Beate Heieren Hundhammer (H) [19:15:12]: Vi lever i et samfunn med stadig større frihet og med økende mulighet til å påvirke de tjenester vi får eller etterspør. Vi tar det som en selvfølge at vi kan velge og vrake mellom ulike typer tjenester og leverandører i dagliglivets store og små gjøremål, enten det gjelder valg av butikk, bilverksted, frisør, teleoperatører, bank eller forsikringsselskap, for å nevne noen. Vi er også blitt vant til å få økt grad av fleksibilitet i forhold til når vi ønsker å motta ulike tjenester.
Mye av det som vi i dag tar som en selvfølge, har ikke bestandig vært det. Jeg husker godt diskusjonen rundt opphevelsen av NRK-monopolet. Spørsmålet om konkurrerende TV-kanaler og nærradio var kontroversielt. Men ingen, heller ikke i denne sal, ville vel i dag ha foreslått å reversere denne utviklingen, slik at vi igjen hadde fått et mediemonopol. Valgmuligheter som vi brukere har opparbeidet oss, ser vi på som en selvfølge. En reversering, enten det dreier seg om mediemonopol eller om muligheten til å handle melk om kvelden, ville blitt sett på som en uakseptabel innblanding fra myndighetenes side.
Selv om det offentlige på enkelte områder har begynt å legge til rette for brukervalg og brukerinnflytelse, er det svært mye som gjenstår. I min interpellasjon peker jeg spesielt på tjenester innenfor pleie og omsorg. Nå vil mange si at pleie- og omsorgstjenesten ikke kan sammenlignes med frihet til å velge TV-kanal eller frihet til å velge mellom 20 sorter tannpasta. Det er jeg helt enig i. Mye av det jeg innledningsvis brukte som eksempler, blir luksustjenester og -varer i forhold til de basale behov som dekkes innen pleie- og omsorgstjenesten.
Nettopp derfor er det totalt uforståelig at vi ikke har kommet lenger i utviklingen av brukermedvirkning og muligheten til å velge mellom ulike tjenesteytere innenfor denne sektoren. Det er vel ikke innenfor noe annet område hvor man mottar tjenester, at tjenestene er mer intime og private enn innenfor pleie- og omsorgssektoren, tjenester som man er «nødt» til å ha for å kunne klare hverdagen og for å kunne leve et verdig liv, som er intime i forhold til egen kropp, egen livssituasjon og eget hus og hjem. Det er vel også knapt innenfor noe annet område hvor vi trenger tjenester, at vi selv så godt vet best hvor skoen trykker. På denne bakgrunn er det vanskelig å forstå at vi har kommet så kort som vi har når det gjelder brukerinnflytelse.
Før jeg kommer inn på fordelene med og verdien av brukervalg, vil jeg ta for meg den innvendingen som hyppigst dukker opp når dette temaet blir brakt på bane, nemlig: Hva med alle dem som ikke vil eller kan velge, eller som ikke kan eller vil være med på å påvirke det tjenestetilbudet som de skal motta? Jeg tror vi alle kan være enige om at brukermedvirkning ikke er noen tvang, men en mulighet. Det må også være frihet til å la være å velge og samtidig være sikret et godt tjenestetilbud. Men det at noen, eventuelt pårørende, frasier seg muligheten til brukermedvirkning fordi de ikke kan eller vil, må ikke frata alle andre muligheten til aktivt å påvirke de tjenester de mottar.
Valgfrihet er viktig fordi hver enkelt bør ha mulighet til innflytelse og kontroll over egen hverdag. Det handler om at den enkelte går fra å være passiv mottaker til å bli aktiv bruker. Nå er ikke brukervalg og konkurranseutsetting det samme. Mens brukervalg innebærer frihet for innbyggerne til å velge tjenesteyter, betyr konkurranseutsetting at kommunene fordeler brukerne mellom tilbydere av tjenester. Skal imidlertid brukerne ha reell valgfrihet, bør man kunne velge mellom ulike tjenestetilbydere.
Brukervalg vil også kunne bety bedre kvalitet. Når ulike tjenesteytere må konkurrere med hverandre, vil det bli fokusert mer på kvalitet.
Økt brukervalg vil kunne føre til økt brukermedvirkning. Man vil ikke velge en som leverer tjenester, hvis man synes at ens ønsker med hensyn til innholdet i tjenesten blir ignorert. Det at det blir større mangfold, vil også kunne føre til nye måter å utføre pleie- og omsorgstjenester på, noe som i seg selv vil være med på å styrke kvaliteten på velferdstjenester.
Uansett hvordan man organiserer pleie- og omsorgstjenesten, er det kommunene som har ansvaret for å sørge for at de som trenger det, får nødvendig pleie og omsorg. Det er viktig at dette ansvaret fortsatt skal ligge hos kommunene. De som har ansvaret for at eldre og andre som trenger pleie- og omsorgstjenester, får det de har behov for, bør være nærmest mulig innbyggeren.
Det er imidlertid viktig at kommunene som en del av det å ha dette ansvaret legger til rette både for brukervalg og for at brukerne får innflytelse over innholdet i tjenestene. Kommunene må også innenfor de tjenestene de selv produserer, sørge for at eldre og pleietrengende får reell påvirkning. Det er ingen grunn til at aktiv brukermedvirkning ikke skal være til stede innenfor offentlig produserte tjenester.
Det er også viktig at det innenfor et kommunalt ansvar ikke oppstår kunstige, geografiske grenser som gjør at hvor man bor, er viktigere enn hva slags behov man har. Det skjer dessverre i dag. I slike tilfeller må lokale hensyn vike for retten til å velge.
Vi må heller ikke glemme at selv om det er det offentlige som har vært og er den dominerende leverandøren av pleie- og omsorgstjenester, har det vært en god tradisjon i Norge at private aktører, inkludert frivillige organisasjoner, har vært tilbydere av pleie- og omsorgstjenester.
Valgfrihet er også viktig for å unngå utviklingen av et nytt klasseskille, for hindrene innbyggerne i dag møter når de ønsker større valgfrihet, gjør nettopp det. De med store økonomiske ressurser har mulighet til å velge fritt og betale for seg, mens mangelen på reell konkurranse som hindrer framveksten av et mangfoldig tilbud, gjør at alle andre er prisgitt et offentlig monopol. Retten til å velge begrenses i altfor stor grad av hvilke økonomiske ressurser den enkelte har.
Skal innbyggerne ha forutsetninger for å velge, må de ha tilgjengelig informasjon. Skolene har fått sin kvalitetsportal. Det bør ikke stoppe der. Kanskje kan vi lære noe ved å ta en titt på vårt naboland Danmark. Der har man innført en fritt valg-database, hvor alle kommuner i Danmark skal innberette og offentliggjøre sine kvalitetsmessige og prismessige krav. Formålet med denne databasen er å gi borgere, kommuner og leverandører lett tilgang til de offentliggjorte pris- og kvalitetskrav, registrere leverandører som er godkjent for levering av personlig og praktisk hjelp i de enkelte kommuner, samt lette adgangen til løpende å følge implementeringen av Danmarks nye lovgivning om brukervalg.
Selv om vi opplever større frihet på enkelte områder, er det provoserende at det på de viktigste områdene i livet fortsatt er slik at politikere og byråkrater i stor grad tar valgene for oss. Tillit til enkeltmennesket er noe av det mest grunnleggende for Høyre. Frihet til å velge handler om å ha tillit til enkeltmennesket, tillit til at hver enkelt av oss kan ta beslutninger som er best for en selv eller for ens nærmeste.
Derfor bør vi alle som brukere av offentlige tjenester spørre politikere som nekter oss denne valgfriheten, hva som gjør at de er bedre i stand til å ta valg på vegne av oss enn vi kan være selv.
Det er ikke så mange steder som har innført brukervalg i pleie- og omsorgstjenesten, men en evalueringsrapport som oppsummerer erfaringene med brukervalg i to bydeler i Oslo, ble lagt fram i februar. Dagsavisen skrev dette da brukerundersøkelsen ble lagt fram:
«Ordningen med brukervalg i hjemmetjenesten har gitt hjemmehjelperne mer tid ute i aktiv tjeneste hos brukerne.»
Videre:
«De kommunale hjemmehjelperne opplevde at de skjerpet seg for å være best, og at den nye organiseringen ga økt fokus på nettopp arbeidsmiljøet.»
En av de eldre som var fornøyd, sa det slik: Nå har jeg endelig fått en hjemmehjelp som vasker oppå listene.
Vi har i altfor stor grad fratatt eldre mennesker muligheten til å ha kontroll over sin egen livssituasjon, til å ha styringen i eget hjem – mennesker som selv om kroppen fysisk begynner å svikte, kan ha et klarere hode enn både meg og deg. Enhver lokalpolitiker har derfor et ansvar for å stille seg spørsmålet: Hvordan kan jeg øke valgfriheten for eldre og pleietrengende i min kommune?
Samarbeidsregjeringen har økt brukervalg på sin agenda. Når jeg i dag retter denne interpellasjonen til sosialministeren, er det fordi hun har et særskilt ansvar for pleie- og omsorgstjenestene som blir tilbudt våre eldre og andre som har behov for slike tjenester. Derfor ser jeg fram til svaret på hva som må gjøres, og hva som vil bli gjort for å styrke valgfriheten og brukermedvirkningen innenfor denne sektoren.
Statsråd Ingjerd Schou [19:24:35]: Jeg takker for interpellasjonen, som gir oss anledning til en grundig debatt om sentrale spørsmål og ideologiske skillelinjer i utviklingen av fremtidas pleie- og omsorgstjenester.
Som interpellanten har vært inne på, er økt valgfrihet og brukermedvirkning sentrale mål for Regjeringen. Utgangspunktet er at de offentlige tjenestene er til for brukerne. Brukernes ønsker og behov skal styre utformingen av tjenestene.
Brukervalg innebærer at den enkelte kan velge fritt mellom ulike tilbydere av en offentlig tjeneste. Det kan innføres valgfrihet mellom ulike offentlige tilbydere eller mellom offentlige og private tilbydere. Det er et offentlig ansvar å sørge for at tjenestene leveres, og at de holder nødvendig kvalitet. Det offentlige skal også finansiere tjenestene. Videre er det klart at brukervalg skal være en mulighet til å velge for dem som ønsker det. Det skal imidlertid ikke være et krav om å velge tjeneste for brukere som ikke kan eller ikke ønsker dette. Brukernes behov for tjenester av god kvalitet skal ivaretas uavhengig av vilje eller evne til å velge.
De kommunale pleie- og omsorgstjenestene er en hovedpilar i velferdstjenestene. Disse tjenestene dreier seg om å gi hjelp til å klare dagliglivets gjøremål. Noen brukere er avhengige av hjelp gjennom hele livsløpet, mens det for andre dreier seg om pleie i livets siste dager. Tjenestene omfatter 200 000 brukere daglig og kan være alt fra hjemmehjelp og støttekontakt til sykehjemsplass. I spørsmål som dreier seg om så grunnleggende forhold i brukernes hverdag, bør det være en selvfølge at man har valgfrihet og betydelig innflytelse på tjenestenes utforming. Brukervalg handler om det myndiggjorte menneske som kan styre sitt eget liv.
Brukervalg bidrar til å styrke borgernes rettigheter, samtidig som det kan være et effektivt virkemiddel for modernisering av offentlig sektor. Brukervalg sikrer at offentlige tjenester er i samsvar med det nettopp brukerne ønsker. Tjenestene må tilpasses brukeren og ikke omvendt. Dette representerer en ny og bedre tenkning om forholdet mellom den enkelte og det offentlige. Dersom brukervalget skal være reelt, må det også være flere tjenestetilbydere å velge mellom. Et mangfoldig tilbud er viktig for at tjenestene skal tilpasses de ulike ønsker og behov den enkelte har.
Regjeringen har satt i gang et omfattende arbeid for å styrke muligheten for valgfrihet og brukermedvirkning i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene.
Ansvaret for å sørge for nødvendige pleie- og omsorgstjenester er solid plassert hos kommunen, og Stortinget gav nylig sin tilslutning til dette ved behandlingen av St.meld. nr. 45 for 2002-2003 om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene. Regjeringen har iverksatt en rekke tiltak for at kommunene i større grad skal kunne tilby brukerne valgfrihet og sikre økt brukermedvirkning. Kommunenes Sentralforbund er en viktig samarbeidspartner i denne sammenheng.
Kommunaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund har tatt initiativ til et nettverk av kommuner som ønsket å arbeide med brukervalg i skolesektoren og omsorgssektoren. I det såkalte brukervalgsnettverket deltok ti kommuner, og åtte av dem arbeidet med brukervalg i omsorgssektoren. Gjennom nettverket har vi fått en erfaringsoverføring og også belyst mange av spørsmålene som oppstår når en kommune vurderer å innføre brukervalg. Det er utviklet praktiske verktøy og metodikk for dette arbeidet, som flere kommuner kan gjøre seg nytte av.
Kommunaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund har gitt ut en veileder om brukervalg som kommunene kan bruke i sitt arbeid på dette området. I tillegg er det også nylig avholdt en erfaringskonferanse, hvor nettopp erfaringene ble presentert og drøftet i et bredere perspektiv.
Så langt er det to kommuner som har tatt i bruk brukervalg i pleie- og omsorgssektoren, Oslo og Bærum. Eide kommune i Møre og Romsdal er like rundt hjørnet med sin oppstart av ordningen. For å komme i gang har kommunene valgt å konsentrere seg om praktisk hjelp i hjemmet. Hjemmetjenestene er godt egnet til å prøve ut brukervalgsordningen.
I bydelene Nordstrand og Lambertseter i Oslo kan brukerne velge hjemmehjelpstjenester fra private aktører i tillegg til den kommunale hjemmehjelpstjenesten. Tilbudet fra Kirkens Bymisjon legger særlig vekt på at den enkelte skal få færrest mulige personer å forholde seg til, mens de to sykepleiernes firma Privat Omsorg markedsfører seg som «en hjemmetjeneste du blir glad i».
Underveisevalueringer fra disse bydelene peker på fordeler og utfordringer med brukervalgsordningen. Det er gledelig at underveisevalueringen i tråd med Regjeringens utgangspunkt slår fast at brukerne får reelle valg, enten på egen hånd eller gjennom pårørende. Evalueringen så langt viser også at det brukes mer tid hos brukerne enn tidligere.
11 pst. av brukerne i bydelene har valgt privat leverandør av hjemmetjenester. De nye brukerne er mer aktive i å ta i bruk brukervalg, og av disse har 21 pst. valgt privat leverandør. Det påpekes imidlertid at informasjonen til brukerne bør bli bedre.
Eide kommune i Møre og Romsdal skal nå prøve ut brukervalg av hjemmetjenester. Kommunen la 1. juni i år 50 pst. av hjemmehjelpstjenestene ut til private leverandører. Det blir spennende å høre hvilke erfaringer en liten kommune med 3 300 innbyggere gjør med brukervalg.
Jeg har kort omtalt noen eksempler på modige kommuner som ikke har latt seg skremme av utfordringene, men som starter i det små og gir brukerne større innflytelse. De høster erfaringer om egen organisasjon og om brukernes behov, for så å kunne videreutvikle tjenestetilbudet.
Regjeringens oppgave er ikke å detaljstyre kommunene. Pleie- og omsorgstjenester er et kommunalt ansvar, og kommunene skal ha frihet til å utforme tjenestene i tråd med lokale behov.
Regjeringen fikk Stortingets tilslutning til sin strategi for å heve kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene ved behandlingen av St.meld. nr. 45 for 2002-2003. Denne kvalitetsstrategien legger til rette for at kommunene kan utvikle økt brukervalg og brukermedvirkning. Det er også etablert effektiviseringsnettverk i regi av Kommunenes Sentralforbund og Kommunaldepartementet. Gjennom dette kvalitetssystemet får vi grunnlag for systematiske sammenlikninger mellom kommunene. Kommunene gjennomfører brukerundersøkelser og kartlegger objektiv kvalitet i tjenestene. I alt har 170 000 brukere deltatt i brukerundersøkelser de to første årene av nettverkene. Slike målinger gir grunnlag for forbedringer av tjenestene. Regjeringen ser derfor brukerundersøkelser som en viktig del av kvalitetsutviklingsarbeidet.
Offentlige tjenester blir bedre når brukerne får delta i uformingen av tjenestetilbudet. Stortinget har nylig behandlet to stortingsmeldinger hvor Regjeringen har presentert strategier for å styrke brukernes muligheter for innflytelse på utformingen av offentlige tjenester, nemlig St.meld. nr. 40 for 2002-2003, som handler om politikk for personer med nedsatt funksjonsevne, og St.meld. nr. 45 for 2002-2003, som handler om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene.
I arbeidet med å styrke brukermedvirkningen innenfor pleie- og omsorgstjenestene er det iverksatt tiltak for økt brukermedvirkning på individ- og systemnivå. På systemnivå handler brukermedvirkning om at representanter for organisasjoner og råd medvirker i utforming av tjenester og tiltak. Kommunale eldreråd er en lovfestet og velfungerende ordning. Stortinget har vedtatt å lovfeste kommunale råd for funksjonshemmede. Regjeringen jobber nå med oppfølging av dette vedtaket, som skal sikre at representanter for funksjonshemmedes organisasjoner gjennom kommunale råd får muligheter til å medvirke i kommunale planprosesser og utvikling av kommunens eget tjenestetilbud. I møte med representanter for eldreråd får jeg tilbakemelding om at de blir hørt og får innflytelse på kommunens tilbud.
På individnivå er kravet om brukermedvirkning nedfelt i lovgivningen, både i den generelle forvaltningsretten og i særlovgivningen. Innføring av individuell plan, som nå er hjemlet etter både helselovgivningen og sosialtjenesteloven, innebærer et langt steg fremover for brukermedvirkning. Brukere med langvarige relasjoner til offentlige tjenester forteller at innføring av individuell plan gir en opplevelse av å bli hørt og møtt med respekt i hjelpeapparatet. De opplever at deres egne ønsker får større vekt. Når man utarbeider en individuell plan, utløses også ressurser hos brukerne selv. Det er viktig for Regjeringen at retten til individuell plan nå blir godt kjent og tatt i bruk hos aktuelle brukere. Departementet arbeider med forskrift og veileder om ordningen.
Gjennom ordningen med brukerstyrt personlig assistanse har pleie- og omsorgstjenestene gått et skritt videre i å styrke brukernes innflytelse på utformingen av tjenestetilbudet. Ordningen bygger på nettopp de prinsippene som ligger til grunn for Regjeringens vektlegging av valgfrihet. Det er den som er bruker av tjenesten, som best kan vurdere hvordan tjenesten kan organiseres. Ordningen forutsetter at det er brukeren selv som ivaretar arbeidslederfunksjonen. Erfaringene er positive, og Regjeringen ønsker at ordningen i større grad tas i bruk. Det er også bakgrunnen for at Regjeringen for inneværende år har bevilget nær 49 mill. kr til stimuleringstilskudd til kommuner som vil etablere en ordning med brukerstyrt personlig assistent.
Å kunne velge tjenester selv og bestemme over eget liv og hverdag har en verdi i seg selv. Samtidig erfarer vi at brukervalgsordningen er et effektivt moderniseringsverktøy. Gjennom en slik ordning må kommunene og de ulike tjenesteytere, private og offentlige, dokumentere sine tjenester bedre. Man får et større mangfold av tjenester, og slik blir det lettere for brukerne å velge og utforme tjenester etter eget behov og egne ønsker. Brukervalgtenkningen bidrar til økt bevissthet om sammenhengen mellom kvalitet, organisasjon og ressursbruk hos alle involverte.
Beate Heieren Hundhammer (H) [19:34:59]: Jeg takker sosialministeren for svaret. Det er svært gledelig å registrere at Regjeringen har en offensiv strategi for å styrke muligheten for valgfrihet og brukermedvirkning i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene.
Sosialministeren påpeker at pleie- og omsorgstjenester er et kommunalt ansvar, og at kommunene skal ha frihet til å utforme tjenestene i tråd med lokale behov. Det er jeg helt enig i. Samtidig er det åpenbart at regjering og storting har et stort ansvar når det gjelder å stimulere og legge til rette for brukervalg og brukermedvirkning i kommunene.
Verdifulle erfaringer er høstet gjennom brukervalgsnettverket, og det er svært viktig at de praktiske verktøy og den metodikk som er utviklet, nå tas i bruk i kommunene.
For å oppnå resultater i form av økt valgfrihet må det fokuseres på muligheter, ikke på begrensninger. Akkurat slik har man tenkt i Eide kommune i Møre og Romsdal. De beviser nå at brukervalg er mulig, selv i en liten kommune.
Jeg vil få understreke at jeg legger til grunn at Regjeringen kontinuerlig vurderer nye virkemidler som virkelig fører til at kommunene aktivt sørger for et mangfoldig tjenestetilbud.
Erfaringene med brukervalg i pleie- og omsorgstjenestene viser at bare en mindre andel av brukerne aktivt benytter seg av retten til å velge en annen leverandør enn kommunene, men for dem som benytter seg av denne retten, er valgfriheten av avgjørende betydning.
Jeg vil også sterkt få understreke betydningen av god informasjon til brukerne, både om mulighetene til å velge og om de ulike alternativene. Jo bedre informasjon, jo mer reell blir valgfriheten.
Valgfrihet har en verdi i seg selv. Det er jeg glad for at sosialministeren er enig med meg i. Behovet for pleie og omsorg er et av våre mest fundamentale behov, og derfor er det ekstra viktig med valgfrihet nettopp på dette området.
Brukervalg og brukermedvirkning er stikkord for en helt ny tenkemåte, en tenkemåte som innebærer at det er brukeren og brukerens behov som settes i sentrum. Implementering av denne tenkemåten krever kontinuerlig fokusering både fra Regjeringens og fra kommunenes side.
Sosialministerens svar på min interpellasjon viser at Regjeringen tar dette arbeidet på alvor, og at man har klare planer og ambisjoner for økt valgfrihet og brukermedvirkning i pleie- og omsorgstjenestene. Det synes jeg er betryggende.
Jeg vil avslutte med å stille sosialministeren et spørsmål i forhold til de brukerne som ikke kan eller vil benytte seg av brukervalg. Brukerundersøkelser er et viktig stikkord, men det vil være et behov for objektive kvalitetskrav i tillegg. Hvordan vil sosialministeren sikre objektiv kvalitet for å ivareta denne gruppens behov for pleie og omsorgstjenester?
Statsråd Ingjerd Schou [19:37:55]: Brukerundersøkelser er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å sikre en god kvalitet på tjenestene. Det har vi understreket bl.a. i St.meld. nr. 45, som jeg refererte til i sted. Der har vi også sagt at de objektive kvalitetskravene må videreutvikles. Det finnes en rekke objektive kvalitetskrav, både i lovgivningen og i faglige normer for virksomheten. Både kommunene og den regionale stat har et ansvar for å sikre at disse kravene ivaretas i den daglige virksomheten. Det er krav i lovgivningen, bl.a. i kommunehelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven, og i sosialtjenesteloven er det bestemmelser om faglig forsvarlig nivå på tjenestene. Kvalitetsforskriften for pleie- og omsorgstjenestene inneholder regler som gir klare føringer for hvilke grunnleggende behov som skal dekkes. Sosial- og helsedirektoratet jobber også med en veileder til kvalitetsforskriften. I tillegg inneholder forvaltningsloven rettssikkerhetsgarantier som stiller krav til forsvarlig saksbehandling og klagerett.
I tillegg er det slik at kommunene har et selvstendig ansvar for å sikre at tjenester og tilbud er forsvarlige, det som går på egenkontroll og internkontroll. Det ansvaret er supplert med en plikt til internkontroll, som ligger der både etter sosialtjenesteloven og etter helselovgivningen. Det betyr at kommunene må ha etablert rutiner som på en systematisk måte sikrer at tjenestene har den nødvendige kvaliteten som de skal ha.
Foruten det har den regionale stat tilsynsansvar for de kommunale sosial- og helsetjenestene, og deres oppgave er nettopp å påse at de tjenester som gis fra kommunen, tilfredsstiller de myndighetskravene som ligger i lovgivningen og i henhold til forsvarlighetskravene. I tillegg til det har man fra direktoratets side et ansvar for å drive faglig veiledning overfor kommunene. Det skjer i form av rundskriv, veiledere og andre former for anbefalinger. De har også utarbeidet et forslag til nasjonal strategi for kvalitetsforbedring innenfor sosial- og helsetjenesten som en overordnet ramme for kvalitetsarbeidet.
I tillegg har Regjeringen inngått en avtale med Kommunenes Sentralforbund om utviklingen av de kommunale pleie- og omsorgstjenestene, og der er målet at vi innen utgangen av 2004 har etablert et kvalitetssystem nettopp for pleie- og omsorgstjenestene i kommunene.
Britt Hildeng (A) [19:41:28]: Det er påtakelig hvordan representanter fra høyresiden bruker honnørord som modernisering, valgfrihet og brukermedvirkning når det egentlig snakkes om privatisering og markedsstyring.
Det er ikke lenge siden vi her i Stortinget behandlet meldingen om kvalitet i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Det som var helt åpenbart i denne forbindelsen, var behovet for å fokusere på kvalitet i det som ble gitt av kommunale omsorgstjenester. Det ble ikke fokusert på manglende valgfrihet i forhold til tilbud, men derimot ble det klart dokumentert manglende tilbud.
Skal vi komme noen vei i utviklingen av den kommunale omsorgstjenesten, er det dette fokuset vi fortsatt må ha. Når brukere viser sin misnøye med omsorgstilbudet, er det ikke misnøye med manglende valgfrihet, men misnøye med manglende tildeling av tjenester. Får man tilbud om to timer hjemmehjelp hver fjortende dag eller hver tredje uke, er ikke problemet valgfrihet, men manglende omfang av tilbud. Beboere på sykehjem klager ikke på manglende valgfrihet, men de uttrykker misnøye med at det ikke er tilstrekkelig legetjeneste, og misnøye med at de må legge seg kl. 17 på ettermiddagen. Når personalet sier at de må starte med kveldsstellet tidlig på ettermiddagen på grunn av personellbrist, er ikke det et spørsmål om valgfrihet, men et spørsmål om å få innfridd grunnleggende rettigheter, noe som det offentlige må sikre.
Arbeiderpartiet er imot en utvikling som i stigende grad ser omsorgstrengende mennesker som kunder, og imot den sammenligning som også representanten Hundhammer gjorde, som sammenlignet pleietrengende med kunder i butikk eller i andre markedsforhold. Arbeiderpartiet ønsker å holde fast ved at det her dreier seg om samfunnets innbyggere og deres borgerrett til individuelt tilpassede omsorgstjenester, og denne type rettigheter vil for dem som har store behov, aldri kunne sikres gjennom markedet eller konkurranseutsetting. Vi ser derfor ingen grunn til at disse omsorgstjenestene i større grad enn nå skal baseres på private profittinteresser. Vår løsning er å sikre kvalitet i omsorgstjenestene. Det er det som eldre borgere etterspør.
Bent Høie (H) [19:44:55]: «Stadig fremmede folk i dusjen», er overskriften på et innlegg i VG på søndag. Leserinnlegget er underskrevet av «Sint barnebarn». Barnebarnet skriver om bestemoren, som i en alder av 90 år fortsatt er oppegående og bor hjemme. Hun trenger bare hjelp til å dusje, vaske håret, rulle det opp og vaske huset en gang iblant. Sånn sett fungerer tilbudet utmerket, skriver barnebarnet. Men så stiller barnebarnet et viktig spørsmål:
«Men forstår dere politikere at i den alderen tar det tid å bygge opp tillit, og hvor opprivende det er for de eldre når dere uten hensyn bare flytter rundt på systemet slik at de eldre må forholde seg til nye mennesker på så intime områder?»
Som én av de politikerne som har ansvar for tilbudet til de eldre, synes jeg at det er et veldig godt spørsmål. Det er i realiteten det spørsmålet representanten Beate Heieren Hundhammer òg stiller i sin interpellasjon. Vi har med rette de siste årene fokusert sterkt på utbygging av tilbudet til eldre. Regjeringen har, som sosialministeren viste til i sitt innlegg, nå også begynt arbeidet med å fokusere på kvaliteten på tjenestene. Der er valgfrihet og brukermedvirkning helt avgjørende. Det handler om hva man fokuserer på i tjenesten. I et regelstyrt system som bygger på monopol, på hvem som kan tilby tjenesten, og der debatten er om man skal ha en nasjonal minstestandard eller ei, vil brukeren bli mindre viktig.
Snus dette på hodet, slik at brukeren har mulighet til både å velge og velge vekk, tror vi at holdningene i hele systemet vil endre seg. Kanskje ville bestemor ha valgt å ha én eller to personer å forholde seg til, istedenfor at hun eller han nødvendigvis kom på en fast dag. Kanskje ville tryggheten som bestemor ville få ved å kunne velge tilbud hjemme selv, føre til at hun følte at det ville gå fint å bo hjemme lenger – ja kanskje livet ut.
Dette setter innlegget fra representanten Britt Hildeng i et merkelig lys. Det virker som om Arbeiderpartiet fortsetter en debatt som pågikk for ti år siden. Jeg tror faktisk at bestemor gjerne ville følt seg som en kunde hvis hun hadde hatt muligheten til det, hvis hun hadde kunnet velge trygghet, stabilitet, hvis det var et alternativ. I dagens system er dessverre den valgmuligheten til stede i altfor få kommuner.
Harald T. Nesvik (FrP) [19:48:27]: Jeg vil gi honnør til interpellanten for å ha reist en viktig debatt. De få talerne som hittil har hatt ordet, viser at dette er et av de områdene der det faktisk er skillelinjer i denne salen.
Man må jo nesten være medlem av Arbeiderpartiet – og ha vært det i en årrekke – for å kunne klare å framstille ordene «brukermedvirkning» og «valgfrihet» som negativt ladede ord. Jeg synes at det nærmest er en prestasjon i seg selv. Og når det gjelder ordet «kunde»: Ja, for all del, man må ikke bli kunde når man blir eldre. Det skal man bare være når man er oppegående og ikke har behov for hjelp. Da er det flott å kunne være kunde og få lov til å velge. Men hvis man blir gammel og har behov for hjelp, må man for Guds skyld ikke bli kunde!
Når jeg blir eldre og har behov for hjelp, håper jeg virkelig at de som skal yte meg en tjeneste, i hvert fall ser på meg som en kunde, en kunde som faktisk, hvis jeg ikke får den tjenesten som jeg ønsker, kan få lov til å velge. Og hvis jeg ikke får en skikkelig tjeneste, kan jeg gå til noen andre. Det skulle da blott mangle at ikke vi skulle få lov til å velge også når vi blir gamle og pleietrengende!
Det store skrekkscenarioet er jo bestemor ut på anbud. Det er fælt! Selv det at bestemor faktisk skal få lov til å velge hvilket sykehjem hun eventuelt skal få lov til å komme på i framtiden, har i debatten nærmest blitt sett på som negativt.
De som har penger nok, har alltid hatt valgmuligheter. De har alltid kunnet velge. Det å innføre den form for valgfrihet som det her vises til, gjøres faktisk for at folk flest også skal kunne få velge, ikke bare de med de feteste lommebøkene. Det er viktig at vi faktisk er kommet så langt at pengene kan følge den enkelte, ut fra det behovet som den enkelte har for pleie- og omsorgstjenester, at de fritt kan gå ut og kjøpe de tjenestene som de ønsker og har behov for. Først da får vi et system som kan fungere. I dag må folk flest stå der med lua i handa og ta det de blir tilbudt av kommunen. Er man misfornøyd med det, får man ikke noen annen hjelp, for det er den hjelpen man har å tilby.
Jeg er helt enig med interpellanten, som sa: Valgfriheten i seg selv er også en verdi. La oss sette valgfriheten så høyt som borgerne gjør, så kan de også få de tjenestene som de har behov for og fortjener.
Sigbjørn Molvik (SV) [19:51:49]: Interpellanten er opptatt av ord som valgfrihet og medvirkningsmuligheter for brukerne når det gjelder tjenester som det offentlige tilbyr. Den type generelle betraktninger er det jo ikke så vanskelig å være enig i. Men det viktige er hva slags frihet vi snakker om.
Høyre framstiller det slik at det folk er aller mest opptatt av når det gjelder barnehageplass, skoleplass eller, som her, sykehjems- eller omsorgsboligplass, er å være kunder på shoppingrunde for å finne den beste varen, med den beste kvaliteten og til lavest mulig pris. Jeg tror ikke at folk flest er så veldig opptatt av denne type valgfrihet. Jeg tror svært få gamle, syke og pleietrengende ønsker å flytte rundt i landet alt etter hvor de beste sykehjemmene eller omsorgsboligene er. Det som imidlertid er avgjørende når folk har behov for hjelp og bistand, enten det skal skje hjemme, i omsorgsboliger eller på sykehjem, er at tilbudet faktisk fins, og at det fins der folk bor, og i tillegg sjølsagt at kvaliteten på dette tilbudet oppleves som god av brukerne.
Denne friheten er SV opptatt av å sikre også pleie- og omsorgssektoren. SV vil sikre både at omfanget av det offentlige pleie- og omsorgstilbudet er tilstrekkelig, og at kvaliteten på det offentlige tilbudet skal være høy. Det betyr en høyere kvalitet enn det det mange steder er i dag. Dette er den viktigste friheten for brukerne i pleie- og omsorgssektoren.
Stortinget behandlet for få uker siden St.meld. nr. 45 for 2002-2003, om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene. Det aller viktigste for SV i behandlingen av den saken var å understreke at det ikke ville være mulig å oppnå verken stor nok kapasitet eller god nok kvalitet i pleie- og omsorgssektoren uten både flere hender og mer kvalifiserte hender til å gjøre denne jobben. Og det vil bety et betydelig økonomisk løft for norske kommuner å sørge for dette. Innenfor de økonomiske rammene norske kommuner har i dag, mener SV helt klart at det rett og slett ikke er mulig. Da er det ikke valgfriheten Høyre snakker om, som er det viktigste. Utfordringen til Høyre her i Stortinget, og til statsråden fra Høyre, vil være om de faktisk tror at valgfriheten knyttet til høy kvalitet, som partiet er så opptatt av, lar seg realisere innenfor dagens kommunaløkonomi. Ellers blir dette bare prat!
Så er sjølsagt SV også opptatt av at det er de som er brukere av pleie- og omsorgstjenesten, som er de rette til å vurdere hva som er god kvalitet, og det betyr også at de må få stor grad av medvirkning, medbestemmelse og reelle klagemuligheter dersom de ikke er fornøyd med tilbudet. Dette er viktig for å utvikle kvaliteten. Men de som vil ha den kvaliteten vi etterspør, må også være villige til å betale prisen, og i det spørsmålet har Høyre lite å bidra med.
Per Steinar Osmundnes (KrF) [19:55:16]: I denne debatten ønskjer eg å fokusere på mottakarane av tenestene og ikkje debattere for eller imot private tilbydarar av tenester til eldre og pleietrengande.
I ein reportasje i Aftenposten den 23. april møter vi fru Berger, som treng hjelp til husstell, og som ønskjer dette presist og godt levert av ein hjelpar som ho kjenner. Det blir vanskelegare for ein heimehjelpar å ikkje komme til avtalt tid når brukaren har høve til å bytte, seier ho. Eg unner fru Berger og alle andre å kunne velje fritt mellom ulike tilbydarar av offentlege tenester der det lèt seg gjere.
I dei seinare åra har vi hatt ei eldrepolitisk satsing for at eldre skal få bu heime lengst mogleg. Derfor finn vi eit behov for omfattande pleie i heimen. Mange av desse slit med psykiske lidingar og demens. Ein del eldre føler seg av og til også isolerte i sin eigen heim.
Heimehjelparen skal innanfor knappe tidsrammer ivareta dei mest grunnleggjande behova. Desse eldre har ikkje alltid moglegheit til å velje, eller pårørande i nærleiken som kan passe på at rekningar blir betalte, eller at tenester blir bestilte. Eg er derfor glad for at vi i dag også har klart å setje fokus på nettopp desse.
I innstillinga til St.meld. nr. 45 for 2002-2003 slo fleirtalet i sosialkomiteen fast at det er eit offentleg ansvar å sørgje for nødvendige pleie- og omsorgstenester til den enkelte. Kristeleg Folkeparti meiner at det ikkje er avgjerande kven som utfører tenestene, men at tenestene held nødvendig kvalitet. Regjeringa har sett i verk eit omfattande arbeid for å leggje til rette for valfridom og brukarmedverknad i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene.
Dei som ønskjer det, kan velje utførarar av tenestene. Men det skal ikkje vere eit krav om å velje tenester for brukarar som ikkje kan eller ikkje ønskjer dette. Eg er derfor glad for at sosialministeren har streka under at brukarane sine behov for tenester av god kvalitet skal takast i vare, heilt uavhengig av vilje eller evne.
Større brukarval og brukarmedverknad er i medvind. Det er bra å kunne tilby større valfridom og medverknad til mottakarar av hjelp. Å få innverknad på sin eigen livssituasjon ved å velje utforminga av tenestene når ein i utgangspunktet er avhengig av hjelp, styrkjer kjensla av vørdnad. Kristeleg Folkeparti er oppteke av at dei som ikkje lenger nyttar høvet til val i livet – dei svakaste eldre – også skal bli tekne vare på.
Kristeleg Folkeparti meiner at kvaliteten på tenestene, både offentlege og private, først og fremst må bli målt etter korleis vi evnar å ta vare på brukarane av tenestene som menneske. Ved overgang til meir brukarval og brukarmedverknad i kommunale tenester er det derfor viktig å ha med seg at når det blir laga standardar for heimetenesta, må desse også ta vare på dei svakaste brukarane sine behov. Dette krev at vi som politikarar evnar å ha to tankar i hovudet på ein gong: å helse brukarval og brukarmedverknad velkomne i pleie- og omsorgstenesta, men også å ta dei svake sitt perspektiv og å utvise handlekraft på vegner av dei.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:58:30]: Det er veldig bra at spørsmålet om ei meir verdig omsorg kjem på dagsordenen.
Men når eg lyttar til interpellanten si samanlikning mellom omsorgstenester og bil, frisør og til og med tannpasta, synest det meg å vera eit hav av avstand mellom Høgre si oppfatning av kvardagen som pleietrengande, som pårørande eller som tilsett i pleie- og omsorgstenesta, og dagens realitet i dei fleste kommunane i dette landet.
Eg går ut frå at Høgre både i storting og regjering veit at det framleis er eldre i dette landet som lever i uro for om dei får ein sjukeheimsplass når dei har bruk for han, om dei har moglegheit for å få ein omsorgsbustad, om dei får det nødvendige timetalet frå heimesjukepleia, så dei kan få bu heime, som lurer på korleis dei kan unngå kutt i dei høgst nødvendige heimehjelptimane. Valfridomen for mange lokale folkevalde består for tida anten i å kutta nattevakter, kutta dagsenter og kanskje kutta ein skule, eller iallfall kutta ein del timar i tilrettelagd opplæring.
Senterpartiet ynskjer ei meir verdig omsorg. Vi vil at dei som har bruk for ein institusjonsplass, skal ha høve til å få det. Vi vil at den enkelte skal ha påverknad både i forhold til kvar ein skal få omsorg, og kva timetal den enkelte meiner å trenga, og òg at dette har eit innhald som gjer at det er ressursar både til legetenester og til ulike aktivitetar, slik at den enkelte blir møtt med respekt og verdigheit, ja til og med at det personellet som skal utøve desse tenestene, skal ha høve til å oppdatera seg på kunnskap i det arbeidet dei skal utføra. Men då er det altså ein viktig føresetnad, og det er at det er samsvar mellom oppgåver og midlar i Kommune-Noreg.
Er det verkeleg slik at Høgre ikkje i det heile er bekymra over dei manglande midlane? Er det òg slik at Høgre ikkje i det heile er bekymra over at talet på deltidsstillingar i Kommune-Noreg på to år har gått frå 31 pst. til 42 pst., og at det faktisk går mykje reservekompetanse der ute som kunne sytt for tryggleik, føreseielegheit og ei eldreomsorg med respekt og verdigheit. Det er ikkje midlar!
Bjarne Håkon Hanssen (A) [20:02:03]: Jeg tror dette er eksempel på en debatt vi skal ha mye av i tiden som kommer. Jeg er enig med representanten Harald T. Nesvik, som sier at dette er et område der det virkelig går ideologiske skillelinjer.
Det som er interessant, er å diskutere hva slags grenser som skal trekkes mellom typer tjenester som vi skal ha i det norske samfunnet, som det offentlige helt og fullt skal ha ansvar for, både ansvar for at de i det hele tatt kommer opp, men også ansvar for å yte dem, og hva slags tjenester i det norske samfunnet som er egnet for at det offentlige har et ansvar, men at det er – for å si det slik – hipp som happ hvem som utøver dem. Dette er en debatt alle politiske partier har. Så langt har jeg ikke hørt noen f.eks. si at det ikke spiller noen rolle hvem som er soldater. Så langt har jeg ikke hørt noe parti si at det ikke spiller noen rolle hvem som er politifolk. Også høyresiden i det norske samfunnet sier veldig klart at det norske samfunnet må ha et politi, og politiet må være ansatt i det offentlige. Politiet må både ha ansvar for og yte polititjenester.
Hvor går da grensen for når det er uinteressant hvem som yter? Jo, det er åpenbart at i hvert fall høyresiden i det norske samfunnet sier at i eldreomsorgen og pleie- og omsorgsektoren trengs det ikke lenger offentlig ansatte for å yte tjenestene. Og hva er det man da samtidig sier? Jo, det man samtidig sier, er at eldreomsorgen og pleie- og omsorgssektoren i og for seg er velegnet som et forretningsområde. For hvis flere enn det offentlige skal yte det, går det altså over i privat sektor. Med andre ord: Det er velegnet som et forretningsområde. Da begynner vi med en gang å diskutere en del begreper i forhold til pleie- og omsorgssektoren i Norge, det å gjøre pleie- og omsorgssektoren til et investeringsobjekt, et forretningsområde, et sted å drive butikk. Skal vi investere i Kværner, eller skal vi investere i AS Eldreomsorg? Hvor får vi størst avkastning? Hvor får vi størst utbytte? Hvor yngler pengene våre best? Høyresiden tar altså det klare ideologiske valg at det er uproblematisk å si at det å yte tjenester til gamle og syke er en kapitalplasseringssak, mens venstresiden i norsk politikk heldigvis står på at nei, på dette området er det viktig at det offentlige både har ansvar og yter tjenestene. Problemet i norsk eldreomsorg er ikke mangel på valgfrihet, problemet er mangel på gode tilbud.
Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Egil Hestnes (H) [20:05:25]: Det er ganske typisk at mens Høyre er opptatt av valgfrihet og brukermedvirkning, ja, så er Arbeiderpartiet fortsatt mest opptatt av å ta vare på det systemet som har vært, altså offentlig monopol på de aller viktigste velferdstjenestene.
Hvorfor skal ikke de eldre ha rett til å velge når de ikke lenger er i stand til å klare seg selv? Er det noen som i fullt alvor mener og tror at folk stort lenger vil finne seg i monopol – privat eller offentlig?
Regjering og storting bør absolutt motivere og stimulere kommunene til å legge forholdene bedre til rette for valgfrihet og brukermedvirkning. Ja, dette er egentlig så viktig for utviklingen av pleie- og omsorgstjenestene lokalt at de kommunene som prioriterer det, helst burde ha fått en betydelig påskjønnelse fra staten.
Jeg oppfordrer statsråden til å gå enda mer offensivt til verks for å bidra til reell valgfrihet og brukermedvirkning. En slik utvikling vil også bidra til å utvikle kvaliteten på tjenestene.
Representanten Bjarne Håkon Hanssen var veldig opptatt av grenser for ansvar. Kanskje er det ikke så forferdelig viktig å holde fast på gamle grenser eller å trekke nye grenser for velferdstilbudet. Kanskje er det aller viktigst å se etter nye muligheter for å utvikle enda bedre tjenester.
Karin Andersen (SV) [20:07:23]: Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i noe som det høres ut som om flertallet nå er enige om, nemlig at man skal få etter behov. Det er en god ting, og hvis vi kunne begynne der og si at man skal få etter behov når det gjelder pleie- og omsorgstjenester, så er det jo ikke slik at brukervalg nødvendigvis forutsetter konkurranseutsetting og privatisering. Det er fullt mulig hvis man mener alvor med større muligheter til brukervalg og medvirkning, at det kan gjøres tilgjengelig også innenfor et offentlig drevet system. Det er jo her skoen har trykt i mange år. Og det gjelder jo ikke bare kommunesektoren, det gjelder i høyeste grad staten, som ikke har vært spesielt god til å lytte til sine brukere og innbyggere, men som veldig mange ganger har lukket ørene og sagt at dette får du, og er du ikke fornøyd med det, får du ingenting. Det er klart at det er ingen akseptabel situasjon. Det må være muligheter til å klage, det må være muligheter innenfor et offentlig system til å rette opp det som er feil, og til å sikre at kvaliteten er god. Det må bli større muligheter for folk til f.eks. å klage på en hjemmehjelp som kommer hjem til deg, og som ikke er velegnet til jobben, eller der det kan være personlige motsetninger. Det er jo ikke hvem som helst man vil ha med i dusjen, som andre har sagt her. Jeg stusser litt på at respekt for innbyggerne og for den enkelte i forhold til at de skal få dekt sine behov for omsorg og pleie når de trenger det, ikke skal være kjernen her, men at det hele tiden ligger under at man ønsker å åpne opp, slik representanten Bjarne Håkon Hanssen sier, nye forretningsområder, og at det er det som ligger bak. Jeg etterlyser altså en genuin opptatthet av at folk må få noe større valgmuligheter, for det er klart at de fleste av oss vil ta flere valg. Vi vil bestemme mer sjøl etter hvert.
Og så er det også helt riktig at det er noen som i noen av livets faser ikke vil være i stand til å ta slike valg. Jeg har vært syk. Den gangen var jeg lite opptatt av å bla i glansete kataloger for å se hvilket sykehus som var det beste til å behandle meg. Jeg var genuint opptatt av å få hjelp der og da, av at det var noen som kvalitetssikret tilbudet for meg og sikret at jeg fikk det. Og det er vi altså nødt til å ha med når vi diskuterer dette.
Vi må også diskutere om det vil bidra til en god samfunnsutvikling at vi i livets ulike situasjoner blir bydd å velge oss vekk fra et fellesskap istedenfor å gå inn og forsøke å rette opp det som er feil her – hvis brukerens og innbyggerens mulighet blir at du trenger ikke å klage, du kan bare velge vekk, velge noe annet. Og så skal vi liksom være fornøyd med at f.eks. en eldreomsorgsinstitusjon ikke er god nok. Det er ikke SV. Vi mener at det må settes kvalitetskrav som skal gjelde.
Per Sandberg (FrP) [20:10:46]: Jeg er enig med mange av representantene som sier at denne debatten kanskje er et forspill til en meget stor og viktig debatt som kommer omkring de ideologiske standpunktene vi har i denne type saker.
Derfor er det også interessant å få lov til å ta ordet etter at representanten Hanssen har etterlyst ansvaret i forhold til brukermedvirkning. Jeg registrerer igjen at Hanssen, som står først i rekken når det gjelder å kritisere at brukerne selv skal få lov til å bestemme hvilke behov de har – det er jo interessant i seg selv, selvfølgelig – stadig vekk liksom pulveriserer ansvaret ved at den enkelte brukeren selv får lov til å bestemme. Det er litt merkelig. Jeg har registrert at Høyres representant, som var oppe her i sted, var veldig tilhenger av brukermedvirkning, noe som da ikke gir seg utslag her i salen, i hvert fall, men vi håper jo at Høyre også skal komme etter på sikt. Men poenget er selvfølgelig at når det gis større brukermedvirkning og brukerfinansiering, så er det jo fortsatt det offentlige som skal ha ansvaret, det er fortsatt det offentlige som skal ha ansvaret for finansiering, og det er fortsatt det offentlige som skal ha ansvaret for å sikre en viss kvalitet. Men i utgangspunktet så er det jo den enkelte bruker selv som vil kontrollere kvaliteten på det tilbudet som gis. Hvis tilbudet ikke innehar en kvalitet som tilfredsstiller, så vil jo det tilbudet falle bort automatisk, for da vil jo ikke brukeren velge det tilbudet. Det er det som er det fine med brukerfinansiering.
Jeg er også skeptisk til at Arbeiderpartiet, med Bjarne Håkon Hanssen i spissen, stadig vekk har en så grunnleggende mistro til dem som allerede i dag leverer tjenester til eldre og syke, nemlig private og humanitære organisasjoner. Det er jo det Arbeiderpartiet også gjør med sin kritikk når det gjelder brukermedvirkning.
Et annet interessant punkt, som er gjennomgående, og som har vært det i tre–fire år, er at kommunal sektor har manglende finansiering for å skaffe brukbare tilbud. Ja vel, men med statlig indirekte finansiering opp mot de tjenestene vi snakker om, vil finansieringen være garantert, og da vil vi slippe den tilbakemeldingen vi får fra kommunesektoren om at reformer ikke blir finansiert fra statens side, da vil de bli fullfinansiert. Da vil det kanskje koste noe mer penger, men jeg har registrert at det også er veldig viktig for Arbeiderpartiet at slike reformer skal finansieres. Arbeiderpartiet er nå veldig stolt over at de har fått på plass noen ekstra hundre millioner til sykehusene, og da er det pengene som teller, og det er jo også det dette handler om.
Beate Heieren Hundhammer (H) [20:14:22]: Jeg vil få takke for en interessant debatt, en debatt som dessverre har avslørt – og det var verre enn jeg trodde – at venstresiden ikke har beveget seg noe når det gjelder skepsis til alt som ikke utføres i offentlig regi. Og jeg må spørre med hvilken rett representantene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har til i det hele tatt å stille spørsmål ved om folk skal ha mulighet til å velge. Det burde være en selvfølge. Venstresidens argumentasjon avdekker en skremmende liten respekt for eldre mennesker.
Motstanderne av valgfrihet i denne debatten argumenterer mot valgfrihet på grunn av mangel på tilbud. Det er ingen motsetning mellom valgfrihet og et eventuelt utilstrekkelig tilbud. Uansett hvor omfattende tilbud man får, må man kunne ha valgfrihet innenfor det tilbudet man faktisk får. Får jeg fem timer hjemmehjelp, må jeg kunne ha brukervalg og brukermedvirkning innenfor de fem timene, selv om jeg ideelt sett skulle hatt ti. Manglende tilbud enkelte steder brukes som en unnskyldning for fortsatt umyndiggjøring av eldre mennesker.
Noen sier at jeg sammenligner tannpasta og pleie- og omsorgstjeneste. De kan ikke ha lyttet til hva jeg sa, og de var kanskje ikke i salen heller da jeg hadde innlegg. For det var snarere tvert imot: Jeg sa at pleie- og omsorgstjenesten var mye viktigere enn alle de andre valgfrie mulighetene vi har i samfunnet. Og derfor er det uforståelig at vi ikke har kommet lenger i brukervalg.
Jeg har også lyst til å spørre: Hva er egentlig privat leverandør? Det kan være så mye. Det trenger ikke å være et nasjonalt eller et internasjonalt konsern. Det kan f.eks. bety at to sykepleiere slår seg sammen, danner et AS og tilbyr hjemmetjenester til eldre i sitt nabolag. Skaper dét utrygghet? Er dét kald og kynisk markedstenkning, når brukervalg i hjemmetjenesten handler om anstendighet fra samfunnets side og selvrespekt for eldre mennesker? Men jeg registrerer at venstresiden synes at det er en skam å skape sine egne arbeidsplasser ved å yte omsorg til andre, i Norge i 2004. Det er viktig å huske på, som også representanten Sandberg var inne på, at vi her snakker om tjenester som er et kommunalt ansvar. Det er det offentlige som skal betale, uansett hvem som utfører tjenesten.
Men det venstresiden sier her i dag i denne debatten, er at valgfrihet skal forbeholdes dem med mest velfylt lommebok. Valgfrihet er et gode i seg selv. Noen snakker bare om penger. Det er venstresiden som snakker om penger. Men valgfrihet handler først og fremst om kvalitet. Jeg tror at kvaliteten blir satt i høysetet hvis vi får økt brukervalg. Har vi flere leverandører av tjenester, vil de måtte konkurrere på kvalitet for å tiltrekke seg flest mulige brukere. Og da kommer jeg kanskje til det som er aller, aller viktigst med økt valgfrihet innenfor pleie- og omsorgstjenesten, og det handler om trygghet. Valgfrihet skaper trygghet fordi hver enkelt selv får kontroll over sin egen situasjon og kan planlegge for framtiden. Det er den enkelte selv som best avgjør, og ikke styringskåte politikere og byråkrater.
Statsråd Ingjerd Schou [20:17:46]: Debatten om brukervalg og brukermedvirkning avdekker viktige ideologiske skillelinjer i norsk politikk. Venstresiden er opptatt av at folk ikke bør få velge, fordi de kanskje ikke vet sitt eget beste. Venstresiden, slik som jeg ser det, mener den offentlige monopolordningen er den beste, og gir inntrykk av at bare offentlig ansatte kan være varme og omtenksomme. Jeg ser at venstresiden er bekymret for endring, kanskje fordi dette kan være i strid med det som ligger der av interesser fra fagbevegelsen. Det blir feil hver eneste gang når jeg hører representanter fra Arbeiderpartiet si at dette er marked og privatisering, når alt vi har sagt, er at det er det offentlige som har ansvaret.
Regjeringen er opptatt av at enkeltmennesker har ulike ønsker og ulike behov. De offentlige tjenestene må nettopp gjenspeile dette mangfoldet. Vi tror faktisk at de aller fleste brukerne kan – og også vil – avgjøre viktige spørsmål i sitt eget liv, også i forhold til offentlige tjenester. Vi tror at de offentlige tjenestene faktisk blir bedre dersom brukerne får økt innflytelse på hvordan de utformes. Vi vet at ansatte i private firmaer eller i ideelle organisasjoner kan gi både god pleie og omsorg. Brukervalg og brukermedvirkning handler om hver enkelt og enkeltmenneskets innflytelse på sitt eget liv og samfunnet for øvrig, og da må også den enkelte få komme til orde og ha en valgfrihet som er reell.
Regjeringen mener at det beste tjenestetilbudet utformes lokalt, og at det er kommunene som selv må vurdere hvordan de vil organisere tjenestetilbudet, ut fra sin kjennskap til lokale forhold. Regjeringen vil imidlertid støtte og stimulere kommuner som nettopp vil innføre brukervalg, og, som jeg tidligere har vært inne på, er det også etablert nettverk mellom kommuner som ønsker å gjennomføre slike reformer. Kommunaldepartementet har utgitt en veileder som nettopp er til hjelp i det praktiske arbeidet, erfaringskonferanser har vært avtalt, og brukermedvirkning er satt på dagsordenen i det som er det generelle kvalitetsarbeidet på pleie- og omsorgssektoren.
Når jeg en dag trenger hjelp fra det offentlige til pleie- og omsorgstjenester, vil jeg selv avgjøre hvem det er som skal komme hjem til meg. Jeg tror alle, også venstresiden, vil ha denne retten både til å være med og bestemme og til å ha innflytelse på eget liv, og jeg mener tiden er inne for en mer moderne og brukervennlig offentlig forvaltning.
Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten i sak nr. 10 avsluttet.