Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Lars Sponheim

• statsråd Svein Ludvigsen

• statsråd Victor D. Norman

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til landbruksminister Sponheim.

WTO-sekretariatet har lagt fram et forslag til liberalisering av WTO-regelverket for landbruk, som er ytterliggående, i den forstand at det vil rasere alt det vi kjenner av norsk landbruk. Det vil bety en dramatisk endring i hele distriktsstøtten, i muligheten totalt for å drive matvareproduksjon i Norge.

Jeg registrerer at også statsråd Sponheim mener at dette forslaget er dramatisk, og at det vil rasere norsk landbruk – ja sågar tror jeg han sa at det var bare å stenge døra på dagen. Det betyr at i dette spørsmålet vil det være mulig at Regjeringen kan få noe støtte ved å være hard i disse forhandlingene.

Mitt spørsmål til statsråd Sponheim er: Finnes det noen som helst realisme i at norske posisjoner i WTO-forhandlinger om landbruk har støtte og vil kunne realiseres, eller er det i praksis slik at man bokser i en dyne, så taper man, og så gir Regjeringen seg i siste runde – som den jo er kjent for i så mange andre forhandlinger?

Statsråd Lars Sponheim: Som kjent er det norske forslaget lagt fram innenfor de tidsfrister som var satt. En kan vel si om dette forslaget – som på det mest følsomme punktet reduserer tollsatser med 10 pst. – at det vel er det forslaget som er lagt fram i WTO-forhandlingene som forandrer minst på dagens situasjon.

Etter at dette forslaget ble lagt fram, har det fått tilslutning fra en del land. Det gjelder Sveits, Island, Israel og Sør-Korea. En nærliggende alliert, Japan, valgte å gå for EUs forslag – som går litt lenger – men tar noen forbehold.

Det er Regjeringens oppfatning at vi fortsatt skal stå på den norske posisjonen til WTO, og slåss for å få et resultat som er nærmest mulig den. Vi vet at den andre store maktblokken i disse forhandlingene, EU, har en posisjon som på mange områder er lik den norske, men som går litt lenger når det gjelder minstereduksjoner av tollsatser. Derfor var det noe overraskende for oss at WTO-administrasjonen, ved Harbinson, da de la fram sitt forslag, la seg så langt mot den amerikanske siden og mot Cairns-landene.

Det er ingen tvil om at uansett hvordan man dechiffrerer dette forslaget til norske forhold, så er dramatikken nesten total. Det vil i Norge ikke bli produsert noe i nærheten av det vi kjenner av landbruksvarer i dag. Derfor blir det viktig for Regjeringen – og jeg skal love at vi kommer til å prioritere det veldig høyt – å gjøre hva vi kan i disse forhandlingene for å bringe resultatet så nær den norske posisjonen som mulig, for det handler om livet til store deler av norske distrikter og bygder. Så dette blir det veldig viktig å prioritere for landbruket. Det er også i samsvar med Sem-erklæringen, som sier veldig klart at på de viktige landbruksproduktene skal vi ha effektive tollsatser for å beskytte norsk produksjon.

Øystein Djupedal (SV): Jeg ble ikke veldig beroliget av svaret. Jeg tror ikke WTO akkurat kikker i Sem-erklæringen og sier: Oi sann, dette var tunge argument! Derfor må det noe mer tyngde bak dette. Jeg må si jeg er urolig. Men jeg er beroliget fordi statsråden veldig klart sier at dette forslaget er dramatisk. Samtidig må jeg si at når vi ser de motkreftene som er, blir det veldig lett slik at det igjen er de store nasjonene som klarer å diktere verdenshandelen, diktere en liberalisering, både for dyrehelsen, for menneskehelsen og for mange andre med distriktsstøtte, noe som vil være dramatisk. Da må det finnes en plan B. For vanligvis er det slik at de store vinner. Det betyr at de små taper. Hva er da Regjeringens plan B når det gjelder dette?

WTO er en konsensusorganisasjon. Det betyr at alle land må være enige. Det betyr at også Norge, som en liten nasjon i dette, har mer tyngde, mer styrke enn det folketallet skulle tilsi. Derfor må det finnes en plan B fra Regjeringen. Hvis Regjeringen faktisk mener at dette er så dramatisk, så alvorlig for bosetting og landbruksproduksjon i Norge, må statsråd Sponheim også overfor Stortinget kunne si hva plan B er.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er urolig – jeg er mer enn urolig – for dette er en svært alvorlig situasjon. Det har jeg heller ikke lagt skjul på i noen av de kommentarene jeg på vegne av Regjeringen har gitt uttrykk for når det gjelder dette.

Det er klart at vi kommer til å bruke hele vårt kontaktnett og alle våre diplomatisk evner og muligheter for å søke flest mulige allianser. Det er vi for lengst i gang med. Det var et omfattende møte i Japan rett før helgen blant de store aktørene i dette forhandlingsløpet, som besluttet at dette utkastet til WTO-administrasjonen som Harbinson har lagt fram, ikke er grunnlag for videre forhandlinger. Så vi må kunne si at selv om Norge ikke var invitert til å delta der, var noen av våre allierte i disse spørsmålene, bl.a. Sveits, der. I så fall har vi vunnet første slag, og at vi ikke nå skal forhandle ut fra dette dramatiske forslaget fra WTO-administrasjonen. Det betyr at før forhandlinger kan komme i gang, må det foreligge et annet utgangspunkt, og fra vårt synspunkt et atskillig bedre utgangspunkt for å ha grunnlag for forhandlinger.

Plan B er å søke allianse med så mange land som mulig. I neste omgang må vi også å ha et samarbeid med EU, som på viktige områder er enig med oss. Vi skal huske på at dette også er et dramatisk forslag for hele Europas landbruk.

Presidenten: Presidenten vil tillate tre oppfølgingsspørsmål – først Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): Det er mange som heter Ødegård i Norge. Det kommer av at mange gårder ble lagt øde etter Svartedauen. Jeg vet ikke hva man skal kalle de gårdene som eventuelt blir lagt øde hvis Harbinsons forslag skulle gå igjennom – men kanskje Harrygård, eller noe lignende.

Jeg synes det er viktig at dette spørsmålet løftes opp fra en diskusjon om antall prosent, for dette er ikke rike land mot fattige land. Dette er industrijordbruk mot småskalalandbruk. Dette er et angrep på de landene i verden som har den mest desentraliserte jordbruksproduksjonen og den mest miljøvennlige jordbruksproduksjonen. Jeg tror det er viktig at man også fra den norske regjeringens side løfter fanen i diskusjonen om dette – løfter den utover diskusjonen om bare posisjonene.

Jeg registrerer at landbruksministeren er bekymret, og at han også ser på muligheten for å vurdere flere alternativer, bl.a. å kreve et nytt grunnlag å forhandle på. Er det også et alternativ, dersom forhandlingene skulle ture i vei på den måten vi nå har sett, at Norge kan komme til å vurdere å si nei til den nye runden i WTO?

Statsråd Lars Sponheim: Det siste spørsmålet er det iallfall umulig å si noe om nå, fordi Norge har mange interesser knyttet til WTO som også er offensive i den forstand at vi har eksportinteresser. Det er også en diskusjon om hva offensive og defensive interesser er. Offensive interesser handler i denne sammenheng om eksportinteresser. Norge skal ivareta helheten. Men det er ingen tvil om at landbruksforhandlingene er viktige, for de er nøkkelen til også å finne løsninger på andre områder. Derfor er landbruket så viktig for mange land.

Det å tenke seg at vi ikke skal være med på å finne en løsning, er en tanke jeg ikke synes er viktig og riktig å tenke på det nåværende stadium. Vi må nå slåss for å få gode løsninger for landbruket, og samtidig ivareta våre offensive interesser på andre næringsområder.

Jeg er enig i det representanten gir uttrykk for når det gjelder de fattigste landenes interesser. De fattigste landene – spesielt de 48 MUL-landene – trenger preferanser til de rike landene. Skal preferansene være effektive, må det også være effektive tollsatser mot u-land, som har en voldsom leveringsevne av matvarer, f.eks. Argentina og Uruguay.

Presidenten: Aud Gaundal – til oppfølgingsspørsmål.

Aud Gaundal (A): I Norge er 3,5 pst. av arealet vårt dyrket. Det gir sjølsagt matproduksjon, men også kulturlandskap og ikke minst bosetting. Så er det en stor grad av sysselsetting knyttet til de 70 000 gårdsbrukene vi har. Vi har 30 000 i næringsmiddelindustrien. Vi har en stor mekanisk verkstedindustri som er knyttet til landbruket. Det er transport, det er regnskapsføring og ikke minst turisme.

De forhandlingene som skjer, er av veldig stor interesse for hele landet, og sjølsagt mest i forhold til bosetting, for det er snakk om bygdene. Nå hører jeg at landbruksministeren sier at det er vanskelig å se konsekvensene av vedtaket, bl.a. dette med tollsatser, før sluttresultatet på importvern er på plass. Vil det bety at årets landbruksoppgjør ikke vil bli berørt av et eventuelt forhandlingsresultat?

Statsråd Lars Sponheim: Det vil gå lang tid før vi kjenner sluttresultatet av forhandlingene i WTO. Men Norge har for sin del levert en posisjon basert på at tollsatsene skal reduseres med minimum 10 pst. Det mener vi alvor med. Det innebærer at vi med dette forslaget har signalisert at vi vil ta del i forhandlingene. Det er mange som har spurt meg om hvorfor vi ikke så å si melder oss ut av WTO, nekter å levere posisjonspapirer eller slike ting. Vi trenger trafikkregler for verdenshandelen på alle områder, også for landbruket. Derfor er det viktig at vi får være med, med en reell posisjon.

Jeg har gitt uttrykk for, og det mener jeg, at jeg ser det vanskelig i en situasjon hvor vi vil ha troverdighet og aksept blant andre land for at vi mener alvor med vår posisjon som vi har levert til WTO, å gå i motsatt retning ved første anledning hjemme i forbindelse med jordbruksavtalen. Det betyr ikke at vi må begynne å gå noen raske skritt, eller noen skritt i det hele tatt, i retning av det som ligger i WTO, men vi kan ikke gå i motsatt retning. Det innebærer at jeg ser det som veldig vanskelig å øke målprisene ved årets jordbruksavtale når en konsekvens av det vi har forpliktet oss til nasjonalt i WTO, er det motsatte.

Presidenten: Øystein Hedstrøm – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): WTOs innspill er slått stort opp i mediene, og jeg ser at organisasjonene Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget svartmaler, selv om vi alle vet at dette er et ytterpunkt. Det som WTO må finne frem til, er et minste felles multiplum, og vi regner med at det kan ligge omtrent på EUs innspill, men det kan være alvorlig nok. En reduksjon av internstøtten med 55 pst. kan bety mindre tilskudd og støtte til den norske bonde – på 5–6 milliarder kr.

Men vi har jo veldig store muligheter. Vi kan se på melkeproduksjonen i Norge, der hver bonde i gjennomsnitt får subsidier på 350 000 kr. Når det gjelder melkeproduksjon, har en melkebonde i Norge siden 1970-tallet hatt 12–14 melkekyr, og det var omtrent likt i Norden. Men svenskene har nå 30 melkekyr pr. bonde, danskene har 60, og finnene er på full fart fremover. I alle de andre nordiske landene tilpasser man seg virkelighetens verden (presidenten klubber). Skal man ikke se på struktur og gjøre noe når man har beregnet at man kan spare 3,5 milliarder kr i Norge ved å øke antallet kyr til 25 (presidenten klubber igjen)?

Presidenten: Øystein Hedstrøm må være så snill å høre når presidenten klubber. Når tiden er oppbrukt, er den oppbrukt.

Statsråd Lars Sponheim: Utviklingen i norsk landbruk går også i retning av at den volumproduksjonen vi har, som er spesielt følsom overfor disse tollsatsene, går i en mer kostnadseffektiv retning. Jeg kan vanskelig se for meg en utvikling der vi skal få – skal vi si – så store enheter, f.eks. i melkeproduksjonen, som det de har i Sverige, men all utvikling går i en slik retning, også elementer som lå i siste jordbruksavtale, f.eks. omsettelige melkekvoter. Det er også slik at unge bønder som nå satser langsiktig innenfor dette, nok ønsker å være mer robuste, i den forstand at de bygger større enheter, eventuelt deltar i samdrifter som bidrar til større enheter.

Men i forhold til WTO-regimet, som vi nå står overfor, er ikke dette noen tilpasning som betyr noe. Det er nok en dråpe i havet i forhold til de krav til kostnads- og prisreduksjoner som vi vil møte om dette Harbinson-forslaget skulle få gjennomslag. Så vi er helt avhengige av å legge tyngde i forhandlingene, som sikrer at vi får rammer for i det hele tatt å drive et landbruk i Norge selv om vi skulle satse på et enda mer kostnadseffektivt landbruk.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsråd Norman.

Arbeidsledigheten vokser nå kraftig. Siden regjeringsskiftet høsten 2001 har ledigheten vokst fra om lag 60 000 til nær 100 000 helt ledige. Det er 75 flere ledige pr. dag mens denne regjeringen har sittet med ansvaret. Spesielt alvorlig er det at det er en økning i antallet langtidsledige, de som går arbeidsledig lenge, at ledigheten blant unge øker, og at ledigheten nå igjen er på full fart opp blant minoritetsbefolkningen i Norge. Vi vet at ledigheten går lettere opp enn ned. Hvis ledigheten først er gått opp, fører det lett til utstøting og varig utestenging fra arbeidsmarkedet.

For Arbeiderpartiet er arbeid til alle den viktigste målsettingen i den økonomiske politikken, og vi mener at det er et veldig alvorlig problem at ledigheten nå vokser så sterkt som den gjør. Jeg går ut fra at Regjeringen også har som overordnet målsetting å holde ledigheten nede, og mitt spørsmål er: Er Regjeringens økonomiske politikk mislykket når man ikke greier å unngå økt ledighet?

Statsråd Victor D. Norman: Regjeringens økonomiske politikk er ikke mislykket. Arbeidsledigheten og økningen i den er sterkt foruroligende. Det viktigste arbeidet i den forbindelse er å forhindre at ledigheten stiger. Det har å gjøre med den generelle økonomiske politikken. Regjeringen har fått igjennom et stramt budsjett som allerede har bidratt til to rentenedsettelser, og som har bidratt til at kronekursen har sunket med 4–5 pst. i løpet av relativt kort tid, og derved har bidratt til at konkurranseevnen for norsk næringsliv for første gang på lang tid er i ferd med å bli bedre. Vi har fått på plass et inntektspolitisk samarbeid som gjør at lønnsutviklingen i Norge i inneværende år etter all sannsynlighet kommer til å bli vesentlig lavere enn den har vært tidligere. Gjennom disse tiltakene legger vi forholdene til rette for at færre skal få sine arbeidsplasser truet, og vi skaper grunnlag for nye arbeidsplasser.

Parallelt med det har vi iverksatt omfattende tiltak for å sørge for at ikke flere blir langtidsledige. Vi har styrket Aetat kraftig, mye kraftigere enn noen andre i Stortinget har foreslått, for å gi hjelp og veiledning til dem som blir ledige, for å få dem tilbake i jobb så fort som mulig. Vi har styrket Aetats tiltaksarbeid primært rettet inn mot dem som nylig er blitt ledige, for igjen å hjelpe dem tilbake i jobb så raskt som mulig for å forhindre at de går inn i langtidsledighet. Og når det gjelder tradisjonelle arbeidsmarkedstiltak, har vi konsentrert disse nettopp om de gruppene som er langtidsledige, som har spesielle problemer, for å forhindre at en langvarig situasjon med ledighet som de dessverre er kommet inn i, skal medføre at de faller utenfor arbeidslivet på varig basis.

Gjennom disse tiltakene har vi lagt grunnlaget for å forhindre at arbeidsledigheten skal vokse ytterligere, i den grad vi har kontroll over det – den internasjonale økonomiske utvikling har vi dessverre ikke kontroll over – og vi har lagt forholdene til rette for at arbeidsledighet ikke skal være noe man utsettes for i lengre tid.

Jens Stoltenberg (A): Regjeringen undervurderte lenge faren for økt ledighet. En rekke statsråder uttalte at det ikke var noen særlig grunn til bekymring, og de tiltakene Regjeringen nå setter i verk, kommer for sent og er for svake. Det trengs vesentlig kraftigere virkemidler for å sikre arbeidsplassene og unngå en historisk sterk nedbygging av industrien og andre konkurranseutsatte norske bedrifter.

Det er gledelig at rentene går ned, men rentene går nå ned fordi arbeidsledigheten går opp. Og Arbeiderpartiet vil aldri godta at økende ledighet brukes som et virkemiddel i den økonomiske politikken. Målet må være at vi greier å gjenta det vi gjorde tidligere på 1990-tallet, da vi lyktes med å få både lavere ledighet og lavere rente samtidig. Økende ledighet for å få kontroll med kostnadsveksten i økonomien og få ned rentene er en svært dårlig økonomisk politikk, og jeg mener det er mislykket økonomisk politikk når man har en så kraftig vekst i ledigheten som denne regjeringen har administrert det siste året.

Statsråd Victor D. Norman: Virkeligheten blir ikke skapt av at man påstår noe som faktisk ikke er sant. Denne regjeringen har gjort mer for å skape arbeidsplasser, for å forhindre at folk skal bli ledige, enn mange tidligere regjeringer har gjort. Jeg har lyst til å minne om at det ikke er så veldig mange måneder siden regjeringen Stoltenberg hadde som utgangspunkt at privat næringsliv faktisk måtte godta at de systematisk skulle avgi arbeidsplasser for å styrke offentlig sektor. Vi skal ikke langt tilbake i tid for å komme til et tidspunkt da regjeringen Stoltenberg faktisk økte skattene for næringslivet, fordi man sa at det var viktigere å legge forholdene til rette for offentlig sysselsetting enn å legge forholdene til rette for vekst og arbeidsplasser i privat næringsliv.

Hvis vi skal forhindre varig ledighet i Norge, må vi legge forholdene til rette for et vekstkraftig næringsliv. Det er ingen regjering som har gjort mer på det området enn regjeringen Bondevik II har gjort siden den tiltrådte.

Presidenten: Da har presidenten tenkt å tillate tre oppfølgingsspørsmål – først Hill-Marta Solberg.

Hill-Marta Solberg (A): Etter å ha hørt statsråd Normans svar om at den økonomiske politikken etter hans vurdering åpenbart er vellykket, etter også å ha hørt at vi har en sittende regjering som gjør mer enn noen tidligere regjeringer noen gang har gjort for å unngå ledighet, er mitt enkle spørsmål: Kan vi nå vente at ledigheten kommer til å gå ned?

Statsråd Victor D. Norman: Ingen kan utstede garantier for ledighetsutviklingen, i hvert fall ikke med det internasjonale økonomiske bildet vi har nå. Hvis Arbeiderpartiet ikke har tilstrekkelig kunnskap om det som skjer internasjonalt til å være klar over at vi ikke har full kontroll på dette området, får det være Arbeiderpartiets problem.

Det jeg sier, er at Regjeringens økonomiske politikk gir resultater i betydningen å styrke norsk næringslivs konkurranseevne og legge forholdene til rette for å skape nye arbeidsplasser i Norge. På den måten legges grunnlaget for at vi fremover kan få så lav ledighet som det er mulig å få med de internasjonale rammevilkår vi arbeider innenfor. Men jeg kan ikke utstede noen garanti om den økonomiske utviklingen i USA eller i EU. Norge har en åpen økonomi. Så vidt jeg har forstått, har også Arbeiderpartiet vært tilhenger av at vi skal ha en åpen økonomi. Da er det en del av virkeligheten at det av og til skjer ting utenfor Norges grenser som ikke er helt gunstig for oss.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg har to oppfølgingsspørsmål.

For det første sa statsråden at det er i gang et inntektspolitisk samarbeid, som i seg selv er bra. Der skulle man ha hørt på våre forslag for ett år siden, så kunne vi kanskje ha hindret det kostbare lønnsoppgjøret ved å gi skatte- og avgiftslettelser i stedet. Vil Regjeringen nå være enig i at målsettingen for lønnsoppgjøret bør være et nulloppgjør, kun med endring av datoene i avtalene – ingen andre endringer? Vil Regjeringen forhandle med partene ved å tilby skatte- og avgiftslettelser, slik at den positive utvikling når det gjelder eventuell kjøpekraft, sikres?

Mitt andre spørsmål er: Kan vi forvente at Regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, hvis ledigheten fortsetter å vokse, vil stimulere økonomien og øke aktiviteten der man kan gjøre det, gjennom bevilgninger fra staten, f.eks. i bygg- og anleggssektoren og andre sektorer?

Statsråd Victor D. Norman: Til det siste spørsmålet først: Revidert nasjonalbudsjett vil bli vurdert og utformet ut fra den økonomiske situasjonen vi har i landet til enhver tid, og innenfor de rammer som handlingsregelen har trukket opp. Handlingsregelen er veldig klar på både hva budsjettet skal brukes til, og hva det ikke skal brukes til. Utover det vil jeg ikke kommentere det spørsmålet.

Når det gjelder spørsmålet om inntektspolitisk samarbeid, er jeg veldig glad for at representanten Hagen synes det er positivt at vi har fått det på plass. Nå er det inntektspolitiske samarbeidet ikke ment som et forhandlingsforum for den økonomiske politikken eller statsbudsjettet. Det er det regjering og storting som skal behandle, ikke partene i arbeidslivet. Men i det inntektspolitiske samarbeid har partene forpliktet seg til en lønnsutvikling som skal bidra til at vi får en lønnsutvikling mer på linje med våre handelspartnere. Det innebærer at det ikke er særlig rom for lønnsøkninger i inneværende år.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Det må være tillatt å si at det er ganske forstemmende å høre en statsråd som er fornøyd med Regjeringens politikk, i en situasjon der hundre tusen mennesker er arbeidsledige. Hvis man spør disse hundre tusen menneskene om de er spesielt fornøyd med alle de tiltakene som ramses opp av statsråd Norman, vil jeg tro at de vil svare: Nei! Hva i all verden er dette – jeg har fremdeles ikke arbeid!

Det er klart at man greier ikke å skaffe arbeid over natten i den situasjonen som er nå, men virkeligheten er ikke slik som statsråd Norman beskriver. Virkeligheten er at denne regjeringen har svekket norsk næringslivs konkurransekraft ved at man bl.a. ikke har ønsket å presisere det pengepolitiske regimet, som har gjort at man har styrket kronen og ikke styrket norsk næringsliv. Jeg tror de fleste norske næringslivsledere vil være enige i dette. Norsk næringsliv er ikke spesielt konkurransekraftig pr. dato. Hovedsakelig skyldes dette at man har fått en ryggsekk ved at man har fått en sterk krone. Det betyr at dette vil være noe av det aller viktigste.

Men mitt spørsmål til statsråd Norman er følgende: Hva skal da være motoren for å få dette samfunnet i gang igjen, hvis ikke statsråd Norman vil si at staten kan være en slik motor, for noe må jo dra disse hjulene i gang igjen? Hundre tusen mennesker er uten sysselsetting, og vi har tusenvis av uløste oppgaver.

Statsråd Victor D. Norman: Jeg hadde håpet at representanten Djupedal hadde hørt etter hva jeg sa. Jeg sa ikke at jeg var fornøyd med situasjonen i det norske arbeidsmarked. Vi har altfor høy ledighet. Vi har en bekymringsfull situasjon. Men det jeg sa, var at jeg var fornøyd med Regjeringens økonomiske opplegg, som vil legge grunnlaget for at det faktisk blir arbeidsplasser også utenfor offentlig sektor i Norge fremover. Hvis noen tror at arbeidsplassene i privat sektor ikke skapes gjennom en kombinasjon av skatteforhold, renteforhold, valutakurs og lønn, men tror at det finnes noen andre magiske måter å styrke norsk næringslivs konkurranseevne på, ser de noe som norsk næringsliv ikke ser.

Norsk næringsliv snakker om konkurranseevne, valutakurs, lønn, rente og rammevilkår i form av skatter og andre ting. Regjeringens økonomiske politikk gir resultater når det gjelder renteutviklingen, gir resultater når det gjelder valutakursutviklingen, gir resultater når det gjelder å få lønnsutviklingen i Norge under kontroll, og samtidig har Regjeringen gjennomført større skattelettelser for næringslivet enn noen annen regjering i Norge har gjort på veldig lang tid.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Lodve Solholm (FrP): Eg vil stille eit spørsmål til fiskeriministeren.

Nok ein gong opplever vi kappfiske og brottfiske av torsk i den nordlege landsdelen vår. Nok ein gong opplever vi at mottakarkapasiteten er svekt, og at dei kanskje får dårleg kvalitet.

I fjor opplevde vi det same. Det vart innført noko som heiter periodisering. No opplever vi også uro blant ein del grupper, spesielt dei gruppene som kanskje har andre fiskeslag å gå på. Dei vel kanskje å gå på t.d. sildefiske no, og når dei så skal ruste ut for å gå nordover på torskefiske, er 75 pst. av kvoten fiska opp. Dei er då prisgitte å fiske heile kvoten sin ut på hausten.

Ser statsråden dei problema som dette må føre til for desse båtane?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det er et problem, hvis man kan kalle det det, at innsiget av torsk er særdeles høyt, og at tilgjengeligheten av fisk i Troms og Vesterålen er rekordhøy. Det gjør at noen føler trusselen om at kvotene skal bli tatt for tidlig, og det gjør at man i Lofoten frykter for at man ikke skal få sin andel av dem.

I tillegg er det slik, som spørreren refererer til, at noen har så mange rettigheter i norsk fiskeri at de ikke klarer å bestemme seg for hva de skal ta – om de skal ta sild eller torsk. Det betyr at dette er prioriteringer som fiskerne må få lov til å gjøre, og som vi politikere ikke skal gjøre. Derimot har vi periodisert fisket ut fra hensynet til at hele kysten skal få ta sin del – 25 pst. av kvoten – og vi snakker kun om flåten på 15–28 meter. Alle andre har garanterte fartøykvoter og kan selv bestemme når de vil fiske.

Gruppen på 15–28 meter har vi periodisert med 25 pst. på høsten. Dette er et ønske fra industrien og fra fiskerne for å sikre at man også skal kunne ha et fiske i Finnmark utover høsten, og for å sikre at man kan ha bifangst av torsk på hyse- og seifisket. Hvis vi tar opp totalkvoten, kan det få som konsekvens at hele sei- og hysefisket på høsten må stoppes, fordi man ikke har torsk til bifangst. Hensynet til industrien har gjort at vi har periodisert som vi har gjort. Overreguleringen er rekordlav.

Og så har jeg lyst til å si: Den reguleringen vi har gjennomført nå, er fullt og helt i tråd med de anbefalinger Reguleringsrådet kom med i desember, og Reguleringsrådet – fiskerne og industrien i fellesskap – har gitt oss dette rådet. Fra Fiskeridirektørens side var det lagt opp til et fritt fiske, med den konsekvens at når kvoten er tatt, så stoppes det. Men nå har fiskerne fått det slik de ønsket det.

Lodve Solholm (FrP): Eg veit at då statsråden tiltredde, hadde han som eitt av sine tre hovudpunkt at det skulle bli lønsemd i næringa. For ein del av desse fartøya, som har fleire rettar, som statsråden seier, er det jo ei kjend sak at dei har marginale kvotar. Skal dei klare å få lønsemd med båten sin, må dei ha moglegheit til å ta opp dei kvotane dei får tildelte, i ei tid då det også er god pris, og i ei tid då det kanskje også er lønsemd i sjølve utføringa av fisket fordi fisken står nær oppunder land og ikkje langt til havs, fordi ein har korte føringsavstandar osv. Det gjer at desse får problem når vi kjem til hausten. Dei har kanskje ikkje teke noko av torskekvoten sin i vår, men skal ta heile torskekvoten sin om hausten. Då får vi eit kappfiske, kanskje med dårleg kvalitet, fisket går føre seg langt til havs osv.

Det er riktig at næringa står bak. Men når ein ser at det ikkje fungerer, går det an å rette litt på det.

Statsråd Svein Ludvigsen: Ja, det er riktig at jeg sa at lønnsomheten må bedres – fra fjord til bord – og at det skal bli enklere å være fisker. Det betyr at fiskerne må få større muligheter til å tilpasse seg driften. Det gjør de. Men vi må ikke regulere fisket slik at vi prioriterer dem som har flest rettigheter og best muligheter.

Når sildefiskerne nå klager over at statsråden ikke kan holde igjen noen torskekvoter til de har fisket det de har rett til med hensyn til sild, så blir det galt. Når lønnsomheten skal legges til grunn, må vi se til at industrien også har muligheter til å ha en helårig drift. Med det gode fisket vi nå har, betyr det faktisk at vi tillater at hele torskefisket er unnagjort i løpet av vintersesongen. Det betyr at industrien ikke har råstoff og kan forsyne markedet utover høsten. Det betyr at andre deler av Norge, spesielt Finnmarkskysten, vil stå uten råstoff til høsten hvis vi skal prioritere som det man ber om.

Men igjen – dette var vurderinger som ble gjort i Reguleringsrådet, og jeg har fulgt Reguleringsrådets anbefalinger til punkt og prikke.

Presidenten: Presidenten vil tillate to oppfølgingsspørsmål – først Åsa Elvik.

Åsa Elvik (SV): Reguleringsrådet gir råd, men ein er ikkje forplikta til å følgje dårlege råd. I spørjetimen i fjor – litt seinare enn på denne tida – var vi like bekymra som vi er i år.

Det som spørsmålsstillaren ikkje peika på, var at samstundes som ein overregulerer med omsyn til kystfiskarane – når dei kan få lov til å levere torsk – har ein oppheva det ein kallar periodisering for havfiskeflåten. Ein har altså pålagt kystfiskarane å sørgje for at industrien har jamn tilgang på råstoff. Vi er i dag i ein situasjon der den eine fiskaren kappfiskar med den andre av frykt for ikkje å få lov til å levere, eller av frykt for at totalkvoten blir teken opp før fiskaren har fått lov til å ta sin del. Vi hadde akkurat den same situasjonen i fjor.

Eg lurar på om det ikkje er på tide å tenkje heilt nytt. Er det ikkje på tide å seie at tida for overregulering er forbi, og at vi er nøydde til å innføre nye former for regulering? Og er det ikkje på tide å ta signala og vurdere om ein kanskje må sjå på nye reguleringar også for 2003?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det er all mulig grunn til å ta med seg erfaringene fra foregående år, men jeg synes det er all mulig grunn til å lytte til næringen selv. Det vi gjorde i høst, var nettopp å lytte til næringen. Vi opphevet periodiseringen for alle grupper, unntatt for flåten på 15–28 meter. Alle de andre har garanterte kvoter, og på den måten kan de planlegge sitt eget fiske og i samarbeid med industrien se til at de har produksjon hele året. På den måten kan de hente ut en høyere pris.

Når det gjelder overregulering, er lovreguleringen lavere enn noensinne. Fra myndighetenes side hadde vi lagt opp til en overregulering på 3 pst. og ingen periodisering. Det bad industrien og næringen selv om å få slippe, og de foreslo det reguleringsregimet vi har lagt opp til – så det å lytte til næringen kan jo være så ymse. Skal jeg lytte til det Reguleringsrådet, som er det fremste rådgivende organ vi har, anbefaler meg midt i desember, eller skal jeg lytte til det de sier i januar og februar?

Presidenten: Steinar Bastesen – til oppfølgingsspørsmål.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren: Når det er vedtatt periodisering, skal 30 pst. av torskekvoten fiskes i desember. Hva har fiskeriministeren tenkt å gjøre for å sikre at 30 pst. blir fisket av kystflåten og med konvensjonelle redskaper, i stedet for at dette blir fisket av havfiskeflåten, dvs. av trålerne, som skulle være et supplement til kystfiskeflåten? Hva har fiskeriministeren tenkt å gjøre for å sikre det?

Statsråd Svein Ludvigsen: Nå er jeg litt usikker på hva spørsmålsstilleren refererer til, både når det gjelder prosenter og fordelingen mellom flåtegruppene. Men det som kan sies, er at fordelingen mellom havfiskeflåten og kystfiskeflåten ligger fast. Det har det for så vidt vært bred enighet om, og den ligger fast.

Så har man delt kystfiskeflåten i fire grupper, den såkalte Finnmarksmodellen, for å unngå at det lekker fisk fra de små til de store. Det er noe nytt. Tidligere har det vært anledning til å overføre fisk fra små til store båter, og det har vi stoppet. Men det er altså slik at overreguleringen er 10 pst. for fartøyene på 15–28 meter, og så er det 25 pst. periodisering for den samme flåtegruppen, dvs. at vi sikrer fisk utover høsten. Men problemstillingen, slik den reises, har jeg litt problemer med å få tak i.

Men la meg få lov til å si noe i tillegg: Råfiskloven er et instrument som fiskerne og fiskernes salgsorganisasjoner kan bruke, og de bruker den nå i tilknytning til gjennomføringen av fisket i Lofoten gjennom ukekvoter.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trond Giske (A): Jeg har et spørsmål til arbeidsministeren.

Victor Norman sa her tidligere i dag at det viktigste målet for Regjeringen i den økonomiske politikken er at arbeidsløsheten ikke øker. Nå øker arbeidsløsheten, og den øker dramatisk. Hvis det er det viktigste å unngå at det skjer, må man kunne konkludere med at politikken er mislykket. Enhver regjering må finne seg i, bakom alle ordene, å bli målt på sine resultater. Resultatet er at hver eneste dag, fra mandag til fredag, har, mens denne regjeringen har sittet, i gjennomsnitt 100 nye mennesker gått ut i arbeidsløshet. Og for hver som blir arbeidsløs, er det kanskje fem–ti stykker som er utrygge med hensyn til jobben sin. 250 000 frykter at de skal miste jobben i 2003.

Mitt spørsmål er: Ser Victor Norman at dette er alvorlig?

Statsråd Victor D. Norman: Først: Hvis det er slik at enhver regjering som i en periode opplever at arbeidsledigheten stiger, er mislykket, må vi konstatere at det har vært utallige arbeiderpartiregjeringer etter krigen som har vært mislykket, f.eks. regjeringen Harlem Brundtland fra 1986 og utover – bare for å ha sagt det. Jeg vil ikke påstå at regjeringen Harlem Brundtland ikke var opptatt av arbeidsledigheten.

Vi er opptatt av arbeidsledigheten, men vi må huske på at det har skjedd en del ting, bl.a. har vi vært gjennom en lang periode fra midten av 1980-tallet og frem til nå med en voldsomt kraftig vekst i offentlig sysselsetting og en systematisk svekkelse av konkurransevilkårene for det private næringsliv. Jeg tror vi alle etter hvert innser at skal vi skape varige arbeidsplasser i Norge, må vi ha en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor. Da vil det i en periode være slik at vi må ta et krafttak for å styrke konkurranseevnen og rammevilkårene for næringslivet, hvis vi skal kunne skape en bærekraftig utvikling i arbeidsmarkedet. Så hvis vi mener alvor med å ta de arbeidsledige og arbeidssøkende høytidelig, kan vi ikke bare pøse på med stillinger i det offentlige for å holde ledigheten nede på kort sikt, for da skaper vi økt ledighet på lengre sikt.

Det Regjeringen har gjort, er å legge opp til en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor, og legge til rette for at en utvikling som startet midt på 1980-tallet og har fortsatt frem til i dag, skal snus, slik at næringslivet får rammevilkår som gjør at det blir lønnsomt å starte ny virksomhet i Norge, og som innebærer at vi får lønnsutviklingen i Norge under kontroll og kommer på linje med våre handelspartnere. Det innebærer altså at vi gjennom en vanskelig omstillingsperiode kan få en rente- og valutakursutvikling som gjør at næringslivet kan klare seg. Det er den eneste politikken vi kan føre i dette landet hvis vi virkelig mener alvor med at vi skal ha lav arbeidsledighet, ikke bare på kort sikt, men også på lengre sikt.

Trond Giske (A): Statsråden snakker om å ta et «krafttak» i økonomien, men det kan ikke være meningsfullt at det er 40 000 nye arbeidsløse som skal ta det krafttaket for å få orden i norsk økonomi. Det fører også til et voldsomt samfunnstap at hundre tusen går ledig i stedet for å gjøre fornuftige oppgaver i det norske samfunnet. Mest alvorlig er det at arbeidsløsheten for hver enkelt ikke bare rammer nettverk, sosial prestisje og trygghet, men det rammer familieøkonomien, og det rammer barna som er i familier som taper inntekt i familieøkonomien. I tillegg har denne regjeringen kuttet på det som de arbeidsløse får. Med de vedtakene som ble gjort her før jul for statsbudsjettet for 2003, vil en person med gjennomsnittlig inntekt, som går arbeidsløs et helt år, tape 15 000–20 000 kr i sin økonomi. Og så sa Victor Norman i stortingsdebatten den 12. desember: Ja, dette øker presset på den enkelte for å komme seg ut i arbeid.

Er dette en rettferdig politikk?

Statsråd Victor D. Norman: Det siste er sitatfusk. Det jeg sa, var at kombinasjonen av omlegging av dagpengeregelverket, tettere oppfølging fra Aetats side og bedre rådgivning alt i alt vil føre til at den enkelte raskere kommer ut i arbeid, og det er den enkelte arbeidstaker tjent med. Jeg håper at representanten Giske er enig i at målet med arbeidsmarkedspolitikken er å få folk tilbake i arbeid, ikke å holde folk arbeidsledige.

Samtidig er det slik at de endringene vi foretok i dagpengeregelverket, er omstridt, men alt i alt er det vår vurdering at den typiske arbeidsledige ikke kommer nevneverdig dårligere ut. Derimot vil den gjennomsnittlige arbeidsledige raskere komme tilbake i arbeid. Det er det som er mitt prinsipielle svar også: Ja, jeg er like opprørt og bekymret over det høye antallet arbeidsledige som Giske er, men jeg er, i motsetning til Giske, først og fremst opptatt av at folk skal komme raskt tilbake i arbeid, og det hadde jeg jo håpet at også representanten Giske var enig i.

Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Eirin Faldet.

Eirin Faldet (A): Jeg registrerer at for hver gang statsråden blir konfrontert med de triste tallene når det gjelder arbeidsledighet, klarer han på en elegant måte å skylde på Arbeiderpartiet. Jeg vil si det på en folkelig måte: Nå må statsråden slippe skjørtene til moren sin og ta ansvar.

Barnas situasjon påvirkes i stor grad av familiens økonomi. Jeg vil vinkle det dit, for mitt ståsted er barne- og familiepolitikken. Blant de 20 000 barna som Regjeringen selv har dokumentert lever på fattigdomsgrensen i Norge, er det barn av arbeidsløse foreldre, det er barn av ikke-vestlige innvandrere og det er barn av enslige forsørgere. Svært mange barn lider under at de ikke kan være med på sosiale aktiviteter, og årsaken til det er nettopp at foreldrene er arbeidsløse, de har rett og slett ikke råd til å la barna delta i slike viktige aktiviteter.

Hva vil statsråden gjøre konkret for å forhindre at barn vokser opp til en ytterligere fattigdom?

Statsråd Victor D. Norman: Svaret gir seg vel selv. Statsråden vil, som Regjeringen for øvrig, gjøre alt han kan for å forebygge arbeidsledighet og for å få folk som blir arbeidsledige, så raskt som mulig tilbake i arbeid. Jeg har tidligere diskutert de tiltakene vi gjennomfører både for å forebygge arbeidsledighet og for å skape nye arbeidsplasser. Jeg har tidligere omtalt den politikken vi fører for at folk som er så uheldige å bli arbeidsledige, skal komme raskt tilbake i arbeid. Og det er den beste politikken vi kan føre, for faktisk også å hjelpe barna til dem som er så uheldige å bli arbeidsledige.

Så ønsker ikke jeg på noen som helst måte å skylde på Arbeiderpartiet. Det jeg sier, er at den enkle løsningen på arbeidsledighetsproblemet som består i hele tiden å øke sysselsettingen i offentlig sektor og legge økte byrder på det private næringsliv, hjelper på kort sikt, men det kommer til å skape mange flere ledige på lengre sikt, som vi har sett f.eks. i Sverige, og det kommer i så fall til å føre til at vi får mange flere barn med arbeidsledige foreldre om fem–ti år.

Presidenten: May Hansen – til oppfølgingsspørsmål.

May Hansen (SV): Jeg er også opptatt av de arbeidsledige. Statsråden sier disse skal «raskt tilbake i arbeid». Arbeidsledigheten i Østfold øker, som ellers i landet, formidabelt, og jeg har fått enkelte henvendelser om at arbeidsledige ikke har fått et eneste jobbtilbud på over ett år. Det meldes også om forsinkede utbetalinger av arbeidsledighetstrygd. Livssituasjonen for de arbeidsledige blir uforutsigbar og uverdig, og dette er uakseptabelt. Det er en meget stor belastning for dem det gjelder, og for familier og barn, som også Eirin Faldet var inne på.

Daghøyskoler rundt omkring i landet er et meget godt tilbud til mange som ønsker å komme tilbake til et arbeidsliv. Dette har jeg tatt opp med statsråden før. Disse skolene trues nå med nedleggelse på grunn av reduserte statlige tilskudd. De to tingene jeg har tatt opp nå, henger dårlig sammen med statens beskrivelse av Regjeringas aktive politikk overfor de arbeidsledige, og jeg ønsker nå å høre hva statsråden konkret vil gjøre med disse to tingene.

Statsråd Victor D. Norman: Når det gjelder konkrete tiltak for å hjelpe enkeltpersoner som blir arbeidsledige, handler det først og fremst om hvilke rammevilkår Aetat får, hvordan Aetat skal jobbe, og hvilke tiltaksprogrammer de har tilgang til. Vårt syn er, og vil fortsatt være, at Aetat har de beste forutsetninger for å vurdere hva slags tiltak den enkelte skal tilbys, og hva slags programmer som skal inngå i Aetats virksomhet. Derfor kommer jeg fortsatt til å stole på ledelsen i Aetat når det gjelder hvilke konkrete kurs, hvilke konkrete opplegg, hvilke konkrete skoler som skal trekkes inn i tiltaksarbeidet. Og det er en del av Regjeringens arbeid for delegering og desentralisering. Vi har styrket Aetat, vi har omorganisert Aetat, vi har gjort mer for Aetat enn noen andre har gjort, i hvert fall de siste åtte–ti årene. Vi har styrket Aetat mer enn noen andre i Stortinget har foreslått, og det er fordi vi ser Aetat som et helt sentralt redskap i arbeidet for at de som er så uheldige å bli arbeidsledige, faktisk skal få et godt tilbud fra det offentlige. Vi har langt igjen å gå før tilbudet er perfekt, men det er bedre.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.

Denne regjeringen synes såre fornøyd med den økonomiske politikken Regjeringen har ført, og også med den arbeidsmarkedspolitikken den har ført, til tross for at arbeidsledigheten er sterkt stigende. Det er vel ingen som er uenig i at rente og kronekurs er av betydning, men det noen av og til spør seg om, er hvilken næringspolitisk strategi denne regjeringen har i forhold til å ta vare på eksisterende arbeidsplasser og også å skape nye arbeidsplasser. Det er ikke å ta for hardt i å si at det er noen av oss som savner en mer aktiv og målrettet næringspolitikk i forhold til arbeidsplassene utover i landet. Et eksempel som vi ser i disse dager, er den alvorlige situasjonen som norsk fiskeindustri er i. Den er så alvorlig at vi faktisk kan risikere å møte en situasjon der fiskerne ikke får levert fisken sin, fordi mottaksanleggene enten er nedlagt eller står i fare for å bli nedlagt.

Spørsmålet er rett og slett: Hvilken næringspolitisk strategi har Regjeringen og fiskeriministeren i forhold til den alvorlige situasjonen en har i fiskeindustrien, og de arbeidsplassene som er knyttet til fiskeindustrien?

Statsråd Svein Ludvigsen: La meg ta først dette med leveringsproblemene i fiskeindustrien. I en spørsmålsrunde vi hadde tidligere, ble det vist helt klart at det ikke er det som er problemet. Faktisk er det slik at det kjøpes for fullt, og problemet er at fisk nå mottas så raskt at kvotene blir tatt for tidlig opp.

Når det gjelder fiskerinæringens utfordringer, er de betydelige. Det er ingen tvil om det. Markedsproblemer er én side av det. Det er strukturproblemer både på fangstsiden og på produksjonssiden. Det er overkapasitet som gjør at lønnsomheten blir dårlig. Arbeidskostnadene er slik at norsk fiskeindustri taper. Et eksempel er at det koster 3 kr å skjære fisk i Kina mot 15 kr i Norge. Fra Regjeringens side fører vi en aktiv politikk som skal motvirke de problemer vi møter i så henseende. Når det gjelder en del av det som foregår på kysten, viser jeg til at vi i forrige uke kom med forslag om å innføre verftsstøtte.

Når det så gjelder den økonomiske politikken, er fiskerinæringen ikke annerledes innrettet enn annen næring. Vi må føre en politikk som gjør at kronekursen går ned. Renteproblematikken og skatte- og avgiftspolitikken er så avgjort med på å skape rammebetingelser for fiskeindustrien som for all annen industri. Vi gjør en stor innsats gjennom avgiftspolitikken og på eksportsiden, slik at vi eksporterer til ca. 150–160 land. Utviklingen er ikke bare negativ. Regjeringen har ført en meget aktiv politikk for å fjerne de handelshindringer som har vært på laks de senere år, og har lyktes med det. Det er en rekke aktiviteter og forslag på gang, ikke minst når det gjelder de næringsrettede virkemidlene, som Regjeringen skal komme tilbake til i løpet av våren. Vi satser på forskning i betydelig grad for å utløse det verdiskapingspotensialet som er der. Jeg er derfor optimistisk på marin sektors og fiskerinæringens vegne.

Marit Arnstad (Sp): Den situasjonen som fiskeindustrien er oppe i, er en akutt situasjon. Kart viser at en rekke fiskeribedrifter over hele Finnmark og Troms står i fare for å opphøre eller har gått konkurs. Det er greit nok at Regjeringen på ethvert spørsmål om næringspolitisk strategi svarer med rente, kronekurs og skatt, men det er ikke det som nå er mitt spørsmål. Det som nå er mitt spørsmål, er hvilken aktiv og målrettet næringspolitisk strategi Regjeringen har for å møte de helt akutte problemene man nå ser i norsk fiskeindustri. Da holder det ikke bare å snakke om de økonomiske rammebetingelsene, da vil jeg høre hvilken næringspolitisk strategi Regjeringen ønsker framover. Verftsstøtten og forskning er for så vidt greit nok. Men jeg tror ikke at det kommer til å løse de akutte problemene man ser i fiskeindustrien akkurat her og nå, og derfor må jeg bare gjenta spørsmålet: Finnes det noen næringspolitisk strategi, og hva går den i tilfelle ut på i forhold til fiskeindustrien?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det er ingen tvil om at det føres en aktiv næringspolitikk fra Regjeringens side. Jeg nevner og refererer til det vi diskuterte for litt siden i forhold til gjennomføringen av fisket. Det er klart at gjennomføringen av fisket er en viktig del av rammebetingelsene for industrien. Når jeg nå blir kritisert fra forskjellig hold for at vi regulerer og ser til at industrien i Finnmark og langs kysten kan ha en produksjon året rundt i stedet for at vi skulle ta opp hele kvoten i løpet av noen korte vintermåneder, så vil jeg si at det vi her gjør, er av avgjørende betydning for å opprettholde en industristruktur. Når vi nå gjør ting i forhold til struktur, tilpasser kapasiteten både i forhold til fangst og industri, er det av avgjørende betydning for å opprettholde en livskraftig fiskeindustri.

Jeg minner om at det kartet som sikkert nå ble vist fram, først og fremst er knyttet til større filetindustribedrifter, og det er faktisk en del industribedrifter i f.eks. Hammerfest og Vesterålen som har tatt tunge investeringer på teknologisiden, som gjør at de er livskraftige.

Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Bendiks H. Arnesen.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg registrerer statsrådens svar, men jeg tror ikke at kystbefolkningen kan slå seg til ro med slike svar.

Den akutte situasjonen i fiskeindustrien er i stor grad skapt av dramatiske endringer i rammebetingelsene for norsk eksportindustri, slik statsråden riktignok sier. Men det kan ikke være rett å bruke en slik situasjon for å foreta en omfattende restrukturering av denne næringen. Dette strider mot alle politiske mål som er uttalt både her i huset og andre plasser, i forhold til næringen og Kyst-Norge.

Da vil jeg spørre: Hva vil statsråden sette inn av konkrete, selektive virkemidler for å forhindre at kysten, bosettingen og næringslivet langs kysten legges øde, og for å hjelpe fiskeindustrien over denne kneika? Det har vi gjort før, og jeg spør om hvilke virkemidler man vil sette inn.

Statsråd Svein Ludvigsen: For det første er det den økonomiske politikken som skal få ned kronekursen, og som skal få ned renten. Dernest er det en betydelig innsats på markedssiden for å åpne opp for markeder gjennom WTO-forhandlingene, gjennom den utvidelsesprosessen som foregår, og jeg refererte også til den vellykkede politikken som Regjeringen har ført for å få bort den ekstra straffetollen på laks. Et av de mer gjennomgripende tiltak vi setter inn, er å få til en regulering av fisket som gjør at industrien kan ha en produksjon året rundt og på den måten kan levere kvalitet året rundt til et marked som spør etter fisk mer enn fire måneder på vinteren. Dernest er det ikke tvil om at lønnsomheten påvirkes av at vi har en overkapasitet både i flåte og industri, og vi må ta de belastningene som er, og bidra her, spesielt siden industrien og fiskerne selv ber om det og ønsker å være med på å finansiere strukturtilpasninger. Dernest fører vi en politikk som går på de generelle rammevilkårene til næringslivet, på kunnskap og kompetanse, og det er en rekke andre tiltak som jeg hadde tenkt å nevne hvis tiden hadde strukket til.

Presidenten: Åsa Elvik – til oppfølgingsspørsmål.

Åsa Elvik (SV): Eg må innrømme at eg synest det er ganske godt gjort av statsråden å klare å vere optimist i den situasjonen vi har i dag.

På førstesida av Fiskeribladet den 31. desember var overskrifta «Dramatisk nedtur». I går stod leiaren i Noregs Fiskarlag, Reidar Nilsen, fram, og over heile førstesida av Fiskeribladet stod det at «Reidar roper krise». Eg trur det er den stemninga veldig mange langs kysten faktisk føler på.

Vi har problem i alle ledd i næringa i dag: låge førstehandsprisar, dårleg marknadstilgang, lågare etterspørsel, høg kronekurs osv. Vi ser konsekvensane av dette i dag, og eg synest det er godt gjort av statsråden å vere optimist i ein slik situasjon.

Norges Råfisklags ferskaste tal syner at vi er på veg til å gjere oss sjølve til råvareleverandørar i forhold til norsk fiskerinæring. Graden av foredling går ned, vi eksporterer ei stadig større mengd fisk, men får stadig mindre igjen for det.

Då lurer eg på: Synest statsråden verkeleg at dette er greitt? Synest han det er greitt av overkapasiteten, som han peikte på, berre skal bli riven vekk med eit pennestrøk og tilfeldige konkursar langs kysten?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det er nettopp det jeg prøver å understreke, at jeg forsøker å gjøre noe med problemet, og at vi tar noen grunnleggende grep for å komme ut av de problemene som er der. Men jeg vil advare mot at vi nå skulle tegne et krisebilde av marin sektor og norsk fiskerinæring, for det er for ensidig. Vi har industribedrifter som investerer og går med plusstall. Vi har satsing på kunnskap og teknologi som gjør at de som er flinkest – de som utfordrer de skarpeste hjernene og de flinkeste hendene – de lykkes.

Men vi har problemer på enkelte områder. Nå prøver man å fremstille det som et problem at innsiget av torsk er rekordstort for øyeblikket, og så ber man meg om å regulere det på en måte som gjør at vi skal ta opp torsken i løpet av noen korte måneder, og så skulle vi legge kysten død resten av året. Så det må være en litt konsistent argumentasjon også fra dem som nå tegner bare krisebilder. Det er for ensidig, og det er nødvendig å foreta noen grep, som jeg har redegjort for her. Det registrerer jeg at ikke minst SV er imot. Men hva er deres løsning?

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

En større og større del av norsk landbrukspolitikk vil bli bestemt utenfor den norske nasjonalforsamlingen i årene som kommer. Vi har EØS III artikkel 19 og WTO-forhandlingene, og vi vet at det vil være større innslag av marked etter som tiden går. Vi ser nå ut fra WTO-forhandlingene at det skjer svært lite konkret i Norge for å tilpasse seg virkelighetens verden.

Vi står foran et jordbruksoppgjør. Dette jordbruksoppgjøret mener mange er antikvert og ikke bør fortsette slik som det har vært de siste årene. Skal man ha administrerte priser og målpriser når man etter hvert skal preges mer av markedet?

Det er også snakk om at dette jordbruksoppgjøret skal gå over to år, og da vil man ikke ha den nødvendige fleksibilitet, mener mange. Vil man ta hensyn til dette i årets jordbruksoppgjør, eventuelt ta enkelte sektorer ut av jordbruksavtalen?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg har ingen problemer med å dele den oppfatning som Hedstrøm her gir uttrykk for, at det er mange forhold som legger et hardt press på norsk landbruk for tiden. Det er ytre forhold, som vi har berørt tidligere i denne spontanspørretimen i forbindelse med WTO. Vi vet at vi vil få økt import gjennom det vi har forhandlet fram i EØS, og samtidig har vi åpenbart mye press også innenlands i Norge. Det gjelder kampen om budsjettpenger, det gjelder kampen mot grensehandelen osv., som gjør at det også er grenser for hva vi kan få til av innenlandske virkemidler for å holde oppe en landbruksstruktur og en økonomi i landbruket som er ønskelig. Det betyr at den rasjonalisering som foregår innenfor de tradisjonelle volumproduksjonene, og som har pågått over flere år, fortsetter – og ikke med mindre fart, ser det ut til. Så jeg tror det er en meget feil virkelighetsoppfatning å tro at det ikke her kommer til å skje meget store forandringer, og vil komme til å gjøre det framover. Det vil vi nok også se når vi nå fram mot jordbruksavtaleforhandlingene skal se på hvor mange søknader vi bl.a. har om midlene fra jordbruksavtalen.

Men det er ikke et tilfredsstillende svar for en landbruksminister bare å administrere nedgang i antall bønder i dette landet, selv om de som da blir igjen, får en større produksjon og kanskje tar vare på alt arealet. Vi må også ha et alternativ hvis vi skal ta vare på norske bygder. Derfor arbeider Landbruksdepartementet nå veldig hardt med å bygge en alternativ strategi, ikke bare for å vedlikeholde en volumproduksjon med færre antall bønder som skal produsere dette volumet, men hvordan vi i økende grad skal få flere av de bøndene som ikke vil stå i volumproduksjon, over på annen produksjon, enten det er innenfor tradisjonelt landbruk eller annen næringsvirksomhet på gårdene. Det gjør at vi om få dager bl.a. vil åpne for melkeproduksjon utenfor kvotesystemet for dem som vil bygge et gårdsmeieri og foredle selv. Vi vet at vi hadde et eksempel på det for noen år siden, hvor bl.a. representanten Hedstrøm engasjerte seg sterkt for et slikt. Det vil bli fullt lovlig, og jeg tror mange snuser på den muligheten. Så vi har alternative strategier som gjør at noen også kan satse nytt og utradisjonelt i landbruket, og da tror jeg vi skal kunne klare å få en summasjon som er bra, færre i volumproduksjon, flere i alternativ produksjon.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er helt klart at vi må ha en relativt rask utvikling, og flere og flere sier nå at det må skje ting før det tollbaserte vernet faller. Det vi kan få på plass før, vil gjøre at større deler av det norske landbruket kan overleve. Når det gjelder omsetning av landbrukseiendommer, går det på konsesjonsregler, og også innenfor lov om ervervsmessig husdyrhold går det på konsesjonsgrenser. Vi vet at vi har 4 000 byråkrater som administrerer ordninger etter jordbruksavtalen, og det fordyrer landbruket. Vi har markedsreguleringsordninger som fordyrer, og vi har kanaliseringspolitikken. Det er veldig mange ting som en må se på på relativt kort tid for å få til de nødvendige endringene, slik at vi får et robust landbruk i fremtiden. Spesialiteter er vel og bra, men vi må også ha den tradisjonelle produksjonen med oss, bulkproduksjonen.

Mener ikke landbruksministeren at for å beskikke vårt bo og ha en seriøs landbrukspolitikk må vi nå ta høyde for dette?

Statsråd Lars Sponheim: Og det gjør vi. Jeg ser for meg en treleddet strategi framover.

Den første strategien er å sikre en mer robust tradisjonell volumproduksjon. Det vil nok, slik vi har sett det over mange år, skje ved færre produsenter. Jeg har tidligere vist til prognoser som viser at om vi holder overføringsnivået uendret i landbruket, men med en liten inntektsvekst, vil vi løpet av en tiårsperiode gå fra 60 000 til 40 000 driftsenheter i den tradisjonelle volumproduksjonen.

Den andre strategien er å unngå at de fleste av dem som ikke lenger kan være i den tradisjonelle volumproduksjonen, skal få en forsterket og målrettet innsats for å få fram gode alternativer, både innenfor tradisjonelt landbruk og matproduksjon og når det gjelder andre næringsalternativer på gårdene. Her åpner det seg mange muligheter. Bioenergi er et område som er tydelig for mange flere etter denne vinteren.

Det tredje området er en mer aktiv politikk for de mange eiendommer som ikke er næringseiendommer, om en kan si det sånn. Det er i dag 180 000 landbrukseiendommer og 60 000 driftsenheter. Men det er mange som ønsker å leve for gårdene, om ikke av gårdene, og vi bør ha en mer aktiv politikk for det – for bygdenes beste også.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Aud Gaundal.

Aud Gaundal (A): Med unntak for Fremskrittspartiet mener jeg alle politiske partier her i Stortinget har som mål at vi skal berge en størst mulig grad av dagens bosettingsmønster. Landbruket er en viktig del av det, og jeg tror at disse partiene også er interessert i at vi skal ha en norsk matvareproduksjon.

Statsråden sier til Nationen at norske bønder har en tendens til å si at landbruksministeren truer dem, men at det faktisk er Regjeringa og landbruksministeren som er det viktigste verktøyet.

Mitt spørsmål blir: Er det politisk vilje til å vri en del av virkemiddelbruken, slik at vi kan opprettholde norsk landbruk og bosetting? Og hva med de små, marginale bruka vi har på Vestlandet og i Nord-Norge?

Statsråd Lars Sponheim: Det er ingen tvil om at i de alvorlige og krevende forhandlingene vi nå står overfor internasjonalt, er det viktig at norsk landbruk samlet stiller opp bak en regjering som er innstilt på å slåss for at vi skal ha størst mulig handlingsrom for en nasjonal politikk på disse områdene. Og det tror jeg det er en bred forståelse for. Jeg opplever det også slik fra Stortingets side at vi har felles interesser i å skaffe oss et nasjonalt handlingsrom, så det er grunnlag for å diskutere landbrukspolitikk i spontanspørretimer om fem og ti år. Men det er også helt åpenbart at det skjer en strukturutvikling i den tradisjonelle volumproduksjonen, som gjør at spesielt når det gjelder de marginale brukene på Vestlandet og i Nord-Norge, må vi ha en forsterket innsats for å få fram gode alternativer. Og en skal ikke blåse av at dette er marginalt eller nisjeproduksjon, for i sum kan dette bli veldig viktig. I hvert fall er det helt avgjørende for bygdene at bøndene ser sine muligheter som selvstendig næringsdrivende også der man ikke lenger kan drive volumproduksjon av kjøtt og melk. Mange gjør det. Mange søker mot opplevelsestilbud, der det er stor betalingsvilje, og man produserer omsorgsoppgaver for kommunen, men driver også med tradisjonelt næringsliv innenfor andre områder enn melk og kjøtt. Det er dette vi nå ønsker å stimulere – med forsterket innsats.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.