Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter, og for øvrige talere til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter medlemmer av Regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) [10:03:09]: For et par dager siden så jeg dokumentarprogrammet «Vårt dagliga bröd» på svensk TV2, et program om den indiske kvinnen Vandana Shiva – kvinnen med tilnavnet «The Green Killer», som fører en utrettelig kamp for retten til egen matproduksjon for den indiske landsbygda – og om hennes kamp mot flernasjonale matprodusenters patentering av verdifulle kornsorter i hennes hjemland. Hun hadde nettopp vunnet en viktig seier i og med at EU trakk tilbake patentrettighetene på glutenfattig hvete fra matgiganten Monsanto.

Vandana Shiva representerer de nye selvstendige og aktive kvinnene i flere av landene i sør, og viser hvor viktig det er å slutte opp om kvinnenettverk og lokalt likestillingsarbeid.

Samtidig understreker historien om Vandana Shivas arbeid den røde tråden i utviklingsministerens grundige redegjørelse, nemlig:

• Utviklingspolitikk er ikke bare bistand, selv om det er det også. Å bidra til fred, arbeidsplasser, matproduksjon og -distribusjon og til infrastruktur er like viktig. Dette er både det internasjonale samfunnets ansvar og en plikt for lokale og nasjonale myndigheter å sørge for.

• Nødhjelp er nødvendig under sultkatastrofer, men politikk er viktigere – det å skape et varig grunnlag for at folk har mat, ganske enkelt. Et lands myndigheter har et ansvar for at innbyggerne har den maten de trenger. Det dreier seg om «good governance» i vid forstand. Samtidig dreier dette seg om internasjonal rettferdighet, internasjonal fordelingspolitikk – en verdensorden der vi har en global utviklingspolitikk, slik vi selv bygde det norske velferdssamfunnet gjennom hele det forrige århundret.

Den ekstreme fattigdommen er vår tids største menneskerettighetsutfordring, og jeg mener menneskerettighetsutfordring. Rettighetsperspektivet står sentralt, slik det også er slått fast av et bredt stortingsflertall ved behandlingen av både utviklingsmeldingen i 2005 og globaliseringsmeldingen i 2004.

Vi må i vår utviklingspolitikk legge avgjørende vekt på tusenårsmålene vedtatt av FNs hovedforsamling i september 2002. De forplikter medlemslandene når det gjelder miljø, fred, sikkerhet, utvikling, fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter, demokrati og godt styresett.

Det mest kjente målet er å halvere fattigdommen, den andelen mennesker som lever på under en dollar pr. dag, innen 2015. Det er et vanskelig mål. Det kan kanskje ikke nås innen 2015, men det er mulig å oppnå betydelige forbedringer. Målenes definisjon er for øvrig satt så lavt at milliarder av mennesker som vi i dagligtale refererer til som svært fattige, faller utenfor. Men som statsråden understreket: Hvis denne generasjonen ikke avskaffer fattigdom, er det ikke fordi vi ikke kan, men det er fordi vi ikke vil nok.

En av utfordringene våre er, som også statsråden nevnte: Selv om vi primært må ha særlig fokus på MUL-landene, spesielt i Afrika, er det viktig å være klar over at de store masser av fattige faktisk finnes i mellominntektsland, bl.a. i Latin-Amerika. Dette er en utviklingspolitisk utfordring ikke bare for det enkelte land, men også for verdenssamfunnet.

Utviklingspolitikken må være en integrert del av vår utenrikspolitikk. Utenriksministeren lanserte i sin redegjørelse 8. februar en ny politikk overfor Afrika:

• Det er tid for å tenke nytt og strategisk om holdninger til hele kontinentet.

• Norge trenger en fornyet Afrika-politikk som kan se utvikling og utenrikspolitikk i sammenheng.

• Vi trenger strategiske allianser også med afrikanske land. Vi må søke et utenrikspolitisk samarbeid med afrikanske land og institusjoner både om afrikanske og andre internasjonale spørsmål, f.eks. olje, energi, WTO og konfliktløsning, og vi må ha fokus på økt kontakt både med Den afrikanske union og afrikanske land.

Leder for Den afrikanske unions kommisjon, Alpha Ouman Konaré, hadde nylig møter både med regjeringsmedlemmer og med utenrikskomiteen. Sudan, både bistand og FN-styrker, stod på dagsordenen, men også utviklingen i Zimbabwe, i Kenya og på Afrikas Horn, og selvfølgelig Den afrikanske unions kapasitet for konfliktløsning og fred.

For en tid tilbake hadde vi møte med parlamentarikere fra São Tomé. De får nå norsk bistand under programmet «Oil for Development», for å sikre at oljefunnene kommer de brede befolkningsgrupper til gode, og for å bygge opp en oljeadministrasjon som hindrer mektig mafia i å slå kloa i oljeinntektene. Energi er en av hovedprioriteringene i vår bistandspolitikk. Her har vi kompetanse, her har vi noe å bidra med. I tillegg til det lille landet São Tomé vil jeg nevne store deler av Vest-Afrika, men også land som Sudan og Tsjad som aktuelle samarbeidspartnere.

Utviklingspolitikk er også en del av vår sikkerhetspolitikk. Derfor er det sammenheng mellom vår bistand til Afghanistan og vår deltakelse i ISAF-styrken. Vi bidrar til bygging av landet, vi driver nødhjelp, bistår med sikkerhet og prøver å gi afghanske bønder alternativer til narkotikaproduksjon. Slik bekjemper vi også terrorisme og heroinimport til Europa.

Når utenlandske sexslaver selger kroppene sine rett utenfor dette huset, og trafficking nå er inntektskilde nr. 2 til internasjonal mafia, er det både en viktig sikkerhetspolitisk sak og et spørsmål om utvikling i de landene de rekrutterer fra. Det forplikter oss.

Målet om 1 pst. av bruttonasjonalinntekten til bistand er viktig, men det må ikke være det eneste vi diskuterer. Vi må i mye større grad ta en politisk debatt om – og legge føringer for – innretningen på innholdet i bistanden. Bare økningen i BNI fra et år til et annet gir oss over 1 milliard kr ekstra å rutte med til bistandsprosjekter. Vi må ha en mening om hvordan den milliarden skal brukes, og hva slags hjelpeapparat vi kanaliserer pengene gjennom.

Vi må konsentrere innsatsen der vi er best, der vår ekspertise er udiskutabel. Vi må vite at vår innsats gjør en forskjell. Jeg slutter meg til statsrådens hovedfokus på energi, kvinner, fred/forsoning og miljø, som områder vi har kompetanse på, i tillegg til å utvikle småindustri og handel og bruke mikrokreditter bl.a. til å formalisere den uformelle sektoren.

Norad har lagt fram en strategi for å følge bistandspengene helt fram. Det er positivt.

Så er jeg veldig glad for at statsråden varsler en begrepsgjennomgang, både for å få kartet til å stemme med terrenget og for å ha de riktige styringsredskapene.

De fem største mottakerne av norsk bistand i bredden er i dag Afghanistan, Mosambik, Tanzania, Sudan og Palestina. Bare to av dem er hovedsamarbeidsland. Sudan har ikke engang status som samarbeidsland. Her trengs det opprydding.

Jeg synes også vi skal se nærmere på hvordan vi kan bruke regionbevilgningene. Skal de gå til intern utvikling i enkelte regioner, f.eks. i Afrika? Mitt inntrykk i dag er at regionbevilgningene brukes omtrent på samme måten som vår bilaterale bistand.

Konsentrasjon må både være geografisk og dreie seg om områder vi er gode på. Slik kan vi få utviklingseffekt ut av de midlene som vi bruker.

I tråd med Soria Moria-erklæringen må vi ha et hovedfokus på FN, også som lokalt redskap i utviklingsarbeidet. En del av reformarbeidet i FN har vært å opprette UN Resident Coordinator i det enkelte mottakerland, ofte i regi av UNDP. Dette koordineringsarbeidet må videreføres og forsterkes. Det er også viktig at vi får et nærmere samarbeid mellom FN og Verdensbanken, der FN i større grad legger premissene for bankens prioriteringer. Jeg vil for øvrig be statsråden ta et initiativ for å kontakte europeiske land med tanke på å bygge en enhet foran Verdensbankens møte i september, for å understreke den trenden vi har sett i banken over tid, en endring av de kravene som er stilt til utviklingsland ved lån eller sletting av gjeld.

Helt til slutt: Når vi ønsker at flere bistandspenger kanaliseres gjennom FN-systemet, er det også fordi vi mener at FNs utviklingsprogram og andre FN-organer får bistanden fram, og at de er der hvor andre ikke når fram.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [10:13:53]: Arbeiderpartiet har både i og utenfor regjering hatt avgjørende innflytelse på utformingen av norsk bistandspolitikk, en politikk som i stor grad har vært preget av naivitet og snillisme, der man ukritisk har sendt penger uten å stille krav til om hjelpen kommer fram til dem som trenger det. Til tross for utallige rapporter, presseoppslag og meldinger fra bistandsarbeidere om korrupsjon i mottakerlandene har man ukritisk fortsatt å pøse på med enda mer penger. Nå ser vi at Arbeiderpartiet sitter i regjering med SV, der utviklingsministeren fra Sosialistisk Venstreparti vil slå hardt ned på korrupsjon i mottakerlandene. Er Arbeiderpartiet komfortabel med denne omleggingen av bistandspolitikken? Og hvis ja, hvorfor i all verden har Arbeiderpartiet ikke tidligere vist vilje til å stille krav og motarbeide korrupsjon?

Marit Nybakk (A) [10:14:48]: For det første er det slik at Regjeringen har én politikk, og den står vi samlet om. Vi står også samlet om utviklingspolitikken. Jeg vil bestride at Arbeiderpartiet har ført en utviklingspolitikk og en bistandspolitikk der vi ikke har stilt krav, for det er ikke riktig. Vi har i alle år vært opptatt av «good governance». Vi har stilt krav om at man ikke må ha korrupsjon. Vi har sett til at utviklingshjelpen kommer fram. Vi har bistått bl.a. med å bygge opp riksrevisjon og administrasjon, og vi har bl.a. i Stortinget vært enige om å stoppe den direkte budsjettstøtten til Mugabe i Zimbabwe, rett og slett fordi den ikke kommer dit den skal. Det betyr ikke at vi ikke støtter enkelte grupper i Zimbabwe. Det betyr bl.a. at vi støtter folkelige grupper, fagforeninger, politiske partier og kvinneorganisasjoner. Men vi tar altså konsekvensene av at Zimbabwe styres på en dårlig måte.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:16:07]: De fleste av oss har vel ikke kunnet unngå å registrere statsrådens begeistrede beskrivelse av venstrevinden i Latin-Amerika. Det er vel særlig Venezuela, Bolivia og Cuba som varmer et sosialistisk hjerte, vil jeg tro. For all del – jeg er enig i at det gjøres gledelige fremskritt på det søramerikanske kontinentet. For meg er det særlig Brasil og Chile som er gode eksempler på balanserte og positive regimer fra venstresiden i regionen.

Kan vi være trygge på at Arbeiderpartiet fortsatt vil beholde fattigdomsfokuset i bistanden og ikke la seg rive med til fordel for mellominntektsland i en slags ideologisk beruselse?

Marit Nybakk (A) [10:16:53]: Det ligger i de prioriteringene som statsråden har skissert, og som vi slutter opp om, at det fortsatt er Afrika som har hovedfokuset. Det betyr også at det er fattigdomsbekjempelse og tusenårsmålet som er utgangspunktet. Det betyr bl.a. at vi vil fortsette støtten til Tanzania og Mosambik. Vi vil prioritere Sudan som ett av våre viktigste områder for å gi bistand i bredden.

Så er det Latin-Amerika. Hvis man ser på regjeringen i Chile, som faktisk har et kvinneflertall, er det viktig å gi bistand for å støtte opp om likestillingsarbeidet i Chile, som kanskje har en mulighet under denne regjeringen. Jeg mener også at regimer som er basert på folkelige bevegelser, og som har en intensjon om å skape fordelingspolitikk og velferdssystemer, f.eks. i Bolivia, er det viktig å støtte opp om. Men dette må være et par viktige prosjekter, at man plukker ut et par land i Latin-Amerika. Det vil ikke være hovedfokuset. Det vil fortsatt være på Afrika.

Jon Lilletun (KrF) [10:18:14]: Eg vil i all hovudsak seie meg einig i det innlegget som representanten Nybakk hadde. Eg synest det var ein god gjennomgang av eit politikkområde og ei god oppsummering av statsrådens utgreiing.

Eg vil òg innom denne venstrevinden, for eg går ut frå som sjølvsagt at det er utviklingsfaglege mål og det som er norsk utviklingspolitikk, som skal liggje til grunn, og ikkje kva for ein farge regimet i det enkelte land har. Det kan vere mykje positivt som skjer i Sør-Amerika no, men det er veldig viktig å slå fast at ikkje den politiske fargen på regimet aleine er eit kriterium.

Så, gledeleg, sa representanten Nybakk at målet om 1 pst. står fast, men ho hadde eit «men» etterpå. Eg håpar at det men-et ikkje var ei svekking av 1-prosenten, men at det var ei oppsummering av fleire andre ting. Eg vil berre få ei forsikring om at 1-prosenten står klart, sjølv utan eit «men».

Marit Nybakk (A) [10:19:28]: Jeg kan forsikre om at 1-prosenten står fast. Det men-et betyr noe annet. Det men-et betyr at jeg mener at vi i altfor mange år har sagt at vi har et mål om så og så høy prosentandel av bruttonasjonalinntekt, men vi har i altfor liten grad tatt en diskusjon om prioriteringer, om hva vi skal sette i fokus, og kanskje ikke minst om hvordan vi kan konsentrere bistanden vår, slik at den når fram i mye større grad enn det man kanskje ellers mener at den gjør, og at vi ikke behøver å spre oss ut i bredden. Jeg mener vi skal ha en diskusjon om hvilke kanaler vi skal gi bistand gjennom. Er det FN-systemet som skal ha det meste? Skal vi satse på bilateral bistand, og hvor mye skal de frivillige organisasjonene ha? Nå har Rattsø-utvalget sett på de frivillige organisasjonene. Det kommer, så vidt jeg vet, en innstilling 1. juni, og da vil vi få mulighet til å drøfte hvordan vi skal bruke de frivillige organisasjonene og det sivile samfunnet. Dette er en debatt om innhold som Norge i altfor liten grad har. Jeg mener det er en veldig spennende debatt. Det var altså innholdet i mitt «men».

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Morten Høglund (FrP) [10:20:49]: Når en utviklingspolitisk redegjørelse er så innholdsrik som den utviklingsministeren presenterte i forrige uke, er dette vel anvendt ressursbruk. Her presenteres det mye spennende, og det kommer konstruktive innspill på et område som ikke altfor ofte har vært preget av grunnleggende debatt om langsiktig effekt.

Fremskrittspartiet er selvsagt ikke enig i alt som ble presentert, men vi opplever at det nå settes et reelt fokus på innhold, at det er vilje til å være kritisk til alle deler av utviklingspolitikken, og at man hele tiden vil søke å finne frem til det som faktisk virker. I en slik debatt vil vi delta og gjerne påvirke.

Jeg tror ikke det eksisterer særlig uenighet mellom oss og Regjeringen om hva man vil oppnå med utviklingspolitikken. Utrydde fattigdom, fjerne urettferdighet, fremme demokrati og menneskerettigheter – dette er verdier vi står samlet om. Men når det gjelder virkemidlene, vil det være uenighet mellom oss, men ikke hele tiden, og kanskje ser vi at vi kan nærme oss i å definere hva som er god utviklingspolitikk.

Vi vil ikke slutte oss til målet om 1 pst. i bistand. Det henger ikke sammen med manglende solidaritet, men fordi vi mener dette ikke reflekterer en moderne utviklingspolitikk, men en politikk som setter fokus på kvantitet i stedet for kvalitet. I forhold til vårt syn på økonomisk u-hjelp er det etter hvert flere som gir uttrykk for det samme.

Den kenyanske økonomen James Shikwati sa i et intervju med Der Spiegel følgende:

«For Guds skyld, stopp u-hjelpen. Med bistandspengene finansieres enorme byråkratier. Pengene fremmer korrupsjon og tiltaksløshet. Afrikanerne opplæres til å bli tiggere og ikke uavhengige. I tillegg mister lokale markeder mye av sin funksjon som følge av u-hjelpen og entreprenørskap som vi desperat trenger blir holdt nede. Så absurd som det enn høres ut, så er u-hjelp en av grunnene til Afrikas problem. Hvis Vesten stoppet denne bistanden, så ville ikke vanlige afrikanere merke dette. Kun politikerne og byråkratene ville føle effekten.»

Dette er også en stemme

Dette er også en stemme fra Afrika, sikkert ikke representativ for alle, men allikevel med et budskap som vi plikter å lytte til, ta på alvor og ta inn over oss når vi vurderer hva vi holder på med. Sitatet er spissformulert, derfor kan det være lett å avskrive det, men vi mener det fortjener å bli hørt.

En grunnleggende utfordring for utviklingspolitikk er at man veldig lett faller for fristelsen til å sette seg mål, store mål og gode mål. Dette er sikkert naturlig, men vi tror ikke det nødvendigvis fører veldig mye godt med seg. Ofte er disse målene et resultat av toppmøter og store organisasjoners ønske om å stå i fokus og sette en dagsorden, som de ikke klarer å følge opp.

Et FN-møte i 1990 satte et mål for år 2000 om at alle barn skulle ha tilbud om skolegang. Det målet er nå utsatt til 2015. Et tidligere FN-møte, i 1977, satte en frist til 1990 for å oppnå allmenn tilgang til vann og kloakk. Det målet er også utsatt til 2015. Ingen ble holdt ansvarlig for at disse fristene ikke ble holdt.

Poenget er at slike mål nesten aldri vil bli nådd, og i hvert fall ikke med den rådende politikk. Mens planøkonomi som system stort sett er blitt kastet på historiens søppeldynge, skal vi i Vesten nå bruke dette som et redskap overfor den fattige verden. Dette er både arrogant og feilslått og viser at vi lite har lært av historien. Dagens globale utviklingspolitikk er kollektivistisk i sin innretning, mens den fremfor alt må bli individorientert. Vi må hjelpe det enkelte menneske.

Vi må ta de små skritt og med det bygge en helhet, fremfor å planlegge en helhet som ikke gir merverdi og resultater for den enkelte.

Vi mener at FN står for en slik planpolitikk, hjulpet av mange underorganisasjoner, store byråkratier og velmenende politikere. Derfor er det bra å registrere at både utviklingsministeren og statsministeren ønsker å stille krav til FN. Vi er allikevel skeptiske til om dette vil føre frem, og om man virkelig vil ta et oppgjør med kulturen med storslåtte planer og utallige toppmøter.

Norske frivillige organisasjoner som mottar penger fra utviklingsbudsjettet, får stadig mer omfattende krav, og de blir sjekket og evaluert på alle fronter. Og det er bra og sunt. Men hvordan evaluerer vi effekten av bistand som går gjennom FN-systemet? Er Riksrevisjonen der? Vet vi hvor mye penger som går med til byråkrati og konsulenter, og hvor mye som når ut i felten? FN er viktig, og ingen kan erstatte FNs rolle. Men som en av FNs største donorer må det være lov ikke bare å stille krav, man faktisk gå inn og evaluere, om så på egen hånd, der vi finner det nødvendig.

Fremskrittspartiet mener mange frivillige organisasjoner i dag er bedre kanaler for norsk bistand enn hva mange FN-organisasjoner er, ikke minst fordi vi har en annen kontroll og en annen nærhet til våre hjemlige aktører. Vi ber derfor om at vi begrenser hjelpen gjennom FN inntil vi kan forsikre oss om at dette er en effektiv måte å drive bistand på.

Vi lyttet med interesse til signalene om gjeldslette, og her imøteser vi Regjeringens politikk. Dette er et felt hvor vi i forrige periode sammen med dagens regjeringspartier la grunnlag for en mer offensiv politikk.

Utviklingsministeren påpekte helt riktig at spørsmålet om illegitim gjeld er vanskelig. Men allikevel, vi må ikke gi opp. Et land som blir fritt, bør få lov å forme sin egen fremtid, uten å bli belastet med syndene til tidligere diktatoriske regimer. Det er klart at grensedragning er et problem, og det finnes mange gråsoner. Men det kan ikke være noen tvil om at långivere har et ansvar når de låner ut penger. Låner en bank ut penger til et land, må det være långiverens ansvar å sjekke at lånet er tatt opp av myndigheter med fullmakt til å gjøre dette. Og selv om det historisk kan være vanskelig å enes om slike spørsmål, er det kanskje lettere å lage regler for fremtiden. Disse bør være så enkle at de som opptar et lån på vegne av et land, må ha fullmakt til dette fra et folkevalgt parlament, og vi har i dag flere internasjonale institusjoner som gir godkjentstempel i forhold til om valg har vært tilstrekkelig frie etc. Hvis en bank allikevel vil låne ut penger, selv om det ikke foreligger en slik fullmakt, må de være klar over at pengene kan gå tapt. På en slik måte kan vi også hindre at banker fortsetter å finansiere regimer som ellers ikke har livets rett. Mangelen på et regelverk vedrørende illegitim gjeld er dessverre med på å forlenge levetiden for en del regimer som med fordel kunne ha vært avskaffet. Historisk er det ikke vanskelig å finne eksempler på totalitære stater som har overlevd fordi banker og institusjoner i Vesten har stått for finansieringen.

Jeg vil utfordre utviklingsministeren til å tenke utenfor de tradisjonelle rammer. Energi er pekt ut som et område der Norge kan ha noe ekstra å bidra med. Innen både petroleum og vannkraft har vi kompetanse som det er riktig å søke å overføre. Men også innen andre former for energi, som f.eks. solcellepaneler til Afrika, bør vi spille en rolle. Tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst. Vi har selv erfart dette og opplever med dagens oljepris enorme inntekter. Dette forplikter.

Hvis vi ser på Afrikas utfordringer i et større perspektiv, vet vi at Kina i dag er aktive, særlig på grunn av energi. Et energipolitisk samarbeid med Kina handler derfor ikke bare om Kina, men også om Afrika, og ikke minst om miljø. Kan vi bidra til å oppgradere Kinas kullkraftverk, vil vi ta tak i et av verdens alvorligste miljøproblem og samtidig øke Kinas selvforsyning av energi betraktelig, og kanskje – jeg understreker kanskje – få Kina som en partner i forhold til utvikling i Asia, Latin-Amerika og Afrika.

Jeg innrømmer gjerne at dette er nok å trekke Norges rolle langt, og oppgaven er større enn hva vi kan klare alene. Men utfordringen er å innse at i dagens verden kan innfallsvinkelen til en bedre verden gå via andre kanaler og med bruk av andre virkemidler enn det man tradisjonelt tenker på. Og da blir krav om at bistanden skal oppfylle ODA-betingelsene, ikke nødvendigvis det mest utviklingsfremmende.

Utfordringen må være hele tiden å være villig til å tenke nytt, revurdere gamle holdninger og søke en politikk som er praktisk, konkret og løsningsorientert, en politikk som løser virkelige problemer for folk flest.

I dette innlegget har jeg ikke berørt – og det av tidshensyn – viktige temaer som korrupsjon, næringslivets rolle, kvinnerettet bistand eller helse og utdanning. Dette er temaer som vi ser frem til å debattere fremover og jobbe sammen med utviklingsministeren om med tanke på at Norge kan spille en aktiv rolle.

Helt til slutt vil jeg få lov å kommentere en kronikk i Dagsavisen i dag, hvor vi blir angrepet for vår politikk på dette området. Vi setter pris på å få den muligheten til å respondere. Først og fremst må det der ha sneket seg inn en misforståelse. Vi blir også angrepet for vår rolle i forhold til nødhjelp. Jeg vil i hvert fall benytte anledningen fra denne talerstol til å poengtere at vi føler at vi har hatt en meget offensiv rolle i forhold til nødhjelp, og håper at det at det ordet har sneket seg inn der, er en ren misforståelse. Resten av kronikken bærer preg av en helt annen tro på om tradisjonell u-hjelp har en effekt, og det ser vi også frem til å diskutere videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [10:30:36]:Eg vil faktisk rosa Høglund for å ha halde eit veldig positivt og nyansert innlegg, der han har avstått frå det som ofte har vore Framstegspartiets politikk på dette området, nemleg å driva med harselering og ha ein sterk retorikk når det gjeld andres politikk.

Likevel er det slik at viss ein går inn på Framstegspartiets program, står det der med klare ord at ein vil avvikla bistanden, og viss ein går inn på alternativt budsjett for inneverande år, ser ein at bistanden nesten er blitt halvert. Det betyr at den hjelpa som me i dag gjev til dei fattigaste av dei fattige, nemleg Afrika, kunne ein umogleg ha halde oppe med Framstegspartiets system, noko som ville ha vore svært negativt for dei som i dag får denne hjelpa.

Det er òg slik at viss andre land skulle følgt Framstegspartiets politikk med kutt i overføringane til FN, ville organisasjonen for framtida ikkje ha fungert, rett og slett fordi han ikkje var finansiert. Då ville den viktigaste samlingsplassen for verdas nasjonar ha brote saman.

Mitt spørsmål er: Ser han ikkje at Framstegspartiets politikk vil skapa ei meir utrygg verd og auka faren for terrorhandlingar også i Noreg?

Morten Høglund (FrP) [10:31:50]: Nei, vi mener ikke det. Når vi viser effekten av bistand, ikke minst i forhold til hvordan FN opererer, mener vi det er behov for å gi sterke signaler i forhold til det. Det er et krav fra så godt som de fleste om at FN må reformeres, men ingen er villig til å trykke på de riktige knappene for å få dette til. Vi mener det må gjøres. Som jeg poengterte i mitt innlegg: FN må være der. FN må spille en rolle i verdenssamfunnet. Men det FN vi har i dag, fyller dessverre ikke den rollen, så vi mener det her er behov for å si klart ifra.

Når det refereres til at vi foretar betydelige kutt på u-hjelpsbudsjettet, er det helt korrekt. Jeg vil få lov til å skyte inn at vi i vårt alternative statsbudsjett samtidig har opprettet et utenlandsbudsjett hvor vi har plassert en betydelig sum penger til å bekjempe ikke minst helseutfordringer, som vi, i likhet med Arbeiderpartiet, mener er en alvorlig utfordring i Afrika. Så for balansens skyld vil jeg poengtere at det er en helhet i vårt syn på dette.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:33:05]: Ingen skal vel kunne angripe Fremskrittspartiet for ikke å ha vært opptatt av nødhjelp – tvert imot. De siste fem årene synes jeg det har vært et hovedtema i mitt møte med Fremskrittspartiet i dette arbeidet, mens det derimot har vært atskillig vanskeligere å få gehør for en debatt om de langsiktige tiltakene. Disse tingene henger jo sammen. Det ser vi kanskje ikke minst i disse dager på Afrikas Horn, bl.a. i Kenya, med tørkekatastrofen der. Egentlig dreier det seg om repeterte tørkekatastrofer, ca. hvert syvende–åttende år, som krever nødhjelp. Men en må også ha et blikk på årsaksforholdene. Det dreier seg om fordeling og styresett, hvor det enkelte land har betydelig egenansvar, men også om hva vi kan bidra med fra giversamfunnet når det gjelder manglende samfunnsstrukturutvikling, infrastruktur osv.

Kan vi forvente at Fremskrittspartiet ikke bare vil bidra med nødhjelp på ny og på ny, men også innser nødvendigheten av å bidra til å løse årsaksforholdene?

Morten Høglund (FrP) [10:34:02]: Ja, absolutt. Vi blir angrepet for vår politikk. Samtidig er det ikke vår politikk som har fått styre, verken i Norge eller i FN eller i de fleste donorland – langt ifra. Det er en annen politikk som vi angriper, og det er den politikken som har vist seg å gi det resultat at vi ser tørkekatastrofer år etter år, med sult som resultat i de samme land, av mangel på et godt styresett. Når vi utfordrer, er det altså vi som blir kritisert for resultatene av den politikk vi kritiserer. Jeg klarer ikke helt å se sammenhengen: at vi skal ta ansvar for tørkekatastrofer i land med dårlig styresett, hvor regimene må ta et betydelig ansvar for at egen befolkning nå lider av sult.

Ågot Valle (SV) [10:35:02]: Også jeg må berømme Morten Høglund for mange konstruktive innspill. Men det som helt tydelig skiller oss, er analysen av at det er maktforholdene i verden som bl.a. gjør at man får stor urettferdighet og fattigdom mange steder, og at det er sterke kollektive ordninger som sikrer de individuelle frihetene.

Et område som jeg syns det er spennende at Fremskrittspartiet har beveget seg svært mye på, er synet på illegitim gjeld. I den sammenhengen vil jeg etterlyse synet på gjelda som følge av skipseksportkampanjen.

Så vil jeg utfordre Fremskrittspartiet til å se sammenhengen mellom miljøsatsingen i utviklingslandene – det er et viktig område for å redde jorda for både fattige og rike – og det at vi gjennom miljøpolitikken her i Norge kan gjøre noe for verdens fattige. Det er et faktum at vi er et av de landene som bruker mest energi og slipper ut mye CO₂.

Morten Høglund (FrP) [10:36:13]: Når det gjelder gjeld og gjeldsproblematikk, er det et spørsmål som vi gradvis er blitt mer og mer opptatt av, og som vi har vært opptatt av en god stund. Illegitim gjeld er for oss et særdeles alvorlig problem. Jeg refererte i mitt innlegg til at vi ønsket velkommen det som ble sagt fra utviklingsministerens side, inkludert skipsimportkampanjen. Vi ser frem til at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med dette, og har for så vidt ingen ting mer å tillegge. Vi er beredt til å søke å løse den floken som der er oppstått, og syns også at dette er et område hvor vi har et ansvar for å være i førersetet internasjonalt.

Når det gjelder miljø, vil vi gjerne koble det til energi og at vi i et energipolitisk samarbeid med omverdenen på bred basis søker å finne frem til de beste løsninger. Jeg er enig i mye av den analysen som representanten Valle kom med, og har ikke så mye mer å tillegge.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:37:36]: I tiden 5.–15. mai, altså rett før 17. mai, var den årlige IPU-vårkonferansen i Nairobi i Kenya, og jeg hadde det privilegium å være en av deltakerne i den norske delegasjonen. Jeg har lyst til å begynne med det, fordi jeg synes de temaene og de problemstillingene som var oppe på denne konferansen, på mange måter gav et tverrsnitt av utviklingspolitikkens problemstillinger slik vi møter dem.

Hovedtemaet i hoveddebatten var demokrati, MR, korrupsjon, og det i et land som Kenya, som vi har fulgt ganske nøye de siste årene, fra en oppgang og positiv stemning for to år siden, til i dag hvor man kan si det er en spiral nedover med økende korrupsjon og stagnasjon i utviklingen av de styrende organene. Det ble fra vår side lagt vekt på å understreke at det er en del kjerneelementer i demokratiutviklingen som har å gjøre med respekt for menneskerettigheter og rettsstat, representativt styre og antikorrupsjonsarbeid, og som må gå igjen i alle land som gir seg inn på demokratisering. Dessuten må en ha respekt for lokale varianter av institusjonsbygging.

Jeg synes dette gir et godt innfall til å si at vi fra vår side er veldig opptatt av FNs antikorrupsjonskonvensjon som er til behandling i Stortinget i disse dager – et godt bidrag til å komme noe videre med det arbeidet.

I IPU har vi tre faste komiteer som har temabehandling med resolusjonsavgivelse i løpet av uken. Den første behandlet vold mot kvinner. Den andre behandlet miljøforpliktelser også i utviklingssammenheng. Og det gir meg et innfall til å si at jeg er veldig fornøyd med at en er kommet så pass langt med handlingsplanen for miljø, som var omtalt i bistandsmeldingen i fjor. Vi ser frem til en planlagt evaluering av effektene av planen når den settes ut i livet. Den tredje komiteen behandlet håndvåpen, og da særlig ut fra et lokalt sikkerhetsaspekt. Det er ingen tvil om at f.eks. i Nord-Kenya er håndvåpen nå så utbredt at folk føler usikkerhet i dagliglivet og faktisk flytter derfra. Dette har også å gjøre med stabilitet og samfunnsutvikling og er absolutt et relevant tema som grunnlag for utvikling.

IPU har hvert år et hastetema som blir vedtatt under møtet, hvor de arabiske landene i år forsøkte å få inn Muhammed-tegningene, men det endte opp med en hasteresolusjon om tørke og hunger på Afrikas Horn, og jeg har i et replikkordskifte allerede kommentert sammenhengen mellom kortsiktig nødhjelp og langsiktige tiltak.

Jeg hadde også anledning til å delta i en mindre delegasjon i regi av UNICEF til helseinstitusjoner i det tørkerammede området mot Somalias grense. Turen viste til overmål hvor sårbare barn er når de er både inntørket og utsatt for hunger, for å bli gjenstand for all verdens infeksjoner og sykdommer.

Under konferansen var det også et panel om aids/hiv, særlig rettet mot barn, unge og gravide. Det er et tankekors at gravide kvinner i Vesten får full behandling mot viruset, og det fører til at under 1 pst. av barna er hiv-smittet når de blir født. I Afrika går det derimot på endosebehandling, og da er 35–50 pst. av barna smittet når de blir født. Det gir selvfølgelig den type kommentarer som en hørte under panelet også, og som jeg godt kan forstå: Er det slik at et nyfødt liv er mindre verdt i Afrika?

Det er i kjølvannet av hiv-infeksjonen land i Afrika hvor faktisk 30 pst. av befolkningen er foreldreløse barn. En får ingen løsning på barns problemer uten bedre vilkår for kvinner også generelt, og vi kjenner stikkordene: likeverd, likestilling, arbeid mot vold, arverett, eiendomsrett og sosiale rettigheter.

Høyre ønsker velkommen denne muligheten til å drøfte norsk utviklingspolitikk som det er lagt opp til gjennom statsrådens fyldige og gode redegjørelse, med mange nye innspill. Under landsmøtet vårt gikk vi inn for å opprettholde det høye nivået på norsk bistand. Høyre mener at bistand må være en internasjonal forlengelse av vår hjemlige politikk og en manifestasjon av våre viktigste verdier: mulighet for alle – også utviklingslandene; en ny sjanse til å lykkes – også for verdens fattige. Samtidig som vi ønsker å hjelpe de arbeidsledige inn i arbeidslivet her hjemme, ønsker vi å integrere utviklingslandene bedre i global handel og dermed hjelpe dem til å klare seg selv. Og på samme måte som i norsk politikk skal bistanden svare til nøyaktig de samme kriteriene for ansvarlighet, etterrettelighet og måloppnåelse som vår hjemlige politikk. Det er nettopp disse kriteriene vi skal måle Regjeringens utviklingspolitikk etter. Og på samme måte som i vår skolepolitikk, hvor evaluering av elevene er helt essensielt for å se om de får utbytte av undervisningen, må vi evaluere bistanden og regjeringene i mottakerlandene og oss selv som givere.

Hovedinntrykket av statsrådens redegjørelse er litt delt. Jeg savner egentlig det overordnede fattigdomsfokuset og også relateringen til tusenårsmålene, men jeg ser at bistandsmeldingen som det var bred konsensus om i fjor, ligger i bunnen. Men jeg må for en gangs skyld si meg enig med samarbeidsorganisasjonen RORG, som i sin nyhetsmelding den 18. mai skriver:

«Tross valgløfter om en ny kurs, bar redegjørelsen mer preg av stø kurs, selv om Solheim også har tatt noen nye grep og varslet en rekke nye initiativer.»

Og de viser til fellesmerknadene fra dagens tre regjeringspartier i innstillingen til bistandsmeldingen som ble behandlet i fjor, hvor de mente at «det ikke hersker full konsensus om fattigdomsanalysen», og at det mangler «en analyse av de nye sikkerhetspolitiske utfordringene som i stigende grad er relevante for utviklingsbistand og fattigdomsbekjempelse og en analyse av de strukturelle underliggende årsakene til fattigdom. I lys av disse utfordringene burde også FNs rolle ha vært drøftet nærmere».

Noen slik ny kurs er det ikke lett å lese ut av statsrådens redegjørelse.

Jeg rekker ikke å gå inn på de enkelte undertemaene, som er mange og interessante, men la meg si at vi ser frem til behandlingen av utvalgsinnstillingen om de frivillige organisasjonene. Det minner meg på at vi etter jul hadde et spørsmål i spørretimen vedrørende rapporteringen fra Røde Kors om tsunamikatastrofen og den manglende offentlighet omkring rapporteringen. Nå ser jeg at Røde Kors i slutten av mars har kommet med en rapportering om temaet, og det kunne vært interessant å vite om statsråden nå anser seg fornøyd med den rapporteringen som foreligger.

På bakgrunn av statsrådens positive betraktninger om betydningen av frihandel må jeg også si at vi nå forventer at Regjeringen inviterer flere u-land inn i ordningen med tollfri eksport til Norge.

Så må jeg gjenta, som vi har gjort flere ganger før fra denne talerstolen, at solidaritetsavgiften for flytrafikk er vi prinsipielt imot.

Vi synes i første omgang det er påtrengende å se til at medlemslandene i FN oppfyller sine forpliktelser om 0,7 pst. av BNI som bidrag til organisasjonen, koblet sammen med en bedre evaluering av effekten, som også representanten Høglund var inne på.

Nettopp evaluering har vært et kjernepunkt for undertegnede de siste fire årene. Jeg er glad for at statsråden legger så stor vekt på det. Jeg tror det trengs både metodeutvikling, det trengs en mer planmessig gjennomføring, prospektivt, når man går inn i nye prosjekter, og det kreves bedre resultatmåldefinering, slik at en kan måle evalueringen bedre i forhold til hva man ønsket. Det kreves også bedre transparens, det å konfrontere de som ikke lever opp til forventningene, med konsekvensene. Dette fordi vi står til ansvar overfor skattebetalerne, men også fordi vi i aller høyeste grad står til ansvar overfor de trengende mottakerne som skulle hatt glede av de midlene som går i andres lommer.

Jeg er blitt mer bekymret jo lenger jeg har jobbet med denne materien. Jeg har holdt på i fem år med dette nå. Jeg møter av og til noen holdninger, bl.a. i Kenya nå for to uker siden, der en kan få inntrykk av at det faktum at det går mange liv tapt i sult, sykdom, aids, krig og konflikt, skulle bety at samfunnet verdsetter det enkelte liv lavere enn vi f.eks. gjør i våre samfunn i Vesten. Vi må aldri falle for fristelsen til å gå i en slik mental dødsfelle. Jeg så eksempler i Nordøst-Kenya på hvor høyt en skatter det enkelte nyfødte liv, midt oppe i en katastrofe, der innbyggere og barn dør i hopetall. Det gav en refleksjon over faren ved å ta vår egen velferd og overflod for gitt, og den enda større faren for å ta for gitt at andre faktisk har det verre enn oss. Men det aller verste er om vi gradvis glir inn i en forestilling om at vi er mer verdt enn dem, som enkeltmennesker. En slik holdningsutglidning vil være et havari. Jeg er glad for at jeg i Stortinget stort sett har møtt andre holdninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [10:48:02]: Nå har jeg sittet og hørt på representanten Vallersnes, og i grunnen understreker hans innlegg at Høyre kom inn i bistandsfolden i forrige periode. Nå satt jo også Vallersnes i utenrikskomiteen i den perioden. Jeg synes det er veldig positivt at bredden i utviklingspolitikken aldri har vært større i Stortinget. Jeg tror det er viktig at vi har en stø kurs i bistandspolitikken og i utviklingspolitikken. Det betyr ikke at vi er enige om alt. Her understreket representanten at han var imot flyavgifter. Det er nyanser i synet på FNs rolle i verdenssamfunnet, både når det gjelder å skape en verdensorden og når det gjelder kanalisering av bistand. Likevel er bredden stor.

Jeg har et spørsmål til Vallersnes. Jeg oppfattet det slik at Unge Høyres leder på Høyres landsmøte kom med en advarsel til moderpartiet. Han ønsket at Høyre ikke skulle gå tilbake til 1990-tallets prinsippløse holdning til bistandspolitikken, og mente at utviklingspolitikk faktisk er noe av det viktigste et parti steller med. Kan Vallersnes bekrefte det?

Finn Martin Vallersnes (H) [10:49:16]: Jeg kan berolige representanten Nybakk. Det er nå et år siden jeg stod her som saksordfører for bistandsmeldingen. Det vi førte i pennen da, er i høyeste grad representativt for Høyres innstilling til bistandspolitikken, og det står ved lag. Vi kan være uenige om virkemidler. Nybakk nevnte selv flyavgiften. Men jeg tror at de overordnede målene er vi ganske enige om. Det er ingen endring i Høyres hovedsyn på dette fra i fjor til i år. Men, som vi opplever i alle politiske partier, det kan også være godt å få spissformuleringer inn fra ungdomsorganisasjonen. Det opplever de fleste av oss. Men jeg opplever ingen grunnleggende uenighet mellom Unge Høyres leder og det vi står for i vårt arbeid over flere år i utenrikskomiteen.

Morten Høglund (FrP) [10:50:17]: Representanten Vallersnes refererte i sitt innlegg til RORGs kommentar til utviklingsministerens redegjørelse, at dette var mer en stø kurs enn en ny kurs. Jeg følte nesten at representanten Vallersnes gjorde RORGs kommentarer til sine. I hvert fall skal han få anledning til å svare på det. Er det det Høyre ønsker – en ny kurs? Og i tilfelle: Hvilken ny kurs i utviklingspolitikken?

Finn Martin Vallersnes (H) [10:50:53]: Bistandsmeldingene som har vært oppe til behandling ca. hvert åttende–niende år, har i stor grad lagt hovedrammene rundt de neste årenes arbeid med utviklingspolitikken. Slik opplevde jeg det også i fjor. Det var et stort engasjement fra samtlige partier. En la på plass en del hovedlinjer for arbeidet videre. Dette har en tidligere opplevd har stått gjennom ulike regjeringer, og det opplever jeg nå også. Men selvfølgelig skal tingene videreutvikles. Og det er en rekke ting som kan forbedres og videreutvikles. Men jeg ser nok, som RORG, at en del av grunnelementene i bistandsmeldingen fra i fjor, som det var ganske stor politisk enighet om, kanskje særlig med unntak av Fremskrittspartiet, ligger der fremdeles. Så jeg er i stor grad enig i RORGs beskrivelse.

Ågot Valle (SV) [10:52:03]: Jeg noterte meg det siste. Jeg vil bare si at RORG også er opptatt av maktforholdene i verden slik de gjenspeiler seg i handel, men la nå det være.

Jeg er veldig enig med Vallersnes i at grunnlaget for alle menneskerettigheter er at alle mennesker er like mye verdt. Men så vil jeg ta fatt i det som skjer i Latin-Amerika. For etter redegjørelsen kunne vi lese på Høyres hjemmeside at Erna Solberg mener at Norge ikke er tjent med å gi ideologisk støtte til autoritære regimer i Latin-Amerika. Og da vil jeg gjerne at Høyre skal utdype det mer. Er det de landene som har valgt president og regjeringer som følge av mobilisering fra fagbevegelsen, fra sosiale bevegelser med krav om mer rettferdighet og som en protest mot USAs dominans, som er autoritære? Er det krav om mer nasjonal styring av naturressursene som er autoritært? Er det det at flere land nå har gått sammen om en handelsavtale som sikrer mer handel mellom disse landene, som en motvekt til USAs dominans, som er autoritært?

Finn Martin Vallersnes (H) [10:53:21]: Først ganske kort om RORG. Det er riktig at det ikke er ofte jeg gjennom de siste årene har vært enig med dem, men jeg har vært i mange debatter med dem. Og når det gjelder maktforholdene i verden og deres betydning i denne sammenhengen, så har vi ulikt syn. Men akkurat i deres beskrivelse av denne redegjørelsen vi fikk fra statsråden, synes jeg de har en del rett.

Når det gjelder Høyres leders uttalelse om regimene i Latin-Amerika, sa jeg i et tidligere ordskifte i dag at vi synes måten det gjøres på i Brasil og i Chile, er veldig balansert og positivt. Det er også venstredominerte regimer, som står for en betydelig fremgang i sin region som vi synes er flott.

Når det gjelder de landene som representanten Valle nå tenker på, det går vel da på Bolivia, Venezuela og Cuba, så er det særlig ut fra vår erfaring med Cuba at refleksjonene kommer. Og det er jo ikke så lenge siden vi hadde en sak hvor vi syntes at den norske regjeringen bøyet av for press fra regimet og da for fremtiden ville unnlate å invitere opposisjonen f.eks. til vår nasjonaldagsfeiring i Havanna – et typisk eksempel på press fra et autoritært styre som jeg synes den norske regjeringen legger seg flat for.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ågot Valle (SV) [10:55:17]: Jeg vil takke utviklingsministeren for en redegjørelse som viser at Regjeringa har ambisjoner på utviklingsområdet. Det gjelder å se sammenhengen både i utenrikspolitikk og i utviklingspolitikk, men det gjelder også bistand, sletting av gjeld, inkludert gjeld som skriver seg fra skipseksportkampanjen og oppfølging av Soria Moria-erklæringa når det gjelder illegitim gjeld, det gjelder å løfte fram og opp miljø, kvinner og likestilling som satsingsområde, og det gjelder å være djerv når det gjelder kvinners reproduktive rettigheter, inkludert retten til trygg abort.

Jeg er helt enig med utviklingsministeren i at verdenssamfunnet kan gi verdens fattigste et verdig liv, utrydde fattigdommen, hvis vi vil. Mahatma Gandhi sa en gang: Denne verden er rik nok til å fylle menneskenes behov, men for fattig til å møte menneskenes grådighet.

Vi har fattigdom i verden fordi ressurser er så ulikt fordelt, og det er fordi makten er så urettferdig fordelt. Et eksempel: Det koster 20 milliarder kr pr. år å skaffe alle mennesker nok mat, rent vann og grunnskole. 20 milliarder kr er 3 pst. av den rike verdens militærutgifter. Fattigdommen kan avskaffes dersom vi gjør noe med maktforholdene i verden, slik at de blir mer rettferdige.

Utviklingspolitikk dreier seg til sjuende og sist om fordeling av makt og ressurser mellom land og folkegrupper, mellom kvinner og menn, mellom de som eier kapital og de som må selge arbeidskraften sin. Neoliberal politikk som gjør at makt er flyttet fra folk og inn i de lukkede styrerom i de største transnasjonale selskapene, med Verdensbanken, IMF og delvis WTO som viktige aktører, har ført til at forskjellen i bruttonasjonalprodukt pr. innbygger mellom de 20 rikeste og de 20 fattigste landene er fordoblet de siste 40 åra. Erfaring og forskning viser tydelig at Verdensbanken og IMF har presset fram en nyliberal privatiserings- og dereguleringspolitikk som de fattigste – og det er kvinnene – har betalt prisen for. Blant annet som følge av at offentlig sektor i mange land er blitt skåret ned, er kvinners sosiale rettigheter svekket eller falt bort. Jeg er derfor glad for at utviklingsministeren er så tydelig på at privatisering ikke skal være et krav ved sletting av gjeld eller ved utbetaling av lån.

Soria Moria-erklæringa er klar på at Norge ikke skal gi penger til program som forutsetter privatisering og liberalisering. Vi skal være en kritisk partner overfor Verdensbanken, sier utviklingsministeren, en partner som reagerer dersom Verdensbanken fortsatt presser fram privatisering av f.eks. vannressursene. Oxfam har nettopp vært på besøk med en oppfordring til Norge om å stille seg i spissen for de landene som kan danne en allianse for at krav om privatisering skal fjernes fra Verdensbankens kondisjonalitetskrav. Dette er et krav som er viktig for verdens fattigste og for alle som trenger en sterk stat som kan omfordele til fordel for de fattige.

I et utviklingsperspektiv må vi også se på politikken til IMF. IMFs idé er at landene må stramme inn livreima på kort og mellomlang sikt, før de kan nyte fruktene av seinere økonomisk vekst. Sjefen for FNs tusenårsmål, Jeffrey Sachs, sier til den strategien:

«Fattige land har ikke råd til å vente til de er rike før de kan investere i sin befolkning.»

Et eksempel: I 2002 takket Uganda nei til 52 mill. dollar i utviklingspenger til hiv/aids-bekjempelse. Avslaget kom til tross for at aids er dødsårsak nr. én for de mellom 15 og 49 år. Begrunnelsen var at bidraget ville skape inflasjon over det nivået IMF krevde, og Uganda fryktet straffen. Det må være FN og landene sjøl som må være premissleverandører for nasjonale fattigdomsstrategier, og ikke IMF og Verdensbanken. Men så vet vi at makt ikke er likt fordelt i de enkelte landene. For at fattigdomsreduksjonsarbeidet, PRSP-ene og arbeidet med tusenårsmålene virkelig skal komme de fattige, utsatte gruppene til gode, så må de gis makt – deres stemmer må høres. Derfor er det viktig å gi støtte til kvinnenettverk, til fagbevegelsen og den øvrige del av det sivile samfunnet som kan gi makt og støtte til de fattigste i dette arbeidet.

Det som kjennetegner de landene som har den mest rettferdige fordelinga og det mest demokratiske styresettet, f.eks. de nordiske, er en sterk sivil sektor og en sterk fagbevegelse som har jobbet fram kollektive rettigheter. Den internasjonale fagbevegelsen har spilt og spiller en sentral rolle i å bygge opp demokratiske velferdssamfunn med vern mot utnytting og underbetaling, barnearbeid og livsfarlige arbeidsforhold. Frie faglige internasjonale, verdens største sammenslutning av faglige organisasjoner, mener at økende press på faglige rettigheter i høy grad skyldes internasjonal konkurranse. Konkurransefortrinnet til makthaverne i mange utviklingsland er slavekontrakter, særlig for kvinner og barn, lave lønninger, dårlig arbeidsmiljø eller omfattende skattefrihet, som betyr svekkede offentlige ressurser.

FNs arbeidsorganisasjon, ILO, har vedtatt en rekke grunnleggende konvensjoner om hvilke grunnleggende regler som skal gjelde i arbeidslivet. De brytes daglig, og ILO har ikke makt til å reagere på brudd. I dag er det bedre internasjonale regler for beskyttelse av handel, varer og tjenester enn av de menneskene som produserer varer og tjenester. Jeg er derfor glad for at Norge har understreket at arbeidstakerrettigheter hører heime i WTO-sammenheng. Norge arbeider også i FN for å gjøre ILOs «Agenda for anstendig arbeid» til en integrert del av utviklingslandenes fattigdomsstrategi, slik det kom fram i en artikkel av utviklingsministeren og utenriksministeren.

Rettferdig handel er en av flere forutsetninger for at land, særlig i Afrika, skal løftes ut av fattigdom. Rettferdig handel betyr å gi utviklingsland tilgang til de rike lands markeder. Samtidig må de kunne beholde et politisk handlingsrom til å beskytte næringsvirksomhet og ressurser i en oppbyggingsfase, slik Norge gjorde da vi var en fattig nasjon, og slik asiatiske land, som f.eks. Sør-Korea, har gjort.

Det er viktig at vi har regler for verdenshandelen som ikke gir de sterkeste mer makt og rett, men som fremmer interessene til verdens fattige. Doha-runden skulle være en slik utviklingsrunde, men dessverre er det mange tegn på at det ikke er blitt slik. Blant annet har Oxfam, som har vært en moderat aktør i WTO-sammenheng, gitt ut en rapport som sier at en ny avtale trengs, men at kravene i forhandlingene nå er slik at de er mer til skade enn til hjelp for utviklingslandene. Denne rapporten må være et grunnlag for Norges videre arbeid.

Så over til en viktig opplysning i redegjørelsen, viktigere enn den kanskje kan se ut i første omgang, nemlig at det skal settes ned et offentlig utvalg som skal se på norsk politikk i dens fulle bredde – inkludert handelspolitikk, energi og næringspolitikk – og hvilke konsekvenser den medfører for utviklingslandene. Med det har vi muligheten til å se sammenhenger – som flere har vært opptatt av – og ta et helhetlig grep. I dette arbeidet er det viktig å trekke inn kunnskap fra et bredt spekter av fagfolk og aktører, ikke minst representanter for kunnskapsinstitusjoner og nettverk i sør. Det er viktig å sørge for at det blir en bred offentlig debatt her heime, og derfor mener jeg at en stortingsmelding må vurderes. For øvrig har SV tatt til orde for at vi mer regelmessig enn det vi har hatt til nå, skal ha utviklingsdebatter i Stortinget for å få i gang den offentlige debatten, som er utrolig viktig.

Utviklingsministeren har gjort rede for at Regjeringa vil ta et ekstra ansvar for områdene kvinner og likestilling, fred og forsoning, miljø og energi. Gjennom den interpellasjonsdebatten vi hadde nylig, viste det seg at det er et stort engasjement i denne salen for kvinner og likestilling. Det er et område som Norge må ta et ekstra ansvar for i arbeidet med å gjøre FN sterkere – reformere FN.

FNs generalsekretær har slått fast at styrking av jenters og kvinners stilling er den beste måten å få til framskritt på for verdens fattige. I FN må Norge gå inn for dobbeltstrategien som vi går inn for i andre sammenhenger, vektlegging av kvinneperspektivet på alle felt og satsing på spesifikke kvinne- og likestillingstiltak. I FN-reformarbeidet handler det derfor også om å styrke de enhetene som jobber med kvinnetiltak, f.eks. UNIFEM og INSTRAW, eventuelt omorganisere for å få en sjølstendig organisasjon som har styrke nok til å gi verdens kvinner en stemme. I reformarbeidet må ikke kvinner reformeres bort. Det er en utfordring som jeg vil gi statsministeren – jeg går ut fra at utviklingsministeren vil gi den videre – og jeg er sikker på at det er en utfordring som han tar imot.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:05:28]: Jeg er enig med representanten Valle i at det var veldig mye bra i utviklingsministerens redegjørelse. Sosialistisk Venstreparti har vel vært det partiet i dette hus som har vært ivrigst etter å sende penger til utviklingsland uten å stille krav til mottakerlandene, men nå ser vi at utviklingsministeren fra SV vil ha mer strukturert og effektiv utviklingshjelp, og i tillegg vil han slå hardt ned på korrupsjon i mottakerlandene.

Betyr denne totale snuoperasjonen at SV nå ser at tidligere tiltak ikke har virket? Og er det enighet i SV om denne snuoperasjonen, eller kan en forvente deler av stortingsgruppen til SV på plenen foran Stortinget også i denne sak?

Ågot Valle (SV) [11:06:15]: Dette er overhodet ikke en snuoperasjon. Korrupsjon er et tema SV har vært opptatt av i lengre tid. Ikke minst kan kanskje presidenten understreke det, ut fra det arbeidet vi hadde i kontroll- og konstitusjonskomiteen i forrige periode.

Korrupsjon er en viktig hindring for å utrydde fattigdom. Men det som er viktig å se, er at korrupsjon ikke bare skjer tilfeldig, det skjer også som følge av maktforhold i de enkelte land. Det er faktisk noen som ser seg tjent med at det er korrupsjon.

Vi må se på de strategiene som gjør at vi kan få utryddet korrupsjon, både her heime og i utviklingsland. Med andre ord: Vi må se på bedriftenes samfunnsansvar når de investerer i utviklingsland. Vi må bygge opp riksrevisjon, vi må som motvekt bygge opp det sivile samfunn, og vi må støtte frie medier, som kan være en stemme i kampen mot korrupsjon.

Presidenten: Finn Martin Vallersnes, til replikk.

Presidenten vil for øvrig bemerke at han vil motstå fristelsen til og anmodningen om å delta i debatten.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:07:35]: Jeg var dessverre på vei hjem fra Kenya da statsråden holdt sin redegjørelse, men jeg har fått tilgang til dokumentet siden og leste bl.a. at vi vet hva som trengs for å få bukt med fattigdommen. Man trenger fred, en sterk og velfungerende stat som fordeler godene rettferdig, en åpen og markedsbasert økonomi, sterk satsing på utdanning og mobilisering av ressurser gjennom investeringer og bistand. Og for øvrig står det en del om verdien av frihandel og om den WTO-runden som pågår.

Jeg opplever dette som et linjeskift fra SVs side, og det synes jeg er gledelig. Kan representanten Valle bekrefte at en her nå har innsett at en må ta helheten innover seg, og at også faktorer som markedsøkonomi og frihandel er helt nødvendige ingredienser i en slik helhetlig tilnærming?

Ågot Valle (SV) [11:08:27]: Det er klart at handel er et av de viktige tiltakene for å utrydde fattigdommen i verden. Derfor ønsker vi velkommen mer handel, spesielt at u-landene kan få mer tilgang til de rike landenes markeder. Men det er jo ikke det som skjer. Maktforholdene i verden er slik at det nå er de rike landene som presser på for å få mer tilgang til utviklingslandene. Den rike verden tar ikke innover seg at også u-landene må ha politisk handlingsrom til å skjerme tjenester, til å skjerme næringslivet i en oppbyggingsfase. Vi må sørge for at maktforholdet er slik at handel blir rettferdig, slik at u-landene kan benytte de samme mulighetene til å bygge seg opp, og til å kunne skjerme sitt næringsliv og sine tjenester i denne oppbyggingsfasen. Det er bl.a. dette WTO-forhandlingene handler om, og som er grunnlaget for at Oxfam mener at nå må en ta en pause og se om dette virkelig tjener utviklinga.

Jon Lilletun (KrF) [11:09:45]: Fyrst vil eg gje heilhjarta tilslutning til eit av postulata som representanten Valle hadde i innlegget sitt, at kvinnene ikkje må reformerast bort. Det ville vere ein tragedie.

Så til spørsmålet. I eit interessant innlegg var det ei gjennomgåande skeptisk haldning til Verdsbanken og IMF. På ein del område har det vore grunn til å ha ei slik haldning, men samtidig har det, bl.a. med Noregs innsats, vorte betydelege endringar. Eg har registrert at når utviklingsministeren omtaler Verdsbankens innsats på Sri Lanka, er han for det meste positiv. Utanrikskomiteen hadde i går møte med ein del av Verdsbanken når det gjaldt tiltak i Afrika. Er det ikkje grunn til å seie at utviklinga i Verdsbanken faktisk er håpefull, og at det er viktig for Noreg å stå på vidare for å få utviklinga i rett retning?

Ågot Valle (SV) [11:10:58]: Jo, den er håpefull, og det som er håpefullt, er at Verdensbanken tar til orde for mer sosial rettferdighet og likhet. Men det som utviklingsministeren understreket, er at Norge må være en vaktbikkje, en kritisk samtalepartner i forhold til Verdensbanken, og se til at praksis følger opp ord. Det er slik at de som f.eks. er opptatt av retten til vann som en menneskerettighet, kan rapportere om at Verdensbanken fremdeles setter krav om privatisering av vannressursene rundt omkring i verden.

Så er representanten sikkert oppmerksom på at jeg også tok turen innom IMF. IMF tror jeg har en lengre vei å gå. Det viser også den tendensen til opprør mot IMF som er i mange utviklingsland, bl.a. oppfordringen fra Kenya om å se bort fra hva IMF krever.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Jon Lilletun (KrF) [11:12:35]: Stemma mi er ikkje heilt kva ho plar vere i dag, men det kan vel kanskje vere ein fordel for forsamlinga. Eg håper det går bra.

Eg vil i utgangspunktet ta fram det som utviklingsministeren sa i høve til at vi som fyrste generasjon faktisk har moglegheit til å utrydde fattigdomen i verda, dersom vi vil nok. Eg synest det set heile situasjonen i relieff, og det er det som må vere utgangspunktet for vårt arbeid. Det stiller store krav til oss, men det gjev oss òg store moglegheiter, med den situasjonen som Noreg er i. Så det er eit fantastisk godt bakteppe som utviklingsministeren teikna i forhold til at vi med eit tragisk bakteppe faktisk har moglegheit til å endre det til å verte noko positivt. Men da må vi vilje nok.

For Kristeleg Folkeparti er utviklingspolitikken ei hjartesak, ein berebjelke i vår kamp for menneskeverd og internasjonal rettferd. Difor vart utviklingspolitikken reformert og styrkt under Bondevik-regjeringane. Noreg må ikkje berre forsvare tetplassen i utviklingsbistand, vi må framleis vere ein pådrivar for auka stønad, betre kvalitet, t.d. i kampen mot fattigdom, og ein meir heilskapleg u-landspolitikk.

I det store og heile stadfesta utviklingsminister Solheim hovudpilarane i utviklingspolitikken. Han har sagt det slik:

«Bondevik-regjeringa gjorde en god innsats. Dette vil vi bygge videre på.»

Eg trur det vil vere viktig å byggje vidare på dei berande hovudlinjene i den breie alliansen som vi har skapt for utviklingspolitikken. Desse to pilarane er naudsynte for å sikre kontinuiteten i eit så langsiktig prosjekt som utviklingssamarbeidet er. Samstundes ser eg med forventning på dei signala utviklingsministeren gjev om vidareutvikling og fornying. Eg er i hovudsak positiv til desse signala. Fleire av dei inneber òg oppfølging av initiativ som Kristeleg Folkeparti tidlegare har stått bak.

Lat meg framheve eit par av desse initiativa. Det eine gjeld ein meir heilskapleg u-landspolitikk. Det andre gjeld spesifikt sletting av u-landsgjeld. Eg vil helse velkomen framlegget om eit offentleg utval til å sjå på konsekvensar for utviklingslanda av norsk politikk si fulle breidd – inkludert handel, samferdsle, energi, landbruk og kultur.

Kristeleg Folkeparti har lenge arbeidd for å skape ein meir heilskapleg norsk utviklingspolitikk. Det er ikkje bistanden åleine som påverkar u-landa si utvikling. Det er viktig med samanheng i politikken. Det var òg noko av kjernen i den utviklingsmeldinga som Hilde Frafjord Johnson la fram for eit par år sidan. Våre tiltak for auka handel, for ettergjeving av gjeld og for å sjå utviklingssamarbeidet i samband med menneskerettsarbeidet er uttrykk for denne erkjenninga.

Det som kan verte problemet med ei samordning av politikken på ulike sektorar, er at våre heimlege interesser og sektorar veg svært tungt i høve til u-landsinteressene, og særleg interessene til dei aller fattigaste. Tidlegare freistnader på samordning har til dels resultert i at utviklingspolitikken har vorte tilpassa våre eigeninteresser og ikkje utforma ut frå u-landa sine premissar. Dette hugsar vi m.a. frå den famøse skipseksportkampanjen i slutten av 1970-åra. Etterdønningane etter den slit vi framleis med. Eg vil gje ros til statsråden for svaret han gav til meg i spørjetimen for ei stund sidan om dette. Eg registrerer det han har sagt offentleg òg i etterkant. Eg ser han seier at han vil kome tilbake til om det skal få nemninga «illegitim gjeld» eller ikkje. Eg vil utfordre statsråden til faktisk å gje det namnet «illegitim gjeld». Det vil vere ei svært viktig sak for veldig mange u-land i høve til den kampen dei står i akkurat når det gjeld det. Eg forstår at det kan vere grunn til å seie at vi fyrst må ha dei definisjonane som vi har bede om, men eg vil likevel seie: Lat oss no i denne saka fyrst feie for eiga dør. Eg synest statsråden har byrja godt, eg håper han held fram like godt.

Den andre fallgruva samordning kan føre til, er at samarbeidet vert dreidd bort frå det dei fattigaste i u-landa treng mest, over til eit profitabelt næringssamarbeid innanfor den moderne sektoren i u-landa. Difor er det to ting eg ber statsråden garantere meg at han held fast på i det nye initiativet. Stikkorda her er fattigdomfokus og heilskapleg politikk. Eg gjev sterk støtte til initiativet. Eg kunne òg ha nemnt mange fordelar ved initiativet, men valde å snakke om nokre fallgruver som ligg her, for det er nødvendig å ha med i det utgreiingsarbeidet som skal i gang.

Det er eit aspekt til som eg vil minne om. Utvalet skal sjå på norsk politikk i samanheng. Det skal ha eit nasjonalt sikte. Det er viktig, men ikkje nok åleine. Noko av det eg vonar den nye statsråden kan følgje opp etter tidlegare utviklingsstatsråd Hilde Frafjord Johnson, er evna til å vere på ballen i høve til globale prosessar knytte til handel, gjeld, investeringar – altså dei globale rammevilkåra, dei store systemspørsmåla. Dette perspektivet sakna eg faktisk i statsrådens elles fyldige utgreiing. Eg vil gjerne utfordre statsråden til å seie noko meir om dette. Korleis meiner statsråden at Noreg no konkret kan gjere noko for å hjelpe dei fattigaste u-landa innanfor ramma av dei fastlåste globale handelsforhandlingane i WTO?

Det andre initiativet eg vil gje ros til, er løftet om ein eigen stortingsproposisjon om oppfølging av G8-landa sitt gjeldsslettingsinitiativ frå sommaren i fjor. Som kjent har G8-initiativet vorte følgt opp i Det internasjonale pengefondet, Verdsbanken og Afrikabanken. Dette er eit globalt ansvar, og det er på høg tid Regjeringa gjer framlegg om korleis vi for vår del vil følgje opp gjeldsslettingsinitiativet. Statsråden syner til at Noreg har bestilt to studiar av illegitim gjeld. Det er bra at statsråden no medverkar til at desse studiane vert fullførte. Det er interessant å sjå kva Verdsbanken og UNCTAD kan seie om illegitim gjeld. Det er ikkje mindre interessant å sjå kva Regjeringa konkret vil gjere framlegg om. Det har Regjeringa sjølv full styring over.

Under sentrumsregjeringa vart det teke eit stort og viktig steg gjennom gjeldsplanen. Han gav heimel for å slette u-landsgjeld for fleire milliardar kroner, utan at bistandsbudsjetta skulle verte belasta. Delar av gjelda frå den gamle skipseksportkampanjen er dekt av denne fyrste gjeldsplanen. No må vi fullføre verket, og resepten er faktisk enkel: Gjelda må verte sletta, og dette må ikkje verte belasta bistandsbudsjettet. Vi er glade for dei positive signala så langt, og eg vil gjerne spørje statsråd Solheim om han kan seie noko meir om når framlegga kjem.

Det er mykje vi står saman om. Utgreiinga om utviklingspolitikken har mange lovande verbale signal. Men det er i praksis vi må dømme politikken. Så langt er det eit par område eg har nemnt før, og eg gjentek: I praksis har ein gått feil veg to plassar. Det eine er løyvingane til Afrika, og det andre er løyvingane til friviljuge organisasjonar. Begge fekk kutt i løyvingane, dette vonar eg ikkje blir tilfellet i framtidige budsjett. Vi ser med spenning fram til det fyrste budsjettet som i heilskap er utvikla av statsråd Solheim sjølv.

Eg vil nemne eit initiativ eg har teke overfor statsråd Solheim, om at vi når vi ser at vi tener oss endå rikare på oljeprisen, og dei fattigaste blør så kraftig som dei gjer, får oppretta eit eige fond, eit reguleringsfond, som trer i funksjon når oljeprisen kjem over eit spesielt nivå. Så langt har òg statsråden respondert positivt på det, og eg ser med spenning fram til statsbudsjettet og på kva måte statsråden vil ta det vidare.

I ei fyldig utgreiing er det nok eit par ting eg saknar. Det eine gjeld tuberkulose, som internasjonalt er ei omtrent like stor utfordring som hiv/aids. Eg kan nemne ein organisasjon som LHL, som er god på det og har mykje kompetanse på området. Han må ikkje gløymast frå vår side. Likeins er barn og ungdom, som er storparten av befolkninga i dei fattige landa, i liten grad nemnde i utgreiinga. Eg forstår at det ikkje er mogeleg å ha med alt, men det er viktig at dei ikkje dett ut.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [11:23:07]: Antiabortarbeidet har tatt seg opp siden George Bush kom til makten i USA. Dette gjenspeiles også i amerikansk bistandspolitikk, bl.a. ved at regelen om at organisasjoner som mottar amerikansk bistand, verken kan utføre aborter eller henvise kvinner til andre steder som utfører aborter, de kan ikke informere om mulighetene for abort og heller ikke argumentere for kvinners rett til abort. I tillegg har USA stoppet bistanden til flere organisasjoner som jobber med familieplanlegging og reproduktiv helse, bl.a. FNs befolkningsfond. Dette er en hån, det er en forbrytelse, det er en krig mot kvinner, og særlig mot kvinner i den fattigste delen av verden. Regjeringen har i tillegg til andre land signalisert at vi skal gå inn med økt støtte der USA kutter, og vi skal yte bistand til det globale fondet for trygg abort, som har som formål å gi støtte til tiltak som har mistet midler som følge av antiabortføringer fra andre land, f.eks. USA.

Tar Kristelig Folkeparti avstand fra denne fundamentalistiske krigen mot kvinner, eller mener Kristelig Folkeparti at å fjerne støtten til FNs befolkningsfond er en konstruktiv måte å oppfylle FNs tusenårsmål på?

Jon Lilletun (KrF) [11:24:18]: Regjeringa Bondevik fjerna ikkje støtta til FNs befolkningsfond. Men det er grunn til å fastslå at FN som organisasjon ikkje promoterer abort som løysing. Kristeleg Folkeparti står for ein politikk i Noreg med respekt for det ufødte liv og det fødte liv, og er dermed for eit sterkare rettsvern for det ufødte liv. Det same standpunktet har vi internasjonalt.

Samtidig er det grunn til å seie at i arbeidet for kvinner si reproduktive helse er det nødvendig med ein heilskap som seier noko om skikkelege helsestasjonar, om skikkeleg prevensjonsrettleiing og om skikkeleg oppfølging av kvinnene i det heile. Men at Noreg skal verte ein misjonær for fri abort, synest vi ikkje er nokon god idé. Ein må ha respekt for det enkelte lands lovgjeving i så måte.

Morten Høglund (FrP) [11:25:34]: Først vil jeg få lov å gi ros for et veldig godt innlegg med mange konstruktive innspill – det var mye innhold. Av hensyn til representanten Jon Lilletuns stemme skal jeg prøve å formulere et ja–nei-spørsmål.

Kristelig Folkeparti har, som representanten var inne på, vært opptatt av bistand og utvikling særdeles lenge, og har kanskje vært et av de partiene i Norge som har ført den fanen høyest. Afrika, og særlig det sørlige Afrika, har vært det området man nok har fokusert mest på, både med midler og med andre mål. Er representanten fornøyd med det vi ser i det sørlige Afrika etter så mange år med bistand?

Jon Lilletun (KrF) [11:26:20]: Svaret er nok nei, men det kan ikkje stå åleine som eit nei. Situasjonen ville ha vore dramatisk mykje verre om vi ikkje hadde hatt utviklingsbistanden til det sørlege Afrika. Både representanten Høglund, trur eg, og eg har besøkt ei rekkje tiltak som vert drivne både av offentlege organ, av FN og av kyrkjelege organisasjonar, og som kvar einaste dag reddar liv, gjev folk skolegang og gjev folk helsetilbod. Det har sin verdi uansett. Det er ikkje tvil om at vi har gjort for lite – det har i den siste perioden auka betydeleg, men vi har gjort for lite når det gjeld å setje den enkelte staten i stand til å utøve «good governance», med m.a. antikorrupsjonsarbeidet som ein vesentleg del.

Ågot Valle (SV) [11:27:36]: Jeg synes også representanten Lilletun var innom mange interessante aspekter. Blant annet – hvis jeg hørte riktig – har han begynt å se på WTO i en maktsammenheng, og se om det virkelig hjelper u-landene. Det synes jeg er veldig interessant, hvis det er riktig.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta replikk på representanten Lilletun, men jeg må få lov til å gå videre på det som representanten Anette Trettebergstuen var inne på når det gjaldt reproduktiv helse. For reproduktiv uhelse er jo en av de vanligste årsakene til død og sykdom blant kvinner og unge jenter i utviklingsland. Mødredødeligheten har ikke gått ned de siste 20 årene, til tross for flere vedtak. Usikre aborter er et alvorlig hinder for å nå tusenårsmålene om å redusere mødredødelighet innen 2015.

Jeg er glad for at representanten understreket behovet for mødrehelse, men er det ikke viktig at Norge tar på seg en lederrolle når det gjelder kampen for reproduktive rettigheter, inklusiv retten til sikre aborter?

Jon Lilletun (KrF) [11:28:51]: Eg trur nok eg treng meir enn eitt minutt for å gje eit fyllestgjerande svar, og eg vil gjerne møte representanten Valle i forhold til det ein gong.

Det er heilt klart nødvendig for oss å setje abortspørsmålet inn i den konteksten som vi set det i, der vi meiner at det ikkje berre er eit spørsmål om kvinna, men òg eit spørsmål om fosteret og fosteret sine rettar. Det er heilt opplagt – det er rett det som representanten Valle seier – at det er ein tragedie korleis situasjonen er for mange mødrer på dette området. Difor er det enormt med dilemma, men Kristeleg Folkeparti er nøydd til å vedkjenne seg sitt grunnleggjande syn på abort òg i forhold til dette. Og så må ein leite etter løysingar som kan avhjelpe den nøda som representanten Valle heilt rett beskriv.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:30:12]: Forskjellen mellom fattig og rik er en av de største – om ikke den største – utfordringer vi står overfor i dagens verden, og vi med våre ressurser har faktisk store muligheter til å gjøre noe med denne utfordringen. Senterpartiet er derfor glad for utviklingsministerens og Regjeringens ambisiøse mål for norsk utviklingspolitikk, og jeg vil takke utviklingsministeren for en god og grundig redegjørelse.

For å kunne oppnå demokrati, og også fred, må fattigdommen bekjempes. I dag utnyttes store deler av den fattige verden av gigantiske multinasjonale selskap som skaffer oss – noen av oss som er rike i alle fall – billige produkter, men dette har i mange tilfeller gått på bekostning av miljøet, med utnytting av arbeidskraft og et vedvarende press for å få lave produksjonskostnader. Senterpartiet mener at vi her må benytte vår selvstendige stemme til å være de fattige lands samarbeidspartner opp mot gigantiske maktblokker, som EU og USA. Vi må kjempe for at det i WTO-forhandlingene tas hensyn til landarbeidere, til miljøet og til fattige bønder, og ikke til en eierelite som med et sterkt industrialisert driftssystem utarmer ressursene i deler av verden.

Jeg er glad for at utviklingsministeren så klart signaliserer at bistand og utviklingspolitikk er en del av Norges helhetlige utenrikspolitikk. Vi trenger å se sammenhengen mellom handelspolitikk, sikkerhetspolitikk, fattigdomsbekjempelse og miljø. Senterpartiet mener det i dette arbeidet er helt vesentlig at vi vektlegger et sterkere, mer modernisert og mer demokratisk FN som et viktig instrument i denne prosessen. Norge har en viktig rolle i FN pr. i dag, og den rollen må vi bruke til å være pådrivere for et sterkere FN. Vi trenger et kraftfullt, globalt samarbeid gjennom FN for å løse felles utfordringer, herunder oppfyllelse av tusenårsmålene. I dette arbeidet må vi bringe FNs politiske organ, FNs bistandsorganisasjoner og utviklingsprogram tettere sammen.

Og vi skal stille krav til hvordan de pengene vi bevilger, blir brukt. Derfor må vi også jobbe for å bekjempe korrupsjon – som flere talere før meg har vært inne på – og ha null toleranse for dette alle steder hvor Norge deltar.

Norge har en stor forpliktelse med hensyn til at tusenårsmålene nås innen helse, sykdomsbekjempelse, utdanning og miljø. For å nå disse målene er det viktig at Norge også er en pådriver for å fremme likestilling og satsing på kvinner, da ikke minst kvinnene ofte er nøkkelen for å kunne drive fram et resultat på de nevnte områdene.

En ny, helhetlig og forsterket politikk for Afrika skal ha hovedfokus. For Senterpartiets del er dette en verdensdel vi lenge har hatt et engasjement for. Selv om ikke alt går galt i Afrika – tvert imot, vi kan registrere positive utviklingstrekk på demokratisiden, vi har færre territoriale konflikter, og vi ser jo at vi gjør framgang innen helsesektoren – må vi bare erkjenne at utfordringene står i kø.

Sudan og Darfur vil være viktige områder framover. Jeg kan ikke legge skjul på at jeg med en viss undring registrerer at noen har tatt til orde for at vi ikke bør ha deltakelse i Sudan og i Darfur. Argumentene har vært at dette er et risikoområde, spesielt når det gjelder sykdom, men også på grunn av de særdeles uklare indre forhold. Jeg tror vi må innrømme at mye av vår bistands- og fredsaktivitet medfører risiko, men med den struktur og den sikkerhet som vi har bygd rundt våre feltarbeidere og soldater, bør ikke Darfur vurderes som et vanskeligere område enn ved mange tilsvarende operasjoner vi har deltatt i. Som et betydelig bistandsland i FNs regi er det viktig at vi er på plass for å avhjelpe humanitær nød.

Men når vi er i dette området, har vi fått meldinger om at det er en truende katastrofe på gang på Afrikas Horn – en katastrofe vi slett ikke må glemme. Vi må altså jobbe både med akutte katastrofer og med å utvikle en ny politikk for hele det afrikanske kontinentet.

For å bidra til en mer rettferdig og fredelig verden må vi støtte opp om demokratibygging. Selvhjulpne og selvstendige stater er selve grunnlaget for at man skal komme nærmere disse målene. Derfor vil vi arbeide for å støtte opp om grasrotbevegelser og bygge videre på samarbeid med organisasjoner, partier og bevegelser som arbeider for en demokratisk utvikling – det være seg i land øst for oss, i Latin-Amerika eller i andre deler av verden.

Senterpartiet mener at utviklingslandene selv må komme med og ta ansvar for egen utvikling. Samarbeid om tiltak for å styrke gode og demokratiske styresett, funksjonsdyktige institusjoner og god forvaltningspraksis må prioriteres. I dette arbeidet er det bl.a. viktig å fortsette å videreutvikle arbeidet som gjøres gjennom Norsk Senter for Demokratistøtte.

Norge har også et sterkt og viktig engasjement i Asia. Nærværet i Afghanistan må fortsette så lenge det er behov for norske styrker. Samtidig står oppgavene i kø i Sri Lanka og Nepal, for å nevne noen områder.

På den andre siden er det også nye land som kommer opp som handelspartnere, og hvor norske næringslivsinteresser er tilstedeværende.

Jeg registrerer at bistandsministeren uttrykte håp for en ny økonomisk akse mellom Kina, India og Brasil. Jeg går ut fra at han da har et særdeles langsiktig perspektiv. For det må ligge som en forutsetning at Kina har tatt mange, viktige steg når det gjelder demokratiutviklingen og menneskerettighetsutviklingen i eget land, før vi ser at den aksen skal være særdeles viktig.

Dette gir oss nye utfordringer i møte med økonomiske og næringspolitiske samarbeidsland. Vi må være tydelige på hva vi ikke kan akseptere, og benytte enhver mulighet og anledning til å ta opp brudd på grunnleggende rettigheter i de enkelte land.

Utviklingspolitikk og bistand er viktige, spennende og utfordrende politikkområder. Vi skal ta på alvor at Norge ikke alltid har handlet like godt i forhold til hvordan vi har oppført oss i de utviklingslandene vi har samarbeidet med. Et eksempel på dette er, som andre har vært inne på, den gjeld som ble skapt som et resultat av skipseksportkampanjen, som også utviklingsministeren tok opp i sin redegjørelse. Nettopp dette synliggjør behovet for en mer helhetlig politikk, og Senterpartiet er glad for den viljen Regjeringen har vist til å gripe fatt i disse betydelige utfordringene.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:40:07]: Representanten talte i sitt innlegg varmt for norsk deltakelse i Sudan, i Darfur, også militært, hvis jeg forstod representanten riktig. Samtidig har denne regjeringen ikke vært interessert i å forlenge vårt engasjement i f.eks. Irak. Det er mange konflikter som foregår rundt i verden, det er mange problemområder. Vi deltar noen steder, vi deltar ikke andre steder. Er representanten enig med undertegnede og Fremskrittspartiet i at det ikke er gitt for Norge å delta ethvert sted? Det er et problem å stille militære ressurser til rådighet. Det er ikke en utømmelig ressurs, og vi må således foreta visse valg.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:41:00]: Jeg er enig i at det må foretas en prioritering. I dette tilfellet har vi gjort det, synes jeg. Vårt engasjement i Irak ble tonet ned. Vi skal ikke gå inn på den bakenforliggende årsak. Vi er klar over at det legges beslag på viktige ressurser, men den humanitære situasjonen i Darfur er etter vår oppfatning av en slik karakter at vi fant det viktig å prioritere dette området.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:41:44]: Jeg vil tilbake til statsrådens positive omtale av betydningen av global handel, og markedskreftenes betydning i kampen mot fattigdom. Som jeg sa i mitt innlegg, skaper det en liten forventning hos oss om initiativ fra Regjeringens side til å invitere flere u-land enn i dag til å eksportere tollfritt til Norge.

Spørsmålet blir da: Vil Senterpartiet også arbeide for at flere utviklingsland skal få eksportere tollfritt til Norge, altså ikke bare de aller fattigste, men en større gruppe u-land?

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:42:23]: Vi har i denne sammenheng lagt vekt på at de fattigste kanskje er de som har de største utfordringene, og det er der vi kan hjelpe best. Derfor har vi lagt stor vekt på at MUL-landene skal få eksportere til Norge. Men vi erkjenner at de har visse problemer, logistikkmessig og på andre områder, med å få dette til. Men jeg tror vi i første rekke bør være åpne for import nettopp fra disse landene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:43:22]: Venstre merket seg at utviklingsminister Erik Solheim i forbindelse med sin utviklingspolitiske redegjørelse framholdt at Bondevik II-regjeringen hadde gjort en god innsats på dette området, og at Regjeringen ville bygge videre på den. Dette synes å bekrefte at St.meld. nr. 35 for 2003-2004, lagt fram av Bondevik II, med fokus på fattigdomsbekjempelse og FNs tusenårsmål, fortsatt utgjør grunnlaget for norsk utviklingspolitikk.

Hovedinntrykket fra redegjørelsen er stø kurs. Med dette som utgangspunkt synes Regjeringen innstilt på å markere sin egen utviklingspolitikk gjennom enkelte nye grep.

Venstre vil spesielt peke på styringsredskaper for bistanden. Utviklingsministeren varslet at Regjeringen ville komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag om dette. Venstre mener at det bør legges mer ressurser ned i en mer systematisk og løpende resultatrapportering, evaluering og kvalitetssikring av norsk bistand. Resultatrapporteringen bør være klar og entydig, og lett forståelig og tilgjengelig for alle. På denne måten vil man bedre kunne lære av erfaringer, gjøre nødvendige korrigeringer, og bidra til å heve kvaliteten på bistanden.

I lys av dette vurderer Venstre Regjeringens arbeid med å opprette et konsultasjonsforum for bankspørsmål med norske frivillige organisasjoner som et skritt i riktig retning. Det samme gjelder etablering av et offentlig utvalg for å se på konsekvenser for utviklingslandene av norsk politikk i sin fulle bredde, inkludert handel, samferdsel, energi, landbruk og kultur.

Venstre ser også behovet for å knytte utenrikspolitikken og utviklingspolitikken nærmere sammen. Norsk bistand og nødhjelp bør ikke gis løsrevet fra de politiske realitetene som råder på bakken i samarbeidsland. Etter vår mening er det av stor betydning å konkretisere innholdet i begrepet «godt styresett» – og understreke overfor myndigheter at de står ansvarlig overfor alle grupperinger i egen befolkning. Sultkatastrofer bør ikke få ramme politisk marginaliserte grupper.

Venstre har merket seg at Regjeringen går inn for å konsentrere den norske bistanden om fire hovedområder – og satse på en god arbeidsdeling mellom giverland i tråd med Paris-erklæringen. Satsingen på fire hovedområder representerer en prioritering i forhold til St.meld. nr. 35 for 2003-2004, noe Venstre mener er fornuftig, da ressursene ikke bør spres for tynt utover.

Venstre stiller seg i hovedsak bak de fire prioriteringene.

Fred og forsoning og kvinner og likestilling er områder hvor Norge har mye kompetanse å bidra med. Blant annet står kvinner og likestilling sentralt, da kvinner spiller en viktig rolle for et lands utvikling.

Når det gjelder satsing på energi, ser Venstre mulighetene knyttet til norsk kompetanse på utvinning og forvaltning av oljeressursene. Hver dråpe olje bør omsettes i velferd er et viktig mål å sette seg, men Venstre stiller seg noe skeptisk til utviklingsministerens noe ensidige betoning av olje. Nye fornybare energikilder som f.eks. vind, biobrensel, sol og bølgekraft bør også innlemmes i den norske energisatsingen. Det samme gjelder fremme av en fornuftig energimiks, hvor ulike energiformer til sammen skal dekke et framtidig og sterkt økende energibehov i mange utviklingsland. Dertil kommer at en ensidig satsing på olje ikke tar hensyn til behovet for å redusere framtidige CO₂-utslipp.

Når det gjelder miljø, som er det siste hovedsatsingsområdet, ser Venstre et tydelig forsøk på å sette prioriteringer i et offentlig tilgjengelig høringsutkast til en handlingsplan. Dette synes fornuftig, men det gjenstår å se om nevnte plan og Regjeringens samlede ressursbruk på dette området vil kunne nå målet nedfelt i Soria Moria-erklæringen om at Norge skal bli et ledende land med hensyn til miljørettet utviklingssamarbeid.

Utviklingsministeren framholdt i sin redegjørelse at selv om Regjeringen definerer fire hovedsatsingsområder, kan Norge også gjøre en innsats på andre områder. Han pekte på forskning og utdanning, landbruk og fiske samt barnedødelighet. Venstre vil vektlegge fremme av en god folkehelse. Helse er en forutsetning for verdiskaping og fattigdomsbekjempelse, og inngår i tre av tusenårsmålene. Venstre anser en god folkehelse som en forutsetning for en demokratisk og bærekraftig utvikling. Landbruk er et annet sentralt område hvor forsyningssikkerhet og mulighet til å brødfø egen befolkning står sentralt.

Når det gjelder Verdensbanken og de internasjonale finansieringsinstitusjonene, har Regjeringen markert seg. Den går inn for at de ikke lenger skal kunne stille krav om liberalisering og privatisering for å få slettet gjeld, eller for å kunne ta opp nye lån. Ønsket om liberalisering og privatisering skal komme fra samarbeidslandene selv. Venstre stiller seg bak en slik tilnærming, men vil samtidig advare mot å styre norsk bistand bort fra alt som har med liberalisering og privatisering å gjøre, av ideologiske grunner. Det er resultatene som teller, og i en del tilfeller vil private aktører kunne oppnå bedre resultater enn en svak og korrupt statsadministrasjon.

Når det gjelder Verdensbanken og de internasjonale finansieringsinstitusjonene, er Venstre mest opptatt av at de skal fremme demokratiske og sosiale reformer i mottakerland samt en bærekraftig utvikling.

Også Venstre legger stor vekt på å reformere og effektivisere FN-systemet, og er enig i at Norge skal bruke sin tyngde og troverdighet for å oppnå dette. Samtidig er det viktig å huske at det er gjennom et samspill med mange mer eller mindre likesinnede land at man kan få på plass nødvendige reformer. Den norske innsatsen for å reformere FN bør derfor i hovedsak rettes mot å bygge strategiske allianser, med både i-land og u-land.

I sin redegjørelse tok utviklingsministeren oss med på et sveip over verden og redegjorde for sitt verdensbilde. Jeg vil i det følgende kommentere hans syn på Sør-Amerika og Kina.

Han viste til venstrevinden som blåser over Sør-Amerika, og at maktbasen til de gamle elitene er i ferd med å svekkes til fordel for brede folkelige bevegelser. Det ble samtidig advart mot populistiske elementer i nevnte venstrevind. Venstre ønsker en demokratisk utvikling i Sør-Amerika velkommen, men vil samtidig mane til en viss forsiktighet med hensyn til raskt å kanalisere betydelige norske bistandsmidler til regionen. Dette bunner i at norsk bistand bør bygge på solide faglige vurderinger og ikke en umiddelbar begeistring for den nye venstrevinden. Den er ikke bare sammensatt, men synes å bygge på ulike grader av antiamerikanisme – og kan ut fra tidligere erfaringer i Sør-Amerika fort snu.

Venstre ser videre behovet for å fokusere på Kina, som sammen med India, Brasil og Sør-Afrika er i ferd med å innta en ny rolle som globale ledere, noe utviklingsministeren omtalte som «en akse av håp». Venstre deler dette håpet. Samtidig ser Venstre et klart behov for å påvirke flere av disse landene til i større grad å respektere menneskerettighetene og fremme en bærekraftig utvikling i utøvelse av sin nye rolle. Herunder kan nevnes at Kina har en stor etterspørsel etter råvarer og ønsker nye markeder for sine billige ferdigprodukter, noe de, via et nærmere samarbeid med regimer av ulik karakter i utviklingsland, kan få adgang til.

Venstre legger for sin del stor vekt på en sunn økonomisk utvikling i den private sektor som en viktig forutsetning for et lands utvikling. Små og mellomstore bedrifter spiller her en viktig rolle. De er som regel basert på lokale ressurser og kjøpekraft og ikke storstilte satsinger som kan medføre omfattende naturinngrep, avhengighet og sårbarhet gjennom en ensidig næringsutvikling. Mange små og mellomstore bedrifter kan dessuten bidra til å bygge opp en mellomklasse, noe som fremmer politisk stabilitet.

Venstre går inn for å styrke framveksten av slike bedrifter ved å tilby mikrokreditter, akseptere oppfostringstoll samt stimulere norske bedrifter til å engasjere seg i utviklingsland for å fremme lokalt næringsliv. Venstre vil snart legge fram et forslag om at inntil 1 pst. av Pensjonsfondet over tid skal kunne investeres i fattige lands virksomheter for å fremme utvikling og sysselsetting. Investeringene er tenkt å skje på forretningsmessige vilkår, og bør også gå til land som er kommet godt i gang med sin utvikling – såkalte «emerging markets».

Videre vil Venstre støtte Regjeringens arbeid for å slette ensidig gjeld fra utviklingsland, herunder gjeld fra den norske skipseksportkampanjen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [11:53:50]: Venstre bekrefter at det er veldig bred enighet om norsk utviklingspolitikk. Og det er bra.

Jeg ønsker å spørre representanten fra Venstre om hun også ser behovet for en debatt om hvor vi skal kanalisere bistand, og en gjennomgang av hvordan det skal gjøres. Den nye regjeringen vektlegger FNs rolle veldig sterkt – som konfliktløser med fredsbevarende styrker, som forvalter av folkeretten og den som kan skape ny internasjonal rettsorden, men også som en veldig viktig kanal for bistand. Vi har tro på at FN, ikke minst et reformert FN, vil være en av de beste kanalene for å få fram bistand der den trengs.

Selv har jeg erfart og sett at FN-organisasjoner, bl.a. i Pakistan i 2001 med flyktninger fra det daværende Taliban-regimet, fikk hjelp bare fra FN-organisasjoner, men de hadde ikke penger nok. Hvordan ser Venstre på FN som kanal for norsk bistand?

Anne Margrethe Larsen (V) [11:55:06]: Venstre mener at FN skal være sterkt, og at det skal være noe vi satser på framover. Men samtidig har vi hele tiden påpekt at FN må reformeres, og at de må bruke kanaler som er OK. Også Venstre vil satse på FN, og vi vil samarbeide med både i-land og u-land for å få til en slik bistandsordning gjennom dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Erik Solheim [11:56:00]: La meg først få takke for en veldig positiv debatt med masse kloke innlegg – en inspirerende debatt som vil gjøre at når jeg reiser herfra, vil jeg ha inspirasjon til å jobbe enda hardere på et felt som alle deltakerne i debatten har sagt er viktig.

La meg starte med det som egentlig er den minst viktige debatten, og det er spørsmålet om det som er lagt fram her, er ny kurs eller stø kurs. Det er jo ikke vanskelig å peke på masse nytt i denne redegjørelsen, hvor det viktigste kanskje er en mye klarere fokusering på hvordan vi skal bruke våre bistandsmidler. Vi skal kjøre en tøffere kvinnepolitikk enn den forrige regjeringen gjorde. Vi skal ha en helt annen vektlegging av energi, for det er et område hvor Norge har en spesiell kompetanse. Vi vil være mer kritiske overfor Verdensbanken. Vi vil ta opp gjeldsspørsmål. Vi vil ta opp Latin-Amerika, migrasjon – jeg kan nevne en rekke ting; det er stint av nye ting.

Samtidig er det også stø kurs på den måten at vi avvikler ikke det positive og fornuftige arbeidet som Bondevikregjeringen gjorde. Jeg vil jo si at stakkars det politikkområdet hvor det skulle være revolusjon hver gang det kom en ny statsråd inn i regjeringskvartalet. Hvis man endret alt og snudde opp ned på alt hvert fjerde år, ville vi aldri få gjort noen ting. Nå skal vi selvfølgelig sitte mye lenger enn fire år, men det er hvis man tok det verst tenkelige alternativet her. Så det må være en blanding – og det er det eneste fornuftige – ved at mye videreføres, men at det også er veldig tydelige endringer i det som er lagt fram.

Skal jeg peke på det kanskje aller viktigste, så er det noe litt overordnet som er nytt. Det er at denne regjeringen mye mer enn tidligere regjeringer – det har vært en gradvis utvikling, ja – representerer et kvantesprang ved å si at utvikling er mye, mye mer enn bistand. Bistand er en liten, viktig del i det å skape utvikling, men det viktigste er internasjonale maktforhold og maktforhold i det enkelte land. Politikken er alltid viktigst. Derfor må utviklingspolitikk være en del av den helhetlige utenrikspolitikken, ikke noe løsrevet fra resten av utenrikspolitikken. For eksempel er det nesten alltid avgjørende å skape fred i et land for å få utvikling, og da må vi alltid se utvikling og utenrikspolitikk sammen.

Jeg er også enig i det Finn Martin Vallersnes sa veldig klart og tydelig, at selvfølgelig er utvikingspolitikken også en forlengelse av innenrikspolitikken. Når vi forsøker å bidra til utvikling i andre deler av verden, så gjør vi det. Og vi behøver ikke å være flaue over det. Vi gjør det på basis av våre verdier. Hvis vi for eksempel går ut og bidrar til en annen kvinnepolitisk satsing i verden, er det på basis av norske kvinnepolitiske verdier. Når vi mener at vi har noe å bidra med når det gjelder håndtering av naturressurser – ikke for å belære, men for å utveksle erfaringer – er det fordi vi mener at vi i Norge innenrikspolitisk har gjort det på en måte som andre kan ha nytte av å høre om, f.eks. med et tett samarbeid mellom stat og næringsliv, med sterke kontrollsystemer og antikorrupsjonsbestemmelser osv.

Korrupsjon har mange vært inne på. Der vil jeg utfordre Fremskrittspartiet: I det øyeblikk dere eller noen av deres kontakter blir kjent med tilfeller av korrupsjon som involverer norske utviklingsprosjekter, så la oss nå for all del få vite om det umiddelbart, slik at vi kan gripe inn mot det. Det skal ikke skorte på min vilje til å slå hardt ned på det, om vi ser slike tilfeller. Samtidig må vi også erkjenne at det å bekjempe korrupsjon alltid er vanskelig. Det kommer ikke til å bli fryd og gammen i mange av våre samarbeidsland fordi vi starter en korrupsjonsbekjempelse, men vi ønsker å se en utvikling i riktig retning ved alle de tiltak som mange har vært inne på i debatten.

Så til Morten Høglunds meget interessante, positive og gode innlegg. Han siterte en kenyansk forsker som pekte på en del av de kritiske innvendingene mot bistand. La meg bare si at dette er en relevant og fornuftig kritikk, som vi må diskutere. Bistand kan skape korrupsjon, bistand kan skape et unødig byråkrati, bistand kan avvikle lokale markeder istedenfor å styrke dem, og kanskje aller mest: Bistand kan i enkelte tilfeller bidra til at det blir mindre lokalt entreprenørskap og mindre lokal reell vilje til å gjøre noe, bl.a. fordi det kan være en tendens til at de beste folkene blir sugd inn og begynner å jobbe med bistandsrelaterte ting, snarere enn å skape egne forretningsideer eller f.eks. egen produksjon. Men det gjelder ikke bare FN – det vil også gjelde i forhold til nødhjelp, og det vil gjelde i forhold til frivillige organisasjoner. I Sri Lanka, som både Morten Høglund og jeg kjenner til, var det etter tsunamien en sterk tendens til at en rekke frivillige organisasjoner med gode budsjetter kom inn og sugde til seg de beste folkene, fordi de kunne tilby de mest interessante og spennende jobbene og kanskje også de høyeste lønningene. Så dette er helt relevante innvendinger som vi skal diskutere. En av de viktigste tingene Norad nå bør gjøre når de går inn på evaluering, er å evaluere hvordan norsk og internasjonal bistand virker ut fra den kritikken som Morten Høglund framførte.

Jeg vil også ta til orde mot det jeg vil kalle stammespråk på utviklingsområdet. For noen måneder siden var jeg i Sør-Sudan og hørte en hel redegjørelse hvor det ikke var ett normalt, vanlig ord å høre i løpet av én time. Alt var forkortelser og stammespråk, mainstreaming og gud vet hva. Men ett av de stammeordene jeg mener også krever en viss utdyping, er spørsmålet om fattigdomsorientering. For det er riktig: Utviklingspolitikk må ha som formål å bringe de fattige opp, men utviklingspolitikk kan ikke bety at man alltid, i hvert eneste prosjekt, direkte skal nå de fattige. Sam Eyde var, slik jeg ser det, helt sentral i fattigdomsbekjempelsen i Norge, som en representant for en klasse av gründere som skapte norsk næringsliv. Martin Tranmæl var like sentral i fattigdomsbekjempelsen i Norge. Han organiserte ikke de aller fattigste først. Han organiserte de mer vellykkede delene av arbeiderklassen først. Summen av dette, entreprenørskap og vekst, som Sam Eyde symboliserer i Norge, og organisering og makt nedenfra, som Martin Tranmæl symboliserer i Norge, er det som skapte fattigdomsbekjempelsen i vårt land.

Jeg er for fattigdomsbekjempelse og fattigdomsorientering, men det kan ikke bety at hvert eneste prosjekt og program i første omgang direkte skal treffe de fattige. Det er vekst og spredning av den veksten som har vist seg å hjelpe. Øst-Asia har her på en måte satt et eksempel: formidabel økonomisk vekst, men også en stat som er i stand til å sikre at folk får del i den. Og framfor alt er det også behov for frivillige organisasjoner, effektive politiske partier og andre som kan sikre at veksten treffer de fattige.

I det bildet vil jeg også si at Afrika er det kontinentet vi skal satse mest på – ingen tvil om det. Marit Nybakk, Jon Lilletun og andre kom med vektige innspill her. Jeg vil også se på om vi kan gjøre mer i Vest-Afrika. Jeg er sterk tilhenger av det Marit Nybakk tok til orde for, nemlig at det må være mer regional satsing i Afrika, ikke bare satsing enkeltvis på land. Landene må kunne opptre som en region. Det var også hovedbudskapet til Konaré fra Den afrikanske unionen da han var i Oslo for kort tid tilbake.

Ja, vi skal satse mest på Afrika. Men det er også slik at det til sammen bor like mange absolutt fattige i Sør-Asia. Veksten er riktigere og bedre der. Men fortsatt er det et svært antall absolutt fattige i Sør-Asia. I Latin-Amerika er 20 pst. av befolkningen absolutt fattig. Mer enn 40 pst. av befolkningen er fattig.

Det er altså mye å ta fatt i. Men både i Sør-Asia, i Afrika og i Latin-Amerika er politikken viktigst. Bistand virker inn politisk, men politikken er det overordnede. Derfor kan jeg ikke akseptere det argumentet at det så å si er irrelevant hva slags utviklingsmodell eller politikk latinamerikanske regjeringer legger seg på.

Til slutt vil jeg bare helt kort kommentere enkeltting som representanter har tatt opp, og hvor det er bedt om mitt svar.

Marit Nybakk og Ågot Valle var inne på spørsmålet om Verdensbanken. Vi vil legge til rette – hvis vi får med nærstående land – for et seminar i Oslo om privatiseringsspørsmål i Verdensbanken. Vi vil gjøre det etter Verdensbankens septembermøte i Singapore – av to grunner. Den ene er at det ikke står på dagsordenen på dette møtet, og det er derfor vanskelig å presse det inn, og den andre er at vi trenger mer tid til å forberede det, for dette vil ikke ha noen effekt hvis bare Norge blir med. Men vi setter nå i gang arbeidet med å få til et slikt seminar i Oslo i oktober/november, slik de to representantene etterlyste.

Morten Høglund var inne på Kina. Jeg er veldig glad for at han sa at vi må ha som siktemål å få Kina som en partner. Miljøvernministeren og jeg vil forsøke å få til en felles reise til Kina i månedsskiftet september/oktober for å se på hvordan bistand og miljø kan spille sammen. Dette er i Kinas interesse, men det er også, ærlig talt, i verdens interesse, og i norsk interesse, å bidra til å løse de miljøproblemene i Kina som Kina spiller over til resten av verden. Jeg er blitt fortalt at den største forurensningskilden i California nå er Kina, og med Stillehavet imellom er det ganske langt mellom Kina og California – det illustrerer poenget.

Vallersnes var inne på Røde Kors og på hva som skjedde der. Jeg skal fange opp det og prøve å se på om de har tatt den kritikken som Vallersnes tidligere kom med, og som jeg ønsker å følge opp på alvor.

Ågot Valle var inne på spørsmålet om vi bør ha redegjørelser eller orienteringer til Stortinget. Der vil jeg konsultere Presidentskapet og utenrikskomiteen for å høre hva som er Stortingets ønske. Selv mener jeg at redegjørelser er den beste formen, og jeg var aktiv tilhenger av det da jeg var i Stortinget. Men om Stortinget heller ønsker større dokumenter fra Regjeringen, skal vi selvfølgelig innfri det.

Jon Lilletun ønsket budsjettlekkasjer – stort sett. Han ønsker at vi skal ta tingene for tidlig. Det kan jeg dessverre ikke gjøre. Og hvis presidenten bare tillater helt til slutt – til Samuelsen om Darfur: Det jobber Regjeringen veldig intenst med.

Anne Margrethe Larsen ønsket at vi skulle ta for oss alternative energikilder, og ikke bare olje. Det gjør vi selvsagt, men likevel i erkjennelsen av at det er olje som er den viktigste energikilden i Afrika når det gjelder pengeinntjening på kort sikt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [12:06:40]: I løpet av debatten har det også vært snakket om bistandskanaler. FN har vært nevnt, samt frivillige organisasjoner og debatten rundt det. Representanten Nybakk sa i et replikkordskifte før statsråden hadde ordet at et reformert FN var en viktig og god bistandskanal – slik forstod jeg det. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Allikevel er vi ikke der at vi har et reformert FN. Er allikevel statsråden så trygg på den måten FN-systemet – nå tar jeg det som en helhet – fungerer på i dag, at han fortsatt ønsker økende satsing på midler gjennom FN før reformene nødvendigvis er på plass?

Statsråd Erik Solheim [12:07:24]: Vi ønsker en klarere satsing på FN, ikke fordi vi mener FN er perfekt og at vi kan være trygge på at hvert eneste prosjekt eller program FN er involvert i, drives på en perfekt måte, men det finnes ikke noe alternativ til FN hvis man ønsker internasjonal organisering av bistanden.

Noe av det viktigste FN kan gjøre, er å være koordinator gjennom en regional representant med et felles program og felles budsjett i det enkelte land, og være den som setter normene for hvordan dette skal drives. Hvis man ser på internasjonal bistand i dag, er ikke FN en stor aktør. Jeg tror – jeg tar tallet ut av hukommelsen – det er 15 pst. av utviklingsprogrammene som drives av FN. Så det er enkelte frivillige organisasjoner som er nesten like store, Verdensbanken er selvsagt stor og stat til stat-bistanden er stor. Der FN er unik, er som normsetter og som organisator av den felles innsats som må til i et enkeltland – og det ønsker vi å styrke.

Finn Martin Vallersnes (H) [12:08:39]: Regjeringen sier at den ønsker å kanalisere enda mer av norsk bistand gjennom FN. Da er det underlig at når FNs generalsekretær foreslo budsjettreformer, som ville kunne gitt økt fleksibilitet i pengebruken og gi bedre koordinering mellom de forskjellige FN-organisasjonene og agency-ene, klarte ikke Regjeringen å bestemme seg for om Norge var et giverland eller et utviklingsland, og stemte blankt, slik de nettopp gjorde over en ødeleggende resolusjon, som kun er ment å stoppe Kofi Annans reformer.

Samtlige andre giverland stemte imot, med Norge som eneste ensomme unntak. Jeg går ut fra at FN-delegasjonen vår stemmer på oppdrag fra Regjeringen. Hva er begrunnelsen?

Statsråd Erik Solheim [12:09:29]: Jeg må først si at jeg ikke kjenner denne saken i detalj. Den sorterer under utenriksministeren, så jeg har ikke vært inne i detaljene i den. Men slik jeg oppfatter det, var norsk stemmegivning slik fordi vi følte at det var i ferd med å utvikle seg en nokså ødeleggende konflikt mellom tredje verdens land og de mer velstående land i Nord-Amerika og Europa, som ikke gagnet saken. Den kontakten vi har hatt med en rekke EU-land, tilsier også at ganske mange av dem var av samme oppfatning, selv om EU kom fram til en felles holdning om å stemme sammen med USA. Det var et ønske om å ødelegge en konflikt, som dessverre ikke bidrar til å bringe FN framover.

Det vi ser nå, er en tendens til polarisering i FN hvor en del utviklingsland dessverre motsetter seg helt nødvendige reformer, men på den annen side opptrer enkelte store mektige land på en slik måte at de ikke får folk med seg på reformer, men i realiteten opptrer såpass arrogant at reformprosessen bremses og stopper opp.

Jon Lilletun (KrF) [12:10:38]: Berre for å følgje opp det representanten Vallersnes spurde om: Eg har stor forståing for mykje av substansen i det svaret statsråden gav, men i dette tilfellet var det Kofi Annan, generalsekretæren, som hadde fremma forslaget. Han er ikkje direkte kjend for å motarbeide utviklingslands interesser, så eg synest den argumentasjonen som statsråden førte i dette tilfellet, var spesiell.

Statsråden avfeia nokså lett den kritikken som har vore med omsyn til at ein er så lykkeleg over det som skjer i Sør-Amerika. Eg kan fortelje statsråden at eg er ganske lykkeleg eg òg. Eg synest mykje av dette er veldig bra, men eg vert veldig ulykkeleg om det vert ein premiss for norsk utviklingspolitikk. Så eg vil berre ha statsrådens forsikring om at det er bistandsfaglege og utviklingsfaglege mål som skal liggje til grunn for dei løyvingane ein gjev, ikkje om regimet har den eine eller den andre fargen.

Statsråd Erik Solheim [12:11:56]: Jeg er enig med Lilletun i at partipolitikk i betydningen hvorvidt man liker eller ikke liker partipolitikken til et regime, er selvsagt helt irrelevant. Det som ikke er irrelevant, er om et regime eller en regjering følger en utviklingsorientert politikk som bidrar til å løfte opp landets fattige, som bidrar til å skape den nødvendige økonomiske vekst og den bygging av stat og fordeling som skal til. Det er høyst avgjørende spørsmål.

Hvis begrepet «bistandsfaglig» skal gi mening, må det være et grunnleggende politisk begrep, fordi det er politikken som er det viktigste. En fornuftig utviklingspolitikk er det aller viktigste. Så kan man selvfølgelig se på de enkelte elementene i den ut fra en bistandsfaglig synsvinkel, f.eks. hvordan driver man en mest effektiv korrupsjonsbekjempelse.

Jeg mener at å organisere konservative, høyreorienterte partier og kristeligdemokratiske partier på en folkelig og fin måte rundt omkring i verden, også er en viktig del av norsk bistand til demokratiutvikling og utvikling, og vil selvsagt støtte det også.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Anette Trettebergstuen (A) [12:13:24]: Statsråden sa i sin redegjørelse at vi har muligheten til å nå FNs tusenårsmål om å avskaffe fattigdom, eller i hvert fall redusere den til halvparten allerede i 2015. Hvis vi ikke gjør det, er det på grunn av manglende vilje, ikke på grunn av manglende muligheter.

Verdenssamfunnet har selvsagt satt mål om fattigdomsbekjempelse tidligere, og i kjølvannet av gode intensjoner sitter mange fattige land igjen med en rekke brutte løfter. Det har representanten Høglund helt rett i. Men det kan ikke bety at fordi de før oss har feilet, så skal vi gi opp å prøve på nytt.

De utviklingsmålene som det internasjonale samfunnet gjennom FN forpliktet seg på i 2000, representerte noe nytt fordi de var konkrete, de var målbare og ikke minst ble det satt en tidsfrist for måloppnåelse, og instrumentene for gjennomføring er sterke.

Tusenårsmålene sier mye om hva fattigdom består av, hvordan fattigdom kan bekjempes og ikke minst om når vi kan oppnå resultater – da hvis vi vil. Tusenårsmålene er rett og slett en prioriteringsliste for både FN, nasjonale myndigheter og organisasjoner som jobber for å redusere verdens fattigdom, og tusenårsmålene forplikter.

I dag, ni år før tidspunktet man ble enige om at disse målene kunne nås, ser vi at statusen for måloppnåelse varierer sterkt fra land til land og fra region til region. Land i Asia og Nord-Afrika vil f.eks. realistisk sett kunne nå målet om å halvere fattigdommen i 2015. Vi oppnår framskritt i kampen mot fattigdom i enkelte regioner, men samtidig er utviklingen dyster andre steder. De fleste av disse stedene er land i Afrika sør for Sahara. Landene i Afrika sør for Sahara og enkelte av de fattigste landene i andre regioner henger svært langt etter når det gjelder mange av tusenårsmålene. Her ser vi bl.a. at med dagens tempo vil målet om utdanning for alle først oppnås hundre år etter fristen i 2015. På andre områder som fattigdom og sult går utviklingen noen steder ikke engang i riktig retning. Det går altså ikke framover, og det står heller ikke stille – det går faktisk i gal retning enkelte steder.

Hvis den nåværende trenden holder seg, kan faktisk Afrika komme til å være den eneste regionen i verden der andelen folk som lever på mindre enn én dollar om dagen noen steder, kommer til å være større i 2015 enn den var i 1990. En viktig årsak til det er aidsepidemien som holder Afrika i et jerngrep. 25 millioner afrikanere er hivsmittet. 11 millioner barn har til nå mistet foreldrene sine på grunn av hiv/aids. Smitten skaper fattigdom og hindrer utvikling, og klarer vi ikke å bekjempe hiv/aids og snu smittetrenden, klarer vi heller ikke å skape framgang.

Det er veldig viktig at Afrika settes høyest på den globale politiske agendaen når det gjelder fattigdomsbekjempelse, og det er riktig og det er viktig av Regjeringen å fokusere så sterkt på Afrika. Representanten Nybakk har vært inne på mye av det, og det har også statsråden, så jeg skal ikke gjenta for mye av det.

Til tross for lite oppløftende tall fra enkelte deler av verden konkluderer FN med at det er mulig å nå tusenårsmålene, selv i de aller fattigste landene. Det forutsetter en mye sterkere innsats. Det står på verdenssamfunnets vilje. Vi har kunnskapen, og vi har også kreftene som trengs for å få det til.

Rapporten om måloppnåelsen av tusenårsmålene tar bl.a. til orde for en kraftig økning i bistanden. Den tar til orde for at høyinntektsland nå må åpne sine markeder for eksport fra utviklingslandene, og den tar også til orde for en bedre koordinering av selve FN-systemet. Dette skal vi selvfølgelig støtte opp om. FN er det viktigste verktøyet vi har, men det kan alltid bli bedre.

Likevel gir ikke mangler og forbedringspotensial noen grunn til å melde seg ut og la være å bidra til fattigdomsbekjempelse gjennom FN-systemet, slik som Fremskrittspartiet som politisk parti her hjemme tar til orde for, og slik som USA som medlemsland gjør i praksis ved å prøve å undergrave legitimiteten til målene, ved å kutte i økonomiske bidrag for å oppnå målene og ved direkte å motarbeide enkelte av målene med praktisk politikk overfor utviklingsland.

Norge har vært og er en sterk forsvarer av tusenårsmålene i motsetning til USA. Det er fordi rettferdig global utvikling og fattigdomsbekjempelse er et viktig mål i norsk utenrikspolitikk, og fordi FN er hjørnesteinsorganisasjonen i norsk utenrikspolitikk.

I Regjeringens plattform uttrykker vi sterkt vår fulle støtte til ambisjonene i tusenårsmålene og til en styrking av FN-systemet. Vi viser det gjennom konkret handling på budsjettnivå og via statsministerens deltakelse i den viktige reformprosessen som nå er i gang.

Skal vi se at tusenårsmålene blir en reell virkelighet og faktisk skaper en velstandsheving i den fattigste delen av verden, trengs det brede strategier og stor oppslutning i den vestlige delen av verden, men ikke minst i u-landene selv. Mislykkes FN i sin kamp mot fattigdom i oppnåelsen av tusenårsmålene, er det kun fordi medlemslandene ikke vil. Og mislykkes FN med egen reform og svekkes som global aktør, er det definitivt også de fattigste landene det kommer til å gå ut over.

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:18:56]: Utviklingsministerens redegjørelse inneholdt faktisk både positive overraskelser og nye tanker. Det gjenstår selvfølgelig å se hvor mange av de nye initiativene som blir fulgt opp gjennom praktisk politikk og handling, men det var mye bra.

Et viktig tiltak var å få norsk politikk og norsk næringsliv til å trekke mer i samme retning. En rekke norske bedrifter har betydelig kompetanse og er òg representert i mange utviklingsland, så her ligger alt til rette for et mye bedre samarbeid enn i dag. Et annet og viktig signal var forslag om en bedre strukturering av norsk bistand. Vi har satset på områder der vi i Norge har betydelig kompetanse, som f.eks. når det gjelder energi. Å intensivere innsatsen på de områder vi er gode på og samtidig overlate til andre det vi ikke kan, vil etter mitt skjønn øke fokuseringen og gi betydelig bedre resultater enn i dag.

Innenfor energi har vi i Norge i over hundre år utviklet en svært god kompetanse, spesielt på utnyttelse av vannkraftressursene. Mye av denne kompetansen er nå dessverre i ferd med å forsvinne, da det ikke lenger er politisk korrekt å bygge ut vannkraft i Norge. Likevel finnes det ennå kompetanse på dette området i Norge, som kan benyttes ute dersom vi vil.

Også innenfor petroleumssektoren har vi gjennom snart 40 år utviklet vår kompetanse, og på dette området er vi i dag også helt i verdenstoppen. Tilgangen på energi er helt avgjørende for å få til utvikling og fattigdomsbekjempelse de fleste steder. Norge er jo selv et lysende eksempel på dette gjennom de siste hundre år, der vi har utviklet oss fra et fattig land til å bli et av verdens aller rikeste – først ved utnyttelse av vannkraften og derigjennom industrialiseringen av landet, og de siste 40 år da vi har utvunnet store mengder hydrokarboner fra norsk sokkel. Alt dette skyldes altså utnyttelse av energiressurser, og vi må derfor kunne bruke vår kompetanse på dette området også ute.

Et annet positivt signal fra utviklingsministeren var fokuseringen på korrupsjonsbekjempelse. Dersom vi ser at pengene forsvinner i private lommer, skal vi slå hardt ned på dette, sa statsråden. Jeg vet ikke hva statsråden konkret mente med det han sa, men jeg forutsetter selvfølgelig at Regjeringen umiddelbart vil stoppe pengestrømmen dersom man ser at pengene forsvinner i private lommer. Gjennom årene har vi sett en rekke eksempler på korrupte regimer som har blitt tilført norske skattepenger. Til tross for både TV-program, avisoppslag, klare signaler fra hjelpearbeidere ute samt internasjonale rapporter om korrupsjon, har man gjennom en årrekke ukritisk bare pøst på med enda mer penger fra norsk side. Et av mange eksempler på dette er de bankkonti i utlandet som dukket opp etter at Yasir Arafat døde. Det er svært mye som tyder på at mange av disse millionene kommer fra norske skattebetalere. Dersom det er slike ting statsråden vil slå hardt ned på, er dette et stort skritt i riktig retning.

Utviklingsministeren går i redegjørelsen svært langt i sin hyllest til den venstrevind som feier over det søramerikanske kontinent. Han later til å tro at denne venstrevind skal få slutt på det han kaller den «elitistiske maktstrukturen».

Historien har vist også i Latin-Amerika at det spiller en svært liten rolle om man har et høyre- eller venstrestempel. Et godt eksempel på dette er Cuba og Fidel Castro, der makten stort sett er fordelt blant venner og familie, og der befolkningen verken har ytringsfrihet eller noen som helst innflytelse på landets utvikling.

Castros gode venn i Venezuela, Hugo Chávez, er heller ikke kjent for å bruke særlig demokratiske spilleregler, selv om han kommer fra venstresiden. Chávez bruker landets enorme energiressurser til å få politisk innflytelse over stadig større deler av det søramerikanske kontinent. Dette styrker så definitivt ikke den demokratiske utviklingen i området.

Så sent som i går fikk vi igjen se et av denne mannens mange utenrikspolitiske krumspring. Nå skal han, i tillegg til å ruste kraftig opp militært, også skaffe jagerfly til terrorregimet i Iran, et regime som har som sitt fremste mål å utslette staten Israel.

Det er egentlig litt synd at en utenrikspolitisk redegjørelse som inneholdt så mye bra, egentlig mistet noe av troverdigheten takket være utviklingsministerens lovprising av venstrekreftene i Latin-Amerika.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:24:14]: Utviklingsministeren si utgreiing gir ei ryddig oversikt frå ein engasjert statsråd på eit område Regjeringa prioriterer høgt. Senterpartiet er fornøgd både med den varsla oppryddinga i måltal og styringsreiskapar nasjonalt og med styrkinga av arbeidet for å gjera FN sterkare innan fredsbygging, miljøvern, naudhjelp og utvikling.

Vi trur det er rett strategi å erkjenna at vi i Noreg ikkje er like gode på alt. Samtidig har vi visse fortrinn, og dei skal vi bruka aktivt i arbeidet vårt for utvikling. Energi, fred og forsoning, kvinne- og likestillingsspørsmål og miljø er nemnt spesielt, samtidig som det er understreka at det skal leggjast vekt både på forsking, utdanning, landbruk og fiske.

Då Norad den 18. mai presenterte strategidokumentet sitt for dei neste ti åra, vart det òg lagt fram ei MMI-undersøking om folk si tillit til norsk utviklingshjelp. Det heitte der at 63 pst. ikkje veit kva bistandspengane går til. Det heitte vidare at 59 pst. av dei som var spurde, ikkje trudde pengane kom fram til dei som har størst behov for hjelp. Det fortel om eit stort potensial for opplysing. Det fortel ikkje berre om behovet for å reisa både lokale og sentrale debattar om utviklingshjelp, men òg om kva resultat ein skal venta. Så trur eg at det òg fortel noko om behovet for å stimulera til styrking av grasrotengasjementet i Noreg. Frivillige organisasjonar, fagrørsla og kyrkja har lang erfaring frå utviklingsarbeid. Det er viktig å finna den rette balansen mellom å stimulera og å stilla krav.

Det er lang tradisjon i mange lokalsamfunn i Noreg for å ta initiativ og for å vera kreative. Eg vil nemna eit einaste eksempel. Det er det initiativet som vart teke på Finnøy i Ryfylke for kort tid tilbake, og som har overskrifta Columbiaprosjektet – med mikrokreditt, med mikrokraftverk og med dagsenter. Det betyr at det gir konkrete resultat der dette arbeidet går føre seg. Men ein skal heller ikkje undervurdera den betydinga som det har lokalt i Finnøy-bygdene, både blant vaksne som engasjerer seg, og ikkje minst blant barn og unge som ser at det dei brukar tida si på, er direkte til hjelp i eit område som treng støtta deira.

Finn Martin Vallersnes har orientert om IPU-konferansen i Kenya. Eg hadde moglegheita til å delta der. Eit seminar hadde overskrifta «Afrikas utvikling». Det er gledeleg å registrera den framgangen som er, både når det gjeld menneskerettar og demokrati, i mange land i Afrika. Det som likevel står sterkast igjen hos meg, er representanten frå Zimbabwe som ropte høgt: Sats på kvinnene, viss ikkje lukkast ein ikkje! Og det er Wangari Mathai, som starta lokalt med treplanting for fred, som no etter to år i Kenya kan registrera at det blir etterlyst ein sterkare kamp i landet hennar for å motverka korrupsjon. Det blir i tillegg etterlyst eit sterkare engasjement for eigne kontrollorgan i mange land, slik at vi kan yta endå meir.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:29:42]: Vi kunne vel alle rope slik som presidenten i Zimbabwe: Sats på kvinnene!

I sin gode og omfattende redegjørelse holdt utviklingsministeren fram kvinnerettet bistand, bekjempelse av hiv og aids, kvinners rett til trygg og selvbestemt abort og kvinner og likestilling. Det er satsingsområder som Høyre stiller seg fullt og helt bak.

Utviklingsministeren nevnte også FNs tusenårsmål nr. 4 om å redusere barnedødeligheten med to tredjedeler innen 2015, og i den sammenheng vaksinasjonsprogrammet, som jeg mener er en meget god og viktig satsing.

Det er imidlertid ett område jeg er litt forundret over at utviklingsministeren for litt lett over, nemlig kvinners reproduktive rettigheter – FNs tusenårsmål nr. 5, om mødrehelse og mødredødelighet. Dette er et område som er så viktig og så avgjørende at det har fortjent en klarere og tydeligere stemme også her i Stortinget. Reproduktive rettigheter handler om grunnleggende menneskerettigheter som rett til frihet, rett til liv og rett til helse. Daglig opplever millioner av kvinner brudd på disse rettighetene.

Verdens Helseorganisasjons rapport for 2005: «Make every mother and child count» viser tydelig hva som er utfordringene og setter ord og tall på den alvorlige situasjonen.

Flere hundre millioner kvinner og barn har ingen tilgang på livreddende helsetjeneste og omsorg i forbindelse med svangerskap og fødsel og barseltid. En halv million kvinner dør hvert år i forbindelse med svangerskap og fødsel. Mer enn tre millioner barn dør i mors liv og mer enn fire millioner nyfødte dør de første dagene eller ukene etter fødsel.

Rapporten fra WHO viser til at disse dødstallene kan reduseres betraktelig dersom en kan tilby helhetlige og gode helsetjenester ved svangerskap, fødsel og i barseltiden. Det er internasjonalt anerkjent at handlingsplanen fra FNs konferanse om befolkning og utvikling i Kairo i 1994 er det førende dokumentet i arbeidet med å bedre kvinners reproduktive helse og rettigheter. Selv om verdens regjeringer ikke klarte å enes om alle aspekter ved reproduktiv helse da tusenårsmålene skulle nedfelles, er det svært viktig at dette ikke legger noen demper på Norges holdninger og innsats på dette området. Tvert imot, dokumentet fra Kairo må ikke forsvinne i andre og nye mål og strategier for innsats på andre områder. Norge må innta en klar rolle som aktiv forkjemper for å ivareta forpliktelsene fra handlingsplanen. Kvinnediskrimineringen på dette området er spesielt omfattende og grusom.

Som sagt: Millioner av barn og kvinner lider, og svært mange dør fordi de ikke har tilgang på et minimum av helsetjenester og utdanning. Når vi vet at det er kvinner som bærer de tyngste byrdene i forhold til barn, familie, arbeid, den eldre generasjon og nærmiljøene, kan vi vel knapt forestille oss hvilken tragedie det er for et samfunn når kvinner blir syke og dør.

Og det er ikke på grunn av kunnskapsmangel at så mange av verdens kvinner står i fare for tap av liv og helse som følge av barnefødsler. Nei, det er fordi de som har kunnskapene, de som har politisk myndighet og ansvar for helse- og utdanningsprogrammer og sosiale hjelpeprogrammer, har sviktet. De har rett og slett ikke prioritert kvinners helse og utviklingsbehov. Dette er grov diskriminering. Kvinners helse og kvinners rettigheter er rett og slett helt avgjørende for utviklingen i disse områdene.

Og det er sannelig ikke mangel på visjoner. Men visjoner krever handling, ikke bare fra kvinner, men fra ansvarlige politikere, regjeringer og organisasjoner over hele verden. Det er bare visjoner kombinert med aktiv handling som kan bidra til forandring.

Vi lever i en trygg og fredelig del av verden, og vi har frihet i forhold til det meste. Med frihet følger et stort ansvar og en forpliktelse til å bidra. Norges utgangspunkt er det aller beste, og vi må ta et krafttak også på det området som jeg nå har nevnt. Jeg vil utfordre og oppfordre statsråden og Regjeringen til betydelig oppmerksomhet og innsats når det gjelder kvinners reproduktive helse og rett til utdanning. Det handler i høyeste grad om utviklingspolitikk, og her må Norge innta en lederrolle.

Britt Hildeng (A) [12:34:45]: Det var mye å glede seg over i utviklingsministerens redegjørelse til Stortinget – en programerklæring for en offensiv utviklingspolitikk som på vesentlige områder varslet om nødvendig omlegging og spissing av vår politikk i den sammenheng.

Det er særlig to områder jeg vil trekke fram. Det er framheving av at Norge ville være en kritisk partner overfor Verdensbanken, og at Norge aktivt ville bruke sin kommende styreplass i Verdensbanken. Jeg er glad for at statsråden understreket at Norge vil være opptatt av at det ikke er en forutsetning, det skal ikke stilles krav om privatisering ved sletting av gjeld og ved utbetaling av lån til utviklingsland, og at Norge ville reagere dersom Verdensbanken fortsatt presser igjennom ideologisk basert privatisering.

Denne programerklæringen harmonerer med de erfaringene vi har hatt i utviklingen av vårt eget velferdssamfunn: En sterk stat og en stor velfungerende offentlig sektor har nettopp borget for et samfunn der borgerne har grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter. Vårt land er kåret til verdens beste land å bo i. Skulle vi ha en egen kåring for kvinners situasjon, ville vi ikke ligge noe tilbake i forhold til den generelle kåringen.

Norge er også et foregangsland når det gjelder kvinners deltakelse i arbeid og politikk og er i særklasse når det gjelder en politikk for reproduktiv helse. Dette forplikter, og det forplikter i den forstand at vi må bidra til at andre kvinner også får del i denne velferden.

Jeg er umåtelig glad for at utviklingsministeren utpeker kvinner og likestillingsspørsmål som ett av fire hovedsatsingsområder, og at Regjeringen i løpet av året vil lansere en ny handlingsplan for likestillingsrettet utviklingssamarbeid. Å bedre kvinners levekår og deres reproduktive helse er ikke bare en forutsetning for å bekjempe fattigdom i verden, en bedring av den reproduktive helse er også en helt nødvendig investering i kommende generasjoner og en framtidig verden. En erkjennelse av kvinners økonomiske og sosiale nøkkelposisjon i utviklingslandene tilsier at mye mer av bistandsmidlene skulle gå til det formålet. Jeg tolker statsrådens redegjørelse dit hen at det er nettopp det som er meningen. Jeg vil også be statsråden alvorlig å vurdere om det ikke ville være riktig å øremerke en viss andel av bistandsmidlene til nettopp reproduktiv helse.

Utviklingsministeren har tidligere fra denne talerstolen oppfordret til å støtte det globale fondet for trygg abort, og jeg er derfor veldig glad for at utviklingsministeren varsler støtte til dette fondet for å kompensere for reduksjon i støtte til de organisasjoner som arbeider for å bedre den reproduktive helse. Over 68 000 kvinner dør hvert år som følge av at de mangler kvalifisert hjelp i forbindelse med abort. Uavhengig av hvilke holdninger en måtte ha til abort og abortspørsmål, så vil jeg tro at ingen kan akseptere at kvinner skal dø på den måten.

På samme måte kan en ikke bekjempe aids gjennom moralisering over seksuell atferd eller prediken om avholdenhet. Informasjon om hvordan en skal beskytte seg mot eller forhindre seksuelt overførte sykdommer, og tilgjengelighet av kondomer er det som trengs. Men når situasjonen er slik at kondomer koster like mye som et måltid mat og kondomer blir en mangelvare fordi organisasjonene ute i felten ikke får støtte når de driver med prevensjonsarbeid, blir arbeidet med å bekjempe aids og arbeidet for å forhindre uønskede graviditeter vanskelig.

Til slutt vil jeg igjen uttrykke glede og bare heie på statsråden for den politikken som setter kvinners helse og velferd i sentrum.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:39:53]: Kampen for menneskeverdet og mot fattigdom er den viktigste politiske saken for Kristelig Folkeparti. Solidaritet med verdens fattigste, ikke bare i ord, men i handling, er vår største politiske utfordring. Og det er helt rett, som utviklingsministeren var inne på i sin redegjørelse: Kan det tenkes noen større oppgave for vår generasjon enn å gjøre fattigdommen til historie? Skal vi lykkes i dette arbeidet, må vi, som utviklingsminister Erik Solheim sa, ville det nok. Vi kan ikke akseptere den urettferdighet som preger verden i dag. Vi må bidra til at alle skal sikres tilgang på menneskerettighetene. Det handler om å vise nestekjærlighet og respekt for andre menneskers rettigheter og likeverd.

Vi har et godt utgangspunkt økonomisk til å kunne dele vår rikdom med dem som trenger det. Vi bør ha høyere ambisjoner enn 1 pst. av BNP – mer enn én krone pr. hundrelapp. Men bistand, eller pengehjelp alene, er ikke nok. Bistand vil bare gi langsiktig hjelp og utvikling dersom den mottas av en velfungerende stat som kan bygge velferd og fordele godene rettferdig – et land som ikke bruker pengene til krig og korrupsjon, men til satsing på utdanning, helse og næringsliv.

Gjeldsslette, handel og investeringer sammen med bistand er helt avgjørende for å gi utviklingslandene reelle muligheter til å skape utvikling. Utviklingslandene trenger en sterkere posisjon i internasjonale fora. Det er en overordnet utfordring å integrere de fattigste landene bedre i verdensøkonomien. En åpnere verdenshandel med økt markedsadgang for utviklingsland er viktigere for å bekjempe fattigdom enn kun bistand. Noe av det viktigste rike land kan gjøre for å støtte opp under fattigdomsbekjempelse, er å åpne egne markeder for utviklingslandenes produkter.

Utviklingsministeren har definert fire områder hvor Norge er blant de beste i verden, hvor vi har mye å bidra med, også i kampen mot fattigdom. Det er energi, fred og forsoning, kvinne- og likestillingsspørsmål og miljø. Det er helt klart at vår kompetanse er viktig når det gjelder energiutfordringene. Og vi har, og skal ha, et sterkt fredsengasjement. Statsråden peker videre på kvinne- og likestillingsspørsmål, og det er positivt at Regjeringen vil lansere en ny handlingsplan for kvinne- og likestillingsrettet utviklingssamarbeid.

Statsråden sier i sin redegjørelse at Regjeringen i sterkere grad enn den forrige vil vektlegge miljø. Det har Kristelig Folkeparti ikke noe imot. Men han sier ikke så mye konkret om hva Regjeringen skal gjøre. Jeg vil gjerne utfordre statsråden og Regjeringen når det gjelder fattigdomsbekjempelse og miljø, for her er det en – for mange – ubehagelig sammenheng. Det er min påstand at vi kan ikke løse fattigdomsproblemene med økonomisk vekst. Det er ikke bærekraftig. Vi må løse fattigdomsutfordringene i verden med omfordeling. Det betyr i klartekst at vi må stoppe forbruksspiralen. Det betyr at den rike delen av verden må få mindre og de fattige mer. Det er nok mat i verden, den er bare feil fordelt.

Kristelig Folkeparti deler ikke Regjeringens syn når det gjelder abort. Vi ønsker å styrke rettsvernet for det ufødte liv både i den rike og den fattige delen av verden gjennom økt innsats for kvinner og barn både medisinsk, sosialt og økonomisk. Men ingen av oss ønsker utrygge aborter. Kristelig Folkeparti vil derfor arbeide for bedre tilgang på prevensjon og veiledning, bedre helsetilbud og økonomisk støtte.

Nordahl Grieg sier i diktet «Til Ungdommen» (1936):

«Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.»

Norge har etablert seg med et sterkt engasjement og en klar profil på den internasjonale arenaen. Det er særlig innsatsen i freds- og forsoningsarbeidet og prioriteringen av bistand som blir lagt merke til. Det er viktigere enn før å være synlig og aktiv. Verdidiplomati får en stadig større rolle fordi opinionen forventer andre motiver enn bare nasjonale interesser i utenrikspolitikken. Norge bør befeste sin stilling som fredsnasjon og som foregangsnasjon innen humanitært arbeid – ikke fordi vi er best, men fordi vi vil utrydde nød og sult, og fordi vi vil det sterkt nok.

Rolf Terje Klungland (A) [12:44:57]: La meg begynne med å takke statsråden for en veldig inspirerende og innsiktsfull redegjørelse her i Stortinget.

Norge er et lite land i verden, der innbyggerne har vært utrolig heldige både i forhold til styresett og i forhold til naturrikdommer. Debattene her i Stortinget kan nok noen ganger virke litt smålige, selv for oss som utfører embetet vårt her. Istedenfor Fremskrittspartiets negative vinkling på Sosialistisk Venstreparti, burde vi jo være jublende glade for at utviklingsministeren varsler nye tiltak. Jeg registrerte at representanten Vaksdal også skrøt av statsråden, og det er jo bra. For mens vi har debattert her i dag, har mange dødd av sult, blitt torturert og voldtatt – i vår verden. Familier er ufrivillig skilt fra hverandre. Fedre og mødre har opplevd at barna deres har dødd mellom hendene deres på grunn av mangel på vaksine. Men her får vi altså en debatt om SV har snudd eller ikke.

Jeg oppfatter utviklingsministeren som en reformvillig og kunnskapsrik statsråd. Og det er bra. For verden står foran store utfordringer, og Norge er som kjent en del av verden. Det som skjer andre steder i verden, kommer til å få virkninger for oss. Dersom kineserne begynner å bruke toalettpapir, vil verdens skoger være rasert i løpet av 30 år. Klimapolitikk og klimaendringer rammer i hovedsak de fattige landene, men det vil også slå inn over Norge.

Miljøpolitikk er også bistandspolitikk. Klimapolitikken, forurensninger og utbyttingen av utviklingsland må bekjempes. Det er jeg glad for at denne regjeringen mener må bekjempes med dialog istedenfor Bush’ og Fremskrittspartiets løsninger. Hvis fattige land får en utvikling i forhold til forbrukssamfunnet, som vi er en del av, vil rett og slett kloden ikke ha tilstrekkelige ressurser. Derfor har Norge, som har vært så heldig i forhold til naturressurser, i forhold til demokratisk utvikling og i forhold til ikke å bli utbyttet av kolonimakter, et overordnet ansvar for å vise solidaritet med dem som ikke har det sånn.

Vi bor i et land bygd på likeverd og solidaritet. Gjennom politiske vedtak og handlinger har vi i lille Norge greid å skape verdens beste land å bo i. Det har kommet fordi vi har greid å solidarisere oss med dem som har behov for det.

Velferdsstatens største fiende er tilfredshetens misnøye. I dag kan det virke som om egoismen og misnøyen er i ferd med å få fotfeste i Norge. Når partier får økt oppslutning om å kutte til verdens fattigste samtidig som de i løpet av en generasjon eller to vil ødsle bort verdier som det har tatt 150 millioner år for naturen å bygge opp, kan en undres på hva som er i ferd med å skje i vårt velstående samfunn.

Jeg er stolt av å tilhøre et parti i en regjering som vil bygge internasjonal solidaritet. For de virkelig store utfordringene – kampen mot fattigdom, sult, terror, miljøødeleggelser, tap av jordsmonn og menneskeliv – må vi løse sammen med andre. Ellers løser vi dem aldri. Da vet vi hvordan det vil gå.

Jeg vil derfor igjen takke statsråden for en lovende og inspirerende redegjørelse her i Stortinget.

Siv Jensen (FrP) [12:50:15]: Både jeg og alle de som sympatiserer med Fremskrittspartiet, må ha lov til å rette et kritisk blikk på tradisjonell bistand uten at det skal være ensbetydende med at man ikke bryr seg om verdens fattige. Det er snarere tvert imot slik etter min vurdering at bevisbyrden for bistandspolitikkens effekter ikke ligger hos Fremskrittspartiet, men den ligger hos de partiene som gjennom mange, mange år ihuga har forsvart et system som ikke virker. Det er revnende likegyldig for verdens fattige om norsk debatt om bistandspolitikk dreier seg om hvorvidt vi klarer å bevilge 0,9 eller 1,1 pst. av BNI til verdens fattige, hvis de aldri ser pengene. Derfor må vårt fokus være evne og vilje til å se på en bistandspolitikk som når frem.

Jeg registrerer at alle de som tradisjonelt forsvarer den tradisjonelle bistanden, aldri tillater seg å gå i seg selv med noen form for selvkritisk vurdering av om det systemet man fortsetter å forsvare, faktisk virker. Jeg – og mange skattebetalere med meg – ser ingen verdi i å pøse milliarder av kroner ut av Norge og ned i lommene på korrupte diktatorer. Men vi kan se store verdier i å finne andre måter å la disse pengene komme frem til verdens fattige på, slik at de faktisk kommer ut av uføret. Da synes jeg at vi burde tillate oss som et av verdens rikeste land å ta den debatten med et kritisk blikk på hvorvidt bistanden faktisk virker eller ikke.

Når det gjelder økt næringsutvikling, må jeg si at jeg er fornøyd med at Regjeringen signaliserer større fokus på det. For tidligere har det vært et fokus nærmest i retning av at det er umoralsk å fremme norsk næringslivs interesser i fattige land. Det skal nærmest være i konflikt med et nobelt ønske om å hjelpe verdens fattige. Jeg er rimelig sikker på at klarer Norge å fasilitere norsk næringslivs fremvekst rundt omkring i fattige land, vil det virke langt mer effektivt på demokratiutvikling, på å åpne disse samfunnene, gjøre dem mer gjennomsiktige, rett og slett fordi det innebærer at nasjonene blir dønn avhengige av at bedriftene er der, fordi de skaper arbeidsplasser, skatteinntekter, verdier for det samfunnet som kanskje sakte, men sikkert kan komme seg ut av det uføret de har vært i gjennom mange tiår. Det skylder vi verdens fattige å gjøre noe med. Kanskje vi heller skulle kanalisere noe mer av dagens tradisjonelle bistandspenger den veien, i stedet for bare å sementere vår tro på hvordan bistandspolitikken skal være.

Det samme gjelder handel. Jeg registrerer at veldig mange i ulike talerstolmiljøer snakker varmt og pent om hvor viktig det er å få de fattige landene med i verdenshandelen. Men i det øyeblikket vi faktisk har anledning til å gjøre det, gjennom WTO-forhandlingene, ja, da kommer alle de vikarierende argumentene frem for hvorfor man ikke skal fjerne tollbarrierene mot de afrikanske landene, fordi det bare er EU som kommer til å få profitten av det likevel. Det er mange i denne sal som bruker det som argument for hvorfor Norge ikke skal være med på å redusere våre tollbarrierer overfor de fattige landene. Men det er i hvert fall et skritt i riktig retning å la dem få delta i den handelen som over mange tiår har gjort Norge til et av verdens rikeste land.

Det er også viktig at bistandspolitikken har legitimitet i befolkningen. Det er viktig at befolkningen har tillit til at deres skattepenger når frem. Jeg må si at i alle de debattene jeg har fulgt som gjelder bistand og utvikling, ender man alltid i en diskusjon om hvor mye penger man skal gi, men aldri evner man å ta et selvransakende blikk i forhold til om verdens fattige blir mindre fattige og mer fornøyd av at den tradisjonelle bistanden opprettholdes. Det er rimelig sikkert, ut fra mange internasjonale rapporter som har vært fremlagt i det siste, at så ikke er tilfellet. Da bør jo vi tørre å ta de debattene, endre virkemidlene og faktisk sørge for at de fattige menneskene rundt omkring i verden kan få selvrespekten tilbake gjennom arbeid, velstandsutvikling og handel. Det er antakelig nøkkelen, og det er en nøkkel som ingen i denne sal, i hvert fall ikke flertallet, har tort å putte i låsen.

Olav Akselsen (A) [12:55:30]: Trass i at det siste innlegget her kunne tyda på noko anna, må me kunna slå fast at det er stor oppslutning om den utviklingspolitikken som blir ført i Noreg. Ikkje minst gjeld dette målet om at 1 pst. av bruttonasjonalproduktet skal gå til bistand. Det er positivt, men stor einigheit kan òg vera uheldig dersom det fører til at debatten stilnar. Når målet om 1 pst. av BNP enno ikkje er nådd, kjem det etter mitt syn ikkje av mangel på politisk vilje, verken frå den førre regjeringa eller den me har i dag, for dersom ein ser vekk frå prosentsats, og fokuserer på kroner og øre, ser ein ein imponerande vekst. Når prosentmålet ikkje er nådd, kjem det først og fremst av ein enormt sterk vekst i norsk økonomi, og ikkje minst den høge oljeprisen. Det er derfor rett å hevda at bistandspolitikken både er og har vore eit satsingsområde, og eg trur at det forpliktande målet om at ein skal nå 1 pst. av BNP, er ein av hovudgrunnane til at ein har fått veksten på dette området.

Sjølv om ein skal stå fast på dette målet, er det likevel viktig at ein ikkje berre hengjer seg opp i kvantiteten og gløymer innhaldet. Særleg er det slik at me som ønskjer at Noreg skal spela ei viktig rolle i utviklingspolitikken, må vera opptekne av korleis desse pengane blir brukte. Dårlege prosjekt eller erfaringar kan setja heile politikken i vanry. Derfor er ein sterk kontroll og eit kritisk blikk på bruken av bistandsmidlar avgjerande viktig. Eg må vera heilt ærleg og seia at når ein ser kor mykje pengar Noreg bidreg med på denne sektoren, er debatten både i Noreg og i Stortinget altfor liten. Derfor er det positivt at me har fått denne debatten i dag, og at me har fått ei utgreiing frå utviklingsministeren.

Størstedelen av jordas befolkning er fattig. Mange lever i reint elende, utan å få dekt dei mest grunnleggjande behova. Det kan vera lett å mista motet, men dersom ein ser seg om i verda, ser ein òg eit anna bilete. Totalt sett går det betre med verda. Berre i Kina åleine har over 400 millionar personar blitt lyfta ut av fattigdom dei siste åra. Òg i andre asiatiske land opplever ein ein positiv økonomisk vekst. Det er altså slik at det gamle norske ordtaket om at når det regnar på presten, så dryp det på klokkaren, heldigvis òg ser ut til å gjelda her. Økonomisk vekst er med og bidreg til å redusera fattigdomen. Òg i Afrika ser ein vekst i økonomien i svært mange land dei siste åra.

Sjølv om ein aldri vil kunna overføra erfaringar direkte frå eit land til eit anna, bør me prøva å finna dei fellesnemnarane som finst for dei landa som har fått til ei positiv utvikling. Eg er einig med Solheim når han peikar på at ein fungerande stat er avgjerande, at ein òg må ha ein marknadsbasert økonomi som ein føresetnad. Slik det ser ut for meg, har dei landa som har hatt sterkast vekst, anten hatt ein naturressurs eller greidd å starta ein produksjon av varer som dei så har kunna selt på verdsmarknaden, noko som igjen har vore med på å bidra til denne veksten. Derfor må satsing på næringsaktivitet, industrialisering og handel vera viktige delar av utviklingspolitikken vår.

Frå tid til anna er det ein diskusjon i Noreg om norske bedrifter bør etablera seg i land med eit mangelfullt styresett eller i diktatur. Det finst sjølvsagt grenser for dette. Likevel vil eg påstå at det er ein fordel å få til utanlandske investeringar i dei fleste regima. På den måten kan ein vera med og bidra til utvikling og til dialog, og ein får òg nye kanalar for samhandling, ein får eit folk til folk-samarbeid gjennom folk som jobbar i desse bedriftene, men ein opnar òg for myndigheitskontakt på ein heilt annan måte.

Det er slik at me i Noreg har laga eit etisk regelverk for investeringar til oljefondet. Kanskje hadde det vore ein idé å utvikla eit liknande regelverk òg for investeringar gjorde av norsk næringsliv. Sannsynlegvis må dette i så tilfelle vera rettleiande, men eg trur likevel det kan vera viktig. Skal me greia å få fleire norske bedrifter til å investera i fattige land, trur eg det er viktig med gode finansieringsordningar, ordningar som er betre enn dei me har i dag.

No renn tida frå meg, men eg vil berre seia at eg støttar fullt opp om alt som er sagt om gjeldslette. Eg trur det er ein av føresetnadene for at særlig mange av dei nye demokratia skal kunna fungera.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:00:57]: Det er ikke vanskelig å si seg enig i mye av det statsråden tok opp i sitt innlegg, men det er dessverre store hull i redegjørelsen. Afrika som kontinent er nesten borte, og det samme er norsk strategi for å nå FNs tusenårsmål nummer en – utrydding av ekstrem fattigdom og hungersnød. Det er nettopp Afrika som har den største andelen av befolkningen som daglig lever for én dollar eller mindre, og det er nettopp Afrika som kontinent som rammes altfor ofte av sultkatastrofer. Det er nesten som om dette ofres til fordel for hyllesten av mellominntektsland fra Latin-Amerika og deres nylige venstrevridning.

I april var Kjell Magne Bondevik i Eritrea som FNs spesialrapportør til Afrikas Horn. Dette er et land hvor det for ett år siden ble estimert av FN at to tredjedeler av landets 3,6 millioner innbyggere trenger matvarehjelp. Likevel vil ikke Eritrea etterkomme Bondeviks krav om å starte utlevering av mat som de allerede har på lager. Landets regjering vil heller ofre egen befolkning enn eget hovmod. Det skjer samtidig som flere utenlandske hjelpeorganisasjoner har blitt kastet ut, og tegnene på omfattende hungersnød begynner å komme til overflaten. Jeg til utfordre statsråden på hva den norske holdningen er til at Eritrea insisterer på selvhjulpenhet når dette åpenbart ikke er mulig, og at landets befolkning lider unødvendig. For det kan ikke være passivitet.

Et av de landene jeg kjenner best, er Zimbabwe. Vanstyret har her klart å innfri enda en verdensrekord. Denne gangen er det inflasjon. Det ble i dag kjent at inflasjonen det siste året har vært på hele 1043 pst. Det har bl.a. den effekten at en gjennomsnittlig familie på seks trenger 41 millioner zimbabwiske dollar eller om lag 2 000 norske kroner i måneden til mat. Til sammenlikning tjener en gjennomsnittlig arbeider 14 millioner zimbabwiske dollar. Jeg burde også legge til at det er langt flere som ikke arbeider, enn som gjør det.

Syv år med økonomisk nedgang setter hver dag store spor i befolkningen. 80 pst. av Zimbabwes innbyggere lever under fattigdomsgrensen, og stadig flere har problemer med å få nok mat. Dette er vanstyre på sitt verste, og Norge må stå i første rekke for et demokratisk Zimbabwe som setter egne innbyggeres behov før makthavernes.

Afrika kan også hjelpe Afrika. Bare 10 pst. av all handel i Afrika er regional, mot 50–60 pst. i Europa og Asia. For å sitere Sør-Afrikas finansminister Trevor Manuel:

«Hvorfor er det slik at vi finner det lettere å handle med Asia og Amerika enn våre egne afrikanske brødre og søstre?»

Han svarer på sitt retoriske spørsmål på en konferanse i Burkina Faso med strenge visarestriksjoner, en dårlig infrastruktur og en mengde skatter og tollsatser. Jeg ville selv også tatt med korrupsjon som en av grunnene til lite handel innen Afrika. U2-stjernen Bono er i disse dager på en reiserunde i Afrika. Han har som sitt hovedbudskap at kontinentet trenger mer gjennomsiktighet, ikke bestikkelser. Alt dette kan det gjøres noe med.

Jeffrey Sachs er en av verdens ledende makroøkonomer og leder for FNs tusenårsprosjekt. Han har satt fokus på syv virkemidler for å bekjempe den ekstreme fattigdommen. Disse er gjødsel og såkorn for å øke avlingene, anti-malaria sengenett, bedre tilgang til rent vann, økt fokus på avlinger som kan selges på det internasjonale marked for å få tilgang på valuta, utlevering av mat på skolene, kall det gjerne utryddelse av små ormer som er vanlige inne i kroppene, spesielt til små barn, og introduksjon til nye teknologier, som f.eks. mobiltelefoner eller energisparende både generatorer og annet elektrisk utstyr.

La meg ta et eksempel fra en skole i Sauri i Kenya. Skolen gikk fra å være høyst middels til å bli nest best av distriktets 253 skoler – dette var eksamensresultater – fordi denne skolen gav sine barn et måltid om dagen. Det er åpenbart at barn kan være lenger på skolen, være mer konsentrerte og lære mer dersom de får energi og ikke går sultne.

Norge har en unik mulighet til å være en stor bidragsyter for å få bukt med verdens ekstreme fattigdom.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marit Nybakk (A) [13:06:25]: Jeg tar ordet på nytt for å kommentere et par av innleggene.

La meg si at i motsetning til deres partifelle, Høglund, har representantene Øyvind Vaksdal og Siv Jensen hatt innlegg som ikke kan stå uimotsagt. Vaksdal hevder at Norge ukritisk har pøst ut penger som har gått til private lommer til makthavere. Siv Jensen spør: Hva skal vi med bistand når de fattige aldri har sett pengene?

Da må jeg nesten spørre de to representantene: Er de kjent med mikrokredittene som har sørget for at fattige kvinner i Bangladesh har skaffet seg en liten bedrift, av og til ved å formalisere den uformelle sektor. Kanskje har de solgt blomster, og så har de fått en liten bedrift ved hjelp av mikrokreditter. Har de sett de omskårne kvinnene i Etiopia som blir ødelagt for livet ved fødsler, og som får hjelp fra Norge, eller sett arbeidet for å motvirke nettopp kjønnslemlestelse? Har de vært på sykehus i Malawi, som støttes av Norge gjennom FNs utviklingsprogram, og sett hva de gjør? Har de vært i Afghanistan og sett på opplæring av politi eller bidrag til demokrati og opplæring? Er det dette som er å pøse penger ned i private makthaveres lommer?

Så er det nødvendig å kommentere Kristelig Folkeparti, som jo er en viktig del av bredden i bistandsflertallet, men som viker unna når vi stiller spørsmål om reproduktiv helse. Det er slik at retten til ikke å bli kjønnslemlestet, retten til å bestemme over egen seksualitet, retten til å føde i trygge omgivelser, retten til prevensjon, men også retten til trygg og selvbestemt abort er viktige deler av det å jobbe med reproduktiv helse. Jeg har sett bilder fra Latin-Amerika: En kvinne som utførte den 16. aborten, en annen kvinne som brukte selleri, en tredje kvinne som ble liggende i en blodpøl etter at en klok mann hadde prøvd å utføre abort på henne. Ingen kvinner skal utsettes for dette. Uavhengig av hva man selv måtte mene om retten til selvbestemt abort, er det viktig at vi støtter det globale fondet for trygg abort som er opprettet av den internasjonale familieplanleggingsorganisasjonen IPPF, og at vi støtter FNs befolkningsprogram.

Jeg mener ikke at Kristelig Folkeparti står på Bush-administrasjonens linje i forhold til disse organisasjonene, men jeg synes Kristelig Folkeparti vegrer seg og trekker seg unna i disse spørsmålene, som jeg mener er helt avgjørende hvis vi skal sikre kvinners helse i utviklingslandene i årene framover.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Finn Martin Vallersnes (H) [13:09:38]: Jeg blir litt i tvil. Jeg hører til dem som gjennom dagen har satt stor pris på å høre de velbegrunnede og velfunderte innleggene fra representantene fra Fremskrittspartiet. Jeg ble derfor nokså overrasket etter Siv Jensens innlegg, som jeg oppfatter mer som en spontan reaksjon på de velbegrunnede resonnementene hennes egne partifeller har bidratt med før i dag.

Det sies en del rare ting, bl.a. at Fremskrittspartiet vil bruke de samme ressursene på en bedre måte. Men det er jo ikke det vi har hørt før, gjennom budsjettdebatter o.l. En ønsker å bruke mindre ressurser.

Så etterspør en initiativ fra forsvarerne av den bestående bistandspolitikken til å se hva en selv driver med. En skal ha fulgt særdeles dårlig med i de senere årene hvis en ikke har klart å oppfatte at det pågår en betydelig debatt om utvikling av evalueringsverktøy, ikke bare for revisjon, men også for effektmåling, utvikling av resultatmål og definisjoner og konfrontering av konsekvenser, både overfor oss som givere, og overfor mottakere ute, som praktiserer dette på en dårlig måte. Jeg går ut fra at statsråden selv kan utdype hva som ligger i de nye konsekvensanalysene en foreslår å gå i gang med, og som jeg synes er en utmerket videreføring av evalueringsmetoder. Jeg synes det hele vitner om et spontant innlegg fra en som egentlig har fulgt dårlig med.

Statsråd Erik Solheim [13:11:33]: Det er selvsagt ikke mulig på denne korte tiden, tre minutter, å svare på de mange fornuftige synspunktene som er kommet, men la meg starte med å slutte meg til Vallersnes: Det innlegget vi hørte fra Fremskrittspartiets parlamentariske leder, var underlig. Nå må Fremskrittspartiet komme seg ut av rollen som politikkens offer og over i rollen som aktør, som et parti som framfører politikk, slik de framstod på en utmerket måte i Morten Høglunds innlegg. Det er ikke ett menneske i denne sal som ikke har tatt på ramme alvor alle de kritiske punktene Fremskrittspartiet har kommet med om utviklingspolitikken. Vi vil gjerne diskutere dem. Mange av dem er vettuge, mange av dem er helt sentrale innvendinger, så la oss diskutere dem. Vi vil også gjerne høre Fremskrittspartiets alternativer, hva Fremskrittspartiet vil gjøre på en mye bedre måte, og så kan vi diskutere det også.

Så vil jeg si at når vi går inn i bistandspolitikken, må vi gå inn i den med den ydmykheten at det Norge bidrar med i bistand, er 1/40 av hva f.eks. Irak-krigen alene koster. Det hele verden bidrar med i bistand, er mye mindre enn hva Irak-krigen koster. Det hele verden bidrar med i bistand, er mye mindre enn det innvandrere sender hjem. Det hele verden bidrar med i bistand, er bare en promille, en brøkdel, av hva f.eks. alle kriger i verden koster. Så la oss ha den ydmykheten at bistand alene ikke kan endre verden, men den kan være et lite bidrag til det, og den skal selvsagt drives på en mest mulig fornuftig måte.

Anette Trettebergstuen, Sonja Sjøli, Britt Hildeng og en rekke andre har tatt opp spørsmål om mødrehelse, om abort og en rekke andre beslektede temaer. Jeg må si at jeg er veldig glad for det sterke engasjementet som er i Stortinget på dette området. Jeg ønsker ikke at dere skal heie på meg eller heie på Regjeringen. Jeg ønsker at dere skal fortsette å være aktive og framføre disse synspunktene i alle de internasjonale fora der Norge kommer til orde, og i dialog med alle våre partnere. For dette er jo ikke noe som Regjeringen kan gjøre alene. Dette er summen av hva norske politikere, norske kvinneorganisasjoner og norske frivillige organisasjoner gjør, som kan bidra til at vi kan ha internasjonal påvirkning på dette området. Og vi skal selvsagt sørge for at det blir gitt penger til de mange tingene som ble etterlyst.

Så har flere vært inne på Latin-Amerika. Selvsagt er det der slik – som det er i Afrika og andre steder – at politikken er viktigst. Politikk, enten den er venstre- eller høyreorientert, som er populistisk i betydningen av at man bare gjør ting for å tjene makthavere akkurat nå, uten å ha noe langsiktig perspektiv, eller som bidrar til diktatur, fremmer ikke utvikling på noe kontinent. Men det at folkelige bevegelser, kirkelige organisasjoner, fagforeninger og urbefolkningsgrupper som har vært veldig langt fra makta, nå igjen kan inkluderes i en maktstruktur og få sin stemme hørt, er derimot veldig viktig og betydningsfullt for langsiktig utvikling. Det enkeltelementet Norge antakelig kan bidra mest med her, vil være forskjellige måter å fremme institusjonsbygging på.

Jeg får i en sluttmerknad komme tilbake med en oppsummering av debatten og en takk til alle.

Rolf Terje Klungland (A) [13:15:00]: Det var Fremskrittspartiets formann, Siv Jensen, som fikk meg til å ta ordet igjen, for her var det mye prat og mange tomme ord.

Representanten Jensen snakket om viktigheten av å ha «et kritisk blikk» på bistandspolitikk. Jeg foretrekker å kalle det utviklingspolitikk. Fremskrittspartiet vil avvikle dagens u-hjelp og Norad, står det i programmet til Fremskrittspartiet. Er det å ha «et kritisk blikk» på u-hjelp?

Det verste eksemplet er allikevel at Fremskrittspartiet i budsjettet for 2006 kuttet over 2 milliarder kr i bistanden til Afrika. Afrika sør for Sahara er den regionen som står dårligst rustet når FNs såkalte tusenårsmål om å redusere fattigdommen, legges fram. På en internasjonal levekårsindeks fra 2004 opptar afrikanske land 23 av de 25 siste plassene. Kutt fra Fremskrittspartiet vil ramme de aller fattigste mest. Eksempelvis kuttes bistanden til et av Norges hovedsamarbeidsland, Malawi, med 140 mill. kr. Bare 20 mill. kr står igjen. Malawi er et av verdens fattigste land. Landet er rangert som nr. 165 av 177 land på levekårsindeksen. 14 pst. av den voksne befolkningen antas å være hivsmittet. Den norske bevilgningen går i år til å støtte utviklingen av styresett i Malawi, til økonomiske reformer, til helse, derav hiv/aidsbekjempelse, og til landbruket.

Det er altså slike tiltak Fremskrittspartiet ønsker å kutte. Men det har lite med «et kritisk blikk» å gjøre.

Formannen i Fremskrittspartiet bør lytte til sine representanter i komiteen og innrette sin politikk og framtidens politikk på å ha et kritisk blikk på bistandspolitikken, men faktisk også være med på debatten, som betyr at de må bevilge penger til det. Vi tar avstand fra den liberalistiske tenkningen om at enhver er seg selv nok, om en er undertrykket eller utbyttet.

Presidenten: Før Morten Høglund får ordet, vil presidenten si at det har oppstått en situasjon hvor statsråden svært gjerne skulle svare på en del av de spørsmålene han har fått, men som han ikke har taletid til.

Det er regler i forretningsordenen som gjør det mulig å kunne gi enkelte deltakere i debatten adgang til flere innlegg. Presidenten vil derfor, basert på § 36 annet ledd, fremme forslag om at statsråden og lederne for partigruppene i Stortinget får adgang til det antall treminuttersinnlegg som de måtte ønske.

Er det noen som ønsker å stemme imot dette forslaget? – Det er det ikke. Det er vedtatt.

Morten Høglund (FrP) [13:19:01]: Representantene Vaksdal og Jensen skal selv få svare for det som er blitt rettet mot dem, men jeg har følt at vi har hatt en veldig god debatt her i dag – det må jeg få si – basert på en, som jeg tidligere har sagt, konstruktiv redegjørelse med mange nyttige innspill.

Representanten Klunglands første innlegg derimot – jeg må få lov å adressere det – påpekte, det lå vel en undertone av det, at Fremskrittspartiet, som det ble sagt også i det siste innlegget, var «seg selv nok». Man hadde ikke solidaritet. Man ville beholde pengene her hjemme og ikke hjelpe dem der ute. Det var det jeg hørte i det innlegget, og jeg tror vel ikke det er galt beskrevet.

Det vi nettopp har prøvd å påpeke i vår politikk i mange år, er effekten av den eksisterende bistandspolitikken. Jeg trodde ikke jeg behøvde å komme opp igjen her for nettopp å repetere det. Det handler jo ikke om manglende solidaritet, men nettopp om å se resultater av det man gjør.

Det ble referert til Afrika og våre kutt på Afrika. Afrika er vel det kontinentet som tragisk nok har sett hva gal bistand kan lede til. Hvis man kan vise til at Afrika er løftet opp i et harmonisk og vekstfremmende miljø som følge av bistand, ja, så skal vi gi oss for det. Men det er ikke det som er resultatet, og det er resultatene vi peker på. Derfor synes jeg det er helt unødvendig å komme med den type påstander som at dette er manglende solidaritet, det handler om å være seg selv nok. Det er ikke det det handler om, det handler om å ta tak i utviklingspolitikken på en konstruktiv måte og prøve å løse utfordringene som vi ser, med virkemidler som hjelper, ikke gammeldagse og ikke tradisjonelle, og ikke, som vi har påpekt, planøkonomiske virkemidler. Det er det fokus vi har prøvd å rette mot debatten, og det er det fokus vi også føler at mange andre i salen har prøvd å ta tak i gjennom denne debatten, og se med nye øyne på det. Vi vil gjerne fortsette på det sporet, og vi tar imot den invitasjonen som vi føler utviklingsministeren har rettet til hele Stortinget, om å være med på det.

Siv Jensen (FrP) [13:21:36]: Det er nå engang et faktum at samtlige land som har hatt en god økonomisk utvikling gjennom de siste tiårene, har vært de landene som har beveget seg bort fra planøkonomi og over til markedsøkonomi. Hvorfor i all verden skal vi da dytte på de fattige landene rundt omkring i verden en planøkonomi som de selv har forlatt fordi den ikke virker?

Jeg må si at de siste innleggene som har vært her, tyder på at angrep åpenbart er det beste forsvar for noen. Men det er altså ikke Fremskrittspartiet som har bevisbyrden i utviklingspolitikken. Det er de partiene som gjennom mange, mange år har holdt fast på tradisjonell tenkning rundt dette. Det undrer meg jo litt når man framhever problemene i de afrikanske landene sør for Sahara, som kanskje er de landene som har mottatt mest i tradisjonell bistand og støtte fra Norge gjennom lang tid, og som likevel ser ut til å gå i stikk motsatt retning av det FNs tusenårsmål tar til orde for. Da må man klare å ta en saklig og velfundert diskusjon om de virkemidlene man tradisjonelt har brukt, virker. Alt annet blir jo meningsløst.

Det er ikke sånn at Fremskrittspartiet ikke ønsker å hjelpe verdenes fattige. Men vi har altså pekt på alternative løsninger, vi har lansert alternative forslag, og vi har lansert alternative måter å utvikle og hjelpe nasjonene på. Det er godt mulig at flertallet i denne sal ikke er enig i det. Men det er ganske stor forskjell på å være uenig i alternative virkemidler og å beskylde andre partier for ikke å bry seg.

Klungland brukte i sitt første innlegg betydelige ressurser på å snakke om hvordan det skulle gå med miljøet i verden hvis kineserne begynte å bruke toalettpapir. Det er en ganske god illustrasjon på hvordan man kanskje tenker i en del partier. Jeg ønsker at alle verdens fattige skal få tilgang til den forbruksutviklingen som vi nyter godt av i dette landet, og som vi har fått som følge av økonomisk vekst og utvikling gjennom lang tid. Det ønsker jeg for alle kinesere, og det jeg ønsker jeg for alle afrikanere. Hvorfor i all verden skal vi frata dem den muligheten? Og hvordan kan man påstå – som enkelte gjør i denne sal – at nøkkelen til suksess kun er å omfordele den rikdommen som er skapt i vår del av verden, til den del av verden som ikke har lyktes. Nei, nøkkelen til suksess er å sørge for at også de andre landene som vi og mange av våre medallierte i bistandspolitikken har holdt effektivt unna, får muligheten til å delta på handelspremissene våre innenfor markedsøkonomiske prinsipper

Det er de debattene vi må tørre å ta. Og bevisbyrden ligger ikke hos Fremskrittspartiet. Den ligger hos de øvrige partier i denne sal.

Øyvind Vaksdal (FrP) [13:24:55]: Representanten Marit Nybakk mente at jeg hadde hevdet at all utviklingshjelp ukritisk gikk i lommene til private. Dette er ikke helt riktig. Jeg viste til eksempler som bankkontoen etter Yasir Arafat som illustrerte at alt ikke var som det skulle, og jeg sa også at det er sannsynlig at mye av disse pengene faktisk kom fra norske skattebetalere. Jeg gav derimot honnør til Regjeringen og statsråden for redegjørelsen fordi den nettopp fokuserte på effektivitet og bekjempelse av korrupsjon i disse landene.

Representanten Nybakk spurte også om jeg ikke visste om verdien av mikrokreditter. Jeg vil minne representanten Nybakk om følgende: Jeg deltok nylig i en interpellasjonsdebatt om kvinners betydning for utviklingen i utviklingsland og andre fattige land. Der fokuserte jeg i hovedsak nettopp på dette med mikrokreditter, noe jeg fikk positiv tilbakemelding fra utenriksministeren på. Dette trodde jeg faktisk Marit Nybakk hadde fått med seg.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:26:17]: Det har i debatten i dag blitt fokusert på kvinner og på utrygge aborter. Jeg vil gjerne gjøre det helt klart at Kristelig Folkeparti er svært opptatt av kvinnehelse, og vi tar kjønnslemlestelse på alvor. Vi ønsker å fokusere på situasjonen til kvinner i fattige land når det gjelder både helse, informasjon, prevensjon og sosial og økonomisk støtte. Vi har ikke trukket vår støtte til dette internasjonale arbeidet. Men det er i abortspørsmålet Kristelig Folkeparti har et annet syn enn Regjeringen, fordi vi ønsker å gi det ufødte barn et sterkere rettsvern. Det er ikke noe motsetningsforhold i å være for støtten til kvinnene, uansett livssituasjon – om de er gravide, eller om de tar abort – og samtidig ønske et styrket rettsvern for det ufødte liv.

Statsråd Erik Solheim [13:27:23]: Det jeg reagerte på i Siv Jensens innlegg, var tendensen til å framstille Fremskrittspartiet som et slags bitte lite uskyldig offer i politikken istedenfor et parti som har standpunkter som vi nå alle har diskutert i denne debatten. Det er ingen her som ikke har forholdt seg helt saklig til Morten Høglunds meget gode innlegg, som jeg gav ham honnør for. Jeg vil gå så langt som til å si at hvis ikke Fremskrittspartiet hadde eksistert, måtte vi ha funnet det opp, for vi trenger noen som kommer med de kritiske innvendingene på bistandsområdet og framfører dem, for å få den helt nødvendige debatten som gjør at bistanden kan bli bedre, og at vi skjerper oss. Men da kan vi selvfølgelig ikke forholde oss til synspunkter som at noen her skulle ta til orde for å dytte planøkonomi på verden etter en redegjørelse hvor jeg uttrykkelig sa at vi trenger sterk statlig styring, men samtidig markedsbasert økonomi, fordi det er det som har vist seg å virke. Jeg har ikke hørt noen i debatten som har sagt noe annet.

Når det gjelder norsk næringsliv, deler jeg fullt ut Siv Jensens syn, at det er veldig viktig å få norsk næringsliv mer engasjert i den tredje verden. Det er også en av grunnene til at jeg ønsker å satse noe mer på Latin-Amerika, fordi Latin-Amerika er et område hvor norsk næringsliv er inne i ganske betydelig skala, og hvor det å se på næringslivets sosiale ansvar kan være noe av det viktige vi gjør. Det er f.eks. en svær tosiders annonse i dagens Aftenposten som jeg ber folk ta en titt på, fra Banan-Mathisen, hvor de går inn på sitt sosiale ansvar i tilknytning til et TV-program som kommer i kveld. Hvis de gjør det de sier at de skal gjøre i den annonsen, er det et veldig viktig bidrag til utvikling i verden som jeg tror vi kan stå sammen om her i Stortinget.

Det er heller ikke sånn at de landene som har hatt en formidabel økonomisk framgang i Øst-Asia, ikke har fått bistand. De fikk riktignok mye av denne bistanden som følge av den amerikanske innstillingen under den kalde krigen, hvor det gjaldt å støtte opp om antikommunistiske regimer. Sør-Korea er et eksempel på det. Bistandsstrømmen inn i Sør-Korea var gigantisk, av disse overordnede strategiske hensyn. Det samme gjaldt Thailand og mange andre østasiatiske land. Dette var en del av årsaken til at de hadde så stor økonomisk framgang.

La meg så kort kommentere enkelte andre forhold. Vaksdal pekte på et helt reelt problem, at vår kompetanse når det gjelder vannkraft er i ferd med å forsvinne. Det er ikke sikkert at vi har nok, men vi ser hva vi kan mobilisere. Når det gjelder olje- og energi, er den begrensende faktoren for vårt olje- og utviklingsprogram om vi har nok kunnskap og eksperter å stille til rådighet, men vi jobber med det.

Gitmark trakk fram et par diktaturer i Afrika, Zimbabwe og Eritrea, og vi deler helt ut hans bekymring over utviklingen der.

La meg til slutt si, med Tørresdals ord, eller Nordahl Griegs ord: Hvis vi ikke løser disse store, gigantiske fattigdomsproblemene i verden, «skyldes det svik». Det skyldes at vi ikke vil det nok, at vi velger å gjøre alt annet i stedet. Vi er den generasjonen som kan gjøre det, og det bør vi gjøre.

Jon Lilletun (KrF) [13:30:50]: Eg vil starte med å gje ros til representanten Siv Jensen som Framstegspartiet sin formann for at ho deltok i den utviklingspolitiske debatten. Ho er den einaste partileiaren som har gjort det i dag. Det synest eg det er grunn til å gje honnør for.

Utover det deler eg statsråden sitt syn på innlegget. For det er nemleg slik at vi tek Framstegspartiet og dei kritiske synspunkta dei har, på ramme alvor. Eg kan garantere representanten Jensen at representanten Høglund vert møtt med den største respekten når det gjeld dei relevante innvendingane som kjem, og dei er ein del av den totale debatten. Men det som representanten Jensen kom i skade for, var på ein måte å omtale den norske bistanden, spesielt i Afrika, som totalt mislykka. Eg er villig til å strekkje meg så langt som til å seie at delar av han heilt klart har vore mislykka, men det er òg enormt mange menneske som kan fortelje om den hjelpa dei har fått. Vi veit at det hadde gått ille med enkelte statar om ikkje vi hadde vore der.

Dersom vi ser på det norske samfunnet, er det slik at vår administrasjon, vårt byråkrati, som har ein fleire hundreårig tradisjon, er fullkome? Har vi aldri skandalar i vår forvalting? Er det slik at ho er fullkomen? Vi hadde ein seinast i går, så vidt eg registrerte. Det er nemleg slik at det å setje krav til utviklingsland om at dei allereie skal ha same nivå som oss, er urimeleg.

Så til det å byggje ein sterk stat: I utgangspunktet kan det verke meiningslaust å investere mykje midlar i å byggje ein riksrevisjon, i å byggje sterke statar, men det er det som er grunnlaget for at utviklingsbistand kan verke, og at landet sjølv kan få ting til å verke. Den som vil sjå korleis det går med eit land som ikkje har ein stat som fungerer i det heile, kan sjå på Somalia. Somalia er det beste dømet vi har internasjonalt, som eg veit om, kor staten ramlar saman, og kor stammesystemet overtek. Det er ikkje ønskjeleg. Difor er faktisk stat-til-stat-bistand òg ein veldig viktig del, sjølv om det ikkje alltid er lettast å selje i opinionen.

Heilt til slutt: Statsråden påstod at eg hadde mange ønske om å vite kva som kjem i budsjettet, men eg hadde nokre utfordringar til som han lét kome inn i same sekken. Ein av dei var at eg ville ha han til å love at han skal vere raskt på ballen i alle internasjonale spørsmål, anten det er i Verdsbanken eller det er andre stader, i samsvar med slik som Hilde Frafjord Johnson var. Den nasjonale delen må ikkje overskyggje den delen.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:34:23]: Jeg bad om ordet på grunn av noe som Siv Jensen sa. Jeg tror jeg siterer henne ganske korrekt når jeg sier at det var som følger: Fremskrittspartiet er opptatt av at hele verden skal få tilgang til vår velstandsutvikling.

Det som slår en, er hvor sterkt det står i kontrast til f.eks. Kristelig Folkepartis tilnærming og det Bjørg Tørresdal sa, som i sitt innlegg var opptatt av at utviklingsbistand i stor grad måtte handle om en bedre fordeling av verdens ressurser. Det er to vidt forskjellige resonnement.

Hvis vi tenker oss at Kina skulle ta del i vår velstandsutvikling med en biltetthet som man ser i Europa i dag, og erkjenner at miljøproblemene er så store nå at det skaper klimaendringer, står vi overfor utfordringer over hele verden som er helt uløselige. Det er internasjonale rapporter som tyder på at nedsmeltingen av Grønlandsisen skjer mye raskere enn man hadde trodd, og bare det vil føre til at verdenshavene stiger med syv meter.

Det som er interessant når man hører på Fremskrittspartiet, er hvordan man får avdekket to av de største akilleshælene til det partiet. Den ene gjelder nettopp bistandspolitikken og den manglende troverdigheten i partiets vilje til å hjelpe de landene som kommer dårligst ut. Den andre er den manglende erkjennelsen av at også vår velstand og måten vi bruker den velstanden på, i dag skaper enorme problemer på verdensbasis, med klimaendringer. Jeg har selv vært i Himalaya og sett bl.a. hvordan isbreer som eksisterte for ti år siden, nå er borte på grunn av nedsmeltingen. Vi kunne nå også høre tidligere visepresident Al Gore i Cannes advare mot konsekvensene av klimaendringene. Til og med regjeringen Bush begynner nå å ta innover seg at dette er realiteter, mens Fremskrittspartiet ikke gjør det.

Når det gjelder utvikling i andre land, er det derfor nettopp viktig at de erfaringene vi nå gjør med hensyn til klimaendringer, medfører at bistanden og utviklingen i de landene er av en slik art at verden kan tåle den utviklingen over tid. Derfor vil Fremskrittspartiet på dette området – hvis man ikke tar innover seg de miljøproblemene som er i ferd med å skapes, og som er menneskeskapte, og tar disse på alvor – heller ikke kunne framstå som troverdig i utfordringene vi har i forhold til hvordan vi skal øke vår bistand. For det må være gjennom en global forståelse for at verden er i ferd med å gå tapt hvis vi ikke endrer forbruksmønsteret vårt, at vi kan yte bistand både i Europa, for at vi skal komme bedre ut, og ikke minst i tredjeland, i Asia, i Afrika, i Sør-Amerika og for øvrig.

Olav Akselsen (A) [13:37:21]: Det er vel farleg i dagens parlamentariske situasjon, men eg tek likevel sjansen på å distansera meg litt frå statsråden når han peikar på at det hadde vore eit behov for å finna opp Framstegspartiet. Etter mitt syn finst det allereie eit kritisk blikk på vår bistandspolitikk. Det er viktig at bistandskontrollen blir institusjonalisert, slik at me kan kontrollera kor pengane hamnar, og at me verkeleg får effekt ut av det.

Dessutan vil eg påstå at delar av Framstegspartiets såkalla kritikk eigentleg er retorikk, fordi ein kritiserer ei verd som ikkje er, og ein politikk som ikkje blir ført, når ein prøver å framstilla det som at nokon prøver å påføra verda planøkonomi, eller når ein prøver å framstilla all bistand som mislukka og utan effekt, og ikkje minst når ein påstår at bistandspengane våre stort sett går med til å finansiera korrupsjon. Sanninga er ei heilt anna.

Spørsmålet me må stilla oss, er om me trur at bistand nyttar, eller ikkje. Eg er 100 pst. sikker på at utan den norske bistanden hadde me hatt ei dårlegare verd for særs mange av verdas fattige. Med Framstegspartiets politikk ville det vore veldig mange born i Afrika som ikkje hadde fått vaksinasjon eller helsestell, særs mange ville ikkje fått reint vatn eller ernæring, og særs mange ville ikkje fått utdanning. Det er òg slik at med desse kutta ville særs mange av dei som i dag får ei moglegheit til å leva opp, ikkje gjort det. Og når det blir snakk om bevisbyrde, er det dessverre slik at Noreg ikkje er noko typisk eksempel i verda. Situasjonen i dei fleste rike landa er dessverre slik at det i hovudsak er Framstegspartiets politikk med manglande bistand som vert ført. Difor er det slik at om fleire hadde bidrege på same måten som Noreg, hadde fleire fått eit betre liv.

Eg synest det er viktig å innsjå at det finst avgrensingar, og at Noreg difor bør konsentrera innsatsen der me har mest å bidra med. Noreg er i dag eit av verdas rikaste land, og mange tek det for gitt at dette nærast er ei naturlov. Etter mitt syn finst det rundt om i verda mange eksempel på land som er minst like rike på naturressursar som Noreg, men der fattigdommen likevel er total. Sjølv i land som har drive med oljeaktivitet dobbelt så lenge som oss, har ein ikkje fått den nødvendige utviklinga. Så eg vil seia at delar av den norske rikdommen først og fremst kjem av at me har klart å handtera dette på ein fornuftig måte, og at me har hatt eit godt regelverk. Om me greier å eksportera det til omverda, trur eg det òg kan bidra til å skapa betre oppvekstvilkår for mange av verdas fattige born.

Presidenten: Rolf Terje Klungland har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rolf Terje Klungland (A) [13:40:42]: Det minuttet skal jeg bruke til å stille noen spørsmål til Fremskrittspartiet.

Er det sånn at Fremskrittspartiet vil avvikle den statlige u-hjelpen, eller har partiformannen endret programmet til Fremskrittspartiet? Mener Fremskrittspartiet at u-hjelp, bistand, er planøkonomi?

Jeg må si at partiformannen i Fremskrittspartiet hadde et sjokkerende innlegg i forhold til forbruk. Jeg vil påstå at partiformannen ikke har greie på hva hun snakker om, men hun har helt sikkert greie på hva hun gjør. Dersom det er Fremskrittspartiets politikk at kineserne skal ha det samme forbruket som vi har i Norge, skjønner jeg faktisk logikken i at Fremskrittspartiet vil bruke opp oljemilliardene så fort som mulig, for da blir det i det hele tatt ikke mange generasjoner som vil kunne bruke penger i Norge.

Siv Jensen (FrP) [13:41:59]: Jeg vil først oppklare en misforståelse. Jeg kritiserte ikke statsråden for å prøve å dytte planøkonomi på verden. Representanten Rolf Terje Klungland var meget kritisk til markedsøkonomi og liberalisme, og det var det jeg forsøkte å peke på.

Så til Jon Lilletun og andre som nærmest skaper inntrykk av at den eneste måten å drive effektiv utviklingspolitikk på, er å la de fattige landene i verden bære byrden gjennom miljøpolitikken. Jeg synes ikke det er riktig, for dette er land som ligger langt unna det å kjenne velferd og velstand, som vi har kunnet utvikle gjennom mange tiår ved ikke nødvendigvis å fokusere på miljøet underveis. Jeg ser ikke noe galt i å ønske kinesere og afrikanere den velferdsutviklingen som vi som mennesker har fått nyte godt av gjennom mange tiår. Og jeg forstår ikke at det først og fremst er de fattige landene i verden som skal bære byrden gjennom miljømessige tiltak, når de har mer enn nok annet å stri med før de er i nærheten av å oppnå et velferdsnivå som vi i det minste kan si er anstendig med tanke på den fattigdommen de lever i.

Det er ikke slik at Fremskrittspartiet ikke har vært opptatt av hvordan vi kan utvikle energisamarbeid med Kina og andre fattige land. Det er nettopp det vi i mange sammenhenger har fokusert på. Norge kan eksportere av sin energikompetanse, miljøkompetanse og teknologikompetanse nettopp for å legge forholdene til rette for en bedre energiutnyttelse og utvikling i andre deler av verden. Og det er fint hvis vi kan bidra med den kompetansen både gjennom næringsutvikling og på annen måte.

Det er heller ikke slik som noen sier, at Fremskrittspartiet er negativt til all form for bistand. Fremskrittspartiet har i sine alternative budsjett støttet vaksinasjonsprogrammer, utdanningsprogrammer og hjelp til frivillige organisasjoner. Det er primært fordi dette er noe som viser seg å ha god effekt, som når frem, og som gjør en forskjell for veldig mange millioner av mennesker i verden. Og det er bra.

Så selv om vi tillater oss å ha et kritisk blikk på helheten av bistands- og utviklingspolitikken, betyr ikke det at vi ikke får med oss at det er mange positive enkelttiltak rundt omkring. Jeg har lyst til å minne om at veldig mange av dem faktisk drives gjennom de frivillige organisasjonenes innsats, ved det feltarbeidet som gjøres. Og det er bra. Men jeg mener fortsatt at vi må ha en kritisk debatt om de virkemidlene vi bruker, for virker de ikke, er det ikke noe poeng i å fortsette å gi penger.

Statsråd Erik Solheim [13:45:17]: Jeg vet ikke hvor lenge vi skal forlenge debatten om hvorvidt Fremskrittspartiet bør finnes opp eller ikke, men jeg ser det slik at det Fremskrittspartiet tilfører debatten, er en del vettug kritikk av bistanden. Det er helt avgjørende at man, punkt én, svarer på dette og, punkt to, også endrer bistanden, for det er sannhetskorn i denne kritikken. Derimot har jeg ikke sett at Fremskrittspartiet har framlagt noe eget alternativ for hvordan man skal kunne bidra til det Olav Akselsen er ute etter, nemlig å få Afrikas millioner av fattige ut av fattigdommen. For det kan vanskelig være tvil om at hvis det er målet, trenger man ikke bare en vesentlig bedre politikk, men også mer og bedre bistand, ikke mye mindre bistand, og jeg imøteser en videre debatt om disse tingene. Som sagt: Fremskrittspartiet er nyttig som kritiker, men det ville være veldig farlig om de skulle få makt til å gjennomføre sitt program, slik situasjonen er nå. Men det er 3 år fram til neste stortingsvalg, så vi kan bidra fornuftig i den diskusjonen.

Så er jeg enig med Siv Jensen på et viktig punkt, om det nærmest å holde oppe en moralistisk fane og si at alle andre land i verden skal nektes det vi har fått. Jeg ville ikke reise rundt med det budskapet. Ingen kommer til å se meg reise til Kina for å fortelle at det er livsfarlig at kineserne får biler, mens vi skal få beholde våre. Det kommer tusen nye biler ut på veien i Peking by hver dag. Det er 300 000–400 000 i én by pr. år. Men med mindre vi gjennomfører vesentlige og drastiske reduksjoner i vårt forbruk, har vi ikke noe grunnlag for å kreve det av andre. Så vi må se på vårt eget forbruksmønster, men framfor alt må vi se på hvordan vi kan få til en teknologisk endring og en mer fornuftig politikk totalt sett i verden der kollektive løsninger selvfølgelig må stå i sentrum, ikke bare privatbilisme.

Jon Lilletun utfordret meg på å være raskt på ballen, som det Hilde Frafjord Johnson var, i internasjonale fora. Ja, det vil jeg forsøke å være. La meg ta et eksempel på hva vi har gjort: En del frivillige organisasjoner med engasjement for urbefolkninger i Kongo bad oss ta opp i Verdensbanken de negative virkningene av skogprogrammene. Vi fikk den nordiske gruppen til å avstå fra å stemme, noe som i norsk målestokk er en veldig forsiktig reaksjon, men som altså i Verdensbanken er så sjeldent at dette ble det virkelig lagt merke til. Det har ført til at Verdensbanken har satt folk til å studere disse programmene, gå gjennom dem på nytt, og de har inngått i en dialog med de frivillige organisasjonene som var kritiske. Det besøket vi hadde fra Verdensbanken i Oslo i går, må delvis ses i lys av nettopp den stemmegivningen. Dette er et eksempel på at vi ønsker å være raskt på ballen.

Når det gjelder illegitim gjeld, vil jeg se på den innstillingen vi får fra det felles embetsutvalget før jeg tar stilling til det.

Takk for en konstruktiv og god debatt. Det ble litt temperatur på slutten, men det var sikkert bare av det gode.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.