Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rolf Terje Klungland (A) [18:05:14]: (ordfører for saken): Glem den gamle industrien! Bruk heller elkraften til noe nyttig. Det vil være mer lønnsomt å dyrke bananer i Tyssedal enn å produsere aluminium, raljerte finansakrobaten Trygve Hegnar på lederplass i Kapital midt i jappetiden på 1980-tallet.

Tidligere statsminister Kåre Willoch og tidligere industriminister Jan P. Syse fnøs den gang av Trygve Hegnars tennishvite kjekkaseri og startet det siste industriutviklingsprosjektet Høyre har stått for i Norge.

I dag står eiere og arbeidstakere i prosessindustrien gjennom sine forbund skulder ved skulder for å sikre at denne viktige industrien skal overleve i Norge. Det er ikke enkelt når den nåværende regjeringen har tom verktøykasse, næringsnøytralitet og hvite tennissokker som det levende motiv for sin næringspolitikk. Bondevik-regjeringen er maktesløs, ja bokstavelig talt kraftløs, i denne saken.

Hvor der er vilje, er der vei, sa Sam Eyde da elektrifiseringen av Norge startet for ca. 100 år siden. Og 100 år etter er det fortsatt slik i politikken. Slik vil vi i Arbeiderpartiet også at det skal fortsette å være.

Jeg vil benytte anledningen til å takke de partiene som i dag sikrer flertall for den innstillingen vi behandler. Det bekrefter mine tidligere utsagn om at det handler om vilje og mot. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet viser gjennom denne innstillingen at vi kan samarbeide, også om industripolitikk. Jeg skjønner at dette er en ytterligere utfordring for regjeringspartiene, som nå igjen viser sitt sanne ansikt, en manglende industripolitikk.

For ca. et år siden anmodet Stortinget – alle partier unntatt Fremskrittspartiet – Regjeringen om å sette i gang arbeidet for å utrede et industrikraftmarked som kunne sikre kraftforedlende industri konkurransedyktighet. En enstemmig komite viste til at den kraftforedlende industrien i Norge er en av de viktigste næringene i landet. Denne industrien sysselsetter i dag ca. 22 000 mennesker direkte og er en svært viktig næring for Distrikts-Norge. Tilgangen på kraft til konkurransedyktige priser har vært avgjørende for at Norge kanskje har den beste, mest miljøvennlige og kompetansegivende industrien i verden.

I Arbeiderpartiet er vi glade for at stortingsflertallet i dag, alle unntatt regjeringspartiene, pålegger Regjeringen å legge fram en sak om å etablere et eget industrikraftmarked.

Prosessindustrien innbringer over 130 milliarder kr i eksportinntekter til Norge hvert år. Så lenge jeg har drevet politikk, har samtlige partier snakket om viktigheten av å bli mindre avhengig av oljeinntektene. Det må vi bli fordi oljeinntektene en dag tar slutt. Da må vi ha flere ben å stå på enn bare å basere oss på ikke-fornybare ressurser.

Den økte fattigdommen i Norge er en gjenganger i den politiske debatten. Regjeringen velger å løse problemet gjennom almisser til de fattigste. Men det er arbeidsledighet, sammen med fordelingspolitikken, som er den virkelig store utfordringen for å hindre økt fattigdom.

Industrisysselsetting er avgjørende for å opprettholde og videreutvikle velferdssamfunnet. Stortingsflertallet står i dag sammen med ansatte i industrien, med eierne, miljøorganisasjoner og befolkningen i de lokalsamfunn som er berørt, for å sikre at denne industrien også er en del av det norske industrisamfunn i framtiden. Det er ingen enkel oppgave når meningsdannere, enkelte kapitaleiere, politikere og myndigheter oppfatter denne industrien som et glam fra fortiden.

Det virker for oss i Arbeiderpartiet som om Regjeringen opplever prosessindustrien som en anakronisme som har overlevd både SND-midler og andre subsidier. La meg derfor presisere: Det er ingen i flertallet i dag som snakker om subsidier eller priser under markedspris. Vi snakker om en industri som tjener inn hundretalls milliarder til samfunnet, en kompetanseindustri som er nødt til å være ledende i verden for i det hele tatt å overleve. Vi snakker om å vise vilje til å sikre denne industrien rammevilkår som gjør at de ikke flytter til lavkostland uten rensekrav.

For Arbeiderpartiet er det definitivt slik at ordningene som kommer, må være innenfor EØS-avtalens virkeområde. Prosessindustrien i Norge er den mest miljøvennlige i verden. Gjennom flere år har det vært satt krav til utslippene fra industrien i Norge. Det har igjen ført til at industrien har lagt seg i selen for å bli best på miljø. Det er bra! Norge har også den mest miljøvennlige energiproduksjonen i industrialiserte land. Å produsere aluminium og metaller basert på vannkraft er et gedigent miljøtiltak globalt sett.

Jeg har merket meg at regjeringspartiene i fravær av egen politikk i innstillingen har sitert flere tidligere representanter fra Arbeiderpartiet. Vi kunne selvfølgelig også valgt gamle sitater, men vi driver ikke politikk på den måten – heldigvis. For Arbeiderpartiet er det løsningene som er viktige. Da må en forholde seg til dagens virkelighet og dagens løsninger.

Arbeiderpartiet og flertallet i Stortinget mener at man innenfor EØS-avtalen kan finne ordninger som sikrer industrien konkurransedyktige priser på kraft. Vi mener også at Regjeringen frykter det. Hvorfor skulle ellers Regjeringen sette ned et såkalt ekspertutvalg for å utrede om det er mulig innenfor EØS-avtalen?

La meg for ordens skyld vise til to tilfeller der politikerne har sørget for kraft til industrien etter inngåelsen av EØS-avtalen. Sauda-utbyggingen: Elkem ønsket å bygge ut kraften i Sauda for å sikre industrien kraft, sa de. Arbeiderpartiet mente den gang at Statkraft burde stå for utbyggingen, fordi vi mener Statkraft også skal ha ansvar for å levere kraft til industrien. Vi kjenner vel alle resultatene. Elkem solgte smelteverket, men beholdt kraften. Det er en annen debatt.

Alle som er interessert i kraft og politisk vilje, bør også lese jubileumsboken til Årdal verk, en industrihistorie fra 1947 til 1997. Der er det et kapittel som er skrevet av min sambygding Andreas Hompland. Det er et kapittel om når Gro Harlem Brundtland var i Årdal 1. mai 1995. Det er interessant lesning. Hydro fikk kraft selv med en EØS-avtale. Det er altså mulig.

Det er gode konjunkturer i industrien nå, og tanker og planer om utviding av produksjonen hvis vi greier å skaffe kraft til konkurransedyktige priser. Dette er hovedutfordringen for oss som energipolitikere, industripolitikere og samfunnsborgere. Vi skal sikre industrisysselsettingen, distriktene, verdiskapingen og miljøet. Det er en bærekraftig politikk!

Kanskje er den viktigste oppgaven nå framover å sørge for at Norge faktisk får tilgjengelig nok kraft, slik at vi slipper disse debattene, slik at vi slipper skyhøye priser fra husstander og andre private. Det er en annen utfordring enn den vi står overfor i dag. I dag skal vi prøve å løse et problem som er satt opp i forhold til industri, industrisysselsetting, lokalsamfunn, distriktspolitikk og – ikke minst – verdiskapingen i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri A. Meling (H) [18:15:15]: Tre norske regjeringer har behandlet kontrakter om levering av elektrisk kraft til kraftintensiv industri, blant dem Stoltenberg-regjeringen. Alle har kommet til samme konklusjon: Vi kan ikke tilby industrien kraft til subsidierte priser.

Da regjeringen Stoltenberg la fram sin vurdering av kraftkontrakter til industrien, sa daværende olje- og energiminister, Olav Akselsen, følgende:

«Me ønskjer ikkje å gå inn i ein lang og usikker prosess med ESA. Industrien, lokalsamfunna og Statkraft er best tente med ei rask avklaring av dei langsiktige kraftvilkåra. Ei sak med ESA ville utsetja heile prosessen på ubestemt tid.»

Man aksepterte ESAs innsigelser og innså at industrien ikke kunne få kontrakter til under markedspris.

Hva er det som er nytt i dag, som gjør at Arbeiderpartiet tror at ESA har skiftet holdning? EØS-avtalen er den samme som da Arbeiderpartiet satt i regjering. Er det skjedd noe annet enn at Arbeiderpartiet har gått fra å være et ansvarlig regjeringsparti til å bli et opportunistisk opposisjonsparti? Fører ikke Arbeiderpartiet industrien og de ansatte bak lyset ved å gi en illusjon om at det er mulig å tilby industrien kontrakter til priser under markedsnivå? Er det ikke å gjøre industrien en bjørnetjeneste å la den tro at den vil få rimelig kraft gjennom politiske vedtak i Stortinget, og ikke gjennom forhandlinger i markedet?

Rolf Terje Klungland (A) [18:16:43]: Jeg er overrasket over argumentasjonen til det en før kalte næringspartiet, Høyre. Det kunne faktisk like godt vært en Venstre-representant som hadde den replikken som nå ble satt fram.

Jeg mener at jeg presiserte i mitt innlegg at dette skulle være markedsvilkår. Jeg registrerer at Regjeringen, og nå også regjeringspartiene på Stortinget, hele tiden snakker om «under markedspris». Men det gjør faktisk ikke flertallet.

Da bør regjeringspartiene gå i seg selv og se om ikke de allikevel skal være med på de forslagene som er fremmet her i dag. Det er altså her bred politisk enighet om å lage et mer langsiktig marked enn det som finnes i Norpool, og det står Regjeringen selvfølgelig fritt å kunne være med på det. Men det er ikke snakk om pris under markedsvilkår.

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:18:08]: Det høres av og til ut som om representanten Klungland og Arbeiderpartiet er enig med Fremskrittspartiet i at hovedproblemet for industrien og alminnelig forsyning er mangel på kraft. Det kan òg se slik ut hvis man leser innstillingen og hører på representanten Klungland i dag.

Når man imidlertid kommer til konkret handling, svikter Arbeiderpartiet. Jeg kan nevne Stoltenbergs nyttårstale om å slutte med vannkraftutbyggingene – utbyggingen av Øvre Otta, som ble halvert, Saltfjellet/Svartisen-utbyggingen, som ble stoppet, og sist, men ikke minst Sauda, som òg ble halvert. I tillegg har Arbeiderpartiet i hvert fall to ganger i denne sal stemt for teknologikrav når det gjelder gasskraftverk, altså CO₂-krav, som gjør det umulig å bygge lønnsomme verk.

Vil representanten Klungland fortelle hvor Arbeiderpartiet skal hente kraft til den kraftforedlende industrien, når de stemmer imot så godt som alle tiltak som kan øke produksjonen i Norge?

Rolf Terje Klungland (A) [18:19:23]: Jeg føler vel at vi har hatt denne debatten før. Men det er faktisk slik at Arbeiderpartiet har gitt konsesjon til å bygge ut 12 TWh i Norge som ikke er blitt bygd ut. Da mener vi faktisk at det påligger Regjeringen et ansvar. Når energipolitisk talsmann for Høyre, Leif Frode Onarheim, og finansminister Per-Kristian Foss på oljekonferansen sa at Einar Steensnæs, som da var statsråd, måtte sette seg ned med disse kraftselskapene for å få bygd de gasskraftverkene, forventer vi faktisk, når Høyre nå har fått statsråden, at det er nettopp det de gjør. Så vi venter med spenning på at vi får bygd ut mer kraft. Vi har gitt konsesjoner for å dekke opp det kraftbehovet som er nå. Men det er helt klart at vi òg i framtiden vil ha en utfordring med hensyn til å skaffe kraft, og det skal jeg, sammen med representanten Vaksdal, være med på å frambringe.

Hallgeir H. Langeland (SV) [18:20:48]: Eg kan bekrefta at me, dei raud-grøne, jobbar innafor EØS-avtalen sine rammevilkår. Me gjer ikkje det som høgreregjeringa no gjer, gjer seg sjølv handlingslamma ved å skyva han framfor seg i veldig mange saker – også i denne. Me forsøkjer å få til noko. Men det er ikkje enkelt, det er heilt riktig, for den husmannskontrakten, som EØS-avtalen er, driv nettopp med å ta frå denne salen makt – på fleire og fleire område. Den klubben nede i ESA motarbeider jo all fornuft i Noreg. Når me vil ha differensiert arbeidsgjevaravgift, når det norske folket vil ha det, får me ikkje lov til det. Når me skal ha heimfallsinstitutt og eigarskap til norske fossefall, skal me ikkje få lov til det. Det jublar Høgre for. Men det må jo vera eit problem etter kvart for Arbeidarpartiet, som er for denne EØS-avtalen, når ein på område etter område blir fråteken styringsmoglegheit.

Vil Arbeidarpartiet no, i den nye raud-grøne alliansen, sørgja for å få gjort noko med denne husmannskontrakten?

Rolf Terje Klungland (A) [18:22:05]: Svaret er ja. Et stort flertall i Arbeiderpartiet ønsker at vi skal gå inn i EU og være med og påvirke de rammevilkårene som vi skal forholde oss til. Det betyr ja.

Men da EØS-avtalen ble inngått, lå det altså trussel fra EU om straffetoll for norsk industri på rundt 80 pst., hvis jeg husker rett, på grunn av at de skulle verne om det indre markedet. EØS-avtalen er viktig fordi vi skal ha tilgang til et marked der vi i all hovedsak selger produkter fra denne industrien. Derfor er EØS-avtalen viktig!

Vi i Arbeiderpartiet mener at selv om en møter ordninger innenfor EU, eller at Norge må godta EU-lover en masse, har vi innenfor de rammene som EØS-avtalen legger, muligheter til å legge forholdene til rette også for industriutvikling i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Leif Frode Onarheim (H) [18:23:33]: Industrien er fortsatt en hjørnestein i vår verdiskaping. Prosessindustrien, ofte kalt kraftkrevende industri, har utviklet seg til å bli helt på topp i verden når det gjelder produktivitet og energieffektivitet, den er miljøvennlig og er dessuten i hovedsak lokalisert i Distrikts-Norge.

Forbruket av kraft er den største enkeltkostnad for denne del av industrien. Det er derfor helt naturlig at et samlet storting er opptatt av å sikre bedriftene tilstrekkelig kraft til akseptable priser og med stor grad av forutsigbarhet.

Energiloven har i all hovedsak virket etter intensjonen. Markedet har fungert tilfredsstillende. Riktignok har prisnivået økt noe, og spotprisene har vært gode, slik at det har vært tegnet relativt få langsiktige kontrakter.

Det er nødvendig over tid å ha en rimelig balanse mellom tilbud og etterspørsel, dersom et marked skal fungere. Dessverre er det slik at vi i Stortinget i mange år har stoppet viktige kraftutbygginger på grunn av uheldige miljøvirkninger – noen reelle og noen med liten negativ effekt. Det har blitt mer og mer klart for de fleste at vi nå er nødt til å bringe mer elektrisitet inn i markedet, samtidig som vi må stimulere til fortsatt satsing på enøk og energieffektivitet. Norge har nå et underskudd i kraftforsyningen, selv i år med normal nedbør. Det er et betydelig potensial for opprusting av eldre kraftverk, bygging av småkraftverk og omlegging av elektrisitetsforbruket med sikte på mer effektiv bruk. I tillegg til viktige sparetiltak er nå det aller viktigste vi kan gjøre, å sikre at ny kraft bygges ut. Dette gjelder ny fornybar energi, som vind, bølge, tidevann og bioenergi. Det mest nærliggende som kan monne i krafttilgangen, og som raskt kan komme på markedet, er utbygging av gasskraft. Det er derfor mitt håp at de tre gasskraftverkene som har konsesjon – i første omgang gasskraftverket på Kårstø – kan realiseres.

Flertallet i innstillingen fra energi- og miljøkomiteen har også en rekke andre forslag som man mener det er mulig å gjennomføre for å sikre prosessindustrien tilstrekkelig kraft til akseptable priser. Hvorfor har ikke regjeringspartiene kunnet støtte disse forslag?

EØS-avtalen stiller krav til hvordan et marked skal fungere. Spørsmålet om å lage ordninger som sikrer industrien kraft utover de rene markedsbaserte ordninger, er vurdert flere ganger i departementet, det har vært samtaler med ESA, og det har vært konsultert ekspertise, men svaret har hele tiden vært det samme: Dette vil ikke kunne gjennomføres.

Industrien trenger fremfor alt forutsigbarhet. Jeg ville føle det var å kaste blår i øynene på ledelse og ansatte i bedriftene om vi lot som om det var mulig med noe «easy fix» for å løse kraftproblemene for industrien. De aller fleste bedriftene i denne del av industrien har da også sikret seg en betydelig mengde kraft i form av kontrakter fra norske og utenlandske leverandører, men fortsatt er det noen få hvor de myndighetsbestemte kontrakter etter hvert løper ut, og hvor bedriftene ikke har sikret seg nye langsiktige kontrakter i markedet. Jeg synes ikke vi på Stortinget skal forsinke disse i å skaffe seg kontrakter, slik som andre bedrifter har gjort, i et usikkert håp om at et eget industrikraftregime skal redde kraftbalansen. Det blir ikke mer kraft i markedet – ja, det blir ikke en eneste ny kWh – av å lage et eget marked og fordele den begrensede kraftmengden på en annen måte.

Men også tilsvarende industri i EU står overfor de samme problemer: lite tilgjengelig langsiktig kraft og høye priser. Jeg er kjent med at det er en tett dialog mellom europeisk industri og EU-kommisjonen for å vurdere alternative løsninger. Regjeringspartiene har derfor spesielt anmodet Regjeringen om å følge prosessen i EU nøye, og dersom EU-kommisjonen skulle gi grønt lys for spesielle ordninger for denne industri, vurdere tilsvarende tiltak i Norge.

Noen i denne sal vil anklage Regjeringen og regjeringspartiene for passivitet, likegladhet overfor industrien og liten vilje til å finne løsninger. Dette er helt galt! Jeg føler meg sikker på at industrien vil være enig med oss i at forsterket fokus på krafttilgang, generelt gode rammebetingelser og ærlighet og redelighet i hva vi mener vi kan få til av spesialordninger, er viktig. Selvsagt kan også vi lene oss tilbake og si at vi kan vel faktisk utrede dette enda en gang, la tiden gå til over valget og late som vi tror på mulighetene. Vi velger i stedet en åpen og realistisk holdning til disse spørsmål.

Men for å snu hver stein og kvalitetssikre synet på hva som kan tillates, har Olje- og energidepartementet satt ned en ekspertgruppe som skal gå gjennom alle sider av dette spørsmålet på nytt. Igjen har regjeringspartiene presisert at skulle ekspertgruppen avdekke muligheter, må Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Vi ønsker en sterk, lønnsom og konkurransedyktig prosessindustri i Norge. Tilgang på kraft, forutsigbare rammebetingelser, realistiske fremtidsvurderinger og en rente- og valutakurs som industrien kan overleve med, er det viktigste vi fra Stortinget kan gjøre for å sikre bedriftene. Her har vi alle i denne sal et stort ansvar.

Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil stemme for forslag I og stemme mot de øvrige romertallsforslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [18:28:45]: Eg er heilt einig i at den viktigaste føresetnaden for at denne næringa skal fortsetja å driva sin aktivitet frå Noreg, er at me sikrar nok kraft, og at det blir balanse i energien vår igjen. Problemet i dag er at dei som ønskjer å kjøpa kraft i den nordiske marknaden, ikkje finn seljarar. Det er umogleg å få langsiktige kontraktar, rett og slett fordi utsiktene for spotmarknaden er så gode, fordi det er underskott.

Ein kan få inntrykk av at dette underskottet berre skuldast at politikarane har sett ein stoppar for ein del konkrete forslag, men etter mitt syn er dette ei breiare sak enn som så. Energilova har no fungert i 15 år. Ho har veldig mange positive sider, men etter mitt syn har ho svikta på det viktigaste, nemleg å bidra til at det er nok kraft i marknaden. For meg er det heilt uforståeleg at ein i alle fall ikkje kunne vera med på å be om å få energilova evaluert, med sikte på å få inn nye insentiv, slik at ein kunne få fram ny kraft.

Leif Frode Onarheim (H) [18:30:10]:I motsetning til mange i denne sal er jeg opptatt av å forsøke å se hvor vi er enige. Heldigvis er vi enige om at krafttilgangen er det viktigste. Derfor må vi sørge for det.

Men når representanten Akselsen sier at på spotmarkedet er det så gode tider og gode priser fremover at det ikke blir noe langsiktig – ja, det er jo det som er markedet. Hvordan skal man da kunne forsvare å si at man skal lage et system som gir priser under markedet? Da er vi tilbake til det som representanten Klungland så behendig unngikk, hvor han sa at dette ikke er for å få lavere priser i markedet, det er ikke subsidiering. Da er vi altså i en situasjon hvor vi må sørge for at bedriftene benytter de mulighetene de har til å få langsiktige kontrakter, og de aller fleste bedriftene har fått det. Det er bare noen få bedrifter som ikke har langsiktige kontrakter i dag.

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:31:15]:Partiet Høyre liker å framstille seg som et parti som står på næringslivets side. Partiet Høyre foreslo og fikk vedtatt et forslag for om lag et år siden hvor Stortinget bad Regjeringen ta initiativ til å utrede en ny generasjon kraftkontrakter for kraftforedlende industri, tilpasset industriens behov for kraft til konkurransedyktige priser. Nå ser vi at partiet som stod bak forslaget, ikke lenger vil være med og fullføre det arbeidet som er påbegynt.

Kan representanten Onarheim gi meg en eneste fornuftig forklaring på hvorfor Høyre nå hopper av sitt eget forslag og initiativ og nekter å gi en nødvendig håndsrekning til kraftforedlende industri?

Leif Frode Onarheim (H) [18:32:10]:Ja, det kan jeg. Det som har skjedd, er at man har sjekket ytterligere om det er mulig å lage et regime som kan bli godkjent av ESA, og at man ikke blir arrestert på det punktet. Det er nettopp det som er gjort. Man har altså vært gjennom en rekke prosesser, den ene regjeringen etter den andre, også denne det siste året, og en har kommet til at dette dessverre ikke er mulig. Så har vi sagt at likevel er det slik at industrien i EU også har sine problemer. Og igjen er det slik at skulle de komme opp med noen forslag som kommisjonen aksepterer, da bør vi også vurdere om det kan være noe for norsk industri. Det er det standpunktet vi har tatt, og jeg føler at vi har fulgt opp det vi skulle, og har fått avklart at dette ikke lar seg gjøre på en måte som ikke kommer i strid med EØS-avtalen.

Hallgeir H. Langeland (SV) [18:33:13]:Me raud-grøne er veldig opptekne av å forsøkja å få dette til. Det verkar ikkje på meg som om den gamle industrimannen Onarheim lenger er interessert i dette i det heile. For eit års tid sidan var han nemleg det, og han uttalte seg positivt om å få på plass eit regime for industrien. Det har no tydelegvis forandra seg.

Så har ein, seier representanten Onarheim, sett ned ei ekspertgruppe. Den set ein saman av folk som, ifølgje Dagens Næringsliv, for eit års tid sidan sa at den enklaste måten å få dette til på var å få ned kraftbehovet. Då ville jo industrien bli lagd ned, og då får ein på ein måte meir kraft i marknaden, seier ein av representantane i dette utvalet. Det kan neppe vera særleg optimisme i dette utvalet for å få dette til. Det er heller ikkje vilje frå Regjeringa når ein plasserer slike folk der.

Mitt spørsmål er: Når PIL, LO, miljørørsla og andre i Noreg faktisk meiner at dette er mogleg, kva er det som eigentleg gjer at Onarheim ikkje trur det?

Leif Frode Onarheim (H) [18:34:31]:Jeg er glad for å stå her på en tid hvor industrien går så det suser, hvor det er kjempeoptimisme rundt omkring i bedriftene, og hvor politikken som har vært ført de siste årene, har bidratt til – vi vil ikke ta all æren – at dette har skjedd. Det er altså slik at Høyre og Regjeringen fortsatt er opptatt av industrien, og vi gjør hva vi kan for at man skal få rimelige og gode konkurransevilkår. Det betyr ikke at man skal subsidiere bedrifter. Det betyr ikke at man skal sy puter under armene på bedrifter som ikke klarer seg, men at man skal sørge for at det er de gode, levedyktige bedriftene som får rimelige betingelser.

Grunnen til at jeg har snudd, som noen sier, er at man har sjekket dette. Det er ikke fornuftig å ta hele prosessen med EØS på nytt, fordi andre ting kan komme opp i kjølvannet av det som kan ødelegge for en rekke av våre bedrifter, ved at man da kommer opp i nye problemer, som kan være farlige for den videre utvikling i Industri- Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:35:54]:Da Stortinget for fem–seks år siden vedtok et avviklingsregime for myndighetsbestemte kraftkontrakter, var ikke dette et initiativ som vi fant på selv her i huset. Det var etter klare krav fra ESA. Vi måtte sågar gå to runder i Stortinget før ESA var fornøyd. Den gangen var det faktisk ikke så mange protester fra industrien. Mange industribedrifter hadde faktisk kommet oss i forkjøpet og på egen hånd inngått markedsbaserte kontrakter med gode betingelser. Det er imidlertid en veldig stor forskjell på det norske kraftmarkedet den gangen og nå. På det tidspunkt var det rimelig god balanse mellom tilbud og etterspørsel på kraft. I dag er gapet mellom tilbud og etterspørsel stort, og dette øker for hvert år. I 2004 importerte vi netto til Norge over 11 TWh som i stor grad ble produsert enten av kullkraftverk eller av kjernekraftverk. Jeg synes det er viktig å nevne dette, da man bruker hensynet til miljøet som et hovedargument for ikke å legge til rette for økt kraftproduksjon i Norge.

Konsekvensene av denne manglende kraftproduksjonen er jo at forsyningssikkerheten både til industri og alminnelig forsyning blir svekket, og kraftprisen i markedet blir drevet oppover. Jeg synes det er utrolig at vi som bor i et land som nesten flommer over av energi, har klart å stelle oss slik at vi setter alminnelig kraftforsyning i fare og samtidig driver prisen så høyt opp at vi også setter tusenvis av arbeidsplasser innen kraftforedlende industri i fare.

Stortinget vedtok for om lag ett år siden å be Regjeringen ta initiativ til å utrede en ny generasjon kraftkontrakter for kraftforedlende industri, tilpasset industriens behov for kraft til konkurransedyktige priser og med klare energieffektiviseringsmål innenfor EØS-regelverket. Regjeringen kvitterte i sitt budsjettforslag med å si at dette var umulig å få til.

Energi- og miljøkomiteen vedtok å ta dette kapittel ut av den ordinære budsjettbehandling for å bruke mer tid på disse viktige spørsmålene. Saken har vært grundig behandlet i komiteen, der også berørte parter har fått komme med sitt syn i høring. I komitehøringen kom det klare signaler fra både industri- og fagforeningshold at vi nå ikke måtte vedta noen konstruksjoner i denne sak som ikke holdt vann overfor ESA. Fremskrittspartiet sikrer i dag flertall for en rekke forslag om å utrede ulike løsninger som kan skaffe kraftforedlende industri nok kraft til fornuftige priser.

Det ser ut til å være bred enighet om å innføre et opsjonsmarked, der man kan betale en slags forsikringspremie i form av redusert kraftpris til industrien mot at industrien i spesielt vanskelige perioder stiller kraften til rådighet. Det ser også ut til å være bred enighet om å foreta nødvendige grep for å sørge for at påslaget på nettariffen blir fjernet for de bedrifter som er rammet av dette i dag. De resterende utredningsforslag fremmes i dag av en samlet opposisjon. Disse forslagene berører imidlertid i liten grad det som er hovedproblemet.

Under komitehøringene kom det også krystallklare meldinger fra industri- og fagforeningshold om at kraftmarkedet ikke fungerte. De var minst like krystallklare på hva som var årsaken til at markedet ikke fungerte, nemlig mangel på kraft. Og kraftmangelen skyldes igjen at man politisk griper inn på tilbudssiden i markedet og hindrer ny og økt kraftproduksjon.

I denne saken ser man dessverre at hovedfokus er på hvordan man skal fordele de knappe kraftmengdene vi har, istedenfor å gjøre noe for å få mer kraft. Når man leser merknadene i innstillingen, kan det faktisk se ut som om de fleste har forstått dette, men når det kommer til konkret handling, stopper det hele opp.

Fremskrittspartiet fremmer i dag et forslag om en kraftpakke, bokstavelig talt, for å få gjort noe med denne uholdbare situasjonen. I pakken foreslår vi å gjennomgå tidligere reduserte eller avslåtte vannkraftprosjekter på nytt, kartlegge kraftpotensialet og fremme ny sak til Stortinget. Vi foreslår også en kartlegging og gjennomgang av kraftpotensialet ved opprusting og utvidelse av eksisterende anlegg og virkemidler som kan realisere dette potensialet. Vi foreslår også skattegrep for å stimulere til økt kraftproduksjon, og vi foreslår i tillegg at man skal legge til grunn teknologinøytrale virkemidler ved eventuelle støtteordninger til kraftproduksjon. Vi vil også gi klare forsikringer om at gasskraftverk i Norge ikke skal ha strengere utslippskrav enn andre innen EØS-området, samt åpne for at de mekanismer som ligger i Kyoto-avtalen, skal utnyttes fullt ut. Vi foreslår også at man ved statlig deltakelse skal foreta vurderinger, utredninger og medfinansiering av infrastruktur for naturgass, og vi foreslår konkret å åpne for tildeling av flere gasskraftkonsesjoner basert på BAT, Best Available Technology, og uten særnorske krav til CO₂-håndtering. Og sist, men ikke minst foreslår vi å styrke samarbeidet mellom nordiske energimyndigheter samt sikre Statnett som systemansvarlig nødvendige virkemidler for å bedre utvekslingsmekanismene mot utlandet i tillegg til nødvendige virkemidler som gjør dem i stand til å sikre kraftforsyningen i kritiske perioder.

Stortingsflertallet gir i dag en håndsrekning til industrien ved at en ønsker å utrede og se nærmere på en rekke virkemidler som kan bedre situasjonen. Fremskrittspartiet sikrer flertall for dette. Vi ønsker å snu hver eneste stein for å se om det er mulig å få til noe. Det som blir vedtatt i dag, er vel og bra, men på langt nær nok. Uten en betydelig økning i kraftproduksjonen vil situasjonen både for industrien og for alminnelig forsyning bare bli forverret i årene som kommer.

Jeg synes nå det er på tide at flertallet i denne sal legger vekk sine symbolpolitiske miljøargumenter som de selv vet ikke holder vann, og støtter Fremskrittspartiets forslag, som vil sikre kraftforedlende industri og tusenvis av norske arbeidsplasser i mange år framover.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øyvind Vaksdal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [18:43:09]: Gjennom denne stortingsperioden har Fremskrittspartiet snakket mye om dobbelt kommunikasjon. Men da hevder jo de at det stort sett gjelder andre partier enn dem selv.

I denne saken kan en imidlertid dokumentere at Fremskrittspartiet har snudd. I protokollen fra 18. mai, der Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å utrede en ny generasjon kraftkontrakter for kraftforedlende industri, tilpasset industriens behov for kraft til konkurransedyktige priser og med klare effektiviseringsmål innenfor EØS-avtalen, sier presidenten:

«Presidenten går ut fra at Fremskrittspartiet ønsker å stemme imot. – Det bekreftes.»

Voteringsresultatet som står under, er som følger:

«Komiteens innstilling bifaltes med 85 mot 16 stemmer.»

Hva er årsaken til at Fremskrittspartiet har snudd i denne saken?

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:44:31]: Det er riktig som representanten Klungland hevder, at Fremskrittspartiet ikke stod bak den innstillingen og det forslaget som ble fremmet her i Stortinget, om å be Regjeringen utrede en ny form for kraftkontrakter, for vi trodde simpelthen på det tidspunktet at dette ikke var mulig.

Vi har imidlertid underveis i prosessen fått en del signaler om at det kanskje er mulig likevel. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er vi villige til «å snu hver eneste stein» for å se om det finnes løsninger vi kan gå inn for i denne saken.

Siri A. Meling (H) [ 18:45:19]: Representanten Vaksdal har ganske riktig fokusert på det som er hovedproblemet og hovedutfordringen for kraftforedlende industri, nemlig tilgangen på kraft. Representanten Vaksdal sier selv i sitt innlegg at de forslagene som Fremskrittspartiet støtter, i liten grad berører hovedproblemet. Det er jeg veldig enig med representanten Vaksdal i.

Jeg synes det er underlig at Fremskrittspartiet støtter forslaget om et eget industrikraftmarked. Så vidt jeg ser, vil ikke det tilføre markedet én TWh, det vil ikke tilføre markedet noe mer kraft. Da må jeg få lov til å stille spørsmål om hva som i det hele tatt er poenget for Fremskrittspartiet ved å støtte dette. Ikke gir det mer kraft, snarere tvert imot oppfatter vi det som et spill for galleriet, hvor en kaster blår i øynene på industrien ved å si at den skal kunne få tilgang på kraft til gode priser.

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:46:42]:Representanten Meling og jeg er åpenbart enige om at hovedproblemet er mangel på tilgang på kraft.

Når det gjelder et eget industrikraftregime, har ikke vi sagt at vi støtter det, men vi har sagt at vi støtter en utredning av dette. Vi vet ikke om det finnes noen løsning der, men vi er i hvert fall villige til å snu hver eneste stein, som jeg sa i stad.

Vi har et meget omfattende forslag som nettopp dreier seg om hovedproblemet, tilgangen på kraft, og som jeg vil anbefale representanten Meling og Høyre å støtte.

Jørund Leknes (SV) [18:47:27]:Det er gledelig, men også noe forunderlig at Fremskrittspartiet nå støtter forslaget om en utredning av et eget industrikraftregime – forunderlig bl.a. fordi de ved behandlingen av forsyningssikkerhetsmeldingen var imot en utredning av dette.

Nå har vi et klart rød-grønt alternativ som stiller til valg til høsten, som er helt klart på at man ønsker seg et industrikraftregime. Da merker jeg meg at representanten Vaksdal ikke mener at fraværet av langsiktige industrikraftkontrakter er et hovedproblem. Hvis man ønsker seg inn i regjering med partiet Høyre, som er klart imot dette, hvordan skal man da klare eventuelt å forsvare dette? Vil langsiktige kraftkontrakter til industrien ofres på samarbeidets alter, bare man får bygd seg noen gasskraftverk? Det kan det virke som om representanten Vaksdal ønsker.

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:48:41]:Jeg må nok en gang understreke at vi støtter en utredning av både et industrikraftregime og en del andre ting. Vi ønsker altså å få et bedre grunnlag for å ta en endelig beslutning.

Når det gjelder vårt forhold til Høyre, la kanskje representanten merke til at i forrige replikk var representanten Meling og jeg enige om hva som er hovedproblemet, nemlig mangel på kraft, men vi er nok en smule uenige om virkemidlene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hallgeir H. Langeland (SV) [18:49:29]:La meg starta med å takka saksordføraren for viktige bidrag til at den raud-grøne faren framstår som meir styringsvillig og handlingsretta enn den blå mara, som sit og ser opp i verktøykassen som inneheld berre éin ting, og det er meir marknadsøkonomi. Så bruker ein då EØS-avtalen og skyv den framføre seg. Det hadde vore betre om ein brukte noko av det verktøyet som ein faktisk har dersom ein vil, og dette dreier seg altså om politisk vilje. Den viljen har den raud-grøne faren.

(Langeland)

Industri og miljø blir ofte framstilte som to rake motsetnader. Ja, enkelte parti, og dessverre òg delar av fagrørsla, trur det. Framstegspartiet og delar av fagrørsla kan nokre gonger gje inntrykk av at dess meir røyk og forureining det er, dess betre er det for industrien, og dess sikrare er våre arbeidsplassar. Bygging av sterkt forureinande gasskraftverk er eit slikt døme.

Men kva har miljøkrav bidrege til? Jo, nettopp til å sikra arbeidsplassar, nettopp til å auka kompetansen på miljøteknologi og nettopp til å skapa ein meir framtidsretta industri. Det er òg SV sitt hovudfokus i dag når me vil vera med på å laga eit nytt industrikraftregime. Då skal me stilla nokre vilkår for industrien. Det gjorde SV òg i 1999, då me i samarbeid med PIL, Kjemiske Fagforeining og miljørørsla utarbeidde eit forslag om ein pris på 12,50 øre, mot miljøkrav, nettopp fordi ein har eit potensial til å bli endå betre enn det ein faktisk er, sjølv om norsk prosessindustri er verdsleiande.

SV er glad for at det i dag blir fleirtal ved at Framstegspartiet støttar den raud-grøne faren, men me trur dessverre at det må ei ny regjering på plass dersom det skal bli ein realitet. Det opplevest som om denne regjeringa berre er oppteken av éin ting, å bruka ESA, skyva dei framføre seg og sørgja for at industrien ikkje får det han burde ha. Det må vera ein merkeleg posisjon å vera i for gamle Høgre-folk, som seier at Høgre er eit næringsparti. Men slik kan verda forandra seg.

Miljøkrav reduserer konkurranseevna og set arbeidsplassar i fare, seier nokre. Det er nettopp det det ikkje gjer. Lat oss sjå på kva CO₂-avgifta har gjort for norsk sokkel: Hadde me hatt Sleipner og separasjon av CO₂ viss me ikkje hadde hatt ei høg CO₂-avgift? Hadde me utvikla den separasjonsteknologien viss me ikkje hadde hatt det? Nei, me hadde ikkje det. Kunne me utan miljøkrav til industrien ha sørgt for å eksportera reinseteknologi frå Kristiansand til Kina innanfor denne industrien? Nei, me kunne ikkje det. Hadde me kunna eksportera noko av det slagget som tidlegare druste nedover Noregs befolkning og norsk natur frå denne industrien, viss me ikkje hadde hatt miljøkrav? Nei. Miljøkrav sørgjer altså for milliardinntekter ved at me tek i bruk forureininga. Det hadde ikkje skjedd utan sterkt press frå miljøbevegelsen og bl.a. det partiet som eg representerer. No har nemleg det blitt eit konkurransefortrinn, og det fortrinnet må me utnytta når me no skal laga eit nytt industrikraftregime. Då må me sørgja for at me held på den tetposisjonen som me har innanfor kraftkrevjande industri og miljø. Det er det det er viktig å få med seg for den blå mara. Natur og Ungdom sa i høyringa: Mange omsyn taler for å sikra norsk kraftkrevjande industri, også miljøomsyn. Til og med miljøbevegelsen legg altså Kristeleg Folkeparti, Venstre og Høgre seg ut med.

I dag er det berre marknadsliberalistane i Regjeringa som ikkje står på for miljøet, industrien og fagbevegelsen sine krav om å sikra eit nytt industrikraftregime. Ei slik industrifiendtleg regjering har me eigentleg ikkje bruk for lenger. Men det er dessverre ikkje berre eg som bestemmer det. Det må nemleg eit val til for å få skifta ut Regjeringa. Men det er eit viktig signal me får her i dag, når me får beskjed frå Regjeringa om at me ikkje kan gjera noko som helst. Mens me andre meiner at no må me gjera noko, no må me ta i bruk dei moglegheitene me har, seier altså denne regjeringa at nei, ESA har sagt at det ikkje er lov, EØS-avtalen har me, men me kan ikkje gjera noko som helst. Fleire gonger har dei sagt det når Stortinget har pålagt dei å komma med forslag. Då hjelper det ikkje om ein leier inn utgreiarar som ikkje vil ha industri i Noreg. Då må ein faktisk bruka den kompetansen som finst for å oppretthalda industrien, f.eks. innanfor PIL og innanfor fagbevegelsen. Då må ein visa vilje. Eg opplever at den viljen ikkje er til stades.

Det er ikkje tvil om, som Almestad, tidlegare ESA-president, seier i Dagens Næringsliv, at Noreg er blitt meir marknadsstyrt. Mange politikarar synest det er bra. Det kan berre vera greitt å skjula det bak EØS-avtalen og ESA av og til. Det er det me opplever med denne regjeringa. Dei ønskjer meir marknadsøkonomi, meir marknadsmakt og mindre folkevald styring. Og det er det me ser i denne saka om industrikraftregimet.

Eg meiner at ein no må kikka opp i verktøykassa ein gong til og sjå om det er mogleg å finna noko anna enn marknadsøkonomi som svar på alt frå Høgre si side. Det går nemleg an å finna vertøy, og det verktøyet er det me i dag presenterer frå eit raud-grønt alternativ, med støtte frå Framstegspartiet.

ESA har altså blitt eit instrument som Regjeringa kan pressa framfor seg for å få meir marknadsøkonomi, og det har ESA tenkt å fortsetja med. Viss ein har tenkt å fortsetja med det med ny regjering, vil det bli eit problem, også for det raud-grøne alternativet. Så lenge svært mange i Arbeidarpartiet ser på EØS-avtalen som ein husmannskontrakt, og Senterpartiet og SV er imot og ønskjer ein annan avtale, skal det nok la seg løysa at me får ein annan politikk enn den me opplever frå denne regjeringa, knytt opp mot ESA og EØS-avtalen. Det må av og til vera grunnlag for å peika litt tilbake til desse kongane i ESA når dei kjem med pålegg om dette og hint. No har ein fått pålegg om at ein ikkje skal kunna differensiera arbeidsgjevaravgifta, for det er i strid med konkurransereglementet. Ein skal ikkje kunna styrkja distrikta i Noreg. Ein får pålegg om å selja ut norske fossar. Dette vil jo Høgre. Høgre vil ha vekk differensiert arbeidsgjevaravgift. Høgre vil privatisera norske fossar. Det er jo eit glimrande instrument. Men no må ein vel frå Høgre si side begynna å lura. Når ESA kjem og seier at no vil me forby subsidiar av fornybar kraft, for det er konkurransevridande i forhold til kolkraft og atomkraft, er det på tide at andre parti enn berre SV set foten ned.

EØS-avtalen er litt som medlemskap i ein klubb. Fleirtalet i denne salen tør ikkje melda seg ut, sjølv om medlemskapen ikkje lèt dei bruka fornufta. Trass i at ein stadig overkjører det som er norsk fornuft, seier ESA at dette må de berre tåla, for det er slik det blir. Det er ikkje fleirtalet som bestemmer. Det er ikkje fornufta som bestemmer lenger. Det er altså eit styre nede i Brussel som skal styra det norske demokratiet.

Prøvesteinen på ESA blir no bl.a. dette nye industrikraftregimet som fleirtalet går inn for i dag. Dersom ESA skal operera som ein klubb som motarbeider sine eigne meiningar og meiner at medlemmene har godt av det, føretrekkjer SV medlemskap i andre klubbar der medlemsdemokratiet avgjer. SV vil gjerne bidra til å vidareutvikla norsk industri, ikkje minst i distrikta. Me vil jobba for å få eit nytt industrikraftregime på plass. Me vil sørgja for at norsk industri fortset som den mest miljøvennlege i verda og blir endå betre, bl.a. ved å påleggja energigjenvinning. SV trur at det blir veljarane som avgjer retninga på vår industri- og miljøpolitikk. Dagens debatt viser at den raud-grøne faren vil noko, mens den blå mara berre sit og ikkje kan nokon ting.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten må få anføre at han ser behovet for å få rimet til Langeland til å gå opp. Men når han omtaler regjeringspartiene som «den blå mara», ligger det utenfor anbefalt parlamentarisk ordbruk.

Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A) [19:00:02]: Jeg er svært fornøyd med at det rød-grønne regjeringsalternativet i dag står samlet om en politikk for å sikre industrien vår muligheter til langsiktig og forutsigbare kraftavtaler. Det lover godt for framtiden. Det er heller ikke meg imot at EU gjøres til den store, stygge ulven – dere vet alle hvordan jeg ser på det. Men i denne saken er jeg redd for at ulven brukes til å skygge for en helt annen hensikt.

Arbeiderpartiet har lagt fram sju konkrete forslag i dag som legger opp til en politikk for å sikre 22 000 industriarbeidsplasser i viktige hjørnesteinsbedrifter landet rundt.

Det er flott at SV går sammen med Arbeiderpartiet og foreslår gode industritiltak. Jeg er derfor veldig opptatt av om vi i dag ser et positivt grunnlag for den nye, offensive rød-grønne industripolitikken fra SV. SV har vel ikke bare miljøkrav i verktøykassa si?

Hallgeir H. Langeland (SV) [19:01:26]: Nei, SV har ikkje berre miljøpolitikk i verktøykassa si. Me har ein offensiv distriktspolitikk og næringspolitikk. Me har ein politikk for nordområda og for Nord-Noreg. Me har ein brei, heilskapleg politikk som sørgjer for at det bur folk i heile dette landet. Det er det me opplever denne regjeringa som – no får eg vel ikkje lov til å seia det ordet – handlingslamma i forhold til. Dei vil ikkje noko for distrikta. Dei vil ikkje noko for norsk industri. Då er det nødvendig med eit raud-grønt alternativ, og der er SV heilt klare.

Elles er det slik at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV i samarbeid har trena, ved å laga desse sju forslaga. Nettopp på den måten illustrerer me at me er på gang med noko nytt. Og Noreg treng noko nytt.

Øyvind Vaksdal (FrP) [19:02:41]: Hver gang det nærmer seg et valg, skjer det alltid mye rart, og det ser vi også i år.

Jeg tror nesten ikke mine egne ører når jeg hører representanten Langeland og de andre stearinlyskameratene i Sosialistisk Venstreparti snakke varmt om industri og arbeidsplasser. Jeg kan minne Stortinget om partiets holdning til både vannkraft- og gasskraftutbygging. Alle i denne salen vet at med representanten Langelands energipolitikk ville kraftforedlende industri i Norge vært avviklet i løpet av få år.

I innstillingen er Sosialistisk Venstreparti med på en merknad om energieffektivitet, der partiet faktisk støtter at energigjenvinning basert på røykgass og kjølevann skal inn i et framtidig grønt sertifikatmarked. Vil representanten Langeland gjøre rede for om også dette er valgflesk, eller om partiet vil følge dette opp når Stortinget skal vedta et grønt sertifikatmarked?

Hallgeir H. Langeland (SV) [19:03:57]: Eg trur neppe SV kan klara å vinna eit VM i valkampløfte. Der har me ein konkurrent som overgår alle i denne salen, og som sprikjer i absolutt alle dei retningane som eksisterer innanfor dei politiske felta. Det gjeld òg denne saka, der ein er heilt schizofren, der det går på at ein både er for industrikraft og så er mot det, og i eit anna augeblikk har ein stemt mot det. Her trur eg eg har blitt slått av ein veldig dyktig konkurrent som eg aldri klarer å slå, trur eg.

Når det gjeld spørsmålet knytt opp mot SVs energipolitikk, har SV konsekvent no i denne perioden foreslått og nokre gonger fått gjennomslag for ny fornybar energi. Det er med på å gjera folk mindre straumavhengig. Framstegspartiet har vore her så mange år no og ropt på sterkt forureinande gasskraftverk. Dei har ikkje klart å byggja eitt! Noko har me i SV klart å få til. Når resultata er så små, trur eg eg ville ha dempa kjekkaseriet.

Ingmar Ljones (KrF) [19:05:20]: SV set foten ned, seier representanten Langeland. I innstillinga på side 7 ser vi ikkje mykje til det. Vi finn derimot eit ganske spesielt avsnitt der Sosialistisk Venstreparti går inn for auka kraftproduksjon. Merk det!

Eit verkemiddel kan vera å gjera nokre av dei største vasskraftmagasina om til fleirårsmagasin. SV har tidlegare gått inn for å ha større vassressursar i magasina og hindra kraftselskapa i å tappa ned til nedre reguleringsnivå. Det kan vera ei god forsikring, men det vil gi redusert vasskraftproduksjon og høgare straumprisar i staden for auka kraftproduksjon, som SV no altså går inn for i sin nye politikk.

Kan representanten Langeland forklara korleis SV vil få meir vasskraftproduksjon ut av vesentleg mindre vassmengder? Tenkjer SV seg at demningane skal byggjast høgare, eller er det slik at reknestykket til SV og Langeland ikkje heng i hop i den nye alliansen med Framstegspartiet, Arbeidarpartiet og Senterpartiet?

Hallgeir H. Langeland (SV) [19:06:45]: No er det vel slik at Kristeleg Folkeparti har meir trening enn SV i å vera på lag med Framstegspartiet. Sjølv om me har ein Feda-allianse i energi- og miljøkomiteen som slår til av og til, er det nok slik at der kan Kristeleg Folkeparti fortelja SV meir enn det SV kan fortelja Kristeleg Folkeparti.

Det den merknaden og det forslaget til vedtak går ut på, er nettopp noko SV har jobba for lenge. Me må få ein revisjon av energilova, og då må ein inn i alle ulike sider av ho. Det som det blir gjort eit retorisk poeng av, er om me no skal auka demningane, eller om me skal byggja ut meir vasskraft. Det er ikkje vår intensjon.

Men me vil vurdera om energilova fungerer, og så vil me gjennom våre pakkar sørgja for at det blir meir energi i marknaden. Me har altså ein pakke på 20 TWh, som representanten Ljones kjenner veldig godt til, som er ny fornybar energi. Der sviktar Kristeleg Folkeparti. SV står på og skal stå på etter den 12. september.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Bror Yngve Rahm (KrF) [19:08:07]:(komiteens leder): Den saken som vi har til behandling, bærer noe preg av at det er valgkamp snart. En del av innleggene synes jeg peker i den retning. Ikke minst representanten Leknes var tydelig på dette ved at han relaterer det til at de, den rød-grønne alliansen, er klare til å gå til valg. Det betyr altså på denne saken også.

For 15 år siden vedtok Stortinget å etablere et fritt kraftmarked i Norge. Alle partiene med unntak av SV støttet dette. Det var til alt overmål Senterpartiets egen statsråd som utformet lovforslaget den gang. Vi er i dag en del av et felles nordisk kraftmarked med europeiske spilleregler. Sluttdatoen for de kontraktene som nå fases ut, rykker stadig nærmere, uten at de partiene som i dag er med på å danne flertall, har gjort nevneverdig mye for å legge til rette for noe alternativ, snarere tvert imot.

Tre norske regjeringer, regjeringen Bondevik I, regjeringen Stoltenberg og regjeringen Bondevik II, har behandlet disse kontraktene om levering av elektrisk kraft til kraftintensiv industri og kommet til akkurat den samme konklusjonen. Vi har ikke lenger anledning til å tilby kraftintensiv industri nye kraftkontrakter til subsidierte priser. Også andre varianter av å gi reduserte priser, som det industrikraftmarkedet som flertallet i dag går inn for, er vanskelig å få til innenfor rammene av EØS-avtalen. Ved alle tidligere behandlinger i Stortinget rundt disse kraftkontraktene har det vært en bred forståelse av at tiden med subsidiert kraft til industrien er over. At dette flertallet nå ikke lenger er til stede, kan vi bare ta til etterretning. Den eneste rabattordningen som kan være mulig å få til innenfor rammene av EØS-avtalen, er opsjonsordningen som også er beskrevet i Regjeringens proposisjon. Dette systemet er som kjent under utforming.

Industrien har i flere år vist at tiden med kraftkontrakter på såkalt politisk bestemte vilkår er over. De fleste bedriftene har tatt konsekvensene av dette. Selskaper som Elkem, Norsk Hydro og Norske Skog har for lang tid tilbake inngått store, langsiktige kommersielle avtaler for levering av kraft. Statkraft og Vattenfall til sammen har erstattet en betydelig del av det volumet som fases ut, etter hvert som det såkalt gamle kraftregimet nå blir borte.

Det store paradokset i denne saken er at den såkalte krisen som det vises til i forhold til enkeltbedrifter, åpenbart ikke er til stede. Samtidig har industribedriftene som har inngått langsiktige kontrakter, selv gitt uttrykk for at de er tilfreds med de avtalene som de har fått i markedet. Sammen med lave renter – et resultat av en ansvarlig økonomisk politikk og sterke eksportmarkeder – har industrien i Norge i dag gode tider, og industriproduksjonen øker. Det er primært dette industrien etterspør, og Regjeringen har etter min oppfatning levert.

Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene vil legge forholdene til rette for norsk industri også når det gjelder kraft, men det er likevel viktig for oss, og selvfølgelig avgjørende for industrien, at man har et kraftregime i Norge og Norden som er innenfor EØS-regelverket. Gjennom grundige juridiske vurderinger og flere runder med EU-systemet har Regjeringen konkludert med at løsningen med et eget industrikraftmarked ikke holder vann. Når opposisjonen skriver i innstillingen at relevante rammebetingelser ved siden av EØS-avtalen ikke er undersøkt, er det vanskelig å forstå hva man faktisk tenker på. Jeg håper at opposisjonen kan være helt konkret på hvilke punkter man her snakker om.

Jeg formoder at tidligere olje- og energiminister Olav Akselsen i Stoltenberg-regjeringen også gikk de nødvendige runder med EU-systemet før han vendte tommelen ned for subsidierte kraftkontrakter til industrien. Det var vel også grunnen til at han trakk den samme konklusjonen som Samarbeidsregjeringen nå har kommet til. Spørsmålet er: Vurderte Olav Akselsen den gang alle relevante rammebetingelser? Jeg går ut fra at svaret er ja. Det har jeg tillit til. Hvis det motsatte viser seg å være tilfellet, er det selvsagt uheldig. Spørsmålet blir: Hvilke nye åpenbaringer på dette feltet har Arbeiderpartiet kommet til som skulle være så interessante i forhold til å vite mer? Verken denne innstillingen eller den rapporten som Arbeiderpartiet har skrevet, gir oss noe som helst svar på dette.

Videre utredninger av et eget industrikraftmarked i lang tid framover vil være å gjøre den industrien som ennå ikke har skaffet seg nye kontrakter på såkalt markedsbestemte vilkår, en bjørnetjeneste. Det vil gi en illusjon om at myndighetene på tross av EØS-avtalen kunne skaffe dem kraftkontrakter til betingelser som var bedre enn dem de ellers kan oppnå i markedet, og gjøre at verdifull tid går tapt. Å gi folk, i dette tilfellet industrien, falske forhåpninger er en velkjent strategi for kortsiktig vinning, men det har aldri lønt seg nevneverdig i lengden.

Regjeringspartiene er enig i at vi skal følge opp utviklingen i EU på dette feltet. Dersom EU finner fram til løsninger som gir industrien lavere kraftpriser enn det som er naturlig, skal vi vurdere disse systemene, men å gjennomføre utredninger nå som vi vet ikke vil føre fram til noe, er å misbruke både tid og ressurser. Og det er ingen avklaring på dette spørsmålet innenfor EU-systemet i dag.

Det som norsk industri trenger, er kraft. Norsk industri har primært i denne perioden ikke etterspurt nye industrikraftregimer. De har primært etterlyst konkurransedyktighet basert på kroneverdi, basert på lav rente. Det har Regjeringen levert, og som en konsekvens bl.a. av Regjeringens økonomiske politikk går industrien i dag så det suser. Samtidig som det store flertall av norsk industri har inngått langsiktige kontrakter, vil allikevel utfordringen for industrien også i forhold til kraft i framtiden bli å skaffe nok energi. Og det vil jeg også mene at denne regjeringen har tatt initiativ til gjennom en helhetlig, samlet energipolitikk. Vi har utløst mer vannkraft i den perioden som Regjeringen har sittet, enn gjennom hele 1990-tallet. Det forteller om vilje, og det forteller om at vi har evne til å handle, og ikke om handlingslammelse.

Representanten Klungland sa i sitt innlegg at Regjeringen mangler mot og vilje, Regjeringen mangler verktøykasse. Det er en interessant observasjon og en interessant uttalelse, når denne regjeringen faktisk har gjort akkurat det samme som hans egen statsråd i den forrige arbeiderpartiregjeringen la opp til, som trakk akkurat de samme konklusjoner, som brukte akkurat de samme instrumenter og akkurat det samme verktøy. Den gang la representanten Klungland seg flat og sa: Vi må ikke utfordre EU-systemet, for da skaper vi utrygghet i norsk industri. Vår utfordring blir å ikke skape ytterligere usikkerhet for norsk industri i framtiden. Jeg er redd at de som ikke har inngått langsiktige kontrakter allerede, kan komme til å lene seg tilbake i håp om at det skal finnes en politisk løsning på dette. Da drar disse prosessene ut i tid, med de konsekvensene det kan få for norsk industri.

Regjeringspartiene er opptatt av industriens vilkår. Men vi er samtidig opptatt av at vi skal være åpne og ærlige overfor industrien i vår tilnærming til dette spørsmålet. Vi vil ikke være med på å skape illusjoner og tro på at noe kan komme en eller annen gang i framtiden som vi ikke vil kunne være i stand til å innfri. Den usikkerheten og den uforutsigbarheten for norsk industri vil ikke regjeringspartiene og Regjeringen være med på å legge til rette for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tor-Arne Strøm (A) [19:17:03]: Når det gjelder Kristelig Folkeparti, liker de i hvert fall å si at de er miljøpartiet, familiepartiet og distriktspartiet. Når vi vet at disse bedriftene ligger i distriktene, når vi vet at det er mange i en familie som er avhengig av disse bedriftene, og når vi vet at disse bedriftene har en miljøteknologi som det ikke finnes maken til, synes ikke Kristelig Folkeparti at det er flaut å sitte i en regjering som ikke prøver å se på de mulighetene som finnes i denne saken, for å bidra til en bedre miljøpolitikk, familiepolitikk og distriktspolitikk ved å støtte forslagene til en bedre industripolitikk, også i forhold til distriktene? Det går da an å prøve. Det ønsker jeg å høre om representanten fra Kristelig Folkeparti kan si litt om.

Bror Yngve Rahm (KrF) [19:18:00]: Svaret på det spørsmålet er i og for seg ikke så veldig vanskelig.

Jeg ville nok følt meg litt beklemt ved å stå på talerstolen her hvis denne regjeringen ikke hadde vist vilje til å prøve. Men det er jo ikke det som er realiteten. Denne regjeringen har gått igjennom akkurat de samme prosessene som to regjeringer har gjort før, og kommet til akkurat den samme konklusjonen. På det tidspunktet ble det argumentert slik fra Arbeiderpartiet her i salen: Vi kan ikke utfordre ESA-systemet på en slik måte at vi skaper usikkerhet for norsk industri. Nei, det vil heller ikke vi. Derfor var Arbeiderpartiets svar under Stoltenberg-regjeringen riktig, og det var klokt. Det er akkurat det samme svaret som Arbeiderpartiet gav den gang, som vi gir i dag.

Hallgeir H. Langeland (SV) [19:19:12]: Representanten Rahm seier at Regjeringa har levert. Han gjentek det fleire gonger: Regjeringa har levert.

I dag har me ein debatt om industrikraftregimet. Kva har Regjeringa levert i forhold til eit nytt industrikraftregime? Det synest eg er vanskeleg å finna med utgangspunkt i det som me diskuterer i dag. For det Regjeringa har levert, er vel null. Og dersom det å levera null er å levera, må eg seia at det verkar veldig rart. Kva er det eigentleg Regjeringa har levert når det gjeld industrikraftregimet? Det er det eine spørsmålet.

Så er det faktisk slik at prosessindustrien, fagbevegelsen og miljøbevegelsen seier at dette er mogleg, og at Regjeringa tek feil i forhold til ESA. Då må vel Kristeleg Folkeparti vera oppteke av å gjera reelle forsøk, ikkje berre vera med på Høgre sine veike forsøk.

Bror Ynge Rahm (KrF) [19:20:37]: Jeg registrerer at Hallgeir H. Langeland baserer seg på sin store tillit til miljøorganisasjonene. I den anledningen må jeg bare få lov til å benytte en kort replikk til å si at jeg fortsatt er overrasket over at SV har snudd i forhold til vannkraftutbygging, jf. forslaget om magasinfylling, som kun har én konsekvens, og det er at man skal gjøre dammene større. Men det får SV gjøre opp regnskap for senere.

Når det gjelder spørsmålet om hva Regjeringen har levert, har Regjeringen levert konkurransedyktighet til norsk industri. Derfor går industrien så det suser. Den har levert lav rente og høy kronekurs. Den har levert de rammebetingelser som norsk industri har bedt om lenge, og fått.

Hva har vi levert i forhold til kraftregimet? Vi har levert til Stortinget et materiale som er grundig, slik at vi kan fatte en beslutning basert på utredninger av høy faglig kvalitet – som denne regjeringen har gjort, som Stoltenberg-regjeringen gjorde, og som Bondevik I-regjeringen gjorde. Vi har trukket de samme konklusjonene. Dette er bare omkamper og utredninger som ikke vil føre til noe, med unntak av å skape usikkerhet i norsk industri.

Rolf Terje Klungland (A) [19:21:59]: Jeg føler at lederen i komiteen nå bruker vikarierende argumenter. Derfor skal jeg starte min replikk med å stadfeste noe: Det er altså ikke behandling av myndighetsbestemte priser vi diskuterer nå i dag. Det er en ordning som vi i Arbeiderpartiet har sagt at det er slutt på – bare så det er helt klart.

Regjeringen har slept beina etter seg i all industriutvikling i denne perioden, og la meg nevne: kvotesystem, gass til industrien i Norge og altså nå kraftavtaler til industrien for å sikre industrisysselsettingen. Hvordan føler lederen av energikomiteen seg når han er en av Norges største bremseklosser i forhold til norsk energi- og industripolitikk?

Bror Yngve Rahm (KrF) [19:23:09]: En bil som er i bevegelse, trenger bremseklosser, men den trenger bremseklosser som er dimensjonert etter bilens størrelse og vekt. I denne sammenheng er bremseklossene motstykket til Arbeiderpartiets Rolf Terje Klunglands råkjør og uhemmede argumentasjon for å bygge kraftverk som er forurensende. Det er ikke vi med på. Vi har lagt til rette for mye ny kraft, ny fornybar energi. Vannkraft, som representanten Klunglands parti ikke tok initiativ til på hele 1990-tallet, har vi framskaffet. Men vi gjør det i harmoni med en fornuftig hensyntaken til miljøutfordringene. Derfor er den biten av det å være bremsekloss i og for seg en ærestittel. Jeg skulle ønske at Rolf Terje Klungland kunne være tilsvarende dimensjonert bremsekloss, men da på høyre side av bilen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Inger S. Enger (Sp) [19:24:17]: Kraftforedlende industri i Norge sysselsetter om lag 22 000 mennesker, og bedriftene innen denne industrien er viktige hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn. Disse faktaene er det full enighet om i komiteens innstilling. Det er også enighet om at det er viktig å legge til rette for at disse bedriftene fortsatt skal være konkurransedyktige, og at sysselsettinga i industrien og lokalsamfunna som berøres, skal opprettholdes og videreutvikles.

Den viktigste grunnen til at disse industribedriftene har blitt etablert i Norge og klarer å konkurrere i verdensmarkedet, er nettopp tilgangen til store mengder rimelig energi. Det er mange konkurransevilkår som gir Norge konkurranseulemper i forhold til andre land. Vi har et begrensa hjemmemarked, det er lange avstander, og det er høge transportkostnader, det er et krevende klima, og vi har et høgt lønnsnivå. Men til gjengjeld er vi blitt begunstiga med store vannkraftressurser som gir miljøvennlig og rimelig kraft.

I en nyankommen rapport uttaler Industriutvalget:

«For kraftintensiv industri og treforedling utgjør kraftkostnadene en vesentlig del av de samlede produksjonskostnadene.»

De sier også:

«Hvis ikke kraftprisene kan opprettholdes på et nivå der bedriftene fortsatt er konkurransedyktige, globalt sett, vil grunnlaget for investeringer og vekst i denne delen av industrien svekkes.»

Og videre:

«Uten muligheten til å sikre krafttilgangen gjennom langsiktige avtaler eller egen utbygging vil kraftintensiv industri og treforedling vanskelig kunne utvikles videre i Norge.»

Senterpartiet mener vi må gjøre det vi kan for å ta vare på denne konkurransefordelen. Komiteflertallet, som vi er en del av denne gangen, mener fortsatt at det vil være mulig å etablere et eget industrikraftmarked. Vi sier at ordninga kan tenkes innført ved at den krafta som blir frigjort når industrikraftkontraktene utgår, om nødvendig også annen kraft, kan legges inn i en slik ordning. For å tilfredsstille EØS-avtalens krav om like konkurransevilkår forutsetter vi at det må være lik konkurranse for å kunne by på denne krafta for industribedrifter som oppfyller visse kriterier.

Senterpartiet stiller seg også bak de andre viktige forslaga. Det ene er å legge til rette for mer langsiktige kraftkontrakter. Industriproduksjon er langsiktig virksomhet der investeringer har en tidshorisont på 20–40 år, og der det er behov for å ha meget forutsigbare rammebetingelser. Vi mener at slike langsiktige kraftkontrakter bør knyttes til krav om energieffektivisering og energigjenvinning. Da oppnår vi viktige samfunnsmål, samtidig som industrien får dekka behovet for kraft.

Et annet forslag som det synes å være tverrpolitisk enighet om, er at det nå skal innføres et system med energiopsjoner. Bedriftene kan oppnå noe redusert kraftpris mot å forplikte seg til å bidra til økt forsyningssikkerhet. Dette må f.eks. være bedre enn å etablere reserverkapasitet av strøm ved å kjøpe inn sterkt forurensende mobile gassturbiner.

Nå er det slik at de fleste innbyggerne i dette landet syns det er fornuftig å bruke deler av norsk vannkraft til innenlands industriproduksjon. Krafta blir i disse bedriftene foredla til produkter som det er etterspørsel etter på verdensmarkedet, og der norsk industri er ledende både teknologisk og når det gjelder miljøkrav. Blir rammevilkåra i Norge for dårlige, kan vi risikere at store deler av industrien kommer til å flagge ut, til land som enten har tilgang på billigere kraft, eller som er generelle lavkostland.

Det føles nokså meningsløst at EØS-avtalen skal forhindre oss i å bruke et av de viktigste konkurransefortrinna vi har hatt i Norge. Og det er en kjent sak at Senterpartiet mener at vi bør si opp EØS-avtalen og heller inngå en handelsavtale som kan gi oss en løsere tilknytning til EU. Men vi erkjenner at EØS-avtalen er der, og da er det nødvendig at vi fra norsk side utnytter EØS-regelverket så langt vi kan, for å ivareta norske interesser. Det er vårt håp at vi med dette vedtaket i dag kan komme videre på den vegen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [19:29:28]: La meg begynne med å rette opp en åpenbar misforståelse i forhold til komiteens leder. Meg bekjent har ikke jeg gått inn for flere gasskraftverk uten CO₂-håndtering enn han har.

Så har jeg lyst til å rette en takk til Senterpartiet for den viljen og det motet de viser i denne saken. For mens Høyres representant Siri A. Meling tidligere i dag spurte Øyvind Vaksdal fra Fremskrittspartiet om hva som i det hele tatt er vitsen når det ikke innebærer mer kraft, tror jeg nok at Senterpartiet har en annen holdning og ser viktigheten av å bevare disse lokalsamfunnene, sørge for at denne industrien kan fortsette i Norge, og sørge for at det fortsatt skal være bosetting i de industrisamfunnene som det er snakk om. Så jeg vil spørre hva Senterpartiet legger i de vedtakene som de nå er med på å gjøre for å sikre industrien kraft.

Inger S. Enger (Sp) [19:30:48]: Som svar på det representanten Klungland sa, vil jeg si at det er vår plikt på best og flest mulige måter å prøve å gjøre vilkårene gode slik at bedrifter kan bestå. I dette tilfellet snakker vi om sentrale hjørnesteinsbedrifter som er spredt utover det ganske land. Det er 22 000 arbeidsplasser som er direkte berørt, i tillegg kommer sjølsagt store positive ringvirkninger av å ha disse bedriftene rundt omkring. Det vil også være vanskelig å finne alternative arbeidsplasser, og det er viktig med forutsigbarhet og langsiktige avtaler. Det er derfor vi er med på dette, og vi mener at det på alle måter er viktig, som det ble sagt tidligere i dag, å snu alle steiner for å få en best mulig avtale for industrien.

Leif Frode Onarheim (H) [19:32:01]: Representanten Enger sier mye som jeg kan slutte meg til, betydningen av industrien osv. Men jeg har to spørsmål. Hun sa at det må være like konkurransevilkår i Europa med hensyn til den kraft man eventuelt stiller opp. Hva ville representanten Enger si hvis alle bedriftene i Frankrike og Tyskland da kastet seg over dette, slik at hele kraften forsvant ut? Da var vi antakelig like langt. Det andre poenget er at de aller fleste bedriftene har inngått langsiktige kontrakter. Det er bare noen veldig få som ikke har gjort det, og de har sittet på gjerdet og ventet. Er det rimelig at vi hver gang, når man ikke benytter mulighetene når de er der, skal komme med et nytt regime som skal gjøre det lettere, for at også de skal komme inn i et system? Er det ikke ganske fair at det har vært mulig å gå inn i kontraktene? De har ikke gjort det, nå bør de gjøre det.

Inger S. Enger (Sp) [19:33:12]: Jeg syns det er hyggelig når representanten Onarheim sier at vi er enige på en del områder. Det trur jeg er riktig, og jeg trur også det egentlig er politisk enighet om at det er viktig å ha industri rundt om i det ganske land. Det er derfor vi er opptatt av at vi må se på konkurransevilkårene og sørge for å gi våre norske bedrifter best mulig forhold.

Så til langsiktige kontrakter og forutsigbarhet: Det er sikkert ikke alle som har vært like flinke til å være kjappe på dette, men da syns jeg at det er vår oppgave å sørge for at de som jobber i disse bedriftene, skal få best mulige forhold. Derfor må også vi legge til rette for det ved å se på kraftindustriregimet på nytt. Det er svært viktig. Vi må jo være klar over at det tross alt er et ganske stort flertall i denne salen, pluss at det er fagforeninger, prosessindustrien osv. som mener at dette er viktig. Så jeg trur vi er på den sikre sida her.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Steinar Bastesen (Kp) [19:34:43]: Energiforbruket i Norge har økt jevnlig de siste ti årene, uten at det har vært en tilsvarende økning i strømproduksjonen. Mange vil hevde at det inntraff en handlingslammelse i norsk politikk på 1990-tallet. Det gjorde det. EØS-avtalen er en katastrofe for Norge. Kystpartiet er imot EØS-avtalen og er glad for at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet vil utfordre denne avtalen. Det var på tide!

Problemvinteren 2002–2003 var hard, både for mange bedrifter og ikke minst for mange eldre. Næringslivet fikk betydelig økte utgifter og fikk svekket sin konkurranseevne betraktelig. Industri ble nedlagt eller vedtatt nedlagt. Arbeidere mistet jobben, industribygder ble truet med avfolkning.

Den kraftforedlende industrien i Norge sysselsetter i dag om lag 22 000 mennesker. Bedriftene innen denne industrien er viktige hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn. Kystpartiet mener det er viktig å legge til rette for at disse bedriftene fortsatt er konkurransedyktige.

Vi vil også understreke at norsk kraftforedlende industri er blant de ledende i verden på produktivitetsforbedringer, kompetanse og ny teknologi som gir miljøforbedringer. Det må være et mål å sørge for rammevilkår slik at bedriftene kan bidra til store eksportverdier, vekst, nyskaping og næringsutvikling i regioner og lokalsamfunn rundt om i landet.

Kystpartiet er enig med komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som vil gi gode og rimelige kraftavtaler for dem som må fornye industrikraftkontraktene sine. Vi viser til at det i perioden fra 2005 til 2007 utløper industrikraftkontrakter for ca. 10 TWh i kraftforedlende industri, inkludert kraftkontraktene til industrien i Mo i Rana som alt er utgått. I 2011 vil industrikraftkontrakter for om lag 19 TWh være utløpt. Dette kan medføre betydelig økte utgifter for industrien, med påfølgende svekket konkurranseevne.

Kystpartiet mener Regjeringen ikke har utredet mulighetene som ligger innenfor de gjeldende internasjonale rammebetingelser, som f.eks. EØS-regelverket, eller muligheter som ligger ved siden av EØS-avtalens virkeområde. Flertallet viser til at Regjeringen likevel skriver:

«Når det gjelder kontrakter der bedriftene får redusert kraftpris mot å påta seg forpliktelser knyttet til forsyningssikkerhet, kan et slikt opplegg i prinsippet tenkes utformet på flere måter.»

Flertallet viser til at ifølge EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1 er statsstøtte forbudt, men med visse unntak. Ordninger som ikke kan defineres som ulovlig statsstøtte, faller ikke inn under EØS-avtalens anvendelsesområde.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at ved å etablere ordninger som ikke er ulovlig statsstøtte, eller benytte unntakene til statsstøttereglene, finnes det et stort juridisk og politisk handlingsrom for å gi den kraftkrevende industrien kontrakter som gjør at vi fortsatt kan bevare norske industriarbeidsplasser. Et slikt forslag vil Kystpartiet støtte.

Olav Akselsen (A) [19:38:32]: Bastesen har nok misforstått litt når han seier at me utfordrar EØS-avtalen. Det gjer me ikkje.

Ein av Noregs største gründerar og industribyggjarar, Sam Eyde, hadde eit valspråk eller eit slagord, nemleg: «Hvor der er vilje, er der en vei!» Nok ein gong må me konstatera at me har ei viljelaus regjering. Nok ein gong er verktøykassa tom. I merknadene ser ein at ein berre leitar etter alle problema og finn fram motargumenta, mens ein nektar å sjå moglegheitene. Dei fleste av dei forslaga som er fremma i dag, har ingenting med EØS-avtalen å gjera, og er berre norsk lovgjeving.

Eg er sjølvsagt heilt einig med regjeringspartia i at det er viktig å ha orden på dei generelle rammevilkåra. Me må ha orden i økonomien i Noreg. Me må sørgja for låg rente og ein fornuftig kronekurs, men i dette tilfellet er det ikkje nok.

Den norske regjeringa må vera den einaste regjeringa som baserer seg så konsekvent på ein næringsnøytral politikk. Alle andre land prøver å leggja til rette for sine næringar.

Kraftforedlande industri er ei av våre viktigaste næringar. Han knivar med fiskerisektoren om å vera den nest største næringa målt i eksportverdi. Han er òg ei av våre største og viktigaste næringar når det gjeld distrikt og sysselsetjing. Denne næringa er berebjelken i mange lokalsamfunn, og kraftforedlande industri er veldig ofte hjørnesteinar i sine lokalsamfunn.

Denne bransjen har vore gjennom ei kontinuerleg og imponerande utvikling dei siste tiåra, både når det gjeld effektivisering og i forhold til miljøskadelege utslepp. Det er rett å slå fast at denne industrien i dag er høgteknologisk, og norsk prosessindustri og metallurgisk industri er verdsleiande på sine felt. Om me ikkje greier å laga gode nok vilkår for denne industrien her til lands, vil han smått om senn forvitra og flytta ut. Noreg vil tapa eit høgteknologisk miljø og viktige arbeidsplassar, særleg i distrikta, og verda vil få auka miljøutslepp fordi produksjonen vil bli flytta til land med heilt andre standardar og energikjelder enn det me har her i landet.

Den viktigaste innsatsfaktoren for denne industrien er elektrisk kraft. Prisen på denne krafta vil vera heilt avgjerande for framtidsutsiktene til denne næringa her i landet. Prisane på dei kontraktane som no er i ferd med å gå ut, er internasjonalt konkurransedyktige, men slik prisbiletet i Norden ser ut framover, er det lett å sjå at denne industrien vil få eit kraftig hopp i sine straumutgifter. For fleire av bedriftene er det snakk om både to- og tredobling av det som er dagens straumpris. Overskott vil bli ete opp, og Noreg vil forandra seg frå å vera ei bra lokalisering til ein dårleg plass for denne typen industri.

Avviklinga av dei politisk bestemte kraftprisane skjer på eit svært ugunstig tidspunkt. Trass i at Noreg har ein energirikdom som få andre land kan drøyma om, er me avhengige av å importera straum frå utlandet for å dekkja vårt eige forbruk. At Noreg er i ein underskottssituasjon, pressar prisane oppover.

Eg ser at ein i merknadene og i debatten i dag har sagt at no må dei springa ut og skaffa seg kontraktar, dei som ikkje allereie har fått det. Problemet er at i dagens marknad finst det ingen tilbydarar. Det er ikkje mogleg å skaffa seg langsiktige kontraktar i dag til ein fornuftig pris. Marknaden fungerer ikkje. Det ser ein òg på dei siste kontraktane som er inngått. Dei er svært korte og småe i volum. Søral fekk ein kontrakt på fem år.

Den viktigaste enkeltfaktoren for å sikra denne industrien levelege vilkår her i landet er å skaffa nok kraft. Det betyr at me må hushaldera meir med den krafta me har, men me må òg byggja meir. Slik det ligg an i dag, er det berre gasskraft som på kort sikt kan gje oss denne effekten.

Energilova er 15 år gammal. Energilova har fungert på veldig mange område, men ho sviktar etter mitt syn på det viktigaste, nemleg når det gjeld å bidra til å skaffa balanse i energien i Noreg – balanse mellom tilbod og etterspurnad. Derfor er det viktig å evaluera denne lova med sikte på å finna verkemiddel som kan få fram ny kraft. Det er òg slik at skattlegginga av kraftsektoren i dag stimulerer til spottsal framfor langsiktige kontraktar. Dette har ingenting med EØS-avtalen å gjera. Det er me i Stortinget som bestemmer kva som skal vera regelverket her.

Veldig mange bedrifter går bra i dag på grunn av internasjonale rammevilkår, men me ser òg at det er mange som slit. Det er behov for å ta i eit tak. Eg vil ikkje påstå at me i Arbeidarpartiet har alle løysingane, men me har viljen, og etter mitt syn finst det ein veg.

Statsråd Thorhild Widvey [19:43:58]: Det er ingen ny sak som behandles i Stortinget i dag. Langsiktige kraftvilkår for industrien har de siste seks årene vært utredet av tre regjeringer, og alle regjeringene, dvs. Bondevik I-regjeringen, som Senterpartiet var en del av, og også hadde statsråden i Olje- og energidepartementet, regjeringen Stoltenberg og ikke minst regjeringen Bondevik II, har kommet fram til den samme konklusjonen: Vi kan ikke tilby kraftintensiv industri nye kraftkontrakter til bedre priser og vilkår enn det som er mulig å oppnå i markedet. Her registrerer jeg også støtte fra flertallet i komiteen, og debatten i dag kan vel også vitne om at man kanskje innser det. I denne saken setter altså EØS-regelverket klare begrensninger på mulighetsrommet for Regjeringen.

De siste gangene Stortinget behandlet spørsmålet om nye kraftavtaler på slutten av 1990-tallet, var det også politisk enighet om at tilbudet om nye kraftavtaler skulle være en overgangsordning, og at bedriftene i økende grad måtte sikre sitt kraftbehov innen ordinære markedsorganisatoriske rammer. Samtidig ble ordningen med å tildele kraft til nye prosjekter avviklet. Regjeringen Stoltenberg gjorde i St.prp. nr. 78 for 1999-2000 ingen endringer i det opplegget som regjeringen Bondevik I la fram i St.prp. nr. 52 for 1998-99, utover å justere det såkalte termineringsvilkåret i tråd med ESAs oppfatning. Som vi husker, var det bare én av de 18 bedriftene som ble tilbudt nye kontrakter på myndighetsbestemte vilkår, som den gang takket ja. Alle leieavtalene som ble tilbudt industrien, ble inngått. På samme tid inngikk Norsk Hydro, Norske Skog og Elkem kommersielle kontrakter med Statkraft og Vattenfall. Sør-Norge Aluminium og Fesil ASA har det siste året også inngått kommersielle kraftkontrakter med disse leverandørene. Til sammen har Statkraft og Vattenfall erstattet en betydelig del av det volumet i kontraktene med politisk bestemte priser som nå fases ut.

Regjeringen har i budsjettet for 2005 igjen vurdert nye kontrakter på myndighetsbestemte vilkår til industrien. I vurderingen har Regjeringen gått nøye gjennom EØS-regelverket, og det er særlig reglene om statsstøtte og tjenester av allmenn økonomisk betydning som er relevante. Gjennomgangen også denne gangen viser at det ikke er mulig å gi industrien nye kraftkontrakter med vilkår bedre enn markedsvilkår, ved å innta krav knyttet til energieffektivisering eller forsyningssikkerhet. Prisavslagene må i tilfelle tilsvare de reelle kostnadene for bedriftene.

I tillegg til EØS-avtalens bestemmelser la Regjeringen vekt på at langsiktige kraftkontrakter er lite fleksible og målrettede. Det er store variasjoner innenfor kraftintensiv industri og treforedlingsindustri når det gjelder mulighet for fleksibilitet i kraftforbruket. Hvis formålet er å bidra til energieffektivisering eller forsyningssikkerhet, finnes det andre tiltak som er mer effektive og målrettede enn langsiktige kraftkontrakter. Her vil jeg vise til ordningen med energiopsjoner, som jeg har forstått at Stortinget er enig i. Etter Regjeringens vurdering vil en ordning basert på energiopsjoner kunne fungere bedre enn standardiserte kontrakter.

Den grunnleggende ideen bak energiopsjoner er at industrien skal levere en garantert tørrårssikring gjennom et marked for energiopsjonsavtaler organisert av Statnett som systemansvarlig. Eventuelle energiopsjoner kan gi en fortjenestemulighet for industrien og dermed være et bidrag til gode rammevilkår for framtidig industridrift. Statnett har fått i oppdrag å utrede et marked for energiopsjoner, og jeg vil nøye vurdere behovet for å gå inn og sikre at Stortingets vedtak blir oppfylt. Jeg registrerer imidlertid støtte fra komiteens flertall til at prisen for denne forsikringen må vurderes opp mot andre ordninger for tørrårssikring.

Diskusjonen den siste tiden har i stor grad dreid seg om å etablere et eget industrikraftmarked for industrien, selv om dette ikke bidrar til mer kraftproduksjon i Norge. Her vil jeg vise til min vurdering i revidert nasjonalbudsjett, hvor det bl.a. framgår at det er tvilsomt om det er mulig å etablere en ordning med et eget industrikraftmarked innenfor dagens EØS-regelverk. Som en ekstern kvalitetskontroll har jeg likevel bedt fire uavhengige eksperter om å få en ekstern vurdering av et eventuelt industrikraftmarked innen 10. juni. Gruppen skal bl.a. se på EØS-avtalen og praktisk gjennomførbarhet, herunder konsekvenser for det norske kraftmarkedet.

Jeg vil understreke at generelle rammevilkår for det konkurranseutsatte næringslivet er svært viktige også for kraftintensiv industri. Regjeringens politikk har de siste fire årene vært innrettet mot å forbedre rammebetingelsene som norsk næringsliv står overfor. En målbevisst økonomisk politikk har bidratt til å senke rentenivået vesentlig og bidratt til en mer tilpasset kronekurs. Store skattelettelser, herunder økte avskrivningssatser, og økt satsing på forskning og innovasjon i næringslivet har stor betydning for våre konkurranseutsatte bedrifter. Videre har Regjeringen lagt om systemet for elavgift for næringslivet for å kunne sikre fortsatt fritak for kraftkrevende produksjon. Regjeringen legger vekt på at en positiv utvikling fortsatt understøttes i form av en ansvarlig politikk som legger til rette for styrking av konkurranseevnen i norsk økonomi.

Til slutt vil jeg tilføye at jeg merker meg forslagene til vedtak fra flertallet i komiteen, og vil peke på at jeg utover dette vil fokusere på det jeg anser som den viktigste langsiktige utfordringen når det gjelder industriens krafttilgang, nemlig økt tilgang på kraft i det nordiske kraftmarkedet. Jeg er veldig glad for at flere fra talerstolen her i dag har understreket at det er det saken egentlig dreier seg om. I løpet av de siste fire årene har denne regjeringen gitt tillatelse til 2 TWh med vindkraft. Det er faktisk mye mer enn det som ble gitt i hele perioden fra 1991 og fram til oktober i 2001, da regjeringen Bondevik II overtok. Videre har vi også i denne perioden gitt tillatelse til 2,1 TWh vannkraft. Dette er like mye som det ble gitt i hele perioden fra 1991 og til oktober 2001.

Politikk handler om å foreta prioriteringer. Det handler om viljen til å gjøre noe. Jeg kan ikke se at det er noen ting i energiloven i dag som hindrer det norske storting i å vedta at det skal produseres mer kraft. Ved å gjøre konkrete vedtak er vi med på å bidra til at man får økt produksjon av kraft. Derfor vil jeg fra Regjeringens side understreke at det viktigste arbeidet framover er å fortsette å fokusere på hvordan vi kan få mer kraftproduksjon i landet, mer vannkraft innenfor de rammene som faktisk ligger der, mer vindkraft innenfor de rammene som også ligger der, mer varmekraft, økt energiøkonomisering og ikke minst økt bruk av gass innenlands – vi har hatt en stor debatt om det tidligere – for ikke å nevne at vi også kan få økt bruk av gasskraft i Norge.

Det høres ut som at det sås tvil om de tre konsesjonene, at Regjeringen er med på å bidra til at de tre konsesjonene til de konvensjonelle gasskraftverkene som er blitt gitt, ikke blir realisert. Det vil jeg sterkt ta avstand fra. Jeg vil bare minne om at de tre konsesjonene står ved lag. Det er en vesentlig del av Sem-erklæringen. Og jeg er svært glad for den støtten som nå gis i salen, at man håper at disse gasskraftverkene blir realisert. Jeg har stor tro på at det er mulig, og det vil gi et vesentlig bidrag til kraftproduksjonen i Norge.

Jeg har også merket meg at man nå prøver å skape et inntrykk av at dette industrikraftmarkedet skal være noe annet enn det som er på kollisjonskurs i forhold til EØS. Det må jo bety at det skal dekkes av noe annet, for med en gang man har en markedspris, som da skal ligge under den prisen som faktisk finnes i markedet i dag, er det i strid med EØS. Hvis det er slik at man skal ha andre typer vilkår for dette industrikraftmarkedet i forhold til f.eks. varighet, betyr det at det er i strid med EØS-regelverket. Og jeg stiller meg spørsmålet: Hva er egentlig hensikten med en slik type industrikraftmarkedet hvis det ikke skulle være en fordel for industrien? Til nå har jeg ikke klart å få et ordentlig svar på det. For det er faktisk slik at alle ting som er med på å bidra til at man gir industrien en fordel, er i strid med EØS-regelverket. Det har ikke endret seg siden den første regjeringen vedtok dette, det har ikke endret seg siden den andre regjeringen vedtok det, og det har heller ikke endret seg siden den tredje regjeringen har lest og gjennomgått disse tingene. Ellers kan jeg berolige med at det er de samme folkene i Olje- og energidepartementet som har sittet under de foregående regjeringene, som også sitter der nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [19:54:27]: Da bør de kanskje ikke sitte så veldig mye lenger. Jeg synes statsråden bruser med lånte fjær når hun snakker om utbygging av vindkraft og vannkraft, bare så det er sagt.

I mitt innlegg tidligere i dag viste jeg konkret til to eksempler på å sikre kraft til industrien etter at EØS-avtalen var inngått. Når man slår så kategorisk fast som vi nå hørte, at det ikke er mulig å gi industrien kraft – og vi hørte også fra komiteens leder i dag at det ikke er mulig å gi industrien kraft – mener da statsråden at avtalen både til Elkem og til Hydro, som altså er politisk initiert og vedtatt her i Stortinget, er et brudd på EØS-avtalen? Hvis det er sånn, hvorfor setter man da ned et utvalg som skal se på om det kan gå innenfor EØS-avtalen?

Statsråd Thorhild Widvey [19:55:44]: Som jeg sa i mitt innlegg, er det ingenting som har endret seg siden de to tidligere regjeringene har gått igjennom disse sakene og har vært med på å konstatere både prinsippet om at man forventer at de myndighetsbestemte kontraktene avvikles, og at man har hatt en tidsplan for når de fases ut. Det er ikke noe nytt som har skjedd i forhold til det, bortsett fra at det er en ny regjering som har kommet inn siden den gang.

Jeg føler meg rimelig sikker på, med den informasjon som departementet vårt har hentet inn fra ulike steder rundt omkring i Europa i forhold til ordninger som finnes, at det ikke er mulig at dette kan være i tråd med det regelverket som finnes. Jeg føler meg 100 pst. sikker på at et industrikraftmarked ikke er forenlig med EØS-regelverket. Men for å være 200 pst. sikker har jeg bedt en ekspertgruppe på fire uavhengige eksperter om å utrede dette og framlegge sin rapport den 10. juni. Det vil da vise om vi tar totalt feil, om de tre siste regjeringer har vært helt på blåbærtur, eller det vil vise seg at det er det som gjelder.

Kari Lise Holmberg hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Øyvind Vaksdal (FrP) [19:57:21]: Både statsråden og flere representanter fra regjeringspartiene har i dag påpekt hva som er hovedproblemet, nemlig mangel på kraft. Jeg må innrømme at statsråden kommuniserer en positiv holdning til økt kraftproduksjon, ikke minst i motsetning til sin forgjenger. Når det kommer til konkret handling, ser vi imidlertid svært liten forskjell. Og kanskje i lys av at Sem-erklæringen nå går ut på dato, vil jeg spørre statsråden hva hun konkret vil gjøre for nå å legge forholdene til rette for den økningen i kraftproduksjonen som vi begge vet er nødvendig.

Statsråd Thorhild Widvey [19:58:18]: Jeg må støtte alle i denne sal som fokuserer på økt kraftproduksjon. Jeg tror faktisk at det burde ha vært et meget godt initiativ som kunne kommet fra energikomiteen, at den samlet seg om en rekke tiltak som kunne være med og bidra til at vi klarte å øke kraftproduksjonen i dette landet.

Til forslaget til vedtak som ligger fra flertallet: Én ting er i hvert fall sikkert, noen er i tvil om det er en utredning eller et pålegg om å gjennomføre det, det er nå den ene siden av saken. Men når det er sagt, kan vi i hvert fall konstatere at flertallsvedtaket ikke er med på å bidra til at det produseres mer kraft. Jeg tror det hadde vært utrolig viktig at man nå hadde gått inn for å fokusere på det. Jeg kan berolige representanten med at jeg nå har tatt et initiativ for å framskrive forbruksutviklingen i forhold til det som går med i årene framover fram mot 2020–2030, sånn at vi kan få en reell diskusjon. Jeg har til hensikt å framlegge en stortingsmelding til høsten, sånn at man kan ha en reell debatt om hva som egentlig trengs i årene som kommer.

Hallgeir H. Langeland (SV) [19:59:36]: Statsråden nemnde Kårstø. Det har vore litt ulike signal frå ulike statsrådar i denne regjeringa om ein ville gå i ein dialog med Naturkraft for å kunna bruka CO₂-handtering på Kårstø. Eg vil gjerne høyra kva denne statsråden meiner om det, om ho meiner det same som Kristeleg Folkeparti, eller om ho meiner det som Høgre tidlegare har sagt.

Som eg nemnde i innlegget mitt: Knut Almestad, tidlegare president i ESA, sa at ein brukte EØS-avtalen til å skyva ting framfor seg, for på ein måte å sleppa å seia det rett ut sjølv. Så eg må rett og slett spørja statsråden: Dersom statsråden fekk bestemma, ville ho då laga eit industrikraftregime som gjorde at industrien vår fekk den krafta den treng, til ein rimeleg penge? Ville ho sørgja for å leggja vekk dei marknadsliberalistiske ideane som Høgre står for, i forhold til heimfall osv. og privatisering av norsk natur – dersom ho fekk velja sjølv?

Statsråd Thorhild Widvey [20:00:53]:Jeg mener at vi har et meget godt, velfungerende kraftmarked i Norge og i Norden i dag. Ja, faktisk er det så godt at vi ser at det systemet som vi har klart å utvikle i Norden i dag, er EU på jakt etter å innføre, med punkttariffsystemet og hele greia. Det er så interessant at det er det EU ser som den mulige veien å gå i årene framover. Det er jo ikke slik, som det ble sagt fra talerstolen tidligere i dag, at det ikke er mulig å inngå kommersielle kraftkontrakter. Det medfører jo ikke riktighet. Vi kan gå til Elkem, vi kan gå til Norsk Hydro, og vi kan gå til andre bedrifter. I løpet av 2005 er det faktisk inngått langsiktige kraftkontrakter 15 år fram i tid. Så jeg må på det sterkeste tilbakevise at det er et marked som ikke fungerer i dag. Den gangen da 18 bedrifter ble tilbudt å få en ordning med myndighetsbestemte kontrakter, var det kun én bedrift som takket ja. De andre så at det var muligheter til å kunne innfri dette på kommersiell basis.

Inger S. Enger (Sp) [20:02:15]: Hvis jeg oppfattet statsråden rett, sa hun i stad at det var hundre prosent umulig med industrikraftavtaler i forhold til EØS-avtalen. Jeg har faktisk hørt at Spania har fikset dette – det får henge litt i lufta.

Så til det jeg har tenkt å spørre om. Widvey uttalte til Europower 15. mai i år at det viktigste tiltaket for kraftkrevende industri er gode rammebetingelser gjennom lav rente og konkurransedyktig kronekurs. Hun vil også sørge for økt kraftproduksjon.

Men så sier hun videre:

«I en slik sammenheng er spørsmålet om et eget industrikraftmarked en avsporing».

Det står i sterk kontrast til det f.eks. Industriutvalget nylig har uttalt:

«Hvis ikke kraftprisene kan opprettholdes på et nivå der bedriftene fortsatt er konkurransedyktige, globalt sett, vil grunnlaget for investeringer og vekst i denne delen av industrien svekkes.»

Mitt spørsmål blir da: Mener ikke olje- og industriministeren at også kraftprisen er en viktig rammebetingelse for industrien?

Statsråd Thorhild Widvey [20:03:39]: Mer kraft kan også være med på å bidra til å få redusert prisene på kraft i Norge, både til industrien og til forbrukerne generelt. Det tror jeg er en veldig vesentlig ting å ha med seg.

Det kan se ut som om man tror man har muligheter for å kunne klare å bidra til at industrien får en fordel ved at man lager et slikt marked, at det skulle resultere i lavere priser, men det vil faktisk være EØS-stridig. Jeg har også fått bekreftelse fra dem som har fremmet forslaget om en slik type utredning, på at det ikke skal være i strid med EØS-regelverket, det skal ikke være priser under markedsvilkår, og det skal antakeligvis heller ikke gis andre typer vilkår som kan være i strid med EØS-avtalen. Da må det være grunn til å spørre seg: Hva er da hensikten med dette markedet? Hva er det da man skal oppnå med et slikt marked som man ikke kan få i det markedet som fungerer i dag? Er det slik at Arbeiderpartiet og flertallet mener at man skal oppheve det markedet man har i dag, at man skal splitte det markedet man har i Norden i dag, for å prøve ut et slikt konsept?

Grethe G. Fossum (A) [20:05:09]: Jeg synes det er svært interessant å høre – og faktisk også å lese i innstillingen – at et av de viktigste virkemidlene for kraftindustrien fra Regjeringens side, er lav rente. Slik jeg ser det, er det faktisk det eneste verktøyet den sittende regjering har. De påstår at det er det mest stabile virkemiddel denne industrien kan ha.

Jeg lærte noe de årene jeg satt i finanskomiten, og det var:

• 1. Lav rente varer ikke evig.

• 2. Lav rente skyldes i stor grad svingninger i konjunkturene utenfor vårt herredømme – altså ikke i Regjeringens herredømme.

Føler statsråden seg sikker på og komfortabel med at norske industriarbeidsplasser må klare seg med usikkerheten som følger av lav rente som skyldes internasjonale konjunkturer, og i liten grad med det Regjeringen gjør? Er dette de stabile rammevilkårene som kraftindustrien har fått fra denne regjeringen?

Statsråd Thorhild Widvey [20:06:32]: Et godt rammeverk for den økonomiske politikken er faktisk selve fundamentet for en god del av bedriftene vi har i Norge i dag.

Hvilke konsekvenser renten kan få for bl.a. bedrifter, er noe som Arbeiderpartiet også burde merke seg. For vi har jo hatt en situasjon der den økonomiske politikken har ført til at rentene har steget, og vi kjenner alle til hvilke konsekvenser det kan få både for bedriftene og ikke minst for forbrukerne. Men det er ikke bare det som er veldig viktig. Jeg har flere ganger fra talerstolen prøvd å understreke at det som er med på å løse det framtidige behovet for den kraftkrevende industrien i Norge, er å produsere mer kraft. Jeg har forstått at det er et bredt flertall i Stortinget som er enig om det, og også om hvilke områder man bør fokusere på. Det er med på å bidra til at de ulike bedriftene får mer kraft, og det er også med på å bidra til at prisene kan reduseres.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Tor-Arne Strøm (A) [20:08:00]: Det hersker ingen tvil om at det er Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet så langt som har vært drivkraften for den kraftkrevende industrien og for å få stablet på beina et nytt kraftregime. Etter at disse kontraktene utløper, er det særdeles viktig at man ser på mulighetene for et nytt industrikraftregime. Dette er en utrolig viktig sak for så mange lokalsamfunn, men også en viktig sak for nasjonen Norge. Jeg synes at denne saken har fått altfor lite oppmerksomhet av mediene i Akersgata – forstå det den som kan.

Det er mange lokalsamfunn som opplever stor usikkerhet etter hvert som de politisk bestemte kraftkontraktene utløper. Tusenvis av arbeidsplasser trues av skyhøye kraftkostnader. Det aller viktigste vedtaket handler om å etablere et nytt industrikraftmarked for langsiktige kontrakter. Stortingsflertallet ber Regjeringen utrede og legge fram en egen sak for Stortinget om å etablere et eget industrikraftmarked. Et slikt marked må gjennom objektive kriterier sikre lik konkurranse om den kraft som legges ut i et marked gjennom auksjon.

Til tross for flere pålegg fra Stortinget har ikke Regjeringen villet og evnet å utrede mulighetene som ligger innenfor EØS-avtalen, til å utforme et nytt industrikraftregime. Det er derfor Stortinget nå har tatt styringen over en bokstavelig talt kraftløs regjering. Den er både kraftløs og handlingslammet og er fullstendig fri for verktøy. Er det en slik regjering industriarbeiderne og industrien vil ha? I dag sysselsetter den kraftforedlende industrien i Norge ca. 22 000 mennesker. Disse bedriftene er hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn, og de er ledende internasjonalt når det gjelder moderne teknologi, produktivitet og høy miljøstandard. Derfor er det viktig for Norge å videreutvikle denne industrien.

Som jeg har sagt tidligere, regjeringspartiene ønsker ikke at det etableres et eget industrikraftmarked. De mener ikke at det er mulig ut fra EØS-avtalens bestemmelser, mens vi som utgjør stortingsflertallet, mener at det er både ønskelig og mulig. Det første, om det er ønskelig eller ikke, handler om energipolitikk og distriktspolitikk. Det andre, om det er mulig eller ikke, handler om tolkning av EØS-avtalen og om å utnytte de mulighetene den tross alt åpner for. Vi registrerer at for å stagge stortingsflertallet en smule har olje- og energiministeren plukket ut fire eksperter som har fått i oppdrag å gjennomgå de ulike sidene ved et eget industrikraftmarked. Jeg mener, uavhengig av hva de fire ekspertene måtte komme til, at det skal være mulig å etablere et eget industrikraftmarked innenfor EØS-reglene.

I en foreløpig utredning, som i disse dager ferdigstilles rundt kraftintensiv industris lokale og regionale betydning, viser foreløpige beregninger fra Norut NIBR at f.eks. en arbeidsplass i industrien i bl.a. hjembyen min, Mo i Rana, ytterligere medfører 1,5-2 arbeidsplasser i Rana og Hemnes kommuner. Hemnes kommune er nabokommunen til Rana. Dette er mye, og det står i sterk kontrast til anslaget i revidert statsbudsjett, der man opererer med 0,7 i indirekte sysselsetting.

Basert på regnskapene til bedriftene i Mo i Rana med myndighetsbestemte kontrakter viser også foreløpige beregninger at disse bedriftene årlig utfører lokale innkjøp i størrelsesorden 700 mill. kr til 1 milliard kr i kommunene Rana og Hemnes. Dette er svært høye tall, som underbygger viktigheten og alvoret for bl.a. disse regionene om denne industriens rammevilkår og konkurransekraft svekkes. Likeverdige og konkurransedyktige rammevilkår er viktig for å realisere det industrielle utviklingspotensialet som finnes i disse områdene. Vi ser mulighetene, Regjeringen ser begrensninger. Det handler om framtiden vår. Kan en god del av industrilederne og NHO fortsatt støtte opp under Høyre og/eller regjeringspartiene? Dette må være et industripolitisk selvmord.

Siri A. Meling (H) [20:12:36]: Norge har en stor kraftforedlende industri som årlig skaper store eksportinntekter for det norske samfunn. Det er derfor gledelig at Stortinget i dag diskuterer denne bransjen og at det er tverrpolitisk enighet om å gi denne bransjen best mulige rammebetingelser.

Takket være lave renter, sterke eksportmarkeder og en ansvarlig økonomisk politikk har industrien i Norge i dag gode tider, og industriproduksjonen øker. Derfor må vi sikre en videreføring av den økonomiske politikken framover.

Kraftforedlende industri er storforbrukere av energi, og kostnadene forbundet med energi representerer en vesentlig andel av totalkostnaden. Kraftforedlende industri i Norge har tradisjonelt hatt sitt konkurransefortrinn i rikelig tilgang på energi til relativt lave priser, og det er dette fortrinnet som har vært basis for utviklingen av denne sterke næringsklyngen her i landet.

Kraftprisen er viktig, og det er forståelig at bortfallet av de myndighetsbestemte industrikraftkontraktene oppleves som en relativt dramatisk endring og krevende utfordring for den enkelte bedrift etter hvert som disse kontraktene fases ut. Så må det samtidig nevnes at vissheten om dette forholdet har vært kjent over lang tid, og at ikke mindre enn tre regjeringer har behandlet dette spørsmålet – alle med samme konklusjon om at det ikke er mulig å videreføre denne typen kontrakter som gir priser under markedspris.

Prisen på kraft har nær sammenheng med mengde kraft i markedet. Vi vet at Norge i dag i et år med normal nedbør ikke er selvforsynt med kraft.

Det mest sentrale virkemidlet for å sikre industrien god tilgang på kraft til konkurransedyktige priser er å sikre økt kraftproduksjon. Da er det viktig med gasskraft, vannkraft, vindkraft, varmekraft, energieffektivisering og økt bruk av gass innenlands. Høyre og Regjeringen har holdt en stø kurs for å øke tilgangen på kraft i markedet, og dette arbeidet vil vi fortsette med for å sikre både industri og husholdninger en trygg tilgang på kraft til akseptable priser.

Når det gjelder forslaget om å etablere et eget industrikraftmarked, har jeg følgende kommentarer:

For det første gjør et eget industrikraftmarked ikke noe med hovedproblemet, et eget industrikraftmarked tilfører ikke markedet mer energi. Vi bare flytter mengden. Den økes ikke.

Så er det unektelig en kjensgjerning at de tre siste regjeringene har kommet til samme konklusjon, at det ikke er mulig å gi industrien nye kraftkontrakter med vilkår under markedsvilkår. Arbeiderpartiet og andre hevder at et eget industrikraftmarked ikke skal inneholde subsidier. Men dersom kraftpriser i et slikt marked ikke vil ligge under markedspris, er det heller ingen grunn til å splitte opp dagens marked. Bedriftene kan uansett skaffe seg kontrakter på det ordinære markedet for langsiktige kontrakter, som flere bedrifter allerede har gjort.

Svært mange bedrifter har allerede inngått nye kontrakter på kommersielle vilkår, og det ville være en dårlig signaleffekt overfor disse å tilby spesielt gunstige kontrakter til de bedriftene som ennå ikke har skaffet seg nye kontrakter på ordinære vilkår, på tross av at det lenge har vært kjent at myndighetsbestemte kontrakter ikke vil bli videreført. Selskaper som Elkem, Norsk Hydro og Norske Skog har allerede for flere år siden inngått store, langsiktige kommersielle avtaler for levering av kraft. Fesil og Statkraft inngikk nylig en langsiktig avtale, og det samme gjorde Søral med Vattenfall.

Forutsigbarhet og langsiktighet er viktig for den kraftforedlende industrien. Debatten om å erstatte de myndighetsbestemte kontraktene med et regime som bevarer konkurransefortrinn på kraftpris, synes jeg på mange måter er et spill for galleriet. Det å la industrien leve på en illusjon om at det er mulig å få kraft til under markedsnivå, er å gjøre industrien en bjørnetjeneste. Det å innbille industrien at den vil få rimeligere kraft gjennom politiske vedtak, slik at den dermed ikke selv må være aktiv og gjøre sitt beste for å oppnå mest mulig gunstige kontrakter i markeder, er å sette arbeidsplasser i fare.

Det skal ikke være tvil om at Høyre ønsker å styrke og videreutvikle norsk industri, og det gjelder også den viktige kraftforedlende industrien. Men etter vår mening må dette gjøres på en måte som er bærekraftig i forhold til våre internasjonale forpliktelser og EØS-avtalen. Vi skal følge med på de rammevilkår som utvikles innenfor EU for denne industrien, og vårt mål er å ha konkurransedyktige betingelser for vår kraftforedlende industri.

Jørund Leknes (SV) [20:17:31]: At vi i dag fatter et vedtak som skal sikre industrien fortsatt langsiktige kraftkontrakter, er ikke bare et viktig tiltak for å sikre sysselsettingen og norsk industris konkurranseevne. Det er også et viktig miljøpolitisk tiltak, og det er nettopp det som gjør dette vedtaket så spennende og unikt. Mens tiltak for å bevare og bedre industrien ofte blir forbundet med store fabrikkpiper som spyr ut svart røyk og forurensning, kan vi nå forene arbeidsplasser i industrien og gode miljøpolitiske tiltak.

Det er flere årsaker til at vi i dag får en miljøseier. For det første har norsk industri i dag høye miljøkrav og er veldig miljøvennlig, sett i en global målestokk. Derfor er det viktig å hindre utflagging av denne industrien til land som har lavere miljøkrav. Nettopp dette er årsaken til at f.eks. Natur og Ungdom er tilhengere av et regime som sikrer norsk kraftkrevende industri.

Vi i SV tror at vi fortsatt har langt å gå i forhold til å stille offensive miljøkrav til industrien, fordi vi er overbevist om at det fungerer. Vi er overbevist om at gjennom å stille krav får vi en teknologiutvikling og en mer miljøvennlig industri. SVs mål er at Norge skal være verdensledende når det gjelder å kople økonomisk utvikling til miljøkrav. Vi skal produsere miljøvennlig stål, basert på gjenvinning av stålet, basert på gjenvinning av energien, altså at vi bruker den flere ganger, basert på tøffe miljøkrav, men også basert på belønning av gode miljøtiltak og en aktiv statlig politikk for å bidra til at Norge går foran som en miljønasjon.

Sosialistisk Venstreparti har helt siden slutten av forrige århundre jobbet for et industrikraftregime med langsiktige kraftkontrakter kombinert med satsing på ny teknologi, på mer effektiv energibruk og høye miljøkrav. Industrien selv understreker jo nødvendigheten av langsiktige kraftkontrakter som holder mål internasjonalt, og et eget industrikraftmarked er et viktig ledd i dette arbeidet.

Enova og Prosessindustriens Landsforening har i samarbeid identifisert 130 tiltak som gjør det teknisk mulig å redusere energibruket i industrien med 5,3 TWh, og da snakker vi altså om i underkant av to Kårstø-gasskraftverk. Nettopp det at vi nå foreslår å knytte dette regimet opp mot krav til energieffektivisering, opp mot krav til energigjenvinning, gjør det mulig å realisere mest mulig av dette potensialet.

Så vil jeg minne om at det er et bredt flertall i Stortinget bak Norges tilslutning til Kyoto-avtalen. Kyotoprotokollens artikkel 6 sier at bruk av Kyoto-mekanismer skal være et supplement til innenlands reduksjon av utslippene av klimagasser. Norge ligger langt over det utslippsnivået vi lå på da vi inngikk avtalen. Dette innebærer at vi i perioden 2008–2012 må ha utslipp av klimagasser som ligger lavere enn det de gjør i dag, ikke høyere. Det er nettopp i den forbindelse jeg merker meg at det er noen partier som tror på bygging av sterkt forurensende gasskraftverk som løsning på industriens kraftproblemer. Til dette vil jeg si: Hvis man bygger gasskraftverk som vil slippe ut like mye CO₂ som en halv million biler, må andre i Norge redusere sine utslipp. Dette kan f.eks. bli norsk industri. Et godt fungerende industrikraftregime og langsiktige kraftkontrakter er derfor et bedre tiltak for norsk industri enn å bygge sterkt forurensende gasskraftverk. Forsyningssikkerheten er et nasjonalt ansvar. Vi har tidligere opplevd høye strømpriser, vi var oppe i 80 øre/kWh i 2002 og i 2003 i spottmarkedet. Da var vi i en situasjon hvor vi nesten måtte gå inn og rasjonere på strømmen.

SV mener at industrien kan spille en viktig rolle i forsyningssikkerheten. Ved siden av å sysselsette 22 000 arbeidere er jo den kraftkrevende industrien landets viktigste garantist for at strømnettet ikke bryter sammen, for når det blir underskudd på strøm i det norske kraftnettet, må det handles raskt. Og da er det faktisk mye lettere å skru ned en ovn enn det er å skru ned tusen varmtvannsberedere i det norske samfunn.

Det er sikkert mange som husker Ansgar Gabrielsens utsagn om at verktøykassa er tom, og det er sikkert ikke siste gang denne salen blir minnet om det utsagnet. Nettopp i lys av dette er jeg overrasket over at Regjeringen ikke bruker den muligheten den har til å gå inn på de konstruktive forslagene fra det rød-grønne alternativet. I stedet skal næringsnøytraliteten råde. Det frie markedet skal følges som om det var nedfelt i Grunnloven, og ethvert dekret fra Brussel skal følges servilt.

Tore Nordtun (A) [20:23:05]:Fra i dag av og fram til 2007 utløper industrikraftkontrakter i den kraftkrevende industri på ca. 10 TWh. Hvis vi går litt lenger fram, til 2011, vil industrikraftkontrakter på 19 TWh være utløpt. Når vi har slike scenarioer foran oss, ser vi at dette vil utgjøre mye for denne industrien. Det vil svekke konkurranseevnen og planleggingen av igangsetting av nye anlegg.

Det er med stor forundring at jeg, når jeg hører på debatten i dag, opplever en stor aggressivitet fra regjeringspartiene over at stortingsflertallet nå fremmer sju forslag, slik at vi skal være på banen i god tid før dette scenarioet vi ser foran oss. Vi skal være på banen i god tid for å redde og opprettholde en god del industrisamfunn og for å videreutvikle og opprettholde en god del arbeidsplasser ute i distriktene. Det stortingsflertallet ber om i dag, er at Regjeringen rett og slett skal utrede et industrikraftregime.

Vi kan egentlig ikke fristille oss helt fra at det er følelser i denne saken. For det er jo nettopp omkring disse virksomhetene Industri-Norge er bygd opp over mange tiår og egentlig har fått sin store plass når det gjelder trygghetssamfunnet: et samfunn med sosial utvikling og som det er godt å leve i. Det ligger følelser i disse sakene, slik at man på mange måter spør: Er det bare markedskreftene som for enhver pris skal rå? Skal vi stå på denne talerstolen og hele tiden bare understreke at man ikke får en kontrakt uten at den er markedsbasert? Lokalsamfunnene og arbeidsplassene får heller seile sin egen sjø, for denne kontrakten skal være akkurat lik den i Paris, i Lisboa og i Roma!

Jeg tror at flertallet i Norge sier: Vi ønsker at vi på nytt skal ta et initiativ, for vi skal også ha visse fordeler av at vi har en kraftressurs i Norge, som vi skal utvikle i Norge og bygge videre på. Da synes jeg det er forunderlig at Regjeringen totalt går i skyttergravene og sier at dette har de utredet nok. Det er ikke mer å gjøre. Nå får EØS og Brussel ta seg av resten!

Jeg er også en ja-mann, og jeg har støttet EØS-avtalen fullt ut. Men vi kan ikke bare føre en næringsnøytral politikk og si: Her er det ingenting vi kan gjøre. Det er bare å lukke kassen og gå. Vi må jo se om det er muligheter for å redde dette og legge forholdene til rette for rammebetingelser. Det er det stortingsflertallet ber om.

Når Regjeringen sier at de har så gode kort på hånda at det ikke er vits i å gjøre denne jobben, får de komme til Stortinget med alle disse gode kortene. Så får vi eventuelt ta det til etterretning, eller vi får fremme nye forslag. Såpass alvorlig ser jeg på situasjonen. Dette synes jeg også Regjeringen skal ta innover seg.

Jeg kommer fra et industrifylke som også energiministeren kommer fra. Fylket har flere store bedrifter, bl.a. Eramet i Sauda, hvor halvparten av kontraktene går ut i 2010. Fra den franske ledelsen og eierne er det helt klart gitt beskjed om at de vil satse på Norge. De vil satse på Sauda, dersom de ser at det er muligheter for langsiktighet når det gjelder kraftkontraktene, og til en skikkelig og god pris. Da vil Arbeiderpartiet ikke for enhver pris føre en næringsnøytral politikk.

Til slutt vil jeg si at det som her er det altoverskyggende, er de store utfordringene vi har med hensyn til å ha en tilstrekkelig kraftproduksjon i Norge, slik at vi får en balanse i markedene og får orden. Jeg innser at det er gasskraftverkene som må på plass, i tillegg til den vannkraftbaserte produksjonen vi har. Når det gjelder bioenergi og andre energiformer, tror jeg nok ikke at det sistnevnte blir redningen i overskuelig framtid, men det bør bli et godt supplement.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Øyvind Halleraker (H) [20:28:14]:Dette har på mange måter vært en litt merkelig debatt. Vi har hørt uttrykk som «viljeløs regjering», «regjering som sleper beina etter seg», «industripolitikk med tennissokker». Det er bare det at dette står i skarp kontrast til virkeligheten. I Bergens Tidende i dag er det et hovedoppslag på hele forsiden om at Norge styres mesterlig. Dette er bare ett av en rekke oppslag om hvordan denne regjeringens politikk har virket de senere år.

Sannheten er at næringslivet går så det suser. Industriproduksjonen øker sterkt. Aldri har økningen i sysselsettingen vært større. Aldri har det vært etablert flere bedrifter. Det er optimisme som aldri før. Kanskje er det nettopp for å forsøke å dempe dette inntrykket at Arbeiderpartiets talsmenn både hever stemmen og bruker usaklige uttrykk? Men de vil ikke lykkes. Folk skjønner dette selv.

Så er det Hallgeir H. Langeland, som snakker om en «industrifiendtlig regjering» som må skiftes ut. Når Langeland snakker om industripolitikk, er det grunn til å lytte og til å ta seg i vare. Han har vært imot det meste av det som gjør næringslivet konkurransedyktig i deres markeder på lang sikt.

Det vi opplever her i dag, er en fundamental forskjell i holdninger når det gjelder næringsliv. Vi opplever en venstreside, som Fremskrittspartiet dessverre gir støtte her i salen, med klokkertro på stat og reguleringer for å berge norsk næringsliv. På den andre siden opplever vi altså virkeligheten rett utenfor vinduene her og i mediene hver eneste dag, en suksesshistorie for norsk næringsliv som vi sjelden har opplevd i senere, moderne tid. Det burde den situasjonen som denne regjering har skapt i løpet av de siste fire år, være det beste vitnesbyrd for.

La meg stille et par spørsmål til slutt. Hvis det er som representanten Klungland hevder, at det Arbeiderpartiet foreslår, ikke vil gi industrien kraft til under markedspris, hva er da hensikten med deres forslag? Da kan jo industrien skaffe seg den kraften den behøver i det ordinære markedet. Da er det ikke behov for særordningene Arbeiderpartiet foreslår. Eller: Hvis representanten Klungland mener at det industrikraftmarkedet som Arbeiderpartiet foreslår, ikke innebærer subsidier, men likevel lavere priser på kraft, hvordan definerer han da subsidier?

Åsa Elvik (SV) [20:31:32]: I denne saka har SV halde løftet. Vi har gjort det vi kunne for å finne løysingar, og eg er veldig fornøgd med at vi i dag er ein del av eit fleirtal som gjer det det kan for å finne løysingar.

Det siste året har det i Nordland vore stor diskusjon, stor debatt, stort engasjement, rundt spørsmålet om langsiktige kraftkontraktar og ei langsiktig kraftløysing for industrien. Det har vore konferansar i Rana, i Glomfjord og tilbake til Rana igjen. Både NHO og Landsdelsutvalet – alle – har engasjert seg og stilt politikarane til veggs, og ein etter ein har vi stilt opp, også representantar frå regjeringspartia, og sagt: Vi skal vere med og snu alle steinar, vi skal vere med og finne løysingar. Men nei. Statsbudsjettet kom i fjor haust. Jobben var ikkje gjord. Revidert kom for nokre veker sidan med den klare beskjeden: Det er neppe mogleg, og det er uansett ikkje ønskjeleg, å finne ei langsiktig løysing for norsk industri.

Innstillinga i dag viser med all ønskjeleg klarleik kvar viljen faktisk er. Vi trur ikkje at det blir lett, men å finne ei langsiktig løysing for industrien blir iallfall ikkje noko lettare av at ein stadig vekk blir motarbeidd av representantar frå regjeringspartia som seier at dei er villige til å finne løysingar, men som ikkje sørgjer for at jobben blir gjord. Ein skyv ESA framfor seg, eller, som representanten Bror Yngve Rahm sa det så tydeleg, i denne saka følgjer vi EU. Dersom EU gjer noko, skal òg vi gjere noko.

Ein set ned eit eksportutval der ein også har ekspertar som på førehand har konkludert med at industrien jo er Noregs største kraftreserve, at dersom industriens kraftprisar blir utsette for ein fri marknad, vil truleg store delar av industrien bli avvikla, og då går kraftbehovet ned og problemet er løyst. Det er altså Regjeringa sine løysingar. Og ein kan sjå det så tydeleg som ein berre ønskjer i innstillinga frå komiteen, der medlemmer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti seier at ei langsiktig løysing for industrien er ineffektiv bruk av våre økonomiske ressursar. Kvifor har ein ikkje sagt det til industrien tidlegare, i staden for å seie at ein skal vere med og snu alle steinar?

Eg er veldig glad for at SV har halde løftet, og for at vi er ein del av eit fleirtal som ønskjer å finne løysingar, for dette er ei viktig sak for frykteleg mange lokalsamfunn som er baserte på industri.

Eg blir provosert når eg i salen i dag høyrer at dette berre er valkamp frå dei partia som står bak fleirtalet. Dette er ikkje berre valkamp. Dette er ei sak vi har jobba lenge med, dette er ei sak der vi har vore villige til å finne løysingar, og eg synest det er spesielt at regjeringspartia i staden for å vere ein del av dette fleirtalet vel å leggje seg ut med miljørørsla, fagrørsla, industrien og dei mange lokalsamfunna som dette er viktig for. Det er eit godt uttrykk for den politiske viljen til regjeringspartia.

Heidi Grande Røys (SV) [20:34:51]: Som den førre talaren har òg eg bite meg merke i at regjeringspartia kallar denne saka for ei valkampsak. Eg kan iallfall love salen at i Sogn og Fjordane er ikkje dette ei valkampsak, det er ramme alvor – òg etter 12. september denne hausten.

Trass i veldig gode resultat i mange år ved verka i Årdal og Høyanger har Hydro bestemt at dei ikkje ønskjer å modernisere Søderberg-omnane, og vi får ei nedstenging frå årsskiftet 2006/2007. Det dei derimot har planar om, er å bruke 10 milliardar kr i Qatar til å byggje opp eit stort aluminiumsverk. Det er all grunn til å tru – og dei seier det sjølve – at kraftpris er ein del av årsaka til det, trass i at det er stadig større effektivitet i dei norske verka, og trass i at dei har veldig gode resultat. Årdal åleine hadde i fjor eit resultat på over 420 mill. kr – og det kan altså ikkje Regjeringa ta æra for. Det er betre aluminiumsprisar, det er høgare produktivitet, og det er færre tilsette. Det trur eg bedrifta sjølv og dei tilsette skal få æra for. Høyanger like eins: Høyanger med sitt lille verk hadde altså eit overskott på 100 mill. kr i fjor. Dei har òg nettopp vorte kåra til det beste støyperiet blant Hydro sine verk. Likevel vert det altså inga modernisering.

Eitt romertalsvedtak som det skal stemmast over i dag, er VIII, som går direkte på verket i Høyanger. Høyanger er utsett for noko nokså spesielt knytt til påslaget på nettariffen. Vi vedtok omtrent for eit år sidan i desse dagar, i revidert, å be Regjeringa sjå på og gjere noko for at Høyanger skulle komme unna den situasjonen. Vi har fått svar frå Olje- og energidepartementet, som fortel oss at det åleine påfører denne bedrifta 15 mill. kr i ekstrakostnader, fordi dei er knytte til distribusjonsnettet og ikkje til sentralnettet. Regjeringa varsla i statsbudsjettet at dei skulle vurdere å gjere noko med det. Men det er altså for seint, og det er for lite handlekraftig berre å vurdere det. Her har ein altså ein sjanse til å gjere noko med det, heilt utan at EØS bryr seg. Då seier fleirtalet i dag at det skal faktisk Regjeringa gjere. Og eg forstår i det heile ikkje, uavhengig av kva ein i heile debatten elles måtte vere einig eller ueinig om, kva handslag det er frå Regjeringa til Høyanger-samfunnet, til Sogn og Fjordane, å stemme imot VIII. Eg vil gjerne be regjeringspartia tenkje seg om éin gong til.

Leif Frode Onarheim (H) [20:37:52]: Olav Akselsen holdt et avklarende innlegg. Han sa at de bedriftene vi snakker om, er hjørnesteinsbedrifter. – Ja, jeg er enig i det. De er verdensledende på både miljø og produktivitet. – Ja, jeg er enig i det. Flytting er ikke ønskelig. – Nei, det er ikke ønskelig. Men så kom han med noe midt innlegget: Prisen er avgjørende. – Ja, det kan jeg forstå. Det blir kraftige hopp i priser når man går fra myndighetsbestemte kontrakter over til markedet. – Ja, det er riktig. Det er et ugunstig tidspunkt, derfor må vi tilby til fornuftig pris. Det får meg til å tenke på hva representanten Klungland sa. Han sa at det skulle ikke være noen spesielle ting, det skulle være til markedspris, men innenfor et industrikraftsystem. Hva fører det til? Jeg kan altså ikke se det. – Men så tok Akselsen seg godt inn, heldigvis. Han sa at det viktigste er å få nok kraft. Vi må altså sørge for at vi nå får mer balanse i kraftmarkedet, og det vil i sin tur kunne føre til bedre priser. Dermed ble det en kontrast til det vi hadde hørt før.

Representanten for SV sier så: I dag gjør vi et vedtak som sikrer bedriftene nok kraft til gode priser. Ja, da hadde det ikke vært nødvendig å lage noen utredning, hvis man visste det. Det vet man altså ikke. Det er hele problemet, synes jeg, at vi nå gir inntrykk av, i en del innlegg, at vi har sikret rimelige priser til industrien, og at de venter spent på tilbudene. Spørsmålet er når og hvordan de kommer. Jeg er redd for at det tar tid. Tore Nordtun var også inne på dette at vi må ha rimeligere priser.

Jeg har forståelse for SV og Senterpartiet, som sier at de ikke liker EØS. Det er en annen skål. Det som er Arbeiderpartiets holdning, er at vi har EØS, og den skal vi holde på. De vil helst ha medlemskap, riktignok, men vi skal holde på EØS. Da er det ikke mulig å komme med lavere priser, det er ikke mulig å subsidiere denne kraften til industrien i overskuelig fremtid, så lenge vi er en del av denne avtalen.

Lena Jensen (SV) [20:40:24]: Denne saken handler om 22 000 arbeidsplasser i en rekke norske bedrifter og lokalsamfunn, fra Lista i sør til Finnsnes i nord. Jeg vil konsentrere mitt innlegg om den nordligste av bedriftene, Finnfjord Smelteverk i Troms. Finnfjord har produsert ferrosilisium siden 1960-tallet, og har nå godt over 100 arbeidsplasser, direkte. Indirekte er betydningen enda større for Lenvik kommune. Dette er en hjørnesteinsbedrift. Derfor er saken vi behandler i dag, av stor betydning for Finnsnes, for Lenvik og for Troms. Det handler om arbeidsplasser, om å opprettholde en variasjon i arbeidsplasser og næringsgrunnlag i Troms, om å foredle kraft lokalt istedenfor å sende den ut av regionen.

Finnfjord Smelteverk har myndighetsbestemte kraftkontrakter som går ut i 2010. Problemet er derfor ikke akutt. Men fem år er kort tid. Vi får skyhøye kraftpriser i et marked der priser går opp og svinger fra dag til dag, i takt med energibørsen.

Bedrifter har investeringsplaner – investeringer har en langsiktighet på 20 år og blir derfor ikke satt ut i livet, med trussel om skyhøye kraftpriser og et marked som ikke tilbyr langsiktige kontrakter til industriproduksjon. Regjeringen tror at markedet skal løse problemene, mens den skyver ansvaret over på ESA i Brussel. Denne passiviteten fra høyresiden kan få dramatiske følger. Det kan bety utflagging, det kan bety at industrien flyttes til land med slappe miljøkrav. Derfor er et nytt industrikraftregime viktig for næringsutvikling i distriktene. Derfor må Regjeringen på ny pålegges å få etablert et kraftindustrimarked. Derfor er det viktig å få langsiktige kraftkontrakter til industrien som holder mål internasjonalt, mot at myndighetene samtidig stiller miljø- og energikrav til norsk industri.

Regjeringens passivitet kan bety at Finnsnes risikerer å miste flere hundre arbeidsplasser, direkte og indirekte. Denne saken er nok et eksempel på den tomme verktøykassa til Nærings- og handelsdepartementet. Det er Regjeringen som må miste jobben, ikke industriarbeiderne i Finnsnes og andre steder i landet. De har sannelig både kunnskap og verktøy til å bygge framtidsindustri.

Finnfjord Smelteverk har et overskudd av spillenergi, varme fra røyk og kjølevann, alt sammen mer enn 500 GWh, eller mer enn to-tredjedels Alta-kraftverk. Det er energi som kan brukes, som kan gi energisparing for samfunnet. Det er god miljøpolitikk, og det kan igjen skape nye arbeidsplasser. Men da må politikken ta over når markedet svikter. Det er derfor det rød-grønne industrikraftforliket er viktig. Vedtaket om et nytt industrikraftregime viser en offensiv vilje til å videreutvikle norske industriarbeidsplasser, noe Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mangler fullstendig.

Statsråd Thorhild Widvey [20:43:34]: Det er noen spørsmål som jeg gjerne vil knytte noen kommentarer til.

Først var det et spørsmål om dette med Årdal og Sauda, om hvordan man i all verdens rike kunne klare å få inngått noen nye kraftkontrakter der – hvorfor ikke det var i strid med EØS. For det første: Når det gjelder spørsmålet om Årdal, var det ingen ny politikk som ble innført, men det var en rett Norsk Hydro allerede hadde. Norsk Hydro benyttet seg av sin rett til å forhandle om foregrepet hjemfall for kraftverkene på Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl. De kjøpte disse kraftverkene av staten. De fikk eie kraftverkene lenger og utvide produksjonen i Tyin, og sikret derfor Årdal-verket. Det var ingen ny politikk, men det var altså en rett Hydro allerede hadde.

Det var et spørsmål representanten Enger stilte om dette med Spania. Det er et av de spørsmålene som vi også har sendt svar på til Stortinget, men jeg vil gjerne gjenta det her. Jeg er kjent med at Spania innførte en overgangsordning ved liberaliseringen av markedet for elektrisitet i 1997. En tidlig versjon av denne ordningen er fra 1980-tallet. Så langt departementet kjenner til denne ordningen, forutsetter den bl.a. en prisregulering når det gjelder alle forbrukerne. Det hører også med til denne Spania-historien at ordningen er en overgangsordning som varer fram til 2007. Det er ikke en permanent ordning. Dessuten må jeg legge til: Når det gjelder denne ordningen i Spania, dreier det seg ikke etter det departementet kjenner til, om statsmidler, men de har gått inn for et system som gjør at den kraftkrevende industrien får billigere kraft. Og hvem er det som betaler for det? Jo, det er forbrukerne. Jeg går ut fra at flertallet i denne salen, som i dag ønsker et industrikraftmarked – som et eksempel på at det ikke er i strid med EØS – ikke har tenkt å gi den kraftkrevende industrien 10 øre i minus, for å si det slik, gi den billigere kraft, som det altså er forbrukerne eller andre deler av industrien som skal betale for. Det vil selvsagt ikke være i strid med EØS-regelverket, men jeg kan vanskelig forestille meg at det er noen som mener at det er den type politikk man har tenkt å innføre.

Så har jeg lyst til å gi noen kommentarer til de forslagene som ligger her, for det kan jo høres ut som om det er revolusjonerende at man er med på å bidra til å skape mer kraft. Jeg vil på det sterkeste sette spørsmålstegn ved bl.a. dette med ettårsmagasiner kontra flerårsmagasiner. Det er bare to løsninger hvis man skal gå fra ettårsmagasiner til flerårsmagasiner. Enten må man pålegge en redusert produksjon, eller så må man utvide magasinene. Det betyr at man må bygge opp mer betong på de magasinene som allerede finnes. Det er ingen andre løsninger enn det.

Når det gjelder grunnrentebeskatning, har det vært utredet flere ganger. Det ble senest utredet i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2004. Det er allerede i dag unntak når det gjelder langsiktige kontrakter utover sju år og også med et visst kontraktsvolum. Det er faktisk ordninger inn under den grunnrentebeskatningen som man kan ta i bruk, hvis man ønsker det.

Presidenten: Da er neste taler Bror Yngve Rahm og deretter Tor-Arne Strøm. Tor-Arne Strøm er foreløpig sist inntegnede taler.

Bror Yngve Rahm (KrF) [20:47:06]: Jeg er ikke så helt overbevist om at han blir den siste.

Men noen sluttkommentarer fra min side, iallfall. Det har vært en merkelig debatt på mange måter. Olav Akselsen sa: «Hvor der er vilje, er der en vei!» Da stiller jeg spørsmål: Hvorfor gikk ikke Olav Akselsen den veien da han var statsråd? Han gav uttrykk for at dette ikke er noen EØS-sak. Hvorfor begrunnet han da sine vurderinger nettopp i EØS-avtalen da han selv var statsråd?

Det ble sagt at vi hadde skapt dette om til en valgkampsak, eller at vi anklaget opposisjonen for å drive valgkamp. Jeg mener det var Leknes som sa at dette var valgkamp, at opposisjonen skulle bruke dette i valgkampen. Vi har vel sett antydninger til at det er nettopp det som har skjedd.

Jeg synes at veldig mange av opposisjonens argumenter i dag bærer bud om at man går den samme veien som den damen som skulle til byen, men som aldri egentlig kom seg ut av gårdsplassen, fordi hun måtte løpe flere ganger tilbake for å sjekke om platen på komfyren var slått av. Det er nettopp det samme som skjer nå. Istedenfor å våge å stå oppreist i møtet med industrien velger man å skyve denne saken framfor seg i en slags utredning for fjerde gang.

Fra regjeringspartienes side har vi tillit til at de utredninger en regjering legger fram, er et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag for Stortinget. Vi hadde akkurat den samme tillit til Olav Akselsen da han var statsråd og fant de samme begrunnelsene som vår egen statsråd gjør i dag. Vi hadde tillit til at det var foretatt et grundig arbeid i departementet og fra statsrådens hånd. Men det er underlig å registrere på hvilken måte Arbeiderpartiet i denne debatten fillerister sin egen statsråd på den tiden, for det er det som er realiteten når man angriper Regjeringen for viljeløshet og manglende bruk av redskap. Det er akkurat den samme viljen og akkurat den samme redskapen vi bruker som daværende statsråd brukte.

La meg avslutningsvis igjen få lov til å si at jeg registrerer med interesse at SV gjør noen grep i sine forslag i forhold til magasinfylling – vi har vært inne på det flere ganger før – som er ganske oppsiktsvekkende. Det er kun to utganger på et slikt forslag. Det ene er at man tar mindre vann fra magasinene – det blir ikke mer strøm av det, det er jo å få fram det som er hensikten med mye av den debatten vi har i dag – eller man fyller mer vann i magasinene. Det betyr altså at SV må fylle opp magasinene og bygge ut magasinene, med de naturinngrep som det medfører. Det er grunn til å stille spørsmålet: Vet Natur og Ungdom om det?

Tor-Arne Strøm (A) [20:50:12]: Det er mulig at dette har vært en rar debatt. Jeg synes det er ganske enestående når Bror Yngve Rahm skyver ansvaret over på den tidligere regjeringen og ikke vil vedkjenne seg det ansvaret som Regjeringen sitter med. Jeg trodde at Regjeringen var seg sitt ansvar bevisst.

Så kan man ha forskjellige oppfatninger om hvordan man skal gå opp veien. Jeg synes regjeringspartiene og Regjeringen viser en utrolig arrogant holdning overfor stortingsflertallet. Regjeringspartiene har fått en marsjordre før. Det er mulig at de må ha enda en ny marsjordre som er enda sterkere. Jeg synes man har vist arroganse også når det gjelder prosessindustrien og de menneskene som bor ute i distriktene. Er man klar over at det i dag er mange bedrifter – også med henvisning til min egen hjemkommune, Rana, hvor kanskje både en og to er direkte sysselsatt i disse bedriftene – som er avhengige av denne prosessindustrien?

Jeg skal gå litt tilbake i tid. Den 9. juni 1988 falt et omstillingsvedtak her i Stortinget, om at man skulle omstille hele Rana-industrien. Men da hadde arbeiderpartiregjeringens Finn Kristensen verktøyene. De la man i verktøykassen, og så brukte man disse verktøyene, og siden har den industrien gått kjempebra.

Jeg må si jeg er litt overgitt over denne debatten. Jeg må spørre: Hvis man kommer så langt at man går til avvikling av den industrien – husk at det er utenlandske eiere her – hva skal disse menneskene i Distrikts-Norge gjøre? Det håper jeg regjeringspartiene og statsråden, eventuelt, kunne gi et svar på her i kveld. Det er ikke bare å se ut av vinduet og peke på Karl Johan og si: Hva skal man gjøre? Det betyr fraflytting fra distriktene, og det er distriktspolitikk på sitt beste fra denne regjeringen.

Olav Akselsen (A) [20:52:20]: Det var interessant å få innlegget mitt analysert av representanten Onarheim. Om eg forstod Onarheim rett, var me einige om det meste fram til handlinga, men då vil altså Onarheim hoppa av. Han vil ikkje ha noka handling utover at dette skal bli overlate til marknaden.

Men eg meiner at om ein ser for seg ei politisk problemstilling, er det vår jobb som politikarar å prøva å finna løysingar på den problemstillinga. Det er der eg føler hovudforskjellen mellom dei to alternative innstillingane er i dag – somme er einige i ei verkelegheitsbeskriving, men trekkjer seg så tilbake og seier at dette kan dei ikkje gjera noko med, medan andre prøver å ha ei aktiv haldning og seier at her er ikkje alle dører låste, dei vil ruska litt meir i desse dørene og sjå om det finst ei moglegheit bak dei. Det er det som er hovudforskjellen mellom dei to innstillingane som ligg her i dag.

No er eg medlem av ein annan komite. I den komiteen hadde me ein parallell situasjon i fjor. Då behandla me skipsfarten, og eit av dei tiltaka som me i Arbeidarpartiet var opptekne av, var at ein skulle ha gode finansieringsordningar for dei som byggjer skip, slik at ein kunna velja å byggja ved norske verft i staden for ved andre verft. Då var det akkurat den same haldninga frå regjeringspartia: Dette ville dei ikkje vera med på. Heldigvis snudde regjeringspartia. Det er veldig lett å snu når eit fleirtal på Stortinget allereie har vedteke at ein skal ha dei same ordningane som f.eks. i Finland. Men det er dei same haldningane som gjennomsyrer alt: Dette overlèt me berre til marknaden.

Så blei det vist til min periode i Olje- og energidepartementet. Det eg gjorde den gongen, var berre ei justering av eit stortingsvedtak. Det var ikkje å oppheva kontraktar, men det var å forlengja og laga eit nytt system. Det var det eg var med og justerte. Om den saka viser noko, viser ho at det framleis var mogleg å ha kontraktar innanfor EØS-systemet. Dessverre var det veldig få som takka ja til desse kontraktane, men ein kan ikkje bruka den behandlinga som eit eksempel på at alle dører var låste.

Det viktigaste er etter mitt syn å få til ein energibalanse igjen i Noreg. Eg veit at me har gjort fleire vedtak som går ut på å gje konsesjonar. Desse konsesjonane er ikkje blitt brukte. Då meiner eg at det er vår jobb som politikarar – me som er opptekne av å finna energibalansen – å stilla spørsmålet: Korleis kan me stimulera til at dette skjer? Eg meiner at det må vera noko i energilova som i større grad enn i dag kan bidra til å få bygd ut ny kraft. Den gongen eg sat i regjering, fanst det faktisk ein marknad, det var balanse, og det var nokre som ville selja kraft. I dag er det ikkje det, og då meiner eg at me må justera politikken og sørgja for at marknaden igjen kjem i balanse, slik at bedriftene også har moglegheit til å driva vidare i dette landet.

Hallgeir H. Langeland (SV) [20:55:45]: Det er sånn at eit fleirtal i komiteen har lagt fram eit forslag om å greia ut dette med eittårsmagasin og fleirårsmagasin. Eg konstaterer at Kristeleg Folkeparti og Høgre allereie er ferdig med den utgreiinga her i dag og konkluderer med dei ulike alternativa som ligg føre.

SV har ønskt seg ei utgreiing, og den utgreiinga forventar me kjem. Fleirtalet ønskjer ei sånn utgreiing, og så får me ta konklusjonane når den utgreiinga blir lagd fram for Stortinget, som Regjeringa no blir pålagd å gjere.

Veldig mange – Kristeleg Folkeparti, Høgre og andre – fryktar at dette skal bli ei valkampsak. Det er klart at ein fryktar det. Ein sviktar altså viktige lokalsamfunn, viktige industriarbeidsplassar. Det er det Regjeringa legg opp til i dag. Nokre gjer dette med vitande og vilje. Det er ikkje overraskande for meg at Høgre vil ha meir marknadsliberalisme, at Høgre vil ha meir marknad, eller at dei ikkje bryr seg om industrien, krafttilgangen og prisen. Dei er ikkje interesserte i det. Dei er interesserte i å skyva EØS-avtalen framfor seg og seia at no er det marknaden som rår, her skal det ikkje vera noka styring. Det er god Høgre-politikk. At Kristeleg Folkeparti sit i den saksa, er jo deira problem – når dei sit i regjering med Høgre. Men at dei taklar problemet så dårleg ved å forsvara dette systemet som eigentleg er reinspikka Høgre-politikk, forundrar SV. Det forundrar SV at Kristeleg Folkeparti har landa på det nivået.

Så til representanten Halleraker og SV sin industripolitikk: I innlegget mitt prøvde eg bl.a. å illustrera kor mange viktige ting SV gjennom miljøkrav har fått til og bidrege til i industrien – i oljeindustrien, i prosessindustrien og på andre område – nettopp ved å stilla visse vilkår, som ikkje høgresida nødvendigvis stiller. Dessutan veit jo òg Høgre at SV har ein offensiv industripolitikk – me har ein offensiv næringspolitikk, og me har ein distriktspolitikk som Høgre ikkje har lenger. Det trur eg at Halleraker kan få med seg om han ønskjer å følgja med i timen neste gong Langeland eller andre frå SV har eit innlegg om industripolitikken i framtida – ikkje i fortida – der ein ikkje gjev frå seg styringsinstrumenta slik som marknadsliberalistane i Høgre gjer i dag.

Rolf Terje Klungland (A) [20:58:40]: På slutten av debatten har jeg lyst til å presisere noen få, viktige ting.

Det første er at regjeringspartiene har snudd i denne saken. Regjeringspartiene var altså med på et anmodningsvedtak til Regjeringen. Regjeringen sa at det ville den ikke følge opp, så regjeringspartiene var altså med i Stortinget på å løfte saken ut. Representanten Onarheim sa til og med under budsjettdebatten at det nå er lagt på Arbeiderpartiets skuldre å finne løsninger for industrien. Og når vi så kommer tilbake med muligheter for løsninger, da snur altså regjeringspartiene. Jeg tror egentlig ikke at ønsket til Onarheim er å sørge for at Høyre skal stemme imot i denne saken, men jeg tror kanskje at det må være noen gedigne utfordringer i pedagogikken i forhold til Høyres medlemmer når det er sånn at Siri A. Meling her spør representanten Vaksdal om hva som i det hele tatt er vitsen med denne saken, når den ikke innebærer mer kraft. Nei, i dag diskuterer vi faktisk ikke mer kraft. Vi diskuterer det å sikre norske arbeidsplasser. Vi diskuterer det å sikre hundretalls milliarder i verdiskaping i årene framover, og vi snakker om å være med og sikre viktige lokalsamfunn i Norge.

Så sier representanten Onarheim at dette gjelder bare noen få bedrifter. Jeg har lyst til å si at om det hadde gjeldt noen få arbeidsplasser, er det altså for de personene som blir kastet ut i arbeidsledighet, særdeles viktig at politikerne er på deres side og spiller på parti for å sikre deres arbeidsplasser. Så sier statsråden at det er viktig å bygge ut mer kraft. Det er jeg helt enig i. Men da skjønner jeg faktisk ikke hvorfor regjeringspartiene skal stemme imot å evaluere energiloven med det siktemål å sikre mer tilgjengelig kraft. Jeg ser på det bare som vrangvilje.

Så er det slik at jeg tror at det rød-grønne alternativet vil lykkes. Jeg ser fram til at vi vil lykkes. Vi har overtatt et konkursbo fra den såkalt vellykkede høyrepolitikken tidligere. Det vi måtte slite med da, var norgeshistorie i arbeidsledighet. Det var konsekvensen. Det var arbeidsfolkene som måtte betale regningen.

Statsråd Thorhild Widvey [21:02:06]:Det var representanten Akselsen som bidrog til at jeg tok ordet. Det kunne høres ut som om det var andre grunner enn det reelt sett var, som bidrog til at daværende statsråd Akselsen foreslo å endre opplegget i forhold til St. prp. nr. 78 for 1999-2000. Myndighetenes tilbud i henhold til denne stortingsproposisjonen ble klaget inn til EFTAs overvåkningsorgan av bl.a. Bellona. Bellona hevdet da at prisvilkårene i disse kontraktene var lavere enn det som var prisen i langsiktige markedskontrakter, og således var det i strid med EØS-avtalens bestemmelse om statsstøtte.

ESA konkluderte med at vilkår om terminering av de eksisterende avtalene kunne innebære at nye avtaler kom til å inneholde statsstøtte. Det var det som var årsaken til at regjeringen Stoltenberg foreslo å endre opplegget. Eksisterende avtaler skulle da altså løpe uendret fram til ordinært utløpstidspunkt. Tilbudte avtaler skulle først tre i kraft når de aktuelle avtalene var utløpt. Utenom dette ble det faktisk ikke foreslått noen endringer. Det er helt klart at hvis Stoltenberg-regjeringen, og den gang olje- og energiminister Akselsen, mente at det var et mulighetsrom for å kunne gjøre endringer som var en forbedring for industrien, hadde forholdene ligget godt til rette for å kunne gjøre det den gangen.

Det kan også høres ut som det er noe galt med energiloven, og at det er energiloven som hindrer at man kan skape mer kraft i Norge i dag. Jeg har spurt flere ganger, men jeg har ikke fått ett eneste eksempel på at energiloven er til hinder for at det går an å skape mer kraftproduksjon – ikke ett eksempel. Det er også slik at i et tidligere vedtak i Stortinget, et anmodningsvedtak, ber man Regjeringen gå gjennom energiloven. Det har Regjeringen gjort. Det er godt beskrevet i revidert nasjonalbudsjett. Man har gått gjennom den og sett på ulike tiltak som man den gangen spesifiserte at man ønsket å ha en vurdering av. Det har Regjeringen gjort. Vi har funnet ut at det ikke er det tiltaket som skal til for å produsere mer kraft. Jeg kunne gjerne utfordret flertallet for å få vite hva det er man ser med energiloven i dag som hindrer at man kan klare å skape mer kraft. Det skulle i hvert fall vært til nytte for Regjeringen, som nå skal iverksette dette tiltaket, gå gjennom det og vurdere det og se på hvordan man skal gjøre disse tingene. Det kunne vært interessant å få vite.

Jeg tror at det vi må bli enige om, er at vi må legge forholdene til rette for å skape mer kraft. Jeg kan heller ikke se at flertallet skulle representere en enighet om hvordan denne kraften skal skapes. SV er imot gasskraftverk. SV er for å verne mest mulig. Vi har nettopp vedtatt en samlet plan. De er for at vi skal gå i retning av at det blir mindre vannkraftutbygging. Jeg har prøvd å utfordre dem i forhold til dette med ettårsmagasiner kontra flerårsmagasiner, men jeg registrerer at SV ikke er interessert i å svare på det.

Øyvind Halleraker (H) [21:05:37]:Representanten Akselsen gjorde en visitt til innlegget til Onarheim i stad. Jeg må si at det faller på sin egen urimelighet når en industrimann som Onarheim blir anklaget for ikke å kunne vise handling i industripolitikk. La nå det ligge som en digresjon.

Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Strøm, som sa at Regjeringen og regjeringspartiene preges av arroganse. Nei, dette er ikke arroganse. Hvis det oppfattes som det, må vi be om unnskyldning. Det er det slett ikke. Det er realisme. Det er det som er vondt og vanskelig å forholde seg til. Jeg tror det er riktig også for Strøm å snu speilet. Det flertallet som i dag gjør vedtak som kan føre folk og industrien bak lyset, har et stort ansvar.

Jeg la merke til at den dagen denne innstillingen ble offentliggjort, kom det reaksjoner fra bedriftene allerede i morgennyhetene, hvor man uttrykte at dette var bra. Endelig var industrien berget. Det er ganske alvorlig, for de fleste som er med på vedtaket som vi skal gjøre etterpå, vet vel at så ikke er tilfellet. Dette er et håp om at man skal finne en løsning, men det er slik at det bare er bærekraftige løsninger innenfor EØS-systemet som er gangbare. Det er mange av oss fra regjeringspartiene som har etterspurt det fra denne talerstolen i dag, og det har vi da heller ikke fått svar på.

Jeg la også merke til at representanten Akselsen var på besøk på et smelteverk i Hordaland. Han hadde en samtale med ledelsen og presenterte denne modellen. Reaksjonen der var nok noe behersket, tilbakeholden. Tvert imot kom det et ønske fra ledelsen om konkurransebetingelser de kunne leve med, generelle konkurransebetingelser, og så at man måtte bygge ut mer kraft.

Denne regjeringen driver en distriktsfiendtlig næringspolitikk, sier Langeland. Jeg kommer fra Hordaland, som altså er Norges eksportfylke nr. 1. Det er der vi først merker svingningene i eksportbetingelsene. Aldri har det gått bedre, på grunn av at vi fører en politikk i dette landet som gir næringslivet gode vilkår. Det gjør også at vi får annen virksomhet til å blomstre i dette landet.

Rolf Terje Klungland (A) [21:08:53]: En kan komme langt med vilje, men en kan også hindre mye hvis en har vrangvilje. Det innebærer at jeg nå tar ordet igjen.

Statsråden sa at energiloven ikke hindrer ny kraftutbygging i Norge. Nei, det er helt rett. Men hvis en ser på den situasjonen som Norge er kommet opp i, med et stadig større og større gap mellom produksjon og forbruk, bør en kanskje vinkle det litt positivt og si: Hvordan kan energiloven bidra til at vi får nok kraft i Norge? Det må jo være et tankekors til og med for statsråden at finnene nå, i det samme kraftmarkedet som oss, kan bygge ut atomkraft til over 30 øre pr. kilowatt, at Sverige bygger ut gasskraftverk i Göteborg basert på norsk gass via Tyskland og Danmark, i det samme kraftmarkedet som oss, og at Statkraft kjøper seg inn i gasskraftverk i Tyskland, i et energimarked som skal bli det samme som det vi har, uten at vi i Norge får til bygging slik at vi er selvforsynt med gass. Energinasjonen Norge greier ikke å være selvforsynt.

Så til representanten Halleraker: Alle er jo uenige med regjeringspartiene. Arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner, miljøorganisasjoner, ja til og med det demokratiske flertall i Norge er uenig i den politikken som Regjeringen nå bedriver. Da er det arrogant når vi plutselig over natten finner ut at det vi har vært med på tidligere, ikke går an. Det er arrogant. Det er ingen som kan si noe annet enn at det er arrogant. Vi har vist vilje. Vi forutsetter at Regjeringen følger opp de vedtakene som blir gjort her i dag. Det er utgangspunktet til flertallet, og vi legger det inn som en forutsetning når vi senere skal votere. Hvis ikke viser Regjeringen ikke bare arroganse, da er det bortimot forakt for et stortingsflertall.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hallgeir H. Langeland (SV) [21:11:51]: Tre gonger har eg fortalt frå denne talarstolen det statsråd Widvey spør etter, med tanke på at ho i dag blir pålagd å komma med ei utgreiing om magasinfylling og fleirårs/-eittårsmagasin. Så eg gjentek no at eg ventar på den utgreiinga som statsråden blir pålagd av eit stortingsfleirtal å komma med. Eg skal svara på spørsmåla når utgreiinga ligg føre.

Så er det slik at SV fleire gonger har ønskt seg ein revisjon av energilova nettopp for å få ho meir miljøprofilert. Dersom ein les forslaget frå komiteen til VI heilt ut og ikkje berre konsentrerer seg om det ein sjølv meiner kan svekkja motstandaren sin, står det nemleg at ein òg skal få ei betre utnytting av eksisterande produksjon. Og så hengjer ein seg altså opp i ny produksjon.

Eg trur at ein no føler det brenn så mykje under beina på Regjeringa at ein angrip frå alle kantar. Men eg trur at alle partia her på Stortinget hadde vore tente med at me i dag blei einige om at me ønskjer eit nytt industrikraftregime, og at ein skal sørgja for at det kjem på plass. Men det kan altså ikkje denne regjeringa, for dei vil ikkje.

Presidenten: Olav Akselsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Olav Akselsen (A) [21:13:08]: Situasjonen er den at Noreg for kvart år som går, er i ein meir uheldig situasjon i forhold til energibalansen. Gapet mellom forbruk og produksjon aukar år for år. Før me fekk energilova, var situasjonen omvendt. Då auka produksjonskapasiteten meir enn forbruket. Eg seier ikkje med det at det er energilova sin feil at denne situasjonen har endra seg, men eg konstaterer at situasjonen er heilt annleis etter at energilova blei innført, enn han var før energilova kom. Då synest eg det er naturleg å gå gjennom lovverket for å sjå om det finst noko som gjer at ein kan få stimulert til utbygging av ny kraft i Noreg. Nokre seier at det er politikarane som har sett sperrer for det, men eg har sjølv vore med på å gje 12 TWh til gasskraftverk, men det er ikkje blitt bygd. Når det er eit politisk ønske om å oppnå eit mål, meiner eg det er vår fordømte plikt som politikarar å prøva å sjå om det er noko med rammevilkåra som kan endrast, slik at ein når det målet. Det er det denne saka går ut på.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at ordbruken her ikke var helt i tråd med parlamentarisk skikk.

Statsråd Thorhild Widvey [21:14:37]:Jeg registrerer at både representanten Klungland og representanten Akselsen nå presiserer at det de egentlig mener, er at gapet mellom produksjon og forbruk er for stort, at det øker, og at man egentlig ønsker å komme i balanse.

Jeg vil også si at visjonen bør være at energinasjonen Norge bør ha overskudd på kraft, slik at vi kan eksportere gass, som vi eksporterer i dag, men også at vi i framtiden har en ambisjon om at vi kan eksportere fornybar energi. Det er å være visjonær.

Jeg etterlyser hva en egentlig har tenkt å gjøre når det gjelder energiloven, når en nå ber oss om å vurdere den. Jeg vil påpeke at siste gang Stortinget bad oss om det, for vel ett års tid siden, den 18. mai 2004, bad man oss om spesielt å vurdere oppdekningsplikten og forsyningssikkerheten, slik at man hadde muligheter for å kunne komme tilbake med forslag til endringer, med en annen type tenkning enn det energiloven i realiteten representerer. Det har vi vurdert, og den vurderingen ligger i revidert nasjonalbudsjett.

Det er bare å konstatere at oppdekningsplikten faktisk ikke er forenlig med det kraftsystemet som vi har i Norden i dag. Jeg velger å tro at Arbeiderpartiet ikke har tenkt å gå bort fra den typen kraftsystem som vi har i dag.

La oss derfor konsentrere oss om det som vi faktisk er enige om, nemlig å skape ny kraft. Jeg synes faktisk at det er å kaste blår i øynene på folk når en ber om å få utredninger av noe som er et galt virkemiddel. Det er altså ikke energiloven som trenger å endres for at man i Stortinget skal fatte vedtak om å skape mer kraft. Det tror jeg Stortinget er enig i, at det som er med på å bidra til det, er konkrete forslag om mer vindkraft, mer vannkraft og mer gasskraft. Vi trenger også mer varme, og vi trenger vind, i framtiden.

Jeg tror at hvis vi kan konsentrere oss om å ha store ambisjoner på nasjonens vegne, at det er en felles utbygging som skal til for å kunne skape mer kraft, vil det være kraft til industrien. Det vil være kraft nok til forbrukerne, og det vil faktisk også være en mulighet for at vi kan få reduserte priser.

Jeg skal selvfølgelig komme tilbake igjen til Stortinget med svar på de vedtakene som Stortinget i kveld kommer til å fatte. Det skulle bare mangle at jeg ikke skulle gjøre det. Men jeg synes det må være rimelig å kunne orientere om de utredningene som Regjeringen faktisk har gjort, og de svarene som er framkommet, uten at man skal bli kalt arrogant av den grunn.

Jeg tror at det er et galt virkemiddel når man påpeker at det er energiloven man må gjøre noe med, når man i realiteten påpeker at det er gapet mellom produksjon og forbruk som man egentlig ønsker å gjøre noe med. Det er ingenting i energiloven i dag som hindrer Stortinget i å fatte vedtak om mer vindkraft, mer vannkraft, mer gasskraftverk, mer bruk av varme og å få til energiutvinning. Det er ingenting i energiloven i dag som hindrer oss i å ha en offensiv politikk på dette området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

(Votering, se side 2525)