til de europeiske markeder enn mange av sine konkurrenter. Regjeringen vil føre en politikk som sikrer gode samferdselsløsninger over hele landet og i forhold til utlandet. Vi vil styrke samferdselsinnsatsen og øke veibevilgningene.
De senere årene har det både nasjonalt og internasjonalt vært en stadig økende oppmerksomhet om den betydning entreprenørskap – etablering og utvikling av ny virksomhet – har for fornyelse og vekst i økonomien. Entreprenørskap er en viktig kilde til etablering av nye arbeidsplasser, samtidig som entreprenørskap kan innebære stor grad av uavhengighet og personlig utvikling for den enkelte. Stimulering til entreprenørskap har vist seg å bidra positivt til økt deltakelse av kvinner og innvandrere i næringslivet.
Entreprenørskap og nyskaping vil på flere områder ha hele befolkningen som målgruppe. Det innebærer bl.a. at entreprenørskap i utdanning bør vies særlig oppmerksomhet. Regjeringen ønsker økt oppmerksomhet om entreprenørskap og nyskaping og vurderer for tiden å utvikle en helhetlig norsk entreprenørskaps- og nyskapingspolitikk. Det sier seg selv at en slik politikk må basere seg på et bredt samarbeid mellom flere departementer.
Når det gjelder arbeidet for å utvikle vekstkraftige regioner, tar vi utgangspunkt i at bedrifter utvikles i et samspill mellom bedriften selv, leverandører, kunder, utdannings- og forskningsinstitusjoner og offentlig sektor for øvrig. Innenfor godt fungerende regionale verdiskapingsmiljøer vil gjerne arbeidskraft, kapital, informasjon og ideer flyte lettere mellom aktørene. Mye av innovasjonskraften ligger i samspillet mellom mennesker, og det kan ha en god effekt hvis de fysiske avstandene er så korte at folk lett kan møtes og tett faglig samarbeid mellom ulike næringslivsaktører kan blomstre. I alle landsdelene finnes det vekstkraftige regioner med sterke kompetanse- og næringsmiljøer.
Ved å dyrke særtrekkene og videreutvikle det man allerede er god på, vil mange regioner i Norge ha gode fremtidsutsikter. Utvikling av vekstkraftige regioner og regionale verdiskapingsmiljøer i alle deler av landet vil også være et bidrag for å få en god balanse i veksten i de ulike landsdeler. Samtidig kan dette utgjøre et viktig bidrag til en positiv økonomisk utvikling nasjonalt. Jeg vil i denne forbindelse vise til at kommunal- og regionalministeren i vår vil gi en samlet oversikt over Regjeringens distrikts- og regionalpolitikk.
Regjeringen ønsker å formulere nye målsettinger og strategier for de næringsrettede virkemidlene. Dette gjelder også midler med en klar innretning mot distriktene. Derfor har vi iverksatt en fullstendig gjennomgang av virkemiddelapparatet. Målet for denne gjennomgangen vil bl.a. være å få avklart balansen og samspillet mellom generelle rammebetingelser og direkte virkemidler. Vi vil se på hvor det offentlige bør spille en rolle, og hva markedet kan løse på egen hånd. I forlengelsen av dette må vi sette spørsmålet om organiseringen av virkemiddelapparatet på dagsordenen. Gjennomgangen vil danne basis for en debatt som Regjeringen på egnet måte vil ta opp med Stortinget.
I Sem-erklæringen sier Regjeringen at vi vil spisse de direkte virkemidlene inn mot bl.a. forskning og kompetanseheving samt idé-, utviklings- og kommersialiseringsfasen. I lys av stadig mer åpne internasjonale markeder er det videre viktig at næringslivet tilbys et effektivt og konkurransedyktig virkemiddelapparat for handelsfremme og internasjonalisering.
Både målsettinger for virkemiddelbruk, strategier, omfang av virkemidlene og organisering av apparatet er tema i virkemiddelgjennomgangen. Jeg ser frem til å komme tilbake til Stortinget for en bred debatt på dette området.
Aud Gaundal (A): Det er en svært viktig problemstilling som tas opp i denne interpellasjonen. Selv om jeg ser at Arbeiderpartiet kanskje ikke er så svært uenig med regjeringspartiene, er det enkelte grep som vi likevel er uenige om.
Ett grep som vi mener var uriktig, var i forhold til FUNN-ordninga. Så lenge den eksisterte, viste det seg at 30 pst. av disse midlene gikk til Oslo og Akershus. 70 pst. gikk altså til andre deler av landet. Det var en god ordning for næringslivet, og den var lettvint i den forstand at saksbehandlinga skulle ta tre uker, og det var mulig å sende søknad elektronisk. Jeg innser at dette er historie, for et flertall i salen sa at de ikke ville ha ordninga. Men jeg mener det er viktig at vi har ordninger som kan være med på å demme opp for noe av den sentraliseringa vi ser når det gjelder veksten i norsk industri.
Rapporten fra Telemarksforsking viser også at Oslo og Akershus klart har flere nyetableringer i næringslivet enn resten av Østlandet. Som interpellanten sa, tror jeg også det er situasjonen i andre deler av landet.
Det er viktig med nyetablering, ikke bare innen offentlig sektor, men også når det gjelder vanlig industri. Ifølge rapporten heter det:
«De fleste nyetableringer er små, slik at nyetableringer betyr lite for den kortsiktige utviklingen av næringslivet med hensyn på sysselsetting. På lang sikt er nyetableringer mer viktig, fordi nyetableringene bringer inn «nytt blod» til det lokale næringslivet i form av nye personer, nye produkter og nye måter å drive forretninger på. Unge bedrifter vokser også raskere enn gamle bedrifter, slik at en stor bestand av unge bedrifter gir større sannsynlighet for vekst i et område.»
Det er med bakgrunn i det at nyetableringene er så viktige.
For en tid tilbake deltok jeg som såkalt dommer i en konkurranse som heter «Unge etablerere», i videregående skole i Namsos. Det var en entusiastisk ungdomsmasse som gjerne ville være kremmere og skape sine egne bedrifter. I så måte gir det håp. Forskning i Sverige viser da også at 20 pst. av dem som etablerer seg, faktisk har vært med i den type prosesser som «Unge etablerere» er.
Jeg hører næringsministeren skjeler til entreprenørskap, og jeg skal være enig i at det er viktig. Men politisk å gi signaler om at en ønsker større aktivitet i distriktene, og at det ikke er uvesentlig hvor en etablerer seg, er mitt ønske.
Leif Frode Onarheim (H): Jeg er enig i interpellantens bekymring for industriens utvikling i Norge. Det er viktig at Stortinget på et egnet tidspunkt ser grundigere på de signaler som er kommet fra forskjellige hold om industriens utvikling.
Men i interpellasjonen fremstiller representanten Akselsen det som om det er et problem at det etableres mange nye virksomheter i Oslo og Akershus, og han ønsker til og med at næringsministeren skal snu denne positive utviklingen. Jeg skal ikke starte med flyseteavgift og slike ting. Jeg vil heller si at det er ingen særlig sammenheng mellom lite nyskaping i distriktene og høy nyskaping i sentrale strøk. Det er ikke slik at om det startes en bedrift i Oslo, så kan det ikke startes en i Rennebu eller på Ringebu. Derimot er generelt lite nyskaping i Norge et problem. Det synes jeg er mer vesentlig. Vi må stimulere til flere entreprenører i dette landet.
Det er slik at en del av de nyetablerte bedriftene har dårlig kapitalbase, og derfor går også mange av dem konkurs. Det er viktig at vi har et system som gjør det mulig å skaffe kapital, men det må være kapital til lønnsomme bedrifter eller lønnsomme prosjekter. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har fokus på å fjerne hindringer og tungrodde prosesser som mange næringsdrivende støter på. I tillegg vil skatte- og avgiftslettelser som man klarte å komme med, nok bedre rammebetingelsene. Jeg må i parentes få bemerke at det er vel ikke så veldig underlig at det er de bedriftene som betaler skatt, som også får en lettelse hvis skatteprosenten går ned. Det synes jeg på mange måter hører sammen, så jeg er ikke veldig frustrert over det.
Vi må sørge for at det virkemiddelapparatet vi har, frigjør ressurser og bruker ressursene på en best mulig måte, slik at det virkelig kommer nyetablererne og bedriftene til gode. Administrasjonen av slike virkemiddelapparater kan bli strammere, og de kan bli bedre. Jeg tror at det grepet man nå tar, vil kunne føre til bedre situasjoner.
Det er imidlertid noen lyspunkter når det gjelder dette med etablering. Private organisasjoner og bedrifter har etablert noe som heter Venture Cap, hvor man hjelper bedrifter eller etablerere å lage forretningsplaner – som ofte er en mangelvare – og premierer det. Det er også etablert noe som heter Connect Norge, som skal forsøke å koble entreprenører med markedsførere, med finansfolk og med forskere, slik at man klarer å få til en bedret etablering. Dette skal være gratis for alle etablerere som kommer inn, og jeg tror på mange måter det er en bedre måte enn å styre alt gjennom det statlige.
Skal vi få til noe i dette landet, må vi ha en positiv holdning til etablering og en positiv holdning til virksomhet. Vi må også skape optimisme. Jeg beklager å måtte si at Arbeiderpartiet ikke har stått fremst i rekken når det gjelder å skape den optimismen.
Øystein Hedstrøm (FrP): Skiftende regjeringer har i mange år ført en kostbar distriktspolitikk, hvor det er blitt stilt til rådighet et vidt spekter av generøse virkemidler i et forsøk på å sikre bosetting og næringsutvikling. Det er ingen tvil om at denne satsingen har vært mislykket, fordi fraflyttingen har vært betydelig. Alle undersøkelser viser at sentraliseringen vil fortsette i et betydelig tempo de neste 10–15 år. Snart bor nesten halvparten av Norges befolkning i østlandsområdet. Det er et uomtvistelig faktum.
En kostbar og feilslått landbrukspolitikk må bære mye av skylden for dette. Enkelte økonomer og forskere anslår de samlede subsidier til norsk landbruk de siste 25 år til 1 000 milliarder kr. Skal en være velvillig, kan en si at landbrukspolitikken er en meget kostbar måte å bremse sentraliseringstendensene på. Jeg vil likevel påstå at den egentlig utarmer distriktene, gjør dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig næringsliv, og således bidrar til å forsterke sentraliseringstendensene.
Det finnes mange konkurranseutsatte virksomheter i distriktene. Store deler av denne virksomhet kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen – og verre vil det bli. I denne kampen må distriktsbedriftene i tillegg til å bære egne kostnader og avstandsulemper, bære sin del av Europas dyreste landbrukspolitikk. Det blir som å konkurrere i Birkebeiner"n med 35 kg i sekken i stedet for 3,5 kg. Er det noe rart at folk og bedrifter flykter? Det skjer fortrinnsvis til byer og større tettsteder lenger sør i landet. Dette bør det politiske flertall huske til neste gang de prøver å overgå hverandre i distriktsvennlig symbolpolitikk.
Fremskrittspartiet mener det bør være et klart skille mellom landbrukspolitikk og distriktspolitikk, og at landbruket må dereguleres. Som statsråden var inne på: Entreprenørskapet må også vinne frem i landbruket. Det er mye som kan gjøres for å styrke grunnlaget for Bygde-Norge, bl.a. gjennom å redusere avstandsulempene. Vi må med andre ord senke bedriftenes høye kostnader forbundet med transport av varer og personer. Særnorske bil- og drivstoffavgifter er en hemsko for verdiskapende næringsliv og distriktsbosatte. I hvilken grad distriktene skal lykkes fremover, er veldig mye avhengig av hvor attraktivt Bygde-Norge kan fremstå, både som lokaliseringsalternativ for næringsvirksomhet og som bosettingsalternativ. Da vil bl.a. skatte- og avgiftspolitikken, samferdselspolitikken og reiselivspolitikken være helt avgjørende. Hvis det politiske flertall fortsatt velger å se bort fra dette, er jeg redd for at Telemarksforsking får enda mer rett enn det som fremgår av rapporten.
Åsa Elvik (SV): Det er ikke noen tvil om at velgerne har gitt Stortinget et mandat til en styrket distriktsprofil på næringspolitikken. SV, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti – jeg holdt på å si i prioritert rekkefølge – danner til sammen et flertall for styrking av distriktspolitikken. Men i Regjeringa har Kristelig Folkepartis distriktspolitikk blitt til et taust skrik. Høyre dominerer Regjeringas profil, også på dette området. Dette kommer SV tilbake til i en interpellasjon fra representanten Inge Ryan, som kommer opp 9. april i år.
Men jeg vil få peke på et par momenter som jeg synes det er på sin plass at næringsministeren kommenterer. Næringsministeren kommer stadig tilbake til at lavere skatt og generelle skattefradragsordninger for forskning er den mirakelmedisin som skal til for en solid nærings- og distriktsutvikling. Men internasjonale studier viser at land med lavere skatt ikke har noen raskere økonomisk vekst enn land med høyere skatt. Et eksempel er blandingsøkonomiene i Norden, der Norge, Sverige og Danmark har hatt stabil økonomisk vekst selv med en relativt sterk stat.
USA under Reagan og England under Thatcher var begge perioder da statens rolle skulle skjæres ned til et minimum. Men begge eksemplene er blitt lærebokeksempler på hvordan det ikke skal gjøres. Den økonomiske veksten var ikke raskere enn den var i Norden, snarere tvert imot, og det eneste man oppnådde var større ulikheter mellom fattig og rik. Og hva slags verdier skaper man da? Jeg synes ikke det er så underlig at en regjering som består av bl.a. et sterkt verdikonservativt parti, fører en slik politikk, men at Regjeringas verdiparti, Kristelig Folkeparti, er med på en slik offensiv høyrepolitikk, det er en overraskelse og for oss en skuffelse.
Nyere økonomiske studier viser at det ikke er skatt og forskning alene som driver fram økonomisk vekst i distriktene. Et økende antall studier peker mot innovasjon, teknologisk kapasitet, engasjerte medarbeidere og ledere, kunnskapsutvikling og en bred nyskapingskultur som viktige forhold for yteevnen til bedrifter, og med det også yteevnen til regioner og til land. Forskning er et viktig element i dette, kompetanse hos de ansatte er et annet, og produktive og sunne bedriftskulturer er et tredje.
Nyskaping og innovasjon er mer enn bare forskning. Derfor kan jeg tenke meg at næringsministeren kommenterer følgende: På hvilken måte ser Regjeringa at skattefradrag for forskningsinvesteringer kan bidra til å snu den trenden som interpellanten peker på i sin interpellasjon, når de forskningsintensive bedriftene stort sett ligger i byene? Og hvis statsråden er enig i at innovasjon og nyskapingsaktiviteter er mer enn forskning og lavere skatt, hvilke grep vil Regjeringa ta for å ha en bredere tilnærming til innovasjon og næringsutvikling enn det som skjer i dag?
May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Vi opplever stadig at talarar prøver å framstille det som om Kristeleg Folkeparti og Samarbeidsregjeringa ikkje er opptekne av distriktspolitikk, no sist ved representanten Åsa Elvik. Det vil eg tilbakevise.
Når det gjeld interpellanten Akselsen sitt tema, er eg heilt einig i skildringa i forhold til utfordringane med sentralisering – det er ei stor utfordring for både distrikta og dei sentrale strøka. Det er klart at vi må satse på å leggje til rette for verdiskaping og nyetablering i distrikta. Akselsen drog fram kuttet som var på SND i samband med budsjettet. Eg kan ikkje dy meg: Då Arbeidarpartiet sat i regjering, foreslo dei store kutt på SND i revidert nasjonalbudsjett i fjor. Kristeleg Folkeparti var med på å auke budsjettet i Stortinget. Det blir framstilt som at fordi ein har kutta på SND, så er det ei nedprioritering av distriktspolitikken. Ein må samtidig sjå på det totale budsjettet. Dersom eg skal trekkje fram eit eksempel som fjerning av utbytteskatten, så viser undersøkingar at omtrent 70 pst. av utbyttet som blir teke ut av bedriftene, blir reinvestert i næringsverksemd. Og dersom ein legg det talet til grunn, gir fjerning av utbytteskatten dermed kapitaltilgang for bedriftene på over 1 milliard kr.
Eg har besøkt ein del bedrifter, og eg har fått masse pepar i forhold til kutta på SND. Eg kan vere einig i at noko av det kan vere med og svi. Men eg høyrer også bedrifter som seier at generelle, gode og stabile rammevilkår er viktig for distrikta, for vidareføring av bedrifter ute i distrikta og også for nyskaping. Ein må ikkje sjå seg blind på berre dei selektive tiltaka. Eg seier ikkje at vi skal ha anten – eller. Eg trur at ein del selektive tiltak faktisk kan vere nødvendige. Men når vi no har ein gjennomgang av virkemiddelapparatet, får vi høve til å gå grundig inn i dette.
I går kom næringskomiteen med ei innstilling om eit Dokument nr. 8-forslag frå representanten Inge Ryan når det gjeld å opprette eit nytt næringsutviklingsfond for næringsfattige område. I den innstillinga seier Arbeidarpartiet at dei meiner at ein har dei rette verkemidla, men at budsjetta må aukast, og at det er det som er problemet – og dei viser til dei kutta som har vore på budsjettet. Ja, det er nokre kutt, men ein må også sjå på alle andre område som har blitt auka. Dersom det er slik at Arbeidarpartiet er bekymra for den utviklinga og situasjonen som er i dag, og samtidig seier at ein er fornøgd med det verkemiddelapparatet som ein har, synest eg Arbeidarpartiet bør gå i seg sjølv. Eg seier ikkje at alt som Kristeleg Folkeparti har gjort er den beste fasitløysinga i forhold til utfordringa med sentralisering og desentralisering, men eg seier at det å få ein gjennomgang vil vere positivt. (Presidenten klubbar.) Eg er også glad for at kommunalministeren skal ha ei utgreiing om den regionale distriktspolitikken. Det er absolutt eit tema som engasjerer Samarbeidsregjeringa og Kristeleg Folkeparti.
Presidenten: Presidenten minner om at taletiden skal overholdes.
Marit Arnstad (Sp): Jeg er enig i den bekymringen som ligger i interpellantens spørsmål, og som går på at et så stort antall nyetableringer blir foretatt i Oslo i forhold til andre deler av landet.
Det sies fra enkelte talere her i dag at en ikke skal se negativt på nyetableringer. Det er det klart at en ikke skal gjøre, uansett om de kommer i Oslo. Så sies det at det ikke er noe konkurranseforhold mellom nyetableringer i Oslo og andre steder i landet. Det er da jeg må spørre meg sjøl: Er en så sikker på at det ikke er noen motsetning her? Det er ingen feil med nyetableringer i seg sjøl, men spørsmålet er om de nyetableringene som i dag skjer i Oslo-området, går på bekostning av nyetableringer som kunne ha blitt foretatt andre steder i landet. Da er vi sjølsagt inne på spørsmålet om det distriktspolitisk sett er et uheldig bilde vi har foran oss. Derfor er det også viktig å se på mulige årsaker til hvorfor nyetableringene skjer i Oslo istedenfor f.eks. i Trøndelag.
Jeg skjønner at Kristelig Folkeparti er lei av å høre om de reduksjonene som var i budsjettet i høst. Men det må være grunn til å spørre seg om det kan bety noe for en som ønsker å drive næringsvirksomhet, at en nå har en bensinpris enkelte steder i distriktene som kan være 50 øre høyere for literen enn det en finner i Oslo. Og det må være grunn til å spørre seg om en av årsakene til at det blir færre nyetableringer, er at en med et pennestrøk fjernet ordningen med kommunale næringsfond, som i år 2000 bidrog til etablering av 970 nye bedrifter og dermed arbeidsplasser i distriktene. En må også spørre seg om det å fjerne utbytteskatten, som bidrog til 400 mill. ekstra kroner for folk i Oslo og 15 mill. ekstra kroner til folk i Nord-Trøndelag, også er med og bidrar til spørsmålet om hvor det faktisk foretas nyetableringer i dette landet.
Til sammen fikk de fire nordligste fylkene kutt på ca. 400 mill. kr i distriktspolitiske og næringspolitiske tiltak i høstens budsjett. Og samlet sett fikk folk i Oslo en lettelse i utbytteskatten på det tilsvarende beløpet, ca. 400 mill. kr. Det kan jo sies å være en omfordeling som kan påvirke også graden av nyetablering.
Jeg er helt enig i det som blir sagt, at mangel på risikokapital i distriktene er svært viktig. Det er et viktig problem for enhver nyetablering i distriktene. Og det er et illevarslende bilde som nå tegnes i forhold til private finansinstitusjoners muligheter for og ønsker om å bidra til kapitaltilgang i distriktene, men også det bildet som vi ser fra SNDs side. Jeg er bekymret over de signalene som kommer fra Regjeringens side, om at en ønsker å vri en del av de næringspolitiske virkemidlene fra selektive tiltak, f.eks. risikokapitaltilgang gjennom SND, til generelle skattelettelser. Det vil ikke gjøre det lettere å få risikokapital i distriktene. Så kan enkelte innvende at jo, da får Harald Brøvik og Terje Mikaelsen mer penger som de kan investere i distriktene, men i forhold til det blir det ikke mye lokalt eierskap igjen i distriktene.
Ellers er jeg enig i det som er sagt her omkring både aktive eiere og transportsektorens betydning.
Olav Akselsen (A): Eg vil få takka statsråden og òg dei andre deltakarane i debatten. Eg greidde ikkje heilt å få med meg om det var slik at ministeren oppfatta dette som eit veldig stort problem, eg hadde iallfall ikkje inntrykk av at han hadde planar om å gjera dette til ei av sine flaggsaker. Det synest eg er beklageleg.
Det blei skissert ein god del satsingsområde frå Regjeringa, men så vidt eg kunne oppfatta, var det ingen av dei som var spesielt retta mot å bidra til at det skulle bli enklare med etableringar i Distrikts-Noreg.
Eg trur at representanten Onarheim anten bevisst eller ubevisst har misforstått; misforstått har han iallfall. Det er ikkje slik at eg ønskjer å gjera det vanskelegare å få til etableringar i Oslo eller Akershus. Men eg vil likevel stå fast på at det hadde vore ein fordel for heile landet, inkludert pressområda på Austlandet, om større delar av desse nyetableringane hadde kome i andre delar av Noreg. Og når eg kjenner til Onarheim sin bakgrunn, er eg litt overraska over at han ikkje er meir bekymra for at desse nyetableringane i Oslo kjem i skjerma sektor, i servicenæringa, og dermed bidreg, gjennom dei presstendensane ein ser, til å gjera det vanskelegare for konkurranseutsett industri. Det er eit faktum som alle burde vera opptekne av.
Så skjønar jo eg at det til tider kan vera vanskeleg å vera med i Kristeleg Folkeparti, det merka eg på den litt såre tonen frå May-Helen Molvær Grimstad. Det er sjølvsagt slik at angrep er det beste forsvar. Eg er heilt einig i at me burde satsa på generelle stabile og gode rammevilkår, og det meiner eg at det partiet eg sjølv representerer, har stått for i alle år. Det ønskjer me å halda fram med. Då er den viktigaste føresetnaden at ein har ein økonomisk politikk som gjev grunnlag for etablering. Og det er derfor eg òg er litt overraska over Onarheim når han seier at Arbeidarpartiet ikkje har bidrege til positivisme, for det er altså slik at i løpet av 1990-talet har me hatt ein enorm vekst i talet på nyetableringar i Noreg. Dei fleste har kome i ein periode der Arbeidarpartiet har sete med regjeringsansvaret.
Eg er glad for, sjølvsagt, at ein del av dei pengane som no kjem som eit resultat av fjerninga av utbytteskatten, blir reinvestert. Men problemet er at dei ikkje blir reinvesterte i dei same områda som SND-midlane ville ha vore brukte.
Min interpellasjon var ikkje meint som eit angrep på Regjeringa, men som ei moglegheit for oss alle til å få setja fokus på eit område som iallfall eg oppfattar som eit viktig område. Så skjønar eg at me ikkje får noko særleg svar i dag, men det er likevel eit visst håp i det statsråden seier. Han seier nemleg at ein skal koma tilbake igjen til Stortinget både på den eine og den andre måten, og så får me håpa at han brukar denne anledninga til å tenkja òg på kva som skal gjerast for å få til ei meir positiv utvikling i mindre sentrale delar av landet.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Akselsen presiserte at det var ikke et angrep på Regjeringen, og jeg har heller ikke oppfattet det slik. Jeg tror det er en ganske bred erkjennelse i denne sal av at det er viktig at vi sørger for næringsutvikling i hele landet, fordi det er bred forståelse i denne sal for at vi skal ha bosetting i hele landet, og for at en skal ha bosetting i hele landet, fordrer det at det er arbeidsplasser.
Jeg forstod det slik at representanten Akselsen hadde oppfattet det som om det var en slags sårhet i Kristelig Folkeparti, og han kunne forstå at det var vanskelig å være med i Kristelig Folkeparti for tiden, sa han. Vel, nå er jeg med i et parti som også har hatt det vanskelig tidvis, og da jeg så avisene i dag morges, slo det meg at det kan ikke være helt enkelt i Arbeiderpartiet heller om dagen, og jeg har all mulig medfølelse i så måte.
Når det gjelder arbeidsplasser i distriktene, er det et uomtvistelig faktum at i den grad det skulle bli så ille som sentralbanksjefen antydet, nemlig at det skal være 60 000 færre arbeidsplasser om ti år, vil det i særlig grad ramme distriktene. Konkurranseutsatt norsk næringsliv har mye av sin primærproduksjon i distriktene. Det betyr at hvis vi ikke tar de hensyn som sentralbanksjefen anviste for hva som kan påvirke konkurransesituasjonen for norsk konkurranseutsatt næringsliv, vil de av oss som måtte være her i salen om ti år, måtte se tilbake: Nå er det 60 000 færre arbeidsplasser, og vi gjorde ikke det som sentralbanksjefen antydet måtte gjøres for å motvirke en slik utvikling. Da er det ikke 30 øre mer eller mindre for bensinen i distriktene som er utslagsgivende, og da er det ikke 500 000 kr mer eller mindre i påfylling fra kommunale næringsfond som er utslagsgivende. Jeg er enig i at en del av virkemidlene, SND osv., er viktige i distriktspolitikken, men det har liksom blitt en todeling i forhold til virkelighetsoppfatningen av hva som er det viktigste. Det viktigste for konkurranseutsatt næringsliv vil alltid være at de generelle rammebetingelsene er konkurransedyktige i forhold til de land som konkurransen går mot. Og da er det etter mitt skjønn ikke nok å se ensidig på det som har med virkemidlene å gjøre. Der kommer jeg tilbake med en sak, og jeg håper det skal tilfredsstille Stortinget.
Representanten Elvik tok opp en meget betimelig sak i forhold til dette med innovasjon, nyskaping, kompetanseheving, bedriftskultur og alt det som dermed står i forbindelse. Da vil jeg gjenta til slutt to setninger fra mitt innlegg, der jeg sa:
«Regjeringen ønsker økt oppmerksomhet om entreprenørskap og nyskaping og vurderer for tiden å utvikle en helhetlig norsk entreprenørskaps- og nyskapingspolitikk. Det sier seg selv at en slik politikk må basere seg på et bredt samarbeid mellom flere departementer.»
Ikke minst det som går på Utdannings- og forskningsdepartementet, vil være avgjørende når man skal utmeisle en næringspolitikk for de bedriftene som vi skal leve av når oljealderen går mot slutten.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.