Åslaug Haga (Sp): Norge er som kjent et langstrakt land med spredt bosetting og med mange utfordringer knyttet til å binde samfunnet sammen. Men det har vi klart. Posten har opp gjennom tidene vært en viktig del av det som har knyttet landet sammen. Posten har vært og bør for framtida være en av de nervetrådene som gjør at folk kan bo og virke der de vil, og samtidig få et tjenestetilbud på linje med resten av befolkningen. Landpostbudet har en rolle i mange deler av landet som går langt utover å være en leverandør av brev og pakker. Posten betyr nærhet til storsamfunnet og utveksling av meningsbrytende aviser og blader, og Posten tilbyr tjenester i områder hvor det er langt til bank, butikk eller aviskiosk.

Vi har tradisjonelt sett på Posten som en viktig brikke i landets infrastruktur – tjenestene har vært tatt for gitt. Vi har også hatt en felles forståelse av at den type basistjenester som Posten leverer, skal være lik for alle. Slik er det ikke lenger. Nå skal Posten være butikk, og Regjeringa mener den skal gå med et overskudd på 10,8 pst. At viktige samfunnshensyn skal ivaretas, synes å være mer eller mindre irrelevant.

Det er verdt å merke seg dreiningen av språkbruken i alt som handler om Posten. Det samfunnsansvaret som før ble vektlagt, er nærmest borte. Man snakker ikke lenger om Posten som viktig nerve i samfunnet. Nå skal Posten være en leverandør av tjenester til konkurransedyktige priser. All språkbruk går på økonomisk inntjening og besparing, samfunnsøkonomiske hensyn forsvinner mer og mer ut av vokabularet. Konserndirektøren uttaler at ikke alle kan ha et likeverdig krav til posttjenester, og at samfunnsansvaret må vike for krav til økonomisk inntjening. Er det virkelig denne utviklingen vi vil ha? Er det virkelig slik at Stortinget mener vi ikke skal ha likeverdige posttjenester i landet?

Hvis vi mener at det skal være likeverdige tjenester, må noe gjøres, for nå rakner Postens tjenester i Distrikts-Norge.

I dag er det bare 40 pst. av all A-post som sendes til Finnmark som kommer fram over natta. Dette er et tall som er bekreftet av Posten sjøl. I konsesjonen til Posten er kravet at 85 pst. av all A-post skal komme fram over natta. Men dette gjelder altså ikke for alle deler av landet. Så når Posten sjøl sier de er godt fornøyd med egen oppfyllelse av konsesjonskravene, gjelder dette tall som er samletall for hele landet. At deler av landet ligger langt under det som bør være målet, bekymrer ikke.

Etter Postens egen vurdering er mengden av post til Finnmark så liten at man ikke kan ta hensyn til at all denne posten skal fram over natta. Et likeverdig tilbud til alle deler av landet er med andre ord etter Postens vurdering ikke mulig.

Både Samferdselsdepartementet og Posten er godt fornøyd med den omstillinga som er gjort i de seinere åra. Etter å ha lagt fram resultatet for tredje kvartal 2003 uttalte konsernsjef Kaare Frydenberg at omstillingsprosessen virker. Da var resultatet pluss 60 mill. kr før skatt. For samme periode i fjor var tallet minus 39 mill. kr før skatt. Omsetningsveksten i tredje kvartal var på 4,1 pst., og volumet for brev og pakker vokser.

Det er derimot ikke sikkert at alle de som mister jobbene sine, eller de som får et dårligere posttilbud, er enige i at denne formen for effektivisering er noe en skal være fornøyd med.

Næringslivet i distriktene er avhengig av god infrastruktur for å kunne være konkurransedyktig i møtet med næringsliv i sentrale strøk. De omfattende endringene i Posten, med nedlegging av 20 brevterminaler og åtte pakketerminaler, fører til at også næringslivet i distriktene taper.

Næringslivet i Alta mener de kan tape opptil 20 mill. kr årlig på dårligere posttilbud, som konsekvens av omlegginger. Som grunnlag for dette tallet går en ut fra at det årlig sendes om lag 100 000 bedriftspakker til og fra Alta. For å få disse levert på samme tid som i dag må en opp i takstgruppe ekspresspakke, og vil da få økte portokostnader på opp mot 20 mill. kr. De omfattende endringene fører med andre ord til dårligere tilbud for vanlige folk, men også for næringslivet.

Senterpartiet har, sammen med flere andre, tatt opp spørsmål knyttet til økningen av porto på aviser og blader. Dette er en svært viktig sak for å sikre et levende lokaldemokrati, og det synliggjør godt hvordan Posten har endret seg i forhold til sitt samfunnsmessige ansvar.

For mange bygder, og byer for den del, er lokalavisen en sentral arena, hvor meninger brytes, og hvor nyheter utveksles. Det er i lokalavisen man kan lese om det som foregår i nærmiljøet, og om debattene som rører seg i bygda. Mange tror at det er de store avisene i Akersgata som er de meningsbærende kanaler for hele Norges befolkning, men slik er det slett ikke. Lokalavisene har svært stor betydning.

Tidligere har Posten tatt hensyn til innhold ved fastsettelse av porto for aviser og blader. Dette har vært en del av det samfunnsansvaret Posten har utført, og på den måten har Norge kunnet opprettholde et bredt utvalg av meningsbærende aviser og blader. Etter at man nå har gått bort fra innholdskriterium ved fastsettelse av bladporto, vil dette kunne ende med en økning på opptil 75 pst. over en periode på noen få år. For mange lokalaviser vil dette være en økonomisk kostnad som man ikke kan leve med, og faren for nedleggelse er svært stor.

Senterpartiet har gjennom flere spørsmål til både kulturministeren og samferdselsministeren gjort et forsøk på å finne ut hvilken begrunnelse Regjeringa har for å legge bort alle kulturpolitiske hensyn knyttet til fastsettelse av avisporto. Samferdselsministeren svarte i den sammenheng bl.a. at man burde forlenge overgangsperioden for økt porto fram til 1. januar 2006. Man skal med andre ord strekke ut tida litt før avisene må legges ned, men de endelige konsekvensene vil likevel bli de samme. Dette virker på meg mer som seigpining enn som en løsning. Gjennom hele høsten har både kulturministeren og samferdselsministeren spilt ball seg imellom når det har kommet spørsmål om avisportoen, uten at noe har skjedd. Statsrådene har forholdt seg til at Posten hevder den nåværende ordninga for fastsettelse av portoen er en kryssubsidiering som ikke er lovlig, men har ikke kommet med noen løsninger for dem som blir rammet. En modell hvor man får statlig tilskudd til avisporto, lik den man har i Danmark, har ikke vært oppe til vurdering.

Senterpartiet er ikke villig til å ofre lokalavisene. Vi vil gå aktivt inn for å finne en løsning på dette, slik at Norge fortsatt skal ha et mylder av meningsbærende aviser.

Det har vært noe trygt og stabilt med Posten, som samfunnsmessig aktør og også som arbeidsplass for mange. Omlegging og omstrukturering av Posten har bl.a. ført til at mange arbeidsplasser har blitt borte. Posten har i perioden 1999–2002 redusert bemanningen med til sammen 3 500. I kommende periode er det planer om en nedbemanning som vil gi en reduksjon på minimum 2 800 nye årsverk fram til 2005. Mange av disse arbeidsplassene er i områder hvor mulighetene til å finne alternative jobber er små, og rammer dermed ekstra hardt i en tid med et stramt arbeidsmarked.

Det er også noe foruroligende når konserndirektør i Posten i en kommentar til Nationen den 31. oktober i år uttalte at dette er «hverdagsrasjonalisering». Jeg tviler på at det oppleves på samme måte for alle dem som blir rammet av nedskjæringene.

Posten har en konsesjon å drive etter. Gjennom fastsettelse av konsesjonskrav kan departementet være med og stoppe en utvikling hvor Posten ikke lenger har noen samfunnsrolle, men kun styres av markedskrav. Senterpartiet utfordrer samferdselsministeren til å svare på hvilke krav til posttjeneste man nå skal ha, og hvilken rolle Posten skal ha i det norske samfunnet i tida som kommer. Skal vi ha likeverdige posttjenester i hele landet? Skal Posten fortsatt ha et ansvar for å sikre avismangfoldet? Eller skal Posten være rein butikk, uten tanke på de ord vi tradisjonelt har forbundet med Posten, som samfunnsansvar, likeverdig tilbud og fordeling?

Statsråd Torild Skogsholm: Jeg vil innledningsvis framheve at Posten i løpet av de siste årene samlet sett har bedret kvaliteten og økt servicen på de leveringspliktige tjenestene:

• 99,95 pst. av alle husstander her i landet får utlevert post seks dager i uken – det høyeste tallet noensinne. Tallet på husstander som ikke får post seks dager i uken, er redusert fra 1 500 til om lag 1 000 på fire år.

• Den samlede tilgjengeligheten til posttjenestene er bedret ved at åpningstidene er utvidet, og antall poststeder, inklusiv Post i Butikk, har økt fra om lag 1 300 i 2000 til om lag 1 500 i 2003.

• En nylig gjennomført kundeundersøkelse viser at kundene i økende grad er fornøyde med det nye salgsnettet. Dette gjelder spesielt Post i Butikk.

• Andelen prioritert brevpost som er framme dagen etter innlevering, er økt på landsbasis, fra 78,3 pst. i 1999 til 86,7 pst. i 2002, og ligger nå godt over konsesjonens krav på 85 pst. Denne positive utviklingen har fortsatt i 2003. Hittil i år har framsendingskvaliteten i snitt vært på hele 87,7 pst.

• Om lag 93 000 husstander har etter 2001 fått flyttet postkassen nærmere boligen sin.

Dersom representanten Haga mener dette er en forvitring av infrastrukturen, så er jeg uenig. Dette er tvert imot en kvalitetsheving, og denne kvalitetshevingen har skjedd samtidig som selskapet har evnet å gjennomføre betydelige omstillinger for å sikre økonomien i selskapet. Dette er svært positivt og helt nødvendig for at Posten, også på sikt, skal kunne tilby gode posttjenester til en rimelig pris i hele landet.

Det er imidlertid ikke til å komme utenom at omstillinger er vanskelige og smertefulle prosesser. Mange av Postens ansatte har blitt og vil bli berørt i årene som kommer. En vesentlig bakgrunn for dette er at postmarkedet er karakterisert ved strukturendringer, skjerpede kundekravog fallende etterspørsel etter tradisjonell brevpost, . Dette stiller Posten overfor store utfordringer. Det har vært bred politisk enighet om at omstilling er nødvendig, og at selskapet har stor frihet til selv å utvikle sitt tjenestetilbud og sin organisasjon så lenge de samfunnspålagte oppgaver og servicekrav oppfylles.

Uten Postens tilpasninger ville selskapet ha befunnet seg i en vesentlig dårligere økonomisk posisjon enn det som er tilfellet i dag. Staten betaler Posten om lag 300 mill. kr i året, i hovedsak for å sikre brukere over hele landet likeverdige tjenester. Behovet for statlig finansiering ville vært langt større dersom Posten ikke hadde fått frihet til å tilpasse driften til utviklingen i postmarkedet. Bare i løpet av de to siste årene har Postens omstilling isolert sett bidratt til å redusere selskapets kostnader med et par milliarder kroner.

Til tross for dette sliter Posten som kjent med å sikre lønnsom drift. Dette illustrerer hvilke betingelser selskapet opererer under. En manglende tilpasning til endringene i samfunnet ellers ville etter min vurdering verken ha gagnet kvaliteten på tjenestene eller vært god distriktspolitikk på sikt.

Når dette er sagt, vil jeg understreke at jeg ser det som en forutsetning at konsesjonens krav til service og kvalitet skal oppfylles, uansett hvilke omorganiseringer som gjennomføres. Jeg ser det som helt sentralt at omstillingene bidrar til å sikre god kvalitet på posttjenestene, også i distriktene.

Med det som bakgrunn er jeg bekymret over utviklingen i Finnmark, ut fra de opplysningene som nå er kommet fram om lav framsendingskvalitet.

Post- og teletilsynet, som fører tilsyn med at kravene i konsesjonen etterkommes, har nå bedt Posten om å gi ytterligere opplysninger om kvaliteten på Postens tjenester i Finnmark. Jeg har i den forbindelse pålagt Posten å imøtekomme Post- og teletilsynets krav om å gi opplysninger knyttet til framføringstider for prioritert brevpost til og innen Finnmark. Saken er nå til vurdering i Post- og teletilsynet. Når nærmere analyse fra tilsynet foreligger, vil jeg vurdere hvordan saken skal følges opp videre, slik at framsendingstiden i Finnmark kan bedres. Posten skal følge konsesjonens krav om likeverdige tilbud over hele landet.

Når det gjelder utviklingen av avis- og bladportoen, vil jeg påpeke at konsesjonen ikke lenger gir anledning til å legge redaksjonelt innhold til grunn som kriterium ved fastsettelse av porto for aviser og blad, slik at portoen blir lavere enn for sammenliknbare sendinger. Dette er bakgrunnen for at Post- og teletilsynet har bedt Posten om å endre vilkårene for prisfastsettelse for aviser og blad. Det er fra departementets og Post- og teletilsynets side forutsatt at det legges opp til at prisøkningen skal skje gradvis, slik at berørte grupper får mulighet til å tilpasse seg det nye prissystemet. Jeg har fått opplyst at portoøkningen i 2004 vil bli på i snitt 17 pst. for lokalavisene. Dette vil anslagsvis medføre en kostnadsøkning fra rundt 20 000 kr for aviser med et relativt lite opplag til om lag 400 000 kr for de store lokalavisene.

Avslutningsvis vil jeg presisere at myndighetene i all hovedsak styrer kvalitet og framsendingskrav gjennom regulatoriske virkemidler. Det er styret for Posten som er ansvarlig for organiseringen av selskapets virksomhet og for å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre selskapets konkurranseevne og økonomi. Som eier er jeg opptatt av at Posten driver kostnadseffektivt, samtidig som de samfunnspålagte tjenestene sikres. Denne styringsmodellen er lagt til grunn i den nylig framlagte stortingsmeldingen om virksomheten til Posten – St.meld. nr. 11 for 2003-2004 – en styringsmodell som både bidrar til å sikre god kvalitet på posttjenestene og en god utvikling av Posten som selskap.

Åslaug Haga (Sp): Jeg takker statsråden for svaret.

Vi kjenner sjølsagt til de tallene som blir referert i forhold til landet som helhet, men det dette handler om, er at det er deler av landet som taper. Det vi i Senterpartiet ikke kan forstå, er at omstillinger skal gjøres på en slik måte at det alltid blir distriktene som taper. Posten har klart uttalt at det de forholder seg til, er et krav om økonomisk avkastning på godt og vel 10 pst. Av den grunn er målet for Posten å kunne drive med overskudd og tjene penger på de tjenestene som leveres. Dersom en tar utgangspunkt i de store byene og i sentrale strøk av landet, vil det sjølsagt kunne være mulig å drive butikk på en slik måte at det blir lønnsomt. Men det vil aldri bli lønnsomt å levere post og andre tjenester til alle steder i landet og med samme tilbud til alle. De endringer som er gjort innen Posten de senere årene, og de som er varslet i kommende periode, vil sannsynligvis ikke ha store virkninger for dem som bor i byene. Det kan til og med bli bedre, som statsråden sier. Det vil ikke bli dårligere, og det kan til og med bli bedre, på det sentrale Østlandet. Det som er verdt å merke seg, er at de som bor i områder av landet som ikke har mulighet til å dra nytte av den markedstilnærmingen som det legges opp til i Posten, vil tape.

Senterpartiet mener at Posten er en viktig brikke i den infrastrukturen som skal til for at Norge kan opprettholde det samfunnet som vi kjenner, og som mange av oss er så glad i, i forhold til at vi har spredt bosetting og attraktive lokalsamfunn rundt omkring i hele landet. Jeg må også få minne om at sentralisering betyr at man taper i begge ender. Man taper der folk flytter fra, og man taper der folk flytter til.

Jeg registrerer med tilfredshet at statsråden nå uttrykker bekymring for det som skjer i Finnmark. Mitt spørsmål til statsråden vil være: Betyr det at hun også vil endre målsettingene slik at de blir brutt ned på fylker, og kan vi være sikre på at vi har en oversikt over hva som til enhver tid er situasjonen for leveringsdyktighet i de ulike fylker?

Når det gjelder lokalavisene, må jeg si jeg er svært forundret over at en statsråd fra Venstre overhodet ikke lar seg bekymre over at den regjeringa hun nå sitter i, kan være med og legge grunnlaget for å «drepe» massevis av lokalaviser og nr. 2-aviser.

Statsråd Torild Skogsholm: Først vil jeg si at jeg stiller meg svært spørrende til det som ble sagt om at distriktene er de som alltid taper. Jeg vil påstå at den omleggingen som Posten har vært igjennom nå, har vært til gagn for distriktene her i landet i aller høyeste grad. Så må jeg også si at jeg blir bekymret når jeg hører at kvaliteten på framsendingen i Finnmark er så mye lavere enn gjennomsnittet i landet. Det gir grunn til bekymring hvis de tallene er svært små. Utfordringen blir å finne fram til en løsning som gjør at vi kan få en enda høyere kvalitet i Finnmark, uten at vi skal senke kvaliteten andre plasser. Nå er situasjonen den at det er posten som skal til Finnmark, som er utfordringen å få sendt fort fram. Det å lykkes med å få den fort fram, uten at vi endrer kvaliteten for dem som skal sende, eller på andre måter, er helt klart en stor utfordring som Posten står overfor.

Jeg har i utgangspunktet ikke spesielt lyst til å endre målsettingen med hensyn til fylker. Jeg ønsker at vi skal ha en så god kvalitet på framsendingen og på servicen i Posten som overhodet mulig, uten at en dermed skal dele landet inn i regioner i så måte. Jeg vet også at det faktisk er post her i området som har problemer med kvaliteten og framsending over natten, men det er en svært liten del. Totalt på landsbasis gjelder dette en svært liten del av posten. Jeg er opptatt av at vi ikke skal ha en slik inndeling av regioner i Norge, slik at man kan si at noen regioner har klart bedre kvalitet enn andre. Hvis det skal være slik, må vi finne ut hvordan vi kan gjøre det bedre.

Når det gjelder aviser og blader, er det helt klart at partiet Venstre er veldig opptatt av fri meningsytring i vårt land, og av at vi på den måten skal kunne bidra til et mediemangfold. Det er ut fra de tall vi har, ikke noe som tilsier at det er snakk om – for å bruke et uttrykk som ble brukt her – «drap» av aviser. Jeg er opptatt av at Posten skal kunne legge til rette for å ha en så lav takst som mulig også på dette området. Det er slik at konsesjonen ble endret før denne regjeringen overtok på nettopp det området som gjelder differensiering etter innhold. Det er ikke noe vi har gjort i vår tid, men det er noe som er kommet før vår tid.

Tor-Arne Strøm (A): Jeg synes representanten Åslaug Haga tar opp en svært viktig problemstilling i sin interpellasjon her i dag. Jeg kan si at jeg slutter meg fullt og helt til en del av bekymringen rundt situasjonen i Posten. Posten er en utrolig viktig sak i vårt langstrakte land.

Vi i Arbeiderpartiet er urolige over situasjonen rundt omstillingsprosessen i Posten. Vi varslet senest i budsjettbehandlingen at vi ville komme tilbake til denne krevende prosessen i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 11, om virksomheten i Posten Norge AS.

I tillegg er vi, på lik linje med interpellanten, bekymret for vilkårene til lokalavisene etter takstøkningen i Posten. Vi hører allerede historier som kan tyde på at det kan ende med avisdød i distriktene hvis ingenting gjøres. Det er viktig at vi klarer å opprettholde det mangfoldet av lokalaviser og blader vi har i dag.

Norge har et av Europas mest avislesende folk. Det bør vi fortsatt ha som mål å være, og derfor er det viktig at tilgangen er enkel, og at mangfoldet opprettholdes. Nettopp derfor har vi også i merknader i forbindelse med årets budsjettbehandling bedt Samferdselsdepartementet i samarbeid med Kulturdepartementet om å søke å finne løsninger som hindrer en mulig avisdød. Enten dette gjøres gjennom offentlig innkjøp eller gjennom kompensasjon i pressestøtten, er det viktig at man finner en løsning som ikke svekker Posten.

Jeg minner om at jeg også under behandlingen av budsjettet for 2003 pekte på faren for at Posten nærmer seg en smertegrense for hva som er økonomisk forsvarlig. Dette gir seg utslag i flere ting.

Det er viktig med forebyggende arbeid og iverksetting av tiltak i hele konsernet for å få ned sykefraværet og antall uføretrygdede i framtiden. Jeg må si at der har det vært en eksplosjon i forbindelse med omstillingsprosessen. Her har vi også en viktig jobb framover. Det arbeidet som skal skje i forbindelse med St.meld. nr. 11, blir derfor særdeles viktig. Arbeiderpartiet frykter fortsatt sterkt at Posten som bedrift nærmer seg, som jeg har sagt tidligere, smertegrensen for hva som er økonomisk forsvarlig. Det tror jeg også at mange i denne salen er enig i. Da blir det også viktig at vi finner gode løsninger for framtiden.

Anne Berit Andersen (H): Innfallsvinkelen som dagens interpellant har til de store utfordringer Posten står overfor, får tankene til å gå ti år bakover i tid.

Den gangen gikk det en høylytt diskusjon om antallet postkontor, der Senterpartiet gjorde seg til talsmenn for å bevare den eksisterende struktur, koste hva det koste ville. I diskusjonen fremmet Senterpartiets daværende leder, Anne Enger Lahnstein, en av tidenes mest kuriøse politiske teorier; at den viktigste skillelinjen i norsk politikk gikk mellom dem som ville tilpasse postkontor strukturen til den nye virkeligheten, og Senterpartiets ønske om å slå ring om fortidens løsninger.

Senterpartiet ble heldigvis den gang stående nokså alene med sin romantisering av fortidens strukturer. Posten har siden den gang gjennomført en omfattende strukturendring av sitt salgsnett. Et stort antall egendrevne postkontor er lagt ned og erstattet med Post i Butikk.

Denne omleggingen er blitt godt mottatt av publikum. Post i Butikk har ført til at tilgjengeligheten til posttjenestene er bedret gjennom utvidede åpningstider, og de tre siste årene er antallet ekspedisjonssteder økt med 250. Framføringsprosenten for A-post er bedret. Jeg tør våge den påstand at kongeriket, distriktene inkludert, aldri har hatt et så godt posttilbud som i dag.

Det er Høyres mål at vi også skal ha det i framtiden, men det forutsetter at vi ikke gjør som Senterpartiet og lukker øynene for framtidens utfordringer.

Postens styre og ledelse lukker heldigvis ikke øynene for de store utfordringene Posten står overfor. Fallende brevvolum, tøff konkurranse fra nye elektroniske produkt, bortfall av enerett og store strukturendringer internasjonalt krever en kontinuerlig omstilling om Posten fortsatt skal kunne tilby husholdninger og bedrifter over hele landet et godt posttilbud.

Høyre ønsker Postens styre og ansatte lykke til med den krevende og nødvendige omstillingen selskapet kontinuerlig må gjennomgå.

Geir-Ketil Hansen (SV): Stortinget skal behandle en egen stortingsmelding om Posten Norge AS, sannsynligvis i januar, og jeg ser i den sammenheng fram til en bred debatt om Posten. Men noen stikkord fra SV her er:

Likeverdige posttjenester over hele landet er en viktig og avgjørende forutsetning for å kunne beholde bosetning og næringsliv i Distrikts-Norge. I det ligger at vi må ha et landsdekkende postnett, av postkontorer, posttjenester i butikk og gode landpostbudtjenester.

Økt liberalisering av posttjenestene vil etter SVs mening kunne true posttjenesten, spesielt i Distrikts-Norge. Sammenhengen her er at når Posten får redusert sitt enerettsområde, når Posten mister sine inntekter fra de deler av landet hvor de har store inntekter, og blir sittende igjen med posttjenesten i de deler av landet hvor de har små inntekter, svekkes Postens mulighet og evne til å kunne tilby likeverdige posttjenester over hele landet, fordi de må bygge ned sin organisasjon, og de svekkes som sådan. Det ser vi resultatet av, bl.a. i Finmark, der kvaliteten har blitt redusert. Det har Finnmark fylkeskommune dokumentert senest på høringen her i går, og vi vil ikke kunne akseptere en sådan reduksjon av kvaliteten.

I St.meld. nr. 11, som vi nå har til behandling i komiteen, sier statsråden at liberaliseringen av posttjenestene ikke skal svekke tjenestetilbudet, men tvert imot bidra til at posttjenestene blir bedre i hele landet.

Det er jeg uenig i, og jeg vil utfordre statsråden akkurat på dette: Hvordan kan økt liberalisering bidra til at kvaliteten på posttjenestene blir bedre f.eks. i Finnmark, i Lofoten og i øysamfunnene og på Vestlandet? Hvordan kan statsråden godtgjøre denne sammenhengen?

I SV er vi, som sagt, svært kritiske til en liberalisering, og tror at kvaliteten på posttjenestene i distriktene svekkes. Vi vil komme tilbake til dette med konkrete forslag i debatten om St.meld. nr. 11.

Når det gjelder økt porto på lokalaviser, fremmet vi i SV et forslag i forbindelse med statsbudsjettet. Forslaget, som også ble støttet av Senterpartiet, gikk ut på at statsråden skulle pålegge Posten ikke å øke portoen til lokalavisene før Stortinget hadde behandlet St.meld. nr. 11. Det forslaget ble dessverre ikke vedtatt.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Jan Sahl (KrF): Kristelig Folkeparti er, i likhet med representanten Åslaug Haga og Senterpartiet, svært opptatt av at Posten skal ha et samfunnsansvar utover det som er vanlig for de fleste bedrifter, og mener det har stor betydning at Postens tjenestetilbud er av høy kvalitet i alle deler av landet.

Jeg oppfattet ikke at Senterpartiet er imot omstilling i Posten, men de ønsker å senke tempoet, slik jeg opplever det. Men problemet er at mens Senterpartiet senker tempoet, er det stor fare for at Posten taper markedsandeler, og så oppnår en det motsatte av det en opprinnelig ønsket.

Omstillingen kan være smertefull, og det har i aller høyeste grad vært tilfellet for Posten. Mange ansatte i Posten har blitt berørt, og flere vil dessverre bli berørt i årene som kommer. Men disse omstillingene har vært viktige for å sikre en nødvendig modernisering av Posten. Jeg merket meg spesielt at de postansattes organisasjon i høringen i går støttet omstillingen i Posten, men stilte klare krav til det ansvaret vi har for kjøp av tjenester. Samtidig gav de uttrykk for at Posten må få reell mulighet til å konkurrere i det frie markedet som kommer.

Vi kan ikke lukke øynene for at vi står foran en full liberalisering av postmarkedet i Europa, og dette må Posten få lov til å forberede seg på å kunne konkurrere i. Omstillingene gjør at Posten på en bedre måte kan møte de store utfordringene som Posten står overfor. Vi kjøper i dag tjenester av Posten for 300 mill. kr. Her har vi et reelt ansvar som stortingsrepresentanter for å sørge for at vi kjøper tjenester, slik at vi kan få et likeverdig tilbud i hele landet.

Det kan se ut som om det hevdes her at alt var bedre før. Jeg er glad for at ministeren viser til at det har skjedd en utvikling ved hjelp av omstilling i Posten som gjør at situasjonen i dag faktisk er bedre enn den har vært på lenge. Men også i Kristelig Folkeparti er vi sterkt opptatt av den utvikingen som har skjedd i Finnmark, og jeg er glad for at ministeren har tatt fatt i den saken og ønsker å gjøre noe med den.

Til slutt kort om portoøkningen når det gjelder lokalaviser. Den ser vi også på som sterkt bekymringsfull. Men vi vil understreke at først og fremst er avisproduksjonen en kultursak, og for Kristelig Folkeparti blir det viktig å legge til rette for kompensasjon for dette over Kulturdepartementets budsjett.

Jorunn Ringstad (Sp): Skal eit moderne samfunn fungere, må det liggje viktige tenestetilbod i botnen. Ja, enkelte tenestetilbod er så viktige at det bør vere eit samfunnsansvar at alle innbyggjarane får del i desse tenestene. Posten er nettopp eit eksempel på tenestetilbod som alle bør få del i.

Det har vore eit stort fleirtal i Stortinget som har meint at posttenester skal vere eit samfunnsansvar. Det har òg vore ei klar haldning at det skal vere eit likeverdig tilbod over heile landet både når det gjeld tilgang til tenestene og pris. Posten har vore ein viktig del av infrastrukturen og grunnlaget for busetjing og næringsliv i alle landsdelar. Med likeverdige tilbod over heile landet har Posten vore ein viktig faktor for å halde avstandskostnadene nede. For næringslivet har det mange gonger vore det likeverdige posttilbodet som har vore avgjerande for om bedriftene skulle bli liggjande i distrikta eller flyttast til meir sentrale strøk. Og for den enkelte innbyggjar har Posten òg vore eit viktig bindeledd til utanverda. Lokalavisene og andre meiningsberande aviser leverte gjennom Posten har vore viktige kulturformidlarar.

Statsråden la i sitt innlegg vekt på at det er positive trekk i den utviklinga som har skjedd i Posten, og det er vi ikkje ueinige i. Det har blitt lengre opningstid for mange ved at ein har flytta post inn i butikk, men vi veit òg at det er negative sider ved den ordninga. Men lat oss no halde på det positive her.

Postframføring, som har ei klar målsetjing om at ein viss del skal vere framme dagen etter, har vi òg greitt å oppnå. Då Høgre brukte ein stor del av sitt innlegg til å snakke om Senterpartiet, skulle eg ha ynskt at Høgre òg las litt meir om det som har skjedd gjennom behandlinga av ulike postsaker i Stortinget. Senterpartiet har ikkje vore negativ til all endring og utvikling, men Senterpartiet er oppteke av at det likeverdige tilbodet skal takast i vare til kvar tid. Det er godt å høyre at det andre regjeringspartiet som har hatt ordet ifrå komiteen her, har oppdaga litt meir av det som er den faktiske situasjonen.

Eg nemnde dei positive trekka som har vore ved utviklinga, men det er viktig å merke seg at dette er gjennomsnittstal. Går vi bak tala, finn vi at det er ulike utslag for ulike landsdelar, og det er ikkje alle som får like god service som tidlegare. Det er jo det det er viktig å leggje vekt på her.

Det er ikkje tvil om at det frå den sitjande regjeringa og frå Posten si leiing har kome sterke signal om ytterlegare effektivisering og større vekt på forretningsmessig drift. Eg vil be statsråden om å kome med ei vurdering av kva som er det viktigaste. Er det det med forretningsmessig drift og effektivisering, eller vil statsråden framleis leggje stor vekt på det samfunnsansvaret som Posten har?

Ivar Kristiansen (H): Etter å ha hørt interpellantens innlegg, lurer jeg ærlig talt på hva som er hensikten med hele interpellasjonen, annet enn å presentere en masse sterke adjektiver og påstander i den reneste hersketeknikks ånd. Jeg hører ikke at det her er presentert et eneste forslag til løsning. Her spres det ut sterke adjektiver og påstander som at Regjeringen legger bort alle kulturpolitiske hensyn. Viktige samfunnstjenester synes å være irrelevante, påstår interpellanten. Videre: Alltid blir Distrikts-Norge taperne. Og: Samfunnsansvar er totalt fraværende. Man går egentlig ganske langt i å beskrive en virkelighet som jeg ikke tror folk som bor på landsbygda i Distrikts-Norge, i det hele tatt kjenner seg igjen i.

Når jeg tar fatt i dette, er det ikke for unnslå det faktum at det er store utfordringer innenfor kommunikasjon og transport som ligger foran oss. Men vi løser ikke disse utfordringene ved å skru tiden tilbake. Vi må legge vekt på forhold som går på at det faktisk også skjer ting innenfor disse tjenestene som det er positivt å ta med. Blant annet ser vi at nærbutikkene får et økt ansvar for distribusjonen. Man får nye tjenester. Det blir dermed skapt et rom for å bevare nærbutikkene også rundt omkring. De får ansvar for distribusjon og andre posttjenester, for medisinutsalg osv., som er med på å bidra til å styrke og øke bosettingen i Distrikts-Norge. Det er faktisk ikke slik at det er Posten rundt omkring som har ansvaret for avisdistribusjonen. Det er faktisk ikke slik at liberalisering fører til tilbakegang og stagnasjon, til prisøkning osv. Det er faktisk det stikk motsatte som er tilfellet.

Derfor er ikke dette et bidrag til å styrke kommunikasjonstilbudet, tjenestetilbudet for Distrikts-Norge. Det er ikke noe annet enn et bidrag til å gi Posten Norge en forferdelig dårlig markedsføring. Jeg synes man skal holde seg for god til å presentere et bilde av at alt bare er elendighet, at man klistrer elendighetsvignetten rundt Distrikts-Norge. For på mange, mange områder har Posten et godt tilbud, og de gjør en god jobb. Men på noen områder har faktisk teknologi og utvikling brakt – heldigvis – nasjonen i en annen retning, opp og fram, noe som har gjort at ting kan løses og blir løst med andre og nye metoder enn det som er bidraget i dag.

Dette har ikke vært annet enn et negativt bidrag til Distrikts-Norge og en forferdelig dårlig reklame for Posten Norge, som Posten i disse meget anstrengende førjulstider burde vært spart for.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg skal prøve å unngå for mange adjektiver i språket når jeg nå skal holde dette innlegget.

For sju år siden besøkte jeg Pompeii ved foten av vulkanen Vesuv. Guiden forklarte da om de tilstandene som hadde rådd der umiddelbart før vulkanutbruddet som la hele byen i ruiner av aske og pimpstein. Da fortalte han at på den tiden hadde det gått under ett døgn med budbringer på hest for å få posten fra Pompeii og opp til Roma. Så la han til i en bisetning: I dag tar det ca. en uke.

Det er litt av den situasjonen på dette åpne, konkurransepregede markedet som vi nå også opplever i Norge, nemlig at det sentrale ikke lenger er at posten skal fram. Det sentrale er at de som skal drive posten – og det skal da ikke lenger være det offentlige – skal gjøre det med utgangspunkt i å tjene penger. Og hvis inntjeningen ikke er der, må man endre tjenestetilbudet på en slik måte at man skaffer seg inntjening. Der er det vel et skille i denne salen, det må man vel kunne være ærlig nok til å si.

Det er bra at Arbeiderpartiet, som i sin tid var en av hovedeksponentene for å få til denne typen endringer, nå begynner å beskrive uro, som vi hørte fra en av representantene. Men så lenge den uroen ikke gir seg noen andre utslag enn at man er urolig, er det til veldig liten hjelp. Den uroen burde f.eks. gi seg utslag i at man i så fall kompenserte med pressestøtten for å hindre nedleggelse av de avisene som man mener det er viktig skal være der.

Tilsvarende burde man engasjere seg når dekningen er så dårlig at enkelte distrikter ikke får posten før mange dager etterpå, i forhold til å reversere en del av de prosessene som har skjedd i regi av Posten, og som har ført til en slik tilstand. Uro i seg selv løser jo ingen problemer hvis den ikke fører til noe konstruktivt.

Så forstår jeg godt – det er nok det jeg forstår best her – Ivar Kristiansens enorme indignasjon. For det er klart at når man ser konsekvensene av egen politikk, slik som man gjør med Posten her, så blir man indignert over de påpekningene, fordi man da plutselig må se seg selv i speilet. Det er ofte ubehagelig. Men i stedet for å hisse seg opp over andre og bruken av andres adjektiver, kan det hende at man kan erkjenne at en del av prosessene har gått for langt. Man bør søke å finne andre løsninger på dem, for på den måten å tjene den befolkning man vitterlig er valgt til å tjene.

Jeg synes det er prisverdig at Åslaug Haga tar opp denne interpellasjonen. Dette berører i aller høyeste grad mitt eget hjemfylke. Og naturligvis er det viktig – hvis vi mener vi skal ha bosetting i Finnmark, i Nord-Norge, i norske distrikter – at det som skal være et servicetilbud for å kunne holde på bosettingen, er der og tjener befolkningen og ikke først og fremst eiere, som i sterkere og sterkere grad har interesser i inntjening, og ikke i hvordan befolkningen har det, og hvordan posten kommer fram.

Takk for oppmerksomheten.

Åslaug Haga (Sp): Jeg takker for debatten. Representanten Ballo gav nå en god oppsummering av det som har vært substansen i debatten.

Jeg registrerer at vi har alliansepartnere i forhold til å følge opp videre, noe vi sjølsagt vil. Jeg konstaterer at Høyre som vanlig mener at Senterpartiet lukker øynene for framtida når vi påpeker at det faktisk kan skapes noen skjevheter gjennom Høyres politikk og gjennom ren markedstilpasning. Men det er vi vant til å høre. Og du slette tid, Høyre gjør det jammen enkelt for seg sjøl.

Når Senterpartiet vil følge opp i Stortinget, vil vi sjølsagt gjøre det i forbindelse med postmeldingen, som vi også er så heldige å ha saksordføreren for. Vi vil vurdere om det skal fremmes Dokument nr.8-forslag.

Det som vi er opptatt av, er at konsesjonsvilkårene må strammes inn på en del punkter. Det må være slik at vi har oversikt over hvilket posttilbud vi har i de ulike delene av landet, at det er sammenlignbart, og at tilbudet er likeverdig. Det skulle da bare mangle at vi ikke skulle ha oversikt over det. Og vi trenger definitivt å ha spesialordninger for aviser og blader.

Så vil det sjølsagt også være slik at hvis vi strammer inn på konsesjonsvilkårene, må vi nok renonsere litt på kravene til avkastning. Men hvorfor i all verden skal vi kreve 10,8 pst. i avkastning på tjenester som det er så opplagt skal ligge i bunnen for samfunnet vårt?

Så må jeg til slutt få komme innom avisene, igjen. Jeg hører at samferdselsministeren mener at Posten ikke skal ha noe kulturpolitisk ansvar. Ålreit, da, ålreit! Men da hadde jeg faktisk forventet at samferdselsministeren hadde hatt med seg en liten hilsen fra kulturministeren, som faktisk hadde vært opptatt av de kulturpolitiske sidene ved dette. Men det har altså ikke kommet ett eneste signal fra regjeringshold om det. Jeg håper inderlig at det vil komme nye signaler, og at Kristelig Folkepartis folk her i salen kan bidra til det. Men jeg har altså ikke hørt ett positivt signal fra Regjeringen når det gjelder at man ønsker å legge inn ordninger som sikrer at lokalavisene ikke utsettes for ytterligere press, og med den konsekvens at det blir store reduksjoner.

Så til Finnmark. Det er bra at statsråden vil se på situasjonen i Finnmark. Men jeg har ikke hørt at statsråden har sagt noe om hva hun har tenkt å gjøre i forhold til Finnmark. Det ville jeg være svært glad for å få noen signaler om på slutten av debatten.

Statsråd Torild Skogsholm: Til spørsmålet om hva som er viktigst, effektivitet og effektivisering på den ene siden eller samfunnsansvar på den andre: For meg er begge delene helt essensielle.

Vi har et postsystem som fungerer meget godt gjennom Posten Norge AS, og som er meget viktig for hele landet, uansett hvor man bor. Vi har ikke noen som kan gjøre jobben på den måten som Posten gjør i dag, med det regelverket vi har.

Det er viktig at Posten er en effektiv organisasjon, at de kan drive effektivt. Det betyr lavere priser for dem som skal bruke Posten, enten det er i Finnmark, i Østfold, i Oslo eller hvor det enn er. Hvis ikke Posten er skodd for framtiden, har vi gjort et meget dumt vegvalg for oss selv. Vi må ha en organisasjon som er i stand til å møte de utfordringene som kommer i framtiden. Brevvolumene daler dramatisk. Det betyr at utfordringene til Posten er helt andre enn det de har vært. Det er andre måter vi kommuniserer på nå enn tidligere. Posten må møte disse utfordringene der de er. Hvis vi ikke lar Posten få lov til å møte disse utfordringene gjennom å organisere arbeidet sitt på en fornuftig måte, er det en usedvanlig dårlig distriktspolitikk. Jeg tror vi må ha med oss hele vegen at begge deler er viktige.

Konsesjonen som vi gir Posten, og kjøp av tjenester, er den beste måten vi kan sørge for at Posten kommer fram uansett hvor man bor i landet, for å si det på godt norsk. Det er konsesjonen og kjøp av tjenestene som legger føringer for hvordan vi kan bidra til at hele landet, også de steder det er såkalt bedriftsøkonomisk ulønnsomt – det finnes også de stedene som er såkalt bedriftsøkonomisk ulønnsomme – å gi service til. Men vi ønsker at folk skal kunne bo rundt om i hele landet. Derfor gav vi den konsesjonen som vi har gitt, og derfor går vi inn og kjøper tjenester. Det kommer også til å være denne regjeringens politikk framover, at vi kommer til å kjøpe tjenester.

Det er ikke bare avkastningskrav til Posten. Avkastningskravene er knyttet til at de skal lære seg til å drive effektivt. Og de er på god veg i hele denne prosessen. Jeg registrerer også at de ansatte er med på prosessen. De ser at det er utfordringer som ligger her, og at de er nødt til å gripe fatt i dem hvis de skal lykkes med Posten i framtiden, det være seg enten det gjelder storbyen, eller det gjelder distriktene. Konsesjonen og det som ligger i den, kommer altså til å være viktig framover.

Det er flere som har påpekt at postmeldingen ligger til behandling i komiteen, og det gir oss en god mulighet til å diskutere Posten og Postens framtid videre over nyttår.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er dermed slutt.