Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Dette anses vedtatt.

Kari Lise Holmberg (H) [14:40:24]: (ordfører for saken): I Dokument nr. 8:92 for 2003–2004 fremmes det forslag om at Regjeringen skal «vurdere å utvide kvoten med inntil 87 overføringsflyktninger for å ta imot de vietnamesiske båtflyktningene på Filippinene med nære slektninger i Norge». Forslagsstillerne forutsetter at antall kvoteflyktninger økes, slik at en eventuell løsning ikke går på bekostning av eksisterende kvote. Alle partier, med unntak av Høyre, står bak forslaget.

Jeg skal innledningsvis gi en kort redegjørelse for forslaget. I 1979 var Norge et av signaturlandene i Genève-konferansen for å bosette vietnamesiske båtflyktninger etter Vietnamkrigen. I underkant av 2 000 vietnamesere fra den tidligere gruppen av flyktninger holder fortsatt til på Filippinene. Disse anses ikke å være reelle flyktninger, og de har ikke krav på asyl etter internasjonale regler. De fleste regnes for å være statsløse, men norske myndigheter antar at de ved retur til hjemlandet likevel vil bli akseptert som vietnamesere. Forslagsstillerne hevder at 87 av disse har familie i Norge, men ikke så nær familie at de kommer innunder regelverket for familiegjenforening.

Komiteens behandling har fått som resultat at Høyre og Arbeiderpartiet sier nei til å ta imot gruppen av vietnamesiske båtflyktninger, mens Fremskrittspartiet, SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet «ber Regjeringen innen utgangen av april 2005 fremme forslag til en tidsbegrenset særlov som kan gi hjemmel til opphold i Norge». Det forutsettes at de vietnamesiske båtflyktningene tas innenfor kvoten for overføringsflyktninger.

Dette er en følelsesladet sak, som vekker sterkt engasjement hos så vel forslagsstillerne som andre involverte. Det må allikevel påpekes at diskusjonen til tider har bygd på et noe ukorrekt faktagrunnlag.

Regjeringen har i sitt svar til forslagsstillerne tilbakevist at de gjenværende vietnameserne har behov for beskyttelse eller gjenbosetting i tredje land. Dette bekreftes av ambassaden i Manila og av FNs høykommissær for flyktninger. Vietnameserne har anledning til å vende tilbake til Vietnam uten å risikere noen form for forfølgelse.

Høyre vil framheve hvor viktig det er å opprettholde den praksis å gi opphold til dem som trenger det mest, og at vi likebehandler personer som søker opphold. Dette er prinsipper som bør stå sterkt. I denne saken bryter flertallet med dette, selv om de vet at det finnes flere eksempler på grupper som lever i eksil under lignende eller verre forhold rundt om i verden.

Det er en kjensgjerning at vi ikke kan hjelpe alle som har behov for beskyttelse. Det er derfor svært viktig å ha klare linjer når de vanskelige prioriteringene skal gjøres. Høyre sier ikke at den gruppen som her omtales, ikke vil få det enda bedre i Norge enn på Filippinene, men det gjør det ikke riktigere å fortrenge personer som har større behov for å finne en trygg havn her i landet.

Høyre ønsker en asyl- og innvandringspolitikk som er bygd på klare hovedlinjer, hvor de tøffe prioriteringene blir tatt på grunnlag av hvem som har størst behov for beskyttelse, og ikke ut fra hvem som roper høyest.

Høyre går imot innstillingen og anbefaler at forslaget ikke bifalles.

Signe Øye (A) [14:44:24]: Den saken som vi nå behandler, er ingen enkel sak. Den har heller ikke vært noen hastesak. I tre år er det blitt jobbet med den, og det endte som kjent med et privat forslag om å be Regjeringen vurdere å gi oppholdstillatelse til de 87 vietnamesiske båtflyktningene på Filippinene som har nære slektninger i Norge. Jeg var en av forslagsstillerne.

Da forslaget ble fremmet den siste dagen før sommerferien, var det liten medieinteresse for saken. Men denne uken har saken fått meget stor oppmerksomhet, og det er ikke spesielt rart, for den er spesiell.

Forslaget innebar også en forutsetning om en utvidelse av kvoten, slik at denne gruppen ikke skulle fortrenge andre flyktninger som vi tar imot gjennom FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært uenig med Regjeringen i at kvoten av flyktninger som vi tar imot, og som i mange år var på 1 500, ble halvert til 750 i 2002. Dette er de fattigste flyktningene i verden, de mest trengende, de som mest trenger å få et nytt land og en ny framtid.

Regjeringen har i ettertid gått inn for å utvide kvoten fra 750 til 1 000 personer. Det betyr at når disse 87 vietnameserne skal komme inn under denne kvoten, som fortsatt er for lav etter Arbeiderpartiets mening, vil det gå på bekostning av noen andre, som ikke får komme. Det er en av grunnene til at Arbeiderpartiet har gått imot.

Det er helt vanlig å be statsråden om en uttalelse når et privat forslag fremmes. Det ble gjort denne gangen også. Svaret fra statsråden, datert 18. oktober, var negativt:

• De gjenværende vietnameserne har ikke behov for beskyttelse.

• Vietnameserne har nå mulighet til å vende tilbake til Vietnam.

• De har rett til opphold, utdanning, arbeid og næringsrettet virksomhet på Filippinene.

Arbeiderpartiet har bred erfaring med å være i regjering. Det statsråden opplyser Stortinget om, skal være riktig. Derfor mente Arbeiderpartiet at brevet måtte vektlegges.

Videre mente statsråden at dersom Stortinget kom til at vietnameserne skulle få komme, måtte det lages en særlov. Nå vil et flertall at det skal lages en særlov som skal brukes én gang for en bestemt gruppe. Det mener Arbeiderpartiet er uheldig. Vi mener at hovedlinjene i norsk asyl- og innvandringspolitikk fortsatt skal følges. Det gjør det vanskelig å gå inn for en særlov for noen. Det kan skape usikkerhet om hovedlinjene i norsk asyl- og innvandringspolitikk. Det kan bryte med tidligere praksis om å gi beskyttelse til dem som trenger det aller mest, og det kan bryte med prinsippet om likebehandling av personer som ønsker å få opphold i Norge.

At Norge på egen hånd foretar en utvelgelse, er heller ikke heldig. Vår politikk har vært å foreta utvelgelse av personer i samarbeid med Høykommissæren for flyktninger.

Arbeiderpartiet har forholdt seg til de opplysninger kommunalminister Erna Solberg har framført for Stortinget, og som slår fast at dette er en gruppe som verken anses som flyktninger av Høykommissæren for flyktninger eller fyller de ordinære kravene til å søke eller få opphold i Norge, verken som asylsøkere eller familiegjenforente. De gjenværende vietnameserne har ikke behov for beskyttelse eller gjenbosetting i tredjeland. På denne bakgrunn har vi derfor ikke funnet det riktig at disse skal prioriteres foran andre personer som lever i eksil under tilsvarende eller vanskeligere forhold.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre og Arbeiderpartiet.

Presidenten: Representanten Signe Øye har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Per Sandberg (FrP) [14:49:03]: Jeg skal ikke bruke tiden min på å kommentere Høyres og Arbeiderpartiets snuoperasjon i denne saken. Jeg tror heller ikke jeg skal begi meg inn på å sortere ut hva som er fakta i alle de påstandene som har framkommet i saken. Men jeg har fått en mail fra Amnesty International for ikke lenger enn en uke siden, og jeg velger i denne saken å forholde meg til den også. Arbeiderpartiet og Høyre har tidligere lagt stor vekt på uttalelser fra denne internasjonale organisasjonen. Det gjør de ikke i denne sammenhengen. Der slås det i hvert fall fast at disse menneskene er å betrakte som flyktninger.

Vi kan gjerne diskutere hvorvidt de er godkjent av FNs høykommissær, men i denne saken velger Fremskrittspartiet å betrakte disse menneskene, som har bodd på Filippinene i tiår uten rettigheter som statsløse, like mye som flyktninger som mange av de andre mellom 40 og 50 millioner flyktninger som er registrert i dag.

Fremskrittspartiet var ikke med på dette i sakens startfase – og det legger vi heller ikke skjul på. Da var det, som representanten Øye riktig sa, et ønske om at kvoten skulle utvides. Det ville ikke Fremskrittspartiet være med på. Etter hvert har saken endret seg, så nå er det flertall for å ta imot disse innenfor den vedtatte kvoten på 1 000 flyktninger neste år. Da mener Fremskrittspartiet helt ærlig at det er helt riktig av norske myndigheter å gå inn og ta ansvar i forhold til disse menneskene, som vi tross alt har hatt og vil ha et ansvar for. Så må vi gjerne måle disse opp mot andre flyktninger.

Jeg har registrert at statsråden selv var i Thailand og plukket ut flyktninger til Norge, med begrunnelse i at man nå i større grad må se på hvilke flyktninger som har best forutsetninger for å integreres i Norge. Jeg er enig med statsråden i dette. Det er akkurat det Fremskrittspartiet mener at vi gjør nå, når vi får disse vietnamesiske båtflyktningene innenfor rammen.

Det er ikke slik at disse 87 flyktningene fortrenger noen som helst. Hvis en skal bruke det som argument, vil det jo alltid være slik at en norsk kvote fortrenger andre, så lenge vi har mellom 40 og 50 millioner flyktninger i verden. Uansett hvem som måtte komme til Norge, ville de fortrenge andre som kanskje trengte det mer. Så det synes jeg er et dårlig argument.

Jeg vil avslutningsvis også få lov til å si at vi har hatt en asyl- og innvandringspolitikk her i Norge der titusener av asylanter – titusener – har fått opphold, ikke fordi de har behov for asyl, men fordi Arbeiderpartiet og Høyre har konkludert med at disse har behov for opphold på humanitært grunnlag. Mennesker som enten smugles inn eller bruker tusenvis av kroner for å komme seg til en bedre situasjon i Norge – all respekt til dem for det – og som viser seg å misbruke asylinstituttet, men som statsråden i neste runde gir opphold på humanitært grunnlag, er altså mer å betrakte som flyktninger enn disse 87 menneskene som har levd som statsløse på Filippinene. Norge var der ganske tidlig inne og tok ansvar ved å være et av signaturlandene, og Norge så med åpne øyne at det skjedde ting i disse flyktningleirene på det tidspunktet som ikke var akseptable, bl.a. ble søskenflokker splittet.

Dette er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet støtter denne saken, og at det blir innenfor den kvoten som Stortinget har bestemt. På sikt vil det skape en bedre integrering, og det vil faktisk medføre at det på sikt kommer færre flyktninger til Norge.

Heikki Holmås (SV) [14:54:31]: Før sommeren fremmet jeg, sammen med representanter for Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, et forslag der vi bad Regjeringen utvide flyktningkvoten for å ta imot en gruppe vietnamesiske båtflyktninger bosatt på Filippinene, mange av dem siden 1989. Jeg må få si at helt siden starten, da vi begynte å jobbe med denne saken for flere år siden, merket vi oss at statsråden var imot å ta imot disse vietnameserne. Jeg må også si at siden den gang har det vært vanskelig å få god og eksakt dokumentasjon fra statsråden. Og jeg synes fortsatt det er vanskelig å være helt sikker på alle fakta i denne saken, fordi deler av grunnlaget her er uklart. Men det gjelder å danne seg et helhetsbilde. Folk har på bakgrunn av den informasjonen som er tilgjengelig, dannet seg forskjellige helhetsbilder, og det har ført til at forskjellige folk har kommet til forskjellige konklusjoner.

Forut for at vi fremmet forslaget, hadde vi i kommunalkomiteen brukt godt over to år på å innhente informasjon, forhøre oss og sette oss inn i båtflyktningenes situasjon, og gått runder med kommunalministeren og med flyktningorganisasjonene i Norge. Grunnen var at vi så at dette var en helt spesiell sak. Men vi ønsket ikke å gjøre noe forhastet. Vi ønsket å være grundige, slik at vi ikke fattet vedtak for tidlig, og vi ønsket ikke å ødelegge saken ved å fremme den før vi visste at det var et flertall som var for.

Jeg mener at det i den anledning er grunn til å stille noen spørsmål. Jeg stusser litt over Arbeiderpartiets standpunkt i denne saken. De begrunner det nå bl.a. med at de går imot en særlov. Men når det gjelder dette med særlov, så er det altså den måten kommunalministeren har anbefalt oss å gjøre det på, hvis vi absolutt vil gjøre det. Jeg – og SV for sin del – har ment at det burde være mulig å ta imot disse som overføringsflyktninger og gi dem opphold på humanitært grunnlag etter den paragrafen. Så det med særlov synes jeg er et rart argument fra Arbeiderpartiets side, for det er faktisk andre måter å ta imot disse flyktningene på, hvis man ønsket det.

Men det er flere gode grunner til at vi endte opp med å gå inn for at flyktningene burde få komme til Norge, og det er behov for å gjennomgå noen punkter som gjør denne saken spesiell.

Vietnamesiske båtflyktninger ble et fenomen som vi i Norge ble involvert i spesielt, fordi vi hadde mye skipstrafikk og fikk befatning med flyktningene. Det var ofte norske båter som møtte vietnamesiske båtflyktninger i fryktelig dårlige båter. Man regner med at omtrent halvparten av dem som flyktet fra Vietnam, omkom under flukt.

Den første gruppen med båtflyktninger kom like etter Vietnamkrigen, og den siste puljen kom da Sovjetunionen brøt sammen, noe som ble feiret hos oss, men som skapte større undertrykkelse i de resterende kommunistregimene. Og det er ingen som setter spørsmålstegn ved at folk flyktet fra Vietnam. Det var jo en tradisjon i Vesten tidligere å ta imot folk som kom fra kommunistland, men den viljen forsvant kjapt etter at Sovjetunionen ble oppløst.

Det er, som sagt, anslått at halvparten av båtflyktningene mistet livet, og alle som har sett Hans Petter Molands «The Beautiful Country», får et bitte lite innblikk i hva en flukt i båt i åpent farvann dreier seg om, og hvorfor folk flyktet. Så havnet de på Filippinene. Noen fikk flyktningstatus og kom til Norge, noen av dem, deriblant flere søsken av dem som fikk flyktningstatus og kom til Norge, fikk ikke flyktningstatus. Noen av dem vendte tilbake til Vietnam med repatrieringsprogrammet som senere ble avsluttet, og noen ble igjen.

Så hvorfor er denne saken spesiell, og hvorfor skal de få komme til Norge? Jo, saken er spesiell fordi flyktningene av Amnesty og andre anses for reelt sett å være statsløse, uten skikkelige rettigheter på Filippinene. Det er en gruppe hvor mange ble skilt fra sine familier under UNHCRs flyktningutvelgelsesprosess, noe som ikke skal skje. Utvelgelsesprosessen har siden fra flere hold blitt kritisert for å være korrupt. Flyktningene har sittet 15 år, noe som tilsier at statusen deres bør avklares endelig, og UNHCR har uttalt – jeg vil tippe bl.a. på grunn av hele prosessen som har vært forut – at det vil være «en sterk humanitær gest» å ta imot dem. UNHCR vil selvfølgelig aldri prioritere folk som ikke har flyktningstatus, framfor folk som har det, og det er 20 millioner andre mennesker som har det. Likevel sier de at det vil være «en sterk humanitær gest», og det gir oss rom for å tolke det dit hen at dette vil bli imøtesett med blide øyne.

Det er også flere andre land som enten er i gang med å vurdere å ta imot disse flyktningene, eller som tar imot dem. Flyktningene vil få et bedre liv, familiene deres i Norge slipper å bekymre seg for søsken og andre familiemedlemmer. Og på denne måten setter vi et punktum for Vietnamkrigen og for en del av dem som ble rammet av den. Derfor fatter vi i Stortinget i dag et klokt vedtak.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [15:00:09]: Eg har vore i flyktningleirane i Hong Kong. Vonløyse var berre fornamnet på stemninga der. Eg har vore i Vietnam og møtt dei som måtte reisa heim att – til fattigdom, ufridom, fordømming. Dei som vi snakkar om i dag, har klort seg fast i eit land dei er uynskte i, utan sivile rettar og med svært avgrensa framtidsmoglegheiter. Det er tilfeldig at dei ikkje for lenge sidan er komne til Vesten. Dei har falle mellom alle stolar. Dei var båtflyktningar saman med brør, systrer, foreldre som kom til Noreg. Dei flykta frå eit kommunistregime, frå forfølging og trakassering. Dei drøymde om fridom. No har dei kanskje venta lenge nok.

Noreg var eit av signaturlanda på Genève-konferansen for å busetja vietnamesiske båtflyktningar. Vi er likevel ikkje forplikta til å ta desse menneska til Noreg. Men det er ifølgje FN å sjå som ein sterk humanitær gest, og eg synest det er for få sterke humanitære gestar i verda.

Eg er glad for at USA, Australia og New Zealand planlegg å gjera noko av det same som vi gjer i dag. Det betyr at vi kan få ei verdig avslutning av Vietnamkrigen. Burde Filippinane ha rydda opp? Ja, absolutt. Men dei har ikkje gjort det. 15 år er kanskje lenge nok å venta utan statsborgarskap, utan arbeidsløyve, utan bustadløyve, utan skule, helsestell eller aksept.

Kristeleg Folkeparti trur ikkje at desse menneska vil verta ei belastning for Noreg. Tvert om. Vi trur at dei i stor grad vil skapa seg ei framtid, byggja Noreg, få hjelp og støtte av slekt og venner som var heldigare for 15 år sidan. Eg trur faktisk at Noreg i framtida kan ha bruk for desse mange unge menneska med ei fantastisk overlevingsvilje, med stayerevne.

Regjering og statsråd har anbefalt, eller – det er vel rettare å seia – har motviljug føreskrive, ei særlov som løysing på problemet. Kristeleg Folkeparti synest at det er akseptabelt, og eit fleirtal står bak at vi skal ha ei slik særlov. Vi skjønnar at det ikkje er plankekjøring. Vi skjønnar at Regjeringa må undersøkja kven denne særlova må omfatta for at vi skal nå målet som Stortinget ynskjer. Men Regjeringa har fått litt hjelp. Bilete av og namn på dei som skal ha slekt og familie i Noreg, har stått i avisa. Det er gjort eit grunnlagsarbeid.

Kristeleg Folkeparti synest det er viktig at denne særlova kjem så fort som råd. Det er naturlegvis heilt avgjerande at ho vert handsama av det sitjande stortinget. Det er vi som ber om noko så sært som ei særlov. Vi kan ikkje overlata vedtaket til eit anna storting, det er urimeleg. Derfor er datoen som Kristeleg Folkeparti er med på i vedtaket, rettleiiande. Poenget er ikkje tidspunktet –utgangen av april eller 1. mai. Poenget er at dette stortinget må ha tid til å handsama lova, vedta henne.

Eg har tillit til at statsråd og regjering vil leggja til rette for nettopp det.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:04:32]: I 1979 var Noreg eit av signaturlanda i Genève-konferansen for å busetja vietnamesiske båtflyktningar etter Vietnamkrigen. I 1989 deltok Noreg i ein ny konferanse. Denne munna ut i ein eigen plan for busetjing av vietnamesiske flyktningar, ein plan som vart avslutta i 1996. I 2004 held nærare 2 000 frå denne gruppa framleis til på Filippinane, med svært avgrensa rettar. 29 familiar – kanskje nærare 100 enkeltpersonar – har familie i Noreg, men ikkje nær nok til familiegjenforeining.

Kommunalkomiteen besøkte UNHCR i Genève i vår. Det var sterkt, synest eg, å bli stilt ansikt til ansikt med Fridtjof Nansen-statuen i foajeen i UNHCR sin hovudbygning. Eg for min del vart mint om Sigbjørn Obstfelder sitt dikt der han spør: «Kan speilet tale?» Der seier han at spegelen ser på deg kvar morgon og spør: «Er du ren?/ Er du tro?» Eg synest Fridtjof Nansen står i UNHCR i Genève og spør norske folkevalde: Er du i pakt med dei humanitære tradisjonane som eg var med på å leggja grunnlaget for?

UNHCR seier at denne gruppa ikkje fell inn under flyktningkonvensjonen. Dei blir heller ikkje vurderte å skulla trenga vern i eit tredjeland. Men UNHCR erkjenner at dette er ei gruppe som har hatt eigne vanskar i lang tid, og difor seier dei at det er ein sterk humanitær gest av Noreg å ta imot sin del av denne gruppa.

Senterpartiet står ved det forslaget som vi var med på å fremma i vår. Det var grundige rundar på førehand i ulike parti før forslaget endeleg vart fremma, finsikting av kva som skulle skrivast, slik at vi var trygge på at vi hadde eit breitt fleirtal og ikkje skapte unødig håp. Vi meiner at vi på same måten som Australia, USA, Storbritannia og andre land skal førebu arbeids- og opphaldsløyve på humanitært grunnlag, etter ei særlov.

Senterpartiet var ueinig med Regjeringa då dei reduserte talet på kvoteflyktningar frå 1 500 til 750. Vi er nøgde med den utvidinga som skjer til neste år, og at det er varsla ytterlegare utviding. Vi er ueinige i den utveljingspolitikken som Erna Solberg no ser ut til å gjera seg til talsperson for.

Det blir alltid avvegingar når det gjeld kven som er mest trengande, men det er jo talet på kvoteflyktningar og regelverket elles som er viktigast med tanke på slike avvegingar. Det vi no gjer, er at vi bidreg til opprydding etter Vietnamkrigen. Vi gjer det mogleg for nærare 100 enkeltpersonar med familietilknyting til Noreg å få ein ny start. Dette er eit eingongsvedtak, og Senterpartiet håpar inderleg at dette blir vedteke. Vi føreset at departementet set på fullt trykk, får fram ei særlov til Stortinget før slutten av april og set i gang andre nødvendige førebuingar, slik at vi får ei verdig avslutning på denne saka for nokre av dei enkeltpersonane som vart ramma etter Vietnamkrigen.

Eg må til slutt seia at eg er ein smule overraska over Arbeidarpartiet, for det er jo slik frå sak til sak at ein stiller spørsmål frå Stortinget si side, og at ein får statsråden si vurdering. Til sjuande og sist blir det i mange saker ei politisk avveging, og ein tek så ei avgjerd. Det er jo det vi gjer i denne saka.

May Britt Vihovde (V) [15:09:49]: Med dette forslaget blir Stortinget invitert til å vera med på ei humanitær handsrekking til ei gruppe menneske som er i ein vanskeleg situasjon, etter ein av dei største tragediane som fann stad i det førre århundret. Det er også ein gest overfor ein norsk borgar, sjølv flyktning frå Vietnam, Kieu Tran, som har arbeidd lenge for desse menneska.

Venstre har respekt for at statsråden ikkje deler vårt syn, og at ho meiner andre er meir reelle flyktningar i dag. Venstre synest likevel det er synd at det ikkje har blitt større oppslutning om denne humanitære handsrekkinga. Vi er særleg overraska over at Arbeidarpartiet har hoppa av eit forslag som dei sjølve var med på å fremja.

Eg skal ikkje gjenta alle argumenta i denne saka, berre slå fast at for Venstre har dei vore overtydande. For Venstre står mennesket i sentrum. Vi kan gjera ein viktig forskjell for desse menneska, som blei tvinga til å flykta frå landet sitt. Då er eg glad for at eit fleirtal i dag vil gjera det mogleg å invitera dei til Noreg, der slekt og venner står klare til å ta imot dei. Nasjonen har også bruk for dei og ønskjer dei velkomne.

I innstillinga blir det uttrykt ulike syn på norsk flyktningpolitikk. Venstre har sine synspunkt på det og vil framleis vera engasjert i ein liberal og anstendig, men slett ikkje naiv, politikk på dette området. I den samanhengen er det nok å slå fast at denne saka ikkje endrar prinsippa for norsk flyktning- og innvandringspolitikk. Som det er sagt tydeleg i innstillinga og av fleire i denne salen i dag, er dette ei spesiell sak, som blir behandla med ei særlov.

Etter Venstre sitt syn er dette eit viktig bidrag til å avslutta eit stygt kapittel i vår historie. Det er i dag ti år og ei veke sidan Annette Thommessen gjekk bort. Eg er stolt over at Venstre var Annette sitt parti. Men eg er nærast overvelda, imponert – og ganske audmjuk – over den innsatsen ho gjorde for å hjelpa menneske på flukt. Ho starta og organiserte Lysekilaksjonen i 1979, som redda fleire hundre vietnamesarar på 1970-talet. Ho danna seinare organisasjonen Vietnamflyktningenes venner. Med det vedtaket vi gjer i dag, ved å la desse båtflyktningane komma til Noreg, kan det bli ei fin og verdig avslutning på det arbeidet som Annette Thommessen starta. Det er ikkje alltid slik at reglane passar til menneska, og då endrar Venstre reglane, ikkje menneska. Venstre deltek med glede i denne humanitære handsrekkinga og er svært glad for at det er eit fleirtal i denne salen som ønskjer desse menneska velkomne.

Statsråd Erna Solberg [15:12:59]: Jeg har lyst til å understreke at jeg synes dette er en vanskelig sak, ikke vanskelig i forhold til hvilke konklusjoner Regjeringen samlet har trukket om situasjonen, men vanskelig fordi den synes å basere seg svært sterkt på opplysninger gitt av interessegrupper blant dem som har familie her og i flere andre land, og som ikke støttes av dem som har ansvaret for å overvåke og følge med på disse spørsmålene. For meg betyr det at det er relativt vanskelig å oppleve en debatt hvor motivene med hensyn til hva Høykommissæren har sagt, synes å være noe forskjellige. Jeg har lyst til å understreke at vi har vært i kontakt med Høykommissæren om bruken av uttrykket humanitær gest. Det Høykommissæren svarte departementet, var:

«UNHCR has stated on several occasions that, if States are willing to reunite families outside of their refugee resettlement quotas, this would be a humane act, but that we oppose the use of such quotas for non-refugee populations.»

Det er forståelsen av den humanitære gesten. Høykommissæren mener at folk bør kunne få komme på familiegjenforening i et bredere omfang enn det som norsk utlendingslov sier. Det er heller ikke slik at det er en spesiell situasjon i forbindelse med kontakt med familie for denne gruppen. Svært mange av dem som har fått opphold som flyktninger i Norge, har familiemedlemmer i like nær slekt som disse rundt omkring i verden, men fordi disse ikke lenger er i en flyktningsituasjon, har de fått avslag på å komme hit. Derfor har vi sagt at det er veldig viktig at vi har en særlig begrunnelse for denne gruppen, hvis ikke er dette en massiv utvidelse av prinsippene for hva vi skal gjøre, og hvem vi skal hente.

Men så til spørsmålet: Er vi i en spesiell situasjon i forhold til båtflyktningene? Det er riktig at vi hadde forpliktelser overfor båtflyktningene fordi vi valgte å gå inn for det i 1979. Men det har skjedd noe siden 1979 og frem til i dag. På sluttet av 1980-tallet tok UNHCR et initiativ overfor alle land som gjenbosatte, om en helhetlig plan for de båtflyktningene som var i Sørøst-Asia. Bakgrunnen var at UNHCR så med stor bekymring på en massiv fattigdomsutstrømming fra Vietnam, hvor folk altså satte liv og helse på spill nettopp fordi det var en stor grad av gjenbosetting fra Vietnam til andre land.

Vi, sammen med nabolandene, bl.a. Filippinene og Vietnam, sluttet oss til disse prinsippene på en stor konferanse i juni 1989. Det innebar altså at det var Høykommissæren som skulle foreta en vurdering av den enkelte for å avgjøre om man burde gjenbosettes i vesten, hvem som skulle integreres i nabolandene, og hvem som skulle vende tilbake til Vietnam i trygghet. Samtidig sørget Høykommissæren for at den åpne invitasjonen til gjenbosetting faktisk ble lukket i de fleste land, for ikke å tiltrekke seg flere som flyktet fra fattigdomssituasjonen i Vietnam. Det er helt riktig at situasjonen er vanskelig i Vietnam. Det er helt riktig at fattigdommen er stor på Filippinene. Denne planen opphørte altså den 30. juni 1996. Den hadde virket i sju år. 74 000 mennesker ble ansett som flyktninger og ble gjenbosatt i vestlige land. 88 000 ble ikke bedømt som flyktninger. Høykommissæren har altså jobbet for å returnere disse til Vietnam og for å finne frem til lokale løsninger.

Det er viktig å understreke dette, for det høres ut som det ikke har skjedd noe siden 1979 og frem til i dag. Det har vært en avslutning på båtflyktningspørsmålet.

Så er det altså 2 000 personer som sitter igjen på Filippinene. Noen av disse har slekt i Norge. Men jeg skjønner godt det store engasjementet som grupper rundt dem har hatt for å få gjenbosetting. Jeg har lyst til å understreke at mange av de opplysningene som gis i den sammenhengen, ikke synes å være riktige. Høykommissæren – det er altså ikke meg, dette er ikke en del av det som SV pleier å kalle en innvandringsfiendtlig vurdering – som jeg vanligvis får beskjed om at vi skal høre mye på, har altså klart sagt når det gjelder disse vietnameserne:

«Many are already de facto integrated locally.»

Canadierne sier i sin landgjennomgang:

«They are more prosperous than the average philippines in the same area».

Det blir litt rart for meg at det bildet som er gitt av situasjonen og vanskelighetene, skal bli stående uimotsagt, når det ikke bekreftes av dem som følger opp, og som følger med på hvordan situasjonen faktisk er. Det har altså vært et forsøk på en naturalisering. Det har vært betydelig aktivitet fra støttegruppen knyttet til dem som ikke har fått naturaliseringen før gjenbosettingsprosessene til Norge, USA, Australia og New Zealand er ferdig – for de vil helst hit. Det er greit, men det er altså ikke en unik sak. Så kan vi være humanitære, men da er vi nå humanitære på bekostning av mennesker som sitter i leire og som trenger beskyttelse, og som har store problemer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [15:18:27]: Det er slik at mange flyktninger og asylsøkere ønsker å komme til Norge. Derfor hviler det også et tungt ansvar på oss, at vi håndterer asyl- og innvandringspolitikken både rettferdig og riktig. Arbeiderpartiet har basert mye av sin konklusjon på de opplysninger som framkom i brevet fra statsråden til komiteen. Imidlertid er noen av de forhold statsråden har trukket fram, fra flere hold, bl.a. Dagbladet i går, blitt imøtegått. På denne bakgrunn vil jeg gjerne fra denne talerstolen ha en bekreftelse fra statsråden på at hun fortsatt går god for de opplysningene som har kommet fram til kommunalkomiteen i brevs form.

Og så er jeg overrasket over Venstre, som sier at de er skuffet over Arbeiderpartiet. Da synes jeg de først burde rydde i egen regjering, for det hadde også blitt flertall sammen med Høyre.

Statsråd Erna Solberg [15:19:41]: Jeg vil gjerne bekrefte at de opplysningene vi har gitt, så langt som det er mulig for oss å bekrefte dem – vi har altså ikke reist til Filippinene og gjort undersøkelser – er basert på opplysningene fra Høykommissærens stedlige representant, og de er basert på opplysninger som vår ambassade har innhentet på alle områder. Vi har innhentet opplysninger fra alle de landene som gjenbosetter, og som har hatt forespørsel om gjenbosetting, om bakgrunnen for deres vurdering, og de landvurderingene som land med mye større ressurser og kapasitet har gjort.

Det er interessant å se at de landene som gjenbosetter, bortsett fra Norge, er land som har en annen type innvandringspolitikk, og som altså er mer åpne for familiegjenforening for mye større grupper enn det vi er – ingen av dem på grunn av beskyttelsesbehov, men av humanitære grunner, bl.a. tilknytning til familie. Noen av dem driver en relativt sterk selektering. Det er faktisk slik at USA har forsinket en del av arbeidet sitt, bl.a. fordi opplysningene fra den gruppen som har stått som aksjonist i forhold til dette, har vist seg på enkelte nivåer ikke å stemme. Vi kommer altså til å måtte bruke mye tid på å sjekke ut det som er kommet av opplysninger til Norge.

Heikki Holmås (SV) [15:21:14]: Dette er en sak som har gått veldig lenge fram og tilbake mellom Stortinget og Regjeringen. Jeg merker meg at det stadig vekk kommer nye opplysninger og nye brev, som statsråd Solberg nevner. Og igjen nevnes dette med at det har vært øvd stort press fra de vietnamesiske flyktningene for å sørge for at det ikke finnes en endelig løsning på Filippinene. Det er en ganske sterk påstand, som vi ikke har funnet annen dokumentasjon på enn Erna Solbergs uttalelser. Derfor kunne jeg godt tenke meg å få det skriftlig dokumentert på en bedre måte, og ikke bare få det fra Stortingets talerstol.

Så vil jeg stille ett spørsmål. Erna Solberg har gått langt i å gå inn for at man skal ta imot flyktninger ut fra egne lands hensyn. Mener Erna Solberg at det ikke å velge ut flyktninger på flyktningkvoten som nettopp har familier i Norge, vil være en god og riktig utvelgelse?

Presidenten: Presidenten vil si at det neppe er noen andre utsagn som veier tyngre enn en statsråds uttalelse fra Stortingets talerstol.

Statsråd Erna Solberg [15:22:36]: Jeg er helt enig i at det er viktig bl.a. å sørge for at familier kan få komme til Norge innenfor flyktningkvoten hvis de har familie her, og at vi kan prioritere dem først for gjenbosetting hvis de har et beskyttelsesbehov, og det er beskyttelsesbehovet som er det avgjørende i denne sammenhengen. Derfor er det slik at vi, når vi først skal ta ut kvoten, ofte prioriterer personer som allerede har noen her. Vi gjorde også det da vi hentet flyktninger ut fra Kosovo under Bondevik I-regjeringen, vi prioriterte å ta dem som allerede hadde noen kontakter i Norge, fordi det ville gjøre det enklere for dem. Når vi de siste tre årene har lagt mer vekt på integreringshensyn, er det fordi vi må sørge for å ha balanserte minoritetsgrupper. Vi er fortsatt et av de landene som tar mest av de sårbare gruppene, men vi må balansere det med noen sterke ressurspersoner i samme minoritetsgruppe, slik at vi får grupper som etnisk klarer å støtte opp under hverandre.

Når det gjelder opplysningene her, så er det opplysninger som vår ambassade har gitt, at motstanden mot lovforslaget har vært stor fra støttegruppens side. Det er av og til grunnlag for å undre seg hvorfor – kanskje fordi det da ikke ville ha vært en debatt om en slik sak i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:23:53]: Det skal ikkje vera tvil om at frå fleirtalet si side har vi lagt vekt på, etter statsråden si tilråding, ei særlov, nettopp for å få fram at det er andre omsyn enn behov for vern som er lagde til grunn. Mitt spørsmål vil då vera: Kva er det som er statsråden sin hovudgrunn for å avvisa dette forslaget? Er det det at det blir gjort eit unntak for ei gruppe gjennom ei eiga særlov, eller er det det at ho er uroleg for at dette kan få konsekvensar for andre grupper? Og til det siste: Det er klårt sagt frå fleirtalet at det ikkje skal få konsekvensar for andre.

Statsråd Erna Solberg [15:25:15]: Den viktigste grunnen min og for Regjeringen for å si nei – dette er altså et spørsmål som Regjeringen har behandlet – er at vi mener at vi skal prioritere dem som Høykommissæren anbefaler, og som har et beskyttelsesbehov. Det er hovedprinsippet vårt. Selv om det hadde vært utenfor kvoten, ville jo alternativet alltid vært at man kunne ha utvidet kvoten. Regjeringen har som ambisjon å utvide kvoten fra 2006, slik vi også har gitt klar beskjed om. Forutsatt at vi fortsatt har lave asylankomster, og at ikke altfor mange av dem som er igjen, får opphold i Norge, vil det være lettere å kunne bosette flyktninger, fordi vi har større rom for bosetting i kommunene. Det er hovedprinsippet, men et vanlig prinsipp i vår utlendingspolitikk er også likebehandlingsprinsippet. Vi lager denne særloven, men det sitter personer mange steder i verden, særlig i Midtøsten og Afrika, som er statsløse, men ikke i en kritisk situasjon – bl.a. blant palestinerne er det ganske mange av dem – og det er mange her i Norge som skulle ønske å få sine slektninger hit. Generelt synes jeg det er vanskelig når vi ikke har et likebehandlingsprinsipp, men det er klargjørende at vi får en egen lov.

Per Sandberg FrP [15:26:54]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta replikk på statsråden, men statsråden motsier seg selv gang på gang, og jeg opplever faktisk å se at statsråden står i en svingdør her nå, for alle hennes argumenter svinger og endrer seg for hver gang hun er på talerstolen. Hvis det er likhetsprinsippet som statsråden er veldig opptatt av, så vil jeg anbefale statsråden også å gjennomføre likhetsprinsippet når det gjelder all annen type innvandrings- og asylpolitikk i Norge. Jeg vil anbefale statsråden nå å legge til side sin prestisje i denne saken. Her har det tydeligvis gått prestisje i saken for statsråden, for hun har operert med gamle og utgåtte opplysninger i et brev til komiteen. Og jeg håper virkelig, når denne saken blir vedtatt, at også statsråden i ettertid legger prestisjen til side, slik at vi får gjennomført denne saken på en mest mulig gunstig og effektiv måte for disse flyktningene som det gjelder.

Statsråd Erna Solberg [15:27:55]: Fremskrittspartiet har det litt vanskelig i denne saken. Det hører jeg jo på argumentene, og da pleier det å være mest mulig skitt tilbake.

Det er faktisk sånn at en grunnleggende del av vår utlendingsforvaltning er likhetsprinsippet. Vi bruker likhetsprinsippet i all behandling av utlendingssaker, at like saker primært skal behandles likest mulig. Det er ikke alltid at det blir slik, f.eks. på grunn av den UNE-ordningen vi har, men derfor kommer vi med et forslag, som jeg allerede har annonsert i en stortingsmelding tidligere, om å lage en stornemnd som skal sørge for at der hvor det kan være stort sprik, der hvor vurderingene kan være forskjellige, kan prinsipielle uttalelser legges til grunn.

Det grunnleggende spørsmål i denne saken er ikke et spørsmål om vi skal hjelpe flyktninger eller ikke, men om vi skal hjelpe dem som er de mest nødstilte, eller dem som har kontakter i Norge. Det er ingen tvil om at mange av disse vietnameserne kommer til å gi et godt bidrag til det norske samfunnet, og de skal være hjertelig velkomne til Norge, men det er altså et brudd med hovedreglene, og det er et brudd med de anbefalinger som Høykommissæren gir, også i bruken av flyktningkvoten.

Heikki Holmås (SV) [15:29:24]: Siden statsråden trekker fram igjen dette med UNCHRs anbefalinger, er altså UNCHRs anbefalinger, slik statsråden refererer dem, at UNCHR er imot at man skal ta disse menneskene inn på kvoten til fortrengning for andre. Og nettopp derfor var det vi før sommeren fremmet et forslag om å få utvidet kvoten, for det var viktig for oss å sørge for at disse ikke fortrengte andre. Så utvidet Regjeringen kvoten. Da føler vi at det er riktig å følge opp, og at det er grunnlag for å ta disse folkene innenfor denne kvoten.

Så kan man alltids diskutere videre framover: Burde vi ha et annet system, der vi også hadde mulighet for i særlige tilfeller politisk å bestemme at vi skulle ta imot grupper av mennesker nettopp fordi de hadde særlig tilknytning til Norge? Noen kunne si at disse folkene kunne ha fått arbeidsinnvandring istedenfor, gjennom at vi prioriterte dem bl.a. fordi de hadde slektninger i Norge. Men noen slike forslag har ikke statsråden kommet med, og derfor blir det slik som dette.

Statsråd Erna Solberg [15:30:56]: Representanten Heikki Holmås kan jo ikke unnslå det faktum at han i dag kommer til å stemme for et forslag som sannsynligvis innebærer at mellom 80 og 100 personer som ikke har behov for beskyttelse, og som ifølge Høykommissæren er «locally well integrated in the society», skal komme, istedenfor at vi f.eks. henter hundre flere av Burma-flyktningene eller av Burundi-flyktningene.

Det er det valget Heikki Holmås faktisk tar med den måten han stemmer på nå. Han kan skjule det gjennom retorikk. Han kunne også ha foreslått at man heller skulle ta dem inn på arbeidsinnvandring. Det hadde betydd en senking av arbeidsinnvandringskravene for å åpne for ufaglært arbeidskraft for hoveddelen av denne gruppen. De hadde måttet ha en jobb på forhånd for å kunne få det. Det er jo ikke relevant for denne gruppen. Hvis man først skal hente denne gruppen, må man være klar over at de trenger både et integreringsopplegg når de kommer, og de trenger hjelp til å komme seg i jobb, og derfor ville ikke arbeidstillatelse ha vært så aktuelt. Norge er forskjellig fra et land som f.eks. USA, der man får hjelp i to måneder, og etter det må man klare seg selv. Norge har en annen filosofi i integreringspolitikken, men vi har altså en filosofi som går på beskyttelse av folk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme. De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lars Rise (KrF) [15:32:34]: Vietnam er et diktatur, selv om veldig mye av den økonomiske utvikling vi har sett i det siste, har tydet på det motsatte. Det er et land med 80 millioner innbyggere, og det er 2 millioner medlemmer av kommunistpartiet. Kommunistpartiet styrer altså en ettpartistat, og det er et system med ganske utstrakt bruk av agenter. Det er en brutal politikk overfor annerledestenkende – de som tenker og tror annerledes enn regimet. Det er sterk sensur, og det er tortur og fengsling, som ofte er vilkårlig, uten at rettsstatens prinsipper gjelder. De som var imot kommunismen, er særlig utsatt.

Så selv om noen kan ha økonomiske motiver for å ønske å flykte, må man også tenke på at det her dreier seg om å flykte fra et grusomt regime, et redselsregime. Jeg har selv opplevd å bli arrestert i Vietnam, og det var ikke noen særlig hyggelig opplevelse.

Når det gjelder et sitat fra UNHCR om at mange allerede er de facto integrert, blir det fra departementets side omskrevet til at de i realiteten er godt integrert. Det tror jeg er riktig for mange, det er forskjellige grader av integrering. Men vi vet også at de flyktningene som befinner seg på Filippinene, ikke kan kjøpe eiendom, de kan ikke få arbeid, de kan ikke tegne forsikring, og de er ikke beskyttet av politiet hvis de utsettes for ran, vold eller andre former for kriminalitet. Mange blir arrestert også om de i dag forsøker seg som gateselgere. Men noen har sikkert også klart seg. Saken er at situasjonen ikke er nøyaktig lik for de 2 000, og derfor kan begge deler være sant. Det som er viktig her nå, er at Amnesty International har skrevet i et brev av 8. desember at «these people are accorded no rights, including the right to work, travel and the right to nationality». Dette er fundamentale menneskerettigheter, som disse flyktningene mangler. De er båtflyktninger. Mange av dem har også blitt plukket opp av norske skip, men har av en eller annen grunn havnet på Filippinene.

Så har det flere ganger blitt referert til et lovforslag som skal sikre integrering på Filippinene. Dette lovforslaget har nå gått ut på dato, pr. mars 2004. Derfor må det fremmes på nytt, og pr. dags dato har ikke det skjedd. Dette har skjedd mot vietnamesernes vilje, og interessekontoret med frivillige advokater som har jobbet for disse flyktningenes rettigheter, har søkt å hjelpe og lobbet for dette forslaget, ikke imot.

Statsråd Erna Solberg [15:36:05]: Med fare for at vi begynner med lovbehandling på vegne av Filippinene i dette parlamentet, vil jeg bare få lov til å understreke at det faktisk er slik at det lovforslaget kan reaktiveres og settes i gang igjen. Men det har vært motstand fra gruppen selv, fordi man har vært redd for det. I det brevet som har gått fra gruppen, sies det at de mener at de skal ha en slik lov for dem som ikke blir gjenbosatt. Alle de indikasjoner vi har på saksbehandlingen i Filippinene, er at gruppen selv aktivt har motarbeidet at det skulle gå fortgang i lovarbeidet, ut fra at det ville gi en naturalisering som gjorde at flere land da ikke ville ta flere tilbake.

De opplysningene får vi. Vi har også opplysninger fra Høykommissæren, som mener at de opplysningene som er gitt bl.a. om gruppens situasjon, står i betydelig misforhold til den faktiske situasjonen. Dette er diskusjoner vi kan ha frem og tilbake. Uansett vet vi at til slutt vil det sitte en gruppe som ikke kommer noe sted. De kommer til å trenge et internasjonalt samfunn som sørger for at den lovbehandlingen gjøres, slik at de ikke blir statsløse lenger. Det er en ganske viktig del, for USA har sagt at de kommer ikke til å ta imot dem som de allerede har gitt avslag. De kommer ikke til å ta dem som har giftet seg med filippinere. Mange har gjort det. De lever integrert i samfunnet. Så det vil fortsatt være en utfordring for oss å sørge for at disse menneskene får statsborgerskap og muligheter, at de ikke sitter i en restgruppe som fordi de ikke har slektninger andre steder, faktisk er i en verre situasjon, fordi gruppen er blitt mindre, og oppmerksomheten er blitt mindre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.