Sylvia Brustad (A): Situasjonen på arbeidsmarkedet gir grunn til stor bekymring. Nesten daglig hører vi om bedrifter som går konkurs, legges ned, flagger ut eller nedbemanner. Mange bransjer og sektorer har problemer og sliter. Dette er en meget alvorlig situasjon. Det gjelder også petroleumssektoren og leverandørindustrien.

Noe av det mest alvorlige i petroleumsnæringen er at leteaktiviteten nå er så lav som den er. Vi må nesten tilbake til starten på oljeeventyret for å finne en så lav leteaktivitet. Det kan være flere grunner til det. En av grunnene er nok at mange av de siste brønnene som er boret, har vært tørre. Det kan ha gjort at interessen har blitt mindre. At næringen oppfatter blokkene som er utlyst, som lite interessante, kan være en annen årsak. Vi registrerer også en synkende interesse for norsk sokkel fra de største internasjonale oljeselskapene sin side. Det er også et meget alvorlig signal. I Norge er oljenæringen en svært viktig del av den norske økonomien og verdiskapningen. Men internasjonalt er vi ikke så store. Sett i det perspektivet er det helt nødvendig at vi hele tida har fokus på å gjøre norsk sokkel til en attraktiv sokkel for oljeselskapene. De signalene vi som politikere gir, er avgjørende viktige i en slik sammenheng. Det var derfor viktig for Arbeiderpartiet da vi behandlet stortingsmeldinga om olje- og gassvirksomheten sist høst, å rydde til side den usikkerheten som var sådd av Regjeringa når det gjaldt tilgangen på nye letearealer. For det er ikke til å komme bort fra at det hersket stor usikkerhet i bransjen om hva som var Regjeringas mål, spesielt for de nordlige havområdene.

Jeg er glad for at vi sammen med regjeringspartiene fikk klargjort at beslutninger om dette skal fattes allerede til høsten når vi får konsekvensutredningen, idet vi forutsetter at den er god og grundig, for at vi så raskt som mulig kan gi klare signaler for den videre kjøreplanen.

Det er på bakgrunn av dette med en viss uro jeg registrerer at Olje- og energidepartementet legger opp til det som kan se ut som en forskyvning av denne tidsplanen. I en pressemelding fra 4. februar i år sies det at utredningen først vil bli sendt på høring 2. kvartal, og at den vil bli oversendt Regjeringa i løpet av høsten 2003. Jeg regner likevel med at vi kan få anledning til å fatte de nødvendige beslutninger til høsten når konsekvensutredningen er ferdig, og håper at statsråden kan forsikre at så vil skje.

I forrige uke møtte jeg flere ordførere fra kommuner som har verft som leverer installasjoner til oljeselskapene. Situasjonen de beskrev, er langt fra lys. Ved noen verft er riktignok sysselsettingssituasjonen god akkurat nå. Et eksempel på det er Egersund, som nylig fikk en kontrakt, men også der har det vært stor usikkerhet lenge. Utsiktene til å fylle ordrebøkene, slik at en unngår permitteringer, er dårlige svært mange steder. Flere verft har allerede redusert antall tilsatte vesentlig. Mest alvorlig er kanskje situasjonen akkurat nå ved Kværner Rosenberg i Stavanger. Fredag besluttet Aker Kværner å selge verftet innen tre år, og det er svært usikkert hvor mange arbeidsplasser det vil bli der framover.

Faren for at vi om en stund kan ha tilsvarende situasjoner ved andre verft, er svært stor. Aftenpostens oppslag på lørdag viser dette. Situasjonen i det norske offshoremarkedet blir beskrevet som «elendig». Det bør derfor ikke herske noen tvil om at det er helt nødvendig med ekstraordinære tiltak for å hindre at en slik situasjon blir vedvarende. Det kan vi gjøre hvis vi vil.

I 1999 var denne industrien i en tilsvarende situasjon. Da ble det tatt initiativ fra Stortingets side for å snu utviklinga. Det lyktes vi langt på veg med. Regjeringsskiftet i 2000 bidrog også til å skape ny optimisme i næringa. Dette viser at det nytter å ta politiske initiativ. Slike initiativ etterlyses nå, fordi det er helt avgjørende at det er en aktiv holdning til disse spørsmålene. Jeg vil derfor utfordre Steensnæs her i dag til å gjøre rede for hvilke initiativ han vil ta overfor oljeselskapene for å finne ut f.eks. om det er prosjekt som kan framskyndes, og om det eventuelt er noen hindringer som må ryddes av vegen for at flere planer kan realiseres.

I innstillinga til oljemeldinga pekte Stortinget på flere tiltak som kan bidra til å snu denne utviklinga. Bedre rammevilkår for haleproduksjon og for små og marginale felt var ett av tiltakene det ble pekt på. En samlet komite uttalte i innstillinga at

«myndighetene må være villige til å vurdere om etablerte prinsipper og gjeldende rammevilkår skaper de rette incentiver, herunder skatter og avskrivningsregler for haleproduksjon og små og marginale felt, for økt verdiskaping og eventuelt tilpasse rammevilkårene slik at ressursene ikke ødes».

Både oljeselskapene og de ansattes organisasjoner støtter dette, og jeg vil derfor benytte anledningen til å utfordre statsråden på hva han vil, og om denne jobben er i gang.

Fra oljeindustrien og fagbevegelsen pekes det også på andre tiltak. Men utålmodigheten i næringa er stor, og jeg skulle derfor ønske et noe større engasjement fra Regjeringas side for å ta fatt i dette, fordi vi nå taper arbeidsplasser hver eneste dag. Da er det viktig at vi snur alle de steiner som kan snus, for å finne prosjekter, små og store, som kan realiseres nå.

Situasjonen er nå allikevel slik at vi vil oppleve at flere verft må permittere mange av sine ansatte. Det er meget beklagelig. Det industrien frykter mest i slike situasjoner, er tap av kompetanse ved at arbeidstakerne går over i andre bransjer. Det var noe det også ble satt fokus på i den forrige bølgedalen bransjen var inne i. Muligheten som var ved bedriftsintern opplæring og arbeidsmarkedskurs, gjorde at bransjen ikke bare beholdt kompetansen, men også økte den. Ved f.eks. Aker Verdal gjennomførte 87 pst. av de tilsatte kompetansehevende kurs. Det har medført at bedriften i dag framstår som meget konkurransedyktig også i det internasjonale markedet. I sluttrapporten fra opplæringsprogrammet er konklusjonen meget klar:

«Skulle bedriften Aker Verdal ha en framtid i et kommende marked var det helt nødvendig å holde organisasjonen mest mulig intakt og beholde den nødvendige fagkompetanse. I en permitteringsperiode som totalt varte fra november 1999 frem til juni 2001 hadde vi kun ni egne oppsigelser. Dette i seg selv tilsier at vi klarte å holde organisasjonen samlet. Kompetansen er beholdt gjennom dette, men i tillegg har vi fått en formidabel styrking av kompetansen i forhold til de strategiske kompetansebehov bedriften selv har definert. Dette bør være en vesentlig konkurransefordel i markedet.»

Denne muligheten er med Bondevik-regjeringas sysselsettingspolitikk vesentlig svekket i dag. Jobbklubber er ikke svaret til disse arbeidstakerne. I hvert fall er det ingen jeg møter, som sier at det er svaret. Derfor er jeg interessert i å høre noe om hva som er Regjeringas planer og svar til disse arbeidstakerne. For vi har også et ansvar for å sikre og videreutvikle den flotte og sterke kompetansen vi har rundt om i landet innenfor disse næringene.

Som det også står i interpellasjonen jeg har levert inn, hadde Stortinget en klar melding til Regjeringa da vi behandlet Olje- og energidepartementets budsjett for inneværende år. Der sa vi at vi

«ber Regjeringen gi en beskrivelse av situasjonen i norsk offshore-rettet verkstedindustri og gjennomgå konkurransesituasjonen for denne industrien i forhold til andre EØS-land, og melde tilbake dette for Stortinget i Revidert nasjonalbudsjett for 2003».

Ettertida har vist at det var helt nødvendig å be Regjeringa om en slik gjenomgang. Statoils beslutning om å gi det spanske verftet Dragados en stor leveranse til Snøhvit-prosjektet på grunn av oppsiktsvekkende stor prisforskjell gjør at det er nødvendig å komme til bunns i konkurranseforholdene mellom norske og spanske verft. Det haster. Jeg ser fram til denne gjennomgangen i revidert, men jeg ønsker likevel at statsråden nå kan informere noe om den foreløpige status for dette arbeidet. I ei tid der arbeidsledigheten øker hver eneste dag, må vi snu alle steiner, og da har vi ingen tid å miste.

Statsråd Einar Steensnæs: Først vil jeg slå fast at olje- og gassindustrien er en næring med store muligheter. I St.meld. nr. 38 for 2001-2002 påpekte vi som kjent at vi har potensial til å opprettholde oljeproduksjonen i minst 50 år og gassproduksjonen i over 100 år. Denne langsiktige utviklingsbanen vil gi store inntekter til det norske samfunn, men avhenger selvsagt av at vi er i stand til å møte de utfordringene som petroleumsaktivitetene i dag står overfor. Jeg vil nå ta for meg hvilke konkrete aktiviteter som er iverksatt for at vi skal nå dette målet om realiseringen av den langsiktige utviklingsbanen.

I år og i de kommende to årene vil vi ha et meget høyt investeringsnivå på norsk sokkel. De årlige investeringene i 2003, 2004 og 2005 er beregnet til rundt 65 milliarder kr. De største investeringene er knyttet til Snøhvit, Kristin og Ormen Lange. I tillegg er det betydelige driftskostnader i virksomheten. Årlige driftskostnader på norsk sokkel er i årene framover om lag 30 milliarder kr. Totalt utgjør investeringene og driftskostnadene et marked for leverandørindustrien på i underkant av 100 milliarder kr årlig de kommende tre årene.

Snøhvit-utbyggingen ble godkjent i Stortinget 7. mars 2002. Prosjektet representerer den første utbyggingen i Barentshavet og er den hittil største og mest omfattende industriutbygging i Nord-Norge. Snøhvit LNG er svært viktig for utviklingen av næringsliv og industriell kompetanse i regionen.

Det pågår for tiden flere andre utbyggingsprosjekter. Blant annet er Grane-feltet og Mikkel-feltet under utbygging, med planlagt oppstart kommende høst. Kristin-feltet planlegges å være i produksjon fra 2005.

Operatørene på norsk sokkel arbeider også med å modne en lang rekke nye utbyggingsprosjekter. Størst av disse er Skarv. I tillegg er det planer om videreutvikling av bl.a. Ekofisk, Valhall og Tampen-området. Det planlegges også utbygging av flere mindre funn nær eksisterende infrastruktur, hovedsakelig med undervannsanlegg. Av denne typen utbygginger har departementet nylig mottatt plan for utbygging og drift av Oseberg Sør J-strukturen.

Det siste tiåret har antall lete- og avgrensningsbrønner på norsk sokkel ligget relativt stabilt på mellom 20 og 25 pr. år. 2002 var i så måte intet unntak. I årene framover er det mulig dette tallet vil bli noe lavere, selv om slike estimater er høyst usikre. Etter min oppfatning må den siste tidens skuffende leteresultater bære sin del av ansvaret for et eventuelt fall. Med færre store funn reduseres også behovet for å bore avgrensningsbrønner.

Regjeringen har den siste tiden tatt klare grep for å øke leteaktiviteten på norsk sokkel. Departementet holder for tiden et meget høyt aktivitetsnivå hva angår tildeling av nye utvinningstillatelser. For tiden arbeides det faktisk med tre ulike konsesjonstildelinger som befinner seg i ulike stadier med hensyn til beslutning.

I modne, godt kartlagte deler av sokkelen vil Regjeringen før påske tildele nye utvinningstillatelser i Nordsjøtildelingene 2002. I løpet av inneværende år vil vi også etablere faste, forhåndsdefinerte leteområder i deler av Nordsjøen og på Haltenbanken i Norskehavet. Dette er et initiativ Regjeringen kommer med etter tett og konstruktiv dialog med industrien.

Når det gjelder de deler av norsk sokkel som er mindre kartlagt, har departementet allerede i noen tid arbeidet med 18. konsesjonsrunde. I tråd med vanlig praksis sendte departementet allerede i begynnelsen av mars ut invitasjon til selskapene om å nominere arealer som vurderes å være særlig attraktive. Utlysing av denne runden vil finne sted i løpet av fjerde kvartal 2003 med tildeling før sommeren 2004.

Regjeringen arbeider aktivt for å videreutvikle modne områder på norsk sokkel. Sentrale utfordringer i disse områdene er å øke feltenes levetid ved bl.a. å øke utvinningsgraden, effektivisere driften og knytte marginale ressurser til eksisterende infrastruktur. Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet er i tett dialog med oljeselskapene for å sikre best mulig ressursforvaltning i de modne områdene. Olje- og energidepartementet forventer i årene framover høy aktivitet knyttet til videreutvikling av modne områder.

Det er et betydelig verdipotensial i å øke utvinningsgraden fra eksisterende oljefelt. I dag er den forventede gjennomsnittlige utvinningsgraden 44 pst. for oljeutvinning. Regjeringens ambisiøse målsetting er å få hevet denne til 50 pst. En slik økning kommer ikke av seg selv, men vil kreve betydelig innsats både fra industrien og fra myndighetenes side. Regjeringen vil i forbindelse med revidert budsjett for 2003 komme med en redegjørelse for hvordan myndighetene arbeider for å bidra til at denne målsettingen kan nås.

Departementet arbeider også for å øke mangfoldet av rettighetshavere på norsk sokkel. De siste årene er det bl.a. åpnet for rettighetshavere som har spesialisert seg på utvikling av marginale felt og på haleproduksjon. Dette initiativet har, sammen med ordningen der selskaper har mulighet til å prekvalifiseres, ført til flere nye aktører på norsk sokkel.

Regjeringen har vært opptatt av opprettholdelsen av en kompetent og konkurransedyktig norsk leverandørindustri. De siste års høye kostnadsvekst, høy rente og høy kronekurs har bidratt til at norsk industri har tapt i konkurransen med utlandet.

For å klare seg i den stadig skjerpende internasjonale konkurransen etterlyser industrien først og fremst lavere rente og svakere kronekurs. Det stramme budsjettet Regjeringen fikk igjennom i Stortinget, har allerede resultert i tre rentenedsettelser. Samtidig ser vi nå også de første tegnene til en lavere kronekurs.

Leverandørindustriens konkurransekraft er også avhengig av konstant teknologi- og kompetanseutvikling på relevante områder. Regjeringen bidrar i dette henseende med satsing på petroleumsrettet forskning og utvikling. Det er et viktig satsingsområde for Regjeringen også i tiden framover.

Hvordan vi kan opprettholde en konkurransedyktig norsk leverandørindustri er også et tema i Topplederforum, en sentral møteplass hvor jeg er i nær kontakt med aktørene i næringen. Det er et forum som jeg leder. Jeg føler meg trygg på at dette samarbeidet mellom de ulike aktørene i næringen skal kunne identifisere tiltak som kan sikre et rimelig høyt og forutsigbart aktivitetsnivå også i årene framover. Jeg viser også til at det innenfor rammen av Topplederforum er satt i gang flere prosjekter, nettopp med tanke på en framtidig stabil utvikling av norsk petroleumsvirksomhet.

Når det gjelder den siste tids tildelinger av utbyggingsprosjekter til utenlandske verft, bør det herske liten tvil om at Regjeringen er opptatt av at norsk leverandørindustri skal ha mest mulig jevnbyrdige konkurranseforhold. Regjeringen har som kjent satt i gang en utredning om konkurransesituasjonen for norsk offshorerettet verkstedindustri i forhold til tilsvarende industris rammebetingelser i Nederland, Frankrike og Spania. Resultatet vil framlegges i revidert nasjonalbudsjett for 2003. Jeg henviser til denne redegjørelsen i forhold til det som interpellanten spurte om.

Offshoreverftene våre er ledende på høyteknologiske løsninger, god planlegging, leveringssikkerhet og kvalitet. Samtidig må vi akseptere at industrien i dagens globaliserte verden stadig blir mer spesialisert, og hvert land og hver bedrift må fokusere på de komparative fortrinn som de er i besittelse av. Vi må godta at industriens konkurransefortrinn forandrer seg i tråd med teknologiutviklingen, og at norsk petroleumsindustri ikke nødvendigvis vil kunne opprettholde sine konkurransefortrinn i alle deler av olje- og gassverdikjeden.

Kampen mot arbeidsledighet er en hovedsak for Samarbeidsregjeringen. Gjennom en aktiv næringspolitikk vil Regjeringen sikre og skape arbeidsplasser. En stram finanspolitikk har bidratt til de nevnte tre rentenedsettelser, lavere kronekurs og dermed en bedre konkurransesituasjon. Et godt samarbeid med partene i arbeidslivet om moderate lønnsoppgjør er også helt avgjørende for å snu utviklingen og bedre konkurranseevnen.

Den norske olje- og gassnæringen utgjør en betydelig del av norsk økonomi og gir vesentlige bidrag til samfunnet gjennom inntekter, verdiskaping, sysselsetting og kompetanse. Som vist i oljemeldingen har Regjeringen ambisjoner om at denne næringen fortsatt skal spille en sentral rolle i lang tid framover, og fører derfor en politikk som skal gjennomføre denne ambisjonen.

Sylvia Brustad (A): Jeg takker statsråden for tilbakemelding om og redegjørelse for det det ble spurt om. Jeg er glad for at statsråden deler vår bekymring. Jeg er likevel noe usikker på om det blir tatt alvorlig nok i forhold til hva som kommer ut i den andre enden, nemlig aktive tiltak. Jeg ser veldig fram til revidert nasjonalbudsjett, for jeg skjønner at der vil det komme noe i forhold til f.eks. haleproduksjon. Jeg håper at det blir forpliktende, og vil høre om statsråden kan bekrefte det.

Det er bra at det nå jobbes med å øke utvinningsgraden. Jeg er også spent på å høre hva som kommer mer konkret i forhold til det. Det er selvfølgelig også bra at det nå pågår ting i Topplederforum. Men jeg vil så sterkt jeg kan understreke at det haster med tiltak – nå! Vi kan ikke holde på å utrede og regne med at det skal komme tiltak om ett år, to eller tre år. Jeg vil minne om at i løpet av det siste halvannet året har det blitt 75 nye arbeidsledige hver dag. Den trenden må vi gjøre alt vi kan for å snu. Da må det igangsettes flere aktive tiltak enn de jeg ser fra denne Regjeringa, også på dette området.

Jeg vil også igjen etterlyse svar på hva Regjeringa har tenkt å gjøre for å prøve å beholde den kompetansen som vi nå har i mange bedrifter, og som nå ser ut til å bli permittert mange steder. Det har jeg ikke fått et veldig klart svar på.

Så har vi ei kjempeutfordring knyttet til konkurransesituasjonen i forhold til leverandørindustrien. Det er bra at Regjeringa nå følger opp det Stortinget har pålagt den å gjøre, for det er ingen tvil om at hvis det virkelig er slik at forskjellene er på opp mot 40 pst. – som vi nå har sett to eksempler på, i Egersund og i Stavanger – mellom spanske verft og norske verft, står norsk leverandørindustri ikke overfor få problemer, men svært store problemer.

Jeg har registrert at næringsministeren – og jeg viser til Dagens Næringsliv for fredag 21. mars – har gitt det samme revisorfirmaet, som jeg forstår også er revisor for firmaet Dragados i Spania, i oppdrag å gå gjennom om det spanske Dragados får støtte i strid med EØS-reglene. Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden det er helt uproblematisk hvis dette er riktig, at det er det samme revisorfirmaet som altså skal sjekke om det her foreligger noe som ikke er som det bør være, eller syns statsråden det er helt greit?

Statsråd Einar Steensnæs: Det er viktige og prioriterte temaer for økt verdiskaping innenfor petroleumsindustrien interpellanten tar opp. Det er nok slik at det kan være ulike vurderinger med hensyn til noen av tiltakene, og kanskje rekkefølgen og innfasingen av de tiltakene. Det ser jeg ikke bort fra. Men jeg ser det som avgjørende viktig at det kan etableres et bredt samarbeid mellom Regjeringen og Stortinget for å kunne bli enige om viktige målsettinger for denne industrien. Jeg ser på den videre utvikling av petroleumsindustrien som helt avgjørende ikke bare for sysselsetting og verdiskaping, men også for den nasjonale økonomien og en god forvaltning av petroleumsressursen. Og til det trenger vi en grad av bred konsensus i Stortinget, på samme måte som Regjeringen og Stortinget også samarbeidet om viktige målsettinger da St.meld. nr. 38 for 2001-2002, oljemeldingen, ble behandlet her i Stortinget. Jeg synes at det skal sette tonen også for det vi skal gjøre fremover.

Jeg deler bekymringen til interpellanten Sylvia Brustad når det gjelder videre utvikling i olje- og gassnæringen. Vi ser foran oss ganske store utfordringer og også en del omlegginger. Landskapet er ikke statisk, det endrer seg. Våre konkurrentland posisjonerer seg med nye kvalifikasjoner som skaper økt konkurranse, og dette er vi nødt til å ta hensyn til. Så jeg er enig med interpellanten i at vi trenger løpende tiltak, ikke bare de langsiktige planlegginger. Men alle de tre gruppene som nå jobber innenfor Topplederforum – én med skatte- og avgiftsvurderingene innenfor oljeindustrien, en annen med konkurransedyktighet og en tredje i forhold til omdømme – er hurtigarbeidende og konkrete arbeidsgrupper som skal komme opp med tiltak som kan iverksettes på kort sikt når det blir enighet om tiltakene.

Når det gjelder å holde på kompetansen, vil jeg bare understreke at det er viktig at en har en fleksibel arbeidsstokk som kan ta på seg nye oppgaver, og multikompetanse vil nok være avgjørende for å få dette til.

Helt til slutt: Når det gjelder situasjonen for Kværner, vil jeg, til tross for de problematiske situasjoner som dette konsernet har stått overfor, likevel minne om at norsk leverandørindustri kan konkurrere og vinne store kontrakter, slik Kværner gjorde på Ormen Lange, og slik Kværner Egersund gjorde, hvor de fikk en stor kontrakt i går.

Når det gjelder forholdet til Deloitte & Touche, vil jeg vise til at det ligger under næringsministeren, og han behandler dette spørsmålet i forhold til Stortinget.

Olav Akselsen (A): Me i Noreg har all grunn til å vera stolte av det me har fått til etter 30 år som oljenasjon. Me må hugsa på at då me for ca. 30 år sidan fann denne ressursen, hadde me nesten ingen kunnskap på dette området, mens me i dag er i verdstoppen på fleire område.

Det finst i dag svært få – om noko – land som kan samanlikna seg med Noreg og den måten me har greidd å utnytta våre petroleumsressursar på. Då ein utforma oljepolitikken tidleg på 1970-talet, sette ein seg to klåre mål, nemleg at dette skulle vera heile folket sin eigedom og koma alle til gode, og at ein skulle byggja norsk industri basert på denne råvara. Eg meiner me må kunna slå fast at me har greidd å oppnå begge måla. Politikken har endra seg heile tida. Ein har tilpassa seg nye utfordringar og internasjonale spelereglar, men dei to måla har heile tida stått fast og vore avgjerande for dei politiske vala ein har gjort.

Når det har gått så bra som det har gjort, er det fordi ein har vore i stand til å ta dei rette politiske beslutningane til rett tid. No er det svarte skyer og dalande aktivitet. Men no, som før, kan me greia å snu denne trenden. Det har me gjort før. Både i byrjinga og slutten av 1990-talet var det ordretørke og tomme verkstadhallar. Begge gongene greidde ein å snu utviklinga. Gjennom å gjera målretta vedtak greidde ein å få hjula i gang igjen. I 1993 tok dåverande energi- og næringsminister Jens Stoltenberg kontakt med partane og fekk sett i gang den såkalla NORSOK-prosessen. Det reduserte kostnadene med 20–40 pst., og igjen blei verkstadhallane fylte opp. I 1998 dalte oljeprisen, og aktiviteten med den, men igjen greidde Arbeidarpartiet, etter ein tett dialog med bransjen, å fremja konkrete forslag i samband med revidert nasjonalbudsjett i 1999, og det blei fatta vedtak som førte til at ein igjen fekk aktiviteten opp og fylt opp verkstadhallane.

Me har snudd utviklinga før, og me kan greia det igjen. Det er viktig at pessimismen ikkje no får lov å festa seg. Utviklinga er ikkje skjebnebestemt. Den blir bestemt gjennom dei politiske vedtaka som m.a. blir gjorde her i salen. Ved å gjera dei rette vala kan me òg få den rette utviklinga, men me må då vera villige til å bruka ein aktiv næringspolitikk, noko som noverande regjering dessverre ofra til fordel for ei usvikeleg tru på såkalla næringsnøytralitet.

Tidlegare nedgangstider har vore knytte til redusert oljepris. No har me dessverre fått ei nedgangstid òg når det er høg oljepris. Det betyr at me har større problem enn før. Noreg har aldri kunna konkurrera på å vera billigast, men me har kunna konkurrera på å vera best, og ikkje minst har me greidd å konkurrera på det å vera politisk føreseielege. Dessverre må eg seia at det at me ikkje har kunna vera føreseielege, har også ramma Noreg dei siste åra.

Øyvind Vaksdal (FrP): Det er rett, som representantene Brustad og Akselsen hevder, at situasjonen i norsk olje- og gassindustri er urovekkende og alvorlig. Aktiviteten på riggmarkedet er svært lav, og mye av det som har vært boret, har ikke gitt de ønskede resultater. Norsk sokkels konkurransekraft er svekket, og oljeselskapene finner det ofte mer fornuftig å satse andre steder enn i Norge.

Situasjonen for norske offshoreverft er som følge av manglende oppdragsvirksomhet svært alvorlig, og dette kan nå føre til både permitteringer, oppsigelser og oppsplitting av kompetansemiljøer det har tatt flere tiår å bygge opp. Ikke nok med at det er færre oppdrag å konkurrere om, men vi ser stadig eksempler på at norske verft taper i kampen om oppdragene, og at disse går til utenlandske verft som i alle fall tilsynelatende er billigere.

Stortinget behandlet rett før jul Regjeringens melding om olje- og gassvirksomheten. Ved behandlingen av denne kom det klinkende klare signaler fra oljeselskaper, offshoreverft og fagforeninger om at situasjonen var alvorlig og ville bli ytterligere forverret dersom ikke noe ble gjort. Virkemidlene som skulle til, var like klare. Gi oss nye prospektive arealer, gi mer midler til petroleumsforskning, gi oss et skatteregime som gir klare incentiver for nisje- og haleproduksjon, sa de. Men hva skjedde? Jo, til tross for at alarmklokkene ringte, og ringte kraftig, opplevde vi at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene inngikk en allianse om ikke å gjøre noen verdens ting. De skriver så vakkert i innstillingen at man ønsker «den langsiktige utviklingsbanen» for norsk oljevirksomhet, samtidig som de ikke vil ta de nødvendige grep for å nå dette målet. Jeg gjennomgikk innstillingen i morges, og det eneste forslaget Arbeiderpartiet og regjeringspartiene stemte for, var at meldingen skulle vedlegges protokollen.

Fremskrittspartiet fremmet forslag om å åpne for boring i allerede tildelte lisenser så snart den pågående konsekvensutredningen for Lofoten–Barentshavet var gjennomført, dersom denne ikke påviste nye problemområder. Vi foreslo i tillegg å nedsette et bredt sammensatt utvalg til å gjennomgå skatteregimet på sokkelen for å forbedre dette og utarbeide skatteincentiver med hensyn til nisje- og haleproduksjon. Vi foreslo også at Regjeringen skulle avstå fra å innføre petroleumsfrie soner i nordområdene.

Jeg vil i tillegg minne om vårt forslag om et petroleumsforskningsfond på 10 milliarder kr, og våre forslag om skattelettelser i forkant av lønnsoppgjør, som åpenbart ville styrke våre offshoreverft i konkurranse med utenlandske.

Jeg håper nå at både Regjeringen og Arbeiderpartiet ser alvoret i situasjonen, og viser handlekraft i stedet for bare å prate, for det er handlekraft som nå må til, skal vi klare å få norsk olje- og gassvirksomhet opp av hengemyra.

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg starta med å gratulera Kværner Egersund med oppdraget frå eit amerikansk oljeselskap. Dette selskapet prioriterer tydelegvis å halda oppdraga sine i Noreg. Det kan jo vera at me må leggja om politikken og tildela nye lisensar til utanlandske oljeselskap i staden for til norske, så ein får styrkt verftsindustrien på den måten – for å seia det litt ironisk.

Lat meg òg håpa at ein del av aktiviteten i Kværner Egersund vil ha ringverknader i forhold til Kværner Rosenberg i Stavanger, der ein absolutt ser ut til å trenga tiltak for å halda på den kompetansen ein har.

Eit par ord om det som manglar, nemleg styring. Gjentekne gonger opplever ein at det ikkje er vilje til styring frå Stortinget si side. Tvert om er det vilje til å gje frå seg styring, og det har ein nokre eksempel på.

Me hadde fregattsaka. Noreg skulle byggja nye fregattar. I staden for å prioritera norsk verftsindustri, prioriterte ein å gje oppdraget til spansk industri. Ein kunne, om ein ville, gjort som engelskmennene gjer, bygd dette i sitt eige land. Men fleirtalet ønskte altså å flytta oppdraget til ein då billegare arbeidsgjevar. No er beløpet, som i utgangspunktet var på 12 milliardar kr, kome opp i 20 milliardar kr for å byggja desse krigsskipa.

Eit anna eksempel er Snøhvit-saka. Statoil har eit fleirtal, med Arbeidarpartiet i spissen, privatisert. Dei har sagt at dei ønskjer eit selskap som skal driva forretningsmessig. Altså skal ein ikkje styra dette selskapet lenger. Selskapet skal styra seg sjølv etter forretningsmessige prinsipp. Det betyr då at ein seier til Statoil: Vel den billegaste løysinga, for då får me mest pengar igjen. Det ansvaret må stortingsfleirtalet no ta. Det var altså stortingsfleirtalet som vedtok å privatisera Statoil, som vedtok at ein skulle operera slik ein no opererer. Så kan ein lakonisk seia: Ja, men ein styrte jo ikkje dette statsselskapet før heller. Nei, men då hadde ein i alle fall høvet. At regjeringane, verken frå Arbeidarpartiet eller Høgre eller kva det måtte vera, ikkje styrte, var deira val. Men høvet var der, og det er no teke vekk frå fleirtalet.

Eg er glad for at statsråden stadfestar at han no jobbar med forslaget som SV fekk igjennom einstemmig i Stortinget om dette med auka utvinningsgrad. Det er eit av dei områda ein må gripa fatt i for å få fart i forsking og arbeidsplassutvikling. Det er òg sånn at eit fleirtal seier at ein må sjå nærare på vilkåra for haleproduksjon, og ein har problemstillingane knytte til EU- og EØS-området og den konkurransevridinga som det blir sagt er til stades.

Så Regjeringa har ein jobb å gjera no, og ho må koma tilbake med sterke signal i revidert nasjonalbudsjett.

Bror Yngve Rahm (KrF): Problemstillingen som representanten Brustad reiser i sin interpellasjon, er viktig og svært aktuell. Det er et bredt politisk flertall som ønsker en videreutvikling av olje- og gassnæringen ved å bidra til et stabilt aktivitetsnivå, satsing på teknologiutvikling og ytterligere internasjonalisering av næringen. Dette ble klarlagt i forbindelse med Stortingets behandling av olje- og gassmeldingen før jul. Petroleumsvirksomheten har vært en sentral verdiskaper i samfunnet og har et tidsperspektiv som er vesentlig lenger enn de fleste av våre andre industrielle næringer, selv om vi vet at deler av norsk sokkel er moden, og at det enkelte steder teknisk sett er vanskeligere å utvinne oljen.

Selskapene er nå i ferd med å nominere aktuelle leteområder til 18. letekonsesjonsrunde, og Olje- og energidepartementet tar sikte på å tildele områder våren 2004.

Kristelig Folkeparti mener det er bekymringsfullt at de to forrige leterundene var så nedslående. Lovende felter som President og Solsikke gav ikke de forventede resultater. Paradokset er at vi vet stadig mer om sokkelen, og vi får stadig bedre seismikkverktøy. Likevel bommer selskapene når de leter. Dette viser at vi har å gjøre med en industri hvor usikkerheten er stor, og hvor aktørene må være villige til å løpe større risiko. Selskapene som leter, taper penger, og samfunnet går glipp av inntekter og økt aktivitet.

Det er viktig at myndighetene og petroleumsbransjen i fellesskap setter seg ned for å finne ut hva man kan gjøre for å få opp leteaktiviteten. Statsråd Steensnæs pekte i sitt innlegg på en rekke tiltak som Regjeringen nå er i gang med for å få opp aktiviteten, og det er viktig at den tette dialogen mellom næringen og myndighetene gjennom tiltak som Konkraft og Topplederforum fortsetter.

Når det gjelder forholdene for leverandørindustrien, er det ikke bare leteresultatene og interessen for norsk sokkel som er avgjørende. Kronekursen og rentenivået er også faktorer som virker inn på konkurransekraften til leverandørindustrien i Norge. Aktørene i industrien sier at kronekursen og rentenivået er de viktigste konkurransevilkårene. De tre siste rentenedsettelsene den siste tiden har gitt positive bidrag til norsk industri. Regjeringen har altså bidratt til dette ved å holde stramme statsbudsjett.

I går kom nyheten om at Kværner Egersund fikk kontrakten fra Conoco Phillips for å bygge en plattform på Ekofisk, med en verdi på 1,75 milliarder kr. I Adresseavisen kunne vi lese at Aker Verdal skal bygge et plattformunderstell til en verdi av 320 mill. kr.

Dette er eksempler på at det ikke bare er mørkt i norsk verftsindustri. Men det er viktig at vi finner tiltak som gjør at vi kan utnytte det store potensialet som fortsatt ligger på sokkelen i Norge, og ved det bidra til mindre usikkerhet i arbeidsmarkedet. Dette er et felles politisk ansvar som også Regjeringen og dets partier på Stortinget tar på fullt alvor.

Marit Arnstad (Sp): Jeg deler interpellantens bekymring for at leteaktiviteten nasjonalt er lav. Det som gjør dette til en kilde til bekymring, er først og fremst at riggratene i dag er ganske lave, og at oljeprisen er rimelig høy.

Men jeg har lyst til å understreke at jeg tror ikke det er en særnorsk situasjon. For hvis vi ser på oljeselskapenes arbeid både i forhold til Vest-Afrika og Mexicogolfen, preges også disse områdene av en større stillstand enn det man forventet for bare to–tre år siden.

Jeg er ikke i tvil om at olje- og leverandørindustrien er vår fremste kunnskapsindustri, og at den er svært framtidsrettet og mer langsiktig enn mange vil ha det til. Derfor tror jeg det er viktig at en ikke på dette tidspunkt svartmaler situasjonen. Det er viktig fordi vi er nødt til å ha tilbakevendende rekruttering til denne bransjen, og vi er nødt til å ha en driv i utviklingen av teknologien, særlig på dette området. Samtidig tror jeg det er viktig at en ikke slår seg til ro med at Norge har blitt bra på en del ting også internasjonalt, som f.eks. undervannsløsninger eller boring på middels dybde. Vi må hele tiden kjempe for å drive den teknologiske utviklingen videre på dette området, slik at denne industrien i framtiden kan være det som er noe av det fremste vi kan by på av teknologi og kunnskap.

Alle undersøkelser viser at teknologien er den viktigste konkurransefaktoren for denne næringen – det er ikke skatt, det er ikke rammevilkår, men det er teknologien som er den viktigste konkurransefaktoren for næringen. Det vi da bør spørre oss om, er: Hva satser vi i dag fra samfunnets side når det gjelder reinvestering i oljeindustriens evne til teknologiutvikling? Det synes jeg er et godt spørsmål, tatt i betraktning de store inntektene samfunnet har fra denne næringen.

Et annet forhold, som også er avgjørende for konkurransefaktoren, er samspillet mellom leverandørindustri og oljeselskap. Det som er problemet, når en ser en økende tildeling av kontrakter fra norske oljeselskaper til utenlandske verft, er at man kan komme til å ødelegge eller forvitre det nødvendige samspillet oljeselskapene må ha med leverandørindustrien for nettopp å utvikle ny teknologi, som igjen kan være banebrytende internasjonalt. I det bildet er ikke oljeselskapene alene, de er også avhengige av leverandørindustrien. Et godt eksempel er at for 15 år siden var gjennomsnittlig utvinningsgrad for de fem største feltene på norsk sokkel 35 pst. I dag er det 53 pst., og det betyr altså en økt inntekt både for selskapene og for staten gjennom økt oljeutvinning på ca. 4,5 milliarder fat olje. I forhold til både haleproduksjon og utvinningsgrad er det viktig, men det er vår vilje og evne til å reinvestere samfunnets midler i teknologiutvikling som vil være vesentlig.

Jeg har også lyst til å nevne at Senterpartiet har anbefalt Regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett å komme tilbake til den type kompetansehevingsprogram som ble brukt overfor Aker Verdal, igangsatt av sentrumsregjeringen i 1999, som nettopp er tilpasset den kunnskapen og den sykliske hverdagen til leverandørindustrien.

Tore Nordtun (A): Leteaktiviteten på norsk sokkel faller og vil i 2003 være på samme nivå som i 1968. Funnene blir færre, og funnratene pr. brønn har falt dramatisk. Dette er bildet pr. i dag.

Jeg mener at det er nødvendig å sette i gang flere tiltak. Jeg tror vi må gå konkret inn på tiltak som kan bedre situasjonen, og vi må få en større styring av utviklingen framover, slik at vi får en bedre utnyttelse og en bedre sysselsettingssituasjon.

Jeg vil nevne følgende tiltak:

For det første: En jevn og stabil tildelingspolitikk, der utvinningstillatelser og tildeling av blokker og areal tar hensyn til sysselsetting og stabilitet for hele bransjen.

For det andre: En mer forutsigbar og stabil utbyggingstakt, der det tas hensyn til bransjens kapasitet for nybygging.

For det tredje: En mer forutsigbar og stabil vedlikeholds- og modifikasjonsaktivitet på sokkelen.

I praksis betyr dette at Stortinget må gjøre klare vedtak, som bl.a. innebærer

• åpning av de uåpnede områder på norsk kontinentalsokkel

• at utvinningstillatelser gir rett til utnyttelse og produksjon

• økt satsing på utbygging og drift av marginale felter

• åpning for en bedre beskatning av små og marginale felter

• at konsesjoner som ikke benyttes innen rimelig tid, blir trukket tilbake

• at alle aktører som kan fremme gode utbyggingsløsninger innenfor norske standarder, og ha strenge rammer for helse, miljø og sikkerhet, gis muligheter for deltakelse i drift og produksjon av små og marginale felter

• økt satsing på brukerstyrt forskning og utvikling, og satsingen bør være langsiktig og ha forutsigbare rammebetingelser

Gjennomfører vi dette, er jeg overbevist om at det vil gi oss større muligheter for stabilitet og økt sysselsetting også i framtiden.

Norsk olje- og gassnæring må inngå i et mer forpliktende samarbeid for å gjøre hverandre gode. Oljeselskapene må ta på alvor det de sier om samarbeid når nye prosjekter skal utvikles. Debatten omkring tildelingen av oppdraget på Snøhvit er et dårlig eksempel på slikt samarbeid. Våre fremste konkurransefortrinn er helhetlige leveranser, prosjektering, sammenstilling og sluttføring av store oppdrag til riktig tid, høyt kompetansenivå og høyteknologiske løsninger. Det er dette vi i fellesskap må gjøre noe med nå. Det er her Regjeringen må ta initiativ. Føringene ligger her, det er bare å ta initiativ og vise handling.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt presidentplassen.

Leif Frode Onarheim (H): En kort kommentar.

Representanten Langeland vil tilbake til et system hvor Stortinget skal styre bedriftene og pålegge dem hvor de skal kjøpe sine produkter og tjenester, og han viser til Statoil, at det hadde vært mye bedre om vi hadde hatt full styring på det. Heldigvis står han ganske alene med et slikt syn. Selv i de tidligere østblokklandene er det ikke mange som vil ha den typen styring av bedriftene. Det har i alle år vist seg at det skaper liten produktivitet, dårlig lønnsomhet og stor fare for at bedriftene går konkurs hvis man ikke hele tiden subsidierer dem.

Representanten Brustad tar opp viktige spørsmål. Problemet er imidlertid at strakstiltak sjelden viser seg å være gode på lengre sikt. Kanskje kan tap av kontrakter heller ikke bare være forgjeves. På mange måter er det jo slik at man da virkelig går inn i problemstillingene og spør: Hva skyldes dette? Er det ting ved oss selv? Kanskje skal vi i fremtiden også være noe mer varsomme med hele tiden å øke kostnadsnivået for norsk næringsliv? Det fører uvegerlig til at vi mister kontrakter, for vi blir ikke konkurransedyktige. Erkjennelse av dette tror jeg det er viktig å ta innover seg nå.

Det andre poenget representanten Brustad tar opp, er dette med kompetanse. Ja, det er veldig viktig at vi sørger for at vi ikke mister for mye kompetanse. Men heldigvis er det også slik at selv om en del bedrifter ikke klarer seg, har den kompetansen som er til stede i slike bedrifter, en fantastisk evne til å komme opp med nye ideer, skape nye bedrifter og komme frem med nyskaping som kan være veldig nyttig. Så det er ikke bare negativt.

Vi må ikke svartmale dette slik, president, at vi får den samme situasjonen i oljeindustrien som vi hadde for noen år siden, hvor ungdommen føler at det er ingen fremtid i denne næringen, og derved viker tilbake. Vi trenger å ha unge mennesker som er sultne på å skape noe, og som er sultne på å bruke sin kompetanse i olje- og gassnæringen. Det er viktig, og vi må sørge for at vi virkelig klarer å stimulere dem til det.

Jeg er enig i at man nå skal være opptatt av å holde oppe aktiviteten på norsk sokkel med hensyn til leteområder, stimulere til haleproduksjon og se på skatteforholdene. Og jeg er glad for at statsråden så klart erkjenner at i de drøftelsene man nå har i topplederforum, er dette nettopp noe av det viktigste.

Ting bør skje raskt, men ikke raskere enn at vi også får langsiktig gode virkninger av de tiltakene vi setter i verk. Vi må altså ikke få kortvarige løsninger som på lengre sikt ødelegger for den langsiktige verdiskapingen.

Sylvia Brustad (A): Jeg registrerer med litt forundring at statsråden ikke vil svare på om han synes det er problematisk at firmaet Deloitte & Touche har fått oppdraget med å finne ut om det spanske Dragados får støtte i strid med EØS-reglene på bakgrunn av det som skjedde med Kværner Rosenberg. Ettersom jeg skjønner, og som jeg sa i stad, er dette firmaet også revisor for Dragados. Det kan virke på meg som om dette er som å sette bukken til å passe havresekken, og som kjent er ikke det helt uproblematisk. Det er særdeles viktig når det nå skal gås igjennom, og det er helt nødvendig i denne konkurransesituasjonen at vi kan være 100 pst. sikker på at det er en uhildet gjennomgang. Og jeg forutsetter at statsråden følger opp dette videre overfor næringsministeren.

Når det så gjelder de tilbakemeldingene jeg har fått, er jeg glad for at det virker som om det er bred støtte for at det er behov for å gjøre noe. Men når representanten Onarheim her sier at strakstiltak ikke nødvendigvis alltid er bra, og at det ikke vil hjelpe på sikt, så mener jeg at det er motbevist flere ganger. For eksempel når det gjelder situasjonen oppe i Aker Verdal, var det helt beviselig slik at de strakstiltakene som ble satt i gang for kompetanseheving, i dag er helt avgjørende for at den bedriften er så oppe og står som den faktisk er. Det er helt nødvendig å komme med strakstiltak nå. Derfor blir jeg også litt bekymret når framtredende medlemmer fra regjeringspartiene sier det som representanten Onarheim her sa. For det er det som er poenget, at det går ikke an å utrede og vente på at noe skal skje om noen år. Det må skje noe nå for at vi kan bli mer konkurransedyktige for framtida. Og i så måte er det å ta vare på kompetansen, som representanten Arnstad var inne på her, helt avgjørende. Men denne regjeringa har en altfor passiv politikk i forhold til det. Og jobbklubber er altså ikke svaret for å ta vare på kompetansen i denne viktige næringa.

Det er alarmerende signaler. Vi skal ikke svartmale. Det er viktig at den pessimisme som nå er i næringa, ikke får feste seg, og da er det viktig at det kommer forslag om aktive tiltak nå, og at vi også greier å få til et bedre samspill mellom oljeselskapene og leverandørindustrien, slik at vi får en bedre hånd om dette, som virker positivt for næringa. Det er viktig at det åpnes for nye leteområder. Det er viktig at det gis klare signaler, og at tempoet holdes oppe.

Og til slutt, til Fremskrittspartiet, vil jeg si at representanten Vaksdal nok har fulgt dårlig med når han har lest innstillingen til oljemeldingen, for det er ingen tvil om at det en har gått inn for her, krever aktive tiltak fra Regjeringen, og det haster nå.

Ellers er det jo litt forunderlig også å høre SVs representant som på den ene siden har vært imot utbygging av Snøhvit, men på den andre siden er meget bekymret for at Kværner Rosenberg ikke fikk oppdraget. Det er også en måte å drive politikk på, men det blir ikke noe særlig næringsutvikling ut av det.

Statsråd Einar Steensnæs: Situasjonen i petroleumsvirksomheten kaller helt åpenbart på aktiv handling. Det ble understreket både av interpellanten, Sylvia Brustad, av komiteens leder, Bror Yngve Rahm, og av andre talere.

Jeg har for min del vist til en rekke tiltak som Regjeringen allerede har iverksatt, og som er ment til å kunne bøte på også et uforutsett skuffende utbytte av 16. konsesjonsrunde med tørrboringer, som har en dominoeffekt som først slår inn i forhold til riggnæringen og deretter inn i leverandørindustrien og andre typer servicenæringer knyttet opp til leverandørindustrien. Det går i noen grad an å bøte på dette. Men svingninger har vært en del av petroleumsvirksomhetens historie opp gjennom de 30–40 årene vi har hatt petroleumsvirksomhet i Norge.

Jeg er glad for at det er bred tilslutning i Stortinget til de tiltak som Regjeringen har iverksatt, og at vi kan regne med at vi kan bygge på en stor grad av konsensus, slik jeg sa i min innledning.

Vi trenger ingen svartmaling. Flere talere har vært opptatt av dette. Både Olav Akselsen, Marit Arnstad og Leif Frode Onarheim var inne på det. Jeg er hjertens enig. Vi har dessverre hatt litt for mye svartmaling. Det er lett å gripe til ord som snarere forsterker enn letter en slik situasjon som en nå står overfor. Svartmaling virker motsatt og bidrar til å skru ned forventninger, initiativ og optimisme – som vi trenger. Men det må selvfølgelig handles, ikke bare tales. Derfor viser jeg til at Regjeringen aktivt har gått inn med særtiltak rettet mot denne bransjen i særdeleshet, men også med mer makroøkonomiske tiltak for å styrke konkurranseutsatt næring mer generelt.

Det er heldigvis ikke bare mørkt i næringen. Jeg vil igjen vise til de kontraktene som for kort tid siden ble inngått, og som viser at vi fremdeles har konkurransedyktighet i næringen og kan tilby interessante arbeidsplasser for ungdommen framover. Jeg er likeledes enig i det Marit Arnstad framhevet, at situasjonen når det gjelder petroleumsnæringen, nok ikke er særnorsk når det kommer til slike problemer. Både oljeprisnivået og det at en kommer med skuffende leteboringer, er situasjoner vi møter også internasjonalt.

Helt avslutningsvis vil jeg understreke det poenget som også Marit Arnstad understreket i sitt innlegg: behovet for teknologiutvikling. Teknologi er instrumentet som gjør at vi kan satse på en langsiktig utviklingsbane. Det blir mer krevende å få mer ut av ressursene framover, og hvis vi ikke har teknologi tilgjengelig, vil vi heller ikke lykkes i våre ambisjoner.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er omme.