Knut Storberget (A): Stadig flere mennesker blir tatt for forbrytelser i Norge. Særlig blant de yngre er utviklingen bekymringsfull. Mer enn 34 pst. av dem som ble siktet for forbrytelser i 2000, var under 21 år. Vi har de siste ti årene sett en økning både med henblikk på simple tyverier, narkotika, skadeverk, vold og trusler. Dette stiller krav til de reaksjonsformer vi politikere vedtar når noen gjør noe galt. Ekstra krevende blir det når lovbryterne er yngre og yngre.

At det i dag står over 2 000 mennesker i kø og venter på soning, altså en av de viktigste reaksjonsformene vi har, er svært kritisk. Bare siden september i fjor skal antallet være økt med henimot 30 pst. Ved siden av økt kriminalitet vet vi at politiet øker sin oppklaringsprosent, domstolene er raskere, og straffene blir strengere. Oftere brukes fengselsstraff.

Samfunnet og den politiske debatt roper fengselsstraff, ja helst lengst mulig, når kriminalitet begås. Samtidig vet vi at løslatelse på prøve ikke lenger skal skje «automatisk», men underlegges vurdering av fengselsmyndighetene. Presset mot soningsstedene har ikke blitt mindre av at man for flere saksforhold både fra politi og politikere er anmodet om at varetekt bør brukes i større grad enn i dag. Som om dette ikke er nok: Vi ser en nedgang i bruken av alternativ straff til fengsel, som samfunnstjeneste, nå samfunnsstraff. For de yngre er dette ingen heldig utvikling. Det kan derfor ikke være noen overraskelser for noen at vi i dag har køer for soning. Dette er ikke et forbigående problem, men en utvikling som bare vil vedvare om vi ikke foretar oss noe.

Overraskende er det derfor at justisministeren tross flere oppfordringer, bl.a. her i Stortinget, så langt har levert svært lite på dette området. Det er grunn til å etterlyse strategi, tiltak og vilje, særlig tatt i betraktning at en samlet justiskomite i budsjettinnstillingen i fjor høst uttalte følgende:

«For at straffesakskjeden skal fungere godt, må det sørges for en balansert og fleksibel ressurstilførsel til de ulike ledd. Dersom dette ikke avstemmes, vil ressurstilførsel ett sted kunne føre til opphoping av saker et annet sted.»

Komiteen fortsetter i sin budsjettinnstilling:

«For å hindre ny ubalanse i straffesakskjeden og dermed reversering av den positive utviklingen vi har sett i arbeidet for å få hurtigere straffesaksbehandling, må økte ressurser til domstolene og kriminalomsorgen prioriteres de nærmeste årene.»

Etter min mening: klar tale! I lys av dette hadde jeg forventet et initiativ fra justisministeren om tiltak som kunne gjøre situasjonen bedre enn den er i dag. Arbeiderpartiet mente dette arbeidet hastet såpass at man i nevnte budsjettinnstilling foreslo økte bevilgninger til Kriminalomsorgen med 20 mill. kr. Dette ble som kjent stemt ned.

Strafferetten har ingen forebyggende effekt så lenge folk ikke får reaksjoner på sine handlinger. Kampen mot kriminalitet fordrer ofte en hard, kontant, klar og ikke minst rask reaksjon. Det hjelper svært lite for en 17-åring og samfunnet rundt ham at han innkalles til soning først når han nærmer seg de 20.

Slik situasjonen er i dag, rammer dette også andre deler av strafferettspleien. Jeg har fått rapporter fra det ganske land – og senest i Aftenposten i dag kan vi lese om situasjonen – hvor særlig presset mot bruk av varetekt øker. Det er totalt uakseptabelt, og farlig, at bl.a. voldtektssiktede eller andre må løslates fra varetekt på grunn av manglende fengselsplasser til tross for at det foreligger konstaterbar gjentakelsesfare. Respekten for og tilliten til rettssystemet vårt kan fort få seg en alvorlig knekk ved flere slike enkelthendelser. Det er heller ikke særlig bra at soningskøene bidrar til at siktede blir sittende lenger enn lovlig i politiarrest. Opphold her utover 24 timer er ikke holdbart. Norge trenger ikke flere anmerkninger fra torturkomiteen.

Kampen mot kriminaliteten er en av de viktigste utfordringer vi står overfor. Vi skal likevel vokte oss vel for å gjøre debatten om kriminalitetsbekjempelse til en debatt om hvem som roper høyest, som foreslår «mest», som er mest ytterliggående, og som får de største oppslag. Gjerne er det de åpenbare og enkle løsninger som bør dyrkes. Innsatsen for å få bort soningskøene trenger ikke noen politisk genialitet. Det er viljen og innsatsen som nå etterlyses.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er enig i at situasjonen vedrørende soningskøen er alvorlig. Som jeg sa i Stortingets spørretime 20. februar i år, er det viktig at den enkelte straffedømte får en merkbar reaksjon på kriminaliteten så raskt som mulig, og det er viktig at samfunnet ser at det reageres. Soningskøen er dermed med på å svekke både effektiviteten i kriminalitetsbekjempelsen, folks rettsfølelse og troverdigheten aktørene i straffesakskjeden må ha.

På slutten av 1980-tallet bygde det seg opp en betydelig soningskø. Det har vært en del usikkerhet om hvor stor den gamle soningskøen egentlig var. Jeg har tidligere i spørretimen når det gjelder dommer, brukt både tallet 9 000 og betegnelsen «i underkant av 7 000 dommer». Tallangivelsene varierer noe i de tidligere statistikkene vi går gjennom, fordi registreringsgrunnlaget har variert. I noen sammenhenger har man trukket inn saker hvor det har vært søkt om benådning, i andre sammenhenger har disse sakene vært holdt utenfor. I en periode var f.eks. tallene basert på de dommene som ikke var iverksatt innen tre måneder, og senere høynet vi tempokravet til to måneder for situasjonen nå. Tallene er altså ikke helt sammenlignbare.

Hovedpoenget er imidlertid at det var en uakseptabelt stor soningskø, og gjennom en bevisst satsing over tid ble den nedbygd. Den samme utfordringen foreligger i dag.

Den nedbyggingsplanen som i sin tid ble iverksatt, hadde følgende hovedpunkter:

• bygging av nye fengsler og utvidelse av eksisterende fengsler for å øke antallet fengselsplasser

• økt kapasitetsutnyttelse i åpne fengsler

• omgjøring av friomsorgens hybelhus til soningsformål etter fengselsloven § 12

• utvidet bruk av fremskutt løslatelse

• dublering i 75 celler

Som et resultat av tiltakene ble køen gradvis redusert til 1 351 i juli 1994. Køen ble da erklært som avviklet.

I 1998 bestod køen av 148 dommer. Fra og med 1999 ble det innført en strengere definisjon på soningskø enn det som ble brukt tidligere. Fristen for iverksettelse ble bl.a. redusert fra tre til to måneder etter mottak av rettskraftig dom. Ved utgangen av 1999 hadde soningskøen igjen begynt å stige og var på 1 063 dommer. I løpet av de siste to årene har køen økt ytterligere, til 2 057 dommer pr. 31. desember 2001.

Departementet foretok i 1994 – altså under en arbeiderpartiregjering – en beregning av behovet for fengselsplasser i 2000, jf. St.prp. nr. 1 for 1994-95. Analysen konkluderte med et behov for ca. 3 350 fengselsplasser i 2000.

I St.meld. nr. 27 for 1997-98, Om kriminalomsorgen, foretok departementet en ny gjennomgang av behovet for fengselsplasser. Beregningene viste at behovet ville ligge på mellom 3 100 og 3 300 fengselsplasser i 2000. Den faktiske situasjonen er at kriminalomsorgen i 2000 og 2001 hadde ca. 2 900 fengselsplasser. At det nå begynner å bygge seg opp en ny soningskø, er derfor ikke overraskende. Til tross for prognosene har tidligere regjeringer ikke klart å skaffe midler til å øke antall fengselsplasser i tilstrekkelig grad.

Den nye straffegjennomføringsloven ble iverksatt den 1. mars i år. Loven inneholder en ny straffereaksjon, samfunnsstraff, som erstatter den tidligere straffereaksjonen samfunnstjeneste og betinget dom med tilsyn, herunder tilsynsprogram. Samfunnsstraff innebærer frihetsinnskrenking i stedet for frihetsberøvelse. Det er imidlertid domstolen som idømmer denne straffereaksjonen, og departementet kan naturlig nok ikke vedta eller instruere i en økt bruk av denne reaksjonen. Kriminalomsorgen vil fortløpende sørge for å informere påtalemyndigheten og domstolene om reaksjonen og den oppfølging den domfelte vil få. På dette punkt er jeg enig med representanten Storberget i at dette er et viktig virkemiddel når det gjelder straffegjennomføring. Det vil være en ønsket kriminalpolitisk utvikling om samfunnsstraffen kan ta unna et betydelig straffevolum som alternativ til kortere fengselsdommer.

I 1996 ble det innført en prøveordning med promilleprogram i friomsorgen. Promilleprogram er en alternativ straff til ubetinget fengsel for personer som har kjørt med over 1,5 promille eller tidligere er dømt for promillekjøring, og som har et alkoholproblem. Programmet er fra 2002 etablert i tolv fylkesenheter. I løpet av 2001 ble det iverksatt 190 dommer på promilleprogram i de daværende ni prøvefylkene. Hovedtyngden av dommene ble avsagt i de fem prøvefylkene som har vært med siden oppstart av ordningen i 1996. I de fylkene hvor ordningen ble etablert i siste halvdel av 2000 og i 2001, er det fortsatt et stort ubenyttet potensial av dommer, fordi det tar en viss tid før programmet er så godt kjent i fylket at strafferettsapparatet benytter det fullt ut.

Situasjonen i dag er at den alminnelige produksjonen av straffesaker i politi/påtalemyndighet og domstoler overstiger den fengselskapasiteten som er etablert. Det er ingenting som tyder på at straffevolumet i de nærmeste årene framover vil bli redusert, og Regjeringen har derfor i Sem-erklæringen fastsatt at den vil arbeide for å øke fengselskapasiteten. Det er dette jeg som justisminister kan bidra til.

Det er dessverre ikke gjort i en håndvending å etablere økt fengselskapasitet. Også nye fengselsplasser skal ha tilfredsstillende standard, både i forhold til sikkerhets- og kontrollutfordringer og i forhold til den rehabiliterende innsatsen for å redusere tilbakefallet, og skal bemannes med fagutdannet personell. Disse forholdene gjør at det ikke uten videre er et relevant virkemiddel å overta nedlagte forsvarsanlegg eller andre institusjoner. Erfaring viser at ombygging av anlegg til fengselsformål koster like mye som å bygge nytt, uten at man likevel får gode «spesialbygg».

Et tiltak som vurderes, er å ta i bruk Vardåsen leir til fengsel. Vardåsen leir vurderes nå av Statsbygg, og vi vil få en rapport i mai/juni med teknisk vurdering og analyse av kostnader ved å omgjøre anlegget til fengsel. De foreløpige indikasjonene er at dette synes å være et godt grunnlag for et nytt Kongsvinger Fengsel, som vil gi en økt kapasitet. Dette tiltaket vil i så fall bli gitt prioritet, og jeg kommer nærmere tilbake til dette i budsjettsammenheng.

I tillegg arbeider vi med å utvide kapasiteten i allerede eksisterende anstalter. Der har vi grunnlagsinvesteringer, bl.a. i infrastruktur. Vi kan få god kvalitet på utvidelser med lavest mulig kostnadsnivå. Dette vil jeg komme tilbake til i budsjettsammenheng.

Vi arbeider med nytt, stort fengsel i Østfold, der jeg nylig har besluttet at fengslet skal ligge på den tilbudte tomten i Halden. Den videre oppfølgingen av dette prosjektet vil jeg også komme tilbake til i budsjettprosessen.

Totalt innebærer de tiltakene som nå er igangsatt eller er under planlegging, en tilvekst på ca. 390 fengselsplasser.

Som en forutsetning for utvidelse av fengselskapasiteten har vi lagt opp til økt opptak til Fengselsskolen. Vi tar sikte på at dette høye opptaket må vare noen år framover for å sikre kompetansen i Kriminalomsorgen.

Når det gjelder strakstiltakene, vil jeg gjerne vise til at vi nå har en kapasitetsutnyttelse som er høy. Belegget i 2001 var på 94 pst. i norske fengsler. Vi har dubleringer der fengselsledelsen mener det er helsemessig og sikkerhetsmessig forsvarlig – totalt ca. 25 dubleringer til enhver tid hittil i år. Vi har altså presset dette så langt som det er mulig.

Prioriteringen av dommer til soning er klar: Varetekt prioriteres, lange dommer og dommer der politiet gir uttrykk for at domfelte er aktive gjengmedlemmer, prioriteres, og likeså kortere voldsdommer eller voldsrelaterte dommer. Det vil bety at andre kan bli sittende og vente en tid, dvs. lenger enn to måneder. Det største trykket har vi her på Østlandet. Derfor er det ingen tilfeldighet at Vardåsen, som jeg så langt har fått positivt beskrevet, er en aktuell mulighet. Derfor er det heller ingen tilfeldighet at det pågår arbeid med et nytt fengsel i Østfold. Det er rett og slett for å minske det trykket som foreligger.

Representanten Storberget tok i begynnelsen av innlegget sitt opp situasjonen for unge lovbrytere. Det er ingen tvil om at det her ligger muligheter til på et tidlig stadium både å forebygge kriminaliteten og ha andre reaksjonsformer enn det straffereaksjonen innebærer. Dette er forhold som Regjeringen vil ta opp i en sak som er bebudet for Stortinget, om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet, og hvor det gjelder å handle tidlig. Det vil kanskje kunne medvirke til å redusere et press mot det å sone i fengsel. Vi bør i hvert fall ikke ha som mål at unge mennesker skal dit. Vi må tvert imot være opptatt av å finne andre løsninger.

Jeg har tidligere i innlegget vært inne på poenget med samfunnsstraff og vil stresse at vi vil drive den type informasjonsarbeid som er forsvarlig i forhold til påtalemyndigheten, for at denne reaksjonen skal bli kjent. Vi har også de mulighetene som ligger i utviklingen av promilleprogrammet i de fylkene der det nå er etablert. Men som jeg har sagt tidligere, tar det en viss tid før ordningen setter seg, men der den har satt seg, begynner den altså å gi resultater.

Når det gjelder representanten Storbergets polemikk, som heldigvis ikke var av det skarpeste slaget, tror jeg for en gangs skyld, for jeg liker ikke å være polemisk, at jeg vil vise til at det i 1994 ble anslått et behov på 3 350 plasser. Det var som kjent ikke noen borgerlig regjering da, og det gikk en viss tid uten at vi fikk 3 350 plasser. Utgangspunktet mitt for å si dette – jeg skal ikke gjenta det senere – er rett og slett å mane til en viss oppslutning for at vi skal få gode løsninger.

Jeg vil også vise til at arbeiderpartiregjeringen, så vidt jeg husker, fra 1990 til 1994 hadde framskutt løslatelse. Det vil si at man hadde en form for straffeamnesti. Det er veldig lett å ta den høye C, men det å skape løsninger krever noe mer. Det var et meget sympatisk trekk at Arbeiderpartiet ville satse 20 mill. kr på Kriminalomsorgen. De prioriterte det på bekostning av andre formål som jeg ikke var enig i. Jeg tror vi alle sammen har det til felles at vi er tjent med at soning blir avviklet så godt som mulig. Jeg vil under enhver omstendighet, siden representanten Storberget har hatt for vane å stille dette spørsmålet til meg, si at jeg saklig sett er takknemlig for det. Han gjør samfunnsdebatten den tjeneste at disse spørsmål holdes oppe i dagslyset, slik at de ikke svinner hen.

Mine tilleggskommentarer knytter seg mer til selve debattformen og til den moraliserende pekefinger, men trykket og engasjementet synes jeg er meget viktig for saken. Det er ikke av de enkleste saker å få gjort noe med, men vi bør prøve det vi kan, for i fellesskap å finne gode løsninger.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Knut Storberget (A): Jeg skal heller ikke fortsette – i den grad vi har drevet polemikk i forhold til dette spørsmålet. Jeg tror vel at både statsråden og undertegnede også ved tidligere høve har hatt en mulighet til å markere at dette feltet er så viktig at historiebeskrivelsen for så vidt blir uinteressant så lenge den ikke hjelper oss med å finne dagens løsninger. Derfor dvelte jeg i mitt innlegg særdeles lite ved historien. Jeg opplever at situasjonen i dag er svært alvorlig i forhold til antallet og den konsekvens – som jeg sa i mitt hovedinnlegg – dette har for bl.a. avvikling av soning, men i høyeste grad også når det gjelder spørsmålet om varetekt.

Situasjonen er også alvorlig fordi vi i dag ser trekk som bidrar til at dette kommer til å bli en varig situasjon hvis vi ikke griper fatt i det. Altså: Dette er ikke noen adhocsituasjon som vi er kommet opp i av en eller annen spesiell årsak. Men vi har et strafferettsapparat som produserer flere straffesaker, og som peker på fengselsstraff som alternativ, noe som gjør sitt til at vi som politikere også må kunne kreve raske og klare svar i forhold til å løse situasjonen. Der vil jeg særlig utfordre justisministeren, for jeg syns på mange måter det her er noe som mangler. Vi får avvente situasjonen i forhold til revidert nasjonalbudsjett, men jeg vil dog peke på at det nå rundt omkring i Norge har vært pekt på mange slags lokale tiltak som kunne bøte på situasjonen.

Vardåsen blir trukket fram, men det har vært noe som har ligget i kortene lenge. Jeg hadde ventet at man hadde kommet raskere på banen i forhold til dette. Her har kommunen bl.a. pekt på et prosjekt som kombinerer fengsel og mulighetene for et opplærings- og kompetansesenter for kriminalomsorgsansatte. Dette prosjektet er svært spennende i forhold til den utfordring vi står overfor. Man har faktisk et anlegg som etter min mening – jeg har vært der sjøl og sett – er meget godt egnet til dette.

Det er også en diskusjon når det gjelder våre nordligste fylker og hvilket press man har der med hensyn til soning og varetekt, bl.a. om etablering av fengselsplasser i Nordland fylke. Jeg syns dette burde vært interessant, og det er noe man kanskje burde ha kommet mye lenger med i dagens situasjon, all den tid vi har visst at disse tallene er såpass brutale som det de faktisk er. Nå er det heldigvis ikke lang tid igjen til vi skal behandle revidert nasjonalbudsjett, men jeg syns det er grunn til å si at dette ikke er snakk om geniale tiltak, men det er faktisk snakk om å vise politisk vilje og kanskje også noe kreativitet i forhold til å sette i gang noen prosjekter.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det var utelukkende den erkjennelse jeg fikk om at Arbeiderpartiet i grunnen ikke hadde sittet med regjering de senere årene, som gjorde at jeg fikk lyst til å si den ene setningen. Jeg skal ikke gjenta dette mer.

Når det gjelder Vardåsen, har jeg oppfattet at justiskomiteen var opptatt av Vardåsen som fengselsinstitusjon. Hvis den plutselig skal bli noe annet – hvis den skal bli fengsels- og kompetansesenter – vil jeg si at vi plutselig er inne i et helt annet landskap. Hvordan jeg håndterer det spørsmålet, kan Stortinget forholde seg til når det blir aktuelt. Men jeg antar at Stortinget er interessert i at vi har soningskapasitet, enten det er lukkede eller åpne plasser, og at vi nok, hvis vi har bruk for kompetansesentre eller opplæring, skal kunne finne andre og mer egnede former for det. Jeg ble faktisk litt forundret over den vrien i svaret. Jeg oppfattet av hovedinnlegget til Storberget at han var opptatt av å få opp kapasiteten, både når det gjelder lukkede og åpne plasser, og at han i tillegg var opptatt av det vi kaller samfunnsstraff og andre alternative reaksjonsformer. Men det får vise seg hva man egentlig står ved når de praktiske tiltakene ligger på bordet. Jeg ser sammenhengen mellom promilleprogrammene som jeg har nevnt, § 12-soningen som jeg har nevnt, samfunnsstraffen som jeg har nevnt, og behovet for åpne og lukkede fengselsplasser, og det er et faktum at det er mangel på åpne og lukkede fengselsplasser.

Så er det slik at vi skal ha plasser som er forsvarlige. De skal bygges på en skikkelig måte, og vi skal ha en fornuftig bemanning. Jeg er innstilt på i rett tid og i en hvilken som helst sammenheng å komme tilbake til det og vil selvfølgelig følge det opp. Hvis man i debatten om dette også kan ha med seg det perspektiv at vi kan redusere noe av trykket mot fengsel ved at vi klarer å få et betydelig trykk på å forebygge kriminalitet, spesielt blant barn og ungdom, er vi faktisk bortenfor debatten om fengselsinstitusjoner. Da er vi inne i debatten om barnevern og barnevernsreaksjoner. Da er vi inne i en sak som Regjeringen også vil framlegge i løpet av dette halvåret, og som vil bidra til helheten.

Da slutter jeg der, for jeg oppfattet at det var åpningssekvensen hos representanten Storberget, nemlig å se en helhet og se om det fantes flere former man kunne reagere på, og at det var sammenhengen i dette som var det viktige sett fra samfunnets side – altså ikke én reaksjon, men at det ble reagert. For mindreårige er det jo ikke straffen som er poenget, men at det er noen som reagerer og setter en grense. For de som er over den kriminelle lavalder, er det reaksjonen i egnet form som er det viktige. Vi er enige om at man ikke skal vente lenge.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg skal ikke moralisere, og jeg skal heller ikke polemisere over situasjonen i Kriminalomsorgen. Situasjonen er såpass alvorlig og såpass viktig å få løst at det fordrer at vi alle sammen bidrar til en saklig og god debatt om dette.

Dagens interpellasjon kommer ikke et sekund for tidlig. Situasjonen i Kriminalomsorgen er blitt betydelig forverret i løpet av kort tid. Fengselskøene er doblet i løpet av to år, og bare siden september i fjor er antallet økt med 30 pst. Vi ser nå at unge mennesker soner flere år etter at den straffbare handlingen ble begått, og mer enn 2 000 straffedømte venter nå på å få sone dommene sine.

Den sterke satsingen på politiet de senere år har resultert i at mer kriminalitet oppdages, og oppklaringsprosenten har gått opp. Domstolene har blitt mer effektive, og straffene har også blitt strengere. Den manglende satsingen på kriminalomsorg de siste åra resulterer nå i en kraftig ubalanse i straffesakskjeden og dermed et press på soningsstedene.

Reaksjonene fra publikum er til dels ganske sterke. Jeg forstår godt at kriminalitetens ofre blir opprørte av å se at forbrytere som har påført deres familie sorg og smerte, fortsatt går fri. Det er også forståelig at det er opprørende å se at siktede for grove voldshandlinger løslates fra varetekt på grunn av mangel på fengselsplasser. For den enkelte borger går dette på tilliten til rettssystemet, og det er forståelig. Det er uholdbart for alle parter, både for politiet, for rettsvesenet, for lovbryteren, for de pårørende og også for oss politikere at vi har lange soningskøer.

En god kriminalomsorg skal også virke preventivt, dvs. at trusselen om straff skal virke avskrekkende slik at nye forbrytelser ikke begås. Å vente i flere år på å få sone straffen, er ikke preventivt. Kampen mot kriminalitet krever en hard, kontant og rask reaksjon, ikke minst overfor de yngste kriminelle.

Tallene viser også at kriminaliteten de siste årene har blitt stadig grovere blant de yngste, og rekordmange tenåringer ble fengslet i fjor. Det må nå jobbbes aktivt på flere områder, på utbygging av fengselsplasser, på programmer for rehabilitering, på mer bruk av alternativ straff og for fortsatt satsing på et effektivt rettsapparat.

Soningskøene skyldes ikke bare mangel på fengselsplasser. Vanskelig økonomi har gjort at bl.a. Ringerike fengsel og Trondheim fengsel i perioder holder hele avdelinger stengt. Mangel på kvalifisert personell er et annet problem.

Regjeringen må nå vise vilje til å satse på kriminalomsorgen. Arbeiderpartiet vil bidra til at dette krafttaket nå tas. Jeg oppfordrer alle sammen til en felles dugnad for å løse problemene innenfor kriminalomsorgen, og til at vi verken polemiserer eller moraliserer når det gjelder dette alvorlige problemet.

Trond Helleland (H): Jeg er glad for at representanten Storberget setter denne viktige saken på dagsordenen. Jeg synes det er bra at Stortinget nå ytterligere kan understreke det behovet vi har for å få ned soningskøene. Jeg må nok likevel si at jeg er litt forbauset over bl.a. det siste innlegget, der det hørtes ut som om alt var såre vel inntil regjeringsskiftet, og etterpå har det gått galt. Det var ingen stor satsing for å få ned soningskøene fra Arbeiderpartiets side de siste årene.

Disse problemene var lette å forutsi. Med den økte ressurstilførselen politiet har fått, er det gledelig nok flere saker som blir oppklart, det er gledelig nok flere forbrytere som blir tatt, og det er gledelig nok flere domsavsigelser som blir gitt. Hvis en ikke har en fengselskapasitet som klarer å fange opp dette, øker soningskøen. Man er opptatt av dette i Regjeringen.

Vi hadde i forbindelse med budsjettet lange og mange diskusjoner knyttet til muligheten for å utvide soningskapasiteten. Vardåsen leir er ett av tiltakene, og muligheten for private til å komme inn og kunne bygge fengsler er en annen mulighet, som Arbeiderpartiet sa nei til. Dette har medført at vi som stortingsrepresentanter får en rekke henvendelser fra ulike deler av landet, der det faktisk er gode prosjekter som er under planlegging og som folk ønsker å sette i gang, fra Nord-Norge, Sørlandet, Østlandet og Vestlandet. Det er bra. Det viser at det her er mulig å få gjort noe, men det står naturligvis på ressurser, og det står naturligvis på konkrete bevilgninger. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå signaliserer så sterkt at de vil være med på å løfte denne sektoren.

Det er naturligvis et problem, som Gunn Karin Gjul sier, at det går for lang tid fra dom til folk kommer inn til soning. Dette er et problem for samfunnet, og det er et problem for den som skal inn og sone – det er en fordel å få gjort opp for seg så raskt som mulig.

Jeg vil også understreke at problemet med større soningskøer til dels kommer av at produksjonen av straffesaker hos påtalemyndighet og domstol har økt, som jeg var inne på, uten den tilsvarende økning i fengselskapasiteten. Det er jo gledelig at det er en økt effektivitet i deler av straffesakskjeden, det må vi glede oss over og ikke gjøre til et problem. Så er det da om å gjøre å følge opp dette med å få utvidet antall soningsplasser. Jeg håper at vi nå kan få i gang et fengsel ved Vardåsen leir, og det skal være et fengsel for å utvide soningskapasiteten, ikke nødvendigvis et nytt kompetansesenter. Det skal være et sted der folk kan komme inn til soning, slik at vi kan få redusert soningskøen. Vi har også bestemt å bygge et nytt fengsel i Halden. Det vil være viktig, men det tar tid. Vi fra regjeringspartienes side vurderer andre tiltak og håper på oppslutning fra Arbeiderpartiet, også til utradisjonelle tiltak. Dette er en viktig debatt, der vi må stå sammen for å finne en løsning.

Jan Arild Ellingsen (FrP): I likhet med talere før meg er jeg veldig glad for at vi får denne debatten og får en diskusjon om hvordan vi skal løse dette problemet. Etter å ha hørt på en del av de innledende talerne, burde vi vel kanskje strengt tatt ikke hatt dette problemet – ut fra den entusiasmen som salen har utvist så langt. Men faktum er likevel at vi har et problem, og vi er nødt til å gjøre noe med det.

Det er klart at når vi har styrket politi, påtalemyndighet og domstolene, får vi flere dommer, og det betyr at vi får et avvik i straffesakskjeden. For Fremskrittspartiets del skal jeg gi et signal til justisministeren: Dersom det kommer satsing på kriminalomsorgen og utvidelse av fengselskapasiteten, så skal iallfall vi følge opp og støtte opp om det. Det er et poeng at det er uttrykk for en mangel på respekt for dem som er utsatt for kriminelle handlinger, når de møter sine overgripere ute når disse visselig skulle sittet inne. Det er fullt forståelig at folk flest reagerer når de leser avisartikler om at vi må slippe folk fri fordi vi ikke har kapasitet. Folk forventer ikke at det skal være slik, og slik skal det heller ikke være.

Hvis det er slik at økonomi er et kjerneproblem for Regjeringen, så la komiteens flertall fram flere kreative innspill under budsjettforhandlingene i høst. Blant annet sa vi at man skulle lage et prøveprosjekt når det gjaldt fangetransport. Hvis de tallene som enkelte kom fram med der, er korrekte, var det altså mulig å spare forholdsvis store beløp, som iallfall etter vår mening bør pløyes tilbake til justissektoren, slik at den styrkes totalt sett. På dette punktet er jeg skuffet over justisministeren som overhodet ikke var inne på muligheten for en OPS-ordning innenfor kriminalomsorgen, nemlig at private kan bygge fengsler som kriminalomsorgen så kan nyttegjøre seg. Jeg håper ikke systemet skal være så rigid at vi kun ser på de løsningene som har vært gode tidligere. Også i denne sektoren er vi nødt til å være kreative og kanskje utradisjonelle for å komme videre, det er iallfall viktig for vår del. Og så slutter vi oss selvfølgelig også til dem som har tatt opp dette med unge lovbrytere. Jeg tror at det for veldig mange, kanskje spesielt de unge, men også for andre som begår en mindre dumhet – la oss si at de kjører for fort og blir idømt en bot, la oss si at de blir tatt med promille og idømt en lavere straff – er vesentlig verre å bli sittende i soningskø enn det er for en del av de harde kriminelle. Her er det folk som blir tungt rammet, la oss si at de etter at de har fått dommen, har funnet seg samboer, har fått barn, og så vet de at de har hengende over seg en dom som de en dag må inn og sone. Det er totalt utilfredsstillende, og dette må vi gjøre noe i forhold til.

Så for vår del ser vi fram til revidert nasjonalbudsjett, vi ser også fram til høstens budsjettbehandling. For Fremskrittspartiets del tok vi en satsing i fjor på politi, påtalemyndighet og domstol, nå er det kriminalomsorgens tur.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Først har jeg lyst til å takke interpellanten, Storberget, for at han tar opp en såpass viktig debatt. Jeg har også lyst til å nevne innledningsvis at SV var med på det alternative budsjettforslaget som gikk på et betydelig løft i kriminalomsorgen på 20 mill. kr.

Vårt ansvar – vi som sitter her – strekker seg langt forbi utfordringene om å bygge ut soningskapasiteten. Hvis vi skal få gjort noe med soningskøene, er det ikke bygging av flere fengsler som er denne sals store utfordring for framtida. Vi kan aldri bygge nok fengsler til å kunne møte konsekvensene av Fremskrittspartiets politikk. Det er ved å ta utgangspunkt i virkeligheten, i den forskningen som er gjort på hvem som er kriminelle i Norge, at vi kan få til noe som hjelper, ikke ved å ta utgangspunkt i myter om at det er innvandrerne som er kriminelle, og at løsningen er å sende flest mulig ut av landet. I så fall ville et svært treffsikkert forslag være å sende alle menn i sin beste alder til Bjørnøya eller et annet egnet sted.

Hvis vi ser på hvem som er den typiske innsatte i norske fengsler, finner vi følgende, og dette er interessant: Den typiske innsatte i norske fengsler er en mann, i sin for så vidt beste alder, lavt utdannet, med dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet, dårlig økonomi og med rusproblemer. Tar vi dette som utgangspunkt, kan vi få en konstruktiv diskusjon om soningskøer og om hva slags samfunn vi ønsker oss. Da kan vi kanskje starte med å forsøke å finne ut hvordan vi kan gjøre noe med økende sosiale forskjeller i landet vårt, med at altfor mange unge gutter faller ut av skolesystemet, med at arbeidsløsheten blant innvandrere er langt høyere enn blant nordmenn, med det økende rusproblemet vi har i samfunnet. Slenger vi på en økt dose ressurser til barnevernet, til helsetjenesten, spesielt til barne- og ungdomspsykiatrien, til barnehagene, skolene og til kulturen, har vi kommet et stykke på vei. Hvis vi i tillegg kunne få til et løft for kriminalomsorgen, inkludert behandlings- og rehabiliteringstiltak, ville vi sannsynligvis ikke hatt behov for denne interpellasjonen.

Poenget er: Den kriminalpolitiske debatten er inne i en krise og har vært det i årevis. Hvordan er det mulig at vi så lenge har visst hvem det er som havner på galeien i Norge, uten å klare å møte dette sånn at vi klarer å forebygge at andre med de samme kjennetegnene havner i samme situasjon? Hvordan er det mulig at vi med åpne øyne skaper et samfunn hvor de sosiale forskjellene øker, hvor skoler som Hersleb legger ned positive tiltak for å inkludere vanskeligstilt ungdom, hvor «Alternativ til Vold» må bruke dyrebare ressurser på å grine seg til penger for å overleve enda et år, hvor barne- og ungdomspsykiatrien – bl.a. i mitt eget fylke – må si til unger at de må vente i opptil ett år på å få hjelp med det de sliter med? Kort sagt: Hvordan er det mulig at vi stiller oss sånn at den eneste måten å vise handlekraft på i justispolitikken, er å gå inn for de strengeste straffene, det største antallet fengsler og flest mulig politifolk?

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det er ikke vanskelig å være enig i det som har vært sagt om det forebyggende arbeidet, for det forebyggende arbeidet er utrolig viktig. Det er nødvendig at vi som politikere har våre øyne og vår oppmerksomhet rettet nettopp mot det som kan være med på å forhindre at folk kommer i den situasjon at de både skal etterforskes og dømmes og må sone. Men det er en annen debatt, i dag handler det om det som går på soning og soningskø. Jeg hadde nær sagt: «Om jeg hamrer eller hamres, ligefuldt så skal der jamres» – som det heter i et godt sitat. Vi hadde en periode hvor det ble skreket i opinionen og blant oss politikere om at vi gjør altfor lite for å få tak i de folkene som begår kriminelle handlinger. Så styrket vi politiet og sørget for at man fikk arbeidsredskaper som kunne bidra til at man kunne etterforske og oppklare flere saker. Og så kommer vi i den situasjon at fordi politiet blir mer effektive, klarer vi ikke å følge opp på fengselssiden. Det er klart at noen burde ha sett det, kanskje er det vi politikere som burde ha sett det, kanskje har vi fått de nødvendige signalene. Jeg tror ikke det er så forferdelig viktig å finne ut hvem som her har skylden, hva som er årsaken til at vi pr. i dag ikke har det antall soningsplasser som trengs for å avhjelpe den køen som vi har. Det som er det viktige, er jo at vi finner fram til ordninger som kan avhjelpe situasjonen, og som kan forhindre at vi får slike tilstander i framtiden. Derfor er de signalene som blir gitt i salen i dag, viktige, nemlig at her vil vi jobbe sammen for å få det til. Jeg hører både Fremskrittspartiets og Arbeiderpartiets signaler om dette, og jeg vet jo at også regjeringspartiene er innstilt på det.

Da jeg var guttunge, bodde jeg på et sted hvor det var veldig mange hvalfangere, og det som var et problem der av og til, det var når mødrene ropte ut, spesielt til guttungene som hadde gjort noe galt, at bare vent til pappa kommer hjem til våren, så skal du nok få juling. Jeg vet ikke hvor stor effekt det hadde – å få juling til våren, langt fram i tid, noe preventivt var det i hvert fall ikke i det. Det er riktig det som har vært sagt, det må være en rask reaksjon etter at forholdet er avklart, avdekket og pådømt. Jeg ser for meg at vi sammen må prøve å få til et trykk som gjør at kriminalomsorgen får den prioriteringen som den må ha, i de budsjettene som ligger foran oss. Sammen må vi være med og trykke på.

Liv Signe Navarsete (Sp): Det er eit viktig samfunnsspørsmål som blir reist i denne interpellasjonen. Senterpartiet vil gi interpellanten medhald i at det er ein uhaldbar situasjon i høve til dei veksande soningskøane.

Straff har som vi veit fleire føremål: Den dømde skal gjere opp for seg overfor samfunnet. Straffa skal vere så streng at ho hindrar gjentaking, samstundes som andre blir skremde frå liknande lovbrott. Uavhengig av straffeutmåling må soningstilhøva vere slik at den einskilde er i stand til å vende tilbake til eit normalt liv etter soning. Som det har vore påpeikt i debatten i dag, må vi ha fleire tankar i hovudet samstundes om vi skal lukkast i kampen mot den aukande kriminaliteten, som òg fører til aukande soningskø.

Politi- og lensmannsetaten må få tilstrekkelege ressursar til å prioritere både det utøvande og det førebyggjande arbeidet. Samarbeidet må styrkjast mellom politi- og lensmannsetat, foreldre, skule, organisasjonar og andre etatar, spesielt barnevernet.

Når så rettskraftig dom ligg føre, strir det mot folks rettskjensle at samfunnet ikkje syter for at dei dømde får høve til å gjere opp for seg. Difor er det naudsynt at kapasiteten på denne delen av strafferettsapparatet blir auka. Men moglegheit til å sone straff i opne anstaltar og arbeidsleirar må òg aukast, og særleg som ledd i arbeidet med å lette overgangen frå fengsel til eit liv i fridom, som er eit mål. Ein må òg i soningstida gi tilstrekkeleg tilbod om rehabilitering og ettervern, slik at den enkelte kan førast tilbake til samfunnet etter enda soning. Og meir differensierte soningsformer, som justisministeren var inne på i sitt innlegg, vil gjere det enklare å gi eit tilpassa tilbod.

Gjennom media er vi gjorde kjende med at grupper av kriminelle som er for sjuke til å gå inn i ordinær soning og for friske til å få tilbod om behandling, fell imellom fleire stolar. Desse menneska, som utgjer eit trugsmål mot tryggleiken i mange nærmiljø med gjentekne kriminelle handlingar, har vore i ei gråsone i politikken. Det er viktig å finne tiltak som òg kan famne denne gruppa, som utgjer ein trussel i sitt nærmiljø, og som har falle utafor både sonings- og behandlingstilbodet.

Senterpartiet ønskjer at kampen mot kriminalitet skal vere høgt prioritert. Skal vi lukkast i den kampen, må det stillast menneskelege og økonomiske ressursar til rådvelde. Vi ser fram til at justisministeren kjem attende til Stortinget med konkrete framlegg spesielt knytte til tiltak overfor ungdom, og at vi får ein brei debatt om det som er ei svært viktig utfordring for samfunnet vårt.

Anne Helen Rui (A): I Kriminalomsorgens hovedmål, punkt 1, heter det:

«Gjennomføre de reaksjoner som fastsettes av påtalemyndigheten eller besluttes av domstol straks de er rettskraftige

-iverksette straffereaksjoner straks de er mottatt og senest innen to måneder, når ikke annet er bestemt».

Med dagens situasjon er det klart for alle som vil se, at Bondevik-regjeringens justisminister Dørum ikke klarer å nå opp til disse målsettingene. Han sier han vil, han prøver kanskje også, som han sier her, men han får det ikke til. Jeg har hørt ham unnskylde seg med å si at det var lengre soningskøer for ni år siden. Og det er sant, men han hopper glatt over at i mellomtida har det også vært år da det ingen soningskø var. Jeg opplever det da som at justisministeren forteller en halv sannhet og ikke den hele og fulle sannhet. På talerstolen her i dag gikk han igjennom dette med statistikkene, som det kanskje har vært litt vanskelig å forholde seg til i de årene som har gått.

I hovedmålets punkt 2 står det:

«Legge forholdene til rette for at lovbryteren skal kunne gjøre en egen innsats for selv å motvirke et kriminelt handlingsmønster.»

I soningskø utenfor murene, utsatt for nye muligheter og fristelser, får den kriminelle neppe til noen endringer. Man må raskt inn til soning. Det må være fysisk plass, nok fagutdannete fengselsansatte til å være kontraktbetjenter som kan hjelpe den innsatte i gang med atferdsendringsarbeidet, og muligheter til å bli med på programmer som kan bidra til den atferdsendringen som må til for at den kriminelle skal være en annen når han kommer ut, enn da han kom inn.

Vi forventer nå aktiv og konkret handling fra justisministeren. Flere fengselsplasser kan framskaffes raskt, f.eks., som han sjøl var inne på, i Kongsvinger og muligens også i Bergen, kanskje også andre steder. Revidert nasjonalbudsjett ligger bare noen få dager fram i tid. Der vil vi få se om justisministeren har fått flertall slik at vi har en handlingsplan foran oss, om han er en handlingens mann som oppfyller det ansvaret han har – eller om det blir bare ord uten innhold. I revidert nasjonalbudsjett må det penger til, både til drift og til nye plasser. Nå har vi også hørt at Fremskrittspartiet har sagt at det ikke skal stå på dem når det gjelder å få flertall for det. Så langt har det jo vært Fremskrittspartiet Regjeringen har henvendt seg til, så da får vi håpe at Regjeringen kommer med mer penger til nye plasser og økt kapasitet, slik at vi får mulighet til å unngå soningskø neste år – kanskje.

Knut Storberget (A): Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Jeg er svært begeistret for at vi har en justiskomite som i så stor grad faktisk er enig om linjene slik man peilet ut kursen før jul, og i så måte kan jeg stille meg bak store deler av innlegget som justiskomiteens leder, Trond Helleland, holdt.

Det er i hvert fall ingen tvil om at denne debatten avstedkommer et betydelig politisk press i forhold til de politiske premissleverandører i tiden framover i forhold til spørsmålet om soningskøer. Det er heller ingen tvil om at alle vi som sitter i denne salen, ser helheten i dette.

Når jeg tillot meg å trekke fram ideen fra Kongsvinger kommune i forhold til Vardåsen leir, hvor man mener man kan åpne for fengsel, men også peker på at man i tillegg kan tilby opplæring av fengselsbetjenter og økning av kompetansen som Kriminalomsorgen har behov for, nettopp for å tenke helhet – vi kan ikke bygge fengsler uten betjenter – syns jeg det blir for lettvint å polemisere omkring et slikt forslag fra Kongsvinger kommune. Det er faktisk en god idé.

Når justisministeren og flere har vært inne på spørsmålet om forebygging, så la det ikke herske noen tvil om at økt fokus på det å bygge flere fengsler ikke må frata oss debatten og for så vidt fokuset i forhold til forebygging. Der vil jeg særlig peke på det som har vært framme i Stortinget ved flere anledninger i løpet av den siste tida, sammenhengen mellom vanlige folks alkoholbruk og voldssituasjonen på større og mindre tettsteder, og også det som er knyttet til barne- og ungdomskriminalitet, som er et særdeles viktig felt.

Til slutt vil vi kanskje alle se at dette vil handle om økonomi og økonomiske ressurser. Og i motsetning til representanten Ellingsen fra Fremskrittspartiet mener jeg at vi i justiskomiteen faktisk ikke trenger så mange flere kreative ideer på bordet, som det ble sagt. Noen la faktisk penger på bordet under siste statsbudsjett i forbindelse med Arbeiderpartiets forslag. Og i det store og hele er det vel det det vil falle ned på, nemlig spørsmålet om Fremskrittspartiet og regjeringspartiene faktisk vil bidra til å støtte oss i forhold til den utvikling vi ser for oss. I så måte er jeg fornøyd med dagens debatt, idet jeg føler at den iallfall har avstedkommet et signal fra et flertall, en slags politisk konsesjon, og en klar marsjordre til den politiske ledelsen i Justisdepartementet om at nå fordrer man at man legger seg i selene og presenterer gode og konstruktive forslag. Hvis ikke, risikerer vi vel alle juling til våren.

Statsråd Odd Einar Dørum: Først en alminnelig refleksjon: Jeg har tidligere sagt at det er i budsjettsammenheng man svarer på økonomiske spørsmål. Det er også vanlig i Stortinget at revidert nasjonalbudsjett har en mindre tyngde enn et vanlig budsjett. Men selvfølgelig er det som skjer der, også viktig.

Når det så gjelder kommentarene som er kommet, var det ikke min hensikt å polemisere omkring Vardåsen. Men jeg oppfattet at justiskomiteen har vært krystallklar på at man ønsker soningsplasser, og ikke noe som trekker fra på det. Ethvert forsøk som reduserer de praktiske mulighetene vi har, øker altså ikke soningskapasiteten. Hvis man ønsker økt soningskapasitet, enten det gjelder lukkede eller åpne plasser, bør man etter min mening også fokusere på det. Hvis man skal løse alle gode forslag man kan tenke seg å ha, på ett sted samtidig, går det ut over ett eller annet. Og jeg har i den forstand oppfattet marsjordren fra en samlet komite, at man ønsker å øke soningskapasiteten både når det gjelder lukkede og åpne plasser. Det oppfatter jeg som krystallklart.

Så har jeg også, som representanten Ellingsen tok opp, oppfattet at vi skal sørge for anbud innenfor politiets virksomhet. Det har Politidirektoratet fått i oppdrag å iverksette, og det vil selvfølgelig bli fulgt opp fra min side, både når det gjelder fangetransport og eventuelt også ved transport av asylanter ut av landet. Vi har også blitt bedt om å vurdere om private kan bygge fengsler som Kriminalomsorgen kan drive. Dette inngår i en del av de planene som jeg arbeider med, og som jeg vil komme tilbake til på egnet tidspunkt.

Flere av talerne har gang på gang sagt at vi må være opptatt av mer enn fengsel. Ja, men da er vi opptatt av noe så praktisk – som ikke koster penger – som forvaltningssamarbeid. Det betyr at det er et tett samarbeid mellom det Kriminalomsorgen driver med, det sosialkontoret driver med, det Aetat driver med, og det skolen driver med. Og da kan vi oppsummere følgende: Skolen er tungt inne i fengslet – og det er kjempepositivt – sosialkontorene er der av og til, og Aetat sjelden. Så dette forvaltningssamarbeidet, som altså handler om å bygge kontakt mellom de virksomhetene vi har i samfunnet, slik at en person som sitter inne, ikke skal komme tilbake som en gjenganger, er også en måte å forsøke å gjøre soningskøen mindre. Jeg antar at vi helt ut er enige om dette, og i hvert fall er det forhold som jeg legger veldig trykk på for å få gjort noe med.

Så har man markert veldig tungt at man ikke ønsker at unge skal komme i den situasjonen at de skal sone, og det er vi også helt enige om. Derfor kommer Regjeringen med en plan når det gjelder hvordan vi kan forebygge barne- og ungdomskriminalitet.

Jeg tror ingen har noen primitive løsninger på det vi står overfor. Jeg tror alle her i salen er enige om én vesentlig ting: Gjør du noe galt, skal du ha en reaksjon. Er du ung, skal du ha en reaksjon som ikke skal være en straff, men som skal sette en fornuftig grense, slik at den er oppdragende. Er du over den kriminelle lavalder, skal du ha en reaksjon som står i forhold til det du har gjort, og du skal ha det raskt. Vi skal både ha samfunnsstraff og nok soningskapasitet.

Presidenten: Dermed er sak nr. 7 ferdigbehandlet.