Inge Lønning (H) [10:05:16]: «Vi vil leve lenge vi. Men gammel vil vi aldri bli». Slik er det formulert i en tekst av Halvdan Sivertsen, og den treffer ganske godt dagens kultursituasjon. Synet på alderdom og aldring er nemlig ikke noe konstant gjennom historien. Det forandrer seg fra samfunn til samfunn og fra tidsalder til tidsalder.
I den tid da høy levealder var noe som forekom sjelden, ble det oppfattet som et gode. I dag er høy levealder noe som forekommer meget hyppig. Det er blitt det normale for mennesker i vår del av verden, og vi betrakter det i stadig større grad som en politisk hodepine.
Pussig nok er ordet «gammel» i ferd med å forsvinne fra det norske språk, fordi det oppfattes som for nedsettende å omtale en person som «gammel». Derfor har vi innført begrepet «eldre» isteden, fordi «eldre» høres yngre ut enn «gammel»!
Det finnes tusenvis av måter å tildekke virkeligheten på gjennom språket, og det forteller svært mye om den kollektive bevisstløshet som til enhver tid regjerer i et samfunn.
Det er i utgangspunktet viktig å understreke … Nå ser jeg at presidenten har glemt å starte klokken. Men det betyr vel at jeg har noe til gode utover de ti minuttene, så jeg setter meget stor pris på det.
Presidenten: Det skal korrigeres.
Inge Lønning (H) [10:06:55]: Det skyldes muligens presidentens fremskridende alder. (Munterhet i salen)
Presidenten: Presidenten ser ikke bort fra det.
Inge Lønning (H) [10:07:04]: Det er viktig når vi skal diskutere utfordringene for helse- og omsorgstjenesten, å slå fast at alderdom og sykdom ikke er synonyme begreper. For det er også av de kulturbetingede misforståelser at aldring i seg selv er en sykdom. Det er viktig å slå fast at mange av de kjennetegn som følger med økende alder, ikke er å anse som sykdom, men som en helt naturlig utvikling. Det er f.eks. helt naturlig at vi beveger oss langsommere når vi er 80 år enn vi gjorde da vi var 20. Og det er også helt naturlig at det å lære nye ferdigheter og ta inn ny kunnskap, tar lengre tid jo eldre man blir. Det innebærer ikke at man mister læringsevnen – tvert imot. Svært mye tyder på at jo eldre vi blir, desto bedre lærer vi ting, men vi bruker lengre tid på det.
Det er altså en del av alderdommens naturlige kjennetegn som aldeles ikke skal gjøres til et problem. Men det forandrer ikke det forhold at vi i vår del av verden står overfor en demografisk utvikling som reiser svære politiske utfordringer, fordi andelen av pleietrengende eldre kommer til å øke dramatisk. Det vet vi ganske mye om, for demografi er en forholdsvis eksakt vitenskap. Vi vet at alderssammensetningen i den norske befolkning kommer til å endres dramatisk i de kommende 30–40 år. Hovedproblemet ligger deri at det vil bli færre yrkesaktive i forhold til den del av befolkningen som er ute av yrkesaktivitet, og som trenger til dels ganske omfattende hjelpetjenester. Det er primært et samfunnsøkonomisk problem, som jeg ikke skal legge vekt på i denne interpellasjonen.
I tillegg til dette står vi overfor en hel rekke med planleggingsproblemer. Vi har utviklet en helsetjeneste som er meget avansert når det gjelder teknologi og når det gjelder høyspesialisert kunnskap for å drive institusjoner. Vi har bygget ut en helt ny type institusjoner i løpet av noen tiår, sykehjemmene, som har økt betydelig i omfang. Samtidig har vi skapt nye problemer, fordi jo mer man satser på institusjonalisering, desto flere mellomrom oppstår det mellom de ulike typer institusjoner, og desto større risiko er det for at personer som har mange lidelser og sammensatte problemer, får dårlig hjelp, simpelthen på grunn av fragmenteringen og spesialiseringen i selve systemene.
For å nevne et konkret eksempel: Det er mye som tyder på at svært mange eldre sykehjemspasienter i dag altfor ofte opplever å bli sendt av sted i ambulanse til sykehusavdelinger hvor man ikke kan tilby dem noe særlig meningsfylt. Den viktigste grunnen til at de blir sendt frem og tilbake, er at man ikke har tilgjengelig kompetanse i sykehjemsinstitusjonene, eller at de ansvarlige ikke føler seg trygge nok på at de kan takle situasjonen. Det er noe som det er mulig å forandre på. Wisløff-utvalgets innstilling har pekt på en hel rekke problemer og foreslått en rekke konkrete tiltak for å bedre samhandlingen mellom de ulike deler av helsetjenesten, spesielt når det gjelder å ivareta eldre menneskers problemer.
La meg også nevne, som et konkret eksempel, at den til dels heftige offentlige debatten vi har hatt om rehabilitering og rehabiliteringsplasser i nærområdet rundt Oslo, og som heldigvis har ført til at Helse Øst ser ut til å revidere noen av sine beslutninger, illustrerer det samme problem, nemlig at man ikke har vært i stand til å vektlegge tilstrekkelig et så enkelt hensyn som fysisk bevegelighet for denne kategorien mennesker, og derfor tilbyr dem behandlingsplasser som er så langt borte fra hjemstedet at det i seg selv skaper problemer, ikke bare for pasienten, men også for de pårørende, som naturlig nok svært ofte er i samme alder, og som vil oppleve problemer når de skal besøke sine nærmeste.
Det er et betydelig forbedringspotensial her, men jeg skal konsentrere mine utfordringer til statsråden. Jeg understreker at dette ikke primært er politisk i betydningen partipolitiske utfordringer, fordi på dette området gjelder det, som det står i forordet til Legeforeningens rapport som kom for et par år siden og het «Når du blir gammel og ingen vil ha deg …» – det er ikke en helt oppmuntrende tittel, men la gå – at vi her mer enn på noen andre områder må løfte i flokk.
Dette er ikke spørsmål som egner seg for partipolitisk pingpongspill. Det er en formidabel nasjonal utfordring å løse dette på en måte som gjør at den aldrende del av befolkningen får en god siste del av sitt livsløp.
Jeg skal, til sist, konsentrere dette til utfordringer i forhold til fire områder: Det gjelder rekruttering og kompetanseheving. Det gjelder organiseringen av tjenestetilbudene. Det gjelder mer spesifikt utfordringer knyttet nettopp til samhandling mellom de ulike delene av helsetjenesten, og det gjelder de utfordringene som ligger i den familiebaserte og frivillige innsatsen på dette området. Den utgjør pr. i dag – og det glemmes nesten alltid i debatter om dette – ca. halvdelen av den totale innsats. Vi kommer også i fremtiden til å være helt avhengige av at familiebasert omsorg og frivillig innsats fungerer, men det krever en del støtte- og tilretteleggingstiltak fra det offentliges side dersom den skal kunne fortsette å fungere.
Først til utfordringen når det gjelder rekruttering og kompetanse: Denne regjeringen har satt i gang forsøksvirksomhet med 6-timersdag. Problemstillingen er en allmenn reform av arbeidstiden i det norske samfunn, som man vil teste ut. Når det gjelder helse- og omsorgssektoren, vil en overgang til 6-timers arbeidsdag medføre en mangel på – pr. i dag – 21 000 årsverk, altså mer enn det dobbelte av det Regjeringen har tatt mål av seg til å øke innsatsen med i de kommende fire år. Det vil altså slå bunnen ut av hele systemet. Hvordan ser statsråden på dette? Har Regjeringen i det hele tatt en enhetlig oppfatning av realismen på dette området?
Regjeringen foretok et kutt på 335 mill. kr i tilskuddet til uavhengige, frie skoler. Det rammet bl.a. diakonale høyskoler med høy kvalitet og med spesialtilbud innenfor videreutdanning i eldreomsorg. Hva mener statsråden om dette?
Regjeringen har forpliktet seg til å innføre en nasjonal minstestandard for legedekning i sykehjem. Dette frarådes som et uhensiktsmessig tiltak fra statsrådens eget fagorgan, Sosial- og helsedirektoratet. Hvordan vil statsråden takle dette?
Den ekstremt høye andelen av ikke-faglært personale – den utgjør nesten 40 pst. i denne sektoren, og det er ingen annen sektor hvor andelen av ikke-faglært personale er så høy. Hvilke planer har statsråden for å forandre på dette?
Så til organiseringen. Hvilken vekt skal man på dette området legge på brukernes tilfredshet med tilbudet? Og mitt andre spørsmål: Har vi på dette området råd til å unnvære de metodene som beviselig fører til bedret kvalitet, nemlig valgfrihet og konkurranse?
Så til sist når det gjelder samhandlingen. Pasientrettigheter er et grunnleggende virkemiddel i organisering av helsetjenesten. Det er dokumentert i flere rapporter at på dette området, overfor denne gruppen, brytes pasientrettighetsloven langt oftere enn på noe annet område. Vi har på dette området, som Jan P. Syse brukte å formulere det, mye lov og lite orden. Hvordan ser statsråden for seg at man kan lage rutiner som sikrer at pasientrettighetene, ikke minst rettigheten til en individuell plan, blir innfridd?
Så aller sist – familieomsorg og frivillig innsats. Hvilke tiltak har statsråden planer om å iverksette når det gjelder avlastning for dem som bærer ansvaret i fremtiden?
Statsråd Sylvia Brustad [10:17:52]: For det første er jeg glad for at denne interpellasjonsdebatten har kommet i stand, og jeg takker interpellanten for det. Jeg vil også med en gang si at noe av det beste kvalitetsstemplet ved vårt samfunn er at folk lever så lenge. Det skal vi være glade for. Derfor skal vi ikke se på det som noe negativt, slik også representanten Lønning var inne på. Det er også, slik det ble sagt, slett ikke alle eldre som trenger pleie og omsorg, men det er mange som gjør det, og det vil bli enda flere i årene framover.
Derfor står pleie- og omsorgstjenestene overfor både det vi kaller kapasitetsmessige og kompetansemessige utfordringer, i årene som kommer. Vi har en stor vekst i antall yngre brukere, altså under 67 år. Vi har flere eldre med sammensatte behov. Og vi vil få en ny generasjon eldre som har høyere utdanning, bedre helse, lengre levealder, som – vil jeg spå – kommer til å stille enda større krav enn dagens eldre gjør, og som også vil ha bedre økonomi. Alt dette vil kreve en omsorgstjeneste som både skal gi behandling og selvfølgelig også sikre brukerne fortsatt mulighet for livskvalitet og utfoldelse basert på deres premisser.
Som interpellanten er kjent med, skal Regjeringa til våren legge fram en egen sak om framtidas omsorgstjenester. Der vil Regjeringa trekke opp de langsiktige strategiene som må til for å møte dagens utfordringer. Det betyr at jeg ikke har svar på alt som interpellanten tok opp her i dag, men jeg skal prøve å svare på noe av det.
Allerede nå må vi gjennomføre tiltak innenfor den lokale pleie- og omsorgstjenesten – det er åpenbart – innenfor spesialisthelsetjensten og, som representanten også var inne på, i samspillet mellom familieomsorg og det sivile samfunn.
De politiske partiene har tradisjon for å finne gode løsninger sammen i eldrepolitikken. Som statsministeren har sagt, har vi ikke monopol på de gode ideene. Vi vil gjerne lytte til hva andre partier har å komme med på dette feltet. Jeg synes det er positivt at Dagfinn Høybråten tok statsministeren på ordet og bad om å få et møte med meg, som vi har hatt denne uka sammen med representanten Dåvøy. Jeg vil følge opp det initiativet og invitere alle politiske partier til et samarbeid om denne viktige saka og til et møte i veldig nær framtid.
I en fersk rapport advarer Statens helsetilsyn om at tjenestetilbudet er «på strekk» i forhold til grensen for forsvarlighet. Det pekes på at tilbudet til enkelte tjenestemottakere er redusert med begrunnelse i stram kommuneøkonomi, ikke på grunn av endrede behov hos den det gjelder. Personelldekningen i pleie- og omsorgssektoren i landet sett under ett har ikke holdt tritt med utviklingen av eldre de senere årene, og veksten i personellinnsatsen i eldreomsorgen har stagnert og langt på vei flatet ut. Dette har skapt en alvorlig situasjon, som er i strid med de mål som ble satt av Stortinget ved avslutningen av Handlingsplan for eldreomsorgen.
Gjennom styrking av kommuneøkonomien for inneværende år med nesten 6 milliarder kr og en målsetting om 10 000 nye årsverk i omsorgssektoren i denne perioden har flertallsregjeringa tatt nødvendige grep for å prøve å ta igjen det forsømte og forhåpentligvis lagt et grunnlag for å gjøre omsorgstjenesten robust nok til å møte framtidas utfordringer.
La meg med en gang slå fast at det er store medisinske og pleiefaglige behov som skal oppfylles i denne tjenesten hver eneste dag. Dette krevende arbeidet må ligge til grunn for all aktivitet i omsorgstjenesten. Det er også helt avgjørende at vi får på plass en bedre samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjensten, slik også representanten Lønning var inne på. Jeg har satt ned en egen gruppe som skal avgi innstilling til meg den 1. juni, og som skal komme med konkrete forslag til hvordan vi skal gjøre dette bedre, for det er ikke holdbart at mange eldre eller andre som trenger pleie og omsorg, kommer i en svingdørsituasjon mellom sjukehjem, sjukehus og andre tjenester. Jeg vil også slå helt fast at legedekningen i sjukehjem må opp, og vi må bruke både kreative og konkrete tiltak for å få det til. Jeg mener at den situasjonen vi har i dag ved mange av våre sjukehjem, verken er bra eller verdig. Vi kommer til å ta i bruk de virkemidler vi har, for å få legedekningen opp.
Jeg har også lyst til å benytte denne anledningen til å peke på enkelte trekk ved omsorgstjenestene som jeg mener har fått for liten oppmerksomhet i debatten om kvalitet i omsorgstjenestene.
Ett område som nesten alltid scorer lavt i brukerundersøkelser fra pleie- og omsorgstjenesten, er det psykososiale og det kulturelle tilbudet til brukerne. Både tilsyn og forskning peker ut dette som et gjennomgående problem og et forsømt felt. Helsetilsynets undersøkelse av pleie- og omsorgstjenesten i kommunene fra oktober 2003 konkluderte med at bare 40 pst. av tjenestemottakerne har tilstrekkelig tilbud om sosial kontakt og aktivitet, mens tilbudet ble vurdert som mer tilstrekkelig på andre områder. Det er med andre ord for mange eldre og for mange pleietrengende som er ensomme i sine hjem, og som heller ikke får nødvendig aktivitet i de institusjonene de kommer til. Det må vi gjøre noe med. Aktivitetstilbudet må bygges opp, ikke bygges ned.
Kultur er en medisin uten bivirkninger. Slike medisiner bør vi ha mer av. Forskning viser – og vi vet det jo vi også, selv om vi ikke er forskere – at sosial og fysisk aktivitet reduserer og utsetter tap av funksjonsevne. Vi vet at folk får et bedre liv dersom man har kontakt med folk og har noe å se fram til. Derfor mener jeg at kulturtiltak bør ha sin naturlige plass i pleie- og omsorgstjenesten. Jeg mener at kultur og helse bør spille sammen i et tett tverrfaglig samarbeid som stimulerer kropp og sjel, og som aktiviserer både følelsesliv og intellektuelle ferdigheter.
Eldresentrene er et godt eksempel på allmennforebyggende tiltak som motvirker ensomhet, passivitet og sosial tilbaketrekning og skaper aktivitet og sosialt fellesskap. Det er stor grad av selvorganisering og brukerstyring ved mange av våre eldresentre. Det ser ut til at en ved videre utbygging av eldresentrene også i framtida vil være avhengig av tiltak som kan stimulere pensjonistforeninger, frivillige organisasjoner eller andre til å drive og etablere slike tilbud.
Jeg er også opptatt av at det offentlige skal bidra til å skape ulike møteplasser mellom mennesker og støtte og tilrettelegge for frivillig engasjement og utvikling av et levende sivilt samfunn. Jeg vil derfor ta initiativ til at vi får bygd ut flere eldresentre som forebyggings- og aktivitetsarenaer sammen med den frivillige sektoren. Jeg vil også oppmuntre til at vi får bygd opp igjen flere dagtilbud for de mange eldre som sitter hjemme, og som har sett fram til å få et aktivitetstilbud, om ikke hver uke, så kanskje hver fjortende dag – et tilbud som nå i mange kommuner er nedlagt.
Bemanningssituasjon og kompetanse må derfor ikke settes opp mot hverandre. Jeg mener at kapasitet og kvalitet er to sider av samme sak, og begge deler vil være sentrale i Regjeringas rekrutteringsplaner i tida framover. Statens helsetilsyn peker i sin rapport på at både omfanget og mangfoldet i behov har blitt større de senere årene, og at «bemannings- og kompetansesituasjonen ser ut til å gjøre tjenestetilbudet sårbart og lite robust». Derfor er det viktig at vi greier å sikre en stabil bemanning med tilstrekkelig kompetanse til å møte de faglige utfordringer som mange ganger er sammensatte og kompliserte. Og så må folk prate sammen. Utfordringene er med andre ord knyttet til medisinske, helsemessige og sosiale problemer og krever både kompetanseheving og, jeg vil også si, en større faglig bredde enn det vi har i dag, for å få en bedre eldreomsorg og pleie- og omsorgssektor.
Jeg har som sagt allerede vært i kontakt med noen politiske partier, og jeg inviterer alle politiske partier til å være med på en dugnad for en bedre eldreomsorg og omsorg for dem som trenger det, i årene framover. Jeg håper at alle vil være med på det. Jeg har allerede vært i kontakt med flere faggrupper som jobber innenfor denne sektoren, og som har klare og sterke meninger om hva som bør forbedres. Ikke minst mener jeg vi skal lytte enda mer til brukerne, til fagfolk i kommunene, og hva det måtte være, for å møte de kompetanse- og kapasitetsutfordringer som vi har.
Jeg er opptatt av at de det gjelder, skal få lov til å mene mye sjøl om hvilke omsorgstilbud de trenger. Det bør gis tilstrekkelig tid til omtanke og tid til å kunne snakke sammen, slik at det ikke blir stoppeklokka som gjelder.
Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.
Inge Lønning (H) [10:28:03]: Jeg takker statsråden for svaret – og spesielt for invitasjonen til et bredt samarbeid på dette felt. Det tror jeg absolutt er den riktige tilnærmingen, og jeg tror ikke det skal være mangel på samarbeidsvilje i denne sal når det gjelder å få på plass den dugnaden som statsråden annonserte.
Men det var et par ting, i et ellers imøtekommende svar, som jeg festet meg ved – ikke så mye det statsråden kommenterte eller sa noe om, men det hun ikke sa noe om.
Disse 10 000 årsverkene høres imponerende ut. Men så langt har vi jo ikke fått noen som helst innholdsbestemmelse, hva slags årsverk, hvilken kompetanse, og enda mindre noen forklaring på hvor man skal skaffe denne arbeidskraften fra. Finansministeren uttalte seg offentlig så sent som for noen dager siden med sterk bekymring om mangelen på tilgang på arbeidskraft i sin alminnelighet i Norge. Mangelen på utdannet personale på dette området er jo det virkelig store problemet. For én ting er å skaffe netto 10 000 nye årsverk, noe annet er å løse det problem som består i at 40 pst. av dem som i dag jobber i sektoren, er ufaglærte. Det er en formidabel utfordring.
Jeg håper jo at dette kommer til å være en sentral del av den meldingen som statsråden nå arbeider med, og som den forrige regjering langt på vei la grunnlaget for. Jeg håper at det kommer til å bli avklart i den meldingen, for ellers risikerer vi at dette tallet på 10 000 – som jo egentlig bare er en fremskrivning av den økningen vi har hatt i foregående år, så det er langt mindre imponerende enn det høres ut til – utelukkende blir et spill med tall uten substans.
La meg så bare peke på en ting som jeg ikke fikk med i mitt første innlegg. En av de aller største utfordringene etter mine begreper når det gjelder tilbudet til den aldrende del av befolkningen, er det psykiske helsevernet. Vi har satt et ganske sterkt søkelys på manglene når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien, som er iøynefallende og himmelropende. Det er grunn til å tro at mangelen er enda større når det gjelder den aldrende del av befolkningen, bare at der er den ikke kartlagt, for der finnes ikke den nødvendige fagkunnskap, og derfor blir svært mange alminnelige fenomener som depresjoner ikkediagnostisert og ikkebehandlet hos denne aldersgruppen, til tross for at det med relativt enkel innsats kunne ha vært gjort vesentlige bedringer i livskvalitet for mange eldre mennesker.
Statsråd Sylvia Brustad [10:31:26]: For det første: De 10 000 årsverkene er ikke noe spill med tall uten substans. I den saken vi kommer med til våren, vil vi selvfølgelig redegjøre for hvordan vi har tenkt å gjøre dette. Noe av svaret er jo selvfølgelig noe som vi nå har startet på, nemlig en opptrappingsplan for mer penger til kommunene, slik at de greier å ansette flere. Men vi vil altså komme tilbake til det. Og da mener jeg at 10 000 årsverk for det første er realistisk, og det er helt nødvendig. Og så er spørsmålet hvordan vi skal få det til. Ja, for det første er vi helt nødt til å utdanne flere. Det er det ingen tvil om. For det andre trenger vi både det som nå kalles fagarbeidere, som før var hjelpepleiere, vi trenger sjukepleiere, vi trenger doktorer, vi trenger kulturarbeidere – vi trenger altså en større faglig bredde.
For kort tid siden besøkte jeg en videregående skole der de utdannet seg til det som nå heter fagarbeidere. Vi trenger flere menn inn i denne sektoren, og vi jobber aktivt med hvordan vi skal greie å rekruttere flere. Det elevene der sa til meg, var for det første at de guttene som gikk der – og det var ikke mange – følte seg litt mobbet av andre gutter. Så vi jobber med hvordan vi skal greie å få flere menn inn. De fortalte også om en rådgivningstjeneste i skolen som nesten ikke nevnte utdanning av fagarbeidere i det hele tatt. Det var liksom bare ikke noe å bry seg om. Så vi jobber nå i et ganske bredt felt – helt fra rådgivningstjenesten i skolen – med å informere om å få flere menn inn osv., og det gjelder på alle plan, selvfølgelig.
Så må vi også sørge for å få dem som ønsker det, til å gå fra deltid til heltid. Det er ganske mange i denne sektoren – og det vet jeg representanten er enig med meg i – som forteller meg daglig at de jobber i kommuner hvor de får så små brøker at det nesten ikke er til å leve av. Dette må vi forsøke å gjøre noe med for dem som ønsker det, og for dem som greier det. Det er klart at der er det et svært potensial. Så vet vi også at i denne sektoren er det mange som blir sjuke og mange som blir utføretrygdet for tidlig, særlig kvinner, fordi det blir for slitsomt. Så man har begge ytterkanter. Vi må sørge for at vi har et tilbud til dem som jobber i denne viktige sektoren, og som gjør en umåtelig viktig jobb, slik at flere greier å stå lenger i jobben – altså inkluderende arbeidsliv i vid forstand. Det er et ledelsesansvar. En av de diskusjonene vi må ta i den saken som vi kommer med til våren, og som jeg inviterer hele Stortinget til å være med og mene noe om også før det, er: Trenger vi kanskje mer ledelse i denne sektoren? Vi har flere ledere i skolen enn vi har innenfor denne viktige sektoren. En av de tingene vi må diskutere, er om vi trenger flere ledere. Jeg tror også det er noe av svaret på hvordan vi skal få flere ansatte inn og få en bedre tjeneste.
Psykisk helsevern – taletiden min er snart ute – er veldig viktig, og jeg er veldig opptatt av det. Jeg vil også gjerne få flere konkrete forslag til hva vi skal gjøre der, men noe av svaret er jo også der aktivitet, kultur, komme seg ut, treffe folk, ha noen å prate med. Jeg tror at man bare med det reduserer mange psykiske lidelser, også for eldre.
Jan Bøhler (A) [10:35:17]: Vårt utgangspunkt er at bedre kvalitet og omsorg må skapes ved å bygge ut fellestjenestene og ikke ved bruk av markedskreftene, dvs. konkurranseutsetting, eller det som med et mer pedagogisk uttrykk kalles fritt brukervalg. Hvis vi gjør eldreomsorgen til et marked der private firmaer skal konkurrere med hverandre ved å presse kostnader og effektivisere i stort og smått, fører det igjen til at man tar i bruk redskaper som minuttskjemaer, tidsmålinger, også kalt «stoppeklokkeomsorgen» i fjorårets debatt. Dette fører til et kostbart byråkrati av fakturaer, anbud, utfylling av skjemaer, bestillerkontorer osv. Hvis man samtidig kutter grunntjenestene til de eldre ned til et minimum, som hjemmehjelp én gang hver fjerde eller femte uke i Oslos bydeler, og så tilbyr de eldre som krever bedre kvalitet, å kunne kjøpe tjenester for 500 kr timen fra egen lommebok, så får vi et urettferdig system.
På et direkte spørsmål fra TV2 i valgkampen om Kristelig Folkeparti ville tillate at private selskaper skal tjene penger på eldreomsorg, så svarte heldigvis Kristelig Folkepartis leder et klart og rungende nei. Dette er viktig, for det betyr at et bredt flertall her på Stortinget mener at debatten om kvalitet i pleie og omsorg ikke skal handle om konkurranseutsetting og privatisering og såkalt fritt brukervalg, men om hvordan vi kan bygge ut fellestjenestene med bedre kvalitet. For det som er viktigere enn at brukerne får velge hvilket firma som skal komme hver fjerde eller femte uke, er om de kan få hjemmehjelp, om vi kan få satt inn ressurser nok til at de får hjemmehjelp eller hjemmesykepleie når de trenger det. Det er dette som er avgjørende. Det er avgjørende å kunne få velge å bo hjemme, få nok hjelp til å bo hjemme så lenge man ønsker, at de som er ganske skrøpelige, men kan greie seg hjemme, får heis i blokka si, at de får nok tilgang til hjemmehjelp, og at de får nok hjemmesykepleie – uten at dette har noe med størrelsen på lommeboka å gjøre.
Det er også avgjørende for tryggheten – for valgfriheten – at man kan velge å legge seg inn på sykehjem når det trengs. Her har vi fått et problem: Terskelen for å få plass på sykehjem er mange steder i landet blitt for høy. Dette gjelder bl.a. i Oslo og i Molde, som helse- og omsorgskomiteen besøkte i forrige uke. Man har fjernet køene og redusert antallet sykehjemsplasser ved å heve terskelen for å få plass på ventelistene. Det er ikke slik man skaper trygghet, reell valgfrihet og reell kvalitet for de eldre.
Et kvalitetsløft innen pleie og omsorg bør også handle om å møte nye utfordringer. Jeg tenker bl.a. på at mange eldre som ikke er på institusjon, og som har tannkjøttsykdommer som ikke er stønadsberettigede, ofte kan få kjempestore tannlegeregninger, på til sammen titalls millioner kroner, etter å ha fått satt inn kroner eller broer eller fått foretatt rotfyllinger. Da må de som har dårligst råd, altfor ofte dessverre velge den billigste løsningen, nemlig å trekke tennene. Vi må bygge opp støtteordninger for dem som får slike store regninger, slik at de får råd til en anstendig tannbehandling og ikke får sin livskvalitet kraftig forringet ved å gå tannløse.
En annen avgjørende oppgave når vi vil ha et kvalitetsløft i eldreomsorgen, blir å skape et bedre tilbud til de 70 000 hjemmeboende som ifølge en rapport fra Helse- og sosialdirektoratet i fjor høst lider av demens. Her trengs det kompetansebygging og økte ressurser landet rundt. Mange ektefeller og nære familiemedlemmer gjør en enestående innsats for sine nære som lider av demens, men de kan ofte slite tungt. Det er nå på tide å gi dem en ærlig fortjent håndsrekning, i form av bedre hjelp fra det offentlige.
Bedre kvalitet og reell valgfrihet må skapes ved at vi tilfører kommunene nye ressurser, ved at vi gir bedre rom for gode fellestjenester, og ved at vi går sammen om å løse nye oppgaver, som f.eks. bedre felles tannhelsetilbud, bedre demensomsorg, bedre transporttjenester og nok sykehjemsplasser, uten for høy terskel for inntak.
Vigdis Giltun (FrP) [10:40:11]: Interpellanten har tatt opp et veldig viktig tema, og statsråden har i sitt svar poengtert svært mange viktige områder. Men dessverre er det veldig få konkrete tiltak som har vært nevnt her. Statsråden har ikke kommet med noe som beroliger meg i hvert fall, når det gjelder de utfordringene vi står overfor.
Når man så hører Arbeiderpartiets representant for Oslo sette likhetstegn mellom konkurranseutsetting og fritt brukervalg, er det også grunn til å bli litt bekymret. Det er ikke noe som tilsier at Oslos situasjon er spesiell. Mange arbeiderpartistyrte kommuner er i samme situasjon, bl.a. Fredrikstad.
Det kan være viktig å ta et tilbakeblikk og se på hva som har skjedd. Det har vært en storstilt utbygging av omsorgsboliger, samtidig som det har vært en reduksjon i antall sykehjemsplasser. Forbedringen ligger i at dobbeltrom er gjort om til enkeltrom, og noen nye institusjoner er bygd opp. I dag er det færre som får institusjonsplass i forhold til de eldre over 80 år.
Intensjonen var at de eldre skulle få en bedre alderdom ved å få rett til selv å velge hvor lenge de ønsket å bo i egen bolig. Den valgfriheten har ikke eldre i dag. De er helt prisgitt kommunens prioriteringer. Kommunene har stått fritt når det gjelder hvordan utbyggingen skulle skje, men man har ikke tatt hensyn til behovet. Det er hensynet til økonomien som har styrt, og det har ført til at veldig mange pleietrengende i dag ikke har det tilbudet som de burde hatt. Terskelen for å få sykehjemsplass er altfor høy. Terskelen for å få omsorgsbolig er også altfor høy.
Det er store variasjoner fra kommune til kommune. Det er helt tydelig at denne forskjellen ikke gjenspeiler behovet i den enkelte kommune, men kommunenes prioriteringer. Det er uverdig at trusler om nedleggelse av sykehjemsplasser og dagtilbud og kutt i nødvendige omsorgstjenester kommer på banen hver gang kommunene skal behandle sine budsjetter. Når eiendomsskatt skal innføres eller økes, brukes også trusselen om kutt i eldreomsorgen som argument. Kommunene er pålagt et stort ansvar, og de har fått ubegrenset tillit når Stortinget kun gir rammeoverføringer for å ivareta de aller sykeste og gamle i vårt samfunn.
Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 2001 11 000 pleietrengende hjemmeboende eldre som ønsket seg hjelp, men som stod uten tilbud. Da er det et paradoks at brukerundersøkelser foretas blant dem som mottar tjenester, og ikke blant alle dem som ikke mottar nødvendige tjenester. Enkelte grupper av eldre mottok ikke hjelp verken fra kommunen eller fra private kilder, til tross for at de hadde store problemer med å utføre daglige gjøremål. I sykehjemmene ble det registrert betydelig mangel på faglig kompetanse når det gjelder våre syke og svekkede gamle.
Ifølge en nasjonal undersøkelse samme år benyttet 98 pst. av sykehjemmene tvangsmidler i strid med norsk lov hver eneste dag – i form av å dope, binde eller stenge inne gamle. Ofte fikk pasientene ikke undersøkelser, diagnoser eller behandling som de har krav på. Med kutt i antall stillinger i forhold til økningen av antall pleietrengende i tidsrommet 2002–2005 er det lite som tyder på at forholdene er bedret i dag. Kan dette kalles en eldreomsorg i framgang?
Når man ser tilbake på alle planer og dokumenter som er laget, behandlet og vedtatt de siste årene, bør man spørre seg hva som har gått galt, når mange av landets gamle i dag lever under forhold velferdsstaten Norge ikke kan være bekjent av.
En antar at det vil bli 60 pst. økning i pleiebehovet fram til 2030. Det er også et stort udekket behov for spesialister innenfor geriatri når det gjelder både sykepleiere og leger. Det brukes ett legeårsverk pr. 160 pasienter i våre sykehjem. Det tilsvarende tallet i norske sykehus er ett legeårsverk pr. 2,2 pasienter. Det er opprettet ca. 1 000 nye stillinger i sykehus i løpet av en tiårsperiode. Det tilsvarende antallet i sykehjem er null – og det er der de aller sykeste i samfunnet befinner seg.
Fastlegeordningen fungerer også dårlig når det gjelder gamle syke hjemmeboende. Her må man også finne en annen ordning, slik at de får nødvendig legehjelp.
Storsatsing på utdanning av fagpersonell må tas på alvor. Man når ingen mål ved å skrive en ønskeliste i Soria Moria-erklæringen. Det må innføres en forsvarlig bemanningsnorm når det gjelder både pleiepersonell og leger i sykehjem, og vi må få et framtidsrettet finansieringssystem for tjenestene. En likeverdig og god helseomsorg i hele landet kan ikke være avhengig av lokale prioriteringer og svarteperspillet mellom kommunene og staten. Dagens finansieringsform er lite framtidsrettet og har bevist at den ikke sikrer eldre et likeverdig og tilfredsstillende tilbud.
Fremskrittspartiet har fremmet et Dokument nr. 8-forslag hvor vi ber Regjeringen legge fram en plan for omlegging av norsk eldreomsorg der staten får ansvaret for at pengene følger brukeren og dekker utgiftene til omsorgen. Vi ser fram til behandlingen av dette forslaget og håper at noen utslitte kjepphester kan settes på stallen, slik at brukernes rettigheter sikres, og at de eldre kan få tryggheten tilbake.
Sonja Irene Sjøli (H) [10:45:29]: Høyres mål er å fremme verdighet, livskvalitet og selvstendighet i alderdommen. Alle mennesker er like mye verd, uansett hvor i livsløpet man befinner seg og hvilket funksjonsnivå man har. Det er i dette perspektivet vi skal utforme helse- og omsorgstjenestene.
For en tid tilbake besøkte jeg et sykehjem hvor det hang en tavle på veggen. Der stod det: «Omsorg er ikke gitt før den er mottatt og opplevd som omsorg.» Omsorgstilbudets kvalitet avhenger av om eldre opplever å bli tatt på alvor og bli behandlet med den respekt de fortjener. Også eldre på sykehjem må ha mulighet til å ta personlige valg.
En dame som bodde på sykehjem, som jeg kjente godt og besøkte ofte, sa følgende – og jeg vil si til ettertanke: «Dette er jo hjemmet mitt. Jeg vil ha mulighet til å kontrollere mitt eget liv, selv om det skjer fra sengen. Jeg vil ha mulighet til å kjenne den basale tryggheten ved at noen er nær, virkelig nær, når smerten, angsten og ensomheten melder seg. Og skulle så skje at glemselshavet drukner min erindring, så la meg ikke ha mer å forholde meg til enn jeg mestrer.» Det var hennes valg. En annen ville kanskje valgt noe annet.
En sentral utfordring for framtidens helsetjenester er hvordan vi kan behandle pasienter med aldersdemens bedre enn i dag. Aldersdemens er den lidelsen som fører til flest år med alvorlig funksjonstap på slutten av livet, og som krever flest ressurser fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Om lag 60 000–70 000 har denne alvorlige lidelsen, og tre av fire sykehjemsbeboere er rammet. Forekomsten øker med stigende alder. Det økende antallet eldre vil føre til en sterk økning i antallet aldersdemente. Det er vi forberedt på.
Omsorgstiltak kan bedre pasientenes funksjonsevne noe. Dette skjer i form av tilpasset aktivisering, miljøterapi, hukommelsestrening og innøvelse av mestringsteknikker. Det siste har dokumentert effekt i forhold til å opprettholde dagliglivets funksjoner og redusere angst hos pasientene. De medisinske behandlingsmulighetene er imidlertid begrenset.
Et gjennombrudd i den medisinske forskningen på aldersdemens kan gi bedre behandlingsmuligheter og dermed få avgjørende betydning for livskvaliteten til mange pasienter og deres pårørende. Videre kan dette redusere behovet for omsorgstjenester og dermed være av stor samfunnsøkonomisk betydning.
Vi vet at om lag halvparten av alle demente bor hjemme, mens bare 4 pst. har et tilrettelagt tilbud. Det viser hvilken stor utfordring vi har foran oss. Kommunene må stimuleres til å sikre et bedre tilbud til hjemmeboende, for å gjøre det mulig for dem å bo hjemme så lenge som mulig. Her var statsråden inne på mange gode tiltak som jeg synes vi skal støtte opp under.
Den omsorgen som familier og frivillige står for, anslås å være like omfattende som det offentlige tilbudet, som også Inge Lønning var inne på. I utformingen av framtidens omsorgstjenester må vi også fokusere på pårørende. Dementes pårørende opplever ofte en svært krevende livssituasjon, der de ser personlighetsforandringer hos sine nærmeste samtidig som de står overfor krevende omsorgsoppgaver. De pårørende bør få bedre tilbud om veiledning og støtte. Jeg vet at Nasjonalforeningen for folkehelsen arrangerer pårørendeskoler, som er et eksempel til etterfølgelse i så måte.
Pleie- og omsorgstjenestene har også fått mange flere og ulike brukere. Fortsatt snakker vi ofte om eldreomsorgen, men pleie- og omsorgstjenesten gir bistand til personer i ulik alder, ulik livssituasjon og med svært ulike behov. Personer med psykiske lidelser og/eller rusproblemer er blant dem som trenger bistand fra kommunen til å klare dagliglivets gjøremål. Noen trenger bistand i korte perioder, andre hele livet. Personer med nedsatt funksjonsevne er blant de brukerne som trenger livslang hjelp. Hensynet til disse brukerne må være med i diskusjonen om utformingen av framtidens omsorgstjenester.
Lars Egeland (SV) [10:50:34]: Interpellanten reiste vel egentlig ikke noen generell diskusjon om eldreomsorgspolitikk, men – slik jeg oppfattet det – en diskusjon om kvalitet og kompetanse i framtiden, knyttet til nettopp det at det blir flere eldre, og at det blir færre i arbeidsstyrken.
Jeg vil ikke være med på en svartmaling av situasjonen for de gamle. I likhet med interpellanten er jeg enig i at alderdom er en naturlig tilstand – den er bedre enn alternativet – og vi har mange friske eldre som økonomisk er godt stilt. Generelt sett er det ikke slik at de eldre er samfunnets svakeste gruppe. Men, selvfølgelig, mange trenger hjelp. Vi har en utfordring i at vi trenger flere hender i omsorgsarbeidet. Men ikke bare det: Det må være medarbeidere som er kvalifiserte, kompetente og ikke minst motiverte. Vi trenger selvfølgelig en god organisering, slik at ressursene brukes til omsorg og ikke forsvinner i byråkrati eller gråsoner mellom forvaltningsledd.
Jeg tror – i likhet med interpellanten – at det mest kritiske ikke vil være antallet leger eller sykepleiere, men at det vil være antallet ufaglærte. De ufaglærte i omsorgssektoren er en gruppe som atskiller seg fra andre ved at når de slutter i en stilling, er det sjelden de går over til andre stillinger i samme sektor; svært ofte går de over på uføretrygd, eller de slutter i omsorgssektoren for å gå over til andre sektorer og stillinger der. Det er viktig å hindre dette når 40 pst. av de ansatte innenfor eldreomsorgen er ufaglærte. Det er nødvendig å arbeide for å beholde disse menneskene i yrket og gjøre omsorgsyrket attraktivt for flere.
Jeg vil peke på et lite knippe av virkemidler som kombinerer rekruttering, arbeidsforhold og kompetanse. Det er ting som hører sammen. Men først: Kommuneøkonomien er selvfølgelig viktig. Dette har Regjeringen allerede tatt fatt på. Økt omsorg forutsetter at vi har en kommunal sektor med tilstrekkelige ressurser. Og det er nødvendig, ikke minst for at kommunene skal gi ufaglærte mulighet til å øke kompetansen sin gjennom å tilby lærlingplasser som omsorgsarbeidere. Det er et forferdelig viktig arbeid, som jeg håper kommunene blir satt i stand til å følge opp.
Vi må bidra til å heve statusen til dem som arbeider i omsorgssektoren. Det skjer selvfølgelig gjennom lønn, det skjer gjennom arbeidsbetingelser, men kanskje skjer det først og fremst gjennom fagutdanning. Utdanning og økt kompetanse vil hjelpe oss til å oppnå det interpellanten etterspurte, økt kvalitet i tjenesten, og bidra til at folk blir værende i jobbene sine.
Det er mye som tyder på at arbeidsforholdene for omsorgsarbeidere gjør at mange sliter seg ut og ofrer helsen for jobben. Det har å gjøre med rotteracet som følger av ensidig fokus på produksjon, trussel om privatisering og dårlig kommuneøkonomi. Jeg mener at fokuset må være like mye på kvalitet som på kvantitet, og for å hindre utbrenthet og yrkesslitasje tror jeg at et forsøk med 6-timersdagen kan ha stor betydning for å bidra til å holde folk i arbeid. Jeg tror altså, i motsetning til representanten Lønning, at 6-timersdagen kan vise seg å være en del av løsningen og ikke en del av problemet. En av utfordringene der er imidlertid at vi må sørge for at de som i dag går i deltidsstilling, ikke reduserer stillingsbrøken sin ytterligere.
Løsningen ligger i hvert fall ikke i det såkalte frie brukervalget, som forutsetter en dyr byråkratiske bestiller-/utførerorganisering, en privatisering med en dertil hørende økt bruk av stoppeklokke. Løsningen ligger i et krav om økt fleksibilitet i samarbeid med de ansatte, hvor målet ikke er å lage brutale tilstander som skyver folk ut av omsorgsyrket, men at de blir værende som erfarne og motiverte medarbeidere som har mye omsorg å gi i yrket.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:55:10]: Alle fortjener en verdig alderdom. Og eldre som er avhengig av hjelp, har rett til individuelle tilbud som ivaretar deres integritet og verdighet.
Mye er bra i norsk eldreomsorg; ikke minst gjør mange av dem som jobber med og for våre eldre, en fantastisk innsats. Men eldreomsorgen står overfor betydelige utfordringer over tid: Fram mot 2050 vil antallet personer over 67 år fordobles.
I 1997 gikk de politiske partiene på Stortinget sammen om en handlingsplan for eldreomsorgen. Den ble på mange områder en suksess. Riksrevisjonen har satt sitt tydelig stempel på den i så måte. Planen har gitt nesten 39 000 nye plasser i sykehjem og omsorgsboliger. Det er i dag langt flere sykehjems- og omsorgsboligplasser pr. eldre over 80 år enn i 1998, og eneromsandelen har gått betydelig opp.
Men eldreplanen fra 1997 var i stor grad en bygningsreform. Nå trenger vi en omsorgsreform med vekt på innhold og kvalitet. Kristelig Folkeparti har derfor tatt til orde for et nytt og bredt forlik og et felles løft for en verdig eldreomsorg: en eldrereform 2. Vi gjorde tidligere i år en henvendelse til samtlige politiske partier om dette, og vi har fått positive tilbakemeldinger fra alle.
Alle partier ønsker en bedre eldreomsorg. Det kan være uenighet om enkelte virkemidler, og debatten her i dag har illustrert det. Men vi må ikke konstruere uenighet som ikke finnes, og vi må i hvert fall ikke lage en konfrontasjon for konfrontasjonens skyld på et område som skriker på så mye politisk kløkt, kreativitet og handlekraft som dette feltet gjør. I stedet bør vi gå sammen i en tverrpolitisk dugnad for et kvalitetsløft i eldreomsorgen. Det er svært gledelig at statsråden i Stortinget i dag har sagt klart fra at Regjeringen ønsker et slikt samarbeidsløft. Sammen kan vi bygge en omsorgstjeneste som er bedre i stand til å møte den enkeltes behov og framtidens behov. Jeg er også veldig glad for at statsråden her i dag har varslet at hun vil ta initiativ til en dialog med partiene før Regjeringen legger fram sitt forslag for Stortinget i juni. Samarbeidet bør så avklares endelig under behandlingen av saken her i Stortinget til høsten. Det vil gi eldre, pårørende, kommuner, ansatte og utdanningsinstitusjoner klare holdepunkter for hva de kan vente seg framover. Det gjør at vi får en bedre, mer målrettet og mer planmessig framrykking på dette feltet.
I en ny eldrereform må vi først og fremst sikre at det blir flere hender, omsorgsfulle og kvalifiserte hender med tid for hver enkelt. Derfor må vi øke rekrutteringen og styrke kompetansen for alle typer personell.
For det andre må vi heve kvaliteten i tjenestene. Vi må møte behovet til den enkelte bruker og pårørende. Og vi må, som interpellanten var inne på, sikre det bl.a. gjennom bedre organisering, bedre sammenheng i tjenesten.
For det tredje må vi løfte fram den frivillige og familiebaserte omsorgen. Omsorgslønnsordningen bør styrkes, og avlastningstilbudet for pårørende som selv tar ansvar for sine pleietrengende eldre, må bli bedre. Vi har ikke råd til å la det være.
For det fjerde må vi utvide kapasiteten ytterligere. Vi må sørge for at pleietrengende eldre slipper å vente i lang tid for å få dekket sine nødvendige behov. Og vi må sørge for at de som skrives ut etter sykehusopphold, vet at de har et tilbud som samsvarer med det behovet de har. Her syndes det dessverre grovt i mange enkelttilfeller. Det er et manglende ledd, en manglende sammenheng, i tjenestekjeden vår som vi er nødt til å gripe fatt i, og Wisløff-utvalget har pekt på noen muligheter. Jeg er glad for at statsråden i dag har varslet at hun arbeider målrettet og også har satt ned en egen arbeidsgruppe som jobber med oppfølgingen av dette.
Kvalitet koster. Vi kommer ikke utenom at et krafttak for kvalitet i eldreomsorgen vil koste. Det må bevilges penger over statsbudsjettet til dette, og jeg vil si at om nødvendig bør man også øremerke midler til kommunene. Vi satset 40 milliarder kr på den tidligere planen. Den nye planen bør minst ligge på et lignende nivå.
Et slikt nytt eldreløft krever en forpliktende plan, ikke en ny utredning fra Regjeringens side. Derfor håper jeg at Regjeringen vil komme med en proposisjon, ikke bare en stortingsmelding. Den bør Stortinget få før sommeren, og de første skritt bør tas i statsbudsjettet for 2007. Da er vi i gang med noe som dette stortinget kan være stolt av å ha vært med på, og jeg er veldig glad for at signalene så langt tyder på at interpellanten får rett: Vi vil løfte i flokk.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:00:30]: Statsråden viser i sitt svar hvor viktig det er å ha en bred tilnærming når vi snakker om eldreomsorg. I den offentlige debatten som med jevne mellomrom reises om eldreomsorgen, er det ofte fokusert på den institusjonsbaserte omsorgen, og ofte på mangelen på institusjonsplasser og hvor vanskelig det er å få plass. Det er en uverdig situasjon, derfor har flertallsregjeringen bestemt å videreføre den gunstige finansieringsordningen for sykehjemsplasser for kommuner med lav dekningsgrad også etter 2007. Det er klart at vissheten om at det er en sykehjemsplass, er viktig for den pleietrengende og for de pårørende – at det er en plass når en kommer dit hen at en har behov for det. Men samtidig er det viktig å understreke at det faktisk bare er om lag en fjerdedel av gamle over 80 år som blir beboere på institusjon. Resten bor hjemme med forskjellig omsorgsbehov, fra å greie seg sjøl uten hjelp utenfra fordi familie og pårørende stiller opp, til behov for hjemmehjelp eller bruk for tung hjemmesykepleie.
Når Statens helsetilsyn i en rapport påpeker at tjenestemottakerne har fått redusert sitt tilbud med begrunnelse i stram økonomi, og ikke som følge av endrede behov hos brukerne, understreker det hva Senterpartiet gjentok mange ganger i forrige stortingsperiode: Det er stor underfinansiering av kommunene i forhold til de økende behovene.
Den store feilen mange gjør når vi snakker om eldreomsorg, er å tenke grupper av gamle. Som gammel tilhører en et nabolag og et lokalsamfunn. Da er det avgjørende at kommunene sammen med frivillige lag og organisasjoner tilrettelegger for et mangfold av tilbud som også gamle mennesker med forskjellige interesser og funksjonsnivå kan delta i – at kinoen er tilgjengelig, at kirkeskyssen er på plass, at eldrerådet aktivt blir tatt med i planlegging og drift av eldresenteret, at kommunenes omsorgstilbud omfatter dagtilbud for hjemmeboende gamle som synes dagene blir lange og ensomme, at demente hjemmeboende kan få god oppfølging av kvalifisert personale med dagtilbud, og som avlastning for pårørende. Det er på denne bakgrunn flertallsregjeringen i Soria Moria-erklæringen, under området «Eldre», sier:
«Regjeringen vil videreutvikle eldreomsorgen slik at et økende antall eldre skal ha gode muligheter for livskvalitet og utfoldelse. Tilbudet skal være tilpasset den enkeltes behov.»
Det er, slik statsråden sier, påvist at vi trenger flere hender i eldreomsorgen. Det synes jeg de fleste her i Stortinget også sier. Regjeringen har som mål å øke antall årsverk med 10 000 i forhold til 2004-nivået. Samtidig er det avgjørende at ansvarlige kontinuerlig gjennomgår organiseringen av omsorgsfeltet. Forskning på eldres levekår, eldres helseproblemer og hvordan omsorg kan forbedres, er en forutsetning for at kvaliteten heves. Vi trenger mye forskning på dette området. Dette er prioritert av Regjeringen.
Videre skal kommunene settes i stand til å videreutdanne og etterutdanne pleie- og omsorgspersonale, slik at nødvendig kompetanse kan styrke kvaliteten. Jeg har vært rundt i mange kommuner og snakket både med ledere innen omsorg og med politikere. De er faktisk veldig opptatt av at personalet skal være kvalifisert, og de ser at det er åpenbare mangler mange steder. Utdanningsinstitusjonene som kan gi både differensierte og desentraliserte tilbud, blir faktisk viktige medspillere i denne sammenhengen.
Når det gjelder samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, som interpellanten tar opp, sier regjeringserklæringen at lokalsykehusene skal ha en sentral rolle for eldre og sikre nærhet til tjenestene, videre i å øke antall spesialister i geriatri. Her ser vi faktisk en veldig positiv utvikling – flere i legestanden søker til dette spesialområdet. Samtidig er det å sikre en finansieringsordning for lokalsykehusene som tar høyde for eldre med sammensatte lidelser, også et viktig virkemiddel.
Jeg synes innleggene så langt i salen vitner om at vi skal få til mye bra, og at vi skal få en eldreomsorg som det faktisk kan skinne av i framtiden.
Gunvald Ludvigsen (V) [11:06:01]: Å ha ei verdig eldreomsorg er ei av dei viktigaste oppgåvene i eit samfunn. Med eit aukande tal eldre vil utfordringane knytte til ei god og verdig eldreomsorg bli stadig større. Det er ikkje spøk når vi snakkar om auking. Ser ein – som det har vore nemnt – på framskrivinga av befolkninga i Noreg framover, vil talet på eldre eldre, dvs. dei som er over 80 år, nærast auke eksplosjonsarta. Vi snakkar om ein auke på 300 000, eller 150 pst., frå 2020 til 2050. Det er enorme tal – store utfordringar altså.
Fleire eldre eldre betyr fleire sjuke eldre, fleire eldre med demens, fleire eldre med angst og depresjonar og fleire kronikarar. Dette er bakteppet som utgjer framtidas utfordringar innan eldreomsorga, og som krev – som det har vore nemnt både av statsråden, interpellanten og fleire talarar – eit felles nasjonalt løft for ei eldreomsorgssatsing.
Venstre er oppteke av å sjå enkeltindivida. Høg alder må ikkje automatisk koplast til stort omsorgsbehov. Eldre har – som andre – ulike behov, og tilboda og ytingane som eldre menneske skal få, må i størst mogleg grad tilpassast den enkelte. Dei som får vanskar med å klare seg sjølve, må i den grad dei er i stand til det, få velje mellom heimebasert omsorg, eldrebustader i tilknyting til fellestenester og institusjonsbasert omsorg.
Venstre vil innføre ein omsorgsgaranti for å kvalitetssikre eldreomsorga og sikre den enkelte sine rettar. Alle som treng hjelp i kvardagen, må få nødvendig bistand når dei treng det. I ein slik garanti må det inngå tilgang til medisinsk kompetanse, verdig omsorg, fungerande tryggleiksalarm, transportteneste, heimehjelp, valfridom, eige rom på institusjon og ikkje minst ei verdig omsorg ved livets slutt.
Ei av utfordringane – og utbetringspotensialaet, trur eg – er, slik interpellanten var inne på, ei styrkt samhandling mellom dei ulike tenestenivåa. Ikkje minst gjeld det samhandlinga mellom spesialisthelsetenestenivået og primærhelsetenestenivået. At betre samhandling verkeleg er eit forbetringsområde og eit område for betre ressursutnytting og sikrare og betre tenester, fekk helse- og omsorgskomiteen stadfesta i våre møte med representantar frå helseforetak – vi har vore i Helse Midt-Noreg – og i møte med Statens helsetilsyn.
Skal vi klare å utvikle dette og få ei betre samhandling, trur eg det er eit viktig moment at finansieringsordningane i samhandlingsrommet må forbetrast. I dag er det f.eks. slik at fornuftig arbeid av spesialistar på primærhelsetenestenivået – altså spesialistar som reiser ut frå f.eks eit distriktspsykiatrisk senter til kommunane – i utgangspunktet må utførast gratis. I ei tid med tøffe budsjett for dei enkelte helseforetaka vil ei slik nullprising føre til ei vegring mot å delta i slik – medisinsk sett – rett spesialistbruk. Kommunane på si side vil ikkje ha eit incitament til å forbetre tenestene sine på f.eks. psykiatriområdet, så lenge dei får gratishjelp frå spesialistane. Summa summarum blir det ei mistilpassing på grunn av manglande prising på dette området.
Venstre meiner at eit sterkt offentleg helsevesen under demokratisk styring er den beste garantien for at dei tilgjengelege helseressursane blir brukte til å skape eit likeverdig tilbod, med prioriteringar på eit medisinskfagleg grunnlag. Men i tillegg til eit offentleg helsevesen bør det vere plass for private aktørar som eit supplement til det offentlege. Venstre sin lojalitet ligg ikkje hos tenesteutøvaren, verken hos den offentlege eller den private, men hos brukaren. I dette tilfellet er det hos dei eldre som treng omsorg.
Venstre ser eit stort behov for at det blir fokusert mykje meir på dei sjukdommane som spesielt rammar eldre, nettopp for at ein i framtida skal ha nødvendig kompetanse for å behandle alle dei som blir sjuke. Kompetanse i denne sammenhengen gjeld spesielt nok sjukepleiarar, spesielt sjukepleiarar med spesialutdanning i geriatri og psykiatri, og sjølvsagt legar som er utdanna innanfor dei same fagfelta. (Presidenten klubbar.)
Unnskyld president, eg har ikkje sett lyset! (Munterheit i salen.)
Eg får avslutte.
Sonja Mandt-Bartholsen (A) [11:11:47]: Interpellanten tar opp en sak som Arbeiderpartiet selvfølgelig også er opptatt av, nemlig god kvalitet i pleie- og omsorgssektoren.
Kvalitet er bl.a., som nevnt før i dag, kompetanseoppbygging for dem som skal jobbe der. Vi trenger fagfolk. Når vi skal bygge hus, vil vi ha fagfolk som kan bygge det, og når vi skal ha noen til å stelle våre gamle pleietrengende, må vi også ha fagfolk. Vi må ha folk med kunnskap innen pleie, helse og etikk. Mange ufaglærte gjør en kjempejobb. Men alle vet at det å ha kunnskap og kompetanse og vite hvorfor en gjør ting, gjør at hverdagen og arbeidet blir lettere for alle. Det å observere, det å ha kunnskap om helse kan forebygge og hindre unødige sykehusinnleggelser. Kunnskap er viktig ikke minst for å unngå sykemeldinger og utbrenthet hos ansatte, som også er et problem blant folk i helsesektoren.
En sterk kompetanseoppbygging, som f.eks. høyskoler og fagskoler kan gi, er et viktig ledd i dette. Det er nødt til å legges til rette for, slik statsråden sa, at flest mulig blir påvirket til å gå den veien.
En annen måte å få flere folk innen pleie- og omsorgssektoren er selvfølgelig å tilby dem som jobber, heltidsstilling. Det er en kjent sak at det er flust med deltidsstillinger – mange små brøker, av forskjellige grunner. Men det bør være sånn i 2006 at de som ønsker heltidsstilling, skal få det. Samtidig som folk får en jobb de kan leve av, får vi også flere hender i arbeid. Tilknytning og kontinuitet på arbeidsplassen øker også kvaliteten og gir de eldre tryggere rammer ved at de oftere møter samme personell.
Dette henger sammen med kommuneøkonomi, som denne regjeringen har begynt å rette opp. Den innstrammingen som interpellantens parti selv har vært med på i kommunesektoren, påvirker selvfølgelig hvor mange stillinger som vil bli satt av til pleie- og omsorgssektoren. Det tar flere år å bygge det opp igjen. Nedbygging skaper ikke kvalitet, men gir kun den mest nødvendige pleie.
Ett av de tilbudene som er blitt kuttet, som også statsråden nevnte, er aktivitetstilbudet til de eldre. Her har også Fremskrittspartiet vært med på å kutte en del i kommuneøkonomien. Representanten Giltun sa i sitt innlegg at hun er bekymret for det, og det skjønner jeg godt. Det er veldig mange som bruker det som dagtilbud, og det er noe som vi håper kan komme tilbake, for det er forebyggende tiltak. Det gleder og beriker hverdagen for den enkelte, og det betyr kvalitet. Det kan også gjøre at folk kan bo hjemme lenger, og at livet får mye mer mening og innhold. Det gjør også at de pårørende som har pleieansvar, får et pusterom, som også de trenger.
Eldresenter med mattilbud i forbindelse med sykehjem gir også kvalitet og helse. Det at eldre får god ernæring, vil gjøre at de holder ut lenger der de ønsker å bo – hjemme, kanskje – og hvis de får den muligheten, holder de seg friske lenger.
Vi ser med glede at de undersøkelsene som er gjort etter at vi økte kommunebudsjettet for 2006, viser at de fleste kommunene brukte penger på å styrke innsatsen for eldre og skole. Det var akkurat det vi håpet på, og det vil på sikt gi et kvalitetsløft og en valgfrihet for våre eldre.
Erna Solberg (H) [11:15:45]: Det forrige innlegget kunne gitt meg grunnlag for en femminutters runde om kommuneøkonomiens utvikling de siste fire årene. Jeg har bare lyst til å konstatere at kommunesektorens balanse er betydelig opprettet med de regnskapene som kommer for 2005.
Det er blitt betydelig flere ansatte i eldreomsorgen og i omsorgssektoren generelt i løpet av den siste fireårsperioden, men det er større vekst for dem under 67 år enn for dem over 67 år. Den forrige regjeringen gjorde en del ting for de tunge brukerne – funksjonshemmede og andre – som førte til en betydelig forbedret kvalitet. Det betyr ikke at det ikke er problemer innen eldreomsorgen, og det kommer fortsatt til å være en lang utviklingsfase fremover hvor vi er nødt til å se på både hvordan vi samhandler, og hvilke tiltak som må til.
Jeg tror at rekruttering er viktig, men ved siden av rekruttering er det viktig å se på kvaliteten og på om vårt eldreomsorgstilbud er godt nok tilpasset de ulike grupper eldre vi har. Bondevik-regjeringen hadde planer om å varsle Stortinget om at den ville komme med en stortingsmelding om kvalitet i eldreomsorgen. Et viktig grep for oss vil være, og må være, å bygge opp merkunnskap på området geriatri og på området demens, og å se på hvordan vi kan få god nok tilpasning av tilbudene, særlig rettet mot de demente.
Jeg har lyst til å si at der har vi ofte veldig mange gode lokale eksempler. Vi har eksempler på at kanskje ikke bare hjemmebaserte tjenester er løsningen for demente i en tidlig fase. Kanskje er det slik at vi trenger noen flere bokollektiv, noen flere muligheter som gir demente det tilsynet de ofte mangler. Demente trenger ikke nødvendigvis pleie, men de trenger tilsyn, fordi de er i en situasjon hvor de fort kan gjøre noe i sitt liv som vil skade dem selv, og fordi de rett og slett begynner å bli forvirret. Derfor er det viktig å se på tilbud mellom den vanlige institusjonen og de hjemmebaserte tjenestene, som bærer preg av det, men som samtidig gir et tilsynselement. Jeg har vært og besøkt et i Stjørdal og et i Steinkjær, og jeg registrerte at det bl.a. var flere damer som trodde de var på husmorferie på tredje året. Ingen fortalte dem at de egentlig ikke kunne reise hjem. De pleide vanligvis å si at de ville reise hjem til frokost, men om kvelden sa de at de tok en natt til. Det sier noe om perspektivet deres, men det gir en trygghet for de pårørende og en trygghet for dem selv i en fase før de har behov for den omsorgen og den pleien som ligger i en vanlig institusjon innen eldreomsorgen.
Men så er det andre viktige områder som jeg tror vi må ta på alvor, og det er samhandlingen mellom første- og andrelinjetjenesten. Det er ikke et særsyn for eldreomsorgen. Innen nesten alle omsorgssektorene våre dreier det seg faktisk om samhandling mellom første- og andrelinjetjenesten. Jeg har selv jobbet mye med dette, knyttet til bostedsløshetsprosjektene, hvor samhandlingen – for rusmisbrukere, for psykiatriske pasienter og for folk som kommer ut av fengsel – er en viktig del når det gjelder hvordan vi skal klare å få til gode tilpassede tilbud til dem som har det dårligst. Men da er det også viktig å ha rom for det. Og der er jeg enig med Venstres representant som sier at vi må nok også være utradisjonelle i hvordan vi finner frem til finansieringsformer. I landet vårt er det veldig forskjellig. Det som er gode samhandlingstiltak i de store byene, vil ikke nødvendigvis være det samme i distriktskommuner i Norge. Kompetansen og muligheten for å ta tunge brukere tilbake, f.eks. innenfor eldreomsorgen, vil være litt mindre i en del distriktskommuner enn det kanskje vil være i større kommuner med større og bredere kompetanse.
Det er viktig å si at vi kanskje har en unik mulighet til å bruke det miljøet vi har innenfor telemedisin, til å gi f.eks. god distriktsbasert eldreomsorg til en del av dem som flytter fra andrelinjetjenesten tilbake til førstelinjetjenesten, men trenger oppfølging som ut fra geografiske forhold vanskelig kan gis like godt alle steder i landet.
Så har jeg lyst til å gi en liten anbefaling til statsråden. Kommunaldepartementet finansierte et par år et prosjekt i Kristiansand kommune som dreide seg om innsatsstyrt finansiering i eldreomsorgen. Det var et lokalt prosjekt, men vi syntes det var interessant å se hvordan dette ville fungere. Et av de resultatene som de påpekte i sin foreløpige rapport, var den organiseringen de fikk ut av det internt i sin kommune. Det var betydelig bedre samhandling mellom dem som utmålte hvilken hjelp man skulle ha i kommunen, og dem som skrev ut ved sykehuset. Det var ikke hovedformålet, men de fant altså selve organiseringsmodellen. De fant en sideeffekt: Fordi det var et stabilt antall personer som hele tiden fulgte opp de menneskene som skulle skrives ut, og laget en oppskrift i kommunen for hvordan dette skulle følges opp, fikk de til en betydelig bedre samhandling. Derfor vil jeg få lov til å anbefale – jeg har skjønt at Regjeringen skal ut og reise – at statsråden tar en kikk på dette og ser om ikke det er et godt eksempel til etterfølgelse.
Laila Dåvøy (KrF) [11:21:20]: Innhold og kvalitet i eldreomsorgen er blitt satt på dagsordenen, og mange engasjerer seg i debatten både i og utenfor denne sal. Det er positivt og lover godt for en eldreplan 2, som Kristelig Folkeparti har tatt initiativ til.
Etter dette initiativet og framleggelsen av et Dokument nr. 8-forslag om etiske komiteer, fra meg og to andre representanter fra Kristelig Folkeparti, har jeg fått mange enkeltinnspill fra ulike deler av landet. Det er tydelig at mange er opptatt av eldreomsorgens innhold, og også av etiske spørsmål. En sykepleier begynner sitt brev med følgende setning: Jeg fikk lyst til å fortelle litt om mine opplevelser på sykehjem gjennom ca. 30 år, slik at du enda mer vil forstå nødvendigheten av en slik komite. Hun forteller så om flere enkeltepisoder, knyttet til det hun har opplevd som uverdige situasjoner for enkeltpasienter. Ikke minst går det på holdninger i personalgruppen, til hverandre og til pasienter. Men hun forteller også om gode medarbeidere som har forsøkt å melde fra om uverdige forhold, og som ikke har fått særlig gehør for det.
Ansatte gjør i dag en fantastisk innsats, dag etter dag, år etter år, faglærte som ufaglærte. Mange forteller om hektiske dager der de føler at de ofte ikke strekker til. Det var så mye mer de ville gjort. Vi vet også at pleie- og omsorgssektoren er kjennetegnet av et forholdsvis lavt formelt utdanningsnivå. Flere har vært inne på det her i dag. Spesielt er dette en utfordring i sykehjemssektoren, som får stadig flere kompliserte og faglig krevende oppgaver å løse. Og nettopp i denne sektoren ser jeg et behov for langt flere ansatte med helsefaglig og sykepleierfaglig kompetanse. Jeg tenker primært på leger, sykepleiere og hjelpepleiere. Men også andre grupper, som ergoterapeuter, fysioterapeuter og aktivitører, er viktige yrkesgrupper dersom vi skal gi bredde og innhold i eldreomsorgen på alle plan. Også prester er nødvendige for dem som har eksistensielle og åndelige behov. Og statsråden har selv i dag nevnt en annen gruppe: kulturarbeidere.
Mennesker som er totalt avhengig av profesjonelle medarbeidere for å kunne få tilfredsstilt sine grunnleggende menneskelige behov, er sårbare. Det må skapes et klima der absolutt alle, pasienter, pårørende og ansatte, på en legitim måte kan ta opp og sette ord på etiske problemer og dilemmaer i hverdagen på sykehjemmet. Klarer man å skape et etisk bevisst klima med hvert enkelt menneske i fokus, vil dette få stor betydning for kvaliteten på omsorgen som utføres. Dette er noe av bakgrunnen for forslaget om å opprette etiske komiteer på sykehjem eller i kommunene. Vi får en egen debatt om dette senere. Etiske komiteer er ikke et nytt fenomen. Helseforetakene våre har allerede erfaringer som vi kan dra nytte av. Ett positivt resultat av etiske komiteer i helseforetakene er at komiteene har tatt initiativ til og deltatt i utarbeidelse av retningslinjer på etisk vanskelige områder på den enkelte arbeidsplass.
Jeg er svært glad for den enighet det ser ut til å være om fokus på innhold og kvalitet i eldreomsorgen. Men eldre er ingen ensartet gruppe, derfor må fokuset i en ny eldreplan være rettet både mot de sykeste eldre og mot andre med mindre omfattende hjelpebehov og helsebehov.
Kristelig Folkeparti er rede til å bidra konstruktivt og kreativt i et nytt tverrpolitisk løft for eldreomsorgen.
Harald T. Nesvik (FrP) [11:25:52]: Det har vært mange gode og viktige innlegg i denne saken. Det er prisverdig av interpellanten å reise denne problemstillingen, ikke minst er det viktig å få reist denne problemstillingen på dette tidspunktet, nettopp fordi man har varslet at man skal komme tilbake med en sak knyttet til det som har med innholdet og kvaliteten innenfor pleie- og omsorgssektoren å gjøre. Dette er veldig viktig, for signalene som er kommet etter at handlingsplanen ble innført og gjennomført – vi er for så vidt ferdig med den, tiden er gått ut – og mye av kritikken knyttet til den, er at vi har fått en boreform og ikke en eldrereform. Handlingsplanen har båret preg av det bygningsmessige og antall boenheter, istedenfor å legge vekt på innholdet i disse boenhetene. Dette er altså en kritikk som vi må ta innover oss når vi skal jobbe videre fram mot det neste målet, som da må gå på selve innholdet.
Jeg vil også bare imøtegå litt det som Sonja Mandt-Bartholsen var inne på i sitt innlegg, at man har – jeg holdt på å si – redusert kommuneøkonomien. Det er ikke riktig. Det har vært en økning av kommuneøkonomien hvert eneste år. Man må ikke prøve å framstille det som om kommunene har fått mindre bevilgninger – det er ikke korrekt – i de årene vi har bak oss.
Men kanskje noe av det viktigste som det må fokuseres på, er samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Vi finner veldig mange konflikter der. Det ligger ferdigbehandlede pasienter på sykehusene som grunnet manglende tilbud ute i kommunen blir liggende og tar opp plasser i spesialisthelsetjenesten, altså det desidert dyreste nivået vi har, kontra at de kan få et tilbud ute i kommunen, der man skal ha tilbudet, med en pleiefaktor i henhold til det behovet pasienten har.
Videre er det en viktig diskusjon som er kommet knyttet til antall legeårsverk i sykehjemmene. Jeg håper dette blir tatt på alvor. Dette ble rapportert i forbindelse med St.prp. nr. 1, knyttet til hvorvidt man skulle ha en norm for antall legeårsverk. Jeg tror det er viktig at vi tar opp igjen den debatten og sørger for at legedekningen i sykehjemmene kommer på plass – og på et langt høyere nivå enn det som er tilfellet pr. i dag.
Videre håper jeg at statsråden tar med seg at vi kanskje også bør se på selve finansieringssystemet knyttet til eldreomsorgen og pleie- og omsorgssektoren, når vi nå skal se på det som har med innhold å gjøre. Når det gjelder om det kan være viktig og riktig å gi sterkere rettigheter knyttet til det enkelte menneske og det behov en har for pleie- og omsorgstjenester, kan man se på det som går på RUG-systemet, altså Resource Utilization Group, og hvorvidt pleiefaktor skal utløse penger i form av en innsatsfaktor.
Her er det veldig mye som vi må gripe fatt i, og jeg tror det ikke minst er grunn til å skjele til hvordan vi kan finne den rette samhandlingsarenaen, og hvordan vi kan klare å få på plass at man skal ha det beste nivået i forhold til den enkelte pasients behov, ikke nødvendigvis bare at man får tilbud om en omsorgsplass, og så får man høre: Du har i hvert fall fått et tilbud. Vel, det er faktisk innholdet i tilbudet som gis, som er det viktigste, og at det er individuelt tilpasset brukeren, som må stå i høysetet – ikke bare at man har en plass å sove. Det er ikke tilstrekkelig.
Gerd Janne Kristoffersen (A) [11:29:44]: Interpellanten sier i sitt innlegg at en av de viktigste utfordringene er å rekruttere nok kompetent personell til omsorgssektoren. Det har representanten Inge Lønning helt rett i. Men jeg har lyst til å tilføye at det i dag er en stor utfordring også å beholde de omsorgsarbeiderne vi allerede har.
En av de største utfordringene i dag har vi, slik jeg ser det, i å utvikle og beholde hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Mange av disse har i dag et arbeidsforhold som ikke er til å leve med. Flere har vært inne på at disse ofte er tilsatt i små stillingsandeler, og jeg vil tilføye: I hovedsak er stillingene knyttet til helgearbeid. For å ha en lønn til å leve av må disse hele tiden være i beredskap for å ta ekstravakter sånn at lønnsutbetalingen tilsvarer betalingen for en hel stilling. Dette er i seg selv demotiverende og svært energikrevende.
Men det har også store konsekvenser for deres faglige utvikling og muligheter til kompetanseheving. Et forhold er at de mister kontinuiteten i jobben og muligheten for bedre lønn og avansement. Et annet forhold er at når arbeidsgiver sender sine ansatte på kurs og videreutdanning, er det ofte de med fast tilsetting i større stillingsandeler som får tilbudet. De som er i midlertidige tilsettinger, og har små stillingsandeler, sakker dermed akterut, også faglig. Det blir en ond sirkel, og virker ikke motiverende for å fortsette i en jobb som så til de grader krever kontinuitet og stadig ny kunnskap og kompetanse for at eldre og funksjonshemmede skal få et godt nok tilbud.
En del av disse kvinnene – for det er kvinner vi snakker om – velger å ta utdanning på høyskolenivå, da det oftere fører til fast jobb med en tilstrekkelig stillingsandel til å leve av, og det er bra. Men mange forsvinner over i andre jobber, og det er disse vi må legge til rette for å beholde, da vi trenger kompetanse på flere nivåer innenfor omsorgssektoren.
Slik jeg ser det, vil etablering av et videreutdanningstilbud for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere skape en mulighet for kompetanseutvikling som både vil være med på å sikre rekruttering, hindre avgang fra yrket og heve kompetansen innenfor sektoren. Hvorledes dette skal organiseres, er et eget spørsmål, men det finnes i dag fagskoler som gjerne vil ha den oppgaven. Andre løsninger kan også være en mulighet, men det som i den sammenhengen er viktig, er at dette videreutdanningstilbudet er finansiert slik at de som tar videreutdanningen, slipper å betale alt av egen lomme. Det gjør de i dag.
Et siste område jeg har lyst til å peke på som viktig, både med tanke på rekruttering av og å beholde medarbeidere innenfor omsorgssektoren, er kommuneøkonomien. Uten at den er tilstrekkelig ivaretatt, kan vi bare drømme om at flere og bedre medarbeidere blir å finne i omsorgssektoren. Det er kommunene som må ha råd til å ansette sine medarbeidere i større stillingsandeler, og det er kommunene som skal følge opp med videreutdanning og kompetansehevende kurs for sine ansatte. Da må det finnes penger til formålet. De siste årene har det vært svært vanskelig i så måte, selv om jeg i dag hører at flere bestrider det. Men vi ser nå en regjering som satser på kommunene, og det er bra.
Jeg har tillit til at helse- og omsorgsministeren følger opp dette området slik at vi får en omsorgssektor i kommunene framover som er preget av motiverte og kompetente medarbeidere.
Helt til slutt: Jeg ser fram til den meldingen som kommer i vår.
Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Presidenten: Da er det interpellanten Inge Lønning som får ordet, og denne gang skal presidenten skru på klokken.
Inge Lønning (H) [11:34:11]: Takk for det.
Jeg tror dette allerede er den lengste interpellasjonsdebatten Stortinget har hatt. Det synes jeg er helt som det skal være, fordi det viser at det er et bredt engasjement i forhold til de utfordringene vi står overfor, og det er lovende. Jeg skal ikke gå inn på enkeltinnlegg som har vært holdt i debatten, bare peke på et dilemma vi står overfor i oppfølgingen.
Representanten Skjælaaen advarte mot gruppetenkning innenfor eldreomsorgen, og det er betimelig. Men det er også grunn til å advare mot at vi ved å bruke betegnelser som «eldreplan» o.l. faller for akkurat den misforståelsen at mennesker blir likere og likere jo eldre de blir. Det er faktisk nøyaktig omvendt: Vi blir mer og mer forskjellige jo eldre vi blir. Det betyr også at de individuelle behov blir mer og mer forskjellige. Og det er risikoen, selvfølgelig, ved alle planer og alle såkalte «løft» at de lages i et A4-format som er tilpasset en gjennomsnittseldre som ikke finnes noe sted. Derfor er det grunnleggende viktig at vi følger opp den rettighetstenkning som allerede er innarbeidet i lovgivningen, og som innebærer at den enkelte pleie- og omsorgstrengende har krav på å få en individuell plan som er tilpasset vedkommendes behov der og da. Dette er et helt fundamentalt hensyn, som vi må passe på å ta med oss i fortsettelsen. I parentes bemerket: Det eneste ørkesløse innslaget i denne interpellasjonsdebatten er reprisen på stoppeklokkedebatten fra valgkampen i Oslo, for det er et rent blindspor. Det er et helt fiktivt problem, men det skyldes selvfølgelig at når man skal tilrettelegge individuelle planer, og når det skal fattes individuelle vedtak om den enkelte brukers rettigheter, så forutsetter det at det også må dokumenteres hvilken tidsbruk man har krav på å få dekket fra det offentlige.
Aller sist: Den eneste av deltakerne i debatten som streifet spørsmålet om 6-timers arbeidsdag, var, så vidt jeg hørte, representanten Egeland, og han gjorde for så vidt et hederlig forsøk på å forklare logikken bak det. Men jeg skulle ønske at statsråden ville kommentere det, for det er et brennaktuelt tema. Hvis man på kort sikt tar sikte på en allmenn arbeidstidsreform – det er jo det eksperimentene dreier seg om – vil det ha den effekt som jeg påpekte, at vi vil miste 21 000 årsverk over natten. Dette lærte jeg da jeg ledet den første prioriteringsutredningen på 1980-tallet, for da oppdaget vi at på 1970-tallet hadde vi i Norge en dramatisk økning av antall årsverk i helsesektoren i sin alminnelighet, uten at det gav noen som helst gevinst noe sted, fordi vi samtidig foretok arbeidstidsreformer som tok bort hele gevinsten.
Det er det politikk dreier seg om: å prioritere. Man kan aldri få i både pose og sekk. Og hvis man vil prioritere de yrkesaktives behov for en mer behagelig arbeidssituasjon, kan man ikke samtidig gjøre noe for de eldre.
Statsråd Sylvia Brustad [11:38:14]: Jeg synes det har vært en veldig god debatt. Jeg er glad for at de aller fleste partier – i hvert fall slik jeg oppfatter det – har respondert og vil være med på en dugnad for å få en enda bedre eldreomsorg og pleie- og omsorgstjeneste for framtida, av bedre kvalitet enn det som er tilfellet i dag. Det er jeg glad for. Så velger jeg nå å overse at noen har sagt at det ikke var noe beroligende i det jeg sa. Jeg håper likevel at alle partier vil være med på denne dugnaden. Det er selvfølgelig slik at vi vil være uenige om noe, og derfor har vi ulike partier. Men jeg tror også at det på dette området er mye vi kan enes om. Og jeg synes at de innleggene jeg har hørt her i dag, borger for veldig mye bra som vi kan løfte sammen i tida framover. Jeg håper alle partier vil være med på det.
Så har jeg selvfølgelig ikke nok taletid til å gå inn på alt som kommet fram her. Men jeg har notert det, og jeg tar det med meg. Jeg skal invitere til møte, og jeg ønsker å få mer utdyping av det som flere representanter har tatt opp.
Jeg vil bare avslutte med noe av det Lønning også var inne på i sitt avsluttende innlegg, og det er at vi selvfølgelig på ingen måte kan behandle eldre som en gruppe – som helt like. Det tror jeg vi alle er enige om. Så det er selvfølgelig en stor utfordring å greie å utforme tilbud av god kvalitet som på en måte passer hver enkelt av dem som trenger pleie og omsorg. Men det er jo det både Regjeringa og partiene her i huset, slik jeg oppfatter det, også ønsker å bestrebe seg på. Og individuelle planer er jo helt avgjørende. De må lages, men enda viktigere vil jeg si det er at de følges opp. Da må vi både ha penger, kompetanse, folk og mange nok hender som kan ta seg av den viktige jobben.
Så vil jeg bare si to ting til det Lønning avslutningsvis var inne på. Jeg mener at det ikke er en motsetning her ved det som Regjeringa nå gjør ved å sette i gang et forsøk med 6-timers arbeidsdag, for det er faktisk slik at mange kvinner i denne sektoren sliter seg ut for tidlig, og kanskje vil det for noen av disse være slik at hvis de får jobbe litt kortere, vil det kunne være til hjelp, mens andre er vi nødt til å få over fra heltid til deltid. Så dette er ganske komplekst, men jeg mener at dette ikke står i motsetning til hverandre. Og det Regjeringa legger opp til nå, er et begrenset forsøk og ikke full rulle, slik Lønning kanskje antydet.
Så vil jeg også bare si at det som Oslo kommune driver med med hensyn til tidsskjemaer og stoppeklokker, ikke er noe denne Regjeringa er veldig begeistret for, og det er heller ikke slik staten har angitt at det skal være. Men jeg ønsker ikke nå å gå inn på det vi eventuelt er uenige om, jeg ønsker først og fremst å fokusere på det vi greier å bli enige om. Jeg håper, som sagt, at alle partier vil være med på den viktige dugnaden. Og takk for en god debatt!
Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.