Finn Martin Vallersnes (H) [12:46:04]: Takk, president, for velviljen. Jeg skjønner
jeg må legge meg i hardtrening for å forsere disse
gangene litt raskere, så jeg ikke misbruker statsrådens
tid i fremtiden.
Spørsmålet mitt til utviklingsministeren
er:
«Regjeringen går i statsbudsjettet
for 2006 inn for å kutte i bevilgningene til Verdensbanken,
som er verdens klart største og viktigste
aktør på utviklingsområdet. Kuttene vil
berøre områder som utdanning, miljø og
næringsutvikling i utviklingsland.
Har denne klare og ubegrunnede nedprioriteringen sammenheng
med statsrådens egen opplevelse av Verdensbankens arbeid
på Sri Lanka?»
Statsråd Erik Solheim [12:46:41]: Jeg tror det er nødvendig med meget
streng straff for stortingsrepresentanter som kommer for sent til
spørsmålene!
Spøk til side: Nei, det er ingen sammenheng mellom vår
prinsipielle politikk når det gjelder Verdensbanken, og erfaringene
på Sri Lanka. Tvert imot er Verdensbankens landdirektør
for Sri Lanka nærmest å karakterisere som en god
venn. Han har vært en av de beste støttespillerne
for fredsprosessen hele
tiden, og Verdensbanken har etter hva jeg kan bedømme,
spilt en meget konstruktiv og positiv rolle på Sri Lanka.
Jeg har overhodet ingenting å kritisere Verdensbankens
innsats for der.
Utgangspunktet vårt for å redusere
bevilgningene til Verdensbanken er tosidig. Det ene er ønsket
om å gjøre mer i FN. Norge som et lite
land er avhengig av en internasjonal rettsorden. Vi er avhengig
av en velorganisert verden. Det er bare FN som kan gi
det moralske grunnlaget for konvensjoner i verden,
og som på avgjørende måte kan
bestemme når man skal bruke
voldsmakt, og det er FN som på landnivå må koordinere
bistandsinnsatsen. Det er veldig mange grunner til at FN må styrkes.
Og skal man styrke FN, må man nødvendigvis gjøre
mer på andre områder.
Den andre grunnen til at vi reduserte
noe på Verdensbanken, er at vi føler at Verdensbanken
i en lang periode var veldig tett knyttet til
det man kan kalle den nyliberalistiske internasjonale dagsorden,
koblet til den såkalte Washington Consensus,
som ofte la helt urimelige krav på enkeltland
om privatisering av statlig virksomhet, eller om økonomiske
tiltak som rammet den fattigste delen av befolkningen og ikke
middelklassen og de mer velstående. Nå sier
Verdensbanken at de har endret politikk på de fleste
av disse områdene, og at Verdensbanken i dag ikke stiller noen
krav til mottakerland om det man kan kalle ideologisk privatisering.
Regjeringen vil nå gå nærmere inn i disse
problemstillingene, se på Verdensbankens programmer og
se hva som er riktig og galt av dette.
Til slutt vil jeg bare si at selvsagt
har spørreren helt rett i at Verdensbanken er en av de
mest sentrale utviklingsaktørene internasjonalt. Det finnes ikke
et fnugg av uenighet om det spørsmålet. Nettopp
derfor vil selvfølgelig Norge, uansett hva vi bestemmer
oss for med hensyn til framtidige bevilgninger til Verdensbanken, også gjøre
hva vi kan for å påvirke Verdensbanken på en
mest mulig konstruktiv måte. Jeg har allerede hatt to møter
med Paul Wolfowitz, Verdensbankens president, for å gjøre
det norske syn kjent. Vi vil også prøve å påvirke
Verdensbanken gjennom spesifikke bevilgninger til områder
vi synes er særlig viktige, som kvinnespørsmål
og miljøspørsmål.
Thorbjørn Jagland hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Finn Martin Vallersnes (H) [12:49:14]: Jeg takker for svaret.
Jeg må likevel mene
at det vesentlige når man setter inn norske ressurser
i områder som utdanning, miljø og næringsutvikling,
må jo være å gjøre
det der man mener man kan få mest igjen for ressursinnsatsen.
Vi har sett en del på evalueringen av resultatene, både
i FN-systemet og i Verdensbanken, og jeg synes det er hevet over
tvil at man er mer systematisk og viderekommen på evaluering
av resultatmål i Verdensbankens sammenheng. Så hva
er det da som får Regjeringen til å mene
at midlene vil komme bedre til nytte i FN enn i Verdensbanken
på disse spesifikke områdene?
Statsråd Erik Solheim [12:49:55]: Når det gjelder hvorvidt penger i
et gitt land kommer best til anvendelse gjennom Verdensbanken eller
gjennom FN-systemet, tror jeg det alltid vil fordre en
konkret vurdering i det enkelte land. Det vil sågar dreie
seg om så banale forhold som kompetansen hos de utsendte
fra Verdensbanken, eller hos dem som er der fra FN. Det
vil dreie seg om en rekke slike spørsmål,
som blir for detaljerte til å ta her. Vårt utgangspunkt
er at det ikke er snakk om enten Verdensbanken eller
FN, men en vektforskyving i retning av FN, fordi Norge, ut fra utenrikspolitiske
forhold i Norge og også behovet for
koordinering i verden, ikke
ser noe alternativ til FN. Det er FN som på landnivå må koordinere
bistanden. Det er FN som også kan stå for
mesteparten av den internasjonale samordningen av politikk i forhold
til bistand. Bistand er politikk. Vi kan ikke koble
det fra disse spørsmålene. Da kommer også Verdensbankens
faktiske handlemåte i spørsmål som privatisering
høyt opp på vår dagsorden, og vi vil
nå gå inn og se på hva som er realitetene. Hvis
Verdensbanken bidrar til det i stor skala, vil det få konsekvenser
for de norske programmene. Om Verdensbanken har rett i å si
at dette er avviklet, dette er en historisk politikk som vi ikke
lenger står for, er ingenting bedre enn det.
Finn Martin Vallersnes (H) [12:51:11]: Siden Wolfensohn på 1990-tallet
ble president, er det en nokså utbredt oppfatning at man
har endret policy i banken veldig mye i retning av å bli
Poverty Reduction-orientert. Det ser ut til at Wolfowitz i meget
stor grad følger opp den policy-linjen fra sin forgjenger.
Kan vi forvente oss en vurdering av hvor man får best resultatoppnåelse
og har best forvaltningskvalitet for de tildelte midlene, før
Regjeringen går videre med den linjen de nå har
lagt opp til, ved eventuelt ytterligere å overføre
ressurser fra verdensbanksystemet til FN? Det er jo åpenbart
en del ting å gjøre når det gjelder forvaltningskvaliteten
i FN også.
Statsråd Erik Solheim [12:52:05]: Om det aller siste er det ingen som helst uenighet mellom
spørreren og meg. Selvsagt skal vi hele tiden
legge et tungt press på FN og FNs særorganisasjoner
for effektivisering av virksomheten, for bedre forvaltning
av pengene, for et bedre samsvar mellom overordnede
politiske mål, som f.eks. fred i et land, som jo er avgjørende,
og bruken av pengene. Denne type kriterier vil gjelde både
Verdensbanken og FN.
Jeg har nettopp sendt brev til de
ledende særorganisasjonene i FN om norske bidrag
for neste år, knyttet veldig klart til hva de skal innfri
av norske krav og forventninger, og selvsagt med den helt
klare underliggende forutsetningen at hvis de ikke innfrir
disse kravene, må de regne med reduserte bevilgninger fra Norge
framover. Akkurat det samme vil gjøre seg gjeldende overfor
Verdensbanken. Men før vi trekker konklusjoner på dette
området, vil vi gå dypt inn i problemstillingen
om hvorvidt det er riktig at Verdensbanken bidrar til å promotere
privatisering og andre deler av en politikk som denne
regjeringen ikke står for.
Presidenten: Vi går da til spørsmål
14.