Olaf Gjedrem (KrF) [18:32:20]: Me må yta før me kan nyta! Evna til nyskaping er derfor avgjerande for å oppretthalda levedyktige lokalsamfunn og gode velferdstenester rundt om i landet.

I Dagbladet 10. mai står tre sentrale statsrådar bak kronikken «Se mulighetene». Her blir det gjort greie for Regjeringa sin strategi for korleis me skal få fleire kreative jobbskaparar. Gjennom eit heilskapleg utdanningssystem skal det leggjast til rette for at dagens skuleelevar og studentar ikkje berre blir framtidas arbeidstakarar, men også framtidas arbeidsskaparar.

Dette er svært bra, og det er heilt nødvendig, skal me bli konkurransedyktige på lang sikt. Skuleverket har eit ansvar for å stimulera til kreativ skaparevne. Det må rettast fokus mot dei positive sidene ved gründerverksemd og det å ta eige initiativ til verdiskaping. Å trekkja entreprenørskaping inn i opplæringa vil medverka til at barn og unge får tru på seg sjølv og evne til å sjå og bruka lokale ressursar som grunnlag for utvikling av arbeidsplassar. Eigenskapar som samarbeidsevne og pågangsmot må framelskast gjennom opplæringssystemet og gjennom å motarbeida janteloven og anerkjenna personar som oppfinnarar og andre som driv med eiga næringsutvikling.

Men å bli ein vellukka gründer krev hardt og langsiktig arbeid. Det er nærliggjande for meg å syna til eksempel frå heimfylket mitt, Rogaland: I lokalmiljøet blir bedriftsetablerarar heidra, dei blir ei heidersgruppe. Mange torer å starta opp sjølve, og får hjelp av eit drivande etablerarmiljø. Skulane har lenge hatt elevbedrifter. Dette utgjer totalt sett ei holdning som kunne ha vore betre, men som likevel gjer at Rogaland er eit av dei fremste fylka når det gjeld nyetablering av arbeidsplassar og fornying av arbeidstilbodet.

Eg vil òg trekkja fram storbedrifta Titania. Det er ei gruvebedrift, som trass i skiftarbeid og tungt arbeid har eit uvanleg lågt sjukefråvere. Det kjem av at det er eit uvanleg godt arbeidsmiljø og ei veldig fin leiing av bedrifta. Det er ei IA-bedrift som viser veg – det går an, viss leiinga og arbeidstakarane dreg i lag.

Same dag, altså 10. mai, kan me lesa i Dagsavisen at aktiv sjukmelding gjev lengre fråvere frå jobben enn ordinær sjukmelding. Det syner at aktiv sjukmelding som verkemiddel for å få sjuke menneske tilbake til arbeid ikkje har ført fram. Jamvel om avtala mellom Regjeringa og partane i arbeidslivet om eit meir inkluderande arbeidsliv skulle medverka til mindre sjukefråvere, er resultatet det motsette. Men det finst heldigvis unnatak. Tal frå Rikstrygdeverket syner at sjukefråveret har auka med heile 96 pst. dei siste ti åra, mens talet på uføre i den same perioden har auka med 27 pst. Når me veit at staten årleg betalar ut nærare 85 milliardar kr til dagpengar, sjukepengar, attføring og uføretrygd, då er det heilt klart at både land og folk bokstaveleg talt har kome opp i eit uføre!

Hadde intensjonen i IA-avtala vore oppfylt, kunne samfunnet hatt om lag 10 milliardar kr. meir til nyskaping og andre formål. Dette er svimlande beløp, og det er heilt meiningslaust å betala så store summar for å halda folk ute av arbeidslivet. Ingen har nytte av det. Det er derfor grunn til å stilla spørsmål om det er grunnlag for å byggja vidare på denne avtala, eller om ho er heilt feilslått, eller om det kan gjennomførast endringar som er nødvendige for å få henne til å fungera.

Ei av dei viktigaste årsakene til at folk er borte frå arbeidet i dag, er tilhøva på arbeidsplassen. Arbeidsgjevar spelar derfor ei heilt sentral rolle i kampen mot sjukefråveret. Arbeidsplassen må tilretteleggjast. Då kan ein arbeidstakar møta på jobb sjølv om han ikkje kjenner seg 100 pst. frisk. Dette er eit vesentleg moment for at folk ikkje skal velja senga i staden for jobben når yteevna ikkje er på topp. Alle må vera samde i at redusert arbeidsevne i periodar er betre enn ingen arbeidsinnsats.

Fysisk aktivitet er eit positivt og nødvendig bidrag for den psykiske og fysiske folkehelsa. Det vil heilt sikkert vera mykje å henta dersom både arbeidstakarane og arbeidsgjevarane legg vekt på fysisk trening både i arbeidstid og fritid. Nokre minutt trim dagleg kan fort gje stor helsemessig og arbeidsmessig gevinst, og gjer at enkeltmennesket blir meir robust og toler fysiske og psykiske påkjenningar.

Med 300 000 i yrkesaktiv alder som er uføretrygda, bortimot 100 000 som er arbeidslause, og ca. 100 000 som er borte frå arbeidet kvar dag, blir ein utfordra til å gå gjennom situasjonen. Ei slik utvikling kan ikkje halda fram. Spørsmålet er korleis me betre kan nytta ressursane for å få folk til å delta i arbeidslivet, ikkje halda seg borte frå jobb.

Dei siste dagane har me fått meldingar om at mange lokalsamfunn risikerer stor arbeidsløyse som følgje av at hjørnesteinsbedrifter skjer ned på arbeidsstokken. Dette blir søkt unngått gjennom ein felles innsats frå bedriftene og det offentlege.

Andre lokalsamfunn rapporterer om svak internasjonal konkurranseevne, særleg innanfor fiskeindustrien. Høge produksjonskostnader og løningar som ligg skyhøgt over det dei har i lågkostland som Kina og Polen, gjer det umogleg å konkurrera på pris. Noreg vil aldri bli eit lågkostland. Derfor må me utvikla kvalitetsmessig spisskompetanse. Me må bli best! Me må vera i front når det gjeld teknologi, design og kompetanse. Slik vil me kunna sikra mange gode, stabile og framtidsretta jobbar.

Dagens ungdom både kan og vil. Men dei er avhengige av at det offentlege byggjer opp under oppfinnarar og gründerar og legg til rette for nyskaping og nyetablering. Mange har dessverre opplevd å møta hindringar og tungrodd byråkrati når nye idear skal setjast ut i livet. Arbeidet med forenkling av regelverket og skjemaveldet er eit spor som må utviklast vidare. Byråkratisk skjemavelde må ikkje stoppa gryande skaparevne. Noreg må bli enklare òg på dette området.

Det er av stor nasjonal verdi at ein legg stor vekt på desse utfordringane. Regjeringa sin plan for heilskapleg innovasjonspolitikk, Fra idé til verdi, der visjonen er å gjera Noreg til eit av dei mest nyskapande landa i verda, er ein rett strategi, som eg sluttar meg til.

Men det å få nytta arbeidskapasiteten sin er òg av stor individuell verdi. Arbeid og deltaking er eit gode som gjev innpass og inkludering på mange andre arenaer i samfunnet. Arbeidsløysa kan vera vond og vanskeleg for dei som blir råka, og familiane rundt. Å vera økonomisk sjølvhjelpt gjennom arbeid er viktig både for sjølvkjensle, psykisk helse og sosial kontakt. Arbeid er òg den viktigaste sikringa mot fattigdom. Me seier det i ordtaket: Arbeidet adlar mannen. I dag hadde me sagt det på ein kjønnsnøytral måte, men meininga med eit slik ordtak er vel kjend. Det betyr enormt mykje å vera i arbeid, å behalda sjølvrespekten, å kunna utføra noko meiningsfullt og få anerkjenning frå nærmiljøet sitt.

Menneskeleg arbeidskraft er samfunnet sin viktigaste ressurs. Me må aldri akseptera ei utvikling der det blir sløst med denne ressursen. Derfor er spørsmålet mitt til arbeids- og administrasjonsministeren: Kva er Regjeringa sin strategi med tanke på å kopla menneskelege ressursar med behovet for nyskaping?

Statsråd Morten Andreas Meyer [18:42:16]: Det er riktig, som representanten Gjedrem påpeker, at det er et stort fokus på innovasjon og langsiktig arbeid for å øke konkurransekraften i norsk næringsliv. Regjeringen ønsker å legge til rette for økt verdiskaping i norsk økonomi. Det er muligheten for arbeid til alle, uavhengig av den enkeltes utgangspunkt, som ikke minst ligger bak det store engasjementet på dette området.

Dynamikken i arbeidslivet er stor. Totalt er det over en halv million jobber som er ledige i løpet av et år, og Aetat formidler hvert år mer enn 300 000 enkeltmennesker. Fortsatt vekst og nyskaping krever at personer som blir ledige, formidles til virksomheter raskt, og til virksomheter som har de beste mulighetene for framtidig lønnsomhet. Utvikling av kvalitet i utdanningssystemet sikrer at nykommere på arbeidsmarkedet har den kompetansen som etterspørres. Dette må stimuleres ytterligere ved å satse på lokale kompetansemiljøer. Samspill mellom utdannings- og forskningsinstitusjonene, næringslivet, den lokale kapitalen og de gode hjelperne må styrkes ytterligere for å fremme innovasjon og forandringsevne. Særlig det offentlige virkemiddelapparatet har et stort ansvar når det gjelder å spille rollen som koblingsboks.

Kampen mot arbeidsledighet har Regjeringens høyeste prioritet. Målet om å få flest mulig av oss til å være i stand til å klare seg selv gjennom egen inntekt, er svært viktig for Regjeringen. Arbeidsmarkedspolitikken har både et kortsiktig og et mer langsiktig perspektiv. På kort sikt består den i å redusere ledigheten gjennom å bidra til at ledige jobber raskt blir besatt. På lengre sikt er arbeidet knyttet til gode rammebetingelser, der utfordringen er å fremme et fleksibelt og velfungerende arbeidsmarked. Blant annet vil de sosiale sikringsordningene, herunder pensjonssystemenes utforming, ha stor betydning for hvordan arbeidsmarkedet fungerer.

Det må legges til rette for bedre kobling mellom arbeidskraft og nye bedrifter. Vi må ha regelverk som tar tilstrekkelig høyde for raske endringer i arbeidslivet, skiftinger i de økonomiske konjunkturene, sysselsettingsnivå og virksomhetenes organisering og eierskap. Behandlingen av Arbeidslivslovutvalgets innstilling vil kunne legge et viktig grunnlag for å ta høyde for de økte krav til fleksibilitet.

Regjeringen arbeider målbevisst for å skape en mer brukerrettet og mer effektiv forvaltning. Nye finansieringsformer innenfor arbeidsmarkedspolitikken er et ledd i dette arbeidet. Målet er i første rekke å bedre kvaliteten på tjenestene overfor den enkelte arbeidssøker gjennom et sterkere fokus på hva den enkelte har behov for. Enkelte av forsøkene innebærer å konkurranseutsette tjenester og benytte flere aktører i formidling og kvalifisering av arbeidssøkere. Ordningene legger til rette for økt aktivitet og mer effektiv ressursbruk, slik at flere arbeidssøkere kan få et tilbud – et tilbud tilpasset den enkeltes faktiske situasjon. De bidrar også til å gjøre Aetats innsats enda mer fleksibel i forhold til stadig skiftende utfordringer på arbeidsmarkedet.

Regjeringens visjon er å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig selvregulerende, med høy yrkesdeltakelse. Det arbeides aktivt for å legge til rette for et mer fleksibelt og inkluderende arbeidsliv, der all tilgjengelig arbeidskraft tas i bruk – også grupper som står utenfor arbeidsmarkedet. Gjennom Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv har Regjeringen gått sammen med partene om en bred mobilisering for å få sykefraværet ned og for å øke yrkesdeltakelsen. Det er et svært viktig arbeid, som Regjeringen tar svært alvorlig, og som for meg er en av de viktigste politiske oppgaver. Det dreier seg om enkeltmennesker som har det samme ønsket som oss, nemlig gjennom eget arbeid å kunne ta vare på seg selv, og som har det samme ønsket som oss om gjennom eget arbeid å kunne bidra til et fellesskap. Det er arbeidskraft som i dag står utenfor arbeidslivet, nasjonen trenger til framtidig verdiskaping.

Jeg har akkurat hatt et møte med partene i arbeidslivet, hvor vi har diskutert den videre oppfølgingen av IA-avtalen. Jeg er glad for å kunne konstatere at det er bred enighet om at den negative utviklingen i forhold til sykefravær skal stanses. Jeg opplever en bred enighet om at arbeidslivets parter har hovedansvaret for å bringe IA-avtalen ned i hver enkelt bedrift, og alle partene i IA-avtalen er bredt enige om at vi nå skal ha et sterkt fokus på alt det som går bra. Nettopp som representanten Gjedrem sa, er det mange bedrifter som er med i IA-avtalen som gjør et arbeid som gir resultater. Det er faktisk slik at mer enn 1 200 bedrifter fra 4. kvartal 2002 til 4. kvartal 2003 reduserte sykefraværet med mer enn 10 pst. Det dokumenterer at et målrettet arbeid arbeidstakere og arbeidsgivere imellom gir resultater.

De fleste arbeidssøkende skaffer seg jobb på egen hånd. For personer som ikke umiddelbart lar seg formidle til ordinær jobb, er Aetats mange tiltak aktuelle. Etaten prioriterer i første rekke ungdom, innvandrere og langtidsledige arbeidssøkere som har behov for kvalifisering og arbeidstrening for å komme i arbeid. Arbeidsmarkedsopplæringen er viktig for å tilføre arbeidsmarkedet ønsket kompetanse. Arbeidspraksis og lønnstilskudd er også ordninger som kan lette tilpassingen i arbeidsmarkedet.

De siste årene har det vært en økt tilstrømming av yrkeshemmede til Aetat. Det henger sammen med målsettingen om å prøve flere på attføring før vi vurderer uførepensjon, reaktivisering av uførepensjonister, opptrappingsplan for psykisk helse og oppfølging av IA-avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Derfor har vi styrket Aetat både med personell, med tiltaksplasser for yrkeshemmede og gjennom effektivisering av virkemidler og organisering av etaten. Det fokuseres mer på individuell oppfølging og skreddersøm ut fra den enkeltes behov og forutsetninger, og jeg er trygg på at det vil gi resultater. Aldri før har flere yrkeshemmede fått bistand av Aetat og deltatt på arbeidsmarkedstiltak. Regjeringen har også i RNB foreslått en økning i tiltak for yrkeshemmede som skal gi 750 nye tiltaksplasser, i tillegg til dem vi allerede har.

Arbeidet med samordning av Aetat, sosialetaten og trygdeetaten er også et viktig arbeid for å hjelpe flere yrkeshemmede ut i arbeid. Jeg hadde selv gleden av å åpne et nytt servicekontor i representanten Gjedrems eget hjemfylke i går morges, nemlig Hundvåg og Storhaug servicekontor i Stavanger. Der har de tre etatene – arbeid, sosial og trygd – gått sammen om et servicekontor som nettopp skal sikre at vi behandler enkeltmennesket ut fra enkeltmenneskets helhetlige behov, og gjennom det sørge for at hvert enkelt menneske som vil ut i arbeidslivet, får en oppfølging og en bistand som gjør at vi i større grad lykkes i målet om å få flere ut i arbeid, slik at enkeltmennesker kan klare seg selv.

Til slutt noen ord om innovasjon og innovasjonsplanens viktige arbeid for å få flere til å starte egen virksomhet. Jeg har lyst til å dvele særlig ved det representanten Gjedrem selv var innom, nemlig ungt entreprenørskap, arbeid med elevbedrifter og arbeid med entreprenørskap i utdanningen. Det er et usedvanlig viktig arbeid. Vi vet det vil gi resultater, og vi vet at det vil gjøre Norge i stand til å skape flere nye bedrifter i framtiden.

Jeg har vært tett på arbeidet med ungt entreprenørskap gjennom flere år, og jeg opplever at ungdom gjennom det å drive en elevbedrift sammen og gjennom det å delta i ungt entreprenørskap utvikler nye holdninger. Det skaper større toleranse, fordi ungdom lærer at det er mange mennesker og ulike egenskaper som skal til for å lykkes i det å starte egen økonomisk virksomhet. Jeg tror også det vil bidra til at vi generelt bryter ned barrierer for å starte egen virksomhet. Jeg tror også det vil skape rom for å ta flere av de kreftene i bruk som i dag står utenfor det ordinære arbeidslivet, og som beskrives som yrkeshemmede, nettopp fordi ungdom på et tidlig tidspunkt både lærer og får lyst til å etablere egen virksomhet, men ikke minst ser at vi trenger mennesker med ulike egenskaper for å lykkes.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Olaf Gjedrem (KrF) [18:52:42]:Eg takkar statsråden for eit offensivt og allsidig svar på denne utfordringa. Eg føler at det initiativet som han presenterte, er ein rett veg å gå. Det er små steg for ei nødvendig justering av kursen og samfunnets fokus, for å sikra nødvendig nyskaping av arbeidsplassar og for at samfunnet i større grad mentalt skal innstilla seg på at det viktigaste for folk som av ein eller annan grunn er ramma av sjukdom, er å koma tilbake i ein yrkesaktiv situasjon – av omsyn til samfunnsøkonomien, men ikkje minst ut frå personleg velferd, tryggleik og livsverdi.

Eg snakka med ein trygdesjef for ei tid sidan. Då sa vedkomande at når folk kjem og blir uføretrygda, er det fyrste spørsmålet dei stiller, kor mykje dei har lov til å arbeida utan å bli trekt i skatt. Det slo meg då at her må det offentlege leggja meir til rette for ein kombinasjon av helsemessig status og den restarbeidsevna som den einskilde til kvar tid har. Eg tykkjer det er veldig gledeleg, det som no har skjedd, at Regjeringa har innført ei vurdering med omsyn til visse milepælar, om restarbeidsevna er aukande, og legg til rette for ein større del av yrkesdeltaking. Det er ein rett og nødvendig veg å gå.

Eg vil òg peika på, slik som statsråden, at me har ein del suksesshistorier. Prosjektet om inkluderande arbeidsliv har presentert ein del bedrifter som har lukkast i dette samarbeidet, der ansvaret ligg på partane for å laga eit godt arbeidsmiljø og sikra at den einskilde ikkje blir ramma av sjukdom. Det førebyggjande er alltid det beste. Det er òg av stor betydning at dei mange omstillingsprosessane som alltid vil prega næringslivet, er leia på ein god måte, elles kan det lett føra arbeidstakarar ut av arbeidslivet, og føra til at dei blir meir prega av sjukdom enn av gnist, arbeidsvilje og arbeidsevne.

Eg vil òg be om at statsråden styrkjer arbeidsmarknadsbedriftene sin viktige funksjon med å føra folk tilbake i ein meir yrkesaktiv normalsituasjon. Eg håpar òg at statsråden er villig til å leggja energi i dette arbeidet og fokusera på det i det totale arbeidet som Regjeringa gjer, for å oppnå eit godt resultat på dette viktige feltet. Det er nødvendig med fokus på eit felles mål og tilstrekkelege verkemiddel frå den einskilde arbeidstakar, arbeidsgjevar og det offentlege.

Statsråd Morten Andreas Meyer [18:56:01]:Det er med stort engasjement jeg går inn i arbeidet rundt inkluderende arbeidsliv. Det dreier seg om enkeltmenneskers hverdag, det dreier seg om å gjøre et arbeid og oppnå resultater som styrker enkeltmenneskers verdighet, og det dreier seg om å gi mennesker med en arbeidsevne muligheten til å delta i arbeidslivet og bruke den evnen de har. Det er et ansvar som påhviler oss som myndighet, det er et ansvar som påhviler den enkelte, og det er i aller høyeste grad et ansvar som påhviler arbeidsgiverne.

Jeg vil, som jeg også understreket i mitt hovedinnlegg, delta aktivt sammen med partene i å utvikle en IA-avtale som gir resultater. Jeg vil som arbeidsgiver i staten gjøre mitt til at staten går foran og viser andre at vi skal ta ressurser i bruk som i dag er i passivitet. Det er et meningsfullt arbeid, fordi det dreier seg om enkeltmennesker som gjennom et målrettet arbeid selv kan skape seg en trygghet gjennom egen inntekt. Men det dreier seg også om et så viktig spørsmål som å gi mennesker mulighet til å være med på å skape verdier og å flytte seg fra utgiftsside til inntektsside. Det vil i neste omgang resultere i en handlefrihet for regjering og storting som innebærer at vi kan investere mer penger i en framtid som kan sikre velferd for oss alle.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [18:58:25]:Det er viktig å føre ein offensiv politikk på arbeidslinja. Regjeringa har ei altfor defensiv holdning til desse spørsmåla. Arbeidarpartiet har i lang tid åtvara mot den utviklinga me no ser.

Me har ein stor uutnytta arbeidskraftreserve i landet når vel 100 000 menneske er heilt arbeidsledige. Over 80 000 menneske går på attføring, og fleire går over til tidlegpensjonering eller anna trygdeordning. Over 300 000 menneske går i dag på uføretrygd, og me har eit høgt langtidssjukefråvær. Det vitnar om at me ikkje er på rett spor.

Det er viktig å leggje til rette for nyskaping, næringsutvikling og ikkje minst eit arbeidsliv med plass til flest mogleg. Her meiner eg at Regjeringa sviktar. Arbeid sikrar den enkelte inntekt, eit sosialt nettverk og ikkje minst moglegheit til å bruke sine evner og ressursar uavhengig av om ein er sjuk, funksjonshemma eller tilhører ein etnisk minoritet. Det er og må vere eit hovudmål at flest mogleg kan forsørgje seg sjølve gjennom eige arbeid. Det er god fordelingspolitikk. Det inneber at me må setje inn krefter på å førebyggje aukande arbeidsløyse. Det er ein mykje betre medisin enn det å reparere dersom arbeidsløysa bit seg fast på eit høgt nivå.

I tillegg til dei gruppene som interpellanten peiker på, er det heller ingen tvil om at dei eldre òg er ei utsett gruppe i arbeidsmarknaden. Vi ser m.a. at eldre i større grad enn yngre må forlate arbeidet i samband med omstilling og nedbemanning. Manglande kompetanse i forhold til nye krav er dermed ei viktig forklaring på kvifor mange eldre har problem med å halde på ein jobb, eller eventuelt å få ein ny jobb. I tillegg er det òg viktig å vere klar over at det blir fleire eldre på arbeidsmarknaden ved at aldersgruppa 55–66 år aukar med 20 pst. i løpet av dei neste fem åra.

Arbeidslivet må organiserast slik at det er mogleg med større fleksibilitet, og det inneber at skatte- og trygdesystemet må bli lagt til rette på ein betre måte for å kombinere arbeid og trygd. Trygder og stønader må òg innrettast slik at det oppmuntrar til å gjere litt arbeid mogleg og lønnsamt.

Eg ser at tida går veldig fort. Eg har til slutt berre lyst til å seie at eg er veldig glad for at statsråden her signaliserer at han er veldig for IA-avtalen, i motsetning til sin partileiar, Høgre-leiar Solberg, som kallar det for voodoo.

Erlend Nornes (H) [19:01:37]: Forskarar har funne ut at framtida til eit land er avhengig av tre ord som alle begynner på t: talent, teknologi og toleranse. I Noreg er me ganske gode på dei to fyrste og trur at me er verdsmeistarar på den siste t-en, toleranse.

Det er ikkje vanskeleg å forstå kvifor økonomiske tre aldri veks inn i himmelen. Hardt arbeid og nøysemd er to viktige føresetnader for økonomisk suksess. Den økonomiske suksessen blir ein trussel mot begge. Kvifor fortsetja å arbeida like hardt når ein allereie har mykje, og kvifor ikkje bruka av den overfloda ein har? Med ein tredjedel av arbeidsstyrken på trygd og eit forbruk som eksploderer, er svaret gitt: Utan evne til kollektiv forsaking blir det framtidige velferdsnivået lågare enn dagens, i alle fall i relative termar. Derfor er representanten Gjedrem sitt spørsmål svært viktig: Korleis får me fleire i arbeid?

Noko av det viktigaste politikarane kan gjera, er å sørgja for at dei som har lyst til å jobba og skapa nye arbeidsplassar, får rammevilkår som gjer det mogleg. Det er ofte dei som ikkje er som alle andre, som har denne evna. Kor ofte møter ein ein gründer som er heilt A4?

Denne regjeringa har senka skattar og avgifter, senka renta og organisert eit verkemiddelapparat med fokus på innovasjon, og arbeider aktivt for å få vekk den norske jantelova. I tillegg legg denne regjeringa opp til eit skolesystem der me skal dyrka talent. Eg trur derfor me går ei lysare tid i møte med tanke på eit arbeidsliv som ynskjer å få tak både i unge akademikarar, som enno ikkje har blitt for satte, innvandrarar, som kan bidra med andre tankar og erfaringar enn den meinige nordmannen har, og funksjonshemma, som ved dei erfaringane dei har med seg på det menneskelege planet, ofte vil ha andre vinklingar på problemstillingane.

Innovasjon er å gjera ting annleis. Ei bedrift som ynskjer å utvikla seg og stadig bli betre, treng ein arbeidsstokk med eit mangfald av kompetanse. Set ein saman eit arbeidsteam som har same bakgrunn og same utdanning, vil det ikkje bli mykje kreativitet. Set ein derimot saman eit team der fleire har forskjellig bakgrunn, både kulturelt og i forhold til kjønn, utdanning og alder, vil ein sannsynlegvis få eit svært mykje meir kreativt team, og kreativitet og innovasjon heng nøye saman. Meiningsbrytingar og mangfald skaper nytenking. Eg trur derfor me vil sjå at dei bedriftene som i framtida vil vera dei mest nyskapande, og dermed konkurransedyktige, vil ha ein variert arbeidsstyrke. Slike bedrifter må me få fram som gode eksempel til etterfølging.

Nyleg er resultata for SkatteFUNN-ordninga i 2003 lagde fram. Totalt blei det godkjent om lag 3 500 prosjekt i 2003. Samla prosjektvolum er estimert til 9 milliardar kr. Nokre av prosjekta er fleirårige, slik at samla prosjektvolum fram til 2007 er estimert til 25 milliardar kr. SkatteFUNN har altså utløyst eit stort innovasjonsarbeid i bedriftene. Det er grunn til å tru at iallfall nokre av desse prosjekta vil trekkja til seg eksempelvis unge akademikarar.

Torbjørn Andersen (FrP) [19:05:01]: Som både statsråden og interpellanten var inne på i sine innlegg, er kampen mot arbeidsledighet blant landets aller viktigste oppgaver. Målet om å ha flest mulig i verdiskapende arbeid er en overordnet målsetting. At så mange som mulig av landets innbyggere har et inntektsgivende arbeid, er det viktigste grunnlaget for både privat og offentlig velstand og velferd. Men å finne den rette balansen mellom hensynet til et velfungerende og konkurransedyktig arbeidsmarked på den ene siden og skattepolitikk og velferdspolitikk på den andre siden er en vanskelig politisk utfordring.

I en stadig mer globalisert verden går det en grense for hvor mye vi i Norge kan belaste våre bedrifter med av skatter og avgifter for å finansiere vår velferd, når vi vet at skatter og avgifter er en vesentlig del av produksjonskostnadene i bedriftene. Følgelig er nivået på skatter og avgifter en viktig konkurransefaktor for mange norske bedrifter og arbeidsplasser. De nasjonale rammebetingelsene for næringslivet må ikke avvike for mye fra internasjonale rammebetingelser i næringslivssammenheng om vi vil beholde og skape nye arbeidsplasser i Norge. Regjeringen kunne sikkert ha gjort mer de siste årene for å senke skattene og avgiftene, slik at dette hadde kommet norsk næringsliv og norske arbeidsplasser mer til gode.

Et annet problem er at i Norge utmerker vi oss slett ikke spesielt med å skape nye bedrifter. Altfor få nordmenn starter sine egne bedrifter. Vi har fått en kultur i Norge for at det greieste er å være arbeidstakere, og dette kan jo ha mange årsaker. For det første har vi i alle år hatt et skoleverk som har vært designet for å utdanne arbeidstakere. Entreprenørskap og gründerkultur har stort sett vært helt fraværende tema i norsk skoleverk. Jeg mener at dette må endres. Skoleverket må tidlig være med på å skape interesse og veilede elevene i hvordan man skaper sine egne arbeidsplasser, og ikke bare fokusere på at man skal bli arbeidstaker. Skolene må gi ungdommen kompetanse i hvordan man etablerer sin egen bedrift. Skoler må stimulere elevene til å bli kreative, til å bli oppfinnere. Elevene må motiveres og læres opp til å utvikle egne forretningsideer allerede i ung alder. Jeg er derfor meget godt fornøyd med at både statsråden og interpellanten var inne på dette i sine innlegg.

Når – eller skal vi si den dagen – skolene ser det som et viktig mål å stimulere gründere og å snakke innovasjon og drive fram entreprenørånden hos de unge og tenke arbeidsgivere, er mye gjort for å kunne få et verdiskapende og velfungerende arbeidsmarked i Norge i framtiden. Få ting er viktigere enn nettopp det.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [19:08:35]: Det er viktige problemstillinger som interpellanten tar opp her i dag. Jeg er naturligvis glad for at det fokuseres på å skape nye arbeidsplasser og på innovasjon. Det er helt avgjørende med en omstilling av det eksisterende næringslivet dersom vi også skal være konkurransedyktige i et langsiktig perspektiv. Produksjonsmønstrene må endres i retning av en mer bærekraftig produksjon og ikke minst et mer bærekraftig og miljøvennlig forbruksmønster.

Men bærekraft er også spørsmål om sosiale forhold. Et arbeidsliv som støter folk ut, som ikke har plass til funksjonshemmede eller innvandrere, er et kaldt arbeidsliv. Når det gjelder nyutdannede akademikere, har denne gruppen heldigvis den fordelen at det er en tidsbegrenset tilstand, uten at jeg dermed vil bagatellisere de utfordringene denne gruppen står overfor. Selv om jeg raskt fikk meg jobb etter endt utdanning, rakk jeg å kjenne på den litt ugne følelsen i magen av usikkerhet.

Om noen skulle være i tvil – stipender og forskerjobber vokser ikke på trær. Tvert imot har vi langt igjen for å nå målet om å ligge på et gjennomsnittlig OECD-nivå når det gjelder forskning. Her i Norge har vi en kjempeutfordring, ikke minst i forhold til å satse på grunnforskning. Det er nemlig ikke nødvendigvis slik at det dagens næringsliv etterspør og er villig til å betale for, er det som er mest relevant for framtidens næringsliv.

Nylig la det såkalte Arbeidslivslovutvalget fram sin innstilling. Det er åpenbart at utvalgets lovforslag ikke gir svar på de store arbeidsmiljøutfordringene den globaliserte markedsøkonomien forårsaker. En ny arbeidslivslov må ha som mål å beskytte arbeidstakernes liv og helse i et arbeidsliv hvor kravet om kortsiktige gevinster dominerer, og hvor omstillinger og effektiviseringsjag sliter ut de ansatte. Den må bidra til å gjenopprette en tapt maktbalanse mellom arbeidstakere og arbeidsgivere på arbeidsplassene.

Dette er et lovforslag som vil forsterke de utfordringene som interpellanten peker på. Dette er tvert imot et lovforslag som vil bidra til en utstøting fra arbeidslivet. Spesielt bekymringsfullt er det at utvalget anbefaler en oppmyking når det gjelder midlertidige ansettelser. Fleksibilitet har blitt et av honnørordene i denne debatten. Men spørsmålet man bør stille, er: fleksibilitet for hvem? Det er ikke slik at økt fleksibilitet for arbeidsgiver nødvendigvis gagner arbeidstakeren, og spesielt ikke grupper som i utgangspunktet stiller bakerst i køen på arbeidsmarkedet.

SV mener dessuten at et velordnet og inkluderende arbeidsliv er til det beste for alle partene på sikt, både av hensyn til et langsiktig bærekraftsperspektiv og framtidig konkurranseevne. Dette håper jeg interpellanten, som en representant for regjeringspartiene, merker seg.

Ivar Østberg (KrF) [19:11:36]: Interpellanten reiser en viktig debatt og peker på de mange uføretrygdede. Den offentlige debatten framover burde i større grad dreie seg om å redusere tallet på uføretrygdede og legge arbeidslivet til rette for dem som ikke har mulighet til å delta 100 pst., ikke først og fremst for å spare penger, men for å gjøre livet bedre for mange av dem som i dag sliter med sin psykiske og fysiske helse, eller av andre grunner har en redusert arbeidsevne.

Tallet på uføretrygdede i Norge har, som vi allerede har hørt i debatten, passert 300 000. Det er skremmende høyt, særlig sett i relasjon til at Norge er verdens beste land å bo i. Årsakene til en slik utvikling er mange og sammensatte. Jeg vil benytte anledningen til å fokusere på de yrkeshemmede som har store bistandsbehov, som f.eks. personer med rusvansker, psykiske lidelser eller psykisk utviklingshemming.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at tilrettelagte arbeidsplasser, de såkalte VTA-bedrifter, arbeidsmarkedsbedrifter, arbeid med bistand, fungerer etter intensjonene. Målet er arbeidsdeltaking for marginale grupper som trenger bistand i arbeidssituasjonen. Som for alle andre vil jobbdeltaking også for disse menneskene øke livskvaliteten og selvfølelsen.

Interpellanten peker på behovet for nyskaping og spør etter tiltak for nyskaping. Avisen Tromsø kunne meddele at nettopp VTA-bedriften Tromsø ASVO måtte utvide fordi de driver med nyskaping. Dette er også nyskapingsbedrifter. Vi er derfor tilfreds med at Regjeringen har fulgt opp Stortingets budsjettvedtak fra i fjor høst og nå prioriterer flere tilpassede arbeidsplasser i forbindelse med den reviderte budsjettbehandlingen.

Kristelig Folkeparti er imidlertid bekymret for at disse tiltakene ikke alltid kommer de brukerne til gode som de var tiltenkt. I møte med representanter for VTA-bedriftene og arbeidsmarkedsbedrifter er kommunalkomiteen gjort kjent med at Aetat ikke prioriterer å opprette nye plasser i tråd med det Stortinget har bedt om. Aetats begrunnelse for å si nei til økning av nye VTA-plasser er bl.a. at andelen på institusjonelle tiltak blir for høy. Dette skjer i en situasjon med lange ventelister.

Kristelig Folkeparti er ikke imot videreutvikling og tilpasning av disse særlige tiltakene, men vi mener at det må skje innenfor de rammer som er gitt, ikke ved at de nedprioriteres av Aetat til fordel for andre.

Dersom dette skulle være en riktig virkelighetsbeskrivelse, vil vi utfordre arbeids- og administrasjonsministeren til å ordne opp i disse forholdene så snart som mulig.

Morten Lund (Sp) [19:15:04]: Det er positivt med økt fokusering på de store gruppene som holdes utenfor verdiskapingen. Arbeidsstyrken er samfunnets suverent største rikdomskilde, og i langtidsmeldingen fra regjeringen Stoltenberg ble det beregnet at verdien var 14 ganger større enn oljeformuen. Etter flere spørsmål til Regjeringen har vi fått kartlagt at 300 000–400 000 årsverk utgjør arbeidskraftreserven i dag, og det tilsvarer to ganger oljeformuen. Det er meningsløs sløsing, slik Victor Norman en gang sa.

Reserven finner vi blant seniorer, innvandrere, funksjonshemmede, deltidsansatte og trygdede. I hver av disse gruppene øker reserven, og for hver av gruppene trengs det, og er det mulig med, spesielle tiltak. Disse må også ses i sammenheng. Derfor fremmet Senterpartiet ved siste budsjettbehandling et forslag med krav til Regjeringen om at det i hvert nasjonalbudsjett skal gis en samlet oversikt over landets arbeidskraftreserver og av tiltak som kan bidra til at alle kan bli deltakere i arbeidsstyrken ut fra egne forutsetninger. Kristelig Folkeparti stemte dessverre ikke for det forslaget, men det er det spørsmålet interpellasjonen i dag går ut på.

Ikke alt Regjeringen gjør, hjelper dem som vil skape nye bedrifter og arbeidsplasser, for å si det forsiktig. Det aller meste av nyskapingen skjer i etablerte bedrifter. De spør etter stabile vilkår f.eks. når det gjelder rente og kronekurs. Slik har det ikke vært. De ber om ja på søknader om støtte til nyskaping, og det har blitt mer nei i den senere tiden. De ønsker mer til veginvesteringer, men der har det også gått feil vei.

Nyskapingsbedriftene er i stor grad personlig eid, og som gruppe uttaler de om den nye skattereformen: Vi kommer svært dårlig ut. Revidert nasjonalbudsjett, som ble lagt fram for to dager siden, betyr mindre penger til nyskaping, veger og Aetat, som da kan gi tiltaksplasser til færre av de vanlige arbeidsledige. Argentum, som ble opprettet i 2000 med 2,5 milliarder kr fra staten til eierskap i nye kunnskapsbedrifter, kom med årsmeldingen sin her om dagen. Pengene er nesten uten spor i Norge i 2004, og det kan være fordi avkastningskravene er 10 pst. over risikofri rente. 400 mill. kr er plassert i et utenlandsk firma som sier at de ikke er forpliktet til å investere én krone i Norge.

Det er også mye positivt, mange positive muligheter, ikke minst det å kunne vise til de mange gode eksemplene og til det at ungt entreprenørskap har slått rot for alvor. Men vi må først og fremst konsentrere oss om det som kan bli bedre i statens behandling av næringslivet. Den statlige kapitalstyrken kan brukes bedre til beste for flere arbeidsplasser. Vi må få bedre infrastruktur, og vi må få en målrettet næringspolitikk og skattepolitikk for å gjøre kaka større. Vi må se de ulike politikkområdene i sammenheng, slik at vi får mer innovasjon og lar flere delta i verdiskapingen, som vi tydeligvis er enige om.

Grethe Fossli (A) [19:18:24]: Først vil jeg gi honnør til interpellanten Olaf Gjedrem, som har tatt opp sysselsettingsmulighetene og mulighetene for viktige grupper i Norge.

Når en ser på arbeidsledighetstallene, er det slik at både funksjonshemmede og innvandrere er grupper som har problemer med inngangen til arbeidsmarkedet. De nyutdannede akademikerne har også et problem, men kanskje av en noe annen art enn de to forannevnte gruppene. Om den såkalte økte satsingen på innovasjon kan løse dette, er jeg noe usikker på, men jeg skal være positiv, og jeg tror det også er muligheter der.

I alle grupper finnes det tilgjengelige menneskelige ressurser som ikke er godt nok utnyttet. Utfordringen er bare å gi disse mulighetene. Da må det økonomiske incitamenter til. Jeg opplever det slik at Regjeringen er svært opptatt av innovasjon, og det er bra. Den er også opptatt av at det skal skapes nye arbeidsplasser og nye produkter. Men da må man ikke kutte i tilskuddene til Innovasjon Norge, slik det nå er foreslått i revidert nasjonalbudsjett. De trenger alle de pengene som det er mulig å framskaffe til et så godt prosjekt.

Arbeidsmarkedstiltak er viktig også for disse gruppene, slik at de kan forberede seg til på nytt å gå inn i arbeidslivet. Her bør innovasjon og det å inspirere til å skape egne arbeidsplasser også være et viktig virkemiddel. I min hjemkommune, Asker, er det skapt en møteplass hvor arbeidsledige kan få bistand og inspirasjon til å starte egne bedrifter, et inspirerende miljø, økonomisk hjelp og hjelp til å komme over kneiken, det å starte selv. Kanskje en også finner nye kompanjonger på slike steder. Det har vi sett muligheten til.

Interpellanten tok opp ungt entreprenørskap. Jeg har hatt muligheten til ved flere anledninger å sitte i juryen på noen av disse arrangementene, først og fremst i Akershus, men i år satt jeg i en av juryene på norgesmesterskapet. Utrolig morsomt! Maken til ungdom som en møter i disse bedriftene, skal man lete lenge etter. Men de må følges opp! De starter en bedrift, driver den et helt år, og så avvikles den. Da må de følges opp, slik at de har muligheter når de skal starte opp for seg selv. Noen må ta tak i dem, for der finnes det så mye ressurser som vi kan glede oss over i tiden framover.

Gode arbeidsgivere som gir rom for at kreative ansatte får anledning til å tenke og utfolde seg, er viktig. Det å glede seg til å gå på jobben tror jeg er det beste middelet mot sykdom, i hvert fall mot de psykiske lidelsene. Det er ikke alle som gjør det. Det er ikke alle som har det så morsomt som oss, som i de fleste tilfeller gleder oss til å gå på jobben.

Olaf Gjedrem og jeg har en lidenskap sammen, fysisk aktivitet, og jeg er enig med Gjedrem: Dersom det kan være mulig for folk å trene i arbeidstiden, slik som vi kan gjøre her på Stortinget i pausene, vil også det bidra til at man får det mye bedre. Det å være i god form og ha godt humør gir også pågangsmot og mulighet til å skape nye bedrifter.

Linda Cathrine Hofstad (H) [19:21:50]: Det er for tiden mye fokusering på innovasjon og det å skape nye arbeidsplasser og bedrifter, slik at vi blir konkurransedyktige i et lengre perspektiv. Samtidig har vi et arbeidsliv som preges av at viktige grupper holdes utenfor, eksempelvis nyutdannede akademikere, funksjonshemmede og innvandrere. Samtidig øker antallet uføretrygdede. Hva slags virkemidler kan vi da ta i bruk for i større grad å koble de tilgjengelige menneskelige ressursene med behovet for nyskaping?

Hvert år samler Dagbladet en jury som skal finne de mektigste kvinnene i Norge. En som alltid står på den listen er fagforeningsleder Gerd-Liv Valla. Jeg synes det er trist at Norges mektigste kvinne samtidig er landets største bremsekloss for nyskaping.

Jeg vil berømme representanten Gjedrem fra Kristelig Folkeparti for å fokusere på hvor viktig innovasjon er for å få flere i arbeid. Det beste tiltaket, etter min mening, er å få Gerd-Liv Valla til å forstå hvor viktig endringsvilje er for å få et innovativt næringsliv.

Det er mange nivåer å bli holdt utenfor arbeidslivet på. Mange kvinner føler de blir holdt utenfor viktige stillinger i norsk næringsliv. Dette er et veldig relevant spørsmål i forhold til det representanten Gjedrem tok opp.

Vi trenger et næringsliv med større evne til innovasjon. Kvinner vil ikke bidra til det fordi de er kvinner, men fordi de er dyktige og ofte mer kreative enn hva mannfolk er.

Vi i Høyre vil støtte opp om dem som sørger for arbeidsplasser og bygger det framtidige Norge. Vi som politikere må legge til rette for entreprenørskap, og vi må legge til rette for bedriftsetableringer. Men vi må også legge til rette for de gruppene som i dag blir holdt utenfor, slik at de også får muligheten til å være med og skape.

Skal vi få et innovativt næringsliv, må vi også utnytte den kompetansen som kvinner sitter på. Da trenger vi også andre mektige kvinner enn bare fagforeningsleder Gerd-Liv Valla.

Robert Eriksson (FrP) [19:24:48]: Det er på mange måter en både sammensatt og omfattende interpellasjon som interpellanten reiser i dag. Men Regjeringen, i hvert fall ifølge dem selv, kom i fjor med en visjon som heter «Fra idé til verdi».

Nå nylig kom Regjeringen med en ny visjon, som gikk på utdanningssystemet. Man skulle gjøre utdanningssystemet til det beste i verden når det gjaldt nyskaping og innovasjon, og i forhold til elevbedrifter og ungdom. Men hva med den viktigste utfordringen? Hva skjer når ungdommen kommer ut etter utdanningen og skal ut i næringslivet? Hvilket system møter de da, de som skal praktisere gründerverket, entreprenørskapet? Jo, de møter et skatteregime, et konsesjonssystem og et virkemiddelapparat som egentlig i mange sammenhenger er med på å hemme entreprenørskap og ikke fremme det.

Jeg tror at noe av det viktigste framover vil være å gjøre det motsatte, ved at man får starte med å fremme entreprenørskap, ved at man får tilrettelagt system som stimulerer gründere og andre næringsaktivitører ute i det ganske land.

Et annet stort problem ser vi ute i distriktene, der konsesjonsbetingelsene er med og hindrer nyskaping. Vi har masse naturressurser som kunne ha vært tatt i bruk, som mange gründere, mange med gode tanker og ungdommer ønsker å ta i bruk, men de møter et system som er fastlåst, og som ikke gjør det mulig for dem å ta tak i den verdiskapingen og bruke den kompetansen som de sitter inne med.

La meg også få lov til å berøre noen andre områder.

Jeg er svært fornøyd med at det obligatoriske introduksjonsprogrammet har kommet på plass. Det skal bli artig å følge det til høsten. Fremskrittspartiet har etterlyst dette i snart 20 år. 1983 var første gang vi fremmet disse tankene. Derfor er det nå svært gledelig at vi kommer i gang med det, og istedenfor å kritisere at det ikke har skjedd noe tidligere, får man vel støtte seg til det gamle ordtaket om at det er bedre sent enn aldri.

Jeg har også lyst til å fokusere litt på de funksjonshemmede. Det er mange unge funksjonshemmede, og jeg har selv møtt en del av dem som ønsker seg ut i arbeidslivet, som ønsker å være inkludert i næringslivet, men som ikke blir tatt med inn på grunn av at man ikke er i stand til å tilrettelegge godt nok for dem. Men den største utfordringen ligger kanskje hos oss, i det offentlige, staten, når man ser på at den bare har 0,7 pst. funksjonshemmede ansatt.

Karin Andersen (SV) [19:28:17]: Først vil jeg bare be statsråden nøye merke seg det representanten Ivar Østberg sa om VTA-bedriftene og Aetats disponeringer. Det er meget viktig å få klarhet i det.

Det var noe veldig gledelig i statsrådens svar, og det var at han sa at nå skal staten begynne å gå foran når det dreier seg om inkluderende arbeidsliv. Det var på tide, for staten har slett ikke vært god. I nye stillinger er ikke staten engang flink til å ansette sine egne folk som blir overtallige, hvis de er over 50 år. Staten er dårlig på å rekruttere innvandrere. Staten er dårlig på å rekruttere funksjonshemmede. Jeg tror også at staten er dårlig når de driver sine omstillingsprosesser, fordi de nettopp i slike prosesser skaper mye stress, mye sykdom og utstøting. Jeg gleder meg til fortsettelsen på dette. Her kommer det en helt ny politikk hvis statsråden skal følge opp det han har sagt i dag.

SV har vært veldig opptatt av skolen, nettopp fordi vi vet hvor viktig det er at skolen tar vare på alle talenter og evner, og dyrker dem, slik at alle kan komme opp å stå. Det styrker samfunnet. Det styrker den enkelte, og det styrker næringslivet.

Noen av oss har lenge jobbet voldsomt med etablererutdanning, og jeg har lyst til å gi statsråden en idé: Hvorfor ikke lage en spesiell etablererutdanning for innvandrere? Når de kommer, har de mer kultur enn oss for å starte egen bedrift. Men vi greier ikke å møte dem på dette. Mange starter, og mange gjør ting i den prosessen som ikke blir helt riktig. Så går det galt, og så blir det straffesak, og så blir det bare elendighet – det som kunne vært en bedrift som var lovlig og god.

For å sikre at nyutdannede akademikere ikke blir gående ledige, kan man f.eks. drive en sterkere motkonjunkturpolitikk enn det vi gjør i dag. Nyutdannede IT-konsulenter og lærere, f.eks., er det god bruk for i norsk skole. Det er meningsløst at kommunene skal sitte og skjære ned på stillinger i en periode der folk går arbeidsledige, og vi vet at skolen trenger disse lærerne. Det er også en idé som jeg synes man burde tenke litt mer over enn det man har gjort til nå.

Så hører SV og jeg til dem som ikke tror at man blir spesielt kreativ av å være utrygg og utslitt – og være det hele tiden. Slik er det dessverre i en del av det private næringslivet i dag, og slik er det i mye av det offentlige. SV er veldig klar over at næringslivet er presset fra internasjonale konjunkturer. Det må vi jobbe med i et internasjonalt samarbeid. Vi må få på plass standarder som gjør at folk kan beholde helsa, for det er naivt å tro at det å få flere yrkeshemmede ut i arbeid lar seg kombinere med en ensidig fokusering på mer konkurranse, kortsiktig sparing og inntjening, kortsiktig effektivitet. Det lar seg ikke gjøre. Hvis vi vil at folk med helseplager skal være i jobb, må vi også akseptere at de ikke kan yte 100 pst. hele tiden, og at de er syke av og til.

Olaf Gjedrem (KrF) [19:31:51]: Eg vil berre takka for ei aktiv deltaking frå Stortinget si side i ein debatt med eit tema som er vesentleg for mange. Det vil bety mykje for samfunnsutviklinga at me har generell merksemd og trykk på dette området som me elles vil møta igjen i mange fasettar, i mange samanhengar når det gjeld regelendringar og budsjetthandteringar her i Stortinget.

Eg føler det er mykje i tida som tyder på at me er inne i eit stemningsskifte med auka fokusering på kva desse spørsmåla og dei mange samanhengane betyr, og det er ein aukande tverrpolitisk vilje til å satsa på brei front for å oppnå eit godt resultat til beste for samfunnet og livsstandarden for den enkelte.

Det er to–tre tema eg gjerne vil ta opp før statsråden held siste innlegget sitt. Eg føler at den markeringa som Regjeringa har gjort av at det er nødvendig å sikra FoU-arbeid tilgjenge inn i næringslivet er veldig rett. Det er rett at det blir intensivert, slik at forskingsmiljøa blir meir opne og dei resultata som kan kommersialiserast, i større grad blir gjort tilgjengelege for næringslivet og nødvendige arbeidsplassar. Satsinga på kunnskapsparkar og næringsparkar bør akselererast.

Eg vil òg be statsråden om å vurdera kva som kan gjerast med konkursramma næringslivsleiarar og bedrifter for å sikra at ein kan dra nytte av den skaparevna og den viktige erfaringa som desse ofte har, i staden for at dei skal gå til grunne gjennom ei lang ventetid – om det er karantene eller andre ordningar som held dei ute frå ein naturleg plass i næringslivet.

Eg vil òg be om at det blir fokusert på unødvendige hindringar. Eg veit det er eit tema i Regjeringa at både kommunar og det offentlige kan endra ordningar og fjerna unødvendige hindringar som gjer at den enkelte ikkje får realisert sine visjonar og draumar.

Til slutt vil eg ynskja statsråden lukke til. Eg ser på statsråden som ein dirigent for eit breitt korps av gode, samarbeidande krefter for å skapa eit inkluderande og veksande arbeidsliv og for å sikra samfunnet velferd og individet tryggleik og ein god livsstandard.

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:34:52]: Bedre utnyttelse av forskningsbasert kunnskap er viktig for å styrke innovasjonsevnen. Derfor har da også Regjeringen satset bredt på å utvikle kunnskapsparker og næringsparker. Vi arbeider for tiden med en videreutvikling av konseptet kalt Center of Expertice, hvor det maritime næringsmiljøet i Ålesund, sammen med Høgskolen i Ålesund, fikk den første statusen allerede i fjor høst. Det er et eksempel på hvordan vi gjennom et målrettet arbeid ønsker en kunnskapsbasert næringsutvikling – vi ønsker å koble forskningsmiljøer og utdanningsinstitusjoner sammen med kapital, sammen med næringsliv og sammen med det gode offentlige virkemiddelapparatet, slik at vi får større nytte av all den kunnskapen som kommer ut av forskningsinstitusjonene.

Jeg er også opptatt av at det å gå konkurs ikke må være en skam. Det er en skam først hvis man har gjort noe lovstridig underveis, på vei mot konkurs. Men det å satse, tørre å bruke egne penger og tape – det må ikke på noen måte være en skam, og det må være rom for å reise seg igjen. Vi trenger all den kunnskapen de menneskene har, som ved første forsøk ikke lykkes.

Jeg er også opptatt av, i likhet med flere representanter, at forenkling for næringslivet er et viktig bidrag for å styrke innovasjonsevnen. Det bidrar da også Regjeringen med. I så måte vil jeg særlig peke på det omfattende AltInn-prosjektet, som bidrar til at næringslivets rapporteringsbyrde blir mindre, den blir enklere. Vi sparer tid og frigjør ressurser til det å skape og slik unngå ny ledighet.

Det er sammenheng i Regjeringens økonomiske politikk. Det er faktisk slik at det å skape rom for en mer lønnsom verdiskapende privat sektor ligger som bunnplanke for det å kunne ansette flere lærere. Derfor er det slik at den økonomiske politikken Regjeringen har ført gjennom de siste tre årene, som nå gir resultater, er det beste utgangspunktet for å styrke velferden for barn og unge, og det beste utgangspunktet for å styrke velferden for eldre pleietrengende. Vi svikter ikke de ledige – politikken vår gir resultater. Norsk næringslivs konkurranseevne styrkes.

Bunnen er nådd, og vi ser en forsiktig, gryende optimisme. De to siste månedene har vi sett en svak bedring i arbeidsmarkedet, og det beste av alt er at det vokser i de konkurranseutsatte næringene våre. Nå er det vekst i antall arbeidsplasser innenfor industri, bygg og anlegg, og det er det aller beste eksemplet på at Regjeringens politikk virker.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.