Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. –
Vi starter med første hovedspørsmål,
fra representanten Inge Ryan.
Inge Ryan (SV): Jeg ønsker å stille
et spørsmål til landbruksministeren.
Vi har en landbruksminister som har profilert
seg sterkt på dette med småskalaproduksjon. Det
var også temaet i Dagbladets Helgemagasin sist
fredag, der det står følgende:
« – Noen
mener du bruker mange store ord om småskalaproduksjon.
Men ikke gjør nok for å legge til rette
for det? – Ja? sier Sponheim. Han virker en smule irritert.
– Hva mer er det jeg skal gjøre, da?»
Mitt spørsmål er derfor:
Er det idétørke i departementet og på statsrådens
kontor for tida? Har statsråden gått tom for stimuli
når det gjelder å nå målene
for en annerledes landbrukspolitikk der en stimulerer til mer småskalaproduksjon?
Presidenten: Vi får håpe
at statsråden ikke er irritert i dag.
Statsråd Lars Sponheim: Vi får se utover i spørretimen.
Det er ikke idétørke i Landbruksdepartementet.
Er det noe vi arbeider med, så er det å skaffe
norske bønder og norske bygder et bredere
inntektsgrunnlag ved å kunne videreforedle
og gjøre mer med produktene sine, slik at de kan få en
større verdiskaping og dermed en større
inntekt og lønnsomhet. Det tradisjonelle landbruket er
under press, og derfor er det viktig at bøndene også får
alternativer til å kunne tjene mer penger, på å kunne
foredle mer osv. Vi er i overgangen til et modent
marked hvor det åpenbart vil være mer å tjene
på et mangfold, gjøre ting med produktene sine
som gjør at det er mulig å ta ut høyere
priser. Det har vi organisert på en egen måte
i Landbruksdepartementet med et prosjekt vi kaller «Landbruk pluss»,
det som skal vokse i landbruket framover og gi muligheter.
Vi er bl.a. i gang med en handlingsplan for at det skal bli lettere å starte
og drive matbedrifter. Det blir ganske sentralt
for det nye Mattilsynet å ta opp i seg en slik type
kultur – ikke at det skal hindre og være
vanskelig for nye, små etablerere innen
matforedling, men faktisk lettere å få det til.
Vi ser at det er mange spennende prosjekter på gang når
det gjelder å finne salgskanaler, som er noe av problemene
for småskalaproduksjon. Bøndene starter selv et
eget Bondens Marked over hele landet i løpet
av denne sommeren. Vi kjenner andre viktige prosjekter,
bl.a. «Beine vegen» i Rogaland. Vi ser også en økende
vekst, som vi satser mye på i dette prosjektet, ved at
folk kombinerer egen matproduksjon med reiseliv/restaurantdrift
på gårdene sine og produserer for lokale
markeder.
Andre viktige ting som skjer på dette
området, og som er i ferd med å skape et mye mer
mangfoldig matvareutbud basert på lokal produksjon, er
f.eks. det som nå iverksettes fra 1. juli, en fri etablering
av melkeproduksjon uten
kvoter, hvis man foredler selv. Det er ikke svaret for
alle, men for mange bygder.
Vi har også satt i gang
en merkeordning som gjør at man kan eie et geografisk merke,
et opprinnelsesmerke. Det er denne regjering som har gjort det.
Summen av dette og de mange andre ting som ligger i planene,
er: Det gjøres mye, og det skal gjøres mye.
Inge Ryan (SV): Det er en dramatisk situasjon i distriktslandbruket.
4 000 bruk legges ned hvert år, og man regner
med at slik vil det fortsette i årene framover. Det betyr
at hvis vi skal berge distriktslandbruket, må vi over på et
helt nytt spor i landbrukspolitikken. Det betyr at vi må over
på mye mer satsing på kvalitet, på økologisk produksjon
og på matkultur. Jeg vet at statsråden er opptatt
av det. Men det er de konkrete virkemidlene, stimuli, som virkelig
gjør at man kommer over i det nye sporet, og ikke bare
prate om det, enten det er i intervju i Dagbladet eller
i festtaler.
Derfor vil jeg utfordre
landbruksministeren på to ting: Kan landbruksministeren
tenke seg at man innførte momsfritak for nisjeprodukter?
Kan landbruksministeren tenke seg at man kunne ha fritak for omsetningsavgift når
det gjelder nisjeprodukter, f.eks. opp til et beløp på 100 000 kr?
Statsråd Lars Sponheim: Ja, la meg først få si – og jeg
blir ikke noe irritert når jeg sier
det – at det er nå slik at det å få lov å snakke
og argumentere er jo en del av en politikers og demokratiets viktigste
verktøy. Jeg blir litt oppgitt over at dette skal være
vanskelig, det er faktisk mulig å gjøre det og
samtidig gjøre masse konkrete ting, slik jeg mener
vi gjør. La meg si det slik: Det er helt avgjørende
at landbruket finner flere bein å stå på og
gjør andre ting, som jeg sa innledningsvis, fordi
den tradisjonelle volumproduksjonen i en voksende økonomi
vil utgjøre en stadig mindre andel, og da må bøndene
skaffe seg mer inntekter på andre områder,
bl.a. gjøre noe med produktene sine som gjør
at prisen kan vokse samtidig med økonomien. Det er et helt
sentralt poeng. Da må man gjøre de tingene
man er god på, bl.a. produsere kvalitet, kunne dokumentere
en historie bak produktene, og mange andre
ting.
Jeg er litt overrasket over at SVs glimrende
næringspolitiker først og fremst tar til orde
for skattelettetiltak for å stimulere dette. Jeg vil ikke
svare konkret på om jeg sier ja til
noe momstiltak. Det tror jeg er vanskelig å få til,
men generelt må vi bruke skatt mer som et virkemiddel
for å stimulere småskalaproduksjon og næringsutvikling
på gårdene. Det har vi gjort, og det tror jeg
vi må se nærmere på.
Presidenten: Presidenten er tilbøyelig
til å dele statsrådens oppfatning av
at det er ikke noe galt med festtaler. Det er ikke
nødvendigvis noe galt med Dagbladet heller.
Det blir fire oppfølgingsspørsmål – første
Bjørn Jacobsen.
Bjørn Jacobsen (SV): Alle veit jo at norsk landbruk skal
sikre folk forsyning av trygg mat og den enkelte bonde ei rimeleg
inntekt. Det ligg òg ein tradisjon bak det med ein rett
og ei plikt til å halde landet i hevd og utnytte dei ressursane
som faktisk finst i landet.
Vi ser også no at EU legg
om sin landbrukspolitikk til å gje mindre støtte
til såkalla produksjonsdrivande tiltak. Korleis følgjer
Regjeringa opp dette i forhold til å styrkje tiltak som
gjer at produksjonen i Noreg tek utgangspunkt i dei naturressursane
vi har i landet, og til i mindre grad å styrkje
produksjon basert på kunstgjødsel
og kraftfôr?
Statsråd Lars Sponheim: La meg først få si at i norsk
landbrukspolitikk har vi gått veldig langt i å bruke produksjonsnøytrale
virkemidler, som ikke er direkte knyttet til salgsvolum
og produksjonsvolum. Det mest ytterliggående tilfellet
er vel i en så viktig distriktsnæring som sauenæringen,
hvor kanskje så mye som tre fjerdedeler eller
to tredjedeler av inntekten kommer direkte over statsbudsjettet,
ubundet av hva man direkte leverer til slakteri av matproduksjon.
Det er en del av de kollektive goder landbruket produserer.
Problemstillingen er at den enkelte bonde også er
en bedriftsøkonom, som regner på hva det er som
er lønnsomt å gjøre. Hvis vi kommer dit
hen at det ikke er økonomi i å levere
matprodukter til markedet, at det ikke dekker de variable
kostnadene, vil det heller ikke bli produsert noe.
Med den dekobling som EU arbeider med, som
kan gå så langt at det kan bli ulønnsomt å produsere,
vil det heller ikke bli produsert noe. Da vil det heller ikke
bli mye stell av bygder og kulturlandskap – og det er den
balansen vi må prøve å ivareta
i norsk landbrukspolitikk.
Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.
Marit Arnstad (Sp): Jeg kan være enig i at man ikke må dekoble
det tradisjonelle landbruket med de nye næringsmulighetene
som ligger innenfor næringen.
Men om det er idétørke i
departementet – som det kanskje kan synes som – har
det ikke vært det hos landbruket sjøl
i vår. De har kommet med en rekke nye forslag knyttet til
jordbruksoppgjøret når det gjelder ny næringsutvikling – det
gjelder Grønn omsorg, det gjelder bruk av utmarksressursene,
det gjelder småskalaproduksjon, og det gjelder økologisk
produksjon – og de har ønsket
at man skal se det tradisjonelle jordbruket mer i sammenheng med
de nye næringsmulighetene. Da er det litt viktig hvilke
signaler som blir gitt fra departementets side, også verbalt.
Spørsmålet mitt er: Hvordan
vil landbruksministeren hindre at man ikke splitter
de nye næringsmulighetene fra den tradisjonelle produksjonen
ved f.eks. å dele dette opp i delvis jordbruksforhandlinger
og delvis budsjettspørsmål, og hvordan vil landbruksministeren
sikre mer langsiktighet knyttet til de avtalene som gjøres
med landbruket, f.eks. gjennom toårige jordbruksavtaler?
Statsråd Lars Sponheim: Det er definitivt ingen idétørke
i Landbruksdepartementet. Hvis man har fulgt med i avisene og i
mediene det siste året når
det gjelder dette området, ser man at det er fra Landbruksdepartementet
veldig mange av de nye grepene er tatt. Så har det på en måte
blitt en motreaksjon, og ofte er det slik at man er skeptisk
fra landbruksorganisasjonenes side. Jeg kunne ramse opp mange eksempler
på det – men la nå det ligge. Det viktige
er at vi klarer å mobilisere alle gode
krefter til å se de nye mulighetene som landbruket må ta
tak i, hvis man skal klare å ta vare på levende bygder.
Så til det prinsipielle knyttet til
det som nå skjer ved at jordbruksavtalen tydeligere blir
en inntektsavtale for bøndene. All annen generell politikk
som involverer tredjeparter utenfor landbruket, tas ut av jordbruksavtalen
og blir mer som en generell næringspolitikk innenfor landbruksområdet,
hvor en regjering innstiller, og hvor et storting vedtar. Det innebærer
nok at organisasjonene sentralt får noe mindre
makt i landbruket, men det gjør at regjering og storting
får mer makt på disse områdene.
Så vil jeg gjerne få understreke
at det overføres mye makt til kommunene gjennom de omleggingene
vi nå gjør, nemlig til det folkevalgte lokaldemokratiet
i landbrukspolitikken. Det er organisasjonene skeptiske til. Det er
godt lokaldemokrati for denne regjeringen.
Aud Gaundal (A): Det er ingen tvil om at det har kommet mye
bra ut av det småskalaprogrammet som Bjarne Håkon
Hanssen introduserte da han var landbruksminister. Jeg har sett
det fordi en del kompetansenavn nå bygger nettverk
bl.a. i forhold til små produsenter. Det er veldig bra
at det skjer.
Men så ser vi at det er mange – jeg
har i hvert fall et konkret eksempel – som
plages med å få levert varer fordi de store kjedene ikke
vil ta imot det de leverer. Da blir man på en måte
litt maktesløs. Hvis man tenker nytt, tenker nye arter
og nye måter å drive ting på, og møter
en kjede som overhodet ikke vil ha produktet, da er man
på en måte ferdig og sjakkmatt. Har
statsråden noen løsning på det?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg registrerer at det er sjelden det er så mye
kamp om å få farskapet som når det gjelder
det kjente Verdiskapingsprogrammet for mat. Jeg ser i alle
fall at Småbrukarlaget er de som hyppigst står fram
og sier at de er initiativtakere. Det er vel heldigvis slik
i et åpent demokrati at gode ideer
løftes fram i en åpen samfunnsdebatt, så jeg
tror mange kan skryte på seg å ha spilt en viktig
rolle. Nå prøver vi også å spisse
og omorganisere dette programmet så mye at det blir et
mer strategisk program, slik at vi også kan få gode
og enda bedre resultater ut av det.
Når det gjelder de fire
store matvarekjedene som kontrollerer matvareomsetningen i Norge,
deler jeg den bekymring som representanten her gir uttrykk for,
nemlig at de har veldig mye makt til å holde ute småskalaprodusenter
som ikke kan levere store volumer hver dag over hele
landet. Det er en kjempeutfordring. Jeg har hatt mange samtaler
med disse om det. De forsikrer verbalt, de prater og sier
at de vil stille opp for å markedsføre landbrukets
småskalaprodukter, men det gjenstår ennå å se
at de faktisk gjør det. Og litt av nøkkelen er
at småskalaproduksjon, i alle fall på regionalt
og lokalt nivå, kan få så stort volum
at det er økonomi i å selge det for disse aktørene.
Presidenten: Hvis det er trangt i konkurransen
om farskapet, kunne man jo satse på morskap.
Øystein Hedstrøm – til oppfølgingsspørsmål.
Øystein Hedstrøm (FrP): Småskalaproduksjonen i Norge
er viktig, men vi må være klar over
at den ikke kan erstatte den betydelige bulkproduksjonen
vi har. Den kan være et supplement
og gi inntektsmuligheter for en del bønder.
Jeg synes at departementet har gjort en hel
del. Stortinget skal bevilge inntil 500 mill. kr
totalt sett til et omstillingsprogram, og det popper opp ideer både
her og der rundt om i landet. Men problemet
er jo nettopp leveranser.
Jeg vet om en dame i Ski som har
levert brokkoli til Meny-kjeden i en del år, med god kvalitet
og til lav pris – hun er absolutt konkurransedyktig. Så inngår
NorgesGruppen en avtale med Bama, og det er slutt på leveransene,
til tross for at prisene på brokkolien er lavere, kvaliteten
er bedre og kundene etterspør den. Folk går
i denne Meny-butikken og spør om å få brokkolien,
men det svares at det er inngått en avtale med Bama. Hva
er statsrådens reaksjon? Er dette brudd på konkurranselovgivningen eller
med intensjonen i konkurranselovgivningen?
Statsråd Lars Sponheim: La meg først få si at jeg tror
det er veldig viktig at vi får fram at vi må ha
minst to tanker i hodet samtidig når det gjelder dette.
Vi skal ha en god og effektiv volumproduksjon,
og det skal sysselsette mange bønder
i landet fortsatt. Men fordi det stadig vekk blir færre
av dem, er det viktig at flere får en mulighet til å drive
næring i småskalaproduksjon og videreforedling både
innenfor mat- og landbruksområdet og
innenfor helt andre områder.
Vi må lykkes med begge deler.
Kanskje vi kunne oppnå at de som slutter
med tradisjonell volumproduksjon – de aller fleste av dem
forblir på gårdene – kunne begynne med
annen produksjon og drive annen næring.
Det burde være et mål. SND har nå i gang
et omfattende program som heter «Jeg fant, jeg fant!»,
som inviterer bønder som vil se på nye alternativer.
Vi ser en enorm tilslutning etter departementets initiativ
og gode ideer.
Så til spørsmålet
om matvareomsetning og de store kjedene, som er et
problem. Jeg tror noe av det viktigste vi kan
gjøre, er å holde et press på dem, bruke
forbrukermakten vår, gå og kreve produkter i disse
butikkene og også bidra til å åpne
andre alternative salgskanaler. Det er bøndene
i ferd med å etablere i smått, som kan
bli stort.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Marit Nybakk (A): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren.
Ifølge Nationen den 19. og
21. mai er Norge blant de land i vår
del av verden som har det mest lukkede regimet rundt salg av våpen.
Hemmelighold og restriksjoner på eksport
av våpen kan selvfølgelig ved enkelte tilfeller være
nødvendig – faktisk både forsvarlig
og fornuftig ut fra sikkerhetspolitiske vurderinger. Jeg ser imidlertid
ingen grunn til – i hvert fall liten grunn til – at Norge
skal ha regler som er mer restriktive enn det som våre
nære allierte og andre land som det er naturlig å sammenligne seg
med, har.
Kan statsråden klarlegge om Norge
har andre og mer restriktive regler enn land det er naturlig å sammenligne seg
med, og i tilfelle ja, hvorfor er dette tilfellet?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil først gjøre oppmerksom
på at når det gjelder eksportlisens f.eks. for våpensalg,
sorterer det under Utenriksdepartementet. Det betyr at det sorterer
under en annen statsråd, og jeg vil derfor ikke
gå inn i detaljer rundt spørsmålet,
men svare helt generelt.
Jeg er selvfølgelig enig med representanten
Nybakk i at Norge bør ha det samme regelverket
som land det er naturlig å sammenligne seg med. Vi er en
del av et NATO-fellesskap, og det er naturlig at vi har den samme praksisen
som andre allierte i NATO som det er naturlig å sammenligne
seg med. Jeg skal selvfølgelig bidra til en gjennomgang
for å se om vi har den samme praksis eller om
det er avvik. Men jeg må da få lov til å gjøre
det i samråd med Utenriksdepartementet, siden det formelt sorterer
under Utenriksdepartementet å håndtere eksport av
våpen.
Marit Nybakk (A): Jeg takker for svaret og aksepterer det.
Jeg vil legge til at Norge har en
våpenindustri som også er
en viktig del av vår teknologiske industri, og at det dreier
seg om mange arbeidsplasser. Vi handler med mange land i andre
deler av verden. Dette er selvfølgelig bra – vi
mener alle at det skal være
slik når vi har en våpenindustri. Men dette bør
skje i mest mulig åpne former. Det er ikke
nødvendig at unødig hemmelighold skaper mistenksomhet
i forhold til vår våpenindustri, som jeg mener
er viktig at vi har.
Vi har også et regelverk
knyttet til salg av våpen som innebærer
at vi ikke skal selge våpen til land som bryter menneskerettighetene.
Jeg vil be om at statsråden også tar
med seg det spørsmålet til utenriksministeren.
Det finnes helt spesielle regler for salg av våpen til
allierte og til nordiske land. Men etter det jeg har sett
på de listene som foreligger, er det en del land utenfor
både alliansen og de nordiske land som vi kanskje burde
sette et spørsmålstegn ved.
Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil i alle fall innlede med å si
at jeg er helt enig med spørreren i at norsk våpenindustri
er en legitim del av norsk industri, og at det er viktig at den
har skikkelige og gode rammevilkår og selvfølgelig også mest
mulig like vilkår med våpenindustrien
i andre allierte land. Og det er ingen grunn til å ha
et overdrevent hemmelighold knyttet til salg av våpen.
Det er en legitim vare. Den norske praksisen med at vi
selger våpen i første rekke til våre
allierte og til nordiske land, gjør også at
vi føler stor trygghet for at våre våpen
kommer land i hende som vi har et sterkt tillitsforhold til.
I den grad det er behov for å gå igjennom
reglene med hensyn til enkelte land utenom gruppen allierte eller
nordiske land, er det selvfølgelig en mulighet for å ha
en dialog om det også med Utenriksdepartementet.
Men min generelle holdning er at vi ikke må bringe
oss i en situasjon der salg av våpen til våre
allierte får restriksjoner
knyttet til seg utover det andre land har, for det vil være ødeleggende
for en viktig industri og viktige arbeidsplasser
i Norge.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjørn Jacobsen.
Bjørn Jacobsen (SV): Ifølgje enkelte medium i går kom
det fram at både Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og
vi i SV kan tenkje oss ein ny, grundig gjennomgang av kriteria for
sal av norske våpen. Det kom fram at vi sel til
land der det er omfattande brot på menneskerettane.
Eg har lyst til å spørje
statsråden: Er det slik at vi kan selje våpen
til land som bryt menneskerettane? Og kva slags definisjon legg
ho til grunn når det gjeld menneskerettar, i tilfelle vi
kan selje våpen til desse landa?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke
begir meg inn i presise definisjoner her, særlig ikke
definisjoner av dette, der deler av det sorterer under en annen
statsråd. Jeg konstaterer også at det
tydeligvis er et stortingsflertall – hvis det er riktig
at Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet
er enige – som ønsker å se
nærmere på hvilke grupper av land det skal kunne
eksporteres våpen til. Det er det selvfølgelig
fullt mulig at stortingsflertallet gjør. Jeg vil bare
generelt minne om det som jeg sa i mitt forrige svar,
nemlig at vi ikke må la anklager om
menneskerettighetsbrudd mot enkelte av våre allierte
land gjøre at vi blir pålagt å ha en
helt annen politikk for våpeneksport
enn det industrien i andre europeiske allierte land har,
fordi det vil bringe vår forsvarsindustri
i en umulig situasjon.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Per Ove Width (FrP): Mitt spørsmål går også til
forsvarsministeren.
I rekken av det jeg vil kalle mindre
vellykkede prosjekter statsråden har hatt ansvaret for,
kan mange nevnes, alt fra beltevogner og senest Golf-programmet,
som synes å ha kommet ut av styring og sannsynligvis vil sprekke
med flere hundre millioner kroner, kanskje opp til 1 milliard
kr, til feilinnkjøpte radarer til Kystvakten, som kan koste
oss over 200 mill. kr.
Vi står nå overfor fregattprosjektet,
som også synes å ha kommet ut av styring.
Fregattene bygges som kjent i Spania med en kostnadsramme på 17,3 milliarder
2000-kr. Gjennom media i den senere tid har enkelte antydet at denne
summen vil sprekke med minst 5 milliarder kr,
hovedsakelig på grunn
av våpensystemer som ikke var tatt med i det
opprinnelige prosjektet. Da er mitt spørsmål: Føler
statsråden at hun har den fulle og hele kontroll
over situasjonen? Når kan vi se slutten på disse lite
vellykkede prosjektene, som er sløsing med skattemidler
og ingen god reklame for Forsvaret?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil innledningsvis benytte anledningen
til å si at jeg er sterkt uenig i den beskrivelsen
representanten Width gav.
Når det gjelder beltevogner, var det
denne statsråden som endret regimet initiert
av den forrige regjeringen, slik at beltevognene kunne
komme Røde Kors og andre frivillige
organisasjoner til gode, selv om jeg er klar over at det var mange
som ønsket at jeg skulle ha tatt den beslutningen
litt raskere enn det jeg faktisk gjorde.
Når det gjelder Prosjekt Golf, er
det et solid flertall i Stortinget bak den oppdelingen av prosjektet
slik det er nå, bl.a. ved Arbeiderpartiet
og Høyre og de andre regjeringspartiene.
Dette prosjektet går helt i henhold til de planer som er
lagt fram. Det er dessuten en av de sakene som ligger
til behandling i investeringsproposisjonen, som nå ligger
hos forsvarskomiteen.
Når det gjelder radarene, kan man
si mye rart om dem, men det var i hvert fall ikke denne
statsråden som kjøpte dem. De ble kjøpt
i 1998. Det denne statsråden har gjort, er å forsikre
seg om at Kystvakten vil ha helikopter fra høsten av. Det
som er viktig, er å få en operativ løsning på et
problem som har vist seg å ha basis i et tidligere kjøp.
Når det gjelder fregattene, er også det
et av de spørsmål som er berørt i proposisjonen
som ligger til behandling i komiteen, bl.a. har vi en proposisjon
knyttet til Link-16, et nytt teknologisk element til fregattene.
Det er helt riktig at Link-16-prosjektet ikke var inne
i det opprinnelige fregattprosjektet, fordi det er en type
utstyr som knapt fantes på den tiden da fregattprosjektet
ble godkjent. Men for øvrig er fregattprosjektet godt i
gjenge. Jeg regner med at stortingsflertallet og komiteen
gir sin tilslutning til tilleggsprosjektet, Link-16, som ligger
til behandling i komiteen. For øvrig er det full adgang
til å stille alle de spørsmål
man måtte ha om fregattene i forbindelse med investeringsproposisjonen,
som også ligger til behandling i komiteen.
Fregattprosjektet som helhet går som
forventet. Det gledelige er jo også at man på gjenkjøpssiden
har en frist til 2007 for å nå 50 pst.
gjenkjøp. Vi har nådd det allerede nå i
2003.
Per Ove Width (FrP): Takk for svaret.
Når det gjelder radarene, er det riktig
at denne statsråden ikke var den som bestilte
radarene, for å bruke det uttrykket. Det er fire år
siden vi bestilte dem. På et senere tidspunkt kunne vel
statsråden også ha gått inn
i prosjektet, evaluert det og eventuelt stoppet det hvis
hun ikke syntes det var et bra prosjekt. Selv om en statsråd
i utgangspunktet ikke har hatt ansvaret for oppstarten,
mener jeg at det alltid er full anledning til å gå inn
i et prosjekt og evaluere det.
Føler ikke statsråden
at en del av det som jeg nå har nevnt, er ute av styring?
Selv om statsråden nå sa at hun mener
at hun har full kontroll, er jeg ikke så helt
sikker på det. Føler ikke statsråden
at det kanskje ville ha vært betimelig å få en
full redegjørelse
for å få fram helheten her i Stortinget, eventuelt
få tatt opp noe av dette i komiteen?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Det er vel knapt en uke siden vi hadde høring
om nettopp dette spørsmålet i komiteen,
der også representanten Width kunne stille alle de
spørsmål han hadde i sakens anledning.
Det er dessuten en selvfølge
at denne statsråden har fullt ansvar for radarsaken og
for å håndtere den kontinuerlig, hvilket jeg også har
gjort. Så sent som i oktober sendte FLO ut en pressemelding
om at man hadde løst alle de problemene som var
knyttet til radarene. Det var den tidsfristen man hadde for evaluering
av innkjøpet. Så har man oppdaget nye problemer
i ettertid. Det var først etter at Forsvaret
i mars konstaterte at man nå var bekymret for om problemene
lot seg løse, at vi umiddelbart både
forlangte en full gjennomgang fra Forsvarets ledelse og videresendte
informasjon til komiteen som etterdokumentasjon
til investeringsproposisjonen. Det var bare én
uke etterpå. Dette har komiteen fått
skriftlig orientering om. Vi har hatt muntlig høring i
en sak som ligger til behandling i komiteen. Jeg har ingen problemer
med å svare på alle de spørsmål
som komiteen måtte ha i tillegg i denne
saken, men jeg føler det naturlig å bruke
den saken som ligger i komiteen, til å få gjort
nettopp det.
Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Kjetil
Bjørklund.
Kjetil Bjørklund (SV): I lang tid har det kommet signaler om at fregattprosjektet
ville bli langt dyrere enn antatt, sist i Klassekampen denne uken,
der det antas en kostnadssprekk på mellom 5 og
10 milliarder kr på grunn av ekstrakostnader
i forbindelse med endrede operative krav og
dermed et annet utstyrsnivå.
Jeg har følgende spørsmål
til forsvarsministeren: På hvilken måte
vil forsvarsministeren informere Stortinget om helheten i fregattprosjektet, ikke bare
om enkeltelementer uten klare kostnadsrammer, slik vi ser av St.prp. nr.
50 for 2002-2003 og St. prp. nr. 53 for 2002-2003 som er til behandling
nå? Fregattsaken er ett eksempel og har
klar sammenheng med NATOs nye veivalg, som ble avklart i Praha i
fjor. Kostnaden for Norge knyttet til PCC-prosessen er
helt uavklart overfor Stortinget. Når vil Stortinget bli
informert om hva slags økonomiske og politiske konsekvenser
NATOs nye Prague Capabilities Commitment vil bety for
Norge?
Statsråd Kristin Krohn Devold: Stortinget får hver høst
i de årlige budsjettproposisjonene orientering om de største
investeringsprosjektene i Forsvaret. Ved siden av det legges det
på våren fram en investeringsproposisjon som også orienterer
om de store prosjektene, og som gir komiteen
full anledning til å stille alle de spørsmålene
de måtte ha knyttet til enkeltprosjekter, og da vil jeg også besvare
dem.
For å begynne med det siste først:
Når det gjelder Prague Capabilities Commitment,
hadde vi også stortingsrunder på dette
i fjor rett etter møtet i Praha, der vi anslo
prislappen for denne forpliktelsen for det norske forsvaret
til å være i størrelsesordenen
700–800– 900 mill. kr. Vi viste også til
at vi gjennom forskyvning av prosjektet kunne dekke dette innenfor
118-rammen. Altså er det redegjort for. Etter
hvert som de konkrete prosjektene utkrystalliserer seg, vil de selvfølgelig
bli lagt fram for Stortinget, men så langt er vi ikke
kommet.
Når det gjelder fregattene, har jeg
akkurat nevnt Link-16-prosjektet, som er et ledd i nettverksbasert
forsvarsstrategi, og som ikke var tema den gangen
prosjektet ble vedtatt. Derfor er det kommet en tilleggsproposisjon
som ligger til behandling.
Presidenten: Gunnar Halvorsen – til
oppfølgingsspørsmål.
Gunnar Halvorsen (A): Jeg synes statsråden håndterer
de fleste sakene i tråd med det som flertallet i Stortinget
mener, men jeg vil gjerne utdype et par ting når det gjelder
gjenkjøp.
Statsråden var inne på at
det ser ut som gjenkjøp med hensyn til fregattene går
greit, og at vi får det som var målet om 100 pst.
gjenkjøp. Jeg vet ikke om det går an å utdype
hvilke næringer det vil bli til glede for?
Dessuten er jeg interessert
i hvordan det går med gjenkjøp når det
gjelder utviklingskontrakten i forhold til F-35, eller
Joint Strike Fighter som det heter på nynorsk, der vi er
med på 100 mill. kr.
Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil innledningsvis si at gjenkjøp
er en viktig måte for norsk industri å sørge
for at den får levert produkter på som ellers
er konkurransedyktige, også til viktige forsvarsprodukter
i andre land.
Når det gjelder fregattene, er det
forutsatt at det skal gjøres gjeldende 100 pst.
gjenkjøp, altså at det blir kjøpt like
mange norske produkter som den summen vi kjøper fregatter
for. Det er også i kontrakten tatt inn en forutsetning
om at halvparten av disse gjenkjøpskontraktene skal være
på plass i 2007, altså i god tid før
den siste kontrakten er levert. Status er at 50 pst. av
gjenkjøpskontraktene er på plass allerede nå,
tidlig i 2003, altså fire år før
den fristen som er satt i kontrakten, så her ligger leverandøren
langt foran.
Når det gjelder Joint Strike Fighter,
vil det bli holdt et eget møte mellom
forsvarskomiteen og undertegnede
om status for norske kontrakter i det prosjektet, men
det er altså ikke gjenkjøpskontrakter – det
er det viktig å presisere – for gjenkjøp
gjelder ikke spesifikt i det prosjektet.
Presidenten: Presidenten vil etter denne
runden minne om at saker som ligger til behandling i stortingskomiteene
og skal opp i Stortinget i nær fremtid, kanskje ikke
behøver å beslaglegge tid i den muntlige spørretimen.
Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.
Så langt i år står
790 mennesker uten jobb på grunn av konkurser og permitteringer
i fiskeindustrien bare i Finnmark. Både
SND og private banker er svært tilbakeholdne med finansiering
i forbindelse med oppstart av ny drift etter konkurser
i den situasjonen som deler av fiskerinæringen er inne
i. Det er ofte hjørnesteinsbedrifter i sårbare
lokalsamfunn som blir rammet, lokalsamfunn hvor det er svært
dårlig med alternative arbeidsplasser. Flytting er ofte
eneste alternativ for dem som rammes.
Mitt spørsmål til fiskeriministeren
er om han vil foreta seg noe for å sikre at man kan opprettholde
fortsatt drift i denne type sårbare samfunn som
vi snakker om, og unngå at f.eks. SND bidrar til at produksjonsutstyr
blir solgt ut av landet når det faktisk finnes lokale alternativer,
slik vi har sett eksempler på i Hasvik
i Finnmark.
Statsråd Svein Ludvigsen: Det er nok en riktig beskrivelse å si
at norsk fiskerinæring nå står overfor
utfordringer som det er lang, lang tid siden den har stått
overfor.
Det er flere forhold som er sammenfallende:
Ett er verdensmarkedet og det faktum at norsk fisk nå inngår
i en handel i et globalt marked også på råvaresiden.
Det andre er at det har vært et prisfall som
har gitt dramatiske virkninger for fiskerne de siste månedene,
ved at torskeprisen har falt med bortimot 30 pst. i løpet
av noen måneder. Det gir virkninger. Det har også vært
et betydelig prisfall i pelagisk sektor, i tillegg til de problemene
man sliter med i oppdrettsnæringen.
Dessuten er det slik at lave
kvoter i forhold til den kapasitet som er både
i flåte og i industri, fører til at det er vanskelig å få til
lønnsomhet fordi man ikke klarer å ha helårig
drift i fiskeindustrien. Når det gjelder dette, har vi forsøkt å sette
i verk en del tiltak, og det ligger også forslag
til tiltak i Stortinget hva angår struktur på kystflåten. Vi
har nå ute til høring et forslag om en kraftig
innstramming i leveringsbetingelsene knyttet til trålerne,
slik at de som har slike leveringsforpliktelser, skal levere til
bearbeidelsesindustrien innenfor de regioner
og til de bedrifter som de har en forpliktelse til.
I tillegg er det slik at vi har hatt møter
med SND. Vi skal de første dagene ha møter
med samtlige av de bankene som er mest involvert i norsk fiskerinæring,
for å få en avklaring av hvordan situasjonen er reelt
sett, både i forhold til likviditet
og lønnsomhet. Men jeg minner om at det å ensidig
bedre likviditeten ikke reparerer noe i forhold
til det som er grunnproblemet i næringen, nemlig lønnsomhet.
Vi må få til visse strukturendringer.
Når det gjelder SND og de involverte
banker, er de innstilt på, så langt vi har brakt
i erfaring, å bistå den delen av næringen
som har en lønnsomhet og en mulighet til å overleve,
slik at de kommer gjennom denne nedturen. Næringen og finansieringsinstitusjonene
er vel kjent med at fiskerinæringen har sine
oppturer og nedturer.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg takker for svaret.
Situasjonen er den at dette er en av våre
viktigste næringer, og en av de næringene
som har størst potensial for vekst også i
tiden framover. Da må man ikke la kortsynthet
og det vi får tro er en midlertidig situasjon, avgjøre hvordan
strukturen på denne næringen skal være
i framtiden, og i verste fall bidra til at det som i utgangspunktet burde være
levedyktige lokalsamfunn, blir rammet av nedleggelse på grunn
av at hjørnesteinsbedrifter forsvinner. Det er nettopp
derfor det er nødvendig å være
offensiv, for å være i stand til å utnytte
det fortrinn som kystfiskeflåten og nærhet til
fiskeressursene gir disse lokalsamfunnene i Finnmark, bl.a. på lang
sikt.
Derfor er dette mer enn et spørsmål
om struktur på flåte og leveringsforpliktelser.
Det er også et spørsmål om
hva slags landbasert industri vi skal ha, og
hvor denne industrien skal være lokalisert. Derfor
er det helt nødvendig at det blir tatt initiativ
overfor SND for å sikre at man finansierer bedrifter og
sørger for at man har en næring som er oppegående
når ressursene er under kontroll igjen.
Statsråd Svein Ludvigsen: Det er viktig at vi forholder oss til de kortsiktige
problemene og de kortsiktige løsningene, men at de samtidig
inngår i en langsiktig strukturendring
av næringen for å gjøre den mer lønnsom og
mer robust i forhold til de oppturene og nedturene som det er naturlig
at en næring som høster av en fornybar ressurs,
står overfor.
I den sammenhengen er det allerede tatt initiativ
i forhold til SND og de involverte bankene for å avklare situasjonen,
kanskje først og fremst for flåten. Men dernest
er det slik at det er kommet konstruktive innspill. I forrige
uke var det det såkalte Nordnorsk Initiativ
i Båtsfjord som kom med konkrete forslag. Fylkeskommunen
har kommet med sine elleve punkter. Jeg hadde møte
med Finnmark fylkeskommune i går, et meget konstruktivt
møte, med det for øye å se på om
det kan komme noen mer konkrete løsninger i forbindelse
med et møte som Finnmark fylkeskommune har invitert
politikere, finansieringsinstitusjoner og andre til 11. juni her
i Oslo.
Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Bendiks
H. Arnesen.
Bendiks H. Arnesen (A): Ifølge SpareBank 1 Nord-Norges konjunkturbarometer
for 2003 er det gjort beregninger som viser at filetindustrien i Norge
må ha en pris på 52 kr pr. kilo torskefilet
for å kunne tjene penger på salg til EU. Kina
kan i dag levere torskefilet til Europa for under 40 kr.
En vesentlig del av den norske torsken produseres ute
i verden, og det hevdes at dette skjer på samme måte
som her i Norge for mange år siden. Det er altså ikke bare
de forhold som statsråden peker på, som spiller
inn, men også krav til produksjon.
Da er mitt spørsmål: Hvorfor
er det ikke de samme kravene til produksjon
for foredlere i de øvrige landene som produserer slik filet,
spesielt når det produseres av norsk råstoff?
Statsråd Svein Ludvigsen: Det er en riktig beskrivelse at filetindustrien
og bearbeidingsindustrien står overfor enorme utfordringer
når det gjelder marked og markedsadgang. Her er EU-medlemskap
en del av det næringen drøfter, men det er WTO-regelverket
som på lang sikt kan gi rammevilkår med like
konkurransevilkår for en stor fiskeindustri. Dernest er
det riktig at en rekke land kan bearbeide norsk fisk billigere enn
Norge. Men jeg er litt overrasket når en sosialdemokrat
ber om at Norge nå må ha de samme rammevilkår
for industrien som Kina og andre land, for arbeidskostnadene
er en vesentlig faktor som bidrar til at vi får bearbeiding
utenlands. Og denne statsråden og denne regjeringen er ikke villig
til å lytte til rådet om å bidra til å redusere
arbeidskostnader. Men vi har tatt et initiativ
overfor arbeidstakere og industrien om moderate lønnsoppgjør,
for det vil bidra til å lette mulighetene til videre bearbeiding
i Norge.
Presidenten: Åsa Elvik – til oppfølgingsspørsmål.
Åsa Elvik (SV): Spørjaren tek opp ei alvorleg problemstilling.
Eg er sjølv frå ein kommune som no har 11 pst.
arbeidsløyse på grunn
av krisa i fiskeindustrien og med det er blant dei tre kommunane
i Nordland som har såpass stor arbeidsløyse. Værøy
og Øksnes er dei to andre. Det same ser vi i Finnmark,
med Gamvik som utmerkjer seg med ei arbeidsløyse
på 13,3 pst. Dette har nesten berre si årsak i
krisa i fiskeindustrien.
Eg må seie at eg er ueinig med statsråden
når han seier at tilfeldige konkursar skal føre
til ei langsiktig strukturendring
i norsk filetindustri. Det er sjølvsagt god Høgre-politikk,
men det er dårleg politikk for kystsamfunna.
Industrien som tidlegare i vinter var imot
at staten skulle engasjere seg i forhold til den såkalla
omstruktureringa, har no sagt at ein etterlyser staten på banen
i forhold til å bidra med bl.a. likviditetsordningar. Statsråden var
her litt vag på kva han meiner om desse nye signala frå industrien.
Eg kan vere med på ein langsiktig strategi for
omstilling for å utnytte ferskt råstoff, men kva
gjer vi i dag?
Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg vil reservere meg mot beskrivelsen av den
såkalte krisen i fiskeindustrien, at tilfeldige konkurser
skulle være retningsgivende for strukturen. Det
er ikke tilfeldige konkurser. Hovedårsaken til
de konkursene vi har sett, er først og fremst mangel på omstilling
og mangel på inntjening. Innføring av ny teknologi
og en omstilling hadde gjort at man hadde kunnet konkurrere på verdensmarkedet.
Den andre viktige forutsetningen
som ikke er til stede når en bedrift går
konkurs, er råstoff, og vi må innse at kapasitet
i flåte og industri langt overgår
den ressursen som vi kan høste av, og det gjør
at en rekke bedrifter står stille store deler av året.
Og så vidt jeg kan huske, var spørreren ivrig
på at jeg skulle tillate at man i vinter tok mer torsk
i Lofoten. Det ville ha gjort at enda flere bedrifter
rundt om i landet hadde stått stille i lengre
perioder. Dernest er kostnadsnivået en medvirkende årsak
til det som blir karakterisert som tilfeldige konkurser, og som
jeg mener ikke er tilfeldige.
Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.
Marit Arnstad (Sp): Jeg tror statsråden må finne
seg i at vi sier at dette er tilfeldige konkurser som
Regjeringen framstiller som en langsiktig strukturering, og det
er det ikke. Finnmark forblør uten at det er noe slags
styring over den omstilling som finner sted. Og lokalsamfunnene blør.
Et av kravene fra Båtsfjord-aksjonen
har vært at man skal avklare tidligere hva som skal være
SNDs rolle. Det er bra at en sitter i møter med SND, men
en trenger her et aktivt signal fra Regjeringen om hvilken rolle
SND faktisk skal spille. Problemet for en del
av anleggene i dag er at SND mer oppfattes som en grådig
kreditor enn som en medspiller når det gjelder å prøve å bidra
til at de kommer seg over den vanskelige kneika. Det gjelder f.eks.
i Hasvik, der det finnes lokale interessenter, der viljen til å fortsette
og til å redde arbeidsplassene er stor lokalt, men der
SND oppfattes som en motspiller. Spørsmålet er
hvilke signal Regjeringen vil gi til SND for at SND aktivt skal
bidra til at en kommer seg over den vanskelige kneika
og får en mer planlagt omstilling.
Statsråd Svein Ludvigsen: Det er nok en rekke tiltak som må iverksettes
og følges opp i forhold til de problemene som er i næringen.
Jeg har forsøkt å peke på noen av
dem.
Det ble pekt på at Finnmark forblør.
Nå skal det sies at bildet nok er noe mer nyansert.
Det er bedrifter som går godt, og som har produksjon året
rundt. Så det er et både – og.
Tre av de tingene som fylkeskommunen i sitt
program har presentert for departementet, så vel som de
15 punktene som Nordnorsk Initiativ i Båtsfjord
streket opp, gikk på leveringsbetingelsene knyttet til
trålerne og å sikre at det råstoffet
som er, forblir i regionen. Her har jeg iverksatt tiltak, både
for å sikre at bedriftene blir opprettholdt, og i de tilfellene
hvor en bedrift ikke vil kjøpe, at fisken kan
selges innenfor regionen. Og vi har streket
opp sanksjonsmuligheter for første gang. Så her
gjør vi ting. Jeg gjennomførte en periodisering
som skulle sikre råstoff for finnmarksindustrien
på våren og på vinteren, men ble sterkt
kritisert for det fra forskjellig hold. Nå er vi i full gang
med å jobbe med SND, og jeg registrerer at SND viser imøtekommenhet
der det er grunnlag for det.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Åsa Elvik (SV): Eg har eit spørsmål til fiskeriministeren.
Det kunne ha vore freistande å følgje
opp i forhold til industri, men det eg skal spørje om,
har absolutt også konsekvensar for norsk fiskeindustri.
Det er nettopp gjort ei global undersøking
som er publisert i tidsskriftet «Nature», som
viser at 90 pst. av dei store fiskeartane i verda er nedfiska.
Og vi høyrer på NRK i dag at norske
fiskeeksportørar fryktar for at dette kan skape eit dårleg
ry i marknaden også for norsk torsk, og at det
vil gå ut over norsk eksport av torsk.
Vi er avhengige av tillit i marknaden, vi er
avhengige av tillit hos forbrukarane, og vi er sårbare
for denne typen informasjon. Då hjelper det ikkje
at det er skapt eit inntrykk, som er riktig, av at vi også på norsk-russisk side
set kvoten høgare enn det som forskarane anbefaler. Ein
treng ikkje gå så langt som til å seie
at torsken er truga, men det er iallfall ein realitet
at ein ikkje følgjer dei kvoteråda ein
får bak lukka dører i Den norsk-russiske fiskerikommisjon.
Kva for strategi har statsråden for å motverke
eit dårleg rykte for norsk-arktisk torsk i den internasjonale marknaden?
Statsråd Svein Ludvigsen: Vi må erkjenne at den teknologiske
utviklingen har medført at vi på redskapssiden
og fartøysiden og når det gjelder elektronisk
overvåkning, er i stand til å gjøre ubotelig
skade på fiskeressursene. Jeg kan vise til at
kystflåten de siste tolv årene er redusert med
24 pst. i antall fartøyer. Allikevel har fangstkapasiteten økt
med 30 pst. Det forteller noe om at det må til
en regulering og en ansvarlig forvaltning av ressursene,
hvilket Norge i internasjonal sammenheng kan vise
til at vi har. På slutten av 1980-tallet/begynnelsen
av 1990-tallet gjennomførte vi strenge reguleringer av
torskefisket, og det har gitt resultater.
Derfor må det som nå blir
beskrevet i enkelte media, møtes med fakta. Og fakta er
at en torsk ikke er en torsk. Vi må skille f.eks. mellom
barentshavtorsken, nordsjøtorsken og østersjøtorsken.
Derfor blir det for unyansert å peke på at
torsken som sådan er truet.
Da kvotene for den norsk-arktiske torsken for
dette året ble fastsatt i høst, tilsa dataene
på det tidspunkt at gytebestanden ville være
på 429 000 tonn i år. Med en kvote på 395 000
tonn, som Norge og Russland ble enige om, var det forutsatt
at gytebestanden i 2004 ville øke til 535 000
tonn. Det betyr at Det internasjonale havforskningsrådet,
ICES, hittil har fastsatt et føre var-nivå på 500 000
tonn, dvs. at vi forventer at det skal ligge over det. Til sammenligning
har ICES, som er det fremste vi har innenfor
dette forskningsfeltet, fastsatt det kritiske nivået
for gytebestanden av norsk-arktisk torsk til 112 000 tonn,
dvs. en fjerdedel av det nivået som bestanden
er antatt å ha neste år. Det er først
da forskerne sier at det er grunn til å blinke
med den røde lampen. Derfor tar de som nå har
hevdet at torsken i Barentshavet er
truet, feil. Det er ikke slik at man for denne torsken
trenger å slå på rødt lys, og
det er ingen grunn til å fraråde folk å bruke
norsk torsk.
Åsa Elvik (SV): Eg er fullstendig i stand til å skilje mellom
ein torsk og ein torsk. Det var derfor eg snakka om norsk-arktisk
torsk i mitt spørsmål.
Men er ikkje statsråden
bekymra for at dei internasjonale undersøkingane som er
gjorde, kan få ein smitteeffekt i marknaden på det
som er vår viktigaste eksportartikkel i forhold til fanga
villfisk, nemleg den norsk-arktiske torsken? For det er det som
er realiteten her. Når vi sender eit signal, som er heilt
rett, om at vi set kvoten også på norsk-arktisk
torsk høgare enn det som forskarane anbefaler,
og for så vidt også høgare
enn det som, så vidt eg forstår, var det økonomiske
rådet frå Fiskeridirektoratet til statsråden
i fjorårets forhandlingar i forhold til kva som ville vere
det økonomisk mest berekraftige uttaket av norsk-arktisk
torsk, lurer eg på smitteeffekten. Er ikkje statsråden
bekymra, som norske fiskeeksportørar er, for
at vi vil ende opp med eit dårleg rykte, som
kan få konsekvensar for marknaden?
Statsråd Svein Ludvigsen: Jo, selvsagt er fiskeriministeren bekymret
for ethvert utsagn av denne art. Men mitt poeng er at vi både
fra storting og regjering må bidra til å få fram
de faktiske forhold, og de faktiske forhold stemmer ikke
med det som blir målbåret. I den grad vi som politikere eller
næringen bidrar til å bringe dette videre og debattere
på feil grunnlag, er det grunn til enda mer bekymring.
Derfor synes jeg det er viktig at vi både i storting
og regjering er opptatt av å bringe til torgs de faktiske
opplysninger, slik jeg opplever at representanten bidrar til gjennom
slik spørsmålsstilling. Jeg synes det er viktig
at vi får en debatt om de reelle tallene, men det er også viktig
at vi ikke reiser tvil gjennom måten vi håndterer
disse opplysningene på.
Det er all mulig grunn til å ta på alvor
slike bekymringer og slike beskyldninger. Det gjør også Eksportutvalget
for fisk, som er vårt fremste organ på markedsføring.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Bendiks H. Arnesen (A): Jeg vil også stille et spørsmål
til fiskeriministeren, og jeg vil fokusere på fiskernes situasjon.
Det er jo sånn at fiskerne og fiskeriene
er inne i en vanskelig tid, med små kvoter
og dårlige priser, som har ført til at lønnsomheten
for kystfiskerne har gått ned, og de har fått
store økonomiske problemer. Kystfiskerne har ofte
satt hus og hjem i pant for å skaffe seg båt,
og for å skape en arbeidsplass eller flere og
skape aktivitet i sitt lokalmiljø. Nå frykter
mange at både arbeidsplassene og hjemmet ryker, og det
er etter min mening det verste som kan ramme
folk. Hva vil statsråden gjøre for å hjelpe
disse kystfiskerne gjennom denne vanskelige situasjonen?
Statsråd Svein Ludvigsen: Vi var jo inne på en del av
disse problemstillingene i det første spørsmålet
som ble stilt til meg.
Det er ingen tvil om at det prisfallet som
har vært på både pelagisk fisk
og på kvitfisk, har gitt svært uheldige virkninger.
Torskeprisen falt med ca. 30 pst., og det har gjort at
mange har økonomiske problemer som
de må håndtere. Da er det viktig at vi bærer
gjennom denne nedturen bl.a. på kort sikt. Jeg redegjorde
for at vi har hatt de første møtene
med SND, vi skal de første dagene ha møter
med de store bankene som er involvert i fiskeriene, og jeg skal
senere i dag ha møte med dem som stod bak Båtsfjord-initiativet,
nettopp med det for øye å avdekke behovet,
som også er beskrevet av Norges Fiskarlag. Så vi
er i en aktiv prosess i en slik sammenheng. Men samtidig må vi
ta med oss at vi er nødt til å gjøre noen
grep, og derfor håper jeg inderlig at representanten Arnesen,
som sitter i næringskomiteen, bidrar til å få i gang
strukturkvoteordningen, kondemneringsordningen og driftsordningen,
som ligger til behandling i Stortinget, og som fiskerlagene langs
kysten har bedt om og innstendig ber om at Stortinget må gi
sin tilslutning til, for det vil bidra til bedre lønnsomhet.
Det er mangelen på lønnsomhet som er uheldig.
Det er ikke et utslag av årets prisfall og økonomiske
problemer, men vi ser at over en lang periode, de 14 siste årene,
har rekrutteringen til kystflåten sviktet dramatisk. Som
jeg har sagt før i Stortinget, for 14 år siden
var én av tre fiskere under 30 år, i dag er én
av fem under 30 år. Det forteller noe om at mangelen på lønnsomhet
og mangelen på fornyelse i flåten gjør
at ungdommen velger bort fiskeryrket. Når vi da vet at
dette er Norges nest største eksportnæring,
er det en stor trussel. Men det er å øke lønnsomheten
i flåten som er det langsiktige og viktigste
bidraget, og det kan representanten Arnesen bidra til i juni.
Bendiks H. Arnesen (A): Presidenten oppfordret til at vi ikke
skulle foregripe behandlingen av saker, og det skal heller ikke
jeg gjøre. Jeg snakket nå om den akutte situasjonen
for en hel næring og for mange lokalsamfunn. Jeg hører
hva statsråden sier, at det pågår møter
og drøftinger om disse tingene, og det synes jeg for så vidt er
positivt. Det er jo slik at når det har vært betydelige omstillinger
i andre virksomheter, både private og offentlige,
har det vært satt inn omstillingsmidler for å avhjelpe situasjonen,
og det har jo også før vært
svingninger i fiskeriene.
Mitt spørsmål var: Hva vil
statsråden foreslå i disse møtene som
tiltak for å avhjelpe denne dramatiske situasjonen? Det
er greit å ha møter, men det kan vel være greit å ha noen
konkrete forslag å slå i bordet med.
Statsråd Svein Ludvigsen: Nå er vi altså kommet til mai,
og vi har avviklet betydelige deler av vinter- og vårfisket.
Vi begynner nå å se konsekvensene. Derfor er det en fase
av innsamling av informasjon sammen med Norges Fiskarlag og andre
aktører. Vi har gjort det helt klart for SND i våre
møter – vi skal ha nye møter de første
dagene med samtlige av de store bankene som er involvert, og SND – at
det å være med og ri av stormen er viktig gjennom
avdragsutsettelse, for på den måten å bidra
til at det beste blir igjen. Men vi kommer ikke
bort fra at det må en omstilling til, og derfor er jeg
redd for at representanten Arnesen blir for ivrig etter å sette
plaster på såret, slik at vi ikke skal
se det. Derfor ber jeg innstendig om – og jeg skal ikke
foregripe begivenhetenes gang, president – at man i dette
hus bidrar til det sterkeste virkemiddel for å øke
lønnsomheten og løse de økonomiske
problemene ved å behandle strukturmeldingen slik vi har foreslått,
og slik fiskerne ber om, og si: Det er det beste som kan
gjøres, også på kort sikt.
Presidenten: Vi går så til det
siste hovedspørsmålet i dagens muntlige spørretime.
Steinar Bastesen (Kp): En forventer kanskje at jeg skal stille spørsmål
til fiskeriministeren, men jeg skal stille spørsmål
til landbruksministeren.
I spørretimen 7. mai stod landbruksministeren
i denne sal og bekreftet at man hadde full kontroll med gjødselimporten
til dette landet. Vi har forsøkt å undersøke
det, og det er ikke tilfellet. Fjordane Landbruks Produkt
sender ut gjødseltilbud, og de har billigere gjødsel å levere til
det norske markedet enn hva Norsk Hydro har.
Vi må jo ha datablad på alt i dag – til
og med maling må vi ha datablad på. Vi skulle
vel hatt datablad på gjødsel, men det finnes ikke.
I Fjordane Landbruks Produkt har de ikke datablad. De
importerer gjødsel fra Riga. Hva gjør landbruksministeren
for å forhindre at Norge blir en søppelplass
med hensyn til kugalskap og scrapi, slik som vi har det i dag? Vi
har ikke datablad på gjødsel, og landbruksministeren
kan ikke stå i denne sal og si at han har full
kontroll.
Presidenten: Presidenten vil anta at
antagelsen om at fiskeriministeren ventet å være
adressat, slo til – det så ut som om fiskeriministeren
hadde styrket seg mentalt.
Statsråd Lars Sponheim: Det spørsmål Bastesen stiller,
refererer seg til et spørsmål i den ordinære
spørretimen for en tid tilbake om kjøttbenmel
i kunstgjødsel som ble tatt inn til Norge. Jeg sa i mitt
svar der det som er riktig, nemlig at Landbrukstilsynet ikke
er kjent med at det foregår noen ulovlig innblanding
av dette i lovlig innført og omsatt kunstgjødsel
i Norge. Det vi ikke kan vite, er i hvilken grad det måtte
finnes noe ulovlig omsatt gjødsel i Norge som
inneholder kjøttbenmel. Så har man den problemstillingen
at det kanskje foregår en viss handel ved at man tar med
seg kunstgjødsel – jeg vil tro det er i ganske
begrensede mengder i så fall – over grensene. Våre
fagfolk sier, som jeg gav uttrykk for i svaret, at omfanget av dette
må anses å være så lite
at det ikke representerer noen fare eller
trussel av den typen som representanten her spør om.
Presidenten: Kan man forstå det slik
at det ikke foregår noen harry-virksomhet
med denne type varer?
Steinar Bastesen (Kp): Jeg takker for svaret, men jeg finner det utrolig
rart, for Fjordane Landbruks Produkt må jo ha fått
tillatelse fra Landbruksdepartementet og Landbrukstilsynet. De importerer
gjødsel fra Riga. Hva slags forsikring
har vi for at ikke Riga får gjødsel
og beinmel fra Storbritannia? Ingen, etter min forstand.
Jeg må tilføye at det finnes ikke
regler i Landbruksdepartementets forskrifter som tilsier at man ikke
kan ha beinmel i dyrefôr, hundemat og kattemat. Det finnes
ingen regler. Så landbruksministeren kan ikke
ha full kontroll. Hva gjøres for å undersøke
at gjødselen fra Riga i Latvia ikke inneholder
beinmel?
Statsråd Lars Sponheim: Norske lovregler gjelder i Norge,
og vi har tilsynsmyndigheter som prøver å etterleve
det regelverket så godt de
kan. I dette tilfellet er det Landbrukstilsynet som gjør
det. Jeg har all grunn til å tro at Landbrukstilsynet følger
de reglene vi har her i Norge. Landbrukstilsynet forsikrer oss om
at det som er lovlig importert gjødsel til Norge, ikke
representerer noen fare. Utover det kjenner jeg ikke
detaljer i det som representanten her løftet
fram, men jeg lover at jeg skal forfølge dette nærmere
en gang til for å se om det er noe i det representanten
Bastesen her tar opp, som ikke har vært kjent
for Landbruksdepartementet og Landbrukstilsynet.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.