Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

• Kristin Halvorsen

• Erik Solheim

• Sylvia Brustad

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med det første hovedspørsmålet, fra representanten Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:03:05]: Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til helse- og omsorgsministeren.

Vi har i den senere tid sett mange eksempler på at eldreomsorgen i norske kommuner ikke fungerer tilfredsstillende. Vi har en rekke eksempler som her kan nevnes, og som tidligere har vært oppe. Hver eneste gang man tar opp disse sakene, får man til svar at dette er kommunenes ansvar, og at man fra Regjeringens side har sørget for at kommunesektoren har fått tilført svært mange milliarder kroner.

Man må jo si at man har satt ny rekord i Sula kommune. Der åpnet man et eldresenter på fredag, og på tirsdag sier rådmannen i sitt budsjettforslag at dette senteret skal legges ned, eventuelt at andre tiltak innenfor omsorgssektoren må reduseres for finansiering av kommunebudsjettet. Dette er svært alvorlig, og det er et stort problem for kommunene.

Jeg har følgende spørsmål til statsråden: Hvorfor er det slik at virkelighetsforståelsen av hva man har tilgjengelig til eldreomsorg i kommunene, er så vidt forskjellig fra det som regjeringsmedlemmer gir uttrykk for? Når det gjelder de mange nye milliarder man viser til, ser det ikke ut til at kommunene har tilgang til de samme milliardene som Regjeringen hevder at den tilfører. Kan statsråden gi en begrunnelse for dette?

Videre har jeg følgende spørsmål: Hvorfor kan det ikke være slik at man også innenfor eldreomsorgen kan være villig til å se på finansieringssystemet? Hvorfor er det slik at man til enhver tid sier at finansieringssystemet skal ligge fast – vi vil prøve å flikke på et allerede eksisterende system?

Statsråd Sylvia Brustad [10:05:01]: La meg først få si at noe av det som er blitt avdekket gjennom media den siste uka om at eldre er plassert på lager, i trimrom osv., er uverdig, og det er sjølsagt uakseptabelt. Jeg syns det blir enda verre når det faktisk er slik at det står ledige rom på samme institusjon. Dette skjønner jeg nå blir rettet opp, og det skulle bare mangle!

Når det så gjelder spørsmålet om hva Regjeringa gjør generelt i forhold til eldreomsorgen, er det slik at denne regjeringa sa én ting veldig klart da vi overtok regjeringsmakta, og det var at vi ville slutte å gi skattelettelse til de rikeste menneskene i landet, fordi vi heller ville styrke fellesskapsløsningene. Noen av de fellesskapsløsningene er ikke minst i kommunene, ikke minst med hensyn til eldre, og derfor har vi så langt i den tida vi har hatt ansvaret, styrket kommuneøkonomien. Det er faktisk beviselig at svært mye av de pengene – heldigvis – er kommet de eldre til gode.

Men vi skal videre, for sjøl om mye er bra, er ikke alt bra. Det betyr at vi må gjøre mye mer med innhold, kvalitet og kompetanse, men vi må også bygge flere plasser. Det er grunnen til at Regjeringa fra neste år – som representanten kjenner til – foreslår et nytt øremerket tilskudd for å bygge flere sjukehjem og omsorgsboliger som det er svært stort behov for.

Når eldre mennesker trenger heldøgns pleie og omsorg, har de rett til det, og da er det kommunenes plikt å sikre det, enten i sjukehjem, hjemme hos dem sjøl eller i omsorgsbolig. Jeg vil heller ikke utelukke at det er behov for å tydeliggjøre det lovverket vi har, i enda større grad, og derfor arbeider også Regjeringa nå med en ny, felles helse- og sosiallov.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:06:52]: Nå hørte vi den samme svarfrasen som man hører veldig ofte.

Da stiller jeg meg spørsmålet: Hvorfor skal det være annerledes når det bl.a. gjelder finansiering av barnehagesektoren, enn det skal være når det gjelder finansiering av omsorgssektoren, for at syke mennesker skal kunne ha rett til en plass når de faktisk har behov for det? Nå er det jo slik – i hvert fall så vidt man har kunnet se i media – at man sender på høring et forslag om at man skal ha en juridisk rett til barnehageplass. Jeg har ikke sett et eneste sted at helse- og omsorgsministeren har tatt initiativ til øremerkede tilskudd innenfor eldreomsorgen til en juridisk bindende rettighet, slik at dersom man har behov for en sykehjemsplass, skal man få det. For her slår faktisk kommuneøkonomien inn, og man har ikke de gode rettighetene som gjør at man får det når man har behov for det.

Jeg vil stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren: Vil helse- og omsorgsministeren nå i hvert fall ta et initiativ til å sørge for at samtlige kommuner i dette land har en skikkelig liste som viser hvor mange det er i den enkelte kommune som har behov for en sykehjemsplass?

Statsråd Sylvia Brustad [10:08:00]: Fylkesmennene i hvert fylke har etter sitt beste skjønn foretatt en gjennomgang i forkant av den omsorgsmeldinga som Regjeringa la fram, av hvilke behov det er når det gjelder sjukehjemsplasser og omsorgsboliger. Det er bakgrunnen for at Regjeringa har foreslått at det fram til 2015 må bygges om lag 12 000 flere slike plasser, og vi kommer til å følge den utviklinga nøye.

Så er det jo ikke slik som representanten Nesvik sier, at vi bare svarer med fraser. Nei, vi gjør noe. Vi gjør veldig mye på denne sektoren. Jeg har sagt veldig tydelig fra om at eldre som trenger heldøgns pleie og omsorg, har rett til å få det etter dagens lovverk. Jeg har også på vegne av Regjeringa sagt veldig klart: Vi vil gjøre det lovverket enda tydeligere. Men vi gjør enda mer, for vi gir penger. I motsetning til den regjeringa som representanten Nesvik og hans parti støttet, har vi angitt en helt annen retning når det gjelder penger til kommunene, og det er faktisk de som må gi tilbudet til hver enkelt i kommunene. Derfor er kommuneøkonomien så veldig viktig.

Så er det heller ikke riktig som representanten Nesvik sier, at vi ikke øremerker tilskudd. Jo, vi foreslår nettopp et eget øremerket tilskudd for å få bygd flere plasser fra neste år.

Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Inge Lønning.

Inge Lønning (H) [10:09:22]: Jeg vil anta at diskusjonen om kommuneøkonomi, skattepolitikk og finansieringssystemer er til liten glede for de eldste blant de eldre som har akutte behov her og nå.

Derfor vil jeg gjerne stille et helt konkret spørsmål. Vi vet at det er én lege pr. 180 sykehjemspasienter i Norge. Det er én lege for annenhver pasient i alminnelige sykehus. Hittil har ikke statsråden kommet opp med noe annet svar på dette enn å sette de aller yngste og mest uerfarne legene til å ta ansvaret for de eldste og aller mest vanskeligstilte pasientene. Vil statsråden ta et initiativ i forhold til Kommunenes Sentralforbund når det gjelder å tilrettelegge lønns- og arbeidsvilkår for leger i sykehjem, slik at det blir tilnærmet det samme som den karrieren man kan regne med hvis man velger å jobbe i høyspesialiserte sykehus? Egentlig burde man gå mye lenger og gjøre det mer attraktivt, men det kan jo være en begynnelse å likestille de to.

Statsråd Sylvia Brustad [10:10:29]: Jeg er helt enig med representanten Lønning i at det er en stor utfordring å skaffe nok leger til våre sjukehjem. Det er ingen tvil om at når situasjonen er slik at om lag 80 pst. av våre brukere som i dag bor på sjukehjem, er demente og i gjennomsnitt har mellom seks og sju ulike diagnoser, så trengs det mer utdannet personell, ikke minst leger.

Det er også bakgrunnen for at Regjeringa har foreslått at vi må høyne innsatsen når det gjelder leger, med over 50 pst. i løpet av kort tid. Så er det flere måter å gjøre det på. Vi har nær dialog med KS og Legeforeningen om det, og vi skal ha flere møter, men jeg mener at det forslaget, som jeg skjønner representanten Lønning er uenig i, nemlig det at vi pålegger leger som er i turnus, også å ha praksis ved sjukehjem, er et av flere virkemidler for å få flere leger til å søke jobb ved sjukehjem etterpå.

Når det gjelder spørsmålet om lønnsvilkår, vet jo representanten Lønning veldig godt at det er det ikke vi som står her og bestemmer. I hvert fall ønsker ikke Regjeringa å mene sterke ting om det. Det er en sak mellom partene i arbeidslivet. Men det vi er opptatt av, er sjølsagt rammebetingelser for øvrig, som dreier seg om arbeidsvilkår, veiledning mv.

Presidenten: Laila Dåvøy – til oppfølgingsspørsmål.

Laila Dåvøy (KrF) [10:11:46]: Jeg har også i de senere ukene fått flere henvendelser fra ulike kommuner om reduksjon i helsetilbudet til eldre, og om reduksjoner på en del sykehjem. Det bekymrer meg, for det er de sykeste syke eldre dette vil gå ut over. De sykeste eldre har mellom seks og syv diagnoser hver, og de har behov for kompetansepersonell i stor grad. Like fullt er det 300 kommuner i Norges land som mangler kompetanseplaner med hensyn til hvordan de skal løse problemet med kvalifiserte ansatte. Og kun én av fem kommuner har i det hele tatt noen som helst tanker om hvordan dette skal gjøres. Det må settes konkrete mål, etter min mening, for hvordan kompetanseproblemet skal løses i sykehjemmene og i hjemmetjenesten.

Statsråden viser til nye årsverk i kommunene. Hvor mange av disse vil bli kvalifiserte, og hvordan vil statsråden sikre at disse nye kompetansepersonellstillingene treffer de sykeste syke eldre?

Statsråd Sylvia Brustad [10:12:53]: Denne Regjeringa lovet at vi skulle få 10 000 nye årsverk inn i denne sektoren i løpet av 2009. De tallene vi har så langt, viser at vi – hvis det ikke skjer noe helt spesielt – sannsynligvis kommer til å overoppfylle det målet. Vi har sagt en ting som også er veldig viktig, og det er at det i hovedsak skal være med utdanning. Det er nettopp ut fra de ting som representanten Dåvøy her beskriver. Vi har jo sagt veldig klart at vi vil utdanne enda flere. Vi vil helt konkret kvalifisere 12 000 av dem som allerede er i sektoren, til f.eks. å bli fagarbeidere, for vi trenger mange flere fagarbeidere, sjukepleiere og leger i denne sektoren.

Representanten Dåvøy, som representerer Kristelig Folkeparti, og regjeringspartiene er nå også i en dialog om hvordan vi kan konkretisere dette enda mer, og hvor også alle de andre partiene er invitert. Jeg har forventninger til at vi også gjennom det samarbeidet skal komme til enda mer konkrete ting også når det gjelder kompetanse, til beste for de sjukeste eldre i vårt land.

Presidenten: Gunvald Ludvigsen – til oppfølgingsspørsmål.

Gunvald Ludvigsen (V) [10:14:01]: Krisa i eldreomsorga har vi jo blitt mint på til stadigheit i den siste tida, og statsråden var sjølv inne på det tidlegare. Ekstra ille er det når vi nokre stader eigentleg ikkje manglar pasientrom, men kommunane har ikkje råd til å ta dei i bruk, og det finst ikkje folk. Det er ei utfordring å skaffe nok personell til dei stadig fleire eldre.

Eg vil berre slå fast at Venstre ikkje trur på at øyremerking og lovfesting er saliggjerande for å få ei skinande eldreomsorg. Vi har øyremerkt barnehagesatsinga, noko eg trur er eit godt eksempel på at det kan bli for mykje øyremerking, og då ender det med, som vi har sett no, at eldreomsorga taper.

Det er slik at sjukehusa er pressa økonomisk, og ofte skriv dei ut pasientar, ikkje minst eldre, for tidleg, vi får altså for tidlege utskrivingar og for raske returar – vi får skytteltrafikk mellom statleg og kommunalt omsorgsnivå. Så eldreomsorg er eit samansett problem – noko er kommunens ansvar og noko er statens. Kor er det statsråden vil bruke den moglegheita ho har til styring, for å gjere situasjonen betre?

Statsråd Sylvia Brustad [10:15:12]: Regjeringa har på flere områder varslet at vi vil styrke innsatsen, og vi har allerede vært inne på en del av det. Det dreier seg om innholdet, altså kvaliteten, det å ha nok mennesker som har tid til å ta seg av dem som trenger pleie og omsorg, enten det er i sjukehjem, i omsorgsboliger eller hjemme hos seg sjøl. Det dreier seg om å styrke dagtilbudet, det som også er med på å gjøre livet verdt å leve, som i mange kommuner gjennom en del år dessverre er blitt kuttet kraftig. Det dreier seg om å øke kompetansen, slik at vi greier å ta høyde for at flere faktisk er sjukere og sjukere, bl.a. fordi vi lever lenger – og det siste er jo veldig bra. Og det dreier seg om plasser, og der har Regjeringa, som sagt, fremmet forslag om et nytt tilskudd.

Så mener jeg at representanten Ludvigsen peker på en veldig viktig utfordring, og det er samhandlinga mellom sjukehus og sjukehjem. Der jobber vi veldig tett med Kommunenes Sentralforbund. Bare ett konkret eksempel: Akershus universitetssykehus har opprettet en telefon som alle sjukehjem i Akershus kan ringe til når de er usikre på om en pasient bør inn på sjukehus eller ikke. Det viser seg at mange av dem vil få hjelp ved å være på sjukehjemmet, og dermed slipper å bli lagt inn på sjukehus. Det betyr at det også er ganske enkle grep som skal til for å forbedre samhandlinga.

Presidenten: Vigdis Giltun – til oppfølgingsspørsmål.

Vigdis Giltun (FrP) [10:16:34]: Vi hører nok en gang statsråden forsvare den målsettingen som Regjeringen har om kun å bevilge rammeoverføringer til kommunene. Vi hører nok engang at hun snakker om at det skal bygges 12 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger til eldre. Det er helt feil. Regjeringen har sagt at tilskuddet til sykehjemsplasser og boliger skal gå til eldre, men det skal også gå til psykisk utviklingshemmede, til boliger innen psykiatrien og rusomsorgen og til andre typer boliger. Det er kun 6 000 av de 12 000 plassene som er beregnet på eldre.

Når det snakkes om 10 000 nye stillinger til eldreomsorgen i kommunene, er det også direkte feil. En veldig stor andel av de stillingene går til helt andre brukere enn eldre. Det er en kjensgjerning at eldre i dag har ganske alvorlige problemer med å få den hjelpen de skal ha av kommunene . Hvordan vil statsråden sørge for å skille ut det som går til eldre, og det som går til andre pleietrengende, så vi kan se hvor stort behovet er for sykehjemsplasser og mer omsorgstjenester til de eldre?

Statsråd Sylvia Brustad [10:17:42]: Det er ingen tvil om at mange av de nye årsverkene som har kommet i kommunene siden vi overtok, vil komme eldre mennesker til gode. Det samme gjelder antallet plasser. Men jeg er noe overrasket over at Fremskrittspartiet ikke i det hele tatt ser ut til å være opptatt av at det også finnes mennesker i vårt land med psykiske lidelser, kreft og annet som gjør at de også trenger et sted å bo, og som også gjør at de trenger pleie og omsorg. Men det får vi bare ta til etterretning.

Så har jeg når det gjelder Fremskrittspartiets ordning, som skal være så mye bedre, lyst til å si: Vi har ikke tru på en ny byråkratisk ordning som gjør at vi må ha vedtak på vedtak. Slik jeg forstår at Fremskrittspartiet ønsker å ha det, betyr det f.eks. at har du vært inne på kontoret og fått et vedtak om hva slags hjelp du trenger, og er så uheldig å falle på veien ut, så må du inn igjen for å få et nytt vedtak om mer hjelp. Dette er et utrulig byråkratisk system, og det vil overhodet ikke, slik vi ser det, bli noe bedre for dem som faktisk trenger hjelp, enten det er eldre eller yngre brukere. Vi har tru på et system der det beste tilbudet blir til i samarbeid med brukeren og de ansatte i hver enkelt kommune.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jan Tore Sanner (H) [10:19:00]: Mitt spørsmål går til finansministeren.

Det er mye som går bra i Norge, også innenfor det økonomiske området. Samtidig vet vi at innenfor mange sektorer står det norske samfunn overfor store utfordringer. Vi har akkurat hørt om svikt og mangler innen eldreomsorgen. Vi vet at helsekøene nå har begynt å vokse. Det er utfordringer innen barnevernet, veibyggingen og også skole- og kunnskapssektoren. Oppgavene er så store at det er viktig å mobilisere både offentlig sektor, privat sektor og frivillige og ideelle organisasjoner. Dette er innenfor finansministerens ansvarsområde, fordi det dreier seg om hvordan vi utnytter ressursene i samfunnet vårt.

Nå skal jeg ikke anklage finansministeren for å bryte sine løfter, for på dette området ser vi at Regjeringen og de rød-grønne partiene gjør akkurat hva de har lovt, nemlig konsekvent å velge offentlige løsninger og langt på vei velge bort private løsninger og frivillige og ideelle organisasjoner. Dette gir brukerne et dårligere tilbud. Vi ser at Regjeringens ideologiske briller, eller ideologiske skylapper, gjør at brukerne må betale en pris. Helsekøene vokser, bl.a., ifølge Helsedirektoratet, fordi Regjeringen velger bort private løsninger. Vi ser innen barnevernet at barnevernsinstitusjoner er truet av nedleggelser eller må legge ned, fordi Regjeringen konsekvent velger å prioritere offentlige løsninger. Vi ser at Regjeringen øker skatten på privat kapital, samtidig kommer de løpende med et statlig fond. Er det slik at Regjeringens ideologiske skylapper og dogmatiske holdning på dette området gjør at man er villig til å betale en pris, nemlig et dårligere tilbud til pasientene, til dem som trenger omsorg og et bedre tilbud?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:21:14]: Det er riktig, som representanten Sanner sier, at vi har tro på at de viktigste både velferds- og utdanningsoppgavene skal skje i regi av offentlig sektor. Det er fordi vi mener vi har bedre styring med og bedre tilgang til den type tjenester hvis de ikke privatiseres. Det er et klart skille mellom den forrige regjeringen og vår regjering på det. Men det betyr ikke at vi mener at f.eks. frivillige organisasjoner og ideelle organisasjoner ikke har en plass i forhold til det tilbudet som skal gis. Tvert imot tror vi at veldig mange kommuner har mye mer å hente ved å samarbeide mer med frivillige organisasjoner enn det de har gjort, og at – la meg ikke kalle det anbudshysteri – det ideologiske valget av anbudsløsninger i mange kommuner nettopp har ført til at den type samarbeid har blitt skviset. Men den viktigste utfordringen vi har, er arbeidskraft. Uansett hvordan vi snur og vender oss, er det det som er den største utfordringen når det gjelder oppgavene i både offentlig sektor og privat sektor. Derfor er det en veldig viktig del av dette årets statsbudsjett, og det vi må bestrebe oss på å få til enda bedre framover.

Jan Tore Sanner (H) [10:22:38]: Selvsagt er det slik at også en rød-grønn regjering gir noe plass til frivillige og ideelle organisasjoner. Men mitt poeng er at plassen blir mindre fordi Regjeringen har gått fra den mer pragmatiske holdningen Høyre har til samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Høyre ønsker ikke en storstilt privatisering verken innenfor kunnskap, helse eller omsorg. Vi ønsker et samarbeid mellom offentlig og privat sektor for å mobilisere alle gode krefter. Det er der vi ser at Regjeringen har tatt på seg sine ideologiske skylapper.

La meg ta to helt konkrete eksempler. Innenfor helsevesenet ser vi nå at helsekøene vokser, bl.a. fordi Regjeringen velger bort private alternativer. Dette er ikke mine ord, men det sier en direktør i Helse- og sosialdirektoratet. Vi ser at veibygging har gått raskere der man satser på OPS, Offentlig Privat Samarbeid. Men også det har Regjeringen lagt på is fordi man ikke ønsker å trekke private inn. Man ønsker utelukkende å satse på offentlige løsninger.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:23:46]: La meg gå til det siste først. Vi har en stor mulighet til å gjennomføre veiutbygging og store infrastrukturprosjekter mer effektivt enn det som har vært gjort, bl.a. under tidligere regjering, og det er samferdselsminister Navarsete klart i gang med. Men vi har ikke behov for å lage privatiserte låneprosjekter i forbindelse med samferdsel, fordi det i utgangspunktet ikke er penger vi mangler. Det er i utgangspunktet arbeidskraft vi mangler for å få gjennomført de prosjektene vi gjerne vil, og det betyr også at kostnadene blir betydelig høyere.

Når det gjelder helsesektoren, er det også der kamp om arbeidskraften. Nå er jo lengden på køene ett spørsmål, et annet spørsmål er hvor lenge folk står i de køene. Det viktige for oss er å sikre at vi har et offentlig helsevesen som har den arbeidskraften man trenger, og som kan tilby de tjenestene som pasientene har behov for, så raskt som mulig. Det er ingen tvil om at en storstilt oppmuntring til flere private løsninger vil bety at mye av den kompetansen som vi trenger for å få et offentlig helsevesen til å gå rundt, går andre steder.

Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først representanten Christian Tybring-Gjedde.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:25:13]: Behov for arbeidskraft i privat sektor burde være en kjærkommen mulighet til å foreta strukturendringer i offentlig forvaltning.

Venstresiden oppfattet vekst i offentlig sektor som et middel til å bøte på arbeidsledighet på 1960-, 1970- og 1980-tallet. I dag er problemstillingen motsatt. Hvorfor velger ikke Regjeringen da å redusere antall ansatte i offentlig administrasjon og byråkrati, slik at man kan frigjøre arbeidskraft som privat sektor trenger, og som vil medføre en verdiskaping? Det kan jo være at privat sektor kan gjøre ting bedre, og kanskje det er ting offentlig sektor overhodet ikke burde gjøre. Konsekvensen av dagens politikk er jo at stadig færre sysselsatte i privat sektor må finansiere stadig flere ansatte i offentlig sektor. Vil Regjeringen foreta seg noe med dette? Budsjettet som er fremlagt, viser nemlig at det blir stadig flere ansatte i offentlig byråkrati og administrasjon.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:26:17]: Jeg synes dette er en veldig ensporet måte å se offentlige ansatte på.

Nå la jeg jo merke til hva som var Fremskrittspartiets angrep på Regjeringen i forrige spørsmål, der det dreide seg om å få nok hender til å gjøre jobben innenfor eldreomsorgen. Hva er det? Det er offentlig ansatte. Det er folk vi trenger. Det er ikke byråkrati – det er nettopp folk vi trenger for å gi de eldre i Norge et skikkelig tilbud.

Jeg er helt uenig i Fremskrittspartiets inngangsport her, nemlig at man ser det slik at det er privat sektor som bærer resten av Norge. Privat sektor er avhengig av å ha en offentlig sektor som fungerer. Den er avhengig av barnehageplasser, den er avhengig av folk som kan være på jobb uten å være bekymret for foreldre som ikke får den pleien de trenger. Vi har et sterkt ønske om å bygge ut den delen av tjenestetilbudet. Så er det selvfølgelig sånn at vi hele veien skal se på om det er ting vi kan gjøre på lurere måter, og om det er unødvendig byråkrati. Men å ha som en overskrift at man ønsker å redusere antall ansatte i offentlig sektor, er jeg helt uenig i. Det er dårlig for næringslivet.

Presidenten: Ingebrigt S. Sørfonn – til oppfølgingsspørsmål.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:27:34]: Me er verkeleg bekymra, for me ser kimen av dårlegare vilkår for frivillig sektor, og me treng frivillig sektor. Me treng denne floraen av både frivillige aktørar, private bedrifter og offentlege verksemder. Dette treng me òg i næringslivet, for omtrent to av tre norske bedrifter er familiebedrifter. Dei står for ca. 40 pst. av den samla verdiskapinga. Men denne floraen kan lett forvitra, for mange av desse bedriftene står framfor eit generasjonsskifte, og det er for mange ei økonomisk kneik å koma over. Dette er kvardagsbedrifter som ikkje badar i luksus.

Kristeleg Folkeparti har i lang tid arbeidd for fritaking av arveavgift ved generasjonsskifte i familiebedrifter viss neste generasjon driv i minst ti år. Det er òg sett fram eit Dokument nr. 8-forslag om dette.

Mitt spørsmål til finansministeren, viss ho eit augneblikk legg retorikken til sides, er: Kan dette vera eit nøkternt, treffsikkert og praktisk utgangspunkt for å løysa ei krevjande utfordring, ei utfording som òg er beskriven i Soria Moria-erklæringa?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:28:43]: Vi har jo kommet denne problemstilling som Sørfonn tar opp her, noe i møte, fordi vi har laget en gunstig ordning for hvordan man ved overtakelse av familiebedrifter skal få betalt arveavgiften. Det er en ordning med rentefrihet over sju år – en mulighet som vår regjering har gjennomført. Så ser jeg at Kristelig Folkeparti ønsker å gå lenger.

For oss har det vært viktig å få til en mye mer rettferdig innretning av formuesskatten. Det er bl.a. derfor vi i neste års statsbudsjett foreslår at aksjer skal verdsettes 100 pst. og ikke ha den rabatten som vi har nå. Så bruker vi de pengene vi får inn der, til å lette formuesskatten i bunnen. Det betyr at 180 000 personer slipper å betale formuesskatt neste år – i forhold til dem som betalte i år. Halvparten av dem er pensjonister. Det synes vi er en fornuftig framgangsmåte når det gjelder den generelle overskriften over formuesskatten, en mye mer rettferdig fordeling. Så jeg mener vi har kommet denne problemstillingen med å overta familiebedrifter godt i møte. (Presidenten klubber.) Jeg tror det kan ha veldig uheldige fordelingsvirkninger om vi skulle gå videre etter det som Kristelig Folkeparti foreslår. (Presidenten klubber igjen.)

Presidenten: Presidenten minner om at når den røde lampen slukker, da bør munnen lukkes!

Statsråd Kristin Halvorsen [10:29:58]: Ikke hvis man er engasjert, president, men jeg skal skjerpe meg!

Presidenten: Dessverre er det slik at reglementet tilsier at da skal man avslutte sitt svar.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:30:05]: Jeg lover å slukke engasjementet!

Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.

Lars Sponheim (V) [10:30:08]: Finansministeren er også leder i Sosialistisk Venstreparti, og kommer til Stortinget som finansminister og blir møtt av en borgerlig opposisjon som beskylder henne for å statliggjøre Norge. Staten overtar flere produksjonsmidler, fellesskap blir stat, det blir mindre frivillige og private fellesskap, osv. Svarene er ikke veldig klare.

Dette undrer meg: Hvorfor skinner ikke finansministeren og SVs leder som en sol, retter ryggen og sier: Jeg lykkes med å sosialisere Norge sakte, men sikkert. Hvorfor gjør ikke finansministeren og SVs leder det?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:30:47]: Jeg skinner som en sol!

Det har aldri vært SVs politikk at staten og det offentlige skal overta alt – og alt eierskap. Det har vært SVs politikk at vi skal ha en balanse, men at vi selvfølgelig skal bruke den muligheten vi har som statlig eierskap gir, til å sørge for at vi har nasjonal forankring av viktig verdiskaping i Norge. I en stadig mer globalisert og internasjonalisert økonomi er eierskapet nøkkelen. Derfor er det bra at vi har et stort innslag av offentlig og statlig eierskap i norsk næringsliv, men det har aldri vært SVs politikk at all næringsvirksomhet skal eies av det offentlige. Så vi er veldig godt fornøyd med denne balansen. Sponheim kan føle seg helt trygg på at det fortsetter å være en balanse i dette!

Presidenten: Inge Lønning – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H) [10:31:44]: Hvis presidenten tillater meg å gi et godt råd når det gjelder å få statsråder til å holde taletiden, kunne presidenten overveie å ta i bruk samme språkbruk som den spanske kongen pleier å bruke ved slike anledninger!

Jeg hadde egentlig tenkt å rette oppfølgingsspørsmålet til helseministeren, men skal la nåde gå for rett og rette det til finansministeren.

Jeg la merke til at finansministeren nevnte barnehagene som eksempel på offentlig sektor. Det forbløffet meg litt. Dette er det eneste området hvor både SV og hele Regjeringen har oppgitt sin allergi mot private og satser alt remmer og tøy kan holde, på private utbyggere og drivere av barnehager. Det er muligens fordi finansministeren har gjort sitt politiske liv avhengig av akkurat det.

Hvorfor fortsetter man da med allergien når det gjelder f.eks. – for å ta et nærliggende eksempel – de 600 mill. kr som skal bringe folk raskere tilbake i arbeid? I går hørte vi en krangel mellom NAV-sjefen og NHO-sjefen om hvem som har skylden for at de pengene ikke blir brukt. Skylden har ganske enkelt Regjeringens allergi mot å bruke den private kapasitet i helsevesenet.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:32:55]: Jeg vet ikke om Inge Lønning vil være spanskekongen eller anbefaler presidenten å være spanskekongen, og at jeg skal være Chavez …

Inge Lønning (H) [10:33:02]: Det var det siste!

Statsråd Kristin Halvorsen [10:33:03]: Ja, jeg kan prøve å komme i samme oppildnede stemning!

For det første må jeg si om barnehagesektoren: Privat og privat – det er ikke et ideologisk korstog for å privatisere barnehagene. Det er rett og slett slik at man gjennom statlige bevilgninger også har benyttet seg av privat sektor for å få til full barnehagedekning. Jeg har selv vært med på å sette i gang en privat barnehage – ikke av ideologiske grunner, men fordi kommunen aldri var i stand til å tilby meg den plassen som mine unger trengte. Så vi har ikke noen allergi mot dette, men vi mener at det ikke er spesielt hensiktsmessig. Vi mener at det viktigste er at vi klarer å få til en opprusting av den offentlige velferden. Kommunene bruker ca. 58 milliarder kr av sine penger til eldreomsorg. Det er veldig bra. Den økningen vi har hatt i omsorgen, har stor betydning. Det betyr også at vi må fortsette med dette.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Laila Dåvøy (KrF) [10:34:12]: Jeg har et spørsmål til helseministeren.

De private ideelle sykehusene står i fare for å gå konkurs på grunn av en pensjonsbombe. Ett eksempel blant mange nevner jeg: For Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen vil kostnadene bli så uhåndterlige at styret for sykehuset vil måtte reise spørsmål om det er grunnlag for videre drift. 120 000 innbyggere som dette sykehuset betjener, kan miste sitt helsetilbud.

De offentlige sykehusene kan drive videre ved å unnta uforutsette pensjonskostnader fra resultatkravet, noe de private ideelle sykehusene ikke kan gjøre. Bondevik II-regjeringen fant en løsning for 2003 da tilsvarende problemer oppstod, nemlig en ordning med likviditetslån fra regionale helseforetak til de private ideelle sykehusene. Løsningen den gangen ble godt mottatt av sykehusene. Men det har vist seg at disse lånene som sykehus fortsatt betaler på, er meget tunge å håndtere innenfor driftsbudsjettet. Å gjenta dette nå blir helt feilslått.

Som aksjeselskaper må private ideelle sykehus drive ansvarlig. Å ta opp ytterligere likviditetslån, slik Regjeringen foreslår i salderingsproposisjonen, er rett og slett ikke mulig. Sykehusene har heller ikke egenkapital nok til å håndtere dette selv, og konkursfaren er altså overhengende.

Hva vil statsråden gjøre for å forhindre konkurser i 2007?

Statsråd Sylvia Brustad [10:35:57]: Det er ingen tvil om at det er en alvorlig og – jeg vil også si – bekymringsfull situasjon ved en del av de private ideelle sjukehusene. Det er også en grunn til at vi allerede har hatt møter med representanter for dem, for å se på hvordan situasjonen egentlig er. Det er møter vi skal videreføre – la meg uttrykke meg på den måten.

Så er det slik at vi med den tida vi har til disposisjon nå før jul, har lagt inn det som representanten Dåvøy viser til, at vi gir dem adgang fra neste år til å ta opp likviditetslån for å håndtere situasjonen neste år. Det er også viktig å si at vi er klar over situasjonen, og at vi også har varslet i den samme proposisjonen at vi fra Regjeringas side vil komme tilbake til dette, senest i revidert nasjonalbudsjett. Det gjelder situasjonen både i de regionale helseforetakene og sjølsagt også i de private ideelle sjukehusene. Vi er, som sagt, oppmerksom på dette, jeg er klar over det, og vi jobber veldig raskt med denne saken. Det er det svaret vi har å gi pr. i dag.

Laila Dåvøy (KrF) [10:37:06]: Statsråden svarer egentlig ikke på hvordan hun har tenkt å løse dette. Den økonomiske situasjonen for de private ideelle sykehusene er helt annerledes i 2007 enn den var tidligere, da man fant denne løsningen første gang.

Det er helt avgjørende at denne saken nå løses på kort sikt. At de må ta opp uhåndterlige likviditetslån i 2007 og så gå inn i 2008 uten å vite hvordan de økte utgiftene skal håndteres videre, er etter min mening en svært dårlig behandling av sykehus som gjør en offentlig tjeneste. De kan ikke vente til revidert nasjonalbudsjett, slik jeg har forstått det, før de finner en løsning. Og det Regjeringen foreslår i salderingsproposisjonen, er absolutt ingen løsning.

Mitt spørsmål til oppfølging er: Er Regjeringen, på bakgrunn av de møtene man har hatt og skal ha, villig til å finne en reell løsning for de private ideelle sykehusene ved behandlingen av salderingsproposisjonen, som nå ligger i Stortinget?

Statsråd Sylvia Brustad [10:38:13]: Jeg registrerer at det som Regjeringa har foreslått i vår proposisjon i dag, ikke er egnet, ifølge representanten Dåvøy, men var egnet da Dåvøy selv satt i regjering. Men det er nå så – la nå det ligge.

Jeg vil bare gjenta: Jeg tar denne situasjonen, Regjeringa tar denne situasjonen, på det største alvor. Det er klart at vi er avhengig av de private ideelle sykehusene i vårt totale helsevesen for å gi pasientene et best mulig tilbud og for at de skal vente kortest mulig tid, men det har ikke vært mulig å gi helt klare svar på hva vi kan gjøre, i løpet av den korte tida vi har hatt til disposisjon. Derfor har vi allerede innledet møter, og jeg vil understreke at Regjeringa sier at vi kommer tilbake senest i revidert nasjonalbudsjett. Jeg kan ikke si når vi kommer tilbake, men jeg vil forsikre at vi jobber veldig raskt og nøye med denne saken.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:39:11]: Hvis presidenten tillater det, vil jeg gjerne stille oppfølgingsspørsmålet til finansministeren i denne saken.

Vi har nå sett at det ikke bare er de private ideelle sykehusene som sliter med økte pensjonskostnader, men også de offentlige sykehusene, helseforetakene, får en ekstraregning neste år på 2,2 milliarder kr. Jeg håper at finansministeren ikke ble overrasket da disse tallene kom, for de kommer som en konsekvens av både lovverk og det som skjer i helseforetakene.

Spørsmålet mitt til finansministeren er følgende: Hvorfor har man ikke tatt dette med pengebruken med i statsbudsjettet for neste år, både når det gjelder de private og de offentlige? Og: Når man har fått denne regningen, hvorfor har man ikke kommet til Stortinget med en egen proposisjon om saken, slik at man kan se den reelle pengebruken for neste år, og at man ikke fordekker disse utgiftene?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:40:18]: Grunnen til at Stortinget ikke tidligere er orientert om denne situasjonen, er at denne kunnskapen og disse opplysningene har kommet til oss nå, og vi har orientert Stortinget så fort vi hadde oversikt over situasjonen, nemlig i forbindelse med nysalderingsproposisjonen.

Nå er dette en situasjon som er utløst av hvordan regnskapsloven er å forstå i forhold til Stortinget, sånn at det i utgangspunktet ikke påvirker driften av sykehusene, men det er selvfølgelig noe som vi må løse i forhold til hvordan vi håndterer sykehusenes regnskapsmessige situasjon. Dette har vi nå lagt fram i forbindelse med nysalderingsproposisjonen, og vi kommer til å følge opp den situasjonen.

Presidenten: Inge Lønning – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H) [10:41:19]: Det hadde nå vært fristende å stille oppfølgingsspørsmålet til bistandsministeren, men det blir nok til helseministeren.

Helse- og omsorgskomiteen var i fjor på besøk ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Det er et sykehus som har meget god orden i sin økonomi, og som har klart også å finansiere sin egen utbygging på en forbilledlig måte. Et av komitemedlemmene stilte direktøren spørsmålet: Hvordan henger det sammen at dette privatdrevne sykehuset, som formelt er et heleid aksjeselskap med en stiftelse bak, alltid klarer å holde orden på økonomien, mens de offentlige sykehusene nesten aldri klarer det? Han svarte: Det har en meget enkel forklaring: Vi kan gå konkurs – det kan ikke de.

Nå er situasjonen meget prekær, slik som Laila Dåvøy skisserte, for noen av de store private sykehusene. Derfor er mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden – jeg hadde nær sagt – kunne garantere at hun vil avklare dette spørsmålet overfor disse sykehusene tidligere enn mai måned til neste år, altså i revidert nasjonalbudsjett? Hun sa «senest i revidert nasjonalbudsjett», og jeg håper at hun kan bekrefte at avklaringen vil skje tidligere.

Statsråd Sylvia Brustad [10:42:39]: Jeg gjentar at jeg er klar over at dette er en alvorlig situasjon. Vi trenger disse sjukehusene som gjør en stor innsats for mange pasienter. Jeg er klar over at det også for en del av dem er en ganske prekær situasjon. Det ligger i det at vi sjølsagt jobber med det, med det som utgangspunkt. Vi jobber hurtig, men jeg kan ikke i dag si noe annet enn det jeg har sagt, og som Regjeringa har varslet i den proposisjonen som kom forrige fredag: Vi kommer tilbake til Stortinget når vi har forslag til en løsning, og det er senest i revidert nasjonalbudsjett.

Presidenten: Gunvald Ludvigsen – til oppfølgingsspørsmål.

Gunvald Ludvigsen (V) [10:43:18]: Vi er jo vane til store tal når det gjeld sjukehussektoren, og vi er etter kvart blitt vel vane med stadige meldingar om enorme underskot i helseføretaka.

Vi har fått ein rapport frå Riksrevisjonen for 2006 som slår fast at det er milevis mellom dei politiske signala frå statsråd Brustad og departementets evne til å styre økonomien i dei statsåtte helseføretaka.

Sist torsdag opplyste helse- og omsorgsministeren i ei opa høyring at helseføretaka, inklusiv dei private ideelle institusjonane med avtale med helseføretaka, ville gå på ein kjempesmell på 3,2 milliardar kr i år og 2,2 milliardar kr neste år i auka pensjonskostnader. Opplysningane blei altså gitt den 5. november, ein og ein halv månad før året 2007 ebbar ut. Dessutan veit vi at driftsbudsjetta til helseføretaka vil sprekke med minst 1 milliard kr i forhold til balansekravet i år.

Spørsmålet til statsråd Brustad er: Betyr desse milliardoverskridingane i 2007 at helseføretaka framleis er utan økonomisk styring?

Statsråd Sylvia Brustad [10:44:31]: Jeg tar sterk avstand fra at våre sjukehus skal være uten økonomisk styring. Vi snakker altså her om beløp på over 80 milliarder kr.

Så er det ingen tvil om at det er noen utfordringer knyttet til å komme i balanse, slik Stortinget har bestemt. For neste år vil det dreie seg om om lag 1 milliard kr. Regjeringa har foreslått et av historiens aller beste sjukehusbudsjett for neste år. Vi snakker altså om om lag 1 pst. av det totale budsjettet som sjukehusene har, som da er, kan vi si, underskudd som de må gjøre noe med neste år. Men det tar vi på alvor, og det vil også by på en del utfordringer.

Når det så gjelder pensjonskostnadene, er dette noe som ligger utenfor vårt herredømme, fordi det handler om at sjukehusene må følge regnskapsloven – på lik linje med andre. Vi presenterte dette for Stortinget så fort vi hadde oversikt nok til å kunne gjøre det, i en åpen høring forrige torsdag, og la fram proposisjonen på fredag. De 3,2 milliarder kr i økte utgifter for inneværende år har vi foreslått holdes utenfor. Det er ikke mulig å ta inn det fra nå og til jul. Når det gjelder de 2,2 milliarder kr som det er snakk om for neste år, har vi sagt at det jobber vi med, og det kommer vi tilbake til senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gunnar Kvassheim (V) [10:45:50]: Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren.

Regjeringen hadde strategikonferanse i går, og konkluderte med at miljøtrusselen er mye mer åpenbar og omfattende enn den framstod som da Soria Moria-erklæringen ble laget for to år siden. Regjeringen har derfor konkludert med at det er bruk for en mer offensiv klimapolitikk. Det er synd at ikke den strategikonferansen ble holdt før en laget klimameldingen, men jeg håper at erkjennelsen av at det er behov for en mer offensiv klimapolitikk, vil gi seg utslag når vi skal forhandle om et klimaforlik på Stortinget.

Da Soria Moria-erklæringen ble laget for to år siden, feiret SV som en stor seier at det står der at gasskraftverket på Kårstø skal renses i 2009. Nå vet vi at det løftet ikke vil bli holdt. Det er høyst uklart når gasskraftverket på Kårstø vil bli renset – imens står det for et årlig utslipp på 1,2 millioner tonn CO₂. Regjeringen skal nå ta stilling til hvem som skal betale for disse utslippene, for noen må betale. Det er fornuftig, for gjennom å sette en pris på utslippene gjør en det også mer lønnsomt å rense. SV og Venstre har vært tilhengere av og samarbeidet for å styrke forurenser betaler-prinsippet.

Og mitt spørsmål til bistandsministeren er: Kan han garantere og forsikre Stortinget om at når en nå skal legge rammevilkårene for gasskraftverket på Kårstø, som øker de årlige utslippene av CO₂ i Norge med 2 pst., vil Regjeringen legge til grunn forurenser betaler-prinsippet?

Presidenten: Statsråd Erik Solheim – i egenskap av miljøvernminister – vær så god!

Statsråd Erik Solheim [10:47:39]: La oss nå først ikke glemme at det denne regjeringen gjør når det gjelder Kårstø, er å rydde opp i de problemer som er skapt av en tidligere regjering hvor hr. Kvassheim hadde meget gode kontakter – for å si det på den måten. Vi vil sende ut et høringsnotat om kvotereserven i nær framtid, i løpet av meget, meget kort tid, men jeg kan ikke forskuttere nå hva det vil innebære.

Når det gjelder det litt større bildet, er det riktig, etter min oppfatning, at vi gikk inn i en miljøpause hvor alle partier i bunn og grunn sov – jeg mener Fremskrittspartiet sov fullstendig, noen partier var slumrende, og SV og Venstre var vel de mest våkne. Alle partier var inne i en lang pause hvor altfor lite skjedde, fra Gro-epoken tidlig på 1990-tallet, utover 1990-tallet og fram til denne regjeringen overtok. Selv Soria Moria-erklæringen var ikke tøff nok på dette punktet. Det har kommet en masse ny erkjennelse nå, videre. Den erkjennelsen lå til grunn for klimameldingen, men det er kommet ny erkjennelse også etter klimameldingen, senest denne uken, da FNs klimapanel la fram sin sluttstatusrapport. På basis av dette har vi en absolutt åpen holdning til en dialog med opposisjonen i Stortinget. Den dialogen kan ikke være på basis av at vi har rett i alt og opposisjonen tar feil i alt. Det må være en dialog på basis av gi og ta. Men selv når klimaforlik forhåpentlig er etablert, betyr ikke det sluttstreken for dette. Klimaspørsmålet er nå etablert som den internasjonale hovedsak de nærmeste årene, som en svær sak i norsk politikk. Det vil komme masse ny forskning og kunnskap også i årene som kommer. Dette er noe som må skje fortløpende, rullerende og forbedret på basis av den stadig nye kunnskapen som kommer inn.

Gunnar Kvassheim (V) [10:49:35]: Det vi trenger i klimaarbeidet, er mindre historiefortelling og mer politisk handling. Men statsråden tar feil når han klistrer Venstre til Kårstø-anlegget. Venstre var med i en regjering som gikk av fordi en ikke ville bygge gasskraftverk på Kårstø. Det ble initiert av Stoltenberg I-regjeringen, altså statsrådens sjef, i hans nye regjering.

Så til det som var hovedspørsmålet mitt, som statsråden ikke kommenterer, nemlig om han kan garantere at forurenser betaler-prinsippet skal legges til grunn for utslippene på Kårstø-anlegget. Statsminister Stoltenberg sa til Kanal 24 at gasskraftverkene skal betale for hvert gram CO₂ de slipper ut. Jeg hadde forventet at en statsråd fra SV var like tydelig og kunne konkludere på samme måte i Stortinget. Kan vi risikere at den første store beslutningen som den nye miljøvernministeren tar, er å gi gasskraftverket på Kårstø gratis utslipp, og at staten tar regningen, i motsetning til det man gjør for mye annen industri?

Statsråd Erik Solheim [10:50:41]: Det vi arbeider med her, er å finne en overgangsordning for hvordan et gasskraftverk, som både representanten Kvassheim og jeg har vært skeptisk til hele tiden, skal innpasses i et nytt og, tror jeg, mye tøffere kvotesystem i årene framover. Hvorvidt det er gratiskvoter eller man kjøper disse kvotene, er ikke det avgjørende spørsmålet sett fra en miljøsynsvinkel, i og med at det uansett er en sterk tilskyndelse til å redusere. Kvotene kan jo omsettes på en børs og gi inntekt. Men la nå det spørsmålet ligge.

Vi skal legge fram en høringsuttalelse om dette i nær framtid. Da blir det rik anledning til å diskutere det. Så er jeg enig med representanten Kvassheim i at vi nå må få diskusjonen over på hva vi gjør framover. Det må være på basis av den nye synteserapporten fra klimapanelet, som gir – hva skal man si – den autoritative, vitenskapelige, internasjonale oppsummering av hva som er status. Det bør være en vekker for storting, for regjering, for det norske sivile samfunn, for Kirken – for alle.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Ketil Solvik-Olsen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:52:03]: Jeg vil gjøre oppmerksom på at det er ingen her som stiller spørsmålet ja eller nei til FNs klimapanel. Det er ikke det denne debatten går på, og det var ikke det Gunnar Kvassheim ønsket å få vite. Spørsmålet her er: Hva er den konkrete politikken som skal føres i Norge, tatt i betraktning at Kristin Halvorsen på Soria Moria sa at 15 års strid om gasskraftverk var avsluttet med den rød-grønne regjeringen? Hva består da politikken av? Det er seks uker til nyttår. Direktørene ved gasskraftverket på Kårstø vet ennå ikke hva slags rammebetingelser de har å forholde seg til etter 1. januar. Får de en ekstraregning på 200 mill. kr ved at de må betale for alle kvotene selv, eller får de konkurransebetingelser lik dem man har i EU, slik Fremskrittspartiet mener? Man må ha likeverdige rammebetingelser. Men spørsmålet er: Hva sier Regjeringen? Klimakvoteloven forutsetter at kvotereserven som avsettes, skal tildeles gasskraftverk som baserer seg på CO₂-rensing, eller som er høyeffektive varmekraftverk. Kårstø er ikke et høyeffektivt varmekraftverk. Vil statsråden si at det er basert på CO₂-rensing?

Statsråd Erik Solheim [10:53:08]: Jeg kan bare gjenta det jeg sa i svaret til Gunnar Kvassheim, at vi vil sende ut på høring et forslag til presisering av klimakvoteloven på dette punkt i meget nær framtid. Da vil vi kunne ta den debatten. Vi kan ikke ta debatten før dette har vært ute på høring.

Presidenten: Line Henriette Holten Hjemdal – til oppfølgingsspørsmål.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:53:34]: Forurenser betaler-prinsippet er et grunnleggende prinsipp for Kristelig Folkeparti. Regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti er enige om at kvotereservene bare skal gå til nye gasskraftverk med CO₂-håndtering. Det prinsippet ble fastsatt i denne sal i vår. Det prinsippet må vi se igjen i høringsnotatet som Regjeringen nå jobber med.

Det som er viktig, er at vi går fra prinsippene over til konkret handling. Det er slik at CO₂-utslippene fra Kårstø tilsvarer utslipp fra 460 000 biler fram til vi får på plass en CO₂-rensing. Det er sådd tvil om framdrift og også om oppstart av fullskala rensing på Kårstø og Mongstad. Mitt spørsmål er: Når vil Kårstø og Mongstad ha CO₂-rensing?

Statsråd Erik Solheim [10:54:35]: Som representanten sikkert forstår, er det ikke mulig for meg å gi en eksakt dato for når dette vil skje, men målsettingene som er gitt av Regjeringen på dette området, er meget klare, og vi vil ha absolutt fullt trykk for å nå dem.

Hvis representanten tillater en kommentar til forurenser betaler-prinsippet: Problemet med det notatet som opposisjonen leverte til Regjeringen for bare noen få uker siden, var at det ikke var spor av forurenser betaler-prinsippet i notatets 61 punkter. Jeg tror at en viktig del av dialogen om klimameldingen i Stortinget må være at vi i større grad får det slik at de som forurenser, betaler for å rydde opp i forurensingene. Det er en rekke områder der det vil være potensial for den diskusjonen i debatten mellom opposisjon og regjering om et klimaforlik. Vi kan ikke bare pøse ut penger til alle gode formål, heller ikke til miljøområdet, selv om det ligger mitt hjerte nær å gi mye til alt riktig når det gjelder miljø. Vi må også ha penger inn igjen, og da er det rimelig at forurenser betaler for oppryddingskostnadene.

Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.

Lars Sponheim (V) [10:55:49]: Vi får ta klimaforhandlingene når den tid kommer. Jeg mener jo at det er forurenser betaler-prinsippet som bærer disse kravene.

Siden dette også er litt miljø- og klimahistorie, husker jeg godt tilbake til midt på 1990-tallet da daværende representant Solheim og jeg gikk rundt og var meget sinte – for å si det slik – på Naturkrafts planer bl.a. om å bygge Kårstø. Jeg husker at daværende leder Auke Lont var en kar vi iallfall i den sammenhengen ikke likte så veldig godt. Han sier i dag om dette:

«I min periode fra 1994-1997 stod jeg for at den som forurenser, skal betale. Ut fra det må en forurenser kjøpe kvoter. Jeg så det heller ikke som noe problem. Lønnsomheten går ned, men strømprisene ville gått opp fordi kullkraftverkene måtte kjøpe enda mer kvoter.»

Selv om de betaler for disse kvotene, vil det også være slik at konkurrentene deres betaler enda mer for kvotene. Jeg vet helt sikkert at statsråden slåss alt han kan for dette miljøstandpunktet internt i Regjeringen. Men så må han vise noen prosedyresvar her i dag. Så mitt spørsmål er ganske enkelt: Trenger jeg å ønske statsråden lykke til?

Statsråd Erik Solheim [10:56:58]: Ja!

Lars Sponheim (V) [10:57:01]: Takk! Jeg trenger ikke mer, president.

Statsråd Erik Solheim [10:57:05]: Jeg ønsker alltid at Stortinget skal ønske meg lykke til i de miljøstridene jeg tar. Det er bare gledelig.

La meg legge til: Selv om Sponheim godt forstår at jeg ikke har noe mer å si om kvotereserven akkurat nå, er det én ting vi kan være stolte av i fellesskap, og det er den kampen vi i mange år førte mot gasskraftverk. Vi ville ha vært i en mye bedre situasjon hvis dette ikke hadde skjedd. Jeg er stolt av de leirene jeg deltok på i Naturvernforbundets og Natur og Ungdoms regi. Sponheim kan være stolt av en del av de standpunkt som ble tatt av Bondevik I-regjeringen på dette området. Vi ville ha vært i en bedre situasjon hvis dette ikke hadde skjedd. Nå har det skjedd. Det vi nå står overfor, er å finne et nasjonalt kompromiss om hvordan vi løser den umiddelbare situasjonen her og nå. Men det avgjørende er at vi etter 2012 kommer inn i et langsiktig, forpliktende, internasjonalt kvotesystem der prinsippet må være at den som forurenser, betaler, og at det etter den tid ikke er unntak og overgangsordninger.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:58:18]: Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren.

Regjeringen presset gjennom en klimakvotelov ved utgangen av sommeren, sågar hadde de så mye hast at Stortinget måtte forlenge sin sesjon.

Forrige spørsmålsrunde viste at Regjeringen på ingen måte har avklart hva klimakvoteloven faktisk skal inneholde, når man seks uker før den skal tre i kraft, ikke kan si hvilket prinsipp som skal ligge til grunn. Jeg forstår at statsråden ikke kan si i detalj hva lovverket vil si ord for ord, men at han ikke klarer å avklare prinsippene, sier sitt om at dette egentlig er dårlig forberedt. At høringsutkastet ikke engang er ferdig seks uker før ikrafttredelse, sier litt om hvor liten forutsigbarhet det er i den næringspolitikken som føres.

Loven vil likevel utvilsomt gi norsk industri en betydelig ekstraregning. Tidligere miljøvernminister Bjørnøy anslo ca. 560 mill. kr i året, eller 2,5 milliarder kr i virkeperioden. Bedrifter står i fare for å bli nedlagt. NorFraKalk i Sør-Trøndelag er ett eksempel. Kårstø kan være et annet eksempel hvis ikke Regjeringen tar til fornuft.

Det er ikke bare kvotekostnadene som vil påvirkes. Strømprisene vil også bli betydelig påvirket av den klimakvoteloven som både Norge og EU skal gjennomføre. Energianalytikere antar at strømprisene vil øke med minst 10 øre pr. kWh som følge av CO₂-kostnader for kullkraftverk. For kraftforbrukere i Norge vil det bety en ekstraregning på minst 12 milliarder kr årlig. Prisøkningen skyldes altså CO₂-kostnader ved utenlandske kullkraftverk. Dette er jo et paradoks og oppleves unektelig som urimelig for norske strømkunder, som stort sett baserer seg på vannkraft – altså CO₂-fri kraft. Det er litt kullkraftimport, men med en mer effektiv energipolitikk kunne en unngått dette. Strømkundene blir da ofre for en feilslått energipolitikk og en misforstått miljøpolitikk.

Vil statsråden gjøre noe for å hindre at norske strømforbrukere får denne sjokkøkningen i strømpris som følge av CO₂-utslipp fra kullkraftverk i Europa?

Statsråd Erik Solheim [11:00:26]: Hvis Solvik- Olsen skulle holde et innlegg for å begrunne hvorfor Fremskrittspartiet ikke er en aktuell partner i det forhåpentlige klimaforliket, så kan han holde akkurat det innlegget som ble holdt her nå. Det er å finne den ene begrunnelsen etter den andre for hvorfor man ikke bør gjøre noe på dette området, og det stikk motsatte av hva Kvassheim og Sponheim tidligere anbefalte at vi skulle gjøre. Det er ikke mulig å føre klimaforhandlinger med noen som resolutt vil gjøre klimaet verre og går imot ethvert fornuftig tiltak i praksis på dette området, og med en borgerlig opposisjon av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som har kommet med en del konstruktive forslag til hvordan vi kan utvikle politikken på dette området. Det er ikke mulig å tilfredsstille begge disse, og vi ønsker en dialog nettopp med den konstruktive borgerlige opposisjonen, ikke med Fremskrittspartiet.

Så toucher representanten inn på en rekke spørsmål. NorFraKalk er en sak som nå ligger i ESA, og vi vil avvente konklusjonen der.

Hvis jeg kan avslutte med å glede Solvik-Olsen, siden vi hadde en disputt i går om biomembran, så har vi nå vært i kontakt med gründeren bak denne oppfinnelsen. Vi vil forsøke å møte vedkommende i nær framtid og se om det er noe vi kan gjøre for å hjelpe han gjennom systemet. Den første tilbakemelding vi fikk, var at det ikke så mye er spørsmål om penger som om andre ordninger han kan trenge for å komme videre. Jeg håper i hvert fall det kan være en gladnyhet til Solvik-Olsen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:01:49]: Jeg stod egentlig her og ventet på svar på spørsmålet. Dette var jo ikke et argument mot klimakvoteloven som sådan. Spørsmålet er: Hvordan skal vi hindre de utilsiktede effektene som kun er en utgift for de norske strømkundene – en utgift på 12 milliarder kr – når en tross alt bruker CO₂-fri kraft? Det var det spørsmålet handlet om.

Statsråden burde visst at Fremskrittspartiet har lagt fram en omfattende tiltaksplan med over 30 punkter om hvordan vi ønsker å innfri Kyoto-avtalen, men jeg tror ikke han har lest dokumentet. Dette er altså ikke en debatt for eller imot Kyoto-avtalen, det er ikke en debatt for eller imot å gjøre noe for å redusere CO₂-utslipp, men det er en debatt om å gjøre det på en smartere måte enn bare å lempe kostnader over på forbrukerne, slik som Regjeringen gjør ved å innføre en lov som flagger utslippene ut av landet, men ikke reduserer dem globalt, fordi man gjør det umulig å drive dette i Norge.

Så jeg spør en gang til: Vil statsråden prøve å gjøre noe for å hindre de utilsiktede konsekvensene, at norske strømkunder må betale for at det er CO₂-utslipp på kontinentet?

Statsråd Erik Solheim [11:02:57]: Hvis vi nå får til det vi alle ønsker, nemlig et velfungerende internasjonalt kvotesystem for karbon og utslipp som har karbon i seg, vil det føre til en høyere pris også på noe så verdifullt som norsk strøm. En økt karbonpris internasjonalt vil simpelthen gi en av Norges største ressurser, vannkraft, større verdi. Det er i og for seg en utilsiktet virkning, men det er ikke nødvendigvis negativt. Det kan bidra til at vi også, nettopp fordi dette er en så stor verdi for oss, begynner å husholde bedre med den. Vi har vent oss til i Norge – det gjelder meg selv, og jeg vil tippe det gjelder Solvik-Olsen også – ikke å være så veldig nøye på bruken av vår vannkraftressurs, vår elektrisitetsbruk, fordi den har hatt en veldig lav pris. Så om prisen på denne veldig verdifulle positive norske ressursen da skulle stige noe, ja, da er det en utilsiktet virkning av det som skjer internasjonalt, men det er i bunn og grunn også positivt, for det vil få oss til å verdsette den høyere og redusere bruken av den.

Presidenten: På grunn av tiden blir det to oppfølgingsspørsmål – først Svein Flåtten.

Svein Flåtten (H) [11:04:17]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til finansministeren.

Solvik-Olsen var opptatt av strømsprisen, som jo er en funksjon av hva som ble bygget ut av vannkraft. Det har vært en strøm av småkrafteiere i finanskomiteen denne høsten som har fortalt at de nye reglene for grunnrentebeskatning vil ødelegge lønnsomheten for eksisterende småkraftverk og hindre utbygging av ny småkraft.

Hvis det er slik at man er opptatt av strømpris, at man er opptatt av å bygge ut fornybar energi, miljøvennlig energi, hvorfor er da det rette grepet å sørge for betydelige skatteøkninger som gjør denne virksomheten ulønnsom?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:05:14]: Hvis vi først skal si noen ord om strømprisen, vil det jo være slik at de som ønsker å bygge ut småkraftverk, som en virkning av det som tidligere spørsmål gikk inn på, er i nærheten av prosjekter som kan gi enda bedre avkastning enn det de så for seg tidligere.

Så til det forslaget som ligger i statsbudsjettet. Nå legger finanskomiteen fram sin innstilling i dag, og jeg vet at flertallet der ber om at man skal se nærmere på rammebetingelsene for ny og fornybar energi. Men det er altså ikke slik at disse forslagene til beskatning når det gjelder småkraftverk, gjør at tidligere lønnsomme investeringer blir ulønnsomme. Grunnrentebeskatningen er innrettet mot en ekstraordinær høy avkastning, fordi man benytter en felles naturressurs, nemlig vannkraft. Og det er jo slik en grunnrentebeskatning skal innrettes.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [11:06:27]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til miljøvernminister Erik Solheim.

Med FNs klimapanels siste delrapport friskt i minne er Kristelig Folkeparti opptatt av at vi i Norge må bli flinkere til å effektivisere bruken av strømmen vår. Vi har i en årrekke vært velsignet med mye ren kraft, noe som gjør at vi har sløst mye.

Det at strømprisene som følge av CO₂-avgiftene i Kyoto-avtalen nå vil øke fra 1. januar, vil forhåpentligvis bidra til at vi blir flinkere til energieffektivisering i husene våre, i næringslivet og i det offentlige. Det er bra, og det har vi allerede sett tendenser til. Men det er samtidig slik at de økte strømprisene vil føre til økte inntekter hos energiselskapene og deres eiere, som for det meste er staten og kommunene. For å motvirke en eventuell misnøye hos folk flest når prisene blir høyere, mener jeg at satsingen på klimatiltak må være tilsvarende høy som den merinntekten staten nå vil få.

Da er mitt spørsmål: Vil statsråden arbeide for at den forventede inntektsøkningen fra offentlig eide energiselskap neste år går til klimatiltak?

Statsråd Erik Solheim [11:07:48]: Jeg vet ikke om det er hensiktsmessig med den typen direkte øremerking, men de to grunnleggende resonnementene i representantens innlegg deler jeg fullt og helt. Det å få en gradvis økt pris på energi, selvsagt inkludert en så miljøvennlig energiform som vannkraft, vil bare være positivt. Enhver som har hatt en person fra Italia, f.eks., på besøk hjemme, vet jo at vedkommende løper rundt i leiligheten og skrur av hver eneste bryter før hun går ut, for det er de vant til, mens vi har vært vant til, også midt på sommeren, å la det hele bare stå på fordi strømprisen har vært historisk veldig, veldig lav hos oss.

Det er en fordel hvis vi venner oss til å spare, og energieffektivisering er globalt sett et av de aller, aller, aller viktigste tiltakene mot klimatrusselen. Det er en tragedie at mange fattige land oppfatter dette som noe vi rike har funnet på for å tyne dem. Det har kommet fram på flere FN-konferanser. Energieffektivisering har et enormt potensial. Da Kinas statsminister var i Japan kort tid tilbake, kom det fram at Japan er seks–åtte ganger så energieffektivt som Kina. Det viser hvilket enormt potensial det er globalt i energieffektivisering.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Inge Lønning (H) [11:08:23]: Mitt spørsmål går til helse- og omsorgsministeren. Etter min virkelighetsoppfatning er helse- og omsorgstjenester, og det gjelder også velferdstjenester, til for brukernes skyld. Den overordnede forpliktelse for oss politikere er å sørge for at brukerne får kvalitativt gode tjenester på det tidspunkt de har bruk for tjenestene.

Tidligere i dagens spørretime hørte vi finansministeren levere et glitrende forsvar for det private initiativ og for markedsmekanismen når det gjelder omsorg for barn. Det satte jeg meget stor pris på. Men da er det gåtefullt hvorfor den regjering finansministeren er finansminister i, har skrevet inn i sin Soria Moria-erklæring at når det gjelder helse- og omsorgssektoren, ønsker man å bygge ned bruken av private tilbydere. Da må man jo spørre: Hva er grunnen til det? Er det hensynet til brukerne? Det kan det umulig være. Det må være hensynet til noen ganske bestemte ideologiske prinsipper, nemlig at disse tjenestene er til så å si for offentlig sektors egen skyld og for det byråkratiske system som administrerer offentlig sektor.

Vi har det siste året sett tallrike eksempler på at innenfor rehabiliteringsområdet arbeider private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner tyngre og tyngre fordi de ikke får lov til å bruke kapasiteten sin. Vi har sett at helsekøene det siste året øker for første gang siden sykehusreformen, med 20 000 der hvor de de foregående årene i snitt har minket med 20 000 – altså i realiteten en differanse på 40 000 i løpet av ett kalenderår. Vil helse- og omsorgsministeren ta konsekvensen av den tallenes tale som nå er overtydelig, og begynne å legge til grunn at også innenfor helse- og omsorgssektoren er det hensynet til brukerne som skal veie tyngst?

Statsråd Sylvia Brustad [11:11:12]: Sjølsagt er det hensynet til brukerne og pasientene som teller mest innafor helsepolitikken. Det skulle bare mangle.

Så til representanten Lønnings utsagn om at køene vokser. Ja, det er riktig at flere står i kø, men det er jo ikke hovedproblemet. Den tida de står i kø, er faktisk kortere nå enn da vi overtok regjeringsmakta etter den regjeringa Høyre satt i. En grunn til at flere står i kø, er jo at vi stadig får flere behandlingsmuligheter, som gjør at ting vi ikke kunne behandle før, kan vi behandle i dag. Utfordringa er at mennesker skal stå der i kortest mulig tid.

Så er det ikke riktig, det bildet som representanten Lønning og andre representanter fra det samme partiet prøver å skape om at vi skal ha en allergi eller noe liknende mot private. Nei, vi har et utstrakt samarbeid – og et godt samarbeid, vil jeg si – med private ideelle. Det gjelder sjukehus – vi har nettopp hatt en runde om det – og det gjelder også private rehabiliteringsinstitusjoner, som jeg er en iherdig tilhenger av. Ikke minst vil ordninga Raskere tilbake føre til at vi greier å fylle opp mange flere av dem også.

Det vi derimot har sagt, er at når det gjelder private kommersielle, som vi også har et godt samarbeid med, og som vi nå utnytter enda mer, ikke minst gjennom ordninga Raskere tilbake, er det viktig at vi også utnytter kapasiteten i det offentlige. I Hedmark har vi nå et forsøk med noe vi kaller pasienthjelpere. Det er rett og slett folk som i fire utvalgte kommuner er ansatt for å hjelpe folk med å komme fortere inn på sjukehus. Bare ved det grepet kommer folk raskere inn. Det er først og fremst i offentlige sjukehus. Det viser, sammen med mye annen dokumentasjon, at det i deler av landet fortsatt er ledig kapasitet, også ved en del offentlige sjukehus. Det må vi utnytte. Så skal vi i tillegg ha et godt samarbeid, et utstrakt samarbeid, med private ideelle – det har vi mye av – men også med private kommersielle. Der kjører vi også noe mer på nå, ikke minst i forhold til ordninga Raskere tilbake.

Inge Lønning (H) [11:13:08]: Det skulle bare mangle, sa statsråden, og det er jeg hjertens enig i, men da må man jo spørre nok en gang: Hvorfor har man da skrevet inn den setningen man har skrevet inn i Soria Moria-erklæringen, og sagt i påleggs form til de regionale helseforetakene, at de skal trappe ned bruken av den kapasitet som faktisk finnes både i private helseinstitusjoner og rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner? Er dette budskapet Regjeringens budskap fremdeles, eller har Regjeringen nå skiftet budskap, noe jeg mener å kunne høre ut av statsrådens svar, hvor hun nærmest omfavnet både private ideelle og private kommersielle tjenesteytere? Regjeringen må bestemme seg: Mener den alvor med å pålegge nedtrapping av bruken av privat kapasitet, ja, så kommer sykehuskøene til å fortsette å øke. Det er bombesikkert, og det har statsrådens egen fagetat sagt offentlig. Det er ikke troverdig å påstå at det er det siste kalenderåret den medisinske vitenskap har gjort så enorme fremskritt. Det fremskrittet har pågått i alle år.

Statsråd Sylvia Brustad [11:14:21]: Jeg hører at representanten Lønning nå sier at jeg skal ha påstått at det er det siste kalenderåret at teknologien har skutt fart. Det har jeg da aldri noensinne sagt. Jeg har sagt at i løpet av veldig kort tid går teknologien framover.

Jeg skjønner at det er leit for representanten Lønning å høre at ventetida nå er kortere enn da vi overtok etter at Høyre satt i regjering. Det er faktisk også slik at ventetida innafor svært mange områder fra andre tertial i fjor til andre tertial i år også er gått ned. Men vi er ikke fornøyd med det, for vi skal videre. Så igjen: Problemet er ikke at folk står i kø, for vi kan behandle enda flere. Utfordringa er at de skal stå der i kortest mulig tid.

Så vil jeg si: Vi har ikke gitt noe styringsbudskap om at en ikke skal bruke private rehabiliteringsinstitusjoner. Det står det ikke noe sted. Det vi har gitt et styringsbudskap om, er at en når det gjelder sjukehus, først og fremst skal utnytte de offentlige sjukehusene. I det ligger også de frivillige, de ideelle, for der er det i deler av landet ledig kapasitet. Så har vi sagt at når det er gjort, skal en sjølsagt også benytte private, kommersielle i den grad det er nødvendig av hensyn til at pasientene skal komme raskest mulig til. Det er det som ligger i det. Men det er kapasitet i det offentlige, og den bør med respekt brukes, slik at vi utnytter de offentlige midlene på best mulig måte.

Presidenten: Nå blir det bare to oppfølgingsspørsmål, av hensyn til tiden – først Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:15:45]: Det er riktig at fram til 2006 gikk køene ned, men problemet til statsråden er selvfølgelig det som har skjedd fra 2006 til 2007. Da har den positive trenden en var inne i, snudd, og køene øker alvorlig i Helse-Norge. Videre henvises det stadig nettopp til perioden 2005–2007. Man kan med fordel nå begynne å bruke 2006–2007. Da ser man at køene har økt, og ventetiden har økt.

Så sier statsråden noe som det er lystelig å høre på, og så får vi se hvorvidt det er riktig. Statsråden sa følgende: Man skal først se hvilken kapasitet man har i det offentlige, og hvis man ikke har kapasitet der, skal man kunne bruke også kommersielle, private sykehus. Da stiller jeg følgende spørsmål til statsråden: Hva er akseptabel ventetid for en pasient? Hvis en pasient står nærmere tre måneder i kø, må det være fordi det ikke er kapasitet i det offentlige helsevesenet. Vil helseministeren sørge for at man da kan bruke private?

Statsråd Sylvia Brustad [11:16:53]: La meg først gjøre oppmerksom på at 66 pst. av alle pasienter kommer inn på øyeblikkelig hjelp, altså de kommer inn på dagen og på timen hvis det er nødvendig. De som står i kø, er gjerne pasienter som venter på planlagte operasjoner. Hvor lenge det er akseptabelt å vente, vil sjølsagt avhenge av hvilken lidelse det er. Det som er gledelig, er at oversikten nå viser at det er de sjukeste menneskene – og det skulle bare mangle – som nå kommer raskest til. Det er jo slik vi ønsker at det skal være.

Så kan jeg gjerne, som representanten Nesvik sier, holde meg til tallene fra 2006 til 2007. Da er det faktisk galt det som representanten Nesvik her sier, at ventetidene øker, for det gjør de ikke. Ventetidene har gått ned for de fleste, men køene øker. Men igjen: Det kan da ikke være slik at vi gjør det til et problem at når teknologien går framover, kan vi behandle flere sjukdommer! Det er mange som ikke hadde stått i køen hvis vi ikke hadde hatt behandlingsmuligheter, og her kan jeg vise til mange områder. Men ventetidene skal ytterligere ned. Ikke minst har Regjeringa nå fremmet et nytt forslag om å få til en særskilt ventelistegaranti for barn og unge innenfor psykisk helsevern, for å nevne ett eksempel.

Presidenten: Laila Dåvøy – til oppfølgingsspørsmål.

Laila Dåvøy (KrF) [11:18:14]: Det er faktisk en realitet at Regjeringen med sin politikk sørger for at private rehabiliteringsinstitusjoner enten må avvikle eller redusere antall plasser. Hvis vi henter tall fra Regjeringens egen strategiplan for rehabilitering, står det der at det har blitt 4 500 færre opphold på disse institusjonene fra 2005 til 2006.

Så viser Regjeringen til – og statsråden har også gjort det her i sitt første svar – at ideelle private rehabiliteringsinstitusjoner har fått avtaler gjennom ordningen Raskere tilbake. Ja, det har de, men det kommer jo ingen pasienter der. Vi kjenner til rehabiliteringsinstitusjoner som har fått avtaler, men Raskere tilbake har ikke akkurat vært noen suksess. Så de står der med tomme senger. Vi trenger mye mer rehabilitering. Og om ikke pasienter som trenger rehabilitering, står i kø – det er mulig at ikke køene vokser – får de faktisk ikke rehabilitering, for den rettigheten som de har etter loven, er veldig dårlig ivaretatt, og det kjenner statsråden til.

Hva skal vi gjøre, statsråd, med dette store problemet?

Statsråd Sylvia Brustad [11:19:23]: Jeg er helt enig med representanten Dåvøy i at vi trenger mer rehabilitering, vi er ikke i mål når det gjelder det. Men det er også viktig å understreke at det aller meste av rehabiliteringen i Norge i dag skjer i våre sjukehus. Så skjer det i kommunene, og mye mer må sannsynligvis også skje i kommunene, for det er der folk bor. Og så har vi de private rehabiliteringsinstitusjonene. Vi mener at de spiller en viktig rolle.

Så er det riktig at det har vært noen endringer. Det handler bl.a. om at det er mer oppmerksomhet omkring kvalitet, og jeg går ut fra at vi er enige om at det er et poeng at de som er i rehabiliteringsinstitusjoner, faktisk blir rehabilitert. Det er dessverre litt varierende kvalitet på noe av det tilbudet som har vært.

Jeg undrer meg over at representanten Dåvøy nå feller en så negativ dom over ordninga Raskere tilbake, for gjennom den er det en god del mennesker som er rehabilitert. Det som også viser seg, er at det er mennesker som ofte har mer sammensatte lidelser, som en ikke kan knipse i fingrene av og gi ett tilbud. Det er ofte et tverrfaglig tilbud, som krever en mye større innsats både på sjukehus og i rehabiliteringsinstitusjoner. Men rehabiliteringsinstitusjonene er nå i ferd med å fylles mer opp, ikke minst gjennom den ordninga.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.