Jan Simonsen (uav) (ordfører for saken): Med den saken vi skal behandle nå, tror jeg vi skal klare å komme oss grundig ned på jorden igjen, for ikke å si under jorden, i forhold til den mye større saken om statskirken som vi har vært gjennom, og som var i ferd med å fly litt opp mot himmelen.

Den saken som nå behandles, er et privat forslag fra Sosialistisk Venstreparti, som foreslår at Stortinget skal be «Regjeringen fremme forslag om endringer i lov og regelverk slik at religiøse og livssynsminoritetene får en likestilt behandling i forhold til tjenester og seremonirom i tilknytning til gravferd og kirkegårder», samt be «Regjeringen vurdere om nåværende forvaltningsordning gir minoritetsgruppene en tilstrekkelig opplevelse av kirkegårdene som en offentlig gravplass».

Det er ingen tvil om at en gravferd med kjente seremonier er en viktig del av sorgarbeidet etter dødsfall. Hele komiteen understreker derfor hvor viktig det er med en verdig gravferdsseremoni. Komiteen er imidlertid delt når det gjelder synet på om det er behov for å følge denne saken opp politisk. Komiteens flertall, faktisk alle partiene utenom Sosialistisk Venstreparti pluss undertegnede, mener at det nødvendige hensyn til at en gravferd preges av verdighet og høytid og av respekt for den enkeltes tro og livssyn er tilstrekkelig ivaretatt i dagens lovverk, og at det ikke er nødvendig med endringer. Fremskrittspartiets representanter konkluderer eksempelvis med at forskrifter og rammeverk praktiseres med imøtekommenhet og åpenhet overfor andre tros- og livssynssamfunn, og at lokale myndigheter har en god dialog med de ulike tros- og livssynssamfunn når det gjelder å finne praktiske løsninger.

Jeg er imidlertid av den oppfatning at Sosialistisk Venstreparti neppe hadde tatt opp denne saken dersom samtlige brukere av gravferdstjenester hadde vært fornøyd. Sosialistisk Venstreparti har hatt tett kontakt med ulike trossamfunn under arbeidet med forslaget og har også avholdt en større høring med flere trossamfunn etter at saken ble oversendt Stortinget. Det kan med andre ord ikke være tvil om at det finnes et potensial for forbedringer, som jeg nok synes at flertallet burde tatt noe mer alvorlig. Det er eksempelvis ikke en uvesentlig bagatell, for liten til å nevnes i et stortingsdokument, at man mangler vann i gravkapellene. Fordi kirkene er vigslet og derfor ikke kan lånes ut til trossamfunn utenfor Den norske kirke, er gravkapellene de mest brukte seremonirom for andre tros- og livssynssamfunn. Når muslimer er nødt til å vaske sine hender i forbindelse med gravferder som en del av en viktig religiøs handling som følelsesmessig betyr mye for den enkelte, er det ikke et uvesentlig praktisk problem at det mangler rennende vann. Når det bygges nye gravkapeller, vil det være en fordel om slike hensyn blir ivaretatt. Det er heller ikke et uvesentlig problem at gravkapellene er så små at mange må stå utenfor gravkapellet i kulde, regn og snø. Det er selvsagt også et problem ved enkelte kristne begravelser og bør kunne rettes opp når det bygges nye gravkapell.

Det finnes sikkert også mange andre praktiske problem som kan løses uten all verdens omkostninger for det offentlige. For lettere å kunne gripe tak i de praktiske problemene som eksisterer, er det en fordel at det er tettest mulig kontakt mellom Gravferdsrådet, som bl.a. består av departementet, byråbransjen, statskirken og representantene for tros- og livssynsminoritetene. I dag er lederen for Gravferdsrådet medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Da kunne det ikke skade om det også hadde vært omvendt, slik at lederen for Samarbeidsrådet hadde blitt medlem av Gravferdsrådet.

Jan Olav Olsen (H): Det er ingen uenighet om at ethvert individ har rett til å få en gravferd tilpasset den enkeltes livssyn og religion. Gjennom komiteens behandling av saken er det kommet fram at det er gjort svært mye fra myndighetenes side for å legge forholdene godt til rette for dette. I den forbindelse vil jeg gjerne vise til den evaluering av avtalen om gravferdsdrift i Oslo mellom Kirkelig Fellesråd og kommunen, som komiteen har fått sett.

Tilbakemeldingen fra tros- og livssynsorganisasjonene viser at dagens ordninger fungerer godt. Etter Høyres mening er det ikke behov for endringer av dagens lover og regelverk. De praktiske problemer som ikke er tilfredsstillende løst, bør kunne løses gjennom god dialog mellom Den norske kirke og kommunale myndigheter på den ene side og aktuelle tros- og livssynssamfunn på den andre side. Det er min tro at man lettere vil kunne finne gode løsninger på praktiske problemer på denne måten enn gjennom lover og regelverk.

Kirkene er vigslede bygninger og må selvsagt respekteres som det. Det må også respekteres at kirkeklokkene har en liturgisk funksjon og dermed en religiøs betydning. Alminneliggjøringen av kirke og kirkeklokker må ikke gå så langt at vi glemmer at kirken er vigslet, og at kirkeklokkene er en del av en sammensatt og meningsfull liturgi.

Når det gjelder spørsmålet om betaling for bruk av gravkapell eller andre aktuelle seremonirom, er det viktig å påpeke at der hvor betaling blir krevd, er dette fastsatt av kommunen og gjøres selvsagt uavhengig av tro eller livssyn. Skal det betales, må dette også gjøres ved gravferden for medlemmer av Den norske kirke, så her er det ingen forskjell.

Det viktigste i forbindelse med en gravferd er at høytiden tilpasses den enkeltes tro og livssyn og preges av høytid og verdighet, og at gravplass og seremonirom har tilfredsstillende standard. Også dette er etter vårt syn praktiske problemstillinger som best kan løses gjennom god dialog. Jeg tror også at det er viktig at det gis god og nødvendig informasjon til trossamfunn og livssynsorganisasjoner, slik at alle har god kunnskap om eksisterende lov- og regelverk.

Når det gjelder Gravferdsrådet, som saksordføreren var inne på, er det viktig å understreke at dette er et organ som er uavhengig, og altså ikke oppnevnes av departementet. At det må være et godt samarbeid, er selvsagt.

Ut fra dette ser vi fra Høyres side ingen grunn til å gjøre endringer i dagens lovverk. Vi mener at lover og regler hensyntar de berettigede krav som er der – om tilpasning, om høytid og om verdighet.

Arne Sortevik (FrP): Her kan jeg være enda mer kortfattet enn i forrige sak.

Også Fremskrittspartiet har merket seg den evalueringen som er gjennomført i Oslo kommune, og som er ganske fersk. Vi har merket oss at en del ikke har brydd seg med å svare. Det tyder på at det fungerer bra. Videre har vi merket oss at noen som har svart, har sagt at de er svært godt fornøyde. Vi har også lagt vekt på kommentarer og beskrivelser av de problemstillingene som er kommet fra departementet. Vår konklusjon er at både lover, forskrifter og rammeverk praktiseres med imøtekommenhet og åpenhet overfor andre tros- og livssynssamfunn. Fremskrittspartiet ser derfor ikke behov for noen endring i lov- og regelverk og forslår at dokumentet avvises. Jeg tar opp vårt forslag om nettopp det.

Rolf Reikvam (SV): For ca. ti år siden skrev den amerikanske økonomen John Galbraith en bok med tittelen «Den tilfredse majoritet». Galbraith var en sentral økonom helt tilbake i Kennedy-perioden i amerikansk politikk. Boken var et voldsomt oppgjør med den økonomiske politikken som ble ført på 1980-tallet i USA under Reagan og i Storbritannia under Maggie Thatcher. Dette var en politikk som var inspirert av økonomen Milton Friedman.

Hva har så dette å gjøre med den saken vi nå behandler? Egentlig ganske lite, men tittelen «Den tilfredse majoritet» preger oss i altfor mange sammenhenger. Det er den tilfredse majoritet som taler i denne saken – flertallet. Flertallet mener at alt er såre vel i vårt lovverk. Men alt er ikke såre vel når minoritetene ber oss ta opp dette, og når minoritetene opplever problemer.

Flertallet mener at alt er lagt til rette i vårt lovverk, slik at det ikke finnes behov for endringer på noe som helst område. Det er tatt nok hensyn til at gravferden skal preges av høytid, og det er ikke behov for endringer. Det er ikke en lovpålagt oppgave for kommunene å ha gravkapell, så derfor kan vi ikke gi retningslinjer. Staten gir jo tilskudd til kirkebygg, så her er det fritt fram for minoritetenes trossamfunn å søke, slik at de også kan få sitt bygg.

Gravferdsrådet er et uformelt organ, så hvorfor skal vi si noe om dette? Hvorfor skal minoritetene ha noe med dette å gjøre? Dialog er svaret. SV er usikker på hvordan lovverket vårt fungerer. Vi er faktisk talt usikre på om det er ting som bør gjøres annerledes. Det vi ber om, er at departementet går gjennom dette sammen med dem som føler at det er urimelig, at de blir rammet på en urettferdig måte. Det er jo det som er dialog. Det er godt mulig at alt er såre vel. Hvis vi går ut fra de innspill vi får, så er det ikke slik.

SV har hatt et større møte. Vi kalte det en høring, med representanter fra en del religiøse minoritetsgrupper. Det som var interessant, var at de som hovedsakelig kom på det møtet, var kristne minoriteter i Oslo. De syntes det var veldig bra, og at det var en veldig viktig sak som ble tatt opp, ikke fordi de hadde møtt store problemer som kristne minoriteter, men fordi det var viktig at vi gikk gjennom lovverket og andre ting, fikk satt en del ting på dagsordenen og fikk ryddet opp der det var behov for det. Noe annet ber vi egentlig ikke om. Men den tilfredse majoritet føler at dette er det ikke behov for.

Jeg tar opp vårt forslag.

Presidenten: Rolf Reikvam har tatt opp det forslaget han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.