Saera Khan (A) [12:55:44]: Kjære statsråd! Vi som er norske kvinner, er privilegerte på mange måter. Vi har klart det mange av verdens kvinner drømmer om. I internasjonal målestokk peker Norge seg ut som et av verdens mest vellykkede land når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn. Vi er helt enestående, og det er kjent at mange misunner oss – på en positiv måte.

Norske kvinner har muligheten til å kombinere karriere og familie. Vi har invadert høyskolene og universitetene. Vi deltar i arbeidslivet, på lik linje med menn, selv om vi får barn. Vi har fått far til å ta permisjon og å passe på ungene våre. Vi engasjerer oss i politikken. Nå vil vi også ha styreverv i næringslivet.

Parallelt med denne utviklingen har Norge imidlertid utviklet seg til å bli et multikulturelt samfunn. Vi har alltid vært flerkulturelle til en viss grad, men ikke med den kompleksiteten som vi har nå. Det har gjort Norge mer spennende og mer fargerikt, men – vil jeg også tørre si – noe problematisk på mange områder.

Det multikulturelle samfunnet er ikke en klisjé eller en drøm. Det er en realitet, som er kommet for å bli. I den moderne, globaliserte verden er migrasjon naturlig, og jeg vil understreke at mange i det politiske miljøet ennå ikke har skjønt det. Interessant nok er det i dag naturlig at et menneske kan bli født i land a, vokse opp i land b – fordi mamma og pappa jobber der som misjonærer eller som ambassadører – gå på skole i land c, møte en kjæreste i land d, studere i land f og slå seg til ro og jobbe et helt annet sted, i land g. Kanskje går man tilbake til sine røtter, for å tilbringe alderdommen i en hytte i land h. Dette er utrolig, men slik har den individualistiske, ultramoderne og mobile verden vi lever i nå, blitt. Derfor har vi kristne, muslimer, ateister og humanetikere i samme bakgård og i samme skolegård. Derfor møter direktørens datter arbeiderens sønn – fra alle mulige verdenskanter.

Dette betyr at integrering og inkludering av mennesker med ulike verdier er et av de viktigste spørsmålene vi står overfor i moderne tid.

Feminismen anno 2007 har endret seg og har vist seg å være mer sammensatt. Dette må vi ikke glemme. Det er et paradoks at det i det likestilte Norge, hvor vi snakker høyt om fri abort, som om det er en selvfølge, hvor vi går i 8. mars-tog for å få flere kvinnelige samfunnsledere og for å få flere kvinnelige styremedlemmer i næringslivet, hvor vi ansvarliggjør far, og hvor vi til og med har kommet så langt at vi bruker feminine hersketeknikker når vi debatterer mot menn, har gått oss hus forbi at det eksisterer kvinner i dag som har bodd her i over 35 år, som er analfabeter. De kan ikke lese og skrive på sitt eget morsmål, og kan derfor ikke et eneste ord norsk. Skal noen i et moderne land ha rett til å være analfabeter? Skal norske barn som er brune i huden, og som har et annet navn, få lov til å vokse opp i det moderne Norge, med en mor og en far som ikke kan lese og skrive, med en mor som ikke har anledning til, eller ikke er i stand til, å stille opp på foreldremøtene?

Legene som har møtt kvinner med innvandrerbakgrunn i helseapparatet, bekrefter at disse kvinnenes hovedproblem ikke er fysiske sykdommer, men en livssituasjon preget av isolasjon og manglende selvstendighet. Mange av dem kan ikke gå til legen uten å ha med seg sin egen bror, sin egen far, sin egen mann eller sin egen sønn. For oss, som er likestilte kvinner i Norge, er det en helt rar tanke.

Mange av disse kvinnene har også av sin egen ektefelle blitt hindret i å lære norsk. Andre har dessverre altfor lenge stått i kø på norskopplæringssentrene. I Oslo står bortimot tusen kvinner på venteliste for å lære seg norsk.

Minoritetskvinner er sterkt underrepresentert og fraværende i norsk arbeidsliv. Som en tragisk følge av dette vil de i framtiden bli morgendagens fattige – som permanente hjemmeværende sosialklienter og minstepensjonister på sikt – hvis vi som politikere ikke tar et ansvarlig krafttak og møter disse utfordringene med seriøsitet.

Det er ingen tvil om at det trengs en massiv bevisstgjøring i disse kvinnemiljøene om at det er i deres egen interesse å oppnå økonomisk selvstendighet – med tanke på deres alderdom, personlig utvikling og oppdragelse av barn. Jeg er – kjære statsråd og kjære president – veldig, veldig optimistisk, for i Norge har vi hatt en historisk tradisjon for at sysselsetting er en prioritert politisk målsetting. Og nettopp fordi vi har en sosialdemokratisk regjering og en statsråd på dette feltet som alltid har vært veldig opptatt av minoritetskvinner, har jeg sterk tro på at vi kan få gjort noe med dette.

Ikke bare er den offentlige fattigdommen feminisert, men den har en klar etnisk dimensjon. La oss si at vi i Norge hadde en kommune hvor 75 pst. av barna vokste opp i sosialhjelpsavhengige familier, hvor 80 pst. av barna var skoletapere når de begynte på skolen fordi de ikke kunne norsk, og hvor alle mødrene var analfabeter. Da er jeg sikker på at det fra denne talerstolen hadde kommet forslag om en handlingsplan for å løfte opp denne kommunen. Men når disse forskjellene er mellom minoritet og majoritet, gjør vi ikke så mye med det.

Humanisme, kvinnefrigjøring og likhetstankegang har vært grunnleggende i Norge. Vi har minoritetsmiljøer i Norge i dag hvor ekstreme, reaksjonære og tradisjonalistiske holdninger finnes. Ja, det er dessverre slik at på Holmlia i Oslo, på Furuset i Oslo og på Grønland og Tøyen i Oslo finnes det ærestenkning, kastesystemer og kvinneundertrykking. Vi har hørt om det lenge. Tvangsekteskap, vold i hjemmene, æresdrap og omskjæring av kvinner eksisterer i det nye Norge – utrolig nok. Enkeltskjebnene har kommet fram, og de har kommet fram fordi de unge, modige minoritetskvinnene har tatt opp kampen mot disse ondskapsfulle ukulturene.

Det evige dilemmaet i den politiske integreringsdebatten er at av redsel for ikke å være politisk korrekt når det gjelder rasisme, har mange oppegående og fornuftige mennesker – i det politiske miljøet, i mediemiljøene – stilltiende akseptert at minoritetskvinners rettigheter har blitt krenket. Resultatet har blitt at vi har sviktet barna, og vi har sviktet kvinnene.

Vi var veldig flinke til å ta avstand fra steining av Amina Lawal i Nigeria da Amnesty International bad om underskriftskampanjer. Hvorfor er det så vanskelig for oss å snakke om de kvinnene med én gang de har landet på Gardermoen? Er det fordi vi er redde for å bli stemplet som «verdisnillister», eller er det fordi vi er redde for å bli stemplet som – for å bruke det kontroversielle ordet – rasister?

Vi kan ikke legitimere slike brutale overgrep. Det er et samfunnsproblem som angår oss alle. Vi kan ikke lukke debatten. På 1970-tallet ville norske kvinner ha vold i hjemmene på dagsordenen. Vi snakket politisk og personlig om å få krisesentrene på plass. Da var det ingen minoritetskvinner i Norge. Vi fikk krisesentrene på plass fordi vi gikk i tog, og de norske mennene støttet oss i den kampen. La oss ta fram den parolen igjen – for minoritetskvinnenes skyld.

Vi må vise kompromissløshet overfor vold. Det er dessverre et faktum at noen etniske grupperinger er uforholdsmessig tungt representert i tilknytning til husbråk, vold i hjemmene og krisesentrene. Disse kvinnene blir utsatt for beinhard justis for å bevare familiens ære. Det er sterke signaler om at gruppenes undertrykking ikke nødvendigvis er religiøst fundert, men kulturelt fundert. Det betyr at sosial og kulturell bakgrunn faktisk kan være en årsak til undertrykking. Det kollektive i det kulturelle må også straffes, selv når vi skal ta disse tradisjonene ved roten.

Jeg lurer på hva slags tanker statsråden har omkring disse problemstillingene. Jeg vet at vi snakker om norskopplæring. Jeg vet at vi snakker om å møte imamer og om å møte foreldregenerasjonen. Men hvordan vil man konkret møte disse utfordringene – når to verdisyn møtes og er veldig, veldig forskjellige? For vi har likhetstenkning, kvinnefrigjøring og humanisme på den ene siden, og gamle, konservative og forstokkede verdier på den andre siden. Hvordan skal vi møte det med ydmykhet og kjærlighet, og ikke med mistenkelighet og skepsis, for å hjelpe disse kvinnene ut av uføret?

– Takk for oppmerksomheten!

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Karita Bekkemellem [13:05:52]:Først vil jeg takke representanten Saera Khan for at hun tar opp et særdeles aktuelt tema, og også fordi hun holdt et innlegg nå som var svært tankevekkende for oss alle.

Mitt første utgangspunkt for denne debatten er at Norge i dag er et flerkulturelt samfunn. Det er noe vi alle stiller oss positive til. «Norsk» likestilling skal favne kvinner og menn fra ulike kulturer og med ulik historisk tilknytning til den tradisjonelle likestillingskampen vi har ført i Norge gjennom mange, mange år. Det er heller ikke slik at Norge eier likestillingen. Likestilling mellom kvinner og menn er et felles internasjonalt prosjekt som bygger på at kvinner og menn skal få like muligheter og like rettigheter i alle samfunn.

Mitt andre utgangspunkt for denne debatten er at vi ikke må være redde for å trekke opp noen absolutte grenser for hva vi aksepterer – av frykt for å støte noen grupper i Norge.

Vi aksepterer ikke vold. Vi aksepterer ikke et samfunn der kvinner føler at de må velge å være hjemme. Vi aksepterer heller ikke et samfunn der unge gutter gis større frihet enn unge jenter. Vi aksepter ikke et samfunn der denne debatten kreves holdt internt, og vi aksepterer ikke et samfunn der menn legger premissene for kvinners deltagelse. Dette er universelle verdier vi aldri må la være å forsvare. Undertrykkende mekanismer kan forklares, men de må aldri forsvares. Vi skal si fra enten undertrykkeren forsvarer sin holdning med utgangspunkt i Bibelen eller med utgangspunkt i Koranen. Religion undertrykker ikke. Det er mennesker som undertrykker.

Vi har utfordringer samtidig som vi også ser klare positive trekk, som interpellanten var inne på. Vi ser helt klart at kvinner som trenger arbeidserfaring, er hjemme, og at barn som trenger språkstimulering, ikke er i barnehagen. Vi må også erkjenne at kontantstøtten virker negativt og hindrer at vi får på plass den integreringen som vil være viktig. Dette bør både tilhengere og motstandere av kontantstøtten ta alvorlig. Men vi ser også hvordan etterkommere av ikke-vestlige innvandrere nå ligger over gjennomsnittet blant dem mellom 19 og 24 år som faktisk tar høyere utdanning i vårt land. Vi vet at kvinnene her er meget godt representert.

Den debatten representanten Khan har tatt initiativet til, er ikke alltid like enkel. Vi opplever mange dilemmaer, og jeg tror at det som det pekes på her, er mye av kjernen til det vi sliter med i hele innvandringsdebatten – ikke kun i Norge, men i hele Europa, som vi også har sett ganske klare eksempler på i bl.a. Danmark.

Jeg har lyst til å peke på to helt klare forhold som på en måte viser en del av de dilemmaene vi står overfor. Vi har flere ganger i Norge hatt en diskusjon om religiøse hodeplagg og hvorvidt dette er uttrykk for undertrykking, eller om det er uttrykk for religionsfrihet. Er det f.eks. undertrykkende om en kvinne bærer hijab? Jeg mener at det ikke er det. Debatten de siste dagene har gått på om det er mulig å selge klær iført hijab. Dersom kvinner på bakgrunn av sosialt press kler seg slik at vi ikke engang kan se ansiktene deres, ja, da har vi passert en grense for hva jeg synes er akseptabelt i et likestilt samfunn. Det er ikke sikkert at forbud er veien å gå, men jeg ønsker ikke et samfunn der kvinner er så tildekket at det åpenbart legger klare begrensninger på deres sosiale liv.

Så til et annet dilemma: tvangsekteskap. Alle her er veldig klart for at vi skal forby tvangsekteskap. Mange vil i tillegg si at arrangerte ekteskap er et kulturelt fenomen vi som samfunn skal akseptere, dersom de unge selv aksepterer det. Men har vi vært villige til å ta denne debatten på den måten vi kanskje burde? Hvor mange tvangsekteskap forsvares med at det var et arrangert ekteskap? Hvor mye press utsettes en jente eller en gutt for i retning av å gifte seg med den familien ønsker? Dersom en ung gutt eller en ung jente opplever et sterkt press for å bryte med en kjæreste man ønsker å dele livet med, snakker vi etter min mening om en sosial tvang som ikke er akseptabel – selv om det utad framstår som om dette er et arrangert ekteskap. Debatten om den tvangen som ligger i mange av de såkalte arrangerte ekteskapene, må vi ta, og den angår oss alle sammen.

Også innenfor dette området ser vi at det er en del ting som det er politisk korrekt å omtale. Men jeg stiller spørsmålet hvorvidt vi faktisk er modige nok til å gå inn og utfordre en del av de begrepene vi er flittige til å bruke som et forsvar for at en undertrykking – kanskje – fortsatt får lov til å foregå.

Det å holde en kvinne utenfor norsk språk og norsk samfunnsliv styrker mannens makt og innflytelse over familien og over økonomien i familien. Vi vet at manglende økonomisk uavhengighet er et av de største hindrene mot likestilling av kvinner. Derfor er språkforståelse og tilknytning til arbeidslivet de mest sentrale virkemidlene for nettopp å kunne gi svar på det interpellanten spør om.

Vi er nødt til å fremme likestilling blant kvinner fra språklige, etniske og kulturelle minoriteter. Jeg tror selv at det er ett svar som vil vise seg å være riktig. Det er å gi de unge jentene utdanning, en lang utdanning, som gjør at de får mulighet til å stå imot en del av motstanden de opplever, og som kulturen er et uttrykk for. På den måten får de også et grunnlag for å starte et eget liv med en økonomisk trygghet som gjør at båndene til familien ikke vil være så sterkt til stede. Gjennom deltakelse i arbeidslivet vet vi at det blir oppnådd en kulturforståelse, at en får språkkunnskaper, at en får kjennskap til rettigheter og plikter, og at nettverk etableres.

Arbeidslivstilknytning gir en økonomisk uavhengighet, en selvbestemmelse og, om nødvendig, en nøkkel til frihet for kvinner som lever i voldelige relasjoner, under trusler om tvangsekteskap eller annen æresrelatert vold.

Vi må også se innvandrerkvinner som en klar og sterk ressurs for vårt samfunn. Vi må i langt større grad bruke kompetansen i verdiskapingen. Og integrering av innvandrerkvinner betyr også integrering av barna deres.

Minoritetsspråklige barns deltakelse i barnehage bidrar til at mødrene blir kjent med det norske samfunnet gjennom kontakten med andre foreldre og barnehageansatte. Vi er kjent med at det i 2006 ble satt i gang et forsøksprosjekt i Oslo med tilbud om gratis kjernetid til alle 4- og 5-åringer i bydel Stovner i Oslo. Dette tiltaket legger vekt på å rekruttere barn som ikke hadde barnehageplass fra før. I tillegg drives det en oppfølging av de foresatte med minoritetsbakgrunn for at også de skal kunne sikres norskkunnskaper. I løpet av året skal ordningen utvides til å omfatte alle 4- og 5-åringer også i bydelene Groruddalen og Søndre Nordstrand i Oslo.

Regjeringen har besluttet at det skal utarbeides nye handlingsplaner mot tvangsekteskap, så vel som mot kjønnslemlestelse og annen æresrelatert vold. Planene skal omfatte forebyggende tiltak, kompetanseheving, bistand ved behov og ettervern, og vil særlig ha fokus på det offentlige tjenestetilbudets rolle i det forebyggende arbeidet.

Det norske samfunnet bygger på likestilling og likeverd mellom kjønnene. Minoritetsetniske kvinner har det samme krav på å få oppfylt sine rettigheter og utnyttet sine muligheter og talenter som andre norske kvinner. Det er et viktig budskap til alle kvinner i Norge.

Saera Khan (A) [13:16:03]: Jeg takker statsråden for et veldig informativt og kunnskapsrikt innlegg! Det er veldig sjelden vi i den tabloide debatten om integrering får gått i dybden på ting. Noe av min frustrasjon har vært at vi alltid diskuterer disse temaene hver gang noen blir bortført, hver gang noen blir tvangsgiftet eller drept. Derfor er jeg glad for at vi kan ha en grundig debatt om dette i stortingssalen, hvor vi faktisk kan ta ansvar og gjøre noe med de krevende utfordringene.

Jeg setter veldig pris på det statsråden kommer med. Jeg har et konkret spørsmål først. Det går på krisesentrene. Vi vet at krisesentrene f.eks. i Oslo, i Bærum, til og med i Hol, er overfylt av kvinner med minoritetsbakgrunn. Det betyr nødvendigvis ikke at det er sånn at Ali slår mer enn Ola. Men vi vet at minoritetskvinner ikke har nettverk. Vi vet at for veldig mange minoritetskvinner er det en skam å forlate sin mann fordi skilsmisse er tabu, mens for oss som er norske kvinner, er det skam å bli hos en mann hvis han denger deg. Spørsmålet mitt er: Vet statsråden om krisesentrene har et godt nok tilbud som møter disse kvinnene med kompetanse – på kultur, på annerledeshet, på språk og på kapasitet? Og: Hva kan gjøres bedre der?

Jeg har et spørsmål til: Jeg synes det er veldig interessant det statsråden trekker opp her, i forhold til gråsonen mellom tvangsekteskap og arrangert ekteskap. Tvang er fysisk tvang – gift dere nå og bli bortført – og det er lett å definere. Men går du inn i et arrangert ekteskap fordi du vil tilfredsstille dine foreldres eller din families eller andres behov, mener jeg det er psykisk tvang. Hvordan vil statsråden komme i dialog med minoritetsungdom født og oppvokst i Norge for å få klarhet i den gråsonen, for å definere hva et tvangsekteskap er, og hva et arrangert ekteskap er? Og: Hvor mange arrangerte ekteskap er tvangsekteskap?

Jeg har også et tredje spørsmål: Min partikollega Arild Stokkan-Grande, som er innvandringspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet på Stortinget, gikk ut med et veldig inspirerende og spennende utspill: et mannsrolleutvalg rettet mot minoritetsmiljøene. Vi har hatt et mannsrolleutvalg i Norge før – ledet av Jens Stoltenberg – som faktisk skapte mye debatt, og det skjedde ganske mye på den likestillingspolitiske fronten etter det. Jeg vet at statsråden er veldig fornøyd med det som skjedde da. Har statsråden noen tro på at et mannsrolleutvalg rettet mot menn med minoritetsbakgrunn kan være spennende og kreativt? Vil statsråden involvere seg i det? Hvilke parter i minoritetsmiljøene vil statsråden snakke med?

I debatten gir vi imamene mye plass og veldig mye makt. Men er det egentlig de som har noe å si? Er det sånn at når Fatima skal tvangsgiftes, ringer mamma imamen? Jeg tror ikke det. Jeg tror hun ringer bestemor i Pakistan og ber henne finne ti ektemannkandidater og godkjenne en av dem. Hvorfor gir vi de religiøse lederne så mye makt? Skal vi kanskje heller satse på foreldregenerasjonen? Hvor mye makt skal vi gi til hver av de berørte partene, og hvordan skal vi få dem til å snakke sammen?

Statsråd Karita Bekkemellem [13:19:41]: Jeg skal prøve å gå direkte på de spørsmålene jeg fikk – for det første situasjonen knyttet til krisesentrene. Det er helt riktig som representanten sier, at innvandrerkvinner faktisk er i overtall i de krisesentrene vi har rundt i landet i dag. Vi ser at det er et veldig klart behov for å forbedre hele tilbudet innenfor krisesentrene. Én ting er det tilbudet en faktisk får når en har kommet på et krisesenter, med mer faglig hjelp, bistand, veiledning – men vi ser veldig klart at mange har behov for langt bedre ettervern enn det en får når en slipper ut av krisesenteret. Regjeringen jobber for å få en lovfesting på plass. Det vil være viktig hvis vi skal nå ut med et likeverdig tilbud over hele landet.

Men jeg tror at vi må erkjenne – og se historisk tilbake på – hva krisesenter-bevegelsen har vært. Her har det vært mange flotte, dyktige kvinner rundt omkring i hele landet som har engasjert seg frivillig for å gi et tilbud som det offentlige ikke har klart å gi på en god nok måte. Derfor er det viktig for Regjeringen at vi nå klarer å ta høyde for, og tilrettelegge for, et kvalitativt langt bedre tilbud enn det vi faktisk har klart.

Når det gjelder gråsoneproblematikk, om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, er det helt klart krevende og vanskelige debatter. Det er mange historier som forteller nettopp det representanten var inne på – at mange blir utsatt for et mangeårig psykisk press som gjør at de ikke har motstand nok til å si at dette ekteskapet er for meg ikke et arrangert ekteskap, men faktisk et tvangsekteskap. Vi kommer igjen inn på de dilemmaene vi står overfor i hele integreringsdebatten vår: Hvordan klarer vi å nå ut med god informasjon? Jeg har òg lyst til å si at det er vel kanskje også sånn at likhetstankegangen som er gjeldende i norsk politikk på dette området, gjør at vi ikke i stor nok grad tør å gå inn og pirke borti den enkeltes individuelle frihet. Jeg tror vi er nødt til å gjøre det. Vi er nødt til å ha en regjering som er uredd i forhold til tiltakene sine hvis vi skal kunne gi klare svar på det som representanten tar opp i sitt innlegg.

Helt til slutt, veldig kort: I forhold til menn og likestilling i innvandrermiljøene har Regjeringen besluttet, som første land i verden, å legge fram en egen omfattende stortingsmelding om menn og likestilling – det er ut fra en erkjennelse av at det etter Mannsrolleutvalget til Jens Stoltenberg for 20 år siden har skjedd enormt mye. Vi ser også at vi på dette feltet har store utfordringer i forhold til gutter som er innvandrere.

Espen Johnsen (A) [13:23:14]: Lat meg først få rose interpellanten for at ho har teke opp denne viktige saka. Lat meg deretter få seie at eg ser fram til ei god og spennande stortingsmelding om menn og likestilling, som òg skal ta for seg dei tema som blir fremma i denne debatten.

Likestilling handlar om like rettar, og likestilling handlar om like moglegheiter. Det gjeld anten vi har den eine eller den andre kulturelle eller etniske bakgrunnen, anten vi har det eine eller det andre kjønnet, og anten vi er unge eller gamle.

Styrken ved gode velferdssamfunn, og styrken ved sterke demokrati, er at vi ser verdien av at alle har like moglegheiter, at vi greier å involvere alle, la alle sleppe til, og la alle bidra.

I Noreg synest eg vi har kome ganske langt. Vi er ganske gode, men vi er ikkje gode nok. Vi har ein lengre veg å gå – interpellanten har vist mange gode eksempel på det – anten det er innafor politikken, innafor næringslivet eller innafor andre samfunnsområde. Kvinner i dag er ikkje godt nok representerte. Det er for mange menn som er for redde for sine eigne posisjonar, sine eigne plassar, og som ikkje slepp til kvinner slik vi burde gjere.

Det gjeld òg i forhold til omsorga for barn. Der må mannfolk, fedrar, ta større ansvar, men dei må òg få lov til å ta ansvar. Ein del mødrer må rett og slett sleppe fedrane meir til – gje mannen moglegheit til å vere far. Det vil vere bra for mange fedrar, det vil vere bra for mange barn, og det vil ikkje minst vere ein føresetnad for å kunne kome vidare i likestillingsarbeidet, òg på andre område, t.d. i forhold til tilknyting til arbeidslivet og moglegheita for å kunne vere økonomisk sjølvstendig og uavhengig. Vi har verkemiddel som er avgjerande for å greie dette, og som vi må byggje vidare ut.

I skule- og studiesamanheng meiner eg at vi i mange tilfelle ser veldig positive og gode trendar, der jenter med minoritetsbakgrunn ikkje står tilbake for andre grupper elever og studentar på nokon som helst måte, snarare tvert imot. Det vil gje god effekt for deltaking i arbeids- og samfunnslivet i neste omgang.

Noko som ein aldri kan ha nok fokusering på, er språk. Det å beherske språket er heilt essensielt for å kunne delta i arbeidslivet og samfunnslivet elles.

Introduksjonsprogrammet, som den individuelle retten det er, er svært viktig for at minoritetsspråklege – anten det er kvinner eller menn – skal bli utrusta til å delta i arbeidslivet.

Det handlar om språk først og fremst, men det handlar ikkje minst òg om samfunns- og kulturforståing, det handlar om rettar og plikter, og det handlar om nettverk og sosiale fellesskap – verdiar som interpellanten òg var veldig oppteken av i sitt innlegg. For at introduksjonsprogrammet skal bli endå betre, treng vi å jobbe endå meir med ulike tiltak for den enkelte etter at programmet er gjennomført.

Eit anna eksempel på viktige ordningar for meir og betre integrering og likestilling er gratis kjernetid i barnehagen. Det å kome tidleg i barnehagen er viktig for minoritetsspråklege barn – for deira barndom og for deira deltaking i samfunnet i vaksen alder. Men det er òg viktig for foreldra, og kanskje ikkje minst for kvinnene. For barnehagen er òg ein plass for sosiale nettverk, for kontakt med andre småbarnsforeldre og tilsette i barnehagane. Barnehagen gjev begge foreldra, både mor og far, moglegheit for yrkesdeltaking.

Eit siste poeng er kultur. Deltaking og involvering, som kultur og frivilligheit skapar, må bli ein endå viktigare innfallsport for kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn.

Vi skal gjennomføre eit kulturelt mangfaldsår neste år. Der må vi ha som ambisjon at vi verkeleg får kvinnene i tale – gjennom eit mangfald av uttrykk. Det er ikkje minst viktig for kulturfeltet i seg sjølv. Og så må vi fortsetje med å styrkje og byggje ut ulike ordningar som rekrutterer og inkluderer unge jenter med minoritetsbakgrunn innafor ulike kulturuttrykk, innafor frivillig medverknad og innafor idretten.

Dette var nokre eksempel på ordningar som eg meiner vi må satse meir på, og som bidreg til at minoritetskvinner kan delta på lik line med norske kvinner.

I tillegg er det, etter mi oppfatning, eksempel på område som Framstegspartiet ikkje er oppteke av, ikkje bryr seg om og ikkje prioriterer, fordi det her, som elles, blir mykje prat og lite handling. Framstegspartiet prioriterer vekk dei verkemidla som gjer at vi kan kome vidare, både i integreringsarbeidet og i likestillingsarbeidet. Vi andre må prioritere det opp og fram.

Det finst fleire tiltak, og andre tiltak. Dei som eg har vore oppteken av her, meiner eg er nokre av dei som er viktige for likestillingsarbeidet, og for at kvinner, anten dei har minoritetsbakgrunn eller ikkje, skal kunne stille likt med menn. Det fortener kvinner i vårt land. Anten dei har det eine eller det andre kulturelle opphavet og bakgrunnen, anten dei kjem frå den eine eller den andre delen av landet, er det ei plikt vi har som samfunn at vi greier å likestille alle, same kven det måtte vere.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:28:35]: Representanten Saera Khan skal ha ros fordi hun tar opp denne problemstillingen. Det er i høyeste grad en relevant og viktig problemstilling som man må komme videre med, og så langt har Fremskrittspartiet dessverre vært det eneste partiet som har pekt i riktig retning for å gjøre noe med det.

Det vi snakker om her, er i bunn og grunn problemer knyttet til kulturelle holdninger, som deler av innvandrermiljøet har tatt med seg fra gamlelandet, og som ikke uten videre forsvinner fordi om man bosetter seg i Norge. Tvert imot tar man dem med seg videre og fortsetter å praktisere holdningene uten at man får kommet dem til livs – altså en negativ del av innvandrerkulturen.

Det som egentlig har vært problemstillingen her, er jo at man i møte med de – jeg holdt på å si – problematiske sidene ved den kulturen deler av innvandrermiljøet har valgt å beholde, av redsel for å stigmatisere ikke har tort å løfte problemstillingene høyt nok opp. Det har ikke minst feministene på venstresiden helt klart uttrykt når de gjerne vil bruke lovverket for å kvotere kvinner inn i styrerommene, men de er tause når det kommer til forslag som effektiv bruk av lovverket for å stoppe tvangsekteskap og effektiv bruk av lovverket for å stoppe kjønnslemlestelse.

Den flerkulturelle ideologien, kulturrelativistisk tankegang i møte med andre kulturer, er det som egentlig har vært den store bøygen her og den store «stopperen» for å få på plass gode løsninger. Jeg aner i dag, både fra statsråden og ikke minst fra representanten Khan, en stor vilje til kanskje å se den problemstillingen, at man har vært for tilbakeholden av redsel for å stigmatisere. Det er jo akkurat det Fremskrittspartiet har sagt i flere tiår, nemlig at vi i Norge har visse verdier, visse helt grunnleggende rettigheter som skal gjelde for alle. Enten vi snakker om demokrati, frihet, toleranse, likeverd eller likestilling, skal det gjelde for alle. Vi har ikke noen kulturrelativistiske tanker i møte med andre kulturer. Mennesker som kommer fra andre kulturer og bosetter seg i Norge, må vær så god tilpasse seg de norske verdiene, de vestlige verdiene som vårt samfunn er fundamentert på. Da er likestilling en viktig del av dette.

Regjeringen har kanskje tvert imot med sitt såkalte dialogarbeid vært med på å holde igjen, fortette og gjøre de holdningene enda sterkere. Når man velger å gå i dialog, løfte frem religiøse ledere, imamer, som representanter for innvandrermiljøet, løfter man frem de personene som kanskje i sterkest grad står for reaksjonære, konservative holdninger. Den dialogen har vært feil. Man har valgt å løfte opp og frem religiøse ledere på en måte som har hemmet frigjøringen av innvandrerkvinner. Det er også noe skiftende regjeringer bør ta med seg. Det handler altså om å ha noen absolutte krav når man velger å bo i Norge – krav til verdier som vi alle skal akseptere, og som vi alle bør bygge våre liv på.

Men så er det kanskje slik at det jeg kaller for kulturelle barrierer, er et unødvendig hinder i mange sammenhenger. Nå viser jeg til den hijabdebatten, som statsråden trakk frem. Det at man har å gjøre med en arbeidsgiver som ikke ønsker at arbeidstaker skal bruke hijab, er problematisk i seg selv. Når man med lov og tvang skal tvinge en arbeidsgiver til å akseptere hijab, gjør man det også vanskeligere for andre kvinner med muslimsk bakgrunn å komme inn i arbeidslivet, fordi arbeidsgivere som kanskje ikke ønsker ansatte som bruker hijab, heller vil la være å ansette dem.

Dessverre tror jeg at man også der er på feil vei, men det handler altså om å ha klare normer og klare regler – og formidle det klart, slik Fremskrittspartiet har gjort i flere tiår.

Ågot Valle (SV) [13:34:13]: Også jeg vil takke interpellanten som tar opp noen utrolig viktige spørsmål, som jeg skulle ønske at vi hadde hatt mye lengre tid til å diskutere. Jeg vil også takke statsråden for veldig innsiktsfulle og inspirerende svar.

Statsråden poengterer at Norge er et flerkulturelt land. Ja, vi er det. Det betyr at vi har mange identiteter og mange historier her i landet. Mange av de historiene handler om den trippelundertrykking minoritetskvinnene er utsatt for: først som kvinne i det norske samfunnet, dernest som minoritet og så som kvinne i miljø med sterke patriarkalske strukturer, som Saera Khan beskrev på en veldig god måte. Det er jo nettopp dette Fremskrittspartiet ikke ser. De ser ikke at det er snakk om en trippelundertrykking av kvinnene. De snakker bare om kultur som svar på de utfordringene vi står overfor, og kommer derfor med enkle svar. Jeg tviler på om de har snakket med minoritetskvinnene sjøl.

Vi har kommet langt her i Norge, men det er som følge av en lang og seig kamp, ikke minst mot de kreftene som Fremskrittspartiet representerer. Vi som har kjempet for kvinnefrigjøringen her i Norge, plikter å stå side ved side med minoritetskvinnene. Vi plikter å være med på å føre deres kamp videre – ikke for dem, men sammen med dem. Noe av det som vi bør gjøre mye mer, er å synliggjøre de sterke kvinnene som sjøl har tatt tak. Det har vært altfor lett å usynliggjøre dem, enten det har vært MiRA-senteret, leder av Somalisk kvinneforening eller for den saks skyld Kadra. Jeg er derfor glad for at statsråden så sterkt poengterer at minoritetskvinner har samme krav på å få oppfylt sine rettigheter og utnytte sine muligheter og ressurser som andre norske kvinner, og at manglende økonomisk uavhengighet er et av de største hindrene mot likestilling av kvinner. Ja, den leksa har vi lært, og den gjelder også for minoritetskvinnene.

Dersom minoritetskvinnene holdes utenfor norsk språk og samfunnsliv, er det rett det som statsråden sa, nemlig at menns makt overfor kvinnene øker. Derfor er retten til arbeid også en viktig minoritetskvinnesak. Jeg må si jeg blir skremt når jeg ser tallet på hvor mange kvinner som blir holdt utenfor arbeid, og de som har arbeid, har helt sikkert både lav lønn og lav status. Da introduksjonsprogrammet ble behandlet, gikk SV inn for at programmet også skal være en rett for de kvinnene som kommer på familiegjenforening, og at de automatisk skal ha barnehageplass. I forrige uke hørte jeg noen skrekkelige historier om situasjonen for de kvinnene som ikke får automatisk opplæring i norsk, og som ikke får automatisk opplæring i hva slags rettigheter de har i det norske samfunnet.

Statsråden var inne på to temaer som jeg hadde tenkt å ta opp, nemlig barnehage og kontantstøtte. Det er jo riktig at en plass i den gode fellesarenaen, barnehagen, vil kunne gi barn med minoritetsspråklige foreldre muligheten til å lære norsk, og at minoritetskvinnene kan ha det som en møtearena.

Parallelt med en bedre barnehagedekning, særlig blant ett- og toåringer, har det vært en generell nedgang i bruken av kontantstøtte. Det foruroligende er at nettopp blant minoritetsbefolkningen har det vært en økning i bruken av kontantstøtten. Så kan en spørre seg: Hvorfor det? Jo, det henger sikkert sammen med bl.a. lave inntekter og dårlig sysselsettingsnivå, men det fører i hvert fall til at kontantstøtten blir en økonomisk støtteordning som holder barna ute av barnehagene, og slik hindrer integrering. Derfor er det så viktig for oss at vi nå setter debatten om kontantstøtten opp på nytt, og i hvert fall sørger for å få den avviklet når vi har full barnehagedekning.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:39:41]: Deltakelse i arbeidslivet er viktig for sosial kontakt, for selvtillit og for økonomi. Kvinners arbeid og inntekt kan også ha en positiv effekt på likestilling og likeverd i hjemmet. Når begge ektefellene er økonomisk uavhengige og har selvstendige nettverk, er de også mindre sårbare for undertrykking og utnyttelse. Nettopp derfor er det viktig at det legges til rette for at flere kvinner med minoritetsbakgrunn deltar i yrkeslivet.

Økt yrkeslivsdeltakelse blant minoritetskvinnene er også viktig for å styrke deres muligheter til å være gode rollemodeller og grensesettere for sine barn. Det er dessuten ingen tvil om at Norge har behov for at flere mennesker med minoritetsbakgrunn deltar i arbeidslivet. Vi trenger deres ressurser, vi trenger deres erfaringer, og vi trenger deres nyskapende ideer.

Dersom vi skal klare å få flere kvinner med minoritetsbakgrunn i arbeid, må det satses mer på opplæring. Kristelig Folkeparti og jeg er glade for at Regjeringen i velferdsmeldingen foreslår opplæringstiltak som særlig skal rettes inn mot minoritetskvinners behov. Opplæringen må være arbeidsrettet og arrangeres slik at den kan gjennomføres i kombinasjon med kvinners oppgaver i hjemmet. Kanskje må opplæringen gjennomføres parallelt med barnas skoledag.

Norskkunnskaper, fravær av diskriminering og mulighet for barnehageplass er konkrete og praktiske forutsetninger for at flere minoritetskvinner kan delta i arbeidslivet. Det er også viktig at mennesker med minoritetsbakgrunn som har framtredende stillinger i samfunnet, holdes fram som gode eksempler på at det er mulig for alle å både delta og lykkes i det norske arbeidsmarkedet.

For ikke lenge siden fikk vi vår første kvinnelige tingrettsdommer med minoritetsbakgrunn. Hun heter Selma Ilyas, er 31 år og har bakgrunn både fra Norge og Pakistan – et strålende eksempel på hvilke evner og ressurser som finnes blant minoritetskvinnene.

Barnehagen er en nøkkel til integrering for både kvinner og barn. Det er problematisk at mange barn med minoritetsbakgrunn har for dårlige norskkunnskaper når de begynner på skolen. Derfor må vi spre tilbudet om gratis kjernetid i barnehagen for fire- og femåringer til flere kommuner hvor det er høy andel minoritetsspråklige barn, og vurdere å utvide tilbudet til også å gjelde treåringer.

Barnehagen er avgjørende for minoritetskvinners deltakelse i samfunnet. Barnehageplass gir dem mulighet til å delta i arbeidslivet, samtidig som de får et verdifullt nettverk gjennom kontakt med andre foreldre gjennom barnehagen. Kvinner med innvandrerbakgrunn har et lavt sysselsettingsnivå. Det må tas tak i dette både av offentlige og private arbeidsgivere, samtidig som kvinnene selv må være aktive på arbeidsmarkedet.

Vi må tørre å se at lønnsforskjellene på arbeidsmarkedet og tilknytningen til arbeidsmarkedet henger sammen med arbeidsdelingen i hjemmet. Derfor er det viktig å stimulere fedre til å ta mer ansvar for barneomsorg og husarbeid, uavhengig av etnisk bakgrunn. I så måte er økt pappapermisjon et viktig grep.

Forskning viser at pappaperm gir en langtidseffekt på arbeidsdelingen i hjemmet, også etter at foreldrepermisjonen er over. Jeg vil utfordre Regjeringen til å fortsette den opptrappingen regjeringen Bondevik startet. Nå er pappapermisjonen på seks uker, og målet er ti uker innen utgangen av stortingsperioden. I tillegg er det viktig at alle fedre får rett til pappapermisjon, uavhengig av mors inntekt og arbeid før fødsel. Det er spesielt viktig for fedre med minoritetsbakgrunn, siden mange mødre med minoritetsbakgrunn ikke har opptjente rettigheter til lønnet foreldrepermisjon.

Lik rett og lik mulighet er viktig. Ved valg av utdanning og yrke er ofte utfordringen at nærmiljøets forventninger og samfunnets strukturer ikke fører til reell valgfrihet i eget liv. Vi er for bundet av tradisjoner og vaner. Her har vi alle en utfordring!

Våre holdninger og meninger blir formet og utviklet allerede i tidlig alder. Skolen er en viktig arena. Vi trenger en skole som aktivt bidrar til at ulikhetene fører til økt toleranse og positiv interesse for det som er annerledes.

Jeg skulle gjerne hatt tid til å si litt mer om kontantstøtte, men vil bare minne om at det er viktig at alle, også innvandrerkvinnene, har en reell valgfrihet.

Erling Sande (Sp) [13:45:09]:Senterpartiet meiner at deltaking både er ein føresetnad for integrering og ein målestokk for i kva grad vi har lukkast i å skape eit samfunn for alle. Heile vårt demokratiske system byggjer på prinsippet om deltaking og det at alle skal vere med på å kunne øve påverknad på kva retning samfunnet vårt skal ta. Dette utgangspunktet viser kor viktig det er at nokon lyfter slike debattar, som representanten Khan har gjort her i dag.

Skulen er den viktigaste reiskapen vi har i samfunnet for å nå målet om å sikre deltaking for alle. Verdiane vi formidlar gjennom skuleverket, må tydeleg understreke målet om deltaking for alle og at vi ikkje aksepterer forsøk på å halde nokon utafor moglegheita til å delta. Føresetnaden for deltaking er kunnskap, og igjen er utdanningssystemet vårt ein av nøklane, men vi har òg andre kort å spele med. Frivillig sektor speler ei nøkkelrolle i arbeidet for deltaking. Vi må ha eit mål om å styrkje frivillig sektor, slik at han har høve til å spele ei endå viktigare rolle. Kultur og frivilligheit gjev høve til møte mellom ulike grupper i samfunnet på ein helt annan måte enn det offentlege Noreg, og til deltaking på arenaer som alle kan kjenne seg igjen i, same kva bakgrunn.

Den debatten som interpellanten prisverdig tek opp, utfordrar oss ikkje berre som parlamentarikarar, men òg som medlemmer i våre respektive parti. Partia har eit godt utgangspunkt for å drive både demokratiopplæring og å gje folk oppgåver som fordrar deltaking, anten det er som tillitsvalde i partiorganisasjonen eller det er gjennom folkevalde verv. Kanskje har dei politiske kvinneorganisasjonane den aller beste posisjonen for å møte kvinner som av ulike grunnar har lågare deltaking enn andre? Senterpartiet er eit av dei partia som gjennom studieforbundet sitt har eit prosjekt retta mot somaliske kvinner. Eg er òg kjend med at andre parti jobbar opp mot f.eks. minoritetsgrupper.

Lat meg berre kort kommentere hijab-debatten, der eg synest statsråden gav eit veldig klokt svar. Senterpartiet trur heller ikkje forbod er den riktige vegen å gå for å fremje likestilling og toleranse. Snarare tvert om – vi må ikkje gå i den fella at vi i eit forsøk på å fremje nettopp likestilling og toleranse gjev oss over i ein slags sekulærfundamentalisme som fråtek personar høve til å markere tilhøyr og identitet. Då reduserer vi mangfaldet i staden for å styrkje det.

Så peika representanten Ågot Valle seinare i debatten på kontantstøtta, som ho hevda hindrar kvinner i innvandrarmiljø i å delta i arbeidslivet. Ågot Valle har rett i at bruken av kontantstøtte har auka svakt blant innvandrarkvinner, men det er ingen statistikk som tyder på at innvandrarkvinnene i store mengder forsvann frå arbeidslivet då kontantstøtta kom. Det er heller ikkje noko som tyder på at vi vil få eit kjempeinnrykk av innvandrarkvinner om ordninga forsvinn. Det er òg viktig å understreke at kontantstøtta ifølgje regjeringserklæringa skal leggjast om når full barnehagedekning er nådd. Det er ikkje sagt noko om at ho skal fjernast. I så måte var innlegget til representanten Valle litt misvisande.

Lat meg til slutt understreke at vi må ha nulltoleranse i forhold til vald og undertrykking, anten det skjer gjennom tvangsekteskap, kjønnslemlesting eller psykiske truslar, og same kven eller kva for grupper det rammar i samfunnet. Kampen mot vald og undertrykking må vi i stor grad fokusere på i tida som kjem, og debatten i dag tyder på at vi enno har eit langt stykke å gå før vi har vunne den kampen.

Trine Skei Grande (V) [13:49:23]: Først vil jeg takke interpellanten for å løfte et veldig viktig tema, også et viktig likestillingstema, som jeg syns går mange ganger utenpå mange av de fløyelslikestillingsdebattene vi har i denne salen. Derfor er det også veldig morsomt at dette er den første likestillingsdebatten jeg har vært med på her der det har vært med så mange gutter. Det er tydelig at denne engasjerer litt bredere enn mange andre.

Som sosialliberaler er jeg en del av en tradisjon fra Fredrikke Marie Qvam, Aasta Hansteen og alle de damene som for hundre år siden ofret ganske mye for at vi, norske kvinner, skal ha de rettighetene som vi i dag har.

Det å snu kulturer, det å snu trender og det å bryte ut i forhold til kulturer, må en faktisk ofre ganske mye for å klare. Da Aasta Hansteen gikk oppover Karl Johan, hadde hun en rekke med smågutter etter seg som kalte henne ting, som kastet ting på henne, og som fortalte at hun ikke var mye verdt som samfunnsborger i Norge.

Det å skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er veldig vanskelig, men som storsamfunn er den viktigste jobben vi har å gjøre, å sørge for at alle de som tør å snakke, alle de som tør å bryte ut, alle de som tør å si hva de mener, skal få all den støtten de kan få. Så må grensegangen gås av den enkelte, som må føle på når grensen er der. Det er ganske mange viktige tiltak vi kan komme med for at de skal tørre å gjøre det, og for at de skal føle at de har «backing» for å gjøre det. Skolesystemet vårt er sjølsagt kjempeviktig, òg det å ha en skolegang som kanskje igjen kan begynne å fokusere litt mer på hvilke rettigheter en har, hvilke muligheter en har og at en aldri skal godta at noen presser ens rettigheter. Vi må ikke lene oss tilbake og tro at det er fløyelsdebattene, som jeg kaller dem, om likestilling, som er de viktige. Kanskje må man mer tilbake til «basic» rettigheter i et samfunn og til rettighetsundervisning for å gjøre det klart hva en faktisk ikke skal finne seg i, og hvordan en skal slå tilbake mot dem som prøver å gå ut over ens rettigheter.

Venstre har vedtatt et nytt program for integrering. En av de ideene vi har lagt fram i det programmet, er å innføre en mentorordning. Veldig mange av de som kommer til Norge, føler at de har et lite sosialt nettverk i Norge, de har få norske venner, og de har få som kan forklare dem de kulturelle kodene. Hvis man ser på dem som er vel integrert, og som lykkes i det norske samfunnet, har veldig mange av dem hatt norske mentorer – venninnen til mamma, læreren eller hvem det enn er – som på ulike vis har hjulpet dem opp og fram, som har fortalt hvordan de skal jobbe, hvordan de skal få det til, og hva som er viktig å prioritere. Slike mentorer er noen som de kan diskutere med, som faktisk skjønner det norske samfunnet og ikke bare det samfunnet mamma og pappa kommer fra. Det kan også hjelpe mange voksne innvandrerkvinner. Jeg hadde her på Stortinget besøk av en skoleklasse som var på norskkurs, og da jeg spurte om de først og fremst ville ha mentorer med samme bakgrunn som seg selv, eller om de ville ha mentorer som var norske, opplevde jeg at svaret fra alle var: Vi vil ha flere norske venner.

Det andre er at når vi nå har fått på plass introduksjonskurset og det begynner å fungere, må vi se på om det også må utvides i forhold til familiegjenforening. Her ble det trukket fram tidligere at dette kanskje først og fremst var for kvinner. Jeg tror dette først og fremst er for menn, for det er veldig mange av de mennene som blir hentet inn til familiegjenforening, som kunne ha hatt meget godt av et introduksjonskurs der de også lærte seg litt om norske normer og regler, og at de faktisk har rett til å få lære det sjøl om de er på familiegjenforening.

Nå er nok bakgrunnen for de lange norskkurs-køene i Oslo ganske sammensatt, men hvis man går inn i det – og det vil jeg oppfordre statsråden til å gjøre – får man et ganske mye mer sammensatt bilde av hva som er utfordringene på integreringssida, noe jeg ikke har tid til å komme inn på.

Jeg er enig med Fremskrittspartiet i at det er veldig mange av Vestens verdier som det er verdt å kjempe for – forskjellen mellom Venstre og Fremskrittspartiet er at for Fremskrittspartiet er det viktig å fortelle at her er det noen som er utenfor, og de må bare være utenfor. Men jeg kommer fra et liberalt parti, og liberalismen er alltid kjempende. Det betyr at vi alltid ønsker å ta inn dem som er utenfor, mens populismen, som Fremskrittspartiet lener seg på, er en fordømmende ideologi som først og fremst forteller hvem som skal være innenfor, og hvem som skal være utenfor. Jeg vil være med og kjempe – jeg vil være med og bry meg – for at flere skal være innenfor de liberale verdiene vårt samfunn bygger på.

Arild Stokkan-Grande (A) [13:54:48]: Først vil jeg også slutte meg til dem som har rost Saera Khan for å ha fremmet denne viktige interpellasjonen, og at vi synes det er bra at et så viktig tema blir diskutert bredt også i denne salen.

Likestillingen er kommet langt i Norge, men samtidig lever kvinner innenfor landets grenser under forhold vi kanskje må 100–200 år tilbake i tid for å finne igjen blant etnisk norske kvinner. Vi hører om press og tvang når det gjelder inngåelse av ekteskap. Vi hører om press, tildekking og omskjæring. Vi hører om vold i hjemmet. Vi hører om kvinner som blir sittende hjemme med ansvaret for barn og oppgaver i hjemmet.

Likestillingskampen har kommet langt i Norge. Vi skal huske på at vi er blant de fremste i verden, og at mange som kommer hit, har mye å lære av oss på dette feltet. Samtidig er det viktig at vi i denne debatten unngår å stakkarsliggjøre minoritetskvinner. Det finnes også ressurssterke kvinner som går med hijab.

Det er viktig at vi i denne debatten først og fremst engasjerer menn. Det er en tendens til at folk flest ser på minoritetskvinnene som svake mennesker som nesten ikke skjønner sitt eget beste, når problemene egentlig er mennenes rolle. Menn har ansvar for å slippe til kvinnene i arbeidslivet og i samfunnslivet. Menn er ofte problemet i denne saken, men samtidig representerer menn løsningen. Menn må også få slippe til f.eks. i familielivet og i forhold til det å ta ansvar for felles barn.

Per-Willy Amundsen påstod fra denne talerstolen at Fremskrittspartiet har vært alene i Norge om å kjempe for minoritetskvinners rettigheter. Det blir etter min mening like dumt som om Fremskrittspartiet nå skulle komme og ta æren for at det i dag tross alt er såpass mange kvinner representert i organisasjonslivet og i arbeidslivet i Norge. Fremskrittspartiet har alltid vært motstandere av de tiltak som vi i ettertid ser har vært virkningsfulle og kloke grep.

Mens Fremskrittspartiet later som om de er opptatt av minoritetskvinners rettigheter, er det altså slik at de tiltakene de foreslår å gjennomføre, nettopp vil ramme disse kvinnene. Fremskrittspartiet skal ta pengene fra mødre som ikke lærer barna sine norsk. Det er fristende å spørre Fremskrittspartiet: Hvor mange flere barn vil lære norsk om deres foreldre blir fratatt trygd? Fremskrittspartiet krever at minoritetskvinner skal ut og lære norsk, gå på jobbkurs osv. Samtidig er Fremskrittspartiet den varmeste tilhengeren av kontantstøtten, som vi ser over hele Europa fører til at minoritetskvinner blir sittende hjemme med ansvar for oppgavene i hjemmet. Fremskrittspartiet har støttet den danske modellen mot tvangsekteskap, som jo fører til at kvinner likevel blir tvangsgiftet, men plassert i foreldrenes opprinnelsesland i påvente av at alderskravene er oppnådd. Vi har fått rapporter om at det ikke hjelper kvinnene mot tvangsekteskap, men det er vel kanskje også her en sånn taktikk at er det ute av øye, så er det ute av sinn.

Vi har hatt en debatt om trafficking og menneskehandel i Stortinget tidligere i år. Der var Fremskrittspartiets mål å fjerne disse kvinnene fra gatebildet – ikke for å hjelpe dem, men for at Olso-borgerne skulle slippe å se dem. Tybring-Gjedde var på talerstolen her og var opprørt, ikke på vegne av de kvinnene som var rammet av denne grusomme industrien, men på vegne av Oslo-folk som måtte se disse kvinnene gå på gaten.

Arbeiderpartiet mener at det ikke er noe annet enn godt kjente sosialdemokratiske verktøy som ville hjelpe på integreringen: Det er en fortsatt felles offentlig skole, hvor alle kan gå i den samme skolen, lære av hverandre og bryne seg på hverandres holdninger. Det er å sørge for at alle kommer ut i arbeid, og det å sørge for at alle kan få seg en bolig som de selv trives med, og hvor de selv ønsker å bo.

Til og med en person som Hege Storhaug sier jo at fellesskolen kanskje er det viktigste verktøyet vi har i Norge i dag for å lykkes med integreringen. Fremskrittspartiet vil pulverisere den offentlige fellesskolen og privatisere den. Når det gjelder arbeid, har Fremskrittspartiet overhodet ingen tiltak for å få kvinner ut i jobb. Fremskrittspartiet mener at markedet alene skal styre boligmarkedet. Det er et ordtak som sier at man ikke trenger å være spesielt smart for å være kritisk. Nei, Fremskrittspartiet klarer å være kritisk, men å finne tiltak som faktisk virker, og som faktisk hjelper disse kvinnene, evner de ikke.

Saera Khan (A) [14:00:42]: Jeg hadde et håp om at dette skulle bli en god debatt. Og det har ikke bare blitt en god debatt, det har blitt en veldig flott debatt, også fordi det er så mange unge menn som har deltatt i den – og det er kjempeflott.

Jeg tror det er viktig at vi er ydmyke overfor at det finnes flere måter å være norsk på i år 2007, og det er det denne debatten også handler om. I den spennvidden må vi ikke glemme at innvandrere eller minoriteter ikke er en homogen gruppe. Her har vi alt fra muslimer, ateister, sikher, katolikker, humanetikere, vietnamesere, pakistanere, indere, iranere, persere, dansker og til svensker. Det er det utrolig viktig å være oppmerksom på når vi går inn i en debatt hvor det er mye dynamitt og kjempesprengstoff. Det er også viktig ikke å svartmale, for de som gjør det best i Oslo-skolen i dag, er faktisk innvandrerjentene. Veldig mange av innvandrerjentene fullfører videregående skole og gjør det kjempebra i akademia, på høyskoler og på universitetene. Problemet deres er at de ikke får lov til å velge sin egen ektefelle og må droppe utdanningen av den grunn. Mens innvandrerguttene våre sitter på gaten og slår hverandre eller sitter bak fengselsdørene – ja ikke alle. Så det er også sprengstoff og spennvidde i kjønnsrollemønsteret blant minoritetsungdom.

Alle er enige om at vi må ta denne debatten på alvor, og integrering har blitt et populært mantra som alle snakker om. Vi har byttet ut begrepet «integrering» og bruker nå ordet «inkludering», så verbalt sett har vi kommet veldig langt.

Det jeg etterlyser, er konkrete tiltak, effektivitet og handlekraft. Da jeg hørte innlegget til statsråden i stad, ble jeg veldig optimistisk, og jeg er spent på hva Stoltenberg-regjeringen nå kommer med før valget i 2009.

Vi vet at minoritetskvinner er veldig flinke når det gjelder valgdeltakelse. I Oslo er f.eks. minoritetskvinner de som er flinkest til å kumulere på listene. Der har veldig mange etnisk norske kvinner noe å lære av minoritetskvinner, så det er viktig ikke å svartmale situasjonen.

Så til Fremskrittspartiet: Jeg synes det er veldig interessant at et parti som var imot kjønnskvotering, som har vært opptatt av å nedlegge likestillingsombudet, som har vært opptatt av kontantstøtte som sørger for at minoritetskvinner ikke kommer seg ut av huset og dermed ikke lærer norsk, som har motarbeidet alle de store likestillingspolitiske reformene, plutselig nå i 2007 viser en rørende omsorg for minoritetskvinner. Hva er det egentlig Fremskrittspartiet vil? Er de opptatt av kvinnene for kvinnenes skyld? Eller er de opptatt av å nøre opp under fordommer og skape mer av den berømte folkesykdommen fremmedfrykt? Jeg tror Fremskrittspartiet må gå inn i sitt eget hjem. Vi vet at de har en veldig stor stortingsgruppe her i denne salen, men kun under ti av de stortingsrepresentantene er kvinner. Hva er det damene i Fremskrittspartiet egentlig gjør? Har de makt, eller koker de kaffe?

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Karita Bekkemellem [14:04:07]: Jeg vil, som interpellanten, takke for en inspirerende og svært konstruktiv debatt. I likhet med interpellanten synes jeg det er særdeles gledelig at det i denne debatten om likestilling har vært så mange menn som har deltatt – det har faktisk betydning.

Så er det også slik at dette helt åpenbart er et tema som engasjerer veldig bredt politisk, og jeg tror det store bildet er at vi er ganske enige om de politiske tiltakene, kanskje med unntak av ett parti, nemlig Fremskrittspartiet, som fortsatt har et for snevert utgangspunkt med hensyn til hva det vil være riktig å gjøre. For i motsetning til Fremskrittspartiet mener vi det er helt åpenbart at hvis vi skal komme i mål med å få til et mer likestilt samfunn, er vi også nødt til å gå i dialog med miljøene. Samtidig må vi ha uredde og modige tiltak som gjør at vi klarer å fange opp de jentene som ikke får bevege seg naturlig rundt om i vårt samfunn.

Jeg har lyst til å si at vi også må kunne tørre å gå inn i en dialog med religiøse ledere. Vi skal ikke gjøre dem til noe mer enn det de faktisk er, eller gi dem mer status, men vi må erkjenne at det også skjer en påvirkning med hensyn til verdiforankringen til store grupper innenfor de religiøse miljøene.

Jeg har også lyst til å stille spørsmålet til Fremskrittspartiet: Hva tror dere svaret ville blitt hvis man hadde stilt et veldig ærlig spørsmål til innvandrermiljøene om hva slags syn disse gruppene vil gi sin tilslutning til? Er det Fremskrittspartiets løsninger i disse spørsmålene, eller er det den rød-grønne regjeringens? Jeg er helt overbevist om, som også interpellanten var inne på, at den politikken det har vært lagt opp til fra Fremskrittspartiets side på disse feltene, ikke har vært med på å få til mer inkludering. Men det er legitimt å bruke innvandrerkvinnene som en sak for å fremme sitt syn når det plutselig blir betimelig å gjøre det. Men når vi ser på den politiske historien Fremskrittspartiet har på dette punktet, vet vi at svarene deres ikke vil være riktig politikk.

Avslutningsvis har jeg lyst til å si at interpellanten kan ha meget god tro på Regjeringen. Gjennom mange ulike departementer er vi i gang med en rekke tiltak, alt fra arbeidsliv til ulike likestillingspolitiske tiltak. Det er snakk om å ha særskilte tiltak innenfor familievern og introduksjonsprogram. Vi jobber også med å få på plass sterkere internasjonalt samarbeid for å løfte disse problemstillingene. Vi ser på menns rolle, som vil være helt avgjørende for å klare å finne svar på utfordringene. I tillegg til det har vi også egne kompetanseprogram for kvinner. Men alle gode forslag på dette feltet vil bli mottatt med takk, uansett politisk farge.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 4 er avsluttet.