Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Bjørgulv Froyn til samferdselsministeren,
vil bli besvart av næringsministeren som rette vedkommende.
Bjørgulv Froyn (A): Jeg vil da stille spørsmålet
til næringsministeren:
«Hele Norge trenger
et godt utbygd bredbåndsnett. Det planlegges utbygging
av flere parallelle nett, på skattebetalernes regning,
som kan ivareta behovet for bredbåndskapasitet,
f.eks. digitalt bakkenett, GSM-R-nett, og MMR-nett. I tillegg kommer
den nettkapasiteten som selskapene i bransjen enten har eller
vil kunne bygge ut. Samordningsgevinsten kan være
stor.
Hvilke initiativ vil statsråden
ta for en samordning av utbygging av bredbåndsnett
til hele landet?»
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først og fremst vil jeg si at jeg
er helt enig i at landet trenger bredbåndsnett. Både
bredbåndsnett og -tjenester er viktig for å oppnå produktivitetsgevinster
av IKT og for å kunne realisere viktige politiske mål.
Skal Norge lykkes med å utnytte mulighetene som
bredbånd gir, må vi derfor få på plass infrastruktur
med bredbåndskapasitet og kompetanse til å bruke
denne. Det er i dag stor avstand mellom hvor mange som
har mulighet til å benytte bredbånd, og hvor mange
som faktisk gjør det.
Hva som er bredbånd, må ses
i forhold til hvilken kapasitet ulike typer av digitale tjenester
vil kreve. Utviklingen går i retning av at kravet til båndbredden
i overføringsnettene øker.
Norge har i dag en infrastruktur
som omfatter flere former for nett, og som egner seg for overføring
av digitale tjenester. Som følge av den regulatoriske omlegging som
skjedde 1.januar 1998, da telemarkedet ble liberalisert, er utbygging
og finansiering av infrastruktur for digital
kommunikasjon for tilbud i markedet i utgangspunktet ikke
lenger et offentlig ansvar. Nett og tjenester tilbys av mange konkurrerende
aktører med utgangspunkt i ulike teknologier. Siden liberaliseringen
har tilbyderne i markedet for elektronisk kommunikasjon investert
store beløp i nett som muliggjør bredbåndstjenester.
En ny lov om elektronisk kommunikasjon planlegges fremmet for Stortinget
våren 2003.
I spørsmålet heter det at
det i tillegg til utbygging som aktørene i markedet
foretar, planlegges utbygging av parallelle nett. Blant annet nevnes
GSM-R-nett og digitalt bakkenett som eksempler. Her er det behov
for en del presiseringer. For det første er det
slik at GSM-R er en variant av den kommersielle GSM-standarden,
men vil bli en lukket kommunikasjonsløsning for jernbanefremføring.
GSM-R vil heller ikke ivareta behovet for bredbåndskapasitet.
For det andre, når det gjelder digitalt
bakkenett, har Stortinget bestemt at konsesjonærene
selv skal finansiere utbygging og drift av nettet.
Det digitale bakkenettet vil først og fremst være
et nett for formidling av fjernsynskanaler, men nettet vil også kunne
formidle digitale tjenester.
For å skape grunnlag for langsiktig
og reell konkurranse mellom
likeverdige parter i markedet for elektronisk kommunikasjon vil
størst mulig grad av infrastrukturkonkurranse være
et viktig virkemiddel. Dette må imidlertid balanseres mot
kostnadshensyn. Utbygging av parallelle nett i størsteparten
av landet kan være kostnadsdrivende for aktørene
på en måte som ikke samsvarer med inntektene.
For å sikre effektiv bruk av de ressursene
som settes inn på telesektoren, er det i telereguleringen
lagt opp til at nye tilbydere skal kunne benytte seg av eksisterende nettressurser.
Utviklingen av det norske bredbåndsmarkedet
har gått senere enn hva de fleste trodde for et par år
siden. Det er flere grunner til at tempoet nå er lavere.
Regjeringen følger utviklingen nøye
og kartlegger denne høsten hvilken utbygging som har skjedd,
og hvilken utbygging aktørene ser for seg fremover. Regjeringen
vil legge frem en bredbåndsmelding i løpet av
2003. I forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen legger jeg
opp til at operatører, eksperter, bransjene og andre
berørte parter blir trukket inn i arbeidet.
Bjørgulv Froyn (A): Jeg takker for svaret. Jeg vil ikke
påstå at jeg etter det svaret fikk mer
klarhet når det gjelder Regjeringens satsing.
Poenget er at det i løpet av kort
tid har skjedd store og viktige ting, teknologiske forandringer
og utviklinger. Ved siden av det har det finansielle grunnlaget
for investering i nett endret seg vesentlig, og en viktig årsak
til at utbygging av nett ikke lenger har gått
i det tempoet man trodde, er at man innen bransjen er
blitt mer opptatt av samordning i nett framfor
konkurranse mellom nett.
Det er det som er viktig, fordi ulike komiteer
i Stortinget behandler ulike nettsystemer som man kanskje med fordel burde
bringe inn i en samordning fordi det innenfor
ett nett er kapasitetsmuligheter til slik samordning.
Vi har etter bransjens eget utsagn
en betydelig mengde fiber allerede nedgravd. Vi har GSM-R-nett som
har potensial til å være
mer enn et lukket system; vi har kanskje så mye hva angår
fiber, at vi muligens kunne dekke hele USA. Spørsmålet
blir å ta et initiativ til å gjøre
det mulig som ligger potent i dagens situasjon – og
det krever altså en samordning. Det er mitt utgangspunkt.
Mitt andre spørsmål er: Vil ikke
Regjeringen ta dette på alvor?
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Spørreren spør om vi vil
ta noe initiativ knyttet til det som går
på samordning av ulike nett, som, som
riktig beskrevet, det er mange av.
Jeg skal prøve på de få minuttene
jeg har til disposisjon, å redegjøre for noen
av de initiativ vi har tatt. Det kan definitivt
tenkes en samordningsgevinst ved parallell utbygging av GSM-R og
andre kommunikasjonsløsninger. Vi har nedsatt
en egen arbeidsgruppe som er gitt i oppgave spesielt å se
nærmere på muligheten av samordningsgevinst ved
parallell utbygging av GSM-R og TETRA:
1. En prosjektgruppe har foreslått
dette lagt til grunn som standard for felles sambandsnett for nød-
og beredskapsetaten.
2. En arbeidsgruppe er dessuten i ferd med å vurdere
om nødetatens samband bør benytte eksisterende,
kommersielle systemer – GSM-R eller UMTS – som
plattform i stedet for TETRA.
3. Selv om utbygging av neste generasjons mobilnett UMTS
skal skje på kommersiell basis, vil samordning også i
forbindelse med denne nettutbyggingen kunne begrunnes ut fra samfunnsøkonomiske
hensyn.
Det er for så vidt meddelt i St.meld.
nr. 32 for 2001-2002. Hvis vi går inn på dette
med nettdeling, må det tilføyes at dette av konkurransemessige
hensyn ikke må bli for omfattende. Vi må tross
alt også ha konkurranse
i dette markedet.
Bjørgulv Froyn (A): Et av de land som kan krone seg med suksess
når det gjelder utbygging av nettilgang for befolkningen,
er Sør-Korea. En av de viktigste forutsetningene
for denne suksessen er at staten har tatt ansvar for infrastrukturen
og ikke bare overlatt det til markedet. Vi har
historiske tradisjoner for at staten har tatt ansvar for infrastrukturen,
og det skal vi òg gjøre i moderne tid. Tidligere
tok vi ansvar for jernbane, for fasttelefoni, for elektrisitet.
For å ta utfordringen på alvor: Vil ikke
Regjeringen ta innover seg at nå har forutsetningene endret seg
såpass mye i løpet av kort tid at det vil være
ulønnsomt for staten bare å la markedet
operere – og i Stortinget, politisk sett, la de ulike komiteene
jobbe med saker som kunne la seg samordne?
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg deler egentlig det som er utgangspunktet
for spørrerens antegnelse, ved at det har skjedd ting underveis.
Jeg må minne om at den politikken som man har basert seg
på de siste tre–fire år, er
et resultat av det Jagland-regjeringen i sin tid la frem, og som
Stortinget sluttet seg til i forhold til hvem som skulle være
driveren i dette.
Jeg må også si
når spørreren tar frem Sør-Korea, at det
er en vesensforskjell i utgangspunktet. De hoppet over et teknologisk
steg i Sør-Korea ved at de ikke hadde ordinært
internett, men gikk rett på bredbåndsløsningen. Etter å ha
flydd helikopter over store deler av Sør-Korea har jeg
sett at det også er en vesentlig forskjell i
geografi og topografi som muliggjør
en litt annen utbygging i Sør-Korea enn det som er tilfellet
i vårt kjære, langstrakte Norge. Men som sagt,
vi skal komme med en stortingsmelding om bredbånd for å ta
opp i oss disse teknologiske endringene som har skjedd, og for at
vi skal kunne utmeisle en politikk for fremtiden, som innehar konkurranse,
som innehar god dekning, og som tar hensyn til at vi ikke
skal grave ned mer fiber enn det som trengs for å dekke
det norske folks behov.