Ola T. Lånke (KrF) [19:12:57]: Høsten 2005 leverte utdanningskomiteen en enstemmig merknad til statsbudsjettet 2006. Der ble departementet bedt om å foreta

«en samlet gjennomgang av statlige tilskudd til private høyskoler».

Departementet ble i samme forbindelse bedt om å

«komme tilbake med en vurdering av hva som vil være rimelig nivå på statlige tilskudd for at disse ikke-kommersielle høyskolene skal kunne utføre sitt viktige samfunnsoppdrag».

Jeg legger til grunn at departementet og statsråden er i gang med en god prosess i forhold til dette. Det er likevel rimelig at Stortinget også drøfter hvordan en skal kunne oppnå større likeverdighet i behandlingen av private institusjoner.

Vi er inne i en periode der årskullene av ungdom er forventet å øke med 20 pst. I Norge er det prosentvis en mindre andel av årskullet som søker seg til høyere utdanning sammenlignet med land vi bør sammenligne oss med. Private høyskoler har de senere årene utdannet ca. 10 pst. av det samlede antall studenter og kandidater. Det gjør de private høyskolene til en viktig del av det norske utdanningssystemet.

De private høyskolene har en lang historie i Norge. La meg gi noen eksempler.

Diakonhjemmet Høgskole er en diakonal, privat utdanningsinstitusjon med tradisjoner tilbake til 1890. Det faglige fokuset er helse- og sosialfag og diakoni. Diakonhjemmet Høgskole i Oslo har ca. 1 500 studenter og 120 ansatte; i tillegg kommer studenter og ansatte ved Rogaland Høgskole. Diakonhjemmet var for øvrig den eneste av sykepleierutdanningene som ble godkjent av NOKUT i forbindelse med den nylig gjennomførte evalueringen av sykepleierutdanningen i Norge.

En annen, Dronning Mauds Minne Høgskole, ble grunnlagt i 1947 og er en av Norges eldste høyskoler for utdanning av førskolelærere. Skolen er den eneste høyskolen i landet som har utdanning av førskolelærere som hovedoppgave. Den har mer enn 700 studenter og ca. 90 ansatte.

En tredje, Norsk Lærerakademi, NLA, ble grunnlagt i 1966. Skolen, som bl.a. utdanner lærere, har til sammen ca. 1 300 studenter og 100 ansatte.

Alle disse tre høyskolene utfører viktige samfunnsoppdrag. De sikrer utdanning av personell til viktige typer stillinger hvor vi vet det vil bli behov for et betydelig antall flere i årene framover.

ECON Analyse har funnet ut at vi trenger 3 000 nye førskolelærere i tiden som kommer. Alle er enige om at vi trenger flere hender i omsorgssektoren for å møte den eldrebølgen som vil komme. Vi trenger altså flere lærere, flere førskolelærere, flere sykepleiere og hjelpepleiere. Da er det viktig at vi i utdanningssystemet benytter alle tilgjengelige ressurser for å sikre kapasiteten. Vi vil ikke klare de utdanningspolitiske utfordringene om vi ikke inkluderer de private høyskolene.

I 2005 ble privathøyskoleloven slått sammen med universitets- og høyskoleloven i en felles lov om universiteter og høyskoler. Dette var både ønskelig og gledelig. Vi var tilfreds med at det ble en større grad av likebehandling med hensyn til faglige fullmakter og krav til virksomheten.

En felles lov for statlige og private institusjoner innen høyere utdanning var fullføringen av en prosess for å øke kvaliteten og gi større likeverdighet. Det startet med Mjøs-utvalgets forslag om en kvalitetsreform i høyere utdanning, med bl.a. et nytt gradssystem og en tettere oppfølging av den enkelte student. Lovforslaget som ble lagt fram, var en oppfølging av Ryssdal-utvalgets innstilling, Ny lov om universiteter og høyskoler.

Selve prinsippet om en felles lov vakte ikke noe debatt. Selv ikke i SV eller i Arbeiderpartiet, partier som tradisjonelt har hatt kritiske merknader til private høyskoler i budsjettdebattene, var det store innvendinger. Den nye loven innebar en kodifisering av de private høyskolene som en faglig og fullverdig del av det norske utdanningssystemet.

Private høyskoler som tilfredsstiller kravene etter loven, tilbyr en utdanning av høy kvalitet. De ble med loven underlagt de samme faglige kvalitetskrav som de statlige institusjonene. Vedtaket innebar at eierform ikke lenger ble et kontroversielt politisk tema, men at man fokuserte på kvalitet, både i utdanning og i forskning.

All høyere utdanning i Norge som er akkreditert av NOKUT, utgjør nå ett faglig utdanningssystem, forvaltet med størst mulig grad av likeverdighet innenfor et felles rammeverk for universitets- og høyskolesektoren. Alt ligger derfor til rette lovmessig for å kunne ha en nasjonalt koordinert politikk for både statlige og private institusjoner, der endringene i regelverket skjer samtidig for alle. Dette vil gjøre dem bedre i stand til å hevde seg i utdanningsmarkedet, både nasjonalt og internasjonalt. Et felles og helhetlig rammeverk sikrer også studentene like rettigheter og plikter.

På tross av dette opplever ikke de private høyskolene likebehandlingen som reell. Blant annet er det for stor grad av mangel på forutsigbarhet knyttet til tilskuddet de mottar fra staten.

Basiskomponenten er dessverre salderingskomponenten i finansieringssystemet. Her kommer ulikeverdigheten klart til syne. Flere private høyskoler har de siste årene opplevd at dersom undervisnings- og forskningskomponenten skal kunne holdes på et likeverdig nivå med de statlige institusjonene, dvs. 100 pst. incentiver, har departementet måttet overføre midler fra basiskomponenten. Slik har basiskomponentens prosentvise andel av det statlige tilskudd til private høyskoler blitt redusert år for år. Dessuten er det slik at dersom private høyskoler ikke får egne midler til stipendiatstillinger, vil slike lønnsmidler også måtte belastes basiskomponenten.

De samme svingningene gjør seg også gjeldende i forhold til forskningskomponenten. Den er ment å være incentivbasert, så her er likeverdigheten mellom statlige og private institusjoner betydelig. Men det har vært en viss uenighet om hvordan midler til stipendiatstillinger skal fordeles. I år er det bare statlige og private institusjoner med akkrediterte doktorgradsprogram som har fått stipendiatstillinger.

Tidligere har mange stipendiatstillinger blitt tildelt statlige høyskoler. Private høyskoler uten doktorgradsprogram har fått stipendiatstillinger bare en eneste gang. Det var i året 2005. Til tross for at enkelte av de private høyskolene er ledende i landet på sitt fagområde, blir disse i liten grad tilgodesett med forskningsmidler, som stipendiatstillinger, når disse skal fordeles. Private høyskoler har derfor et betydelig etterslep.

Det er avgjørende for alle universiteter og høyskoler å kunne ha en kvalitetsmessig god forskning. Det øker og utvikler den faglige kvaliteten ved institusjonen. Det er dessuten av stor betydning at institusjonene har mulighet til å forene forskning og undervisning. Undervisningen bør i størst mulig grad være forskningsbasert. Derfor er det viktig at de private høyskolene gis mulighet til å prioritere forskningen på linje med undervisningen, slik tradisjonen har vært ved våre universiteter.

I Soria Moria-erklæringen omtaler Regjeringen de private høyskolene som et «supplement» til det offentlige tilbudet. Generelt er det viktig å være presis ved bruk av begreper. Det burde gjelde også når en omtaler de private høyskolene. Spørsmålet er om de private høyskolene kan betegnes som et supplement.

I Ryssdal-utvalgets rapport, NOU 2003:25, ble nettopp denne problemstillingen nevnt. Et samlet utvalg uttalte:

«Det er gitt tydelige politiske føringer om at de private institusjonene ikke lenger skal være et supplement til de statlige institusjonene, men snarere et likeverdig og utfyllende alternativ. Etter utvalgets vurdering er det helt nødvendig for å sikre de private institusjonene like muligheter til å realisere Kvalitetsreformens intensjon og til å ta aktivt del i de nasjonale utfordringer innen høyere utdanning og forskning, at disse institusjonene gis finansielle vilkår som i større grad gjenspeiler likheten i faglige fullmakter og ansvar.»

Det er grunn til å spørre om en skole som Dronning Mauds Minne, som er landets største innen førskolelærerutdanning, er et supplement. Handelshøyskolen BI er med sine 18 700 studenter en av Norges største utdanningsinstitusjoner. På deres kjerneområder innen økonomi, markedsføring og ledelse er de ledende. Eller Menighetsfakultetet, som utdanner mellom 70 og 80 pst. av norske prester, er det et supplement eller et likeverdig og utfyllende alternativ?

Disse skolene er seg sitt samfunnsansvar bevisst. De vet at de utfører viktige samfunnsoppgaver. Vi vet at vi ikke ville klare våre utdanningspolitiske mål uten dem.

Etter Kristelig Folkepartis oppfatning utgjør disse høyskolene noe langt mer enn et supplement. De er gode alternativer og utgjør en positiv stimulans for videreutvikling av vår høyere utdanning.

Vi har de samme forventningene til private og offentlige universiteter og høyskoler. Vi forventer god, internasjonal kvalitet i forskning og i undervisning. Da er det også avgjørende at vi får avklart hvilken plass disse private høyskolene har i utdanningssystemet. Og det er avgjørende at vi ser på hva vi kan gjøre for å sikre en større grad av likebehandling.

Min hovedutfordring til statsråden blir derfor langs disse linjene å be ham bekrefte den rolle de private høyskoler de facto har i vårt utdanningssystem, og deretter sikre disse høyskolene påregnelige økonomiske rammevilkår.

Statsråd Øystein Djupedal [19:23:09]: De private høyskolene er et viktig alternativ til de statlige utdanningstilbudene og helt nødvendige for å sikre kapasitet på vesentlige områder. For å nå Regjeringens mål om 10 000 nye årsverk i pleie- og omsorgstjenesten er vi avhengige av utdanningstilbud ved de private institusjonene. Førskolelærerutdanninger ved private høyskoler spiller dessuten en viktig rolle for å nå målsettingene i Kunnskapsløftet. Mange av de private høyskolene har gode fagmiljøer som spiller sentrale roller på sine felt. De sikrer mangfold blant utdanningsinstitusjonene og er viktige bidragsytere når det gjelder alternativ pedagogikk. Som representanten Lånke peker på, sikrer felles lovverk og samme finansieringssystem for private og offentlige høyskoler en større grad av likebehandling mellom de private og de statlige utdanningsinstitusjonene.

Den nye loven om universiteter og høyskoler sikrer formell likebehandling av alle universiteter og høyskoler som tilbyr offentlig godkjente eksamener og grader. Dette innebærer at private institusjoner kan oppnå samme faglige fullmakter som statlige institusjoner. Felles lovverk legger dessuten bedre til rette for å kunne ha en nasjonalt koordinert politikk for både statlige og private institusjoner, der endringer i regelverket skjer parallelt. Studentene ved private høyskoler er sikret samme behandling som studentene ved de statlige institusjonene. Dette betyr like strenge krav til de private institusjonene, bl.a. når det gjelder studentenes rettigheter og plikter, studentenes læringsmiljø, styresammensetning og institusjonenes arbeid for likestilling.

Opprettelsen av NOKUT i 2003 har bidratt til større grad av likebehandling mellom private og offentlige høyskoler. Alle høyere utdanningsinstitusjoner har nå muligheten til å bli akkreditert som høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet. Dette innebærer at også de private høyskolene kan oppnå faglige fullmakter til å endre og opprette nye studietilbud uten å søke om godkjenning fra NOKUT. Til nå har Diakonhjemmet Høgskole fått status som høyskole, og Det teologiske Menighetsfakultet har fått status som vitenskapelig høyskole. For tiden er dessuten flere private høyskoler i en akkrediteringsprosess.

Når det gjelder stipendiatstillinger, tildeles de på bakgrunn av den enkelte institusjons forskningsaktivitet og resultater. I tillegg legges det vekt på institusjonskategori, dvs. om institusjonen er akkreditert høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet. Det er altså krav til FoU-aktivitet og kvalitet som avgjør om en institusjon får tildelt stipendiatstillinger, og ikke om den er statlig eller privat. De private høyskolene med høy FoU-aktivitet er også tildelt mange stipendiatstillinger. Det teologiske Menighetsfakultet har f.eks. 17, og Handelshøyskolen BI har 25. Dette er høyere enn ved flertallet av de statlige høyskolene. Av de 30 statlige høyskolene og statlige vitenskaplige høyskolene er det tre institusjoner som er tildelt flere stipendiatstillinger enn BI. I statsbudsjettet for 2006 ble de private høyskolene og private vitenskaplige høyskolene til sammen tildelt ti nye stipendiatstillinger.

Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler gir budsjettmessig uttelling for resultater ved private høyskoler basert på samme indikatorer som ved statlige institusjoner. Private høyskoler har samme incentiver som de statlige til å øke antall avlagte studiepoeng for å få uttelling i finansieringsmodellens undervisningskomponent. Videre er det de samme indikatorene som gir grunnlag for uttelling i finansieringsmodellens forskningskomponent. Både for statlige og for private høyskoler er nivået på basisfinansieringen gjenstand for politiske prioriteringer. Når statstilskuddet skal fastsettes, ser Regjeringen det som en viktig oppgave å dimensjonere de ulike utdanningstilbudene ut fra samfunnets behov, og samtidig ta hensyn til Regjeringens helhetlige politikk. Reduksjonen i basisfinansieringen ved enkelte private høyskoler som Stortinget vedtok i høst, må sees i denne sammenhengen.

De siste årene har det vært en betydelig vekst i tilskuddet til private høyskoler. Siden 2000 har statstilskuddet til de private høyskolene økt med nærmere 300 mill. kr. Økningen gjenspeiler en aktivitetsøkning: Antall registrerte studenter ved de private høyskolene har steget med 6 058 siden 2000 og er nå på 24 518 studenter. Men bevilgningen pr. student har også økt. Fra 2003 økte tildelingen til de private høyskolene med 24,2 pst., mens tildelingen til de statlige høyskolene kun økte med 8,3 pst.

I revidert nasjonalbudsjett har Regjeringen lagt opp til at de private høyskolene skal styrkes med 4 mill. kr. Midlene vil fordeles på helse- og omsorgs- og lærerutdanningene. I tillegg har vi foreslått å bevilge 11,9 mill. kr til styrking av sykepleierutdanningene, og dette vil også komme mange private høyskoler til gode.

Stortinget har bedt Kunnskapsdepartementet foreta en gjennomgang av økonomien ved de private høyskolene, som representanten Lånke var inne på, og komme med en vurdering av hva som vil være rimelig nivå på statlige tilskudd til disse institusjonene. Vi er i dialog med Nettverk for private høyskoler om arbeidet rundt denne gjennomgangen. Departementet vil redegjøre nærmere for saken i St.prp. nr. 1 for 2007.

Ola T. Lånke (KrF) [19:29:08]: Jeg takker statsråden for svarinnlegget.

Jeg er tilfreds med den forståelse som statsråden legger for dagen, når det gjelder den rolle de private høyskolene har. Etter lovverket er det fastslått ganske tydelig. Jeg er også glad for at statsråden viser til den avhengighet som samfunnet har av de private institusjonene og deres kapasitet. Det er også positivt at statsråden understreker at mange av disse private høyskolene har svært gode fagmiljøer. Jeg synes det er viktig å ha med seg i bunnen. Jeg synes også det er positivt at statsråden kan meddele at tildelingen til de private høyskolene har økt mer enn tildelingen til de statlige høyskolene de senere årene. Det er i så fall et skritt i riktig retning. Jeg tviler på om det siste året teller med i denne sammenhengen, men tall er ikke alltid så lett å ha rede på. Med de kuttene som er kommet i siste statsbudsjett, setter jeg et lite spørsmålstegn ved det resonnementet.

Det jeg imidlertid savner i statsrådens innlegg, er at han ikke tar opp supplementsbegrepet som er brukt i Soria Moria-erklæringen – den understrekningen som tradisjonelt har vært av det. Jeg tror at det er et begrep som vi er nødt til å ta et oppgjør med. Det gir ikke et fullstendig uttrykk for den rolle de private høyskolene og institusjonene har i dagens samfunn.

Så nevnte statsråden at det ikke var eierformen som avgjorde om man fikk tildelt stipendiatstillinger eller ikke. Jeg tillater meg også å sette spørsmålstegn ved det. Jeg vil nevne Dronning Mauds Minne, som både statsråden og jeg kjenner til, som et eksempel på at dette ikke kan stemme. Statsråden kjenner like godt som meg til denne skolen. Den er, sammen med Høgskolen i Oslo, den skolen som tar opp flest førskolelærerstudenter i landet. På midten av 1990-tallet ble høgskolen Dronning Mauds Minne tildelt knutepunktstatus på det førskolepedagogiske området. Nå er den ordningen riktignok borte, men det understreker hvilken faglig styrke denne skolen har. Den har et sterkt kompetent fagmiljø på førskolefeltet, bl.a. med tre professorer. Til tross for at de i flere år har søkt om bevilgninger i den strategiske delen av forskningskomponenten, har de altså ikke fått tildelt en slik bevilgning. Det er ingen faglig eller saklig politisk grunn for dette. Jeg tror jeg også kunne ha nevnt andre lignende eksempler.

Når statsråden viser til samfunnets behov og Regjeringens samlede politikk for å forsøke å forklare de reduksjonene som kom i siste statsbudsjett til en rekke navngitte institusjoner, er det for meg litt vanskelig å skjønne det i denne sammenhengen. Jeg ber statsråden om å utdype nærmere hva han mener med akkurat denne henvisningen.

Statsråd Øystein Djupedal [19:32:38]: Som jeg gav uttrykk for i mitt hovedinnlegg, er det slik at finansieringen for private og offentlige høyskoler er den samme. Det betyr at komponentene er like. Men den komponenten som er gjenstand for politisk vurdering, er basisfinansieringen. Den har vært gjenstand for politiske vurderinger i Stortinget bestandig.

Den andre komponenten som også er en del av dette, er antall studieplasser. Noe av det siste den foregående regjering la fram for Stortinget, var et kutt på 3 000 studieplasser i den offentlige høyskolesektoren, som de sliter med ennå, for dette utløste betydelige midler som de ikke har. Denne sektoren er til enhver tid gjenstand for en politisk vurdering i denne sal. Og det tror jeg også at representanten Lånke ser at det må være. Det er snakk om dimensjonering. Man kan mene at det er riktig eller uriktig, selvfølgelig, men vår regjering har, på samme måte som den foregående regjering, tilnærmet seg dette spørsmålet. Det som er utgangspunktet, er at man behandles likt i de komponentene som ligger i finansieringssystemet. Og i så måte har de private blitt likebehandlet med de offentlige.

Beskjedne kutt i basisbevilgningen har vi nå gått noe tilbake på i forslaget til revidert som vi har lagt fram. Men man må altså ikke glemme den eventyrlige – må jeg tillate meg å si – utviklingen som de private høyskolene har hatt i finansieringen over år. I mitt hovedinnlegg sa jeg at de private har hatt over 24 pst. vekst de siste årene, mot de offentlige, som bare har hatt 8 pst. vekst. Hvis man går noe lenger tilbake, vil man se at når det gjelder utviklingen i bevilgningene fra 2000 til 2006, har de private hatt en vekst på hele 80,4 pst. Da skal det også sies at de har fått flere studenter. Det har blitt ca. 6 000 nye studenter i den samme perioden. Det sier noe om at man hele tiden har hatt en gjennomgang av de private høyskolenes økonomi, som har medført at de har fått betydelige påplusninger. Dette tror jeg også representanten Lånke kjenner godt til fra sin mange år her på Stortinget.

Nå er det ikke mitt utgangspunkt å si at disse pengene ikke har kommet godt med i de private høyskolene. Tvert imot var hele mitt hovedinnlegg basert på at vi ønsker en likebehandling. De private høyskolene representerer et alternativ som er viktig. Skal vi nå våre ambisiøse mål om flere førskolelærere og flere helsearbeidere, er det klart at vi har bruk for de private institusjonene. Vår regjering har ikke noe ønske om at de ikke skal ha trygge, forutsigbare og levelige kår. Finansieringssystemet ligger, som sagt, fast også for disse. Man må akseptere at noen komponenter er gjenstand for politisk behandling, slik vil det bestandig være, men finansieringssystemet som sådan er ikke til debatt.

Jeg tror at dette var svar på de spørsmål som representanten Lånke reiste.

Torfinn Opheim (A) [19:35:36]: Norge har et godt utbygd universitets- og høyskolesystem. Det har gjort at det er mulig for mange å ta høyere utdanning, og det har bidratt til at vi har aktive kompetansemiljø i hele landet. Dette betyr ikke minst mye med tanke på utvikling både i offentlig sektor og i næringslivet utenfor de sentrale byområdene.

Ved siste budsjettbehandling prioriterte vi å styrke bl.a. desentraliserte studietilbud ved Høgskolen i Rogaland, som er privat, og ved Høgskolen i Harstad. Dette er utdanninger innenfor omsorgssektoren – utdanninger som betyr mye for at vi skal nå våre mål om flere ansatte i pleie- og omsorgssektoren.

Interpellanten sier at de private høyskolene har fått mindre forutsigbare rammer og har i liten grad blitt tilgodesett med forskningsmidler. Riktignok ble veksten i basisfinansieringen til de private høyskolene stoppet ved siste budsjettbehandling, men samtidig bad kirke-, utdannings- og forskningskomiteen kunnskapsministeren om å gå gjennom dagens finansieringsmodell, slik at vi får klarhet i hvordan den fungerer, og hvorfor det er så ulik finansiering av de private høyskolene, dette for at vi bl.a. bedre skal kunne prioritere de høyskolene som utdanner personell vi vet det blir stor mangel på i årene som kommer. Videre har vi diskutert at høyskolene og instituttene må bli tilgodesett med forskningsmidler og ved tildeling av stipendiatstillinger.

Interpellanten peker i sitt innlegg på at de private høyskolene utgjør en viktig del av vårt utdanningssystem, og det er jeg helt enig i. Jeg er også enig med representanten Lånke i at disse ikke bare er et supplement, men en helt nødvendig del av vårt utdanningssystem. Men de aller fleste høyskolene ligger i byene og er ikke lett tilgjengelige om en bor i distriktene og ønsker høyere utdanning nær hjemplassen. Det vil derfor alltid være et spørsmål når ressurser skal fordeles, om hvor mye en gir til sentrale utdanningsinstitusjoner, og hva en kan avsette til desentraliserte studietilbud og til opprettholdelse av små fagmiljøer i hele landet. Denne balansen vil jeg være opptatt av, da jeg tror vi må ha begge deler. Det betyr på ingen måte at jeg ikke ser hvilken viktig jobb de private høyskolene gjør. Én skole har i denne sammenheng vært hyppig nevnt i denne salen, nemlig Lovisenberg, som driver sjukepleierutdanning. Jeg syns kunnskapsministeren skal ha ros for at han kommer tilbake i revidert budsjett med mer penger til denne høyskolen.

Vi har imidlertid én utfordring i tiden som kommer, nemlig å sikre kvaliteten ved profesjonsstudiene ved alle høyskolene. I tillegg må vi jevnlig komme tilbake til høyskolesektoren og vurdere hvordan det står til der. Det gjelder både for de private og for de offentlige. I tillegg får vi evalueringen av Kvalitetsreformen til behandling. Den vil også fortelle oss hvordan det står til ved våre høyskoler.

Dette er diskusjoner jeg ser fram til, og som jeg vil engasjere meg i, noe jeg er sikker på at også interpellanten vil gjøre. Vi kan også i denne sammenheng arbeide oss fram til løsninger både for de offentlige og de private høyskolene som er gode. Men vi vil alltid måtte ha en diskusjon om hvordan vi fordeler ressurser, og da må vi ha kunnskap om hvordan ressursene fordeles. Derfor vil jeg helt avslutningsvis si at jeg har tillit til at kunnskapsministeren kommer tilbake til Stortinget med de opplysningene komiteen bad om i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2006, om hvordan finansieringssystemet for de private høyskolene fungerer, og på hvilket grunnlag den enkelte skole blir finansiert.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [19:39:36]: Den 1. august 2005 trådte, som det har blitt sagt, en ny felles lov for statlige og private høyskoler i kraft. Hensikten med den nye loven var å gi et felles, helhetlig rammeverk for all høyere utdanning i Norge. Loven anerkjenner at de private institusjonene er faglig likeverdige med de offentlige. Den skal sikre formell likebehandling av alle universiteter og høyskoler og at framtidige endringer innen høyere utdanning skal kunne skje parallelt ved statlige og private institusjoner.

Loven sier noe om institusjonenes oppgaver. De skal i tillegg til å undervise og forske bidra til å formidle forskningsresultater og samarbeide med næringslivet og andre lokale aktører. Universiteter og høyskoler har en stor frihet til å utøve sitt virke, både en akademisk frihet og en faglig frihet. Dette er selvsagt en frihet under ansvar.

Under budsjettbehandlingen i høst framstod Regjeringens kutt i bevilgningene til de private høyskolene som tilfeldig. Enkelte fikk den opplevelsen at det var en politisk antipati i Regjeringen mot private skoletilbydere som var årsaken til reduksjonene.

Interpellanten har nevnt noen av de institusjonene som ble rammet. Under behandlingen i Stortinget ble situasjonen for Norsk Lærerakademi Lærerhøgskolen, Norsk Reiselivshøgskole og Oslo Markedshøyskole ytterligere forverret ved at de rød-grønne partiene på Stortinget reduserte deres bevilgninger ytterligere.

Jeg merket meg at Senterpartiets parlamentariske leder uttalte seg til avisen Dagen den 9. desember i fjor om kuttene til NLA Lærerhøgskolen:

«Her har det skjedd et mer eller mindre ostehøvelkutt.»

Vel, det er mulig Fremskrittspartiet og Senterpartiet har et ulikt forhold til ostehøvelen, og undertegnede har også hørt at en skal skjære godt av osten. Men det som skjedde med denne institusjonen, hvor Regjeringen først kuttet 1,5 mill. kr og deres partifeller på Stortinget tok ytterligere 2 mill. kr, minner mer om bruk av øks enn ostehøvel. Slike dramatiske kutt som rammer helt tilfeldig, gir liten eller ingen forutsigbarhet for dem som har ansvaret for driften av disse institusjonene.

En liten trøst er det jo at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett kommer tilbake med pengene de tok fra høyskolene som driver sykepleierutdanning, men slike snuoperasjoner borger ikke for langsiktig tenking og forutsigbarhet.

For Fremskrittspartiet har det hele tiden vært viktig å tilstrebe likebehandling av offentlige og private utdanningsinstitusjoner. For oss er det av underordnet betydning hvem som besørger driften, så lenge det offentlige har definert kvalitetskriteriene som må oppfylles for å kunne være berettiget til offentlig finansiering, og at det kontrolleres at dette følges opp.

Videre har Fremskrittspartiet tatt til orde for at Nettverk for Private Høgskoler, som i dag består av over 20 høyskoler, må kunne få driftsmidler til å kunne fremme sine saker overfor offentlige myndigheter på samme måte som de offentlige skoler har sitt fellesorgan.

Når det gjelder forskning, ser vi, som en følge av statsbudsjettet for 2006 og forslaget i revidert nasjonalbudsjett, at det blir vanskelig for Norge å nå målet om 3 pst. av BNP innen 2010. Ferske tall fra NIFU STEP viser at Norge sakker akterut i forhold til forskning.

Det er imidlertid et par forhold som det er viktig å merke seg. For det første er omfanget av den forskning som utføres, svært forskjellig fra de tunge universitetsmiljøene til de regionale høyskolene. For det andre er det ingen betingelse at forskning og undervisning skjer på samme sted. De fleste regionale høyskoler har en sentralisering av sine forskningsaktiviteter og en mer desentralisert modell for undervisning.

Det er viktig at en stimulerer til økt forskning i høyskolene ved at høyskolene får tilført mer forskningsmidler. I dag går 88 pst. av forskningsmidlene til universiteter og 12 pst. til høyskoler. Skal en sikre kvaliteten på lærerkrefter ved høyskolene og utnytte det forskningspotensialet som ligger her, må høyskolene tilføres mer forskningsmidler. Når en i tillegg opplever at de private høyskolene avspises med enda mindre ressurser til forskning enn de offentlige, tilsier det at nasjonen har et uutnyttet potensial her.

Fremskrittspartiet ønsker som sagt en likebehandling av offentlige og private institusjoner også på dette området, og for å nå våre nasjonale mål forventer vi at Regjeringen legger opp til å styrke forskningsinnsatsen vesentlig i statsbudsjettet for 2007, samt at det legges fram en konkret opptrappingsplan for hvordan vekstmålsettingen for forskningsinnsatsen skal innfris med både offentlige og private aktører.

Jeg merket meg at statsråden sa om de private institusjonene at de var et viktig alternativ, og ikke bare et supplement, og det er jeg glad for. Det ble også understreket at private høyskoler sikrer et mangfold.

Det er imidlertid litt betenkelig når statsråden sier at reduksjonen i basistilskuddet må ses i sammenheng med politiske prioriteringer. Hvor blir det da av likebehandlingen?

Jeg er imidlertid glad for at Regjeringen signaliserer at den vil komme tilbake til Stortinget med en avklaring av nivået på den offentlige støtten til private høyskoler i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. Så får vi håpe at dette kan danne grunnlag for også å gi skolene en nødvendig forutsigbarhet.

Gunnar Gundersen (H) [19:44:18]: Privat høyere utdanning er ikke noe nytt fenomen i Norge. Det har lange røtter. Innenfor enkelte fagområder har de private tilbudene en lang og ærerik historie. Dette gjelder ikke minst innenfor sykepleierutdanningen og for helt sentrale institusjoner innenfor sitt fagfelt, som f.eks. Menighetsfakultetet.

Gjennom Willoch-regjeringens forslag til lov om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler fikk vi for første gang et samlet lovverk for disse skolene i 1986. Under behandlingen understreket flertallet at forutsetningen for støtte var at skolene holdt mål faglig. Det er fristende – for å vise at noe er nokså uforanderlig – å minne om at Arbeiderpartiet og SV også den gangen fremmet en rekke forslag som i praksis ville ha bidratt til å innskrenke de private høyskolenes selvstendighet.

I ettertid er det lett å se at loven gav de private høyskolene både økt status og mer forutsigbare arbeidsbetingelser. Den prosessen som BI har vært igjennom i løpet av disse årene, er et godt eksempel på en rivende utvikling. En slik utvikling ville neppe ha vært mulig å få til innenfor det offentlige systemet – rett og slett fordi det offentlige apparatet, med lange kommandolinjer og tunge beslutningsprosesser, alltid vil være mer tungrodd og mindre fleksibelt og tilpasningsdyktig.

Et annet eksempel er framveksten av private høyskoletilbud innenfor IT og databehandling. Framveksten skjedde på et tidspunkt da det offentlige systemet knapt nok hadde registrert næringslivets behov for folk med bred IT-kompetanse. Her har de private høyskolene klart å dekke et behov som det offentlige – med sine tilbud – ikke kunne dekke tilstrekkelig.

I dag synes det å være bred forståelse for at de private høyskolene fyller viktige funksjoner innenfor høyere utdanning. Flaggskipene er fortsatt BI og MF, som – hver på sin måte – er en størrelse og har en posisjon innenfor sine fagfelt som gjør dem helt spesielle. Men også de øvrige godkjente private høyskolene representerer faglig kvalitet – og faglig mangfold – på en måte som i dag heldigvis har bred aksept. Dog ser vi fortsatt merkelige utslag av det man må kunne kalle rød-grønne refleksreaksjoner, som f.eks. de ubegrunnede budsjettkuttene i fjor høst. Om dette ikke var bevisst «struping» av de private tilbudene, gjenspeiler det i beste fall en stor mangel på forståelse for hva forutsigbarhet i forbindelse med statlige rammebetingelser betyr, når en driver denne type virksomhet.

Denne brede aksepten har nå også gitt seg utslag i at vi har en felles universitets- og høyskolelov for offentlige og for private institusjoner, samtidig som utviklingen i retning av likebehandling går sin gang. Men dette har vært en gradvis prosess, og selv om jeg har forståelse for at utålmodigheten er stor – ikke minst når det gjelder å få uttelling for forskningsaktiviteter, noe som interpellanten tar opp – er jeg overbevist om at utviklingen går i riktig retning. Jeg forutsetter da at saklige hensyn får styre utviklingen, ikke politiske dogmer og tilfeldigheter.

Det viktigste er åpenbart at vi gjennom NOKUT har fått felles kriterier når det gjelder akkreditering og kvalitetsvurdering av både de offentlige og de private institusjonene. Det er her kvalitetsgarantien for de private høyskolene ligger – og ikke i at de i ett og alt skal tilby det samme som de offentlige skolene. Det er snarere det motsatte vi må ønske. Jeg er overbevist om at de private høyskolers beste mulighet til fortsatt vekst og utvikling ligger i å bevare og gjerne rendyrke de elementene som gjør dem annerledes enn de offentlige institusjonene: evnen til raskt å gripe fatt i nye utfordringer i samfunnet og til å utforme utradisjonelle studietilbud som fanger opp nye behov i bedrifts- og yrkeslivet. I en tid da samfunnet endrer seg i et stadig raskere tempo, vil behovet for den tilpasningsdyktighet og kreativitet som de private institusjonene kan tilby, være stort.

Høyre vil være en garantist for at de private høyskolene skal få likebehandling og vilkår som gjør at de kan fylle sin rolle og utvikle sin faglige kvalitet. Det krever forutsigbarhet, og det krever velvilje. Den rød-grønne regjeringen har skapt et inntrykk av at alt privat skal «skvises». Det er sterkt beklagelig og vil bli møtt med sterk og klar motstand om retningen ikke endres.

Ole-Anton Teigen (SV) [19:49:08]: Det er første gang jeg står på denne talerstolen – med stor ærefrykt og, ikke minst, med stor ydmykhet for den verdighet, historie og kultur som er knyttet til den.

Så til det jeg egentlig skulle si. Dersom målet med denne debatten er å skape mest mulig likhet mellom og likebehandling av private og statlige høyskoler, er det et grunnsyn SV ikke deler. Man skulle tro at selve poenget med private institusjoner er at de ønsker å beholde noe av sin egenart. For SV vil de statlige universiteter og høyskoler fortsatt være selve grunnfjellet innenfor høyere utdanning. De er eid av samfunnet, de skal sikre lik rett til utdanning og spredning av tilbudene over hele landet, og de er underlagt demokratisk, offentlig styring. Samtidig mener vi at de private høyskolene er et verdifullt supplement ved at de bidrar til å sikre at Norge har nok kapasitet når det gjelder viktige utdanninger. At de private høyskolene har en grunnleggende finansiering som kan forutsies, er viktig. Det er også klokt av departementet å undersøke om det fortsatt er systemsvakheter.

Det var en enstemmig komite som under behandlingen av statsbudsjettet for 2006 bad departementet om

«en samlet gjennomgang av statlige tilskudd til private høyskoler».

Og komiteen bad videre om

«en vurdering av hva som vil være rimelig nivå på statlige tilskudd for at disse ikke-kommersielle høyskolene skal kunne utføre sitt viktige samfunnsoppdrag».

Som kunnskapsministeren var inne på, er det viktig for de ikke-kommersielle, private høyskolene å kunne utdanne nok fagfolk innenfor pleie og omsorg – jeg tenker bl.a. på de 10 000 årsverkene som vi skal klare å oppnå innen utgangen av 2009. Dronning Mauds Minne i Trondheim er selvsagt et verdifullt tilbud når det gjelder utdanning av førskolelærere.

Samtidig er det grunn til å påpeke, noe kunnskapsministeren gjør, at det allerede er en ustrakt likebehandling. For eksempel er det forskningsaktiviteter og resultater som avgjør hvor mange stipendiatstillinger høyskolene tildeles, ikke hvorvidt høyskolene er privat eller offentlig eid.

Det er også rimelig å ta i betraktning at de private høyskolene, som f.eks. BI, Menighetsfakultetet og Diakonhjemmet, er forskjellige med hensyn til egenart og formål. Det gjelder også nivået på statlig finansiering, som varierer en god del. Slik bør det trolig også være.

Nivået på de statlige tilskuddene til de ulike høyskoletilbudene både bør og skal underlegges politiske prioriteringer med hensyn til hvor ressursene skal settes inn. Samfunnets behov må stå i sentrum. I den sammenheng er det to forhold jeg vil trekke fram: Det er for det første at den nye regjeringen øker den samlede innsatsen innenfor høyere utdanning. I 2006 er det en realvekst på 4 pst. Og for det andre tenkes det på hele landet. For meg er det nærliggende å trekke fram at Høgskolen i Tromsø nå får den første visuelle kunstutdanningen i Nord-Norge – som en følge av politisk prioritering. Andre gode eksempler er trafikkflygerutdanningen som er lokalisert til Bardufoss, i samarbeid med Universitetet i Tromsø, og den støtten som bl.a. statsråd Djupedals departement har gitt til etableringen av MIT FabLab i Lyngen kommune.

Det er bare gjennom en aktiv statlig politikk at man kan spre høyere utdanning slik at den kommer hele landet til gode.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [19:52:49]: Det er grunn til å rosa interpellanten for å ha teke opp eit viktig tema. Spørsmålet om korleis me kan sikra oss ein større grad av likebehandling mellom offentlege og private høgskular, treng ei grundig gjennomdrøfting. Det handlar om å avklara dei private høgskulane si rolle i utdaningspolitikken vår og om å sikra dei føreseielegheit.

Alle skular har behov for å tenkja langsiktig i si satsing. Det gjeld òg dei private høgskulane. Eit eksempel på kor dårleg føreseielegheita kan vera, fekk me i budsjettbehandlinga i fjor. Då fekk tolv utvalde skular beskjed om at dei ville få kutt i tilskotet sitt. Dette skjedde utan noka form for grunngjeving.

Ei slik stemoderleg behandling skapar usikkerheit om desse høgskulane vert rekna med i den totale universitets- og høgskulepolitikken. Det vert for tilfeldig dersom dette skal avklarast frå år til år gjennom dei årlege budsjettbehandlingane i Stortinget. Dei private høgskulane er avhengige av større føreseielegheit enn det, for me treng dei private høgskulane i landet vårt. Dei representerer ikkje berre verdifulle alternativ til det offentlege skuletilbodet, men dei medverkar òg til å utdana vitale yrkesgrupper som vert etterspurde av samfunnet.

Me står overfor fleire satsingar i åra som kjem, der det vil verta avgjerande å utdana nok kvalifiserte menneske for å lukkast. For eksempel tok Kristeleg Folkeparti initiativet til ein ny eldreplan med fokusering på innhald og kvalitet i eldreomsorga. Nettopp det å styrkja den faglege kompetansen er difor ein av dei viktigaste strategiane for å sikra kvaliteten på dette tenestetilbodet. Dette vil gje store utfordringar for alle institusjonar som utdanar helsepersonell. Til hausten skal skulen setja i gang med Kunnskapsløftet. Dette er ei svært viktig reform, der lærarane har ei heilt sentral rolle. Heile 3 milliardar kr skal brukast gjennom dei neste åra på kompetanseheving for lærarane. Dette vil gje store utfordringar for alle institusjonar som utdanar lærarar.

Så viser tal frå ECON Analyse at ein i samband med barnehagesatsinga treng 3 000 fleire førskulelærarar. Dette vil gje store utfordringar for alle institusjonar som utdanar førskulelærarar. NLA, Diakonhjemmet, Dronning Mauds Minne og Lovisenberg er alle eksempel på private institusjonar med høg kvalitet som utdanar menneske til nettopp desse yrka. Det er avgjerande at me nyttar alle tilgjengelege ressursar for å møta desse store utfordringane. Me vil ikkje klara desse utfordringane om me ikkje òg inkluderer dei private høgskulane. Private høgskular har dei seinare åra utdana ca. 10 pst. av det samla talet på studentar og kandidatar. Det seier seg sjølv at dette gjer dei til noko langt meir enn eit supplement i utdaningssystemet vårt.

Me har dei same forventningane til private og offentlege universitet og til høgskular. Me forventar god internasjonal kvalitet i forsking og i undervisning. Me forventar at institusjonane medverkar til nyskaping og innovasjon i næringslivet vårt, samtidig som dei skal gje innsikt i og kunnskap om dei utfordringane me står overfor som kultur- og velferdssamfunn. Me forventar innsikt både i lokale og globale utviklingstrekk og i utfordringar. Difor må me ha ein heilskapleg utdaningspolitikk, ein utdaningspolitikk som i større grad sikrar likebehandling, slik at både private og offentlege institusjonar kan møta forventningane med eit best mogleg utgangspunkt.

Ein felles lov vart vedteken av Stortinget i 2004, og det har lagt grunnlaget for ein større grad av likebehandling mellom offentlege og private høgskular. No ventar me at dette vert følgt opp òg i praktisk politikk.

Inger S. Enger (Sp) [19:57:23]: Jeg tror jeg må begynne med å rette opp en form for misforståelse. Fremskrittspartiets representant var opptatt av at Senterpartiet ikke vet forskjellen på en ostehøvel og ei øks. Da kan jeg forsikre Gåsvatn om at det gjør vi, for det er få som er så opptatt av både skog og mat som det Senterpartiet er. Men ellers er det jo slik at det er mange hensyn å ivareta når pengene skal fordeles. Derfor er det bra at vi får en gjennomgang av kriteriene for finansiering av de ulike høgskoler.

Ellers vil jeg si at jeg er fullt ut enig med interpellanten i hans påpekning av at private høgskoler utgjør en svært viktig del av tilbudet innen høyere utdanning. De er ikke kun et alternativ eller et supplement til de offentlige høgskolene. De utgjør definitivt en nødvendig og verdifull del av utdanningssystemet i landet vårt. Vi er faktisk avhengig av de private høgskolene for å kunne følge opp målsettinga om 10 000 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren. Disse høgskolene tilbyr utdanning innen fag som er etterspurt, bl.a. også innen helse- og omsorgsfag.

Kunnskapsløftet krever også mer utdanning på forskjellige områder. Jeg tenker her spesielt på førskolelærerutdanning.

Flere av de private høgskolene har lang tradisjon og har opparbeidet en betydelig faglig og forskningsmessig autoritet innen sitt felt. Det kan altså med rette sies at flere av de private høgskolene ut fra sin viktige rolle i høgskolesystemet har et betydelig samfunnsoppdrag.

Når det gjelder stipendiatstillinger, fordeles de som kjent på bakgrunn av den enkelte institusjons forskningsaktivitet og resultater. Det er også flere andre kriterier. Poenget i denne sammenheng er at det er mange ulike krav som stilles til FoU-aktivitet og kvalitet som avgjør om en institusjon får tildelt stipendiatstillinger, og rimeligvis ikke om den er statlig eller privat.

Når statsråden nevner at Det teologiske Menighetsfakultet har 17 stipendiatstillinger og Handelshøyskolen BI har 25, er disse tallene høyere enn flertallet for de statlige høgskolene. Som statsråden nevnte, ble de private høgskolene tildelt ti nye stipendiatstillinger i budsjettet for 2006. Så må det i tillegg understrekes at det er tverrpolitisk enighet om at vi ønsker flere stipendiatstillinger både til offentlige og til private kveldsskoler.

Som det er referert til tidligere, har en samla komite bedt om en gjennomgang av den statlige finansieringa til de private høgskolene. Samtidig skal forholdet mellom statlige tilskudd til de offentlige og de private høgskolene vurderes. Jeg er glad for at Regjeringa nå varsler en slik gjennomgang, og at den skal foreligge i forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2007.

For å sikre både utdanningsinstitusjonene sjøl, og ikke minst studenter og ansatte, forutsigbarhet for eksisterende tilbud og mulighet for utvikling av nye tilbud, er det nødvendig med en snarlig avklaring. Dette vil også tydeliggjøre og anerkjenne hvilket samfunnsoppdrag disse institusjonene har. Jeg registrerer at de private høgskolene har en svært ulik grad av statlige tilskudd. Mens en stor og tung institusjon med stor bredde i utdanningstilbud og betydelig forskningsaktivitet i dag har 20 pst. statstilskudd, er det andre private høyskoler som har opptil 80 pst. statstilskudd. Dette illustrerer behovet for en gjennomgang som sikrer forutsigbarhet og mulighet for faglig utvikling og forskning, noe som først og fremst kan møte arbeidslivets behov for tilgang på kompetanse. Det er derfor betryggende å høre at departementet er i dialog med Nettverk for private høgskoler i arbeidet med denne gjennomgangen.

Presidenten: Presidenten reknar med at representanten Gåsvatn og representanten Enger kan vere samde om at ostehøvelen er ei norsk oppfinning.

Odd Einar Dørum (V) [20:01:47]: I denne debatten om ostehøvel og kutt og øks, er min opplevelse at det ikke var øks som ble brukt, men kniv. En kan gjerne bruke kjøkkenkniv, den er jo ganske skarp. Jeg skal ikke trekke det lenger.

Jeg skal forholde meg til fire konkrete punkter. Det ene er begrepene her. Jeg synes det er positivt at vi har en åpen debatt om dette. Men det er litt ulik forståelse. Soria Moria-erklæringen snakker om de private høyskolene som et supplement, statsråden bruker ordet alternativ, representanten Opheim og enda mer representanten Enger snakker om disse høyskolene som en sentral del av et naturlig utdanningstilbud, mens jeg oppfatter at representanten fra SV snakker om et supplement.

Venstres oppfatning er, for å si det veldig kort, grunnleggende på linje med representanten Engers oppfatning – nemlig at vi står overfor institusjoner som har viktige samfunnsoppdrag, og som har vokst fram slik historisk. Det er det som gir det naturlige utgangspunktet. Jeg tror selv at en del av høyskolene gikk med i dragsuget da budsjettet skulle salderes, og de gikk med i dragsuget etter kampen om friskolene. Slik bør det ikke være i framtida. Derfor er det ganske viktig at begrepene i hvert fall er slik at når institusjoner som flere av representantene har nevnt – som Menighetsfakultet og BI – dekker en så grunnleggende del av et utdanningstilbud, da gjør det bare det. Jeg synes ikke vi skal gjøre dette til noen debatt om hva slags ord vi bruker, jeg tror bare vi skal ha den virkelighetsbeskrivelsen.

Når det så gjelder det at man gjennomgår finansieringsgrunnlaget, er det en viktig distinksjon her. Alle i komiteen er enige om at man skal gjennomgå det. Men mindretallet, som regjeringspartiene ikke vil slutte seg til, ønsket at man også skulle se dette i lys av de ulike historiske forutsetninger – også belyst av representanten Enger – at ulike tilskuddsatser har blitt til slik historisk.

Jeg vil gjerne understreke fra denne talerstolen at Venstre mener at det vil være fruktbart å ta med de historiske forutsetningene, fordi dette ville gi en beskrivelse av institusjonene på to måter, nemlig for det første av deres samfunnsoppdrag og for det andre en forståelse av de økonomiske tilskuddene de har, og hvordan de har fått lov til å utvikle seg.

Når det så gjelder statsrådens og regjeringspartienes tilnærming til at kutt må skje ut fra politisk prioritering, blir det en litt selsom øvelse når kuttene rammer institusjoner som utdanner førskolelærere. Så langt jeg har oppfattet det, er førskolelærere en hyppig prioritert gruppe fra regjeringspartienes side. Man vil rett og slett ha mange av dem, og man konstaterer for øyeblikket at med den tilnærming man har til makspris, mangler man både barnehageplasser og førskolelærere. Hvis man da ser på institusjoner som utdanner førskolelærere, nemlig Norsk Lærerakademi og Dronning Mauds Minne, er det bare minimalt som er rettet opp av de kuttene som nå kommer i revidert nasjonalbudsjett.

Greit med politikk, men jeg tror ikke at regjeringspartiene tenker så dårlig om sine egne tunge prioriteringer at de ikke mener å styrke førskolelærerutdanningen. Det klarer jeg rett og slett ikke å være med på. Derfor tror jeg at disse kuttene fortsatt er etterraksten etter det som skjedde ved årets budsjett. Jeg vil legge til grunn at hvis man nå skal mene det man mener om behovet for førskolelærere, bør man behandle både Dronning Mauds Minne og Norsk Lærerakademi på en annen måte.

Ser man på kuttene totalt for disse private høyskolene, ble de ved Regjeringens eget grep og regjeringspartienes grep i budsjettprosessen på 17,3 mill. kr, og så har man gitt 4 mill. kr tilbake. Det er ca. en fjerdepart. Da er det fortsatt tre fjerdeparter som gjenstår som kutt. Jeg tror ikke det går an å komme bort fra den beskrivelsen.

Til slutt til debatten om stipendiater: Jeg har lyst til å bringe inn et moment her som går forbi private høyskoler. Jeg tror at hvis man nå skal få en noenlunde veloverveid utvikling i Norge som handler om forholdet mellom forskning, utvikling av universiteter og høyskoler, må man åpne en ganske betydelig sekk på forskningssiden, og det krever økte bevilgninger som går på profesjonsrettet forskning. En profesjonsrettet forskning – forskning omkring profesjonene, som høyskolene har mye av, både de offentlige og de private – vil kunne gi grunnlag for at disse institusjonene ikke nødvendigvis er nødt til å gå omveien og bli til universiteter for å få forskningsmidler.

Forskningsrådets leder, Arvid Hallén, tok opp disse tankene ved begynnelsen av dette året. Jeg har bare lyst til å sende de tankene videre på vegne av Venstre. Det er svært viktig at høyskoler får en sjanse til å bli gode som profesjonsutdanningsinstitusjoner. På den måten kan man legge tyngde i den forskningsutviklingen som vi kan kalle profesjonsrettet forskning. Ved siden av grunnforskning, anvendt forskning og næringsrettet forskning må man ha forskning som går på profesjonene. Jeg tror det vil være et viktig grep ikke bare i den generelle universitets- og høyskolepolitikken, men også i forholdet mellom private høyskoler og andre høyskoler.

Jeg vil også takke interpellanten for å ha reist en svært viktig debatt.

Carl I. Hagen hadde her overtatt presidentplassen.

Ola T. Lånke (KrF) [20:07:07]: Jeg synes det har vært en interessant debatt, med mange viktige innlegg der det har vært pekt på en rekke utfordringer. Jeg synes også det er positivt at de fleste partiene har understreket den viktige rolle de private høyskolene har i vårt utdanningssystem. Jeg registrerer nok med en viss forundring at det er såpass stor differanse mellom de rød-grønne partiene – på den ene siden Senterpartiet, som veldig sterkt understreket den positive rollen som de private har, og på den andre siden SVs representant, som fortsatt går inn for å bruke supplementsbegrepet. Jeg håper at det ikke er veldig bevisst. Dette dreier seg kanskje veldig mye om bruk av ord, og det trengs en viss modning fram til å kunne slå fast hva dette er. Jeg tror det kanskje egentlig handler vel så mye om ulik forståelse av virkeligheten, og at det er en forståelse man kan endre og vinne ny innsikt i. Jeg håper at det kommer til å skje både i departementet og ikke minst i SV.

Statsråden gikk ganske langt i retning av å si at det i dag er likebehandling mellom de private og de offentlige, til tross for at Ryssdal-utvalget og tidligere regjering har sagt at det ikke er det. Et samlet storting har sagt at vi må ha større grad av likebehandling. I det ligger det jo nettopp at det er en ulikebehandling i dag. Riktignok er det likebehandling når det gjelder forskningskomponenten, den incentivbaserte delen, og undervisningskomponenten, men man må ta pengene fra basis for å oppfylle dette. Jeg er klar over at de statlige høyskolene i like stor grad også har hatt problemer med å få tilført de nødvendige forskningsmidler, men det står ikke til å nekte at det er kuttene i basis som er smertepunktet. Så lenge det blir salderingsposten, betyr det at kvaliteten på utdanningen ved disse institusjonene – til tross for økt studenttall og mer penger slik sett – blir dårligere og ikke svarer til det oppdraget som de har fått i oppdrag av samfunnet å skulle ta seg av.

Jeg har til slutt lyst til å understreke at noe av det verdifulle ved det norske utdanningssystemet er nettopp det mangfoldet de private bidrar med. Sett utenfra har Norge et beskjedent utdanningsmiljø sammenliknet med mange andre land som har en helt annen flora av ulike miljøer innenfor høyere utdanning. Det er viktig at vi hegner om det lille verdimessige mangfoldet som vi har.

For å oppsummere til slutt håper jeg at vi kan være enige om at det er viktig å se nærmere på dette. Jeg håper at den prosessen som nå pågår i departementet blir positiv med tanke på å nå fram til en større likebehandling. De kuttene som er kommet, understreker at det er mangel på påregnelighet og forutsigbarhet i rammevilkårene for disse institusjonene. Det hjelper ikke at det samme er tilfellet også for andre. Det er noe av det som jeg synes det er viktig å understreke, at upåregnelighet er vanskelig å forholde seg til. La oss gjøre noe med det.

Statsråd Øystein Djupedal [20:10:29]: Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler gir budsjettmessig uttelling for resultatet av de private høyskoler, basert på de samme indikatorer som for statlige institusjoner. Private høyskoler har samme incentiver som de statlige til å øke antall avlagte studiepoeng for å få uttelling i finansieringsmodellens undervisningskomponent. Videre er det den samme indikatoren som gir grunnlag for uttelling i finansieringsmodellens forskningskomponent.

Når jeg understreker dette, er det fordi jeg vil anta at det nok er noen grad av misforståelse i denne debatten. Man snakker hele tiden om at man skal ha samme grad av likebehandling, men systemet likebehandler i de komponentene som foreligger her. Man kan si at det historisk nok finnes en forskjell i hvordan disse bevilgningene har framkommet. Det er nok riktig. Det gjelder også de statlige bevilgningene. Men man må også huske på at når man diskuterer de private, kan man ikke diskutere de private isolert sett, for de statlige høyskolene har også gjennom årene blitt utsatt for kutt, f.eks. i basisbevilgning knyttet til studieplasser, som den forrige regjeringen gjorde mange ganger. Det betyr at hvis man skal se dette som en helhet, som vi gjør, er det grunnlag for å si at det finnes en likebehandling. Vi vil selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med det oppdraget Stortinget har pålagt oss, nemlig å komme med en samlet vurdering av hva som vil være rimelig når det gjelder statlige tilskudd for at de ikke-kommersielle skolene skal få utført sitt viktige samfunnsoppdrag. Det betyr at vi er i en prosess med de private høyskolene når det gjelder dette, og vi vil komme tilbake til Stortinget – som tidligere annonsert – i budsjettet til høsten.

Det er ikke grunnlag for – la det være min siste kommentar – å si at man har brukt øks eller ostehøvel på de private høyskolene. Gjennom år har disse hatt en bedre finansiell utvikling enn de statlige høyskolene. I den perioden jeg selv henviste til, har de hatt en vekst på 24,3 pst., mens de statlige har hatt 8,3 pst. Det viser, hvis man ser på de rene budsjettallene, at økningen for de private høyskolene har vært vesentlig større enn antall studenter skulle tilsi. Det betyr at man av ulike hensyn har tilført disse mer penger. Det har sikkert vært gode grunner for det. Det kan tenkes at de historisk lå for lavt, men det betyr ikke at det er grunnlag for – slik flere av talerne i dag har gitt uttrykk for – at de har fått mindre ressurser. Tvert imot har disse høyskolene gjennomgående gjennom alle budsjetter, så langt tilbake som jeg har tall foran meg nå, fått mer penger enn de statlige høyskolene. Det betyr at det er nødvendig med noe mer edruelighet i språkbruken knyttet til dette. Vi har sett på dette på den måten jeg har orientert om. Vi vil komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av dette, og vi vil da selvfølgelig legge inn i den de premissene som Stortinget har ønsket at vi skal legge inn.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 7 er dermed slutt.