Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter – til sammen 85 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heikki Holmås (SV) [19:27:28]: (ordfører for sakene): De tenkte nok ikke på olje, de første som bosatte seg i Norge da isbreene trakk seg tilbake. Slik sett er det jo på mange måter bare flaks at geologien har skapt oljen på havbunnen, men det er ikke flaks, men tvert imot vidsyn og politiske valg som har gjort at vi i dag har 2 000 milliarder kr på bok, et beløp som kommer til å vokse i årene framover, og der målet er at det skal komme både våre barn, barnebarn, oldebarn osv. til gode i årene som kommer.

Det er riktig å diskutere både tempoet vi skal ha på oljeutvinningen, hva slags områder vi skal utvinne, og hvordan vi skal organisere utvinningen, slik som debatten om StatoilHydro viste før helgen.

Når det først er valgt et høyt utvinningstempo, kommer diskusjonen om hvor raskt vi skal fase inn oljepengene i økonomien. Derfor har vi laget handlingsregelen som forholder seg til at oljen er en lagerressurs, ikke noe vi produserer, men noe vi henter opp til reservoarene er tømt og kranen skrus til.

Realavkastningen er anslått til 4 pst. på sikt, justert for konjunkturene, og derfor er det det vi har lagt til grunn når handlingsregelen er satt. I tilegg til dette kommer debatten om hvordan vi best forvalter pengene vi sparer opp i Statens pensjonsfond. Dette er den første brede meldingen om forvaltning av Statens pensjonsfond vi har hatt, og det er flere viktige grep som gjøres. Vi kommer til å fremme årlige meldinger, og vi får dermed en årlig mulighet til å føre debatt om pensjonsfondet og forvaltningen av den enorme formuen som ligger i den, og som er en god mulighet for å ta brede debatter om alle sider ved den forvaltningspolitikken vi fører.

Folketrygdfondet og rolleavklaringen som ble gjort, ble også diskutert før helgen, og jeg viser til den debatten vi hadde rundt de avklaringene da. I tillegg øker vi andelen av pengene våre på pensjonsfondet, som vi investerer i i aksjer, fra 40 pst. til 60 pst. Vi endrer vurderingen vår av hva slags markeder vi investerer i. Vi vil i framtiden investere i mindre selskaper enn i dag, ved å ta inn nye indekser i vår vurdering i referanseporteføljen.

Vi snur prinsippet om hva slags obligasjoner vi investerer i, fra en liste over land vi kjøper obligasjoner i, til en liste over land som er utelukket. Vi baserer oss på prinsippet om overlappende konsensus, hvor man altså tar utgangspunkt i hva det er bred enighet om, både i denne sal og i verden for øvrig.

I tillegg øker vi bruken av eiermakten vår med de 2 000 milliarder kr vi har, for å drive verden i en bedre retning. Vi er for et aktivt eierskap og arbeider videre med dette. Og vi signaliserer noen skritt vi har tenkt å ta.

Utelukking av selskaper i Norden vil gjelde både Statens pensjonsfond – Utland og Norge, som en konsekvens av sammenslåingen av en del av forvaltningen vår som gjelder Norden.

Jeg vil trekke fram noen av punktene det er diskusjon om, og så komme tilbake særlig til enkelte av forslagene fra Fremskrittspartiet etter hvert.

Ett punkt er økningen til 60 pst., det at vi nå skal investere 60 pst. av midlene i pensjonsfondet i aksjer. Vi investerer mer i aksjer for å tjene nok penger til at vi stadig skal kunne bruke mer penger på velferd i Norge – avkastningen av Pensjonsfondet skal være like høy som mengden penger vi bruker, 4 pst. på sikt, justert for konjunkturer. Erfaring viser at vi kan regne med å tjene mer penger på aksjer enn på andre plasseringer også i framtiden. Når vi har gode etiske retningslinjer, mener vi at det er en god og forsvarlig måte å gjøre det på.

I tillegg vil jeg komme inn på den etiske eierskapsutøvelsen. Vi har tre måter å utøve det etiske eierskapet på. Vi er enige om å benytte negativ filtrering ved at vi ikke investerer i bl.a. atomvåpen, klasebomber og landminer. Vi mener det er uetisk å tjene penger på dette. Hvis vi skal tjene penger på sikt og ha et evighetsperspektiv på forvaltningen vår, er det veldig viktig å legge vekt på de etiske sidene av dette. Nettopp gjennom å drive økonomien i verden i en riktig og god retning, legger vi fundamentet for en bærekraftig økonomisk utvikling i verdenssammenheng.

En annen måte er ad hoc-uttrekning, at vi trekker oss ut av selskaper vi mener driver med grov eller systematisk krenkelse av menneskerettighetene eller med grove miljøødeleggelser. Et glanseksempel i den sammenheng er at vi har trukket oss ut av verdens største selskap, Wal-Mart, på grunn av menneskerettighetssaker. Det er spennende å se hvordan de har henvendt seg på nytt, fordi de mener at noe av det som førte til at de ble utestengt, nå ikke lenger foreligger. Det viser etter min oppfatning klart hvordan selskaper bryr seg om sitt eget omdømme og tar hensyn til den måten vi utøver eierskapet på. Det viser at det vi gjør, spiller en rolle. Det er helt riktig det som vi tok utgangspunkt i den gangen vi begynte å fremme forslag om etisk eierskapsutøvelse, i 1997, at dette er noe stadig flere forvaltere og fond ser på, både i Norge og i utlandet.

I tillegg til disse to momentene mener Kristelig Folkeparti at vi bør holde oss unna tobakksindustrien. Det er en sak som har vært oppe til debatt flere ganger tidligere. Vi legger opp til at i den store evalueringen vi skal ha, og som vi regner med vil bli lagt fram for behandling i forbindelse med pensjonsmeldingen i 2009, vil dette bli vurdert videre.

Jeg synes det er spennende – for ikke å si direkte uhørt – at Fremskrittspartiet i denne sammenheng og senest for et år siden fremmet et forslag om igjen å begynne å investere i landminer, klasebomber og atomvåpen. De var veldig konkrete og eksplisitte på at den måten å forvalte pengene på burde man begynne med igjen.

Og jeg merker meg i debatter med Christian Tybring-Gjedde hvordan han insisterer på at vi gjennom vår etiske eierskapsutøvelse har ambisjon om å forandre verden, og mener at våre verdier er bedre enn andres ut fra hva vi investerer i. Da sier ja, det mener jeg? Det å jobbe mot landminer, mot atomvåpen og mot klasebomber er riktig. Vi har grunnleggende menneskerettigheter og demokrati, og det mener vi det er viktig å jobbe for. Ikke bare i vårt eget land, men også i resten av verden skal vi bruke den muligheten vi har til å gjøre det. Jeg kjenner ingen eiere av aksjer eller av andre ting som ikke bruker eiermakten sin til å utvikle ting i den retning de mener er riktig. Det mener jeg gjelder for oss også. Her legger jeg merke til at det eneste som teller for Fremskrittspartiet, er penger – og det får de stå for selv.

Vi bruker i tillegg eierskapet vårt til å påvirke selskaper i riktig retning. Vi arbeider for åpenhet i selskaper og for demokrati, mot barnearbeid og for at vi ikke skal ødelegge arbeidet for et bedre klima på jorden.

Jeg mener at vi i tillegg bør utvide eierskapsutøvelsen vår til å motarbeide prostitusjon og menneskehandel. Det er i dag av de tre største illegale områdene av økonomien. Det å motarbeide det ved å ta initiativ ut fra etiske retningslinjer – på samme måte som næringsministeren har varslet når det gjelder norske selskaper der vi er eiere, og på samme måte som vi har varslet når det gjelder staten – mener jeg er viktig. Det vil være noe av det som vil bli vurdert framover i forhold til de etiske retningslinjene.

I tillegg til dette nevnte jeg at vi har trukket oss ut og bruker overlappende konsensus når det gjelder obligasjoner. Derfor investerer vi ikke penger i selskaper som i realiteten er burmesisk eid. Det har kommet et initiativ fra Burma-komiteen, som mener det burde være mulig å diskutere om vi også skal bruke negativ filtrering når det gjelder aksjer som er investert i virksomhet i Burma. Det mener jeg er det naturlig at vi vurderer videre. Det går an å argumentere for at hvis man mener det er så viktig å hindre at penger går til den burmesiske regjering, så bør også aksjer investert der utelates. Men den diskusjonen får vi ta i en bredere sammenheng senere.

Det er flere elementer i forhold til Fremskrittspartiets argumenter om hvordan vi bør bruke penger til å investere i infrastrukturfond, kapitalforvaltningsmiljøer og andre ting som det er behov for å komme tilbake til senere i debatten. Det tror jeg det blir god anledning til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19:37:54]: For noen dager siden var representanten Heikki Holmås min motdebattant i Dagsnytt Atten på NRK. Temaet var forvaltningen av Statens pensjonsfond, og representanten Holmås forsvarte med stor iver Regjeringens utelukkelse av investeringer i bl.a. verdens største forsvarsbedrift, amerikanske Lockheed Martin – dette fordi bedriften driver uetisk virksomhet. I samme program, men noen minutter tidligere, argumenterte forsvarsminister Strøm- Erichsen fra den samme regjeringen varmt for å hurtiganskaffe, uten konkurranse, transportfly fra nettopp bedriften Lockheed Martin.

Hvorfor er det slik at denne regjeringen mener at anskaffelser fra Lockheed Martin, som gir profitt til bedriften, er mindre uetisk enn å være aksjeeier i bedriften og få profitt fra bedriften?

Heikki Holmås (SV) [19:38:41]: Jeg synes det er veldig spesielt at en mann som har jobbet med innkjøp i Forsvarsdepartementet, ikke ser at det er en klar forskjell på det å tjene penger på noe uetisk, og det å kjøpe en vare til forsvar av eget land som er utviklet på en fullt ut etisk måte. Mer er det ikke å si om den saken.

Hans Olav Syversen (KrF) [19:39:09]: Ett av de forslagene som Kristelig Folkeparti fremmer i representantforslaget og i den saken vi nå diskuterer, er at Pensjonsfondet skal se på muligheten for å investere i mikrokredittfond. Det har i grunnen flertallspartiene hoppet ganske glatt over i sin merknadsskriving, så da går jeg ut fra at representanten Holmås i utgangspunktet er enig i det brevet som er sendt fra finansministeren i sakens anledning. Det er klart at det er ikke store fond vi snakker om her. Vi mener at man i hvert fall kan vurdere muligheten for det, uavhengig av om man også støtter opp under det i det ordinære statsbudsjettet.

Mitt spørsmål til representanten Holmås er: Ser Holmås noe problem i at det ses på en mulighet for å investere i den typen fond?

Heikki Holmås (SV) [19:40:13]: Slik som vi også skriver i merknadene fra flertallets side, henviser vi til svarene som er gitt av finansministeren på akkurat det området, der hun nettopp peker på en del av de tingene vi gjør i forhold til mikrokreditt.

Vi tenker oss at Statens pensjonsfond – Utland først og fremst skal benyttes til å investere i bedrifter som har en viss lønnsomhet, mens vi i utgangspunktet ser på mikrokredittfondet som en virksomhet der målet er å hjelpe folk ut av fattigdom. Derfor har vi sagt at det er viktigere å bruke en del av de andre instrumentene som vi har gjennom bistandspenger – vi vet at det er flere bistandsorganisasjoner i Norge som jobber med mikrokredittinvesteringer. Vi har også hele NORFUND, som vi har jobbet mye med, og som vi begge er godt kjent med at bistandsministeren har jobbet mye med. Det er de redskapene vi bruker for å styrke mikrokredittfinansieringen. Om det etter hvert kommer en større satsing på mikrokreditt av rent kommersielle hensyn når det gjelder småselskaper, får vi komme tilbake til.

Gjermund Hagesæter (FrP) [19:41:35]: Det er jo ganske interessant å følgje med og sjå at SV no ønskjer å auke aksjedelen.

For fire år sidan gjekk børsen veldig dårleg. Børsen hadde falle over lang tid. Då foreslo Senterpartiet, og SV slutta seg til, at ein skulle redusere aksjedelen i oljefondet. SV skreiv i innstillinga den gongen:

«Disse medlemmer mener at det er bedre over tid med en tryggere og lavere avkastning, enn å være sterkt eksponert i aksjer.»

Mitt spørsmål er da: Kva er det som har skjedd sidan 2003 – sett bort frå at Oslo Børs har stige 400 pst., og at også mange andre børsar har stige veldig mykje – som gjer at det no er interessant å auke aksjedelen, mens det for fire år sidan openbert var riktig å redusere aksjedelen frå 40 til 25 pst.?

Heikki Holmås (SV) [19:42:38]: Det er riktig som Gjermund Hagesæter sier, at vi skrev det vi skrev i 2003, men det er ikke riktig at vi stemte for å redusere andelen til 25 pst. Det vi stemte for, var å få utredet en redusert andel på 25 pst. Nå har vi gjennom den utviklingen og de analyser som er lagt til grunn fra Strategirådet, for det første fått gode indikasjoner på den sikkerheten som ligger i de langsiktige aksjemarkedene og det å få jevne inntekter inn – med visse svingninger, ja, men jevne inntekter – i løpet av 15-årsperioder, som representanten Gjermund Hagesæter er vel kjent med i forhold til den dokumentasjonen som er framlagt. I tillegg er det slik at en aksjeandel på 60 pst. er noe mange andre aksjefond som man kan sammenligne med vårt fond, har på plass.

Så er det én ting til som er veldig viktig, og som Fremskrittspartiet i sin tid bidrog med, men som de i dag går imot, nemlig at vi har fått på plass etiske retningslinjer for forvaltningen av dette fondet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Alf E. Jakobsen (A) [19:44:07]: Statens pensjonsfond er nasjonens eller folkets eiendom, og da må vi til enhver tid sørge for å ha fokus på en forsvarlig forvaltning, noe som både kommer dagens befolkning og kommende generasjoner til gode.

God avkastning er viktig for å sikre velferdsstaten, men vi bør sørge for at avkastningen og forvaltningen skjer innenfor etisk forsvarlige rammer, dvs. at vi må makte å ha flere tanker i hodet samtidig.

Petroleumsressursene kan ved fornuftig bruk gi oss et stadig bedre grunnlag for å utvikle det norske velferdssamfunnet. Oljeformuen gir oss muligheter, men medfører også et betydelig ansvar for å forvalte formuen på en god og riktig måte.

Det har vært tatt kloke politiske beslutninger som har høstet anerkjennelse internasjonalt når det gjelder petroleumsvirksomheten og ikke minst forvaltningen av oljeformuen. Vi har ikke løpt løpsk i «godtebutikken» og satt oljeformuen over styr, med de utfordringer det ville ha medført for nasjonen Norge.

Parallelt med dette har det vært et forutsigbart uttak av oljeressursene. Vi har bygd opp en oljeindustri, og vi har hatt en teknologisk utvikling der norske selskap og norsk leverandørindustri er blitt anerkjent og etterspurt verden over.

Jeg kommer fra Hammerfest, dit politiske ledere og sentrale næringslivsledere fra ulike deler av verden valfarter for å få innsikt i den teknologien og de nyvinningene Statoil har gjort i forbindelse med Snøhvit-prosjektet. I går kom den svenske utenriksministeren sammen med sin norske kollega og en hær av næringslivsfolk. Straks de var dratt, kom sentrale politiske rådgivere fra USA på besøk.

I innstillingen fra komiteen er det klare skillelinjer i synet på bruken og utviklingen av etiske retningslinjer og nødvendigheten av disse, mellom flertallet, som omfatter alle de øvrige partier, og Fremskrittspartiet. Dette leser jeg som en veldig bred oppslutning om arbeidet både med etiske retningslinjer og normer på dette feltet. Slik jeg forstår Fremskrittspartiets merknader, er det overordnet for Fremskrittspartiet at markedskreftene skal styre fritt, og da får det heller være så som så med etikken enten det nå er i inn- eller utland. Jeg må si at jeg er dypt uenig i et slikt syn.

Jeg er glad for at vi som nasjon har etiske retningslinjer både i forhold til utenlandsdelen av pensjonsfondet og Statens Pensjonsfond – Norge, og at vi har et sterkt fokus på hva som skjer på dette området. På denne måten kan vi utelukke selskap som driver produksjon eller virksomhet som innebærer uakseptabelt høy risiko for at fondet medvirker til grov uetisk aktivitet. Vi må ha en løpende debatt om hvordan vi kan utvikle virkemidlene på det etiske feltet, og vi bør med jevne mellomrom ha evalueringer, slik Regjeringen signaliserer for å se om det er forhold som kan forbedres. På meg virker det som om Fremskrittspartiet tror at det er tilfeldige subjektive beslutninger som fører til at noen selskaper utelukkes med bakgrunn i etiske retningslinjer og andre ikke.

Fremskrittspartiet gjør et poeng av at svartelisting av Burma innebærer en godkjennelse av alle andre staters obligasjoner. Fremskrittspartiet er på den ene siden bekymret for at noen investeringer utelukkes på etisk grunnlag, mens de samtidig er kritiske til at Norges Bank ved investeringer av Statens pensjonsfond – Utland ikke er avskåret fra å investere i flere lands statsobligasjoner.

Jeg ser at Fremskrittspartiet går mot å øke aksjeandelen i Statens pensjonsfond – Utland fra 40 til 60 pst., og at de sier i sine merknader at Regjeringens risikoanalyse av aksjemarkedet er mangelfull. Dette overrasker meg, da en slik endring er nøye vurdert av Norges Bank og andre faginstanser. Anbefalingene er entydige – det er mest lønnsomt på sikt å ha en større andel av fondsmidlene i aksjer.

Fremskrittspartiet argumenter med at det kan være vanskeligere å komme seg ut i tide i krisesituasjoner eller ekstreme markedssituasjoner. Slik jeg kan se det, er det vel ikke lettere å komme seg ut av obligasjoner enn av aksjer ved ekstreme hendelser. Ut fra historien vet vi at slike ekstreme markedssituasjoner har gitt store tap også i obligasjoner.

Jeg har lyst til å tilføye at fakta er slik at andre store internasjonale fond har en høyere aksjeandel enn Statens pensjonsfond – Utland. Det er nærliggende å tolke dette slik at disse fondene mener at økningen i forventet avkastning over tid som følge av en høyere aksjeandel, er verd ulempen i form av større svingninger i fondets resultater. Det overrasker meg at Fremskrittspartiet legger til grunn en større uvilje til å ta risiko enn det som er tilfellet i store fond internasjonalt.

Det er etter mitt syn vanskelig å følge tråden i Fremskrittspartiets uvilje mot å ta risiko. Det er ingen konsekvent linje i dette. Å øke aksjeinvesteringene i Statens pensjonsfond – Utland, der risikoen er betydelig redusert gjennom at investeringen er spredt på hele 3 400 selskaper i 27 land, synes partiet er for risikabelt. Å investere 10 pst. av Statens pensjonsfond – Utland i Norsk Hydros mulige oppkjøp – ifølge rykter – av det canadiske aluminiumsselskapet Alcan, synes partiet er greit. De sier sågar til Dagsavisen 31. mai 2007 at det ikke skal stå på økonomi. Er det behov for mer, så er det bare å forsyne seg. Å investere 10 pst. av fondet i et selskap er ikke for risikabelt, og det er tydeligvis ikke behov for ytterligere analyser, verken av historie eller forventninger. Veldig forsiktig anslått dreier dette seg om iallfall 180 milliarder kr. Dersom en fortsatt skal beholde statens eierandel i Hydro som i dag – så vidt jeg husker er den på 43–44 pst. – har også det en betydelig prislapp.

Jeg ser at Fremskrittspartiet vil ha Stortinget til å be Regjeringen utrede mulighetene for å etablere et norsk kapitalforvaltermiljø med bakgrunn i de investeringene som foretas gjennom Statens pensjonsfond – Utland. Jeg vil peke på at nær 80 pst. av verdien av fondet forvaltes av Norges Bank, og de resterende 20 pst. er satt ut til de aller beste forvalterne i hele verden. Det er heller ikke noe i veien for at norske forvaltere på linje med utenlandske selskaper kan konkurrere om mandater for å forvalte Pensjonsfondet. Knut Kjær, som er leder av Norges Bank Kapitalforvaltning, holdt for en tid tilbake et foredrag der han pekte på at en mulig årsak til at så få av de eksterne forvalterne var norske, rett og slett kunne være at Norges Bank stiller tydelige krav om at det skal skapes høyere avkastning enn i markedet generelt – og bak dette ligger det ofte spesialkompetanse eller spisskompetanse.

Norges Bank har oppnådd gode resultater, samtidig som kostnadene er lave. Ikke minst har de bygd opp en god kompetanse som også i noen sammenhenger kommer andre organisasjoner i Norge til gode, dvs. når ansatte i Norges Bank fra tid til annen skifter arbeidsgiver.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [19:52:37]: Eg prøver å få taket på kva som gjer at det no er aktuelt å auke aksjedelen. Representanten Jakobsen viser til analysar, men eg trur at desse analysane ikkje er av nyare dato, at dette er analysar som t.d. òg eksisterte i 2002 og 2004, som var siste gong ein evaluerte aksjedelen i nasjonalbudsjettet i Stortinget. Den gongen meinte Arbeidarpartiet at det var riktig å halde seg på ein aksjedel på 40 pst. I dag meiner ein altså at det er riktig å auke han til 60 pst. Representanten Jakobsen viste til at andre store fond har 60 pst. og derfor må vi ha det same. Det er jo ein forførande argumentasjon, for då må det vere slik at om andre store fond reduserer aksjedelen, skal vi gjere det same.

Då er mitt spørsmål: Er det slik at dersom andre store fond endrar si aksjesamansetning, kjem Statens pensjonsfond – Utland til å gjere akkurat det same?

Alf E. Jakobsen (A) [19:53:50]: Det er ikke slik, men det er en viss indikator, at når store internasjonale fond har en høyere aksjeandel enn Statens pensjonsfond – Utland, kan det være et moment man bør ta med i en slik vurdering.

Jeg har bare lyst å minne representanten Gjermund Hagesæter om et intervju med ham i Finansavisen, der spørsmålet gikk på når det var gunstig eller ikke gunstig å ha store markedsandeler i aksjer. Der ble det, slik jeg leste det intervjuet i Finansavisen, uttrykt rimelig tvil fra representanten Gjermund Hagesæter om når det var gunstig eller ikke gunstig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19:55:15]: Først til representanten Alf E. Jakobsen: Fremskrittspartiet ønsker ikke – jeg understreker ikke – å gi penger til Norsk Hydro slik at de kan kjøpe den bedriften de ønsker i Canada. Vi ønsker ikke å gjøre det. Dersom Hydro ønsker en emisjon, mener vi at staten skal følge sin aksjeandel i emisjonen og være med på den, hvis de ønsker det, for å finansiere oppkjøpet i Canada.

Norge er i en unik finansiell situasjon. Vi er styrtrike. Stortingsmeldingen vi behandler i dag, viser med all tydelighet dette. Det gir landet unike muligheter. Vår finansielle rikdom skaper forventninger, og den skaper forpliktelser. Den store utfordringen denne salen står overfor, er å ta inn over seg at vår rikdom gir oss rom for finansielle beslutninger som ikke noe annet storting har hatt tidligere.

I politisk sammenheng betyr dette at partiene må erkjenne at de argumentene som ble fremført, og de prioriteringene som ble gjort tidligere, ikke har samme gyldighet i dag. Fremskrittspartiet har innsett dette, og vi har valgt å fokusere på mulighetene og forpliktelsene våre ekstra inntekter gir hver enkelt innbygger i dette landet. Med 2 000 milliarder kr på bok, en sum som estimert vil øke til 10 000 milliarder kr i 2030, bør Norge ha som ambisjon å skape verdens beste infrastruktur, intet mindre.

Stortingsmeldingen om forvaltningen av Statens pensjonsfond, og ikke minst retorikken som er ført i forkant, gjennomsyres av manglende politisk evne til å kunne se ting i sammenheng. Istedenfor å se på landets enorme inntekter som en mulighet, velger man å behandle de økte inntektene som en utfordring. Istedenfor å spørre hvordan disse inntektene kan gjøre flere mindre avhengige av offentlige overføringer på sikt, velger man en snever tilnærming, hvor stadig flere gjøres avhengige av offentlige ytelser for å få hverdagen til å gå rundt.

Ja, det oppfattes faktisk som om enkelte føler seg noe utilpass med at vi faktisk har disse pengene. Vi er på mange måter blitt så rike og mette at vi burde skamme oss. Ikke minst gjelder dette de mange i denne salen som gikk inn i politikken for å «ta de rike» og gi pengene deres til andre.

Nå er rollene snudd på hodet. Nå er det politikerne som selv er blitt kapitalister og aksjeinvestorer. Nå er det finansminister Kristin Halvorsen som vokter over verdens største fondspengebinge. Det er finansministeren som holder pressekonferanse hvor hun presenterer investeringsalternativer og avkastningsmuligheter. Nå er det hun som har overtatt finansanalytikernes språkdrakt, der hun med den største selvfølgelighet fremfører budskapet om avkastning i forhold til markedsutviklingen, om risikoanalyse og langsiktighet. Det skulle ikke forundre meg om finansministeren fra høsten 2009 blir å finne som kapitalforvalter i et av våre store meglerhus.

Men mens finansministerens pressekonferanse om forvaltningen av pensjonsfondet var like proft gjennomført som resultatfremleggelsen av et børsnotert selskap, så var innholdet heller magert. Ja, faktisk virket det som om finansministeren hadde glemt at pengene hun forvalter, ikke er hennes egne, men at de tilhører hver enkelt innbygger i dette landet i denne generasjonen og kommende generasjoner.

Fremskrittspartiet aksepterer verken Halvorsens logikk eller retorikk for å øke aksjeandelen i Statens pensjonsfond. Statens pensjonsfond – Utland er etter hvert blitt en betydelig aktør på verdens internasjonale finansmarkeder. Det å utvide fondets aksjeandel er en beslutning som fører med seg et stort ansvar. Det er derfor viktig at de analysene beslutningen bygger på, er solide og uangripelige. Det er dessverre ikke tilfellet.

Fremskrittspartiet mener at risikoanalysen som er foretatt, er mangelfull og lite relevant. Det er et meningsløst prosjekt å tenke på aksjemarkedet i et 100-årsperspektiv, ikke minst fordi sammenligningsgrunnlaget blir mangelfullt. Sannheten er jo at et flertall av de landene fondet eksponeres for, i løpet av de siste 100 årene har vært utsatt for indre uro, revolusjon, nasjonalisering av bedrifter eller konfiskering av børsverdier. På hvilket grunnlag skal vi i dag slutte at de neste 100 årene blir særlig annerledes? Er det virkelig noen i denne salen som mener at det å øke vår aksjeeksponering i eksempelvis India, Pakistan, Indonesia eller Sør-Amerika er en klok måte å forvalte våre fremtidige pensjoner på?

Pensjonsfondets investeringer kan ikke sammenliknes med regulære investeringer foretatt av forvaltningsselskaper. Dette fordi beslutningsmekanismene i fondet er politiske og pr. definisjon derfor ikke er egnet for raske beslutninger, og man vil dermed ikke kunne selge seg ut av politisk urolige markeder i tide. Så mens andre investorer hurtig kan snu seg rundt og selge seg ut av politisk ustabile markeder i løpet av minutter, vil vårt pensjonsfond måtte avvente eierens politiske signaler.

Videre er risikoen knyttet til historiske hendelser sterkt undervurdert, og fremstillingen i meldingen gir ikke et rettferdig bilde av den risikoen fondet blir utsatt for. For hvordan vil eksempelvis børsmarkedene reagere dersom Iran utvikler atomvåpen og velger å bruke disse mot Israel? Eller hva vil skje med børsmarkedene dersom religiøse ekstremister sprenger en såkalt skitten bombe et eller annet sted i Europa? Fremskrittspartiet vil, bl.a. på grunn av ovennevnte, gå imot Regjeringens ønske om å øke Statens pensjonsfonds aksjeeksponering.

Fremskrittspartiet foreslår imidlertid, i tråd med anbefalingen fra Norges Bank, å bruke 10 pst. av fondets kapital til investeringer i eiendom. Vi mener en differensiering i flere investeringsinstrumenter vil redusere fondets risikoeksponering og derigjennom sikre våre investeringer bedre. Ettersom kjøp av eiendom vil måtte bli foretatt over en lengre tidsperiode, er det ingen grunn til at ikke en slik beslutning kan fattes allerede i dag.

Som nevnt i våre merknader, deler Fremskrittspartiet Regjeringens betraktninger om at kapitalen i Statens pensjonsfond kun kan benyttes én gang, mens realavkastningen kan brukes hvert år uten at formuesverdien reduseres. Et slikt resonnement betyr derimot ikke at en slik bruk av petroleumsinntektene nødvendigvis er den mest samfunnsøkonomiske. Fremskrittspartiet understreker derfor at investeringer i realkapital i form av nasjonal infrastruktur i svært mange tilfeller vil gi en langt høyere avkastning på sikt enn passivt eierskap i utenlandske bedrifter.

Investeringer i eksempelvis samferdsel, forskning og teknologiutvikling innenfor petroleumsnæringen vil kunne danne grunnlag for økt økonomisk vekst og samtidig sikre oss et bedre grunnlag for alternative næringsveier den dagen olje- og gassforekomstene er ferdig utnyttet. Fremskrittspartiet fremmer derfor to forslag om opprettelse av fondsstrukturer i tråd med dette.

Fremskrittspartiet har lenge argumentert for at en større andel av Statens pensjonsfond – Utland med fordel kan forvaltes fra Norge. Vi var derfor gledelig overrasket da Arbeiderpartiets Jan Bøhler tidligere i år gjorde Fremskrittspartiets tanker til sine. Vår enorme finanskapital er å betrakte som et komparativt fortrinn, og vi må evne å bruke dette fortrinnet med klokskap. Fremskrittspartiet fremmer derfor i dag forslag hvor vi ber Regjeringen utrede mulighetene for å utvide det norske kapitalforvaltermiljøet med bakgrunn i investeringene som foretas gjennom Statens pensjonsfond – Utland.

Med bakgrunn i representanten Bøhlers og andre arbeiderpartirepresentanters utspill i mediene om dette regner vi selvfølgelig med at forslaget får Arbeiderpartiets støtte. Muligens ønsker representanten Bøhler å plassere et slikt kapitalforvaltermiljø i Groruddalen. Der kan det jo utgjøre en slags næringslivsklynge sammen med StatoilHydros nye hovedkvarter, Vålerenga Fotballs nye stadion og den gjenopprettede politiposten på Furuset, som også er varslet fra representanten Bøhlers side.

Jeg ønsker også å knytte noen bemerkninger til Regjeringens varslede utvidede bruk av etiske retningslinjer for fondets investeringer.

Kapitalisme og det frie marked, som er skjellsord blant mange i denne sal, er utvilsomt det redskap som har fått flest mennesker ut av fattigdommen. USA, Kina, Indonesia, Malaysia, Tyrkia, Japan, Sør-Korea, Russland, det meste av Europa og store deler av Sør-Amerika er alle eksempler på det, og det er faktisk også Norge.

Fremskrittspartiet ser med bekymring på at Norges finansminister ønsker å erstatte det frie markedet med kontroll, styring og rigide etiske bestemmelser. Vi vil ikke være med på en utvidet praktisering som innebærer at det er Regjeringens selektive og subjektive syn på etikk som skal danne grunnlaget for hvordan folkets penger forvaltes. Vi leser stadig om nye produkter som smale interessegrupper mener bør rammes av de etiske retningslinjene. Og Regjeringen er lydhør! Regjeringen er lydhør fordi den – i likhet med interessegruppene – enten ikke liker det utvalgte bedrifter produserer, eller måten disse produktene produseres på.

Regjeringen har allerede ekskludert verdens største forsvarsmateriellprodusenter fra sin investeringsportefølje, og parallelt med denne meldingen behandler vi et forslag som vil utelukke tobakksselskaper. Hvor skal dette egentlig ende? Hva med bryggerier som produserer alkoholholdig drikker, landbruksbedrifter som produserer genbehandlet mat, eller forlag som utgir bøker og filmer med voldelig eller pornografisk innhold? Eller hva med eiendomsselskaper som driver kasinoer i Macao eller Las Vegas? Hvorfor ikke også utelukke selskaper som ikke har 40 pst. kvinnerepresentasjon i styrene, eller bedrifter som bruker opsjoner i sine avlønningssystemer? Eller hva med de bedriftene som ikke har etniske minoriteter i ledelsen? Og hvorfor skal egentlig Regjeringen investere i selskaper som bidrar til økte klimautslipp, som f.eks. fly- og bilprodusenter? Og hva med energiprodusentene? Og avslutningsvis: Hvorfor ikke ekskludere investeringer i bedrifter fra land med politiske holdninger vi ikke liker? Her er det bare Regjeringens fantasi som setter grenser.

Men bare for å vise hvor selektiv og dobbeltmoralsk Regjeringen håndhever og praktiserer de etiske retningslinjene, kan det nevnes at Regjeringen utelukker investeringer i bedrifter som produserer komponenter til atomvåpen. Samtidig har Norge gjennom hele den kalde krigen vært beskyttet av NATOs atomvåpenparaply, riktignok mot SVs stemmer, men beskyttelsen sikret i hvert fall freden og seier i den kalde krigen.

Som jeg nevnte til representanten Holmås: Forsvarsministeren anskaffer årlig våpen for flere milliarder kroner fra bedrifter som finansministeren utelukker. Det ser altså representanten Holmås ingen inkonsekvens i, for han mener det er stor forskjell på å la bedriften få profitt og at vi profitterer. Det er litt vanskelig å forstå forskjellen her, men han mente det gikk godt med én setnings svar, fordi det var så innlysende, ifølge representanten Holmås. Så innlysende er det faktisk ikke for meg.

Hvorfor er det etisk korrekt å utelukke investeringer i alle de største forsvarsmaterielleverandørene i verden, mens Regjeringen samtidig opprettholder eierskap i f.eks. nasjonal forsvarsindustri som Kongsberg og NAMMO? Ja, ikke bare eier Regjeringen nasjonal forsvarsindustri, vi bruker sågar nær 600 mill. kr i året som vi gir til Forsvarets forskningsinstitutt for at de skal utvikle enda mer dødelige våpen, enda mer effektive våpen. Det er faktisk Forsvarets forskningsinstitutts rolle, bl.a., og det bruker altså Regjeringen 600 mill. kr på. Det er da etisk, for det går over statsbudsjettet, Forsvarsdepartementets budsjett. Men det å investere i bedriften Lockheed Martin, verdens største forsvarsmateriellprodusent, som har opprettholdt freden for oss i den kalde krigen, er uetisk. Hele bedriften er uetisk. Det er skammelig!

I meldingen slutter alle partiene seg til Regjeringens forslag om å utelukke investeringer i staten Burma – inkludert Fremskrittspartiet. Ja, for man kan jo ikke like Burma. For hvem er egentlig tilhenger av militærjuntaen i dette politisk betydningsløse landet? Det må føles virkelig befriende for alle oss i denne salen når vi nå kan slå oss på vårt politisk korrekte bryst og si: Se hvor prinsippfaste vi er, vi boikotter Burma!

Det vi samtidig gjør, er selvfølgelig at vi definerer Burma som verdens verste, eller skal jeg si mest uetiske, land? Er Burma virkelig verdens verste eller mest uetiske land? Eller er det slik at en boikott av Burma ikke fører til noen internasjonale reaksjoner? Det er ingen land som forsvarer Burma. Derfor er det politisk helt uproblematisk, selvfølgelig, å utelukke dem.

Men hvorfor utelukker ikke Regjeringen samtidig land som Saudi-Arabia, Syria, Venezuela, Sudan, Zimbabwe, Cuba, Iran, Pakistan og Kina, bare for å nevne noen som daglig bryter menneskerettighetene – ja, hvor faktisk menneskerettighetsbrudd inngår som en del av landenes statsforvaltning og rettsapparat? Hvorfor er det verre når militærjuntaen i Burma fengsler folk uten dom, enn når andre land gjør akkurat det samme? Og hvorfor er det verre å fengsle folk uten dom enn å frata kvinner deres grunnleggende rettigheter? Eller hvorfor er det akseptabelt å kjøpe statsobligasjoner i land som praktiserer dødsstraff for å konvertere fra islam til kristendom, eller i land hvor kristne forfølges og kirker brennes? Sannheten er at Burma er et politisk korrekt land å boikotte – et land som overhodet ikke gir noen politiske signaler, bortsett fra den gode samvittigheten enkelte i denne salen er ute etter.

Helt til slutt ønsker jeg å ta opp de forslagene som er fremsatt av Fremskrittspartiet.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [20:08:17]: I motsetning til regjeringspartia meiner Framstegspartiet at ein større del av Statens pensjonsfond – Utland skal forvaltast i Noreg, rett nok ved å gå vegen om ei utgreiing.

Det finst mange gode argument for at så ikkje bør skje. Hovudpoenget er at Noregs Banks mandat er å tene pengar til det norske folket. Derfor brukar Noregs Bank dei kapitalforvaltarane som kan skaffe best avkastning. Flyttar ein forvaltninga til Noreg, kan vi tape avkastning. Det blir stilt lågare krav til norske forvaltarar enn til dei som er utanlandske. Ein oppnår berre nokre få ekstra arbeidsplassar her i landet.

Spørsmålet mitt til representanten Tybring-Gjedde blir derfor: Korfor skal vi bruke fellesskapet sine sparepengar til å subsidiere norske forvaltarar, ei gruppe som allereie tener vesentleg meir enn folk flest?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:09:24]: Jeg tror ikke Reidar Sandal helt har forstått prinsippene rundt et kapitalforvaltermiljø. Det er ikke slik at det er 200 mennesker med skjorte og slips nede på Aker Brygge som skal tjene penger. Det å skape et miljø, å skape en forsikringsbransje rundt miljøet, og det å skape interesse for å reise kapital i Norge i stedet for å reise til London eller til New York, er det som er hele poenget. Hvis vi hadde kommet med akkurat den samme argumentasjonen til en som jobbet i London City, så hadde han ikke forstått hva vi snakket om. Det er titusenvis av mennesker i London knyttet til kapitalforvaltermiljøet.

Og hvorfor ikke, når vi har denne ressursen? Vi har helt unike ressurser i Norge når det gjelder kapital. Da burde vi gå i bresjen. Vi burde være de ledende i Norden, ikke la Stockholm-børsen ta over dette miljøet. Vi bør etablere dette miljøet i Norge, og vi har bedt Regjeringen utrede hvordan dette kan gjøres. Det er forsøk på å få vedtatt det i dag, vi ønsker at Regjeringen skal utrede det. Vi tror det er mulig, vi tror det er fornuftig, vi har pengene, vi bør gjøre det.

Heikki Holmås (SV) [20:10:24]: Jeg må si jeg synes dette er trist. Jeg synes virkelig det er trist at et parti som i sin tid var med på å få gjennomslag for etiske retningslinjer i Norge, nå fullstendig har abdisert fra dette, ved å latterliggjøre etiske retningslinjer og nevne forbud mot kasinoer i en aktuell framtid for å dekke over det faktum at Fremskrittspartiet faktisk går inn for at vi skal tjene penger på atomvåpen, landminer og klasebomber.

Men dette til side, den debatten har vi hatt med Fremskrittspartiet flere ganger, og det er greit å høre argumentene.

Men jeg ville gripe fatt i en annen ting. Det er altså slik at man mener at investeringer i realkapital i mange tilfeller, som man sier, vil være mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn de 4 pst. som vi forventer i realavkastning på børsen. Det er ikke vi uenig i. Men er det slik at Fremskrittspartiet på den måten de ønsker å rigge dette fondet, kan garantere at de herfra og inn i evigheten kun vil gå inn for prosjekter i veisektoren som er samfunnsøkonomisk lønnsomme?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:11:39]: Nei, det tror jeg ikke vi kan. Men det er veldig trist at Holmås er lei seg.

Gode fondsstrukturer vil skape avkastning, og vi har derfor etablert disse to fondene for at de kan gi avkastning, slik at vi kan garantere at infrastrukturen prioriteres. Da blir vi ikke avhengig av de årlige budsjetteringene og prioriteringene til enhver sittende regjering, men vi får en garantert avkastning på det fondet på 300 milliarder kr, der vi vil bruke de 4 pst. i gjennomsnittlige avkastninger på investeringer i veier. Det er så åpenbart, hvor enn vi reiser i dette landet, at det folk klager på, er infrastrukturen. Det er samferdselssektoren som trenger en virkelig opprustning. Da nytter det verken med Nasjonal transportplan eller med Regjeringens store ambisjoner som den hevder den har gjennom Soria Moria. Jeg kan garantere at i 2009, når denne regjeringen går av, er folk like misfornøyd med samferdselsstrukturen som de var da Regjeringen gikk inn i regjeringskontorene.

Fremskrittspartiet ønsker å gjøre noe med det. Vi har pengene, og vi bør skape verdens beste infrastruktur. Vi bør love velgerne våre ved valget i 2009 at det skal vi gjøre. Det kommer i hvert fall Fremskrittspartiet til å gjøre.

Hans Olav Syversen (KrF) [20:12:47]: Det høres nesten ut som representanten Tybring-Gjedde blir mer og mer overbevist av sin egen argumentasjon, etter som innlegget skrider fram. Til slutt satt jeg i grunnen med det spørsmålet, siden to tredjedeler av hans innlegg dreide seg om de etiske retningslinjene: Hvorfor skroter ikke Fremskrittspartiet i det hele tatt de etiske retningslinjene? Det er vel egentlig konklusjonen på hele Tybring-Gjeddes innlegg. Vil man ikke egentlig fjerne dem helt? Er ikke det konsekvensen av den argumentasjonen som føres?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:13:25]: Nei, det er ikke riktig – dessuten brukte jeg en tredjedel av mitt innlegg på de etiske retningslinjene.

Fremskrittspartiet har sagt at vi ønsker å motarbeide f.eks. korrupsjon. Det har ingenting med markedsøkonomi å gjøre. De landene – det er mange land som driver med korrupsjon – og de bedriftene som driver med korrupsjon, har ingen retningslinjer. Det kan vi nemlig ikke lovregulere gjennom noe reguleringsapparat, om det gjelder OECD, IMF, FN, EU eller EØS. De som driver med korrupsjon, og som vi oppdager driver med korrupsjon, mener jeg skal utelukkes. Der må vi være ganske nådeløse. Det er et godt eksempel.

Jeg mener at barnearbeid også har vært et eksempel på det. Men det forutsetter at alternativet for disse barna er skolegang. Vi skal ikke mer enn 200 år, kanskje 300 år, tilbake i tid, da drev Norge også med barnearbeid, i landbruket og i gruvene. Hvis en utenlandsk regjering hadde kommet og sagt til oss at det får dere ikke lov til, det er uetisk, tror representanten at norske bedrifter hadde funnet seg i det? Poenget er at man er på forskjellige utviklingsnivåer, og vi implementerer våre utviklingsnivåer fra 2007 for land som er på et lavere utviklingsnivå enn oss. Og det kaller vi for etikkimperialisme.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jan Tore Sanner (H) [20:14:59]:Det var ikke veldig åpenbart hva Tybring-Gjedde nå sa i sin siste svarreplikk. Jeg husker veldig godt forrige periode, da Fremskrittspartiet, sammen med Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, var pådrivere for å få etablert de etiske retningslinjene. Ja, det var vel slik at partiformann Jensen da gikk sammen med SVs fraksjonsleder i finanskomiteen, Øystein Djupedal, om å pålegge dette på et tidspunkt – slik at Fremskrittspartiet har en forhistorie her. Når Tybring-Gjedde da slår fast at han i og for seg ønsker dagens etiske retningslinjer, men at han ikke liker dem helt slik, er det ikke helt åpenbart hvordan det skulle praktiseres av dem som har ansvaret.

La nå det ligge.

Jeg tok vel egentlig ordet i begeistring over representanten Heikki Holmås’ innlegg. Han høres jo nå nesten ut som en Høyre-mann i sitt forsvar for markedet og børsen. Borte er alle ord om å bære havre til en død hest, nå var det børsen og markedet som skaffer mer penger til velferd. Det synes jeg er veldig hyggelig. For jeg er helt enig i at en velfungerende markedsøkonomi og investeringer i markedet er viktig for verdiskapingen, fordi det skaper velferd. Jeg er også enig med representanten Holmås i at på grunn av vidsyn og politiske valg har vi i dag et par tusen milliarder kr i Pensjonsfondet, noe som gir oss trygghet for fremtiden. Men jeg kan ikke helt la være å påpeke at her ligger det jo en betydelig snuoperasjon hos Sosialistisk Venstreparti, som stort sett har vært mot utbygging av de fleste olje- og gassfelt i Nordsjøen, og som var mot at man skulle investere 40 pst. i aksjer, som, ifølge finansministeren, ville ha bidratt til at man ville ha tapt 59 milliarder kr – som nå kan investeres i fremtidig velferd. Og det var vel først etter at SV kom i regjering, at man ble en ihuga tilhenger av handlingsregelen.

Men når det er sagt, gleder jeg meg over at man i dag er mer på linje. Derfor kan jeg også meddele finansministeren at Høyre er enig i de forslagene som ligger i stortingsmeldingen. Det er i all hovedsak en oppfølging av den linje som også Høyre førte i regjering. Vi støtter forslaget om å øke aksjeandelen til 60 pst., og vi støtter de andre forslagene som ligger i stortingsmeldingen.

Vi mener også at det er riktig å foreta en evaluering av de etiske retningslinjene og se om man eventuelt skal videreutvikle de etiske retningslinjene. Derfor er vi heller ikke rede i dag til å gå inn på noen av de forslagene som Kristelig Folkeparti reiser. Vi mener, i likhet med finansministeren, at det er fornuftig nå å foreta en reell evaluering.

Det er helt opplagt at når en stat investerer flere tusen milliarder kr internasjonalt, oppstår det noen dilemmaer. Det er nettopp på grunn av disse dilemmaene at det er riktig å ha etiske retningslinjer. Vi mener derfor at vi nå skal la dagens etiske retningslinjer virke, og så får vi komme tilbake til en evaluering av praktiseringen av dem vi har, og eventuelt en diskusjon om de skal videreutvikles.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [20:19:15]:I forhold til i en tidligere sak i Stortinget er det vanskeligere å finne områder der Høyre og regjeringspartiene er uenige her, men det er ett punkt, som representanten for så vidt berørte litt, der Høyre går ut av flertallet. Det er punktet om etiske hensyn. I merknaden peker man på at det er gjennom eierskapsutøvelsen og trusselen om utestenging vi har størst mulighet til å påvirke selskaper. Så gir vi tilslutning til en del satsingsområder i 2007–2010, og så peker det samme flertallet på områder som vil være viktige å ha med i evalueringen av de etiske retningslinjene.

Hva er det i dette som Høyre har motforestillinger til? Det ville kanskje vært greit å få avdekket om det er områder i dette – som går på satsingsområder – som Høyre ikke snakker høyt om.

Jan Tore Sanner (H) [20:20:15]:Vi har ikke behov for i denne saken å skrive i det lange og brede. Vi er tilfreds med den måten som finansministeren har videreført de etiske retningslinjene på som ble innført i vår regjeringstid, og vi har ikke behov for verken å pålegge finansministeren noe i denne saken, eller å utdype hvilke hensyn hun bør ivareta videre på dette området. Vi slutter oss til den praktiseringen som føres, og den meldingen som er lagt frem.

Heikki Holmås (SV) [20:20:57]:Det var jo vennlig gjort av Jan Tore Sanner å tildele meg et judaskyss fra talerstolen der oppe. Man får vel bare ta imot og si takk.

Representanten har jo rett i et par ting, nemlig at vi har ønsket en annen utvikling og utvinningstakt fra Nordsjøen. En av grunnene til det er den betydningen vi mente det kunne ha for økonomien, for det er klart at oljeindustrien og svingningene der er en destabiliserende faktor for norsk økonomi. Det viktigste argumentet vårt har jo hele tiden vært klimaet. Og selv om Høyre argumenterte hardt imot den gangen, er det vel ikke noen tvil om at vi hadde rett med hensyn til den betydningen oljeutvinning har for den samlede påvirkningen på klimaet.

Det jeg tenkte jeg bare skulle påpeke for representanten, er at jeg synes det er fascinerende at Høyre på et vis har abdisert fra etikkfronten når det gjelder oljemeldingen, ved å si at de legger seg flate, Regjeringen har et godt syn på den etiske problemstillingen. I sin tid var Høyre hardt imot, men de følger altså opp det som står her, og danser etter SVs pipe. Det er vi fornøyd med.

Jan Tore Sanner (H) [20:22:09]: Nå var det jo faktisk ment som en kompliment å si at representanten Holmås hørtes ut som en Høyre-mann. Jeg beklager hvis han oppfatter det som et judaskyss. Jeg synes det på mange måter var et godt innlegg han holdt.

Men jeg må også si at vi abdiserer ikke på noen måte fra debatten, for vi mener at debatten er veldig viktig. Jeg understreket i mitt innlegg at når den norske stat investerer flere tusen milliarder kroner i det internasjonale markedet, oppstår det en del dilemmaer, og de dilemmaene fordrer at vi har noen etiske retningslinjer. Det støtter vi, og vi skal delta i den diskusjonen.

Men jeg synes at når finansministeren varsler at hun vil foreta en evaluering av praktiseringen av dagens regler og en eventuell videreutvikling av retningslinjene, vil vi avvente den diskusjonen. Da har ikke vi noe behov for å forhåndsproklamere hvordan vi vil forholde oss til det. Vi mener at den etiske debatten fortjener at vi får mer kjøtt på det beinet som vi da skal diskutere.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Hans Olav Syversen (KrF) [20:23:31]: Replikkordskifter med bibelsk bakgrunn har en tendens til å trigge noen hver i denne salen, så jeg kan vel fortsette med å si at hvis representanten Holmås vender det andre kinnet til, så kan det jo hende at han får et kyss til, uten at jeg vil ha det navnet på meg som han refererte til.

Fra Kristelig Folkepartis side vil vi gi ros for det faktum at man nå legger fram en egen melding om forvaltningen av Pensjonsfondet, for det gir oss en bedre mulighet enn vi har hatt tidligere, til å se litt overordnet på den store formuen som vi nå plasserer eller omplasserer.

Når det gjelder selve resultatet for i fjor, ser vi at det er en god avkastning i tråd med – hva skal vi si – de internasjonale konjunkturer. Vi har en avkastning på 5,9 pst. når det gjelder Statens pensjonsfond – Utland.

Så noen ord om investeringsstrategien. Det er jo slik at Regjeringen nå foreslår at vi går fra 40 pst. aksjeandel til 60 pst. aksjeandel. Det er klart at det er en risikovurdering her – målet om høy avkastning avveid mot risiko, og avveid mot den risiko det er å plassere i andre verdipapirer. Fra Kristelig Folkepartis side gikk vi i sin tid inn for en aksjeandel på 30 pst. Det er vel ca. ti år siden man gikk til det skritt å ha en aksjeandel på 40 pst., og vi registrerer vel også at særlig SV har endret syn siden den gang. Det var jo ikke bare fravær av etiske retningslinjer som var begrunnelsen da SV gikk imot å investere i aksjer, men også det faktum at man plasserte midler i internasjonale aksjer gjennom private kapitalforvaltningsfirmaer. Det ville ifølge SV den gangen medføre en «privatisering av oljefondet». Jeg er helt enig i at man har revurdert det standpunktet og kommet fram til det som er den anbefaling Regjeringen gir i dag.

Så til dette med etikk og eierskapsutøvelse, hvor Regjeringen, ved finansministeren, har svart Stortinget på de representantforslag som vi fra Kristelig Folkeparti har fremmet. Jeg er enig med finansministeren i at det er viktig å bevare en bred politisk oppslutning om de etiske retningslinjene. Samtidig synes vi det er grunn til å ha en pådriverrolle i dette. Det bør være en stadig utvikling omkring dette temaet. Jeg håper Regjeringen vil være med på å fange opp innspill som kan være med på å styrke den etiske profilen av fondet. Jeg må si at også flertallsmerknadene bærer bud om det. Det synes vi er positivt, og det skal representanten Holmås ta som en kompliment – uten baktanker.

Vi konstaterer at man er enig i at man bør se på «best practice»-utøvelse i en større grad enn i dag, og at man er interessert i å se på dialog med andre uavhengige miljøer, ofte representert ved NGO-er, om eierskapsutøvelsen. Man er også villig til å se på å utelukke investeringer i enkelte typer produkter.

Fra Kristelig Folkepartis side innebærer det at vi da fremmer på ny tre av de forslagene som opprinnelig ble presentert i representantforslaget, nemlig dette med å utelukke tobakksprodusenter, det å vurdere «best i klassen»-investeringer i større grad, og dette med å se på muligheten for investeringer i mikrokredittfond og venturefond.

Alt i alt er vi veldig tilfreds med det som ser ut til å bli flertallets syn i behandlingen av både meldingen og vårt eget representantforslag.

Jeg tar dermed opp Kristelig Folkepartis forslag.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen tar teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen Agdestein (A) [20:28:45]: Først vil jeg rose Kristelig Folkeparti for det engasjementet partiet viser for å videreutvikle etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond – Utland.

Utfordringen ligger i å finne gode metoder og utvikle metodikk for å klare å gjennomføre det i praksis. Da er jeg egentlig litt nysgjerrig på et av de forslagene som står i det opprinnelige representantforslaget, nemlig punkt 3, som ble fremmet nå nettopp. I det forslaget brukes begrepet «bærekraftig utvikling». Hva legges det i det? Hvordan skal man håndtere et slikt begrep i forhold til krav til selskaper, når det er så mange steder vi har eierinteresser, og det er så mange forskjellige produksjonsmetoder og områder vi er engasjert i?

Hans Olav Syversen (KrF) [20:29:41]: Det er ingen enkel sak – det erkjenner vi fullt ut, og det er også derfor vi ber om en vurdering av det. Vårt poeng er at disse investeringene også skal vurderes ut fra en avveining mellom forventet avkastning og den risikoen de innebærer. Vi er klar over at slike markeder er begrensede, men vi mener allikevel det bør gis anledning til å se på muligheten for å kunne gå inn i den type mikrokredittfond som det her er snakk om. Når det gjelder den konkrete utformingen av de krav som representanten Aasen Agdestein er inn på, må det bli en del av den vurderingen vi foretar. Det er jo ikke helt ukjent også i andre sammenhenger der Norge bidrar til å investere i den type fond, om enn ikke via Pensjonsfondet, men i andre sammenhenger.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:31:02]: Staten Norge er i en spesielt gunstig situasjon. Vi har knapphet på fagfolk. Vi har ikke knapphet på penger. Utfordringa for Regjeringa er å utøve et lederskap slik at det blir nok fagfolk til den jobben som Soria Moria-erklæringa har skapt forventninger om skal bli utført i denne stortingsperioden. Det er altså et spørsmål om utøvelse av politisk lederskap. Det står ikke på penger. Den norske stat har nok penger til å bygge landet – utdanning, forskning, infrastruktur og fornybar energi – på en måte som statsledere i Den europeiske unionen bare kan se langt etter.

I tillegg til nasjonale investeringer har Norge enorme pengebeløp som må plasseres utenlands i Statens pensjonsfond – Utland, på folkemunne kalt oljefondet. Hvordan Stortinget velger å plassere penger som står på dette fondet, er en avveining av krav til avkastning, risiko og hvilke etiske krav som skal følges. Dette er en politisk beslutning. Her er det ingen fasit. Måten denne finanskapitalen i oljefondet investeres i utlandet på, kan være et lite signal fra den sjølstendige stemmen som Norge har i verden. Dess større oljefond, dess viktigere signalmuligheter.

Her er det etter Senterpartiets syn en positiv utvikling på gang i befolkningen, med et ønske om en stadig sterkere vektlegging av etiske hensyn. I dag er det bare selskaper som bidrar til grov uetisk virksomhet, som utelukkes fra oljefondet. Terskelen er lagt høyt. Derfor har oljefondet en lang vei å gå for å realisere den intensjonen som kommer ganske sterkt til syne her i dag.

Et viktig tema i dag er økning av aksjeandelen fra 40 til 60 pst., dette på bekostning av hvor mye som skal plasseres i statsobligasjoner. Ut fra Finansdepartementets historiebeskrivelse trenger ikke dette å innebære større risiko med den risikospredningsstrategi som Norges Bank følger for både aksjer og statsobligasjoner.

Det store spørsmålet ved drøfting av hvor pengene skal plasseres, er etter Senterpartiets syn stabiliteten i verdensøkonomien framover. Her er det mørke skyer. Det er en stor risiko når fellesskapet Norge har plassert så mange sparepenger i finanspapirer utenlands, samtidig som det er en bekymringsfull utvikling i USAs økonomi/økonomiske stabilitet, med store underskudd både på statsbudsjettet og handelsbalansen som landet har med utlandet. Sett i dette lys er det derfor ikke prosentfordelinga mellom aksjer, statsobligasjoner og eventuelt investeringer i eiendom som bør påkalle størst oppmerksomhet framover, men derimot de indikatorer som viser endringer i risiko med hensyn til internasjonal økonomisk stabilitet.

Det internasjonale pengefondet har lenge hatt friest mulig flyt av kapital som sin ideologi, samtidig som de etter eget utsagn praktiserer «full transparency» og «early warning» – altså full åpenhet og tidlig varsling – i sitt informasjonsarbeid om internasjonal økonomisk stabilitet. Imidlertid har denne strategien vist seg å være ganske ufullstendig. Senest ved det store økonomiske krakket i tigerstatene i Asia viste en jo at disse varslingssystemene ikke fungerte i praksis. Fri flyt av kapital er derfor et stort internasjonalt risikoprosjekt sett i forhold til alles ønske om valutastabilitet.

Forvaltningen av Statens pensjonsfond er derfor et svært viktig spørsmål. Mange føler framtidsutrygghet for hva som vil kunne skje med fondet – etter mitt og Senterpartiets syn: en sunn skepsis. En forsiktig plasseringsstrategi for oljefondet, på samme måte som et mer forsiktig utvinningstempo av olje og gass, er derfor etter Senterpartiets syn mest i tråd med holdningene til folk flest.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [20:35:19]: Her om dagen var jeg inne på nettsiden til Senterpartiet igjen, og i den forbindelse kom jeg over en interessant opplysning om ti gode grunner til å stemme Senterpartiet. Jeg fant riktignok bare fire–fem gode grunner. Men punkt 9 var litt interessant. Overskriften var nasjonal næringslivsstrategi. Her lover Senterpartiet at man vil videreutvikle næringslivet i Norge med utgangspunkt i bl.a. den kapitalen Norge har.

Videre fant jeg en resolusjon som var vedtatt på landsmøtet til Senterpartiet 17. mars 2007 – det er altså ikke så veldig lenge siden. Den ser slik ut – jeg vet ikke om Lundteigen husker den. Der var det et avsnitt som også går på kapitaltilgang og forvaltning. I punkt 2 står det:

«Videreutvikle norsk finansnæring gjennom at etablerte finansmiljøer i hhv, Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø gis mulighet til å ta forvaltningsoppdrag for Statens Pensjonsfond – Utland.»

Det er ganske likelydende forslag som det Fremskrittspartiet har.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:36:29]: Det som representanten Rytman tar opp her, er helt korrekt. Senterpartiet ønsker altså å kombinere en plassering av finansiell formue i utlandet og nasjonal næringslivsstrategi på nøkkelnæringer her i landet. Vi er derfor positive til at vi sikrer et eierskap i HydroStatoil som er betydelig. Vi er positive til at en kan se nye selskaper etableres som kan videreutvikle fornybar energi, på tilsvarende måte som Statkraft har utviklet det på vannkraftsektoren.

Når det gjelder finansmiljøer, er vi positive til at en innenfor forvaltningen av Statens pensjonsfond – Innland, altså Folketrygdfondet, tar en del av den kapitalen og splitter opp i nye fond, som forvaltes av ulike finansmiljøer i Trondheim og Bergen eksempelvis.

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:37:35]: Som SV har også Senterpartiet ei forhistorie når det gjeld aksjedelen i oljefondet. I utgangspunktet var Senterpartiet skeptisk, og seinast i 2003 fremma dei også eit forslag som gjekk ut på å redusere aksjedelen frå 40 pst. til 25 pst. Då var aksjemarknaden nede, han var lågt prisa. I dag har han stege veldig sterkt, og no har ein altså endra oppfatning og ønskjer å auke aksjedelen.

Eg vil også sitere ein merknad frå Senterpartiet frå den behandlinga for fire år sidan:

«I denne samanhengen føretrekkjer Senterpartiet ein meir risikoavers investeringsprofil der variansen vert redusert gjennom relativt høgare investeringar i obligasjonar. Mogelegvis impliserer dette ein kostnad i form av lågare forventa avkastning, men dette er i beste fall ei kvalifisert gissing.»

Mitt spørsmål er: Kva har skjedd sidan 2003?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:38:40]: Det er riktig det som sies her om Senterpartiets skepsis til aksjeinvesteringer. På slutten av 1990-tallet var Senterpartiet imot å investere i oljefondet i aksjer.

Det som har skjedd siden den gang, er at oljefondet har fått en størrelse som er himmelhøy i forhold til det som det var da. Da må en justere plasseringene etter den nye situasjonen.

Når det er sagt, vil jeg si at det er klart at vi har et valg med hensyn til i hvilken grad vi skal plassere vår finansielle kapital i spredte aksjer og i en rekke papirer, både i børspapirer og obligasjoner, eller om vi skal plassere dem på en mer strategisk måte. Vi har nå så store fondsoppbygginger at vi er nødt til å gå over på en bredere skala. Det som da er situasjonen, er at med den risikoanalyse som nå gjelder, og en risikospredning både på aksjer og obligasjoner, er det egentlig et internasjonalt krakk som er utfordringa vår. Det vil ramme, som sagt tidligere, både aksjer og obligasjoner svært sterkt.

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:39:43]: Det er litt interessant det som representanten Lundteigen no seier, for eg kan ikkje sjå at det blei sagt noko om det under saksbehandlinga i 2003, der Senterpartiet argumenterte med at på grunn av at oljefondet ikkje er større enn det er, må ein redusere aksjedelen. No er det det at oljefondet er blitt så pass stort at ein er nøydd til å auke aksjedelen.

Då er det nærliggjande å spørje: Er det slik at når Statens pensjonsfond – Utland aukar ytterlegare til 3 000 til 4 000 til 5 000 milliardar kr, skal aksjedelen altså aukast ytterlegare frå 60 pst. til 70, 80 90 pst. eller kanskje endå høgare? Er det det som er nøkkelen for Senterpartiet, at jo større fondet blir, jo større skal aksjedelen bli?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:40:31]:Nei, det er ikke Senterpartiets linje. Vi er ikke fremmede for at en ved en ytterligere økning av oljefondet i en størrelsesorden som her blir nevnt, også kan være positiv til å plassere finanskapital i eiendom i utlandet. I det hele tatt må en ha en pragmatisk holdning til dette ut fra det som er situasjonen. Det som er den store risikoen, er internasjonale krakk og stabiliteten internasjonalt. Derfor må vi jobbe på flere plan for å sikre internasjonal stabilitet, og for at vi har en spredning av våre verdier, slik at vi er best mulig skjermet mot eventuelle sjokk i økonomien.

Presidenten: Då er replikkordskiftet over.

Statsråd Kristin Halvorsen [20:41:34]: Det er første gang en regjering legger fram for Stortinget en egen stortingsmelding om Statens pensjonsfond og forvaltningen av det. Det er fordi vi ønsker å ha oppmerksomhet på en så viktig jobb som det er å forvalte en formue av en slik størrelsesorden som det vi har nå, og for å invitere Stortinget til å kunne konsentrere seg om det på en helt annen måte enn når dette er en del av nasjonalbudsjettet og man i budsjettbehandlingen ofte har oppmerksomheten rettet mot mange andre ting.

Det er nå ti år siden det første innskuddet kom i fondet. Fondet er på ca. 2 000 milliarder kr. Vi forvalter et av verdens aller største fond.

Nå kan man la seg forlede en liten stund til å tenke at dette er vår nettoformue. Det vet vi jo at det ikke er. Vi skylder mye i pensjon, men vi har en rikdom som de fleste andre misunner oss fordi vi har denne bufferen mot de forpliktelsene vi har framover, og vi har en mulighet til å overføre til våre statsbudsjetter fra Pensjonsfondet – hvilket vi gjør – i et omfang som gjør at hver 10–12 kr over statsbudsjettet kommer fra inntekter fra olje- og gassektoren.

Det følger et stort forvalteransvar med en så stor formue, og det følger det ansvaret med at vi skal forvalte den med tanke på kommende generasjoner, ikke bare med tanke på oss som lever nå, og at vi skal bidra til stabilitet både når det gjelder produksjon og sysselsetting.

Vi har høstet internasjonal interesse og anerkjennelse for måten vi forvalter Statens pensjonsfond på. Senest i forrige uke var den russiske finansministeren i Norge for å høre hvordan vi gjorde det. Den chilenske finansministeren har vi både snakket med og vært på tur hos. Mange andre land som har denne utfordringen å forvalte en ikke fornybar ressurs, har sett hen til Norge. Det er hyggelig for oss, og det forplikter på samme tid.

Vi er glad for at Statens pensjonsfond oppnådde en høy avkastning i 2006. Vi vet at vi har et profesjonelt forvaltermiljø i Norges Bank. Vi vet at de skaper mer avkastning i forhold til forvaltningen, selv om utgangspunktet i en høykonjunktur er positivt. Det er viktig å legge seg det veldig sterkt på minne, fordi vi forvalter folkets penger – de som lever i dag, og kommende generasjoner.

Det er Finansdepartementet som er ansvarlig for forvaltningen av fondet. Det er vi som fastlegger rammeverk, den overordnede investeringsstrategien, og de etiske retningslinjene, og det er vi som følger opp de operative forvalterne som er Norges Bank og Folketrygdfondet. Vi har høye ambisjoner for hvordan vi forvalter dette. Det er et viktig utgangspunkt – det har det vært for tidligere regjeringer, og det har det vært for oss – at det er bred enighet i Stortinget om både forvaltningen av fondet og de etiske retningslinjene. Det er et mål i seg selv. Dette er et fond som vi forvalter i fellesskap og derfor er det viktig.

Det som skaper størst diskusjon i denne sammenhengen, er selvfølgelig forslaget i meldingen om å utvide aksjeandelen fra 40 pst. til 60 pst. Jeg tror ikke man kunne hatt en finansminister med større skepsis til et slikt forslag enn det jeg selv hadde da vi gikk inn i dette. Men jeg er av den meget sterke overbevisning at det til fellesskapets beste er riktig å utvide aksjeandelen fra 40 pst til 60 pst.

Vår skepsis ved tidligere runder har dreid seg om at vi ikke hadde etiske retningslinjer – det har vi nå. Det skal jeg komme litt tilbake til. Videre gjorde avveiningen mellom risiko og avkastning at man burde satse mer moderat i forhold til avkastningskrav, og det siste punktet er at vi manglet erfaring. Alle disse tre tingene er nå argumenter i forhold til hvorfor det er riktig å utvide aksjeandelen.

Jeg har lagt størst vekt på at det er veldig lett å tenke seg dette som om man er en liten aksjonær og har tenkt å selge aksjene sine om fem år. Slik kan vi ikke tilnærme oss debatten om plassering av Statens pensjonsfond. Vi er en langsiktig eier, vi har hundreårsperspektiv på dette, og den avveiningen vi nå gjør mellom risiko og avkastning, betyr ikke at vi går bort fra at vi skal ha en moderat risikoprofil på Statens pensjonsfond, men det betyr at vi på trygg grunn kan øke aksjeandelen, fordi dette er i et langsiktig perspektiv. Det betyr at vi kan ha større svingninger i avkastningen framover, men vi vet at vi kan håndtere større svingninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:46:55]: Den som står alene, står sterkt.

Norge har i hele etterkrigstiden vært beskyttet av NATOs militære, kollektive forsvar – NATOs doktrine. I den doktrinen inngikk forsvaret av Europa med atomvåpen. Faktisk var det «First Use» som var doktrinen, dvs. at vi kunne bruke atomvåpen hvis det var et stort konvensjonelt angrep fra øst.

De fleste forsvarsanalytikere sier i dag at det var NATOs forsvarskonsept og doktrine som gjorde at vi vant den kalde krigen. Vi stod tøft på, og vi vant den kalde krigen, og vi har fred.

For å kunne bli beskyttet av atomvåpen trenger vi produsenter som produserer komponenter til atomvåpen. Nå har altså Regjeringen valgt å utelukke bedrifter som produserer komponenter til atomvåpen.

Er statsråden enig i at dette er en ganske lite prinsipiell holdning, at man i det ene øyeblikket skal bli beskyttet av komponenter til atomvåpen, for i neste øyeblikk ikke å akseptere å investere i bedrifter som beskytter andre land som trenger beskyttelse av atomvåpen?

Statsråd Kristin Halvorsen [20:48:05]: Jeg må si at jeg er veldig overrasket over Fremskrittspartiets absolutte snuoperasjon når det gjelder de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond. Det var bred enighet i Stortinget da disse ble vedtatt i november 2004, og det kan ikke være noen overraskelse for Fremskrittspartiet eller andre at det var et mål å utelukke nettopp disse inhumane våpnene fra selskapet. Det har vi gjort. Flesteparten av de selskapene som er utelukket fra Statens pensjonsfond, er det fordi de produserer klasevåpen, landminer eller komponenter til atomvåpen. Dette er våpen som ved normal bruk må regnes for å være inhumane.

Jeg er jo klar over at Fremskrittspartiet er ihuga tilhengere av norsk medlemskap i NATO, men at det var Lockheed Martin vi var medlem av, var en stor overraskelse. Det er to helt forskjellige ting å investere i et selskap som profiterer på å produsere våpen som ved normal bruk er inhumane, og det å kjøpe et produkt som man ønsker å bidra med til Det norske forsvaret. Det er to helt forskjellige ting det å gå inn i butikken Lockheed Martin og plukke med seg det man vil, og det å investere i en bedrift som produserer noe man mener er inhumant.

Svein Flåtten (H) [20:49:36]: Vi har tidligere i debatten gitt uttrykk for at vi støtter finansministeren i hennes forslag om å øke aksjeandelen til 60 pst. – det skulle bare mangle når en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti går i spissen for det.

Nå er det slik at disse pengene kommer fra et sted, bl.a. kommer de i stor utstrekning fra oljeutvinningen. Som representanten Jan Tore Sanner var inne på i et tidligere innlegg i dag, har Sosialistisk Venstreparti hatt et annet syn på en del av oljeutvinningene, bl.a. den store utvinningen på Snøhvit-feltet som representanten Jacobsen refererte til tidligere her i dag.

Betyr dette at SV nå har skiftet syn også på tempoet i oljeutvinningen, som de tidligere mente burde være langsommere?

Statsråd Kristin Halvorsen [20:50:37]: Jeg er veldig stolt over at SV har holdt fram et annet perspektiv i diskusjonen om hvordan vi skal utvinne og forvalte vår oljeformue. En alternativ måte å forvalte oljeformuen på – altså til å pumpe den opp, veksle den om i en finansformue, sette den inn på Statens pensjonsfond – er jo å la olje- og gassformuen bli der den er. Og det har vært vårt argument hele veien, at det faktisk går an å forvalte oljeformuen ved ikke å pumpe den så fort opp som stortingsflertallet har ønsket, av økonomiske grunner, men også fordi vi mente at det var en langt mer forsvarlig klimapolitikk.

Hans Olav Syversen (KrF) [20:51:25]: Finansministeren var inne på noen av grunnene til at SV har skiftet syn når det gjelder å investere i aksjer, bl.a. nevnte hun at det nå er etiske retningslinjer. Hun nevnte også to andre grunner som gjør at en skeptisk Kristin Halvorsen allikevel går inn for utvidelsen til 60 pst.

Det som jeg ikke hørte noe resonnement rundt, var det SV anførte i 1997, nemlig at det å plassere midler i utenlandske aksjer gjennom private kapitalforvaltningsfirmaer, som det het, ville medføre en privatisering av oljefondet. Det samme skjer jo i dag.

Så mitt spørsmål er: Hva er det som har skjedd på det punktet når det gjelder Kristin Halvorsens syn på forvaltningen?

Statsråd Kristin Halvorsen [20:52:24]: Det er jo utenkelig at man skulle ha et pensjonsfond på 2 000 milliarder norske kroner og investere alt statlig og helst i Norge. Det lar seg ikke gjøre. Det vi gjør gjennom vår investeringsstrategi, er å binde dette til realverdier når vi investerer i aksjer spredt over hele verden.

Det vi også oppnår gjennom å øke aksjeandelen fra 40 pst. til 60 pst. etter hvert som vi kjøper oss opp, er at vi, med utgangspunkt i dagens formue på Pensjonsfondet, får 400 milliarder kr til som vi kan investere og bruke etiske retningslinjer for, når vi bedriver vår etiske eierskapsutøvelse. Vi bruker vår makt som eier i en globalisert, internasjonalisert økonomi, der kapitalen flyter fritt, slik at våre sparepenger skal være med på å gjøre verden litt bedre.

Gunnar Kvassheim (V) [20:53:32]: Det har i debatten vært vist til at Lockheed Martin Corporation ble utelukket av Statens pensjonsfond av den forrige regjeringen. Dagens regjering foreslår nå å kjøpe fire transportfly av typen Hercules til 3,6 milliarder kr fra det samme selskapet som ble utelukket fra Pensjonsfondet av etiske grunner.

Jeg synes at finansministeren skal gis anledning til å reflektere mer nyansert rundt det dilemmaet dette må være. Er det ikke et paradoks at man ikke kan bruke midler fra oljeformuen som er plassert i Pensjonsfondet, til å investere i dette firmaet, mens man kan bruke avkastningen av fondet over statsbudsjettet til kjøp av nye fly fra det samme selskapet, og på den måten være med og bidra til at dette selskapet beriker seg?

Statsråd Kristin Halvorsen [20:54:27]: Det er litt overraskende for meg at flere representanter og nå også Venstre har oppdaget dette såkalte paradokset. Dette ble nemlig nøye behandlet av Graver-utvalget, som ble nedsatt for å se på om vi skulle ha etiske retningslinjer. Utvalget konkluderte med det som har vært SVs ønske siden 1999, at vi skulle ha det. De fant til og med metodene for hvordan vi skulle kombinere hensynet til langsiktig avkastning med en etisk ansvarlig utvikling av verden. Da ble nettopp dette «paradokset» tatt opp. Graver-utvalget sa klart og tydelig ifra. Stortinget sluttet seg til det. Vi kan stille våre egne betingelser for hvordan vi skal plassere våre sparepenger. Det dreier seg om hvordan vi forvalter vår formue og vårt eierskap.

Så kan det tenkes at vi trenger varer til f.eks. å forsvare vårt land. Det betyr at vi kjøper dem fra selskaper som vi ikke er inne i på eiersiden av etiske grunner. Men vi kjøper ikke det som er bakgrunnen for at vi utelukker dem. Vi kjøper ikke landminer, klasevåpen og atomvåpen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:55:50]: No har vi fått fleire forklaringar på kvifor det var lurt å redusere aksjedelen i 2003, og kvifor det var lurt å auke han no. Den eine forklaringa, frå representanten Holmås, var at ein no hadde fått ny informasjon som ein ikkje hadde i 2003. Representanten Lundteigens forklaring var at fondet var blitt så stort at ein derfor måtte auke den prosentvise delen av aksjane.

No blir det sagt her at det ikkje var etiske retningslinjer i 2003 som gjorde at ein ønskte å redusere. Det som er litt underleg og spesielt, er at SV ikkje har sagt noko om dette, korkje i debatten eller i merknadene. Det ein viser til her, er at det er stor risiko ved å ha mykje pengar i aksjar, og at ein vil vekk frå den risikoen.

Spørsmålet mitt til finansministeren er: Kan finansministeren garantere at om vi no får ein langvarig nedgang i aksjemarknaden, slepp ein å oppleve at SV og Senterpartiet kjem springande med nye forslag om å redusere aksjedelen?

Statsråd Kristin Halvorsen [20:56:56]: Det kan jeg gjøre, for dette er et bevisst valg. Det er nettopp fordi vi har en så langsiktig horisont for investeringene våre i Statens pensjonsfond at vi har kommet til den konklusjonen at det var riktig å utvide fra 40 pst. til 60 pst. Både representanten Holmås og representanten Lundteigen har helt rett. Det er gjort flere vurderinger. Bakgrunnen for SVs skepsis i sin tid hadde også med de etiske retningslinjene å gjøre.

Det som hele denne stortingsmeldingen dokumenterer, er at dersom vi ser på aksjemarkedet 100 år bakover i tid, og ser for oss at vi har like lang tidshorisont framover i tid, viser det at meravkastningen ut fra å investere i aksjer er mange ganger høyere enn å investere i obligasjoner. Når vi avveier dette, er muligheten for en ekstra avkastning ved å gå opp fra 40 pst. til 60 pst. 240 milliarder kr over en 15-årsperiode, mens risikoen øker moderat. Dette er avveininger man må gjøre hele tiden. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet har en totalt annen vurdering av dette i dag enn tidligere, overraskende nok. Men det er jo 240 milliarder kr de da kan risikere å måtte si nei takk til om 15 år.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Marianne Aasen Agdestein (A) [20:58:34]: Slik finansministeren nettopp poengterte, besøker delegasjoner fra mange ulike steder i verden Norge med det for øye å lære om forvaltningen av den norske petroleumsformuen. Takket være fornuftige politikere før oss har Norge lagt til grunn en langsiktig forvaltning av finansformuen som olje- og gassinntektene gir oss. Dette har gitt oss en økonomisk frihet uten sidestykke, både historisk og sammenlignet med alle andre land. Stortinget er nå blitt invitert til å ta standpunkt til hvordan denne formuen skal fordeles mellom ulike investeringsobjekter.

Jeg er glad for at Finansdepartementet har bidratt til at finanskomiteen på en eksemplarisk måte har fått tilgang til gode utredninger og landets beste ekspertise på området, slik at beslutningsgrunnlaget har vært så optimalt som mulig. En så vesentlig beslutning, med så store konsekvenser for landets økonomi på sikt, må være basert på en grundig politisk prosess.

Det er også svært gledelig at et relativt bredt flertall i Stortinget er enige om å øke aksjeandelen fra 40 pst. til 60 pst. På dette politikkområdet bør langsiktighet være et bærende prinsipp. Vi kan ikke bytte investeringsstrategi i takt med ulike valgresultat.

Når de faglige rådene som ligger til grunn for denne beslutningen, er såpass sterke, gjør det inntrykk. Økt aksjeandel vil gi økt avkastning. Risikoen for at det motsatte skal skje, er relativt beskjeden, ifølge Norges Bank. I den sammenheng er det grunn til å understreke at rådene gjelder for investorer som kan sitte lenge uten å måtte selge når aksjekursene faller. Det vil altså si at vi har med en nærmest evigvarende tidshorisont å gjøre. Statens pensjonsfond – Utland er en slik investor. Det er viktig å ha in mente i denne debatten.

At ett parti i denne sal ikke ønsker å øke aksjeandelen i fondet, er et legitimt standpunkt. Begrunnelsen som gis, er derimot underlig. Fremskrittspartiet hevder at analysen beslutningsgrunnlaget bygger på, er mangelfull, fordi man ikke har tatt med i analysegrunnlaget at man kan stå overfor ekstreme hendelser. Så pekes det på at spredning av masseødeleggelsesvåpen til land som styres av religiøse ekstremister, kan ha langt større konsekvenser på verdens finansmarkeder enn hva historisk erfaring gir grunnlag for. Det er klart at noe slikt vil ha en dramatisk effekt, men ikke bare på aksjemarkedet. Det vil ha en dramatisk effekt på obligasjonsmarkedet, og det vil ha en dramatisk effekt på eiendomsmarkedet, som Fremskrittspartiet ivrer for å gå inn i. Der skal 10 pst. av fondet investeres, ifølge Fremskrittspartiet, og det til tross for at vi ikke har fått et så omfattende analysemateriale som for aksjemarkedet.

En mulig atomkrig eller en annen dramatisk hendelse vil trolig virke svært negativt på alle former for investeringsobjekter. Krig er ødeleggende for all økonomisk aktivitet. Det bør vi være enige om. Det vi nå skal ta stilling til, er fordelingen mellom ulike investeringsobjekter, og da blir atomkrigtrusselen nærmest for irrelevant å regne.

Siden Fremskrittspartiet mener at risikoanalysen er så mangelfull, lurer jeg dessuten på hvordan det kan ha seg at så mange andre store fond – private fond, pensjonsfond osv. – har valgt en aksjeandel som er større en 40 pst. Mener Fremskrittspartiet at de store kapitalistiske selskapene med de best betalte økonomene i markedet, som jobber med og står bak verdens største fond, baserer seg på mangelfulle analyser? I så fall blir det logisk å anta at Fremskrittspartiet mener disse godt betalte og dyktige folkene også baserer seg på mangelfulle analyser. I mine øyne er det Fremskrittspartiets argumentasjon som er basert på mangelfulle analyser, ikke de analysene vi har fått fra Norges Bank eller Strategirådet.

Ingen kan se inn i framtiden. Verdens økonomier er i stadig endring. Derfor er det vrient for oss alle å spå om hva som skjer framover. Like fullt må vi bestrebe oss på å ta så rasjonelle valg som mulig i denne saken, noe et bredt flertall heldigvis står sammen om.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [21:02:59]: På mange måtar er dette ein litt underleg debatt med underlege konstellasjonar, for SV og Senterpartiet, som tradisjonelt har vore imot aksjar heile tida heilt til no, dei argumenterer her for å auke aksjedelen, medan Framstegspartiet, som i utgangspunktet tradisjonelt har vore tilhengar av at vi skulle ha aksjar i oljefondet, vi argumenterer mot dei raud-grøne partia, som altså går inn for å auke aksjedelen, noko Framstegspartiet ikkje ønskjer.

No er det sjølvsagt ikkje noko fasitsvar på kva som er riktig her. Det er heilt korrekt, slik som representanten Jakobsen poengterte, at heller ikkje Framstegspartiet veit kva tid toppen og botnen er i aksjemarknaden.

Men det vi veit, er at aksjemarknaden har utvikla seg veldig godt dei siste åra, slik at dei fonda som har vore tungt eksponerte i aksjar, har tent gode pengar på det til i dag. Vi veit også at aksjar i dag er prisa til historisk høge kursar i forhold til bokførte verdiar. Nesten aldri tidlegare har aksjane vore så høgt prisa som dei er i dag.

Finansministeren gjorde eit poeng av at når ein ser dette i eit historisk perspektiv på 100 år, vil ein ikkje tape pengar på aksjar. Vel, dersom ein hadde investert i aksjar for 100 år sidan i Russland, før revolusjonen, ville ein ikkje ha sete igjen med noko av dei investeringane. Det viser at det ikkje er noko fasitsvar på dette, og det er eit utgangspunkt som vi alle må ha med oss.

Statens pensjonsfond – Utland er det norske folket sine pengar. Derfor er det viktig at vi forvaltar desse pengane i tråd med innbyggjarane sine ønske. Då må ein sjølvsagt leggje opp til ei god avkastning, utan at ein tek altfor stor risiko. Ei større eksponering i aksjemarknaden kan gi auka avkastning, men det gir også auka risiko.

Det er mange forhold som styrer det. I tillegg til den økonomiske utviklinga i selskapa og i samfunnet blir også aksjemarknaden påverka av psykologien i marknaden. Aksjemarknaden blir styrt av grådigheit og frykt. På same måten som det var frykta som gjorde at SV og Senterpartiet gjekk inn for å redusere aksjedelen i oljefondet i 2003, er det i dag grådigheita som gjer at dei same partia ønskjer å auke aksjeandelen i oljefondet. Ein har sett ein auke i aksjekursane, og så tenkjer ein at dette vil ein vere med på.

I 2003 hadde vi nemleg hatt ein langvarig nedgang i aksjemarknaden, og det var blant folk flest stor frykt for at denne nedgangen skulle fortsetje. No har vi hatt ein langvarig oppgang. Oslo Børs har stege med 400 pst. på fire år. Grådigheita gjer at fleire og fleire blir positive til aksjar og dermed driv verdas aksjemarknader oppover heilt til frykta tek over.

Denne drivkrafta kan også formulerast slik at når den siste pessimisten er blitt optimist, er det ikkje lurt å auke eksponeringa i aksjar, fordi det då ikkje er fleire nye optimistar igjen til å presse kursane vidare oppover.

Då vil eg gjerne fortelje den klassiske historia om kvifor milliardæren John D. Rockefeller selte seg ut av aksjemarknaden.

Rockefeller hadde gjort det svært godt på aksjemarknaden, spesielt i 1920-åra. I 1929 gjekk han til skopussaren, og han fann då ut at også skopussaren var blitt positiv til aksjemarknaden. Då selte han alle sine aksjar. Han tenkte som så at når skopussaren også er blitt positiv til aksjar, så er det ikkje så mange nye som kan bli positive til aksjar, og dermed er toppen nådd. Kort tid etter at han hadde selt seg ut, kom det store krakket i 1929.

Denne historia handlar ikkje om at det er noko gale med skopussarane, men poenget er at dei representerer ei gruppe som tradisjonelt ikkje har vore opptekne av aksjar.

SV og Senterpartiet er heller ikkje tradisjonelt opptekne av aksjar. Derfor er det i seg sjølv eit faresignal når desse partia argumenterer sterkt for å kjøpe fleire aksjar.

Torgeir Michaelsen (A) [21:07:48]:Det er spennende tider når man får lov til å være med og omdanne en formue på havets bunn til finanspapirer og andre herligheter. Mange har forventninger til oss yngste på Stortinget om at vi skal ordne opp i både det ene og det andre, og mange har faktisk vært på døra hos meg med synspunkter på forvaltningen av Statens pensjonsfond. Mange gode formål har vært nevnt, alt fra at vi skal investere i spesielle miljøteknologier, til at vi skal løse bistandsutfordringer i fattige land, trekke oss ut av selskap man ikke liker, eller andre ting. Men jeg har ikke hatt ett eneste menneske, ikke én eneste lobbyist, som har kommet på døra mi på kontoret og sagt at nå må vi få investert eller reinvestert i atomteknologi, i klasebomber, i barnearbeidselskaper e.l. Ikke ett eneste menneske har vært og spurt om det. Og det er ikke så veldig rart, for her er jo Fremskrittspartiet så til de grader på kollisjonskurs med hva vanlige folk oppfatter som helt vanlig folkeskikk.

Når en stor kapitalist, med folkets stemmer i ryggen og folkets penger, skal ut og forvalte sin egen formue, er det selvsagt at det finnes universelle, helt grunnleggende menneskerettigheter og den type ting vi skal følge. Og selvsagt er det dilemmaer og paradokser man da vil stå oppe i. Men det å da kaste seg på ryggen og si at beklager, dette er altfor vanskelig, folk får gjøre som de vil, her får markedet rå, jungelloven må rå – det blir for enkelt, og det synes jeg er vanvittig defensivt av Fremskrittspartiet i denne salen. Jeg gleder meg til dette budskapet skal runge ut i alle valglokaler og fra alle stands Fremskrittspartiet skal ha framover. Da kommer det kanskje noen reaksjoner, og neste gang vi skal debattere dette, vil kanskje pipa ha en annen lyd.

Når det er sagt, er det helt riktig at det er dilemmaer. Jeg synes vi skal lytte til Kristelig Folkepartis innspill om mikrokreditt, om tobakk, om alle disse temaene. Men jeg ser jeg fram til en evaluering av hele ordningen. Jeg er livredd for at vi på en måte skal bruke opp instrumentet vårt der vi forvalter fellesskapets ressurser for kommende generasjoner, og som, som finansministeren helt riktig sier, kanskje har et 100 års-, et 200 års- eller et evighetsperspektiv, at vi skal være forsiktige med å bruke pensjonsfondet til noe annet enn det det egentlig er, innenfor etiske retningslinjer. Hovedmålet må være å forvalte en formue til det beste for de neste generasjoner, og da skal man være forsiktig med å utelukke alt man ikke nødvendigvis liker – lovlige varer, f.eks., innenfor tobakk eller innenfor andre temaer.

Ja, jeg vet ikke – vi skal diskutere det – men jeg er grunnleggende skeptisk. Men etiske retningslinjer på bånn, noe jeg tror alle egentlig vil slutte seg til, mener jeg vi må ha.

Så helt kort til slutt, knyttet til at vi øker aksjeandelen til 60 pst. I Arbeiderpartiet har vi vært for det. Det var ikke noe problem for oss, for å si det sånn. Det var et fornuftig forslag, for vi har fått solid dokumentasjon på at med bare en viss moderat risikoprofil kan vi få betydelig meravkastning ved å gjøre det. Og det er klart at nei, vi kan ikke gardere oss mot noen ting, akkurat som Marianne Aasen Agdestein var innom.

De siste 100 åra har vi vært igjennom et par revolusjoner, to verdenskriger, frykten for atomkrig, kald krig. Det har skjedd litt av hvert, for å si det pent. Vi har også opplevd, ved årsskiftet 1999/2000, et dramatisk fall i aksjemarkedene gjennom IT-bobla i Asia og andre steder, som nå Norge – altså pensjonsfondet – profitterer stort på. Og hvorfor det? Jo, fordi vi kjøpte oss opp, som en av de få aktørene etter at aksjemarkedet hadde falt. Det hadde vi mulighet til fordi vi er en langsiktig investor og ikke trengte å selge oss ut fordi alle andre gjorde det. Det viser jo at dynamikken gjennom å være nærmest en evighetsinvestor er helt annerledes enn det den er for mange andre investorer.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [21:12:31]: Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til enkelte av bemerkningene som er kommet etter mitt innlegg.

Jeg må si at her er det veldig, veldig mye uvitenhet, ikke minst når det gjelder hva forsvarsindustrien faktisk driver med. Verdens største forsvarsbedrifter driver ikke og fatter beslutninger på de mørke styrerommene og sier at i dag produserer vi litt atomvåpen fordi det er noen kunder som gjerne vil ha det. Lockheed Martin, Northrop Grumman, Boeing, EADS – alle de store bedriftene – er initiert fra sine egne nasjonale regjeringer, så når vi boikotter eller utelukker Lockheed Martin, er det det samme som å kritisere Amerikas regjering. Denne rød-grønne regjeringen er sikkert veldig fornøyd med det, men det er slik det foregår.

Det er faktisk slik at Lockhead Martin ikke engang vet hvor disse komponentene skal passe inn på de atomvåpnene de er med og produserer, og de produserer aldri et helt atomvåpen, bare komponenter som settes sammen av andre, for å skape trygghet og leveringssikkerhet rundt dette.

Og så sier statsråden at det ikke er et paradoks at vi anskaffer våpen fra Lockhead Martin når vi ikke kan investere i det selskapet. Jo, selvfølgelig er det det. Men sannheten er jo at vi ikke kan kjøpe fra andre, for det finnes ingen andre leverandører som produserer transportfly, som vi kan kjøpe fra. Vi har boikottet EADS også. Det finnes ingen leverandører som kan levere det vi trenger for å forsvare Norge. Samtidig sier vi at dette er en uetisk bedrift. Og kom ikke her og si at det lille kontoret er uetisk, men ikke det kontoret, og: Jeg anskaffer fra disse menneskene, de er etiske, for de produserer transportfly, men disse produserer komponenter til atomvåpen, så de er uetiske. Det er helt umulig å forstå, og det er helt umulig å forsvare. Det klarte heller ikke Heikki Holmås – han svarte i én setning som ingen forstod. Og alle forstår at han ikke kunne forsvare det, for det er ikke mulig å forsvare det. Skal man være prinsippfast, må man slutte å anskaffe fra disse bedriftene. Det hadde det stått respekt av, men det kommer ikke denne regjeringen til å gjøre.

Til representanten Sandal, som sier at vi trenger de beste forvalterne: Jeg tror det er mange norske forvaltere som føler seg ganske støtt over den type bemerkninger. Det er mange norske forvaltere som er meget gode – internasjonalt anerkjente forvaltere som gjør det veldig bra, men disse er utelukket fra å delta og konkurrere om oppdrag med våre penger. Det er også meningsløst.

Man skal huske at Amerika og de store landene har et globalt ansvar. Lille Norge sitter oppe i nord og kritiserer alle andre, mens disse landene har et globalt ansvar. Det er faktisk en balanse som de skal prøve å opprettholde, mens vi sitter og kritiserer. Og så kritiserer vi selvfølgelig dem det er lettest å kritisere, nemlig de som angivelig er våre venner. De er lettest å kritisere. Men kritiserer vi dem som virkelig begår menneskerettighetsbrudd, alle de landene jeg ramset opp i sted? Nei, det er politisk vanskelig. Det er for vanskelig å boikotte Iran. Det er for vanskelig å boikotte Saudi-Arabia. Det er for vanskelig å boikotte Syria, men det hadde vært prinsippfast. Da hadde vi skapt oppmerksomhet. Men det gjør vi ikke. Vi boikotter Burma, et land som ingen bryr seg om.

Statsråd Kristin Halvorsen [21:15:54]: Med den kjærlighetserklæringen som representanten Tybring-Gjedde kommer med til forsvarsindustrien generelt og Lockheed Martin spesielt, har Fremskrittspartiet bare en ting å gjøre, og det er å foreslå å endre de etiske retningslinjene, så vi ikke lenger skal utelukke selskaper som investerer i klasevåpen, landminer og atomvåpen eller produserer det. Det er den eneste logiske slutningen. Det er ingen problemstillinger rundt dette som er nye nå. Vi kan sette helt andre krav til selskaper vi ønsker å gå inn i på eiersiden og ønsker å profittere på, enn til selskaper vi skal kjøpe fra, selv om ikke det fins noen klar fasit på hvor disse grensene går.

Så til flere andre rariteter som har kommet fra Fremskrittspartiet i debatten. Eksemplet med Rockefeller som oppdager at skopusseren plutselig har sansen for aksjer, er egentlig veldig betegnende. For hvis Rockefeller hadde hatt litt is i magen og eid disse aksjene ett–to år til, hadde han faktisk hatt en meget pen avkastning av dem. I meldingen er det gått veldig nøye igjennom. Det framgår av meldingen på hvilken måte aksjemarkedet tar seg opp igjen etter krakk. Det kan representanten Hagesæter bare ta utgangspunkt i, det står på side 53 i meldingen. Men skopusseren, derimot, kan godt tenkes å ha fått hetta og solgt seg ut mens aksjene var på bunnen. Det norske pensjonsfondet kjøpte seg f.eks. opp under forrige nedgangskonjunktur, som flere talere har vært inne på, og har gjort gode penger på det, nettopp fordi vi er så langsiktige i investeringene.

Så må jeg bare be representanten Hagesæter om ikke å fly land og strand rundt og si at dette er som om vi skulle plassert hele Statens pensjonsfond i Russland før revolusjonen. Litt mer kunnskap kan man godt bidra til å spre. Han vet utmerket godt at måten Statens pensjonsfonds plasseringer er gjort på, er med stor grad av risikospredning i mange tusen selskaper i mange, mange land.

Så er det et dilemma at det ikke bare er Burma som bryter menneskerettighetene, det er jeg helt enig i. Men det er viktig at man legger seg noen strenge kriterier på minne i forhold til hvordan vi nå endrer fra å ha en positiv landliste til å ha en negativ. Det vi har bestemt oss for som et utgangspunkt, er at de landene som vi utelukker, skal være omfattet av sanksjoner som det er bred internasjonal enighet om. Det er det når det gjelder Burma. Vi følger de sanksjonene som EU har. Her er vi inne i dilemmaer. Det er vi i alt etisk arbeid. Men dette er et felt der Norge høster internasjonal anerkjennelse for at vi trår riktig. Det er faktisk flere internasjonale fond som følger vår politikk.

Heikki Holmås (SV) [21:19:31]: Det er flere ting som det er greit å kommentere på slutten av debatten – dvs. nå ser jeg at det ikke er slutten av debatten likevel.

La meg begynne med de etiske dilemmaene, som også finansministeren var inne på. Det er klart at det er fullt mulig å sette opp flere forskjellige problemstillinger her. Jeg mener at det i forhold til Lockheed Martin f.eks. er fullt mulig å trekke opp den prinsipielle linjen som er i Fremskrittspartiets grenseland og si at i det øyeblikk en bedrift driver på med noe som helst uetisk, skal ikke vi ha noe som helst mer med den å gjøre. Jeg gir Fremskrittspartiet det, det er fullt mulig å tenke sånn. Men en annen og like fullt gyldig prinsipiell innfallsvinkel er å velge å si at vi skiller mellom det som handler om å eie og tjene penger på uetisk virksomhet, og det å kjøpe noe som ikke er framstilt ved den samme tingen som vi anser som uetisk. Hvis det er sånn at Fremskrittspartiet avviser det og mener at nei, det er det ikke – jeg opplever at det er det Christian Tybring-Gjedde sier – stusser jeg på følgende: Når Carl I. Hagen var med på å beslutte at dette var de etiske retningslinjene vi skulle gå for, som var nøye drøftet av Graver-utvalget, er det da sånn at Carl I. Hagen ikke skjønte at det han drev på med, var en indirekte kritikk av USA, som Tybring-Gjedde nå mener å ha oppfattet at det er? Skjønte han det ikke, mens Fremskrittspartiet nå skjønner det? Skjønte altså ikke Fremskrittspartiet hva de var med på den gangen de gikk med på de etiske retningslinjene sånn som de ligger nå? Det var temmelig klart for oss andre, for å si det på den måten.

I tillegg er det andre ting som det hadde vært interessant å få vite. Fremskrittspartiet er det eneste parti som ikke knytter realavkastningen på Pensjonsfondet opp mot det vi faktisk trekker inn i økonomien og faser inn i økonomien på lang sikt. Da stusser jeg rett og slett på: Hva er det da som er Fremskrittspartiets helhetlige forhold til Pensjonsfondet? Hvis vi bruker det siste årets budsjett, ligger de på en bruk av oljefondet på mellom 5 og 6 pst. Er det en linje? Er Fremskrittspartiets politikk å bruke mellom 5 og 6 pst. av oljefondet istedenfor 4, sånn at oljefondet over tid skal avta og brukes opp? Eller er det sånn at de har tenkt å øke dette med omtrent 1 pst. i året, slik at det første året skal det brukes 5–6 pst. av oljefondet, neste år 6 pst., så 7 pst., så 8 pst., så 9 pst.? Det hadde vært en interessant debatt for Fremskrittspartiet å gå inn i i forhold til denne posisjonen. Men det gjør ikke Fremskrittspartiet. Isteden sier de at vi skal opprette et infrastrukturfond på 300 milliarder kr, som de argumenterer med skal brukes til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Men Christian Tybring-Gjedde sier: Nei, vi skal ikke bruke dem til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Da lurer jeg på hvordan dette henger sammen.

Hans Olav Syversen (KrF) [21:22:56]: Til noen av de innleggene som er holdt, må jeg komme med noen kommentarer.

Til Torgeir Micaelsen, som var inne på de etiske retningslinjene og var litt skeptisk til å gå lenger i forhold til disse fordi han syntes det ble vanskelig med avveiningen: Ja, det er vanskelig med avveiningene, og vi holder fast ved det utgangspunktet at det også er en etisk forpliktelse å ha høyest mulig avkastning. Der er vi ikke uenige. Men når det gjelder tobakksindustrien, og hvorfor vi har foreslått akkurat et uttrekk av den, er det noen spesielle grunner til det. For det første er det hvert år mer enn 4 millioner mennesker som dør for tidlig på grunn av røyking. Gro Harlem Brundtland, for å bruke en person som jeg regner med at Micaelsen har et forhold til, sa som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon at tobakk var det eneste lovlige produkt som ved normal bruk påførte forbrukeren en for tidlig død. Vi er vel kjent med at den internasjonale tobakksindustrien i årtier har kjent til de alvorlige skadevirkningene røyking medfører, men har tiet om det.

Vi er også klar over – og det tror jeg også representanten Micaelsen er – at når tobakksindustrien møter økende reguleringer og motstand i de rike landene, hva gjør de da? Jo, da kaster de seg over utviklingslandene, hvor de ikke møter den motstanden, og kommer med aggressiv markedsføring for å gjøre nye generasjoner og nye forbrukere avhengige av deres produkter. Dette mener vi i Kristelig Folkeparti det ut fra en etisk vurdering er grunnleggende galt å medvirke til. Derfor opprettholder vi vårt forslag, og jeg er også glad for at flertallet er med på en merknad hvor man vil være med på å vurdere dette i likhet med andre produkter som kan ha de samme effekter.

Så til representanten Tybring-Gjedde: Ingen bryr seg om Burma, sa representanten Tybring-Gjedde. Kanskje noen burde det, da. Jeg synes faktisk ikke at Fremskrittspartiets manglende interesse for Burma skal gjøres til et allment politisk problem. Det er greit at Fremskrittspartiet ikke bryr seg om Burma, men jeg vil helst ha meg frabedt å få samme merkelapp fra representanten Tybring-Gjedde som et allment uttrykk for hvordan holdningen er her i landet.

Tybring-Gjedde var også opptatt av dette med etisk imperialisme, at vi ikke måtte overføre våre standarder til andre land. Men så hadde han selv et unntak: Han ville ikke godta noen form for korrupsjon. Så der synes også representanten Tybring-Gjedde at det bør være en etisk standard, og det er jeg i hvert fall glad for.

Gjermund Hagesæter (FrP) [21:26:17]: Grunnen til at eg tek ordet, er finansministeren si utsegn som gjekk nærast på at aksjeinvesteringar er risikofritt, og at sjølv om det kjem eit krakk, vil marknaden nesten same kva ta seg opp igjen i løpet av eitt til to år. Det er eit veldig farleg utgangspunkt dersom ein skal gå inn i aksjemarknaden, at ein trur at det er risikofritt og altså ikkje tek inn over seg den risikoen det inneber å eksponere seg sterkare i aksjar.

Det blir vist til 1929-krakket. Dette var eit krakk som først og fremst ramma USA, og når det gjaldt aksjemarknaden i USA, gjekk det eit betydeleg tal år før han tok seg opp igjen. Verdsøkonomien og verdas aksjemarknader utviklar seg ikkje fullt så negativt, men same kva er vi nøydde til å ha som utgangspunkt at ein kan få nedgangsperiodar som overstig langt meir enn dei eitt til to åra som finansministeren skisserer.

Ein annan ting er at dette med at aksjar teoretisk sett, og også historisk sett, har gitt ei betre avkasting enn obligasjonar, ikkje er nokon ny kunnskap som SV-finansministeren har funne ut no. Dette var jo tilfellet både i 2003, då SV ønskte å redusere aksjedelen i oljefondet, og også i utgangspunktet då det var sterke krefter som ønskte at vi ikkje skulle ha aksjar i det heile. Det spørsmålet eg stiller meg då, er: Kva skjer dersom vi får ein nedgangsperiode som strekkjer seg over to, tre, fire, fem år? Vil då SV og Senterpartiet på nytt begynne å argumentere for og leggje fram forslag om at vi skal redusere aksjedelen, slik dei gjorde i 2003? Det har finansministeren gitt ein garanti for ikkje kjem til å skje, men eg er ikkje 100 pst. overbevist om at det kjem til å vere tilfellet. Det som vil vere veldig uheldig, er at ein kanskje kjem i ein situasjon der ein aukar aksjedelen når børsen er på topp, og så fell det, og så senkar ein aksjedelen. Det å kjøpe dyrt og selje billig, blir det som kjent ikkje spesielt mykje pengar av. Då er det lurare å kjøpe billig og selje dyrt.

Presidenten: Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [21:29:20]: Jeg tror sannelig at statsråden ikke får jobben hos kapitalforvalteren allikevel. Hun var inne på at Rockefeller burde ventet, han skulle bare ha sittet inne i markedet. Hele poenget med aksjeinvesteringer er at da er bedriften gått konkurs! Da er det ikke noen bedrifter, da er det ikke noe mer kapital igjen. Det hjelper ikke å sitte med 1 000 aksjer i en bedrift som er konkurs. Det er jo det som er hele poenget.

Så til det å investere i et hundreårsperspektiv. Analysen er rett og slett ikke god nok, når bedriftene kan gå konkurs i mellomtiden. Det er det som er det essensielle, vi klarer ikke å selge oss ut. Andre forvaltere, som forvalter andre pensjonsfond, kan selge seg ut.

Og så Norge og atomvåpen: Vi har vært beskyttet av atomvåpen under hele den kalde krigen. Statsråden gav ikke noe svar på hvorfor vi i 50 år skulle beskyttes av atomvåpen, men i dag skal hindre alle andre i å bli beskyttet av atomvåpen. Altså: Vi ble beskyttet av Lockheed Martin og de komponentene de produserte, men nå kan ikke andre land nyte godt av den samme beskyttelsen som vi gjorde – og vi vant den kalde krigen.

Partiet SV vil boikotte varer fra Israel, men investerer i bedrifter i Israel. Det er den motsatte logikken av at det er ok å anskaffe, men ikke ok å investere. Det er den motsatte logikken som brukes i forhold til Israel.

Statsråd Kristin Halvorsen [21:30:47]: Bare slik at ikke karikaturene av det jeg har sagt fra talerstolen, blir stående:

Jeg har ikke sagt at ikke det betyr økt risiko å øke aksjeandelen. Det betyr en moderat økning i risikoen, men det betyr samtidig at avkastningen øker betydelig. Det er denne avveiningen vi nå står overfor, der vi har kommet til den konklusjonen at fordi vi er så langsiktige eiere, er dette en fornuftig ting å gjøre for Statens pensjonsfond.

Så har jo Tybring-Gjedde rett i at hvis vi plasserer 2 000 milliarder kr i ett selskap, som går konk, er de pengene tapt. Men vi er inne i mange selskaper, med små eierandeler, og det kan hende at hvis børsen faller 1 år, 2 år, 3 år framover, har vi kjøpt dyrt. Men vi trenger jo ikke å selge billig. Vi kan stå inne i aksjemarkedet, og vi kan i tillegg kjøpe billig og selge dyrt på et senere tidspunkt. Det var det som skjedde sist gang børsen gikk ned.

Jeg ber om at Stortinget slutter seg til konklusjonen om at det er en avveining mellom forskjellige hensyn som har gjort at vi nå endrer denne sammensetningen, og at Fremskrittspartiet har en helt annen fasit enn det vårt eget strategiråd og Norges Bank har, og de aller fleste andre fond i verden har. Det får være opp til dem. Vi har nå gjort vår avveining.

Heikki Holmås (SV) [21:32:31]: Ja, vi får runde av debatten. Det er jo noen spennende betraktninger bare å se at noen av de partiene som ellers vanligvis er mest for aksjer, i denne sammenhengen er mest skeptisk – og så kunne jeg ha fortsatt det resonnementet, men jeg vil la være å gjøre det.

Det andre er spørsmålet om Burma, som i og for seg er et greit spørsmål. Det er jo ikke noen tvil om at hvis SV hadde vært alene, hatt 60 pst. oppslutning og styrt landet i 20 år, er det mulig at vi ville brukt eiermakten vår til å gjennomføre utelukking på en bredere basis. Men vi har vært opptatt av at det her er nødt til å være overlappende konsensus. Det betyr en bredde – vi må sørge for at det ikke blir slik at vi spiller pingpong med spørsmålet om vi skal utelukke eller ikke utelukke land og områder, avhengig av valgresultatet. Dette har på en måte vært etiske retningslinjer, og vi har vært avhengig av en bredde.

Et siste spørsmål, som jeg bare må få et svar på, enten her eller utenfor: 12 milliarder kr ekstra foreslår Fremskrittspartiet å bruke gjennom dette infrastrukturprogrammet sitt. Er det i tillegg til de bevilgningene som allerede ligger inne, eller er det istedenfor de bevilgningene som ligger inne? – Istedenfor de bevilgningene som ligger inne, nikker Christian Tybring-Gjedde. Det er greit å få vite, for da er jo det bare halvparten av dagens fond, så det spiller jo på mange måter ingen rolle.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 10 og 11.

(Votering, se side 3549)