Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet og Høyre 20 minutter hver, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe, og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:08:08]: (ordfører for saken): Kommunalkomiteen bad i sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 for 2001-2002 om en melding «om arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk i det 21. århundret». I den meldingen som nå er presentert og ligger til behandling, er det lagt opp til en slik bred drøfting.

Det må ikke være tvil: Kampen mot arbeidsledighet er denne Regjeringens kamp nr. 1. Og i denne meldingen omtales de mer langsiktige utfordringene for å fremme et velfungerende arbeidsmarked. Utfordringene knyttet til å motvirke utstøtingsprosessen i arbeidsmarkedet er tillagt stor vekt. Et velfungerende arbeidsmarked er også et fleksibelt arbeidsmarked, som raskt tilpasser seg endret etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft, uten at det oppstår høy ledighet eller stor avgang fra arbeidslivet.

Et velfungerende arbeidsmarked skal bidra til at personer som ønsker å tilby sin arbeidskraft, skal kunne ha muligheten til å få og beholde arbeid i en lang yrkeskarriere. Det forutsetter kvalitativt gode arbeidsplasser, hvor bedriftene legger til rette for en langsiktig forvaltning av bruk av arbeidskraften hos de arbeidstakere de har ansatt.

Skillelinjene i norsk politikk kommer meget godt til syne i behandlingen av denne meldingen. Regjeringspartiene finner støtte hos Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står stort sett sammen om sin forherligelse av offentlig sektor.

Arbeidsmarkedet er landets viktigste marked, og mennesker er Norges viktigste ressurs. Arbeidsledighet er sløsing med ressurser, og ledigheten må bringes ned. Det er derfor svært tilfredsstillende å se at Regjeringens politikk virker. Det er ingen ting som er så viktig som bedriftenes rammevilkår i kampen mot arbeidsledighet. Uten lønnsomme bedrifter vil heller ingen sette ledige hender i arbeid. Størstedelen av de 20 milliardene i skattelettelse under denne Regjeringen har gått til lettelser i bedriftsbeskatningen. Jeg vil utfordre Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti på om deres skatteskjerpelser ville gi flere eller færre arbeidsledige. Mitt svar er entydig: Skatteøkninger gir dårligere lønnsomhet for bedriftene, og de samme bedriftene ansetter ikke like mange som tilfellet ville ha vært dersom de hadde hatt bedre resultater. I verste fall blir de ansatte sagt opp fordi bedriften skattes i hjel og ikke har lønnsomhet over tid.

Når det gjelder Norges Banks foliorente og kronekursen, er begge delvis politikerstyrt. En stram finanspolitikk, slik denne Regjeringen har ført, og fører, har bidratt til det rekordlave rentenivået vi har i Norge. Vi har med det innfridd de tre mest framtredende kravene i sysselsettingspolitikken: Lavere skatter, lavere rente og en svakere kronekurs. Det må likevel sies at sistnevnte har styrket seg i den seneste tiden, sterkt hjulpet av en skyhøy oljepris.

Alle partier, med regjeringserfaring i det minste, vet at arbeidsledigheten svinger. Det norske arbeidsmarkedet har svekket seg hvert år siden 1998. Særlig i årene 2002 og 2003 økte ledigheten kraftig. Svake internasjonale konjunkturer, høy kronekurs, et høyere rentenivå og høyere kostnadsutvikling enn hos våre handelspartnere har bidratt til denne svake utviklingen.

Jeg er tilfreds med at ledigheten synes å ha nådd et toppunkt høsten 2003 og siden har falt noe tilbake. Det er også tilfredsstillende å se at Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og Norges Bank i sine prognoser viser en bedring i arbeidsmarkedet. Innledningspunktet mitt ligger likevel fast: Arbeidsledigheten er for høy, og må bringes videre ned.

Det er her svært relevant å sitere Statistisk sentralbyrå:

«Arbeidsledigheten økte mindre i denne nedgangskonjunkturen enn hva tilfellet har vært i andre nedgangskonjunkturer siden 1970-tallet. Med dette utgangspunktet kan en si at stabiliseringspolitikken har vært vellykket gjennom 2003.»

Dette er hentet fra Økonomiske analyser nr. 1 2004.

Hvert år står rundt en halv million jobber ledige. Samtidig viser tall fra 1997 at i gjennomsnitt 11 pst. skifter arbeid i løpet av året. Det er lavere i forhold til de land det er naturlig å sammenligne seg med. For regjeringspartiene er det en god arbeidsmarkedspolitikk å legge til rette for at færrest mulig er innom lediggang i forbindelse med et jobbskifte, og at langtidsledigheten motvirkes gjennom målrettede tiltak.

Når det store flertallet klarer seg selv på arbeidsmarkedet, må ikke den offentlige politikken rettes inn mot alle, men mot det mindretallet som faller utenfor. I klartekst betyr det en sterkere målretting av offentlige tiltak, som Aetat. Det ligger likevel fast at den enkelte selv er ansvarlig for å skaffe seg arbeid og for sin egen yrkeskarriere. Det må likevel erkjennes at ikke alle klarer det alene, og trenger hjelp enten av private formidlingsbedrifter eller av Aetat. Aetat er det viktigste virkemidlet i arbeidsmarkedspolitikken. Det er viktig at etaten til enhver tid fungerer på en best mulig måte for å bidra til lav ledighet, god brukerservice og en effektiv ressursbruk. Det er gledelig at det er gjort et betydelig arbeid for å utvikle arbeidsmiljøet og å redusere sykefraværet i Aetat. Aetats organisasjoner og kompetanse må gjenspeile de oppgaver etaten er stilt overfor. God samhandling med andre offentlige etater og eksterne tilbydere av arbeidsmarkedstjenester er viktig for at det skal ytes en best mulig og helhetlig oppfølging av brukerne.

Med denne Regjeringen bevilget Stortinget i 2003 midler til 420 årsverk i Aetat, noe som er den største tilførselen av årsverk på ti år. Aetat må videreutvikles som en moderne etat og må sammen med jobbsentre utvikles og forbedres slik at de arbeidssøkende gis mulighet til egenaktivitet, og at den forbedres. Ressurser vil dermed kunne frigjøres til ytterligere innsats overfor grupper som står overfor forsterket bistand fra Aetat.

Jeg vil også påpeke at tidligere investeringer i nye økonomi- og saksbehandlingssystemer må følges opp, slik at mer av personalressursene kan overføres til brukerrettet virksomhet. Sammen med resultat- og aktivitetsbasert finansiering for enkelte av Aetats tjenester vil dette ytterligere kunne gi en forbedring og bedre oppfølging av jobbsøkere og yrkeshemmede som trenger bistand.

Det er tydelig at en stor del av de mest utsatte arbeidssøkergruppene benytter seg av tjenester fra flere velferdsinstanser, trygdeetaten, Aetat og sosialkontoret. Oppfølging av den enkelte bruker kan bli utilfredsstillende, og det er behov for assistanse fra flere instanser samtidig. Det er viktig – og her er komiteen samlet – at hjelpeapparatet opptrer helhetlig. Det er derfor svært lite tilfredsstillende å registrere at St.meld. nr. 14 for 2002-2003 om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten, SATS, ikke har blitt implementert.

Regjeringspartiene er tilfreds med at Norge har blant OECD-områdets høyeste yrkesfrekvens, og at tre fjerdedeler av befolkningen mellom 16 og 74 år er tilknyttet arbeidslivet. Sammenlignet med EU-landene har Norge også en høy yrkesdeltaking blant eldre. To tredjedeler av norske 55–64-åringer deltar i arbeidsmarkedet. Likevel bekymrer den langsiktige utviklingen i arbeidsmarkedet. Stadig færre yrkesaktive pr. pensjonist vil gi økt press på velferdsgodene og skattesystemet.

Jeg ser også rom for bekymring ved at så mange mennesker befinner seg utenfor arbeidsmarkedet. Spesielt doblingen av antall uførepensjonister, fra 160 000 i 1980 til 300 000 mennesker i 2003, er alarmerende. I tillegg forsvinner rekordmange dagsverk i sykefravær, og AFP bringer ytterligere ressurser ut av arbeidsmarkedet.

Sykefraværet har en enorm samfunnsmessig og menneskelig kostnad. Det er grunn til å være bekymret over utviklingen i både det egenmeldte og det legemeldte sykefraværet. Langtidsfraværet fra arbeidsmarkedet, enten som følge av sykefravær eller av arbeidsledighet, gjør at svært mange finner det problematisk, og kanskje til og med svært problematisk, å komme tilbake i arbeid.

Det at 620 000 mennesker i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet, gjør at dette er en av hovedutfordringene. Denne restarbeidsevnen til alle disse menneskene må brukes. Den er en stor samfunnsmessig ressurs. Jeg er glad for at Regjeringen har igangsatt et systematisk arbeid for å endre på dette.

Til slutt vil jeg si at en generell adgang til å ansette arbeidstakere midlertidig inntil 12 måneder over en periode på tre år er et bidrag til å få flest mulig så raskt som mulig i arbeid. Jeg håper Regjeringen tar dette med seg i arbeidet videre.

Regjeringspartiene støtter vedtakets I og vil stemme mot de resterende romertall.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [10:18:40]: Etter at regjeringa Bondevik II tok over regjeringsansvaret i oktober 2001 har arbeidsløysa auka kraftig. Den gongen var det i underkant av 70 000 ledige, rekna med dei som var på tiltak. Sidan oktober 2001 har over 17 000 fleire yrkeshemma blitt arbeidslause. Det totale talet på arbeidssøkjarar som er registrert hos Aetat, har auka frå om lag 163 000 til vel 236 000 personar sidan oktober 2001. Det er dermed over 73 000 personar som er sette heilt eller delvis utanfor arbeidsmarknaden i den perioden som regjeringa Bondevik II har hatt regjeringsansvaret. Samtidig har me hatt ein kraftig auke i talet på uføretrygda. Med andre ord har svært mange blitt støytte ut av arbeidslivet i den tida Bondevik II-regjeringa har hatt ansvaret.

Er det slik at representanten Skovholt Gitmark meiner at regjeringa Bondevik så langt har lukkast i arbeidsmarknadspolitikken?

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:19:54]: Arbeidsledigheten er for høy. Arbeidsledigheten skal bringes videre ned. Hvis en sammenligner med tidligere perioder og ser på tall fra Statistisk sentralbyrå, ser en at denne nedgangskonjunkturen faktisk har vært håndtert på en meget god måte. I så måte vil jeg si at Regjeringens politikk virker.

Hvis vi skal få arbeidsledigheten videre ned, må vi sette bedrifter i stand til å ansette mennesker. Det gjøres ikke ved å skatte bedriftene i hjel. Det gjøres ved å gi dem skattelettelser, og det gjøres ved å forandre offentlige ordninger, slik at den enkelte som faller utenfor et selvregulerende arbeidsmarked, faktisk får hjelp. Da er Aetat den viktigste instansen, og Aetat har blitt styrket med flest årsverk på ti år under denne regjeringen. Så denne regjeringens arbeidsmarkedspolitikk er offensiv, og den virker.

Torbjørn Andersen (FrP) [10:20:55]: På flere områder innenfor arbeidsmarkedspolitikken har Høyre og Fremskrittspartiet svært sammenfallende synspunkter, dog med unntak av noen områder der vi er uenige.

Regjeringspartiene har lenge hardnakket hevdet at vi i framtiden får underskudd på arbeidskraft i Norge. I Fremskrittspartiet er vi ikke like enig med regjeringspartiene i det. Vi mener at økt teknologi og slike ting kanskje kan gjøre behovet for arbeidskraft mindre og ikke større i framtiden. Mener Høyre at eldrebølgen er hovedforklaringen på at det blir underskudd på arbeidskraft i framtiden, eller har de andre forklaringer på det?

Jeg vil også få gi en kompliment til Høyre for at de sluttet seg til Fremskrittspartiets merknad om å lovfeste retten til å være uorganisert i arbeidslivet. Jeg håper at denne merknaden fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet kan føre fram til at vi får en form for lovfesting ifølge innholdet i merknaden. Jeg ber om en kommentar fra Høyre når det gjelder dette.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:22:13]: Flertallet i denne sal består stort sett av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet. Jeg vil rose Fremskrittspartiet både for samarbeidsvilje og for at vi har funnet fram til gode kompromisser på en rekke områder. Politikken må ligge fast. Jeg er glad for den tilslutning som Fremskrittspartiet har vist.

Så til yrkesaktive pr. pensjonist. En ser det urovekkende i at man har gått fra 3,6 yrkesaktive pr. pensjonist på slutten av 1960-tallet til dagens rundt 2,6 yrkesaktive pr. pensjonist. Prognosene viser at fram mot 2050, som rett nok er det verste året, vil man få 1,6 yrkesaktive pr. pensjonist. Det vil gi et unødvendig stort press på både skattesystem og velferdsgoder dersom ikke vi gjør noe. Denne regjeringen har satt fram en rekke punkter for å bringe flere ut i arbeidslivet, men vi må også ta innover oss at vi trenger en viss arbeidsinnvandring.

Karin Andersen (SV) [10:23:34]: Jeg er litt forundret over at representanten Gitmark i innlegget sitt overhodet ikke kommer inn på hvor viktig velferdsstaten er for den viktigste ressursen, nemlig arbeidskraften. Måten vi håndterer den på, slik at de ansatte kan bruke alle sine ressurser til beste for seg sjøl og samfunnet, er utrolig vesentlig. Men isteden bruker man alle kreftene på et angrep på velferdsstaten, som om den skulle være unyttig for næringslivet. Det synes jeg er direkte oppsiktsvekkende.

Så til det Regjeringen sier de er mest opptatt av, nemlig å hjelpe dem som har det verst. Hva gjør Regjeringen? Jo, den går løs på det vi vet virker, nemlig attføring og et individtilpasset attføringsløp. Regjeringen har fremmet forslag som har gjort at ordningen blir regelstyrt framfor målstyrt. Det blir begrensninger i hvem som skal få den, med hensyn til lengde, osv.

Kan representanten Gitmark forklare hvorfor det er fornuftig med flere regler, men ikke med mer målstyring?

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:25:00]: Det har vært lang tradisjon i norsk politikk for at velferdsstaten ligger fast, uavhengig av parti. Velferdsstaten står for en rekke goder som vi alle tar del i, og som vi alle til en gitt tid vil ha bruk for. Det sikkerhetsnettet ligger fast.

Likevel vil jeg til målretting av offentlige tiltak si: Det er ingen vits i å sløse bort penger på mennesker som i utgangspunktet klarer seg selv i arbeidsmarkedet eller i andre henseender. Offentlige tjenester og goder må rettes inn mot alle dem som ikke klarer seg selv, mot dem som faller utenfor. Det er i så måte svært gledelig å se at denne regjeringen har hatt den største satsingen på Aetat på ti år, nettopp fordi det er så mange som faller utenfor, og som trenger hjelp. Den målrettingen vil fortsette. Vi ser den samme målrettingen på en rekke andre felt også, f.eks. på boligfeltet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [10:26:15]: Stortingsmeldinga om ein velfungerande arbeidsmarknad i det 21. århundret har ein raud tråd i seg, nemleg at Regjeringa vil ha ein arbeidsmarknadspolitikk som gjev auka privatisering, dårlegare og færre tiltaksplassar, lågare ytingar for dei arbeidslause og ei svekking av faglege rettar for arbeidstakarane.

Denne marknadsliberalistiske tenkinga skal demme opp for det faktumet at stadig fleire fell ut av arbeidslivet, at talet på attføringssaker stig, og at talet på uføretrygda stig. Vidare er talet på arbeidslause høgt etter norske forhold, og sist, men ikkje minst: Sjukefråværet er stabilt høgt, noko som samtidig gjev ein indikasjon på at den negative utviklinga på dette området ikkje vil stoppe opp med det første.

Min påstand er at Regjeringas medisin i for stor grad er prega av tiltak som vil gje meir fattigdom, dårlegare oppfølging av dei ledige og truleg endå fleire sjuke menneske enn me har i dag. Eg skal kome tilbake til dette.

I meldinga seier Regjeringa at dei ønskjer ei styrking av arbeidslinja i forhold til trygdelinja for dei yrkeshemma – og mogleg òg for andre grupper. Dette er det ikkje vanskeleg å vere einig i, men eg kan ikkje sjå at Regjeringa tek opp i seg denne utfordringa og slik sett tek denne utfordringa alvorleg nok. Omgrepet «arbeidslinja» kan fort bli ein floskel, og er i mange tilfelle blitt det. Det er ikkje nok å uttrykkje eit ønske om at folk skal arbeide og gjennom det forsørgje seg sjølv, og slik sett seie at ein satsar på arbeidslinja. Omgrepet må få eit innhald og vere eit soleklart alternativ til passivitet. Arbeidarpartiet meiner at det i stortingsmeldinga blir lagt opp til ein politikk som består av fleire element som vil gje meir utstøyting frå arbeidsmarknaden.

Aetat sit på mykje kompetanse knytt til det å få folk i arbeid. Det handlar om kompetanse i avklaring av behov, rettleiing, kunnskap om arbeidsmarknaden, arbeidsgjevarkontakt, tiltakstilbod, kunnskap om yrke og utdanning og om regelverk knytt til ytingar for livsopphald. Den samla kompetansen er ein støttefunksjon og ein føresetnad for å gjennomføre arbeidslinja, men sjølve innhaldet blir gjeve gjennom den politikk som til kvar tid blir ført. Dei arbeidslause må sikrast rask og god bistand til avklaring, rettleiing, tiltak og formidling samt ein økonomisk tryggleik for hus og heim, medan dei førebur seg på å tre inn att i arbeidslivet. Derfor er det viktig at arbeidslivet blir meir inkluderande, og sjukefråværet må førebyggjast i langt sterkare grad enn i dag. Ei slik plattform er etter vår meining eit mykje betre utgangspunkt for å seie at ein er reelt oppteken av arbeidslinja.

Tidleg på 1990-talet gav OECD medlemslanda sine ei anbefaling om å organisere sin arbeidsmarknadspolitikk slik ein gjorde det i Noreg. OECD framheva at den norske arbeidsmarknadsetaten var svært effektiv, fordi han hadde full kontroll over dei fire viktige funksjonane: dagpengar, tiltak, formidling og attføring. Argumentasjonen var m.a. at ein slik kunnskap gav både oversikt og full kontroll, men òg ein god effektivitet. Eg har grunn til å tru at desse forholda ikkje har endra seg i særleg grad.

Regjeringa og stortingsfleirtalet har ein visjon om å gjere arbeidsmarknaden mest mogleg sjølvregulerande. Det vil seie at arbeidsmarknaden sjølv skal ordne opp utan at styresmaktene skal medverke så mykje. Dette er eit uttrykk for eit ønske om å la marknaden få styre heilt fritt, med dei konsekvensane dette vil ha. Likeins hevdar Regjeringa og stortingsfleirtalet at i ein velfungerande arbeidsmarknad vil arbeidsgjevar og arbeidssøkjar finne kvarandre utan at det offentlege skal medverke til sjølve koplinga. Dette må oppfattast som eit ønske om at alle skal vere snille og greie mot kvarandre – og at det skal vere fred på jorda. Det kan ikkje tolkast på annan måte.

Ein av dei viktigaste faktorane som gjer Noreg til ein velferdsstat, er den innsatsen som styresmaktene legg ned for å sikre låg arbeidsløyse. I tillegg har den norske fagrørsla sett kampen mot arbeidsløyse sterkt i fokus. Det har dei vist gjennom solidaritetsalternativet og gjennom bidrag til å sikre at den politiske viljen har vore til stades for å ta aktive grep i tider med høg arbeidsløyse. Min påstand er at styresmaktenes vilje til å gripe inn i arbeidsmarknaden har vore og framleis bør vere ein føresetnad for ei høg yrkesdeltaking, låg arbeidsløyse og lite fattigdom.

Ingen skal fortelje meg at ein sjølvregulert arbeidsmarknad tek sosiale omsyn. Marknadskreftene vil tvert imot bruke og kaste arbeidskrafta etter folk sin kompetanse og si yteevne. Dermed er det stor fare for at eldre arbeidstakarar, sjuke menneske, funksjonshemma, unge utan utdanning, innvandrarar og kanskje endå fleire grupper vil kunne få problem med å kome i arbeid, eller med å behalde sitt arbeid. Ein skal vere klar over at desse gruppene utgjer ei stor mengd med menneske, og dersom regjeringspartia og Framstegspartiet for alvor meiner at arbeidsmarknaden skal få regulere seg fritt, vil nok resultatet bli ei kraftig forverring av dagens situasjon.

Alle parti bør ha som mål at alle som ønskjer det, skal ha eit arbeid å gå til, og at alle som ønskjer å gjere seg nytte av nødvendige verkemiddel for å oppnå dette målet, må få moglegheit til det.

Arbeidarpartiet og venstresida blir av sine politiske motstandarar skulda for å vere mot fornying, mot reformer og mot forandring. Eg synest det er oppsiktsvekkjande at statsråd Meyer i dagens VG har eit lesarinnlegg der han går til åtak på venstresida i norsk politikk:

«Mer av det som ikke har virket, er svaret fra opposisjonssiden når de systematisk stemmer mot alle forslag som skal få folk i jobb, framfor å være passive mottakere av trygdeordninger.»

Og vidare:

«Kompleksiteten i de utfordringer vi står overfor, tilsier behov for nytenkning. Denne evne til nytenkning har både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen manglet hittil.»

Eg må seie at dette er ganske friske utsegner no rett i kjølvatnet av revidert budsjett og det forslaget Regjeringa la fram, der ein hadde kutt i forsking og utvikling, på nyskaping, på Innovasjon Noreg, på tiltaksplassar, endringar i permitteringsregelverket til det verre, osv. Så har me altså ein næringsminister som seier at kofferten er tom.

Dette er historielaust! Visjonen og nytenkinga må vere at samfunnet må medverke til å støtte dei som ikkje klarar seg sjølve – og til dei som treng det mest. Regjeringspartia og Framstegspartiet ønskjer seg reformer for å gå fleire tiår tilbake, tilbake til den tida før arbeidarrørsla slost for ein velferdsstat for alle. Alle som har lest historia, veit kva som då var politikken. Då rådde nemleg marknadskreftene, og forsorga var svaret for dei som ikkje greidde seg sjølve. Nytenking og fornying er ikkje å reversere utviklinga.

Dei same partia demonstrerte den same haldninga då dei kutta i dagpengane til dei som gjekk arbeidslause. Det er nemleg ikkje tvil om at kutt i dagpengar har ført til at mange har fått ein vanskelegare økonomisk situasjon, der dei blir klientar i staden for å vere arbeidssøkjarar. Det er ein dårleg argumentasjon å seie at ein har stor omsorg for dei svakaste, og samtidig føre ein politikk som skaper fleire av dei.

Det er inga usemje om at me treng reformer og tilpassingar til dagens verkelegheit. Mange reformer er gjennomførte, og fleire må takast, men Arbeidarpartiet sine svar kan aldri bli dei same som Regjeringa sine svar. Det å øydeleggje velferdsstaten i staden for å reformere han får bli andre sitt prosjekt – ikkje vårt.

Regjeringa og stortingsfleirtalet ønskjer å gjere Aetat til ein bestillaretat og overlate til marknaden å produsere dei aktuelle tenestene. Dette er ein trend me har sett sidan regjeringa Bondevik II overtok. Stadig fleire oppgåver blir lagde ut på anbod. Ein slik politikk inneber at den kompetansen som Aetat innehar, forvitrar. Aetat vil dermed etter ei tid ikkje lenger ha den opphavlege kompetansen, og evna til å gjere kvalitativt gode bestillingar vil bli svekt. Dette er etter vår meining tilsvarande det å øydeleggje eit godt og solid fagmiljø, og sjølvsagt i harmoni med stortingsmeldinga om ein meir sjølvregulerande arbeidsmarknad.

Dette og heile innretninga i stortingsmeldinga seier Arbeidarpartiet nei til. Me ønskjer å styrkje Aetat som kompetansebase for arbeidsmarknadspolitikken, etablere fleire tiltaksplassar og betre dagpengeytingane. Vidare vil me innføre ein ungdomsgaranti for alle under 25 år og etablere ein tiltaksgaranti for langtidsledige som har vore ledige i to år, auke det statlege tilskotet til lærlingplassar, etablere fleire opplæringsjobbar i offentleg sektor og ikkje minst styrkje den yrkesretta attføringa og følgje opp IA-avtala.

Eg skal vidare i innlegget mitt ta opp forholdet til arbeidsmarknadsbedriftene. Regjeringa seier i meldinga at dei ønskjer å leggje til rette for ein auke i talet på varig tilrettelagde arbeidsplassar i åra framover. Dette dreier seg om tiltaket VTA, der deltakarane er uføretrygda og mottek ei symbolsk løn. Bruk av AMB, altså arbeidsmarknadsbedrift, er etter alt å dømme meir omstridt i dag, og her står me kanskje framfor store endringar og utfordringar. Eg veit at det går føre seg ein debatt om ein skal ha AMB som system, eller om oppgåvene dei utfører, skal ut på anbod. Eg vil presisere at desse bedriftene yter tilbod til om lag 20 000 yrkeshemma kvart år.

Ein stor del av midlane til attføringstiltak blir i dag bruka på skjerma tiltak, og mykje av dette går til AMB. Eg forstår det slik at dette blir oppfatta som eit strukturelt problem i Aetat, ved at delen til skjerma tiltak blir for tung i høve til såkalla integrerande tiltak. Sjølv om AMB-bedriftene har gjort eit godt stykke arbeid ved å effektivisere og fornye seg dei siste åra, så er dette tydelegvis ikkje nok. Det blir påstått at kostnadene er for høge. Men her skal ein òg vere merksam på at løn for tiltaksdeltakarane i fase 2 blir finansiert over kap. 1594, medan livsopphaldsytingar elles går over andre budsjett. Det kan då ikkje vere dette som er problemet for Aetat når dei gjev uttrykk for eit ønske om noko friare bruk av midlar?

AMB byr på eit konsept som neppe kan erstattast, dersom det blir lagt ned. Dei har ein solid praktisk attføringsfagleg kompetanse. Dei har tilsett mange medarbeidarar som berre jobbar med attføring. Dei har tilsett ein medarbeidar pr. femte tiltaksdeltakar, og dei betalar tariffløn til tiltaksdeltakarane i fase 2 og 3.

Eg har høyrt mange bruke argumentasjonen om at ein blir låst fast i tiltaket dersom ein tener for mykje. Dette er kjende argument, både frå Regjeringa og frå Aetat. Til det er å seie at dette nok kan diskuterast, men det er òg viktig å ha ei avløning som fører til at tiltaksdeltakarane kan klare seg økonomisk i tiltaksperioden, slik at dei ikkje blir sosialklientar også.

Å leggje ut AMB sine oppgåver på anbod kan kanskje gje kortsiktige økonomiske innsparingar på Aetat sine budsjett, men dette vil jo samtidig føre til auka utgifter for folketrygda når bedrifta ikkje lenger skal gje løn til dei yrkeshemma. Innsparinga kan gje rom for auka tal på tiltaksplassar, lønstilskotet forsvinn, og den enkelte blir truleg kortare i tiltak. Men det er heller ikkje den minste tvil om at med på kjøpet får me eit svært mykje dårlegare tilbod til brukarane. Leverandørar av meir eller mindre seriøse tiltak vil sprette opp som paddehattar, og dei vil ikkje ha dei føresetnadene for å medverke med sterk attføringskompetanse. Vidare vil slike private tilbydarar jakte på overskot som dei kan føre tilbake til eiga lomme, i motsetnad til AMB, som styrer alle overskota inn att i bedrifta.

Sjølvsagt kan det vere behov for å utvikle og effektivisere òg arbeidsmarknadsbedriftene, men å fjerne AMB som system vil vere å skyte seg i foten når det gjeld det praktiske og målretta attføringsarbeidet som desse bedriftene utfører. Eg vil òg minne om at desse bedriftene driv med mange andre tiltak òg for yrkeshemma, der hovudmålet for dei fleste er å få folk over i det vanlege arbeidslivet.

Heilt til slutt vil eg seie nokre ord om prosjektet Arbeidslivstelefonen. Mental Helse og Arbeidstilsynet er i ferd med å avslutte samarbeidsprosjektet Telefon for Arbeidslivet. Eg er kjend med at departementet har fått ein ny søknad om å forlengje ordninga for tre nye år. Eit stort fleirtal i komiteen meiner at denne telefontenesta er viktig i dagens arbeidsliv, og ber Regjeringa sørgje for at Arbeidslivstelefonen kan drivast vidare, slik det er søkt om. Eg vil be om at statsråden i sitt innlegg seinare i debatten gjer greie for korleis departementet har tenkt å handtere denne søknaden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Kristian Hogsnes (H) [10:42:01]: Jeg er opptatt av økt brukerorientering i offentlige tjenester. Regjeringspartiene sier i en merknad at de er enige i at brukermedvirkningen styrkes gjennom at brukerne av arbeidsmarkedstjenester får lovfestet rett til å medvirke i planlegging og evaluering av Aetats tjenester. Det vil innebære en styrking av brukernes stilling i Aetat og vil gi mer rom for lokale tilpasninger ut fra brukernes behov. Det innebærer at organisering og oppgaveløsning vil kunne variere fra kontor til kontor. Det vil gi bedre individuell service og kan øke muligheten for raskere overgang til jobb for den enkelte.

Arbeiderpartiet er i en merknad mer bekymret over behovet for å iverksette brukermedvirkning på systemnivå i Aetat. Hvordan ser representanten Oppebøen Hansen for seg at brukermedvirkning på systemnivå best kan ivaretas? Og hvem er det som etter representantens mening skal ivareta brukernes mangfoldige behov på systemnivå?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [10:43:14]: Eg trur ingen her i denne salen er imot at brukarane får medverke i ein demokratisk prosess for å gjere forholda for seg og sine betre.

Når det gjeld brukarmedverknad, vil påstanden min vere at det partiet som eg representerer, og òg andre parti på venstresida, har vore ein pådrivar for å få dette til.

No behandlar me ei stortingsmelding om arbeidsmarknaden i det 21. hundreåret. Det betyr at ein skal ha vyar, tankar og idéar om korleis arbeidsmarknaden skal fungere til beste for alle, både for dei som er i arbeidsmarknaden, og for menneske som søkjer arbeidsmarknaden. På den bakgrunnen er det òg viktig å gå nærare inn i diskusjonen om korleis ein kan gjere brukarmedverknaden betre.

Torbjørn Andersen (FrP) [10:44:35]: Representanten Oppebøen Hansen var i sitt innlegg opptatt av velferdsordninger, reguleringer i arbeidslivet og høy grad av yrkesdeltakelse. Det er slik at stadig flere faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet gjennom at sykefraværet øker og uføretilgangen øker. Alle partier er selvsagt opptatt av å bremse og reversere den utviklingen.

I 2001 inngikk Stoltenberg-regjeringen en avtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv, denne IA-avtalen, som skal vare ut 2005. Så ser vi nå at sykefraværet ikke har gått ned. Intensjonene i IA-avtalen er ikke innfridd.

Da kunne en kanskje spørre: Hvorfor fungerer ikke IA-avtalen etter intensjonene, etter Arbeiderpartiets syn, og hva vil Arbeiderpartiet eventuelt gjøre om sykefraværet fortsetter å øke ytterligere etter at IA-avtalens tid utløper i 2005? Vil Arbeiderpartiet bare stikke hodet i sanden, eller hva vil man gjøre?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [10:46:00]: Representanten Torbjørn Andersen representerer eit parti som ønskjer å svekkje arbeidstakarane sine rettar. Framstegspartiet ønskjer å gjere arbeidsmarknaden meir sjølvregulerande, og dei ønskjer å utvide bruken av mellombels tilsetjing, altså ein marknadsliberalistisk arbeidsmarknad. I den samanhengen er eg likevel einig med representanten i at det er viktig å få ned sjukefråværet. Det var intensjonen da IA-avtala blei underteikna 3. oktober 2001.

Eg trur at Regjeringa kanskje har vore for slapp i forhold til å setje inn tiltak for å få ned sjukefråværet. Me har ein kommunalminister som kallar IA-avtala for «voodoo», og slik sett oppfattar eg det frå Regjeringa si side at dei ikkje vil ta denne avtala alvorleg nok.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:47:16]: Arbeiderpartiet har en lang og stolt tradisjon for å innføre politikerstyrte garantier. Garantier i helsevesenet, som bl.a. behandlingsgarantier, har vist seg å være alt annet enn en suksess. Denne gangen prøver Arbeiderpartiet, vel å merke nå i opposisjon, å innføre en ungdomsgaranti, den samme ungdomsgarantien som deres egen finansminister på midten av 1990-tallet sa var en dårlig idé. Arbeiderpartiet fremmet dette som et Dokument nr. 8- forslag i fjor.

Nå har det seg slik at erfaringene fra den forsterkede innsatsen for ungdom mellom 20 og 24 i forrige lavkonjunktur førte til redusert geografisk mobilitet og redusert mobilitet i den aldersgruppen. Forventningene blant de ledige i denne gruppen om at de ville få tilbud etter seks måneder, førte også trolig til at arbeidsmarkedstiltak i en del tilfeller forsinket deltakerens overgang til ordinær utdanning eller ordinært arbeid. Ser ikke Arbeiderpartiet disse problemene?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [10:48:37]: Veldig mange ungdomar i dag møter ei lukka dør når dei skal møte arbeidslivet. Den andre sanninga er at arbeidsløysa aukar ganske monaleg blant ungdomar mellom 20 og 24 år. Det er viktig at arbeidsløyse ikkje får feste seg blant unge menneske, og derfor tar Arbeidarpartiet eit initiativ overfor denne gruppa: Har du gått ledig i meir enn seks månader utan å få eit oppfølgingstilbod, skal du vere garantert å få anten utdaning, lærlingplass, arbeidsplass eller tiltak. Det må ein sjå i samanheng, som ei kompetanseheving der ungdomen sjølv kan bli motivert til på eige initiativ, gjennom kurs og opplæring, å søkje arbeidslivet.

Arbeidarpartiet håpar at me på sikt kan få gjennomslag for eit slikt forslag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Andersen (FrP) [10:50:04]: Veien til høy grad av offentlig og privat velferd og velstand i Norge vil alltid gå gjennom folkets evne til innsats i arbeidslivet. Vi er av den grunn svært avhengige av at vi klarer å opprettholde et effektivt og velfungerende nasjonalt arbeidsmarked for framtiden. Det faktum at rundt 85 pst. av landets nasjonalformue består i vår samlede arbeidskraftstyrke, synliggjør meget klart viktigheten av å ha en bevisst politikk for et velfungerende arbeidsmarked.

Arbeidskraftens verdi er anslagsvis 15 ganger høyere enn oljeformuen, og arbeidskraften er følgelig av helt vital og avgjørende betydning for mange viktige samfunnsområder, som velferdsytelser, allmenn trivsel, enkeltmenneskets livskvalitet og muligheter for å realisere seg selv gjennom utdanning og yrkesvalg. Men vi vet også at mange av de arbeidsplassene vi skal basere vår fremtidige velstand og velferd på, faktisk ennå ikke er skapt, og her ligger det store utfordringer.

Det norske arbeidsmarkedet og næringslivet er inne i en kontinuerlig endringsprosess der gamle, tradisjonelle arbeidsplasser forsvinner og nye næringer og arbeidsplasser etableres. Denne evigvarende naturlige omstillingsprosessen innen næringslivet og arbeidsmarkedet er viktig, og den vil fortsette også inn i framtiden. Sett i dette perspektiv blir det svært viktig å utforme nasjonale rammevilkår som stimulerer til og gir rom for omstilling, nyskaping og innovasjon, kompetanseutvikling, produktivitet og verdiskaping i det norske næringsliv og arbeidsmarked.

Vi må innse at vi ikke kan låse oss fast i en forestilling om at det er mulig å bevare alt som det alltid har vært, med hensyn til offentlige velferdsytelser og faglige rettigheter i det norske arbeidsmarkedet. Det er liten tvil om at alt fra faglige rettigheter og skattepolitikk til offentlige velferdsytelser vil måtte settes under lupen og granskes i tiden framover, og at enkelte justeringer på disse områdene kan bli aktuelt.

I dag må vi konstatere at enkelte utviklingstrekk i det norske arbeidsmarkedet de siste årene har vært til dels meget urovekkende. Ingen politiske partier eller parter i arbeidslivet kan stille seg likegyldige til økningen i uføretilgangen, den dramatiske økningen i sykefraværet og den vedvarende høye ledigheten. Det er bekymringsfullt å konstatere at det totale antall personer som står utenfor arbeidslivet, stadig er økende. Slik kan det ikke fortsette framover. Dette vil få store negative samfunnsmessige konsekvenser om vi ikke klarer å snu denne utviklingen. Å forhindre utstøting fra arbeidslivet representerer en viktig, framtidig utfordring for det norske arbeidsmarkedet.

Norge har en arbeidsstyrke på 2,4 millioner. I forhold til innbyggertallet og i forhold til yrkesdeltakelsesfrekvensen ligger Norge likevel noenlunde godt an for øyeblikket. Men her vil det som nevnt bli store utfordringer i framtiden, noe vi ikke på noen måte kan ignorere.

Framtidens arbeidsmarked vil mye handle om at det hele tiden må skapes et tilstrekkelig antall nye arbeidsplasser til erstatning for dem som forsvinner. Siden 1970 er Norge blitt sterkt avindustrialisert. I dag har vi flere uføretrygdede enn vi har industriarbeidere i Norge. I 2001 var industriens andel av BNP under 10 pst. Få andre land har hatt en tilsvarende sterk avindustrialisering. Vi har altså så langt ikke lyktes godt nok, slik vi burde, med å kompensere bortfallet av industriarbeidsplasser med nye vekstnæringer. Mye av veksten i sysselsettingen de siste årene har kommet i offentlig sektor, ikke i privat sektor.

På tross av store statlige kapitaloverskudd har vi ikke maktet å utvikle noen effektive finansieringssystemer som støtter nyskapende virksomhet, og heller ikke utviklet nye, store vekstnæringer som erstatning for bortfallet av industriarbeidsplasser i Norge. I dag plasseres store deler av vår oljeformue i utenlandske bedrifter og skaper vekst i andre land, mens vår nasjonalformue ikke kan brukes til innenlandske investeringer for å skape nye vekstnæringer og arbeidsplasser i Norge. Forstå det den som kan! Denne manglende evne landet har til bedre å utnytte den finansielle styrke ved å skape nye arbeidsplasser i Norge, gir altså mindre grunnlag for optimisme når det gjelder vår nasjons framtidige evne til å oppnå full sysselsetting og høy verdiskaping.

En annen, svært viktig forutsetning for et velfungerende arbeidsmarked er god infrastruktur. Norge trenger bedre infrastruktur i form av et langt bedre veinett for å redusere de geografiske avstandsulempene som finnes. Å bruke større andeler av statens finansielle overskudd til å investere i et bedre veinett er et meget effektivt tiltak for å tilrettelegge for et velfungerende næringsliv og arbeidsmarked i Norge. I så måte stiller Fremskrittspartiet seg helt uforstående til at det satses så lite på et mer effektivt transportsystem i form av et bedre veinett i Norge. Her gjenstår det å ta et stort nasjonalt løft. Et godt utbygd transportsystem er et viktig rammevilkår for et velfungerende arbeidsmarked.

Fremskrittspartiet mener vi må ha en strategi for hva arbeidskraften praktisk skal være sysselsatt med. Fremskrittspartiet mener at sysselsettingen i hovedsak må konsentreres om å bidra med lønnsomt, produktivt og verdiskapende arbeid. Å skape kunstige arbeidsplasser i offentlig sektor, eller å subsidiere bestemte næringer på en måte som skaper overproduksjon og oversysselsetting, er en svært uheldig bruk av arbeidskraftstyrken.

I en stadig mer globalisert verden preget av markedsorientering, internasjonalisering og liberalisering vil vårt nasjonale arbeidsmarked være kontinuerlig preget av omstilling og internasjonalt konkurransepress. De land som kan skilte med de beste vilkårene for kapitalinvesteringer og produksjon, vil bli framtidens vinnere i konkurransen om etablering av arbeidsplasser. Norge vil i framtiden ikke ha råd til å ha et særnorsk, høyt skatte- og avgiftsnivå eller særnorske, strenge miljøbestemmelser som fjerner grunnlaget for arbeidsplasser og produksjon i Norge. Norsk lønns- og kostnadsnivå vil imidlertid ikke bli noe konkurransefortrinn for Norge i uoverskuelig framtid, men for store forskjeller i kostnadsnivået i forhold til våre handelspartnere må heller ikke bli en for stor konkurranseulempe. Landets hovedstrategi for å beholde nasjonal verdiskaping og høy sysselsetting i framtiden ligger i å satse målrettet på forskning, utvikling og utdanning, med fokus på kvalitet og kompetanse.

De gamle industrinasjonene i den vestlige verden er i dag i ferd med å utkonkurreres av folkerike lavkostland som Kina og India. Dette er land som har en formidabel økonomisk vekst, og som satser målrettet på skole, utdanning, utvikling og forskning. I tillegg har disse landene nærmest ubegrenset tilgang på billig arbeidskraft. Disse landene har også i liten grad utbygd kostbare velferdsordninger. Folketallet øker sterkt, befolkningen er relativt sett meget ung, og det er en lav andel eldre.

I Vesten er det motsatt. Befolkningsøkningen har stagnert i de vestlige land, samtidig som eldrebølgen er i ferd med å skylde innover landene, inkludert Norge. Det er liten tvil om at vi som nasjon står overfor meget omfattende problemer når det gjelder å møte alle disse utfordringene vi nå ser gjør seg stadig mer gjeldende globalt. Fra 1972 til i dag har sysselsettingen i Norge økt med hele 650 000, mens antall pensjonister økte med bare 280 000. Men i de neste 50 årene blir det motsatt. Da fordobles antall alderspensjonister, til ca. 1,3 millioner, mens arbeidsstyrken forventes å øke med bare 300 000.

Vi ser altså store strukturelle endringer i den demografiske og sysselsettingsmessige utviklingen i tiden framover. Derfor må det tilrettelegges for bruk av høyteknologi og produktive bedrifter, med arbeidsplasser som står for verdiskaping, ved å bremse veksten og sysselsettingen i offentlig sektor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [10:59:13]: Framstegspartiet står saman med Høgre og Kristeleg Folkeparti i ønsket om ein mest mogleg fleksibel og sjølvregulerande arbeidsmarknad. Samtidig ser me aukande konkurranse og marknadspress som gjer at arbeidsmarknaden blir stadig tøffare. Fleire blir utstøytte, og vi ser ein kraftig auke i talet på uføretrygda. I mange yrkesgrupper er no uføretrygding og førtidspensjonering den mest vanlege måten å gå ut av arbeidslivet på.

Kva for konsekvensar trur representanten Andersen det vil få for sjukefråværet og uførepensjoneringa når arbeidsmarknaden i størst mogleg grad skal vere sjølvregulerande? Trur representanten at arbeidsmarknaden blir meir eller mindre inkluderande når han skal vere ein sjølvregulerande arbeidsmarknad?

Torbjørn Andersen (FrP) [11:00:31]: Det er nok slik at Fremskrittspartiet er sterkt uenig med Arbeiderpartiet, som synes å tro at det er best å regulere, styre og kontrollere næringsliv og arbeidsmarked mest mulig. Her er det en vesensforskjell i hvordan vi ser på en moderne arbeidsmarkedspolitikk.

Etter å ha hørt innlegget til Oppebøen Hansen tidligere i dag, er det klart at jeg oppfatter mye av det Arbeiderpartiet står for, som fortidens arbeidsmarkedspolitikk og ikke framtidens arbeidsmarkedspolitikk. Vi står sammen med Høyre og de andre regjeringspartiene når det gjelder det synet at et selvregulerende arbeidsmarked uten for mange offentlige inngrep vil være det mest fleksible alternativet når det gjelder det framtidige arbeidsmarkedet, og det som best vil fange opp omstillingsbehov som vi stadig ser kommer i det norske arbeidsmarkedet og næringslivet på grunn av globalisering, internasjonalisering og konkurranse fra andre land. Jeg tror faktisk ikke det er noen vei utenom å ha og tilrettelegge for et fleksibelt, selvregulerende og dynamisk arbeidsmarked i Norge.

Karin Andersen (SV) [11:01:52]: Jeg skal for så vidt la det ligge at Fremskrittspartiet tydeligvis tror at både velferdsstaten og ordnede lønns- og arbeidsforhold i Norge alltid har vært der. Slik historieløshet er det sjelden å møte. De forstår heller ikke at den pengepolitikken som de står for, og som i lang tid ble ført i Norge, med ensidig fokus på prisstigningen og ikke på arbeidsledighet og kronekurs, kverket tusenvis av industriarbeidsplasser i Norge. Jeg skal la det ligge, men fokusere på det som Fremskrittspartiet av og til er på rett spor på, og det er når det gjelder å hjelpe de såkalte verdig trengende.

Når det gjelder yrkeshemmede, vet vi at det er større sjanse for at de kommer i jobb jo lengre perioden med yrkesrettet attføring er. Det viser Aetats egne undersøkelser. Hvis man har gått på tiltak i tre til fem år, er sjansen for å få jobb 61 pst., mens for dem som ikke har gått på tiltak så lenge, er andelen 31 pst. Kan Fremskrittspartiet gi én fornuftig forklaring på hvorfor de har vært med på å stramme inn på disse reglene?

Torbjørn Andersen (FrP) [11:03:15]: Det er ikke tvil om at det er store forskjeller mellom SV og Fremskrittspartiet når det gjelder viktige områder i arbeidsmarkedspolitikken. Men for all del, når det gjelder yrkeshemmede, er Fremskrittspartiet absolutt en støttespiller for å sette inn tiltak som kan hjelpe disse inn i arbeidslivet.

Jeg setter ikke noe særlig pris på denne replikken, for jeg mener at er det et parti som har stått på barrikadene for å hjelpe de yrkeshemmede og tilbakeføre dem gjerne til ordinært arbeidsliv eller andre mer tilrettelagte arbeidsplasser, så er det Fremskrittspartiet, i fremste rekke. Jeg skjønner faktisk ikke helt hva representanten mener med sin replikk på dette området.

Jeg tror at det er viktigere å tilrettelegge for et arbeidsmarked som har og kan tilby arbeidsplasser, slik at alle får et reelt alternativ i det ordinære arbeidsmarkedet, og slik at vi unngår den høye graden av ledighet vi har i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:04:39]: Framstegspartiet er som Senterpartiet bekymra for det aukande sjukefråværet. Alle rapportar viser at innsatsen for å sikra færre sjuke fyrst og fremst må gjerast på arbeidsplassen. Berre 23 pst. av dei private bedriftene har inngått IA-avtale. Ein rapport viser at bedriftene er meir opptekne av omstilling og nedbemanning enn av å inkludera fleire.

Det same skjer no i kommunane og på sjukehusa, der stadig fleire må gjera meir arbeid. Det er ikkje høve til å fokusera så mykje på tiltak for den enkelte. Det presset som no er i retning av privatisering og konkurranseutsetjing, forsterkar ei slik utvikling. Er det ikkje eigentleg å stikka hovudet i sanden å fokusera einsidig på sjukelønsordninga?

Torbjørn Andersen (FrP) [11:06:01]: Representanten Meltveit Kleppa fra Senterpartiet hevdet at privatisering og konkurranseutsetting forsterker sykefraværet. Jeg må si at jeg er absolutt ikke enig med representanten på det området. Det er verdt å minne om at vi har en aktiv konkurransepolitikk og en konkurranselovgivning for hele det private næringsliv, og det skulle bare mangle om ikke også offentlig sektor burde tåle den samme konkurranseutsetting som man må tåle og har måttet tåle i alle år i privat sektor. Så det som ble sagt her fra representanten fra Senterpartiet, er jeg faktisk fullstendig uenig i. Jeg tror egentlig ikke at konkurranse og kanskje en form for privatisering er hovedforklaringen på at vi ser det til dels meget høye sykefraværet som vi har i kommunene og i offentlig sektor i dag. Jeg tror absolutt ikke forklaringen ligger der. Den ligger andre steder.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [11:07:09]: Først vil jeg ta opp de forslagene som står i innstillingen.

Et velfungerende arbeidsmarked eller et godt og bærekraftig samfunn er jo to ulike innfallsvinkler til den store saken vi behandler i dag. For SV er det viktig å understreke at vi ønsker at målsettingen skal være et godt og bærekraftig samfunn. Et marked er bra til å skaffe oss varer og tjenester, men det kan ikke løse store samfunnsmessige oppgaver. Velferdsstaten er ny, den er et helt moderne fenomen. Den rene markedsstyringen og merkantilismen som høyresida flagger så høyt, er faktisk de gammeldagse løsningene som ble forlatt, fordi de ikke gav et godt resultat verken for folk flest eller for næringslivet. Derfor trengs det nytenkning fra høyresida i norsk politikk der en er villig til å ta innover seg det faktum at Norge faktisk er et av de land som går aller best, og som har en meget høy produktivitet, takket være at man har hatt et velfungerende velferdssamfunn, som har satt en stor del av den viktigste ressursen vi har, nemlig arbeidskraften, i stand til å bidra til beste både for seg sjøl og for flertallet.

Regjeringen viser med sitt framlegg med all tydelighet at den ønsker f.eks. et mye større strekk i laget når det gjelder lønnsforskjeller, den ønsker mer makt til dem som har stor kapital i ryggen, de velutdannede og de friske, og den ønsker tøffere kår for ufaglærte og mindre mulighet til å stå sammen med andre i samme situasjon og dermed få litt mer maktbalanse. Resultatet av dette vil jo være et langt mer todelt arbeidsmarked, et arbeidsmarked der en har alle muligheter, selvfølgelig, og fantastiske muligheter for dem som har god helse og har høy utdanning, men der det vil bli atskillig tøffere for veldig mange andre. Det mener SV er en feil strategi. Vi mener at samfunnet som helhet vil bli fattigere av det, og at det er mye klokere å satse på en strategi der alle blir løftet med.

Kutt i ytelser, flere regler, mindre muligheter til individtilpassing er Regjeringens oppskrift. Folk skal altså jobbe mer for lavere lønn, i mer utrygge ansettelser, til mer ubekvemme tider og med mindre støtte fra fagbevegelsen. Og folk blir altså etter SVs syn verken friske eller får jobb av å få det mer utrygt og bli fattige.

Det er riktig at vi lever i en globalisert tid, og at vi blir utsatt for et press på alle disse områdene. Da er jo spørsmålet om vi skal legge oss flate for dette, eller om vi skal slåss for det vi mener er rett, og det vi mener er bra for landet. Hvordan skape og fordele verdier i en global og markedsliberalistisk turboøkonomi, er et stort spørsmål. Finnes det motstrategier, og er det politisk vilje til å bruke dem? Globalisering er ikke noe nytt og slett ikke bare negativt. Det nye er den massive dereguleringen av finansmarkedene og den enorme styrkingen av finanskapitalen på bekostning av industri- og handelskapital og på bekostning av lands muligheter til å ta egne valg. Konsekvensen av dette er sterkt endrede markedsforhold. Vår strategi mot dette må jo være å holde oppe verdiene, at alle er like mye verdt og derfor har like mye rett til å delta både i samfunnslivet og i velferden. Det rent fornuftsmessige i det er at en slik strategi også vil gi oss flest mulig ressurser når vi skal produsere. Vår strategi må være å satse steinhardt på mer utdanning og forskning. Det er et hovedbidrag vi kan gi som ikke rammes av regler om konkurransevridning, men som det kan bli vanskelig å finansiere dersom en tvinges til å redusere skattene ytterligere.

Mennesket er langt viktigere enn oljen, og vi vet ikke hvilke arbeidsplasser som skal gi oss levebrød om 20 år. Derfor har SV ment at satsing på barn og unge er viktigst. Skolen skal være så god at ikke et eneste talent går tapt, ikke én lærelyst blir drept, og at en går ut av skolen med tro på seg sjøl og lyst til å lære mer. Elevene skal gå ut av skolen mer likestilt med hensyn til å kunne lykkes i egne liv enn da de kom inn. Slik er det ikke alltid i dag, fordi skolen reproduserer ulikhet, og det er et uakseptabelt tap både for den enkelte og for samfunnet.

Forskning og utvikling vil være helt avgjørende for om vi lykkes i framtida. Privat sektor må bidra mer, men det må også staten. I verdensmålestokk vil jo Norge alltid være et lite land, der de fleste bedrifter er små. Derfor må staten påta seg et langt større ansvar for å bidra til forskning enn det den gjør i dag. SV har i flere år vært en sterk forkjemper for å bidra både til forskning og nyskaping. Høyresida drar dessverre i den andre retningen.

Det er flere forslag og merknader i innstillingen som det kunne være grunn til å komme tilbake til. Jeg har i et par replikker vært inne på punktet om attføring, og jeg skal si litt mer om det. Et av de virkelig triste forslagene som denne regjeringen har fått inn, er å stramme inn på reglene som hindrer individtilpassing av attføringsløpet. En setter f.eks. denne meningsløse grensen på tre år og et bitte lite trangt nåløye, som vi ut fra praksis nå vet det nesten er umulig å komme igjennom for å få et lengre løp. Vi vet jo at det er tilpassing som virker. Alle undersøkelser viser at dette virker, og hvorfor i all verden stoler ikke denne regjeringen på at Aetat sjøl, som skal godkjenne attføringsløpene, er i stand til å foreta denne individuelle vurderingen, men må lage noen regler slik at det blir vanskelig for dem som har det vanskeligst? Det kan da ikke være noen fornuft i å ha slike regler, i og med at det virker når vi greier å tilpasse utdannings- og kompetanseløpene til det enkelte menneske.

SV har også i denne innstillingen vært veldig opptatt av spørsmål som likelønn og arbeidstid. Likelønn er svært viktig. Vi ser fremdeles i Norge at det er stor forskjell på kvinnelønn og mannslønn. Det er det ingen grunn til at det skal være. Det er et tema som vi tror at ikke markedet alene greier å regulere bort. Og det er et rettferdighetsspørsmål. Problemet er at høyresida tydeligvis synes at dette er helt greit. Det synes ikke SV. Det er helt åpenbart at offentlig sektors egne lønns- og arbeidsvilkår vil være veldig avgjørende for om vi skal kunne lykkes med det.

Når det gjelder inkluderende arbeidsliv, har SV sammen med andre partier på venstresida tatt til orde for at offentlig sektor må ta et sjølstendig ansvar for å ansette folk som har helseproblemer. Det har ikke Regjeringen villet være med på. Vi må sette en målsetting, for et eller annet sted må jo folk jobbe. Hvis man har 30 pst. arbeidsevne, må det jo være noen som har vilje til å ansette deg. Hvis det offentlige i stat og kommune ikke har det, hvem i all verden er det da som skal gjøre det? Det er helt umulig å forstå. Den eneste beskjeden denne regjeringen har gitt f.eks. til kommunesektoren, er: Finn noen å si opp, effektiviser, rasjonaliser, kutt bort alt daukjøttet. Det betyr jo at det er ingen jobber igjen til dem som har litt å slite med. Det er ingen i kommunesektoren nå som kan ta på seg jobben med å sørge for at noen av dem som står utenfor arbeidslivet, får en plass der igjen.

Når det gjelder spørsmålet om 6-timersdag, har jeg bare lyst til å henvise til at Toyotas gigantverksted i Göteborg har forsøkt dette med 6-timersdag. De fikk sykefraværet ned med 10 pst., produktiviteten økte med 40 pst., og fortjenesten økte med 23 pst. Jeg har ringt og sjekket det, for jeg stoler ikke alltid på det som står i VG. De kunne bekrefte at slik var det. I Sverige valfarter nå f.eks. sykehusforetakene til denne fabrikken for å se på dette, for det kan da ikke være noe som man kan avvise slik uten videre, når man ser at presset på arbeidstakerne gjør at folk blir syke og uføretrygdede av det. Jeg må si at jeg er veldig forundret over at det ikke er større interesse for å gjennomføre noen slike forsøk, som kunne ha gjort at alle tjente mer, at folk var mindre syke og kanskje kunne stå til pensjonsalderen. Det er veldig vanskelig å forstå at det skal være så dramatisk farlig, når resultatene taler sitt tydelige språk.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:17:59]: Det er få eksempler på at politikerstyrte markeder fungerer i virkeligheten. Når man tilpasser offentlige støtteordninger til alle, bruker man ekstra penger på dem som klarer seg selv. Når man målretter ordningene til dem som ikke klarer seg selv, får man mer penger til dem som behøver hjelp.

Denne regjeringen velger løsninger som fungerer. Hovedfokus er å få mennesker i arbeid. Når det gjelder midlertidige ansettelser, er det en selvfølge at det er bedre med fast ansettelse enn midlertidig ansettelse, men midlertidig ansettelse er et virkemiddel for å få mennesker inn i arbeidsmarkedet, mennesker som i utgangspunktet hadde stått utenfor arbeidsmarkedet. Det vil alltid være bedre å være midlertidig ansatt enn ikke ansatt.

Skattelettelser gir lønnsomme bedrifter. Lønnsomme bedrifter ansetter mennesker, ulønnsomme bedrifter gjør det ikke. SkatteFUNN-ordningen er en av de ordninger denne regjeringen har innført som gir forskning en sjanse i bedriftene.

Karin Andersen (SV) [11:19:18]: Nei, denne regjeringen satser ikke på målrettede tiltak til dem som trenger det mest. Denne regjeringen har satt norgesrekord i skattelette til dem som trenger det minst. Denne regjeringen har gitt fem ganger så mye i skattelette til f.eks. folk som representanten Gitmark og meg selv og til dem som tjener enda mye mer, enn det den har gitt til dem som trenger det mest.

Et av de eksemplene som jeg har fortalt om flere ganger i dag, er et kutt der 260 mill. kr ble tatt fra yrkesrettet attføring. Dette er folk uten jobb, og som er friske. Det er vel dette da som skal være de generelle brede ordningene til dem som kan greie seg sjøl. Nei, dette blir rett og slett for dumt. Det er altså slik at det er mange av de ordningene som er målrettet mot dem som trenger det mest som bl.a. SV har fremmet forslag om, som denne regjeringen går helt konsekvent imot fordi de aller helst vil ha enda mer penger til skattelette.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:20:37]: I sitt innlegg angrep representanten Karin Andersen fra SV høyresiden for manglende nytenkning. Det gjør hun, som representerer et parti som absolutt selv står for manglende nytenkning. Jeg synes det er sensasjonelt at hun sier at høyresiden i norsk politikk står for manglende nytenkning når det gjelder arbeidsmarkedspolitikk og når det gjelder næringspolitikk.

Nok en gang drar SV opp av hatten dette gamle forslaget om 6-timers arbeidsdag. Det ble vist til et eksempel fra representanten fra talerstolen her på at dette visstnok skal være meget vellykket.

Jeg har et par spørsmål: Mener SV at det blir underskudd på arbeidskraft i framtiden? Hva vil det eventuelt bety hvis alle skulle ned i 6-timersdag? Har SV regnet på hva 6-timers arbeidsdag vil koste og påføre av kostnader for norsk næringsliv og norsk arbeidsmarked?

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [11:21:59]: Arbeidstida i Norge har blitt kuttet vesentlig gjennom de siste hundre år. Samtidig med det har produktiviteten økt vesentlig. Det er en svært viktig erkjennelse, som jeg mener Fremskrittspartiet bør ta innover seg.

Ja, det er riktig at når vi framskriver, vil det være et underskudd på arbeidskraft i Norge. Det er en av grunnene til at vi mener at vi må ha et arbeidsliv som i mindre grad tar helsa fra folk og gjør at folk blir syke og uføretrygdet lenge før pensjonsalderen. Derfor tar vi fram disse eksemplene fra denne meget store fabrikken i Sverige som viser at fortjenesten økte og sykefraværet gikk ned. Alle pilene pekte i positiv og riktig retning. Det betyr at man faktisk ikke taper på det, men at man vinner, og det betyr at vi har mange flere som kan utnytte arbeidskrafta hele livet sitt.

I tillegg er SV mye mindre angstfylt i forhold til arbeidsinnvandring enn det Fremskrittspartiet er.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:23:23]: SV er ofte bekymret for norske arbeidsplasser på norske hender. Norske bedrifter på norske hender fordrer norsk kapital. Betyr ikke det da at hvis man ikke skal ha et fullstendig statlig arbeidsmarked, med andre ord at samtlige bedrifter er på statlige hender, så må man gjøre noe også med kapitalbeskatningen, formuesskatten og utbytteskatten i så måte? Regjeringen sier sitt: Vi ønsker norske arbeidsplasser på norske hender, og vi legger opp til en kapitalbeskatning som i større grad gjør det mulig.

Så over til mitt hovedspørsmål, nemlig: Kan SV svare på om deres skatteøkninger isolert sett vil gi færre eller flere arbeidsledige?

Når det gjelder 6-timersdagen – jeg skjønner at jeg hopper litt fra tema til tema – er det vel ingen formelle hindringer i Norge for at enkeltbedrifter kan lønne sine ansatte for å jobbe seks timer som om de hadde jobbet åtte timer pr. dag. Hvis dette er så lønnsomt, bør norske bedrifter følge etter.

Karin Andersen (SV) [11:24:41]: Det siste representanten Skovholt Gitmark sa nå, syntes jeg var oppmuntrende. Det betyr at også Høyre kan være villig til å se på dette – og ikke ha en slags type ideologisk motstand mot dette som de har hatt til nå, der de har satt opp noen regnestykker for å skremme – rett og slett fordi det bør være fornuftig når man ser på disse resultatene! Derfor bør også offentlig sektor kunne være med på dette.

SV har ved flere anledninger tatt opp forslag om at man skal sette av en pott for å prøve noen forsøk med dette, for å se om det lykkes. For det er ikke noen tvil om at dette er utgifter som er tyngende, og ikke noen tvil om at det er dårlig politikk som tar helsa fra folk. Det bør vi være enige om.

Jeg har ikke tid til å gå igjennom alle disse skattereglene nå, men jeg har lyst til å peke på at SV har fremmet forslag om bedre avskrivingsregler i næringslivet som ville betydd vesentlig for næringslivet, for noe av det som er aller viktigst for dem, nemlig at de kan investere i moderne utstyr. I tillegg har SV gått inn for en tilskuddsordning når det gjelder forskning, som har vært helt parallell til SkatteFUNN-ordningen, bare at den også treffer de bedriftene som tjener lite.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:26:09]: Noreg er eitt av landa i verda med minst forskjellar mellom fattige og rike. Vi har relativt høg sysselsetjing og relativt låg arbeidsløyse. Noreg er faktisk av verdssamfunnet kåra til verdas beste land å leva i.

Slik høyrest det ikkje ut når opposisjonen uttrykkjer seg. Det synest eg er ganske trist, for det spreier ei slags holdning blant folk flest slik at sjølv studentar ved universiteta våre – har eg opplevd – oppfattar at no er alt ille, no går mykje gale, og arbeidsløysa overstig dei landa vi normalt samanliknar oss med. Det er jo ikkje verkelegheita, og Kristeleg Folkeparti vil arbeida for, og er trygge på, at det heller ikkje skal verta slik.

Kampen mot arbeidsløysa er Kristeleg Folkeparti og Regjeringa sin prioritet nummer éin. I tillegg vil vi fremja ein arbeidsmarknad der utstøytingsprosessane vert reduserte. Det er viktig for oss at vi tek i bruk den arbeidsevna som befolkninga, inkludert dei yrkeshemma, har, og ikkje minst må seniorkunnskap skattast høgare i framtida. Då må vi ha rom for større fleksibilitet både mellom trygd og jobb, og mellom omsorgsarbeid og lønnsarbeid.

Mange ordningar er for firkanta, eller vert forvalta for firkanta i dag. Eg har motteke tallause historier der deltidsjobben eller korttidsengasjementet ikkje kunne kombinerast med trygdeytingane. Ein må satsa på det eine eller det andre, og då vel ein sjølvsagt tryggleik i trygda når ein ikkje er heilt sterk og heilt arbeidsfør.

Arbeidsplassar kan vi ikkje vedta. Dei vert skapte av gründerar og folk med pågangsmot og evne til å skapa. Samfunnet må leggja forholda til rette for at slike får gode moglegheiter til å konsentrera seg om å skapa ein arbeidsplass for seg og andre. At politikarane skal inn og detaljregulera arbeidsmarknaden, er ei avsporing, sjølv om det forunderleg nok synest som om venstresida her, inkludert Senterpartiet, meiner det. Samfunnets ansvar er å ta ansvar for dei som ikkje automatisk vert inkluderte, og laga inngangsportar for dei. Det er ei formidabel oppgåve, og har alltid vore det.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet argumenterer på underleg vis. Dei legg breisida imot og beskriv etter mi meining ein karikatur av eit samfunn som liksom skal vera det Regjeringa teiknar, eit samfunn som etter mitt syn liknar på England under «laissez faire»-perioden. Det får stå for deira rekning.

Kristeleg Folkeparti ser at prioritet nr. 1 for å få ein velfungerande arbeidsmarknad er at det faktisk finst velfungerande bedrifter. Eg vil framheva at i Noreg er særs mange sysselsette i små, lokale bedrifter. Kvardagen og skjebnen for små bedrifter og familiebedrifter engasjerer oss.

Det fremste kjenneteiknet ved den lokale småbedrifta er faktisk ikkje at ho tyner ut medarbeidarane. Men det er viktig at kronekursen er til å leva med, at renta er låg, og at lønnsnivået er konkurransedyktig. Vidare må byråkratiet og skjemaveldet reduserast og vera på lag med næringslivet. Mellombels tilsetjing eller meir fleksibel arbeidstid vil slett ikkje vera til einsidig ugunst for teamet som jobbar for ein felles arbeidsplass i ei av våre over 100 000 små bedrifter.

Menneska er Noregs viktigaste ressurs. Det veit òg bedriftseigarane. Dyktige, kunnskapsrike og erfarne medarbeidarar vil vera gull verde òg i framtida. Derfor vil mellombels tilsetjing vera ei moglegheit for å komma inn i eit arbeid, og neppe noko som vil breia seg til store delar av arbeidsstokken.

Den demografiske utviklinga er elles så eintydig i Vesten, og òg mange andre stader i verda, at arbeidsevne og arbeidsvilje vil vera høgt skatta i framtida. På mange plassar ser vi konturane av det som vert kalla 1-2-4-samfunnet, der eitt barn skal ta seg av to foreldre og fire besteforeldre. Og det kan verta rimeleg tøft når arbeidslivet og barn også krev sitt.

Intensjonsavtalen om eit inkluderande arbeidsliv og pensjonsreforma har som intensjon å få fleire eldre til å jobba lenger, og det er det sanneleg bruk for.

Det er naturlegvis Kristeleg Folkeparti og Regjeringas mål at alle arbeidsføre menneske skal kunna tena til livets opphald. Arbeidsløyse er ressurssløsing, og Kristeleg Folkeparti er svært glade for at arbeidsløysa no viser ein nedgang. Det tok Bondevik II-regjeringa mindre enn tre år å snu trenden, og det er faktisk bra.

Verdsøkonomien er også inne i ein vekstperiode som lovar bra for dei neste åra. Likevel er det ikkje til å underslå at talet på uføretrygda er urovekkjande høgt, og at det er lita hjelp i at dei arbeidsledige forsvinn inn i dei uføretrygda sine rekkjer. Vi treng rett og slett fleire i arbeid for å skapa inntekt til landet, for å gje tryggleik til den enkelte og velferd for dei som treng det. Først må vi skapa, sidan kan vi dela.

Eg synest det er drygt når Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet påstår at Bondevik II-regjeringa har stilt seg passive til utviklinga på arbeidsmarknaden. Etter at Bondevik II-regjeringa overtok, og medan ein endå i hovudsak styrte etter Stoltenberg-regjeringa sitt budsjett, steig faktisk arbeidsløysa formidabelt. Bondevik II-regjeringa har fått ned den øydeleggjande høge renta. I mi tid som vaksen har ho aldri vore lågare. Regjeringa har fått kontroll på kronekursen, og ho har skapt ny optimisme i næringslivet, også ved ein næringsretta skattelette, for det er ein vesentleg del av dei 20 milliardar kr som er gjevne. Og så går altså arbeidsløysa ned.

Kristeleg Folkeparti er uroa over den høge ungdomsarbeidsløysa, og ikkje minst over at arbeidsløysa er høg hos innvandrarungdom. Også funksjonshemma er sterkt råka av arbeidsløysa. Det er alltid svake grupper som vert ramma når arbeidsløysa stig. Derfor er det på høg tid at det no vert laga ein handlingsplan for å rekruttera funksjonshemma inn i det offentlege. Og det er Bondevik II-regjeringa som gjer det, sjølv om behovet vel har vore der før òg. Samtidig er det rundt 500 000 jobbar som vert ledige i løpet av eit år. Utdanning og kvalifisering er viktig for at fleire skal komma seg inn i arbeidsmarknaden.

Aetat er det viktigaste verkemidlet vi har for å gjennomføra arbeidsmarknadspolitikken, som altså ikkje heilt og fullt er overlaten til marknaden. Aetat er styrkt formidabelt under denne regjeringa, f.eks. med 420 nye årsverk i 2003. For meg er det uforståeleg at dette vert beskrive som passivitet.

Kristeleg Folkeparti er også oppteke av at vi må samordna tenestene som mange av dei arbeidslause er avhengige av. Fleire mindre forsøk er no i gang for at trygdeetat, sosialetat og Aetat skal samordnast i førstelinja, og Regjeringa vil komma tilbake med ei sak i løpet av neste år. Regjeringa krev også at Aetat satsar sterkare på individuell oppfølging. Det er heilt nødvendig for at fleire skal formidlast til jobb fortare. Gjennom kjennskap til enkeltsaker undrar det meg korleis Aetat har overlate mange til arbeidsløysetrygd for lange tider, også folk som absolutt skulle vera attraktive på arbeidsmarknaden, og faktisk er det.

Det er viktig for både den enkelte og for samfunnet at arbeidsløyseperioden eller attføringsperioden vert så kort som mogleg, og Kristeleg Folkeparti meiner det er positivt at ansvaret for attføringa vert flytta til Aetat i desse dagar.

Til slutt vil eg understreka at Kristeleg Folkeparti er oppteke av tilrettelagde arbeidsplassar – at dei fungerer, og at dei vert bygde ut i samsvar med opptrappingsplanen. Også dei som alltid vil trenga bistand i arbeidssituasjonen, er menneske med behov for å vera til nytte, og jobbdeltaking aukar livskvaliteten. Derfor er det positivt at budsjettet la til rette for fleire VTA-bedrifter. Kristeleg Folkeparti ser også klart verdien av at budsjettet auka talet på tiltaksplassar i 2004, ja sjølv med Arbeidarpartiet si hjelp var det positivt.

Likevel er det ikkje til å halda attende at også folk med lang utdanning kan oppleva å vera utan jobbtilbod, og derfor ber ein Regjeringa om å vurdera fleire «trainee»-stillingar i det offentlege. I det heile må det offentlege ta ansvar for sin del av lærlingplassane. Tilskotta er bra. Det som det dreiar seg om, er holdning og ansvar.

Vi har utfordringar på arbeidsmarknaden. Dei tek vi på alvor. Målet er heile folket i arbeid, og reiskapane er dei som verkar, dei som fører til målet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:35:25]: Det er ein lang og god tradisjon her i landet for sentralt framforhandla avtaler om løn. Avtalene er minstelønsavtaler som byggjer på lokale ordningar og tilpassingar. Dette er eit system som har ført til både rettferdig fordeling og produktivitetsvekst. Det er derfor med undring eg registrerer at Kristeleg Folkeparti no meiner at ansvaret skal flyttast ned på den enkelte arbeidsplassen når det gjeld løn, når det gjeld arbeidsordningar, når det gjeld samarbeidsformer, og når det gjeld tilsetjingsmåtar. Dette må tolkast slik at Kristeleg Folkeparti meiner at arbeidstakarane skal forhandle kvar for seg. Det vil føre til at det blir kasta vrak på dei sentrale forhandlingane.

Spørsmålet mitt til representanten Apelthun Sæle blir derfor: Kva slags fordelar ser representanten med ei slik endring av lov- og avtaleverket?

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:36:52]: Eg er ikkje så redd for at LO og dei andre arbeidstakarorganisasjonane skal leggja inn årene, og at alt no skal gå føre seg på den enkelte arbeidsplassen. Nesten same kva slags lover som vi måtte laga her, har eg inga tru på at alt vert lagt flatt frå dei store organisasjonane si side. Den fordelen ein har ved at ein på den enkelte arbeidsplassen også kan verta einige om lønn og arbeidsvilkår osv., er at den som har skoen på, veit kvar han trykkjer. Eg har erfaring og bakgrunn frå dei små bedriftene i dei små samfunna der ein fungerer meir som team – det er ikkje vi og dei, det er oss. Då er det viktig, og ein stor fordel – når ein har eit lønsnivå i Noreg som faktisk ligg 35 pst. over lønnsnivået i Sverige, og skyhøgt over dei landa som no har fått fri eller større tilgang til EU – at ein kan verta einige på den enkelte arbeidsplass i større grad enn det ein vert i dag.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:38:12]: Bare en liten replikk fra min side. Jeg kunne være enig i mye av det som representanten Apelthun Sæle sa.

Kampen mot arbeidsledighet er prioritet nr. 1 for Regjeringen. Ja, det er noe det har vært for alle regjeringer opp igjennom så lenge jeg kan huske! Hun sa også at arbeidsplasser ikke kan vedtas, og det er helt riktig. Så sa hun at vi er avhengige av velfungerende bedrifter, at små bedrifter på små steder er viktige. Det er også helt riktig.

Så vil jeg gjerne spørre: Hva er det mange av bedriftslederne i disse små, lokale bedriftene etterspør? Jo, de etterspør bedre infrastruktur, bedre veier, fordi dette ofte utgjør en vesentlig konkurranse- og avstandsulempe som svekker deres konkurranseevne. Og ser ikke Kristelig Folkeparti, som et regjeringsparti, at man burde satset mer nettopp på bedre infrastruktur i form av bedre veier her i landet nettopp for å styrke norske bedrifter og styrke det norske arbeidsmarkedet?

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:39:31]: Det var hyggeleg å høyra at Framstegspartiet er så einig med Kristeleg Folkeparti. Det er alltid hyggeleg å få tilslutning til det ein meiner.

Det er viktig at vi legg rammevilkåra til rette for den næringsstrukturen som Noreg har, i stor grad ein konkurranseutsett næringsstruktur, langs kysten vår. Det er han vi skal leva av etter at olja og gassen er oppbrukte.

Så spør representanten om det er nokon hos Kristeleg Folkeparti som etterspør betre vegar og betre infrastruktur. Det kan eg bekrefta utan vidare, at det er svært mange som synest at vi skal byggja ut Noreg på vegsida, på infrastruktur, på breiband. Det er slett ikkje slik at vi ingen ting gjer på dette feltet. Vi brukar meir pengar enn nokosinne på å byggja desse vegane, og fellesskap mellom private og offentleg sektor får også løyst ein heil del vegar. Det er eventyrleg å køyra på Vestlandet i dag i forhold til for ti år sidan!

Karin Andersen (SV) [11:40:51]: I forrige stortingsperiode la Bondevik I-regjeringen fram et veldig viktig og stort dokument, utjamningsmeldingen. Da var Kristelig Folkeparti med på å si at det var uheldig og uriktig at man skulle øke forskjellene i landet.

Nå har Kristelig Folkeparti snudd og går inn for en politikk som øker forskjellene, som ønsker større lønnsforskjeller og mer utrygghet i ansettelsesforhold. Det er også slik at Regjeringens politikk nå er at folk som har lite, skal oppmuntres gjennom å få kutt i ytelser og mye trangere muligheter til å få ytelser, mens de som har mye fra før, skal få enda mer, for da – etter sigende – yter de enda mer! Jeg savner en god forklaring på denne store snuoperasjonen som Kristelig Folkeparti har vært med på, og som gjør at samfunnet går i en helt annen retning enn det regjeringen Bondevik I pekte på i utjamningsmeldingen.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:42:11]: Ja, Kristeleg Folkeparti var med og laga utjamningsmeldinga. Vi var stolte av det. Vi såg at i kjølvatnet av Gro var det større forskjellar mellom fattige og rike. Derfor har også Bondevik II følgt opp med ei fattigdomspakke der fleire hundre millionar kroner vert brukte for å nå akkurat dei som vert ramma – ikkje det breie lag av folket, men dei som vert ramma av fattigdommen.

Eg er ikkje einig med representanten frå SV i at vi går i ei heilt anna retning i vår tid. Vi har også sett, som eg sa i innlegget mitt, at om ein skal kjempa mot fattigdom, må ein sørgja for arbeidsplassar, for det er gjennom arbeid at folk kjem seg ut av fattigdommen. Då må vi òg leggja til rette for bedriftene. Vi skal ikkje ha bedrifter med raude tal, men bedrifter som kan skapa nye arbeidsplassar og ny sikkerheit for dei dei har tilsett. Dette bør vera slik overalt i landet, også i Distrikts-Noreg.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:43:38]: (leiar for komiteen): Retten til arbeid er grunnlovfesta. Arbeidslivet består av sjølvstendig næringsdrivande og arbeidstakarar. For begge desse gruppene er den økonomiske politikken avgjerande for moglegheita til å skaffa seg tilstrekkeleg inntekt og trygge arbeidsforhold.

Sjølvstendig næringsdrivande er avhengige av utforminga av næringspolitikken for sin bransje. Konkurranseforholda blir stadig tøffare, marknadskonsentrasjonen sterkare. Senterpartiet vil ha ein offensiv næringspolitikk. Vi vil dyrka dei fortrinna der Noreg er god. Vi tek sterk avstand frå Regjeringa sin næringsnøytralitet.

Ei stadig aukande nasjonal og internasjonal kapitalmakt og omfattande samfunnsendringar gjer det nødvendig å vurdera lover og regelverk for lønnsmottakarar. Lover, regelverk og avtalar mellom partane i arbeidslivet har stor betydning for arbeidstakarane sine livsvilkår og moglegheitene til å utfolda seg. I motsetning til Regjeringa er Senterpartiet oppteke av å ha ei sterk fagrørsle som medverkar til eit godt organisert arbeidsliv i ein slik endringsprosess.

Senterpartiet er bekymra for at aukande konkurranse og press frå marknaden gjer arbeidsmarknaden stadig hardare. Utstøyting frå arbeidslivet er eit aukande problem. Det er ille at det no for mange er uføretrygding og førtidspensjonering som er vegen ut av arbeidslivet. Vi engasjerer oss mot ei utvikling der arbeidsmarknaden blir spalta i eit A-lag med trygge tilsetjingsforhold, eit B-lag med kronisk utrygg tilknyting til arbeidslivet og eit C-lag som i beste fall har sporadisk tilknyting.

Den tradisjonelle faglege solidariteten blir undergraven. Det blir vanskelegare for arbeidstakarane å samla kreftene når arbeidsgivaren er eit fleirnasjonalt konsern. Det skulle vera kjent at Senterpartiet er oppteke av lokal og nasjonal eigarskap. Vi er kritisk til politiske vedtak og offentlege budsjett som legg opp til auka bruk av konkurranseutsetjing og privatisering. Dessverre står Regjeringa òg her for ei heilt anna utvikling. Vi er redde for at særleg det offentlege her bidreg til ytterlegare å støyta svake grupper ut av arbeidslivet.

Den raske utviklinga innanfor informasjonsteknologi opnar for nye moglegheiter for organisering av verksemd, både innan industri, tenesteyting og primærnæringar. Det fører òg til framvekst av nye yrke. Forholdet mellom individuell fridom og utvikling, livsorganisering, kollektiv tryggleik og solidaritet blir sett på prøve.

Kravet til effektivitet og omstilling aukar. Det stiller større krav til den enkelte arbeidstakars evne til å utvikla seg, læra og styra seg sjølv. Det kan vera stimulerande og utviklande, men samtidig føra til at folk blir tidleg utbrende, og det skapar større grad av stress, utryggleik og fare for utestenging frå arbeidslivet.

Ein velfungerande arbeidsmarknad må ta vare på ei god samankopling mellom arbeid og kvile. Faren er no at den uregulerte arbeidsmarknaden får leggja premissane for arbeidsorganiseringa i framtida og dermed trua etablerte rettar og vern. Høgre viser gjennom denne stortingsmeldinga at dei ynskjer ei utvikling der lover og avtalar får mindre betydning. Senterpartiet vil arbeida mot ei slik utvikling. Marknaden tek ikkje sosiale omsyn. Det viser IA-avtalen og manglande resultat der. Vi er òg djupt urolege over Regjeringa sitt manglande engasjement for tiltak mot sosial dumping.

Ein kan sjå eit fleirtal og eit mindretal i denne innstillinga. For Senterpartiet er det viktig med ein offensiv næringspolitikk, med satsing på utdanning og forsking, med eit inkluderande arbeidsliv, der både ungdom, eldre, funksjonshemma og innvandrarar får innpass, der vi har gode sikringsnett når det gjeld attføring og permittering, der vi har arbeidsmarknadsbedrifter, ein velfungerande Aetat, der det er plass for gründerar som får auka merksemd, og der det er ein god balanse mellom offentleg og privat sektor.

Det vart sagt av Torbjørn Andersen at fleirtalet i komiteen stod saman om ein «forherligelse» av offentleg sektor. Senterpartiet står for eit syn der det skal vera ein balanse, men vi synest at kommunane og staten tek hand om svært viktige oppgåver, som vi òg ynskjer å styrkja framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:48:59]: Senterpartiet er eit parti med historisk tilknyting til Distrikts-Noreg og dermed til dei titusenvis av småbedrifter som er skapte langs land og strand.

Eg lurer på når Senterpartiet fekk eit så eintydig negativt syn på desse bedriftene. Det kjem til uttrykk når dei f.eks. seier at marknadskreftene vil bruka og kasta arbeidskrafta, og at det å overlata noko til arbeidsmarknaden, altså til friske menneske og desse nemnde bedriftene, vil vera ein trussel mot velferdsmodellen vår.

No har velferdsstaten vakse opp i ein blandingsøkonomi, med stor fridom bl.a. på arbeidsmarknaden. Velferdsmodellen står slett ikkje framfor ei avvikling. Korleis har Senterpartiet vorte så negativt til at etikk og samfunnsansvar kan bety noko bl.a. også for våre ca. 130 000 småbedrifter? Mi erfaring er at arbeidar og arbeidsgjevar oftast er eit team som jobbar saman. Har ikkje representanten Meltveit Kleppa slik erfaring?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:50:22]: Svaret på det er ja. Senterpartiet har absolutt den erfaringa at det er mange gode lokale bedrifter der arbeidstakarar og arbeidsgivarar står for ein felles innsats og tek vare på kvarandre. Men det er faktisk stor forskjell på det som var den tradisjonelle lokale bedrifta, der overskotet vart pløgt tilbake til gode velferdsordningar og andre ordningar for dei tilsette og for lokalsamfunnet, og den rå utbyttepolitikken som vi i dag ser, særleg frå eigarar som er langt vekk.

Eg synest faktisk at det er kjempemodig av Anita Apeltun Sæle å stå her og lovprisa små og mellomstore bedrifter i distrikta, ho som er i ei regjering som har renonsert på Stortinget sitt vedtak når det gjeld samferdsel, som har kutta i distriktspolitikken og nærast radert ut Innovasjons-Noreg, som har teke vekk kommunale næringsfond, og som òg no sørgjer for ein kommuneøkonomi der faktisk ikkje alle som tok vare på god lokal politikk, har moglegheit til det lenger.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:51:45]: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa og Senterpartiet sier at konkurranse og press i arbeidslivet stadig presser flere ut av arbeidsmarkedet. Det er sikkert riktig. Men jeg vil si at mye av presset i arbeidslivet står faktisk det offentlige selv for. For å kompensere f.eks. for et meget høyt skatte- og avgiftstrykk presses det fram et høyt tempo i mange bransjer for at bedriftene skal overleve. Dessuten er det også slik at både næringslivet og ansatte sliter med å tilfredsstille alskens krav om kontroll fra det offentlige – innrapporteringskrav, å etterleve detaljerte lover og regler og ikke minst å overholde frister om innrapportering som det offentlige krever. Ser ikke Senterpartiet at det er behov for forenklinger i Norge, nettopp for å lette forholdene for bedriftene og deres ansatte? Eller er det slik at Senterpartiet ikke ser at det ligger noe som helst i at det er behov for forenklinger for å lette presset i arbeidsmarkedet?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:53:05]: Skiftande regjeringar har arbeidd med prosjekt innanfor «Et enklere Norge». Senterpartiet er einig i det. Vi har bidrege, og vi ynskjer å bidra til forenkling av noko av det som heiter kontroll og tilsyn.

Så må eg imøtegå Torbjørn Andersen, for det fyrste på det som gjeld skattetrykk. Det er ikkje spesielt høgt i Noreg. Dersom han vil bidra når det gjeld bedriftsskattlegging, kan han stø Senterpartiet sitt forslag om fritak for arbeidande kapital, altså dei som pløyer utbyttet sitt tilbake til bedriftene.

Så må eg òg gjera merksam på det som skjedde i Trondheim då dei konkurranseutsette reinhaldstenesta. Dersom han ikkje veit kva som skjedde, bør han setja seg inn i den rapporten, som fortel om ein formidabel auke i sjukefråværet, nettopp på grunn av konkurranseutsetjing og privatisering.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Steinar Bastesen (Kp) [11:54:36]: Globalisering og internasjonalisering har medført at konkurranseutsatte næringer er mer sårbare enn før. Fri flyt av tjenester som innebærer arbeidsoppdrag, har ført til at flere bransjer enn før er konkurranseutsatt. Til tross for store underskudd i statsbudsjettene gjør andre land det de kan for å beskytte sitt næringsliv, men ikke Norge. Her er vi så rike at arbeidsplasser, det har vi ikke råd til.

Jeg har lurt litt på hvordan denne galskapen begynte. Var det i 1997, da Stoltenberg påstod at sykepleiere ikke kom opp av borehullene, og at det derfor var nødvendig å frigi arbeidskraft fra andre sektorer for å få nok i helsesektoren? Hvis vi går tilbake til spørretimen den 24. mars 1999, fulgte daværende finansminister Restad opp ved å hevde at den strukturelle arbeidsledigheten i verftsindustrien isolert sett ikke var negativ, for det manglet hender i omsorgsyrkene. Våren 2001 var det daværende statsråd Kosmo som ville omskolere 6 000 ledige ingeniører og vegarbeidere til syke- og hjelpepleiere, heller enn å sette ledige hender og maskiner i arbeid med nødvendig vedlikehold og utbygging av vegnettet, som alt da hadde et veldlikeholdsgap på ca. 10 milliarder kr.

Når Regjeringen sier at de er opptatt av full sysselsetting, har det liten troverdighet, for å si det forsiktig. Høyre gikk jo til valg på å frigi arbeidskraft gjennom målrettede tiltak. Dette skulle i privat sektor skje gjennom endringer fra bransjerelaterte til bransjenøytrale konkurranserammer, og i offentlig sektor gjennom konkurranseutsetting, omorganisering og effektivisering. Men i motsetning til andre politikere hadde ikke Høyre noen visjon om hva den frigitte arbeidskraften skulle brukes til. Høyre har nådd sine programmål. 17 000–20 000 industriarbeidsplasser er lagt ned, lærere og sykepleiere sies opp og kommunale fagetater legges ned, og samtidig som utenlandske kontraktører inntar norske byggeplasser, legger Arbeidstilsynet ned flere kontorer i sentrale områder, til tross for at det er påvist at utenlandske arbeidere, f.eks. i byggebransjen, har et avslappet forhold til norsk arbeidsmiljølov, for å si det slik. Ifølge tall fra Handikapforbundet har konkurranseutsetting, omstilling og effektivisering ført til at mellom 20 000 og 30 000 yrkesvalgshemmede som var i arbeid i 2001, nå er faset ut av yrkeslivet og er over på trygd. I omorganiseringsprosessene søkes det i størst mulig utstrekning å unngå oppsigelser. I stedet får friske og arbeidslystne mennesker tilbud om sluttpakker og førtidspensjonering. Hvis Regjeringen har et reelt ønske om forlenget yrkesaktivitet og å få flere yrkesvalghemmede i arbeid, er det et paradoks at planlagte rammestyrte omorganiseringer gir stikk motsatt virkning, nemlig lavere og lavere pensjonsalder og flere på uføretrygd.

Fremskrittspartiet vil, som Høyre, ha et fritt og uregulert markedsstyrt arbeidsmarked, men er også bekymret for at Norge skal bli sittende fast i den såkalte råvareklemmen. Som en forsikring mot dette vil de selge det fornybare verdiskapingsgrunnlaget til høgstbydende. Det gjelder både kraftverk, fiskekvoter og oppdrettsanlegg – grunnlaget for våre viktigste verdiskapingsområder utenfor oljesektoren, og områder der bruk av høg norsk kompetanse så langt har gitt arbeidstakere, bedrifter og samfunn stor avkastning. Kristelig Folkeparti og Venstre følger opp, så lenge Kristelig Folkeparti får bruke statskassen som om den var misjonsmenighetens kollektbøsse, og Venstre får innfridd sine ønsker om høgere strømpris og høgere transportkostnader gjennom en stadig tettere skog av bompengestasjoner.

Alle partier, inkludert Kystpartiet, er enige om at de menneskelige ressursene er de mest verdifulle ressursene vi har. Vi kan imidlertid ikke bruke denne ressursen etter politisk forgodtbefinnende, gjennom rammestyrte omorganiseringer av arbeidslivet. Det gir høg avskalling av mennesker som av ulike årsaker ikke kan omplasseres uten videre, og det gir store tap av verdifulle arbeidsplasser. Fra Regjeringen har vi i det siste hørt at trenden med utflagging av norske arbeidsplasser er i ferd med å snu. Økt lønnsomhet og optimisme vil føre til nyansettelser. Men Hydros varsel om utfasing av 800 arbeidsplasser i aluminiumsindustrien viser motsatt tendens. Til tross for at aksjonærene gjennom de siste årene har kunnet ta ut skattefrie aksjeavkastninger, og til tross for at bedriftens overskudd er svært godt, investeres det ikke i Norge. Usikkerheten om norsk vilje til å sikre langsiktige rammebetingelser, som nok kraft til fornuftig pris, veier tyngre. Nedbemanningen skal så langt det er mulig … (Presidenten klubber.) – Jeg tegner meg til et 3 minuttersinnlegg for å fortsette senere.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [12:00:03]: I mange land pågår en diskusjon om hvordan arbeidsmarkedet skal fungere. Vi ser at høyresiden gjennomgående vil at arbeidsmarkedet skal fungere mer som andre marked, med friere kjøp og salg av tjenester, eller et «selvregulerende arbeidsmarked», som det heter i meldingen, mens partiene på venstresiden og i sentrum mener at myndigheter og fagforeninger må ha virkemidler for å sikre arbeidstakernes rettigheter. I mer rendyrket form blir dette et skille mellom en nordisk arbeidslivs- og velferdsmodell og en mer amerikanisert arbeidslivs- og velferdsmodell, med større forskjeller og et mindre inkluderende arbeidsliv.

Jeg konstaterer at vårt norske oppsigelsesvern gjør at arbeidstakerne ikke kan behandles tilfeldig og urimelig av arbeidsgiverne. Jeg konstaterer også at vårt overtidsregelverk har satt opp grenser for å hindre urimelig påtrykk fra arbeidsgiverne. Men denne regjeringen har gjort det lettere for arbeidsgiverne å presse på arbeidstakerne for å jobbe overtid. Overtidsreglene er som kjent endret. Og denne regjeringen vil svekke oppsigelsesvernet. Det vil gradvis føre til en brutalisering av norsk arbeidsliv. Etter mitt syn er det viktigste eksemplet diskusjonen om midlertidige ansettelser. Dette dreier seg ikke om et spørsmål om hvorvidt noen arbeidsledige ungdommer får jobb. Det dreier seg om strukturen i det norske arbeidslivet.

Dersom vi åpner for økt bruk av midlertidige ansettelser, kan vi se en strukturell endring, som man f.eks. har sett i Spania, hvor bedriftene reduserer antallet fast ansatte ned til et minimum og så dekker behovet utover det med midlertidig ansatte. Da er det viktig å huske at i Norge er om lag 90 pst. av arbeidstakerne fast ansatt. Det betyr ikke at de ikke kan sies opp, men arbeidsgiver må ha en saklig grunn for å gjøre det. Situasjonen for en midlertidig ansatt er en ganske annen. Hvis man er redd for ikke å få forlenget ansettelsen, står man selvfølgelig svakere i forhold til arbeidsgiver. Det blir lettere å bli utnyttet. Man vil i mindre grad få opplæringstilbud. Det blir vanskeligere å opptjene grunnlag for sykelønn, fødselspenger og dagpenger, og man har selvfølgelig mindre økonomisk trygghet, både direkte ved at man ikke vet når ansettelsesforholdet går ut, og indirekte ved at det f.eks. kan være vanskelig å få lån når man ønsker å etablere seg. Slik vil ikke Arbeiderpartiet at Norge skal utvikle seg. Derfor sier vi nei til åpning for økt bruk av midlertidige ansettelser.

Et annet viktig trekk ved den norske og nordiske modellen er en aktiv offentlig politikk for å sikre arbeid for alle. Også her ser vi tydelige forskjeller. Siden Bondevik og Foss tok over regjeringskontorene, har det blitt 80 000 nye i køen utenfor arbeidskontorene – 80 000 flere som bekymrer seg for om de klarer å betale neste avdrag på huslånet, og som spør hvorfor ingen har bruk for dem. Regjeringens svar har vært å kutte arbeidsledighetstrygden med opptil 25 000 kr pr. år.

Det er en klar fare for at arbeidsledigheten kan bite seg fast på et høyere nivå. Jeg konstaterer at Regjeringen slår seg til ro med at ledigheten er på det nivået den er, og ønsker å svekke virkemidlene for å få den ned.

Arbeiderpartiet mener at vi trenger en langt mer offensiv politikk for å sikre utsatte arbeidsplasser, for å skape nye arbeidsplasser og for å hjelpe ledige tilbake i jobb. Regjeringens svar i denne meldingen er at markedet i større grad skal ta den jobben.

Vi ønsker en offensiv politikk for å skape nye arbeidsplasser. Vi vil styrke virkemiddelapparatet. Vi vil styrke forsknings- og utviklingsinnsatsen, men vi ønsker også en offensiv politikk for å få de som er arbeidsledige, over i fast arbeid. Forrige gang Norge hadde høy ledighet, satte Arbeiderpartiet inn tiltak, slik at nesten annenhver arbeidsledig fikk tilbud om aktive arbeidsmarkedstiltak. Nå er det et fåtall ledige som gis et slikt tilbud. Derfor har Arbeiderpartiet foreslått en kraftig økning i antallet tiltaksplasser.

Arbeiderpartiet ønsker, som representanten Oppebøen Hansen var inne på, en sterk, en kvalifisert og en helhetlig arbeidsmarkedsetat med tilgang til de ressurser som er nødvendige for å kunne fylle sin rolle. Vårt viktigste mål for den økonomiske politikken er jo nettopp å sikre arbeid for alle. Da ønsker vi en mer aktiv næringspolitikk, og vi ønsker en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det har vi sett illustrert i dagens innstilling, men vi har også sett det illustrert gjennom avtalen om årets budsjett og i avtalen om revidert nasjonalbudsjett.

Til slutt: Vi ser i dag nok et område hvor skillelinjene i politikken er klare. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker en aktiv arbeidsmarkeds- og arbeidslivspolitikk. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker en markedsstyrt og selvregulerende arbeidsmarkedspolitikk. Igjen må vi forundre oss over at Kristelig Folkeparti velger det siste alternativet. Man blir overrasket over å høre representanten Apelthun Sæles sterke forsvar for et system med mer lokal lønnsdannelse og mindre betydning for de nasjonale organisasjonene, noe som er stikk i strid med alt Kristelig Folkeparti så langt har hevdet.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Morten Andreas Meyer [12:05:29]: Arbeid gir velferd. Arbeid tar vare på noen av de sterkeste behovene vi har i oss, muligheten til å ta vare på oss selv og våre nærmeste gjennom egen inntekt og gjennom å kunne bidra til fellesskapet. Arbeid gir velferd gjennom økt verdiskaping. Økt verdiskaping trygger velferden for framtiden.

Vi har i dag en debatt om de store linjene i arbeidsmarkedspolitikken. Initiativet til meldingen kom fra kommunalkomiteen, og komiteen var særlig opptatt av grupper som har problemer med å komme inn i eller å bli værende i arbeidslivet. Dette er problemer som heller har økt enn blitt mindre siden komiteen bad om meldingen. Regjeringen deler komiteens bekymringer og har underveis tatt mange initiativ for å motvirke de uheldige tendensene vi ser.

Norge har en av de høyeste yrkesfrekvensene i OECD-området. Den langsiktige trenden er at en stadig mindre del av befolkningen står utenfor arbeidsmarkedet. I løpet av de siste 20 årene har arbeidsstyrken økt med 360 000 personer, og yrkesdeltakelsen har vokst fra 68 til 73 pst. Andelen personer utenfor arbeidsstyrken, eksklusiv alderspensjonister, har gått ned fra 27 til 22 pst. de 20 siste årene. Samtidig har andelen som mottar stønader ved å stå utenfor det ordinære arbeidslivet, vokst kraftig. Antallet uførepensjonister har økt sterkt. I tillegg har antallet som mottar sykepenger, rehabiliterings- eller attføringspenger, også vært økende. I 2003 var det vel 530 000 stønadsmottakere i yrkesaktiv alder innenfor de sykdomsrelaterte trygde- og stønadsordningene. I tillegg kommer nesten 90 000 dagpengemottakere. Samlet var om lag 620 000 personer i trygdefinansierte ordninger utenfor det ordinære arbeidslivet av kortere eller lengre varighet.

Utfordringene vi står overfor, synes det å være bred enighet om. Behandlingen av stortingsmeldingen om et velfungerende arbeidsmarked har allikevel bidratt til å få fram klare skillelinjer i norsk politikk og i norsk arbeidsmarkedspolitikk. Det betyr at dette er en viktig debatt.

I flertallsmerknadene fra venstresiden er Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet opptatt av å markere uenighet med Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk. Jeg synes allikevel det er på sin plass å peke på at jeg i merknadene ikke har funnet prinsipielt nye forslag for å motvirke utviklingsrekk på arbeidsmarkedet som vi alle finner uheldige. Også komiteflertallet bør innse at den uønskede utviklingen knyttet til at for mange i yrkesbefolkningen i dag er trygdet, har pågått i lang tid. Å snu utviklingen krever nye grep, ikke bare mer av den politikk som er ført av forskjellige regjeringer over lengre tid, og som ikke har virket godt nok. Venstresidens svar på utfordringene er fortsatt å videreføre kjente tiltak tilpasset gårsdagens arbeidsmarked. Men kompleksiteten i de utfordringene vi står overfor, tilsier behov for nytenkning og nye løsninger.

Regjeringen setter i meldingen fokus på strategier og tiltak for å møte utfordringene vi står overfor. Det presenteres et bredt sett av virkemidler som tar hensyn til totaliteten i de faktorer som påvirker arbeidsmarkedet, både de som kan og bør gjøres til gjenstand for offentlige inngrep, og de som ikke bør det. Arbeidsmarkedet er langt på vei selvregulerende. Dette ser Fremskrittspartiet også, og jeg er derfor glad for den støtte partiet gir til hovedtrekkene i Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk.

Regjeringens og meldingens utgangspunkt er at altfor mange er uføretrygdet, selv om de gjerne skulle vært i arbeid. Det er en fare for en ytterligere økning som følge av et høyt og økende sykefravær. I et langsiktig perspektiv er dette særlig bekymringsfullt. Vi forventer at arbeidsstyrken vil vokse lite, samtidig som den eldste delen av befolkningen vil øke betydelig. I samme tidsperspektiv forventes det at oljeinntektene vil vise en fallende tendens.

Meldingen trekker fram mange faktorer som bidrar til resultater på arbeidsmarkedet. Enkeltindividene har sterke ønsker knyttet til sin deltakelse i arbeidsmarkedet. De fleste er i god stand til å finne en tilpasning de er fornøyd med, og verken behøver eller ønsker innblanding fra Aetat. Meldingen løfter derfor fram et selvregulerende arbeidsmarked som en visjon. I dette ligger også at vi ønsker at flere aktører som vil og kan bidra til et velfungerende arbeidsmarked, skal gis mulighet til dette. Delvis vil dette skje gjennom at Aetat kjøper tjenester på vegne av arbeidssøkerne. Departementet har satt i verk flere forsøk med bruk av private til oppfølging av arbeidsledige og yrkeshemmede, med grunnlag i vedtak i Stortinget. Aetat har et særlig ansvar for å avklare den enkeltes behov for tjenester og for å sikre at tjenestene er tilgjengelige. Mens opposisjonen motsetter seg endringer, er Regjeringen opptatt av resultater for de arbeidssøkende.

Regjeringens politikk har basis i kunnskap fra forskning og praktiske erfaringer. Denne kunnskapen tilsier at det er nødvendig å styrke de tiltakene som bidrar til å fremme jobbsøkningen. Stønadssystemet skal være slik at det lønner seg å gå fra offentlige støtteordninger og over i jobb. I tillegg må Aetat, som skal følge opp individene, ha riktig fokus og være effektiv. Arbeidsgiverne må også motiveres gjennom målrettede støtteordninger.

Varigheten av arbeidsledigheten er en indikasjon på vanskene enkelte har for å komme tilbake i arbeid, og er derfor en viktig indikator for når Aetat skal sette inn ulike typer tiltak. Dagpengeperioden er gjort kortere. En kortere dagpengeperiode setter også et press på Aetat til en ekstra innsats overfor dem som nærmer seg utløpet av dagpengeperioden. Mange arbeidsledige har behov for hjelp og kunnskap om hvordan de skal søke etter jobb på en god måte. Slik kunnskap vil bidra til at folk går kortere arbeidsledig. Aetats tiltak er derfor dreid mot mer jobbsøking.

En del av brukerne av velferdssystemene våre har i dag behov for tjenester fra flere etater. Særlig gjelder det fellesbrukere av Aetat, trygdeetat og sosialtjeneste. Organiseringen av disse tjenestene er derfor en viktig sak for å sikre god og effektiv oppfølging av langvarig syke, midlertidig uføre, yrkeshemmede og arbeidsledige med sikte på raskest mulig overgang til ordinært arbeid.

Organisering av velferdstjenestene og de ulike virkemidlene vi tar i bruk, må stimulere arbeidslinjen. Vi må mestre å finne løsninger der en ser større sammenheng i bruken av de ulike virkemidlene for alle i aldersgruppen 18 til 67 år, løsninger for alle dem som i utgangspunktet burde vært en del av arbeidslivet.

Gjennom IA-avtalen har arbeidsgivere og arbeidstakernes organisasjoner sammen med myndighetene forpliktet seg til å arbeide for viktige målsettinger knyttet til økt arbeidsdeltakelse. Dette arbeidet er viktig som ledd i å fremme felles forståelse for utfordringene samfunnet står overfor. Myndighetene har lagt betydelige virkemidler og betydelige pengesummer inn i arbeidet med et inkluderende arbeidsliv. Nå har vi tillit til at partene i arbeidslivet følger opp, at resultater bringes ut i den enkelte bedrift, og at samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstakere gir betydelig bedre resultater enn vi har opplevd til nå. Jeg har tillit til at flere arbeidsgivere ser verdien i aktivt forebyggende arbeid som en investering som innebærer betydelig god avkastning.

Representanten Oppebøen Hansen stilte meg et direkte spørsmål. Det er knyttet til Telefon for arbeidslivet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Arbeidstilsynet har vært hovedbidragsytere til prosjektet. Departementet forlenget støtten ut dette året i påvente av at en evaluering av prosjektet skulle ferdigstilles. Evalueringen er gjennomført av ECON Analyse for Mental Helse og foreligger nå.

Statsministeren har, som Stortinget er kjent med, tatt til orde for en offensiv mot psykososiale problemer og spesielt mobbing i arbeidslivet. En skisse til satsingen ble presentert på en kick-off-konferanse 1. juni. Den endelige utformingen pågår i disse dager i regi av samarbeidspartene i IA-avtalen. Som vi har meddelt Mental Helse i vårt møte 22. april i år, er jeg innstilt på å drøfte med partene i IA-sammenhengen hvordan Telefon for arbeidslivet eventuelt kan inngå som et tiltak i arbeidet mot mobbing i arbeidslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:15:59]: Det er eit faktum at kunnskap som ikkje er i bruk, forvitrar. Ved å gjere Aetat om til ein bestillaretat og ved å la marknaden produsere aktuelle tenester vil Aetat etter ei tid ikkje ha den opphavlege kompetansen sin. I kjølvatnet av dette vil Aetat få redusert evna til å gjere kvalitativt gode bestillingar og forsvinne som eit bindeledd og ein kompetansebase mellom arbeidssøkjar og næringsliv.

Private firma kan sikkert levere gode produkt på ein del område, men eg er overbevist om at det aldri vil vere mogleg å byggje opp ein kompetansebase slik Aetat er i dag. Spørsmålet mitt blir: Meiner statsråden at landet treng ein slik kompetansebase? Dersom svaret er nei, er det ikkje lenger eit ønske frå Regjeringa si side å ha politisk styring og kontroll over arbeidsmarknaden?

Statsråd Morten Andreas Meyer [12:17:11]: Jeg deler ikke den frykten representanten Sigvald Oppebøen Hansen har for å samarbeide med private om gode løsninger, gode løsninger for de menneskene dette angår, gode løsninger for de arbeidssøkende. Mitt mål er å bringe arbeidsløse raskest mulig ut i arbeidslivet igjen, og jeg synes det er et godt forslag å samarbeide med dem som best kan få arbeidssøkere ut i arbeidslivet, uavhengig av om det er offentlig tilsatte eller tilsatte i en privat bedrift som bistår dem med dette. Vår satsing på Aetat skulle være kjent. I løpet av vår regjeringstid har vi styrket etaten med 900 nye stillinger. Vi er ikke redd for at dette over tid svekker Aetat. Snarere tvert imot vil vi gjøre Aetat bedre i stand til å ta i bruk virkemidler som er tilpasset situasjonen i arbeidsmarkedet her og nå.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:18:25]: Ansatte i offentlig sektor utgjør en stor andel av det norske arbeidsmarkedet. Et velfungerende arbeidsmarked inkluderer selvsagt også en velfungerende offentlig sektor. Konkurransepolitikk er en etter mitt syn vesentlig forutsetning for et velfungerende næringsliv og arbeidsmarked bl.a. for å fremme kvalitet, produktivitet og verdiskaping. Men i den siste tiden har det etter mitt syn vært litt stille omkring konkurranseutsetting som et positivt virkemiddel for offentlig sektor.

Nå har Regjeringen sittet siden 2001 og har sammen med Fremskrittspartiet hatt flertall for å kunne oppnå vesentlige ting på det området som konkurranseutsetting representerer. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Er statsråden så langt fornøyd med det som Regjeringen har oppnådd av konkurranseutsetting i offentlig sektor, og vil man eventuelt jobbe aktivt langs spisse linjer videre framover?

Statsråd Morten Andreas Meyer [12:19:39]: I likhet med Torbjørn Andersen og Fremskrittspartiet er jeg opptatt av en moderne, brukerrettet, effektiv offentlig sektor. Konkurranseutsetting er ett av flere virkemidler for å stimulere til økt effektivitet, bedre kvalitet og større omfang av de tjenestene vi skal levere til innbyggerne. Vi har gjennomført en rekke reformer på dette området. Vi har bidratt til økt fristilling av statlig virksomhet, som innebærer at fristilt statlig virksomhet konkurrerer med privat. Men det er også slik at svært mye av den offentlig finansierte tjenesteproduksjonen foregår i norske kommuner. Vi har tillit til et sterkt lokaldemokrati. Vi ønsker at lokaldemokratiet skal ha stor grad av frihet til selv å beslutte hvordan tjenester skal frambringes. Da vil det være ulike politiske flertall som i noen grad vil avgjøre hvilke virkemidler som tas i bruk. Men slik er lokaldemokratiet, og jeg ønsker mer lokaldemokrati, ikke mindre.

Karin Andersen (SV) [12:21:04]: Er det et stort problem i norsk arbeidsliv i dag at mange blir syke og uføre av jobben, eller er det et stort problem at mange får en trygd eller en sykelønn det går an å leve av? Jeg har lyst til å stille statsråden det spørsmålet, for jeg mener at Regjeringens tilnærming til hvordan man skal få til et inkluderende arbeidsliv, er veldig mangelfull.

Det er sånn nå at det er en ensidig fokusering på effektivisering og kutt, særlig i offentlig sektor, og offentlig sektor bidrar nå veldig sterkt til økningen i uføretrygd og sykelønn. Når alle nå skal være så effektive, ned til siste minutt, sånn at de små pustehullene en før hadde i hverdagen, blir borte, så blir folk syke. Det er for få sykepleiere på jobb når tunge løft skal tas, og folk blir syke av det.

Forhold på arbeidsplassen er det viktigste når det gjelder utstøting og uføretrygding, sa statsråden i en avisartikkel for noen uker siden. Hva vil statsråden gjøre for at offentlig sektor sjøl ikke skal skape så mye sykdom og uførhet?

Statsråd Morten Andreas Meyer [12:22:28]: Regjeringen tar et stort ansvar i arbeidet med avtalen om inkluderende arbeidsliv. Vi har lagt et betydelig sett av virkemidler på bordet, og vi har gjort ca. 1,2 milliarder kr tilgjengelig for partene. Nå må det være arbeidsgivere og arbeidstakere ved den enkelte bedrift som skaper resultater.

Det er ikke slik som Karin Andersen sier, at denne regjeringen har en ensidig fokusering på kutt i offentlige tjenester. Aldri har inntektsrammene til norske kommuner vært større enn i dag. Aldri har det vært ansatt flere mennesker som yter velferd for publikum, som i dag. Ulempen og utfordringen offentlig sektor har, er at til tross for en betydelig vekst i tilgangen på ressurser er det ikke påvist særlig stor produktivitetsvekst. At det løpes fortere i dag, kan man jo stille spørsmål om hva skyldes. Årsaken er ikke at produktivitets- og effektivitetskrav er blitt innfridd, og at det løpes særlig mye fortere fordi man skal gjøre jobben raskere.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:23:59]: I forhold til førre replikksvar har eg berre lyst til å anbefala statsråden å gå på besøk, f.eks. på ein sjukeheim, og sjå kva press der er no. For i svært mange kommunar er det færre og ikkje fleire tilsette til å gjera dei same oppgåvene.

Eg vil fokusera på eit tema som komiteen vier stor merksemd, nemleg situasjonen for ungdom. Komiteen deler seg i spørsmålet om det er nødvendig med ein garanti. Eg hadde gjerne sett at det hadde blitt fleirtal for ein eigen ungdomsgaranti, slik at ungdom under 25 år er sikra rett til arbeid, utdanning eller tiltaksplass.

Men det er eitt tema der heile komiteen står samla, og det gjeld betydninga av å satsa på unge gründerar. I samband med eit Dokument nr. 8-forslag i fjor som gjaldt ungdom, var komiteen einige, etter initiativ frå Senterpartiet, om eit eige etablerarkurs i entreprenørskap som eit supplerande element for ungdom. Mitt spørsmål er: Kva er status når det gjeld eit slikt opplegg?

Statsråd Morten Andreas Meyer [12:25:22]: Denne regjeringen er svært opptatt av å bedre klimaet for etablering av nye bedrifter. Det aller viktigste vi gjør på det området, er gjennom skatte-, avgifts- og finanspolitikken å gjøre det lønnsomt å skape ny virksomhet i Norge. I samarbeid med Ungt Entreprenørskap har vi en betydelig satsing på elevbedrifter, og vi ser også de gode resultatene av det langsiktige holdningsskapande arbeid Ungt Entreprenørskap skaper. Vi vet at ungdom som gjennom Ungt Entreprenørskap etablerer bedrifter i skole- og studietiden, vil være overrepresentert blant gründere.

Jeg må medgi at jeg ikke fullt ut har et godt svar på representantens direkte spørsmål, men skal sørge for å bringe kunnskap om det.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [12:26:35]: Statsråden sa at å snu uviklingen med økt uførepensjonering mv. krever nye grep. Og Regjeringen tar grep. Problemet er at de grep Regjeringen tar, forsterker problemene, ikke reduserer dem.

Vi trenger en politikk som gjør flere i stand til å stå lenger og til å kunne bruke den restarbeidsevne man har, mens Regjeringens politikk med utvikling mot et hardere arbeidsliv, illustrert ved overtidsregelverket, illustrert ved midlertidig bruk og senere kast, jo bidrar til et mindre inkluderende arbeidsliv, og med det skyves flere ut i uføretrygd eller tidlig avgang. Problemet her er at Regjeringen tar de gale grep.

Det andre er at statsråden svarte på spørsmålet fra Oppebøen Hansen at det ikke er problem med samarbeid om gode løsninger. Men Oppebøen Hansens hovedspørsmål er jo: Er det slik at kompetansen i Aetat har en selvstendig verdi? Vil ikke den kompetansen reduseres når man reduserer Aetats rolle til bestiller istedenfor å være den som innehar kjernekompetansen?

Statsråd Morten Andreas Meyer [12:27:50]: Det er ikke riktig at Regjeringen brutaliserer arbeidslivet. Det er en grov påstand, som representanten ikke kan dokumentere. Faktum er at vi i Norge har en av de høyeste yrkesdeltakelsene i verden. Undersøkelser dokumenterer at norske arbeidstakere i all hovedsak har det bra på jobb. Vi har en privat kapital, og den viktigste ressursen i den enkelte bedrift er medarbeideren, og man tar ansvar for at medarbeidere i Norge i all hovedsak har det bra.

Jeg er opptatt av en sterk arbeidsmarkedsetat, en arbeidsmarkedsetat som særlig er i stand til å bistå dem som trenger hjelp til å komme ut i arbeidslivet. Det er også et faktum at de aller fleste klarer seg selv. Jeg er ikke opptatt av ordninger i seg selv, men jeg er opptatt av å skape resultater. Jeg har tillit til at Aetat i samarbeid med private velger løsninger som innebærer at flest mulig kommer ut i varig jobb, og at tiden man går ledig, blir kortest mulig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:29:31]: Arbeidarpartiet meiner at for å nå målet om eit arbeidsliv med plass til alle må det førast ein aktiv politikk der det blir teke i bruk eit breitt spekter av verkemiddel. Derfor meiner me at det er eit feilgrep når Regjeringa ønskjer ein arbeidsmarknad som i størst mogleg grad er sjølvregulerande. Arbeidarpartiet saknar konkrete verkemiddel som gjev mindre utstøyting frå arbeidslivet.

Det har i løpet av debatten vore ein del fokus på sjukefråværet og avtala om eit inkluderande arbeidsliv. Arbeidarpartiet meiner at innsatsen for eit inkluderande arbeidsliv må aukast, m.a. ved å auke innsatsen gjennom arbeidslivssentra. Vidare er det behov for å setje inn tiltak overfor funksjonshemma. Tilbod om yrkesmessig attføring må bli meir skreddarsydde og tilpassa den enkelte sitt behov og sine moglegheiter. Kven var det som sa at Arbeidarpartiet ikkje er fleksibelt? Me ønskjer meir og større fleksibilitet i handteringa av regelverket for lengda på og innhaldet i ein attføringsprosess.

Arbeidarpartiet meiner at Regjeringa i for liten grad fokuserer på tiltaksplassar som ei bru tilbake til arbeidslivet. Tiltaksplassar kan vere så mangt. Det viktigaste er at dei arbeidsledige får tilbod om eit differensiert opplegg. Det kan vere yrkespraksis, lønstilskott, vikarordningar og kvalifiserande opplæringstiltak.

Når det gjeld dei yrkeshemma, viser undersøkingar frå Aetat at yrkeshemma har størst sjanser til å kome i jobb etter eit lengre attføringsprogram. Det kan derfor kanskje vere viktig å prioritere lengre og individtilpassa attføringsløp. Men uansett meiner Arbeidarpartiet at Regjeringa må kome tilbake til Stortinget med ei brei og fagleg attføringsmelding, der ein samla kan drøfte kva for tiltak som er nødvendige for å realisere arbeidslinja. Eg inviterer til ein felles, tverrpolitisk dugnad omkring desse spørsmåla. Eg minner om at den viktigaste ressursen me har, er menneska. Folk fortener ikkje meir utstøyting og fattigdom. Hovudmålet må vere sikre inntekter, eit sosialt nettverk og ikkje minst moglegheita til å bruke sine evner og ressursar.

Steinar Bastesen (Kp) [12:32:59]: Jeg skal fortsette der jeg slapp, om millionoverføringer fra statskassen til nødvendig omstilling i de berørte kommunene.

Det er stor forskjell på den industrielle omstruktureringen vi hadde for et par tiår siden da ulønnsomme bedrifter ble lagt ned, og den rammestyrte omstruktureringen som skjer i dag, når lønnsomme industrier flytter ut fordi Regjeringens primære mål er å frigi arbeidskraft.

Ingen land i Europa har bedre forutsetninger enn Norge for kunnskapsbasert innovasjon innenfor verdiskapningsområder, der vi fra før var i verdenstoppen og fremdeles er det. Det gjelder maritime næringer, fiskeri og energi. Da er det et paradoks at Regjeringen, heller enn å gi disse næringene konkurransedyktige rammevilkår, vil selge det fornybare verdiskapningsgrunnlaget gjennom omsettelige fiskekvoter og vannkraft på børs, samtidig som store deler av maritim virksomhet, ikke minst vår nærskipsfart, rammestyres og flagger ut av landet.

I dag avgir næringskomiteen sin innstilling til en skipsfartsmelding som etter stortingsvedtaket i juni 2000 skulle ha vært lagt fram for tre år siden. Hvis ikke også fraktefartøy og nasjonale ferger får internasjonalt konkurransedyktige rammer for både skip og mannskap, vil Regjeringen lykkes med å sette mer enn tusen norske sjøfolk i land. Det vil redusere arbeidsstyrken og øke trygdeutgiftene ytterligere.

Ingen land i Europa har en mer spektakulær natur for turisme, men det legges ikke til rette for turisme gjennom utbygging av samferdselsnettet. Veiene forfaller, kirkebygg og andre kulturbygg utenfor storbyene forfaller, og mens skattelettene så langt i all hovedsak har gått til rike mennesker i Oslo, Asker og Bærum, har skattetrykket gjennom bompengesystemet økt ute i landet. Det virker sentraliserende. Det rammer både turistnæringen og all annen næringsvirksomhet i distriktene.

Det hevdes at vi må ta grep nå for å motvirke mangel på arbeidskraft i framtiden. De som rammestyres over fra aktivt arbeid til passivitet gjennom førtids- og uførepensjoner, er ikke framtidens arbeidskraft. Med tilgang til arbeidskraft fra et Europa der arbeidsledigheten ser ut til å bli vedvarende høy, er det ingen grunn til å tro at det blir problemer med å hente inn den arbeidskraften vi vil ha behov for. Erfaringer viser at Stoltenberg tok feil. Det er fullt mulig å få sykepleiere opp av borehullene, hvis det er sykepleiere vi har behov for.

Salg av verdiskapningsgrunnlaget gir framtidens generasjoner mindre mulighet for verdiskapning enn generasjonene før har hatt. Når landets infrastruktur forfaller, blir etterslepet stort og er nå oppe i minst 11 milliarder kr. Det stimulerer ikke til transportavhengig næringsetablering, og eksportvarer må transporteres. Når landet gror igjen fordi elleve gårdsbruk legges ned hver dag, kan våre etterkommere få en strid jobb med å rydde nytt land hvis matvareforsyningene fra utlandet skulle stoppe opp. I en verden som trues av terrorisme, er det uansvarlig ikke å sørge for at vi har en egenforsyning av matvarer.

Karin Andersen (SV) [12:36:32]: Jeg fikk ikke noe svar på spørsmålet mitt til statsråden i stad: Er det et problem at det er mange som blir syke og uføre av jobben, eller er det store problemet at folk da har en ytelse som gjør at de kan leve av den? Det virker som om Regjeringen tror at det er det siste som er det store problemet, for de sier at de hele tiden skal fokusere på de økonomiske incitamentene til å få jobb. Det betyr på norsk at en skal kutte ytelsene. Men jeg mener å se lite av det som går på hvordan vi skal legge til rette et arbeidsliv som gjør at folk ikke blir slitne og uføre av jobben.

Ebba Wergeland, som er spesialist i arbeidsmedisin ved Institutt for samfunnsmedisin i Oslo, uttrykker seg ganske skarpt når det gjelder dette. Hun sier at det er naivt å tro at et mer inkluderende arbeidsliv lar seg kombinere med mer markedsstyring og økt konkurranse. Det er f.eks. innlysende at om man skal vinne anbud, er man avhengig av alltid å ha de friskeste, de raskeste og de mest overtidsivrige arbeidstakerne. Da blir det mindre plass til dem som har noen skavanker, og som ikke kan yte maksimalt hver dag. Slik er det f.eks. i offentlig sektor i dag, både i sykehusene og i omsorgstjenesten. De blir heller ikke spesielt mer effektive av til stadighet å måtte drive med nye omorganiseringsprosjekter ut fra en eller annen teori om effektivitet istedenfor å gjøre den jobben som de egentlig er ansatt for, nemlig å gi omsorg og pleie til dem som trenger det.

Veldig mange av dem som ringer til meg, forteller at de blir syke av at de ikke har nok tid til å snakke med folk som trenger dem. Det er et alvorlig problem for veldig mange, og det er sjølsagt et kjempestort problem fordi det brukerne av disse tjenestene virkelig trenger, er noen som av og til har tid til å holde dem i hånden, snakke med dem og gi dem mat.

Jeg spør statsråden om han ikke ser at det er noe i f.eks. den tilnærmingen som denne regjeringen har til kommuneøkonomi, der man etter mitt syn bare fokuserer på effektivitetsmålene og kronemålene. Sparer man en krone, er det en god krone. Vi mener faktisk at noen av disse kronene kunne blitt brukt bedre hvis vi i hvert fall i offentlig sektor hadde hatt et arbeidsliv som ikke i så stor grad hadde gjort folk syke av det. Vi tror – vi ikke bare tror, men vi vet – at også de brukerne av offentlig sektor som trenger disse tjenestene, hadde hatt veldig godt av det, og at vi da hadde fått et arbeidsliv som både hadde hatt plass til flere og hadde gitt et mye bedre tilbud til brukerne. Jeg savner at statsråden gir et godt svar på det. Hvilke forhold på arbeidsplassen er det som kan gjøre folk mindre syke og mindre uføre?

Statsråd Morten Andreas Meyer [12:39:54]: Det er jo nettopp fordi vi ønsker mer tid til det som betyr noe for folk, vi mener at omstilling av offentlig sektor er nødvendig. Det er jo nettopp for å frigjøre tid til mer pleie og få større voksentetthet i grunnskolen vi mener det er nødvendig å snu hver stein og se hvordan vi kan arbeide smartere.

Til det løpet Karin Andersen og SV vil kjøre: Vi vil ikke ha arbeidskraft nok i dette landet dersom vi ikke er villig til å løse oppgaver annerledes. Vi skal ikke spare oss i førstelinjen. Vi skal snarere tvert imot gjøre endringer i hvordan vi løser oppgavene våre innenfor rammen av offentlig sektor på en måte som gjør at vi får mer ressurser til det folk flest i dette landet er opptatt av.

Det er et stort problem at folk blir syke i jobben, sier representanten Karin Andersen. Jeg tar den utfordringen, og den utfordringen må i særlig grad dreie seg om hvordan vi gjør en bedre jobb fra folk blir sykmeldt og til de er ute i arbeidslivet igjen. Jeg er opptatt av å finne løsninger i skjæringspunktet mellom trygd og arbeid som gjør at vi prioriterer arbeidslinjen og bidrar til at folk blir ledige i en kortest mulig tidsperiode og raskest mulig kommer ut i arbeid. Det er den beste garantien for at folk ikke blir værende i ledighet. Når vi nå kommer tilbake til Stortinget med en sak om hvordan vi skal løse velferdsordningene for dem som er i arbeidsfør alder, på en bedre måte enn vi har gjort til nå, er jeg opptatt av at Stortinget er i stand til å fatte en beslutning som bistår oss i å få flere av dem som er utenfor arbeidslivet, ut i arbeidslivet igjen.

Jeg møter hver eneste uke arbeidsgivere som tar dette ansvaret på alvor, som har sett avtalen om et inkluderende arbeidsliv ikke som et åk, men som en mulighet til sammen med arbeidstakere å investere i virkemidler som gjør at egen arbeidsplass blir et bedre sted å være. Jeg er ganske trygg på at det kommer til å øke disse bedriftenes konkurransekraft. Det kommer til å innebære at de bedriftene som tør å satse, framstår som arbeidsgivere som vil tiltrekke seg ressurser, arbeidskraftressurser og kompetanse som er nødvendig for framtiden.

Så vil jeg benytte anledningen til å rette opp noe jeg tror jeg kom i skade for å si feil i sted. Jeg tror jeg brukte tallet 900 når det gjelder styrkingen av Aetat. Det riktige tallet er 700.

Per Sandberg (FrP) [12:42:52]: Det er ikke så mye å tilføye i en debatt som har vart i snart to og en halv time, men det er allikevel interessant å merke seg debatten.

Det jeg ønsker å si noen ord om, er at jeg finner det litt merkelig at det i slike viktige spørsmål som sysselsetting og næringsutvikling skal være et skille i norsk politikk. Alle gir vi jo uttrykk for at vi er interessert i å skape arbeidsplasser og legge til rette for dem som er i arbeid, for dem som måtte falle utenfor arbeidslivet, og ikke minst for dem som kanskje blir betraktet som å ha størst problemer med å komme inn i arbeidslivet. Da blir det på den ene siden snakket om hvor hardt arbeidslivet er, at de svake gruppene skilles ut, at vi danner A-, B- og C-grupperinger innenfor arbeidslivet, og at kravene i norsk arbeidsliv har blitt så store at det er årsaken til det. Det må gå an å føre en slik debatt og samtidig ha to tanker i hodet og finne positive konklusjoner og tiltak i fellesskap. Det er altså slik at én side i norsk politikk ikke bare er veldig opptatt av å legge til rette for de svake gruppene, men de betrakter alle arbeidstakere som svake. Det er ikke slik at vi bruker så voldsomt mye ressurser på dem som måtte ha store problemer med å komme seg inn i arbeidslivet. Vi bruker mye større ressurser, vesentlig større ressurser, på friske og arbeidsføre mennesker i Norge. Også den debatten tror jeg det må fokuseres mer på.

Det er klart at usikkerheten rundt omkring i det ganske land er blitt større på grunn av at vi har en politikk som sørger for at vi taper arbeidsplasser, at vi har en politikk som sørger for at vi har manko på arbeidsplasser, og at vi ikke skaper nye arbeidsplasser. Dette skaper usikkerhet både hos dem som er i arbeid, og hos dem som er nye og skal inn i arbeidslivet. Dette er fellestrekk, og da er det klart at det store sykefraværet som vi har, og det at vi har så mange uføre og så mange friske arbeidsføre som står utenfor arbeidslivet, burde være et paradoks for flere, hvis vi sammenlikner oss med land rundt oss.

Oppi alt dette har venstresiden i norsk politikk gått i spissen for å kjøpe ut friske arbeidstakere, gjennom avtalefestet pensjon, etterlønn, garantilønn, arbeidsmarkedstiltak osv., og sagt at det er ikke så farlig at du ikke tar noe initiativ selv, for vi skal sørge for at det er et nettverk som tar vare på deg likevel og sidestiller deg med dem som eventuelt måtte være i arbeid.

Den debatten har mange sider, og jeg synes det skulle gå an å ta den debatten i fellesskap og finne fram til enstemmige tiltak i forhold til å gjøre noe både med dem som faller utenfor, og dem som er i arbeidslivet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 3065)