Ola T. Lånke (KrF) [13:55:23]: Høsten 2004 vedtok Stortinget en ny § 100 om ytringsfrihet i Grunnloven. Paragrafen hadde stått uendret siden 1814, så det var på høy tid med en endring. Utviklingen på mediefeltet har selvsagt vært enorm i perioden. Teknologisk utvikling og andre utviklingstrekk har gitt media et gjennomslag og en samfunnsrolle som eidsvollsmennene vanskelig kunne ha forestilt seg. Vi snakker om mediemakt.

Hva er så mediemakt? For å kunne svare presist på det kreves det kunnskap om hvordan det komplekse mediemarkedet fungerer og utvikler seg. Her har vi som politikere altfor ofte kommet på etterskudd. Dersom vi avgrenser oss til markedet for fjernsyn, kan mediemakt grovt sett deles inn i mulighet til å påvirke redaksjonelt innhold og mulighet til å bestemme hvilke tv-kanaler som formidles.

Telenors sterke posisjon både i infrastruktur og etter hvert innholdsmarkedene gir Telenor virkemidler til potensielt å misbruke sin stilling. Som den dominerende aktøren i det norske fjernsynsmarkedet har selskapet engasjert seg både horisontalt og vertikalt: horisontalt gjennom sitt dominerende eierskap i alle de tre viktigste plattformene for distribusjon, det bakkebaserte kringkastingsnettet, kabel-tv og satellitt-tv, vertikalt gjennom sine interesser i nett, distribusjon, kringkasting, produksjon, senderettigheter og sluttbrukerutstyr.

Nå er ikke Telenor alene om å engasjere seg så vel horisontalt som vertikalt i tv-markedet. Også andre aktører som Viasat, NRK og TV 2 gjør det samme. Men det som bidrar sterkt til å komplisere dette, er ikke minst omfanget. Telenor har fått anledning til å utvikle seg til å bli langt den største og mest dominerende aktøren innenfor kringkastingstjenester i Norge og Norden. Telenor Broadcast er både netteier, kabeleier og satellitteier, distributør av fjernsynssignaler, deleier i produsent- og kringkastingsselskaper og lokale tv-stasjoner og eier av senderettigheter. Således har Telenor en markedsandel på opp mot 75 pst. innenfor distribusjon av fjernsynsinnhold i Norge og en markedsandel av det totale fjernsynsmarkedet på 31 pst., ifølge en rapport Norsk Telecom AS har utarbeidet i januar 2007. I tillegg har Telenor bl.a. en indirekte eierandel i TV 2 på over 22 pst.

Pr. i dag har ikke Telenor et eget kringkastings- eller distribusjonsselskap som sender fjernsynsinnhold over bakkenettet. Derimot er Telenor deleier i Norges Televisjon AS – NTV – og RiksTV sammen med NRK og TV 2. Telenor og TV 2 har i tillegg tette bånd gjennom Telenors eierskap i TV 2, felles eierskap i TV 2 Zebra og felles senderettigheter til norsk fotball fra Norges Fotballforbund. Rammene for NTVs og RiksTVs virksomhet har derfor relevans for Telenors rolle i fjernsynsmarkedet.

Digitaliseringen av fjernsynsmarkedet og tilgangen på alternative sendeplattformer har gjort at tilgangen til nett blir en mindre avgjørende knapphetsfaktor. Det er snarere tilgangen på innholdet, de gode programmene og arrangementene, som blir den avgjørende knapphetsfaktoren i konkurransen om seerne og inntektene.

Telenor har forstått dette og har både inngått eksklusiv sendeavtale med TV 2 og kjøpt senderettigheter til viktige «events» som fotball-VM og fotball-EM. Så vel dette som det faktum at Telenor har vist interesse for å kjøpe Canal+, viser tydelig at selskapet også har klare ambisjoner om å vokse på innholdsmarkedet.

I et kommersielt perspektiv er det selvsagt fornuftig å kjøpe populære sendinger for å sikre abonnenter i egne nett og reklameinntekter i egne kanaler. Telenor har mulighet til dette på grunn av sin finansielle styrke. Problemet er om dette ytterligere vil forsterke Telenors dominans i fjernsynsmarkedet. Mulighetene for å føre koplingsstrategier og låse inn kundene øker.

Ifølge Norsk Telecom AS er Telenorselskapene Norkring AS og Canal Digital de mest lønnsomme selskapene i fjernsynsmarkedet. Det kan være et tegn på at Telenor kan kreve høye priser, men kan også være et tegn på stordriftsfordeler, effektivitet og dyktighet og et tegn på at andre selskaper flytter overskuddene sine til utlandet. Telenor er gjennom selskapet Norkring AS eneeier til bakkenettet for kringkasting.

I en kommentar til forhandlingene mellom Norsk Televisjon AS – NTV – og Norkring hevder NRK at Norkring kan kreve monopolpriser av NTV. Dette må Regjeringen se nærmere på.

Det er mulig å sammenligne prisnivåene mellom land. Det vil redusere mulighetene for Telenor til å kreve unormalt høye priser.

Debatten om RiksTVs kanalvalg viser at en dominerende aktør ikke nødvendigvis vil velge en kanalpakke som er mest attraktiv for seerne, men kanskje heller den som i størst grad underbygger aktørens egne interesser – oppslutning om egne kanaler etc. Nå kan det argumenteres for at Telenor primært vil ønske flest mulig abonnenter til sine nett og derfor kanalpakker som er mest mulig attraktive for abonnentene. På den annen side vil Telenors vertikale integrasjon, koplingen mellom Telenor og TV 2, samt Telenors dominans på alle tre plattformene, påvirke Telenors vurderinger når det gjelder innhold.

Telenors selskap Canal Digital har hatt enerett til å sende TV 2 over satellitt til oktober 2007. Tiden er utløpt, men TV 2 har latt sendingene gå inntil videre. Dersom Telenor fikk beholde eneretten til å sende TV 2 over satellitt i tiden etter at signalene i det analoge bakkenettet er slukket, ville Telenors dominans øke formidabelt. Til nå har mange av kundene i det konkurrerende satellitt-tv-selskapet Viasat kunnet hente ned signaler fra dette bakkenettet, men denne muligheten vil forsvinne.

TV 2 er en typisk må-ha-kanal som jeg er ganske sikker på vil være til stede i bakkenettet også i framtiden. Samtidig er det vanskelig å se hvordan det basketaket som nå pågår om rettighetene i markedet, kan tjene kundene og styrke mangfoldet i mediene. Får dette lov til å fortsette, etterlater det et inntrykk av at alt er overlatt til kreftenes frie spill i et marked hvor myndighetene har abdisert.

Debatten om fjernsynsinnhold har en enda mer alvorlig side enn gode eller dårlige programpakker. Når den kommersielle netteier, distributør, produsent og rettighetseier er samme selskap, oppstår selvsagt en frykt for medias rolle som fri og uavhengig.

Det er også grunn til å frykte at Telenors dominans vil kunne redusere mangfoldet i konkurransen og kundenes valgmuligheter. Det vil kunne skape uheldige virkninger i form av høyere priser, dårligere tjenestetilbud, redusert teknologisk utvikling og samfunnsøkonomisk ugunstig utnyttelse av infrastruktur og andre ressurser.

Ut fra hensynet til mediemessig mangfold og variert premissgiving i samfunnet er vi tjent med at Telenors eierinteresser belyses grundig.

Vi er kjent med at Konkurransetilsynet og ESA har gitt uttrykk for skepsis med hensyn til om konkurranseretten er tilstrekkelig for å regulere Telenors virksomhet i bakkenettet. Selvsagt bør det ikke være slik at det kan gis et inntrykk av at en stor og dominerende aktør som Telenor gis mulighet til å utvikle seg i en frisone mellom de forskjellige tilsynene.

Et stadig mer komplekst fjernsynsmarked burde uansett tilsi en tilsvarende styrking av de aktuelle tilsynene som skal følge opp aktørene i markedet. På denne bakgrunn vil jeg be statsråden kommentere, eventuelt svare på, følgende fire spørsmål:

For det første: Er det statsrådens oppfatning at de aktuelle tilsynene i dag har det nødvendige verktøy, det vil si at dagens lov- og regelverk er tilstrekkelig til å regulere Telenors og andre aktørers virksomhet i tv-markedet?

For det andre: Dersom vi diskuterer en sterkere regulering, vil det ikke også være naturlig å reise spørsmålet om vi også bør vurdere en utskilling av eierskap og drift av infrastruktur i egne forretningsselskap, slik det allerede er foretatt i andre sektorer, som transportsektoren, energisektoren mv.?

For det tredje vil jeg reise spørsmålet om ikke tiden nå er inne til å lovfeste en begrensning av eierskap i tv-markedet tilsvarende den vi har innført innen avismarkedet. Sannsynligvis vil det være enda mer komplisert her, men burde ikke dette nå utredes?

For det fjerde er det en utfordring knyttet til Telenors strategi med å tilby kundene pakkevise kanaltilbud, som nok sikrer selskapet en optimal fortjeneste, men som skjer på bekostning av kundenes valgfrihet, altså frihet til selv å velge de kanaler de ønsker, eller kombinasjoner de selv komponerer. Dette burde gjøres mulig og vil kunne bidra til å styrke mediemangfoldet. Vil statsråden se på denne muligheten?

Med dette mener jeg at jeg her har antydet minst fire viktige grep som raskt bør vurderes for å hindre at markedsmakten i det norske fjernsynsmarkedet blir for stor.

Statsråd Trond Giske [14:05:14]: La meg først takke interpellanten for at han tar opp et svært viktig tema. Det er ikke ofte jeg er så glad for å få et tema opp til en bred debatt som jeg er for dette som interpellanten nå tar opp.

Jeg har lyst til å vise til at den kringkastingsmeldingen som Regjeringen la fram i vår, omhandler dette temaet og tar opp de samme problemstillingene som interpellanten berører. I tillegg hadde vi senest i fjor en diskusjon om eierskapsloven for avissider og andre medier, også kringkasting, på innholdssiden. Der fant vi fram til en løsning som interpellantens parti sluttet seg til, så jeg er glad for at det her er et forholdsvis bredt flertall for at vi trenger en regulering av eierskap nettopp for å sikre det interpellanten nevner: ytringsfrihet, et mangfold av informasjonskanaler og en god konkurranse i mediesektoren.

Jeg er svært opptatt av å sikre ytringsfrihetens kår og et mediemangfold som gir reelle ytringsmuligheter. Konsentrasjon av eierskap i massemediene vil kunne innebære en risiko for at kanalene for ytringer snevres inn. Derfor er det svært legitimt å diskutere reguleringer i samsvar med formålet til medieeierskapsloven hvis konsentrasjonen av eierskap truer med å svekke ytringsfriheten, reelle ytringsmuligheter eller et allsidig medietilbud.

Når vi ser Telenors mange roller i mediemarkedet, er det gode grunner for å se kritisk på Telenors eiermakt. Særlig i markedet for tilbud av fjernsyn har selskapet en sentral rolle gjennom de posisjoner som interpellanten nevner. I tillegg er selvsagt selskapet vertikalt integrert, bl.a. gjennom sitt indirekte eierskap i TV 2. Selskapet nøyer seg altså ikke bare med å distribuere andres innhold. Telenor har etter hvert også betydelige eierinteresser i sentrale innholdsprodusenter. I kringkastingsmeldingen har vi en egen beskrivelse av Telenors mange posisjoner på mediefeltet.

Samtidig må vi ta med den siden ved saken at det er ikke alltid at konsentrasjon av eierskap i medievirksomheter er negativt. Konsentrasjon kan i noen tilfeller gi stordriftsfordeler og bedre utnyttelse av teknologi og kompetanse, som igjen kan gi publikum bedre og rimeligere tjenester. Slik sett må eierskapsbegrensninger balanseres opp mot aktørenes handlingsrom, slik at det er en god konkurranse, men samtidig rom nok for de enkelte aktører til å drive både økonomisk og kvalitetsmessig godt. Bruken av regulatoriske virkemidler må dermed veies mot mulige ulemper en slik regulering vil kunne føre med seg.

Utgangspunktet for en vurdering av Telenors eiermakt må være selskapets faktiske opptreden sett i lys av dagens regelverk og om dette regelverket er oppdatert og i stand til å ivareta det formålet de skal oppfylle.

Vi har flere regelverk som kan anvendes på medieområdet, og som skal motvirke misbruk av dominerende stilling eller negative konsekvenser av eiermakt. I tillegg til de generelle reglene i konkurranseloven og ekomloven, reguleres eierskap på mediesektoren i medieeierskapsloven. Mens formålet med medieeierskapsloven er å sikre ytrings- og informasjonsfrihet, er formålet med konkurranseloven og ekomloven først og fremst å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser samt gode, rimelige og framtidsrettede tjenester for brukerne. Det at lovene har ulike formål, kan føre til at et oppkjøp som Konkurransetilsynet ikke griper inn mot, likevel kan bli stoppet av Medietilsynet, eller omvendt. Jeg er glad for at interpellantens parti også var enig med Regjeringen i at vi trenger begge virkemidlene i reguleringen av mediesektoren. Regulering av urimelig forretningspraksis og misbruk av dominerende stilling er forhold som er regulert både i konkurranseloven og i ekomloven. I tillegg finnes en rekke regler hjemlet i disse lovene så vel som i kringkastingsloven som ytterligere vil kunne begrense mulighetene en eventuell portvokter i et nettverk har til å diskriminere eller stenge ute tilbydere.

Konkurranseloven inneholder forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og forbud mot misbruk av dominerende stillinger. Disse bestemmelsene håndheves av Konkurransetilsynet. Sanksjoner fra Konkurransetilsynet ved brudd på disse forbudene kan som hovedregel bare overprøves av domstolene. Til spørsmålet fra interpellanten om tilsynene har tilstrekkelig verktøy, vil jeg i hvert fall si at Konkurransetilsynet har de verktøyene som skal til for å passe på at bestemmelsene i konkurranseloven ivaretas.

Lov om elektronisk kommunikasjon, ekomloven, gir Post- og teletilsynet hjemmel til å pålegge aktører med sterk markedsstilling særlige plikter i en rekke såkalte relevante markeder, herunder markedet for overføringstjenester for kringkasting. I kringkastingsmarkedet har Post- og teletilsynet så langt ikke funnet at noen av aktørene har en sterk markedsstilling.

Medieeierskapsloven gjelder

«foretak som driver dagspresse, fjernsyn, radio eller elektroniske medier, samt foretak som har eiermessig innflytelse over slike foretak».

Loven gir Medietilsynet fullmakt til å stanse eller sette vilkår for erverv av eierandeler i foretak som driver dagspresse, fjernsyn eller radio dersom erververen alene eller sammen med andre har eller får en betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt eller regionalt, og dette er i strid med formålet i lovens § 1. Medietilsynet kan også stanse eller sette vilkår for samarbeidsavtaler som gir en avtalepart samme eller tilsvarende innflytelse over det redaksjonelle produktet som et erverv.

Stortinget har gjennom alle disse lovene lagt til rette for at tilsynsfunksjonene delegeres til de respektive tilsynsmyndighetene, Konkurransetilsynet, Post- og teletilsynet og Medietilsynet. Tilsynsmyndighetene fører førstehåndstilsyn med at Telenor og andre virksomheter overholder regelverket som skal sørge for at virksomheter ikke misbruker markedsmakt eller at det ikke etableres markedsmakt som er i strid med de respektive lovenes formål. Det er en god ordning at det ikke er de politiske myndighetene ved statsråden direkte som griper inn mot medienes eierskapssituasjon. Mediene er en statsmakt utover den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt, og trenger sånn sett en god avstand fra makthaverne når det gjelder regulering, og det gjør vi gjennom disse objektive reglene og tilsynenes skjønnsvurderinger.

Det er, som jeg tidligere har vært inne på, ingen tvil om at Telenor har betydelige eierinteresser i en etter hvert konvergerende mediesektor. Skal man imidlertid foreta seg noe, må man ha klare holdepunkter for at selskapets eierposisjoner virker negativt inn på mediemangfoldet. Det er det all grunn til å holde et nøye øye med.

Jeg er ikke beredt her og nå til å komme med en klar konklusjon på at selskapet har misbrukt sin markedsposisjon til skade for mediemangfoldet, men det innebærer i hvert fall fra min side overhodet ingen friskmelding. Etter min oppfatning er det nødvendig å overvåke utviklingen i markedsstrukturene kontinuerlig. Jeg ser også et behov for, slik vi sier i kringkastingsmeldingen, en nærmere utredning av de ulike sidene ved medieeierskapsloven, også spørsmålet om vertikal integrasjon. Vi kjenner fra andre land at man har regler hvor en innholdsleverandør ikke er distributør. Interpellantens spørsmål nr. 2 om man skal ha en utskilling av infrastruktur, er slik sett et relevant spørsmål. Man kunne jo tenke seg at man gikk ned til kiosken og skulle kjøpe VG, og de sier at den koster bare 8 kr, men du må samtidig kjøpe Dagens Næringsliv, Dagbladet, Adresseavisen, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad i en pakke. Jeg tror forbrukerne ganske raskt ville blitt ganske oppbrakt over en slik beskjed. Slik er det i den digitale satellittverden.

Vi skal se nærmere på medieeierskapsloven, hvis Stortinget slutter seg til det. Hvis vi får tilslutning til det vi sier i kringkastingsmeldingen, vil vi sette ned et utvalg med oppdrag å se nærmere på medieeierskapsloven, med særlig vekt på regulering av vertikal integrasjon og elektroniske medier. Utvalget vil i lys av lovens formål bl.a. måtte identifisere hvilke elektroniske medier og hvilke ledd i den vertikale verdikjeden det kan være aktuelt å regulere, og hvilke former for regulering som da vil være aktuelle.

Jeg vil også nevne at vi i løpet av 2007 legger fram et forslag for Stortinget om å lovfeste Redaktørplakaten. Det er et tiltak som ytterligere vil sikre redaktørenes stilling vis-à-vis eierne.

Til slutt vil jeg si følgende: Det mest avgjørende i denne saken vil være hvordan Telenor bruker sin posisjon, bl.a. som eier av RiksTV og som eier av satellittdistribusjon, og hvordan man utøver den betydelige makten man har, med alle disse eierskapsposisjonene man har. Vi kjenner jo til at det er ikke alle, selv ikke delvis statseide selskaper, som er usedvanlig lydhøre for politiske signaler. Jeg tror også staten skal være en profesjonell eier, og når selskaper går helt på tvers av det eierne gir som signaler, må det ha klare konsekvenser for selskapene.

Uten å ta stilling til det konkrete innholdet i tvisten som gjelder godkjenning av en avtale om distribusjon av TV 2s kanaler innenfor RiksTV, vil jeg understreke det faktum at Telenor har vært med på å søke om konsesjon for å drive bakkenettet, og jeg forutsetter at alle eierne av selskapet følger opp sine forpliktelser lojalt, slik at dette store teknologiskiftet blir gjennomført på en god måte.

Ola T. Lånke (KrF) [14:15:24]: Jeg takker statsråden for et fyldig og godt svar, som viser at det ikke er særlig stor politisk uenighet – i hvert fall ikke mellom interpellant og statsråd – om de utfordringene vi står overfor.

Jeg savnet kanskje enda litt mer konkrete og utfyllende svar på de konkrete utfordringene, med unntak av et par. Jeg registrerer med tilfredshet at statsråden vil jobbe videre med disse utfordringene, disse spørsmålene som jeg stilte. Jeg kan vel kanskje føye til et spørsmål om det ikke også burde komme en egen stortingsmelding om Telenor, slik som Telenor nå framstår. Jeg vil gjerne at statsråden kommenterer det.

Min hensikt har vært å peke på hvordan utviklingen i markedet på dette området har løpt foran politikerne. Ser vi oss litt tilbake, illustrerer utviklingen i Norge hvordan kommersialisering eller privatisering av offentlig utbygd infrastruktur og offentlige tjenester kan gi grunnlag for innhenting av monopolrente. Både fastnettet for telefoni og NRKs bakkenett for kringkasting av radio og fjernsyn ble av Telenor overtatt fra det gamle Televerket i sin tid. Her ligger viktige årsaker til Telenors kommersielle suksess. Også på denne bakgrunn må det være viktig at myndighetene overvåker Telenors virksomhet, for å avdekke eventuell misbruk av markedsmakt. Jeg er glad for at statsråden langt på vei har sagt seg enig i dette. Så får vi se på oppfølgingen.

Så har vi Modern Times Group, MTG, en stor internasjonal aktør som bruker alle lovlige midler til å øke egen vekst og inntjening, på samme måte som Telenor. Forskjellen er at Telenor er dominerende på alle plattformer for distribusjon av fjernsyn i Norge, med eventuelt unntak for fibernett og bredbånd. Utgangspunktet er ikke at det er galt at Telenor på profesjonell måte utnytter sine muligheter til å øke egen vekst og inntjening, på ingen måte. Utgangspunktet er at det er galt om myndighetene ikke følger opp sin rolle som overvåker og regulator av Telenor som den helt dominerende aktøren i det norske fjernsynsmarkedet.

Dette er et komplisert marked, ikke minst på grunn av den raske teknologiske utviklingen – digitaliseringen, utviklingen av nye distribusjonsplattformer og av nye tjenester. Det er derfor avgjørende at Stortinget og Regjeringen tar seg tid til å sette seg inn i og vurdere utviklingen innenfor fjernsynsmarkedet. Det er på høy tid at Regjeringen nå har laget en stortingsmelding og vil komme med enda et lovverk for å styrke ytringsfriheten i Norge. Jeg håper også at man gjennom det arbeid som skal gjøres, kan følge opp med å belyse Telenors mangefasetterte rolle i telemarkedet, med tanke på å utforme forslag til et lovverk som gir tilsynene et bedre verktøy, samtidig som det ikke bidrar til en svekking av mangfold og ytringsfrihet, men snarere tvert imot.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Trond Giske [14:18:45]: Det er helt riktig som interpellanten sier, det er slett ikke bare Telenor som driver med vertikale aktiviteter innenfor mediesektoren. Og jeg tror vi kommer til å se mer av det. Særlig vil vi se mer av at distributørene går inn og kjøper ulike innholdspakker, ikke nødvendigvis bare tv-kanaler, men pakker av spesiell art – sportsrettigheter, store arrangementer – som man så lukker inne i ulike betalingstilbud. La meg også nevne at vi jobber med de mulighetene som EU-direktivet gir oss til å liste arrangementer som skal være tilgjengelige for allmennheten.

Når det gjelder de spørsmålene som interpellanten stiller, tror jeg at jeg har besvart de fleste. Tilsynene har etter mitt syn tilstrekkelige verktøyer. Spørsmålet er om det lovverket som de opererer etter, er tilstrekkelig. Det er det vår oppgave å se på. Og igjen: En regulering av vertikale eierforhold er et spørsmål som vi ønsker utredet nærmere, og vurdert.

Det siste spørsmålet fra interpellanten er om man skal se på muligheten for å kjøpe tv-kanaler enkeltvis. Det vil selvsagt være en veldig fordel for forbrukeren å kunne velge fritt og sette sammen fritt. Selvsagt er det også et spørsmål om pris. En skal jo ikke se bort fra at prisen presses når distributøren kjøper pakker av tv-selskapene. Samtidig er det slett ikke slik at alle forbrukerne vil ønske de pakkene som tilbys, noen vil kanskje ønske enkeltkanaler. Den nye teknologien gir absolutt rom for den type valg på en enkel teknologisk måte, og vårt mål må være å legge best mulig til rette for enkeltaktørenes og enkeltforbrukernes valg.

Vi kommer til å følge opp dette etter kringkastingsmeldingen, men jeg tror ikke det er hensiktsmessig med en egen stortingsmelding om Telenor. Det må i så fall være en annen statsråds bord. Det ligger ikke til meg. Jeg mener at den lovgivningen, de tiltakene og de reguleringene vi har, på mediefeltet som på andre felt, må være objektive og generelle og gjelde for alle. Selvsagt vet vi fra alle sektorer at det finnes enkeltaktører som blir spesielt dominerende, men å begynne å ha stortingsmeldinger og lovverk som gjelder én enkelt aktør, mener jeg ikke er den måten myndighetene skal jobbe på. Selvsagt vil en strengere regulering være tøffest mot den som har den mest dominerende posisjonen – slik sett kan man godt kalle det lex Telenor hvis det blir endringer – men det må være objektive, allmenne kriterier, slik at det ikke er ett selskap som behandles i en melding eller i et regelverk.

Igjen må jeg understreke at det vil være hvordan de største og mest dominerende aktørene – Telenor spesielt – agerer i tiden framover, som vil være svært avgjørende for de vurderingene som blir foretatt.

Espen Johnsen (A) [14:22:05]:Mediemarknaden er i sterk endring. I løpet av få år har vi sett ein revolusjon i både distribusjon av ulike media, samansmelting av det vi tidlegare oppfatta som ulike delar av mediekvardagen, eit langt større spekter av tenester å velje mellom for forbrukarane, og kanskje òg ei form for demokratisering, i den forstand at det er lettare for stadig fleire å uttrykkje seg på ulike medieplattformer. Når det digitale bakkenettet no etter kvart blir tilgjengeleg over heile landet, blir dette styrkt ytterlegare.

I interpellasjonen er representanten Lånke særleg oppteken av Telenor sin posisjon i mediemarknaden og faren han ser for misbruk av mediemakt. Eg er einig med Lånke i at vi skal unngå misbruk av mediemakt, og at vi treng lovar og reguleringar som hindrar det. Men eg deler ikkje Lånke sin innfallsvinkel at dette berre dreiar seg om Telenor sin posisjon i marknaden. For det første meiner eg at vi bør avgrense oss til å diskutere den delen av Telenor som då i tilfelle har med media å gjere. For det andre oppfattar eg rett og slett Telenor først og fremst som ein distributør, sjølv om dei òg har betydelege eigarinteresser på innhaldssida. Når ein diskuterer mediemakt, må ein derfor diskutere dette prinsipielt ut frå objektive kriterium, ikkje ut frå ein aktør sin posisjon spesielt.

Mediemakt handlar for meg særleg om to forhold – moglegheita for å påverke eller bestemme det redaksjonelle innhaldet og moglegheita til å bestemme kva slags fjernsynskanalar som skal formidlast.

Samanlikna med svært mange andre europeiske land meiner eg at vi i Noreg er godt stilt, i den forstand at vi har reell og sterk konkurranse om distribusjon av fjernsyn på ulike plattformer. Det meiner eg er bra. Slik eg ser det, er det sterk – ja kanskje stadig sterkare – konkurranse innanfor alle plattformene for tv-distribusjon med unnatak av det digitale bakkenettet, der det er NRK, TV 2 og Telenor som i fellesskap er eigarar, og dei einaste som ville ta på seg jobben med å byggje nettet ut.

Innanfor kabel-, parabol- og breibandsfjernsyn er det på alle plattformene sterk konkurranse. Det er viktig, fordi vi som forbrukarar ikkje kan velje fritt mellom dei ulike plattformene. Mange stader er det ikkje mogleg å velje kabel, andre stader er det ikkje mogleg å sjå breibandsfjernsyn. Det at det er konkurranse innanfor alle desse plattformene, meiner eg derfor er eit gode.

Når det gjeld Telenor sin posisjon innanfor dei ulike plattformene, føreset eg at konkurranselovgjevinga og Konkurransetilsynet handterer Telenor på lik linje med alle andre aktørar, og at dei har same vilkår.

Fleire av dei tema som representanten Lånke har teke opp i sin interpellasjon, er også behandla av ESA, etter klagesaka mot Telenor frå MTG/Viasat. Så langt eg kan sjå, er ESA sin konklusjon at Telenor ikkje har nokon dominerande posisjon når det gjeld distribusjon i kringkastingsmarknaden ut frå det regelverket vi har i dag. Liknande vurderingar frå ulike tilsyn har konkludert med det same.

I allmennkringkastarmeldinga seier Regjeringa at det er nødvendig med ein gjennomgang av medieeigarskapslova, bl.a. fordi ho i dag ikkje regulerer elektroniske medium, som nettaviser og web-tv, og ho regulerer ikkje vertikal integrasjon. Det er nødvendig. Ikkje minst er nettet i dag den viktigaste nyheitskjelda for mange grupper, og ho kjem til å bli viktigare og viktigare i åra som kjem.

Det er i dag fleire aktørar, ikkje berre Telenor, som har eigarinteresser i fleire ledd for digital kringkasting. Ikkje minst er Telenor sin sterke konkurrent innanfor satellittdistribusjon, MTG/Viasat, ein av desse.

Om vi skulle komme i ein situasjon der ein aktør gjer nytte av sin portvaktsfunksjon til å favorisere eige innhald, kan vi oppleve ei avgrensing i forhold til det som er føremålet med medieeigarskapsloven, konkurranseloven eller ekomloven. Derfor er det fornuftig det som departementet og statsråden no legg opp til, å få ein gjennomgang av medieeigarskapsloven for eventuelt å regulere vertikal integrasjon på ein betre måte enn det dagens lovverk gjev moglegheit for. Eg meiner det er ein klok strategi for å forhindre at eventuelt auka integrasjon skal føre til svekt konkurranse eller andre konkurransemessige problemstillingar.

Det er eit problem dersom sterk grad av vertikal integrasjon verkar for oss som forbrukarar på ein slik måte at vi kan risikere at valfridomen blir mindre, at mangfaldet blir borte. Som tv-sjåarar skal vi kunne ta for gitt at det vi ser, på dei kanalane vi har, skal vere mest mogleg objektivt framstilt og formidla, slik at vi ikkje skal vere nøydde til å sjekke bakover i kjeda for innhald og distribusjon når vi vel kva vi vil sjå på fjernsyn, og kven som skal levere den tenesta til oss. Derfor kan det vere nødvendig med ei sterkare regulering enn det vi har i dag, for å forhindre sterk vertikal integrasjon. No vil det gjelde for alle aktørane i marknaden.

Det å splitte opp Telenor, slik eg opplever at representanten Lånke har teke til orde for, meiner eg ikkje er ein god strategi. Eg trur vi har mykje å tene på å ha ein norskeigd medieaktør, med base og hovudverksemd i Noreg. Det vil truleg svekkje konkurransen innanfor dei ulike distribusjonsplattformene, det kan svekkje den teknologiske utviklinga innanfor bransjen, og det kan svekkje det som i dag er eit sterkt norsk selskap med base i Noreg, om det skulle splittast opp. Eg trur heller ikkje det er eit godt grep for å løyse dei utfordringane som representanten Lånke tek opp i sin interpellasjon.

Olemic Thommessen (H) [14:27:41]:Her er det sagt mye godt og mye man kan slutte seg til. Jeg vil bare knytte noen kommentarer til en del områder som Høyre og jeg selv mener står sentralt.

Utgangspunktet er at vi de siste månedene har sett at giganten Telenor har tråkket frem litt som – tror jeg mange vil oppleve det som – en elefant i et glassmagasin. Vi ser en kamp mellom mange aktører for å posisjonere seg for fremtiden etter hvor pengeflyten skal gå, hvor inntektene skal kunne ligge – kort og godt om man skal tjene på å være formidler, om man skal tjene på å være innholdsleverandør, eller om man kanskje skal tjene enda mer på å være begge deler.

Det er sånn at når noen kommer fra nabobygda og begynner å hugge i allmenningen, blir det alltid bråk. Det har vi sett nå de senere ukene. Det er ikke bare et vakkert bilde vi har sett. Store aktører innenfor begge sektorer snakker med hverandre, og man fristiller seg i ganske stor grad fra det som vi ellers ofte opplever som det jeg vil kalle en vanlig forståelse av konkurransemessige forhold.

Vi som politikere må først og fremst ha for øye at vi skal ha et godt rom for ytringsfriheten, et godt rom for den offentlige debatt. Vi skal sikre at innbyggerne i landet vårt får tilgang på informasjon og på det å være aktør i denne offentlige samtalen. Da er vi avhengige av flere ting slik som utviklingen nå har vært. Vi er både avhengige av at vi har gode distribusjonsplattformer, og vi er avhengige av at vi har gode innholdsleverandører. Vi er avhengige av at konkurransen fungerer innenfor hele bredden. Og jeg synes nok at de som har hoppet på at det å dele Telenor liksom er sesam, sesam, uten å sette dette inn i en større sammenheng, ikke har levert svaret på det vi står overfor. Jeg er glad for statsrådens presisering, at vi snakker om objektive og generelle virkemidler, som vi nå må lete oss frem til, eventuelt å styrke dem vi har. Det skulle da også bare mangle! Skulle staten bruke sitt eierskap overfor en bedrift som Telenor til å begynne å lage noen spesialreguleringer for det selskapet, tror jeg nok at staten ville utsette seg for betydelig kritikk og mistillit som offentlig eier.

Jeg ser frem til den saken som er lovet fra Regjeringen om vertikal integrering. Man må der sørge for å komme frem til at det vil være romslighet og lønnsomhet også i det å være formidler ved å bygge plattformer. Vi har forventninger om at de private aktører skal bruke kanskje milliardbeløp på å bygge ut nett, på å bygge satellitter – på å bygge bakkenett for den saks skyld. Da må det også være mulig å få igjen sparepengene sine og sørge for at det må være rom for å utvikle forretningsideer rundt det. Det skal ikke stikkes under stol at det er en betydelig utfordring å kombinere med det å gi aksess til alle innholdsleverandører til en lavest mulig pris. For det som er vårt hjerte nærmest, kanskje, det man først kommer på, er jo at vi ønsker at flest mulig av innholdsleverandører, oftest et større spekter av små aktører, skal ha mulighet til å slippe til overfor alle, og slik sett at vi skal bruke de nye teknologiske vinningene vi har, i innovasjon, i å styrke ytringsfriheten, i å styrke den kreative utvekslingen av informasjon.

Jeg tror at det er all grunn til å se på hvordan tilsynene fungerer seg imellom. Der er det kanskje den regulatoriske bakgrunnen som er viktigst. Det er også grunn til å merke seg at EUs regelverk kanskje gir litt andre føringer enn det det later til å være praksis for i vårt land. I alle fall er det tydelig at kjøttvekt ikke på samme måte gjør seg gjeldende i EU som i vårt land.

Det er all grunn til å gå inn på lovverk. Men til dem som nå i departementet skal begynne å lage en utvidet eierskapslov, vil jeg nok si at jeg tror at det kan bli en betydelig og ganske krevende øvelse. Jeg tror heller man skal se litt på hvordan konkurransen fungerer. Men altså: Målet er et godt klima for innovasjon og utvikling, både teknologisk og på innholdssiden. Det er det som vil gi det beste resultat for brukerne.

Magnar Lund Bergo (SV) [14:33:10]: Først vil også jeg få lov til å takke interpellanten for å ha tatt opp et svært viktig tema. Spørsmålet om Telenors mediemessige markedsmakt i Norge er ikke bare betimelig, det er på overtid at vi her i huset nå tar tak i dette.

Det er en parodisk situasjon når den ene etter den andre i dag diskuterer hvordan vi kan regulere oss ut av en ubehagelig situasjon knyttet til et selskap vi selv eier flesteparten av aksjene i. Vi har fått et privatisert, børsnotert selskap som eier betydelige mengder infrastruktur. I dag beskrives Telenor gjerne – og med rette – som et monster i form av et privatisert, børsnotert selskap som kun har profitt for øye. Det er et selskap som har seg selv og sin børskurs og kvartalsresultater som mål, og ikke samfunnsutvikling.

Noen av oss spør om en privatisering av Telenor var særlig smart. Børsnotering av giganten Telenor var en politisk avgjørelse, og de fleste partier – også interpellanten Lånkes parti – støttet en slik privatisering.

Telenor er et selskap som gjennom sin kunnskap og sin teknologi har betydelig makt. Jeg er ikke imot makt. Med børsnotering og privatisering av Telenor har imidlertid makt blitt forflyttet fra offentlige til private rom. Vi har gjennom privatiseringen av Telenor svekket eierstyringen.

Ingen andre gamle telemonopolister i Europa har fått lov til å utvikle en tilsvarende dominerende posisjon i sine lokale tv-markeder som Telenor har fått lov til her hjemme. Telenor er absolutt alle steder når det gjelder distribusjon av tv, i alt fra bakkenett, kabel-tv, satellitt, bredbånds-tv og til mobiltelefon, og som en betydelig innholdsleverandør i tillegg.

I SV mente vi at bakkenettet burde være en del av en offentlig statlig infrastruktur. Utviklingen i NTV og RiksTV etter at Telenor på ulykksalig vis ble sluppet inn i eierskapet og førersetet, har vist at SV fikk rett. Argumentene for et statlig infrastrukturselskap har ikke blitt svekket ut fra det vi har sett etter at det ble etablert.

Telenor har de siste årene stille og umerkelig fått lov til å bygge opp et tv-industrielt kompleks i Norge som ville vært aldeles utenkelig i andre bransjer. Telenor er i en særstilling blant disse aktørene på grunn av sin rolle både som distributør på alle plattformer og som en betydelig aktør i innholds- og rettighetsmarkedet.

I SV har vi hatt som prinsipielt syn at distributør og innholdsleverandør bør være i forskjellige selskaper.

I gårsdagens Dagbladet trekker Lånke en parallell til kraftmarkedet, hvor én aktør eier nettet, mens andre sørger for innholdet. Det er jo nettopp den modellen som SV har reist forslag om gjentatte ganger i Stortinget gjennom forrige periode, og som Lånke gjentatte ganger har stemt imot og argumentert imot.

Flere kommentatorer har skrevet at Telenor er et selskap som i dag er rentenister, og som lever på tidligere investeringer. Dette gjelder først og fremst to ting: infrastruktur og utvikling av GSM-teknologi. Pengene som selskapet i dag har, kommer fra investeringer som er gjort på 1980- og 1990-tallet. Det har derfor vært dobbelt provoserende å se de høye lederlønninger og opsjoner i dette selskapet, samtidig som det har kommet rapporter om at forskningen for framtiden i selskapet gradvis har blitt trappet ned.

Interpellanten spør om grep for å hindre framtidig misbruk av markedsmakt. Svarene ligger i første rekke langs spor som Regjeringen allerede har antydet. For det første trenger vi gjennom en stortingsmelding å få en grundig gjennomgang av Telenors rolle og situasjon mer generelt og av selskapets voksende mediemessige engasjement spesielt. For det andre trenger vi en modernisering av den gamle eierskapslovgivningen. Regjeringen varslet gjennom meldingen «Kringkasting i en digital fremtid», som vi fikk til Stortinget rett før sommeren, at den nettopp kommer til å se på medieeierskapsloven på ny. Spørsmålet er jo hvordan vi kan utvide loven til ikke bare å gjelde trykte medier, men også til å regulere vertikal integrasjon og elektroniske medier, herunder nettaviser og web-tv.

Til slutt: Vi mener at det bør tas flere grep:

For det første må en begrense Telenors eiermakt gjennom eierbegrensninger slik Regjeringen bl.a. har anledning til gjennom en streng mediepolitikk og slik Regjeringen allerede delvis har diskutert i allmennkringkastingsmeldingen i form av de vurderinger som er gjort rundt vertikalt eierskap.

For det andre må en etablere klare regulatoriske regler for hva selskapet kan og ikke kan tillate seg.

For det tredje må en bruke offentlig eierskap til å styre selskapet. I en slik strategi må en eierstrategi gå hånd i hånd med at vi kan nasjonalisere og skille ut Telenors infrastruktur.

Jeg registrerer at Regjeringen ikke har slike planer i dag, så dette må vi kanskje utsette til neste periode. Jeg mener likevel at spørsmålet om en ny eierløsning må være med i denne debatten, og jeg vil avslutte som jeg startet: Det er en parodisk situasjon når vi diskuterer hvordan vi kan regulere oss ut av en ubehagelig situasjon i et selskap der vi har flertall.

Lars Peder Brekk (Sp) [14:38:52]: Interpellanten tar opp et særdeles viktig tema, som omhandler mediemakt, markedsmakt og monopoler. Men før jeg går inn på det, har jeg lyst til å understreke at Telenor har hatt en fantastisk positiv utvikling internasjonalt som avtvinger stor respekt – de har skaffet seg over hundre millioner kunder. Her har selskapet gjort en meget god jobb, og jeg har lyst til å si at kanskje er det fordi selskapet nå har blitt særdeles stort internasjonalt og i Norge, at vi nå får denne debatten.

Det er imidlertid ikke sånn at vi i dag skal diskutere eierrollen til staten i forhold til Telenor. Det er statens rolle som regulator og kontrollør vi skal diskutere, og vi skal ivareta fellesskapets og det offentliges interesser i forhold til hva slags samfunn vi vil ha. Demokratiaspektet er viktig, demokrati kan utfordres av markedsmakt. Vi kan bare se til Italia og Berlusconi for å finne uheldige eksempler på slikt.

Internasjonalt ser vi den samme type debatt som vi nå har her i dag. EU har bedt samtlige av de minst utviklede landene som er med i WTO, om å liberalisere sine telekommunikasjonstjenester. Kampen om markedskontroll er i full gang. Kommunikasjon er god butikk og stor politikk. Fusjonen mellom America Online, AOL, og Time Warner i 2000 omfattet aksjeverdier i størrelsesordenen 350 milliarder dollar. Konsernet eier internettleverandører, plateselskap, tv-stasjoner som CNN, kabel-tv-nettverk, filmstudio, forlag m.m.

Konsentrasjon av eierskap i massemediene vil kunne innebære en risiko for at kanalene for ytringer snevres inn. Etter vår oppfatning er det i utgangspunktet legitimt å regulere i samsvar med formålet til medieierskapsloven når konsentrasjonen av eierskap truer med å svekke ytringsfriheten, reelle ytringsmuligheter eller et allsidig medietilbud.

Bruken av regulatoriske virkemidler bør veies nøye opp mot mulige ulemper en slik regulering vil kunne føre med seg. Denne formen for føre var-regulering som medieeierskapsloven representerer, bør derfor brukes med varsomhet. Samtidig er de samfunnsmessige hensyn som ligger til grunn for denne loven, så viktige at vi ikke har råd til å ta lett på det.

Konkurranseloven inneholder forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og forbud mot misbruk av dominerende stilling. Disse bestemmelsene håndheves av Konkurransetilsynet.

Jeg er i likhet med statsråden ikke beredt til å påstå at det i dag foreligger klare indikasjoner på at Telenor har misbrukt sin markedsposisjon til skade for mediemangfoldet. Likevel er det nødvendig å overvåke utviklingen i markedsstrukturene kontinuerlig, i tillegg til å gjennomføre, som statsråden her har påpekt, en utredning av de prinsipielle sider og praktiske konsekvenser av markedsmakten. Etter en slik utredning får en da vurdere om det er behov for lovendringer eller andre virkemidler.

Når det gjelder interpellantens spørsmål, har jeg lyst til å understreke at vi fra vår side også støtter at det er viktig å avklare gjennom offentlig høring om det bør innføres plikt for kabelselskap, satellittaktører og andre til å tilby fjernsynskanaler enkeltvis. Jeg ser fram til en slik gjennomgang.

Til slutt har jeg lyst til å understreke at den prinsipielle gjennomgangen av spørsmålet om å skille drift og infrastruktur i egne selskaper bør vurderes for å kunne unngå for stor markedsmakt på enkelthånd.

Borghild Tenden (V) [14:42:44]: Først vil jeg få takke interpellanten for å reise denne viktige debatten. Venstre har lenge vært opptatt av Telenors rolle og posisjon i det nye markedet. Dette var også tema på vårt landsstyremøte for en måneds tid siden hvor vi vedtok en uttalelse om et mulig skille av Telenor.

Telenors posisjon er, som det har vært påpekt av tidligere talere, mangfoldig og variert. Det er i så måte illustrerende at Telenors samlede virksomhet berører nærmest alle fagkomiteene på Stortinget uten at man kanskje er seg dette tilstrekkelig bevisst. Telenor har en sterk posisjon både i infrastruktur og i innholdsmarkedet for fjernsynet, som interpellanten er opptatt av. Samtidig er det slik at markedet endrer seg – og Telenor endrer seg. Det gjør at det kartet vi hadde i går, kanskje ikke er det samme som det vi ser i morgen.

Venstre er bekymret for den stadig sterkere posisjonen Telenor har på flere områder og den uoversiktlige situasjonen som har oppstått. I ytterste konsekvens kan det virke som om Telenor kontrollerer alle ledd i en verdikjede som ender hos forbrukeren. Med den hurtige teknologiske utviklingen vi opplever, er det ikke bare en mediepolitisk revolusjon det er snakk om – det er også en teknologipolitisk revolusjon, der vertikal integrasjon er et av nøkkelordene. Denne revolusjonen krever etter Venstres mening en sterk politisk bevissthet og årvåkenhet fordi den berører så mange sentrale områder i vårt samfunn – tv-tilbud, bredbåndsutbygging, innhold på nett osv. Vi ser mye av den samme diskusjonen i Sverige, der debatten omkring den tidligere monopolisten TeliaSoneras posisjon går høyt.

La meg dvele litt ved Telenors rolle i bredbåndsmarkedet. Debatten om Telenors mulige frakobling fra nettsamarbeidet Norwegian Internet eXchange i vår, den såkalte NIX-saken, illustrerte for de fleste av oss den markante markedsposisjonen Telenor har i det norske bredbåndsnettet. Venstre arrangerte sammen med Høyre et åpent seminar på Stortinget om utfordringene knyttet til dette. Seminaret tydeliggjorde en viktig problemstilling innenfor de nye teknologiske markedene, nemlig eierstruktur og maktbalanse. Etter Venstres mening er det uheldig at én aktør både er dominerende leverandør av innholdstjenester og samtidig dominerende infrastrukturleverandør. En slik dominerende stilling kan føre til – slik flere har vært inne på – at aktøren får mulighet til å vri nettrafikken fra konkurrerende innholdsleverandører over på egne tjenester, eller til selskaper som er i stand til å betale for prioritert båndbredde. I verste fall kan en slik situasjon føre til at innholdet på Internett går fra å være fritt og uavhengig til å bli styrt av de største og dominerende aktørene innenfor infrastruktur og innhold. Disse utviklingstrekkene kan i ytterste konsekvens føre til at nettnøytraliteten, som er viktig både med hensyn til markedsmangfoldet og ytringsfriheten, kan stå for fall, og det er en skremmende tanke.

Til slutt: Hvis vi ser til vårt naboland Sverige, som jeg tidligere var inne på, har det svenske post- og teletilsynet nylig foreslått at TeliaSoneras aksessnett, altså TeliaSoneras egne kabler og koblingsmateriell mellom eget telekommunikasjonsutstyr og private telenett, skal skilles ut i et selskap gjennom en såkalt funksjonell separasjon. Begrunnelsen er at et slikt skille vil gi bedre konkurranse og dermed et bedre internettilbud for befolkningen. I Sverige er konkurrentene til TeliaSonera, inkludert Telenor, svært begeistret for et slikt forslag. Telenor Sverige går faktisk inn for en «light» implementering av funksjonell separasjon i sin offisielle høringsuttalelse som kan leses på det svenske næringsdepartementets nettsted.

På vårt landsstyremøte i september vedtok Venstre en uttalelse om at en utskillelse av den infrastrukturdelen som aksess utgjør for Telenor, er veien å gå i Norge også, og Venstre vil oppfordre Regjeringen til å sette i gang en utredning med sikte på et slik skille i Norge. Gitt Telenors syn på dette spørsmålet i Sverige er jeg sikker på at de vil være enige om dette i Norge også.

Ola T. Lånke (KrF) [14:47:57]: Jeg har lyttet til de ulike innleggene, og jeg konstaterer igjen at det er veldig stor enighet om både analyse og for så vidt også forslag til tiltak når det gjelder å gå litt nærmere inn på reguleringen i dette markedet. Jeg registrerte at statsråden understreket at Konkurransetilsynet hadde det verktøyet de trengte for å føre tilsyn, men uttrykte en usikkerhet omkring hvorvidt lovverket var tilstrekkelig, og det syntes jeg var et interessant utsagn. Jeg er selvsagt enig i at lovverk må bygge på objektive kriterier. Det var ikke det jeg forsøkte å si, men jeg tenkte at man kanskje trengte en mer direkte konkret gjennomgang av selve Telenors rolle, som er blitt så stor i omfang at det nesten er påkrevd å følge dette selskapet spesielt i forhold til alle andre aktører. Men selvsagt: Lovverket må bygge på objektive kriterier.

Det er ikke for meg avgjørende om vi får en egen melding om Telenor. Jeg noterer med tilfredshet at det kommer en gjennomgang av ordningen med vertikal integrasjon, for jeg tror at vi gjennom den meldingen og med den gjennomgangen kan få opp veldig mange interessante spørsmålsstillinger som gjør at vi kan jobbe videre i en prosess med dette.

Så er jeg litt overrasket over at et par av partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, er så kritiske som de er til å dele opp eller skille ut infrastrukturdelen i et eget forretningsområde. Jeg er glad for at representanten Tenden viste til Sverige i den sammenhengen. Selv om det også er riktig, som SV-representant Lund Bergo sier, at Kristelig Folkeparti tidligere har vært kritisk til dette, har utviklingen gått enormt fort, og ting har skjedd som gjør at vi i hvert fall er nødt til å vurdere det. Det er jo ikke noe annet enn det jeg spør om. Jeg håper at statsråden vil ta dette også på alvor.

Noen har spurt: Er Telenor nå gått over fra å være en samfunnsstøtte til å bli en folkefiende, slik Aftenpostens kommentator i dag synes å antyde? Jeg tror vel vi står oss på å uttrykke oss noe mer nøkternt, men likevel er det betimelig å spørre: Hvem er det Telenor gjennom utøvelsen av sin markedsmakt tjener? Er det folket, kundene og dermed Norge, eller er maktutøvelsen kun et redskap for å bli enda større, enda rikere? Det er et spørsmål jeg mener Telenor i høyeste grad også bør stille seg selv, og som det aller mest vil være i Telenors egen interesse å få en politisk belysning av.

Helt til slutt har jeg lyst til å si at jeg er en smule bekymret for det nye digitale bakkenettet som nå er i ferd med å bli satt ut i livet. Jeg håper inderlig ikke at de kampene og de forhandlingene som nå pågår i dette markedet, som Telenor er en veldig viktig del av, bidrar til å ødelegge eller undergrave de mulighetene NTV og RiksTV har til inntjening i markedet, vel og merke fordi dette er noe det norske storting har vedtatt å opprette. Vi har store forhåpninger til at vi her skal kunne være med på å styrke både ytringsfriheten og mangfoldet i fjernsynsmarkedet i tiden som kommer, og det må skje.

Statsråd Trond Giske [14:51:35]: Målene er vi veldig enige om. Jeg registrerer også at det er ganske bred enighet i stortingssalen om å ha en kritisk holding til og et vaktsomt blikk på situasjonen i mediesektoren. Det er jo også stadig befriende å se hvor enig Kristelig Folkeparti er med regjeringspartiene i mange saker hvor uenigheten var større mellom forrige regjering og opposisjonen. Det er også en gledelig konstatering.

Når jeg sier at verktøyet er i orden, gjelder det sanksjonsmulighetene til tilsynet. Men spørsmålet er om de lovene man regulerer og reagerer etter, er omfattende nok, og om de dekker de situasjonene som trengs for å skape et mediemangfold. Her er spørsmålet om vertikal integrasjon sentralt, og Stortinget får muligheten til å diskutere det både når kringkastingsmeldingen skal behandles, og også i en oppfølging, dersom Stortinget gir sin tilslutning til det.

Det er helt riktig, som interpellanten sier, at det var en spesiell situasjon da Telenor fikk med seg infrastrukturen nærmest i fødselsgave. Det var annerledes enn det vi gjorde på jernbanesektoren, hvor infrastrukturen er skilt ut på en annen måte. Men dette har vi altså gjort.

Det er selvsagt godt å ha solide norske selskaper, som ikke minst klarer å få en betydelig posisjon internasjonalt, men samtidig er det ikke godt for norske kunder at enkeltaktører får en for dominerende stilling. I dette skjæringspunktet må vi finne en god balanse.

Det er fullt mulig for selskaper, i tillegg til å forholde seg til regulering, lover, tilsyn, sanksjoner og reaksjoner, å ta politiske signaler fra denne sal. Opp gjennom årene har vi sett at det ikke er alle selskaper som er veldig gode til det, men jeg tror at hvis det er noe som heter goodwill i Telenors regnskaper, kunne den posten sannsynligvis skrives litt ned etter runden her i salen. Det er en betydelig irritasjon i det politiske miljøet, et mer og mer vaktsomt blikk og også stadig sterkere reaksjoner, og det må man rett og slett ta inn over seg.

Det er to sentrale saker framover hvor dette vil synliggjøres. Det er i den prosessen som dreier seg om RiksTV. Hvis det nå stikkes kjepper i hjulene for at NTV og RiksTV klarer å gjøre det Stortinget har pålagt dem, nemlig å bygge ut et digitalt bakkenett for alle i Norge, er det klart at det vil bli betydelige reaksjoner. Det er også et spørsmål om en avtale om satellittdistribusjon, om man finner fram til løsninger når det gjelder TV 2, som interpellanten sier nå er en kanal som de fleste forbrukerne ønsker å ha tilgang til. Her vil derfor utviklingen bli fulgt med et vaktsomt blikk. Men selvsagt er det til slutt hvordan man agerer, som vil legge føringene for hvordan de reagerer.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.