Børge Brende (H) [18:13:15]: Det var nesten ikke behov for å ta ordet etter presidentens utmerkede fremføring av interpellasjonsteksten, men jeg vil gjerne supplere det som også fremgår av den interpellasjonen som er innlevert for en tid siden.
En mer sårbar kraftforsyning der forbruket av elektrisk kraft har økt mer enn kraftproduksjonen den senere tid, har ført til betydelig underbalanse i kraftforsyningen i enkelte landsdeler. Dette burde først og fremst selvsagt resultert i at Regjeringen hadde initiert økt lokal energiproduksjon. Når Regjeringen skrapet de grønne sertifikatene og lovte en bedre ordning, men isteden innførte et alternativ med et støttebeløp som kun er halvparten av hva sertifikatene ville ha gitt, blir veldig, veldig mange fornybare prosjekter droppet ute i Distrikts-Norge.
Når lokal utbygging ikke iverksettes, planlegger selvsagt Statnett – det er jobben deres – isteden fremføring av store og nye kraftlinjer. Det er planlagt kraftlinjer gjennom verdifulle naturlandskap i hele landet. Utbygging av sentralnettet for elektrisitet kommer i konflikt med mange interesser langs Hardangerfjorden, på Sunnmøre, i Agder og i Sogn og Fjordane – bl.a. i nærheten av Nærøyfjorden og Geirangerfjorden som begge to nylig ble innlemmet i FNs eksklusive verdensarvliste. Norges fjordlandskap har dermed både nasjonal og internasjonal interesse, noe som skulle tilsi ekstra vern av disse områdene. Turistnæringen, lokalbefolkningen, friluftsutøvere, hytteeiere og naturvernere er imot.
Hvorfor er reaksjonene så sterke? Fordi det er mange store master gjennom naturskjønne områder, som er populære for både tilreisende og lokalbefolkningen. Mastene vil være 25–45 meter høye, og gå i ca. 40 meter brede kraftgater hvor vegetasjonen er ryddet vekk. Bare i Sogn og Fjordane og i sørlige deler av Sunnmøre vil dette til sammen dreie seg om noe slikt som 300 km høyspentmast.
Førsteamanuensis Ståle Navrud ved avdeling for økonomi og ressursforvaltning ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, med samfunnsøkonomi som spesialfelt, har gjort beregninger som viser at hver husstand i Norge ville måtte betale mellom 25 og 40 kr pr. år i økt nettleie for å legge kabel og dermed bevare det verdifulle landskapet i Hardanger. Alternativt kunne det jo selvsagt vært en mulighet for Regjeringen, som nå har ca. 20 milliarder kr ekstra til disposisjon hvert år på grunn av avkastningen på petroleumsfondet, å ha brukt disse pengene til fornuftige investeringer for å hindre unødvendige naturinngrep, hvis det hadde vært å foretrekke. I praksis vil nok også den økte nettleien eller bevilgningene fra Regjeringen bli mindre, da ekstrakostnadene ved kabel vil bli et spleiselag med industrien.
Så langt har fokuset fra myndighetenes side vært knyttet til kostnadene ved å kable, enten legge sjøkabel eller annen kabling. Men man burde også fokusere på nytten av å unngå landskapsinngrep ved å legge kablene i sjøen og i bakken, og ikke bare på kostnadene. Vi må heller ikke glemme at klimaendringer taler til fordel for å legge jord- og sjøkabel. Navrud trekker frem Steigen som et aktuelt eksempel på hvor sårbar en kraftforsyning i luftlinje kan være.
Navrud er kritisk til måten energisektoren utfører analyser av planlagte prosjekter på. Det er her jeg ønsker at statsråden nå skal involvere seg. Alle samfunnssektorer er pålagt å utrede samfunnsøkonomisk nytte og samfunnsøkonomiske kostnader ved sine prosjekter. Energisektoren skiller seg ut ved at de samfunnsøkonomiske analysene ikke tar med miljøkostnadene ved planlagte utbygginger av kraftledninger. Er statsråden interessert i at det heretter skal foretas, og vil statsråden pålegge Statnett å foreta, den typen samfunnsøkonomiske kost–nytte-analyser, hvor også naturen blir satt pris på i den sammenheng i energisektoren? I andre sektorer, som innen samferdsel og miljø, har man kommet mye lenger i å innarbeide miljøkostnadene i samfunnsøkonomiske analyser, som er i samsvar med Finansdepartementets veileder for slike analyser.
Så til et eksempel: Ved Østensjøvannet i Oslo går det en kraftlinje både langs vannet og i naturreservatet like ved. Man planla opprustning av kraftlinjen, og to alternativer var aktuelle. Det rimeligste alternativet var å feste nye armer og nye kabler på de mastene som allerede var der. Det andre alternativet, som ville bety et mindre naturinngrep, var å legge kabel i bakken. Et tilfeldig utvalg av 600 husstander på Bøler, Lambertseter og Østensjø ble spurt om hva de var villige til å betale i økt strømregning for å ta vekk mastene, som de opplevde som skjemmende.
Når folk blir spurt direkte, viser det seg at de ser stor nytteverdi i å bevare naturlandskapet mot inngrep. I den planlagte utbyggingen av sentralnettet bør også befolkningen bli hørt, og det bør være en konkret vurdering av det konkrete prosjektet, også slik at man ser det i forhold til naturinngrepet. Det aller beste ville jo selvsagt være at man hadde fått en ordning med et støttebeløp som ville vært i tråd med det som grønne sertifikater ville ha gitt, slik at man hadde fått utløst en lokal kraftproduksjon. Det er gryteferdige prosjekter på 15 TWh i Norge som kunne ha vært iverksatt, men som ikke iverksettes på grunn av statsrådens sendrektighet og på grunn av at Regjeringen har skrapet de grønne sertifikatene og kommet med en støtteordning som bare er halvparten av de støttesatsene som de grønne sertifikatene ville gitt.
Hvis man i Midt-Norge eller på Vestlandet kunne fått i gang den lokale energiproduksjonen, ny fornybar energi, hadde man selvsagt ikke hatt det samme presserende behovet for disse overføringsledningene. Men det virker jo ikke som det skjer noe på det området. Nå skal vi forhåpentligvis inngå et klimaforlik her i Stortinget, og et ufravikelig krav fra Høyres side vil være at vi må presse frem støtteordninger for ny fornybar energi som gjør at det blir utløst. Det vil, hvis vi lykkes med å presse Regjeringen til å innføre noe som er tilsvarende bra som det grønne sertifikater ville vært, gi støtte til utløsning av ny fornybar energi, slik at det kan ta litt av presset bort fra disse ledningene. Dette er jo ikke ledninger som oppstår på én dag. Her er det snakk om en planleggingsprosess med en horisont i alle fall frem til 2012–2013 mange av disse stedene, noen vil komme før.
Slik sett var det veldig oppløftende at man på Senterpartiets landsmøte fikk et klart vedtak, hvor man slo fast at Regjeringen ble pålagt å ta initiativ til at kraftlinjer skal legges i kabel der miljøkostnadene med luftspenn er stort. Og så kom SV også etter på sitt landsmøte. Da er Senterpartiet og SV på plass, og vi har sett at det virker, i hvert fall i klimapolitikken. Da kom også statsministeren og Arbeiderpartiet på plass etter hvert – om enn nølende, men da de kom, kom de som et skudd. Det gjorde virkelig vei i vellinga.
Det jeg er opptatt av nå, er å få en konstruktiv debatt her i salen. Hvordan kan vi øke den lokale energiproduksjonen? Der vi ikke ser for oss at det er fullt ut realistisk, må vi se på det regelverket og de retningslinjene som Statnett har å forholde seg til i dag, slik at de i større grad også kan vurdere kabling som alternativ. En sjøkabel inn gjennom Hardangerfjorden vil være mer kostbar, men hva er prisen naturmessig, turistmessig og for dem som bor der ved et slikt inngrep? Den typen avveininger mener jeg må foretas ved konkrete utbygginger.
Jeg er spent på om statsråden nå har gjort seg tanker rundt hvordan han skal følge opp Senterpartiets landsmøtevedtak om at man konkret bør vurdere kabling ved store naturinngrep. Vi er alle sammen spente på det.
Presidenten: Da vil spenningen bli utløst. Interpellasjonen vil bli besvart av statsråd Odd Roger Enoksen.
Statsråd Odd Roger Enoksen [18:22:31]: Representanten Brende har muligens gitt svar på hvorfor ikke den forrige regjeringen bygde kraftlinjer inn til de områdene som har et stort underskudd på kraft. Men jeg vet ikke om representanten i like stor grad har gitt svar på hvorfor ikke regjeringen innførte grønne sertifikater eller sørget for tilstrekkelig lokal produksjon i områder hvor man visste at man ville få et stort kraftunderskudd i årene framover. – Men la det ligge.
Jeg har vært opptatt av spørsmålet helt siden jeg tiltrådte, og i løpet av det siste året har det blitt igangsatt omfattende tiltak for å øke produksjonskapasiteten i det norske kraftsystemet. Særlig har Regjeringen vært opptatt av utviklingen i nettopp Midt-Norge, som representanten Børge Brende påpeker er ett av de vanskelige områdene, pluss Hordaland, som også er et krevende område forsyningsmessig. Før jul ble en del av handlingsplanen for Midt-Norge lagt fram. Tilrettelegging for ny kraftproduksjon lokalt er et sentralt element i denne handlingsplanen.
Regjeringen har også lagt fram og fått flertall i Stortinget for en ambisiøs strategi for å realisere betydelig mer fornybar produksjon i Norge. Regjeringen har fastsatt et samlet mål på 30 TWh økt fornybar energiproduksjon og energieffektivisering innen 2016 i forhold til 2001. Det er også opprettet et grunnfond på 10 milliarder kr, som vil bli økt med ytterligere 10 milliarder kr i 2009. Det er en tilførsel av midler til fornybar energi som ingen tidligere regjering har gjort. Samlet vil dette gi en økning i de økonomiske rammene til fornybar energiproduksjon på om lag 900 mill. kr hvert år. I tillegg har Regjeringen gjennom St.meld. nr. 11 for 2006-2007 foreslått en støtteordning for fornybar elektrisitet. Satsing på gasskraft med CO2-håndtering er også et sentralt element i Regjeringens politikk og også nødvendig å nevne som et element med hensyn til hvordan vi skal kunne øke den lokale kraftproduksjonen i de områdene som har en stor underdekning, spesielt i de to områdene som jeg snakker om. Regjeringen har inngått en historisk avtale knyttet til realisering av gasskraftverket på Mongstad, hvor opplegget for CO2-håndtering sikrer utvikling og utprøving av ny teknologi, samtidig som det kommer på plass ny produksjonskapasitet lokalt i Hordaland – et område hvor det er helt nødvendig.
Satsingen på ny produksjonskapasitet og energiomlegging vil bidra til å styrke kraftbalansen både nasjonalt og regionalt i årene som kommer. Når det er sagt, vil jeg si at det er ikke slik at vi kan eller bør velge mellom ny produksjon og utbygging av nett. Dessverre er det ikke så enkelt. Både satsing på ny produksjonskapasitet lokalt og satsing på forsterking av kraftnettet er nødvendige elementer i en strategi for en sikker energiforsyning. Et velutbygd kraftnett både innenlands og mellom de nordiske landene er avgjørende for at det nordiske kraftmarkedet skal fungere på en effektiv måte og dermed gi en best mulig bruk av ressursene og en sikker energiforsyning. Særlig er Norge, med en vannkraftbasert kraftforsyning, sårbart og avhengig av et velfungerende nordisk system, med bl.a. gode overføringsforbindelser.
Så er det helt riktig, som Børge Brende påpeker, at bygging av overføringslinjer er kostbart og ofte har negativ innvirkning på både natur og miljø. Derfor blir utredningen av konsekvenser, alternative traseer og ulike avbøtende tiltak en vesentlig del av det arbeidet som må gjøres. I tillegg til å vurdere kabling vurderes avbøtende tiltak som tilpasning av traseer, sanering av gamle anlegg, parallellføring med eksisterende ledninger, mastetyper og farging av master og liner. Hvilke tiltak som er aktuelle, varierer selvfølgelig fra prosjekt til prosjekt, men i de fleste kraftledningssaker foretas konkrete vurderinger av kabel som alternativ til luftledning.
Både nytten og kostnadene ved å kable eller å gjøre andre avbøtende tiltak varierer fra sted til sted og er ikke minst avhengig av spenningsnivået. Valg av kabling eller andre avbøtende tiltak baseres på de samme prinsipper som ved konsesjonsbehandling av produksjonsanlegg, dvs. etter en nøye avveining av miljøkonsekvenser opp mot kostnader.
Dessverre innebærer også kabling naturinngrep. Derfor vil nytten av kabling avhenge av hvilke konsekvenser en luftledning vil ha for naturmangfold og landskap, sett i forhold til de naturinngrep kabling vil innebære. Kabling i snaufjellet vil f.eks. medføre langt større naturinngrep enn i områder med rikelig jordsmonn og rask revegetering.
Også på kostnadssiden er bildet sammensatt. Kostnadene ved kabling vil bl.a. avhenge av om kabelen kan graves ned, eller om kabeltrasé må sprenges. I tillegg vil behovet for tilknytningspunkter for regionalnettet ofte sette klare rammer for hvilke trasévalg som er mulige, og derved for hvordan en eventuell kabel må legges.
Energiforvaltningen har i samarbeid med miljøforvaltningen utarbeidet gjeldende forvaltningsstrategi for miljø og estetikk i kraftledningssaker. Olje- og energidepartementet la fram spørsmålet om kabel som alternativ til luftledning i St.prp. nr. 19 for 2000-2001, og denne sluttet Stortinget seg til. Strategien innebærer at bruken av kabling på høyere spenninger skal være restriktiv, men kabling utelukkes ikke på delstrekninger hvis sterke miljøhensyn taler for det.
Regjeringen er oppmerksom på regioner der forbruksveksten er eller ligger an til å bli særlig høy i årene framover, og arbeider aktivt med å tilrettelegge for ny kraftproduksjon i disse områdene. Et velfungerende kraftsystem lokalt og nasjonalt forutsetter imidlertid i tillegg ofte betydelige forsterkninger av kraftnettet.
Gjeldende forvaltningsstrategi for kabling innebærer allerede at en avveining mellom fordeler og ulemper ved kabling og andre avbøtende tiltak skal ligge til grunn i konsesjonsbehandlingen. Det vil selvfølgelig også ligge til grunn framover. Som representanten sier, vil hensynet til miljø, naturinngrep o.l. få stadig større oppmerksomhet. Jeg ser ingen grunn til å endre regelverket for hvordan dette praktiseres. Men det jeg ser grunn til, er å bruke enda mer tid og enda mer ressurser på å utrede og vurdere ulike alternativer opp mot hverandre. Fra prosjekt til prosjekt vil vi, slik representanten spør om, vurdere nøye hvorvidt kabling kan være et bedre alternativ enn luftspenn, både i forhold til naturinngrep, i forhold til miljø, og vi vil også vurdere kostnadene i denne sammenheng. På denne måten vil jeg imøtekomme det som Senterpartiets landsmøte har bedt om, og som også er Regjeringens politikk: ta miljøhensyn, legge grundige vurderinger til grunn før man tar stilling til hvert enkelt prosjekt.
Børge Brende (H) [18:30:34]:Først et velment råd til statsråden: Når Regjeringen nå har sittet i snart to år, holder det ikke på samme måte i enhver sammenheng å henvise til at alt som er vondt og vanskelig, er forgjengernes skyld, mens nå når f.eks. arbeidsledigheten går ned, er det sjelden at slike henvisninger blir brukt. Jeg tror det er på tide at man nå faktisk tar ansvar for at man snart har styrt landet i to år.
Jeg synes ikke at den forrige regjeringen har noe å skjemmes over når det gjelder den innsatsen man gjorde for å få mer energi på plass, bl.a. bygde man ut mer vannkraft i løpet av fire år enn hva man gjorde på hele 1990-tallet. Når det gjelder de grønne sertifikatene, var lovutkastet sendt ut på høring. Det var selvsagt vanskelig å gjennomføre det før det var på plass i Sverige, ettersom det skulle være et felles marked mellom Sverige og Norge. Det var faktisk ikke mulig, hvis det da ikke skulle være et rent norsk marked. Selv den forrige regjeringen var faktisk ikke i stand til dette.
Forhandlingene med Sverige gikk ikke så bra, slik at man måtte skrape de grønne sertifikatene. Vi har sagt at nå har vi hatt denne debatten. Det statsråden har sagt, er at man burde hatt minst det samme støttenivået – et bedre støttenivå – når man skulle gjennomføre det i Norge. Nå er altså støtten til minikraftverk på 4 øre, til vindkraft på 8 øre og for bioenergi på 10 øre. Med de grønne sertifikatene ville man vært oppe i 15–20 øre. Da er det bare halvparten så bra. Det er nå i og for seg ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er at når dette er halvparten så bra, utløser det også mye mindre fornybar energi som er gryteklar, og som kunne vært produsert i disse områdene, slik at man istedenfor disse svære kraftledningene faktisk kunne fått økt lokal energiproduksjon.
Når det er slik at Regjeringen, foreløpig, ikke har innsett dette, og ikke er villig til å inngå noe kompromiss som innebærer at det blir minst like bra, må man også se på dette med kabling. Da melder dette problemet seg. Jeg er selvsagt skuffet over at statsråden slår fast at han ser ingen behov for å endre forskriften. Det indikerer også at han ikke nødvendigvis sender nye signaler når det gjelder å tillegge natur ekstra tyngde. Er det slik at statsråden også vil kreve, og det vil jeg gjerne ha konkret svar på, at naturinngrepet får en pris i de økonomiske beregningene? Og er det slik at statsråden i dag, i alle fall til Stortinget, kan sende signal om at han overfor Statnett, f.eks. i Hardangerfjorden, i Sogn og Fjordane og på Sunnmøre, seriøst vil vurdere sjøkabling? I går ble det åpnet en sjøkabel fra Norge til Nederland. Det er greit, men når det gjelder våre egne vestlandsfjorder, er det altså en tilbakeholdenhet som jeg synes er ganske forbausende. Det vi er ute etter, er å få noen kraftige signaler om at man også er villig til å tenke nytt.
Statsråd Odd Roger Enoksen [18:33:52]:Jeg er litt overrasket, for jeg mener faktisk at jeg besvarte representantens forespørsel ganske imøtekommende i forhold til å legge sterk vekt på nettopp miljøhensyn i tiden framover.
Så tror jeg også vi alle sammen må ha respekt for at det ikke er noen prosjekter som er like. Sjøkabel er én ting, det å bygge kabeltraseer på land er noe helt annet, og kan ofte medføre vel så store naturinngrep som f.eks. en luftlinje kan. Problemet med en luftlinje er at den er skjemmende fordi man ser den, men det å kable f.eks. 420 kV innebærer i enkelte områder betydelige naturinngrep der de skal legges på land. Det er en vesentlig forskjell på sjøkabel og det som må gå over land. Men allikevel: Det vil altså i hvert enkelt prosjekt bli foretatt grundige vurderinger, både på delstrekninger og på hele strekninger.
Det kan problematiseres mye rundt dette. Det er jo slik at kabling over lengre strekninger medfører at det ikke er mulig med regionalt uttak, eller at det vil være svært kostbart og vanskelig med regionalt uttak underveis på en slik strekning. Det teller i negativ retning.
Så er det faktisk feil, slik representanten hevder, at lokal produksjon kunne forhindre bygging av kraftlinjer. For det første ville det være slik at en produksjon i Midt-Norge basert på f.eks. vindkraft, som skulle forsyne hele det underskuddet man har i det området uten å forsterke overføringsforbindelsene inn til dette området, nærmest er utenkelig. Man snakker nemlig om en betydelig produksjon som må til i dette området. Dernest er det slik at behovet for en sikker energiforsyning også tilsier at en må ha en kombinasjon av kraftproduksjon og overføringsforbindelser, slik Regjeringen legger opp til. Ved et gasskraftverk f.eks., som står for en svært stor punktproduksjon i et område hvor vi har petroleumsanlegg og industri – ta Midt-Norge – vil et avbrudd, en feil, på dette gasskraftverket, hvor det kan stå i to måneder på vinteren, for å ta et eksempel, kunne få dramatiske konsekvenser for det området hvis man ikke har overføringsforbindelser inn til området som er i stand til å tilføre det området den energimengden som man trenger ved en slik eventuell stopp. Det jeg prøver å si med dette, er at det er mange kompliserte og komplekse forhold som må vurderes når man skal ta stilling til hva man skal gjøre. Det er ikke et enten–eller. Her er det dessverre et både–og. Det koster, det betyr naturinngrep, og det betyr lokal produksjon. Regjeringen legger til grunn at vi skal ta sterkest mulig miljøhensyn og foreta disse vurderingene i hvert enkelt tilfelle.
Asmund Kristoffersen (A) [18:37:12]: Den ordvekslingen vi har hatt hittil, viser jo at temaet som interpellanten har tatt opp er viktig, men ytterst komplisert. Slik sett kan en ikke gjennom en interpellasjon løse de problemstillingene som tas opp. Det reises i grunnen to hovedutfordringer: Det ene er økt lokal produksjon av kraft, og det andre er en eventuell ny politikk for bygging av linjer.
Produksjon av kraft basert på vann er den aller mest miljøvennlige måten å produsere store mengder kraft på. I Norge er det slik at vårt forbruk av elektrisitet er basert på vannkraft. Svakheten med å ha et ensidig system er at en er veldig sårbar for svingningene i nedbør fra år til år. Det betyr at en må ha utveksling av kraft mellom landsdeler og mellom land. Dette er en situasjon som bare har forsterket seg. Situasjonen med ubalanse er, som nevnt, knyttet til Midt-Norge og Møre og Romsdal spesielt, men også andre områder vil komme i en lignende situasjon i overskuelig framtid.
Nå er det ikke så veldig trivelig å tygge opp grøten fra i fjor, men når interpellanten så ensidig legger belastningen på – og beskylder – den regjeringen som nå har sittet i 19 måneder for ikke å ha gjort jobben, blir det en avsporing.
Statsråd Enoksen viste i sitt innlegg til hva den rød-grønne regjeringen har tatt av grep for å bedre balansen mellom forbruk og produksjonen. For eksempel er jo målet 30 TWh, dvs. 25 pst. økning i fornybar energi og energieffektivisering, med på over tid å kunne få til en akseptabel balanse, som ett tiltak.
Så vidt jeg husker, stemte Høyre og representanten Børge Brende imot nettopp dette fondet på 20 milliarder kr som skulle legge opp til en slik ordning, under henvisning til et ønske om et grønt sertifikatmarked. Den forrige regjeringen fikk i alle fall ikke dette på plass, og da den rød-grønne regjeringen overtok, viste det seg at det ikke var gjennomførbart.
Men vi har fått på plass støtteordninger til bio-, vind- og mindre kraftverk. Vi har satset beinhardt på å få bygge gasskraftverk med CO2-håndtering. Stortinget kjenner godt til hva som ligger der av bevilgninger. Det betyr at en over tid vil få en nasjonal virkning.
Så er det slik at når det gjelder overføring av kraft mellom landsdelene, går noen av linjene gjennom verdifullt naturlandskap og sårbar natur. Derfor er det viktig å ha et sterkt fokus på dette ved ny linjebygging, men jeg synes nesten det er litt trist å høre hvor mange det er som bidrar til å forenkle disse problemene. Det er slett ikke slik at man kan sammenligne en sjøkabel over Nordsjøen med en kabel over en norsk fjord. Det er helt andre problemstillinger vi står overfor, uten at jeg kan gå inn på det tekniske her, selvfølgelig, men jeg vil si med en gang at når miljøkostnadene med luftspenn er åpenbare, må det i enkelttilfeller, slik som også statsråden var inne på, kunne vurderes jord- eller sjøkabel der det måtte være aktuelt.
Jeg vil også minne om følgende: Ifølge opplysninger fra Statnett vil bitene i kabel i en 420kW-linje være 500–700 meter lange, og det betyr gjentatte skjøter på en strekning, noe som blir både komplisert og kostbart. Spenningsnivået i kablene vil også være slik at en må ha en bred trasé, som eventuelt gjennom fjellgrunn og snaufjell vil føre til formidable naturinngrep. Dette viser at det ikke finnes noen enkle svar. Vi vet også at godt anerkjente beregninger for kostnadene viser at de kanskje er ti ganger høyere med en kabel enn med et luftspenn. Dette er kostnader som blir veltet over på næringsliv og hushold. Jeg mener at dette må det tas hensyn til når en skal vurdere løsninger.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [18:42:39]: Interpellasjonen i dag omhandler i realiteten to saker. Den ene er økt kraftproduksjon. Den andre går på kabel. Spesielt er det første temaet en kjent problemstilling i denne sal, og gjør jo at de fleste av oss bare kan ta fram gamle taler, oppdatere datoen og så er talen like tidsaktuell fortsatt.
Men av to grunner er det jo en litt rar debatt. For det første skyldes mange av de nettkonfliktene som vi nå opplever, at det har vært manglende handlekraft i denne sal under tidligere regjeringer, ikke bare den siste, men regjeringer før det også. Hadde en bygd ut det kraftpotensialet som var, hadde en gjerne unngått behovet for å føre kraft inn fra andre områder.
For det andre hadde vi i forrige periode en sak om Årum i Fredrikstad, der det av helsemessige grunner – og ikke av rent estetiske grunner – var en frykt i lokalbefolkningen fordi en kraftlinje skulle gå gjennom et boligfelt. Det var en bred opposisjon som tok opp temaet – sikkert i tide og utide ville den forrige regjeringen føle – men den forrige regjeringen gjorde ingenting, og dagens regjering gjør ingenting. Allikevel sitter vi her og er veldig opptatt av problemstillingen. Det er alltid sympatisk med angrende syndere, i hvert fall som regel. Jeg håper at det kan bety at vi i dag får et lite gjennombrudd, for en del av de nettinvesteringene som gjøres i dag, er dårlig energipolitikk og det er dårlig miljøpolitikk.
La meg ta kraftproduksjonen først. Behovet for kraft er fortsatt stort i mange deler av landet. En skulle tro at problemet var løst nå når klimadebatten pågår, og det er vel egentlig lenge siden noen har snakket om kraftsituasjonen i Midt-Norge og vært skikkelig bekymret. Men 10. januar i fjor sa statsråden at vi må få på plass et betydelige volum med ny kraft for å sikre situasjonen. 1. mai i fjor var statsministeren på Skogn og sa at nå var det bare å sette spaden i jorda. Så har det ikke skjedd noe særlig mer i den regionen. Det har ikke kommet noe betydelig nytt volum. Ja, statsråden bruker sikkert mye tid på å følge situasjonen. Det tviler jeg ikke på, men resultatene mangler. Det er greit å ha mål, men jeg tror folk i Midt-Norge først puster ut når de ser at ny kraft er i systemet. Da kan jeg f.eks. etterlyse – og jeg får sikkert kjeft av statsråden for å ha påpekt dette – utslippstillatelsen f.eks. for Tjeldbergodden, eller både konsesjon og utslippstillatelse for Industrikraft Møre. Det hjelper ikke bare å skylde på Bondevik II-regjeringen og si at situasjonen skulle vært løst for fire år siden, når en selv ikke klarer å få gjort noe på to år. Det er mange kompliserte spørsmål rundt dette – det er helt riktig slik som statsråden sier – og jeg tror at det ikke minst gjelder internt i Regjeringen. Der blir nok gasskraftproblemene enda mer kompliserte enn de ellers hadde trengt å være.
Som energinasjon er potensialet vårt for kraftutbygging stort, men det er ikke utløst. Dette skyldes bl.a. vernevedtak. Det første denne regjeringen gjorde, var jo å verne Vefsna som kunne gitt 1,5 TWh med ny fornybar strøm uten CO2 -utslipp og til lave kostnader. Men vi vet også at opprustningsprosjekt for eksisterende kraftverk automatisk har blitt avslått av NVE, fordi Stortinget etter kraftverket ble bygd har vernet området.
Når det gjelder småkraft, bio- og vindkraft, skrytes det mye av at det har kommet på plass et godt støttesystem. Det en glemmer, er at alle som skulle forholde seg til systemet, har sagt at det er feil system. Vi vet at en ikke ønsker at kommunene skal kunne ta lokale beslutninger. En skal ikke kunne si ja til småkraftverk, men en skal heller ikke kunne si nei til vindkraft.
Det er et paradoks at Stortinget nå krangler om strømnett som skjemmende for naturen, men kommer noen og vil bygge en vindmølle, anses det som veldig positivt. Et kompromiss i denne saken kunne jo være at strømnett rundt i landet ble formet som vindmøller, og at kablene ble som vingespennet, for denne kabeldebatten er viktig, slik den nå tar av.
Det er sjelden en ser lokale folkeaksjoner mot vann- og biokraftprosjekt, men det er veldig ofte at en ser folkeaksjoner mot nettinvesteringer. Da må en jo se hvor samfunnet kan få mest nytte av de pengene en skal investere. Er det i nett, eller er det i betydelig økt kraftproduksjon? Jeg sier ikke at vi ikke trenger begge deler, men av og til kan en prioritere det ene for å redusere behovet for det andre.
Debattene rundt nett er ofte følelsespreget, og det er mange planlagte investeringer framover som gjør at vi vil få en del debatter. Hensynet til miljøet og estetiske verdier settes opp mot kostnader. Det synes jeg er naturlig, men det blir litt skjevt når de estetiske miljøverdiene ofte prissettes til null, og en kun ser på kostnaden mellom bakke og luftspenn. Når en vet at mange traseer vil gå gjennom vernede områder, enten allerede eller snart vernede områder, i randsonen av verdensarvområder eller i turistområder, bør en absolutt sette naturverdiene til en høyere verdi enn null.
Med utgangspunkt i de rød-grønne partienes holdning før de kom i regjering, og det som har blitt uttrykt på enkelte partiers landsmøter, samt denne nye følelsen fra Høyre, håper jeg at vi får en gjennomgang av nettreglene, slik at vi kan unngå slike konflikter i framtiden.
Øyvind Halleraker (H) [18:48:13]: Først har jeg lyst til å minne Asmund Kristoffersen på at Høyre stemte imot energifondet til Enoksen, men for innføring av grønne sertifikater, som beviselig ville gitt mye større uttelling, bare så det er sagt nok en gang.
Jeg syns interpellanten reiser en viktig debatt, som utfordrer oss på tilvante løsninger i energisektoren som stammer fra en tid strømføringen generelt sett var et særdeles framtidsrettet gode, og kraftlinjer var en selvsagt del av dette bildet, som symboliserte vekst og velstand og ikke minst arbeidsplasser. Ute i Distrikts-Norge hvor kraften ble skapt, var kraftlinjer akseptert av befolkningen, fordi det førte til synlig velstandsutvikling. I dag er situasjonen en annen. Kraftlinjene er planlagt gjennom sårbare områder for å gi økonomisk vekst langt borte. Som alt annen i vår tid endres også oppfatningen av verdifulle landskapsrom, som kan bety vekst i en voksende næring som gir mer positiv lokal virkning, nemlig turisme og reiseliv, men også økende bevissthet om at vi har et ansvar for å forvalte verdifulle landskapsrom på en måte som også våre etterkommere, som helt sikkert vil ha enda større krav til estetikk i landskapsrommet, kan være bekjent av. Det vi snakker om her i dag, er rett og slett utvikling av en ny politikk på et område hvor våre tilvante forestillinger utfordres, og hvor våre standarder endres. Derfor er det prisverdig av Børge Brende å reise denne debatten.
I Høyre har vi nettopp lagt bak oss et landsmøte som viste at Høyre er på linje med sin offensive tidligere miljøvernminister. Det handler rett og slett om en ny verdsetting av landskapsverdier og samfunnsøkonomi i et langt bredere perspektiv. Undersøkelser viser at folk er villige til å være med på å dekke noe av merkostnaden over sentralnettavgiften. Men ny samfunnsøkonomisk vurdering tilsier at dette må være et spleiselag hvor også de som har større interesser i å få energien ført fram, og de som har salgsinteresser, er med og bidrar til mer skånsomme landskapsinngrep, som kabling. I dag er det nettopp stort kraftbehov på kysten og sågar til havs, med politiske målsettinger om å elektrifisere større del av sokkelen, det er snakk om. Da kan vi ikke la transittområdene sitte igjen med regningen i form av ødelagte landskapsrom.
Personlig syns jeg det er inspirerende å være med i denne type modningsprosesser, som helt sikkert kommer til å resultere i ny politikk på området. Det var derfor skuffende at statsråden var så lite imøtekommende, jeg vil si såpass lite visjonær, når etablerte sannheter settes på prøve og nye krav og standarder vokser fram i opinionens bevissthet. Statsråden sa: «Jeg ser ingen grunn til å endre regelverket», men han ville ta miljøhensyn. Det er det regelverket som NVE og andre saksbehandlere i Statnett forholder seg til, og som de har lagt fram sine anbefalinger ut fra. Så sier også statsråden at sjøkabel er noe ganske annet enn landkabling, her er det en vesentlig forskjell. Da vil jeg gjerne ha et svar fra statsråden på om ikke sjøkabel bør foretrekkes der dette er mulig, uansett.
Arbeiderpartiet reagerte med å avvise spørsmålet på sitt landsmøte. For så vidt ikke overraskende, de er aldri først på ballen i slike saker. Klimabremsen Jens versus Bjørnøy tidligere i vinter har vi friskt i minne. Derfor går min oppfordring til statsråden, som har senterpartilandsmøtets mandat, om at han må kvitte seg med gårsdagens regelverk. Ta Børge Brende og Høyres oppfordring om å utvikle et nytt regime, som i større grad ser samfunnsøkonomi og nytte–kost for aktørene i et bredt perspektiv. Det er på høy tid med en fornying, og Stortinget bør få anledning til å bidra til dette gjennom en stortingsmelding om temaet så snart som mulig.
Heidi Sørensen (SV) [18:53:20]: Representanten Asmund Kristoffersen redegjorde for den spesielle energisituasjonen vi har i Norge med så overveldende stort innslag av vannkraft. Det betyr at vi har store svingninger i produksjonen, som igjen betyr at vi er avhengige av god utveksling ikke bare internt i landet, men også over til våre naboland, som igjen betyr at vi er avhengige av å ha et godt og sikkert ledningsnett.
Vi er også på det rene med at i de siste ti årene har det vært investert for lite i et godt og sikkert overføringsnett i Norge. Vi så hva som skjedde i Sverige som opplevde at under en av de store vinterstormene var mange husholdninger over lengre tid uten strøm. Vi er interessert i å få opp investeringsnivået i nettet i Norge for å unngå liknende situasjoner. Vi ser at de utfordringene vi står overfor når det gjelder klimaet med mer ekstremt vær, gjør det enda viktigere enn tidligere å fokusere på at vi skal ha trygg overføring av strøm.
Det som nå planlegges fra Statnetts side, er store naturinngrep over hele landet, fra lengst i nord til lengst i sør. Det er store naturverdier som berøres av inngrep som man ikke skal bagatellisere. Vi ser et engasjement i den saken i folkeaksjon etter folkeaksjon, som jeg vil si til representanten Ketil Solvik-Olsen, bare kan sammenlignes med den folkelige mobilisering som var mot vannkraftutbygging da den var på sitt største.
Vi har sett en økt mobilisering i det siste. Det virker som om folk er glad i naturen, er i glad i den urørte naturen og setter pris på landskapet de lever og bor i. Det er et engasjement vi selvfølgelig setter stor pris på.
Vi ser også at en del av prosjektene kan berøre internasjonale viktige verdier i Norge. En del av prosjektene har problematikk knyttet opp mot villrein, en ansvarsart i Norge, som vi er forpliktet til å ta vare på.
I noen situasjoner, men slett ikke i alle, kan lokal energiproduksjon og energisparing, redusere behovet for nye kraftledninger. Det er slett ikke sikkert at det gjelder alltid. Det er faktisk slik at enkle fysiske lover sier at jo større den totale kraftproduksjonen i Norge vil være, jo større behov vil det også være for et godt og sikkert overføringsnett. Det er ikke slik at jo mer kraftproduksjon vi har, jo færre kraftlinjer. Den generelle sammenhengen er at jo større kraftproduksjon, jo mer behov er det for et godt og sikkert nett som den kraften skal flyte igjennom.
Det er også slik at kostnader har blitt brukt som et argument mot kabling. Vi vet også at det er ca. 3,5 pst. av den gjennomsnittlige strømregningen til folk som går til sentralnettet. Vi har også sett at de økonomiske modellene for kost–nytte-vurderinger alltid har hatt problemer med å ta opp i seg hva som er verdien av urørt natur, og hva som er verdien av et landskap?
Det er riktig som interpellanten sier, at på samferdselssektoren har man kommet lenger. Jeg tror at energisektoren i disse sakene har noe å lære av samferdselssektoren i møtet med arealkonflikter. Mange arealkonflikter på samferdselssektoren på begynnelsen av 1990-tallet gjorde at man tenkte nytt rundt å prøve i større grad å integrere miljøhensyn. Jeg tror det er viktig at vi noen ganger tør å si at det går ikke an å finne et tall for hva Hardangervidda eller villreinen er verdt. Noen ganger er det viktig å bare si at her er det hensyn som skal tas.
Vi har også vært opptatt av en annen problemstilling knyttet til kablingen, og det er kablingen i tett befolkede områder. Det er få folk som vil bo rett under en kabel. Det er mange som er opptatt av om det er en økt kreftfare eller ikke ved å bo nær høyspentledninger. Det er også hensyn vi skal ta, som gjør at vi ikke bare kan ha én politikk for framføring av strøm. Vi må ha flere.
Til slutt vil jeg si at vårt utgangspunkt er at vi ønsker en sak til sak-tilnærming. Vi ønsker at kultur- og miljøhensyn skal veie tungt, og at vi skal bli bedre til å integrere miljøkostnadene. Men vi skal også ha med oss at det er ikke alltid at kabling vil være det mest miljøvennlige alternativet. Kabling kan også ha miljøkonsekvenser, men der kabling er det mest miljøvennlige alternativet etter en god kost–nytte-betraktning, er det vår oppfatning at det må skje. Det er min spådom at det vil skje i større grad enn det har skjedd hittil i Norge.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [18:58:32]: Etter å ha høyrt på interpellanten er eg litt usikker på kva som eigentleg er hovudtemaet i interpellasjonen. Eg høyrer to bodskap: ein kritikk av ei passiv regjering for ikkje å gjera noko med kraftkrisa i Midt-Noreg, og eg høyrer eit spørsmål om Senterpartiet sitt løfte om å leggja nye kraftliner i kabel der miljøkostnadene med luftleidning er store. Det kan seiast mykje om begge desse tema.
Kraftkrisa i Midt-Noreg er ein situasjon som det ikkje finst enkle eller raske svar på. Men det finst ganske mykje lærdom. Den viktigaste lærdomen er nok knytt til handsaminga av Ormen Lange og utbygginga på Sunndalsøra.
I ettertid bør me læra at me treng ei endring i plan- og bygningslova, der me set eit krav om ein plan for energiforsyning ved store næringsprosjekt. På denne måten sikrar me at utbyggjarane også har sikra seg nok kraft utan å setja kraftforsyninga i ein heil landsdel på spel.
Så gjer eg nokre interessante observasjonar når eg lyttar til det som representantar for Regjeringa og regjeringspartia seier: Det er utruleg kor mykje vanskelegare det er å få ting til no enn det var då dei same representantane sat i opposisjon.
Utfordringa framover er å få fram ny produksjon av fornybar energi, og her meiner Kristeleg Folkeparti at Regjeringa er altfor passiv. Det nye støttesystemet for ny fornybar energi er for dårleg til å utløysa vesentleg ny produksjon. Me forventar at Regjeringa vil utvide Energifondet utover dei 20 milliardar kr dei har lova. Kristeleg Folkeparti har tidlegare foreslege ein auke, og eg konstaterer at fleire no meiner det same, og det er bra.
Det andre temaet går på framføring av nye kraftliner til Midt-Noreg, og det er viktig. Allereie under Bondevik II-regjeringa starta ein arbeidet med betre kraftliner til Jemtland i Sverige. Men vi treng òg nye kraftliner frå Vestlandet – og på Vestlandet.
Ei rekkje nye planlagde kraftliner vil gå gjennom sårbar natur, m.a. i Hordaland, i Sogn og Fjordane og i Møre og Romsdal. Ei kabling vil vera kostbar, men dette må haldast opp mot kostnadene ved naturinngrep.
Kristeleg Folkeparti meiner at kabling er eit heilt nødvendig tiltak i dei mest verdifulle og sårbare naturområda. Eg skjøner difor godt at dette spørsmålet kjem opp i Hardanger og i Sogn og Fjordane, på Sunnmøre og øvst i Setesdal. Det er seriøse og gode grunnar for å greia ut kabling i desse områda.
Kabling av kraftliner er i mange tilfelle eit viktig og godt tiltak for å ta vare på viktige naturområde. I framtida må me rekna med meir bruk av kabling. Me har no god teknologi tilgjengeleg for slike løysingar. Det viser seg at forbrukarane forstår ein slik meirkostnad.
Ei anna problemstilling knytt til kraftliner gjeld stråling frå kraftige linenett og konsekvensane for helsa til folk som bur ved kraftfelt. Dette er det gjort forsking på, men svaret så langt har ikkje gjeve ro til folk som bur i nærleiken av kraftliner. Det er det mange eksempel på.
Me treng difor ein meir grundig debatt om bruk av kabel i straumforsyninga, og Kristeleg Folkeparti meiner dette temaet bør vera gjenstand for ei brei drøfting i ei ny energimelding til Stortinget.
I dag er det mange tema innan energiforsyninga som er oppe til debatt. Interpellasjonen viser at desse tiltaka heng saman. Det krev nye løysingar og nye tiltak. Difor er det både fornuftig og nødvendig med ei ny og brei melding for å meisla ut nye løysingar som er tilpassa dei utfordringane som me står overfor i dag, og dei utfordringane som me ser konturane av i framtida.
Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.
Ola Borten Moe (Sp) [19:03:08]: Representanten Brende avsluttet sin interpellasjon med å si at han inviterte til en konstruktiv debatt rundt det som de fleste opplever som en alvorlig problemstilling. Dette gjorde han etter å ha levert en av de vanlige harangene sine mot den politikken som Regjeringen fører. Han la fram denne interpellasjonen på en måte som vanskelig kan beskrives som konstruktiv, og som vanskelig kan beskrives som noen invitt til samarbeid og samtaler.
Man har vridd debatten inn på produksjon av fornybar el, og man har pekt på at med mer produksjon unngår vi å bygge overføringsnett. Jeg skal være den første til å innrømme at hadde det vært så enkelt, hadde det vært all right, men når man bruker Midt-Norge som eksempel, er jeg overbevist om at Brende her snakker mot bedre vitende – av to årsaker. For det første er det sånn at med eller uten grønne sertifikat og med eller uten et energifond ville det tatt mye tid å få tilstrekkelig kraftproduksjon til å unngå å få på plass nytt overføringsnett – mye lengre tid enn fram til høsten når Ormen Lange åpner, og vi får en situasjon som er alvorlig på forsyningssiden i Midt-Norge.
For det andre henger strømforsyningen i Møre og Romsdal – til Elnesvågen, til Aukra – på én kraftlinje. Og forsyningssikkerheten bedrer man ikke ved å bygge ut vindkraft på Fosen, som så transporteres sørover i én kraftledning til Møre og Romsdal. Man vil fremdeles ha behov for å sikre kraftforsyningen gjennom en ny kabel. Dette hopper Brende elegant over.
Så snakker han så mye stygt om kraftledninger at man skulle tro det nesten ikke har vært reist kraftledninger før i dette landet. Det er ikke lenge siden det ble bygd en ledning på 420 kV fra Klæbu til Vikalandet i forbindelse med utvidelse på Sunndalsøra. Hvis jeg ikke tar helt feil – jeg må ta et forbehold om dette – var Brende i regjering da det skjedde. Det var atskillige protester i Trøndelag – Brendes eget hjemfylke – mot de miljøbelastningene denne ledningen brakte med seg, med en 40 meter bred kraftgate over verdifullt kulturlandskap og verdifulle naturområder og verdifulle boområder. Jeg registrerte ikke noe vesentlig engasjement fra representanten Brende den gangen for å ta tak i de problemstillingene.
Når denne interpellasjonen tas opp, henvises det til landsmøtevedtaket i Senterpartiet. Det er ingen tvil om at det vedtaket som ble fattet på Senterpartiets landsmøte, tok utgangspunkt i en del av de veldig kontroversielle kraftoverføringsprosjektene som nå lanseres, og da spesielt på Vestlandet. Det ligger selvsagt en klar forventning fra vårt landsmøte til både egen stortingsgruppe og til egen statsråd om resultat, og om at man vurderer på en annen måte enn tidligere at man kabler og tar vare på naturverdiene der det er nødvendig.
Det er nødvendigvis ikke et spørsmål om å endre regelverket. Regelverket som det ligger i dag, hjemler jo faktisk at man kan legge i kabel der sterke miljøhensyn tar til orde for det. Det er jo praksis man er nødt til å endre, og da trenger man ikke nødvendigvis å endre et regelverk som allerede hjemler en mulig endring av praksis.
Så har jeg lyst til å si, og det er litt knyttet til nytte–kost-betraktninger, at vi vet at strekningen Fardal–Ørskog koster mellom 1,5 og 2 milliarder kr. Statnett sier man må gange det med åtte eller ti hvis man skal trekke kabler. Hvis dette er korrekte tall, snakker man altså om at vi skal bruke et sted mellom 10 og 15 milliarder kr – kanskje enda mer – på å legge én kabel på Vestlandet. Det er ingen som kan mene at det er en spesielt fornuftig ressursbruk, og det representerer mye mer en 40 kr pr. person.
Så skal jeg avslutte med å si at når det gjelder kraftsituasjonen i Midt-Norge, er det, som representanten rett før meg var inne på, utbyggingen av Ormen Lange uten at nødvendig ny kraftproduksjon kom inn, som er årsaken til den situasjonen vi har havnet i. Den var det som kjent den forrige regjeringen som stod for.
Gunnar Kvassheim (V) [19:08:25]: Jeg har hatt store forventinger til dagens debatt, for landsmøtene i Senterpartiet, SV, Høyre og Venstre har pekt ut en ny kurs, en ny politikk, på dette området. Jeg hadde håpet at det hadde blitt kvittert ut av statsråden, som har gitt tydelig beskjed om at det skulle bli en ny kurs, en ny politikk, på dette området. Det er det som er bestilt.
Det som i stedet kom fra statsråden, er i realiteten et varmt forsvar for dagens forskrift og langt på vei for dagens praksis. Han kom ikke med noen nye styringssignaler som vil endre den praksis som i dag følger av forskriften, nemlig at det i tilnærmet alle prosjekt velges luftspenn.
Statsråden sa at man skulle bruke mer tid og flere ressurser på å foreta utredninger. Vi trenger ikke flere ressurskrevende utredninger. Vi trenger en ny politikk på et område der miljøomkostningene må med i regnskapet på en helt annen måte enn det man har sett tidligere.
Flere av de omdiskuterte og omstridte linjene er et resultat av et ønske om å elektrifisere offshore-installasjoner. Å få redusert utslippene som er offshore, er igjen en del av klimautfordringene. Det er snakk om linjeframføringer i forbindelse med forsyninger til industri- og petroleumsanlegg, som er store pengemaskiner for fellesskapet. Det er også snakk om nye kabler som skal være med og optimalisere handel med kraft med utlandet, for å få økt profitt ut av vannkraftressursene våre. Det skapes altså store verdier, mens man kan risikere at det man står igjen med, er at lokalsamfunnene må ta bekostningene gjennom store inngrep i naturen.
Jeg mener det er viktig at det nå slås tydelig fast at det skal bli en annen vektlegging av miljøet enn før, og at det er storsamfunnet som må ta regningen som følger av denne nyorienteringen.
Det er viktig å øke kraftproduksjonen. Det demper selvfølgelig behovet for overføringslinjer. Det er jo svært beklagelig at Norge nå har et av de dårligste støttesystemene i Europa, f.eks. knyttet til vindkraft. Det er helt meningsløst å sammenligne Regjeringens nye støttesystem med det som har vært gjeldende fram til i dag. Det det må sammenlignes med, er de grønne sertifikatene som skulle ha vært gjeldende fra nå og framover. De ville ha representert en dobbelt så stor stimulans i forhold til fornybar energi som det Regjeringens opplegg representerer.
Jeg har lyst til å peke på at i noen av de prosjektene som har ført til debatten i dag, er konfliktene så åpenbare at det må være mulig å konkludere slik partiene har gjort, f.eks. i Hordaland. Der har det blitt slått fast at ledningen som skal føres fra Eidfjord til Samnanger, bør gå i sjøen i Hardangerfjorden. Det må være mulig å komme til en tilsvarende konklusjon når det gjelder deler av strekningen fra Fardal i Sogn til Ørskog på Sunnmøre, at man må velge alternativ til luftspenn. Det samme framstår som naturlig i Setesdal, der inngrep i naturen er betydelige.
Jeg har lyst til å gi ros til de mange grupperinger som er aktive når det gjelder å utfordre etablert politikk på dette området. Vi former miljøpolitikken vår ved stadig å fornye den i lys av nye utfordringer. En slik fornyelse er påkrevd på det området vi her står overfor. Det som er oppløftende, er at det på områder der Regjeringen sier et bestemt nei til gode miljøløsninger, er det likevel mulig å nå fram.
Statsministeren stod på talerstolen i Hordaland Arbeiderparti og sa at ubåten på Fedje skulle bli liggende tildekt – nå har Regjeringen endret oppfatning og vurderer heving. Statsministeren hadde ikke sans for at man skulle ha klare mål for klimareduksjoner – nå framstod han med noe som til forveksling lignet entusiasme på Arbeiderpartiets landsmøte og talte for det. Jeg tror at det kommer til å skje også på dette området. Det er ikke mulig å forsvare framføring av luftspenn i de områdene som vi snakker om her, for miljøkostnadene er for store. Luftspenn vil i framtiden også være det mest brukte alternativet, men vi må gi tydelig beskjed om at det i større grad skal brukes alternativer når konfliktene er betydelige.
Børge Brende (H) [19:13:53]: Først må jeg innrømme at jeg trodde at min henvisning til Senterpartiets landsmøtevedtak ville ha blitt godt mottatt og sett på som et konstruktivt innspill, ikke minst av statsrådens eget parti. Man kan nesten få en viss mistanke om at verken representanten Borten Moe eller statsråd Enoksen var spesielt begeistret over sitt eget partis vedtak. Dessuten må jeg minne om at når man har styrt landet i snart to år, kan man ikke bare ta ansvar for det som går i riktig retning, f.eks. at arbeidsledigheten går ned. Jeg har sjelden hørt henvisning til at de som styrte tidligere, har hatt en finger med i spillet i forhold til det. Men når det gjelder en eventuelt manglende energiproduksjon, er det bare de som har styrt tidligere, som har ansvaret. Det er selvsagt ikke riktig. De grønne sertifikatene ville ha medført dobbelt så høy støtte til utløsing av fornybar energi i Norge, og ansvaret for skrapingen av dem, noe som har ført til at 90 pst. av en god del fornybare prosjekter ble droppet, må Regjeringen ta. Jeg tror at det i løpet av kort tid gjennom et klimapolitisk forlik i Stortinget vil bli presset frem bedre ordninger for fornybar energi. Det vil også avhjelpe og ta bort presset fra noen av disse linjene. Det er ikke riktig som Borten Moe sier, at fornybar energi ikke kan komme som noen erstatning for overføringslinjer. De overføringslinjene vi snakker om her, skal gjennom store prosesser. Mange av dem vil ikke stå ferdig før i 2012 og 2013. Det er veldig mye vann som renner ut i havet, det er mye bioenergi – trær som står og råtner – og mye annen fornybar kraft som kan tas i bruk før den tid. Det må gå an å ha to tanker i hodet på én gang. Vi må bygge ut mer fornybar energi, og vi må oppfylle statsministerens løfte fra Skogn i fjor, 1. mai, da han sa at vi må få gasskraftverket på Skogn på plass snarest mulig. Det har vi hørt lite om etterpå.
Jeg hadde håpt, som jeg også sa, at vi kunne få en konstruktiv dialog om hvordan vi kan tenke annerledes og hvordan vi også i større grad kan ta vare på viktige naturverdier når vi skal gjennomføre den typen utbygginger som vi står overfor. Der må jeg si at representanten Heidi Sørensen var forbilledlig i sitt innlegg. Representanten understreket at ved store naturinngrep må man tenke alternativt, og hun slo fast at i dag er det bare 3,4 pst. av strømregningen som går til å betale for overføringsnettet. Det vi nå snakker om, er sjøkabling og eventuelt kabling i de mest utsatte områdene.
Jeg har to konkrete spørsmål til statsråden. Er det slik at også naturinngrep vil være en del av kost–nytte-beregningene til Statnett fremover? Vil statsråden pålegge dem det?
Og vil statsråden, selv om han ikke vil endre forskriften her i dag, klargjøre om det er en annen holdning fra Regjeringen nå, at man også i større grad skal velge sjøkabel og kabling hvor det er å foretrekke – mer enn det som har vært gjort så langt?
Statsråd Odd Roger Enoksen [19:17:22]: La meg starte med å påpeke at Børge Brende gjør seg skyldig i en grov misforståelse når han sier at denne regjeringen ikke tar ansvar for det den gjør. Det å påpeke hva den forrige regjeringen gjorde og ikke gjorde, er selvsagt ikke det samme som at vi ikke tar ansvar for det vi selv gjør. Det må være lov å påpeke at vi tar ansvar for CO2-håndtering på gasskraftverk, også de som den forrige regjeringen gav konsesjon til uten å ta ansvar for CO2-håndtering. Vi tar ansvar for en fornybar satsing som er historisk, og også noe langt annet enn det den forrige regjeringen klarte å få på plass.
Det må også være lov å påpeke at den forrige regjeringen bygde 420 kV linje til tross for lokale protester, og at man f.eks. i Årum, som det er påpekt, ikke tok hensyn til lokale protester. At det ikke er mulig for nåværende regjering å gjøre om allerede fattede vedtak, er en annen sak.
Senterpartiet var først ute med landsmøtevedtak. Det viser at Senterpartiet igjen går foran i å ta miljøhensyn i viktige spørsmål som dette, og som jeg sa i mine to innlegg som jeg allerede har holdt, disse vedtakene vil nå bli fulgt opp gjennom at vi vil gjøre grundige vurderinger og vektlegge miljøhensyn. Men jeg kan berolige presidenten med at jeg ikke har til hensikt, slik Gunnar Kvassheim ber om, å drive saksbehandling på enkeltprosjekter fra Stortingets talerstol. Jeg hadde vel ikke forventet at det skulle komme den type forslag på bordet her.
Vi har både lagt til rette for lokal produksjon og tar behovet for økte overføringsforbindelser på alvor. Vi har opprettholdt konsesjonen til Skogn. Skogn kan starte bygging av gasskraftverk når som helst. Den konsesjonen er opprettholdt uten at det er stilt noen nye krav, så statsministeren har sine ord i behold. Den konsesjonen var forlenget og gitt i april i fjor, og dermed ligger det til rette for å bygge det. Vi har fått på plass en historisk avtale på Mongstad, som det allerede er påpekt.
En ting til. Det er vist til at sjøkabel og kabling for alle formål er bedre enn luftspenn også i forhold til klimaendringer. Det er vist til at Steigen ble uten strøm i en uke. Uten at det skal legges mer vekt på det enn som så, vil jeg minne om at Værøy og Røst var uten strøm i nesten en måned på grunn av brudd på en sjøkabel. Så det er ikke uten videre sånn at sjøkabel kan sies å være tryggere enn luftspenn i gitte situasjoner.
Vi vil vektlegge naturinngrep når vi vurderer om det skal legges kabel eller om det skal være luftspenn. Jeg kan bekrefte at denne regjeringen vil legge en annen holdning til grunn enn den forrige regjeringen gjorde, når vi vurderer kabling opp mot luftspenn, slik Børge Brende har bedt om. Så jeg kan berolige Børge Brende med at denne regjeringen går i riktig retning i forhold til den forrige, også på dette punkt.
Presidenten: Sak nr. 9 er dermed ferdig behandlet.