Petter Løvik (H) [12:01:15]: Når eg på vegner av Høgre tek opp denne saka, er det for å prøve endå ein gong å få rydda litt opp i den usikkerheita som svært mange føler med omsyn til kva som ligg i «ein ny og meir aktiv næringspolitikk». Det kjem ulike signal til ulike tider frå ulike personar i den raud-grøne regjeringa om dette, og vi vil prøve å få fram eit svar, slik at vi veit kva vi har å halde oss til. For den usikkerheita mange no føler, er kanskje det aller farlegaste – det at vi ikkje veit kva rammevilkåra vil vere i åra framover.

Eg har lyst til å begynne med å stille spørsmålet om vi verkeleg treng «ein ny og meir aktiv næringspolitikk». Svært mykje i norsk industri og i norsk næringsliv elles går svært bra, og dersom vi ser på industriproduksjonsindeksar frå Statistisk sentralbyrå som er à jour pr. januar 2006, viser dei at den noverande industripolitikken, eller den som har vore ført dei siste åra, fungerer. I januar var faktisk industriproduksjonen på det høgaste nivået sidan januar 2000, dvs. før Stoltenberg var statsminister første gong, og industriproduksjonen er 10 pst. høgare enn han var for to år sidan.

Samtidig veit vi at eksporten aukar, vi veit at arbeidsløysa går ned, og vi ser også no at stadig fleire føler at dei får det bra på jobb. Det siste skal vi også leggje vekt på. Det blir sagt i ei fersk undersøking frå Norges Handelshøyskole at det no er fleire nordmenn enn tidlegare som trivst på jobben. Trass i at mange er blitt utsette for større arbeidspress, seier heile 90 pst. av dei spurde at dei synest arbeidsforholda er betre eller uforandra dei siste åra. Sjølv om krava er blitt større, ser vi at mange arbeidstakarar ser på desse som positive utfordringar med moglegheit til læring og personleg utvikling, seier Tom Colbjørnsen på Norges Handelshøyskole.

Vi skal sjølvsagt ikkje la den politikken som er ført dei siste fire åra, ta all ære for denne positive utviklinga. Vi har hatt god hjelp av internasjonale konjunkturar. Men den politikken som har vore ført, har vore med og utnytta dei gode konjunkturane. Ser vi f.eks. på renta, er det ikkje berre det at vi har fått hjelp frå utlandet, som har fått ho ned i Noreg. Vi har faktisk frå å liggje betydeleg høgare enn andre europeiske land for fire år sidan, no kome ned på eit europeisk nivå.

Trass i alle desse positive tinga er det no, som nemnt, signalisert «ein ny og meir aktiv næringspolitikk», og spørsmålet er nærliggjande: Kva er det som ikkje har fungert som gjer at vi må ha noko som er nytt? Problemet så langt er ikkje at den nye regjeringa har gjort så mykje gale, bortsett frå nokre svært uheldige kutt, som eg skal kome tilbake til, men det var lovt så mykje, mykje meir i valkampen. Som Arne Strand kommenterer i Dagsavisen 26. februar:

«Jeg har aldri opplevd at en regjering har løpt fra valgløftene slik denne regjeringen er i ferd med.»

Det gledelege er at Regjeringa har innsett at mykje av det som har vore antyda, ikkje er realistisk, og eg er svært einig med næringsministeren når han uttalar i Dagsavisen 9. februar i år:

«Det vil være en særdeles uklok handling om staten som storeier kjører over de andre eierne i et børsnotert selskap.»

Altså, dei krava som har kome frå mange hald både i Arbeidarpartiet og i dei samarbeidande partia om å gripe direkte inn, avviser næringsministeren, og Høgre er einig i det som næringsministeren seier i dette tilfellet.

Lat meg også understreke at Høgre sin kritikk sjølvsagt ikkje først og fremst er retta mot næringsministeren. Det var andre i Arbeidarpartiet og andre av dei raud-grøne som i valkampen lovde gull og grøne skogar og ein meir aktiv næringspolitikk, som stort sett skulle løyse dei aller fleste problema.

Næringsministeren har når vi har utfordra på dette tidlegare, vist til omstillingstiltak som blir gjennomførte i f.eks. Årdal og Høyanger, som ein del av denne politikken. Men omstillingstiltak er på ingen måte noko nytt – tvert imot. Skiftande regjeringar har bidrege til omstilling mange stader og i mange bedrifter gjennom svært mange år. Omstillingar og innovasjon i næringslivet var eit hovudmål for sentrum-Høgre-regjeringa, både for å få fram gründerar, for å få fram nye bedrifter og for å få til omstilling og nyskaping ute. Og kanskje aller viktigast, noko som vi vel ikkje tenkjer så mykje over, er at det meste av omstillinga skjer i eksisterande bedrifter ved at dei også fornyar produksjonsutstyr, ved at dei fornyar kompetanse, og ved at dei utviklar seg positivt og dermed skaper nye arbeidsplassar. Vi veit at om lag halvparten av dei arbeidsplassane vi har i dag, ikkje fanst for ti år sidan, og vi veit at det vil vere eit skifte framover. Så det er sjølvsagt ikkje noka ueinigheit om at omstilling er viktig.

Derfor er det trist å konstatere at det einaste som er reelt nytt så langt i den raud-grøne politikken, er kutt i det som vi frå politisk hald kan gjere for å stimulere til nyskaping, til omstilling, til innovasjon og utvikling. Vi kan ikkje som politikarar sjølve gjennomføre den omstillinga og denne nyskapinga, men vi kan stimulere gjennom ein del av dei signala vi sender, gjennom ein del av dei tiltaka vi vedtek i denne sal. Når eg nemner dei kutta som har vore gjorde av den nye regjeringa i forhold til det siste forslaget frå sentrum-Høgre-regjeringa, tenkjer eg spesielt på dei kutta som blei gjorde på forsking, utvikling, innovasjon og nyskaping over Næringsdepartementet sitt budsjett. Næringsministeren seier at det er ein auke i forhold til i fjor. Ja visst er det det, men det er ein kraftig reduksjon på nesten 100 mill. kr i forhold til det som var foreslått av Bondevik-regjeringa.

I tillegg – og det utgjer det store beløpet og noko av det viktigaste elementet i dette – foreslo sentrum-Høgre-regjeringa å auke avskrivingssatsane på maskiner og utstyr, fordi norsk industri og norsk næringsliv har hatt dårlegare vilkår enn sine europeiske handelspartnarar på dette området. Dei fleste andre land har hatt avskrivingssatsar på 25 pst., og vi foreslo å høgne avskrivingssatsane også i Noreg. Dette sa den nye regjeringa og det nye stortingsfleirtalet nei til, noko som etter vårt syn og etter det industrien sjølv har sagt, er eit av dei mest uheldige signala vi kan sende i forhold til at vi ikkje vil stimulere til nyskaping, til omstilling, til nyinvesteringar og til modernisering i bedriftene.

Desse kutta og angrepa på omstilling og nyskaping er det einaste konkret nye vi har sett hittil. Det er signalisert frå den nye regjeringa si side at ho vil kome med ei ny ervervslov, som det er nokså usikkert kva skal føre med seg, og det vil kome ein ny eigarskapspolitikk. Men med dei signala som er komne så langt om at ein iallfall vil prøve å halde seg i nærleiken av den verkelege verda også når det gjeld desse to tinga, er dei nye påstandane om at det skal bli så nytt, det skal bli så aktivt, det skal bli så mykje betre enn tidlegare, ikkje eigna til å skape noko anna enn uklarleik og usikkerheit. Er det noko næringslivet vårt treng no framover, er det stabile, sikre rammevilkår og klare signal om kva det politiske fleirtalet i Noreg vil by oss dei komande åra.

Eg håpar at næringsministeren tek positivt imot også denne invitten frå Høgre, slik han har gjort i ei sak tidlegare i dag, så vi kan få ei skikkeleg drøfting, ikkje for næringsministerens og Høgre si skuld, men for norsk næringsliv, som svært gjerne vil vite: Kva har vi å halde oss til om eitt, to og tre år?

Statsråd Odd Eriksen [12:11:15]: La meg først få lov til å takke interpellanten for det initiativet han har tatt. Men det måtte et regjeringsskifte til før Høyre fremmet en interpellasjon om næringspolitikk. Man må faktisk gå elleve år tilbake i tid for å finne sist Høyre fremmet en interpellasjon om næringspolitikk, men det er aldri for sent.

Regjeringen fører en aktiv næringspolitikk. Vi vil passivitet og den såkalte næringsnøytraliteten til livs. Vi er ikke redd for å støtte bedrifter eller bransjer der det gir muligheter for å sikre lønnsomme bedrifter og ikke minst lønnsomme arbeidsplasser.

Vi gjør nå det vi lovet i valgkampen:

• Vi etablerer rammebetingelser og stiller opp med bevilgninger som gir grunnlag for å skape nye lønnsomme arbeidsplasser.

• Vi satser der vi har gode muligheter for å lykkes, som f.eks. reiseliv og maritim sektor.

• Vi fører en aktiv eierskapspolitikk.

• Vi bidrar aktivt for ulike småsamfunn når arbeidsplasser blir lagt ned, som ved Union og Årdal Metallverk. Vi må lete etter nye muligheter og bygge opp kunnskap som gjør at disse samfunnene står godt rustet for framtiden. Det kan bare lykkes om næringslivet, kommune og de ansatte spiller på lag.

Denne regjeringen vil møte framtiden med en offensiv næringspolitikk. Ny teknologi og ny kunnskap vil forandre behovene framover. Her ser vi forskjellene på høyresiden og venstresiden i norsk politikk.

Vårt mål er at Norge skal bli en av de ledende innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden. De grunnleggende målene for næringspolitikken er at vi sikrer høy sysselsetting, lav arbeidsløshet og høy verdiskaping. Nå ser vi at ledigheten går ned, og verdiskapingen er høy. Det betyr at vi lykkes med de store linjene.

Det er flere dimensjoner i Regjeringens næringspolitikk. La meg først nevne forskning og utvikling. Denne regjeringen bruker mer ressurser på forskning og utvikling i næringslivet enn det har vært gjort noen gang tidligere. Det har aldri vært kuttet i bevilgningene slik interpellanten hevder. Bevilgningene til Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SIVA er økt med hele 507 mill. kr, eller nesten 29 pst., fra saldert budsjett 2005.

Norges forskningsråd får over 1 milliard kr over Nærings- og handelsdepartementets budsjett i 2006. Dette er en økning på 170 mill. kr i forhold til 2005. I tillegg kommer den gunstige ordningen med skattefradrag for bedriftenes FoU-kostnader, den såkalte SkatteFUNN-ordningen. Det er ikke kutt, uansett hvor mange ganger det gjentas. Den forrige regjeringen fikk aldri vedtatt i nærheten av så mye midler i Stortinget, og det er som kjent Stortinget som bevilger.

Nå får vi de nye såkornordningene på plass. På onsdag fikk vi nyheten. ESA godkjente nye og bedre vilkår for oppfølgingsinvesteringer. De nye vilkårene vil gjøre det enklere å få fram nyskapende prosjekter. Dette er et gjennombrudd i arbeidet med å opprette såkornfond. Jeg regner med at de landsdekkende såkornfondene vil være operative innen utgangen av dette året. Det samme vil være tilfellet for de to fondene i Nord-Norge. Fondet i Bodø kan være operativt allerede til sommeren.

Vi satser på nye områder og nye virkemidler. Regjeringen har vedtatt en kraftig økning av Norges deltakelse i europeiske romfartsprosjekter. Vi skal delta med 947 mill. kr over noen år.

Og vi går inn for norsk medlemskap i Den europeiske patentorganisasjonen. Saken har ligget stille i 30 år! Den forrige regjeringen evnet ikke å gjøre noe med dette. Vi løste saken på tre måneder.

Den andre dimensjonen går på nasjonale strategier. Vi satser der vi har spesielle fortrinn. Vi har gitt over 170 mill. kr til reiseliv gjennom Innovasjon Norge, og arbeidet med en nasjonal reiselivsstrategi er startet opp. En arbeidsgruppe vurderer nå en frivillig sertifiseringsordning for norske reiselivsbedrifter. Turister som kommer til Norge, skal få produkter av høy kvalitet.

Når det gjelder maritim sektor, har vi økt bevilgningen til refusjonsordningen for sjøfolk, og vi utvider ordningen for flere sjøfolk på konkurranseutsatte skip i NOR fra 1. juli 2006.

For å ha en sterk industri er det helt avgjørende at vi produserer kraft. Derfor vil vi bygge gasskraftverk med CO₂-rensing, og derfor jobber vi nå med en plan for en storstilt satsing på fornybar energi.

Den tredje dimensjonen går på infrastruktur. Bredbånd, jernbane og veier er også næringspolitikk. Regjeringen gir en halv milliard mer til samferdsel. Dette er et godt bidrag til næringslivet. Det er god næringspolitikk.

Den fjerde dimensjonen er knyttet til omstilling. Det er også en del av den aktive næringspolitikken å stille opp for samfunn som gjennomgår store omstillinger, slik som Høyanger, Årdal og Skien.

Vi har klart det før:

• Vi møtte forandringene i Mo i Rana og Sør-Varanger da hjørnesteinsbedriftene ble nedlagt.

• Kongsberg, Horten og Glomfjord er andre lokalsamfunn som har møtt utfordringene og kommet sterkere ut av dem.

Nå møter vi utfordringene i Skien, Høyanger og Årdal offensivt. Høyre gjorde på sin side ikke noe for å forberede disse omstillingene i den tiden de satt i regjeringskontorene – i fire år.

Neste dimensjon er knyttet til eierskap. Regjeringen er for et tungt norsk statlig eierskap i mange norske bedrifter for å sikre nasjonal forankring, med hovedkontor, forskning og andre strategiske beslutninger i Norge, og for å sikre fellesskapet inntekter fra våre felles naturressurser.

Vi vil la selskapene ekspandere og utvikle seg når det er naturlig. Vi vil vurdere eierandelene fortløpende og vil ikke, som Høyre, selge oss ned av prinsipp. Vi vil sikre at bedriftene tar samfunnsansvar. Vi vil ha mangfold i styrene, langsiktig tenkning, dialog med lokalsamfunn og ansatte i omstillingsprosesser, og vi vil at det skal tas hensyn til likestilling.

Vi fører en god økonomisk politikk, med orden i budsjettpolitikken, stø kurs i budsjettpolitikken, stabil kronekurs og lave renter, i tillegg til et inntektspolitisk samarbeid. I statsbudsjettet for 2006 klarte vi å omprioritere store budsjettposter til viktige formål, uten å bruke mer penger enn hva den forrige regjeringen la opp til i sitt forslag. Vi fikk gjennom en vesentlig skattereform som medfører beskatning av utbytte og et skattesystem som er mer rettferdig.

La meg avslutte: Regjeringen har sagt at vi skal skape en ny kurs for næringspolitikken. Vi har en fireårsplan. Målet er en aktiv næringspolitikk som bidrar til å sikre norsk verdiskaping i årene som kommer.

Petter Løvik (H) [12:19:35]: Det var veldig mykje positivt i statsråden sitt innlegg, men eg sakna det nye som har vore førespegla på desse områda.

Lat meg kommentere nokre av dei punkta som statsråden var inne på.

Statsråden seier heilt korrekt at det ligg store potensial i reiselivsbransjen, i maritim sektor og i andre sektorar. Ja, det er vi definitivt einige i i Høgre og i dei andre tidlegare regjeringspartia. Det som er paradokset, som eg peika på i hovudinnlegget mitt, er at den nye regjeringa kuttar i forhold til den gamle. Statsråden seier at dei aldri har kutta i løyvingane. Vel, det kan også vere ein måte å sjå det på, dersom ein berre samanliknar med tidlegare vedtekne budsjett. Men det er første gongen i historia det har skjedd at ein ikkje kan samanlikne med det som ei regjering foreslår. Vi hadde eit budsjett i balanse som vi la fram, og som vi stod på, og i forhold til det var det kutt, uansett kva næringsministeren måtte seie.

Så skryter næringsministeren av refusjonsordninga for sjøfolk. Det er for så vidt positivt og greitt at det her er skattelette til ei gruppe. Det er berre det at andre arbeidstakarar og andre bedrifter må betale dette og kanskje framimot ti gonger så mykje i skatteskjerpingar overfor næringslivet. Og då blir det lite netto igjen.

Så nemner statsråden kor viktig kraftsituasjonen er, og han vågar seg også på å nemne dette med satsing på fornybar energi. Då er vi inne på eitt av dei områda der Regjeringa har lovt ein ting og ikkje gjort noko med det, nemleg når det gjeld å prøve å få til ein grøn sertifikatmarknad for fornybar energi. Der har Regjeringa også svikta fundamentalt.

Så nemner også statsråden kor viktig det er å få til omstilling i ein del utsette samfunn og bedrifter, slik eg var inne på i mitt innlegg, og han påstår at dei tidlegare regjeringspartia ikkje har gjort noko i den retninga. Då vil eg minne om at det faktisk var i førre periode at mykje av dette vi held på med no, blei vedteke. Slike omstillingsprosessar er definitivt ikkje noko nytt i noregshistoria. Her er god tradisjon for å medverke til omstilling frå staten si side, til å få til noko nytt, noko nyskapande og noko framtidsretta.

Så seier også statsråden litt om nasjonal eigarskap. Ja, vi er frå Høgre si side definitivt ikkje imot nasjonal eigarskap for å sikre nasjonal forankring, med hovudkontor, men næringsministeren har tidlegare gitt oss rett i at vi ikkje kan gå inn og detaljstyre brukareigarskap i den retninga. Så der er vi iallfall einige.

Statsråd Odd Eriksen [12:22:56]: Representanten Løvik gjentar påstanden om at vi har kuttet i bevilgningene til forskning, innovasjon og utvikling. Igjen: Det er ikke riktig. Stortinget har aldri bevilget mer penger til disse formålene enn nå. At Bondevik-regjeringen la fram et budsjettforslag der noen tall var større, forringer ikke det faktum at denne regjeringen, som er en flertallsregjering, klarte å få igjennom i Stortinget de høye bevilgningene som vil savne sidestykke i forhold til disse områdene. Vår forgjenger hadde ikke flertall i Stortinget for det budsjettet som den la igjen etter seg i regjeringskontorene.

Så har representanten Løvik rett i at mye går bra i Norge, og det skal vi glede oss over. Vi sa også i valgkampen at mye går bra, men at vi hadde feil retning. Det står jeg fortsatt på. Den nye, offensive næringspolitikken peker ut en ny retning. Ett av eksemplene er at vi reverserte privatiseringen av Flytoget, Yara og BaneTele, som vi nå er inne i en prosess med. Selv om mye går bra i dag, har vi ingen garanti for at det skal gå bra om 10 år eller 20 år. Vi vet at den velferden som betales av næringslivet i dag, betales gjennom produkter og tjenester som vi knapt visste om for 20 år siden. Vi vet at den velferden som skal betales om 20 år, skal betales gjennom tjenester og produkter som kanskje ikke eksisterer i dag. Derfor er det behov for å legge til rette for en kontinuerlig omstilling og stille opp for bedriftene når de har behov for det. Og derfor er det viktig å ha et virkemiddelapparat som også ivaretar disse hensynene.

Vi gjør nå det vi lovte i valgkampen. Storsamfunnet stiller opp for utsatte lokalsamfunn som møter utfordringer. Det er derfor vi sørget for at det våren 2004 ble satt av 100 mill. kr til omstilling og nyskaping i Høyanger og Årdal. Det var det Stortinget påla regjeringen å komme tilbake med forslag til bevilgning om, og det var Arbeiderpartiet som fremmet det forslaget.

Denne regjeringen følger nå opp det som flertallet i Stortinget la til grunn for sitt vedtak våren 2004, og som gjør det mulig å gjennomføre de omstillingene som det er behov for i utsatte lokalsamfunn som Årdal og Høyanger.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:26:03]: Sjølv om Noreg er eit godt land å bu i, skal det bli eit endå betre land å bu i. Verdiskaping og produksjon er avgjerande for gode offentlege velferdstilbod. Derfor må me vere opptekne av å skape før me deler.

Noreg har vore eit råvare- og industrisamfunn. Det skal me bere med oss inn i framtida. Vår konkurransekraft ligg framfor alt i at me har ei befolkning som kan mykje. Kompetanse og kunnskap er avgjerande for ei slik utvikling. Samstundes må me vere villige til å ta aktive grep i næringspolitikken.

Industriutviklinga har dessverre vore prega av nedgang i mange år, og fleire lokalsamfunn slit med å bevare industrisysselsetjinga. Denne utviklinga er me no i ferd med å snu.

Næringspolitikken må i større grad bli regional. Derfor må det utviklast regionale verdiskapingsmiljø, der råvareleverandørar, finansinstitusjonar og kompetansemiljø spelar saman. Med andre ord: Det må etablerast regionale samarbeidsarenaer mellom forskings- og utviklingsmiljø på den eine sida og næringslivet på den andre sida. Me må styrkje samarbeidet mellom næringsliv, forsking og myndigheiter, og det må satsast meir midlar på forsking og utvikling. Den raud-grøne regjeringa har store ambisiøse mål i ei slik prioritering.

Det er viktig for norsk næringsliv og industri å ha stabile og føreseielege økonomiske rammevilkår. Ei raud-grøn regjering – som òg er ei fleirtalsregjering – vil bidra til ein politikk som kan gje slik tryggleik, langsiktigheit og føreseielegheit. Ein slik stabilitet var det ikkje mogleg å få til i den perioden me har lagt bak oss, der interpellanten sitt parti var med og styrte.

Arbeidarpartiet trur ikkje på ideologisert næringsnøytralitet og passivitet, slik den førre regjeringa gjorde. Derfor vil me vere aktive og bidra til å skape gode rammer for å utvikle framtidas industripolitikk. Det handlar ikkje om å subsidiere ulønsam industri, slik mange vil påstå, men derimot om å satse offensivt for å utvikle lønsame næringsgreiner, altså lønsam industri.

Dagens industriproduksjon må ha gode rammevilkår og må setjast i stand til å utvikle ny og framtidsretta verksemd. Innovasjon Noreg og SIVA er gode verktøy i så måte. Derfor må rammene for desse områda utvidast, og vilkåra må forbetrast. Det blir billeg retorikk å hevde at Regjeringa har kutta i desse verkemidla, slik interpellanten gjentekne gonger påstod. Sanninga er at løyvingane til desse områda har fått ein kraftig auke i 2006, slik statsråden òg var inne på – rett nok ikkje så mykje som den avgåtte regjeringa gjorde framlegg om, men likevel ein auke det står respekt av.

Det var på mange måtar ein pussig situasjon sist haust. For det første hadde me ei regjering som i heile perioden ikkje hadde interesse av å styrkje dei offentlege verkemidla – ikkje før ho i prinsippet hadde gått av etter valet. For det andre var filosofien at marknaden skulle ordne opp utan offentleg innblanding. Slik eg forstår representantane for desse partia no, er det mangel på verktøy som blir etterlyst, og det er bra. Mitt svar er at Innovasjon Noreg og SIVA kanskje er det viktigaste verktøyet i så måte.

Vår evne til innovasjon og nyskaping i norsk økonomi er påverka av mange forhold. Dersom Regjeringa skal lykkast i dette arbeidet, må me sørgje for at dette blir teke vare på i den totale politikken som blir ført. Eg tenkjer her på område som utdanning, forsking, infrastruktur – og med infrastruktur meiner eg veg, bane og breiband – og regional utvikling, for å nemne noko av det som er avgjerande for å lykkast.

Statleg eigarskap er viktig for norsk industri og norsk næringsliv. Staten som stor kapitaleigar må spele ei aktiv rolle i norsk næringsliv. Statens bedrifter må vere leiande når det gjeld samfunnsansvar. Den statlege eigarskapen må gjerast meir kompetent, ryddig og aktiv samtidig som ein må unngå uheldig samanblanding av roller. Dette er saker Regjeringa vil kome tilbake til ved eit seinare høve.

Eg vil til slutt berre seie at Regjeringa skal levere gjennom ein heil fireårsperiode.

Øyvind Korsberg (FrP) [12:31:31]: Det er vel mange som har savnet en aktiv næringsminister, og jeg holdt nesten på å si at jeg savner ham her nå, men jeg ser at han sitter rimelig avslappet bakerst i salen. Han får i hvert fall med seg innlegget mitt. En viss oppmerksomhet hadde ikke skadet.

Statsråden sa i sitt innlegg at det var elleve år siden Høyre hadde hatt en industripolitisk interpellasjon. Jeg tror ikke det er avgjørende hvor ofte Høyre eller andre partier setter fram en interpellasjon i denne salen. Det som er viktig, er faktisk de forslag som vedtas i denne salen – og det har vært mangelvare. Jeg har ikke all verdens erfaring og fartstid i Stortinget. Jeg har bare sittet her i åtte år. Men jeg kan forsikre presidenten om at mangel på forslag for å bedre rammevilkårene for industrien har det ikke vært. Det som har manglet, har vært å få flertall for disse forslagene.

Når det gjelder forslag som er linket opp mot miljø – om miljøforbedring og ivaretakelse av miljøet – går de mye, mye lettere igjennom, og en del av dem er bra, eksempelvis Göteborgprotokollen. Men resultatet av en sånn skeivfordeling blir at norsk industri taper i konkurransen med andre markeder, og at industrien flytter ut. Vi er eksperter i å pålegge norske bedrifter, norsk industri og norsk næringsliv særnorske miljøkrav, og det er ikke akkurat noe som gagner norsk industri. Kyoto-avtalen er et eksempel, og man kan jo bare se på debatten som har vært rundt bygging av gasskraftverk i Norge med helt spesielle særnorske krav. Man bygger gasskraftverk i andre deler av Europa, men ikke i Norge.

Hydro i Årdal og Union i Skien er egentlig ikke til å unngå i en debatt som denne, rett og slett fordi regjeringspartiene skapte en voldsom forventning i valgkampen. Man kunne titt og ofte se Øystein Djupedal dukke opp med blå hjelm og fortelle at han skulle berge arbeidsplassene. Det samme gjaldt statsminister Stoltenberg. Men etter at valget var over, har man ikke sett noe mer til forsøkene på å hjelpe disse arbeidsplassene. Det man har sett, er at Regjeringen har børstet støv av et gammelt brannslukkingsapparat for å prøve å begrense skaden mest mulig. Avlat er vel et ord jeg tenker på i så måte. Problemet til Regjeringen er at det kommer til å være en kø av industribedrifter som må legge ned i denne perioden – store som små. De små er kanskje forankret opp mot lokalsamfunnene, og det vil ha store konsekvenser om de blir nedlagt.

Forrige uke var jeg i indre Troms og hadde et møte med ordføreren i Sørreisa, der bedriften Troms Tre er nedlagt. Jeg anbefalte ham faktisk å reise til Oslo og besøke statsministeren for å få utdelt en sjekk, slik andre ordførere har gjort. At man berger arbeidsplassene i distriktet, synes jeg for så vidt er positivt, men jeg tror man berger arbeidsplassene med feil virkemiddel. Man burde heller lagt forholdene til rette for å få en bedre utvikling av arbeidsplassene ved å fremme gode generelle rammevilkår for industrien.

Det man har merket med Regjeringen, er at den har vært totalt fraværende. Det har ikke representantene fra regjeringspartiene her i Stortinget. Man har nærmest drevet en verbal mishandling av ledelsen i Hydro ved å omgjøre dem til både postbud og annet. Og nestelederen i SV skulle avvikle hele Børsen. Så det er klart at de signalene som kommer ut til næringslivet, er bekymringsfulle.

Avslutningsvis vil jeg være så konstruktiv at jeg skal gi statsråden, som nå følger med på innlegget mitt, en mulighet til å gjøre noe for noen industriarbeidsplasser, nemlig de som produserer sjokolade i Norge. Hver eneste av de arbeidsplassene er linket opp mot avgifter på ca. 400 000 kr. Det har gått brev fra LO til statsministeren om å få gjort noe med avgiftene. «LO-sjefen ber Jens kutte søte avgifter», stod det i Dagsavisen den 11. mars. Og Jens er altså Jens Stoltenberg. De er på fornavn. Vi kommer til å fremme forslag om å fjerne denne avgiften, og det regner jeg faktisk med at Regjeringen støtter i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [12:37:05]: De mest framtidsrettede arbeidsplassene som skapes i dag, skapes i koblingen mellom miljø og lønnsomhet. Det skjer spennende ting når utviklere og visjonære personer møtes og utvikler produkter og prosesser som vi trenger mer av.

La meg nevne noen eksempler: Innenfor aluminiumsindustrien ser vi at overgangen fra åpne Søderberg-ovner til lukkede prebakeovner både reduserer energibruken pr. enhet aluminium, gir mindre utslipp og bedre arbeidsmiljø både i forhold til varme og støv. Dette er en utvikling som jeg ønsker mer av. Det viser mot en framtid der konkurranseevne og hensynet til bedre miljø er en riktig retning å gå.

Tilsvarende vil jeg vise til et eksempel fra Mandal, der komposittspesialisten og MTB-produsenten Umoe har fått et nytt bein å stå på, nemlig produksjon av mølleblader til vindmøller. At en produsent av krigsskip har begynt å tjene penger på miljøteknologi, er bra, og det er antageligvis det nærmeste vi i Norge har kommet de siste årene med å smi om sverd til plog – en utvikling som jeg ønsker meg mer av. Vi må nemlig bruke våre naturgitte forutsetninger.

Innenfor energisektoren har vi et enormt potensial for næringsutvikling, både fra vind, sol, bølge og ikke minst drikkevann. Det foreligger massevis av søknader hos NVE om utbygging av vindkraft. Om dette iverksettes bl.a. langs Finnmarkskysten, vil det gi viktige alternativer til arbeidsplasser innen oljeaktiviteten i de mest sårbare områdene våre. I tillegg kommer naturligvis også arbeidsplasser knyttet til linjeforsterkning som en naturlig konsekvens av økt satsing på vindkraft. Også tidevann har potensial for å bli en stor næring, om vi satser. Hammerfest Energi har en prototype av et tidevannskraftverk i Kvalsundet som produserer elektrisitet hele døgnet ved hjelp av det vannet som går gjennom sundet. Og drikkevannskraft skal man ikke undervurdere. I dag har man fartsbremser i drikkevannsrør med stor fallhøyde, for å redusere farten på vannet inn i kranen på kjøkkenet. Her kan man erstatte fartsbremsene med små turbiner og dermed frigjøre energi, og samtidig skape et økt marked for små vannturbiner, som eksempelvis kan produseres på Sørumsand, der næringskomiteen nylig var på besøk. Produksjon av solceller er et norsk industrieventyr både på Herøya, i Glomfjord og ikke minst også på Orkanger, i mitt eget hjemfylke.

Mange bekker små bør være utgangspunktet for fortsatt norsk vannkraftsatsing. Det bør også være utgangspunktet for norsk energiforsyning generelt.

Arbeidsplasser basert på miljøteknologi er framtidsrettede arbeidsplasser av mange årsaker – ikke bare gir det arbeidsplasser; det gir også bedre miljø og bedre arbeidsplasser.

Næringslivet, inkludert norsk industri, trenger en omstilling til bærekraft. Vi må ha et perspektiv som fanger helheten og der man ser verdikjedene i sammenheng. En flertallsregjering gir et godt utgangspunkt for å tenne fyrlyktene og vise vei mot økt bærekraft og langsiktig satsing på arbeidsplasser i Norge. Gjennom Soria Moria-erklæringen er alle regjeringspartiene enige om at vi skal bli en miljønasjon og være i forkant når det gjelder satsingen på miljøteknologi.

Et av våre virkemidler, som interpellanten også har vært inne på i forhold til næringspolitikken, er et mer aktivt offentlig eierskap. Staten skal som eier naturligvis jobbe for at bedriftene skal ligge i front i sine bransjer i forhold til forskning, og at man utvikler avanserte norske underleverandører. Selskaper med høy statlig eierandel skal være næringslivets fyrtårn, både i forhold til å skape verdier og i forhold til å skape verdier på en slik måte at det ikke innebærer rovdrift verken på arbeidstakere eller på naturen.

Statlig eierskap er bra for folk flest, som nyter godt av de velferdsgodene som blir finansiert av inntektene fra eierskapet. Men statlig eierskap er bra også for bedriftene. Det gir trygghet i form av en langsiktig eier som ikke har som formål å realisere aksjeverdien «i morgen», på børsen.

Et annet virkemiddel som er viktig, er den nye og forsterkede ervervsloven som er varslet. Den vil være et viktig virkemiddel for å bevare kompetanse og lønnsomme arbeidsplasser i Norge, også i selskaper som staten ikke selv eier.

Det er naturligvis positivt at interpellanten er opptatt av norsk industri og Regjeringens næringspolitikk. Men jeg vil minne om at det tar tid å gjenopprette virkemidler som høyrekreftene systematisk har fjernet. Gjenoppretting er et møysommelig arbeid, men det må gjøres dersom vi skal sette punktum for nyliberalismens hegemoni.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:42:34]: Omgrepet «aktiv næringspolitikk» har fått mykje merksemd i Stortinget i løpet av vinteren. Årsaka er nok bl.a. at den nye regjeringa lovde veldig mykje i valkampen, men i maktposisjon har dei vist fram verkemiddel, eller verktøy, frå den førre regjeringa. Slik sett har det vorte store ord og lite nytt innhald. I dag har næringsministeren sagt ganske mykje – det er brukt mange honnørord. Eg la merke til at representanten Oppebøen Hansen – for n-te gong frå den sida – kjem med påstandar om at Bondevik II-regjeringa stod for næringsnøytralitet. Eg skjønar godt at representanten Oppebøen Hansen føler seg ille til mote ved tanken på at det Stoltenberg I-regjeringa faktisk, så langt eg har registrert, er den einaste regjeringa som i eit dokument har vedstått seg næringsnøytralitet. Bondevik II hadde ikkje næringsnøytralitet verken som mål eller som verkemiddel.

Eg har filosofert litt og tenkt medan eg har høyrt på debatten: Kjenner leiaren av kvardagsbedrifta seg igjen i det som vert sagt her? For slik eg kjenner leiarane i kvardagsbedriftene, er dei opptekne av å ta seg av dei tilsette, skapa tryggleik og trivsel. Dei er opptekne av at bedrifta skal få nye oppdrag. Dei er opptekne av å følgja med i utviklinga i bransjen – vera på hogget og ikkje verta akterutseglt. Og dei aller, aller fleste anstrengjer seg til det yttarste for å følgja lovar, reglar osv. for ikkje å verta lovbrytarar. Men det er ikkje alltid så enkelt å halda seg orientert. Nettopp dette håpar eg må vera i fokus og mål for næringspolitikken, at næringspolitikk ikkje vert slagordsmessig retorikk, men spørsmål om korleis vi kan gjera kvardagen enklare og betre for leiaren i kvardagsbedrifta. For det er jo desse bedriftene rundt om i landet vårt som er sjølve ryggrada i næringslivet.

Eg er samd med tidlegare finansminister Per Kleppe når han i Dagsavisen nyleg skreiv:

«Næringspolitikkens oppgave er å bidra til at rammevilkårene er slik at næringslivet hele tiden kan forbedre produksjonen og tilpasse seg til endrede konkurransebetingelser.»

Difor håpar eg at næringsministeren er krystallklar i si avklaring av korleis han vil at kvardagsbedrifta si framtid skal vera. Vil han halda fram forenklingsarbeidet som Bondevik II-regjeringa var godt i gang med, gjennom Altinn-prosjektet? Vil han leggja all sin prestisje inn i å nedkjempa finansministeren, slik at avskrivingssatsane på maskiner og utstyr skal vera 25 pst., slik vår regjering føreslo? Vil han sikra at SkatteFUNN framleis skal vera ei treffsikker og ubyråkratisk ordning, eller vil han la byråkratane i Finansdepartementet øydeleggja ordninga gjennom eit upraktisk, strengt og uforståeleg regelverk? Vil han sørgja for meir pengar til næringsretta forsking og utvikling? Og vil han leggja tyngda si inn på å fjerna formuesskatten på arbeidande kapital, slik eit samla næringsliv ropar om?

Så skulle eg ønskt at næringsministeren var litt tydelegare på kva han eigentleg meiner med ei ny ervervslov og forventingane til ei ny ervervslov, for det er skapt mykje håp om ei ny ervervslov. Den førre lova var iallfall ikkje til noko særleg nytte, for å seia det svært enkelt.

Når næringspolitiske debattar blir akademiske øvingar utan interesse for næringslivet, då er me på feil kanal. Men når næringslivet spissar øyra kvar gong næringspolitiske tema kjem på den politiske dagsordenen, då er me der me skal vera. Eg håpar at næringsministeren vil gjera det han kan for at det siste skal skje. Gjer han det på ein god måte, kan han rekna med Kristeleg Folkeparti si støtte. Men gjer han det ikkje, ja, då er eg redd for at han har eit problem.

Lars Peder Brekk (Sp) [12:47:51]: Jeg vil også være en av dem som gir ros til interpellanten. Jeg synes dette er en viktig debatt, og det er bra at vi får en diskusjon i denne salen om hvordan vi skal utvikle en ny næringspolitikk for dette landet.

Jeg har lyst til å si innledningsvis at så langt har Regjeringen levert gode resultater på velferd, men vi opplever samtidig at folk har klare forventninger til oss på det næringspolitiske området. Mye har skjedd, som statsråden var inne på i sitt innlegg, men slik han også påpekte, er det mye som fortsatt må gjøres før vi har fylt opp den næringspolitiske verktøykassa. Men vi må også huske på at den forrige regjeringen brukte fire år – iallfall slik vi oppfatter det – på å tømme denne verktøykassa, så det burde ikke være noen overraskelse for noen at det tar mer enn fire og en halv måned å fylle den opp igjen. Og hvis en skal være litt uhøytidelig, så er det ikke verktøy som kan kjøpes på Clas Ohlson – man må smi det selv. Det opplever vi iallfall i dag.

Det er viktig å skille mellom den brede og den smale næringspolitikken. Fra Senterpartiets side er vi opptatt av den brede næringspolitikken. I tillegg til de virkemidler som Næringsdepartementet har, som også statsråden påpekte i sitt innlegg, er det gjort viktige grep i både Kommunal- og regionaldepartementet, Samferdselsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet, for å nevne noen. Alle disse departementenes virkemidler er viktige i den brede næringspolitikken. De er avgjørende for at vi i framtiden skal kunne skape flere arbeidsplasser i hele dette langstrakte landet. Og jeg har lyst til å nevne noen viktige poeng i den forbindelse.

Innenfor Kommunal- og regionaldepartementets område er vel antakelig det viktigste virkemidlet å gjeninnføre den differensierte arbeidsgiveravgiften i så stor del av landet som overhodet mulig. Det er kanskje det beste og mest målrettede virkemidlet for industri og næringsliv i distriktene. Og for dem som er opptatt av skattelette, snakker vi faktisk om reduserte kostnader for både bedrifter og kommuner på nærmere 9 milliarder kr på årsbasis. Det er betydelig og kjempeviktig hvis vi greier å få til det. Det jobbes også innenfor KRD for å få på plass såkalte «Norwegian Centre of Expertise». Det er virkemidler som også har vært brukt tidligere, riktignok, men en utvider rammene for det og går lenger enn det den forrige regjeringen har gjort. En har gjeninnført kommunale næringsfond, som faktisk var særdeles viktig for å skape nye arbeidsplasser i mange kommuner. I 2001 bidro de kommunale næringsfondene til 1 800 arbeidsplasser, inntil Bondevik-regjeringen avviklet hele ordningen. Jeg mener det er viktig også å fylle på på kommunale næringsfond. En har, som også statsråden påpekte, økt kapitaltilgangen til de norske bedriftene gjennom økt støtte til Innovasjon Norge og SIVA.

Her er det viktig å se næringspolitikken i bred sammenheng. Næringsministeren var inne på omstillingstiltak for ensidige industristeder. Det er viktig at vi – innenfor rammen av en aktiv næringspolitikk – har en verktøykasse for de stedene som opplever at næringsvirksomhet forsvinner ut av lokalsamfunnet. Her spiller ikke minst også fylkeskommunene en rolle. Vi har sett i Årdal, og vi har sett i Skien, at det har vært et samarbeid mellom bedrift, kommune, fylkeskommune og stat. Jeg tror det er kjempeviktig at en viderefører den brede satsingen her. Men det er viktig når vi jobber med slike omstillingsvirkemidler, at det oppfattes slik at vi bryr oss om hele landet, og at det ikke bare er de plassene hvor det ropes høyest, som får oppmerksomhet fra Regjeringen eller fra de andre aktørene. Det er ikke slik at noen arbeidsplasser er viktigere enn andre. Det vi f.eks. ser i Årdal i Sogn og Fjordane, er kanskje et karakteristisk eksempel her. Når vi samtidig ser på f.eks. hva landbruket i Sogn og Fjordane har tapt av arbeidsplasser de siste årene, blir på sett og vis Årdal-tapet relativt begrenset. Det er i de siste ti årene forsvunnet 2 300 jordbruksforetak i Sogn og Fjordane – dvs. 14 Årdal-er, eller 1,7 Årdal-er pr. år. En kan si det slik at når en jobber med omstillingstiltak, må en jobbe bredt og konsentrert med de reelle problemene de ulike næringene står overfor. Og det gjelder flere enn de tradisjonelle industristedene.

Gunn Berit Gjerde (V) [12:53:19]: Eg synest det er godt at vi med denne interpellasjonen kan få høve til å debattere den nye næringspolitikken, som vi har høyrt om gjennom heile valkampen og gjennom heile det fyrste regjeringsåret til den nye regjeringa.

Hittil har det vore forvirring om denne nye næringspolitikken. Det har vore forvirring blant opposisjonspartia – eg veit ikkje kva han handlar om. Det har vore forvirring blant folk flest – og jammen har det vore like stor forvirring også innetter i Regjeringa, mellom regjeringspartia.

Eg har sete og høyrt på debatten til no, og etter mi meining har det ikkje kome fram så mykje i dag heller. Vi har høyrt mange fine ord, honnørord, men lite konkret – på den måten at ein snakkar om ein ny næringspolitikk. Skal det sterkare styring til i aksjeselskapa der staten er eigar, eller skal det ikkje? Skal Hydro og Årdal søkje om å få forlengt utsleppsløyvet frå SFT, eller skal dei ikkje? Er det nødvendig med auka avskrivingssatsar i næringslivet, eller er det ikkje? Eg meiner at eg ikkje har fått svar på desse og mange andre spørsmål.

Som Lars Peder Brekk var inne på, ser også eg på fiskeri- og landbrukspolitikken som ein del av næringslivet. Når det gjeld landbrukspolitikken, har vi stilt landbruksministeren spørsmål om kva det nye landbruket er. Vi fekk to svar: Det er familielandbruket, og det er satsing på bioenergi. Vi veit framleis ikkje kva familielandbruket skal innehalde av nye moment. Når det gjeld bioenergi, satsa allereie den førre regjeringa på det. Eg registrerer at statssekretær Ola T. Heggem no går ut i avisene – iallfall i mitt heimfylke – og åtvarar folk mot å vere altfor optimistiske framfor jordbruksforhandlingane.

Når det gjeld fiskeri, var det gledeleg å sjå statsministeren opne ny fiskeproduksjon i Mehamn, og at det er optimisme der. Eg håpar Regjeringa sin fiskeripolitikk no sikrar levering av råstoff året rundt, slik at både Mehamn og andre kystsamfunn kan leve vidare. På den måten får fiskeriministeren lys i alle husa langs kysten, slik ho har som målsetjing. Men hittil har vi sett stopp når det gjeld struktureringa, som var i ferd med å skape optimisme både blant fiskebåtreiarane og blant fiskarane i Norges Fiskarlag og i bankane, og som skulle syte for investeringane og tryggje arbeidsplassane. Det som hittil har skjedd, er at dei båtane som var komne langt når det galdt struktureringa, og som på ein ikkje varsla dato fekk stopp og fall ned på feil side, no har store økonomiske problem.

Eg såg i VG fredag 24. februar at Arbeidarpartiet si næringsgruppe med ei heilside prøvde å rette opp inntrykket av forvirring, uklarleik og manglande handling i næringspolitikken. Det vart varsla eit tidsskifte. Men bortsett frå på områda forsking og samferdsel – der Regjeringa absolutt heller ikkje har levert slik ho lovde – er det kanskje eit tidsskifte, som ein kan frykte.

Det verkar som om nokon trur det er mogleg å trykkje på ein «reset»-knapp og skape ein næringspolitikk i Noreg som er isolert frå resten av verda. Anten ein likar det eller ikkje, så er Noreg ein del av ei globalisert verd. Det er òg næringspolitikken, som krev nye verkemiddel dersom Noreg skal ha ein sjanse til å vere med i konkurransen – spesielt med dei lønningane som vi har her i landet.

For Venstre handlar næringspolitikken om å leggje til rette for nyskaping, for forsking og for auka kunnskap, som kan gi oss eit forsprang når det gjeld smarte og miljøvenlege måtar å produsere varer og tenester på. For meg vert dette snakket om verktøykassa – som er tom, som skal fyllast, eller kva ho til kvar tid no er – heilt meiningslaust. For meg er ei verktøykasse eit bilete på reparasjonsutstyr. Det er ein reparatør (presidenten klubbar) som har verktøykasse i dag, ikkje ein nyskapar.

Det kunne vore artig om vi i denne debatten for ein gongs skuld kunne få nokre konkrete framtidsplanar (presidenten klubbar) for den nye næringspolitikken som regjeringspartia er samde om.

Presidenten: Presidenten må be representantene holde seg til taletiden.

Steinar Gullvåg (A) [12:58:57]: Jeg synes det er ganske frimodig av de tidligere regjeringspartiene å utfordre Regjeringen med hensyn til næringspolitikken. Dette er jo partier som har stått fram med sitt mantra som at lavere skatter og avgifter og kutt i offentlige utgifter er den eneste løsningen i næringspolitikken. De henger fast i troen på at den beste næringspolitikken egentlig er å ikke ha noen næringspolitikk i det hele tatt. Derfor omgir de seg med karakteristikker som «honnørord» og tomme fraser når de omtaler Regjeringens næringspolitikk.

Men om representantene for de tidligere regjeringspartiene ikke har merket regjeringsskiftet, så har tusener av bryggeriarbeidere og sjøfolk gjort det. De har nemlig berget sine arbeidsplasser som følge av regjeringsskiftet. Mens de tidligere regjeringspartienes egen næringsminister reiste til Skien med tom verktøykasse, er denne regjeringen i full gang med omstillingsarbeidet. Bondevik-regjeringen løftet ikke en finger for å sikre arbeidsplassene i Årdal og Høyanger. Denne regjeringen sørger for at ensidige industrisamfunn som har utnyttet norske naturressurser gjennom årtier, fortsatt kan leve og få utvikle seg inn i framtiden.

Vi er i full gang med å fylle den verktøykassa som Høyre i regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre, godt assistert av Fremskrittspartiet, brukte fire år på å tømme. Vi har tatt fatt på den jobben. Men vi trenger litt mer enn fem måneder på å forme ut framtidens næringspolitikk.

Vi skal lage en ny ervervslov som kan hindre at lønnsomme bedrifter slaktes og gode arbeidsplasser legges ned. Vi skal skape en ny eierskapspolitikk der statlig eierskap betyr å stille krav til de bedriftene som staten eier, utover det som kan leses i regnskapenes bunnlinjer.

Aktivt eierskap betyr at staten skal bruke sin aksjonærinnflytelse, selvsagt innenfor de rammer og spilleregler som følger av aksjelovgivningen. Staten skal også ha klare forventninger om økonomisk utvikling og utbytte. En mer aktiv statlig eierskapspolitikk innebærer også at selskapene skal ta sin del av ansvaret for det samfunn som omgir dem. Det skal stilles etiske krav til selskapene, og de skal bidra til å oppfylle våre nasjonale mål for forskning og utvikling. Et aktivt eierskap vil også bety at staten kjøper seg inn i selskaper av stor betydning for næringslivet, bl.a. for å bevare kompetanse og hovedkontor i Norge. I andre tilfeller kan det være riktig å selge seg ned eller slå selskaper sammen for å sikre industrielt partnerskap og markedsadgang. Det er dette som kalles aktiv næringspolitikk, og som er motstykket til handlingslammelse og næringsnøytralitet.

Jeg har i løpet av de månedene som er gått siden stortingsvalget, besøkt en rekke bedrifter, næringsorganisasjoner og forskningsinstitusjoner, noen ganger også i selskap med interpellanten. I denne strømmen av befaringer, bedriftsbesøk, møter og konferanser har jeg kun en eneste gang opplevd at en bedriftsleder snakker om skatter og avgifter. Men nesten alle som jeg har møtt, har snakket om behovet for økte samferdselsinvesteringer og næringsrettet forskning og utvikling. Derfor satser vi også på disse områdene. Regjeringen vil sørge for at veg- og jernbanesatsingen når de mål som er fastsatt i Nasjonal transportplan, slik det bekreftes i Soria Moria-erklæringen.

Jeg tror det er viktig å ha riktig fokus i næringspolitikken. Ikke at jeg undervurderer betydningen av lav inflasjon, lave renter og stabil kronekurs. Den generelle økonomiske politikken er viktige rammevilkår for næringslivet. På det området er det heldigvis bred enighet i Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, som setter seg utenfor alle samfunnsøkonomiske rammer og tror de kan øse oljepenger ut over samfunnet. Konsekvensen av en slik politikk vil selvfølgelig være økt prisstigning, økt inflasjon og høyere kronekurs, med ødeleggende virkning for norsk økonomi og norsk næringsliv. Det er bekymringsfullt at Stortingets nest største parti ikke viser større økonomisk edruelighet og i stedet henfaller til ren populisme ved å innbille folk at det ikke er noen grense for hvor mye vi kan bruke og forbruke i dette samfunnet.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [13:04:13]: Jeg vil berømme interpellanten for å ha satt denne interpellasjonen og industriens situasjon på dagsordenen. Industrien er viktig, og den fortjener en slik bred debatt som vi nå har her i Stortinget.

Jeg har merket meg én ting, og det er at en rekke representanter for regjeringspartiene som til stadighet er ute i mediene og reiser rundt i landet og prediker en ny industripolitikk, en ny næringspolitikk, er borte fra salen når Stortinget diskuterer industriens framtid. Da synes jeg det blir smålig når nåværende regjering og regjeringspartier kritiserer den forrige regjeringen for dens næringspolitikk. Den var ikke spesielt imponerende, men skal man kritisere andre, må man komme med klare tiltak.

Industrien er under press, selv om mye av norsk industri går svært godt. Industrien har fortsatt et kraftig press mot seg på marginer og fra aktive konkurrenter i utlandet. Vi har stadig medieoppslag om nedleggelse av industribedrifter og utflagging til lavkostland.

Det som er viktig med industrien, er at industrien er vårt følepunkt mot utlandet. En konkurransedyktig industri er et tegn på vår konkurransedyktighet i forhold til utlandet, og det er viktig, ikke bare for industrien, men for hele vårt samfunn.

Vi er kommet til et kritisk punkt når det gjelder industriens tilstedeværelse i Norge. Dersom det kommer et tilbakeslag mot industrien nå, vil det stå om hele norsk industris framtid i Norge. I underkant av 300 000 industriarbeidsplasser, som er mindre enn antall uføretrygdede, må sies å være et minimumsantall arbeidsplasser for å kunne opprettholde et industrimiljø som kan utvikle seg videre, og som kan holde på og utvikle kompetanse.

Automatisering er viktig i dagens industribedrifter. Selv har jeg hatt gleden av å besøke flere bedrifter som satser kraftig på å investere i roboter og annen automatisering, noe som viser at Norge må være på topp når det gjelder automatisering i en industri som nå er blitt svært kapitalintensiv. Da kunne man fra Regjeringens side komme med forslag til de beste avskrivingssatsene i Europa, noe man ikke gjør. Det er et enkelt grep, som kan gjøres raskt.

Statsråden la i sitt innlegg vekt på at Regjeringen ønsker å møte framtiden med en offensiv næringspolitikk, og at Norge skal være en av de mest innovative økonomier i verden. Mitt spørsmål er da: Hvilke partier i Stortinget er uenige i den type formuleringer – en type velmenende, runde formuleringer som alle, uansett politisk bakgrunn eller om man har deltatt i en tidligere regjering eller ikke, kan stille seg bak? Hvis det skal være uttrykk for denne regjeringens nye aktive næringspolitikk, er det ikke noe nytt innhold i den. Alle er enige i den typen formuleringer.

Videre ramset statsråden opp en rekke virkemidler som skal være tegn på Regjeringens nye aktive næringspolitikk – FoU, Innovasjon Norge, SkatteFUNN og samferdsel. Det er ikke noen som er uenig i at dette er viktige virkemidler. Spørsmålet som må stilles statsråden og Regjeringen, er: Hvorfor er Stortingets komiteer nå nesten arbeidsledige når det gjelder saker fra regjeringsapparatet? Næringskomiteen har ikke noen saker. Hvorfor fremmer ikke Regjeringen en industrimelding som næringskomiteen kunne ta tak i, eller en industrimelding som en oppfølging av Industriutvalgets innstilling som kom i fjor? Der burde det være nok å ta tak i for å få en politikk som er til industriens beste, og som ville innebære en aktiv industri- og næringspolitikk.

Svein Flåtten (H) [13:09:44]: Hvis en skal beskrive resultatet av den rød-grønne regjeringens og statsrådens innsats for norsk næringsliv så langt, tror jeg man kan bruke ordet «usikkerhet» – usikkerhet fordi retorikkens møte med virkeligheten synes å være akkurat så vanskelig som noen av oss mente den ville være, usikkerhet fordi det retoriske begrepet «aktiv næringspolitikk» vil komme til å ligge som et blylodd rundt beina på næringsministeren inntil han har levert noe som i næringslivet oppfattes som konkret innhold. Det har ikke skjedd så langt. I stedet ble det først levert massive løfter i fleng, så usikkerhet om enkelte industrisamfunn, om Konkurransetilsynets betydning og makt i forhold til politisk styring, om omstruktureringen av oppdrettsbransjen og ikke minst om hva som skal bli innholdet i en ervervslov som kanskje skal gi bøter i millionklassen for nødvendige omstruktureringstiltak. Dette skaper usikkerhet for norsk næringsliv og for etablering av arbeidsplasser og usikkerhet når det gjelder skatteinngang og velferd i Norge.

Så langt har det vært næringspolitikk etter innfallsmetoden. Derfor er representanten Løviks interpellasjon viktig, men ikke for å få avklart hva dette begrepet «aktiv næringspolitikk» er, for det tror jeg de fleste nå innser består av retorikk og enkeltutspill. Det har også debatten her i dag ganske tydelig vist.

Vi skal få en eierskapsmelding som skal sørge for det som heter «et mer aktivt statlig eierskap», og som vi etter hvert har forstått at ikke skal bestå i verken oppkjøp eller salg av statlige bedrifter, men i utskiftning av styremedlemmer i bedrifter hvor også staten er eier, bedrifter som – i parentes bemerket – nå går bedre enn de noen gang har gjort, og bidrar positivt med arbeidsplasser og skatteinntekter.

Den aktive næringspolitikken vet vi i hvert fall består av en fortsatt og økende formuesskatt på alle norske investorer som ønsker å plassere sine midler i verdiskapingen i norsk næringsliv. I næringslivet sier man ofte at det viktigste er selve avklaringen av hva som skal komme, altså selve forutsigbarheten. Derfor ville det være bra om man kunne få konkretisert hva den aktive næringspolitikken egentlig er, eller om dette bare er enkeltutspill, og at man ellers vil fortsette den gode næringspolitikken som den forrige regjeringen la opp til, og som har bidratt til de resultatene som vi i dag ser i norsk næringsliv. Nå råder en usikkerhet i forhold til om det skal komme noe nytt, noe uprøvd, noe banebrytende som ingen har tenkt på før – et slags næringspolitisk abrakadabra som skal bidra til at det regner velferd nedover befolkningen. Disse forventningene har de nåværende regjeringspartiene skapt gjennom sin valgkampretorikk. Det viser seg nå at det bare var honnørord og tomme fraser, for å låne betegnelsen til representanten Gullvåg, som nettopp var her på talerstolen.

Arbeiderpartiets næringsfraksjon skriver i Verdens Gang i slutten av februar at de har vært på en uendelig rekke bedriftsbesøk rundt omkring i landet. Det høres ut som om det har vært en påkjenning å møte alle disse næringslivslederne og eierne. Men påkjenningen har gitt gode resultater, for de har ikke møtt noen eiere eller næringslivsledere som snakket om skattelettelser, og det er jo strålende. De har heller ikke møtt noen ansatte som snakket om skattelettelser. De har jo faktisk allerede fått sine skattelettelser gjennom reduksjonen i skatt på fagforeningskontingenten.

Men har norsk næringsliv og eiere plutselig blitt tause når det gjelder den særnorske formuesskatten? I min tid i finanskomiteen møtte jeg gjennom fem år organisasjoner som hvert år hadde denne saken øverst på sin kravliste. Hvorfor spurte man ikke om bedrifter og eiere ønsker økninger i formuesskatten, slik man allerede har innført? Hvorfor spurte man ikke om de ville ha ytterligere 2–3 milliarder kr i skatt, som man har tenkt å pålegge norsk næringsliv, og om eierne var enig i den innretningen som Regjeringen selv er uenig i? Hvorfor spurte man ikke om dette? Det ville man ikke. Da får man svar i skogen som man spør.

Til slutt vil jeg nevne to forhold som klart viser hvor tåkete og usikker næringspolitikken til denne regjeringen er. SVs talskvinne har vært her oppe og lovprist Søderbergovnene i Årdal. Hun sa det er bra at de forsvinner, samtidig som Regjeringen nå går inn for å presse på for at man skal fortsette å ha dem. Senterpartiet sier på sin side at de ikke er fornøyd med verktøykassen. Senterpartiets talskvinne i Vestfold sier i dag i Tønsbergs Blad at næringsministeren kan fremstå «som noe tåkete», men at Senterpartiet vil sørge for at næringspolitikken blir bra. Om det da blir med verktøy fra Clas Ohlson eller fra Felleskjøpet, vet jeg ikke. Det gjenstår å se.

Arne L. Haugen (A) [13:15:16]: Jeg vil gjerne gi uttrykk for at nærings- og handelsministeren i dag har gitt en redegjørelse om næringspolitikken vår som jeg stiller meg fullstendig bak. Det er ikke nødvendig for meg å gjenta noe av det han sa.

Så sies det fra talerstolen at det er stor forvirring om næringspolitikken. Ja, det høres slik ut i denne salen. Det må en vel bare ta til etterretning. Men når vi i næringskomiteen møter næringslivet, og det gjør vi veldig ofte, får i hvert fall denne politikken en veldig positiv respons.

Som statsråden sa, handler næringspolitikken bl.a. om hvordan vi som nasjon ser på de ensidige industristeders utfordringer, og jeg vil gjerne kommentere det litt. Her er vi inne på i hvert fall to – og i noen sammenhenger tre – departementers arbeidsområder, da det er Kommunal- og regionaldepartementet som sitter med et hovedansvar for kommuneøkonomi og regionalt utviklingsarbeid, og Olje- og energidepartementet som har ansvar for energikontraktene, og i tillegg er det Nærings- og handelsdepartementet. Det er veldig viktig at disse tre departementene samhandler godt, og jeg noterer meg med tilfredshet at det nå er nedsatt en interdepartemental gruppe som skal foreslå mer konkret hvordan staten skal opptre i forhold til omstilling i ensidige industrisamfunn. Det har jeg forventninger til. Men det er uansett helt avgjørende at det er en god dialog mellom kommune, stedlig ledelse i bedriften og det sentrale eierskap i virksomheten. Det er etter mitt syn viktig at de lokale myndighetene, sammen med hjørnesteinsbedriftene, får arbeidsro til å utvikle planer og prosesser for hvordan utfordringene skal takles. Derfor må de lokale myndighetene på banen først, og så må vi ha et virkemiddelapparat som kan bidra med økonomiske ressurser og kompetanse i den grad det er nødvendig. Det er ikke først og fremst vi i stortingssalen som kan løse disse lokalsamfunnenes utfordringer. Løsningene må finnes i et samspill mellom hjørnesteinsbedrift og lokale og regionale myndigheter. Ikke minst er det også viktig å spille på lag med lokalt bankvesen og lokalt næringsliv.

For meg er det viktig å være tydelig på at det ligger et stort ansvar lokalt for å utrede muligheter, skisser og planer og samle ressurser lokalt og regionalt. Så må staten eventuelt bidra med det som skal til utover det. I et lokalsamfunn som har en statlig hjørnesteinsbedrift, har staten selvsagt et helt spesielt ansvar. Lokalsamfunn som i generasjoner har vært avhengig av en hjørnesteinsbedrift, har særlige utfordringer i omstillingsarbeidet. Det har jeg personlig erfaringer fra, og for å lykkes i det krevende arbeidet må det til – i tillegg til økonomiske ressurser og gode bedriftsprosjekt – lokal forståelse for å ta skjeen i egen hånd og en aksept for at framtida blir annerledes enn fortida. Så må disse lokalsamfunnene ha visshet for at storsamfunnet stiller opp. Da kan vi ikke stå med en tom verktøykasse, men med en velfylt, med virkemidler som er tilpasset de utfordringene som skal takles. Det mener jeg at den rød-grønne regjeringen sørger for.

Petter Løvik (H) [13:19:36]: Dette har vore ein svært interessant debatt, om ikkje spesielt avklarande. Vi har fått ein del svar og sit vel igjen med kanskje litt fleire spørsmål.

Eg vil kommentere nokre av dei tinga som har kome opp. Som eg sa i mitt hovudinnlegg, stilte eg spørsmålet: Treng vi verkeleg «ein ny og meir aktiv næringspolitikk» når det går svært bra i store delar av norsk industri?

Representanten Oppebøen Hansen sa i sitt innlegg at industriutviklinga har vore negativ i mange år. Ja, det er heilt korrekt, men som eg har sagt tidlegare: I oversikta frå Statistisk sentralbyrå i januar 2006 viser det seg at den noverande industripolitikken, den som har vore ført det siste året, har fungert. I januar var industriproduksjonen på det høgaste nivået sidan januar 2000, altså er det ein trend som har vore veldig positiv, ikkje berre i næringslivet generelt, men også i industrien, som mange har sagt ville få veldig store problem.

Så osar fleire av representantane av dårleg samvit for dei kutta som har vore gjorde på forsking og utvikling og på avskrivingar. Både næringsministeren og fleire av representantane frå den raud-grøne sida prøver å vekkforklare og seie at dei faktisk ikkje har kutta. Men dersom det er slik at dei som har prøvd å påvise desse kutta gong etter gong, ikkje er gode nok sanningsvitne, har eg lyst til å sitere det som Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet sa til Dagens Næringsliv den 16. desember 2005:

«De rødgrønne kuttet nær 100 millioner til forskning og utvikling på Næringsdepartementets budsjett i forhold til forslag fra Bondevik-regjeringen. Det er ingen kjempesum, men feil vei å gå på et viktig område. Vi er også skuffet over at Bondevik-regjeringens forslag om lavere avskrivningssatser for maskiner ble strøket.»

Det er altså ikkje berre vi i opposisjonen som ser dette, men også sentrale folk i næringslivet.

Så seier Gullvåg at vi er nokså frimodige som prøver å framheve vår politikk. Når representanten Gullvåg seier han har vore rundt i mange bedrifter og ikkje høyrt meir enn ei bedrift som spør etter lågare skatt, er det grunn til å be representanten Gullvåg kome seg meir ut. Samtidig som han sjølv skryter av å ha vore med og gitt skattelette til ei enkeltgruppe, er det inga interesse elles i næringslivet. Då har ikkje representanten Gullvåg vore med til alle dei plassane i norsk industri og til dei enkeltbedriftene der det blir sagt at den skatteauken som dei raud-grøne påførte gjennom endra avskrivingssatsar, dei 1,6 milliardane, er blitt peika på gong etter gong. Eg håpar vi får litt meir klarleik framover, uklarleik er det farlegaste.

Statsråd Odd Eriksen [13:23:02]: La meg først få lov til å si takk for en interessant debatt. Jeg merket meg at de tidligere regjeringspartiene har en viss sårhet i sin argumentasjon. Jeg vil tro at det går over.

Spørsmålet som interpellanten stiller også i avslutningen, er: Trenger vi en ny næringspolitikk? Da vil jeg minne om at de var ikke rent få, de næringslivslederne som før valget sa: Vi trenger en ny næringspolitikk. Vi trenger en aktiv næringspolitikk til forskjell fra den passivitet den forrige regjeringen hadde. De var ikke rent få, de næringslivslederne. De som var til stede på årskonferansen til NHO i januar, satt neppe igjen med inntrykket av at dette var en regjering som ikke hadde en offensiv næringspolitikk, som ikke hadde en offensiv nordområdepolitikk, som et viktig element i å nyttiggjøre seg de ressursene og de mulighetene dette landet rår over.

Det vi først og fremst trenger nå, er at vi legger noe av sårheten bak oss, at vi spiller på lag og stiller opp for norsk næringsliv, for på den måten å sikre verdiskapingen i landet og sikre at Norge også i framtida skal bli et av verdens beste land å bo i.

Sammenhengen mellom samfunnets evne til å skape og dele er kjernen i flertallsregjeringens arbeid med å videreutvikle det norske velferdssamfunnet. Det å dele rettferdig gir også større skaperkraft. Vår metode handler i første rekke om partnerskap mellom stat og næring innenfor rammen av en blandingsøkonomi. Vi legger til rette med gode rammevilkår for næringslivet, og vi stiller opp i omstillingsprosesser. Som jeg sa tidligere: Det er viktig å ha omstilling i næringslivet.

Representanten Sørfonn uttrykte vel mer et ønske om at jeg skulle klare å nedkjempe finansministeren. Jeg er litt usikker på hva slags erfaringer representanten Sørfonn har fra andre regjeringer. Denne regjeringen står samlet om en aktiv næringspolitikk. Det gjelder også finansministeren. Det gjør meg veldig trygg på at vi også i framtida skal kunne skape god næringspolitikk med gode vilkår for næringslivet.

Vår næringspolitikk går ut på at fellesskapet stiller opp i omstillingen, og det gir trygghet for næringslivet og for verdiskapingen. Jeg er glad for de resultatene vi har oppnådd ved Union, i Årdal og i Høyanger. Jeg er glad for at de menneskene som berøres av de omstillingene som norsk næringsliv vil stå overfor i tida framover, føler trygghet ved at storsamfunnet og fellesskapet stiller opp når det er behov for det. Jeg er glad for de avtalene som er inngått, der også lokalsamfunnet føler trygghet for at storsamfunnet stiller opp.

Jeg bare minner om at næringspolitikk er så mangt. Kanskje et av de viktigste virkemidlene i næringspolitikken var den økningen i frie inntekter i kommunene som vi fikk på plass. Det bidrar til at lokalsamfunnene gis muligheter til også å stille opp for næringsutvikling lokalt.

Presidenten: Interpellasjosdebatten er dermed avsluttet.