Øystein Djupedal (SV): I 1 ½ år har Norges Bank styrt pengepolitikken etter sitt nye mandat. Det nye mandatet var et totalt skifte av fokus, ved at det gamle fastkursregimet ble avløst av et mandat som satte lav inflasjon øverst. Før regjeringen Stoltenberg foreslo dette, var det bare Fremskrittspartiet i Stortinget som hadde tatt til orde for en tilsvarende omlegging. Endringen medførte også større uavhengighet for Norges Bank, en uavhengighet de de facto hadde praktisert en periode under den nye sentralbanksjefen. I mandatet av mai 2001 får banken det øverste ansvaret for pengepolitikken, inspirert av tilsvarende omlegginger av pengepolitikken i mange land gjennom de siste år. Det betyr at det i dag er Norges Bank som fastsetter renten helt uavhengig av hva Finansdepartementet for øvrig måtte mene om saken. Eller som det står i mandatet:

«Norges Bank forestår den operative gjennomføringen av pengepolitikken.»

I mandatet heter det videre at pengepolitikken skal stabilisere kronens nasjonale og internasjonale verdi og understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Dette skal gjøres ved å rette seg inn mot en lav og stabil inflasjon der målet er en årsvekst i konsumprisene på «over tid nær 2,5 pst.».

Det nye systemet har åpenbare svakheter, som gjennom det første året har blitt meget tydelig. Jeg skal kort ta for meg tre av disse svakhetene. Oppsummert kan kritikken uttrykkes slik: upresist, udemokratisk og med manglende helhetsvurdering.

Den første svakheten er at justering av renten er et lite treffsikkert virkemiddel om presset i økonomien er høyt. Det ser en godt i disse tider da det er press i noen sektorer, mens andre sliter med stigende arbeidsledighet. Et generelt rentevåpen rammer alle likt, uavhengig av om det er press eller ledighet i den enkelte sektor. Det rammer enkeltmennesker, næringsliv og ikke minst kommuner. Store deler av norsk økonomisk liv dreier seg om hjemmemarkedet der presset for tiden er høyt, mens de som i dag sliter, er de som er i eksportrelatert virksomhet. Her rammer høy rente dobbelt ved at renten i seg selv er en vesentlig belastning, og ved at høy rente styrker kronens verdi. Dette er det eksportindustrien som merker. En ensidig vektlegging av inflasjon gir dermed helt ulike utslag i ulike deler av økonomien.

Kronens verdi har styrket seg med mer enn 10 pst. siden nyttår, som er en betydelig ekstrabelastning. Det er vanskelig å kompensere denne ekstrabelastningen for priser i internasjonale markeder.

Finansministerens partifelle i sentralstyret i Høyre, Jens Petter Ekornes, fra møbelfabrikken med samme navn, sier det slik i Dagbladet den 21. august i år:

«Sett ned renta, stopp blodbadet.»

Han ønsker at andre kriterier enn inflasjon skal vektlegges ved utforming av pengepolitikken. Han sier videre:

«Norges Banks pengepolitikk får tragiske konsekvenser for industrien og for distriktene. Den har gjort den norske krona til en spekulasjonsvaluta. Den høye kronekursen resulterer i et blodbad som vi umulig kan være tjent med.»

Alternativet til en generell rentehevelse er å stramme inn gjennom finanspolitikken der presset er stort – noe Regjeringen velger ikke å gjøre. Tvert imot strammer den inn, men ikke nødvendigvis der presset er stort. Den strammer inn i fellesforbruket i kommunene, og den strammer inn for dem som har minst.

Den andre åpenbare svakheten ved dagens system er at det ikke tar hensyn til hva politikerne måtte mene. Gitt en situasjon med høy arbeidsledighet der det kunne vært riktig å stimulere økonomien, vil Norges Bank ha mandat til å overprøve beslutninger ved å sette opp renten. Systemet som er etablert, er med andre ord frikoplet fra det politiske systemet og derved i sin natur udemokratisk. Det betyr at finansministeren er øverste ansvarlig bare for finanspolitikken, ikke for pengepolitikken. Det betyr at den økonomiske politikken ikke nødvendigvis trenger å henge sammen og trekke i samme retning. Norges Bank kan fremstå som en motspiller, og ikke som en medspiller. Dette er åpenbart uheldig. At styret i Norges Bank skal ha større makt enn dem som f.eks. sitter i denne sal, er pr. definisjon svært vanskelig å forstå.

Den tredje åpenbare svakheten, og det som kanskje er mest omdiskutert, er at man til enhver tid må stole på det skjønn som banken utøver. Dette skjønnet er omfattet av berettiget kritikk. I mandatet står det eksplisitt at det skal understøtte produksjon og sysselsetting. Dette er åpenbart noe banken ikke har lagt avgjørende vekt på. I en tid med stigende arbeidsledighet og utflagging av industriproduksjon virker det som om denne delen av mandatet overhodet ikke er en del av virkelighetsbildet. Norges Bank velger å tolke mandatet ortodokst og med lite smidighet. Da renten ble satt opp på forsommeren, var begrunnelsen at inflasjonen på to års sikt ville bli høyere enn 2,5 pst., men ikke veldig mye – banken selv antydet 2,75 pst. Med andre ord valgte sentralbanken en bokstavtro forståelse av mandatet. Og det spesielle er: Dette er ikke i tråd med det som er Finansdepartementets uttalte politikk på området.

I revidert nasjonalbudsjett for i år skriver Finansdepartementet:

«Det forventes at konsumprisveksten som en hovedregel vil ligge innenfor et intervall på +/– 1 prosentpoeng rundt målet for prisstigningen.»

Eller sagt på en annen måte mener Finansdepartementet at det er naturlig å tolke mandatet innenfor en margin på inflasjonen fra 1,5 pst. til 3,5 pst. Banken velger med andre ord å se bort fra det som er Finansdepartementets anbefaling, og ensidig vektlegge en ortodoks forståelse av mandatet. Dette er meget uheldig, og det merker alle landets låntakere, og ikke minst merker eksportindustrien dette sterkt.

Det heter videre i mandatets første setning at målet med pengepolitikken er en stabil valuta nasjonalt og internasjonalt. Dette kan definitivt ikke være noe som banken har vektlagt, når valutaen har styrket seg med mer enn 10 pst. siden nyttår, men dette er hele hensikten og formålet med forskriften om pengepolitikken.

Det er kanskje dette som er mest alvorlig – å vektlegge én faktor så sterkt på bekostning av alle andre forhold i økonomien. Da går det riktig galt. Ensidig å skylde på manglende innstramminger eller skylde på et kostbart lønnsoppgjør og dermed si at inflasjonen ikke ville gått ned uten generell innstramming i økonomien, er uriktig.

Det er ingen hemmelighet at SV mener at mandatet og tolkningen som er gjort av Norges Bank, er galt. Jeg vil tro at flere nå ser åpenbare svakheter ved det systemet som er etablert for et lite land med en egen valuta. Der må helheten i økonomien til syvende og sist være det som er det viktigste, at de ulike sektorene i økonomien trekker i samme retning.

Mandatet gir større rom for fleksibilitet i tolkningen enn det sentralbanken så langt har praktisert. Det er f.eks. paradoksalt at hadde Statistisk sentralbyrås prognoser blitt lagt til grunn, hadde det ikke vært grunnlag for å heve renten i juni, slik som Norges Bank gjorde. Det viser at det er en stor grad av skjønnsutøvelse og tilfeldigheter som avgjør så viktige spørsmål for Kongeriket. En gjennomgang av mandatet og tolkningen hadde dermed vært hensiktsmessig. For det er ikke slik som enkelte liker å tro, at en debatt om så sentrale spørsmål i seg selv er skadelig. Tvert imot er det en forutsetning for langsiktighet og forutsigbarhet i pengepolitikken at kursen justeres hvis det er åpenbart at kursen er feilaktig. Etter mitt skjønn har virkeligheten innhentet Norges Bank, og det er vårt ansvar som politikere å justere kursen slik at den blir mer i forhold til virkeligheten. Det betyr at man må vektlegge forhold som allerede står i mandatet –arbeidsledighet, produksjon og valutaens styrke. Det er dette som er min utfordring til finansministeren. Ser han disse problemene, og hva har han i så fall tenkt å gjøre? Hva mener han det er riktig å gjøre? Å tape titusenvis av industriarbeidsplasser på grunn av politisk ideologi og prinsipprytteri kan umulig være riktig.

Departementet har i revidert nasjonalbudsjett vektlagt at tolkningen av mandatet skal forstås dit hen at det skal være innenfor en svingning på pluss/minus 1 pst. Det er slik de fleste sentralbanker som har tilsvarende mandat, altså tilsvarende system med inflasjonsmål, tolker sine mandater. De har med andre ord et slingringsmonn, og de har et betydelig rom for skjønnsutøvelse ved at denne regelen ikke skal forstås mekanisk.

I en situasjon med stor internasjonal usikkerhet og tegn til stigende arbeidsledighet nasjonalt vil det være viktig at sentralbanken forstår og respekterer de signal som storting og regjering gir. Finansdepartementet er – selv om forskriften ikke er dit hen – øverste ansvarlige for økonomisk politikk i Norge. Slik bør det være. Men mandatet trekker i motsatt retning. Derfor ber jeg finansministeren gi et klart signal. Jeg ber finansministeren bekrefte at det som står i revidert nasjonalbudsjett om forståelsen av slingringsmonnet for inflasjonen, er finansministerens og Regjeringens syn, og at Norges Bank skal legge dette til grunn for utøvelsen av pengepolitikken.

Statsråd Per-Kristian Foss: I St.meld. nr. 29 for 2000-2001 ble det trukket opp nye retningslinjer for pengepolitikken. Stortinget sluttet seg til disse. Bakgrunnen for omleggingen var at Norge nå er i en periode da budsjettpolitikken skal tilpasses en gradvis og opprettholdbar økning i bruken av petroleumsinntektene i norsk økonomi. I denne situasjonen var det behov for en klar forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte opp om en stabil økonomisk utvikling. Nye retningslinjer for pengepolitikken ble fastsatt i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001.

I tråd med forskriften skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Det forventes at konsumprisveksten som en hovedregel vil ligge innenfor et intervall på pluss/minus 1 prosentpoeng rundt målet for prisstigningen.

I St.meld. nr. 29 står det videre at Norges Banks rentesetting skal være fremoverskuende og ta tilbørlig hensyn til usikkerheten knyttet til makroøkonomiske anslag og vurderinger. Den skal ta hensyn til at det kan ta tid før politikkendringer får effekt, og den bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten. Avgjørende for den underliggende prisstigningen er utviklingen i bl.a. produksjon og sysselsetting.

Retningslinjene for pengepolitikken av 29. mars i fjor innebærer at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen. Lav og stabil inflasjon er viktig for å sikre stabilitet i produksjon og sysselsetting og vil også bidra til stabilitet i valutakursen over tid.

Pengepolitikken skal ikke innrettes mot å søke å stabilisere den til enhver tid løpende konsumprisutviklingen. Et slikt regime ville kunne innebære hyppigere renteendringer og en mer uforutsigbar pengepolitikk. For hyppige renteendringer vil kunne medføre en mer ujevn utvikling i produksjon og sysselsetting. Når pengepolitikken skal være fremoverskuende, der en fokuserer på de underliggende økonomiske forhold, søker en å unngå slike problemer. Samtidig vil pengepolitikken kunne reagere forholdsvis raskt på forhold som påvirker utsiktene for den underliggende inflasjonen.

I Norge har pengepolitikken tidligere vært rettet inn mot å holde en fast eller stabil valutakurs. Erfaringer har vist at det er vanskelig å finstyre valutakursen. I utøvelsen av pengepolitikken fokuserte Norges Bank på de grunnleggende forutsetningene for en stabil valutakurs, herunder inflasjonsutsiktene og konjunktursituasjonen. I St.meld. nr. 29 står det at de nye retningslinjene i seg selv ikke bør innebære en vesentlig annerledes innretning av de pengepolitiske virkemidlene. De nye retningslinjene representerer således en klargjøring av pengepolitikkens rolle. Norges Bank reduserte styringsrenten én gang i 2001, med 0,5 prosentpoeng den 12. desember, ned til 6,5 pst. Rentereduksjonen fra desember i fjor ble reversert på hovedstyremøte 3. juli i år.

Industriens effektive kronekurs, den såkalte konkurransekursindeksen, styrket seg med 4 pst. gjennom 2001, og så langt i år har kronekursen styrket seg effektivt med ytterligere rundt 9,5 pst. Dette er forholdsvis store bevegelser sammenlignet med utviklingen gjennom store deler av 1990-tallet. Kronekursen var imidlertid da langt mer stabil enn valutakursen til andre små og åpne økonomier. Svingningene en har sett den siste tiden, skiller seg ikke ut i forhold til hva andre sammenlignbare økonomier har opplevd.

Styrkingen av kronekursen kan reflektere at norsk økonomi vurderes som sterk sammenlignet med situasjonen i andre land. Kapasitetsutnyttingen i norsk økonomi er høy, ledigheten er lav, og oljeinntektene gir store overskudd i utenriksøkonomien og på statsbudsjettet. Gjennom Petroleumsfondet blir en stor del av oljeinntektene plassert i utlandet. Dette er avgjørende for å hindre at svingninger i oljeinntektene slår direkte ut i kronekursen.

Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Gjennom handlingsregelen har budsjettpolitikken fått en mellomlangsiktig forankring. Handlingsregelen innebærer en forsiktig og gradvis innfasing av petroleumsinntektene, slik at nødvendige omstillinger kan skje gradvis over flere år. Inflasjonsmålet for pengepolitikken medfører at forventet gjennomsnittlig prisstigning vil være noe høyere enn hos våre handelspartnere, noe som over tid bidrar til å dempe presset på kronekursen.

Retningslinjene for den økonomiske politikken er nylig vedtatt av Stortinget. Regjeringen ser ingen grunn til å foreslå endringer i mandatet for pengepolitikken. Den operative gjennomføringen av pengepolitikken er, innenfor retningslinjene, Norges Banks ansvar. I St.meld. nr. 29 står det:

«De nye retningslinjene for pengepolitikken medfører at Norges Bank skal utøve et saklig, avgrenset skjønn innenfor sitt mandat.»

Dette gjør Norges Bank i dag. Det er i dag stor grad av tillit til pengepolitikken i finansmarkedene. For å opprettholde denne tilliten er det helt avgjørende at rollefordelingen mellom politikere og sentralbanken videreføres. Norges Bank er ansvarlig for utøvelsen av pengepolitikken, og det er uaktuelt for meg å gripe inn overfor denne. Jeg er heller ikke enig med representanten Djupedal i at pengepolitikken er uforutsigbar.

Regjeringen har nylig lagt frem et statsbudsjett for 2003. Budsjettet følger handlingsregelen for budsjettpolitikken som sikrer en jevn og forsvarlig innfasing av oljeinntekter i økonomien. Budsjettet er stramt og godt tilpasset situasjonen i økonomien. Et mer ekspansivt budsjett vil undergrave troverdigheten til budsjettpolitikken. En slik politikk vil legge et ekstra press på pengepolitikken, noe som kan bidra til høyere rente og en ytterligere styrking av kronekursen. Dette vil forverre arbeidsvilkårene også for konkurranseutsatt næringsliv.

Øystein Djupedal (SV): Finansministerens svar på interpellasjonen var vel omtrent som man kunne forvente. Men jeg er glad for to presiseringer han gjorde, og som jeg antar at Norges Bank merker seg.

Det ene er at det er viktig at finans- og pengepolitikk virker sammen, som statsråden sa. Dette er et avgjørende poeng. For en liten, åpen økonomi med egen valuta er det helt avgjørende at man spiller på lag, og ikke spiller mot hverandre. Slik situasjonen har vært gjennom en periode, kan det virke som om Norges Bank har valgt å ta en overdommerrolle i den økonomiske politikken, og dette har vært uheldig.

Det andre er at finansministeren klart fastslår at det som står i revidert nasjonalbudsjett, er å forstå som pluss/minus 1 pst. Det betyr at den ortodokse, mekaniske forståelsen av hvordan dette inflasjonsmålet skal forstås av Norges Bank, er uriktig. Det betyr at når man legger en toårsprognose til grunn som ligger ørlite grann over det som er 2,5 pst., så er dette en forståelse som Norges Bank velger, men som ikke nødvendigvis er i tråd med det som har vært Stortingets og Regjeringens mening.

I den situasjonen vi nå har, er jeg enig med finansministeren i at det er helt avgjørende at vi får et rentenivå som går nedover. Den norske kronen er sterk, av mange ulike grunner. Norsk økonomi generelt er sterk. Og når man kan få en betydelig gevinst av å investere i norsk valuta til fordel for å investere f.eks. i aksjer i et urolig aksjemarked, er det klart at mange velger en trygg nødhavn i norske kroner. Dette er et problem for norsk økonomi, ved at det gjør norsk industri konkurranseudyktig over tid.

Det er mange forhold som skulle tilsi at Norges Bank burde ha satt ned renten, og det burde den ha gjort allerede på et tidligere tidspunkt. Grunnene til det er flere. Arbeidsledigheten i Norge er svakt stigende, eksportindustrien selv melder om betydelige problem, den sterke kronen og den sterke renten gjør at man sliter mer enn godt er. Vi ser nå av byråets rapporter at konsumet i Norge avtar. Det betyr at det private konsumet er flatet ut. Det i seg selv er et godt argument for at renten burde ha gått ned.

Det tredje momentet, som vi dessverre som forbrukere har sett liten gevinst av, er at med en sterk valuta skulle vi pr. definisjon ha importert lavere prisstigning enn den vi har. Her er det noen som spiser av lasset på veien, for det betyr at alle varer og tjenester kjøpt i utlandet skulle med vår sterke valuta ha medført at vi importerte lavere prisstigning. Her er det noen som spiser av lasset, som gjør at denne gevinsten ikke har kommet til norsk økonomi, hvilket den åpenbart burde. Dette var forhold som talte i motsatt retning.

Jeg håper at det gjennom denne klargjørende interpellasjonen og finansministerens vektlegging av disse to forhold nå er gitt et signal til Norges Bank som betyr at det i pengepolitikken i fremtid utøves mindre mekanikk og mer praktisk skjønn av dette, hvilket jo også har vært finansministerens og Stortingets mening.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg setter pris på det siste innlegget til interpellanten, for det vitner kanskje om at pengepolitikken har en bredere forankring enn det Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 for 2000-2001 i seg selv kunne tyde på.

Jeg tror interpellanten har rett i at det er særlig krevende for et lite land å føre en selvstendig pengepolitikk i en økonomi der vi jo ser tendenser til at andre land slutter seg sammen i pengeunioner. Kanskje er det nå, utover Storbritannia i forhold til euro-området, først og fremst Sveits og Norge som fører en selvstendig pengepolitikk uten tilknytning til unioner, og det er særlig krevende. Da er det også krevende at man holder stabilitet i politikk og i pengepolitikk, og at dette føres på en måte som markedet forstår. Det er min oppfatning at Norges Bank har gjort det på en utmerket måte, og at finansmarkedet har oppfattet det på en tilsvarende måte.

For ordens skyld må jeg si at jeg deler ingen av de karakteristikker som interpellanten gav i sitt første innlegg av Norges Banks oppfattelse av mandatet, verken «ortodokst», «bokstavtro» eller et utrykk for, som det het, «politisk ideologi» og prinsipprytteri.

Det er Norges Bank som skal vurdere når virkemiddelet renteendring skal tas i bruk, ut fra de prognoser den selv lager. Jeg må nok erkjenne at det å bruke rentevirkemiddelet kan være vanskelig på to års sikt. Det er sikkert ulike oppfatninger om hvor tidlig et virkemiddel bør settes inn for å unngå at utviklingen skjer i gal retning i forhold til mandatet, altså går vesentlig over f.eks. anslaget for inflasjonen. Norges Bank har vel over tid vist seg å ha en betydelig kompetanse på å gi gode prognoser. I siste renteendring begrunnet Norges Bank sin beslutning med en særlig henvisning til nylig foretatte lønnsoppgjør i inneværende år og faren for ytterligere lønnsvekst i årene som kommer.

Jeg legger en viss vekt på at Norges Banks kompetanse i å gi prognoser for lønnsutvikling har vist seg meget god, faktisk bedre enn de fleste andre som gir prognoser for slikt. Så jeg deler ikke interpellantens bekymring for at Norges Bank overdriver frykten i så måte.

Hill-Marta Solberg (A): Styrket kronekurs og høy rente er uten tvil en stor utfordring for norsk økonomi, og i særdeleshet for den eksportrettede industrien vår. Det får vi daglig oppleve resultatene av gjennom at arbeidsplasser går tapt innenfor spesielt eksportrettet sektor. Derfor er det også svært viktig at den økonomiske politikken samlet bidrar til at vi får oppleve rentenedgang i tiden framover.

Da Stortinget behandlet og vedtok nye retningslinjer for pengepolitikken, understreket flertallet den gangen sterkt at finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken skulle «virke sammen for å nå målet om stabile rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling». Og det samme flertallet understreket videre at finanspolitikken skulle «brukes aktivt for å utjevne svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende». Jeg nevner også at interpellantens parti inngikk ikke den gang i det flertallet, men stod ved siden av og var ikke enig med flertallet i Stortinget i omleggingen av retningslinjer for den økonomiske politikken.

Det var som kjent regjeringen Stoltenberg som fremmet saken om endringer av retningslinjene for den økonomiske politikken. Formålet var, som det også er sagt fra finansministerens side, bl.a. å sikre en forsvarlig innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi, og innebar derved også en klargjøring av pengepolitikkens rolle i økonomien.

Jeg vil sterkt igjen understreke det som Arbeiderpartiet vektla ved behandlingen da retningslinjene ble endret, at budsjettpolitikk og pengepolitikk må virke sammen. Arbeiderpartiet var kritisk til hvordan regjeringen Bondevik nå senest i vår disponerte innenfor den økonomiske politikken. Vi mente den gang at man tøyde grensene, at budsjettet var i løseste laget, og at man den gang ikke nok tok hensyn til nettopp samspill mellom budsjettpolitikk og pengepolitikk for å bidra til mulig rentenedgang.

Nå er det lagt fram et stramt budsjett for Stortinget. Det er viktig. Men jeg vil gjerne understreke et forhold til som er viktig. Det er at det også blir tatt nye grep for å sikre et godt inntektspolitisk samarbeid. Uten at også dét fungerer godt sammen med finanspolitikk og pengepolitikk, har vi ikke det riktige styringsgrepet over den totale økonomiske politikken.

Avslutningsvis: Arbeiderpartiet ser ingen grunn til å endre de pengepolitiske retningslinjene.

Heidi Larssen (H): Representanten Djupedal hevdet at Norges Banks tolkning av pengepolitikkmandatet og dermed også beslutningen om å sette opp renten med et halvt prosentpoeng er sterkt kritisert. Det er vel en overdrivelse.

Jeg er også litt forbauset over at et av de tre kritikkpunktene representanten Djupedal hadde, var at Norges Banks utøvelse av pengepolitikken er udemokratisk. Jeg synes det er litt vanskelig å si at utøvelsen er udemokratisk, når den følger det mandatet som storting og regjering har gitt. Det som ville være udemokratisk, er hvis Norges Bank tok hensyn til hva enkeltrepresentanter i Stortinget måtte mene til enhver tid. Men det har vært en viss debatt om hvilken oppgave pengepolitikken kan og bør ha når det gjelder å jevne ut konjunkturene i realøkonomien og sikre konkurranseevnen i norsk næringsliv.

Representanten Djupedal hevdet også at Norges Bank legger for stor vekt på å nå inflasjonsmålet, og at det er veldig statisk. Men – som flere har vært inne på her – det er jo ikke mer enn halvannet år siden Stortinget vedtok de nye retningslinjene for den økonomiske politikken, hvor pengepolitikken skulle rettes inn mot lav og stabil inflasjon, og dette var det beste bidraget pengepolitikken kunne gi til stabilitet i kronekursen over tid. Vi er ikke alene om å ha et slikt inflasjonsmål. Det er svært mange andre land som også har det.

Renten påvirker prisstigningen, bl.a. via kronekursen. Sterkere krone demper inflasjonen. Og hvis man skal motvirke at kronen styrker seg når det er press i økonomien, reduseres også muligheten for å holde inflasjonen i sjakk, og risikoen for store svingninger i økonomien øker. Dét kan da ikke være representanten Djupedals mål.

Det er heller ikke bare pengepolitikken som skal brukes til å påvirke hvor bredt konkurranseutsatt næringsliv vi skal ha over tid. Det er i hovedsak lønns- og inntektsdannelsen, finanspolitikken, herunder bruk av oljepenger, og omstillingsevnen og effektiviteten i økonomien som avgjør det. Vi vet at det er opp til partene i arbeidslivet å avgjøre lønns- og inntektsdannelsen. Da er det kanskje ikke lurt å legge seg på en lønnsøkning som er 2 prosentpoeng høyere over tid enn den våre handelspartnere har. Lønnsveksten i Norge er for høy.

Finanspolitikken, herunder bruken av oljepenger, styrer vi i hovedsak fra denne sal. Og det beste bidraget vi kan gi, er å sørge for stramme budsjetter. Bare det at vi gradvis faser inn oljeinntektene, altså bruker litt mer penger hvert år, kan bidra til å svekke vilkårene for konkurranseutsatt industri. Den faren var Stortinget klar over da handlingsregelen ble vedtatt.

Jeg ser i likhet med Hill-Marta Solberg ingen grunn til å endre mandatet til Norges Bank. Retningslinjene for pengepolitikken innebærer en fleksibel inflasjonsstyring, og den sikrer stabilitet og forutsigbarhet i pengepolitikken. Så får pengepolitikken og finanspolitikken, herunder budsjettpolitikken, virke sammen, ved at vi vedtar et stramt budsjett, og ved at partene i arbeidslivet kanskje får et noe mindre godt lønnsoppgjør neste år.

Siv Jensen (FrP): La meg først slå fast at Fremskrittspartiet støtter inflasjonsmålet for pengepolitikken. Det er viktig at det er stabilitet, langsiktighet, troverdighet og forutsigbarhet i innretningen av norsk pengepolitikk. Men: Det betyr ikke at vi ikke fra tid til annen skal kunne ha både faglige og politiske diskusjoner om innretningen av detaljene i vår pengepolitikk. Men det må være langsiktige diskusjoner, og ikke diskusjoner som kommer som følge av plutselige sjokk i økonomien eller at man på kort sikt opplever behov for plutselige justeringer.

Det er fra flere hold reist spørsmål om selve leiet på 2,5 pst. Det er slik at norsk økonomi står oppe i strukturomstillingsprosesser som kan kreve justeringer av både relative priser og lønninger. Den typen justeringer kan bli enklere hvis inflasjonsmålet sikrer et tilstrekkelig rom. Så den diskusjonen mener jeg at vi må ta.

En annen diskusjon er i forhold til mandatets formulering i § 1 om at «det skal i utgangspunktet ikke tas hensyn til direkte effekter på konsumprisene som skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte, midlertidige forstyrrelser». Det bør også drøftes, for det første fordi vi vet av beregninger bl.a. foretatt av Statistisk sentralbyrå at større endringer i skatte- og avgiftspolitikken i ett år får virkninger flere år frem i tid. Vi har også sett av omtalen av statsbudsjettet at det er virkninger på konsumprisene, prisstigningen, av tidligere lettelser, bl.a. i matmomsen.

Jeg vi også henvise til et nylig behandlet Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet, som vi registrerer nå har bred støtte i fagmiljøene. Flere og flere peker på den manglende institusjonelle uavhengigheten for Norges Bank, at forskriften er uklar og at det er en ulempe at hovedstyret er politisk oppnevnt. Her er det også grunnlag for å gjøre noe.

Så ønsker jeg å reise en problemstilling til, og det er hovedargumentet som føres fra Regjeringen, om at det er en sammenheng mellom den såkalte stramme finanspolitikken, renten og valutakursen. De som hevder det, antar åpenbart at sammenhengene virker mekanisk, og det er jeg uenig i. Det er grunn til å utfordre den etablerte sammenhengen mellom rente og valutakurs, for den er mindre automatisk enn man synes å tro.

Siden tiden snart er ute, må jeg ta et innlegg til for å få fremmet detaljene i argumentasjonen. Men jeg vil gjerne utfordre statsråden nettopp på denne problemstillingen, fordi han er en av dem som er klarest i å hevde at sammenhengen mellom rente og kronekurs er åpenbar. Den er ikke så åpenbar. Det vil jeg gjerne høre statsrådens synspunkter på.

Presidenten: Det skal godt gjøres å få svar nå fra statsråden, ettersom statsråden er den som har ordet til slutt i debatten.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Bakteppet for denne debatten er at Norge heldigvis har unngått de verste utslagene så langt av de økonomiske problemene som går over hele verden. Mens renten i f.eks. USA har gått til bunns under trykket fra børskrisen, er melodien her i landet i stor grad den samme som den har vært gjennom flere år. I bekymrede ordelag redegjøres det for faren for prisvekst og svekket konkurranseevne, fordi for mange etter sigende har det for godt.

Det er likevel mye som tyder på at inflasjonsspøkelset ikke er det farligste av de uvesener som nordmenn kan komme til å støte på i tiden som kommer, og at det er i ferd med å bli et problem at det å unngå noen promillers avvik fra inflasjonsmålet er et overordnet politisk mål i Norge.

Regjeringen har de siste månedene beveget seg inn i en sirkelargumentasjon, som virker slik at den fremmer en bestemt type økonomisk politikk, en politikk for innstramming av den offentlige sektor og en politikk som vi ser truer med å skape arbeidsledighet.

Gjennom en strikt tolkning av mandatet for pengepolitikken er muligheten til å styre spillereglene for den økonomiske politikken overlatt til Norges Bank, og det er tydelig at Regjeringen ser seg tjent med å ha det slik. Det gjør at de har en ytre, mektig aktør å legge ansvaret på. Når det hevdes at lønnsoppgjøret har blitt for godt, eller at økte bevilgninger til kommunene vil bidra til rentehopp, blir dette selvoppfyllende profetier. Resultatet blir at Regjeringen kan føre klassisk høyrepolitikk, med nedskjæringer i velferdstilbudet, og legge ansvaret på en ytre faktor – vi hadde ikke noe valg, vi er bare ansvarlige!

Men selvsagt er det slik at Regjeringen har et valg. De signaler som gis fra finansministeren om hvordan mandatet bør tolkes, er viktige. Derfor synes jeg det er positivt at finansministeren legger vekt på at det ikke skal være noen mekaniske sammenhenger i dette. Måten mandatet har blitt tolket på de siste månedene, kan imidlertid vanskelig forstås annerledes enn at noe økning i inflasjonen er farligere for Norge enn økt arbeidsledighet. Det er et ansvar og en prioritering som det nettopp ikke er automatikk i, og som Regjeringen bør svare for. Den tolkningen av mandatet som har fått ligge til grunn de siste månedene, har fått åpenbare uheldige konsekvenser for samfunnet vårt. Regjeringen kan ikke i all evighet fortsette å peke på Gjedrem og si at ansvaret for en upopulær politikk ligger hos ham. Ansvaret ligger til syvende og sist hos Regjeringen, og det ansvaret blir tyngre og tyngre jo lengre tid det går med høy rente, og for hver gang arbeidsledigheten øker.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Interpellanten fokuserer bl.a. på at ei sterk krone har skapt problem for eksportindustrien. Han fokuserer vidare på at endringa av forskrifta for pengepolitikken har slått uheldig ut, og uttrykkjer òg eit ønske om å sikra ein større stabilitet og at pengepolitikken skal vera føreseieleg.

Då Stortinget for ca. halvtanna år sidan drøfta St.meld. nr. 29 for 2000-2001, var det brei politisk einigheit bl.a. om at eit sterkt og konkurransedyktig næringsliv var ein føresetnad for å nå hovudmålet for den økonomiske politikken, nemleg arbeid til alle, rettferdig fordeling, vidareutvikling av velferdssamfunnet og bidrag til ei berekraftig utvikling. Det var òg ei brei politisk einigheit om at alle delar av den økonomiske politikken må verka saman for å medverka til å nå målet om stabil økonomisk utvikling.

I Noreg har me ein tradisjon for ei sunn og avklart avgrensing mellom ansvaret for finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken. Sjølv om ei sterk krone og eit høgt rentenivå no er ei av hovudutfordringane våre, ser eg ikkje at dette gjev grunn for å hevda at den utviklinga kjem av måten pengepolitikken er forvalta på, kanskje snarare tvert imot. Eg registrerer nemleg tillit til den norske pengepolitikken i finansmiljøa, og dette er det viktig å halda ved lag. Utan denne tilliten slit me litt. Derfor vert det svært viktig å halda på ei klar rollefordeling mellom Stortinget og sentralbanken.

Når det gjeld den hovudutfordringa som òg interpellanten var inne på, nemleg press både på krona og på rentenivået, er det nettopp gjennom finanspolitikken at Stortinget først og fremst kan medverka til å redusera dette presset. Ikkje minst i det budsjettet som me no har til behandling, er dette ei vesentleg utfordring.

Noreg har ein svært open økonomi, og derfor er det så viktig å halda ved lag den tilliten til den økonomiske politikken i landet vårt som me har. Hyppige endringar av bl.a. pengepolitikken bidreg ikkje til eit slikt mål. Og dessutan: Det er berre halvtanna år sidan pengepolitikken vart lagd om. Etter mi oppfatning er det altfor kort tid til å evaluera, og det er altfor kort tid til å gjera endringar. Dette vil snarare bidra til ein ustabilitet og ei usikkerheit rundt norsk økonomisk politikk. Derfor: Frå Kristeleg Folkeparti si side ser me ingen grunn til å gjera endringar i forskrifta om pengepolitikken.

Morten Lund (Sp): SV og Senterpartiet har den samme bekymring for arbeidsplassene i konkurranseutsatt næringsliv. Det er for passivt å lene seg bakover når tusenvis av arbeidsplasser er i fare på grunn av høy kronekurs og høy rente.

Senterpartiet ønsker en sterkere vektlegging av hensynet til produksjon og sysselsetting når rentenivået fastsettes. Senterpartiet har ment det som står i renteinstruksen, bl.a. at pengepolitikken skal understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting og bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen.

Vi har merket oss at Norges Bank, ut fra et brev som ble skrevet til departementet to dager før renteinstruksen ble vedtatt, påstår at det kun er et snevert inflasjonsmål som gjelder. Senterpartiet vil at hele renteinstruksen skal gjelde. Det trengs ingen tekstendring, men en presisering. Instruksen er OK, tolkningen er feil og skadelig.

Senterpartiet inviterte den 21. august i år de andre partiene på Stortinget til et industripolitisk forlik. En presisering av renteinstruksen var punkt 1 i brevet. Regjeringspartiene har besvart brevet, Arbeiderpartiet og SV ikke. Regjeringspartiene skriver i sitt brev at det ikke er behov for å fastsette en ny forskrift. Det har heller aldri Senterpartiet invitert til. Innholdet i brevet fra regjeringspartiene forteller imidlertid at også disse partiene vil at pengepolitikken skal bidra til stabil sysselsetting.

Sentralbanksjefens tolkning av sin instruks er i dag så snevert innrettet mot ett mål at en mange ganger kan fristes til å lure på om ikke den jobben kunne vært gjort av en enkel regnemaskin.

Senterpartiet har nå fremmet et Dokument nr. 8-forslag om å presisere at det skal legges mer vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Det er fordi vi mener at skadene av dagens fortolkning er for store. Dersom vi i dagens situasjon får en endret praksis, vil det føre til at prisstigningen kan bli litt høyere for en kortere tid. Men renten og kronekursen vil gå ned, og det er det vi trenger.

Jeg vil minne om at Norges Banks begrunnelse for siste renteøkning var at vi ellers ville kunne få 2,75 pst. prisstigning om to år. Renteinstruksen angir et inflasjonsmål på nær 2,5 pst. over tid. Dette begrepet er forklart i St.meld. nr. 29 for 2000-2001 og i komiteens innstilling til 2,5 pst. pluss/minus 1 prosentpoeng. Det er også det Norges Bank skal legge til grunn.

Så har vi da fått stigningen i kronekursen og nye rekorder også etter at det er lagt fram et stramt budsjett. Det er ikke i samsvar med de teoriene som gjelder. Jeg vil derfor stille spørsmål om hva som kan være drivkreftene, om det ikke er slik at det er noen som virkelig tjener stort på det som andre taper. Har vi en god nok overvåking, så man kan avsløre eventuelle spekulasjoner mot kronekursen vår?

Carl I. Hagen (FrP): Det er flere av talerne i denne interpellasjonsdebatten som har vært inne på sentralbanksjefens tolkning av mandatet og oppfølging av mandatet, slik det er nedfelt særlig i forskriften om utøvelse av pengepolitikken.

Jeg er helt enig i at det er helt avgjørende at sentralbanksjefen og Norges Banks hovedstyre tolker mandatet på den måte som man har forventet fra Stortingets og Regjeringens side. Det er viktig at det ikke er noen misforståelser på dette området mellom lovgiver og regjering og sentralbanksjefen. Enkelte har hevdet at de synes sentralbanksjefen tolker mandatet veldig spesielt og veldig innskrenkende. Det er jo slik som foregående taler sa, at det er et inflasjonsmål på 2,5 pst. over tid. Det er vel også angitt i forarbeidene at det midlertidig kan være pluss/minus 1 pst. Det er over tid det er 2,5 pst. Enkelte har reagert på at når forventningen om 2½ år ble 2,75 pst., var det innenfor, uten noe behov for å justere renten.

Fremskrittspartiet har i finanskomiteen og i offentlig debatt tatt til orde for at Det norske stortings finanskomite burde invitere sentralbanksjefen til en åpen høring i forbindelse med budsjettbehandlingen nå i høst. Alle sier at et stramt budsjett vil føre til rentenedsettelse. Da spørs det jo hvordan sentralbanksjefen oppfatter det budsjettet som er foreslått. Det ville være av avgjørende betydning for Stortinget og finanskomiteen å bli kjent med sentralbanksjefens vurdering av budsjettet på en rekke områder. Det ville være et meget viktig redskap å ha innsikt i om sentralbanksjefen ser det slik at hvis sykepengeutbetalingene og utbetalingene til uføretrygdede går opp, kan det motvirkes ved å innføre egenandeler for pensjonister og uføretrygdede og innstramming av dagpengeordningen – om det har noe med hverandre å gjøre. Derfor synes jeg det er oppsiktsvekkende at alle andre partier i finanskomiteen har avvist vårt forslag om å få en slik åpen høring med sentralbanksjefen, som det er full anledning til innenfor rammene av Stortingets arbeidsmåte.

Avisene har også konstatert at sentralbanksjefen ikke ville ha noen problemer med å komme til en slik åpen høring dersom han ble invitert. Hva i all verden er det de øvrige partier er så redde for? Er de redde for at sentralbanksjefen skal si noe negativt om budsjettet? Er Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen redde for at sentralbanksjefen på enkelte punkter kanskje har et annet standpunkt enn det de gjerne ønsker at han skal ha, og derfor vil de ha dette hemmeligholdt?

Jeg tillater meg å spørre ut i luften – vil bare få ut litt av min frustrasjon. Hvorfor er man så redd for åpenhet? (Presidenten klubber.) Hvorfor er man så redd for at sentralbanksjefen skal svare på spørsmål fra finanskomiteen?

Presidenten: Å spørre ut i luften er jo greit. Det er bare litt vanskelig å få svar.

Carl I. Hagen (FrP) (fra salen): Kanskje noen har lyst til å prøve?

Øystein Djupedal (SV): Først til Carl I. Hagen: Vi har ikke noe imot at sentralbanksjefen kommer til Stortinget. Vi mente det var uklokt at dette var knyttet opp til budsjettet, som Hagen så veldig tett gjør. Men jeg mener at det er riktig at Stortinget har en dialog med sentralbanken. Men det aller viktigste er jo at sentralbanksjefen forstår hva storting og regjering ønsker. Han er altså et redskap for det vi ønsker, og ikke motsatt. Det er jo det som gjør at vi kritiserer både mandatet og utøvelsen av mandatet, simpelthen fordi en sentralbanksjef og hans styre skal opptre i tråd med det som er flertallets ønske og Regjeringens ønske. Det jeg synes vi i stigende grad har sett, er at han mener seg å være en overdommer i den økonomiske politikken, hvilket er veldig uheldig og etter SVs syn udemokratisk.

Vi har, som enkelte talere har påpekt, vært imot denne måten å fastsette renten på, med et inflasjonsmål og en stadig stigende grad av uavhengighet for sentralbanken. Det er ingen hemmelighet. Jeg mener nok at tiden har vist at dette systemet, for en liten valuta, for et lite land med en åpen økonomi, er meget sårbart. Dette er så ekstremt sårbart. Et inflasjonsmål kan sikkert fungere bedre i en større økonomi, innenfor EU eller innenfor et større valutasamarbeid. Vi er heldigvis ikke med i et slikt valutasamarbeid. Det krever en helt annen helhetstenkning i økonomien hvis det skal kunne dra i samme retning.

Jeg er allikevel tilfreds med de signaler som er gitt fra finansministeren og også fra flere av representantene i Stortinget, om de to forhold som er avgjørende viktige. Punkt 1 er at de signaler som vi gir Sentralbanken, skal det legges vekt på. Det som er sagt i revidert nasjonalbudsjett og i forskrifter, at det skal forstås pluss/minus 1 pst., betyr at denne mekaniske forståelsen av det som sentralbanksjefen og hans styre så langt har tatt til orde for, ikke er i tråd med det storting og regjering ønsker. Det vil jeg anta vil være et meget viktig signal som sentralbankens styre og sentralbanksjefen må merke seg, for dette er sagt og uttalt av et klart flertall i Stortinget. Og sentralbanksjefen må, om han vil eller ikke, avfinne seg med at slik er det faktisk i et demokratisk folkestyre.

Det andre som jeg er tilfreds med, er at flere her tar til orde for – eller i hvert fall mener å vurdere – at det å ha en debatt om dette i seg selv ikke er skadelig. I England er referatene fra hovedstyremøtene i sentralbanken åpne og tilgjengelige i løpet av kort tid, simpelthen fordi det å ha en offentlig debatt om dette i seg selv ikke svekker noe som helst når det gjelder langsiktighet eller forutsigbarhet i pengepolitikken. Det er viktig at storting og regjering til enhver tid justerer dette hvis det er nødvendig. Vårt ønske er selvfølgelig et annet mandat, men det som et flertall her har lagt vekt på, er at produksjonen, sysselsettingen og kronens verdi skal vektlegges av Norges Bank. Det er et uendelig viktig signal, for det kan bety at vektleggingen av totaliteten i økonomien fra Norges Bank for fremtiden vil bli annerledes. Det vil medføre at renten går ned, og det vil medføre en svekkelse av valutaen – hvilket jo nå er uendelig viktig.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg tror det er en illusjon å tro at renten påvirkes av politisk signalgiving eller gjennom debatter. Renten avspeiler realiteter i økonomien, og de realitetene må man gjøre noe med før det slår ut i termometeret som vel renten populært sett kan oppfattes som.

Normalt kommuniserer jo parlamentet med sentralbanken gjennom regjeringen, gjennom de forslag regjeringen legger frem, og de dokumenter Stortinget da svarer gjennom. Det er den normale form, og det fungerer godt. Jeg skal ikke ha noen oppfatning om Stortingets arrangement av åpne høringer. Jeg bare konstaterer at det har hendt før at finansminister og sentralbanksjef har møtt i Stortingets finanskomite etter ønske.

Selvfølgelig opptrer ikke sentralbanksjefen som noen form for overdommer, eller har synspunkter på enkeltheter i budsjettpolitikken. Sentralbanksjefens mandat avgrenser også hva han skal ha oppfatninger om, og det føler han meget godt. Jeg legger også vekt på at den nåværende sentralbanksjef faktisk meget aktivt kommuniserer med en bred opinion. Jeg ser bare av denne ukes plan at han skal holde tre åpne foredrag om den økonomiske politikken, så jeg tror det er alle muligheter for å ha en dialog om dette i samfunnet. Og med den tillit som nåværende pengepolitikk møtes med, både i markedet og med bred politisk bakgrunn, er jeg ikke redd for noen debatt om alle deler av den økonomiske politikken.

Representanten Hill-Marta Solberg understreket betydningen av sammenhengen mellom finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken, og det er jeg enig i. Regjeringens opplegg i budsjettet for neste år følger i stor grad opp vesentlige områder i strukturpolitikken, i tråd med anbefalinger f.eks. fra OECD. Det gjelder det man gjør på arbeidsmarkedets område, dagpengeordningen, det gjelder det man gjør i forhold til uføretrygding, oppfølging av Sandman-utvalget, og det gjelder ikke minst en effektiv konkurransepolitikk overfor skjermede næringer –vesentlige ledd i strukturpolitikken er alle disse forholdene.

Det var finanskomiteens leder, Siv Jensen, som stilte spørsmål om den fagøkonomiske debatten – hvor tett sammenhengen er mellom rente og kronekurs. Tiden tillater ikke annet enn å si at det selvfølgelig også er andre forhold som påvirker kronekursen enn bare rentenivået. Men på dette området må vi nok erkjenne at kunnskapen vår og den faglige kunnskap om hvordan kronekursen utvikler seg for en liten økonomi som den norske eller som den sveitsiske i Europa, som domineres av euroområdet, er relativt liten. Men vi høster stadig nye erfaringer.

Avslutningsvis vil jeg bare si meg meget tilfreds med at debatten har avdekket en bred enighet om pengepolitikken.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.