Ivar Kristiansen (H) [10:04:27]: Når jeg fremmer denne interpellasjonen i dag, er det ut fra et inderlig ønske om at vi må være i stand til å utmeisle en nasjonal politikk som kan sette en standard for hvordan vi skal skape tilgjengelighet for alle i Norge. Hvordan kan vi skape fysisk tilgjengelighet, og hvordan kan vi sørge for at dette blir nedfelt i all offentlig planlegging og saksbehandling? Vi er kommet sørgelig kort her i landet i arbeidet med å skape en universell utforming som berører transport og tilgjengelighet. Det må gjennomføres en politisk endring som medfører at produkter, bygninger, transportmidler og menneskeskapte omgivelser utformes slik at de kan brukes av alle innbyggerne i så stor utstrekning som mulig. Jeg mener at idealet i Norge må være at det fysiske miljøet er utformet slik at det tar hensyn til hele befolkningen, også mennesker med nedsatt funksjonsevne, uavhengig av hva som er årsaken til funksjonsnedsettelsen.
Jeg er for tiden leder i Nordisk Råds handikappolitiske utvalg. Det har inntil jeg begynte å jobbe med dette feltet på mange måter vært en ukjent verden for meg, men dette arbeidet har gitt meg anledning til å få innsyn i en politisk sektor som har avdekket skyggesider som jeg ikke var kjent med, og hvor jeg registrerer at begrepet «maktesløshet» særlig treffer de mange hundre tusen i Norge som har nedsatt funksjonsevne.
Norge har jo en imponerende høy grad av yrkesdeltakelse. Vel 75 pst. av den voksne befolkning i Norge er i jobb, og det plasserer oss nesten helt på toppen i det internasjonale tetsjikt. Men samtidig har vi altså mellom 700 000 og 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet. Det er et alvorlig problem for dem det gjelder, men det er også en stor utfordring for det norske samfunnet.
Ifølge Statistisk sentralbyrå er det rundt 455 000 funksjonshemmede i arbeidsfør alder i Norge. Man regner med at ca. 15 pst. av den norske befolkning mellom 16 og 66 år har en eller annen form for funksjonshemning – altså et svært høyt tall. Selv om vi i Norge heldigvis kan smykke oss med en svært høy grad av yrkesdeltakelse og lav ledighet, har vi store mørketall og mange hundre tusen nordmenn som lever i suksessens skygge. Kun 46 pst. av de funksjonshemmede i arbeidsfør alder er i jobb, og svært mange av dem jobber, naturlig nok, deltid. Tallet for de friske er, som jeg nevnte tidligere, på vel 75 pst. og økende, mens det er for nedadgående når det gjelder funksjonshemmedes yrkesdeltakelse – jeg gjentar: Det er for nedadgående.
Den beskjedne arbeidsledigheten vi har i Norge i dag, er et lite problem målt opp mot de mange hundre tusen mennesker i arbeidsfør alder som hver dag står på utsiden av arbeidslivet, og som har sitt utkomme fra trygd eller sosialhjelp. Selv med et utall av sikkerhetsnett og -ordninger for nordmenn flest på plass er integreringen av funksjonshemmede i arbeidslivet ikke spesielt vellykket. Kanskje er ordet «feilslått» mer dekkende for situasjonen. Hva kan dette komme av? Vi er jo ellers så flinke her i landet når det gjelder å fokusere på begrepet «integrering». Vi må rett og slett finne flere og bedre løsninger som gir mennesker på utsiden, eller som er på vei ut av den definerte suksessen, en mulighet til å delta i arbeidslivet. Vi må gi disse en ny sjanse.
Tallet på nordmenn i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet, og tallet på funksjonshemmede som ikke finner løsning med hensyn til å komme seg til jobb eller skole, er så stort at dette burde skape stor bekymring og en heftig politisk debatt i Norge. Imidlertid foregår denne debatten i disiplinerte og rolige former innad i det politiske miljøet og i noen grad blant de spesielt interesserte. Dette er svært synd. Pengerikdommen vi har i Norge, må ikke få oss til å tro at det er greit at så mange hundre tusen ikke finner en inngang til arbeidslivet, og at så mange rett og slett tvinges til å leve av trygd eller sosiale ytelser.
Det er fremdeles «en lang vei å gå før funksjonshemmede er likestilte med andre i det norske samfunnet», sier professor Jan Tøssebro ved NTNU, som har ledet arbeidet med rapporten «Full deltakelse for alle? (...)». Rapporten dokumenterer tilstand og mangel på fremgang på mange samfunnsområder som arbeid, bolig, IKT, kultur og fritid, opplæring og utdanning, utemiljø, bygninger og anlegg, transport og, selvfølgelig, økonomiske levekår. Situasjonen er spesielt bedrøvelig innenfor transportsektoren, en sektor som funksjonshemmede har et helt spesielt avhengighetsforhold til, og som i dag er mitt hovedanliggende.
De nevnte sektorene preges av manglende tilrettelegging. Eksempelvis er kun 7 pst. av den norske boligmassen fullt ut tilgjengelig for rullestolbrukere. Innen det offentlige kollektivsystemet er det ofte bare unntaksvis at tilrettelegging i dag, i år 2007, er et faktum. Selv om det selvfølgelig ikke er ment slik, møter funksjonshemmede flere ekskluderende grenser, særlig innen transportsektoren. Flere peker på at vi i Norge må få på plass en antidiskrimineringslov for funksjonshemmede som vil hindre nye barrierer og bryte ned eksisterende. Jeg skal ikke gi svar på om en ny lov er veien å gå, men vi må i hvert fall, som et minimum, være i stand til å sette noen normerte standarder som åpner for å virkeliggjøre begrepet «tilgjengelighet for alle», og som også i sterkere grad berører offentlig innkjøpspolitikk.
Skal funksjonshemmede ha sjansen til å nå en arbeidsplass, må det stilles krav til tilgjengelighet. Vi må eksempelvis ikke la monopolselskapet NSB, som utfører milliardtjenester for staten, lenger slippe unna. Det må stilles krav om utstyr som tilrettelegger for eksempelvis rullestolbrukere, på samme måten som rutebilselskap i sine anbudsinnbydelser må levere tjenester hvor det stilles krav til fasiliteter. Mitt spørsmål til statsråden er naturlig nok om han er villig til å følge opp på disse områdene. La meg ta et eksempel: I konkurransen i 2005 om å drive Gjøvikbanen ble det stilt slike krav om tilgjengelighet for funksjonshemmede, og disse ble innfridd. På de øvrige rutene som NSB har fått ansvaret for, stilles det ikke slike krav. Dette bildet viser at det politiske Norge må komme i bedre dialog med de funksjonshemmedes organisasjoner, noe disse selv også ber om for å få økt innflytelse og bedre resultater på disse områdene.
Det er selvfølgelig dyrt å gjøre begrepene «tilgjengelighet for alle» og «universell utforming» til en realitet som inkluderer rullestolbrukere og hørsels- eller synshemmede. Det er det liten tvil om. Imidlertid er anslagene på dette området svært usikre. Jeg har sett at Statsbygg har beregninger som illustrerer betydelige kostnader på dette området. Andre opererer med helt andre og lavere tall. Uansett er det bedrøvelig å registrere at offentlig sektor neppe kan sies å være en pådriver i denne tilretteleggingspolitikken. Sett i forhold til dagens situasjon på arbeidsmarkedet vil en tilgjengelighetspolitikk, en offentlig tilretteleggingspolitikk, kunne skaffe en betydelig arbeidskraftressurs fra de funksjonshemmedes rekker. En slik tilrettelegging vil kunne gi den tilleggseffekt at tusener bringes ut av stønadssystemet og inn i den norske arbeidsstyrken.
Hvis Norge ikke lykkes med en ny politikk på dette området ved å gi denne gruppen en ny sjanse, vet vi hva som skjer med mennesker som ikke får delta i arbeidslivet, og som føler at samfunnets beskjed er at vi ikke trenger dem. I videste forstand er det utenforskap dette dreier seg om. Lykkes vi ikke med tilrettelegging for og integrering av de mange hundre tusen funksjonshemmede, er dette rett og slett et stort nederlag for velferdsstaten.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:14:40]: La meg først starte med å si at jeg er helt enig med interpellanten i at det er et viktig tema som settes på dagsordenen, og jeg er glad for en interpellasjon som gir oss anledning til å drøfte et viktig tema i Stortinget.
Regjeringen la i høst fram en stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering. Meldingen omhandler politikken for å styrke sysselsettingen og inkludere personer som har falt ut av eller står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet. Personer med nedsatt funksjonsevne er en viktig målgruppe for stortingsmeldingen, og Regjeringen fremmer i meldingen flere tiltak som vil kunne bidra til å øke yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede.
Som et ledd i å øke yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede og sikre at funksjonshemmede kan delta i samfunnet på linje med den øvrige befolkningen, er jeg enig med representanten Kristiansen i at økt tilgjengelighet til transportmidler og bygg er viktig. Regjeringen arbeider da også med flere tiltak som skal bidra til økt tilgjengelighet i samfunnet for funksjonshemmede.
Jeg ser det som svært viktig at prinsippet om universell utforming legges til grunn når nye produkter utformes eller kjøpes inn, bygninger oppføres osv. Universell utforming er basert på målet om likestilling gjennom like muligheter for alle. Hver dag fattes det beslutninger som har stor betydning for hverdagen til personer med nedsatt funksjonsevne. Universell utforming skal sikre løsninger som tilfredsstiller viktige kvalitetskrav, og som er utformet med tanke på alle, inkludert personer med nedsatt funksjonsevne. Utformingen skal være inkluderende og ta høyde for ulike brukerforutsetninger.
Begrepet «tilgjengelighet», som også brukes i denne sammenheng, har en noe snevrere definisjon enn «universell utforming». Målet er å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne ta del i ulike aktiviteter, ofte basert på særløsninger for spesifikke grupper.
Syse-utvalget har i NOU 2005:8, Likeverd og tilgjengelighet, fremmet forslag til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov knyttet til nedsatt funksjonsevne. Jeg følger for tiden opp lovforslaget og vil fremme en odelstingsproposisjon om dette. Det å få et lovverk på plass er viktig for å forhindre diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne.
Blant Syse-utvalgets forslag er at det innføres krav om universell utforming av alle nye bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten. Syse-utvalget foreslo også at bestående bygg, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten må oppgraderes til universell utforming innen 2019. Forslaget omfatter ikke bare offentlige byggetiltak rettet mot allmennheten, men alle typer tiltak som etter sin funksjon er publikumsrettet. Denne delen av lovforslaget vurderes nå av Kommunal- og regionaldepartementet med sikte på å skjerpe plan- og bygningslovens bygnings- og gjennomføringsregler. Kostnadene ved å innføre krav om tidsfrister for universell utforming av eksisterende bygninger mv. er under utredning.
Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet arbeider også med andre forslag for å ivareta universell utforming og tilgjengelighet i plan- og bygningslovgivningen, og vurderer bl.a. forslag fra Syse-utvalget og Bygningslovutvalget om å ta inn universell utforming i plan- og bygningslovens formålsbestemmelse. Etter planen skal proposisjonen om dette fremmes for Stortinget i løpet av året.
I gjeldende plan- og bygningslov er det stilt krav om tilgjengelighet i publikumsbygg. Reglene er uttrykt i teknisk forskrift. Etter hovedregelen i denne forskriften skal utformingen av bygg gi gode bruksmuligheter for orienterings- og bevegelseshemmede. I forskriften stilles det videre krav om at adkomst, tekniske hjelpemidler, kommunikasjonsveier osv. skal utformes slik at de kan benyttes av bevegelses- og orienteringshemmede.
For eldre og umoderne bygg som staten eier, har Statsbygg utarbeidet en plan for universell utforming med rask framdrift. Denne planen følges systematisk.
Et mindretall i Syse-utvalget foreslo også innføring av tidsfrister for universell utforming av ny og eksisterende transport og IKT. I sammenheng med oppfølgingen av Syse-utvalgets lovforslag utreder Regjeringen også muligheten for å innføre tidsfrister for universell utforming/tilgjengelighet også på disse områdene i eller i forbindelse med den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Når det gjelder persontransporttjenester, kjøper Samferdselsdepartementet i dag persontransporttjenester med tog og fly samt sjøtransporttjenester med Hurtigruten og riksveifergene. Anbud benyttes ved kjøp av fly- og sjøtransporttjenester, mens kjøpet av persontransporttjenester med tog er basert på rammeavtaler med NSB supplert med årlige kjøpsavtaler. I forbindelse med kjøp av disse tjenestene stilles det krav til tilgjengelighet så langt det er mulig.
Jeg kan i den sammenheng nevne EUs bussdirektiv, som stiller krav om at alle nyregistrerte busser i klasse 1, såkalte bybusser, skal være tilgjengelige for bevegelseshemmede, medregnet rullestolbrukere. Direktivet ble innarbeidet i de norske kjøretøyforskriftene i 2004. Det gleder meg at vi bl.a. her i byen begynner å se resultatene av dette kravet. Flere og flere av bussene er nå tilgjengelige for alle.
Arbeidsmiljøloven har bestemmelser om tilrettelegging for arbeidstakere med funksjonshemning som pålegger arbeidsgiver, så langt det er mulig, å iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstakere med funksjonshemning skal kunne få eller beholde arbeid, utføre og ha framgang i arbeidet mv. Dette øker mulighetene for personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet.
Lov og forskrift om offentlige innkjøp ble endret i 2006 og trådte i kraft 1. januar i år. Både i loven og i forskriften er statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer pålagt et krav om at universell utforming skal tas hensyn til ved planleggingen av innkjøp. Det er den enkelte virksomhet som selv tar stilling til hvilke behov som skal dekkes gjennom en anskaffelse, og hvilket produkt som best dekker behovet, men hensynet til universell utforming skal nå være en del av denne vurderingen.
Regjeringen vil derfor sikre at regelverket skal bidra til å bygge ned de fysiske barrierer som personer med nedsatt funksjonsevne møter i samfunnet. Samtidig skal vi ha flere arbeidsrettede tiltak og tjenester for å senke terskelen inn i arbeidslivet gjennom den generelle virkemiddelbruken og tilpassede tiltak for gruppen. De endringer vi nå er i ferd med å gjennomføre, vil derfor gi synlige resultater.
Regjeringen har store ambisjoner i forhold til å sikre økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette gjelder i samfunnet generelt og arbeidslivet spesielt. Likeverdighet og ikke-diskriminering er viktige verdier for denne regjeringen. Det er også et paradoks at vi ikke har klart å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Det er et problem for den enkelte, men også et problem for samfunnet. Det kan og skal vi ikke sitte rolig og se på. Regjeringen vil som sagt derfor møte dette nå først og fremst med at vi tar sikte på i løpet av året å fremme en egen antidiskrimineringslov for funksjonshemmede som vil ha som tema krav til universell utforming både av bygg og anlegg, transport og IKT, samtidig som vi gjennom NAV-reformen og stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering har kraftige ambisjoner om å øke funksjonshemmedes yrkesdeltakelse.
Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.
Ivar Kristiansen (H) [10:24:12]: Jeg takker statsråd Hanssen for et grundig svar, og det er vel også riktig å si at det var et offensivt svar.
Jeg er klar over at ansvarsområdet når det gjelder begrepene «tilgjengelighet» og «inkludering» tilligger flere departement. Det er også interessant at statsråden henviser til St.meld. nr. 9 for 2006-2007, Arbeid, velferd og inkludering. Det har jeg stor forståelse for. Dette er altså en nokså tykk og omfattende bok på flere hundre sider. Det illustrerer jo at statsråden har et betydelig stort og bredt ansvar. Denne stortingsmeldingen tar for seg ledighetsproblematikk, sykefravær generelt, rehabiliteringsordninger, kompetansekrav, legens ansvar, integrering, innvandringsproblematikk eller -utfordringer, rusmiddelsektor – altså veldig mange og tunge ansvarsområder.
Det som er mitt utgangspunkt når jeg griper fatt i dette, er at jeg tror det er et problem i norsk forvaltning og norsk politikk at utfordringen når det gjelder funksjonshemmede og folk som står utenfor arbeidslivet, er politisk satt i sammenheng med mange andre tunge utfordringer i norsk politikk som er så tunge for øvrig, enten vi snakker om somatiske sykehus, helseforetak og alle de nevnte områdene, at mye tyder på at folk med nedsatt funksjonsevne som sådan risikerer å havne nederst på den politiske rangstigen når man skal løse alle disse politiske utfordringene. Jeg tror hovedutfordringen er at man må være i stand til å følge opp en del av de lover og regler som allerede er vedtatt. Man må ta fatt i oppfølgingen av hvordan man forvalter plan- og bygningsloven. Det mangler ikke på tidligere konstruktive og positive vedtak – bl.a. under behandlingen av St.meld. nr. 40 for 2002-2003, som vel ble behandlet i april 2004, fremmet dagens regjeringsparti et forslag om at ved tildeling av alle nye konsesjoner innen transportsektoren skal det stilles krav om tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Jeg er ikke sikker på om det forslaget man fremmet da, er fulgt opp. Men jeg registrerer at man har en ambisjon, og det er positivt.
Så lenge yrkesdeltakelsen er for nedadgående, og at det er en så stor gruppe mennesker i Norge, i all vår vellykkethet, som faller utenfor, betyr det at det er en lang vei å gå. Målsettingen må være å få den pilen som peker ned, i hvert fall til å flate ut og peke oppover.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:27:33]: Jeg tror representanten Kristiansen har et veldig viktig poeng når han peker på det faktum at vi i denne salen i veldig mange år har hatt de beste ambisjoner og de beste intensjoner. Det er ingen tvil om at det har vært relativt mange debatter i ulike sammenhenger her i stortingssalen der det er uttrykt veldig god vilje. Så har jo representanten Kristiansen nok et solid poeng når han hevder at til tross for denne gode vilje og de gode ambisjoner går altså ikke utviklingen i riktig retning. Det er et problem selvfølgelig først og fremst for de funksjonshemmede, men det er på mange måter også et problem for det politiske Norge, det politiske system, at man ikke greier å omsette ambisjoner i aktive tiltak og resultater.
Derfor tror jeg at vi nå i år vil utfordre oss selv ved å reise en diskusjon og spørsmålet om vi skal bruke det kraftigste virkemiddelet av alt vi har, nemlig loven som instrument for å få resultater ut av våre ambisjoner. Derfor vil det bli en krevende debatt for meg og Regjeringen, men også i neste omgang for Odelstinget, når man skal forholde seg til forslaget til en antidiskrimineringslov. For da er det jo et spørsmål om at vi må sette en tidsfrist der vi altså ikke bare har ambisjoner om at innkjøp og investeringer fra et eller annet tidspunkt skal være universelt utformet, men der vi bruker vårt kraftigste virkemiddel, loven, til å forby og eventuelt innføre sanksjoner knyttet til investeringer fra et visst tidspunkt som ikke er universelt utformet. Jeg mener at vi bør gjøre det, for jeg mener at det må bli slutt på – jeg vet ikke om det er et parlamentarisk uttrykk, president – det jeg har kalt galskapens investeringer, altså at vi bruker en masse penger på å investere i ting som ikke er universelt utformet, og som ikke vil koste mer om vi gjør det riktig fra dag én. Vi må bare manne og kvinne oss opp og sette en dato – og si at fra nå av er det slutt.
Langt større blir utfordringen når vi i tillegg skal ta stilling til om vi også skal sette en dato, dvs. at fra et gitt tidspunkt skal i tillegg alle eksisterende bygg, anlegg, transportmidler osv. være universelt utformet. Jeg tror jeg vil si at når det gjelder dette, må jeg få tenke meg mer om – jeg må få komme tilbake til det – for det er voldsomme investeringer knyttet til dette. Men det året vi nå har startet på, blir et stort og viktig år for funksjonshemmede.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:30:59]: Helt siden slutten av 1960-tallet har tilgjengelighet blitt diskutert. I 1976, altså for mer enn 30 år siden, kom det inn regler om tilgjengelighet i plan- og bygningsloven. Siden har det gått slag i slag, med bl.a. St.meld. nr. 40 for 2002-2003, Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, og handlingsplanen for universell utforming, fra 2004. I 2005 godkjente Nordisk Råd «Design for alle – et nordisk handlingsprogram», og i april 2006 godkjente Europarådet «Handlingsplan for å fremme rettigheter og deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne: Bedre livskvalitet for personer med nedsatt funksjonsevne i Europa 2006–2015». Også FN har gjort vedtak om tilgjengelighet.
På mine reiser i utlandet har jeg oppdaget at dette stort sett over alt er et tema på den politiske dagsordenen – i større eller mindre grad. Mange land har kommet mye lenger enn oss, og jeg lærer stadig noe nytt.
I forrige uke var jeg i London med komiteen. Heisknappene på hotellet hadde blindeskrift. Jeg pleier alltid å kjenne på disse små knuppene, og jeg undres like mye hver gang: Hvordan er det mulig å kjenne forskjell? For meg er knappene bare generelt knudrete. Uansett: Da heisen stoppet, ble det annonsert hvilken etasje vi var i. Først da tenkte jeg over at det faktisk ikke er nok å vite hvilken knapp man skal trykke på. Dersom heisen er full av folk, vil den stoppe mange ganger, og som blind eller svaksynt vil man fortsatt være avhengig av hjelp, så lenge heisen ikke gir beskjed om hvilken etasje man faktisk er i. Slike tanker er unaturlige for meg, som ikke har problemene. Jeg trenger at noen setter meg på ideene.
Men vi har jo alle disse ideene klare: Det har blitt vedtatt en rekke lover og forskrifter som omhandler temaet. Nasjonal transportplan 2006–2015 inneholder et tilgjengelighetsprogram. Utdanningssektoren og barnehagene er gitt en generell tilretteleggingsplikt. Utbyggingsavtaler gir muligheter for å stille krav om universell utforming. Universell utforming skal nå tas med i planleggingen i forbindelse med nyanskaffelser i offentlig sektor. I tillegg er det egne lover, f.eks. arbeidsmiljøloven – for å nevne noe. Hvorfor går det da så tregt? Hvordan var det i året 2000 mulig å bygge en togstasjon eller en kino som ikke er tilgjengelig for alle?
Min erfaring som kommunepolitiker er at politikerne – i hvert fall i min kommune – er opptatt av dette, men vi er mer opptatt av det enn det administrasjonen er. For oss har det i enhver byggesak som kommunen har vært involvert i, vært helt nødvendig å innlemme rådet for funksjonshemmede og eldrerådet. Kommunestyret har vedtatt dette. Allikevel opplever vi gang på gang at når et utvalg, formannskapet eller kommunestyret skal behandle en byggesak, ligger det ikke ved noe høringsinnspill fra rådet for funksjonshemmede eller fra eldrerådet. Administrasjonen gir forskjellige forklaringer på hvorfor det ikke gjør det. Og vi blir advart mot å utsette saken, da det kan forsinke byggeprosessen og fordyre prosjektet. I min kommune har vi hatt is i magen: Vi har konsekvent sendt saken tilbake, med beskjed om at rådene skal ha behandlet den før den kommer til endelig politisk behandling.
Det vi som et samlet politisk miljø har vunnet på dette, er for det første at det nå er blitt innarbeidet klare retningslinjer for høringer i begge rådene, og at dette stort sett blir gjort uten at vi eksplisitt må si fra om det. Men det viktigste vi har oppnådd, er nok at det nye sykehjemmet, den nye skolen og det nyrehabiliterte svømmebassenget er gjort tilgjengelig for alle våre innbyggere. Disse byggene hadde faktisk ikke vært tilgjengelige for alle dersom vi ikke hadde brukt rådene som høringsinstans.
Vi vet det vi trenger å vite, og vi har mange folk der ute som er erfarne eksperter – som gjerne deler sine erfaringer med oss. Hvis vi som politikere passer på å bruke dem, er det ingen grunn til at vi ikke skal kunne ha et samfunn som er tilgjengelig for alle.
Bent Høie (H) [10:35:30]:Dette er et veldig viktig tema, og jeg må si at statsrådens siste innlegg var oppmuntrende med hensyn til viljen til å skjære igjennom.
Som flere har vært inne på, er det ikke noe galt med de politiske vedtakene og de politiske ambisjonene, men dessverre virker det som om de virkemidlene en har valgt, ikke når fram.
Universell utforming dreier seg i realiteten om å plassere ansvaret for manglende tilgjenglighet der det hører hjemme, nemlig hos samfunnet – ikke hos det enkelte menneske. Vi vil alle i løpet av livet på en eller annen måte møte fysiske stengsler som gjør at vi blir hindret i våre bevegelser. Derfor er universell utforming ikke bare et spørsmål om å legge til rette for dem som er funksjonshemmet i dag, men om å legge til rette for et samfunn som mer inkluderer alle. Men gang etter gang ser en – selv om det vedtas målsettinger, selv om dette nå er blitt et femte mål i Nasjonal transportplan – at det hver dag fattes beslutninger som går i motsatt retning.
Det nyeste eksempelet er at Flytoget har bestilt 16 nye vogner til en halv milliard kroner, uten å huske den kritikken som ble gitt da Flytoget bestilte dagens vognpark. Dette var den store saken som jeg tror ingen av oss har glemt, i hvert fall ikke de av oss som med trillekoffert nesten daglig tar flytoget, og som selv opplever – selv bare med en liten trillekoffert – hvor håpløst dagens vognmateriell er. De som sitter i rullestol, må ha hjelp av konduktør med spesialredskap og -verktøy for å komme på toget. Allikevel bestiller Flytoget 16 nye vogner som er helt like dem som de har nå.
Det får meg til å tenke på Statsbygg, som bygde en paviljong med treverk fra regnskogen, og moderniseringsminister Meyer for én gangs skyld ikke gjorde det som var vanlig, å si at dette var dumt, dette var i strid med de politiske vedtak, dette skal vi følge opp neste gang, men han bad dem faktisk om å rive og bygge nytt. Det kunne virke meningsløst, men jeg tror det hadde en kraftig signaleffekt for framtidige beslutninger i den organisasjonen. Derfor burde kanskje samferdselsministeren si til Flytoget at dette er i strid med retningslinjene for kommunikasjon, og la Flytoget AS ta den økonomiske belastningen ved å kansellere de bestilte vogntogene og få tak i nye.
Det samme gjelder i forhold til utbygging av stasjoner. Når det gjelder Lysaker stasjon, ble den til og med markedsført som en stasjon med god tilgjengelighet for funksjonshemmede, uten at de funksjonshemmede selv hadde fått vært med i prosessen. Så viste det seg at stasjonen, som er en av Norges mest trafikkerte, etter milliardinvesteringer hadde store problemer med tilgjengeligheten, bl.a. en stort gleppe mellom tog og perrong, som ikke bare er et problem for funksjonshemmede, men det er direkte farlig også for andre passasjerer.
Det samme gjelder i forhold til Asker stasjon, som ble framstilt som en foregangsstasjon. Det ble gjort mye bra, men de funksjonshemmede selv var ikke tilstrekkelig med i prosessen. Dette førte til at ledemerker for synshemmede førte rett inn i et gangfelt. De funksjonshemmede er heldigvis tatt med i arbeidet med utformingen av Ski stasjon. Sannsynligvis vil en på den måten unngå slike tabber.
I helgen var det reiselivsmesse på Lillestrøm. Handikapforbundet var til stede. Kun 20 av 800 utstillere hadde et tilbud som var tilrettelagt og tilgjengelig for funksjonshemmede. Derfor bør statsrådens siste innlegg være førende for Regjeringens handlekraft i denne typen saker. Jeg mener at en her etter hvert må statuere noen eksempler. Det skal svi kraftig for dem som ikke følger opp helt elementær kunnskap, ikke minst dersom en ikke involverer de funksjonshemmede for å få råd fra dem som er de fremste ekspertene i disse sakene – på samme måten som kommunestyrene, som den forrige representanten viste til. Det bør også være en ledetråd for Regjeringen i dette arbeidet.
Karin Andersen (SV) [10:40:45]:Jeg vil også takke statsråden for et veldig offensivt svar.
Det norske samfunnet er ikke likestilt. Den gruppa som kanskje er mest diskriminert, er folk med funksjonshemninger. Jeg har spurt meg sjøl mange ganger: Hvordan hadde det vært hvis f.eks. bare 70 pst. av utestedene i denne byen hadde sluppet inn andre folkegrupper? Da hadde det blitt ramaskrik. Jeg tror at én av grunnene til at de funksjonshemmede er i denne situasjonen, er at sjøl om alle er hjertens enige, er det politisk ufarlig å diskriminere dem.
Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre med oss – om de skal kjøre over oss med rullestolen, slå oss med hvite kjepper eller nekte å motta trygden. De har få politiske kampmidler å sette inn annet enn at det er et politisk verdisyn som sier at man skal behandle innbyggerne i samfunnet likeverdig, og vi er nødt til å konstruere hele samfunnet etter det. Der mangler det mye. Dette dreier seg ikke om en ny sjanse, men om like muligheter. Dette er likestillingspolitikk, ikke først og fremst diskrimineringspolitikk. Sosialpolitikken skal bare støtte opp under det.
Så til dette med innkjøpsreglementet, som har vært tatt opp her. Jeg er hjertens enig i de synspunkter som representanten Høie hadde. Det er nå lagd et nytt regelverk for oppkjøp i offentlig sektor som har universell utforming som et krav. Men spørsmålet er om dette regelverket faktisk er sterkt nok. Det gjenstår å se. Eksempelet med Flytoget kan være en prøvestein. Jeg er helt enig i at her må man bruke mye sterkere lut. Når man kjøper noe som ikke tilfredsstiller disse kravene, må man få beskjed om å gjøre det om igjen, akkurat som man gjorde det i saken om regnskogtreverk.
Det har vært en del kritikk mot at man ikke har innført antidiskrimineringskrav også i dette regelverket. Det har man i andre land. De har på en måte skjønt at det å kjøpe så mye diskriminering som vi gjør, også i offentlig sektor, er dumt. USA er et foregangsland på dette området. De har skjønt at man kan bruke markedet til noe positivt. Jeg må innrømme at jeg i forrige periode ble veldig overrasket over den forrige regjeringen, som var veldig sterkt dominert av partier som trodde veldig på markedet, for da SV fremmet forslag om at vi skulle slutte å kjøpe diskriminering og bruke statens og det offentliges kjøpekraft til å la det være, ble det ikke tatt til følge – men nok om det.
For å kunne ha et krav om antidiskriminering – at de vi kjøper av, skal ha en etisk standard i forhold til antidiskriminering – må man ha noe å måle det mot. Det fører meg hen til jobbingen med den nye loven og de lovene vi har ellers når det gjelder diskriminering i samfunnet. Det er en mulighet å innføre det som kalles aktivitetsplikt i lovene, som gjør at man på en eller annen måte må dokumentere at man har en ikke-diskriminerende praksis i sin virksomhet. Hvis man innfører en slik plikt, har man noe å måle det mot. Da kan man også legge inn den typen krav i innkjøpsreglene.
Jeg tror det er grunn til å si at det offentlige også som arbeidsgiver er nødt til å ta i bruk sterkere lut enn det vi har gjort fram til i dag. Derfor er den stortingsmeldingen som komiteen har til behandling nå, meget viktig. Men selv om vi tydelig signaliserer og ønsker at andre arbeidsgivere skal se på de funksjonshemmede som en attraktiv arbeidskraft, må også staten gjøre det. Staten har etablert et trainee-program, der man skal lete etter de gode, nyutdannede hodene som kanskje har rullestol eller trenger blindeskrift, og er i gang med det. Telenor har drevet med dette lenge. Jeg vil utfordre staten og statsråden til å være enda tøffere når det gjelder å ta i bruk virkemidler i arbeidsgiverpolitikken for virkelig å vise at dette er attraktiv arbeidskraft. De er faktisk heller ikke mer syke enn oss andre. De har en nedsatt funksjonsevne på et eller annet område som det går an å overkomme.
Så til slutt – informasjon: På informasjonsområdet er det veldig store mangler. Representanten Kjønaas Kjos nevnte heisen og – for å si det slik – enkel informasjon der. Men dette dreier seg jo også om å ha tilgang til all offentlig informasjon som vi andre har. Det er faktisk noe så alvorlig som å være et likestilt individ, med de samme demokratiske rettigheter som andre. Hvis en ikke får den informasjonen, har en faktisk ikke mulighet til å være likestilt på disse områdene i samfunnet – kanskje i den politiske debatten, kanskje for å skaffe seg arbeid, kanskje for å delta på andre arenaer. Så likestilling og universell utforming i forhold til informasjon er like viktig som tog og buss.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:46:24]: Interpellanten tar opp et veldig viktig tema, nemlig hvordan vi som samfunn skal bygge ned barrierene for funksjonshemmede, slik at de kan delta i samfunnet på lik linje med oss andre.
IA-avtalen skulle vært et godt redskap for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Resultatene til nå er nedslående. Vi er glad for at Regjeringen har forlenget IA-avtalen, slik at funksjonshemmede får anledning til et mer selvstendig liv, og på arbeidsplassen får en ofte utvidet sin vennekrets og sitt sosiale liv.
Den nye velferdsmeldingen har flere tiltak som legger til rette for at flere kan delta i yrkeslivet. Tilretteleggingstilskuddet er et viktig redskap, og ofte er det slik at bare en liten endring kan føre til at en greier et helt vanlig arbeid. Trainee-programmet som skal settes i gang, har jeg også store forventninger til.
Men det hjelper lite med jobb, dersom en ikke kan komme seg dit. Jeg synes statsrådens svar var svært positivt og offensivt. Nå gjelder det at den felles gode vilje blir satt ut i aktive tiltak. Interpellanten har et godt poeng når han forventer at det skal stilles krav bl.a. til NSB. Den nye stasjonen på Lysaker viser hvor korttenkt en til nå har vært. Jeg ber statsråden merke seg innlegget fra representanten Bent Høie, og ber ham se på om det er mulig at det ikke er for sent å gjøre noe med innkjøpene av de 16 nye vognene.
Jeg synes det er positivt at EUs bussdirektiv nå er implementert i Norge, og at det i hvert fall begynner å fungere i Oslo. Det viser det viktige prinsipp at det som er godt for funksjonshemmede, som regel er godt for oss alle. Tilgjengelighet for funksjonshemmede fører f.eks. til at småbarnsforeldre med barnevogn kommer lett av og på bussen, noe som gjør hverdagen lettere også for dem.
Jeg har også lyst til å understreke det som representanten Karin Andersen sa om behovet for bedre informasjon. Her er det et stort forbedringspotensial. Kristelig Folkeparti støtter arbeidet med en ny antidiskrimineringslov og ser fram til at den skal komme.
Da jeg kom inn på Stortinget for nesten ti år siden, var det ikke lett for en funksjonshemmet å komme inn i selve bygningen her. Enda verre var det å komme opp på talerstolen. Ofte ble Riksantikvaren brukt som en god unnskyldning for ikke å gjøre noe. Men jeg synes det har vært politisk vilje til å gjøre små endringer. Det begynner å gå i riktig retning, og jeg er veldig glad for de endringene som er gjort her på Stortinget. Jeg synes det er viktig at staten selv går foran med gode eksempler. Vi må feie enda bedre for egen dør.
Jeg er på vegne av alle funksjonshemmede også glad for at vi er så samstemte i dag. Det lover godt for framtiden.
Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:50:17]: Etter denne debatten kan også jeg registrere at det er bred enighet om behovet for et sterkere lov- og regelverk for å sikre universell utforming. Og det er viktig at vi kan stå sammen om dette, for det vil vel også bidra til at vi viser en grad av handlekraft når vi kommer videre.
Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede til transport og bygg er en gevinst som kommer hele samfunnet til gode, i form av økt arbeidsdeltakelse og større mulighet til deltakelse i samfunnslivet for hele befolkningen. Det ligger faktisk også kostnadsreduksjoner for samfunnet i å skape tilgjengelighet.
Selv om tiltakene som trengs, må gjennomføres av kommuner, fylker og arbeidsplasser så vel som i hjemmene, er det vårt ansvar som rikspolitikere å legge til rette for nasjonale rammer gjennom lov- og regelverk som sikrer en gjennomføring hos alle ansvarlige parter. Interpellanten har helt rett i det, og som statsråden viste til i sitt svar til interpellanten, er vi allerede i gang. Senere i dag har vi her i Stortinget en høring om arbeids-, inkluderings- og velferdsmeldingen. Der skal vi bl.a. møte en rekke organisasjoner som nettopp vil komme med innspill knyttet til om vi på en god nok måte har etterlevd våre ambisjoner når det gjelder tilgjengelighet til arbeidslivet, først og fremst, for funksjonshemmede i den sammenheng.
Det er av flere pekt på at det offentlige på ingen måte har vært noen god foregangsaktør når det gjelder å skaffe funksjonshemmede arbeid. Én ting er staten, en annen ting er kommunene. Det er all grunn til å se på hvordan vi kan gjøre et bedre stykke arbeid for at flere kan komme ut i arbeidslivet, og det er viktig at det offentlige går foran, og at det ikke, slik som en nå ofte kan få inntrykk av, er noen som henger etter med hensyn til å bidra til inkludering.
Når det gjelder svar på interpellantens spørsmål om tilgjengelighet til transport og bygg, vil det først og fremst komme når vi får antidiskrimineringsloven og oppfølgingen av Syse-utvalgets innstilling på plass her. Jeg registrerer at statsråden viser til at vi allerede i høst vil få til behandling en oppfølging av dette.
I mitt første år på Stortinget og som medlem av arbeids- og sosialkomiteen har jeg ganske mange ganger møtt mennesker som med stor grad av oppgitthet har pekt på at de gode ord ikke følges opp av faktisk handling når det gjelder å bidra til tilgjengelighet – innen kollektivtransporten, i det offentlige rom, i arbeidslivet – for funksjonshemmede. Det er et problem som vi er nødt til å gjøre noe mer med. Syse-utvalget har gitt oss et utmerket grunnlag for å følge opp det.
Som representant fra Akershus er det også naturlig for meg å se på hva vi har gjort f.eks. på kollektivtransportsiden i Oslo og Akershus. I denne regionen er vi fullstendig avhengig av et velfungerende kollektivtilbud for å kunne ta del i arbeidslivet, ta del i samfunnslivet og utnytte de fritidstilbud som er tilgjengelige. Da er det trist å registrere at man i planleggingen av Lysaker stasjon på ingen måte oppfyller de krav vi alle i dag er enige om må oppfylles, at man bestiller nye togsett til Flytoget som ikke oppfyller kravene, noe jeg først nå registrerer, og at vi for kort tid siden åpnet en ny flott kino på Lillestrøm som vi alle sammen var strålende fornøyd med, men hvor funksjonshemmede altså måtte bruke vareheisen og vareinngangen og ha hjelp av personalet på kinoen for å ha tilgjengelighet.
Det er så mye ugjort på dette området at vi ser fram til den oppfølging som statsråden så offensivt i dag har bebudet vil komme.
Lodve Solholm hadde her gjeninnteke presidentplassen.
Lisbeth Bøhler (V) [10:55:16]: Utgangspunktet for Venstres politikk er en grunnleggende respekt for individets valgfrihet og verdighet i alle livsfaser og situasjoner. Vi er opptatt av å bekjempe diskriminering på alle arenaer uavhengig av diskrimineringens grunnlag. Men dette er ikke nok. Som samfunn må vi legge til rette for full likestilling, uavhengig av kjønn, etnisitet, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne, og sikre like muligheter for deltakelse på alle samfunnsområder.
Syse-utvalget, som er nevnt her i dag, overleverte i mai 2005 sin innstilling «Likeverd og tilgjengelighet» til daværende justisminister Odd Einar Dørum, som raskt sendte forslaget ut på høring. Siden da har lite skjedd, og Regjeringen har utsatt oppfølgingen av dette svært viktige dokumentet til høsten 2007. I mellomtiden har vi bl.a. fått en oppussing av Karl Johan som må gjøres på nytt, vi har fått Lysaker stasjon, som ikke vil få en tilfredsstillende tilgjengelighetsløsning uten at Regjeringen griper inn, og vi har fått nye vogner til Flytoget som ikke fungerer for dem med rullestol.
Som interpellanten peker på, gjelder dette svært mange mennesker. For å understreke poenget kan jeg nevne at da Miljøverndepartementet i 1999 hadde en offensiv overfor kommunene kalt «Planlegging for alle», ble det regnet ut at alle i Norge i gjennomsnitt må regne med å leve med nedsatt funksjonsevne i 14,6 år av våre liv. Nå består befolkningen slik Venstre ser det, ikke av gjennomsnittsmennesker, men tallet er likevel godt egnet til å understreke at dette er et spørsmål som angår oss alle.
Poenget er jo at når vi planlegger slik at det blir enklere for en rullestolbruker å ta seg fram, blir det også enklere for de fleste andre. Når informasjon blir formidlet slik at den også når dem med nedsatt syns- og hørselsevne, blir den også enklere for folk flest. Det er denne forståelsen som ligger til grunn for begrepet «universell utforming», som av Syse-utvalget er definert som utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.
De fleste arbeidsplasser i dette landet er ikke i offentlige bygg. De fleste mennesker, enten de har nedsatt funksjonsevne eller ikke, går heldigvis oftere på kafé, på kino eller på fotballkamp enn på offentlige kontorer. Derfor mener Venstre det er svært viktig å følge opp Syse-utvalgets forslag om at det ikke bare er offentlige bygg, anlegg og opparbeidede uteområder som skal være universelt utformet. Det må også stilles krav om hovedløsningen i alle bygg, anlegg og opparbeidede uteområder enten det er i det offentlige eller i det private – så lenge de har en allmenn funksjon og er rettet mot publikum i sin alminnelighet. Ikke minst er det viktig å følge opp forslaget om klare tidsfrister. Samtidig må det stilles krav om universell utforming med hensyn til transport og informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Det må også være et generelt krav om universell utforming ved offentlige innkjøp, både av varer og tjenester.
I dag er det et paradoks at teknologi som f.eks. gjør datamaskiner mulige å bruke for dem med nedsatt synsevne, finnes og er utbredt bl.a. i USA, mens maskiner som selges her i landet, ikke har de nødvendige komponentene fordi det ikke finnes et krav om universell utforming i Norge i dag.
Syse-utvalgets innstilling innebar etter Venstres mening to meget viktige hovedbudskap. Det første er at spørsmålet om utestenging av mennesker med nedsatt funksjonsevne er et spørsmål om diskriminering og dermed et brudd på menneskerettighetene. Det andre er at man slår fast at manglende tilgjengelighet er diskriminering og dermed også et brudd på menneskerettighetene. En lang og bratt trapp uten tilhørende rampe eller heis, en teater- eller kinosal uten teleslynge eller en minibank som ikke er mulig for svaksynte å bruke, er altså diskriminering på lik linje med at et utested ikke vil slippe inn homofile eller mennesker med en annen etnisk bakgrunn.
Statsråden har tidligere sagt at det tar tid å legge fram lovforslag som forbyr diskriminering og påbyr universell utforming, bl.a. fordi man må vurdere om krav til eksisterende bygg og anlegg er problematisk fordi de har tilbakevirkende kraft. Med tanke på at det er mulig – noe vi vel alle er enige om – å skjerpe kravene innenfor f.eks. miljø- og brannsikkerhet også for eksisterende bygg og virksomheter, kan Venstre vanskelig forstå at Regjeringen skulle vurdere dette prinsippet som viktigere enn å fjerne de største hindringene for mennesker med nedsatt funksjonsevne som ønsker å studere, jobbe, bo og leve på lik linje med andre.
Statsrådens svar i dag bærer likevel bud om en sterkere offensiv, i lovs form. Vi ser fram til en ny og oppstrammet plan- og bygningslov, nye forskrifter og nye reglementer.
Ivar Kristiansen (H) [11:00:03]: Først av alt vil jeg gjerne få lov å takke mine medrepresentanter for deltakelsen i debatten og de ambisjonene alle sammen legger for dagen i denne deltakelsen.
Jeg tror, som flere har vært inne på, at det kanskje ikke er mangel på forskrifter, regler og lover, og heller ikke mangel på informasjon, som er hovedproblemet. Jeg tror det er mer enn nok av vedtak, regler og informasjon. Det kan i hvert fall ikke brukes noe særlig lenger som unnskyldning for de eksemplene som representantene Kjos, Høie og Woie Duesund har nevnt her. Hvordan er det mulig at vi i dag fortsatt ser de groveste eksempler i offentlig regi på at man legger til side de målsettinger man har vedtatt skal være gjeldende på dette området? Statsråden må rett og slett gå ut med en instruks til alle offentlige institusjoner i forbindelse med praktisering av plan- og bygningsloven. Man skal ha de funksjonshemmedes organisasjoners høringsuttalelse på plass før det fattes et vedtak.
Jeg tror man også fra statsrådens side må – som det eksempelet som det ble vist til på riving av byggematerialer fra rødlisten, altså fra regnskogen – komme med noen eksempler til skrekk og advarsel, slik at vi i fremtiden slipper slike eksempler som nevnt her fra kino, togstasjon, flytog osv. Dette blir til syvende og sist et slags demokratisk problem. Vi har så mange hundretusen utenfor arbeidslivet. Vi har 455 000 funksjonshemmede i arbeidsfør alder i landet i dag. Under halvparten av dem deltar i yrkeslivet. Hvordan er det i demokratiets navn mulig at vi stilltiende er i stand til å sette så sterke grenser at det rett og slett går ut over deltakelsen i det viktigste av alt, nemlig arbeidslivet, for alle disse? Dette må vi gjøre noe med.
Med bakgrunn i St.meld. nr. 40 for 2002-2003 ble det vedtatt en oppfølgingsliste over 120 konkrete tiltak. Jeg bare registrerer at det ikke mangler noe. Det er ingenting i veien med vedtaket, men det er mangel på oppfølging. Da handler dette om vår evne, og kanskje aller mest vår vilje, til å gi disse mange hundretusen menneskene en ny sjanse.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:03:26]: Jeg synes også at debatten jeg har lyttet til, har vært interessant. Jeg tar med meg de signalene som har kommet i retning av at flere i Stortinget er opptatt av at ansvarlige fagstatsråder rundt omkring bør se nærmere på investeringer som har skjedd den siste tiden. Jeg skal sørge for å overbringe de synspunktene uten at jeg, som ikke er ansvarlig statsråd på de områdene, kan gi noe svar på hvordan det vil bli vurdert.
Jeg har bare lyst til å kommentere noen få spørsmål helt til slutt. Interpellanten ber meg utforme en instruks. Vel, som statsråd kunne man kanskje av og til tenke seg at landet kunne styres på den måten, men det er nok litt mer komplisert enn som så. Bakgrunnen for og analysen i Syse-utvalgets utredning er jo at lovverk og forskriftsverk er for svakt, ikke minst i de situasjonene der det er stort behov for å ha et sterkt nok lovverk. Derfor er også konklusjonen fra Syse-utvalget, som vi i Regjeringen er enige i, at det er behov for å bruke loven. Det er behov for en egen antidiskrimineringslov.
Så er jeg selvfølgelig enig med interpellanten i at vi kan gjøre mer, ikke minst i form av staten som arbeidsgiver, staten som innkjøper osv. Der er det nok ingen tvil om at vi ikke behøver å sitte og vente på loven. Vi kan begynne å gjøre ting raskere.
Så noen kommentarer til innlegget fra Venstres representant. Vel, jeg kan ta ansvar for mye, men at Lysaker stasjon har blitt som den har blitt, tror jeg det er krevende for meg og denne regjeringen å ta ansvaret for. Lysaker stasjon er i sin helhet planlagt under den forrige regjeringen. Venstre bør kjenne veldig godt til det, ikke minst til den personen som var ansvarlig for heile planarbeidet, for det var Venstres egen samferdselsminister. Der synes jeg det er urimelig at det reises kritikk mot meg og denne regjeringen for konsekvensene av det den forrige regjeringen og Venstres egen statsråd stod for.
Så til at det tar lang tid: Høringene om NOU-en ble avsluttet ved nyttårsskiftet 2005/2006. Det er et faktum at det i NOU-en ikke er utredet noe spørsmål om universell utforming knyttet til IKT og transport, for det var mindretallsforslag i Syse-utvalget. Derfor er vi nå i ferd med å få utredet det, og vi tar sikte på å legge fram et lovforslag i løpet av 2007. Det er en ganske rask oppfølging av et omfattende og krevende spørsmål.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er då omme.