Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Per Roar Bredvold til kultur- og kirkeministeren,
vil bli blir besvart av olje- og energiministeren på vegne
av kultur- og kirkeministeren.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til kirke- og kulturministeren som vil bli
besvart av olje- og energiministeren:
«Når en prest og en sogneprest
er gift samtidig som de har boplikt i hver sin prestebolig i hver
sin kommune, oppstår en uvanlig situasjon. Dette blir nå tilfellet
i Eidskog kommune i Hedmark.
Synes ikke statsråden, på generelt
grunnlag, det eksisterende regelverket
er noe firkantet, og at det derfor bør være
rom for mer smidighet, og kanskje aller helst at boplikten heller
bør basere seg på frivillighet?»
Statsråd Einar Steensnæs: Det er praksis for å gi fritak for
boplikten når plikten vil være til hinder
for at et presteektepar kan bo i samme bolig. Skriften sier: «Det som
altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» For
det tilfellet representanten Bredvold beskriver, betyr dette at
det vil være en kurant sak for den ene av ektefellene å få fritak
for boplikten. Spørsmålet om prestens bosted
var formodentlig et forhold som de berørte menighetene også var
kjent med under prosessen med å tilsette ny prest.
De fleste prestestillinger i Den norske
kirke er tillagt tjenestebolig med boplikt. Ordningen med tjenestebolig for
prester har lang tradisjon. Den er begrunnet både
i folks behov for å ha lett tilgang til presten og i muligheten
for forflytning og rekruttering, særlig til utkantstrøkene.
I tillegg kommer at boligen ofte brukes som et arbeidsredskap
i menigheten. For menigheten oppleves det gjerne som berikende at
presten er en del av lokalmiljøet.
Prest som ikke ønsker å bo
i presteboligen, kan søke om fritak for boplikten.
Fritak blir gitt når det foreligger særlige
grunner. Som eksempler kan jeg nevne helsemessige
forhold, eller at presten nærmer seg pensjonsalder. For øvrig
vil søknader om fritak for boplikt måtte avgjøres etter
en konkret vurdering av både de tjenstlige
hensyn og de personlige forholdene som gjør seg gjeldende
i det enkelte tilfellet. Prestens ønske skal tillegges
stor vekt, men boplikten bør ikke praktiseres
så liberalt at ordningen med tjenesteboliger gradvis avvikles,
uten at konsekvensene er klarlagt og akseptert både
i presteskapet og i Kirken for øvrig.
Spørsmålet om boplikt var oppe
som sak på Den norske Kirkes presteforenings
siste generalforsamling i september 2000. Om lag to tredjedeler
av forsamlingen stemte da for å beholde boplikten. Når
presteskapet aksepterer plikten, er nok årsaken at man
ser at det vil være vanskelig å beholde
et tilbud om bolig, uten at det også er plikt
til å bo i den boligen som stilles til disposisjon. Dette
er en vurdering som Kultur- og kirkedepartementet er enig i.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for et godt
svar. Jeg tolker det dit hen at den omtalte saken vil løse
seg til alles beste. Det vil si at den ene boplikten frafalles,
og det er bra.
Men det bør allikevel ikke være
en sak, Det bør være en selvfølge,
slik jeg ser det, at prestene selv må få lov til å bestemme
hvor de ønsker å bo, og hvordan de ønsker å bo.
I avisen Glåmdalen av 16. mai står det:
«Egil
Sundby, direktør for Opplysningsvesenets fond, sier
til Glåmdalen at det ikke fins noen
retningslinjer for hvordan fondet skal behandle denne typen dispensasjonssøknader
fra boplikt.»
Og:
«Det er i utgangspunktet ikke
så lett for prester å få dispensasjon
fra boplikten.»
Det er der det kommer inn at det må være
mer smidighet i slike saker, men jeg tolker svaret fra statsråden
dit hen at det vil det nå bli.
Statsråd Einar Steensnæs: Når det gjelder slike tilfeller som
representanten Bredvold tar opp her, er det en etablert
praksis at det vil bli gitt unntak fra boplikten. Det sier
seg selv at et presteektepar skal bo i samme bolig, og dermed vil
de få dispensasjon.
Når det gjelder andre delen
av Bredvolds synspunkter, nemlig at presten selv skal få bestemme
hvor han skal bo, hører det spørsmålet
helt klart sammen med boplikten. Det er ikke slik, slik
ordningen er i Kirken i dag, at presten selv kan bestemme
dette. På visse bestemte vilkår kan
det innvilges dispensasjon fra boplikten, men det må vurderes
i det enkelte tilfelle, slik som jeg detaljerte det i mitt første
svar.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker nok en gang for svaret.
Men retningslinjene, i hvert fall slik som
jeg tolker dem ut fra det som ble sagt i den artikkelen, er forholdsvis
vage, og kanskje de rett og slett mangler. Man må se på dette,
slik at man får retningslinjer som er både smidige,
enkle og greie å forholde seg til. Dagens samfunn forandrer
seg, og jeg tror det er flere prester i dag enn det var før
som ønsker å få sin egen bolig,
for på den måten å gli inn i lokalsamfunnet.
Statsråd Einar Steensnæs: Spørsmålet om prestenes boplikt
har vært tatt opp i ulike sammenhenger. Det er selvfølgelig
ulike argumenter, men samlet sett har også Den
norske kirkes presteforening kommet til at dette er en
tjenlig og god ordning. Som jeg refererte til, var et bredt flertall
på siste generalforsamling enig i at boplikten for prestene
måtte videreføres, ut fra de argumentene som er
positive i forhold til dette.
Det er selvfølgelig også slik
at i enkelte tilfeller er det gode grunner for å fravike
boplikten. Etter den informasjon jeg har, er det en fleksibilitet
og en forståelse i systemet som gjør det mulig
for en prest som har gode argumenter, enten han nærmer
seg pensjonsalder, det er sykdom inne i bildet, eller
det er andre gode grunner, som i dette tilfellet
som representanten Bredvold nå tar opp, at boplikten kan
fravikes. Men som generell ordning er det fremdeles boplikt for
prester i Den norske kirke.