Trine Skei Grande (V): Lokale småbedrifter har alltid vært leverandører til det offentlige, spesielt i kommunene. De har også vært nøkkelbedrifter i den gradvise utviklinga av konkurranseutsetting, og alle kommunepolitikere kjenner til debatten om kommunale innkjøpsordninger og premissene for dem, bl.a. ivaretakelse av et lokalt næringsliv, som er viktig for alle små lokalsamfunn.
Nå ser vi at mye av dette er under endring, og lokalt næringsliv står i fare for å bli utkonkurrert i et marked som stadig mer vil bli basert på store innkjøp og elektroniske salgskanaler.
Programmet «E-handel i det offentlige» har som mål at 50 pst. i verdi av handelen med offentlige virksomheter skal skje elektronisk innen utgangen av 2003. For at dette ambisiøse målet skal kunne nås, må bl.a. de offentlige virksomheter stille krav om elektronisk vareinformasjon fra sine leverandører, og leverandørene må være i stand til å møte dette kravet på en god måte.
Erfaringene så langt er at svært få bedrifter er i stand til sjøl å produsere elektronisk informasjon av et slag som er brukbart for e-handel. Det gjelder sjøl store bedrifter, som en også skulle tro hadde et profesjonelt forhold til denne utfordringa.
De ressurssterke og profesjonelle bedriftene forstår imidlertid i stigende grad betydninga av dette, og tilegner seg – eller kjøper – nødvendig kompetanse på f.eks. e-katalogproduksjon.
For småbedriftene syns utviklinga å gå i motsatt retning. Det er nedgang i andel småbedrifter som har hjemmeside og tilbyr mulighet for e-handel. Videre vet vi at småbedriftene vil ha store problemer med å konkurrere om pris og andre betingelser på rammeavtaler med det offentlige. Mange små og mellomstore bedrifter har mer enn nok med sitt daglige kjøpmannskap, og har ikke energi til å løfte blikket og se på seg sjøl som en e-handelaktører.
Dersom denne utviklinga fortsetter, vil en betydelig andel av landets småbedrifter falle bort som leverandører til offentlige virksomheter. Årsakene vil enten være for dårlig konkurransedyktighet på rammeavtaler, manglende kompetanse på å lage eller anskaffe god nok elektronisk vareinformasjon, eller en kombinasjon av disse.
Norsk offentlig forvaltning har på sin side ikke råd til å slakke av på krav og tempo med hensyn til e-handel. Altfor store ressurser brukes på urasjonelle prosesser hos både innkjøpere og leverandører. Priser og øvrige handelsbetingelser er dårligere enn de burde ha vært.
Utfordringa blir derfor å gjøre små og mellomstore bedrifter kompetente på e-handel. Sjølsagt har bedriftene sjøl et ansvar for dette også, men jeg tror det er viktig og nødvendig å ta et politisk initiativ for å sikre at utviklinga av e-handel ikke fører til en uønsket negativ utvikling for de mange småbedriftene som våre lokalsamfunn er avhengige av.
Mitt spørsmål blir derfor hva Regjeringa og næringsministeren kan bidra med i så måte.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: I en ellers travel hverdag har mange bedrifter verken tilstrekkelige ressurser eller kompetanse til å bruke Internett strategisk som kanal for markedsføring og elektronisk handel. I tillegg kan det virke som om mange småbedrifter har tatt nettet i bruk uten å ha en klar forestilling om hva det innebærer, og at de derfor etter en stund ikke har ønsket, maktet eller har funnet det regningssvarende å fortsette.
Denne utviklingen står imidlertid i kontrast til personmarkedet. Mens utviklingen for småbedriftene viser en negativ tendens, har befolkningens tilgang til Internett stadig økt. Nordmenn er nå verdensledende når det gjelder tilgang til og bruk av Internett, illustrert ved at mange akkurat i disse dager leverer sin selvangivelse over nettet. Når det gjelder utviklingen av elektronisk handel, ser det derimot ut til å gå tregere i Norge enn i de øvrige nordiske land.
I europeisk sammenheng befinner vi oss på et mellomnivå, og ikke i toppsjiktet, der vi burde ha vært. Når det gjelder Internett-tilknytningen blant småbedriftene, er denne stabil på rundt 70 pst. etter en nedgang faktisk siden i fjor vår. Noe av årsaken til denne nedgangen kan være den generelle konjunkturnedgangen. En annen grunn kan være at mange bedrifter har fått et mer nøkternt syn på de gevinster og muligheter som ny teknologi og elektronisk handel gir, i hvert fall på kort sikt. Dersom bedriftene opplever at markedet og kunden ikke etterspør elektroniske løsninger, kan det for noen virke unødvendig med slike investeringer. Det kan også være slik at mange av de minste bedriftene, der leder selv deltar i produksjonen, ikke har ressurser eller kompetanse til å bruke den nye teknologien som et strategisk verktøy for markedsføring og salg.
Elektronisk handel er fremdeles i en utprøvingsperiode med stor og hektisk aktivitet, men har stor betydning for fremtidig vekst og verdiskaping. Det er uheldig dersom våre små bedrifter sakker akterut med å ta i bruk ny teknologi og tilby fremtidsrettede løsninger. Næringslivet har selv ansvaret for å velge strategi og tilpasse seg de gjeldende forretningsmiljøer til enhver tid. Det er ikke mulig å pålegge bedriftene å drive lønnsomt og fremtidsrettet. Myndighetene har på sin side ansvaret for å legge rammebetingelsene best mulig til rette for næringslivet. Dette er en oppgave som tas på alvor, og det er viktig at også små bedrifter har muligheten for å være med når det offentlige går over til mer og mer bruk av elektroniske verktøy.
Mye arbeid er gjennomført med tanke på å tilpasse gjeldende regelverk til den elektroniske utviklingen og internasjonale retningslinjer. Det nye innkjøpsregelverket er et godt eksempel. Her har Norge gått foran den internasjonale utviklingen og kommet langt i å åpne for elektronisk kommunikasjon og handel. Videre er arbeidet med IT-sikkerhet av stor betydning. Det skal være trygt å ta i bruk teknologi.
Som nevnt kan noe av årsaken til at bedriftene er tilbakeholdne med å ta i bruk elektronisk handel være at kunden har vært tilbakeholden. Som markedsaktør har det offentlige et ansvar, og skal som krevende kunde stimulere små og store bedrifter til å ta i bruk elektronisk handel. Her ligger Norge godt an, og «Program for elektronisk handel i det offentlige» i regi av Arbeids- og administrasjonsdepartementet ble i Europakommisjonens såkalte eProcurement-initiativ nevnt som et godt eksempel. På den offentlige elektroniske markedsplassen, som er under etablering, skal innkjøpere og leverandører i første rekke foreta transaksjoner knyttet til avrapporteringer på etablerte rammeavtaler, ordreoppfølging, fakturering og betaling. Det er for denne type transaksjoner at nytteverdien og effektiviseringspotensialet ved elektroniske løsninger er størst. Avhengig av hvilke behov og ønsker brukerne har, kan det på sikt også bli aktuelt å tilby andre tjenester på elektroniske markedsplasser, slik at flere faser av anskaffelsesprosessen kan omfattes. Vi skal bl.a. vurdere om den elektroniske kunngjøringsdatabasen DOFFIN, der alle planlagte innkjøp kunngjøres, skal knyttes opp til selve markedsplassen.
Ved at flere og flere offentlige virksomheter tar markedsplassen og kunngjøringsdatabasen i bruk, vil leverandørene deres få et viktig kundebasert stimuli. Det er lagt stor vekt på at inngangsterskelen for å ta i bruk markedsplassen, og for å lete i DOFFIN, skal være lav. Det er spesielt viktig for at de minste bedriftene skal kunne delta. På den offentlige markedsplassen er minimumskravet til at en leverandør skal kunne delta at bedriften har Internett-tilgang. Det samme gjelder for å kunne søke i DOFFIN-databasen. Dette betyr at 70 pst. av våre små bedrifter allerede har en viktig forutsetning på plass, og at terskelen for de siste 30 pst. er på et absolutt minimumsnivå. Den offentlige markedsplassen sikrer også at det offentlige stiller ensartede krav til varekataloger, og at handelsprosesser er ensartede. Dette er en særlig fordel for de minste bedriftene, som ellers kanskje ikke har ressurser til å forholde seg til mange kunder med ulike krav.
Uavhengig av om innkjøperne tar i bruk elektronisk handel eller ikke, kan store innkjøpsvolum samlet i en avtale medføre at de minste bedriftene kommer til kort. Særlig gjennom etablering av rammeavtaler kan innkjøpsvolumene bli i største laget. Regjeringen har derfor besluttet at alle større statlige anbud skal forelegges Konkurransetilsynet til uttalelse før anbudsinnbydelsen går ut.
På den annen side er rammeavtaler et nødvendig redskap for å gjennomføre offentlige anskaffelser på en effektiv måte. Rammeavtaler som utformes slik at de gir mulighet for delavtaler innenfor enkelte geografiske områder eller innenfor enkelte produktområder, er også et konkurransefremmende virkemiddel som gir gode muligheter for deltakelse fra små og mellomstore bedrifter. Slik deling og en konstruktiv bruk av rammeavtaler kan være en utfordring, fordi det tar tid for innkjøpere å sette seg inn i markedsforholdene og innarbeide et sett med rammeavtaler med de valgte leverandører. Elektroniske løsninger vil gjøre denne jobben enklere, og markedsplassen har nettopp et særskilt fokus på å distribuere informasjon om de inngåtte rammeavtalene. Slik vil vi få et verktøy for å dele opp avtaleporteføljen og sikre at de beste leverandørene vinner, uavhengig av størrelse og geografisk lokalisering.
For at bedrifter over hele landet skal gjøres kjent med markedsplassen og få et grunnlag for å vurdere om de vil ta den i bruk, skal «Program for elektronisk handel i det offentlige» i samarbeid med Næringsdepartementet og Fellesforum for e-handel, KS, HSH og NHO nå i vår arrangere en rekke seminarer om temaet over hele landet.
For norske bedrifter representerer bruk av ny teknologi et viktig bidrag til økt konkurranseevne. Fra Regjeringens side er vi opptatt av å stimulere til vekst og verdiskaping gjennom elektronisk handel. Det er også bakgrunnen for en rekke gjennomførte og foreslåtte lovendringer for å legge forholdene til rette for e-handel. For Distrikts-Norge representerer elektronisk handel også en mulighet til å redusere avstandskostnader, både for leverandører og kunder. Å forbedre rammebetingelsene for elektronisk handel i Norge er derfor et prioritert område i næringspolitikken.
Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Trine Skei Grande (V): Jeg må takke statsråden for svaret.
Jeg er veldig glad for at vi har en næringsminister som både forstår problemet og gir et så grundig svar. Det er tydelig at Regjeringa her tar en rekke grep i forhold til anbud, lover, rammebetingelser og også ser distriktspolitiske vinklinger på disse utfordringene.
Det er betryggende at det er gjort en rekke grep, men jeg tror vi også har en utfordring ved å se spesielt på småbedrifter i forhold til dette. Det er også en stor politisk utfordring å ta et holdningsgrep i en rekke småbedrifter, som ellers føler at hverdagen kan være tøff nok – at skjemaer og offentlige krav kan være tøffe nok som de er – slik at de også ser muligheten i dette markedet. Det er snakk om en holdningsendring som er en utfordring også for det politiske Norge.
Jeg takker igjen for svaret, som var både grundig og godt.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det offentlige, enten det er kommune, fylke eller staten, har ofte vært og kan i stigende grad gjerne sies å være en krevende kunde, ikke minst for små og mellomstore bedrifter. Dette husker jeg godt fra min tid som ordfører. Ofte hadde man dette dilemmaet mellom lokale kjøp og kanskje å gå lenger ut for å skaffe seg det som i hvert fall i første omgang fremstod som rimeligere varer. Når det gjelder innhenting av anbud, har vi jo lovverk som vi nødvendigvis må holde oss til.
Det blir enda mer krevende for små og mellomstore bedrifter når det offentlige går over til å bruke elektronisk kommunikasjon i mange av disse innkjøpene, og noen småbedrifter vil på en måte føle seg ytterligere ekskludert fra muligheten til i det hele tatt å kunne delta i denne handelen. Det er klart det er viktig for Regjeringen, for det offentlige, å tilrettelegge en arena som gjør at muligheten for småbedrifter som vil ta denne utfordringen, i hvert fall er til stede. Det er helt klart at bedriftene selv også må gjøre visse ting, men det som er vår jobb, er å lage terskelen så lav som mulig for at de skal kunne ta i bruk dette.
På lovverksiden er det gjort mye, vil jeg vel si, i de siste år, og fremdeles identifiserer vi alle problemområder som måtte være for at dette skal kunne gå så glatt som mulig. Men her er det et betydelig informasjonsbehov til bedrifter, ikke minst til små og mellomstore bedrifter, ettersom det offentlige tar dette i bruk i stigende grad. Derfor er det etablert et veldig godt samarbeid, som jeg tror i løpet av våren kommer til å materialisere seg i en del regionale og lokale konferanser for å orientere næringslivet om disse tingene som er på gang.
Til syvende og sist vil vi jo ha en felles glede av at vi gjennom innkjøpsrutinene i det offentlige får mest mulig ut av skattekronene. På den annen side er vi med på å legge til rette for at disse småbedriftene også vil være i stand til å ha leveranser næringslivet imellom.
Det er klart at e-handel er i sin spede begynnelse. Vi ligger dårlig an i Norden, ca. 12-13 pst. av handelen foregår visstnok over nettet, men dette må antas å stige i tiden som kommer. Og det er vår oppgave å sette norsk næringsliv i stand til å møte de utfordringene.
Aud Gaundal (A): Dette er en viktig debatt, og Arbeiderpartiet er glad for interpellasjonen. Elektronisk innkjøp er voksende, og vi vet at det offentlige kan spare betydelige penger på dette. Interpellantens eksempel fra Askim er et godt eksempel.
Da Lars Sponheim var næringsminister, ble det tatt viktige initiativ på dette området. Dette ble sterkt fulgt opp av Stoltenberg-regjeringa, og gikk inn som en naturlig del av Grete Knudsens eNorge-plan. Dessverre har ikke dagens regjering fulgt opp like imponerende som de to foregående. Men rett skal være rett, næringsministerens svar i dag samt redegjørelsen i mai kan vise at også nåværende regjering tar et grep om utfordringene på dette området.
Regjeringa Stoltenberg etablerte et program som nå har vært i drift i et års tid – et nasjonalt e-handelsprogram som skal stimulere til bruk av e-handel og forretningsdrift i små og mellomstore bedrifter. SND medvirket også.
Å stimulere til elektronisk forretningsdrift generelt er kanskje det viktigste for små og mellomstore bedrifter. Da vil de også mye lettere kunne henge med i forhold til offentlige anbud. For det er slik som interpellanten sier, at de har vanskelig for å komme med.
Men det skjer også positive ting. Nord-Trøndelag og Nordland fylkeskommuner har gått sammen om et prosjekt, fordi de så at det var mangel på kunnskap om det offentlige i næringslivet og tilsvarende i det offentlige, som var en av årsakene til at det offentlige innkjøpsmarkedet ikke fungerte helt etter hensikten. De laget derfor et treårig leverandørutviklingsprosjekt. Møteplasser, treff, råd, opplæring og kompetanseheving er de sentrale stikkordene i prosjektet, som startet 1. januar 2001. Det er spesielt spillereglene i det offentlige innkjøpsmarkedet som det skal spres kunnskap om. Både kommuner og bedrifter er målgrupper, og prosjektet skal bidra til at flere bedrifter skal bli bedre til å kjempe om de krevende offentlige kunders gunst. Prosjektet er et samarbeid mellom de to fylkeskommunene samt NHO, KS og SND. Dette ble en lokal suksess i den forstand at to lokale leverandører i Nord-Trøndelag har skaffet seg kontrakter for nærmere 90 mill. kr fordelt på en fireårsperiode med innkjøpsordningen i fylkeskommunen.
Prosjektet har vært så vellykket at prosjektet sist fredag fikk prisen «Årets logistikkprosjekt 2001» av NIMA, Norsk forbund for innkjøp og logistikk. Prosjektet har avslørt et mønster som viser at staten inngår avtaler som i sin form favoriserer de store leverandørene, slik interpellanten understreker, og ikke minst viste det at det er stor mangel på kunnskap om de lover og regler som gjelder, og dessuten de muligheter som næringslivet har til å være med i konkurransen om offentlige møteplasser.
Videre pekes det på at prosjektet gjør noe konkret for å løfte informasjonen om markedet og å synliggjøre hindre av forskjellig art. Dessuten er Nordkalott-torget etablert. Det er en møteplass for interesser knyttet til offentlige anskaffelser. Prosjektet gjør altså noe konkret for å tilrettelegge for elektronisk database for leverandørene – og ikke minst gjøres det i et distriktsperspektiv. Derfor fikk de to fylkeskommunene prisen, noe som viser at det nytter at det offentlige bidrar overfor store og små i næringslivet.
Silja Ekeland (H): Utviklingen av elektronisk handel og forretningsdrift kan gi store effektiviseringsgevinster. Tanker om hvilken rolle det offentlige kan ha i denne prosessen, er bl.a. godt illustrert i «Strategi for elektronisk innhold», som kom fra departementet for noen uker siden.
Den illustrerer bl.a. hvor viktig det offentlige kan være i forhold til å øke bruken av elektronisk verktøy. Jeg støtter interpellanten Trine Skei Grande i hennes syn på viktigheten av at det offentlige blir en krevende bruker av elektroniske tjenester, og ikke minst at de gjør sitt innhold tilgjengelig via nettet.
Økt bruk av IKT i det offentlige vil være med på å dra opp etterspørselen etter moderne verktøy. Dessuten vil det bidra til opplæring av befolkningen og sørge for at små og mellomstore bedrifter sannsynligvis får en svært mye mer effektiv behandling ved kontakt med offentlig sektor enn det de får i dag.
I tillegg vil offentlig etterspørsel etter slike tjenester bidra til bedre utbygging av den infrastruktur som trengs. Jeg ser derfor frem til statsråd Gabrielsens IT-politiske redegjørelse for Stortinget i mai og resultatene av arbeidet som nå gjøres med videreutviklingen av eNorge-planen.
Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.
Øystein Hedstrøm (FrP): Stortinget behandlet 6. desember 2000 lov om endringer i lov om offentlige anskaffelser, som også omfatter kommunesektoren, og som gjør offentlige anskaffelser uavhengig av anskaffelsens verdi.
En samordning av de uoversiktlige og kompliserte regler som leverandører av varer, tjenester, bygg og anlegg har måttet forholde seg til, har vært til fordel for virksomheter med små ressurser. Gjennom å få på plass dette felles regelverket utjevnes en god del av de ulempene mindre bedrifter har hatt. Tidligere var det nok slik at en del kommunale oppdragsgivere bedrev kommunal proteksjonisme eller gravde vollgraver rundt egen kommunegrense ved å favorisere kommunenes egne håndverkere, entreprenører og leverandører, bl.a. for å sikre arbeidsplasser og ringvirkninger lokalt. Slike spesielle hensyn har nå gått ut på dato, fordi vi nå har fått utviklet et effektivt system, hvor den tilbyder velges som har det beste anbudet, basert på en rekke forhåndsdefinerte kriterier. Dette gjør at en del lokale virksomheter må skjerpe seg, fordi de møter sterkere konkurranse. I tillegg kommer at innkjøpsrutiner i mange kommuner fornyes og effektiviseres, bl.a. ved elektroniske innkjøp.
En del bedrifter føler at de trykkes ned av skyhøye skatter og avgifter og har små marginer å gå på. De har problemer med å henge med i den teknologiske utviklingen med de tilleggsuttellinger av menneskelig og teknologisk art som dette innebærer.
Det er grunn til å være bekymret over de vanskeligheter enkeltstående bedrifter kan ha med kommunene som kunde. Likevel, Markedsplassen er et egnet virkemiddel for samordnede og rimelige innkjøp. Fremskrittspartiet mener dette er fremtiden, og at bedriftene må følge med.
Når det er sagt, for at mindre bedrifter skal kunne anpasse seg, må den elektroniske anbudsprosessen være enkel. Forenkling, er stikkordet. I en overgangsfase bør oppdragsgiverne også vurdere å kjøre ut skriftlige anbud. Videre kan det være hensiktsmessig å etablere møter, hvor man orienterer om anbudsprosessene. Dette vil være en fordel for kommunene selv, som derved kan få flere tilbydere på banen, med lavere priser på anskaffelsene som et sannsynlig resultat.
Nærings- og handelsdepartementet arbeider med en handlingsplan for offentlige anskaffelser, hvor småbedriftene står i fokus. Dette mandatet bør også inneholde elementer om hvordan norske bedrifter lettere kan anpasse seg den elektroniske hverdag innenfor offentlige anskaffelser.
Jørgen Kosmo overtok her presidentplassen.
Inge Ryan (SV): Spørsmålet som Trine Skei Grande tar opp, er viktig. Det er viktig for distriktene også å ha mulighet til å være med i denne konkurransen, men da kreves det at infrastrukturen er på plass.
Da Grete Knudsen var statsråd, ble det utarbeidet ganske ambisiøse planer for utbygging av en infrastruktur som skulle føre til like muligheter over hele landet. Den såkalte bredbåndsplanen var ambisiøs, og så vidt jeg kan se i dag, er den ikke oppfylt på noe vis. Man har stolt på at markedet skulle løse noen av problemene – eller utfordringene, som det kanskje er mer riktig å si – men det viser seg at det skjer i altfor liten grad. Hvis dette skal bli en næring som skal være lik for hele landet, er man nødt til å se på mulighetene for å bygge ut bredbånd og eventuelt andre liknende tilbud på en måte der staten blir mye mer aktiv. Jeg tror at markedet ikke finner det hensiktsmessig å gå ut til de aller minste kommunene der befolkningstettheten er lav, og derfor må staten her ta et særskilt ansvar.
Jeg kunne derfor tenke meg at næringsministeren ville si litt om det hvis han får ordet igjen, om man har ambisjoner om å gjøre en større innsats på dette området, slik at alle aktørene får like muligheter til å ha et godt tilbud på infrastruktur når det gjelder denne typen spørsmål.
Olaf Gjedrem (KrF): Elektroniske innkjøp er ei viktig, positiv nyvinning og representerer utfordringar for det offentlege og leverandørbedrifter i tillegg til for den private sektoren, som ikkje er omhandla i denne interpellasjonen. Det fører til at ein får meir konkurranse og større fleksibilitet, og at varer og tenester som blir leverte, blir billigare. Det er i sum veldig positivt.
Interpellanten syner at det òg er eit problemfelt som dukkar opp, i og med at ein får nye omsetningsarenaer. Det offentlege må sikra at flest mogleg bedriftstypar har tilgang til Marknadsplassen og kan ta aktivt del i tilbodet frå det offentlege, for det første for å sikra konkurranse og for det andre for å sikra at enkelte bedriftsgrupper, eksempelvis små bedrifter, ikkje vert haldne utanfor deltaking.
Det bør vera tilstrekkeleg med eit tilgjenge til e-post. Det enkle, er eit stikkord. Ein bør òg utarbeida visse standardar. Det er òg positive sider ved dette endringsbiletet. Små bedrifter kan faktisk få breiare kundegrunnlag i og med at plasseringa av ein bedrift ikkje er så avhengig av å måtta vera i nærmiljøet. Dei bedriftene som ikkje når sine tradisjonelle, lokale marknader, kan nå ut til andre marknader. Ein annan fordel er at distriktet òg kan vera ein viktig arena for denne nye handelsmetoden. Desse bedriftene treng ikkje liggja i sentrale strøk, slik som dei mykje har gjort fram til nå. Derfor får distrikta ein ny fordel, som det er viktig å utnytta.
Elles ligg mange av utfordringane hos den enkelte bedrift og arbeidslivet sine organisasjonar når det gjeld å kvalifisera seg til denne nye innkjøpspraksisen i fellesskap. Det har mykje med haldning å gjera. Men e-handel har kome for å verta og for å vera eit tilbod i framtida. Derfor gjer den enkelte bedrifta rett i å tilpassa seg denne situasjonen jo før, jo heller.
Kompetanseoppbygging er òg det offentlege sitt ansvar, og det offentlege må ha si merksemd retta mot spesielle behov som kan dukka opp i dette aktuelle problemfeltet, som interpellanten peika på.
Odd Roger Enoksen (Sp): Det er tre forhold som jeg gjerne vil peke på, og som jeg tror vil komme til å bli avgjørende for om også de minste bedriftene skal kunne ta del i e-handel.
Det ene er det som næringsministeren var inne på i sitt svar til interpellanten, nemlig utforming av avtaleverk og utforming av rammeavtaler. Det er helt riktig som næringsministeren sa, at dette må gjøres på en måte som også gir de minste anledning til å delta i anbudskonkurransen, og at kravene ikke utformes slik at det bare blir de store leverandørene som slipper til.
Det andre er behovet for kunnskap i næringslivet, og da snakker jeg fortsatt spesielt om de minste bedriftene. Næringsministeren sa i sitt svar at det var en lav terskel for å ta i bruk e-handel. Jeg deler bare delvis denne oppfatningen. Det er særdeles ille at Regjeringen og stortingsflertallet har kuttet i SND-støtten, som går til viktige kompetansehevende tiltak, og som er en helt nødvendig del av finansieringen for de små bedriftene, som ofte har problemer med å klare den kompetansehevingen som skal til, på egen kjøl. Mange av distriktsbedriftene er også nødt til å påta seg betydelige reisekostnader for å kunne ta del i den kompetansehevingen som skal til, og har ikke rygg til å bære de kostnadene. Der har SND utgjort en særdeles viktig del.
Men det viktigste er allikevel det tredje poenget, som går på infrastruktur og helt konkret behovet for utbygging av bredbånd til hele landet. Det kommer til å være avgjørende for om næringslivet over hele landet skal kunne få ta del i denne type handel i framtiden. Dette vil være avgjørende for lokaliseringen av framtidens bedrifter. Det er en skremmende passivitet fra Regjeringens side i forhold til å ta tak i dette. Det burde være et nasjonalt ansvar. Men i stedet opplever vi altså at Regjeringen skyver ansvaret over på kommunene. Det er ikke holdbart, og jeg tror vi vil komme til å se at dette ikke vil føre fram. Det er jo heller ikke slik at vi bygger ut bredbånd for kommunenes del, slik som man kan få inntrykk av etter samferdselsministerens kommentar i Aftenposten i forrige uke, der hun sier:
«Vi kan ikke pøse ut en masse penger før vi vet mer om hva kommunene skal bruke bredbåndet til.»
Det er ikke kommunene, men først og fremst næringslivet som har bruk for dette. Vi må ikke la det gå slik som jeg leste i en innstilling fra 1896 her i Stortinget da «Jernbanekomiteen» behandlet «ekstraordinære Bevilgninger til Udvidelse av Rigstelegrafen og Rigstelefonen», der man om «Landet nordenfor Namsos» sier at de fleste vil forstå
«at et Anlæg opover det nordlige Norge under de nævnte Omstændigheder vilde blive overordentlig kostbart, medens det er tvilsomt, hvorvidt dets Nytte vilde staa i rimeligt Forhold til Omkostningerne».
Det sa man om utbyggingen av rikstelefonen den gangen. Da hadde man i det minste ærlige politikere som kalte en spade for en spade og sa at man ikke ønsket å bygge ut telefonen i Distrikts-Norge. Nå tror man på markedet. Men det viser seg at markedet ikke strekker til.
Ivar Kristiansen (H): Jeg tror jeg skal vende tilbake til tiden etter at summetonen også kom nordover, i motsetning til foregående taler, fordi dette er en viktig interpellasjon. Den er viktig på den måten at det her er spørsmål om å åpne for mulighetene for et enklere Norge. Det som Næringsdepartementet er i gang med nå, er å åpne for at små og mellomstore bedrifter i det hele tatt skal få lov til å være aktører når det gjelder den aller største kunden, som offentlig sektor er. Vi kan ikke ha for enkle innfallsvinkler til et spørsmål som dette.
På den ene siden vet vi at et mer effektivt innkjøp for offentlig sektor vil gi nokså mange milliarder kr ekstra, både til skolen, til samferdsel og til helsesektoren. På den andre siden vet vi at de som har ansvaret for å handle inn lokalt, sannelig må gjøre det som de oppfordrer private til å gjøre, nemlig å benytte nærkjøpmannen. Da beholder man ham i mye lengre tid enn om man kjøper varer og tjenester der de tilsynelatende ser ut til å være best og billigst.
Det handler også om i hvilken grad de som sitter med ansvaret lokalt, skal få lov til å kvalifisere små og mellomstore bedrifter. Vi har sett at man her i denne salen, bl.a. under behandlingen av lov om offentlige innkjøp, har prøvd å træ nedover små og mellomstore selskap klausuler som nærmest er umulige for et lite selskap å ta innover seg. Kontraktørklausul, lærlingklausul, osv. måtte på død og liv inn i lov om offentlige innkjøp. Det ble det gjort forsøk på. Vi har sett at det har vært så vidt kompliserte rutiner for å få lov til å selge varer til offentlig sektor at man allerede der har sørget for å få bort dem som sitter nærmest, og kanskje er de beste til å yte service i sitt nærmiljø. Derfor er det som Nærings- og handelsdepartementet nå er i gang med, oppfølgingen av «Et enklere Norge», svært viktig i denne sammenheng. Da kan vi eksempelvis ikke ha et KS som ønsker å stritte imot, som ønsker å stille seg på siden av intensjonen i lov om offentlige innkjøp, for vi vet at vi gjennom EØS-avtalen har trafikkregler på dette området som sier noe både om terskelverdier for innkjøp og i hvor stor grad handlefriheten er og skal være. Derfor er denne interpellasjonen viktig. Derfor er det viktig at man oppnår det som er intensjonen med interpellasjonen og svaret fra statsråden, nemlig at ikke bare de som skal selge varer og tjenester til kommunen, skal kvalifiseres, men at man på den andre siden også tar et ansvar lokalt for å kvalifisere dem som skal kunne selge varer og tjenester til den største av alle kunder, nemlig hele den offentlig sektor.
Trine Skei Grande (V): I dag har jeg for første gang i mitt liv levert to interpellasjoner til Stortinget. Begge ble levert på bakgrunn av en oppriktig bekymring, og begge har vært riktig oppløftende – også denne runden. Det var en liten nedtur under hr. Enoksens innlegg, men et sånt sitat tror jeg nok mest beviser at når politikerne tror at de skal overskue teknologiens utfordringer, så tar de som oftest feil. Den dagen vi har bygd ut bredbånd til alle kommuner, har teknologien kanskje rast forbi oss, og det vil være andre store muligheter for fjellbonden i Rørvik til å kommunisere med omverdenen.
Jeg ser som utdanningspolitiker også lyst på framtida ut fra det vi i dag ser når det gjelder yrkesfag, nemlig at søkningen til temaet medier og kommunikasjon er eksplosiv. Jeg håper ikke det gir oss flere hjemmesidefirmaer, men at det faktisk gir kompetanse ut til bedriftene på akkurat det feltet. For jeg tror at det er to ting som utgjør hovedutfordringa her: kompetanse og holdninger.
Så er selvfølgelig rammebetingelsene helt avgjørende, selv om jeg er usikker på om bredbånd ene og alene er avgjørende for om man klarer å levere et anbud eller ei. Men det er kjempeviktig med forenklinger, det er kjempeviktig med prosjektet «Et enklere Norge». Vi må ha småbedriftseiere som har ønske om å kunne – og som kan – levere et anbud, men man må også ha småbedriftseiere som har energi til å være på akkurat det området. Derfor er forenklingsarbeidet til Regjeringa så viktig.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det har vært tatt opp en del forhold knyttet til det som går på infrastruktur – Ryan og Enoksen var særlig inne på bredbånd. Jeg vil komme tilbake til en del av de tingene i forbindelse med den IT-politiske redegjørelsen, siden Presidentskapet har sett i nåde til statsråden og latt ham få lov til å holde en slik.
Jeg er helt enig i at det er en viktig del av hele – jeg holdt på å si – «IT-ifiseringa» av Norge at vi har en infrastruktur som er tilstrekkelig, men jeg tror ikke det er en avgjørende premiss for at en skal kunne innlevere anbud. Selv om man måtte ha annen tilkobling enn bredbånd, vil en kunne få disse tingene frem. Men det er noe vi skal komme tilbake til.
Jeg tror det er veldig viktig at vi har det for øye at småbedrifter skal få tilgang til e-handel for å kunne selge varer til det offentlige, men ikke minst er det rammeavtaleverket vi lager, kanskje en enda viktigere faktor for at mindre bedrifter, som ofte ligger i distriktene, skal kunne være delaktige i dette.
Så er det klart at kunnskap og holdninger er meget viktig for om bedrifter skal ta dette i bruk. Jeg vil si at hvis en har den minste kunnskap knyttet til bruk av IKT, kan man i realiteten gjøre dette hvis man vil. Men vi ser at mange velger det bort, og det har også å gjøre med at handelen som foregår i næringslivet på det området, er høyst begrenset.
Når det gjelder sitatet som Enoksen kom med, skjønner jeg at han – jeg vil ikke si på sine eldre dager, det ville være å ta godt i – har begynt å grave i arkivene her. Han har funnet det mest relevante i en stortingsinnstilling, eller en debatt, fra 1896. Han sa, så vidt jeg husker, at den gangen var det «i det minste ærlige politikere». – Jeg vil gjøre dagens politikere oppmerksom på at det var før Senterpartiet hadde arrivert i disse saler.
Presidenten: Vel, vel …
Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.