Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har følgende spørsmål
til helseministeren:
«Studier gjort på oppdrag
fra Sosial- og helsedepartementet viser at samarbeidet mellom
sykehusene og pleie- og omsorgstjenesten i kommunene er
til dels mangelfull og problematisk i forhold til pasientbehandling
ved utskriving/tilbakeføring og oppfølging.
Det er uakseptabelt at pasienten blir gjort til kasteball mellom
de ulike nivåene i helsetjenesten.
Hva vil statsråden gjøre
med dette?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Som det blir påpekt i spørsmålet,
er samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten
og pleie- og omsorgstjenesten ikke alltid optimalt. Tidvis
får det uønskede konsekvenser for pasientene.
Jeg er enig med representanten Gløtvold i at dette ikke
er akseptabelt. Det er et mål at pasienten i størst
mulig grad skal oppleve behandlingstilbudet som et hele, og ikke som
et oppstykket system fordi ansvaret er hjemlet i ulike institusjoner
og på ulike nivåer.
Lovverket tar opp dette forholdet flere steder.
Jeg vil særlig peke på kravet om individuell
plan i spesialisthelsetjenesteloven og veiledningsplikten overfor
kommunehelsetjenesten i samme lov. Gjennom helseforetaksloven er
det forutsatt at foretakene også samarbeider
med andre aktører når dette er nødvendig
for å fremme foretakets formål, som bl.a. er beskrevet
i formålsparagrafen i spesialisthelsetjenesteloven.
Jeg har tatt opp forholdet i styringsdokumentene
for i år. Utskriving av ferdigbehandlede pasienter er her
særlig trukket fram. Det forutsettes at hvert enkelt helseforetak
etablerer et godt samarbeid og gode
samhandlingsrutiner med kommunehelsetjenesten. Gjennom
slike gode samarbeidsrelasjoner kan en sikre rask utskriving og
god oppfølging av pasienten etter sykehusoppholdet.
Forskrift om kommunal betaling for
ferdigbehandlede pasienter fastsetter at kommunen på nærmere
fastsatte vilkår skal dekke utgifter for pasienter som
er ferdigbehandlet, men som oppholder seg i sykehus i
påvente av et kommunalt tilbud. Bakgrunnen for loven og
forskriften var at erfaringer hadde vist at problemene rundt ferdigbehandlede
pasienter var størst i de tilfellene der det ikke eksisterte
samarbeidsrutiner for overføring av ferdigbehandlede pasienter
fra sykehus til kommunen. Erfaringene så langt
har vært at forskriften ikke har virket slik
som forutsatt i en del tilfeller. Jeg kan i denne sammenheng orientere
om at Sosialdepartementet arbeider med forslag til revisjon av forskriften,
bl.a. med vurdering av nedkutting av tiden før kommunal
betalingsplikt inntrer samt en oppjustering av betalingssatsen.
Det må likevel erkjennes
at det er manglende kapasitet når det gjelder kommunale
institusjonsplasser, særlig for eldre. Det gir et kraftig
press på den kommunale tjenesten, samtidig som man opplever
korridorpasienter i spesialisthelsetjenesten. Dette er konkrete
og praktiske problemer som krever praktiske
tiltak fra foretakene. Det er dette studien fra FAFO
og Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning viser.
Studien følges nå opp med ytterligere
arbeid ved FAFO, der man i løpet av høsten vil
få ferdig en eksempelsamling med gode samarbeidsrelasjoner mellom
de ulike nivåene i behandlingskjeden. Denne er
bestilt av Sosial- og helsedirektoratet, og Sosialdepartementet
vil følge dette opp.
Videre vil jeg vise til at man arbeider
med en utvikling av hospiceplassene og sykestuene. Også kreftplanen inneholder
momenter innenfor dette området. Det
vil kunne avhjelpe situasjonen for de kreftpasienter som opplever
at samarbeidsrelasjonene mellom nivåene ikke er
tilfredsstillende. Jeg vil for øvrig også peke
på at rapporten viser at gode samarbeidsformer mellom
nivåene ikke nødvendigvis
er et produkt av god økonomi. Gode formelle og
uformelle samarbeidskanaler har også stor og
positiv effekt på hvordan pasienten opplever flyten og sammenhengen
i behandlingstilbudet.
Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg takker helseministeren
for svaret og er enig i at det er viktig med gode samarbeidsformer.
Men jeg tror også at det er andre grep
som må tas her.
Den undersøkelsen som FAFO
og SNF gjorde, viser at det er størst problem
i forbindelse med eldre pasienter, kreftpasienter, psykiatripasienter,
døende og rusmiddelmisbrukere. Noen av disse
gruppene var også helseministeren inne
på.
Jeg tror det er viktig at bl.a. gruppen eldre
får en annen status i norsk helsevesen. Professor i medisin
ved Universitetssykehuset i Akershus, Jan Eriksen, påpeker at
en del eldre på ingen måte
får fullgod behandling og blir sendt hjem uten at de har
fått innfridd det de har krav på. Dermed blir
pleietyngden og behandlingstyngden fortsatt veldig stor i førstelinjetjenesten.
Jeg vil da spørre helseministeren: Er det ikke
riktig at vi nå ser på bl.a. finansieringsordningen
for en del av disse pasientene med sammensatte lidelser, og at vi også ser
på hva vi må ruste opp i førstelinjetjenesten
og pleie- og omsorgstjenesten for at disse pasientene skal bli tatt
godt nok hånd om?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig i representanten Gløtvolds
utgangspunkt, at alle mennesker, uansett alder og sosial
stilling, har krav på et likeverdig tilbud og et forsvarlig
tilbud i helsetjenesten. Det er vårt mål. Samtidig
vil det alltid være et spenningsforhold mellom
spesialisthelsetjenesten og førstelinjetjenesten når
det gjelder hva som er en ferdigbehandlet pasient som er klar til å skrives
ut.
Jeg tror ikke man ved noe tiltak
helt kan eliminere den spenningen. Men jeg tror – og det
viser også denne rapporten – at der
det er etablert gode rutiner og gode
relasjoner, er det langt større muligheter for å få til
en sammenheng og en helhet i behandlingskjeden som pasientene opplever
som god og positiv.
Når det gjelder finansieringsordningene,
vil jeg vise til at de for sykehusenes vedkommende nå er
under utredning, og hvor man bl.a. ser på hvordan de bør
utvikles videre. Og når det gjelder førstelinjetjenesten,
viser jeg til behandlingen av eldreplanen og oppfølgingen
og avslutningen av den.
Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har lyst til å påpeke
at den undersøkelsen som vi begge har vist til, jo viser
at dette problemet har økt de siste
fem årene. Det er også konklusjoner
som tyder på at effektivitetsjaget og lønnsomhetsstressingen
i sykehusene har gjort at dette problemet
har økt fordi man skal skrive ut pasienten stadig raskere,
og fordi de med kompliserte lidelser ikke får
behandling utover det de er innlagt for, kanskje etter
en rask og øyeblikkelig diagnose. Jeg tror derfor at dette
er et ressursspørsmål som vi må se på i
en bredere sammenheng.
Sykehusfinansieringen med ISF-modellen og DRG-systemet
må ses på i forhold til de med sammensatte lidelser,
slik at det dekker opp bedre, og at disse får en skikkelig
behandling. Kommuneøkonomien, med førstelinjetjenesten
i helsevesenet, må rustes opp, og det samme gjelder for
pleie- og omsorgssektoren, som egentlig er sosialministerens bord.
Samhandling er viktig. Jeg vil derfor spørre
helseministeren: Burde det ikke, sammen med økt ressurstilgang og
bedre fordelingsnøkler, tas et tak for at disse
ulike nivåene kunne samarbeide på en
bedre måte, ved at man ser hele helsetjenesten
fra førstelinje og opp til spesialisttjeneste i en større
sammenheng?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror det er usedvanlig viktig at vi gjennom både
legale økonomiske og organisatoriske virkemidler får
til en bedre helhet i behandlingstilbudet, og særlig
i forhold til den gruppen mennesker som har sammensatte lidelser,
og som har behov over lengre tid: kronikerne, ofte
eldre mennesker og mennesker med sammensatte lidelser
for øvrig. Her er vi ikke gode nok,
men jeg har tro på at tiltak som individuelle planer, tiltak
som går på å utvikle samarbeidsrutinene mellom
nivåene, og tilpasninger i finansieringssystemet kan være
med på å løse dette.
Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål
3.