Berit Brørby (A) [11:48:34]: (ordfører for saken): Respekt for liv og menneskeverd er grunnleggende verdier i vårt samfunn. Det kommer til uttrykk i Grunnlovens bestemmelser. Norge har dessuten sluttet seg til Verdenserklæringen om menneskerettigheter, hvor retten til lov, frihet og personlig sikkerhet er slått fast.

Videre er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FN-konvensjonen om barns rettigheter inkorporert i menneskerettsloven av 21. mai 1999.

I de senere år har det fra flere hold vært slått til lyd for å gi menneskerettighetene en bredere plass i den norske grunnlov. Mange forhold taler for en styrking av Grunnloven på dette området. Det krever imidlertid en bred tilnærming og en grundig bearbeiding. Slik jeg ser det, tilfredsstiller ikke det foreliggende grunnlovsforslag de krav som bør stilles dersom menneskerettighetsproblematikken skal gis en bredere og sterkere forankring i vår konstitusjon.

Jeg har merket meg at begrunnelsen for det foreliggende forslag er å understreke at den grunnleggende respekt for liv og menneskeverd fortsatt skal prege vårt samfunn. Dette hensynet er det bred enighet om, og det er, slik jeg ser det, ivaretatt i dagens lovgivning.

Ett av punktene i forslaget reiser dessuten vanskelige spørsmål. Det gjelder definisjonen av retten til liv og legemlig integritet fra unnfangelse til naturlig død. Dette går rett inn i abortdebatten, i debatten om fosterdiagnostikk og bio- og genforskning og inn i lovgivning hvor det opereres med andre definisjoner for når et individ får juridiske rettigheter. Det betyr at vi ved å vedta det foreliggende forslag ville så tvil om bestemmelser i andre lover. Arbeiderpartiet støtter følgelig ikke det foreliggende forslag, men er åpen for en debatt om hvorledes vi skal sikre menneskerettighetene en mer framtredende plass i vår grunnlov enn det de har i dag.

Med disse kommentarer anbefaler Arbeiderpartiet å ikke støtte forslaget.

Presidenten: Da har representanten Berit Brørby redegjort for sitt partis holdning i denne saken.

Lodve Solholm (FrP) [11:51:12]:(leiar i komiteen): Berre nokre få korte kommentarar frå mi side.

Som det går fram av innstillinga, er Framstegspartiet sine medlemer i komiteen samde i fleirtalsinnstillinga. Det er klart at den grunnleggjande respekten for liv og menneskeverd gjeld og skal gjelde for alle i det norske samfunnet. Behovet for å sikre retten til liv synest vi er tilstrekkeleg teke vare på i gjeldande lovverk.

I Framstegspartiet står kvar enkelt representant fritt i desse spørsmåla og kan stemme etter si eiga overtyding – dette berre for å ha gjort det klart når det gjeld voteringa seinare i dag.

Per-Kristian Foss (H) [11:52:26]:Dette grunnlovsforslaget omhandler det aller mest sentrale av menneskerettighetene, nemlig respekten for liv og menneskeverd. Utgangspunktet for forslaget, det å understreke at en grunnleggende respekt for liv og menneskeverd fortsatt skal prege vårt samfunn, har Høyres helhjertede støtte. Dette bør derfor ikke være en debatt for eller imot vernet av enhvers «Ret til Liv og legemlig Integritet» – for å sitere forslaget – men snarere en debatt om dette trenger en ytterligere grunnlovfesting, slik som forslagsstillerne foreslår, eller ikke. Jeg viser til at vi gjennom internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter har tiltrådt vel så sterke formuleringer og forslag.

Etter mitt skjønn er retten til liv ikke bare den mest elementære rett et menneske har, det er også en rett som er så innlysende og selvsagt at det er overflødig å dekke den ytterligere inn gjennom tilføyelser i statsforfatningen, slik som foreslått. Når det gjelder legemlig integritet, må dette forstås som det enkelte menneskes rett til beskyttelse mot krenkelse eller overgrep mot sitt legeme eller sin kropp. Heller ikke her er det vanskelig å være enig i forslagsstillernes intensjon med forslaget, iallfall slik jeg tolker intensjonen. Dette er imidlertid forhold som allerede er godt dekket i lovgivningen vår, ikke minst gjennom Grunnloven § 110 c.

Forslagsstillerne begrunner forslaget på en måte som vanskeliggjør en debatt som ikke blander kortene, ved å blande inn tema som dødshjelp og svangerskapsavbrudd. Slik jeg ser det, er ikke abortlovgivningen vår i strid med det foreliggende grunnlovsforslaget. Dette er således ikke grunnen til at jeg mener at forslaget ikke bør bifalles. Hvis forslagsstillernes egentlige intensjon er å få endret lovgivning i slike saker, er det å anbefale heller å benytte muligheten til å fremme private lovforslag i Stortinget.

På denne bakgrunn anbefaler jeg Høyres representanter å stemme imot grunnlovsforslaget, i tråd med komiteinnstillingen.

Presidenten: Da har vi også fått en stemmeforklaring fra representanten Per-Kristian Foss.

Ola T. Lånke (KrF) [11:55:01]:Kampen for å grunnlovfeste retten til liv hører til Kristelig Folkepartis kjernesaker. Ved flere anledninger har vi stilt oss bak forslag til en egen grunnlovsbestemmelse som fastslår menneskeverdets ukrenkelighet og alle menneskers rett til liv og legemlig integritet. Retten til liv og menneskeverd er det bærende grunnprinsipp i vår kulturarv. Som en naturlig følge av det burde den også vært nedfelt i vår grunnlov, ikke minst skulle dette være naturlig i en tid hvor vi opplever at menneskelivet er mer utsatt enn noen gang.

For ca. 1 000 år siden ble kristenretten innført i Norge. Den banet veien for et nytt menneskesyn, og med det skjedde det en markert oppgradering av menneskeverdet. Gjennom tiden ble dette synet på mennesket videreutviklet – vi vil kanskje si kvalitetssikret og aktualisert – i møte med nye utfordringer. Det er en prosess som fortsatt pågår. Denne forståelsen av hva et menneskeliv er, legger til grunn at alle har samme ukrenkelige verdi uavhengig av funksjonsdyktighet, kjønn, tro, alder, sivil status og etnisk opprinnelse. Disse verdiene er også sentrale elementer i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948 og andre internasjonale konvensjoner, men så langt, i 2007, har det ikke vært stemning her i Stortinget for å nedfelle dem i den norske grunnloven. I 1994 vedtok riktignok Stortinget en ny paragraf 110 c, som det har vært henvist til allerede i debatten, som sier:

«Det paaligger Statens Mydigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.»

Det er det nærmeste man kommer.

Kristelig Folkeparti og undertegnede tviler ikke på at retten til liv og legemlig integritet har stor oppslutning i det norske folk og likeledes i dette hus – også bekreftet av saksordfører Berit Brørby. Ja, om vi spurte, ville vi sikkert få bekreftet at alle betrakter retten til trygghet for liv og legeme som fundamental. Ingen vil protestere mot en slik tanke. Nei, snarere er faren at vi tar disse verdiene som en selvfølge. Men på dette området vet vi at intet er selvfølgelig.

Ser vi oss rundt, må vi erkjenne at menneskelivet er mer truet enn noen gang. Bruken av vold øker både i vårt samfunn og andre samfunn, og frykten for terrorisme brer om seg. Vi er vitne til omseggripende rasisme, etniske konflikter, menneskehandel og slaveri. Vi føler alle en uro for at ideologier som svekker respekten for liv og menneskeverd, skal få feste seg, særlig blant yngre mennesker. I en slik situasjon burde det ikke være grunn til å legge mindre vekt på respekten for liv og menneskeverd enn før, snarere tvert imot.

I den forrige debatten om det samme forslaget, i 2004, uttalte representanten Inge Lønning at forslaget

«berører den mest fundamentale av alle rettigheter. Man kan til og med si at det berører den rettighet som kvalitativt er forskjellig fra alle andre rettigheter, fordi den er forutsetningen for alle de andre rettigheter».

Så skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Inge Lønning allikevel kom til at han ikke så det formålstjenlig å gå inn for en innlemmelse i Grunnloven.

Kristelig Folkeparti mener imidlertid at vi mer enn noen gang trenger en faneparagraf i vårt mest fundamentale lovverk som løfter retten til liv høyt, ikke fordi en slik paragraf alene kanskje vil føre til så mye konkret på kort sikt, men fordi den for framtiden vil være et viktig signal til påminnelse for alle og enhver, og ikke minst lovgiverne, om hvilke grunnleggende verdier vårt samfunn og vårt lovverk skal bygge på.

Vårt samfunn blir stadig mer komplisert. Ikke minst gjelder dette på teknologiens område. Forskerne viser stadig fram sine nyvinninger. Dette gjelder også den medisinske forskningen, og en del av denne forskningen foregår i grenseområdene mellom liv og død. Jeg skal ikke foregripe debatten om den nye bioteknologiloven annet enn konstatere at vi nok en gang står i fare for å krysse viktige etiske grenser.

I det forslaget som Regjeringen har lagt fram, går man inn for å tillate forskning, sortering og utvelgelse av spirende liv. Jeg har vanskelig for å se at dette bidrar til å skape et samfunn der det er plass til alle.

Bioteknologien gir oss muligheter og kan gjøre mye for mennesker. Disse mulighetene skal vi også gripe, og vi skal gripe dem samtidig som vi tar hensyn til at bioteknologien også rører ved verdier som er sentrale for samfunnet vårt: Menneskets verdi og et samfunn med plass for alle.

Jeg har tatt meg litt tid til å bla gjennom referatene fra den store debatten om disse spørsmålene i Stortinget for 12 år siden. I den debatten ble det holdt mange reflekterte innlegg av representanter fra begge sider, både av dem som var for, og av dem som var imot innlemmelse av en egen paragraf til vern om retten til liv og menneskeverd. I den etterfølgende voteringen stemte, som vi vet, et stort flertall imot innlemmelse i Grunnloven.

En tydelig fellesnevner for dem som konkluderte med å stemme imot, var at en slik ny bestemmelse om retten til liv ville komme til å rokke ved eksisterende lov om svangerskapsavbrudd. Flere debattanter viste til at så lenge det var et klart flertall for abortloven, ville det være uheldig å vedta noe som kunne bli brukt imot den.

Med andre ord: Dersom forslaget skulle bli vedtatt, ville man «komme i den situasjon at en lov som har klar støtte i Det norske storting, ville være grunnlovsstridig», for å sitere daværende ordfører for saken, representanten Jan P. Syse. Tar jeg ikke mye feil, er nok situasjonen i dag nokså mye den samme som den vi opplevde for 12 år siden, og som den vi for så vidt opplevde også var sist saken var tema her i huset i 2004.

Det er veldig synd at en aktuell lov som gjelder for kun et eneste område, nemlig lov om svangerskapsavbrudd, skal stille seg i veien for at det kan innføres en generell grunnlovsbestemmelse som slår fast menneskeverdets ukrenkelighet og retten til liv som en overordnet visjon for alle lovområder der dette i dag kunne komme til anvendelse.

Som kjent har det også vært svært delte meninger om hvorvidt en grunnlovsparagraf som foreslått ville medføre at abortloven måtte endres. Også fremtredende jurister har hevdet at det ikke ville være nødvendig.

Likevel forteller dette med all tydelighet at historiens «timing» – om vi kan si det slik – har hatt betydning for hvilke stabbesteiner som senere er blitt stående. Det kan således være nærliggende å stille spørsmålet: Hva om det syn vår abortlovgivning representerer, hadde preget forståelsen av dette spørsmål i den vestlige verden anno 1948? Ville da retten til liv overhodet fått noen plass i Verdenserklæringen for menneskerettigheter?

Jeg vil avslutte der jeg begynte, med å si at for Kristelig Folkeparti er kampen for grunnlovfesting av retten til liv et kjernespørsmål. Vi er fullt klar over at vi ikke får tilslutning denne gangen heller. Det får vi leve med. Men vi vil håpe at det finnes politikere også i kommende perioder som til tross for manglende tilslutning, vil heise fanen for den mest fundamentale av alle verdier, nemlig retten til liv og menneskeverd. Uansett er det viktig at også framtidige aktører i det politiske liv blir konfrontert med disse spørsmålene og må ta stilling til dem.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:04:47]: Kristeleg Folkeparti inviterer i dag til debatt om respekten for liv og menneskeverd. Grunngivinga for det grunnlovsforslaget som no har blitt fremja i kvar periode i lengre tid, er at eit slikt vedtak vil understreka at ein grunnleggjande respekt for liv og menneskeverd framleis skal prega samfunnet vårt.

Som det går fram av innstillinga, seier alle dei øvrige partia nettopp det:

«Det er således etter flertallets mening klart at en grunnleggende respekt for liv og menneskeverd gjelder og skal gjelde for det norske samfunnet, og at behovet for å sikre retten til liv er tilstrekkelig ivaretatt i gjeldende lovverk.»

Det som er spørsmålet her, er om retten til liv er tilstrekkeleg teke vare på i gjeldande lovverk. Eg synest det er viktig å minna om det som òg går fram av fleirtalsinnstillinga, nemleg at verdiar som respekt for liv og menneskeverd har fått si utforming i norsk lovgiving innanfor ramma av den Grunnlova vi har i dag. Noreg har slutta seg til Verdserklæringa om menneskerettane, der retten til liv, fridom og personleg tryggleik er slege fast. I tillegg er bl.a. Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, og FNs konvensjon om barn sine rettar inkorporert i menneskerettslova av 21. mai 1999. Vedtaket om rett til liv er teke inn i begge desse konvensjonane.

Så er då spørsmålet: Kva vil vera forskjellen på ein faneparagraf – som det er uttrykt her – og gjeldande lovverk, slik det til no er nedfelt? Eg er komen til at den praktiske forskjellen vil vera veldig liten. Det er jo slik at det frå før av er enkelte paragrafar i Grunnlova som har ein symbolsk verdi. Men høyr: Dei som vil arbeida for menneskerettar og for menneskeverd, må ta inn over seg – alle vi som vil det, må ta dette inn over oss – at det som det fyrst og fremst handlar om, er å vera årvaken kvar einaste dag i saker som blir tekne opp her, og i saker elles i samfunnet.

Det er heilt rett, som det allereie er hevda her frå Kristeleg Folkeparti, at det er viktig å vera påpasseleg i saker som gjeld livets byrjing, og i saker som gjeld livets slutt, og i spørsmål som gjeld grenser og moglegheiter i forhold til ny teknologi. Det er faktisk òg slik at eg trur alle kan kjenna seg igjen i at vi har forsømmingar som vi må ta ansvar for, t.d. når det gjeld å stilla opp for ei meir verdig omsorg, og for det å bli møtt med respekt og verdigheit. Den enkelte skal oppleva dette, anten han eller ho er dement og er på ein sjukeheim, eller får behandling på eit sjukehus.

Eg trur faktisk ikkje det går an å seia at å grunnlovfesta retten til liv er det som er det avgjerande for om vi legg til rette for eit samfunn med plass til alle. Det er ikkje slik, verken for Senterpartiet, for Kristeleg Folkeparti eller for andre parti, at vi kan seia at vi har vore påpasselege nok fram til denne dag når det gjeld å leggja til rette for eit samfunn med plass til alle. Kvifor er det då slik at det er foreldre med funksjonshemma barn som kvar einaste dag må føra ein kamp for ein betre kvardag for sitt eige barn, og som faktisk opplever at det ikkje er på grunn av at samfunnet stiller opp at nokon av desse får ein betre kvardag? Det er slik i nokre tilfelle, men dessverre ikkje i alle. Det er faktisk heller slik at mange av desse familiane opplever at dei kvar dag må føra ein kamp fordi samfunnet ikkje stiller opp.

Min konklusjon i denne saka har blitt at det er viktig å ta ein debatt om menneskerettar, om menneskeverd og om respekt for liv. Det er òg viktig å ta ein slik debatt i tilknyting til konkrete saker i dette stortinget. Og så er det viktig å minna kvarandre om at det ikkje er grunnlovfesting eller ikkje som avgjer om vårt samfunn blir betre på dette feltet. Det er det engasjementet som vi til kvar tid må ha. No har altså eit samla storting på nytt igjen i denne innstillinga understreka at ein grunnleggjande respekt for liv og menneskeverd gjeld – og skal gjelda – for det norske samfunnet.

Korleis Senterpartiet stiller seg til det forslaget som ligg føre, går òg fram av innstillinga. Her kjem våre representantar til å stemma ulikt. Nokre kjem til å støtta Kristeleg Folkeparti sitt forslag, og nokre kjem til å støtta fleirtalet.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:11:53]:Som en av forslagsstillerne til grunnlovsforslaget får jeg en del spørsmål om hvorfor Kristelig Folkeparti på ny fremmer et forslag som tidligere er nedstemt. Det er flere grunner til det, men den aller viktigste årsaken synes jeg kommer godt fram ved å sitere hva stortingsrepresentant Inge Lønning sa da vi sist hadde dette temaet til behandling:

«Jeg finner det viktig fordi dette forslaget berører den mest fundamentale av alle rettigheter. Man kan til og med si at det berører den rettighet som kvalitativ er forskjellig fra alle andre rettigheter, fordi den er forutsetningen for alle de andre rettigheter. Hvis et menneske fratas retten til liv, er det ingen andre rettigheter som er tilbake, eller som er aktuelle i det hele tatt. Slik sett er det ingen tvil om at dette dreier seg om det kvalitativt sett mest fundamentale verdigrunnlag for et samfunn. »

Jeg tror i tillegg at det er viktig at ethvert storting har sin egen debatt om dette viktige spørsmålet.

Vi får stadig ny viten om hva et befuktet egg er disponert for, allerede før det er satt inn i livmoren. Hvem skal da avgjøre hvem som skal ha rett til liv?

Et samlet storting har vedtatt at vi ønsker et samfunn med plass til alle, men nye medisinske metoder og teknikker kan åpne for at en velger ut fra funksjonsevne og nyttetenkning. Da kan en ikke hevde at alle har rett til liv. For Kristelig Folkeparti er det viktig å presisere at alle har lik verdi, uavhengig av funksjonsdyktighet og hva det kan prestere. Et menneske har verdi ut fra sin egenverdi: Det at det er et menneske.

Jeg tror at de fleste ønsker at retten til liv skal være styrende for vårt samfunn og er enig med Kristelig Folkeparti i at respekten for menneskeliv og menneskeverd er helt grunnleggende for vår kultur og våre verdier. Nettopp derfor synes jeg det er så inkonsekvent at en ikke vil grunnlovfeste det.

Det er riktig at Norge har sluttet seg til Verdenserklæringen om menneskerettighetene, hvor retten til liv, frihet og personlig sikkerhet er fastslått. I tillegg har vi sluttet oss til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs barnekonvensjon, der retten til liv er inntatt.

Vi har mange formuleringer i vår grunnlov som representerer en dobbel inndekning, f.eks. ytringsfrihet og religionsfrihet. Hvorfor skal ikke retten til liv, som er så overordnet alt annet, få sin plass i Grunnloven?

Jeg nevnte at den medisinske utviklingen ved livets start er i en rask utvikling og fører til flere etiske dilemmaer. Det samme kan en si om livets avslutningsfase.

Spørsmål om hvor lenge en skal opprettholde kunstig liv blir daglig stilt på våre sykehus. Marie Aakre, som i mange år har arbeidet med døende mennesker og lindrende medisin, har sagt at: Vi bør i hele vår kultur gjeninnføre begrepet naturlig dødsprosess og død. Moderne medisinsk teknologi og vår tids fornekting av lidelsen og døden som naturlige deler av et menneskeliv har ført til at vi ikke lenger har evne til å se det naturlig menneskelige.

Dette er vanskelige spørsmål. Helsearbeidere sier at flere eldre syke føler seg i veien, og deres rop om hjelp kan bli misforstått. De ønsker smertelindring, omsorg, fellesskap og nærhet i en vond tid.

Jeg har vært på studietur til Nederland for å se hvordan aktiv dødshjelp ble praktisert. Etter den turen er jeg mer overbevist enn noen gang om at vi trenger livshjelp framfor dødshjelp. I dag kan en gi støtte til nettopp dette ved å stemme for forslaget om retten til liv fra unnfangelse til en naturlig død.

Inge Lønning (H) [12:16:39]: De amerikanske grunnlovsfedrene på 1770-tallet talte om det de kalte unalienable rights – rettigheter som ikke kan tas fra noen. Med det mente de å peke på at det finnes noen moralske grunnrettigheter, som ikke hviler på flertallsvedtak verken med 2/3 eller simpelt flertall, verken i nasjonalforsamlinger eller i noen andre typer forsamlinger, simpelthen fordi de har en så elementær og fundamental karakter at det er innlysende at de ikke kan være gjenstand for flertallsbeslutninger.

Nå er det i virkelighetens verden slik at ikke desto mindre er det fullt mulig å krenke også slike fundamentale rettigheter. Det skjer i virkelighetens verden hver eneste dag, og det skjer naturligvis også mange steder i denne verden i form av politiske beslutninger som er truffet på uklanderlig vis i henhold til de gjeldende formelle prosedyrer.

Det grunnlovsfedrene i De forente stater mente, var altså ikke å si at det ikke er mulig å krenke disse rettighetene, for det vil det til enhver tid være, men det de mente å si, var at selv om det skjer, og selv om man skulle vedta i lovs form at det er rettmessig å gjøre det, så er det urettmessig.

Dette peker på problemets kjerne, nemlig at det eksisterer to rettsbegreper. Det er et juridisk rettsbegrep som håndheves av lovgivere og domstoler i den enkelte nasjonalstat, og et rettsbegrep som er av en mer fundamental karakter. I europeisk tradisjon har man gjerne talt om naturrett i den sammenheng, altså rett som er innebygget i skaperverket selv, og som ikke kan gjøres til gjenstand for forhandlinger.

Jeg er i den situasjon som jeg var sist gang et liknende forslag ble behandlet, at jeg langt på vei er enig med forslagsstillerne i deres intensjoner og i deres beskrivelse av problemene, men ikke er i stand til å følge deres konklusjon, idet jeg ikke tror at det formulerte lovforslaget svarer til hensikten.

Nå er det interessant når man studerer ordlyden i forslaget til en ny § 95 a, å legge merke til at de som argumenterer for forslaget, egentlig bare beskjeftiger seg med én setning i hele forslaget, nemlig setningen «Enhver har Ret til Liv og legemlig Integritet fra Undfangelse til naturlig Død.» Det neste punktet, som taler om borgernes rett til personlig frihet og livsutfoldelse innenfor de grenser som følger av lov og rett, har jeg ikke hørt en eneste kommentar til. Sant å si ser jeg heller ikke sammenhengen mellom de to leddene. Egentlig burde vel det ha vært en paragraf for seg som ikke naturlig hører sammen med den paragrafen man argumenterer for, og som dreier seg om retten til liv og legemlig integritet fra unnfangelse til naturlig død.

Det store problemet er og blir den uklarhet som ligger i glidningen mellom det moralske rettsbegrep og det juridiske rettsbegrep. Derfor synes jeg nok at representanten Per-Kristian Foss hadde et godt poeng da han pekte på at i den utstrekning det man her ønsker å gi et svar til, er de utfordringene som knytter seg til lovgivningen om svangerskapsavbrudd, eller, for å ta det mest aktuelle eksempelet, bioteknologiloven, så er vel det å argumentere for et «grunnlovsmessig utgangspunkt», som det heter i premissene: «Dette aktualiserer et klart grunnlovsmessig utgangspunkt når lovgivning på til dels nye områder skal utformes.» For øvrig er vel det man mener å si, at det aktualiserer behovet for et klart grunnlovsmessig utgangspunkt.

Problemet som da reiser seg, er: Mener man da at dette er det klare grunnlovsmessige utgangspunkt som vil ha normative føringer for utformingen av bioteknologiloven og lov om svangerskapsavbrudd? Da bør det sies i klartekst. Det bør da også kunne sies noenlunde klart og tydelig hvilke konsekvenser man mener at det har, i hvilken forstand det eventuelt innskrenker Stortingets handlefrihet når man i neste omgang skal behandle forslaget til bioteknologilov. Ellers vil jo dette lett kunne fortone seg som en omvei som egentlig bare kompliserer en fra før av vanskelig debatt, kompliserer den ytterligere ved å invitere til en juridisk debatt om forholdet mellom grunnlovstekst og andre lovtekster. Jeg tror – for å ta det mest aktuelle eksempel, bioteknologiloven – at det er fullt tilstrekkelig til å føre en prinsipielt begrunnet debatt om den loven å diskutere forholdet mellom formålsparagrafen i den loven som i grunnleggende forstand går på de samme spørsmålsstillingene, og de endringsforslagene som fra Regjeringens side er lagt frem for Stortinget. Der er det jo fra en av de tyngste høringsinstansene, Statens helsetilsyn, pekt på at hvis man ønsker å forandre loven på de punkter som er foreslått, og slik det er foreslått, burde det tilsi at man også forandret formålsparagrafen, fordi det ellers vil fremtre en iøynefallende motsigelse mellom det som formålsparagrafen sier er lovens formål, og det lovteksten faktisk instituerer som rettslig praksis.

Jeg tror altså at det er fullt mulig å føre alle disse prinsipielle debattene i denne sal uten å gå omveien om å formulere en grunnlovstekst som egentlig bare inviterer til nye tolkningsproblemer. Derfor vil jeg også denne gang være nødt til å stemme imot det fremsatte grunnlovsforslag.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:25:17]: Grunnlovsforslaget byggjer på tre hovudelement:

• menneskeverdet si ukrenkjelegheit

• retten til liv

• lekamleg integritet frå befruktning til naturleg død og dermed også rett til personleg fridom og livsutfalding

Retten til liv er den mest grunnleggjande av alle menneskerettar. Det er difor heilt naturleg at denne retten vert fastslegen i sjølve Grunnlova.

Respekten for liv og menneskeverd, frå livet sin spede start ved befruktning og like fram til ein naturleg død, er verdiar som Kristeleg Folkeparti ønskjer skal prega samfunnet vårt også inn i framtida. Kulturarven vår legg då også til grunn at alle menneske har same verdi, uavhengig av kjønn, funksjonsdugleik, alder, status, legning og etnisk bakgrunn.

Fleirtalet i komiteen seier seg samde i at ein grunnleggjande respekt for liv og menneskeverd gjeld og skal gjelda for det norske samfunnet. Dessverre meiner fleirtalet likevel at dette vert teke godt nok vare på i eksisterande lovverk.

Frå Kristeleg Folkeparti si side vil me peika på at Grunnlova har paragrafar om t.d. ytringsfridom, retten til arbeid og vern av miljøet. Me meiner at dette er både rett og godt. Men retten til liv står, sett med våre augo, endå lenger framme enn desse andre viktige rettane. Retten til liv er den mest grunnleggjande av alle. Kva skulle vera meir naturleg enn at denne retten òg vert fastslegen i Grunnlova?

Utviklinga innanfor medisin stiller menneske overfor stadig nye problemstillingar og utfordringar. Særleg gjeld dette i livet sin første og siste fase. Utviklinga innanfor bioteknologien og debatten om aktiv dødshjelp er eksempel på dette.

Kristeleg Folkeparti ønskjer ikkje eit samfunn der menneske vert sorterte etter funksjonsdugleik eller andre kriterium. Ved å innføra grunnlovfesting av retten til liv vil dette verta slege fast på ein uomtvisteleg måte.

Kristeleg Folkeparti vil ha eit samfunn med plass til alle, og grunnlaget for dette er respekten for at alle menneske har like stor verdi.

Me har i dag allereie vorte minte om at Noreg har slutta seg til Verdserklæringa om menneskerettane. Der er retten til liv, fridom og personleg tryggleik slegen fast. Vedtaket om retten til liv er også teke med, som det òg allereie har vorte nemnd, i Den europeiske menneskerettskonvensjonen og i FN sin konvensjon om barn sine rettar. Sett på bakgrunn av dette har me som nasjon allereie slutta oss til prinsippet om retten til liv. I lys av dette vert det for meg endå meir underleg dersom me ikkje skulle kunna slå dette prinsippet fast i Grunnlova.

Eg har merka meg at saksordføraren understreka at ho er open for ein debatt om dette – som ho definerte det – ut ifrå ei brei tilnærming og ei grundig førebuing. Og dersom eg forstod representanten Lønning rett, er det slik at han ved ein seinare korsveg og med eit endå betre førearbeid ikkje er framand for ikkje berre å støtta premissar, men òg konklusjon.

Det er ulike syn på abortlova og på dei prinsippa som den byggjer på. Men eg minner om at det er ikkje den lova me drøftar i dag. I grunnlovsforslaget vårt heiter det m.a.:

«Nærmere Bestemmelser om Borgernes Frihed og Ret og deres Retsværn gives ved Lov.»

Det går slik godt an å støtta grunnlovsforslaget, sjølv om ein har ulikt syn på den spesielle lovgjevinga – i dette tilfellet om ein har ulikt syn på abortlova.

På bakgrunn av dei argumenta som eg no har framført, håpar eg verkeleg at grunnlovsforslaget vårt om retten til liv kan samla eit breitt fleirtal i Stortinget, om ikkje i dag, så i nær framtid!

Eg vil med det same òg ta opp det forslaget Kristeleg Folkeparti har fremja.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Ingebrigt S. Sørfonn har teke opp det forslaget han refererte til.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:29:59]: «Everyone has the right to life, liberty and security of person,» står det i artikkel 3 i menneskerettighetene fra 10. desember 1948.

Ideen om visse universelle og ukrenkelige rettigheter fikk sitt nasjonale gjennombrudd med den amerikanske uavhengighetserklæring av 1776. Den franske revolusjonserklæring kom i 1789, og så fulgte en rekke forfatninger, bl.a. Norges grunnlov av 1814.

I tiden etter annen verdenskrig har menneskerettighetene blitt nedfelt i internasjonale avtaleverk på både globalt og regionalt nivå. De internasjonale avtaleverkene er i stor grad inspirert av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948.

Retten til liv er, som det har blitt sagt av flere i salen, den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter. Det er også retten til liv som står omtalt først når Utenriksdepartementet på sine nettsider går gjennom de sentrale menneskerettighetene.

Respekten for menneskeliv og menneskeverd er helt grunnleggende også for vår egen kulturarv. Den er selve bærebjelken i vårt verdisyn. Vår kultur er bygd på at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av funksjonsdyktighet, alder, kjønn, sivil status og etnisk opprinnelse. Denne retten har preget både lovgivning og etiske normer i vårt land.

Mennesket har krav på både menneskeverd og liv, fordi det er et menneske. Det er utgangspunktet for vår holdning til tendensene vi i dag ser til et begynnende sorteringssamfunn, for det er nemlig ikke en selvfølge at retten til liv er styrende i samfunnet. Den medisinske utviklingen har gjort at man stadig står overfor nye problemstillinger, både i livets første fase og ved livets slutt.

Stadig flere sykdommer kan fastslås allerede på fosterstadiet. Med en stadig mer avansert fosterdiagnostikk åpnes det for å sortere bort barn på grunnlag av kjønn eller funksjonshemninger. Det reises også mange vanskelige etiske dilemmaer rundt avslutningen av livet, f.eks. om hvor lenge en behandling skal fortsette. Uten en lov som konkret verner livet, kan faren være at det blir gjort kvalitative vurderinger av menneskeverdet. Det er en utvikling som jeg vil advare mot.

For meg er menneskeverdet ukrenkelig. Alle har samme verdi. Mennesker kan ikke graderes, for alle er skapt forskjellige, og mangfoldet er både en verdi og også en ressurs for samfunnet vårt. Men det er samfunnets ansvar å sikre retten til liv. Derfor er grunnlovsforslaget også viktig. Lover skaper holdninger, og vi ønsker å skape holdninger som fremmer respekten for livet.

For meg blir dette grunnlovsforslaget ikke «en omvei», som representanten Lønning snakket om, men en overskrift, en overskrift der vår hensikt med en grunnlovsbestemmelse er å understreke at den grunnleggende respekt for liv og menneskeverd fortsatt skal prege vårt samfunn. Med den posisjonen rettigheten har allerede i dag, burde det være mulig å bli enige om også å nedfelle retten i Grunnloven. Den mest grunnleggende av alle rettigheter burde virkelig også ha en naturlig og selvsagt plass i Grunnloven, som den har det i FNs barnekonvensjon og i menneskerettighetserklæringen.

Spørsmålet vi i Stortinget i dag skal ta stilling til, er: Skal dette være en kamp hvor hvert menneske står alene, eller skal vi som samfunn ta det kollektive ansvaret og sette den store overskriften, hvor vi verner livet ved å lovfeste retten til liv i vår grunnlov?

Laila Dåvøy (KrF) [12:34:49]: Slik jeg ser det, har det vel aldri tidligere vært så avgjørende og så viktig å grunnlovfeste retten til liv som akkurat nå. Vi er inne i en tid med en nærmest eksplosiv utvikling, der mange spirende liv, både i Norge og i resten av verden, om kort tid – og faktisk også nå, iallfall en del steder – vil kunne bli gjenstand for både forskning og sortering.

La meg først påpeke noen utviklingstrekk som tilsier at retten til liv er en høyaktuell problemstilling, fordi grenser flyttes hele tiden. Enkeltpersoner tar i stadig større grad det valg å ta bort et barn i mors liv. Dersom grenser flyttes hele tiden, også i vårt land, er det fare for menneskeverdet, og at retten til liv går tapt. Etter min mening er det det. Et grunnlovsforslag vil for meg være som en generell formålsparagraf. Den vil kanskje hindre ytterligere vanskelige grenseforskyvninger i framtiden. Kanskje vil den være med på at man fra myndighetenes side tar en debatt om menneskeverd og retten til liv før man fremmer nye, vanskelige lovforslag. Noen eksempler: Vi har hatt en debatt i Norge om man burde utvide lov om svangerskapsavbrudd fra 12 til 16 uker. Det fikk heldigvis ikke flertall. I Spania har man en abortklinikk der man aborterer fostre som er levedyktige. I Sverige har sosialministeren i disse dager sagt at han vil komme med et forslag om at alle kvinner kan komme til Sverige og foreta svangerskapsavbrudd innenfor 18-ukersgrensen, uten prøving.

Det kanskje mest aktuelle i vårt land i dag, er bioteknologiloven, som mange har vært inne på. Den går, slik jeg ser det, på menneskeverdet løs. Den gjør også at mange spirende liv ikke får rett til å leve. Jeg tenker da på den sorteringen som man har foreslått ut fra en ny metode – preimplantasjonsmetodikken – der man vil sortere bort en del fostre som er bærere av sykdom. Man vil også fastslå vevstype for å lage barn i den hensikt at barnet skal være donor til syke søsken. Så vil man gå til det skritt å forske på overtallige befruktede egg. Grenser tøyes altså hele veien. Og grensene for hvordan vi mennesker vurderer hvilke liv som er verd å leve, tøyes. Det er faktisk en realitet i dagens Norge.

Slik jeg ser det, kan ikke menneskeverd graderes – ikke ut fra fosterets alder, ikke ut fra fosterets egenskaper og ikke ut fra fosterets sykdom.

Jeg taler mye om det lille barnet i mors liv i dag. Jeg synes kanskje at noe av den vanskeligste problemstillingen er at det er få som taler det lille spirende livs sak i vårt land – eller, for den del, i mange andre land. Og hvem skal tale fosterets sak om ikke vi politikere, som er satt til å forvalte lovverket, skal gjøre det? Slik jeg ser det, er et spirende liv et hele. Det lille befruktede egget har, uavhengig av om det er en uke, to uker, 40 uker eller for den del to år eller sånn som jeg står her, akkurat det samme biologiske innhold. Ingenting er trukket ifra, ingenting behøver å legges til. Derfor ser jeg det slik at retten til liv må bli en realitet alt fra unnfangelsen. Det er iallfall det jeg og mange av de andre som har tatt ordet her i dag, prøver: å tale det lille spirende livs sak.

Så har også noen vært inne på den andre siden, nemlig retten til å få lov å leve. Selv om man er over 80 år og kanskje får hjerteinfarkt eller hjertestans, skal man også få en verdig behandling om mulig.

Det er en viktig debatt. Jeg er stolt av å kunne stå her i dag, stolt av å være medlem i et parti som gang på gang reiser denne problemstillingen. Men jeg synes at vårt – og også mitt – parti skal ta imot de gode invitasjonene som flere har kommet med fra denne talerstol. Kanskje skal man se på dette i en større bredde. Man er kanskje litt uenig i formuleringene i forslaget. Kanskje er man også litt uenig i formuleringene til vedtak. Det er synd at disse reaksjonene kom så sent, men vi tar det med oss, og jobber veldig gjerne med andre i denne sal til neste gang vi skal fremme et nytt forslag.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:40:43]: Først vil jeg gi uttrykk for glede over at denne debatten blir ført med en slik seriøsitet, og at innstillingen i så stor grad preges av respekt for den saken som vi behandler.

Som mennesker har vi en egenverdi i kraft av å være menneske. Ingen av oss gjør oss fortjent til denne. Den mener jeg er gitt oss. Med mitt syn på mennesket, på samfunnet og på naturen er dette perspektivet helt grunnleggende. Dagens grunnlovsforslag berører da slik den mest fundamentale rettighet: retten til liv. Alle andre rettigheter avhenger av denne. Kanskje det er nettopp dette perspektivet, det at vi snakker om den mest grunnleggende rettighet, som gjør denne debatten så viktig, men også så vanskelig.

Representanten Foss tok i sitt innlegg opp om retten til liv trenger ytterligere grunnlovsstøtte. Mitt svar på hans utfordring er et klingende ja! Vi ser jo at menneskelivet utsettes for et voksende kommersielt press. Som lovgiver mener jeg at vi ikke kan la disse markedskreftene være de styrende krefter på disse grunnleggende områdene. Retten til liv understreker mangfoldet, ulikheten, blant oss mennesker. Markedskreftene må ikke få lov til å være de rådende i forhold til å sette et idealbilde og en ensretting. Tanken om menneskeverdet og retten til liv er det beste vernet mot dette.

Dagens forslag dreier seg om retten til liv i alle livets faser, for det er det samme individ som fra befruktningen av vokser, utvikler seg, blir født og til slutt dør. I alle livets faser må vi bli møtt med respekt og verdighet, og da trengs det mer godhet og nestekjærlighet, og mindre råskap. Dette er krevende, men livet kan ikke kreve mindre av oss.

I debatten har det blitt hevdet at menneskerettigheter, menneskeverd og respekt for livet skal ses i forhold til de konkrete saker som vi har til behandling. Ja, det skulle bare mangle om ikke menneskeverdet, menneskerettigheter og respekt for livet skal ses og veies i hver eneste konkrete sak! Men med en lovfestet rett i Grunnloven ville vi også med tydelighet vise vårt syn på mennesket.

Som politiker er jeg verdiorientert og ikke systemorientert. Jeg er derfor opptatt av at det ikke må skje noen instrumentalisering av mennesket, da jeg finner en slik tankegang problematisk i forhold til selve menneskeverdet. Med dagens rivende utvikling innen bioteknologi mener jeg det er nødvendig å drøfte, stoppe opp og reflektere litt over menneskets stilling. Som ung politiker håper jeg at vi ikke bare kan se mulighetene innen bioteknologi, men også ta inn over oss den skjøre linjen som er mellom etikk og teknikk. Med en sterkere betoning av retten til liv vil selve livet stå sterkere i møte med teknologien.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.