Øystein Djupedal (SV) [10:03:38]: Siden interpellasjonen ble levert inn, er inflasjon på pluss 0,1 pst. blitt til deflasjon på 0,1 pst. Norges Bank ligger langt unna det som er det operative målet for pengepolitikken; 2,5 pst. inflasjon på to års sikt.

Bom på bom, skrev Dagens Næringsliv den 19. februar om Sentralbankens håndtering av pengepolitikken. Det er mange grunner til at Norges Bank bommer, og ikke alt er selvforskyldt. Svakere utvikling enn ventet i internasjonal økonomi og økt import fra lavkostland har bidratt til lavere inflasjon.

Men vi kan heller ikke se bort fra Norges Banks eget ansvar. På rentemøte i juli 2002 valgte Norges Bank meget overraskende å heve renten med et halvt prosentpoeng, og den ble ikke redusert før i slutten av oktober samme år. Men da hadde ulykken allerede skjedd. Resultatet husker vi, og det lever vi med ennå. Kronekursen steg og resulterte i det Jens Petter Ekornes kalte et blodbad i norsk industri. Vi vet i dag at dette året gikk 15 000 arbeidsplasser tapt, hovedsakelig i industrien, og svært mange i eksportindustrien, på grunn av den ekstraordinære økningen av kronekursen.

Hvor mye av dette som skyldes Norges Banks feilvurdering av norsk økonomi, og hva som skyldes et generelt høyt kostnadsnivå og manglende konkurransekraft, er vanskelig å si. Men med ti påfølgende rentesenkinger gir dette en klar indikasjon på hvor feilaktig beslutningene sommeren 2002 var. Det er grunn til å frykte at Norges Banks beslutning mer var motivert ut fra et lønnsoppgjør Norges Bank syntes var for gunstig for arbeidstakerne, enn en kjølig betraktning av norsk økonomi. Det er grunn til å anta at en mer nøktern analyse, med vektlegging av flere forhold i økonomien, ikke minst kronekursen knyttet til konkurranseutsatt industri, ville måtte resultere i en annen konklusjon.

I nasjonalbudsjettets avsnitt om pengepolitikken siteres Holden II-utvalget på følgende:

«Samtidig vil utvalget understreke at pengepolitikken må ta hensyn til at vedvarende store utslag i valutakursen kan innebære betydelige og langvarige realøkonomiske kostnader for konkurranseutsatt sektor, og etter hvert også for økonomien som helhet.»

Departementet sier seg enig i disse vurderingene.

Det kan vanskelig oppfattes som annet enn en klar korreks av Norges Bank, som så seint som i Penger og Kreditt nr. 3 for 2002 skriver:

«Pengepolitikken kan ikke anvendes til å påvirke hvor bredt konkurranseutsatt næringsliv vi skal ha over tid.»

Departementet er med andre ord ikke enig i Norges Banks vurdering av sin egen rolle.

Men det er grunn til å dvele noe lenger ved det samme resonnementet etter det siste rentemøtet. Renten ble satt ned 0,25 pst. med begrunnelsen forventning i markedet. Det framgår tydelig, særlig på pressekonferansen, at Norges Bank egentlig ikke var overbegeistret for å sette ned renten, men siden de instrumentelt har fulgt sine egne formler siden mandatet ble endret, måtte de gjøre det også nå, men renten ble satt ned mindre enn det markedet hadde forventet. Inflasjonen var som kjent negativ sist måned, noe som skulle ha indikert en større rentesenking enn 0,25 pst.

I pressemelding fra banken etter det siste rentemøtet sies det:

«Hovedstyret har som et alternativ vurdert å ikke endre renten nå og eventuelt holde renten lav lenger enn ellers. Hovedstyret fant det likevel ikke riktig – etter det fallet vi har sett i inflasjonen – å bryte markert med forventningene i penge- og valutamarkedet.»

Det var med andre ord forventningene i pengemarkedet og ikke hva som saklig sett var mest tjenlig for nasjonen, som var utslagsgivende for den beslutning som Norges Banks hovedstyre tok. Det er dette som er bakgrunnen for denne interpellasjonen.

Det er grunn til å anta at det er nødvendig med politiske signal og politisk påtrykk for at Norges Bank skal velge en mer fleksibel tilnærming til sitt mandat. Etter tre år med inflasjonsmål har vi riktignok fått lavere rente og lavere inflasjon, men vi har også fått 110 000 arbeidsledige, store svingninger i rente, kronekurs og prisvekst og en konkurranseutsatt sektor som sliter. Det private forbruket og boligprisene har riktignok – og kanskje naturlig nok – steget jamt og trutt, men spørsmålet er om det var dette som var hensikten med omleggingen av pengepolitikken. En rekordstor arbeidsledighet som ikke synker, trass i lavere rente, stor privat etterspørsel og svingning i pengepolitikken, var det det som var hensikten med omleggingen av mandatet? Er det det Norges Bank er satt til å utføre? Svaret på dette er et entydig nei. Det er bare politiske myndigheter som til sjuende og sist kan gjøre noe med dette.

Det er nemlig ikke sånn at sentralbanken, selv om den gjerne liker å framstille det sånn, er uavhengig. Sentralbanken er fremdeles i Norge underlagt Finansdepartementet, og for å minne Stortinget på det: Finansdepartementet er fortsatt underlagt denne sal.

Effekten av ti rentesenkninger har ikke vært som Norges Bank forventet. Industrien er fremdeles tilbakeholden med å investere, og det private forbruket øker. Faren for en lånefinansiert kjøpefest er til stede, og starten på 1990-tallet er fremdeles ikke lenger tilbake enn at svært mange av oss husker det. Og de som har glemt det, bør snarest minnes på hva situasjonen var da, med den lånefinansierte kjøpefesten svært mange prøvde å delta i på det tidspunktet.

Norges Bank har dessverre gått seg inn i et ideologisk spor nasjonen ikke er tjent med, og som de derfor må hjelpes ut av. Det kan virke som om Norges Bank mener at forholdet til inflasjonen i seg selv er målet med pengepolitikken. Men bare for å gjøre det uttrykkelig klart: Det er det altså ikke. Det er de realøkonomiske forhold som for nasjonen teller, ikke inflasjonens absolutte mål. Det er sysselsetting, altså arbeidsledigheten, det er produksjon og velstand som er meningen og målet med politikk – ikke minst pengepolitikk.

Når det er nødvendig å dvele ved dette, skyldes det at Norges Bank fremdeles fastholder at de styrer etter et rent inflasjonsmål. Så sent som i den åpne høringen i Stortinget i høst i forbindelse med kredittmeldingen fastholdt sentralbanksjefen at det var avsnitt 3 i mandatet man fra bankens side valgte å vektlegge. Det betyr at de tre øvrige forhold som er nevnt i mandatet helt eksplisitt – produksjon, sysselsetting og ikke minst kronekurs – velger sentralbankens styre å se bort fra, i hvert fall å vektlegge vesentlig mindre. Det er all mulig grunn til å anta at det er her årsaken til de store feilvurderingene ligger begravd. Den økonomiske horisonten blir for snever, og målene for pengepolitikken drukner i et enøyd inflasjonsfokus.

Med en liten, åpen økonomi, som Norge har – norsk økonomi er ikke større enn New Jerseys, men heldigvis har vi fremdeles en egen valuta – kan en ikke vektlegge ett forhold i økonomien alene og se bort fra andre realøkonomiske forhold som har betydning. Det er både ulogisk og uriktig og ikke minst uklokt. Er det noe de siste årene har lært oss, er det akkurat dette. Det er avgjørende at penge-, struktur-, finans- og inntektspolitikk virker sammen, og ikke minst at myndighetene forstår og vektlegger denne sammenhengen. Det er stadig vekk overraskende at enkelte av ideologiske årsaker velger å tro noe annet. Norge er ikke større enn at det skulle være ganske åpenbart at det er avgjørende for stabilitet og forutsigbarhet i pengepolitikken at man spiller på lag.

Dette er grunnen til at jeg nok en gang må ta dette spørsmålet opp med finansministeren, nemlig at uansett hvordan man prøver å late som om det eksisterer en ansvarsdeling i økonomien mellom myndigheter, partene i arbeidslivet og Norges Bank, hviler hovedansvaret på denne sal, Norges nasjonalforsamling. Å påstå noe annet er ansvarsfraskrivelse, ikke ansvarsdeling. Norges Bank må revurdere sin instrumentelle tilnærming til det de selv definerer som et inflasjonsmål, men som saklig sett – gitt at man leser mandatet slik det er skrevet – ikke er det. Inflasjonens mål er først omtalt i tredje avsnitt.

Det er ikke nytt at SV mener dette. Det har vi ment siden omleggingen av pengepolitikken. Jeg innser at faren er stor for at det ikke skal skje en omlegging, fordi det er vi som – nok en gang – velger å ta det opp, og fordi jeg vet at politikk ikke bare er fakta, politikk er også prestisje. Men om ikke finansministeren velger å låne øre til SV, håper jeg at finansministeren velger å låne øre til direktøren for Statistisk sentralbyrå, som i siste Økonomisk utsyn, publisert bare for få dager siden, sier i forordet:

«Når de internasjonale bindinger og usikkerheten knyttet til utviklingen i de faktorene som bestemmer prisutviklingen framover, er større enn tidligere antatt, bør det vurderes å gjøre inflasjonsstyringen i pengepolitikken mer fleksibel. I praksis må den også i større grad måtte fastlegges i forhold til den faktiske utvikling utenlands, framfor å være basert på absolutte mål satt partielt for Norge.»

Det er nemlig sånn at det er avgjørende for økonomisk stabilitet og lavere arbeidsledighet at penge-, struktur-, finans- og inntektspolitikk virker sammen, noe jeg antar at finansministeren uten videre vil si seg enig i. Virkeligheten har slått i hjel det rene inflasjonsstyringsmålet.

Presidenten: Da får vi høre om finansministeren har noen øre å låne!

Statsråd Per-Kristian Foss [10:14:01]: Norsk økonomi har opplevd en periode med svak økonomisk vekst og forverret konkurranseevne, med høyere arbeidsledighet som resultat. Nå ser vi imidlertid at utviklingen snur: Den økonomiske veksten tar seg opp, konkurranseevnen er forbedret, og økningen i ledigheten har stanset opp. Den økonomiske politikken gir nå positive resultater, og flere kan føle trygghet for jobbene sine.

Denne utviklingen er gjort mulig fordi samspillet mellom finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken har fungert godt. I nasjonalbudsjettet for i år omtalte Regjeringen samspillet mellom de ulike områdene på følgende måte:

«Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i produksjon og etterspørsel … Retningslinjene for den økonomiske politikken innebærer samtidig at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen. Dette betyr at en bør utnytte handlingsrommet i pengepolitikken dersom utsiktene for økonomien endres. I tillegg kan det oppstå situasjoner der en aktiv bruk av budsjettpolitikken er påkrevd, enten fordi kapasitetsutnyttingen er særlig lav, eller fordi presset i økonomien er svært høyt.»

Et stramt arbeidsmarked resulterte i sterk lønnsvekst i 2002, godt over det som er forenlig med inflasjonsmålet. Dette var femte året på rad med en klart høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne. Den høye lønnsveksten gjorde at Norges Bank i 2002 førte en stram pengepolitikk ved å holde norske renter på et høyt nivå, og klart over rentenivået internasjonalt.

Gjennom 2003 la Norges Bank om pengepolitikken i en ekspansiv retning. Begrunnelsen for rentenedsettelsene var bl.a. knyttet til at veksten i konsumprisene ble lavere enn Norges Bank hadde ventet, og utsikter til svakere vekst også i norsk økonomi.

Budsjettpolitikken for 2003 ble lagt opp for at en skulle kunne utnytte handlingsrommet i pengepolitikken. Dette har gitt resultater, Norges Bank har redusert renten med 5 prosentpoeng siden desember 2002, til 1 pst. Samtidig har kronen svekket seg med ca. 12 pst.

Lønnsveksten ble betydelig lavere i 2003 enn i det foregående år. Dette var nødvendig for å bane veien for lavere rente og en konkurransedyktig kronekurs. Norske bedrifter lever vesentlig bedre med dagens nivå på kronekursen enn med nivåene i 2002 og i begynnelsen av 2003. Slik sett har også det inntektspolitiske samarbeidet vært vellykket. Utsiktene til et moderat lønnsoppgjør i 2004 – altså inneværende år – synes gode.

Som jeg allerede har påpekt, preges norsk økonomi nå av økt vekst og optimisme. Det ventes høyere økonomisk vekst og lavere nivå på ledigheten enn da Regjeringen la frem budsjettet i oktober i fjor. Jeg viser bl.a. til anslag som nylig er lagt frem av Statistisk sentralbyrå og Norges Bank. Jeg har også lagt merke til at Statistisk sentralbyrå i Økonomisk utsyn sa at stabiliseringspolitikken i 2003 var vellykket. Samspillet i den økonomiske politikken har følgelig bidratt til at vi fikk en kort periode med svakere økonomisk vekst, sammenlignet med tidligere nedgangskonjunkturer siden 1970-tallet.

Som representanten Djupedal påpeker, er prisstigningen nå nede på et svært lavt nivå. Tolvmånedersveksten i konsumprisene korrigert for avgifter og utenom energivarer – som måler den underliggende prisstigningen – viste i februar et fall på 0,1 pst. Inflasjonen har i lengre tid særlig blitt trukket ned av prisfall på importerte konsumvarer, en utvikling som bl.a. må ses i lys av styrkingen av den norske kronen gjennom 2001 og 2002 og økende importandel fra lavkostland som f.eks. Kina. Dessuten har økt konkurranse innenlands bidratt til å trekke prisveksten ned. Lav prisvekst som følge av at priser på varer vi importerer, faller, eller som følge av sterk produktivitetsvekst, bidrar isolert sett til vekst i realinntektene og økt velferd.

Vi har et fleksibelt inflasjonsmål i pengepolitikken. Dette betyr at man i rentesettingen må avveie hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting opp mot hensynet til lav og stabil inflasjon. Å rope på fleksibilitet i pengepolitikken er å slå inn åpne dører. Vi har et fleksibelt inflasjonsmål. Norges Bank har tydelig understreket at de tolker forskriften slik. I siste inflasjonsrapport sier de f.eks.:

«Norges Bank har avveid hensynet til å bringe inflasjonen tilbake til målet og hensynet til å unngå at veksten i produksjonen etter hvert kan bli for sterk.»

Departementet har også flere ganger i meldinger til Stortinget understreket at inflasjonsmålet er fleksibelt, bl.a. i nasjonalbudsjettet for inneværende år og i den siste kredittmeldingen som ble levert.

Pengepolitikken gir nå sterke vekstimpulser til den økonomiske utviklingen. I denne situasjonen kan en ny, kraftig økning i bruk av oljepenger føre til forventninger om høyere rente fremover, og kronen vil igjen kunne styrke seg markert. Utviklingen gjennom 2001 og 2002 viste hvilke alvorlige følger dette kan få for den konkurranseutsatte delen av norsk næringsliv, og dermed for balansen i norsk økonomi. Det er viktig at vi lærer av disse erfaringene. Det bør nok gi seg utslag i at finanspolitikken legger til rette for en sunn utvikling i norsk økonomi, med høy sysselsetting og bedret konkurranseevne. Bare slik kan vi trygge morgendagens velferd.

Øystein Djupedal (SV) [10:20:27]: Finansministerens innlegg var for så vidt forutsigbart, i den forstand at det var en oppsummering av situasjonen i norsk økonomi sett fra Finansdepartementet. Jeg synes at presiseringen av at vi har et fleksibelt mål i pengepolitikken, er riktig. Det er riktig at Finansdepartementet gjennom ulike publikasjoner, ikke minst i nasjonalbudsjettet, har understreket at det er å forstå slik, som jeg også gjentatte ganger har sagt. Problemet med dette er at det ikke oppleves slik gjennom Norges Bank og den måten de håndterer disse spørsmål på i sine rentemøter. På mange måter er det en litt paradoksal situasjon at vi har et mandat for pengepolitikken som åpner for fleksibilitet, mens den praktiseres ortodoks, mens man f.eks. i EU har en meget ortodoks tilnærming, men en fleksibel praktisering. Det gjør jo at mange med forventninger til eurobanken stadig vekk skuffes, fordi EU velger å vektlegge en helhet i økonomien i større grad enn det det faktisk åpnes for i det mandatet som eurobanken har.

La meg også si at grunnen til at jeg tar opp dette på nytt, er at jeg frykter, særlig gjennom de signaler som også er gitt fra Norges Bank, at man skal gå videre ned. For inflasjonen vil forbli lav over en lang periode, det vet vi. Den var negativ sist måned. Det kan selvfølgelig bli pluss 0,1 pst. neste gang, men uansett er vi milevis unna det som er målet for pengepolitikken. Hvis man skal følge den instrumentelle måten banken så langt har håndtert dette på, vil man kutte renten enda mer. Det vil bety at vi snart er nede på et rentenivå som er i nærheten av det rentenivået Japan har vært på, og hvis man tenker på Japan de siste 10–15 år, vil en jo kunne si at det var akkurat dette som var helt ødeleggende for japansk økonomi. Det vi nå trenger, er altså ikke flere rentesenkinger, uansett om inflasjonen forblir lav. Det vi trenger, er mer aktiv bruk av finanspolitikken, mer aktiv bruk for å få ledige hender i arbeid, mer aktiv bruk av de mange andre stimuli som økonomien kan få, ikke minst fra Stortinget. Hvis man velger å gå videre ned på renten, vil det selvfølgelig bidra til økende etterspørsel. Men hva vi da etterspør, er et åpent spørsmål. Vi vil i større grad etterspørre bolig, og boligprisene vil gå opp. Vi vil etterspørre flere forbruksvarer, hovedsakelig importert fra Kina eller Østen, som i stor grad også vil bety at en lav inflasjon vil forsterkes. Det betyr at dette ikke er instrumentet for å få ledige hender i arbeid og få dette samfunnet til å gå rundt. Det er vår oppgave som politikere å ta tak i dette. Men jeg frykter jo at med de signaler som Norges Bank gir, med en slik instrumentell tilnærming, vil man gå videre på denne linjen, som vil forsterke uheldige tendenser i norsk økonomi. Derfor ønsker jeg veldig klart og entydig at sentralbanken vektlegger det finansministeren nå sier, for finansministeren sier entydig at vi har et fleksibelt mål. Å si noe annet er å slå inn åpne dører, hvis jeg siterer finansministeren rett. Dette er et utvetydig signal til Norges Bank om at de har å legge om sin praksis til en mer fleksibel forståelse i tråd med det som er virkeligheten i norsk økonomi, og i tråd med det som er virkeligheten i det norske samfunn. Vi må ikke gå videre på denne galeien Norges Bank nå har startet på.

Statsråd Per-Kristian Foss [10:23:46]: Jeg forstår at interpellanten er fornøyd med måten Regjeringen definerer mandatet for Norges Bank på. Tatt i betraktning at dette også er stortingsbehandlet ved gjentatte anledninger, er det ikke overraskende. Jeg forstår at interpellanten mener at Norges Bank ikke praktiserer i tråd med Stortingets forutsetninger. Det er en oppfatning jeg er helt uenig i. Det er kanskje også det som er bakgrunnen for at Stortinget selv ved gjentatte anledninger har understreket at det ikke er Stortinget som forestår den jevnlige implementering av mandatet, men at det er overlatt til hovedstyret i Norges Bank.

Jeg tror det kreves mer enn politisk retorikk for å forstå hvordan pengemarkedet fungerer nasjonalt og internasjonalt, bl.a. som interpellanten var inne på i sitt innlegg, at forventninger i pengemarkedet er en faktor uten betydning for hovedstyrets vurdering. Det tror jeg er bare et lite eksempel blant flere i interpellantens innlegg på at det er klokest å legge implementeringen til et annet organ enn storting og regjering.

Stortinget har ved tidligere anledninger sagt seg fornøyd med den måten som man etterprøver implementeringen, eller det interpellanten kaller den instrumentelle tilnærming, av mandatet på, nemlig i ettertid å legge vurderingene frem i nasjonalbudsjett og kredittmelding og la Stortinget behandle det på egnet måte. Jeg skjønner at man nå har valgt å behandle det bl.a. med en åpen høring. Det synes jeg er meget tilfredsstillende, både fordi man da har fått en mulighet til å etterprøve, og fordi man har fått en mulighet til å være åpen om dette. Jeg tror det er klokt å holde på en slik etterprøvingsmodell og ikke bringe hovedstyrets jevnlige møter inn til debatt i Stortinget.

Jeg vil bare til slutt si at jeg er uenig i interpellantens tilnærming til at finanspolitikken nå skal brukes til å stimulere sterkere. Pengepolitikken gir meget sterke vekstimpulser til den økonomiske utvikling. I en slik situasjon kan en mer ekspansiv finanspolitikk, altså gjennom budsjettene, føre til forventninger om høyere rente fremover, og kronen vil da igjen kunne styrke seg markert. Tidligere erfaringer viser hvor ødeleggende det vil være for konkurranseevnen i den del av norsk næringsliv som konkurrerer hjemme og ute.

Torstein Rudihagen (A) [10:26:51]: Eg vil vise til dei retningslinjene for den økonomiske politikken som blei lagde fram av regjeringa Stoltenberg, som fekk brei tilslutning frå eit fleirtal på Stortinget, og som framleis ligg til grunn for den økonomiske politikken. Ifølgje desse retningslinjene skal den samla økonomiske politikken vareta følgjande viktige omsyn:

• ei stabil økonomisk utvikling utan unødig sterke konjunkturutslag

• ei utvikling som er oppretthaldeleg på sikt

• effektiv utnytting av ressursane både i privat og offentleg sektor

Trass i at den samla økonomiske politikken skal vareta felles mål, er det framleis behov for ei arbeidsdeling i den økonomiske politikken. Finanspolitikken skal framleis ha eit hovudansvar for å stabilisere den økonomiske utviklinga, sjølv om pengepolitikken i ein viss grad skal avlaste finanspolitikken. Retningslinjene for bruk av oljeinntektene tek utgangspunkt i normal konjunktursituasjon, men i ein situasjon med høg aktivitet i økonomien bør budsjettpolitikken vere restriktiv, medan budsjettpolitikken bør bidra til å stimulere økonomien i nedgangstider.

Det operative målet for pengepolitikken er at årsveksten i konsumprisen over tid er nær 2,5 pst. Sjølv om det operative målet for pengepolitikken er stabil og låg inflasjon, skal pengepolitikken òg bidra til stabil utvikling i produksjon og sysselsetjing. Det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til moderate lønnsoppgjer for å sikre at vi framleis har ein sterk konkurranseutsett sektor. Ein vellukka økonomisk politikk er avhengig av at både finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken gjer jobbane sine. Dersom politikken på eitt av områda sviktar, vil det få betydning for dei andre områda. Å avvikle arbeidsdelinga vil neppe vere noko bidrag til auka stabilitet og føreseielegheit. Øystein Djupedal er oppteken av fleksibiliteten, og det er da viktig å streke under for vårt vedkommande også at mandatet gir rom for fleksibilitet i pengepolitikken, eller som finansministeren seier, at dette er å slå inn opne dører.

Ei viss arbeidsdeling i den økonomiske politikken inneber ikkje ei rigid inflasjonsstyring i pengepolitikken. Tvert imot følgjer det av forskrifta for pengepolitikken at inflasjonsstyringa skal vere fleksibel. Det inneber at ikkje all vekt skal leggjast på at ein skal nå inflasjonsmålet på kort sikt. Det inneber at sentralbanken også skal ta omsyn til utviklinga i produksjon og sysselsetjing. Denne fleksibiliteten kjem også til uttrykk i det operative målet for pengepolitikken. Inflasjonen skal vere nær 2,5 pst. over tid, som det heiter, noko Noregs Bank har tolka som rundt to år fram i tid. Det gir rom for periodar med avvik frå målet dersom omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing tilseier det.

Vidare heiter det i forskrifta at inflasjonen skal vere nær 2,5 pst., og det blir da presisert at det utgjer pluss/minus 1 pst. rundt målet. Arbeidarpartiet vil streke under at det er viktig at ein legg vekt på heilskapen i den pengepolitiske forskrifta ved utøvinga av pengepolitikken.

Torbjørn Hansen (H) [10:30:21]: Sosialistisk Venstreparti ser ut til å mene at økningen i arbeidsledighet de siste årene i hovedsak er en konsekvens av innretningen i den norske pengepolitikken. I likhet med deler av LO forsøker dermed Sosialistisk Venstreparti å skyve under teppet det faktum at kraftig lønnsvekst gjennom mange år i kombinasjon med høyt offentlig forbruk skapte store strukturelle problemer for norsk økonomi. Og Norges Bank blir i praksis gjort til syndebukk når presset i økonomien blir så sterkt at renten må settes opp for å holde igjen.

Representanten Djupedal viser til at endringene i inflasjon, rente og valutakurs har vært store de siste årene, og antyder altså at pengepolitikken er problemet. Men det er jo ganske åpenbart for de fleste at presset i arbeidsmarkedet resulterte i en lønnsvekst i 2002 som lå godt over det som var forenlig med inflasjonsmålet. Og 2002 var altså det femte året på rad med klart høyere lønnsvekst i Norge enn hos handelspartnerne. Dermed var det grunnleggende skjevheter i norsk økonomi, og ikke i pengepolitikken, som førte til behov for innstramming, med økning av renten fra Norges Bank og påfallende økning av valutakursen.

Utviklingen i rente og valutakurs gjennom fjoråret er derimot ganske god dokumentasjon på at samspillet mellom finanspolitikk, inntektspolitikk og pengepolitikk har fungert godt. Strategien Regjeringen valgte i kampen mot arbeidsledighet, var riktig. Et stramt budsjett for 2003 skapte rom for en ekspansiv pengepolitikk. Dette fungerte meget effektivt i forhold til å bringe rente og valutakurs raskt tilbake til et akseptabelt nivå for norsk industri. Det inntektspolitiske samarbeidet har samtidig fått lønnsveksten ned på et mer konkurransedyktig nivå.

Resultatet av samspillet mellom finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken det siste året er dermed økt trygghet for tusenvis av arbeidstakere i konkurranseutsatt sektor og at optimismen nå er tilbake i store deler av norsk næringsliv. Hadde man heller valgt venstresidens løsninger, med mer ekspansiv finanspolitikk, såkalt aktiv finanspolitikk, og økte offentlige utgifter, er det derimot liten tvil om at snuoperasjonen ville tatt lengre tid, med alvorlige konsekvenser for dem som rammes av usikkerhet og arbeidsledighet. Dette ville vært en skadelig strategi for næringslivet, og det har også næringslivet gitt meget klart uttrykk for i sine innspill til budsjettpolitikken.

Det er selvsagt viktig å diskutere pengepolitikken fra tid til annen, men det er ganske åpenbart at det er andre og mer fundamentale forhold som er avgjørende for utviklingen i norsk økonomi og i norsk næringsliv. Å holde i sjakk bruken av oljepenger i norsk fastlandsøkonomi og å begrense utgiftene knyttet til økt sykefravær, uførhet og tidlig pensjonering, er store og fundamentale utfordringer for norske politikere. Utgiftene i offentlig sektor og innretningen av velferdsordningene må være forenlig med god konkurranseevne for næringslivet. Derfor er det skremmende at venstresiden ser ut til å tro at problemene i Norge kan løses gjennom fikse grep i pengepolitikken, og dermed overser de viktige og fundamentale utfordringene vi står overfor i norsk politikk i årene framover.

Siv Jensen (FrP) [10:33:23]: Mer fleksibel pengepolitikk, tar Djupedal til orde for. Men hvordan, sier han ingenting om. Hva er det i dagens praksis som ikke er fleksibelt nok, hvis man skal ha inflasjonsmål som nominelt anker, som tross alt er den pengepolitikken som praktiseres i store deler av verden? Og hvilke konsekvenser ville det fått hvis inflasjonsmålet til Djupedal skulle være mer fleksibelt? Hvordan mener Djupedal at man da skulle etterprøve Norges Bank? Hele poenget med det systemet vi nå har, er jo nettopp at man skal kunne etterprøve resultatene, måle resultatene i etterkant. Jo mer fleksibelt man gjør et mål, jo vanskeligere vil det være å kunne etterprøve styringen av det.

Norges Bank er et ideologisk spor man ikke er tjent med, sa interpellanten. Spørsmålet er om vi ville vært mer tjent med Øystein Djupedals ideologiske spor. Jeg synes at Øystein Djupedal fremstår ganske historieløs når han påstår at vi etter tre år med inflasjonsmål har fått så store utslag i kronekursen som vi nå har. Historien viser jo at kronekursen har vært utsatt for press under helt andre pengepolitiske regimer, og at det er mange utenforliggende årsaker til at vi har sett stort press på kronekursen. Jeg synes derfor det er litt historieløst å påstå at det ene og alene skyldes inflasjonsmålet.

Selv om Djupedal ikke kan forutsi renten fra måned til måned, betyr ikke det at mandatet for pengepolitikken er uklart. Spørsmålet til interpellanten må være: Hva hadde virket bedre? Hva slags pengepolitikk ville Øystein Djupedal ha ført som finansminister i en fremtidig regjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – hvis Arbeiderpartiet hadde tillatt Djupedal å være finansminister med den type holdninger? Jeg vil gjerne høre hva som er hokuspokus-formelen til Øystein Djupedal i pengepolitikken, for den er nemlig ikke veldig klart og tydelig definert, til tross for at Djupedal gjennom lang tid har vært en sterk kritiker av pengepolitikken. Jeg synes også at det er en grov påstand når man beskylder banken for å ta mer hensyn til forventningene i pengemarkedet enn til hva som er nasjonens beste.

Banken praktiserer inflasjonsmålet med den fleksibiliteten som ligger i mandatet. Jeg er helt enig med finansministeren i at banken definitivt agerer i tråd med de forutsetninger som Stortinget har trukket opp. Hvis Øystein Djupedal mener at pengepolitikken som føres i Norge, er gal, ja, da må Øystein Djupedal fremme et forslag om å endre pengepolitikken i stedet for å komme med påstander om at banken ikke praktiserer i tråd med Stortingets forutsetninger. Det er det altså ingen andre som har klart å få seg til å kritisere – kanskje med unntak av Senterpartiet.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [10:36:35]: Hvis man skal opp av en grøft, gjelder det å ikke gi så mye gass at man havner rett over i den motsatte grøften. Og det pengepolitiske regimet vi har i dag, i hvert fall Norges Banks fortolkning av det, stiller oss i fare for å havne i slike situasjoner. En for stor del av ansvaret for å stabilisere konjunkturene blir lagt på pengepolitikken, mens det skal holdes igjen i statens budsjetter.

Sysselsettingen blir lett offeret for en slik politikk, fordi rammebetingelsene, både for konkurranseutsatt sektor og offentlig sektor, blir så usikre. Og konsekvensen av det høye rentenivået vi hadde før de ti rentesenkningene fra Norges Bank, var tap av tusenvis av arbeidsplasser.

Det er selvsagt at det var riktig og viktig å få renten ned, men nå ser vi tydelig at dette ikke har vært nok. Arbeidsledigheten biter seg fast, og vi risikerer å oppleve det samme som en del andre land i vesten har gjort, nemlig en vekst uten jobber. Investeringslysten i industri og øvrig næringsliv er fortsatt ikke på et nivå som kan få ledigheten til å synke vesentlig. Regjeringens holdning er fortsatt at finanspolitikken ikke skal brukes aktivt til å få hjulene i gang. Finansministerens motvilje mot dette er ikke overraskende, men det er grunn til å minne om at det er Høyres posisjon, helt uavhengig av hvilke økonomiske konjunkturer vi har. Det er jo et standpunkt som ikke er økonomifaglig, men ideologisk, begrunnet.

Der vi derimot har sett vekst, er på børsen og i boligmarkedet. Vi ser nå en bratt prisstigning i boligmarkedet, til tross for lav prisvekst i samfunnet ellers. Det er forunderlig at ikke finansministeren og sentralbanksjefen har advart klarere mot den utviklingen.

Vi er altså på vei mot gjeldstoppen i Europa. Gjennomsnittshusholdningen har en gjeld som er halvannen gang dens disponible inntekt. Hvis den utviklingen fortsetter, vil vi allerede til sommeren passere det historiske toppnivået fra 1988. Alle vet hvordan det gikk.

Kombinasjonen høy ledighet og høy gjeldsbelastning er farlig. Allerede nå ser vi en foruroligende økning i f.eks. antallet åpnede gjeldsforhandlinger. De har økt med 40 pst. bare fra januar i fjor til januar i år. Det er ganske dramatiske tall. Selv om den høye gjeldsveksten skulle vise seg å være bærekraftig på et makronivå, vil utviklingen nå uten tvil skape nye gjeldsofre. Det fortjener langt større oppmerksomhet og må bli tatt langt mer alvorlig enn det blir i den politiske debatten i dag.

Dette er gode argumenter for at vi trenger en mer fleksibel håndtering av pengepolitikken, der blikket ikke festes stivt mot inflasjonen. Vi må også ta hensyn til andre forhold, som sysselsetting og gjeldsvekst. Det er også gode argumenter for at finanspolitikken må spille en mer aktiv rolle. Statens muskler må brukes til å styre veksten dit den kan gi folk jobber, og ikke til å blåse bobler.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:39:44]: Det er viktig og nødvendig at finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken verkar saman på ein god måte. I Noreg er me no inne i ein fase der dette verkeleg er ei beskriving av den aktuelle situasjonen.

Går me knapt to år tilbake i tid, var den høge, tydelege og samstemde bodskapen frå næringslivet, og særleg frå eksportindustrien: Kronekursen er for høg. Dette greier me ikkje å leva med. Her må det konkrete tiltak til!

Regjeringa vår leverte. Eit stramt budsjettopplegg for 2003 medverka til rentenedgang, og etter kvart følgde òg kronekursen med. Resultatet kjenner me: ein kronekurs og eit rentenivå som så absolutt er konkurransedyktige. Mange tilbakemeldingar frå nøkterne næringslivsfolk er den beste attesten for at opplegget har verka.

Partane i arbeidslivet har hovudansvaret for inntektspolitikken. Både arbeidstakar- og arbeidsgjevarsida har medverka til at òg inntektspolitikken, som er det tredje leddet i den økonomiske politikken, på ein positiv måte no verkar saman med finans- og pengepolitikken.

Når interpellanten snakkar om ei einsidig vektlegging av inflasjon i Sentralbanken si utøving av mandatet, er det ei beskriving som ikkje stemmer – tvert om. Av den siste inflasjonsrapporten går det fram at Noregs Bank har føreteke avvegingar mellom omsynet til produksjon og sysselsetjing og omsynet til inflasjon. I Økonomisk utsyn for 2003 konkluderer Statistisk sentralbyrå med at stabiliseringspolitikken har vore vellukka gjennom 2003. Nedgangskonjunkturen har truleg stoppa, skriv dei, og lågkonjunkturen vart ikkje særleg djup.

Det er eit viktig tema interpellanten reiser. Det er nyttig og nødvendig at Stortinget frå tid til anna tek seg tid til å debattera desse utfordringane.

Konklusjonen min er at den ansvarlege finanspolitikken som regjeringa vår har ført, er vellukka. Han bør difor vidareførast. Saman med sentralbanken si utøving av pengepolitikken og inntektspolitikken til partane i arbeidslivet utgjer dette ein økonomisk politikk som haustar gode attestar, m.a. den frå Statistisk sentralbyrå som eg nett nemnde.

Morten Lund (Sp) [10:42:36]: Statistisk sentralbyrå fortalte nylig i Økonomisk utsyn at vi har 360 000 som vil arbeide mer her i Norge. Kanskje utgjør det 200 000 flere årsverk i arbeidsstyrken. Det er i tilfelle 8 pst. økning. Statistisk sentralbyrå har tidligere beregnet at 7 pst. av arbeidsstyrken tilsvarer formuesverdien av oljeformuen. 100 milliarder kr årlig er etter dette vår gevinstmulighet om alle de med arbeidsvilje får lov til å delta. Vi må kunne bruke kapitalstyrken vår til å hente ut denne gevinsten og skaffe folk arbeid. Da må vi etter Senterpartiets mening få en annen økonomisk politikk, inkludert en annen pengepolitikk. Det må ikke bli slik at dagens ledighet er akseptabel, enten det kalles likevektsledighet eller noe annet.

Departementets svar på all kritikk når det gjelder dette, er at det går bedre nå – men det er sammenliknet med 2002 og 2003, som var katastrofeår for norsk næringsliv. Vi har hatt katastrofetilstander som har kostet næringslivet og samfunnet enormt, og det har Regjeringen hovedansvaret for. Fremskrittspartiet er enig i det som har skjedd. De sier at det har vært verre før. Dette året har igjen lært oss at det er stabilitet og forutsigbarhet næringslivet trenger. Det er det som bidrar best til stor og stabil verdiskaping og den gode optimismen som gir positive ringvirkninger. Men det er ikke stabilitet når Oslo Børs vokser med 100 pst. på ett år, husholdningenes gjeld øker med 10 pst. på ett år, oljeprisene stiger med 5 pst. på én måned og prisstigningen er null, når vi sikter mot 2,5 pst.

Den veksten som nå måles, er konsumdrevet. Husholdningenes kjøpekraft øker svært mye. En gedigen kjøpefest merkes hos dem som selger biler, båter, feriereiser og boliger, mens oppgangen i investeringslysten i konkurranseutsatt næringsliv er lite å skryte av. Trolig når ikke investeringene her opp på 2000-nivået.

Bedrifter som har tapt mye av sin egenkapital på rekordhøy kronekurs, har tungt for å komme i gang, bl.a. fordi bankene tar mye mindre risiko enn før.

Spørsmålet om det nå er gitt farlig mye gass ved svært lav rente, er vanskelig å besvare, bl.a. fordi det aldri har vært en slik voldsom rentenedsettelse som nå. Men det er åpenbart at denne medisinen ikke har hjulpet på arbeidsledigheten. Den har ikke stimulert verdiskapingen i konkurranseutsatt næringsliv tilstrekkelig. Det er svært lite trolig at dagens lave rentenivå kan holde seg stabilt særlig lenge.

Senterpartiet fremmet høsten 2002 forslag om å endre praktisering av pengepolitikken, slik også SV har ønsket. Vi har også fremmet forslag om å endre handlingsregelen, slik at finanspolitikken kan brukes mer aktivt for å stimulere næringslivet og øke investeringene i infrastruktur. En slik politikk ville hindret den økte arbeidsledigheten og den reduserte yrkesdeltakelsen som vi nå har fått.

Øystein Djupedal (SV) [10:45:45]: Jeg er godt fornøyd med de signaler som er kommet fra Stortinget når det gjelder håndteringen av pengepolitikken. Det understrekes fra et flertall at man skal ha en fleksibilitet – som flertallet understreker allerede er der. Det er jeg enig i. Mandatet er ikke et entydig inflasjonsmål. Det er praktiseringen av mandatet som har vært feilaktig, for enøyd eller for instrumentell. Det betyr at i den krevende fasen vi nå står foran – for det er en krevende fase når vi allerede har en så lav rente, og når vi har deflasjon – må pengepolitikken alene, altså Norges Banks håndtering av den, nødvendigvis reflektere flere forhold i økonomien. Det betyr selvfølgelig også at det ligger et veldig stort ansvar på Stortinget. Hvordan skal vi sørge for å få hjulene i gang? Hvordan skal vi sørge for å få ledige hender i arbeid, uten at det dermed starter spiraler som er uheldig for økonomien?

Hovedpoenget i denne interpellasjonen har vært å rette fokus mot den sammenhengen som det nødvendigvis må være her, og som i interpellasjonsteksten formuleres på følgende måte:

«… det er avgjørende for å oppnå økonomisk stabilitet og lavere arbeidsledighet at penge-, struktur-, finans- og inntektspolitikk virker sammen».

Dette har finansministeren sagt seg enig i, og dette har flere av Stortingets partier sagt seg enig i. Det vil bety at det ligger mer ansvar på storting og regjering, mindre ansvar på Norges Bank, og at Norges Bank faktisk må ta hensyn til at en ren inflasjonsstyring, som de så langt har valgt å definere dette som, ikke er riktig og ikke er i tråd med det som er Stortingets forutsetning. Det betyr ikke, slik bl.a. Siv Jensen var inne på, at Stortinget skal diktere, eller på noen måte ha løpende dialog med, Norges Bank. Norges Bank er gitt det operative ansvaret for dette – selvfølgelig er de det. Og Djupedal skal ikke drive og terge dem i utide om det, men de må delta og selvfølgelig akseptere at det er offentlig politisk interesse rundt dette, at det er et offentlig ordskifte rundt dette, og at stortingsrepresentanter vil ha ulik tilnærming til dette. Det er altså ikke slik at pengepolitikken er definert ut av den økonomiske politikken og som sådan ikke er en del av den offentlige debatten. I det øyeblikket en så viktig komponent ikke er en del av den offentlige debatten, er vi på ville veier. De må selvfølgelig akseptere å være under et særdeles kritisk søkelys kontinuerlig.

De signalene som her er gitt fra et flertall av partier, er jeg godt tilfreds med. Jeg regner også med at Norges Bank vil legge vekt på det i framtidige vurderinger i hovedstyret.

I Økonomisk utsyn, som jeg refererte fra også i min interpellasjon, sier direktøren for sentralbanken avslutningsvis i forordet – og jeg synes dette kan være en viktig påminning til Stortinget om hvilke utfordringer vi står overfor:

«Må vi akseptere en svekkelse av tradisjonelle norske verdier som lav ledighet og relativt jevn inntektsfordeling for å kunne delta effektivt i det internasjonale økonomiske samkvemmet, og hvem vil i så fall høste gevinstene? Eller kan utformingen og gjennomføringen av den norske økonomiske politikken tilpasses disse prosessene slik at sentrale felles mål fortsatt kan nås?»

Jeg er helt enig i at dette vil være en hovedutfordring for det politiske miljøet, men da må man også se helheten og ikke bare fragmenter av den økonomiske politikken.

Statsråd Per-Kristian Foss [10:49:10]: Jeg tror debatten ikke legger noe grunnlag for å si at det er bred tilslutning til SVs kritikk av pengepolitikken. Den har de nemlig vært alene om å fremføre – med noen spredte glimt av tilslutning fra Senterpartiet.

Det det er bred enighet om, er mandatet for pengepolitikken. SVs kritikk av praktiseringen av pengepolitikken, slik den utøves av Norges Bank, har ikke oppnådd tilslutning utover interpellantens rekker. Jeg må jo si at det å kritisere en praksis som ikke praktiseres, er vel også en relativt svak kritikk. Norges Banks sjef kom så sent som i årstalen med en henvisning og brukte flere ganger uttrykket «fleksibelt inflasjonsmål». Så det er intet nytt i akkurat det.

Det som gir grunn til å undre seg, hvis man skulle få lov til å spekulere litt fremover, er hva slags pengepolitikk en regjering utgått av SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil føre. For så langt de har ytret seg i debatten, har de tre forskjellige ståsteder i pengepolitikken. Arbeiderpartiet har det ståsted som er i tråd med stortingsflertallets oppfatning. Senterpartiet har det underlige ståsted at de sist gav full tilslutning til mandatet for pengepolitikken i 2001, og nå er de på full kollisjonskurs med det mandat de selv stemte for. Det gir en interessant stabilitet. De stemte for handlingsregelen i finanspolitikken, og er nå den sterkeste kritiker av seg selv også på det området. SV har den merkelige øvelse at de er enig i mandatet, men uenig i praktiseringen og uenig med flertallet også i synet på praktiseringen. Det ville blitt spennende å se hva slags politikk som summen av disse tre ståsteder skulle gi, men det er heldigvis lenge til vi vil oppleve det.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.